Solveig Aareskjold går i Dagbladet ut mot “bunadmonopolet”, representert ved Husfliden som vil monopolisere bunadstradisjonen. Hun ville sy sin egen bunad, men fikk verken kjøpe mønster eller stoff. Hun måtte kjøpe ferdigskårne materialpakker for å få kjøpt stoff. Slik forsøker Husfliden, helt uberettiget, å monopolisere en folketradisjon.

“De er ikke allemannseie, som mange tror. Derfor er man nødt til å kjøpe en materialpakke når man skal sy bunad“

sier Hilde Øya, som er daglig leder ved Heimen Husfliden i Oslo.

Dette er helt feil. Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. Bildet på toppen er et av Aldolph Tidemands malerier av kvinner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:

Adolph Tidemand reiste rundt i Norge i 30 år, og tegnet og malte blant annet folk i folkedrakter. En god del er dokumenter i Aagot Noss: Adolph Tidemand og folk han møtte., en bok som i alle fall er tilgjengelig i antikvariater, og sikkert også i en del biblioteker.

Man kan også få en designrett for design som ikke oppfyller vilkårene for opphavsrett. Man må søke om og registrere slik design, og jeg har ikke undersøkt om Husfliden eller andre representanter for bunadpolitiet og bunadmonopolistene har regisrert dette.

Slikt vern kan man etter designloven § 3 første ledd, bare få

“hvis designen er ny og har individuell karakter.”

Tradisjonelle folkedrakter representerer på ingen måte ny design.

Designloven § 3 annet ledd, sier:

“En design anses som ny hvis ingen identisk design har blitt allment tilgjengelig før den dagen da søknaden ble innlevert “

Design av bunader som har vært i bruke i mange år, har vært allment tilgjengelig så lenge bunadene har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en periode på maksimalt 25 år, hvilket her måtte bety for bunader med nytt design registrert i 1992 eller senere.

Hun fortsetter:

“Vi kjøper stoff fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer, og de selger stoff kun til forhandlere. Vi har med andre ord ikke lov til å selge stoffet i metervare.”

Konkurranserett er ikke mitt område. Så her beveger jeg meg ut på tynn is. Konkurranseloven § 10, første ledd, lyder:

“Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i
a)    å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,
b)    å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,
c)    å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d)    å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
e)    å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.”

Slik jeg leser denne bestemmelsen, vil en avtale med Gudbrandsdalen Uldvarefabrik om at man ikke kan selge stoffer som metervare, være en ulovlig konkurransebegrensende avtale.

Det samme vil samordnet opptreden fra ulike Husflidbutikker om ikke å selge stoff som metervare, mm.

Det hevdes mye tøv om rettigheter til klesdesign. Mariusgenseren er en gjenganger, og Vigdis Yran Dale ser ut til å ha klart å innbille Norge at denne er opphavsrettsbeskyttet, og det står feilaktig informasjon om dette på Wikipedia.

Bunadene er fri. Ingen har noen rettigheter til den. Det Hilde Øya sier til Dagbladet er helt feil. Det kan antageligvis hevdes at mønster og stoff har slik sammenheng at det ikke vil være i strid med konkurranseloven § 10, første ledd bokstav e å selge  disse som en pakke. Men en samordnet praksis hvor alle Husflider gjør dette, det er neppe lovlig.

Hilde Øya opptrer selvsagt også som bunadspoliti:

“Videre sier hun at for å lage bunad kreves stor kompetanse innen søm. Man må kunne klippe og sy.

– Hadde det vært fri tilgang på mønster og materialer, ville det blitt for stor variasjon i kvaliteten på de ferdige draktene, og håndverket vi står for vil bli vannet ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening forkastelig kulturpolitiske holdning, hvor folketradisjon gjøres til en stivnet museumskultur. Folk som sydde folkedrakter tok etter det de så, brukte de materialene de hadde for hånden, og sydde sine egne drakter som best de kunne. Den bunaden som min farmor hadde, var helt sikkert ikke i samsvar med bunadspolitiets krav. Slik har det blitt regionale og individuelle forskjeller. Slik blir det en stor variasjon i ferdige drakter. Det er dette som gjør folketradisjonen til en levende tradisjon, og ikke til en frossen museumsgjenstand, enten det gjelder bunader eller folkemusikk (når sant skal sies, er jeg mer opptatt av folkemusikk, enn av bunader).

En gjenganger i tiden før 17. mai, er om man bør skaffe seg bunader sydd i Norge, eller om man bør kjøpe billigere bunader sydd et sted i østen. I utgangspunktet er jeg tilhenger av å ta vare på tradisjoner, og dermed at tradisjonsplagg som bunader sys i Norge, selv om det koster mer. Men jeg er ikke tilhenger av at selvoppnevnte vokterråd, som i dette tilfellet Husfliden, skal monopolisere og hermetisere en levende tradisjon. Kan man få sydd bunader i utlandet, må man også kunne få stoff fra andre leverandører enn Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer. Vil ikke de levere til de som vil klippe og skjære stoffet, og sy bunaden selv, så får man heller skaffe seg stoff fra andre leverandører, i eller utenfor Norge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-feiring, er det uansett for sent. Men det er tiden for å tenke på hvordan man eventuelt skal skaffe seg bunad til neste år.

God 17. mai, med eller uten bunad.