I vini di Giro d’Italia 2017. 12. etappe: Forlì — Reggio Emilio

Det ble mer action i går en jeg hadde regnet med.

I dag blir det sannsynligvis en spurt. Etappen går i flatt terreng, men går i en bue som tar oss en liten sving innom Toscana. Her er det to kategoriserte stigninger, men ikke veldig krevende. Etter dette er det flatt til mål. Det burde ikke være for vanskelig å kontrollere et brudd her, men det blir spurtlagene som må gjøre den jobben.

Vi er i Emilia-Romagna. Egentlig er det to områder. Emilia er området mot vest og nordøst, mens Romagna er det sørlige hjørnet.

Jeg vil først vende tilbake til gårsdagen. Jeg skrev at jeg hadde avveket fra min tradisjonelle champagne på 17. mai, og i stedet hadde kjøpt inn den norske musserende vinen Egge One fra Egge gård. Jeg skulle ønske at jeg i dag kunne ha skrevet begeistret om et fantastisk, nytt norsk produkt. Men slik ble det ikke. Hvis jeg skal være ærlig, ble det nedtur. I produktbeskrivelsen sto det noe om eplesmak, og det kan være så mangt, f.eks. den friske smaken av eple som man kan finne i en god Riesling. Men om jeg skal være ærlig, så ble det en nedtur. Eple, ja, men mer i retning av den litt oksyderte eplesmaken jeg forbinder med cider. I det hele tatt ga det meg mer assosiasjoner til cider enn til champagne. Man er alltid forutinntatt når man smaker noe nytt. Den smaksreferansen jeg hadde i bakhodet var champagne, og da falt denne vinen helt igjennom. Man bør ofte gi slike nye og ukjente smaker en ny sjanse, etter at man har kunnet nullstille smaksforventningene. Men dette er en dyr vin, like dyr som en god champagne. Jeg bruker ikke 400 kr for å gi denne vinen en ny sjanse. Sorry, Egge gård. Men det blir nok med denne ene flasken. Så mye om gårsdagens norske vin.

Før vi henter fram vin i dag, må vi dekke bordet. Ca en mil etter start, kommer rytterne til byen Faenza. Denne byen er kjent for produksjon av steintøy, fajanse. Betegnelsen fajanse kommer fra navnet på denne byen, hvor man har produsert fajanse siden 1500-tallet. Verkstedet Casa Pirotta ble regnet som den beste produsenten. Og som med så mange fine ting fra denne delen av Italia, tok Medici-familien dette til seg.

De var franske handelsmenn som kom herfra med steintøy, som kalte det faience, som ble betegnelsen på slikt steintøy, både på fransk og engelsk. Og som på norsk har blitt til fajanse. Om jeg har forstått det rett, var det i Egypt at produksjonen av fajanse opprinnelig ble utviklet. Fajanse er en lavbrent, lys leire som er glassert. Den brennes på temperaturer opptil ca 1020 ° C.

Man begynte å produsere fajanse mange steder. Det som noe misvisende kalles Delft-porselen, steintøy med blå dekor fra den nederlandske byen Delft, er fajanse. Blåfargen er koboltblått, som de for det meste fikk fra Blåfargeverket i Buskerud.

I Norden begynte man å lage fajanse på 1700-tallet. Den ble blant annet produsert i Rörstrand i Sverige, i Drammen og i Halden. Men det skulle bli Rogaland som ble hovedområdet for produksjon av fajanse i Norge, med Egersund fajanse, Figgjo fajanse og Stavanger fajanse. På midten av 1800-tallet var fajanse fint, og derfor tok de fajanse inn i navnet. 100 år senere var visst ikke fajanse like fint, så Figgjo fajanse skiftet navn til Figgjo flint, og Stavange fajanse ble til Stavanger flint. Hvorfor man kaller det ‘flint’, har jeg ikke forstått. For det er så vidt jeg vet ikke noe flint i dette. Figgjo flint og Stavanger flint har siden fusjonert til Figgjo AS.

Poreselen lages av en hvit leier som heter kaolin, sammen med malt stein: Kvarts og feltspat. Den er hvit, og er sterkere enn fajanse. Kunsten å produsere proselen ble utviklet i Kina, og derfor den engelske betegnelsen china. Det første stedet man klarte å produsere rent porselen i Europa, var i Meissen i Tyskland.

Jeg er fra Porsgrunn. Porsgrund Porselænsfabrik er, eller var en tradisjonsrik fabrikk i Porsgrunn. Den ble etabert i 1887. I 2011 ble det meste av produksjonen flyttet til Tyskland, så fabrikken er ikke hva den en gang var. Man blir litt nerdete av å vokse opp med en slik fabrikk, selv om ingen i min familie arbeidet der.

Porselen brennes gjerne ved en høyere temperatur enn fajanse. I Porsgrunn ble porselenet brent på 1400° C. Porselen er som sagt sterkere enn fajanse. Porselen brukes også til sanitærporselen, som klosetter, servanter osv, og til tekniske formål som isolatorer til strømførende ledninger.

Min far kom fra Rogaland, og i hans familie var det fajanse fra Stavanger flint og Figgjo flint. Så jeg er litt splittet her, men oppveksten i Porsgrunn slår gjennom. Folk i Porsgrunn som ikke arbeidet på porselensfabrikken kjente noen, eller kjente noen som kjente noen som arbeidet der, slik at man kunne kjøpe porselen til personalpriser, og på de spesielle salgene som var for ansatte. Dessuten kunne vi kjøpe annensortering i fabrikkutsalget. Noen ganger kunne det være svært vanskelig å se hva som var feil som gjorde at de ble deklassert, og vi fikk god trening i å finne eksemplarer med feil som bare et trenet øye kunne se. Det var også restesalg, hvor vi kunne kjøpe skåler m.m. for 25 øre, 50 øre eller 1 krone (sikkert en del mer nå). Så folk fra Porsgrunn har porselensskåler fra Porsgrund Porselen under blomsterpottene.

Vi som er litt nerder på dette området, vet at lyset skinner gjennom porselen. Det skinner ikke gjennom fajanse. Og vi hører at det klinger forskjellig når vi kakker på det. Men nå får vi anse bordet for dekket, og se om vi kan finne noe vin.

Vi er i Emilia-Romagna. Det er på Po-sletten, Italias mest fruktbare landbruksområde. Fruktbare områder kan gi mye, men vanligvis ikke spesielt god vin. Vindruer som må kjempe litt for tilværelsen i karrig jord, og ofte under utfordrende klimatiske forhold, gir den beste vinen. Den lille svingen innom Toscana hjelper ikke stort, for den tar oss inn i en del av Toscana hvor det ikke produseres vin, eller mer sannsynlig: Ikke klassifisert vin. Det produseres  mye vin utenom klassifiserte områder i Italia, som i andre vinproduserende land, gjerne av svært varierende kvalitet.

Vi kan starte med å ta med en vin, som vi kan spare til desserten. Når etappen svinger til venstre inn i Faenza, sykler rytterne inn i vinområdet Albana di Romagna. Her lagest det vin av druen Albana i ulike søthetsgrader, fra tørr til helt søt vin laget på tørkede druer. Det er den søte passiotovinen som er mest interessant. Men det er en dessertvin, så vi bør ikke åpne den med en gang.

Vi fortsetter inn i vinområdet Colli di Faenza før vi kommer inn i fjellene. Det er et relativt nytt klassifisert område, og det har til nå ikke utmerket seg som spesielt interessant.

Når vi kommer ned fra fjellet har vi kommet til Emilia, og det første vinområdet vi møter er Colli Bolognesi. Det produseres et veldig stort antall ulike viner, produsert på mange druesorter innenfor denne klassifikasjonen. Det produseres mange utmerkede viner på internasjonale (i praksis franske) druer som Cabernet Sauvignon, Merlot og Chardonnay. Men det er viner laget på den hvite druen Pignoletto som er mest interessant.

Området kan by på mye mer enn vin, og når det kommer til stykket er andre produkter herfra vel så interessante som vinen. Vi kan starte med det som vi finner i kjedelige varianter på nesten enhver barnemeny: Pasta bolognese. Men en pasta bolognese kan være mye mer enn disse kjedelige utgavrene. Her er en opskrift fra Aperitif.no:

Ingredienser (saus):

150 g skinkebiff eller annet beinfritt magert svinekjøtt
150 g flatbiff eller annet beinfritt oksekjøtt (alt. karbonadedeig)
2 ss olivenolje
60 g smør
1 middels stor løk
1 gulrot
3 stilker stangselleri
100 g bacon
50 g bratwurst eller annen krydret grov kjøttpølse
1½-2 dl hvitvin
1 ss tomatpuré [Min anbefaling: Kjøp tomatpuré (og alle andre former for hermetiske tomater) fra den italienske produsenten Mutti. Det er ikke den billigste du finner i butikkhyllene, men den er god.]
1½-2 dl kraft eller kjøttbuljong
¾ ts muskatnøtt
salt og svart pepper
5 ss kremfløte
friskrevet parmesan

Fremgangsmåten er slik:

Mal kjøttet sammen i kjøttkvern eller i food processor, eller bruk ferdigmalt.

Finhakk baconet, løken, gulroten og stangsellerien. Varm oljen sammen med smør i en stor panne eller gryte og tilsett baconet, løken, gulroten og stangsellerien. La surre ved middels varme i 10 minutter.

Tilsett det malte kjøttet, hvitvinen, samt pølsen som du har tatt skinnet av og skåret i små terninger.

Stek videre i 10 minutter under omrøring. Spe ut tomatpuréen i kraften og ha i gryten. Smak til med muskatnøtt, salt og pepper. Rør godt og la koke i 1 ½ time. Tilsett fløten like før servering og rør godt.

Vi skal så gjennom Modena. Modena er kjent for sin balsamico. Balsamico lages ved at druesaft av Trebbiano, som kokes inn og gjæres. Produksjon av tradisjonell Balsamico, Aceto Balsamico Tradizionale er tidkrevende, og resultatet blir tilsvarende dyrt. Før man kan tappe noe som helst av en slik Balsamico, skal den ha vært lagret på fat i 12 år. Man har da et solerasystem, slik man har for bl.a. sherry. Man tapper litt fra den eldste og minste tønnen. Denne etterfylles fra den litt større, nest eldste tønnen. Slik fortsetter det, til man kommer til de nyeste tønnene. Disse etterfylles så med innkokt druesaft. Hvor gammel den Balsamicoen som tappes og selges er, er det ikke mulig å si. Man kan også få en rimeliger utgave, Aceto Balsamico di Modena. Hvis vi vil ha litt salat ved siden av en pastarett, kan vi ha litt balsamico og en god olivenolje på den.

Vi er her i området for produksjon av en av områdets kjente viner: Lambrusco. En musserende, rød vin. Lambrusco har stigende popularitet. Jeg må innrømme at den aldri har blitt en av mine favoritter. Men kanskje jeg må gi den en ny sjanse. Det bør være en vin som kan passe til en rett som pasta bolognese. For veiledning når det gjelder Lambrusco, viser jeg til Decanters artikkel fra februar 2016: Five of the best Lambrusco wines to try.

I målbyen Reggio Emilio kan vi finne noe vi trenger til vår pastarett: Parmeggiano Reggiano, ofte og uriktig omtalt som “parmesan”. Parmesan er en betegnelse som det ikke lenger er tillatt å bruke i Europa. Parmeggiano Reggiano er den håndverksproduserte utgaven av denne faste osten.

Første del av Sirkus landbruksoppgjøret er nettopp avsluttet, med det forventede bruddet. Vi kan derfor dvele litt ved produksjonen. Det er ca 600 produsenter som lager Parmigiano reggiano. De får melk fra ca 10.000 melkebønder innenfor det tillatte produksjonsområdet. Det er omtrent det samme antall bønder som leverer melk til Tine i Norge. Men produsert kvantum er selvfølgelig mye lavere enn det norske melkebønder leverer til Tine. Mens man i norsk landbruk har hatt stø kurs mot den jevne middelmådighet uten lokalt særpreg, hvor målet har vært å sikre bønder og landbrukssamvirket like priser uavhengig av kvalitet, har andre satset på kvalitet og lokalt særpreg. Norsk landbrukspolitikk ville ganske sikkert ha rasjonalisert bort og utryddet f.eks. Parmeggiano reggiano. Berømte oster handler om gode råvarer og godt, tradisjonelt håndverk utført av folk med kunnskap og yrkesstolthet, ofte av små produsenter.

Grana Padano er den mer industriproduserte slekningen til Parmeggiano Reggiano. Den produseres stort sett lenger vest.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.
Gambero Rosso Italian Wines

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave, som er 2023-utgaven.

Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2500 produsenter og mer enn 45.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en oppslagsbok hvor man skal bla mye fram og tilbake. De kunne sikkert laget en bedre elektronisk utgave, men jeg var ganske misfornøyd med den jeg kjøpte.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.