II vini di Giro d’Italia 2017. 21. etappe: Monza — Milano

Årets Giro avsluttes med individuell tempo inn til Milano. For alle som ikke har ambisjoner i sammendraget, er Giroen i praksis over. Her er alle for seg sev, og hjelperytterne har ingen å hjelpe. Jobben er gjort, så de skal bare komme i mål innenfor tidsgrensen. Så langt jeg har oversikt, er det ingen typiske temporyttere, av type Tony Martin eller Fabian Cancellara i årets giro, så det er neppe noen andre enn de med sammenlagtambisjoner som vil kjøre for etappeseier.

Etappen starter på  Monza-banen. Da jeg var ung, som er mye lenger siden enn jeg liker å innrømme, var jeg veldig interessert i motorsport. Den interessen har tapt seg. Men Monza er en klassiker. Før hadde den en vanlig bane, og en ovalbane med sterkt doserte svinger. En full runde inkluderte begge to. Ovalbanen brukes ikke lenger. Farten ble for stor og det ble for farlig, selv for Formel 1.

Filmen “Grand Prix” fra 1966 viser en full runde på banen slik den var.

Den fatale kræsjen som avsluttet denne filmen, skjedde på ovalbanen på Monza. Special effects har blitt bedre i løpet av de drøyt 50 årene som har gått siden 1966.

Men i dag er det sykkel. De skal sykle en full runde på banen, men ikke ovalen, før de setter kursen inn mot Milano. Etappen går jevnt nedover, så her må vi regne med at det blir stor fart. Det store spenningsmomentet er om Nairo Quintana har tilstrekkelig ledelse på den vanligvis mer temposterke Tom Dumoulin.

Tom Dumoulin må ta inn 53 sek på Quintana, 14 sek på Nibali og 10 sek på Pinot. Og han har drøyt 20 sek å gå på til Zakarin. Normalt bør det holde for Dumoulin

En rask tempo hvor det går mer ned en opp, bør favorisere Tom Dumoulin mer enn den forrige tempoetappen. Men på et tempoetappe som avslutning etter tre harde uker på sykkel, da kan man ikke bare se på hvem som “normalt” er sterkest. Da er det et spørsmål om hvem som fortsatt har krefter igjen. Men Quintana har ikke vist stor kjørestyrke på de siste etappene. Det blir en spennende avslutning.

Vi starter vinturen litt lenger øst, ca 50 km øst for dagens start, nær byen Brescia. Her finner vi en vin som passer for en finale på en Grand Tour. Her lager man Italias beste musserende vin: Franciacorta. Den første musserende vinen i området ble laget av vinmakeren Franco Ziliani hos Guido Berlucchi i 1961. De hadde lært fra champagna.

Deres suksess fikk andre til å starte produksjon av musserende vin. Etterspørselen vokste fort, egentlig for fort, og det var mangel på egnede druer i området. På 1970-tallet begynte Berlucchi å kjøpe druer fra andre steder i Lombardia. Det gikk nedover med kvaliteten.

Noen rike aristokrater og forretningsfolk, med Maurizio Zanella hos Ca’ del Bosco og Vittorio Moretti hos Bellavista som de ledende. Sammen men noen andre produsenter hadde de en visjon om å bygge opp denne musserende vinen ved å statse på kvalitet, og bare kvalitet. I 1990 dannet 29 produsenter et konsortium for kriterier for produksjon av Franciacorta. Først i 1995 ble det bestemt at bare musserende vin laget med tradisjonell metode, metodo classico, kunne klassifiseres som Franciacorta. Fram til da var det som så mange italienske klassifikasjoner, man kunne produsere både stille og musserende vin. Det er en egen klassifikasjon for stille vin fra området, Curtefranca, men vi lar den vinen ligge stille i denne omgang.

Det er høyst uvanlig at et vinområde har klart å opparbeide et så godt ry som Franciacorta, i løpet av tilsvarende kort tid. I Italia er den mer populær enn champagne, men den er mindre kjent utenfor Italia, og eksporten er relativt liten.

Vi var litt innom produksjon av musserende vin i går. I dag kan vi ta for oss den tradisjonelle produksjonsmetoden, som brukes for champagne og Franciacorta. Men produksjonsmetode er en ting. Gode råvarer er starten på alle kvalitetsproduksjon. Det er ikke tilfeldig at de beste områdene for mussrende vin, som TrentoDOC som vi var innom til etappe 17, og Franciacorta., ikke bare har valgt den samme produksjonsmetoden, men også druene fra champagne. Champagne lages med de tre druene Chardonnay, Pinot Noir og Pinto Meunier. For Franciacorta brukes Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Bianco. Druene plukkes for hånd.

Musserende vin starter som en stille, vanligvis hvit vin. Fargen sitter i skallene, så man kan lage en hvit vin av røe/svarte druer, så lenge skallene siles fra før gjæringen. Noe vin til musserende vin kan lages som en rosé, hvor skallene er med i gjæringen en kort tid.

Vinen gjæres til en relativt lav alkoholstyrke, 10,5 til 11,5%. Gjærsoppen dør ved for høy alkoholstyrke, og denne vinen skal gjære en gang til. Denne vinen blir så blandet til produsentens stil. Man kan bruke vin fra flere årganger i denne blandingen. Det er en prosess som krever mye erfaring. Man blander stille basevin, som skal gjennom en andregangsgjæring og deretter lagres. Alkholostyrken blir ca et prosentpoeng høyere, den får bobler og smaken endrer seg under lagring. De som står for denne blandingen må kune forutse hvordan dette vil påvirke smaken.

Vinen blir så tilsatt ny most og gjær, og tappes på flasker. Flaskene korkes gjerne med slike kapsler som vi kjenner fra ølflasker. Den gjærer så for andre gang på flaskene. I alle fall de bedre musserende viner, som champagne og Franciacorta blir så liggende på gjærrestene. For champagne er kravet slik lagring i minimume 15 måender, for Franciacorta minimum 18 måneder. Årgangsutgavene må lagres lenger. Gode produsenter lagrer gjerne vinen betydelig lenger. Vinen tar smak av nedbrutte, døde gjærsopper. Dette kan gi vinen en viss gjærsmak, eller smak av nybakt brød, brioche etc, som høres litt finere ut en gjærsmak.

Flaskene roteres sakte, og settes slik at de til slutt blir stående på hodet. Alle gjærrestene samles i en klump i halsen. Denne fryses ved at flaskehalsen settes ned i kald væske, som holder rundt -25°. Denne fryser til en klump, flasken åpens og trykket gjør at denne klumpen skytes ut. Flasken etterfylles med vin, korkes, påsettes etikett og gjøres klar til å sendes på markedet.

Det er utvalgte og relativt dyre druer. Prosessen er komplisert og langvarig, så det er ikke overraskende at vinen blir dyr. Som vanlig vil det bli champagne til avslutningsetappen på Tour de France inn til Paris, så vi kommer mer tilbake til dette 23. juli.

Det var alt fra Giro d’Italia i år. Men vi ses om en måned, for Les vins du Tour de France. Og i oktober får vi vite ruten for Giro d’Italia 2018.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.
Tom Stevenson: World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine

Tom Stevenson: World Encyclopedia of Champagne & Sparkling wine er standardverket om musserende vin. Som tittelen antyder, er det mest champagne. Men her er det gitt mye plass til andre europeiske land (blant dem Sverige og Danmark, men ikke Norge), til musserende viner fra Afrika og Asia.

Kjøp den fra Amazon UK eller Amazon US.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.