Deres trafikkultur og vår @Yokokula

Man har aldri tid til å få sagt det man gjerne ville ha sagt i Dagsnytt 18 og tilsvarende programmer. Men i går, da jeg skulle diskutere med utgangspunkt i Joacim, Lunds kommentar i Aftenposten “Sorry, syklister, dere må skjerpe dere”,  ble det ekstra hektisk. Jeg hadde vært på besøk hos min gamle mor i Porsgrunn. Toget skulle ha vært i Oslo ca 17.15. Så jeg skulle hatt god tid. Men i Larvik fikk vi beskjed om at det  var strømstans, og det ble mye styr med alternativ transport. Da jeg ankom Skøyen ca 18.37 og jeg skulle være i NRK senest 18.45, ble det hektisk. Jeg syklet det jeg kunne på min medbrakte Brompton, men jeg fikk ikke med meg begynnelsen av innslaget, og fikk heller ikke mye tid til mine egne synspunkter. Så da blir det en etterpåkommentar i stedet.

Jeg har ikke sett noen dokumentasjon på at syklister er mindre lovlydige enn andre trafikanter. Det er anektoter og noen som har sett at “alle” sykler på rødt lys.  Det er lett å stille seg opp i et lyskryss, og se at for mange sykler på rødt lys. Men man kan også se slikt som dette: En stor gruppe syklister i Torggt sto pent og ventet på grønt lys.

Eller dette fra St. Halvards gt:

Foto: Eivind Killengren

Jeg forsvarer ikke folk som sykler på rødt. Skal man ta bilistenes ulovlige kjøring, må man stille seg opp f.eks. utenfor en skole med lasermåler, og se hvor mange bilister som respekterer fartsgrensene. Og vi kan ta med folk som snakker i mobiltelefon. Som kjører på rødt, for mange bilister og bussjåfører kjører på rødt.

Man må se på hvor mange bilister som presser seg forbi syklister med alfor liten margin der det egentlig ikke er plass, og som ikker overholder vikeplikten overfor syklister. Som denne taxisjåføren som bare skar rett inn foran meg på Kirkeveien, da han skulle svinge til høyre. Et soleklart og grovt brudd på vikeplikten, noe som ofte fører til ulykker. Det var ikke taxisjåføren som sørget for at det gikk bra denne gangen.

Når bilister som denne har begge hender på og all oppmerksomhet rettet mot mobiltelefonen i det han passerer en barnehage og nærmer seg et fotgjengerfelt, da er det langt mer alvorlig enn om en syklist krysser på rødt etter å ha forsikret seg om at det er klart.

Foto: Delveien.

Siden det var en NRK-debatt, er det greit å ta med at NRK ikke bør dra særlig langt for å finne bilister som kjører uforsvarlig. Denne, som f.eks. ikke bryr seg om at det kommer en syklist fra høyre, er mer opptatt av sin mobiltelefon enn trafikken. Begge disse to bilistene burde ha vært luket ut av trafikken.

Vi kan også ta med alle foreldre som kjører sine barn til skolen, og bidrar til å gjøre skoleveien utrygg for andre barn, f.eks. ved å stanse på steder hvor det er forbudt og gjøre adkomst vanskelig for andre barn. Og samtidig bidra til at egne barn beveger seg for lite. Som denne utenfor Bekkelaget skole.

Foto: Mads Wam Schneider

Båtfolket som har plass langs Frognerstranden kjører bil ulovlig på Norges mest trafikkerte sykkelvei, fordi de ikke gidder å gå til båten.

Så kan man generalisere, og behandle som en gruppe: Bilistene må ta seg sammen. Alle sammen! Statistikken viser at det er bilistene som må ta seg sammen, for det er bilister som dreper og skader andre. Det er ikke mange som skades av syklister, i alle fall ikke alvorlig.

Men løsningen er ikke moraliserende pekefingre mot syklistene. Jeg er fortsatt såpass mye marxist at jeg mener de materielle forutsetningene må være på plass. Så vil kulturen vokse fram.

Sykkelkulturen i Amsterdam og København vokste ikke fram uten konflikter. Da man innså at bilen var en viktig del av problemet, og ikke løsningen, en gang på begynnelsen av 1970-tallet, begynte man i Amsterdam og København gjøre noe med det. Man så problemet i Norge også, og det kom til uttrykk i NOU 1977:44, som jeg har kommentert tidligere da det var 40 år siden denne ble publisert.

I Oslo sa daværende samferdelsebyråd Peter N Myhre (FrP) i et intervju med Aftenposten i 2004 at man ikke ville legge til rette for sykling i sentrum. Syklistene fikk ta seg fram som best de kunne, i kjørebanen og på fortauet. At det i praksis stort sett ikke er lov å sykle på fortauene inne i byen, fordi det er til sjenanse for fotgjengerne, betød visst ikke noe for FrP-byråden. Han hadde sikkert ikke satt seg inn i dette heller. De fikk det de ba om: Folk på sykkel tok seg fram som best de kunne, og vekslet mellom kjørefelt og fortau etter hva de syntes passet best. Den ukultur Joacim Lund mener å se i Oslo, er resultat av en villet politikk fra Høyre/FrP-byråd.

Først da FrP var ute av byrådet, og Venstre kom inn i 2011, begynte vi å se at sykkel ble tatt på alvor i Oslo. Jeg har kommet til at vi som ytrer oss om sykkel sannsynligvis var litt urimelige mot Ola Elvestuen. Sansynligvis var det så mye skader som måtte rettes opp etter FrPs vanstyre av sektoren, at det ikke ble plass til å være offensiv. Guri Melby fremsto som mer offensiv, men manglet nok en helhjertet støtte fra det høyredominerte og høyreledede byrådet. Nå er det ikke en enkelt byråd, men byrådet og et flertall i bystyret, som står bak en offensiv satsing, og vi begynner å se resultatene. Men det tar tid, det må også vi utålmodige syklister akseptere, om en motvillig. Vi kan i alle fall ikke klandre de som i dag styrer byen for tidligere byråds forsømmelser.

Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner utviklingen av sykkelkulturen i Amsterdam og København gjennom 40+ år, veldig godt. Men det vi ser i mange byer, og som jeg våger å tro at man også så i Amsterdam og København, var at noen syklet til tross for dårlig tilrettelegging. Dette var de mer fandenivoldske syklister som beveget seg ut i trafikken med en viss dødsforakt — en holdning som ganske sikkert preget deres måte å sykle på. Vi har sett det i New York. Man skal ikke mange år tilbake før det stort sett bare var sykkelbudene som våget seg ut i New York-trafikken på sykkel. Sykkelbudene i New York representerte ikke  det noen vil kalle en god sykkelkultur. Vi har sett det i Paris, hvor jeg ikke ville ha tenkt på å sykle for 10-15 år siden. I dag bruker jeg nesten alltid (by)sykkel når jeg beveger meg rundt i Paris.

Vi kunne sagt det samme om London, om Barcelona og mange andre byer. Når det bare er de verste gærningene som beveger seg ut i bytrafikken på sykkel, så blir sykkelkulturen deretter. Jeg er ganske sikker på at slik har det også vært i Amsterdam og København.

Da man begynte å legge til rette for sykling, beveget flere seg ut i trafikken på sykkel. Vi fikk nye grupper av syklister, og det var sikkert konflikter mellom aggressive menn og damer med kurv, om vi holder oss til klisjéene. Vi har i det siste sett en kraftig økning i antallet folk som sykler i Oslo, og vi ser at flere av de som tidligere ikke våget seg ut i Oslotrafikken på sykkel, nå gjør det. En bedre tilrettelegging begynner å gi resultater. Oslo er på vei inn i den gode sirkelen som vi har sett i Amsterdam, København og en rekke andre byer. De gode sykkelbyene har et momentum, og drar stadig mer fra Oslo og andre sinker. Når får vi se en sykkelbro over Bjørvika, som kan måle seg med “Cykelslangen” i København? Så vi tar dem nok ikke igjen.

I Norge er det meste planlagt av bilister, for bilister. Det gjelder infrastruktur og det gjelder trafikkregler. Et skandaleprosjekt som Bjørvika kunne ikke ha skjedd i et land som tar sykkel og folk som sykler på alvor. Det er preget av at de som planla dette, studerte til vegingeniører i den tiden da disse lærte at syklister var “bevegelig sidehinder”.

I Norge planlegges det for å skape konflikter. Jeg vil ikke påstå at det er målet, men jeg har vanskelig for å tro at de som planlegger og politikere som vedtar planene, virkelig er så dumme at de ikke ser at det er dette som skjer. Rådhusplassen i Oslo. Den var et bilhelvete fram til bilistene for en stor del ble ledet ned i hullet under plassen.

Hadde de som styrte byen tatt folk som sykler på alvor, ville de selvsagt ha lagt til rette for sykling med en gang. Og om jeg husker rett, så var det sykkelvei over Rådhusplassen, omtrent der bussene kjører i dag. Men som så mye av det som en gang ble bygget, ble det fjernet og ikke erstattet av noe annet. Restene er idiotløsningen gjennom trikkeholdeplassen ved Kontraskjæret, og et håpløst og ubrukelig sykkelfortau langs Rådhusgaten. (Selv bruker jeg dette bare når det er tett kø av bilister som det i praksis ikke er mulig å passere på annen måte enn ved å bruke dette fortauet. Ellers sykler jeg i kjørefeltet.)

Mens antall drepte og skadede i trafikken har gått ned, har den gått opp når det gjelder folk som sykler. Med unntak for Oslo, hvor det ikke har skjedd en slik økning — arbeidet med bedret tilrettelegging for folk som sykler. Når bilister skades eller drepes, kommer det straks krav om tiltak som midtdelere, og andre tiltak for å forbedre veiene. Gjelder det syklister kommer det moralske pekefingre om at man må skjerpe seg. Ser man på Nasjonal transportplan, kommer den moralske pekefingeren mot syklister også der, igjen uten noen dokumentasjon av syklister oppfører seg dårligere enn andre. Det som står i NTP om risikoadferd i trafikken, handler om bilister. De belønnes med krav om midtdelere, “møtefrie veier”, osv, Konkrete tiltak for å bedre sikkerheten for folk som sykler, er det lite av. Det er ikke moraliserende pekefingre mot bilister, om at de må følge trafikkreglene.

Plan- og bygningsetaten, som etter det jeg forstår for tiden er det største hinderet for å legge til rette for sykling i Oslo, er så redde for at syklistene “skal få noen rettigheter” på Rådhusplassen. Hva slags rettigheter syklister skulle få, er det ikke mulig å fortå. Derfor vil de heller ha konflikt og kaos, slik det er hver dag på dette stedet. Trikk blant fotgjengerne er visst trygt og godt, det samme er tett busstrafikk over plassen. Men at folk skal sykle der, det er visst farlig. Forstå det den som kan. Snart forsvinner forhåpentligvis bussene fra Rådhusplassen, og da er det bare å skilte om det som allerede ligger der, fra bussvei til midlertidig sykkelvei, som kan være der til de ansvarlige får ut fingern, får tjoret sine kjepphester, og kommer med en god løsning. Det er en skandale at det ikke er en ordentlig øst-vest forbindelse for syklister i Oslo, mange år etter at bilistene gikk under jorden.

Den ubrukelig bastarden “gang- og sykkelvei”, får vi ofte høre om og den finnes i altfor mange dokumenter. Det er å legge til rette for konflikt. Syklister og fotgjengere må ha adskilte områder, slik de har i blant annet Amsterdam og København. I Norge har vi ubrukelige trafikkregler (vikepliktregler) som er et hinder mot gode sykkelløsninger.

Noen byplanleggere har forelsket seg i et ubrukelig konsept som kalles “shared space”, det er et finere ord for kaos- og konfliktområde. Det virker som om mange som planlegger har mental sperrer mot å si sykkelvei, uten å skulle blande det med en hel masse annet som det ikke hører sammen med. De vil ha konflikt og dårlige forhold for syklister.

Joacim Lund snakker om sykling på rødt lys, og sammenligner København og Oslo. Færre sykler på rødt i København. Så vidt jeg vet, er bøtene for å sykle på rødt lys i København større enn de er i Oslo. Likevel har jeg sett tall, dessverre ikke godt dokumenterte, som sier at 75% av syklistene i København svinger til høyre på rødt lys, selv om det er like ulovlig der som her. Men i Danmark vurderer man å følge etter Nederland, Belgia og Frankrike, hvor det i stor grad er tillatt for syklister å svinge til høyre på rødt lys. Slik løser man et problem når man tar syklister på alvor, og planlegger med utgangspunkt i dem.

Kanskje har man sykkelkultur i Amsterdam og København, selv om den slett ikke er slik mange som ikke har syklet der drømmer om at den skal være. Mitt inntrykk er at mange tror at sykkelkulturen i Amsterdam og København er bedagelig trilling fra cafébord til cafébord. Slik er den ikke.

Min erfaring er at folk gjennomgående sykler fortere i København enn de gjør i Oslo. Folk sykler fordi de skal fra et sted til et annet, ikke for å få en bedagelig trilletur. Og man sykler deretter, for å komme mest mulig raskt og effetivt fra A til B. Når man sykler en del kilometer hver dag, kommer man i form, selv om det er flatt. Og da blir det som en, jeg har glemt hvem, har sagt om det som skjer med folk som sykler når formen blir bedre: “Det blir ikke lettere, det går bare fortere.” København har bredere sykkelstier enn våre sykkelfelt, og det går stort sett greit å sykle forbi en annen syklist innenfor sykkelstien. Men du merker fort at du er en turist og amatør om du ikke holder siden og linjen din, slik at raskere syklister lett kommer forbi.

I Norge er de såkalte “kondomsyklister”, en betegnelse noen sannsynligvis seksualfrustrerte kondomfetisjister har funnet på, en utskjelt gruppe. Slike har man i Norge, men ikke land med sykkelkultur, om man skal tro det noen sykkelhatere skriver. Feil. Danmark og Nederland har en mye lenger og mer rotfestet tradisjon for konkurransesykling enn vi har i Norge. Det er sikkert mange unge dansker som drømmer om å bli den neste Jacob Fuglsang, som nettopp vant det store rittet Criterium de Dauphiné, og mange unge nederledere drømmer om å bli den neste Tom Dumoulin, som vant årets Giro d’Italia. Et eller annet sted trener disse unge og ambisiøse, samt eldre og ikke fullt så ambisiøse syklister. De fleste har antageligvis den daglige turen fram og tilbake til jobb, skole eller universitet som en del av sitt faste treningsopplegg. Mange av dem sykler sikkert inn til København eller Amsterdam, iført sykkelklær på sine landeveissykler. Men siden det er så mange andre som sykler, blir de mindre synlige i trafikken. Denne type syklister er ikke akkurat dominerende i bybildet i sykkelbyen Utrecht, men de finnes, som denne syklisten.

En fotgjenger våger seg ikke ut i sykkelstier eller sykkelveier i Amsterdam eller København. De som går der, er typisk norske turister som oppfører seg slik de gjør hjemme, og som etterpå klager over hvor ille det er å være fotgjenger i disse byene på grunn av de forferdelige syklistene.

Sist sommer tilbrakte jeg en dek tid som fotgjenger i Amsterdam. Jeg hadde syklet 13-1400 km langs Rhinen i løpet av to uker, og kom en stund tidligere en planlagt til Amsterdam. Jeg liker å sykle, men jeg liker også godt å gå. Da jeg var i Amsterdam syntes jeg det var veldig greit å la sykkelen stå igjen på hotellet og heller gå, den tiden jeg hadde før jeg skulle sykle til flyplassen for å ta flyet hjem.

Selvfølgelig gikk jeg ikke i sykkelveiene, og jeg så meg for før jeg krysset dem, akkurat som jeg ser meg for når jeg krysser andre kjørefelt. Stort sett så jeg  ingen som gikk i sykkelveiene, bortsett fra der det var mange turister. I den etterhvert kjente sykkelveien gjennom Rijksmuseum, gikk turistene som hodeløse høns i sykkelveien, til tross for at det var brede fortau på begge sider, omtrent som mange gjør i Norge,

Selvfølgelig blir man som syklist irritert på slike, og man er ikke særlig hensynsfull. Så noen turister reiser hjem fra Amsterdam med skrekk for syklister. Hvis noen hadde gått som disse fotgjengerne ved Frognerstranden, i Amsterdam, ville de definitivt ha fått merke at de ikke har noe i sykkelveien å gjøre, kanskje ville de ha blitt syklet rett ned.

I København er trafikklysene for en stor del programmert slik at man som syklist får “grønn bølge”. Da vil de som venter på grønt komme inn i bølgen og få god flyt. Hvis trafikklysene er synkronisert etter syklistenes hastighet, er det ganske poengløst å sykle på rødt, for da får man bare rødt i neste kryss også. I Oslo er det biltrafikken som får grønn bølge. Vi som sykler får bare rødt, rødt og rødt. Jeg sykler ikke selv på rødt, i alle fall ikke annet enn i helt spesielle situasjoner. Jeg tror ikke på at det er så farlig, og mener ikke at det er et verre regelbrudd enn andre. Men jeg vil ikke gi sykkelhaterne billige poenger, så jeg lar det være. Men jeg skjønner at mange blir irriterte, når man får flyten ødelagt av røde lys i hvert kryss.

Norge befinner seg fortsatt på bilalderstadiet. Her klamrer politikerne seg til at man kan løse problemet ved å bytte til en annen type bil, og vil ikke innse at i en by er privatbilen en stor del av problemet, ikke løsningen, uavhengig av hva slags energibærer bilen har.

Vi får stadig høre at man prioriterer trafikken slik: Fotgjengere, syklister, kollektivtrafikk, nyttetrafikk og til slutt privatbil. Ikke minst vi som gjerne ferdes i byen vet at dette er usanne politiske floskler. Hvis dette hadde vært sant, da hadde man startet et prosjekt som Bjørvika, Dag Hammarkjølds vei og andre veiprosjekter med å legge godt til rette for fotgjengere og syklister, med separert trafikk og ikke konfliktskapende samrøre. Så ville man ha planlagt gode kollektivtraseer. Rekkefølgen mellom disse vil nok måtte variere noe. Dernest ville man ha funnet gode løsninger for varetransport og annen nyttetrafikk. Hvis det så hadde vært noen plass igjen, kunne man ha sett om det var mulighet for også å slippe til noen privatbiler. Men det skjer ikke slik. Kjørefeltene for bil planlegges først, som en slags ryggrad i prosjektene. Deretter forsøker man å skvise inn kollektivtrafikk, fotgjengere og syklister, og ikke minst: Trær. For de som planlegger i Oslo er trær langt viktigere enn folk som sykler. Drep gjerne en syklist eller tre i trafikken, men ikke fjern et av Plan- og bygningsetatens pyntetrær! Det er de reelle prioriteringene, ikke de politiske flosklene.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly