Les vins du Tour de France 2017. 2. etappe: Düsseldorf — Liege

Tony Martin klarte ikke å innfri hjemmefansens forventninger. Det var trist å se Alejandro Valverde og Ion Izagirre kræsje ut av Touren som de gjorde.

I dag er det to fjernekategori stigninger. Noen vil ganske sikkert gå i brudd for å få poeng og kunne starte i klatretrøyen i morgen. Men det blir nok sannsynligvis en massespurt til slutt.

Som jeg skrev i innledningen til årets Tour,  ble jeg skuffet da jeg så at andre etappe skulle gå til Belgia og Liege. Belgia er verdens mest interessante øllland. For å sitere “World Atlas of Beer”:

“Belgium is to beer what France is to wine or the Scottish Highlands is to whisky.”

Men touren har ofte vært innom Belgia. Vi var i Belgia i 2010, 2102, 2015 og nå i 2017. Og det er nå bekreftet at starten i Tour de France 2019 vil være i Brussel, og Antwerpen har meldt se på i konkurransen om starten i 2020. Så det vil bli mange muligheter til å smake belgisk øl.

Touren har ikke vært i Tyskland siden 1987, og når vi endelig er der, kunne vi ha blitt der litt lenger. Jeg hadde håpet at andre og tredje etappe skulle gå gjennom vinområdene i Tyskland, enten langs Rhinen eller Mosel. Jeg kommer til å jukse litt. Jeg vil skrive i alle fall litt om tysk vin, og et utvalg av belgisk øl. Vi kommer relativt nær Mosel i morgen, så jeg sniker inn litt vin herfra i morgen.

Som ølland er Belgia på en måte Tysklands rake motsetning. Tyskland hadde renhetsloven som ble innført i Bayer 1516 og gjort gjeldende for hele Tyskland fra 1857. I dag er det så mange unntak fra denne, at den ikke lenger har den samme praktiske betydningen. Selv om også Tyskland har hatt og har mange lokale bryggerier, har det vært variasjoner over ganske begrensede temaer. I Belgia har alt vært tillatt. Det hevdes at det i Belgia brygges over 400 ulike ølsorter. Man kan selvsagt diskutere hva som er en ølsort, og hva som bare er varianter av den samme. Det lar vi ligge. Men hver gang jeg ser dette tallet, tenker jeg på Charles de Gaulles uttalelse at det er umulig å styre et land med 400 oster. Belgia har ettertrykkelig vist at det er mye vanskeligere å styre et land med 400 ølsorter. I Belgia er det tradisjon for å tilsette ulike krydder, frukt osv, noe som ikke var tillatt under den tyske renhetsloven.

Gjennom historien har Belgia vært invadert veldig mange ganger. Det sies at en av belgiernes forsvarsmekanismer har vært å tviholde på det lokale, i ølbrygging og mye annet.

Også i Belgia er en stor del av det ølet som drikkes undergjæret lager. Stella Artois og Jupiler er kjedelige, industriproduserte lager som går igjen over alt. Jupiler produseres i Liege. Men det er ikke disse som gjør Belgia til et interessant ølland. Så vi passerer disse i stillhet.

På veien mot Liege, etter å passert den tysk-belgiske grensen, passerer vi relativt nær to bryggerier som det er verdt å nevne. Det første er Brasserie Grain d’Orge, i Hombourg.  Jeg må erkjenne at det er et bryggeri jeg ikke kjenner. Det finnes flere andre bryggerier som også brygger øl under navnet Grain d’Orge, så her er det en viss fare for forveksling.

Her er en rating fra Beeradvoat av øl fra Brasserie Grain d’Orge.  Her er en tilsvarende rating fra Ratebeer.

Det andre bryggeriet er Val Dieu i Aubel. Val Dieu, betyr Guds dal. Val-Dieu Abbey er et tidligere cistersienserkloster. Klosteret ble etablert i 1216, Det har gjennom historien blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger, men klosteret ble nedlagt i alle fall for foreløpig siste gang, i 2001. På sine nettsider skriver bryggeriet at de er det eneste autentiske klosterølet i Belgia. Ølet brygges i det gamle klosteret, i tradisjon etter ølbryggingen i klosteret. Jeg tar dette med eneste autentiske klosterølet med klype salt, eller kanskje helst en neve salte nøtter — som smaker godt sammen med øl.

Ølbrygging er en gammel tradisjon i belgiske klostere. Det var dels for å skaffe klosteret inntekter, men også til eget bruk. Vi skal huske på at vannet ofte var forurenset og kunne være farlig å drikke. Derfor drakk man heller øl. Som en, jeg har glemt hvem, kom til å si: Det finnes ikke farlige stoffer i øl. Det tok ikke lang tid før avholdsbevegelsen reagerte på den.

I dag er det mange bryggerier med klosternavn. For mange av dem er det en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn.  Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl.  Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier.

I 1958 kontaktet Brouwerij Maes klosteret, og spurte om de kunne markedsføre et mørkt øl de hadde utviklet under navnet “Grimbergen”. Fram til 1978 ble ølet brygget i Waterloo. Senere ble produksjonen flyttet til Brouwerij van Alken i Alken. Maes ble overtatt av Heineken i 2008, og varemerket “Grimbergen” ble solgt til Carlsberg. Men Heineken fikk en langvarig lisens til å selge øl under navnet Grimbergen i Belgia. Øl som selges under navnet Grimbergen utenfor Belgia er brygget hos Kronenbourg i Strasbourg, ganske fjernet fra noe belgisk kloster. Når de kaller det klosterøl, “Biére d’Abbaye”, med årstallet 1128, er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. På det Grimbergen-ølet jeg fra tid til annen kjøper i Frankrike, som er brygget i Stasbourg, står det: “Brassée dans la tradition de l’Abbaye”, altså “brygget i klosterets tradisjon”. Heller ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de store industribryggerien, som de ofte selger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grimbergen er blant de bedre. På franske flyplasser får man ofte valget mellom Heineken og Grimbergen, og da foretrekker jeg uten tvil Grimbergen.

AffligemBlondAffligem er et annet “klosterøl” som ikke brygges i et kloster. Klosteret Affligem ble etablert i 1074, og ligger i dagens Belgia. Det er dokumentert at det ble brygget øl i 1129, og ølbryggingen vedvarte i noen hundre år. Uheldigvis hadde klosteret en meget strategisk beliggenhet på en høyde, som gjorde at det flere ganger ble ødelagt i kriger.  Etter den franske revolusjon, ville de franske myndigheter avskaffe den katolske kirkens makt. De stengte klostre og beslagla deres eiendom. Når man ser på hvilke eiendommer den katolske kirke og klostre hadde, ser man at det nok ikke bare var religiøse grunner til at verdslige herskere tok opp kampen med den katolske kirken og dens institusjoner. Klosteret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klosteret kjøpt av noen munker, som gjenoppbygget det. I 1885 hadde de startet ølbrygging, og klosteret var gjenoppbygget i 1887. Bryggingen fortsatte til 1940, da bryggeriet led samme skjebne som en del andre bryggerier: Etter Belgias kapitulasjon, ble de tvunget til å gi fra seg kobberkjelene til den tyske okkupasjonsmakten, som trengte kobberet til sin våpenindustri.

I 1956 startet de å samarbeide med det lille, lokale bryggeriet De Smedt. I dag brygges Affligem av De Smedt, i nært samarbeid med munkene i klosteret. Klosteret eier varemerket Affligem, og må godkjenne alle endringer, nye øltyper m.m. Men bryggeriet De Smedt eies nå av Heineken, som står for markedsføring og distribusjon av Affligem.

Leffe_blondEt av de mest kjente belgiske “klosterøl” er Leffe. Klosteret ble etablert i 1152, i nærheten av Namur i Vallonia (den franskspråklige delen av Belgia). Som i så mange andre klostre, brygget man øl, for en stor del basert på ingredienser som vokste vilt i nærheten av klosteret. Som så mange andre klostre har det blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger i historien. Etter den franske revolusjonen ble klosteret ødelagt og forlatt. I 1902 kom munker tilbake til klosteret. I 1952 ble ølbryggingen gjenopptatt i samarbeid med det flamske bryggeriet Lootvoet. Bryggeriet ble senere kjøpt av Interbrew, som er en del av verdens største bryggerikonsern, Anheuser-Busch InBev, som er basert i Belgia. I dag brygges alt Leffe øl av Stella Artois i Leuven. Men Leffeklosteret får fortsatt royalty av salget.

I noen tilfeller er det et verdslig bryggeri som er etablert i klosteret, som står for bryggingen i klosterets navn. Det er her vi finner Val Dieu. Skal man ha autentisk klosterøl, bør man kjøpe Trappistøl. Det er øl brygget i Trappistkloster. Men det er ingen slike på vår vei denne gangen, så vi åpner ikke slikt øl i dag.

Tilbake til Val Dieu. De brygger noen av de øltyper vi er kjent med fra Belgia: Blond, Brown og Triple. I tillegg brygger de en Grand Cru, en Winter Ale og en Cuvé 800.

Hvis vi hadde krysset grensen ca en mil lenger sør, hadde vi sett et av de grensefenomer som jeg synes er interessant. Her er det en belgisk korridor gjennom det som ellers er tysk territorium. Jeg husker ikke helt historikken her. Det var en belgisk jernbanelinje, som Belgia fikk beolde som sitt territorium. Belgia hadde et av verdens tetteste banenett. Man som så mange andre land skulle man være “moderne” etter andre verdenskrig, og satset på vei og privatbil, fremfor jernbane. Jerbanelinjen er nedlagt, men Belgia har beholdt territoriet. Jernbanelinjen er nå erstattet av en gang- og sykkelvei. Hvis man først legger ned jernbanelinjer, er dette noe av det beste man kan bruke dem til. De har ingen bratte bakker, og er fine å sykle på. Flåmsbanen, som er Europas nestbratteste jernbane med vanlig friksjonsspor (noen med tannstang og tannhjul er brattere), er på det bratteste 5,6%. Så utfordrende klatringer, det møter man ikke på nedlagte jernbanespor.

Vi var her for noen år siden. Det var ikke noe særlig sykkelføre den gangen. Men det var faktisk i midten av mars. Vi kjørte bil fra Maastricht i Nederland til Metz i Frankrike. Poenget med den turen var å finne geocacher i fem land på en dag (Nederland, Tyskland, Belgia, Luxembourg og Frankrike). Det var med litt blandede følelser jeg hentet ut en leiebil med sommerdekk på flyplassen i Brussel, etter at det, til årstiden å være, hadde falt usedvanlig mye snø i Belgia.

Vi tok en tur innom dette området, bare fordi jeg er fascinert av denne type enklaver. (Skal man være pirkete, er det strengt tatt ikke enklaver, siden det er åpent til Belgia i endene. Streng tatt er det slik at disse korridorene (det er to) gjør de tyske territoriene vest for korridorene til tyske enklaver i Belgia. Men det får være grenser for pirk.) Hvor mange ganger  vi krysset grensen mellom Tyskland og Belgia den dagen, vet jeg ikke. Men det var mange.

Men jeg vil tilbake til Tyskland og Rhinen, og til tysk vin. Selv om syklistene ikke får med seg vinen, tar vi en avstikker for å smake på noen edle dråper.

Rhinen starter i De sveitsiske alper, ved Oberalppass. Ruten EuroVelo 15, Rhinruten,  følger Rhinen fra dens spede begynnelse, til den renner ut i havet ved Hoeck van Holland, litt utenfor Rotterdam. Jeg syklet det meste av denne ruten i fjor sommer. Ca 1300 km på to uker, er litt mer enn en vanlig familieferie på sykkel. Men man kan sykle deler av denne ruten. Hvis man er av de spreke og klatrevillige, kan man sykle opp til der den starter. Eller man kan gjøre som jeg gjorde: Ta toget til Oberalppass, og starte fra toppen.

Rhinen er for en stor del grenseelv mellom Sveits og Tyskland fra Bodensee til Basel. Herfra går den ganske rett nordover, med Frankrike (Alsace) langs venstrebredden i øst, og Tyskland langs høyrebredden. Her forlot jeg elven på min tur, for å sykle gjennom vinområdene i Alsace, litt lenger vest. Jeg fant igjen Rhinen litt før jeg kom til Strasbourg.  På tysk side har vi her vinområdet Baden, og det er her vi kommer til Schwartzwald. Omtrent på høyde med Karlsruhe knekker grensen 90 garder vestover, og herfra renner Rhinen gjennom Tyskland, til den renner inn i Nederland. Vi har nå vinområdet Pfalz vest for Rhinen, og fortsatt Baden i øst. Vinområdet Baden ender ved Mannheim, og Pfalz ved Worms på vestsiden. Men på vestsiden går det over til Rheinhessen.

Ved Mainz og Wiesbaden dreier elven vestover. Nord for elven, mellom Wiesbaden og Rüdesheim, ligger Rheigau. Det er et sydvendt område som får mye soleksponering, og er Tysklands beste vinområde. Rheingau er gulgrønne området på kartet under, over det brunoransje Rheinhessen og det røde er .Pfaltz.  Det fiolette området vest for Rheinhessen og sydvest for byen Bingen er Nahe.

Rheingau er hjemmeområdet for riesling. I de rette områdene kan riesling gi alt fra lette og syrefriske tørre viner, til veldig søte trockenbeerenauslese. Riesling gir best resultat i litt kjølige områder. Den gir stort sett best resultat i Tyskland, Frankrike (Alsace), Østerrike og New Zeeland. En god riesling kan lagres lenge. Jeg har en gang smakt riesling produsert i USA. Det var en søt, og ikke særlig elegant vin. I den grad den var representativ, gir ikke riesling god vin i USA.

Da jeg var i Alsace sist sommer, hadde produsentene stor tro på 2014-årgangen. Da han som serverte meg vin hos Balthazar Ress i Rheingau vaklet mellom 2014 og 2015-årgangene, og endte med 2015, nevnte jeg produsentene i Alsace som hadde særlig stor tro på 2014-årgangen. Han kommenterte det omtrent slik: “I Alsace er det egentlig for varmt til å dyrke riesling. Så for dem var et kjølig år som 2014 utmerket, men for oss var et varmt år som 2015 mye bedre.” Jeg syntes ikke at jeg kunne nok, verken om vinene eller om årgangene, til å argumentere mot dette.

Ved Rüdesheim/Bingen dreier Rhinen nordover. Herfra til Koblenz sykler man gjennom Mittlerhein, som er den flotteste delen av Rhinen, med blant annet klippen Lorelei.

I Koblenz renner de to elvene Rhinen og Mosel samme ved Deutches Eck, (Tyske hjørnet).

Mosel har jeg tenkt å ta en avstikker til i morgen, så vi seiler forbi denne nå. Nord for Koblenz kommer vi inn i Rhur og den mer industrialiserte delen av Rhinen. Her er det mye industri og en del kommersielle havner langs elven, som gjør at sykkelveiene ofte går et stykke fra elven.

Fortsetter vi nedover elven, kommer til vil Bonn og Köln, før vi kommer tilbake til Düsseldorf.

Tysk vin kan være vanskelig å orientere seg i. Tysk vin er delt inn i fire kvalitetsnivåer: Deutscher Wein, Landwein, Qualitätswein (QbA) og Prädikatswein. Den siste gruppen er delt inn etter druenes modenet i Kabinett, Spätlese, Auslese, Beerenauslese, Eiswein og Trockenbeerenauslese. Innenfor de tre første kategoriene finner vi tørre, halvtørre og fruktige/søtlige viner. De tre siste er søte.

Vi kan starte med området og produsenten. Vi er i Rheingau. Den eldste produsenten er Schloss Johannisberg. Der skal de ha produsert vin i 900 år. Jeg har ofte kjøpt vin fra Schloss Johannisberg, men jeg var ikke innom dem da jeg var i Rheingau i fjor. Man rekker ikke alt, dessverre.

Jeg velger som eksemler to vinprodusenter som jeg besøkte da jeg syklet gjennom området i fjor sommer. Jeg brukte bare en dag på å sykle gjennom Rheingau, så det ble ikke tid til å besøke mange produsenter. Jeg skulle hatt flere dager her. Den første var Kloster Eberbach.

De har vinmarker flere steder, noen ganger bare parseller i en vinmark. De har sin standardvin, som kan ha druer fra alle vinmarker. Men det går nok ikke så mye druer fra de beste vinmarkene i denne vinen. Så har de viner fra enkeltvinmarker. Her har Kloster Eberbach satt ut prøver som viser jordsmonnet i ulike vinmarker.

Besøker man Kloster Eberbach bare for å smake, uten å kjøpe vin, må man betale for hvert glass. Kjøper man vin, trekker de dette fra på kjøpesummen. Jeg synes det er en utmerket måte å gjøre det på. Når jeg besøker en vinprodusent og smaker på vinen, føler jeg et visst press for å kjøpe vin, selv om man selvfølgelig kan gå uten å kjøpe noe. Jeg var på sykkeltur og skulle sykle videre til Amsterdam, og kunne ikke ta med et par kasser vin i tillegg til den bagasjen jeg hadde. Da kunne jeg smake på vin med god samvittighet, uten å kjøpe noe. Jeg har flere gangrer kjøpt riesling fra Kloster Eberbach i tax-free butikken på Gardermoen.

Den andre vinprodusenten jeg besøkte, var Balthazar Ress. Jeg var på en smaking av deres viner i Oslo for noen år siden, så det var en produsent jeg i noen grad kjente fra før. Det var en viktig grunn til at jeg valgte ut dem da jeg var i Rheigau. Det er interessant å komme “hjem” til de man har møtt før. Da jeg kom inn i smakerommet/butikken, sa jeg med en gang at jeg var på sykkeltur, og ikke kunne kjøpe med meg noe vin. Det var helt greit, sa de. Og skjenket villig vin. Etter å ha gjort dette klart, kunne jeg smake uten å føle noe kjøpepress. Her er de vinene jeg smakte på hos Balthazar Ress:

Hvis vi skal orientere oss i vinene, må vi vite området, produsentene, kvalitetsbetegnelsen og for de beste: Vinmarken. Balthazar Ress’ standardvin er von Unserm. I alle fall var det denne de serverte som sin standardvin. Jeg ser at Vinmonopolet nå har en som bare heter Riesling Trocken, som er noe rimeligere. Men der er produksjonsområdet bare angitt til Rhinen, ikke Rheingau, som von Unserem. Så denne vinen kan komme fra alle steder langs Rhinen. Jeg kan ikke ta med alle deres viner. Klatrer man oppover i kvalitetshierarkiet, må man kjenne vinmarken, omtrent som i Burgund.

Vi kan bruke deres Rüdesheim Berg Rottland GG som eksempel. Øverst er angitt produsenten. Under dette er stedet hvor druene kommer fra, byen Rüdesheim, vest i Rheingau. Under dette er vinmarken angitt. Berg antyder at det er på en høyde, og den heter Rottland. Rottland er en ganske bratt skråning, ca 33% helning, som får mye sol.

Jeg smakte den hos Balthazar Ress, og jeg har kjøpt den på Vinmonopolet etter at jeg kom hjem. Det er en utmerket riesling.

GG står for Grosses Gewächs, som sier det samme som Grosse Lage, som betyr noe slikt som stort område. Det er  omtrent som Grand Cru i Frankrike. På nivået under finnes Erste Lage, som blir som Premier Cru om vi er i Frankrike. Jeg har lenket til Grosse Lage og Erste Lage fra Balthazar Ress som eksempler, siden det er en produsent jeg har blitt litt kjent med. Men det betyr ikke at jeg påstå at de er noe bedre enn andre kvalitetsprodusenter i Rheingau.

Under angivelsen av vinmark står at det er fra Rheingau, at det er riesling og at den er tørr (trocken).  Min vin var en vanlig trocken, men den finnes også som spätlese, auslese og trockenbeerenauslese.

Den mest eksklusive vinmarken i Rheingau er Erbach Markobrunn. Det er et lite område. Bare noen få produsenter har parseller her, men blant de som har er både Kloster Eberbach og Baltazar Ress.

På smakingen i Oslo, sa baronessen som presentere vinene, at man bare kunne skaffe seg vinmark her på en av to måter: Enten arver man den, eller man gifter seg til den. Hun hadde gjort det siste. Det er aldri noe til salgs. Vi smakte Erbach Markobrunn i Oslo, og det er noe av det beste Rheingau kan by på. De bød ikke på den da jeg besøkte dem i fjor sommer. Men jeg fikk nylig en Erbach Markobrunn auslese fra Balthazar Ress, i en ganske søt utgave, servert som dessertvin på en restauranten Park 29 i Oslo. Den inngikk i vinmenyen de serverte til dagens treretter. Vinmonopolet har den for tiden ikke inne.

De produserer også en rødvin, laget av Pinot Noir, eller Spätburgunder som den gjerne kalles i Tyskland. Det er en god vin, men det er er hvitvin som er deres viktigste produkt. De bød også på en oransje vin. Jeg var litt innom oransje vin til 13. etappe i årets Giro d’Italia, og litt mer utførlig til 5. etappe i 2012. Oransje vin er en vin laget i en rødvinsprosess, gjæring med skall, kjerner, stilker etc, med hvite druer. Den italienske La Stoppa Ageno har fått mange gode omtaler, men den har aldri blitt en av mine favoritter. Den oransje vinen fra Baltazar Ress, likte jeg langt bedre. Den var lysere i fargen, og hadde langt mindre tanniner enn La Stoppa. Om dette først og fremst skyldes ulike druer (pinot grigio for Ageno, og riesling for Baltazar Ress), vet jeg ikke. Det kan også være forskjell i hvor lenge skallene etc får være med i gjæringsprosessen. I alle fall: Dette var en oransjevin jeg likte.

En annen god produsent i Rheingau, som er godt kjent i Norge er Leitz, som holder til i Rüdesheim. Deres viner fikk jeg muligheten til å bli kjent med under en “winemaker’s dinner” i Oslo.

Som nevnt syklet jeg langs Rhinen sist sommer, fra der den starter i den sveitsiske alper, til den renner ut i havet i Hoek van Holland, litt utenfor Rotterdam. Vil man  velge en delstrekning, anbefaler jeg varmt strekningen fra Bingen til Koblenz, om man sykler medstrøms. Det er kort vei fra Frankfurt til Wiesbaden, så det kan være en grei reiserute for å komme dit. Noen rolige dager i Rheingau med god vin, før man reiser videre. Mittelrhein, fra Rüdesheim og Bingen til Koblenz er et  vakkert område, og det er lagt godt til rette for å sykle. Turen er ca 70 km. Hvis man ikke vil sykle, kan man reise med båt.

Det er også mulig å reise med tog eller bil. Men da går det så fort at man ikke får med seg så mye av Rhinlandskapet.

I Tyskland er det lagt godt til rette for at man skal kunne ta med sykkelen på toget, kan man ta toget videre eller tilbake til utgangspunktet. Jeg ville til Bonn, først og fremst fordi det er Ludwig van Beethovens fødeby, men syntes de ville bli for langt å sykle fra Bingen til Bonn på en dag. Så jeg syklet fra Bingen til Koblenz, og tok toget til Bonn. Dagen etter syklet jeg fra Bonn til Düsseldorf.

For Tour de France kunne man helt sikkert ha funnet mer utfordrende veier enn de jeg syklet, langs elven. En rute sydover langs Rhinen kunne ha vært mer utfordrende og vakrere enn dagens etappe til Liege.

For den som vil lære mer om øl, har jeg gjerne anbefalt The World Atlas of Beer. Som nav­net anty­der, dek­ker den hele ver­den. Den fin­nes på norsk med tit­te­len “Den store ølbo­ken”. Jeg har holdt meg engelske utga­ven. Den norske utga­ven har jeg ikke lest, men inn­hol­det bør være det samme. Boken er flott illust­rert, slik at det er en fin bok å bla i, og den inn­e­hol­der mye inter­es­sant lesning. Boken er utgitt i Eng­land. Det er i Europa vi fin­ner de inter­es­sante øl-tradisjonene. Bøker utgitt i USA har en tendens til å gi usan­ske bryg­ge­rier større plass enn de for­tje­ner, i alle fall vur­dert i et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv. Den er skre­vet i sam­ar­beid mel­lom en engelsk for­fat­ter (Tim Webb) og en cana­disk for­fat­ter (Step­hen Beaumont), så de kla­rer å beholde et inter­na­sjo­nalt perspektiv.

Boken kom i ny utgave oktober 2016, og denne utgaven er så vidt jeg vet ikke utgitt på norsk.

9788248913405Hvis dine vinam­bi­sjo­ner er å bli litt flin­kere til å velge vin, og å ha litt større utbytte av å smake og drikke vin, da er min anbe­fa­ling Ing­vild Tenn­fjords bok “Skål!”. Det er ikke en bok for deg som vil bril­li­ere med vin­kunn­skap. Vil du bli vinsnobb, er dette ikke boken for deg. Men det er en vel­dig god, venn­lig og upre­ten­siøs inn­fø­ring i vinverden. Gå hit for nær­mere omtale av boken.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” foreligger i  7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjøpe den gamle utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engelske utgaven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Frankrike og Tyskland. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flotte kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det denne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inngående informasjon om tysk vin, er dette den beste boken jeg her funnet. Her er det detaljerte kart over og informasjon om tyske vinområder. Men, og det er et stort MEN her. Dette er en engelsk oversettelse fra 2014 av en tysk utgave fra 2007. Det synes ikke som om den engelske utgaven er oppdatert i forhold til den tyske. Det er dumt. Tysk vinklassifisering ble, så vidt jeg har klart å finne ut, endret i 2012. I atlaset refereres det til at noen vinmarker er klassifisert som Erstes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Grosses Gewächs. Om jeg har forstått det rett er Grosses Gewächs omtrent som grand cru og Erstes Gewächs som permier cru i fransk klassifisering. Kartene er ikke oppdatert i forhold til dette, slik at vi ikke ser hvilke av vinmarkene som er klassifiert på hvilke av disse to nivåene. Kartene over tyske vinområder i Hugh John­son og Jancis Robinson “The World Atlas of Wine” synes å være bedre oppdatert, men er mindre detaljerte. Jeg skulle gjerne ha sett et opdatert atlas. 

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly