Les vins du Tour de France 2017. 20. etappe: Marseille — Marseille (tempo)

Endelig! En sterk og særdeles velfortjent seier for Edvald Boasson Hagen! Gratulerer!

Tyvende etappe. Det er i dag det hele avgjøres. Det er en 22,5 km tempoetappe, og den har en stigning opp ca 100 meter, uten at jeg har funnet noen flere detaljer om den stigningen. Det er en etappe som bør passe gode temposyklister som også er gode klatrere, som f.eks. Chris Froome.

For det fleste rytterne er en tempoetappe nestsiste dag, det som Jens Voigt for noen år siden kalte en “semi rest day”. De fleste rytterne har gjort jobben sin. På en tempoetappe må sammenlagtkandidatene klare seg på egenhånd, uten hjelperyttere. Hjelperytterne har ingen ambisjoner på egne vegne, i alle fall ikke på tempoetapper, og skal bare komme gjennom på akseptabelt vis innenfor maksimaltiden, slik at de kan fullføre. Det hender riktignok at noen av dem sendes ut i striden hvis laget deres har ambisjoner om å vinne lagkonkurransen og trenger et godt resultat, hvor det er lagets tre beste på hver etappe som teller. AG2R ligger 3 min 8 sek etter Sky i lagkonkurransen. Kanskje får noen AG2R-ryttere beskjed om å kjøre for fullt, i håp om å vinne denne konkurransen. Kanskje Sky også vil forsvare posisjonen her, kanskje nøyer de seg med den gule trøyen.

Enkelte ryttere, som Tony Martin, er tempospesialister, og vil  ha ambisjoner om etappeseier. De kjører for fullt, sammen med de som kjemper for sammenlagtplasseringer. For spurterne er morgendagens etappe, finalen i Paris, den mest prestisjefulle. Så de vil spare krefter til i morgen.

Rytterne skal forbi kirken Notre-Dame de la Garde, som ligger på toppen av en høyde, 116 meter over havet. Jeg vet ikke sikkert hvilken vei de skal sykle opp. Jeg har gått fra den gamle havnen i Marseille opp hit, og det er temmelig bratt, uten at jeg vil gjette på stigningsprosenter.

Foto: Tobi 87, Wikimedia common, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0

Det er en fin utsikt over Marseille herfra, men rytterne tar seg nok ikke tid til å nyte den.

Men vi må finne noe å drikke. Når franskmenn skal ha et glass av noe, f.eks. som aperitif, drikker de ofte Pastis. Pastis er veldig fransk, og jeg forbinder det særlig med Marseille. I dag burde man sitte ved et cafébord ved den gamle havnen i Marsielle med et glass pastis, og se på at syklistene avgjør Touren.

Ordet pastis skal komme fra occitansk. Noen sier at det opprinnelige ordet er ‘pastis’, andre sier det er ‘pastisson’. Det betyr i alle fall en blanding.

Jeg har blitt fortalt at Richard er litt finere og dyrere enn den pastisen franskemenn får når de bare bestiller en pastis. Det var uansett Paul Richard som var den første til å kommersialisere Pasis i 1932.  Vil man ha Richard, da bestiller man Richard og ikke pastis, har jeg blitt fortalt. Men det er Richard jeg har, og om jeg skal være ærlig, så ser jeg ikke noen grunn til å kjøpe en flaske til.

Pastis er et anisbrennevin som også inneholder lakris, og kan minne om Pernod og grekernes Ouzo. Det er en lang tradisjon for anisbrennevin rundt Middelhavet. Slik den kommer fra flasken er den klar, men med farge. Den serveres alltid med vann og eventuelt is. Det er vanlig å blande ca en del pastis med fire deler vann. Når pastis tilsettes vann, opaliserer den og blir helt matt. Anis inneholder oljer som er alkoholløslige, men ikke vannløslige. Når alkoholstyrken kommer under 30%, vil disse ikke lenger være oppløst, og opaliserer. Den blir nærmest melkehvit. Det har den til felles med annet anisbrennevin som Pernod og Ouzo.

Når man drikker pastis, skal man ha vann i først, og eventuelt is etterpå. Franskmenn drikker den helst bare med vann, uten is. Is kan få de ikke vannløslige stoffene i anis til å krystallisere. Så da jeg sjenket opp for å ta bilder til dette blogginnlegget, gjorde jeg feil og hadde is i glasset først og vann etterpå. Det er sikkert verken første eller siste gangen noen har gjort feilen “drikk først, lær siden”.

I gamle dager, den gang skøyteløp var en stor idrett i Norge, snakket man om “buljongpar”, de ganske uinteressante parene med løpere som ikke ville hevde seg verken på distansen eller i sammendraget. Om det virkelig var buljong de gikk for å drikke i slike perioder hvor det ikke skjedde noe, vet jeg ikke. Kanskje var det heller “te med no’ godt i”. Om jeg hadde sittet i Marseille og sett på hjelperyttere som ser på tempoetappen som en gjennomkjøring, ville det definitivt ikke vært buljong jeg ville ha hentet (jeg har aldri likt buljong, annet enn i saus). Vi kan heller dvele litt mer ved Pastis.

Vi kan gå tilbake til den i alle fall rusmessige mer potente slekningen Absinth. Absinthens opprinnelse er litt uklar. Men det er malurt, med det latinske navnet artemisia absinthium, som skal gi absinthen dens spesielle virkning. Franskmannen Henri-Louis Pernod populariserte den. Han fikk en oppskrift av sin svigerfar, og i 1805 etablerte han et destilleri i Pontarlier, nær grensen til Sveits, hvor han produserte absinth. Alt henger sammen med alt. Vi har flere ganger vært innom vinlusen phylloxera, som utraderte det meste av europeiske vinstokker på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 tallet. Det var ødeleggende for europeisk vinproduksjon og hadde store økonomiske konsekvenser for vinbøndene. Og som vi har vært innom noen ganger, var det mange steder det ikke ble plantet nye vinstokker. Men phylloxeran hadde også den konsekvens at franskmenn ikke fikk sin daglige vin. Da ble absinth et populært alternativ, og den var ikke minst populær blant kunstnere. Den skal gi en heftig, hallisunende rus, og man kan etter sigende bli gal av den. Oscar Wilde har beksrevet den slik:

“Første stadium er som vanlig drikking. I andre stadium begynner du å se montrøse og onde ting. Men hvis du holder ut, vil du i tredje stadium se det du vil se, vakre og spennende ting.”

Den gikk under navnet la fée verte, den grønne feen, på grunn av fargen, illustrert av den tsjekkiske kunstneren Viktor Oliva i bildet “Absinthdrikkeren” fra 1901.

På barene i Paris hadde man ved århundreskiftet 1800/1900-tallet “l’heure verte“, eller den grønne timen, som hva datidens happy hour. Da var det absinth man drakk.

Poeten Paul Verlaine endte opp i fengsel i Brussel, etter at han i absinthrus forsøkte å skyte sin elsker, poeten Arthur Rimbaud. Dette skjedde også mye annet, som absinthen fikk skylden for. Det ble mobilisert motstand mot absinth, støttet blant annet av vinprodusenter, som så den som en farlig konkurrent til vinen. I 1915 ble absinth forbudt i Frankrike. På 1920-tallet ble det tillatt å produsere drikke i absinthstil, forutsatt at de ikke inneholdt malurt og ikke var for sterke. Det er her Paul Richard kommer inn, som markedsførte en anisdrink som han kalte pastis. Den var sterk, og Paul Richard fikk problemer med myndighetene. Men drikken ble populær, og ble erklært som “den ekte pastis fra Marseille”. I 1932 klarte de å få endret lovgivningen, slik at det ble tillatt med høyere alkoholinnhold (hva slags betydning disse lovene hadde for cognac og armagnac, vet jeg ikke). Det var da Paul Richards pastis ble kommersialisert. Pastis skal ha 40%, Pastis de Marseille 45%.

Noen mener at det skyldes mer det høye alkoholinnholdet og mengden som ble drukket, mer enn dens spesielle hallisunerende virkning. Virkestoffet i malurt, thujone, er en nervegift i veldig store doser (ekstremt høye doser iflg min kilde). Analyser har vist at mengden som var i fin-de-siècle absinthe ikke var stor nok til å ha noen hallisunerende effekt. I dag er det igjen tillatt å produsere og selge absinth i Frankrike.

Pernod ville ikke la seg spille av banen, og lanserte sin egen anisdrink, som de bestemt avviser å kalle pastis. Pastis ble et fransk symbol, omtrent som baskerlue (som noen misvisende kaller alpelue), baguetter og boule (petanque).

I 1974 fusjonerte Pernod og Richard.

På 1960-tallet begynte pastis å tape terreng. Dels fikk den hardere konkurranse fra utenlandsk brennevin. Produsentene ga også strengere regler om bilkjøring og alkohol skylden for nedgangen i salget. Populariteten har igjen økt. Kanskje også franskmenn har innsett at det er mulig å la bilen stå?

Da vi var unge, lagde vi absinth. Den gang kunne vi ikke google oss fram til hvordan vi skulle lage dette. Men det finnes mye interessant informasjon i gammeldagse bøker. Vi fant noen oppskrifter på absinth i en bok på Porsgrunn folkebibliotek. Hvordan vi fant fram til boken og oppskriftene, husker jeg ikke lenger. Urtene kunne vi kjøpe på apoteket, og 60% sprit kjøpte vi på Vinmonopolet. Jeg kan ikke huske at de ga noe annet enn en alkoholrus. Sannsynligvis drakk vi ikke nok til å komme forbi det Oscar WIlde kalte første stadium.  Ikkeble vi  gale heller,  I alle fall ikke som vi merket selv.

Hvis jeg skal være ærlig, så er ikke pastis eller andre former for anisbrennevin blant mine favoritter. Jeg  vil jeg heller ha et glass vin eller en øl. Men pastis er veldig fransk, og veldig Marseille. Så jeg måtte hente den fram og smake den på nytt før dagens tempoetappe i Marsielle. Og hadde jeg vært i Marseille denne dagen, ville jeg nok ha drukket i alle fall et glass pastis.

Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly