Skal signalet være at hvis du kjører uforsiktig og dreper noen, risikerer du en kraftig depresjon?

Advokatforeningen har laget et rollespill om straff som ble presentert under Arendalsuka <eidt> Det har vært så mye i media om Arendalsuka, så jeg trodde at den var forrige uke. Men den begynner visst i dag</edit>.  Jeg har ikke sett rollespillet, bare lest om det og lest innlegget av lederen i Oslo krets av Advokatforeningen, Marte Svarstad Brodtkorb, Når tragedier straffes med fengsel. Scenariet beskrives som følger:

“En kvinnelig bilist kjører 3-4 sekunder med solen i øynene, og en fotgjenger dør. Spørsmålet juryen og publikum skal ta stilling til er; skal bilisten idømmes fengselsstraff, og hvor lang skal den eventuelt være?”

Det er ganske åpenbart at denne saken er utgangspunkt for rollespillet. Jeg har ikke lest dommen. Men NRK gjengir dette avsnittet fra dommen:

“I rettspapira frå Drammen Tingrett går det fram at drammenskvinna fekk sola rett i andletet. Ho strekte seg opp i setet for å få betre sikt i skuggen frå taket. Ho bremsa ikkje opp då ho mista sikten.”

Jeg reagerte på på medieomtalen, hvor man nærmest ga solen skylden for det som skjedde, og skrev kommentaren “Det er ikke solens feil. Farten skal avpasses etter forholdene!” Hun ble overumplet av den lumske solen, ble blendet, fortsatte i blinde uten å redusere farten, kjørte på og drepte et menneske. Skal det ikke reageres mot dette?

Marte Svarstad Brodtkorb formulerer problemstillingen som følger:

“Temaet setter fingeren på et viktig spørsmål: Er det fornuftig å benytte samfunnets strengeste reaksjonsform, som også er en av de dyreste, på hendelser som først og fremst er dypt tragiske?”

Den underliggende problemstillingen er egetlig ganske ekkel: Dette kunne ha hendt meg, naboen eller familien min! Skal jeg risikere fengsel hvis jeg er uheldig? Straff, det er for de andre, ikke for oss. Vi straffer de andre som ikke oppfører seg som oss. Men at en som bare opptrer slik vi også gjør skal risikere fengsel, det liker vi ikke. Derfor er det neppe så vanskelig å få  støtte til Advokatforeningens budskap.

Alle som har kjørt en del bil har vært i situasjoner hvor det kunne ha gått alvorlig galt. Etter å ha kjørt bil i drøyt 40 år har jeg heligvis ikke havnet i situasjoner hvor det har gått alvorlig galt. Men jeg har noen bilder av situasjoner hvor det kunne ha gått alvorlig galt, f.eks. med barn som har løpt ut i veien. Men det gikk heldigvis bra de gangene.

Jeg er og har alltid vært grunnleggende skeptisk til straff, som er en grunn til at jeg ikke har valgt å arbeide med strafferett. Mitt syn i dag er nok mer nyansert enn det var da jeg var yngre, men jeg er fortsatt skeptisk. Begrunnelsene or straff kan kort oppsummeres omtrent slik:

  • Straff er samfunnets grensesetting. Den markerer at en handling ikke akseperes i samfunnet. Vi kan si at det er straffebestemmelsen, og ikke straffen som markerer grensen. Men straffebestemmelser som ikke håndheves og bare blir stående som tomme trusler, har liten virkning.
  • Straff skal skremme andre fra å gjøre det som en annen person har blitt dømt for. Det er dette som kalles allmennprevensjon.
  • Straff skal skremme den som er dømt fra å gjøre det samme en gang til. Det er dette som kalles individualprevensjon.
  • Hevn. Man bruker vanligvis ikke det uttrykket, om omskriver det til rettferdighet, hensynet til fornærmede, osv. Eller at “rettferdighet skal skje fyllest”. Ønsket om hevn i en eller annen form, er ikke menneskets beste egenskap. Men vi kan ikke se bort fra folks behov for å se at det blir reagert, og at reaksjonen står i det fornærmede vil oppfate som et rimelig forhold til det man har blitt utsatt for.
  • Renovasjon. Også dette omskrives med penere ord, gjerne noe i retning samfunnssikkerhet. Men når slitne narkomane settes i fengsel, har det lite med sikkerhet å gjøre. Vi vil bare slippe ubehaget ved å se dem på gaten. Men vi kan ikke lukke øynene for at det også er farlige personer som vi på en eller annen måte må kunne beskytte oss mot.

Den som har kjørt ned og drept et annet menneske trenger neppe å skremmes fra ikke å gjøre det en gang til. Hvis de i det hele tatt våger å sette seg bak et ratt igjen, vil de være ekstremt forsiktige.

Men når en lastebilsjåfør rygger på en gang- og sykkelvei rett ved en skole, uten å gjøre bruk av bilens ryggekamera, og kjører ned og dreper et barn, skal man da si til foreldrene at sjåføren sikkert er veldig deprimert, og det er straff nok? Skal signalet til andre lastebilsjåfører være at dersom de er uforsiktige og dreper noen, da kommer de sikkert til å bli veldig deprimerte? Foreldrene til denne 11-åringen ville nok ikke slått seg til ro med at bilisten ble kraftig deprimert. Når noe er en følge av uaktsomhet, ligger det i dette at det ikke var en villet følge. Signalet bør være at biler er farlige, og de som kjører bil må til enhver tid ha tilstrekkelig sikkerhetsmargin. Gjør ikke bilistene det, kan det ha alvorlige konsenvenser — også straff.

Den som uaktsomt har drept eller skadet noen alvorlig på andre måter, vil sikkert ta det like tungt som de som har drept eller skadet noen med bil. Mener Marte Svarstad Brodtkorb  og Advokatforeningen at det ikke skal være straff for uaktsomt drap eller kroppsskade? Eller er det bare når folk dreper eller skader folk med bil, at de mener det er straff nok å leve med å ha drept noen? Hvordan vil de forklare dette f.eks. til foreldrene som har fått et barn drept i trafikken? Graden av uaktsomhet er et moment i straffutmålingen, så man vil ta hensyn til dette. Men at det ikke skal være noen straff, det vil det være vanskelig å svelge.

Jeg er skeptisk til fengsel. I en artikkel i The Economist ble det sagt omtrent slik: “Prison is an expensive way to make bad people worse”. Fengsel bruker vi mot samfunnets utslåtte, som kanskje ikke lar seg skremme så mye av det, eller har en mangelfult utviklet evne til å tenke på konsekvensene av sine handlinger. Jeg har mer tro på allmennprevensjon for straffbare forhold som vi besteborgere, som faktisk vil oppleve det som katastrofe å havne i fengsel, kan finne på å begå. Frykten for å havne i fengsel kan få oss til å unnlate å gjøre visse handlinger.  Skjønt jeg tror ikke det er dette vi tenker på i trafikken.

Jeg har heller ingen tro på strenge straffer, selv om vi ikke kan lukke øynene for at ofrene ikke vil akseptere en straff de mener ikke står i et rimelig forhold til det de har blitt utsatt for. Det viktige er at det reageres, at det reageres tydelig og at det reageres raskt. Bilisten som drepte Per Egil Refstad, som jeg kommer tilbake til, ble dømt til 30 dagers fengsel, mens lastebilsjåføren som rygget ihjel jenta på gang- og sykkelveien på Nøtterøy fikk ni måneder. Jeg har ingen mening om straffens lengde. Oppdagelsesrisikoen er også viktig, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Kollisjoner og påkjørsler omtales gjerne som ulykker eller uhell, omtrent som om det skulle være noen slags naturkatastrofer. Det er som regel ikke ulykker eller uhell, men høyst påregnelige følger av uforsiktighet og uaktsomhet, som for høy fart etter forholdene (f.eks. ved dårlig sikt). Det underliggende budskapet er “tut og kjør, om du ikke er for gal, går det bra hvis du ikke har ekstrem uflaks.”

Det som er viktig er å øke bevisstheten om risikoen i trafikken og bilistenes ansvar. Om jeg har oppfattet en grunnleggende trafikkregel i Nederland rett, så har bilistene et tilnærmet objektivt ansvar. Tankegangen er at bil er farlig, og den som beveger seg ut i trafikken med en så farlig redskap, er den som bør ha risikoen for skader dette måtte medføre og ansvaret for følgene av dette. At fotgjengere og syklister kan opptre uforutsigbart, det er noe bilister må ta høyde for. Eller sagt på en annen måte: Det er bilistene som må tilpasse seg og ta hensyn til omgivelsene, ikke omvendt. Det er etter mitt syn en riktig tilnærming.

NRKs omtale av saken fra Drammen og Advokatforeningens rollespill bidrar til å bagatellisere ansvar, og gir et feil signal. De som kjører bil bedriver noe som medfører høy risiko, og signalet bør være at man skal kjøre med tilstrekkelig margin. Dessverre gir politiet  og media ofte feil signaler, i alle fall når bilister kjører på folk som sykler, som er det jeg har forsøkt å følge med på. Mediene, med politiet som kilde, unnskylder bilistene og forsøker å skyve ansvaret over på de som sykler. Det er et feil signal til bilistene, og det betyr at vi som sykler mister all tilit til politiet.

Jeg begynte å reagere på medienes, og ikke minst politiets omtale av påkjørsler, særlig av folk som sykler, etter en påkjørsel på Tveita i 2009, hvor en sylist ble påkjørt og drept. NRK Østlandssendingen skrev bl.a. dette, med politiet som kilde:

“Syklisten kom ifølge vitner i høy hastighet ned Tvetenveien da han frontkolliderte med en bilist som svingte inn på bensinstasjonen.”

Videre:

“Det kan virke som om bilisten har vært blendet av sola og derfor ikke kunne se syklisten,”

Syklisten som ble drept var Per Egil «Pella» Refsnes, som var styrketrener ved Olympiatoppen. Det var visst  den lumske solen som hadde skylden denne gangen også. De de ikke skrev, om som jeg derfor legger til grunn at politiet ikke opplyste, var at det var soleklart vikepliktsbrudd fra bilisten. Han svingte til venstre foran møtende syklist, en altfor vanlig årsak til kollisjoner mellom syklist og bilist. Den høye hastigheten de skrev om, viste seg å være under 30 km/t, et sted hvor fartsgrensen på stedet er 50 km/t. Bilisten ble snere, etter mitt syn helt riktig, dømt for uaktsomt drap.

Et drøyt år senere var det en lignende hendelse i Tønsberg, heldigvis ikke med like tragisk utfall. Situasjonen er den samme: Bilisten svinger til venstre foran møtende syklist, som er et åpenbart vikepliktsbrudd fra bilisten. Men det sier de ikke noe om, og vil heller skyve ansvaret over på syklisen ved å hevde at han kom i stor fart.

Jeg kunne ha nevnt mange fere slike saker, men skal nøye meg med to av de mest åpenbare. Den 30. april 2014 kunne vi lese i Gudbrandsdølen:

“En bil som rygget ut av en garasje i Simon Darres veg i Lillehammer fikk brått en kvinnelig syklist i 50-årene i siden mandag ettermiddag.”

Jeg antar at den bilen ikke kjørte av seg selv, slik at det var en bilist og ikke en bil som rygget ut av den garasjen. Operasjonsleder  Atle B. von Obstfelder ved Gudbrandsdal politidistrikt sier dette til avisen:

“Vi har snakket med vitner, og de forteller at syklisten kom relativt fort nedover veien. Det kommer til å bli opprettet sak, slik rutinen er når det er personskade, men førerkortet til sjåføren er ikke beslaglagt. Man skal være aktpågivende når man kjører bil, men i dette tilfellet anser vi det ikke for å være bilførerens feil. “

Her er det grunn til å minne om  trafikkreglene § 11 nr 1,  som er krystallklar:

Ҥ 11.Rygging og vending
1. Den som rygger eller vender, har vikeplikt for annen trafikant. Er utsikten ikke tilstrekkelig, må det ikke foretas rygging eller vending uten at en annen passer på eller fører ved selvsyn har forvisset seg om at det ikke kan oppstå fare eller skade.”

Jeg vil starte med å si at det er uaktsomt, egentlig grovt uaktsomt å kjøre en bil inn i en garasje slik at man må rygge ut i taffikert vei. Det er også uaktsomt, og burde være ulovlig å bygge en garasje slik at man kommer rett ut i en offentlig vei. Men vi kan la det ligge.

Den som rygger har en ubetinget vikeplikt for annen trafikant. Videre: Når utsikten ikke er  tilstrekkelig, må det ikke foretas rygging eller vending uten at en annen passer på eller fører ved selvsyn har forvisset seg om at det ikke kan oppstå fare eller skade. Reglene er helt klare:  Her skulle en annen ha passet på. Det holder ikke at bilisten forsikrer seg om at det er klart når han går inn i garsjen for å rygge ut bilen, for da kan det komme nye trafikanter. Et soleklart og grovt vikepliktsbrudd, og likevel presterer politiet å si at det ikke er bilførerens feil.  Politiets tar parti for bilistene. Det er håpløst, og sender et signal om at biisters vikeplikt ikke gjelder overfor folk som sykler.

4. juni 2016 kunne vi lese i Asker og Bærum budstikke, under overskriften Syklist ble rygget ned.

“Syklisten syklet langs Sandviksveien på Høvik da en sjåfør rygget ut av en innkjørsel. Dermed smalt det.”

Litt lenger nede:

“De landet på at bilisten ikke kunne lastes mer enn syklisten. Begge burde vært mer oppmerksomme, sier operasjonsleder Åste Tanem.”

Bilisten rygget ut v en innkjørsel, og regelen om rygging har vi alt vært innom. Vi kan gå videre til  trafikkreglene § 7 nr 4, som sier at den som kommer ut fra en utkjørsel har ubetinget vikeplikt for all annen trafikk på den veien vedkommende kjørte ut i. Bilisten rygget ut fra en utkjørsel. Sandviksveien er forkjørsvei på det aktuelle stedet. Situasjonen var som følger: En syklist sykler i sykkelfeltet på hovedsykkelveien inn mot Oslo, en vei som er regulert til forskjørvei. En bilist rygger ut av en utkjørsel, rett ut i forkjørsveien og kolliderer med en syklist. Det er trippelt vikepliktsbrudd fra bilisten. Likevel presterer operasjonsleder Åste Tanem å si at bilisten kunne lastes mer enn syklisten. Nok en gang sender politiet det signal at det ikke er noen grunn til å bry seg om bilisters vikeplikt for syklister.

Dessverre representerer disse sakene regelen, mer enn unntakene. Man kan trekke en av to konklusjoner: Enten kan ikke politiet trafikkreglene, og da bør de avskiltes. Eller de setter dem til side mot bedre vitende, for å skyve ansvaret over fra biisten til den myke trafikanten, i disse tilfellene syklsitene. Media bringer politiets desinformasjon videre. Og nå har Advokatforeningen også medlt seg på for å mobilisere sympati med bilisten som bare har vært uheldig og drept et menneske i et uforsiktig øyeblikk.

Han som kjørte på og drepte Per Egil  Refsnes har helt sikkert hatt det tungt etter påkjørslen. Det har sikkert også lastebilsjåøren som rygget ihjel den 11 år gamle jenta på en gang- og sykkelvei på Nøtterøy. Men jeg mener likevel at det er helt riktig at disse ble dømt for uaktsomt drap. Ut fra beskrivelsen, mener jeg at dette også var riktig for damen i Drammen som kjørte i blinde uten å redusere farten, og drepte en person.

Det bør etter min mening reageres strengere på farlig oppførsel i trafikken, og straffumålingen må bli strengere når det fører til at noen blir drept eller skadet, selv om det kan være tilfeldig om uaktsomheten får så alvorlige følger eller ikke. I de eksemplene jeg har nevnt med åpenbare vikepliktsbrudd hvor de heldigvis ikke fikk fatale følger, burde det opplagt ha ført til førerkortbeslag og et kraftig forelegg. Stadig flere bilister tekster eller ser på meldinger på telefonen mens de kjører. Også dette burde føre til førerkortbeslag. Å ha førerkort er et privilegium, ikke en rettighet. De som opptrer farlig i trafikken, bør ikke få lov til å kjøre der.

Neste gang Advokatforeningen skal lage et lignende rollespill, bør de ta utgangspunkt i saker som påkjørslen av Per Egil Refsnes eller lastebilsjåføren som rygget på jenta på Nøtterøy. Eller man kan ta tak i et alvorlig, og dessverre ikke upraktisk spørsmål som på tragisk vis ble illustrert da ei fem år gammel jente ble drept da en mobilkran begynte å skli på en gang- og sykkelvei ved Kristiansand tidligere i år: Hvilket ansvar har byggherren for manglende sikring ved byggearbeider, blant annet som i dette tilfellet. Det har vært et betydelig antall drepte ved vegarbeid, og flere dødsfall kunne ha vært unngått med bedre sikring. Hvilket ansvar har byggherren, som i disse tilfellene ofte er Statens vegvesen? Statens vegvesen skriver i sin egen rapport om disse ulykkene:

«Dette står i kontrast til vår vurdering om at det ikke er grove feil som utløser ulykkene. Vi tolker det slik at all skyld for ulykken blir lagt på «operatøren» som direkte forvolder skaden (i de fleste tilfeller lastebilsjåføren), uten at man leter etter systemfeil eller årsakene til at operatøren gjorde feil»,

Burde byggherren holdes ansvarlig for medvirkning? Jeg har mer sympati med lastebilsjåføren som kjører på en person på et dårlig sikret anleggsområde når manglende sikring i det minste er en medvirkende årsak, enn med damen i Drammen som kjørte i blinde.

Politiet feilinformerer om trafikkregler

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.