I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
-trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
-trur eg.

skrev Jakob Sande i Etter ein rangel.

Det har heldigvis ikke gått så langt at politikere har begynt å skjære folk med kniv, i valgkampen. Men knivene slipes nok i noen av de partiene som har gjort det dårlig.

Noen har nok havnet på en rangel, enten det er en seier som skal feires eller et nederlag som skal døyves. Kanskje føles valgresultatet tyngre for noen i dag morges, enn det gjorde i natt. Og mange vil ha ambisjoner om å begynne på et nytt og bedre liv. Noen har ikke noe valg: Om det ikke blir bedre, så blir det i alle fall et nytt og annet, for de som ikke får fortsette på Stortinget. Det vil bli selvranskelse i mange politiske leire.

Jeg stemte, slik jeg har gjort ved hvert valg siden jeg fikk stemmerett. Som jeg har gjort ved de senere valg, stemte jeg med liten entusiasme. Jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti, og er en utro velger. Jeg har stemt på mange ulike partier gjennom årene. Ved de siste valgene har jeg stemt Venstre. Jeg ligger nok og vaker et sted i sentrum, og jeg er liberal i min grunnholdning.

De to store partiene Høyre og Arbeiderpartiet har blitt svært så like, slik Dagsavisens kommentator Hege Ullstein skriver i sin utmerkede kommentar “Forlik og for lik”. Man burde kunne møtes over midten til beste for landet. Men de politiske partiene er opptatt av spillet, og dyrker fiendebilder for å kunne skape seg en hovedmotstander. Dermed må de søke til ytterfløyer og særinteressepartier for å kunne skrape sammen et flertall. Jeg ønsker verken FrP eller Senterpartiet i regjering.

Men Venstre fikk ikke min stemme denne gangen. De har stått som en garantist for FrP i regjering de siste fire årene, og har igjen plassert seg samme sted. Deres sentrum/Høyre-regjering har ikke vært noe troverdig alternativ. Fire nye år med Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen, det ville jeg ikke ha. Det ble Miljøpartiet De Grønne som fikk min stemme i år. Jeg er skeptisk til “ensakspartier”. Men når ingen av de to største partiene tar vår tids viktigste sak på alvor, ble det slik.

Både Høyre og Arbeiderpartiet har den samme ulne målsettingen om klima: Utslippene skal reduseres med 40% innen 2030. Slike målsettinger er ikke noe verdt. Det jeg vil vite før et stortingsvalg er hva de vil gjøre i de neste fire årene for å kunne nå det målet de har satt seg. Der har de ikke noe å by på. De staser på å bygge mer motorvei, og dermed legge til rette for mer bilbruk og derav følgende høyere utslipp. Ingen av dem har ambisjoner om en ordentlig jernbanesatsing. At regjeringen ikke vil ha noen samarbeidsavtale med V og KrF kan være dårlig for miljøoet. Hvis regjeringen skal søke støtte fra sak til sak i Stortinget, vil den grå-grå alliansen kunne ha flertall i miljøspørsmål.

Man kan sikkert si at mye i MDGs program ikke er realistisk. Men de får ikke flertall til å gjennomføre det likevel. Vi trenger noen som kompromissløst kjemper for miljøet.

Høyre har alltid vært et pengeparti. De koker gjerne kloden hvis man kan tjene penger på det. Arbeiderpartiet har konservative LO som en klamp om foten. LO koker gjerne kloden så lenge det gir arbeidsplasser, særlig hvis klodekokerne er LO-organisert. Og Arbeiderpartiet tør ikke utfordre LO.

Et flertall i det norske folk innser at noe bør gjøres med sykelønnsordningen. Men LO er mot, og ingen synes å tørre røre den, i verdens sykeste land.

Arbeiderpartiet bommet på at det viste seg ikke å stå så elendig til i Norge som de hadde lagt til grunn da de utformet sin valgkampstrategi. Men deres langsiktige problem er at deres tradisjonelle velgergrunnlag har blitt borte. Det finnes knapt industri igjen, og dermed heller ikke industriarbeidere. De leter etter nye velgere, men det er ikke lenger en sammensveiset arbeiderbevegelse hvor man kan finne dem. Det finnes et topptungt LO hvor pampene kan dele gavmildt ut av medlemmenes penger. Men de kan ikke stemme på vegne av sine medlemmer.

Vi har sett et såkalt distriktsoppgjør. Noen har antydet et Osloopprør, som har gitt seg utslag i støtte til SV, MDG og Rødt. Men ingen av disse er partier som fronter de befolkningstette områdene mot “distriktsopprøret”. Oslo og resten av det sentrale østlandsområdet er underrepresentert på Stortinget. Det er ca 2,5 ganger så mange innbyggere bak hver oslorepresentant enn bak hver finnmarksrepresentant. Et “demokrati” basert på at “alle er ilke, men noen er likere enn andre”, er ikke et virkelig demokrati.

Når jeg har pekt på denne skjevheten i representasjon, blir jeg ofte møtt med at Storting, regjering og de store organisasjonene ligger i Oslo. Men de ivaretar ikke Oslo. Jeg tror at vanlige folk i Oslo føler like stor avstand til makten som folk i de såkalte “distriktene”. Jeg tror at innbyggerne i den lille kommunen Lavangen i Troms, med ca 1.000 inbyggere, som nå får to stortingsrepresentanter, har kortere vei til makten enn folk i Groruddalen.

Dessverre er mange Oslopolitikere feige, og vil ikke kjempe for fylket de er valgt fra. De vil heller leke rikspolitikere som skal representere hele landet. Det kunne ha vært utmerket hvis også representanter fra andre fylker hadde satt nasjonale interesser foran eget fylke.

Partiene har for stor makt i Norge. Politikerne er redde for velgerne. Derfor forbeholder partiene seg retten til å bestemme hvem vi skal få lov til å stemme på. Som velger vil jeg ha større innflytelse på hvilke personer som skal representere oss. Jeg har aldri vært tilhenger av enmannskretser. Men det har en vesentlig fordel fremfor vårt system: De som blir valgt står i mye større grad ansvarlig overfor sine velgere. Representanten må vise at han eller hun fortjener tillit i sitt valgdistrikt. Stortingsrepresentantene representerer velgerne i det distrikt som har valgt dem, ikke partiapparatet eller regjeringen.

Jeg ville ha gitt min støtte til politikere som ivaretar Oslos interesser, mot f.eks. bydeopprørerne i Senterpartiet. Nå har vi sett at både Høyre og Arbeierpartiet har forsøkt å fremstå som mest mulig rovdyrfiendtlige, i frykt for å tape stemmer til Senterpartiet.

Det blir nok en del selvransakelse i mange partier i tiden som kommer. Kanskje vil noen ledere ta sin hatt og gå. Men jeg har liten tro på at endringer av betydning vil komme innenfra i de etablerte partiene, i alle fall ikke før de har blitt så små at de ikke har så mye mer å tape, som Venstre. Endringen vil komme utenfra. FrP preget dessverre norsk innvandringspolitikk lenge før de kom i regjering, fordi andre partier var redde for å tape stemmer til FrP. Ved valget er alle stemmer like. En rasistisk stemme teller like mye som en annen stemme. Det er en stund siden jeg så nærmere på demografiske data for de ulike partiers velgere, men går vi ikke så mange år tilbake, kjempet Arbeiderpartiet og FrP i stor grad om de samme velgerne. Så Arbeiderpartiet er kritiske til Sylvi Listhaugs retorikk, men er i hovedsak enig i realiteten.

Kanskje kan MDG og andre mlijøpartier på samme måte presse de store partiene til å ta miljøspørsmål på alvor, slik vi faktisk har sett i Oslo. Nye trender starter gjerne i de større byene, og sprer seg så gradvis utover landet. Det er gledelig å se at de partiene som har en klar miljøprofil har hatt fremgang i Oslo, og at Høyre+FrP har gjort sitt dårligste stortingsvalg i Oslo siden 1993.

Vi kommer nok til å se at det meste blir ved det gamle, omtrent som Jacob Sande sier i de siste linjene i “Etter ein rangel”:

Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
-trur eg.