All posts by Olav Torvund

Jeg er professor ved Senter for rettsinformatikk, som er en del av Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Gjelder ikke de samme regler for regulert sykkelfelt som for regulert parkering, @Planogbygning @HansSnuble @AstridLoken @OlavBE ?

I et brev fra til direktøren for bymiljøetaten, Hans Edvardsen, om å fjerne regulert parkering i sentrum, skriver Plan- og bygningsetaten i et brev datert 30. januar 2017, undertegnet av etatsdirektrø Ellen de Vibe, bl.a:

“Plan- og bygningsetaten tiltrer kommuneadvokatens klare anbefaling om at man ikke skal benytte midlertidig tidsbegrenset  dispensasjon for etablering av bylivstiltak på grunn regulert til parkering. I tilfeller der slikt tiltak helt fortrenger muligheten til å parkere motorkjøretøy, vil dispensasjon antagelig være i strid med plan- og bygningsloven (pbl) § 19-2 første ledd.

Som et altemativ til dette har Plan- og bygningsetaten redegjort for at det kan søkes om tillatelse til etablering av midlertidige tiltak i maksimalt to år etter pbl § 30-5, og at vurdering etter denne bestemmelsen medfører at dispensasjon fra reguleringsformålet ikke er nødvendig.

Min oppfatning er imidlertid at bestemmelsen kun egner seg for tiltak av kortere varighet og midlertidig karakter. Eksempelvis kan bestemmelsen benyttes til etablering av midlertidige sesongbetonte tiltak med noen måneders varighet som f.eks. midlertidige uteserveringer om sommeren. Dersom pbl § 30-5 benyttes til å etablere mer permanente tiltak i påvente av planendiing, hvor kommunens intensjon er at tiltakene skal ha levetid ut over to år, vil dette være en omgåelse av lovverket. Å benytte bestemmelsen på denne måten innebærer etter mitt syn risiko for at tiltakene i seg selv og kommunens fremgangsmåte kan komme under berettiget
kritikk.”

Det er på mange måter interessant lesning. Man kan altså, etter Plan og bygningsetatens oppfatning, ikke omdisponere det som er regulert til parkering, til andre formål.

Continue reading Gjelder ikke de samme regler for regulert sykkelfelt som for regulert parkering, @Planogbygning @HansSnuble @AstridLoken @OlavBE ?

My Way som vanlig

Det var mye ved innsettelsessermonien for Donald Trump som ikke var helt slik han hadde ønsket. At det ikke kom så mange for å se på, skal jeg la ligge. Men musikken ga også problemer. Ingen store artister ville spille på hans innsettingssermoni. Nasjonalsangen ble sunget av ei ungjente som hadde vunnet en talentkonkurranse, som på ingen måte hadde stemme til å synge denne sangen.

Melodien til “Star Sprangled Banner” kommer fra en gammel, engelsk drikkevise, “To Anakron in Heaven”. Noen mener at den klubben hvor denne sangen ble sunget, må ha vært en klubb for sangere. For melodien er egentlig helt håpløs for en nasjonalsang. Den spenner over et register på 12 tonetrinn, med store sprang i melodien, langt mer enn de fleste av oss klarer å synge. Den er helt uegnet for allsang. Det har den til felles med vår egen “Ja, vi elsker”, som spenner over 11 tonetrinn, dog uten å ha like store og vanskelige tonesprang. Det var mer enn ei nervøs ungjente kunne makte, så det ble ikke akkurat rent og kraftfullt.

Heller ikke på festene var folk særlig interessert i å spille. Det ble noen halvdårlige coverband. En sang som gikk igjen, i alle fall i de TV-klippene som ble vist, var, ikke overraskende, “My Way”, som var en av Frank Sinatras store hit.

Nancy Sinatra var ikke særlig begeistret for bruken av denne. Hun har kranglet litt med media om hva hun egentlig har sagt, så også i denne historien finnes det åpenbart også alternative fakta. Men på Twitter svarte hun i alle fall omtrent følgende som svar på spørsmål om hvorfor hun tillot dette: Continue reading My Way som vanlig

Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

For 17 år siden kom den da 14 år gamle Mahad Adib Mahamud til Norge, som enslig asylsøker. Noen mener at han ga uriktige opplysninger. Omtrent samtidig løy to nåværende FrP-statsråder til det norske folk for å dekke over en skandale i eget politisk parti. Nå vil man frata Mahad Adib Mahamud hans norske statsborgerskap. Det skal få konsekvenser ikke å fortelle sannheten, sier mange.  Men Siv Jensen og Terje Søviknes blir sittende som statsråder. Hvis et barn forklarer seg uriktig i et fremmed land for å berge livet og skaffe seg en fremtid, finnes det ingen tilgivelse. Men løgner fra voksne politikere, de kan man visst tilgi.

Et statsborgerskap kan etter statsborgerloven § 26 annet ledd på visse vilkår tilbakekalles etter forvaltningslovens § 35 om omgjøring. Her er det åpenbart spørsmål om omgjøring til skade for den som vedtaket retter seg mot, og da kan det bare skje hvis vedtaket er ugyldig. Hva som skal til for at et vedtak er ugyldig, er et stort og komplisert spørsmål som jeg ikke går nærmere inn på. Men det står at vedtaket kan omgjøres, ikke at det skal omgjøres.

Continue reading Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

Minervas blåruss regner på sykkelvei @akselfrids

“Verdens dyreste sykkelveier” skriver Axel Fridstrøm i Minerva. På blårussvis har han matet noen tall inn i et regneark, og regnet ut pris per meter. Hva som inngår i prosjektene, og hvorfor det får slike utslag i regnskapene, ser han ikke på.

Da det for noen år siden ble anlagt sykkelfelt i Ullevålsveien, merket jeg meg at det samtidig ble anlagt parkeringslommer innenfor sykkelfeltene.

Continue reading Minervas blåruss regner på sykkelvei @akselfrids

Snart skal Oslos befolkning få smake en bedre by, @slettholmen

Aftenpostens “Oslo-kommentator” Andreas Slettholm skriver “I år skal halve Oslo få smake pisken i miljøpolitikken”. Det er åpenbart at Andreas Slettholm identifiserer seg med bilistene, men han innser i det minste at dette tross alt bare er omtrent halvparten av befolkningen. Men han snakker på vegne av en bortskjemt, kravstor og høyrøstet halvpart. På den annen side: Det er halvparten av Oslos husstander som eier bil. I de sentrumsnære bydelene er det rundt1/3 av husstandene som disponerer bil. Det er heldigvis ikke halvparten som bruker den til å kjøre inn til byen. Det er rundt 7% av reisene inn til byen som skjer med bil, og dette lille mindretallet har fått en helt urimelig stor del av fellesarealet.

Andreas Slettholm lengter åpenbart tilbake til det forrige, borgerlige byrådet, når han skriver:

“Å bruke både gulrot og pisk har vært et mantra i samferdselspolitikken under det borgerlige byrådet. “

Nå er politikk mer enn bare miljø- og samamferdselspolitikk. Men jeg avgrenser meg til det området her. Jeg hadde stor sans for tidligere bymiljøbyråd Guri Melby, og hennes innsats gjorde at dagens byråd kom, om ikke til dekket bord, så i alle fall et bord med duk på, og en del servise i skapet og bestikk i skuffene. Men byrådet besto av flere enn Guri Melby, og byrådet som helhet var et bilbyråd.

Continue reading Snart skal Oslos befolkning få smake en bedre by, @slettholmen

RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Dette er kommentarer til eksamensoppgaven som ble gitt høsten 2016 i faget RINF 1200, “Opphavsrett m.m.” Den er først og fremst skrevet for studenter som var oppe til eksamen i faget, og for fremtidige studenter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opprinnelig ble laget for det tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Det er opphavsrett og beslektede emner, for studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som ikke tar faget som en del av et juridisk studium.

Hele oppgaveteksten er tilgjengelig her.

En generell kommentar når det gjelder denne type oppgaver. Man skal besvare de spørsmål som er stilt ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven. Svarene skal begrunnes og forankres rettslig. Begrunnelsen og resonnementet er viktigere enn hvilket svar man kommer til. Om man uten noen begrunnelse, og uten rettslig forankring, kommer til “riktig” svar, er det likevel ikke en god besvarelse. Er resonnementet fornuftig og rettslig forankret, kan en drøftelse være god, selv om konklusjonen blir “feil”.

I denne type oppgaver skal man ikke forsøke å demonstrere hvor mye man kan, ved å skrive om noe som det ikke spørres etter i oppgaven. Skriver man om noe det ikke spørres etter, eller tar med noe som ikke er nødvendig for å begrunne svare på det spørsmålet som er stilt, vil det i beste fall være nøytralt, slik at det verken teller positivt eller negativt i bedømmelsen, men det vil uansett føre til at man bruker eksamenstid på noe som ikke gir uttelling. I den grad det teller, så teller det negativt.

Spørsmålene skal besvares ut fra gjeldende rett. Om man selv er enige eller ikke i om noe burde vært lov eller ikke lov, er ikke relevant i denne type oppgaver. Continue reading RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Fri fra 2017

Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Jeg er nok ikke alene om å mene at 70 år er for mye, men det er en diskusjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år starter, vil en rekke verk “falle i det fri”, altså ikke lenger være opphavsrettslig vernet. Da 2016 måtte trekke seg tilbake for å gi plass for 2017, var det verk av opphavsmenn som døde i 1946 som ble fri.

Denne gangen er det ikke noen veldig kjente norske opphavsmenn hvis verk ble fri, i alle fall ikke som jeg klarte å finne. Det for meg mest kjente norske navnet på listen, er forfatteren Ronald Fangen,  (f. 1895). Men jeg er ikke så sikker på om hans bøker leses særlig mye i dag.

Den for meg mest kjente personen som døde i 1946, som er opphavsmann til flere verk, er økonomen John Maynard Keynes. Hans skrifter er nå fri.

Av forfattere som døde i 1946 er Gertrude Stein,  (f. 1874) den for meg mest kjente, ved siden av H. G. Wells, (f. 1866)

Andre forfattere som døde i 1946 var skuespillforfatteren Edward Sheldon (US) og tyske Gerhart Hauptmann  (f. 1862), som fikk Nobelprisen  i 1912. At jeg ikke kjenner forfatterskapet til noen av disse, sier kanskje mer om meg enn om disse forfatterne.

Fotografen Alfred Stieglitz, USA (f. 1864), døde også i 1946. Fotografier ble ikke anerkjent som opphavsrettslig vernede verk før i 1995 (det var da på høy tid). Alfred Stieglitz var død lenge før han kunne nyte godt av noe opphavsrettslig vern, i alle fall hos oss. Men endringen i 1995 ble også gjort gjeldende for eksisterende fotografier som oppfyller kravene om verkshøyde. Jeg tar med dette bildet med vinterstemning, av Alfred Stieglitz, fra 1898:

Den mest kjente komponisten som døde i 1946, var spanske Manuel de Falla, (f. 1876).

Endelig må vi ta med Patty Smith Hill, som sammen med søsteren Mildred Jane Hill, laget sangen “Happy birthday to you”. Mildred døde allerede i 1916. Warner hevdet lenge at de hadde rettighetene til “Happy birthday”, og tjente ca 2 mill $ pr år på royalties for kommersiell bruk. Etter diverse rettsrunder, 22. september 2015 kom en domstol i USA til at Warners krav om rettigheter ikke var gyldig, og at de bare hadde rettighter til et pianoarrangement av sangen. Selve sangen, teksten og melodien, var i public domain, altså fri. Opphavsrett i USA er mer komplisert enn hos oss, men detaljene her går jeg ikke inn på. Endelig punktum for denne tvisten ble satt 28. juni 2016, hvor Warner gikk med på å tilbakebetale 14 mill $  som de hadde mottatt i royalty for sangen. Og nå har det også gått 70 år etter uløpet av dødsåret til den lengstlevende av de som lagde sangen.

Opphavsmenn hvis verk har falt i det fri fra

Kan 2minus1-vei være en (sykkel)løsning i Norge?

I Østfold ønsker man å prøve ut såkalte “2 minus 1” veier.  En “2 minus 1” vei er en vei med bredde omtrent som en vanlig tofeltsvei, men hvor man har ett kjørefelt i midten, og  et ganske bredt sykkelfelt på hver side. Biltrafikk i begge retninger bruker kjørefeltet i midten, men må nødvendigvis svinge ut i sykkelfeltet når det er møtende biltrafikk. Systemet, som presenteres som en dansk løsning, er illustrert slik av det danske Vejdirektoratet:

Selv møtte jeg en slik løsning første gang i Nederland sommeren 2015. Der syntes jeg den fungerte ganske godt.

Continue reading Kan 2minus1-vei være en (sykkel)løsning i Norge?

Foreldelse når et krav trekkes fra et tvisteløsningsorgan

Artikkelen er trykket i Lov og Rett Nr 10-2016, s. 646.

Når et krav bringes inn for en domstol eller et annet tvisteløsningsorgan, avbrytes foreldelsesfristen etter foreldelsesloven (fe.) §§ 15, 15 a eller 16. Så lenge kravet er til behandling, blir det ikke foreldet. Får man medhold i sitt krav, løper en ny foreldelsesfrist fra avgjørelsen. Blir avgjørelsen at man ikke har noe krav, da har man ikke noe krav og foreldelsesspørsmålet blir uinteressant.

Hvis behandling ender uten noen form for realitetsavgjørelse, f.eks. fordi saken avvises, har man etter fe. § 22 nr. 1 en tilleggsfrist på inntil et år. Foreldelse inntrer tidligst et år etter at behandlingen ble avsluttet. Dette gjelder ikke dersom det skyldtes et forsettlig forhold fra kreditors side at saken ikke fikk en realitetsavgjørelse. Da løper ingen tilleggsfrist.

Går vi til foreldelseslovens forarbeider, synes det klart at man mente at forsettsvurderingen knyttet seg til saksanlegget. Hvis et krav går mot foreldelse, skal man ikke kunne få en forlengelse ved å anlegge et søksmål som åpenbart må avvises. I Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 75 sies om dette:

«Departementet er imidlertid kommet til at bestemmelsen bør beholdes som en sikkerhetsventil. Dersom det er åpenbart at kravet må avvises, er det ikke rimelig at fordringshaveren skal oppnå en tilleggsfrist ved påtale. [sic. Må forstås som søksmål.]»

Ved revisjon av tvisteloven i 2007 ble det brakt betydelig uklarhet inn i dette. Tvistelovutvalget ville sikre at man ikke skulle risikere umiddelbar foreldelse dersom en sak blir trukket fra behandling i forliksrådet, og tilsvarende hvis et sivilt krav ble trukket fra en straffesak. Utvalget mente at fe. § 22 nr. 1 ikke var tilstrekkelig, da det kunne hevdes at det å trekke en sak fra et tvisteløsningsorgan er en forsettlig handling. De skriver om dette i NOU 2001: 32B s. 875:

«Unntaket i foreldelsesloven §22 om at det er forsettlig at saken ender uten realitetsavgjørelse, er lite velegnet for denne typen situasjoner. Når klageren trekker saken fra behandling i forliksrådet for i stedet å fremme den for tingretten, vil dette som regel måtte karakteriseres som forsettlig. Det vil være såkalt hensiktsforsett.»

Utvalget foreslo derfor en bestemmelse i § 20-3, som senere ble vedtatt som tvisteloven § 18-3. Dennes annet ledd lyder:

«(2) Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.»

Det er ingen tvil om at utvalget med dette mente å sikre at et krav ikke blir foreldet om saken trekkes. Utvalget sier i NOU 2001: 32B s. 875:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen. Det er mulig man ved en tolkning av forsettskriteriet i foreldelsesloven §22 kunne funnet frem til akseptable løsninger her. En bedre løsning er nok å la være å knytte tilleggsfristen på ett år til noe forsettskriterium i disse tilfellene. Tvistemålsutvalget har ikke grunnlag for å foreslå en opphevelse av det generelle forsettsunntaket i foreldelsesloven §22 nr. 1. Det fremstår da som den beste løsningen at man beholder en spesialregulering i tvisteloven av disse situasjonene.»

Og videre, på s. 880:

«I lovutkastet er det foreslått at klageren skal ha fri adgang til å trekke saken fra forliksrådet, uten at kravet med det oppgis. (…) Når Tvistemålsutvalget likevel har funnet grunn til å videreføre en bestemmelse om dette i tvisteloven, er det fordi foreldelsesloven §22 ikke gir noen tilleggsfrist på ett år når det er ?forsettlig? at saken ender uten rettslig avgjørelse. For å unngå misforståelser, og at forsettsbegrepet må legges på strekk når klageren trekker en sak fra behandling i forliksrådet, bør det være en eksplisitt bestemmelse som regulerer denne siden ved foreldelsesspørsmålet i tvisteloven.»

Departementet fremmet et forslag som i sin ordlyd var identisk med utvalgets forslag. Men departementets merknader til forslaget henger ikke sammen med det som ble foreslått og senere vedtatt. Det heter i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433:

«Annet ledd kommer bare til anvendelse når forliksrådet innstiller behandlingen av saken. Når forliksklagen blir trukket, vil saken bli hevet, jf §19-1 annet ledd bokstav b. Da vil spørsmålet om foreldelse bare bli regulert av lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer §22 nr. 1 første punktum. Forsettskravet i den bestemmelsen vil normalt lede til at virkningen av påtale ved forliksklage vil bortfalle straks klagen trekkes tilbake.»

Så langt jeg kan se, er dette alt som sies om spørsmålet i proposisjonen. Hvorfor man har valgt å fremme utvalgets forslag, men med motsatt forståelse av forholdet til fe. § 22, er ikke drøftet eller begrunnet. Dermed blir ikke bare rekkevidden av fe. § 22 uklar, men også tvl. § 18-3.

Departementet brakte ytterligere forvirring inn i dette da fe. § 22 nr. 1 i 2007 fikk et nytt siste punktum i forbindelse med en endring i tvisteloven. Dette lyder:

«Når fornærmede trekker sin begjæring om å få pådømt krav i straffesak, varer virkningen av rettidig påtale etter § 15 i ett år fra fornærmede meddelte domstolen eller påtalemyndigheten om tilbaketrekkingen.»

Den handlingen er like forsettlig som å trekke en sak fra et annet tvisteløsningsorgan. I forarbeidene til denne endringen, Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), finnes det ingen begrunnelse for denne tilføyelsen, og følgelig heller ikke en begrunnelse for å velge en annen løsning enn det som ifølge departementets tidligere uttalelser er hovedregelen i fe. § 22. Også dette bygger på tvistelovutvalgets innstilling. Utvalgets forslag var at samme regel skulle gjelde både når sak trekkes fra forliksrådet, og når sivilt krav trekkes fra en straffesak.

Jeg antar at man må følge departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 432–433 om at virkningen av at et krav blir trukket fra forliksrådsbehandling. Derimot er det usikkert om man får en tilleggsfrist på et år for å bringe saken inn for domstolene dersom saken blir trukket fra et annet tvisteløsningsorgan.

Hvis en part har brakt en sak inn for et tvisteløsningsorgan, og så kommer til at dette betyr en ekstra runde i et organ som kanskje er uegnet til å håndtere saken, og man mener at saken uansett vil ende i domstolene, løper man en risiko dersom den normale foreldelsesfristen vil ha løpt ut på det tidspunkt saken trekkes. Som rådgiver må man være klar over at det i det minste medfører en risiko om saken trekkes. Om man allerede har havnet i denne situasjonen, vil det nok kunne være et prosedabelt standpunkt å påstå at fe. § 22 nr. 1 ikke omfatter denne form for forsett. Man vil f.eks. kunne anføre at forarbeidene til endringene i tvisteloven er etterarbeider til foreldelsesloven, og at de som sådan har begrenset vekt. Men sikkert vil det ikke være.

Dersom saken er til behandling i et tvisteløsningsorgan som ikke har litispendensvirkning, vil man kunne komme rundt problemet ved å ta ut stevning og dermed avbryte foreldelsen på nytt, før saken trekkes fra tvisteløsningsorganet. Hvis tvisteløsningsorganet har litispendensvirkning, vil den muligheten være stengt. Hvis man velger en forsiktig tilnærming, vil man være henvist til å avvente en avgjørelse i tvisteløsningsorganet før saken bringes videre – med det tidstap og de kostnader dette medfører.

Jeg har møtt dette spørsmålet i praksis i to ulike situasjoner. I den første var det taktiske vurderinger rundt spørsmålet om å avslutte behandling i et tvisteløsningsorgan, for heller å bringe saken inn for domstolene – og hvor det var et spørsmål om vi kunne anbefale dette, noe vi da kom til at vi ikke kunne.

I det andre tilfellet hadde en saksøker i en voldgiftssak, etter anmodning fra voldgiftsrettens formann, valgt å trekke et erstatningskrav. Voldgiftsrettens formann mente at kravet var for dårlig opplyst, slik det sto i den saken. Erstatningskravet kom senere opp i en ny voldgiftssak. Vi representerte da saksøkte, og påsto foreldelse, blant annet med den begrunnelse at saksøker forsettlig hadde trukket kravet fra den første voldgiftsbehandlingen. Voldgiftsretten kom til at kravet var foreldet, men på et annet grunnlag – og kunne dermed la være å ta stilling til konsekvensene av å trekke kravet.

Det ville ikke ha vært rimelig om konsekvensen av å følge oppfordringen fra rettens formann i en slik sak skulle bli at kravet er tapt ved foreldelse.

Tvistelovutvalget skrev i NOU 2001: 32B s. 875, som er sitert mer utførlig ovenfor:

«Men det virker lite rimelig at klageren, når han etter et bevisst valg etter hvert finner ut at han snarere vil ha saken fremmet for tingretten, ikke skal nyte godt av den samme tilleggsfristen.»

Utvalget skriver om forliksrådet. Men argumentasjonen treffer like godt når det gjelder andre tvisteløsningsorganer, slik at løsningen da bør være den samme.

Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Den 5. desember 2016 holdt jeg foredrag på Opphavsrettsforeningens julemøte, med tittelen “Musikkplagiat, fra Johan Sebastian Bach til Led Zeppelin”. Som alltid har man mindre tid enn man gjerne skulle ha hatt, så det ble bare tid til korte klipp fra de musikkeksemplene jeg brukte. Og jeg måtte utelate en del som jeg gjerne skulle ha hatt med.

Dette er en oversikt, med lenker til musikkeksemplene jeg brukte, samt, samt noen eksempler jeg ble nødt til å utelate. Det har nok begrenset verdi for de som ikke var til stede der.

 

Continue reading Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste