Olav Torvunds blogg

Jeg hadde tenkt å vente litt med dette til alt var avklart og over­gan­gen var litt mer nær fore­stå­ende. Men når Uni­fo­rum og der­etter andre medier har tatt tak i dette er det greit å rede­gjøre for dette uten å få det fil­trert gjen­nom jour­na­lis­ter. Uan­sett: Fra høs­ten vil jeg etter all sann­syn­lig­het være advo­kat på hel­tid i Bing Hodne­land.

Det er en lang tra­di­sjon at uni­ver­si­tets­ju­ris­ter tar opp­drag ved siden av opp­ga­vene ved uni­ver­si­te­tet. I et prak­sis­nært fag som jus er det vik­tig, etter min mening nød­ven­dig å gå ut i den prak­tiske juri­diske vir­ke­lig­he­ten, akku­rat som medi­si­nere bør møte vir­ke­lige pasi­en­ter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjen­nom dom­mer og andre skrif­ter. Vi må kjenne pro­ses­sene bak, enten det er stra­te­giske, tak­tiske, kom­mer­si­elle eller andre vur­de­rin­ger. Kort sagt må vi få ut i ver­den og få litt “møkk” på fingrene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

For tiden for­sø­ker jeg å gjen­vinne ver­di­full plass i hyl­ler og andre ste­der ved å bli kvitt papir. Å bli kvitt tids­skrif­ter er en del av dette pro­sjek­tet. Jeg vil ha tids­skrif­ter elek­tro­nisk, jeg vil ikke ha papir. Den trykte lov­sam­lin­gen har jeg ikke brukt på mange år. Jeg bru­ker Lov­data. Det begyn­ner å bli en del år siden jeg slut­tet å abon­nere på Norsk Retts­ti­dende. Jeg bru­ker Lov­data. I en over­gangs­pe­riode søkte jeg på Lov­data, men fant fram papir­ver­sjo­nen hvis jeg skulle lese dom­men ordent­lig. Men det tok ikke så lang tid før jeg uan­sett bare leste dom­mene på PC, så da var det ingen grunn til å fort­sette å abon­nere på en papir­ver­sjon hvor man får dom­mene noen måne­der etter at de kom i Lovdata.

Nå har tiden kom­met til andre tids­skrif­ter. Man kan abon­nere på elek­tro­niske ver­sjo­ner av Uni­ver­si­tets­for­la­gets juri­diske tids­skrif­ter, og sik­kert mange av deres andre tids­skrif­ter også. Men jeg ble litt over­ras­ket da jeg kon­sta­terte at det kos­ter akku­rat like mye å abon­nere på tids­skrif­tet elek­tro­nisk som på papir. Fak­tisk er det på en måte dyrere, for som abon­nent på deres papir­tids­skrif­ter får man også til­gang til de elek­tro­niske ver­sjo­nene. Skal man ha enkelt­hef­ter blir det helt absurd. 250 kr skal Uni­ver­si­tets­for­la­get, gjen­nom Idunn.no ha hvis man skal laste ned et enkelt­hefte av Lov og Rett som pdf-fil, og det kos­ter 100 kr pr artik­kel. Bestil­ler man enkelt­hef­ter på papir, kos­ter det 139 kr + porto. Det er altså dyrere å laste ned enkelt­hef­ter enn å få dem til­sendt på papir.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Fre­dag avsa Den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­sto­len (EMD) en dom som sier at det er i strid med men­neske­ret­tig­he­tene å retur­nere asyl­sø­kere til Hel­las på grunn av den behand­ling de der blir utsatt for. Jeg har fore­lø­pig ikke lest dom­men, men det er ikke avgjø­rende for det jeg her skal ta opp.  I NRK Søn­dags­avi­sen i dag, 23. januar, inter­vjuet man FrPs Per Willy Amund­sen om denne saken.  Dette var hva Per Willy Amund­sen sa om Nor­ges for­hold til Den euro­pe­iske men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen og inter­na­sjo­nale forpliktelser:

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Fra 1. januar 2011 opp­hørte vårt sel­skap Bing & Co. Sel­ska­pet er med virk­ning fra denne dato fusjo­nert med advo­kat­firma Hodne­land til Bing Hodne­land. Jon Bing og jeg vil fort­satt ha vår hoved­virk­som­het ved Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk, men eks­terne opp­drag bli kana­li­sert gjen­nom Bing Hodne­land.

Man kan lese mer om sam­men­slå­in­gen på nett­si­dene til Bing Hodne­land.

Jeg har tid­li­gere tatt opp at vi i Norge mang­ler skilt som vars­ler opp­hør av syk­kel­vei, syk­kel­felt, gang­vei og kom­bi­nert gang– og syk­kel­vei. Disse skil­tene mang­ler i Norge: Jeg har også tatt opp dette i en hen­ven­delse til Veg­di­rek­to­ra­tet, en hen­ven­delse som så langt ikke har blitt besvart. [Og jeg har nå sendt dette inn­leg­get som del av en hen­ven­delse til Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet og Vegdirektoratet]

For to uker siden hadde jeg et hyg­ge­lig møte om syk­kel­po­li­tikk med stor­tings­re­pre­sen­tant og med­lem av pro­gram­ko­mi­teen i Oslo AP, Håkon Haugli. Denne man­ge­len på skilt var et flere spørs­mål som vi dis­ku­terte. Håkon Haugli tok etter vårt møte saken opp med Sam­ferd­sels­de­par­te­men­tet, som svarte at Sta­tens veg­ve­sen hadde vur­dert dette og fun­net at slike skilt var unød­ven­dige. Syk­kel­felt er mer­ket med skille­linje, og bort­fall av dette gir et tyde­lig bud­skap, slik at vars­ling med skilt i til­legg til dette anses unødvendig.

Min første reak­sjon er at dette er et skrive­bordsvar skre­vet av folk som ikke syk­ler selv, eller som i alle fall ikke syk­ler på de litt vans­ke­li­gere ste­der hvor sta­dige og uskil­tede opp­hør av syk­kel­felt er et pro­blem. For meg er det ele­men­tært at vars­ling i et ofte kom­pli­sert og uover­sikt­lig tra­fikk­bil­det skal være tyde­lig og enty­dig. Man skal vars­ler før end­rin­gen inn­tref­fer, slik at man kan for­be­rede seg på end­rin­gen før den inntreffer.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg skrev for litt siden en kom­men­tar om biler som stan­ser uten­for Ulle­vålsvn 15. Mitt spørs­mål var om det var feil­par­ke­ring eller (“bare”) en idio­tisk regu­le­ring. En sjå­før­læ­rer som jeg kom i en viss dis­ku­sjon med, pekte på at det var lov­lig å stå akku­rat der. Men jeg er ikke overbevist.

Et sik­kert utgangs­punkt er at det er all stans for­budt i syk­kel­felt. Dette føl­ger av tra­fikk­reg­lene § 17 nr. 1 bok­stav g. Men tra­fikk­reg­lene sier ikke noe om at det er for­budt å par­kere eller stanse uten­for et syk­kel­felt. Føl­ger man Ulle­våls­veien fra Wal­de­mar Thra­nes gt i ret­nig sen­trum, så står det ikke noe skilt med par­ke­ring eller stopp for­budt mel­loem Wlade­mar Thra­nes gt og Dals­berg­stien. Det neste kvar­ta­let er skil­tet med par­ke­ring for­budt, men det er nok ment å regu­lere laste­so­nen innen­for sykkelfeltet.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Høy­este­retts anke­ut­valg avsa 4. juni 2010 en kjen­nelse HR-2010–957-U om at en e-post ved­lagt et inskan­net, under­teg­net doku­ment er frist­av­bry­tende, for­ut­satt at ori­gi­nal­do­ku­men­tet sen­des umid­del­bart. Dette betyr at der det kre­ves skrift­lig­het er det til­strek­ke­lig at e-post skan­ned doku­ment som ved­legg har kom­met fram innen fristen.

Dette har vært prak­sis for tele­faks i en del år, og rea­li­te­ten er at man like­stil­ler over­sen­delse av skan­net doku­ment med tele­faks. Det er inter­es­sant, på gren­sen til under­hol­dende, å lese hvor­dan anke­ut­val­get for­hol­der seg til tek­no­logi. Fler­tal­let skri­ver i avsnitt 17:

“For­skjel­len mel­lom tele­faks og elek­tro­nisk over­sen­delse er den tek­niske over­fø­rings­må­ten. Lik­he­ten er at et skrift­lig, under­teg­net ori­gi­nal­do­ku­ment ved foto­gra­fe­ring eller skan­ning blir omdan­net til et kopiert/utskrevet doku­ment på mot­ta­ke­rens hånd. At et e-postdokument ikke auto­ma­tisk blir skre­vet ut på papir, kan etter fler­tal­lets syn ikke være avgjø­rende. I begge til­fel­ler får mot­ta­ke­ren et til­strek­ke­lig for­var­sel om at et doku­ment er utfer­di­get, og for­ven­tes inn­kom­met på lov­fast­satt måte innen kort tid. ”

Tele­faks er ikke noe annet enn en dår­lig skan­ner med svak kom­pre­sjon, kob­let til en lang­som linje. Har man dår­lig tek­no­logi med begren­set lag­rings­ka­pa­si­tet, må doku­men­tet må skri­ves ut med en gang. Men det behø­ver ikke være slik. Moderne faks­ma­ski­ner kan lagre doku­men­ter uten å skrive dem ut. Men faks er uan­sett gårs­da­gens teknologi.

At man får en bedre skan­ner, bedre linje, bedre kom­pre­sjon og mot­taks­en­he­ter som kan lagre doku­men­tet (og der­med også arki­vere) før det skri­ves ut, bør ikke føre til noe for­skjell — i alle fall ikke på den måten at den bedre tek­no­lo­gien retts­lig sett dis­kri­mi­nie­res i for­hold til den dårlige.

I avsnitt 18 kon­klu­de­rer de:

“Fler­tal­let er der­for kom­met til at det ikke er grunn­lag for å begrense den prak­sis som har utvik­let for tele­faks, til bare å gjelde denne typen tek­nisk over­førte dokumenter.”

Det er ikke vans­ke­lig å være enig med fler­tal­let i at det som gjel­der for tele­faks også må gjelde for skan­nede doku­men­ter som ved­leg­ges epost.

Det er i og for seg for­ståe­lig at advo­ka­ten prø­ver seg med dette. Opp­si­den kan være at man blir stå­ende med en retts­kraf­tig dom i sin kli­ents favør. Ned­si­den er de begren­sede kost­na­dene et kjære­mål med­fø­rer. Det er mer over­ras­kende at de fikk med seg en dom­mer, slik at det er dis­sens i saken. Mindre­tal­let, dom­mer Tøn­der, skri­ver skri­ver i avsnitt 19:

“Ved tele­faks vil doku­men­tet komme inn til ret­ten i skrift­lig form innen fris­ten. Pro­sess­ord­nin­gens for­ut­set­ning om papir­ba­sert kom­mu­ni­ka­sjon vil såle­des være opp­fylt. Det som mang­ler er pro­sess­full­mek­ti­gens under­skrift. Ved etter­føl­gende ret­ting i form av påfø­ring av under­skrift, vil tele­faks bli god­tatt som frist­av­bry­tende. Det samme må da være til­felle der­som ori­gi­na­len blir inn­sendt kort tid etter, slik det føl­ger av Høy­este­retts praksis.”

Dette blir en under­lig beskri­velse. Doku­men­tet kom­mer inn elek­tro­nisk og skri­ves ut av dom­sto­len, enten det kom­mer med faks eller som ved­legg til e-post. Det er en selv­følge at de bør behand­les likt.