Kategori: Betalingsformidling
Når banker feilbelaster konto
E24 skriver “Bank tok 1,8 millioner ut av kundes konto”. En dansk bank oppdaget selv at de ved en feil “hadde tatt ut” 1,8 mill (1,7 mill DKK) fra en kundens konto for å investere på bankens vegne.
Vi får servert den vanlige historien om at “banken har lånt”, “kontoen tappet”, og han krever penger av banken. Det er bare nok en bekreftelse på at verken journalister (heller ikke i en økonomiredaksjon) eller kunder forstår hva en bankkonto er.
Når den danske malermesteren har satt 1,7 DKK inn på sin konto, da har han lånt banken 1,7 mill DKK. Det er ikke slik at pengene ligger i skuff merket “Malermester Freddy Johanson”. Banken plasserer pengene de har lånt som utlån til andre kunder eller på andre måter. Det er med andre ord ikke noen penger på en konto som banken kan låne fra. Kontoføringen er en ren bokføring.
Malermester Freddy Johanson spør om hva banken hadde sagt hvis han hadde lånt en million av dem uten å spørre. Det er skivebom. Han kan ikke låne penger av banken uten å spørre like lite som banken kan hente penger Freddy Johanson måtte ha i madrassen eller i andre banker. Hvis Freddy Johanson hadde lånt penger av banken, hadde hatt rot i egne regnskaper og feilpostert lånet, da kunne banken selvfølgelig ikke ha krevd penger av ham så lenge dette ble oppdaget og korrigert før lånet forfalt til betaling. Det ville ha vært en sammenlignbar situasjon.
Lånet til banken forrentes og tilbakebetales på avtalte vilkår. Det typiske vil være at kunden når som helst kan kreve å få lånet tilbakebetalt, i form av å “ta ut” pengene. I dette tilfellet har kunden fått sine renter og han har fått pengene da han krevde det. Bankens bokføringsfeil har ikke påført malermester Freddy Johanson noe tap, og dermed har han heller ikke noe erstatningskrav.
Hvis feilen hadde ført til at Freddy Johanson f.eks. ikke hadde fått utbetalt penger når han krevde det, da kunne det hende at han ville ha lidt et tap. Den direkte årsaken vil tapet ville da ha vært at kunden ikke fikk sine penger etter avtalen, altså et mislighold av avtalen fra banken side. Bokføringsfeilen ville vært årsaken, men avtalebruddet ville ha vært manglende utbetaling.
Vi ser den samme feilaktige fremstillingen når ansatte i en bank har “tappet” en kundekonto. I disse tilfellene har ansatte underslått bankens, ikke kundenes penger. De kan ha forsøkt å kamuflere underslaget ved å bokføre det som uttak på kunders konti. Dette kan påføre kunder tap ved at de ikke får utbetalt pengene når de krever dette, altså i form av en (ut)betalingsforsinkelse inntil banken har korrigert feilen.
Det er selvfølgelig dumt av banken å behandle kunder på en arrogant måte når slikt skjer. I følge oppslaget har de ikke en gang bedt om unskyldning for dette. Slikt gir presseoppslag av denne type. En beklagelse og et “plaster på såret” hadde nok ikke vært så dumt. Men dette er spørsmål om kundebehandling, ikke om jus og erstatningskrav.
Malermester Freddy Johanson har ikke tapt noe på dette og da har han selvfølgelig heller ikke krav på noen erstatning.
Teleselskapenes pengeinnkreving
Jevnlig kan vi lese om diverse svindelprosjekter som har det til felles at teleselskaper krever inn pengene via telefonregningen. Vi har hatt såklat “modemkidnapping”, hvor det ble installert et program på brukerens PC som ringte opp et svært så dyrt telefonnummer når man skulle på nettet. Nå som knapt ingen bruker modem lenger har markedet forsvunnet for dette. Men stadig nye varianter dukker opp. Nå synes diverse SMS-tjenester og andre mobilbasert tjenester å være mest populære blant svindlerne. Særlig retter man seg mot barn og unge. Tjener fett på barns mobilbruk skriver NRK FBI.
Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.
Når man lar andre bruke telefonregningen som faktura for tjenester gjør telefonselskapene det samme som kredittkortselskapene gjør, og de bør behandles på samme måte.
Et særproblem oppstår når man henvender seg til mindreårige. Mindreårige kan ikke binde seg til fremtidige forpliktelser gjennom avtaler. Derfor er mindreårige ikke forpliktet til å betale.
Når telefonselskapene belaster noens telefonregning for en tjeneste er det en selvfølge at de må kunne dokumentere kravets berettigelse. Det holder ikke å vise til en eller annen temmelig anonym tredjepart som har sendt kravet til telefonselskapet. Telefonselskapet har ingen rett til å kreve penger uten å kunne dokumentere kravet.
Ved forhåndsbetalte abonnementer vil telefonselskapene ikke kunne betale ut penger fra kundens konto uten at utbetalingen er autorisert. Igjen er det telefonselskapet som må vise at utbeatlingen var berettiget.
Når telefonselskapene krever inn penger for tjenester levert av tredjeparter gjør de ikke noe annet enn hva kredittkortselskapene gjør. De yter eller fomidler kreditt, noe som er en konsesjonspliktig virksomhet etter finansieringsvirsomhetsloven § 1-1. Men ingen teleoperatører har slik konsesjon i følge Kredittilsynets konsesjonsregister. Hvis tjenesten leveres til forbruker er teleselskapet også ansvarlig for tjenesten etter kredittkjøpsloven § 8.
Av en eller annen grunn har telefonselskapene klart å unngå den regulering som regulerer denne siden av deres virksomhet. Kanskje er det noe som henger igjen fra den tiden Televerket hadde monopol og stort sett kunne gjøre som de ville uten at noen blandet seg inn. De har etablert et betalings- og kredittsystem som synes å mangle de enkleste tiltak for å holde useriøse aktører ute samtidig som teleselskapene totalt fraskriver seg ansvar. Det bør de ikke kunne gjøre.
Når noen bruker telefonselskapene til gjennomføring av bedrageri er det grunn til å spørre om telefonselskapene medvirker når de gjør seg til nyttige halvidioter for bedragerne og krever inn penger for dem. Jeg mener dette er medvirkning. Jeg mener at dette er medvirkning til bedrageri. Om den dermed også er straffbar er mindre klart. Skyldkravet for medvirkning til bedrageri er forsett eller grov uaktsomhet. Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at telefonselskapene opptrer uaktsomt når de krever inn bedrageripenger på vegne av bedragerne. Men om uaktsomheten er grov, det er ikke like åpenbart.
Nettbaserte forretningsmodeller – betalingstjenester
<<Forrige: Forretningsmodeller
En betalingsbasert tjeneste er avhengig av en betalingsløsning. Denne må først og fremst være enkel for brukerne. Når betaling via telefonregningen har blitt ganske populært, så skyldes nok det først og fremst tjenestens enkelhet.
Transaksjonskostnadene må ikke være for høye og den må gi rimelig sikkerhet. For beløp av en viss størrelse er individuell betaling grei nok. Kredittkort og nettbankløsninger fungerer utmerket – selv om sikkerheten ved bruk av kredittkort ikke er tilfredsstillende. Men for små beløp blir transaksjonskostnadene for høye i forhold til de beløp som skal overføres. For noen år siden var det mange som trodde på mikrobetaling. Nå er det stille om dette. En viktig grunn til disse systemenes fiasko er at transaksjonskostnadene er for høye. Når man begynte å gå fra ideer til prototyper så man at transaksjonskostnadene ville bli langt høyere enn man trodde, og i virkeligheten ville de også antageligvis ha blitt langt høyere enn hva utviklerne også på dette tidspunkt trodde.
Mange av de som sto bak disse systemene hadde en naiv tro på at teknologien kunne løse alt, og hadde samtidig liten eller ingen innsikt i hvordan betalingssystemene faktisk fungerer. Det er relativt enkelt å lage en prototyp som kan presenteres som ”the next big thing” på konferanser m.m. Men de som presenterte slike hadde stort sett forstått lite eller ingen ting av de utfordringer man vil møte når dette skal skaleres opp til praktisk anvendbare løsninger. Overfor de som syntes å mene at den eneste utfordingen i et betalingssystem var tilstrekkelig sikker kryptering har jeg ofte svart at det er som å tro at hvis jeg bare får fint nok trykkeri kan jeg begynne å trykke mine egne penger. Så naive har mange av tankene bare mikrobetalinger vært. Når naive tanker om betalingstjenester kombineres med like naive tanker om hva forlag og plateselskap egentlig gjør, så er enhver forretningsmodell dømt til å havarere.
Sikkerheten i de presenterte systemer var heller ikke god nok. Man kunne presentere relativt høy sikkerhet og en ikke alt for komplisert (og dermed ikke alt for dyr) transaksjonsflyt. Men man kunne ikke få både enkehet og sikkerhet samtidig. Man måtte velge det ene eller det andre, et faktum de som skulle selge systemene var svært så lite villige til å innrømme.
Et av de selskaper som var høyt profilert med sitt system var Digicash, som hadde sitt eCash konsept for nettbetaling. Det finnes fortsatt et selskap som kaller seg Digicash og en tjeneste som kalles ecash, men det er noe helt annet enn var Digicash presenterte for ca 10 år siden. På en konferanse hvor bl.a. dette systemet ble presentert spurte jeg gjentatte ganger folkene fra Digicash om hvordan de så får seg clearingen av disse transaksjonene – en funksjon som er helt nødvendig for at systemet skal kunne skaleres opp til å omfatte mer enn transaksjoner hvor selger og kjøper har konto i den samme banken. De var åpenbart ukomfortable med spørsmålet, og kunne ikke svare annet enn ”it will be solved”. Det var åpenbart at de ikke hadde noen som helst idé om hvordan dette skulle kunne løses. Sannsynligvis forsto de heller ikke funksjonen. David Chaum, som var en av nøkkelpersonene i Digicash, kunne sikkert veldig mye om kryptering. Men betalingstjenester forsto han seg ikke på. Digicash kom likevel så langt at de fikk solgt sitt eCash til en del banker. Mark Twain Bank i Missouri tok det i bruk. Men det var i praksis stort sett begrenset til at man kunne kjøpe blomster fra den lokale blomsterhandleren og kjøpe porno på nettet. Den finske Merita bank (nå en del av Nordea), DnB og den tyske Commerzbank kjøpte alle lisens på denne teknologien. Men bare Merita tok den i bruk i noe som nærmest var en lekeprototyp. Grunnene til at systemet ble forkastet var at det ikke var skalerbart, det var for dyrt og sikkerheten var ikke tilfredsstillende.Jeg har ikke noe presist tall på kostnadene. Men jeg tror ikke at jeg bommer alt for mye om jeg sier at transaksjonskostnadene blir uforholdsmessig høye om man skal overføre beløp under 1$ / 1€. Selv om dette ikke er store beløp, så er det langt mer enn hva man så for seg som mikrobetalinger og mer enn hva man kan regne med at noen vil være villig til å betale for å lese en artikkel på nett. Det er symptomatisk at det meste man finner om dette på nettet er gammelt og ikke oppdatert. Man bør innse at mikrobetalinger var et blindspor.
En form for portalløsning bør kunne fange opp en del av transaksjonene. Telefontjenster betales på den måten. Hvis jeg fra min mobiltelefon med abonnement i Telenor ringer til en Vodaphoneabonnent i London, så er det mange som skal ha sin andel av det jeg betaler for samtalen. I den aller enkleste modellen er det tre aktører: Telenor, et selskap som tar seg av trafikken mellom Norge og England, og Vodaphone. I praksis er bildet langt mer komplisert. Om min samtale koster 5 kr, så deles ikke denne opp slik at det overføres f.eks. tre kroner til Telenor og en krone til hver av de andre aktørene. Jeg betaler til Telenor, og bryr meg ikke om hva som skjer videre bakover i kjeden. Telenor betaler landistanseoperatøren for x antall samtaler og/eller overføring av y Mb med data. Selskapet leverer en tjeneste til Telenor, og de bryr seg ikke om hvem som genererer den trafikken som kommer via Telenor. Vodaphone ser at de får et antall samtaler fra Telenor (evt vedkommende langdistanseoperatør), og bryr seg ut over dette ikke om hvor samtalene kommer fra. På tilsvarende måte kan jeg betale min portal for alt jeg henter via denne, uten at pengene direkte videreføres til den som leverer innholdet. Innholdsleverendøre kan så få betalt for samlet innhold levert gjennom portalen uten at man behøver å holde styr på hvem innholdet er levert til – eller de kan ha en avtale om en annen prisstruktur. Det er i grunnen ikke noe annet enn det vi gjør når vi kjøper mat og øl i dagligvarebutikken: Vi betaler til butikken uten at pengene overføres til alle de som har levert varene. Butikken får ordne opp med sine leverandører, men det er ikke vårt problem.
Nettbaserte forretningsmodeller – oppsummering
En forretningsmodell må gjøre det mulig å levere innhold mot betaling på en måte som knytter betaling til bruk av innholdet. En form for DRM vil sannsynligvis være en del av en slik løsning, men det vil være i en mer brukervennlig implementering enn det vi har sett i dag. Dette vil bare være en av mange distribusjonsmodeller. Det vil være mye gratis innhold og reklamefinansiert innhold. En del vil leveres til abonnenter på ulike tjenester, enten som enkeltabonnement eller som del av en pakke.
Vi vil fortsatt ha behov for utvalgs- og kvalitetssikringstjenester, altså redaksjonelt arbeid. Dette må vi betale for på en eller annen måte. Men det vil være mer mangfoldig og kunne få andre former enn de vil til nå har vært vant til.
Vi må ha betalingstjenester som først og fremst er enkle. Mikrobetalinger er et dødfødt konsept.