Det er en lang tradisjon at universitetsjurister tar oppdrag ved siden av oppgavene ved universitetet. I et praksisnært fag som jus er det viktig, etter min mening nødvendig å gå ut i den praktiske juridiske virkeligheten, akkurat som medisinere bør møte virkelige pasienter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjennom dommer og andre skrifter. Vi må kjenne prosessene bak, enten det er strategiske, taktiske, kommersielle eller andre vurderinger. Kort sagt må vi få ut i verden og få litt “møkk” på fingrene.

Universitetet er ikke akkurat lønnsledende. Dyktige jurister er ettertraktet og kan stort sett velge og vrake i spennende jobber. Eksterne oppdrag kan fylle ut noe av gapet mellom universitetslønn og det man kan tjene andre steder. Hvis det viktigste er å tjene mest mulig penger begynner man ikke å arbeide på universitetet. Men at vi prioriterer annet enn å tjene mest mulig betyr ikke det at inntekt er uten betydning. Så mulighetene til å ha noen inntekter på si er med når en universitetsjobb vurderes mot andre muligheter.

Institutt for rettsinformatikk, eller Senter for rettsinformatikk som det nå heter, har alltid at en stor andel eksternfinansierte prosjekter. Dette har gjort oss bevisste når det gjelder hva man som universitetsinstitutt kan påta seg, og hva man bør si nei til. Vi har bl.a. sagt nei til parter som er i en aktuell konflikt, til oppdrag hvor resultatet ikke kan offentliggjøres og instituttet kan selvfølgelig ikke påta seg å sitte i voldgift eller delta i andre former for tvisteløsning. Men som enkeltpersoner kan vi kunnet gjøre en del av dette.

I 1999 etablerte bl.a. min kollega Jon Bing og jeg selskapet Bing & Partners. Det ble senere endret til Bing & Co.  En viktig grunn var å skape et klarere skille mellom det som gjøres gjennom universitetet, og det som gjøres utenom. Den gangen grep internrevisjonen ved UiO inn. Daværende internrevisor likte det ikke. Det ble derfor en prosess mellom oss og universitetsledelsen. Enden på den prosessen var at Universitetsdirektøren konkluderte med at dette meget var meget ryddig og eksempel på hvordan slik virksomhet burde organiseres. Han så det hele som uproblematisk.

For oss gjorde selskapsdannelsen det også enklere å organisere et samarbeid og å etablere en infrastruktur utenfor UiO. Det er en del praktiske ting vi ikke har behøvd å ta hånd om selv, vi har kunnet holde alle møter med oppdragsgivere utenfor UiO, osv.

Vi har neppe tjent noe rent økonomisk på denne organiseringen. I alle fall for egen del kommer de fleste eksterne oppdrag til meg direkte. Eventuelle ekstra inntekter som kommer som en følget av å ha etablert selskapet var nok mindre enn de kostnader det medførte å opprettholde en egen organisasjon. Men hovedmålet var å skape ryddighet og organisere vår virksomhet på en for oss mer hensiktsmessig måte, ikke å tjene mye mer penger. Så det var greit nok.

Med virkning fra 1. januar 2011 fusjonerte Bing & Co med advokatfirmaet Hodneland, til selskapet Bing Hodneland. Da jeg meldte denne selskapsendringen inn i registeret for bierverv, var tilbakemeldingen at dette ville ikke Institutt for privatrett og Det juridiske fakultet godkjenne. Samtidig pågikk det en prosess med gjennomgang av reglene for sidegjøremål. Dette endte med en innstramming, som bl.a. innebærer at man ikke kan være partner i et advokatfirma. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor, for de som orker å lese mer. Men i alle fall:

Dette vedtaket gjorde at jeg har blitt tvunget til å ta et valg som jeg gjerne skulle ha unngått. Men skal jeg noen gang gjøre noe annet enn å være ved Universitetet, så er vel dette siste mulighet. Ved siden av å være ved universitetet er advokatrollen den av de typiske juristoppgaver som alltid har tiltalt meg. Så da får jeg gi advokaten i meg en sjanse. Derfor søker jeg permisjon for to år og vil fra høsten være advokat på heltid i Bing Hodneland.

Når jeg først har tatt dette valget, ser jeg fram til å ta fatt. Mange av de som som i dag arbeider innenfor “mine” områder hos i Bing Hodneland er tidligere vitenskapelige assistenter ved Institutt for rettsinformatikk. Det er personer jeg har kjent lenge og som er meget dyktige jurister. De utgjør et godt og spennende fagmiljø.

Om jeg i denne tiden kommer til å ha en tilknytning til UiO avhenger av Det juridiske fakultet. Jeg kan godt tenke meg å ha noe undervisning og veiledning. Jeg liker å undervise og jeg anser meg selv for å være ganske dyktig på det området. Men det forutsetter at jeg kan ha en professor II-stilling (20%) ved Det juridiske fakultet. Til nå har man vært restriktiv, etter min mening for restriktiv, i sin bruk av slike stillinger. Men skal fakultetet kunne nyttiggjøre seg noe av min undervisningskapasitet, så er det en forutsetning. Jeg er ikke interessert i å være timelærer.

Jeg er uenig i den innstrammingen av reglene for sidegjøremål som Det juridiske fakultet har fastsatt. Men jeg bestrider ikke fakultetets rett til å fastsette slike regler, og fakultetet må selvsagt følge sitt eget regelverk.

Som nevnt er det nødvendig for universitetsjurister å ha nærkontakt med det praktiske rettsliv. Det er også fakultetet enig i, og ser dette som verdifullt. Det er også greit å fylle ut noe av lønnsgapet mellom universitetsstillinger og andre juriststillinger. For oss som har valgt å arbeide ved universitetet har ikke det å tjene penger førsteprioritet. Men inntekt er selvfølgelig ikke uten betydning. Jeg tror ikke jeg ville ha valgt UiO som arbeidssted hvis det ikke hadde vært muligheter til noen slike ekstrainntekter.

Man skal selvsagt være bevisst hvilke oppdrag man kan si ja til, og hvilke man bør si nei til. For min del har jeg alltid sagt nei til oppdrag som innebærer å representere en part. En advokat driver i praksis mest med rådgiving. Men når situasjonen og klienten krever det, så skal advokaten gå i krigen for sin klient. Da skal man ivareta klientens interesser på en best mulig måte, ikke veie for og imot med en akademisk distanse. Min vurdering har vært og er at dette lett kan komme i konflikt med den akademiske integriteten. Også ellers må man selvsagt vurdere mulige interessekonflikter. For en universitetsansatt må alltid universitetets interesser gå foran hvis det kan være konflikt mellom disse og et eksternt oppdrag. Til nå har det ikke vært noe problem å håndtere dette. I et større selskap kan nok risikoen for interessekonflikt være større. Men den bør heller ikke være uhåndterbar, og i alle fall jeg har vært mentalt innstilt på å tre ut av advokatfirmaet dersom det skulle oppstå en uløselig interessekonflikt.

Jeg er ikke enig i at måten virksomheten er organisert på skal være avgjørende. Man må se på hva man faktisk gjør og i hvilket omfang det skjer. Det kan godt være selskaper som har en slik profil at partnerskap eller annen fast tilknytning vil være i beste fall problematisk. Jeg pleier å nevne advokatfirmaet Simonsen som et eksempel. Simonsen er et utmerket advokatfirma. Men de er en så markert representant for bl.a. film– og musikkbransjen at det for en universitetsansatt opphavsrettsjurist ikke ville være mulig å opprettholde nødvendig distanse til disse interessene om man har en fast tilknytning til selskapet. Arbeider man på andre rettsområder vil ikke Simonsen representere noe større problem enn andre. Jeg ser ikke at Bing Hodneland har noen tilsvarende profil som knytter selskapet til bestemte interesser på mine arbeidsområder.

I mange andre land er det vanlig at juridiske professorer også er partnere i advokatfirmaer. Jeg kan ikke huske å ha sett noen eksempler på at det har representert noe stort problem.

Min vurdering er at uformelle bindinger gjennom en nært, men ikke formalisert samarbeid over tid, kan være vel så problematisk — enten det er til advokatfirmaer eller andre. Slike forbindelser er lite synlige. Det er mer ryddig når det hele er åpent.

Det juridiske fakultet er ikke en like attraktivt arbeidsplass som det en gang var. Det merkes på rekrutteringen. De dyktigste juristene går i større grad andre steder. Kanskje søker de stilling som stipendiat og tar en ph.d grad. Men så forsvinner de. Selv om en del gir uttrykk for at de kan tenke seg å komme tilbake til fakultetet etter noen år i advokatbransjen, så gjør de det i praksis ikke.

Min vurdering er at denne innstrammingen er ytterligere et skritt i gal retning, og at det vil gjøre rekrutteringssituasjonen enda vanskeligere. Reglene åpner for å gjøre unntak for stipendiater og post doc. Man kan begrunne unntaket med at dette gjelder midlertidige stillinger. Men det gjør ikke en videre karriere ved universitetet mer attraktiv hvis det betyr at man må avvikle det forholdet man hadde til f.eks. et advokatfirma i stipendiatperioden.

Noe av det som alltid har tiltalt meg ved universitetet er den akademiske friheten: Muligheten til å forfølge faglige problemstillinger som man selv mener er interessante, uavhengig av om andre måtte dele ens interesse og begeistring. Verden går fremover ved at noen våger å stole på egne tanker og vurderinger, og gå mot strømmen.  Det hele har vært basert på en tillit til oss som arbeider i systemet.

Det er i disse dager 30 år siden jeg ble ansatt i min første stilling ved UiO, som vit.ass. ved Institutt for rettsinformatikk. Mye har endret seg siden den gang. Noe til det bedre. Jeg er blant de som liker at resultater i større grad tillegges vekt ved ressurfordeling enn hva som var tilfellet før. Tidligere var det slik at det man hadde fått, f.eks. av stillinger, kunne man beholde nærmest til evig tid. De veletablerte hadde flertall i alle besluttende organer og (mis)brukte i stor utstrekning den posisjonen til å tilgodese seg selv. Den som ville ta opp nye spørsmål hadde dårlige vilkår, i alle fall etter at den jevne veksten gjennom 60– og 70-tallet stoppet opp. Man kan mene mye om hvordan resultatfinansiering er gjennomført. Det er mye å være kritisk til, men den diskusjonen går jeg ikke inn i her. Vektlegging av resultater gir mer dynamikk i systemet.

Men mye har gått til det verre. Vi har sett en stadig tiltagende byråkratisering. Vi må skrive flere søknader og rapporter, og det er langt mer som skal kontrolleres og “kvalitetssikres”. “Kvalitetssikring” betyr stort sett at vi må rapportere til noen byråkrater, som på en eller annen måte skal kontrollere oss. Det skal til og med sitte byråkrater å overprøve rapporteringen av publikasjoner. Noen har til og med funnet på noe så idiotisk som at om man skulle glemme å skrive på en publikasjon at man er ansatt ved UiO, så blir den ikke godkjent i tellekantsystemet. Jeg har lurt på hvor mye ressurser som går med til å ettertelle registrerte publikasjoner, men har ikke sett noen oversikt.

Listen kunne ha blitt lang, men jeg skal ikke komme med mange eksempler. Byråkratisering og “kvalitetssikring” gjør at det blir stadig fler byråkrater i forhold til antall vitenskapelig ansatte. Administrasjonen har endret seg fra å være et støtteapparat for forskning og undervisning, til å bli styrende og kontrollerende. Det betyr også at vi som er i vitenskapelige stillinger må gjøre stadig mer av oppgaver som i alle fall jeg ikke liker, slik at det blir mindre tid igjen til det som gjør universitetet interessant.  Videre signaliserer det stadig mindre tillit til oss som arbeider i systemet. Det nye regimet for sidegjøremål, med generell innstramming, rapportering og krav om godkjenning er ytterligere en omdreining på denne skruen.

Man kan lese mer om sammenslåingen på nettsidene til Bing Hodneland.

I dag er Teller og Visa ute og ror — noe som sikkert kan være vanskelig nok når man har islendinger på den andre siden.

Teller skrev, i følge DN og informasjon på Datacells nettsider, at de var blitt pålagt fra Visa Europa å stenge for å beskytte Visas varemerke. Men det benekter Visa Europa overfor DN. Så kan man lure på hvem av dem man skal tro på.

En blokkering av kunder, eller midlertidig suspensjon som de kaller det, er helt normal prosedyre når de skal undersøkes om et brukersted opptrer i henhold til Visas regelverk, skriver informasjonssjef i Teller, Anders Bigseth, til DN. Jeg vet sannelig ikke om det er verst om han snakker sant eller om han lyver.

Hvis Datacell kanskje har brutt Visas vilkår, så er det skremmende hva som er normal kundebehandling om man skal tro Anders Bigseth. Da er det sannelig risikabelt å være et av Visas brukersteder. Hvis å kutte beatlingsstrømmen to uker før jul er prosedyren man følger ovefor en nettbutikk som kanskje har gjort noen feil, da er Visa særdeles og helt unødig brutale overfor sine kunder. Det som Datacell har gjort, og som kanskje er et brudd på Visas regler, er at de har tatt imot donasjoner som de har betalt videre til Wikileaks.

Det er ikke noe svindel eller noe som setter systemet i fare, og det har ikke vært noen hemmelighet at man har kunnet donere til Wikileaks via Datacell. Det har altså ikke vært noen akutt fare som skulle avverges. Visa og Teller har heller ikke sagt at Datacell har brutt deres regler, men at de skal undersøke om de har gjort det. Ubekreftet mistanke, og vi struper pengestrømmen! Slik skal ikke et betalingsselskap opptre.

Hvis vi nå skal tro på Visa og Tellers forklaring, så var altså denne mistanken om de kanskje hadde brutt brukervilkårene noe som førte til at Teller kl. 22.20 varslet om at de ville bli utestengt fra midnatt. Visa og Teller kan ikke overfør DN si hva slags brudd på reglene de skal ha gjort seg skyldig i, men viser til at de har over 1000 sider brukerbestemmelser (jeg tviler på at brukerstedet får disse).

Nå sitter de tydeligvis å leter om Datacell kan ha brutt en av disse bestemmelsene, omtrent som noen i Washington graver i lovgivningen for å se om Wikileaks har gjort seg skyldig i noe ulovlig. Sammenligningen er selvfølgelig helt tilfeldig, og skyldes bare at det er to forhold som faller sammen i tid — jeg vil ikke antyde noen som helst sammenheng mellom behanlingen av Wikileaks i USA og normal kundebehandling hos Visa.

Visa kan altså ikke si hva slags regelbrudd Datacell kan ha gjort seg skyldig i. Men de går igjennom regelveket for å se om det kan være noe. Mens dette skjer stenger man kunden ute fra systemet. Alt er i følge Visa og Teller normal prosedyre. Som sagt, det er åpenbart risikabelt å være brukersted i Visa-systemet.

Visa viser også en rørende omsorg for sine kunder ved at de nå skal bruke betydelige ressurser på å vurdere om Datacell opptrer i samsvar med islandsk lov. Jeg trodde at et betalingsselskap overlot til sine kunder å finne ut av dette selv. Kanskje hadde det vært bedre om Visa reduserte sine gebyrer fremfor å gjøre slike undersøkelser til en del av normal kundebehanglingsprosedyre. Bare litt kinkig at de ikke gjorde dette før avtalen ble inngått, og at de blokkerer betalinger til Datacell mens vurderingen pågår. Men ingen skal si at de ikke tar sine kunder på alvor!

En normal kundebehandling, som altså Visa og Teller sier at dette er hos dem, burde være at man sender et varsel, kritiske spørsmål og kanskje kommer på et besøk. Men at et team på tre personer flyr fra Danmark og Norge til Island for et enkelt brukersted er kanskje å overdrive noe. Brukerstedet blir forelagt anklagene, de gis rimelig tid til å svare og eventuelt til å rette opp feil. Først hvis alvorlige brudd på vilkårene ikke rettes opp bør stenging være aktuelt. Og det kan uansett ikke være så presserende at det ikke kan gjøres innenfor normal arbeidstid.

Jeg tror selvfølgelig ikke på noe av det Visa og Teller sier. Ingen seriøse aktører, som jeg antar at Visa og Teller under normale omstendigheter er, behandler en kunde på denne måten. Jeg tror ingen ting på at dette er “normal prosedyre”.

Hvis Visa hadde vært opptatt av å beskytte seg og sitt varemerke, så hadde de innledet en dialog med sin kunde for eventuelt å rydde opp. De hadde gjort det på en måte som ikke førte til mye offentlighet, og de hadde vært opptatt av at verken Visa/Teller eller kunden skulle bli skadelidende i denne prosessen.

Slik dette har vært gjennomført kan det bare ha hatt én hensikt: Man har ønsket å skade Wikileaks, og har derfor angrepet dens støttespiller. Visa og Teller får nok ikke styrket sitt renommé gjennom dette.

Det er den første verjonen er nok den mest troverdige: Teller handlet etter ordre fra Visa Europa, som handler etter ordre fra noen som har blitt visket noen ord i øret fra USAnske myndigheter. Men det vil de ikke innrømme.

Velger vi å tro på Visa og Teller koker det ned til dette: Visa og Teller har en diffus mistanke om at en kunde kanskje ikke opptrer helt etter reglene. De kan ikke si hva de har gjort seg skyldig i eller hvilke regler som eventuelt er brutt. Men mens de undersøker nærmere blokkerer de kundens inntekter. Dette er normal prosedyre, fortsatt i følge Visa og Teller.

Det er virkelig skremmende kundebehandling!

I dagens samfunn er vi avhengige av tilgang til infrastrukturer. Retten til fri bevegelse blir illusorisk om man nektes tilgang til transportmidler. Ytringsfriheten blir illusorisk hvis man rent faktisk nektes mulighet til å ytre seg. Det var erkjennelsen av dette som ligger bak vedtakelsen av Grl § 100 sjette ledd, som lyder:

“Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.”

Nektes man tilgang til systemer for å betale eller motta betaling er det umulig å drive virksomhet, og knapt mulig å fungere i dagens samfunn.

Fordi tilgang til infrastruktur er helt avgjørende, kan de som kontrollerer infrastrukturen eller tilgang til denne ikke fritt og vilkårlig nekte tilgang, enten det er for å hindre konkurranse eller kvele plagsomme meninger.

Når Visa og MasterCard, og deres norske operatør Teller, blokkerer overføringer til Wikileaks kan det ikke være tvil om at dette er rent politisk begrunnet.

Dersom man klart hadde kunnet slå fast at Wikileaks driver ulovlig virksomhet hadde en utestengning vært uproblematisk, i alle fall om kjernevirksomheten hadde vært ulovlig. Men det finnes ikke grunnlag for å fastslå noe slikt. Wikileaks er verken dømt eller tiltalt for noe ulovlig forhold. I Washington forsøker man desperat å finne en juridisk krok som man kan henge Wikileaks og Julian Assange på, men man har ennå ikke funnet denne. Eksperter i USA sier at det er langt fra sikkert at Wikileaks’ virksomhet vil være ulovlig der, og man viser særlig til dommen New York Times Co. v. United States, 403 U.S. 713 , hvor New York Times og Wahington Post ble frifunnet etter å ha trykket The Pentagon Papers. Poenget er er ikke å diskutere Wikileaks’ virksomhet, bare å slå fast at det er på ingen måte åpenbart at de driver en ulovlig virksomhet.

Og skulle mørkemennene i Washington finne et grunnlag for å tiltale Julian Assange og Wikileaks, så har USA ikke global jurisdiksjon — selv om de selv liker å tro at de har det.

Wikileaks er svært ubehagelig for makthavere, ikke minst i USA (men slett ikke bare der), fordi forbrytelser og løgner blir avslørt. Forsvaret for regimekritisk informasjonssøking og ytringer som Hillary Clinton så varmt forsvarte for et knapt år siden, fremstår som ynkelig hykleri når de selv får smake den medisin de foreskriver for andre.

Om Wikileaks og/eller Julian Assange skulle bli dømt i USA, så betyr ikke det at deres virksomhet også er ulovlig i Norge. Når det gjelder overføringer i Norge er det norsk lov som gjelder. Skjer overføringen til et annet land vil mottakerlandet selvfølgelig kunne nekte overføring til en virksomhet som er ulovlig etter det landets rett. Men fortsatt har USA ingen rett til å nekte overføringer fra f.eks. Norge til Island så lenge virksomheten er lovlig etter disse to landenes rett.

Man kan mene mye om det Wikileaks gjør. Men det kan vi gjøre om så mange. Spørsmålet er om en som er del av et oligopol som kontrollerer en essensiell infrastruktur bør eller har lov til å gå inn som en politisk aktør og påvirke hvem som skal kunne drive sin virksomhet og hvem som skal utestenges. Visa går inn i en betent sak og stiller seg på makthavernes side. De burde ha holdt seg nøytrale og gjort det klart at de ikke vil bøye av for politisk press.

Spørsmålet jeg vil ta opp her er om Teller opptrer lovlig når de blokkerer disse transaksjonene. Det er en vanskelig øvelse. Gjennom Visa-systemet er det bare mulig å overføre penger til virksomheter som har en konto i Visa-systemet. Jeg har ingen konto som brukersted i Visa-systemet. Så om noen skulle ønske å donere penger til meg og min virksomhet, så er det ikke mulig å gjøre det gjennom Visa-systemet. Jeg kan ikke pålegge Visa eller noen andre å opprette en konto for en virksomhet i Langtvekkistan. Og skulle Visa velge å stenge kontoen til min samarbeidspartner i Langtvekkistan, så må spørsmålet om hvorvidt denne stengningen var lovlig eller ikke avgjøres etter langtvekkistansk lov. Om den ville ha vært lovlig i Norge, vil være uten betydning.

Donasjoner til Wikileaks gjennom Visa har blitt håndtert av Datacell, som etter deres egen beskrivelse av seg selv er et islandsk selskap kontrollert av islandske og sveitsiske interesser. Spørsmålet om nektelsen er lovlig vil derfor i utgangspunktet måtte vurderes etter islandsk rett.

Datacell benytter i følge Dagens Næringsliv betalingsorperatøren Korta. De skriver på sine ikke spesielt oppdaterte engelske nettsider (siste nyhetssak er fra 9. februar 2009) at de opererer i samarbeid med PBS, som nå er en del av det fusjonerte selskapet Nets, som igjen eier Teller. Men etter det Dagens Næringsliv skriver er det Teller og ikke Korta som har håndtert denne saken i forhold til Datacell. Jeg regner derfor Teller som hovedaktøren her.

I sin (norske) brukeravtale har Teller bl.a. følgende vilkår i pkt. 4.1:

“Teller kan med umiddelbar virkning si opp Avtalen eller endre vilkårene dersom:

(…)
• Brukerstedet har oppgitt ukorrekte eller ufullstendige opplysninger om bransjetilhørighet/virksomhet. …
(…)
• Brukerstedet etter Tellers vurdering skader Teller eller Kortselskapenes anseelse/
omdømme.
• Det foreligger rettsstridige eller kriminelle handlinger hos Brukerstedet.”

Holder vi oss fortsatt til DN, kan det synes som om Teller ha påberopt seg det første av de gjengitte punktene: At de driver en annen virksomhet enn det som er oppgitt. I følge DN er det her uenighet mellom partene om hva som faktisk er avtalt om virksomheten.

Det er som nevnt ikke grunnlag for å si at det foreligger rettsstridige eller kriminelle handlinger hos brukerstedet. Men punktet om anseelse og omdømme kan vel også påberopes, skjønt jeg tror omdømmetapet blir langt større ved at de opptrer som politisk aktør og myndighetenes nikkedukke, enn om de hadde hatt ryggrad til å stå oppreist og ikke nekte overføringer til noen som driver lovlig virksomhet.

Jeg kjenner ikke islandsk rett. Utangspunktet må derfor bli hva som ville ha vært situasjonen om de på tilsvarende grunnlag hadde nektet overføring til en kunde i Norge. Spørsmålet her vil være om nektelsen er i strid med finansavtaleloven § 14. Denne bestemmelsen lyder:

Ҥ 14. Avvisning av kunder

(1) Institusjonen kan ikke uten saklig grunn avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingstjenester på vanlige vilkår.

(2) Kunden skal underrettes om avslag uten ugrunnet opphold når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Underretningen om avslag skal inneholde opplysning om tvisteordning som er etablert etter § 4.”

Det var bankenes spesielle stilling i samfunnet, at de driver en virksomhet som ikke kan drives uten konsesjon og betydningen av tilgang til betalingstjenester som særlig ble fremhevet som begrunnelse for denne bestemmelsen.

Hva som er “saklig grunn” gir forarbeidene ikke særlig veiledning om, i alle fall ikke noe som lett lar seg overføre til Wikileaks-saken. Eksemplene som nevnes gjelder stort sett kriminalitet rettet mot den operatør som nekter kundeforholdet. Det er ikke noe som gir holdepunkter for å si at man skal kunne nekte et kundeforhold fordi man ikke liker virksomheten.

Løfter vi blikket opp på europeisk nivå, er spørsmålet om betalingstjenestedirektivet 2007/64/EC regulerer dette. Så langt jeg kan se er det ingen bestemmelser i dette direktivet som omhandler dette direkte. Art 65 omhandler avvisning av betalingsordre, men det gjelder den enkelte transaksjon og ikke hele kundeforholdet.

Generelle konkurranseregler bør være relevante også her. Det er grunn til å spørre om det skjer en usaklig diskriminering av kunder og misbruk av dominerende stilling når en oligopolist opptrer på denne måten.

Hvis Visa driver en praksis hvor de etter eget forgodtbefinnende blokkerer overføringer til organisasjoner de ikke liker, så driver de på en måte kanskje ikke med forskjellsbehandling. Men da undergraver de sin troverdighet som betalingsformidler. Hvis behandlingen av Wikileaks er unik og at  man ikke har stengt overføringer til andre organisasjoner man ikke liker før det eventuelt er klart at virksomheten er ulovlig, da kan det ikke være særlig tvil om at Visa og Teller her driver en usaklig forskjellsbehandling.

Behandlingen av saken er også mildt sagt oppsiktsvekkende. Fortsatt i følge DN mottok Datacell en e-post kl. 22.20 med beskjed om at overføringene ville bli stanset ved midnatt — halvannen time senere. Hvis det hadde vært sant som Teller sier, at problemet var at Datacell kanskje drev en annen virksomhet enn det som var angitt i avtalen, så kan ikke det forsvare et slikt hastverk. Det var ingen akutt fare og det var ikke noe helt nytt som plutselig var blitt avdekket. Om Visa skulle bli skadelidende, så ville skaden allerede ha skjedd. Et par uker fra eller til ville ikke ha spilt noen rolle. De ville heller ikke løpe noen ytterligere juridisk risiko ved p ta seg tid til å vurdere saken (en påstand om slik risiko virker latterlig, gitt at Wikileaks verken er tiltalt eller dømt for noe).

Normal prosedyre ville ha vært å varsle, be om en redegjørelse, eventuelt komme på kontroll, høre Datacells argumenter og deretter treffe en avgjørelse. Det er ikke mulig å se noen saklig eller rimelig grunn til å velge en “steng først og spør etterpå” aksjon hvis målet virkelig bare hadde vært å sikre Visa, ikke å skade Wikileaks. Hvis dette er normal kundebehandling fra Visa og Teller sin side medfører det en betydelig risiko å inngå avtaler med Visa og Teller, da man plutselig og uten forvarsel risikerer å få strupet inntektstrømmen. Hvis det ikke er vanlig kundebehandling når det er tvil om en aktør opptrer i samsvar med avtalen, da er det et eksempel på en forskjellsbehandling som umulig kan være saklig begrunnet.

Visa og Teller har kompromittert seg selv. Det samme har MasterCard, PayPal og Bank of America De fremstår som selskaper uten ryggrad, som man ikke kan stole på om det blåser. Det neste blir vel at de blokkerer overføringer til Amnesty fordi kinesiske myndigheter påstår at de driver ulovlig virksomhet.

Er det noe denne saken viser, så er det at vi trenger konkurrerende systemer — og at disse systemene ikke kan være USA-dominerte. Vi har sett at det i kjølvannet av Wikileaks-forfølgelsene har dukket opp flere andre selskaper som vil sikre at folk som sitter på kompromitterende opplysninger kan lette sin samvittighet på en sikker måte, og de lar seg neppe stoppe. Visa, Teller og de andres forsøk på å kvele ubehagelige debatter ved å strupe pengestrømmen vil sannsynligvis også føre til at man leter etter alternative kanaler for å overføre penger. Jeg ville ikke bli særlig overrasket om vi fremover vil se flere internettbaserte Hawala–lignende systemer, hvis de ikke er der allerede.

PS (lagt til senere):

Det er fristende å spørre om det er vanlig kundebehandling hos Visa og Teller at dersom noen kanskje driver en virksomhet som er lovlig, men ikke helt etter avtalens bokstav, så blir de utestengt med halvannen times varsel og forblir utestengt inntil forholdet er nærmere vurdert. I så fall er det meget risikabelt å ha en forretningsmodell hvor man er ganske avhengig av Visa og Teller.

“Meldingen kom ikke frem til noen av eller alle mottakerne.

Emne: Teller som politisk aktør — Wikileaks

Sendt:      20.12.2010 07:35

Kan ikke nå følgende mottaker(e):

‘peter.wiren@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘dorthe.glenhøj@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘jesper.holme@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘jens.nes@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘kåre.regnarsson@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers

‘haakon.fredriksen@teller.com’ den 20.12.2010 07:36

550 http://www.uio.no/tjenester/it/e-post-kalender/e-post/mer-om/problems.html#headers”

Den siden det vises til i feilmeldingen er bare en side ved UiO som generelt forklarer hva som kan være grunnen til en slik feil.

PS: Noen sier at det kan være et UiO-problem og at de ikke har hatt problemer med å sende på andre måter. Jeg har forsøkt på nytt med adressene

pwire@teller.com
dglen@teller.com
jholm@teller.com
jnes@teller.com
kregn@teller.com
hfred@teller.com

De meldingene har i alle fall ikke kommet i retur.

Teller er et datterselskap av den danske-norske selskapet Nets, som ble dannet gjennom en fusjon av Bankenes Betalingssentral (BBS) og det danske Pengeinstituttenes Betalissentral (PBS). Teller håndterer korttransaksjoner for Visa, MasterCard og American Express.

Uansett hva man måtte mene om Wikileaks, så er det uhørt at et selskap som Teller blokkerer overføringer dit eller til andre. Wikileaks har ikke blitt dømt for noe, de har ikke en gang blitt tiltalt for noe. Det sitter folk i USA og graver i gamle spionlover og annet for å finne en krok de kan henge Wikileaks på, så langt uten hell. Det åpenbare svaret fra Teller burde ha vært at de ikke blokkerer noe som helst før de eventuelt får en rettsavgjørelse som sier at de skal gjøre det. Og for å blokkere overføringer fra Norge skal det være en norsk avgjørelse. Hva de måtte finne på i USA er irrelevant.

Det åpenbare svaret fra Teller bør være at de ikke tar stilling til mottakernes virksomhet så lenge det ikke foreligger en rettslig avgjørelser om at virksomheten skal blokkeres. Og det er vel typisk at selskapet ikke skriver noe om dette på sine nettsider over aktuelt.

Jeg skulle gjerne vite hvilke andre personer og organisasjoner som Teller på tilsvarende måte overfører penger til.

Jeg er dypt skuffet over Teller og synes ledelsen opptrer prinsppløst og ynkelig. Hvis dere vil si hva dere mener, så si det til ledelsen. Her er de personer i ledelsen som er nevnt på Tellers nettsider:

Peter Wirén
Chief Executive Officer
Telefon: + 47 22 92 84 50
Mobil: + 47 905 92 650
peter.wiren@teller.com

Jesper Holme
Vice President Business Analysis
Telefon: + 47 22 92 84 35
Mobil: + 47 90 85 21 96
jesper.holme@teller.com

Jens A. Nes
Vice President Sales
Telefon: + 47 22 92 86 31
Mobil: + 47 900 99 901
jens.nes@teller.com

Jens A. Nes
Vice President Sales
Telefon: + 47 22 92 86 31
Mobil: + 47 900 99 901
jens.nes@teller.com

““Bank of America joins in the actions previously announced by MasterCard, PayPal, Visa Europe and others and will not process transactions of any type that we have reason to believe are intended for WikiLeaks,” the bank said in a statement.

“This decision is based upon our reasonable belief that WikiLeaks may be engaged in activities that are, among other things, inconsistent with our internal policies for processing payments.””

De slutter seg dermed til PayPal, MasterCard og Visa som har latt seg utnytte som redskap for reaksjonære krefter i USA.

Det har gått rykter om at neste pakke med “cables” fra WikiLeaks vil gjelde finansinstitusjoner, og Bank of America har vært nevnt som en institusjon som har lite å glede seg til når dette kommer. Om dette har påvirket Bank of Americas beslutning, skal jeg ikke spekulere i. Men det er fristende å si at man får håpe at Bank of America får skikkelig juling.

For egen del har jeg ikke noen form for kontakt med Bank of America, og dermed heller ingen kontakt å bryte. Det er lettere å boikotte en bank enn et globalt kortselskap. Jeg håper mange som støtter frihet flytter sine penger fra Bank of America til andre banker.

Heldigvis her det fortsatt mulig å sende penger til Wikileaks. Her kan du lese hvordan du kan overføre penger til Wikileaks.

I vesten synes vi det er forferdelig at han som bare vil ha ytringsfrihet og demokrati sperres inne på denne måten. I Kina betraktes han som kriminell. Mens utdelingen skjer sitter grunnleggerene av Wikileaks, Julian Assange, fengslet i England. Han er fengslet for påståtte seksuelle overgrep. Men USA vil også ha ham utlevert, og det er ikke på grunn av de påståtte overgrepene.

USA har ambisjoner om å ta ledelsen i kampen for informasjonsfrihet og et fritt internett.USAs utenriksminister, Hillary Clinton sa bl.a. dette i en tale i Washington:

“In many respects, information has never been so free. There are more ways to spread more ideas to more people than at any moment in history. Even in authoritarian countries, information networks are helping people discover new facts and making governments more accountable.”

Hun fortsatte med å vise hvor viktig dette for sin sjef, president Barack Obama, og sa:

“During his visit to China in November, President Obama held a town hall meeting with an online component to highlight the importance of the internet. In response to a question that was sent in over the internet, he defended the right of people to freely access information, and said that the more freely information flows, the stronger societies become. He spoke about how access to information helps citizens to hold their governments accountable, generates new ideas, and encourages creativity. The United States’ belief in that truth is what brings me here today.”

Internettsensur er en uting, i følge Hillary Clinton:

“In the last year, we’ve seen a spike in threats to the free flow of information. China, Tunisia, and Uzbekistan have stepped up their censorship of the internet. In Vietnam, access to popular social networking sites has suddenly disappeared.”

Men dette var 21. januar 2010, før verden og USA virkelig lærte hva Wikileaks er. I dag er det ikke vanskelig å slutte seg til John Naugthons kommentar i The Guardian om bl.a. noen av disse uttalelsene, hvor han skriver:

“Given what we now know, that Clinton speech reads like a satirical masterpiece.”

Det er ganske interessant å lese denne talen nå, med USA og Hillary Clintons voldsomme angrep på Wikileaks i bakhodet. Ytringsfrihet er en verdi som står sentralt, fortsetter hun:

“As I speak to you today, government censors are working furiously to erase my words from the records of history. But history itself has already condemned these tactics.”

Det er uakseptabelt at noen land forsøker å hindre tilgang til deler av nettverket. Hillary Clinton presenterte “The right to connect” som en ny, grunnleggende rettighet:

“Some countries have erected electronic barriers that prevent their people from accessing portions of the world’s networks. They have expunged words, names and phrases from search engine results. They have violated the privacy of citizens who engage in non-violent political speech. These actions contravene the Universal Declaration on Human Rights, which tells us that all people have the right “to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers.” With the spread of these restrictive practices, a new information curtain is descending across much of the world. [min uth.] Beyond this partition, viral videos and blog posts are becoming the samizdat of our day.”

Vi får vel ikke vite hva slags oppfordringer, ordrer, trusler etc som har gått til Library of Congress, Amazon, navnetjenere m.m. for å hindre tilgang til Wikileaks før også disse dokumentene gjøre tilgjengelig gjennom Wikileaks. Men Wikileaks er åpenbart en del av nettet gjerne vil reise et elektronisk gjerde rundt.

Visa, MasterCard og Visa har opptrådt skammelig når de har stengt for overføringer til Wikileaks. Myndighetene i USA skal visstnok ha sagt at det Wikileaks gjør er ulovlig. Så man kan lure på hva det neste er. Vil de stanse overføringer til Amnesty International fordi kinesiske myndigheter sier at de driver ulovlig virksomhet? Ledelsen som har tatt disse avgjørelsene er noen ynkelige knehøner som ikke er voksne for oppgaven. Det selvsagte svaret burde ha vært at det må foreligge en rettslig avgjørelse eller en klar lovbestemmelse for å stanse overføringer, og at man bare vil stanse overføringer innenfor det området avgjørelse gjelder for. En eventuell dom i USA kan f.eks. ikke gjøres gjeldende i Norge.

For USA er ytrings– og informasjonsfrihet så viktig at man gjerne medvirker til lovbrudd i andre land hvor dette ikke respekteres, fortsatt i følge Hillary Clinton:

“We are also supporting the development of new tools that enable citizens to exercise their right of free expression by circumventing politically motivated censorship. We are working globally to make sure that those tools get to the people who need them, in local languages, and with the training they need to access the internet safely. The United States has been assisting in these efforts for some time. Both the American people and nations that censor the internet should understand that our government is proud to help promote internet freedom.”

Har Wikileaks kunnet benytte seg av noen av disse verktøyene?

“Information freedom supports the peace and security that provide a foundation for global progress. Historically, asymmetrical access to information is one of the leading causes of interstate conflict. When we face serious disputes or dangerous incidents, it’s critical that people on both sides of the problem have access to the same set of facts and opinions.”

Dette gjelder ikke bare for myndigheter, men også for private selskaper:

“For companies, this issue is about more than claiming the moral high ground; it comes down to the trust between firms and their customers. Consumers everywhere want to have confidence that the internet companies they rely on will provide comprehensive search results and act as responsible stewards of their information. Firms that earn that confidence will prosper in a global marketplace. Those who lose it will also lose customers. I hope that refusal to support politically-motivated censorship will become a trademark characteristic of American technology companies. It should be part of our national brand. I’m confident that consumers worldwide will reward firms that respect these principles.”

Amazon, PayPal, MasterCard og Visa er nok blant dem som nå vil tape kunder, etter at de lot seg bruke av politiske myndigheter i et forsøk på å sensurere problematisk informasjon.

Hillary Clinton vil også ha en grunnleggende right to connect, og sier:

“The freedom to connect is like the freedom of assembly in cyber space. It allows individuals to get online, come together, and hopefully cooperate in the name of progress. Once you’re on the internet, you don’t need to be a tycoon or a rock star to have a huge impact on society.”

Julian Assange er et klart eksempel på at hun har rett: Man behøver ikke være en tycoon eller rockestjerne for å ha stor innflytelse på samfunnet.

Nå er det ikke lenger informasjon om Kina, men om den administrasjon Hillary Clinton selv er en del av og det er denne administrasjonen som kunne bli krevd til regnskap. Nå har pipen fått en annen lyd. Prinsippet om informasjonsfrihet og betydningen av at folk kan vite hva deres regjeringer gjør har blitt borte. Slike prinsipper er som regel forbeholdt festtaler og ikke praktisk politikk. Nå er det bare fordømmelse av de som i praksis kjemper for informasjonsfrihet.

Media mottar hele tiden lekkede dokumenter som noen av ulike grunner vil holde hemmelig. Det er en viktig del av kritisk og undersøkende journalistikk. Ulovligheter fra folk med makt avsløres på denne måten. Det er slike lekkasjer som førte til Watergate-saken og til avsløringen av Trafiguras håndtering av miljøfarlig avfall, for bare å nevne to.

Det påstås at offentliggjøringene gjennom Wikileaks kan sette folks liv i fare. Men så langt jeg har fulgt med, har man ikke kunne påvise et eneste tilfelle hvor noen har blitt drept eller skadet som følge av disse lekkasjene. Om jeg har forstått det rett, har materialet fra Wikileaks blitt stilt til disposisjon for redaksjoner i kvalitetsmedier som The New York Times, The Guardian, Der Spiegel, Le Monde og El Pais, som har gått gjennom og vurdert hva som kan og bør offentliggjøres.

Vi ser at USA og deres servile klakkører tar i bruk alle skitne triks i sin kamp mot Wikileaks. De sørger for at domenenavn ikke blir fornyet, kastes ut av Amazons nettsky som dermed ble til en regntung uværssky, pengeoverføringer blokkeres, osv. Alt for å hindre det som Barack Obama og Hillary Clinton så varmt forsvarte for mindre enn et år siden: At folk får tilgang til informasjon som ikke setter liv i fare, men som kan sette politiske karrierer i fare.

“Det er full ytringsfrihet i USA så lenge man følger amerikansk lov”, sier Hillary Clinton i en kommentar til at Julian Assange. Eller vent litt… Det var visst kinesiske myndigheter som sa dette i en kommentar til tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. Men prinsippet er visst det samme, og det grunnleggende prinsippet er at det meste er greit bare det ikke blir for plagsomt for makthaverne.

Hvis Julian Assange hadde blitt forfulgt av kinesiske myndigheter for å ha avslørt kinesiske statsløgner og krigsforbrytelser ville han ha vært en av vestens helter. Kinesiske myndigheter kunne ha kommet med fraser om full ytrings– og informasjonsfrihet så lenge man følger kinesisk lov, og vi hadde møtt dem med hånflir. Kanskje ville han i dag mottatt Nobels fredspris. Men når det er våre eller våre nære alliertes statsløgner og krigsforbrytelser som avsløres, da kan vi bare by på fordømmelse og ingen priser. For hos oss er det full ytrings– og informasjonsfrihet, men bare så lenge man holder seg innenfor vår lovgivning.

Norge har sine svin på skogen. I 1977 var “Listesaken” den største nyhetssaken i Norge. Ivar Johansen hadde samlet inn navn på 600 ansatte i overvåkningspolitiet. Han hadde benyttet åpne kilder som telefonkatalogen, Politibladet m.m. Politiet stormet redaksjonslokalene til avisen “Ny Tid” og beslagla materialet. Ivar Johansen ble dømt til et års delvis betinget fengsel. Han måte sone 60 dager.

Den nå meget respekterte forskeren Nils Petter Gleditch samlet fra 1977 inn opplysninger om etterretningsstasjoner i Norge. Han opptrådte åpent og baserte seg bare på åpne kilder. For dette ble han dømt for overtredelse av “spionparagrafen”, strl § 90. Annenvoterende i Høyesterett (Rt-1982–436 ) uttaler:

“Selv om jeg har vanskelig for å innse at det av hensyn til fri informasjon om viktige samfunnsspørsmål og av hensyn til forskningens frihet skulle være av vesentlig betydning å kunne samle og publisere slike detaljopplysninger om militære installasjoner som det er tale om i denne saken, må jeg erkjenne at det kan oppstå i og for seg beklagelige kollisjoner mellom det samfunnsmessige behov for hemmelighold som straffeloven § 90 og § 91 hviler på, og andre vesentlige hensyn. Denne sak er den hittil eneste sak her i landet hvor det har vært spørsmål om hvorvidt et forskningsarbeid rammes av de nevnte straffebestemmelser. Etter min oppfatning er det i denne sak viktigst at det blir fastslått at den virksomhet de domfelte har drevet, er ulovlig og straffbar.”

Vi har i Norge fått det som kalles “puslespilldoktrinen”, som innebærer at selv om man har lovlig tilgang til alle brikkene i puslespillet kan det være straffbart å sette disse brikkene sammen.

Ut fra foreliggende rettspraksis kan det se ut som om Julian Assange vil stå sterkere i USA enn i Norge. Men det får legges til at kildevernet har blitt styrket siden disse norske dommene ble avsagt og ytringsfriheten er styrket gjennom revisjonen av Grunnlovens § 100, så situasjonen er kanskje bedre i dag.

For snart 40 år siden, i 1971, begynte New York Times å publisere en serie artikler basert på The Pentagon Papers — en topphemmelig rapport om USAs  politiske og militære innblanding i Vietnam fra 1945–1967. Som dokumentene fra Wikileaks, avslørte rapporten og artiklene basert på denne at myndighetene i USA ikke bare hadde løyet overfor folket, men også overfor Kongressen.

Myndighetene gikk til sak mot New York Times og Washington Post. Saken endte i Supreme Court, hvor avisene ble frikjent, se “New York Times Co. v. United States, 403 U.S. 713″ . Det er denne avgjørelsen som er hovedgrunnen til at eksperter i USA mener at myndighetene vil ha en dårlig sak mot Wikileaks. Man reiste også til tale mot Daniel Ellsberg, som hadde lekket dokumentene. Også han ble frifunnet, men om jeg har forstått det rett skyldes dette mer dårlig håndtering av saken fra påtalemyndighetene enn at han fikk medhold i realiteten.

Man kan mene mye om Wikileaks og om Julian Assange. Men det rettferdiggjør ikke de voldsomme reaksjonene.

Det kan godt hende at Julian Assange er en drittsekk som har behandlet noen damer dårlig. Men det står ikke til troende at saken fra Sverige ikke er påvirket av diskusjonen rundt Wikileaks. Julian Assange har hatt sex med to damer, men de er uenige om hvorvidt det skjedde frivillig eller ikke. Det står påstand mot påstand. Og i denne situasjonen vil nok gjerne samtykke gis ved det som i jusen kalles konkludent adferd. En del av spillet kan være at man gjør seg litt kostbar og ikke vil virke “billig”, og signalene kan være ganske tvetydige.

Det er vanskelig å vite hva som faktisk skjedde. Men den ene av de som mener seg krenket har ikke akkurat styrket sin troverdighet når hun et døgn etter at den angivelige voldtekten skal ha funnet sted skriver på Twitter at hun og Julian Assange skal på kräftskiva, og at hun er sammen med verdens kuleste mennesker. Disse meldingene har hun senere forsøkt å slette — men Internett glemmer ikke. Man skal ha samtykke. Men om man etterpå skulle angre, så kan ikke samtykket trekkes tilbake med tilbakevirkende kraft.

Uansett realiteten i denne saken, så er det ikke vanlig at en som er anklaget for noe slikt blir gjort til en av verdens mest ettersøkte personer. Og det er neppe en plutselig omsorg for kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep som gjør at USAs forsvarsminister uttrykte tilfredshet med at Julian Assange ble arrestert i England.

Etter “Debatten” i går, 9. desember 2010, er jeg litt mer beroliget når det gjelder Norge. Det var ikke noe av den “korsfest — korsfest” stemningen som vi leser om fra USA. Jeg håper at stemningen i England og Sverige er mer lik det vi fikk se i “Debatten” enn det vi ser fra USA.

[Et inskudd som jeg hadde tenkt å ta med, men glemte i første omgang: Bård Vegar Solhjell har en meget godt kommentar på sin blogg:

“Er vi totalt ute av stand til å halde ein spegel opp foran oss sjølve og sjå korleis dette ser ut, berre dagar før vi skal dele ut fredsprisen til Liu Xiabo?”

Jeg tar også med en henvisning til dagens leder i Morgenbladet: Wikileaks må forsvares.  Og jeg skulle selvfølgelig hatt med en henvisnings til Jon Wessel-Aas’ utmerket blogginnlegg “Når “krig er fred” oppleves informasjonsfrihet som terror”. ]

Vi lever i et slags demokrati, selv om noen synes å ville glemme det fra tid til annen. Systemet kan ha mange svakheter. Men det er i alle fall ikke mulig — eller i alle fall svært vanskelig — for våre myndigheter å putte en brysom person i et fengsel og sørge for at folk flest ikke får høre om det. Paniske maktpolitikere, med USA i spissen, er i ferd med å gjøre Julian Assange til martyr.

Vi kan nå lese at det planlegges flere tjenster som vil være alternativer til Wikileaks. Og det planlegges sikkert tjenester som vi ikke kan lese om i Aftenposten. Wikileaks vil være som et mangehodet troll. Hugger man av et hode vokser to nye ut. Myndighetene vil kanskje vinne noen slag, men de vil tape krigen.

Vi får servert den vanlige historien om at “banken har lånt”, “kontoen tappet”, og han krever penger av banken. Det er bare nok en bekreftelse på at verken journalister (heller ikke i en økonomiredaksjon) eller kunder forstår hva en bankkonto er.

Når den danske malermesteren har satt 1,7 DKK inn på sin konto, da har han lånt banken 1,7 mill DKK. Det er ikke slik at pengene ligger i skuff merket “Malermester Freddy Johanson”. Banken plasserer pengene de har lånt som utlån til andre kunder eller på andre måter. Det er med andre ord ikke noen penger på en konto som banken kan låne fra. Kontoføringen er en ren bokføring.

Malermester Freddy Johanson spør om hva banken hadde sagt hvis han hadde lånt en million av dem uten å spørre. Det er skivebom. Han kan ikke låne penger av banken uten å spørre like lite som banken kan hente penger Freddy Johanson måtte ha i madrassen eller i andre banker. Hvis Freddy Johanson hadde lånt penger av banken, hadde hatt rot i egne regnskaper og feilpostert lånet, da kunne banken selvfølgelig ikke ha krevd penger av ham så lenge dette ble oppdaget og korrigert før lånet forfalt til betaling. Det ville ha vært en sammenlignbar situasjon.

Lånet til banken forrentes og tilbakebetales på avtalte vilkår. Det typiske vil være at kunden når som helst kan kreve å få lånet tilbakebetalt, i form av å “ta ut” pengene. I dette tilfellet har kunden fått sine renter og han har fått pengene da han krevde det. Bankens bokføringsfeil har ikke påført malermester Freddy Johanson noe tap, og dermed har han heller ikke noe erstatningskrav.

Hvis feilen hadde ført til at Freddy Johanson f.eks. ikke hadde fått utbetalt penger når han krevde det, da kunne det hende at han ville ha lidt et tap.  Den direkte årsaken vil tapet ville da ha vært at kunden ikke fikk sine penger etter avtalen, altså et mislighold av avtalen fra banken side. Bokføringsfeilen ville vært årsaken, men avtalebruddet ville ha vært manglende utbetaling.

Vi ser den samme feilaktige fremstillingen når ansatte i en bank har “tappet” en kundekonto. I disse tilfellene har ansatte underslått bankens, ikke kundenes penger. De kan ha forsøkt å kamuflere underslaget ved å bokføre det som uttak på kunders konti. Dette kan påføre kunder tap ved at de ikke får utbetalt pengene når de krever dette, altså i form av en (ut)betalingsforsinkelse inntil banken har korrigert feilen.

Det er selvfølgelig dumt av banken å behandle kunder på en arrogant måte når slikt skjer. I følge oppslaget har de ikke en gang bedt om unskyldning for dette. Slikt gir presseoppslag av denne type. En beklagelse og et “plaster på såret” hadde nok ikke vært så dumt. Men dette er spørsmål om kundebehandling, ikke om jus og erstatningskrav.

Malermester Freddy Johanson har ikke tapt noe på dette og da har han selvfølgelig heller ikke krav på noen erstatning.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Når man lar andre bruke telefonregningen som faktura for tjenester gjør telefonselskapene det samme som kredittkortselskapene gjør, og de bør behandles på samme måte.

Et særproblem oppstår når man henvender seg til mindreårige. Mindreårige kan ikke binde seg til fremtidige forpliktelser gjennom avtaler. Derfor er mindreårige ikke forpliktet til å betale.

Når telefonselskapene belaster noens telefonregning for en tjeneste er det en selvfølge at de må kunne dokumentere kravets berettigelse. Det holder ikke å vise til en eller annen temmelig anonym tredjepart som har sendt kravet til telefonselskapet. Telefonselskapet har ingen rett til å kreve penger uten å kunne dokumentere kravet.

Ved forhåndsbetalte abonnementer vil telefonselskapene ikke kunne betale ut penger fra kundens konto uten at utbetalingen er autorisert. Igjen er det telefonselskapet som må vise at utbeatlingen var berettiget.

Når telefonselskapene krever inn penger for tjenester levert av tredjeparter gjør de ikke noe annet enn hva kredittkortselskapene gjør. De yter eller fomidler kreditt, noe som er en konsesjonspliktig virksomhet etter  finansieringsvirsomhetsloven § 1–1. Men ingen teleoperatører har slik konsesjon i følge Kredittilsynets konsesjonsregister. Hvis tjenesten leveres til forbruker er teleselskapet også ansvarlig for tjenesten etter kredittkjøpsloven § 8.

Av en eller annen grunn har telefonselskapene klart å unngå den regulering som regulerer denne siden av deres virksomhet. Kanskje er det noe som henger igjen fra den tiden Televerket hadde monopol og stort sett kunne gjøre som de ville uten at noen blandet seg inn. De har etablert et betalings– og kredittsystem som synes å mangle de enkleste tiltak for å holde useriøse aktører ute samtidig som teleselskapene totalt fraskriver seg ansvar. Det bør de ikke kunne gjøre.

Når noen bruker telefonselskapene til gjennomføring av bedrageri er det grunn til å spørre om telefonselskapene medvirker når de gjør seg til nyttige halvidioter for bedragerne og krever inn penger for dem. Jeg mener dette er medvirkning. Jeg mener at dette er medvirkning til bedrageri. Om den dermed også er straffbar er mindre klart. Skyldkravet for medvirkning til bedrageri er forsett eller grov uaktsomhet. Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at telefonselskapene opptrer uaktsomt når de krever inn bedrageripenger på vegne av bedragerne. Men om uaktsomheten er grov, det er ikke like åpenbart.

En betalingsbasert tjeneste er avhengig av en betalingsløsning.  Denne må først og fremst være enkel for brukerne. Når betaling via telefonregningen har blitt ganske populært, så skyldes nok det først og fremst tjenestens enkelhet.

Transaksjonskostnadene må ikke være for høye og den må gi rimelig sikkerhet. For beløp av en viss størrelse er individuell betaling grei nok. Kredittkort og nettbankløsninger fungerer utmerket – selv om sikkerheten ved bruk av kredittkort ikke er tilfredsstillende. Men for små beløp blir transaksjonskostnadene for høye i forhold til de beløp som skal overføres. For noen år siden var det mange som trodde på mikrobetaling. Nå er det stille om dette. En viktig grunn til disse systemenes fiasko er at transaksjonskostnadene er for høye. Når man begynte å gå fra ideer til prototyper så man at transaksjonskostnadene ville bli langt høyere enn man trodde, og i virkeligheten ville de også antageligvis ha blitt langt høyere enn hva utviklerne også på dette tidspunkt trodde.

Mange av de som sto bak disse systemene hadde en naiv tro på at teknologien kunne løse alt, og hadde samtidig liten eller ingen innsikt i hvordan betalingssystemene faktisk fungerer. Det er relativt enkelt å lage en prototyp som kan presenteres som ”the next big thing” på konferanser m.m. Men de som presenterte slike hadde stort sett forstått lite eller ingen ting av de utfordringer man vil møte når dette skal skaleres opp til praktisk anvendbare løsninger. Overfor de som syntes å mene at den eneste utfordingen i et betalingssystem var tilstrekkelig sikker kryptering har jeg ofte svart at det er som å tro at hvis jeg bare får fint nok trykkeri kan jeg begynne å trykke mine egne penger. Så naive har mange av tankene bare mikrobetalinger vært. Når naive tanker om betalingstjenester kombineres med like naive tanker om hva forlag og plateselskap egentlig gjør, så er enhver forretningsmodell dømt til å havarere.

Sikkerheten i de presenterte systemer var heller ikke god nok. Man kunne presentere relativt høy sikkerhet og en ikke alt for komplisert (og dermed ikke alt for dyr) transaksjonsflyt. Men man kunne ikke få både enkehet og sikkerhet samtidig. Man måtte velge det ene eller det andre, et faktum de som skulle selge systemene var svært så lite villige til å innrømme.

Et av de selskaper som var høyt profilert med sitt system var Digicash, som hadde sitt eCash konsept for nettbetaling. Det finnes fortsatt et selskap som kaller seg Digicash og en tjeneste som kalles ecash, men det er noe helt annet enn var Digicash presenterte for ca 10 år siden. På en konferanse hvor bl.a. dette systemet ble presentert spurte jeg gjentatte ganger folkene fra Digicash om hvordan de så får seg clearingen av disse transaksjonene – en funksjon som er helt nødvendig for at systemet skal kunne skaleres opp til å omfatte mer enn transaksjoner hvor selger og kjøper har konto i den samme banken. De var åpenbart ukomfortable med spørsmålet, og kunne ikke svare annet enn ”it will be solved”. Det var åpenbart at de ikke hadde noen som helst idé om hvordan dette skulle kunne løses. Sannsynligvis forsto de heller ikke funksjonen. David Chaum, som var en av nøkkelpersonene i Digicash, kunne sikkert veldig mye om kryptering. Men betalingstjenester forsto han seg ikke på. Digicash kom likevel så langt at de fikk solgt sitt eCash til en del banker. Mark Twain Bank i Missouri tok det i bruk. Men det var i praksis stort sett begrenset til at man kunne kjøpe blomster fra den lokale blomsterhandleren og kjøpe porno på nettet. Den finske Merita bank (nå en del av Nordea), DnB og den tyske Commerzbank kjøpte alle lisens på denne teknologien. Men bare Merita tok den i bruk i noe som nærmest var en lekeprototyp. Grunnene til at systemet ble forkastet var at det ikke var skalerbart, det var for dyrt og sikkerheten var ikke tilfredsstillende.Jeg har ikke noe presist tall på kostnadene. Men jeg tror ikke at jeg bommer alt for mye om jeg sier at transaksjonskostnadene blir uforholdsmessig høye om man skal overføre beløp under 1$ / 1€. Selv om dette ikke er store beløp, så er det langt mer enn hva man så for seg som mikrobetalinger og mer enn hva man kan regne med at noen vil være villig til å betale for å lese en artikkel på nett. Det er symptomatisk at det meste man finner om dette på nettet er gammelt og ikke oppdatert. Man bør innse at mikrobetalinger var et blindspor.

En form for portalløsning bør kunne fange opp en del av transaksjonene. Telefontjenster betales på den måten. Hvis jeg fra min mobiltelefon med abonnement i Telenor ringer til en Vodaphoneabonnent i London, så er det mange som skal ha sin andel av det jeg betaler for samtalen. I den aller enkleste modellen er det tre aktører: Telenor, et selskap som tar seg av trafikken mellom Norge og England, og Vodaphone. I praksis er bildet langt mer komplisert. Om min samtale koster 5 kr, så deles ikke denne opp slik at det overføres f.eks. tre kroner til Telenor og en krone til hver av de andre aktørene. Jeg betaler til Telenor, og bryr meg ikke om hva som skjer videre bakover i kjeden. Telenor betaler landistanseoperatøren for x antall samtaler og/eller overføring av y Mb med data. Selskapet leverer en tjeneste til Telenor, og de bryr seg ikke om hvem som genererer den trafikken som kommer via Telenor. Vodaphone ser at de får et antall samtaler fra Telenor (evt vedkommende langdistanseoperatør), og bryr seg ut over dette ikke om hvor samtalene kommer fra. På tilsvarende måte kan jeg betale min portal for alt jeg henter via denne, uten at pengene direkte videreføres til den som leverer innholdet. Innholdsleverendøre  kan så få betalt for samlet innhold levert gjennom portalen uten at man behøver å holde styr på hvem innholdet er levert til – eller de kan ha en avtale om en annen prisstruktur. Det er i grunnen ikke noe annet enn det vi gjør når vi kjøper mat og øl i dagligvarebutikken: Vi betaler til butikken uten at pengene overføres til alle de som har levert varene. Butikken får ordne opp med sine leverandører, men det er ikke vårt problem.

Neste: Rettsutvikling»

En forretningsmodell må gjøre det mulig å levere innhold mot betaling på en måte som knytter betaling til bruk av innholdet. En form for DRM vil sannsynligvis være en del av en slik løsning, men det vil være i en mer brukervennlig implementering enn det vi har sett i dag. Dette vil bare være en av mange distribusjonsmodeller. Det vil være mye gratis innhold og reklamefinansiert innhold. En del vil leveres til abonnenter på ulike tjenester, enten som enkeltabonnement eller som del av en pakke.

Vi vil fortsatt ha behov for utvalgs– og kvalitetssikringstjenester, altså redaksjonelt arbeid. Dette må vi betale for på en eller annen måte. Men det vil være mer mangfoldig og kunne få andre former enn de vil til nå har vært vant til.

Vi må ha betalingstjenester som først og fremst er enkle. Mikrobetalinger er et dødfødt konsept.