Kategori: eHandel
Norsk bokbransje i steinalderen
Mammut er et utdødd dyr, bortsett fra i norsk bokbransje. Der lever mammuten fortsatt, men kanskje ikke i beste velgående. Men man begynner å ane hvorfor dette forhistoriske dyret har overlevd i denne bransjen.
Vi har lenge kunnet følge med i bransjens famling for å få på plass en løsning for e-bøker. Men også på andre områder svikter det.
Jeg forsøkte å finne opplysninger på nettet om hvilke bøker som er på Mammutsalget. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nettstedet n, og det virket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et forsøk hos Norli, Ark og Bokkliden. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.
Tanum kunne by på katalogen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjøper bøker for det bli hos Tanum denne gangen. (Men mangel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større problem enn manglende penger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kommer jeg neppe til å lese om jeg kjøper dem på salg.)
Ærlig talt: Dette er for dårlig. I 2010 bør det være en selvfølge at man finne katalogen og å kunne bestille på nett.
Markedsføring via bloggere – gjelder markedsføringsloven?
I blogginnlegget “Hvordan definere betalt reklame på blogger?” tar Thomas Moen opp spørsmålet om markedsføringslovens anvendelse på blogger. Det vil si, han skriver at den som mottar penger for å omtale et produkt (eller mottar produktet) for å omtale det på sin blogg uten å oppgi at dette er betalt omtale bryter norsk lov. Hvilken lov som eventuelt brytes sies ikke. Thomas Moen sier at han har en dialog med Forbrukerombudet om dette spørsmålet.
Jeg vet ikke noe om Thomas Moen og om hva slags bakgrunn han har for å uttale seg om disse spørsmålene, ut over det som står på hans nettsted. Han omtaler seg som blogger, gründer og livsnyter, og skriver at han
“lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier. Han er gründeren bak bloggsamfunnet iPublish og jobber også som rådgiver, prosjektleder og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.“
Han lister ulike prosjekter og virksomheter han har vært med på å etablere. Det sies ikke noe om hva slags utdannelse han har.
Jeg er generelt skeptisk når folk kommer med påstander om hva som er lov og ikke lov uten å underbygge og forankre disse. At han i en kommentar i en etterfølgende diskusjon skriver at han ikke tok med hvilke lovbestemmelser dette skulle være i strid med fordi han “velger bevisst og [sic] ikke skrive for mye i innleggene” er ikke overbevisende.
Utgangspunktet er markedsføringsloven § 3 første ledd, som lyder:
Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring.
?Anvendelse av markedsføringsloven reiser tre spørsmål. Det første er om loven bare omfatter annonsøren, eller om den også omfatter mediet som formidler annonsen. Det andre er hva som skal til for at private bloggere eventuelt omfattes av dette. Endelig er det spørsmål om hva slags innhold som kan rammes.
Loven er ikke klar når det gjelder om også mediet omfattes, eller om den bare gjelder annonsøren. Spørsmålet er heller ikke eksplisitt drøftet i forarbeidene. Den nærmeste man kommer er i forarbeidene til den tilsvarende tidligere bestemmelsen, Ot.prp. nr. 62 (1999-2000) , hvor det heter om den tilsvarende § 1 fjerde punktum i avsnitt 5:
“For eksempel vil annonser i ukeblader, aviser mv. rammes av bestemmelsen hvis de er utformet slik at de framstår som redaksjonelt stoff og ikke som annonser. Redaksjonell omtale av produkter vil i utgangspunktet ikke rammes, men det vil i denne sammenhengen være gråsoner hvor en nærmere avgrensning må overlates til praksis. Ved praktiseringen av bestemmelsen må det utvises forsiktighet i forhold til den grunnlovfestede ytringsfriheten, samtidig som bestemmelsen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene markedsføringstiltak for artikler, innlegg eller lignende.”
Når redaksjonell omtale nevnes tyder det på at man også har tenkt seg at mediene omfattes. Men en så uklar uttalelse i forarbeidene er et spinkelt grunnlag for å trekke konklusjon.
I praksis fra Markedsrådet har jeg ikke funnet noen eksempler på at sak har vært rettet mot mediet som bare er fomidler. I MR-sak 5/03 var det spørsmål om Lilleborgs magasin PlussTid ikke var tilstrekkelig merket som reklame (Lilleborg ble frikjent). Det var distribuert som vedlegg til bladet Foreldre og Barn, men klage var bare rettet mot Lilleborg, ikke mot Foreldre og Barn.
Overtredelse av mfl § 3 er ikke straffbart (er ikke omfattet av mfl § 48). Dermed vil heller ikke spørsmålet om medvirkning være aktuelt for mediet som formidler reklamen.
For så vidt gjelder medier er spørsmålet for pressen regulert i Tekstreklameplakaten og for kringkasting i kringkastingsloven § 3-3.
En begrensning i adgangen til å omtale produkter m.m., også mot betaling, vil være en innskrenkning i ytringsfriheten. Dette vil nok være en innskrenkning som man vil kunne aksepteres. Men Grunnloven § 100 krever at slike innskrenkninger skal være fastsatt i lov og da bør det kreves klarere lovgivning enn man har her.
Det er ikke holdepunkter for å trekke en sikker konklusjon. Men jeg er tilbøyelig til å si at mediet ikke omfattes av markedsføringsloven så lenge man bare er formidler. (Mediets egenreklame vil selvfølgelig omfattes.)
Blogg er ikke et entydig begrep. Nettaviser har kommentarer fra redaksjonelle medarbeidere i bloggformat. Når Yngve Ekern blogger om mat i Aftenposten gjelder de samme regler for dette som for annet redaksjonelt stoff i Aftenposten.
Når en bedriftsleder blogger på bedriftens nettsted, slik daglig leder Steinar J. Olsen gjør på Stormbergs nettsider, da må de regler som gjelder for bedriftens markedsføring også gjelde for det han skriver på sin blogg.
Men for oss andre som blogger om løst og fast er det mer uklart. Om vi forutsetter at mediet også omfattes av markedsføringsloven blir spørsmålet hvilke blogger som omfattes.
Selv om det ikke fremgår uttrykkelig må loven forstås slik at den gjelder markedsføring fra næringsdrivende. Spørsmålet er om bloggere er næringsdrivende i lovens forstand. Næringsdrivende er i § 5 bokstav b definert slik:
en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne,
Denne definisjonen sier ikke så mye. Det blir nærmest en sirkeldefinisjon når en næringsdrivende defineres som en som driver næringsvirksomhet. Næringsvirksomhet er ikke definert.
Man kan finne noe mer i forarbeidene, se Ot prp nr. 55 (2007-2008) avsnitt 4.4.2. Men så mye veiledning gir ikke dette heller. I direktivet, som loven bygger på, er næringsvirksomhet definert slik:
«enhver fysisk eller juridisk person som i handelspraksis som omfattes av dette direktiv, handler for formål som gjelder vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne.»
Det sier litt mer. Det skal i alle fall være handelspraksis, og det skal gjelde bl.a. forretnings- eller yrkesvirkosmhet. Så mye nærmere enn dette kommer vi ikke.
Den som driver et nettsted i den hensikt å tjene penger er uten tvil næringsdrivende. Men for mange av oss er ikke inntektene det primære, selv om vi ikke har noe i mot å tjene noen kroner om muligheten byr seg.
Jeg er ingen skattejurist og har for lengst gitt opp å forstå skatteretten. Men skattemessig er det en grense mellom hobbyinntekter og næringsinntekter. Hobbyinntekter er skattefrie, men til gjengjeld kan man ikke trekke fra utgiftene. (For de fleste av oss vil nok hobbyen være et underskuddprosjekt, selv om vi har noen inntekter. Så skattemessig hadde det vært mest gunstig å anse det som næring med fradrag for kostnader.) I en periode hadde jeg ganske hyggelige inntekter fra mine engelskspråklige gitarsider. Ved en anledning tok jeg spørsmålet opp uformelt med en av Finansdepartementets skattejurister. Svaret jeg da fikk var at det avgjørende ville være om virksomheten var innrettet for å tjene penger eller ikke, og at hva man faktisk tjener ikke er avgjørende. Med dette utgangspunktet vil nok mange personlige blogger og nettsteder skattemessig regnes som hobby, selv om man har noen inntekter fra annonser med mer. Men grensen er uklar, og jeg har ikke noe godt grunnlag for å si hvordan den skal trekkes.
Men det er ikke gitt at kriteriet for å være næringsdrivende i skattemessig forstand og i markedsrettslig forstand er de samme.
Om nå bloggen skulle omfattes av markedsføringsloven er det altså slik at redaksjonell omtale er tillatt. Som det fremgår av det som ovenfor er sitert fra forarbeidene er det en vanskelig grensedragning i forhold til reklame. Men at det skal regnes som markedsføring og dermed merkes som dette hvis man har fått det produkt som omtales gratis, er etter min vurdering å gå for langt.
Forlag og plateselskaper har alltid sendt bøker og plater til anmeldere. Dette må være greit, også om man sender bøker til en litteraturblogg eller CDer til et musikknettsted. Andre produkttester kan heller ikke i utgangspunktet regnes som markedsføring (selv om jeg ble skeptisk til Lonely Planet og annen reiselektyre etter å ha lest Chuck Thompson: SMILE WHEN YOU’RE LYING: Confessions of a Rogue Travel Writer
Vi ser på mange områder at nettmedier visker ut grenser. Det er en uklar grense mellom offentlig og privat, mellom hobby og næring, osv. Anvendelse av markedsføringslovens bestemmelser på blogger er bare nok et eksempel på dette. Jeg har så langt ikke kommet nærmere enn til å konkludere med at spørsmålet om lovens rekkevidde her er uklar og at det dermed er behov for avklaring.
PS (etterredigering):
I Aftenposten 14.01.2010 skriver Per Kristian Bjørkeng en kommentar om “Selvskapte ungdomsidoler”. Her nevnes eksempler på bloggere som har blitt tilbudt eller krever penger for å omtale produkter. Om bloggerne her bryter markedsføringsloven er det ikke lett å svare på. Men det kan ikke være særlig tvil om at produsenter som vil kjøpe seg omtale på den måten bryter loven.
Betaling for innhold på nett?
NRK P2s utmerkede program “Kurér” har for tiden en serie om medieøkonomi. Et hovedspørsmål er om man kan ta betalt for innhold på nett (podcast på http://podkast.nrk.no/program/kurer.rss).
Arne Krumsvik kom med den ikke spesielt oppsiktsvekkende kommentar at det er vanskelig å få folk til å betale for noe de kan få gratis fra andre kilder. “Lekkasje” til eller fra gratiskanaler må mediene leve med.
To hovedgrupper av innholdsleverandører har styrt mot hver sin grøft. Musikk- og filmbransjen har strittet i mot i påvente av at man skal få en 130% sikker løsning. Resultatet er at piratene lenge kunne få ha 100% markedsandel og det er vanskelig å hente inn igjen dette. Avisene har fra første stund satset på at alt skulle være gratis, og sliter med å ta betalt for det de hittil har gitt bort.
Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av innholdet på nett. Den ungdom som lenge har sagt at de ikke kunne tenke seg å betale for å laste ned musikk betaler gladelig 10 kr for å få en lobotmert versjon av samme låta som ringetone på mobiltelefonen. Men man må treffe markedet og treffe det rett.
Den rene rapporteringsjournalistiskk vil nok ikke mange være villige til å betale for. Enten man er på klimamøte i København eller på en fotballkamp vil det være mer enn nok av twitrere til at de som vil kan holde seg oppdatert. Man vil nok ikke betale for det som inneholdsmessig ikke er annet enn en twitter-strøm når f.eks. Aftenposten dekker slike begivenheter “live”.
Direkte overføringer kan det nok være et marked for, i alle fall så lenge det faktisk er noe å overføre. Men det er ikke så veldig interessant å få jevnlige rapporter om at ikke noe skjer, enten det er fra Obamas besøk i Norge, klimaforhandlinger i København eller det vanlige spillet rundt lønnsforhandlinger i Norge.
De tradisjonelle mediene har hatt kontroll over kommunikasjonskanalene. Avisene har hatt distribusjonsnettet for aviser og kringkastingsselskapene har hatt kontroll over sendenettet. Dermed har informasjonsstrømmen i praksis måttet gå gjennom disse. Slik er det ikke lenger. Vi kommer mye tettere på kilden.
Jeg trenger ikke lenger følge aviser, radio eller TV for å bli orientert om hva som kommer fra regjeringen. Jeg kan følge regjeringen på Twitter og få alle deres pressemeldinger. Min sportsinteresse er i beste fall moderat. Men jeg følger i perioder med på sykkel. Nyheter om hva Lance Armstrong eller andre måtte ha skrevet på Twitter er ikke noe jeg vil betale for. Ei heller nyheter om hva idrettsutøvere eller andre måtte ha skrevet på sine nettsider.
Den virkelig store utfordingen for media er ikke å få oss til å ville betale for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utfordringen er å kunne presentere nytt innhold i stedet for det som dagens medier for alltid har tapt kontrollen over. Hadde jeg sittet med svaret på hva dette skulle være, da hadde jeg vel vært rik mediemogul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være villig til å betale for er det som går under overflaten og gi innsikt i hva som skaper de nyhetene som flimrer forbi.
Kvalitet er ikke nødvendigvis et suksesskriterium, dessverre. “Se og Hør” er den mestselgende publikasjonen i Norge. Det vil alltid være et marked for underholdning, også lavpannet underholdning basert på grafsing i kjentfolks privatliv. “Se og Hør”s opplag tyder på at denne interessen er mer utbredt enn hva mange vil innrømme.
Mange vil selge et budskap. Dette kan være politikere, kommersielle aktører, religiøse misjonærer, osv. De har vært avhengige av media for å nå ut, og media har vært avhengig av dem. Som lesere er vi nå nærmere kliden, og de som vil ut med sitt budskap kan nå sin målgruppe uten å måtte gå via de tradisjonelle medier. Dagens mediebilde gjør det mulig for aktører å nå ut uten å få budskapet silt og forvrengt gjennom medier som er mer opptatt av å selge sitt eget produkt enn av å formidle hva folk faktisk mener, sier og gjør. Direkte kontakt gjør at et kritisk ledd forsvinner. Men den tabloidiserte pressen er uansett ikke særlig kritisk på en troverdig måte, så det betyr kanskje ikke så mye at de får en mindre fremtredende rolle.
Hvis man skal ha sjanse til å lykkes med betalingsløsninger må disse løsningene være enkle for brukeren og prisen må være så lav at de fleste ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inngå en ny avtale hver gang jeg kommer i kontakt med en ny informasjonsleverandør, akkurat som jeg ikke skal måtte bekymre meg om å inngå nye avtaler hvis jeg skal ringe til noen jeg ikke tidligere har ringt til.
Det kan tenkes mange modeller, med betaling pr klikk, betaling pr måned og kombinasjoner av dette, omtrent som man betaler en kombinasjon av fastavgift og bruksavgift for andre tjenester.
Mye vil uansett være gratis. Mange vil være mer opptatt av å budskapet ut enn av å få penger inn. Ingen vil betale for å lese de siste utspillene fra et politisk parti.
Telenor og Pirate Bay – etter å ha lest kjennelsen
Jeg har nå lest kjennelsen i saken som musikkbransjen anla mot Telenor, med krav om at Telenor skulle stenge tilgangen til Pirate Bay. Kjennelsen har jeg gjort tilgjengelig her.
For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.
Retten skriver på s. 7:
“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”
Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.
Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:
“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings- og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”
Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons- og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.
Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings- og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons- og ytringsfriheten gå foran.
Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.
Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:
“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. “
Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70-71.
Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.
Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.
Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.
Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:
“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”
Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.
§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.
Retten fortsetter med dette:
“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”
At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.
Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.
Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.
Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.
Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.
Telenor og Pirate Bay
Telenor har vunnet, i alle fall i første omgang, saken som musikkbransjen anla for å stenge tilgangen til Pirate Bay. Jeg har ennå ikke fått lest avgjørelsen og er alltid dypt skeptisk til journalisters evne til å referere rettsavgjørelser. Så jeg vet ikke hvordan resultatet er begrunnet.
Jeg er ikke veldig overrasket over resultatet. Jeg synes ikke det er særlig tvilsomt at Telenor medvirker til tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale når de formidler trafikk fra Pirate Bay. Telenor vet også utmerket godt at de gjør dette. Skyldkravet i åvl § 54 (forsett eller uaktsomhet) bør derfor være oppfylt.
Ehandelsloven § 16 avskjærer ethvert ansvar. Selv om en teleoperatør med helt åpne øyne formidler ulovlig innhold så kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for dette.
På den annen side sier ehandelsloven § 20 at bl.a. § ikke er til hinder for at “en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Så selv om Telenor ikke kan holdes ansvarlig for medvirning, så kan de pålegges å bringe et ulovlige forhold, altså sin medvirkning, til opphør.
Det er ikke avgjørende for et eventuelt pålegg om å stanse en virksomhet at man kan holde noen identifiserte personer ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Det må være tilstrekkelige å kunne konstatere at virksomheten er ulovlig, uten at man nødvendigvis vet hvem som står for ulovlighetene eller kan påvise tilstrekkelige grad av skyld til at disse kan dømmes for dette. Man må kunne pålegges å stanse formidling av ulovlig virksomhet selv om denne er anonym. Det kan ikke herske noen tvil om at Pirate Bays virksomhet innebærer omfattende krenkelser av andres opphavsrett.
I Infosoc-direktivet er et en bestemmelse i art. 8.3 som lyder:
“Member States shall ensure that rightholders are in a position to apply for an injunction against intermediaries whose services are used by a third party to infringe a copyright or related right.”
Det er vanskelig å se at de musikkbransjen har krevd er noe annet enn det man skal kunne kreve etter denne bestemmelsen. I de norske forarbeidene til lovendringene i 2005, da dette direktivet ble implementert i norsk lov, dette spørsmålet så langt jeg kan se ikke drøftet.
Generelt skal man være svært varsom med å pålegge en aktør som Telenor et selvstendig ansvar for å vurdere om et innhold er ulovlig eller ikke. Man kan da lett ende med en problematisk selvsensur hvor aktører stanser alt som noen protesterer mot “for sikkerhets skyld”.
Men det er ikke et spørsmål om at Telenor selv skulle ha vurdert dette. De kan ikke holdes ansvarlig før et eventuelt pålegg er gitt av en domstol eller annen kompetent myndighet (jeg kan ikke se at det pr i dag er noen annen kompetent myndighet i slike saker). Domstolen kunne ha sagt at virksomheten skulle opphøre, uten at Telenor kunne ha blitt holdt ansvarlig for det som var skjedd før et slikt pålegg var gitt.
Holder man fast ved at Telenor og andre ikke har noen plikt til å vurdere innholdet og ikke kan pålegges ansvar for å ha formidlet dette, kan jeg ikke se noen store problemer med at en domstol pålegger en teleoperatør å blokkere tilgang til en tjeneste som klart driver ulovlig virksomhet i stort omfang. Det er ikke mer problematisk at Telenor må blokkere Pirate Bay enn at de må blokkere nettsteder som formidler barnepornografi. I begge tilfeller kan man anføre at nettet bør være åpent, men det er likevel grenser. Det er langt mer problematisk at man med åpne øyne skal kunne fortsette å formidle denne virksomheten som man vet er ulovlig.
Som sagt har jeg ennå ikke sett selve avgjørelsen. Jeg er spent på hvordan retten har begrunnet sitt standpunkt. Men min vurdering så langt er at Telenor burde ha blitt pålagt å stenge ute Pirate Bay.
Interessante effekter av svensk IPRED lov
Den svenske “ipred” loven, som bl.a. pålegger ISPer å utlevere opplysninger om personer som har benyttet en IP-adresse, trådte i kraft 1. april. Den bygger på EF-direktivet om Intellectual property rights enforcement directive (derav forkortelsen IPRED), fra 2006.
Allerede dagen etter at loven trådte i kraft sank internettrafikken med 30%. Nettstedet ZeroPaid melder at internettrafikken i Sverige i hele måneden etter at loven trådte i kraft har vært halvparten av hva den var tidligere.
Det har blitt presentert noen mer eller mindre (helst det siste) teorier om hva som har skjedd med trafikken. Men alternative forklaringer til at det skyldes loven har jeg ikke sett.
Man kan mene mye om direktivet og denne loven. Det skal jeg ikke gjøre i denne sammenhengen. Men det er uansett interessant å se at den åpenbart har hatt en ganske dramatisk effekt. De har hevdet at det ikke nytter å regulere Internett eller at lovgivning ikke har noen virkning, har fått et stort forklaringsproblem.
Forbrukerkjøp og digitale ytelser – hva var det jeg sa …
Tirsdag 5. mai 2009 presenterte EU-kommisærene Reding og Kuneva en 8-punkts “Digital Agenda” for Consumer Rights Tomorrow. I punkt 4 står det:
“4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions. “
Man blir fristet til å si hva var det jeg sa? og velkommen etter. I 2003/2004 (ferdig januar 2004) skrev jeg en utredning for Justisdepartementet om Forbrukerkjøpslovens anvendelse ved levering av digitale ytelser. Min konklusjon var at forbrukerkjøpsloven burde gjelde også for digitale ytelser som lastes ned, så langt loven passer. Det er ikke store endringene som må gjøres. Til de som er så veldig hengt opp i juridisk presisjon når det er snakk om nettkopiering og tyveri, så kan jeg nevne at nedlasting ikke er _kjøp_, og derfor ikke omfattes av kjøpslovene. Så om du laster ned en fil (mot betaling) som viser seg å være beheftet med en feil, f.eks. et program som ikke virker som det skal, så har du som forbruker ikke de samme rettighetene som du ville hatt om du hadde kjøpt det samme programmet på CD eller DVD.
Men Justisdepartementet konkluderte med at de ikke ville foreslå en slik endring av forbrukerkjøpsloven. Så forskjellsbehandlingen mellom de to leveringsformer er der fortsatt.
Hvis Justisdepartementet hadde fremmet dette og det hadde blitt vedtatt i 2007 (eller tidligere), da kunne Norge ha fremstått som et foregangsland på dette området. Nå kommer vel Norge igjen diltende etter når man ser hva de andre bestemmer seg for i Brussel.
Det er kanskje på tide at Justisdepartementet henter denne saken opp fra skuffen?
Man deler ikke filer – det vanskelige skillet mellom verk og eksemplar
Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (“fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.
Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.
Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.
Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.
Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.
Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.
Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.
Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.
I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.
Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.
Kindle – eBoken “ready for take off”?
Amazon har lansert sin tekstleser Kindle. For 399$ kan man få en hendig enhet som i følge reklamen skal være utmerket for å lese tekst. Den veier 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sammenligningens skyld la jeg en innbundet bok på 160 sider på kjøkkenvekta. Den veide 348 gram, altså litt mer enn Kindle. Når jeg er på reise skulle jeg gjerne ha kunnet begrense reiselektyren til en Kindle.
Tekstlesere eller elektroniske bøker har vært forsøkt lansert før, uten særlig hell. For at en slik dings skal kunne bli en suksess må minst to vilkår være oppfylt i tillegg til at den må være enkel å bruke: Skjermen må være god å lese og det må være et tilstrekkelig stort tilbud av innhold som folk faktisk er interessert i å lese. Stort sett har de systemer som til nå har vært lansert sviktet på begge punkter. Det vil være et pluss om leseren har tilleggsfunksjoner som kan gi den et større anvendelsesområde enn tradisjonelle bøker, men dette vil ikke selge dingsen hvis det grunnleggende svikter.
Jeg har ikke sett Kindle i virkeligheten. Jeg har derfor ingen mulighet til å bedømme skjermens lesbarhet. Men ut fra omtalen skal den være god. 800×600 punkter på en 6″ skjerm bør gi god oppløsning, men ikke særlig mye bedre enn hva man får på de beste bærbare PCer.
Amazon hevder at det er mer enn 90.000 boktitler tilgjengelig for Kindle. Det alene gjør Kindle langt mer interessant enn det som hittil har vært tilgjengelig. Stor pågang har gjort at Kindle raskt ble utsolgt, så jeg er nok ikke alene om å mene at dette er interessant.
Jeg sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål etter å ha lest en del om Kindle.
Den kommuniserer ved hjelp av 3G mobiltelefonnett, altså UMTS. Den bruker ikke internett. I reklamen begrunnes dette med at det blir enklere ved at man slipper å lete opp WLan-soner, ikke behøver internettabonnement, osv. Men jeg tror nok at en like viktig grunn til å velge en slik løsning er at man vil være mindre utsatt for piratvirksomhet. Hvis Kindle er satt opp til bare å kommunisere mot Amazon blir det vanskelig for pirater å lage massekopieringstjenester på nettet. Jeg har ikke noen innvendinger mot at man bruker ulike tekniske metoder for å hindre piratkopiering. Men hvis dette brukes til å låse kunder inne slik at innhold ikke kan leveres av andre enn Amazon, da blir jeg skeptisk. Vi må nok regne med å måtte vente en stund på norske bøker dersom de først blir tilgjengelige når Amazon finner det interessant.
Amazon lagrer de bøker man har kjøpt på en server. Rent teknisk lagrer de nok ikke annet enn informasjon om hva man har kjøpt slik at dette kan lastes ned på nytt, men det er greit nok. Den som ikke har nok lagringsplass kan derfor ha en “bokhylle” hos Amazon. Vi slipper unna back up problemet, og Amazon reduserer risikoen for at bøkene skal lekke ut på nettet. Men reklamen gir ikke svar på hva som skjer hvis jeg kjøper en ny Kindle. Vil jeg da få tilgang til min “bokhylle”, eller er den uløslig knyttet til min gamle Kindle? Hvis jeg må kjøpe mitt bibliotek på nytt dersom jeg bytter leser, er jeg ikke så veldig interessert.
Amazon reklamerer med informasjonstjenester som man kan få tilgang til. Med generell internettilgang er ikke nevt – og da har man vel ikke slik tilgang. Jeg synes det er et stort minus. Når man har en leseplate med en form for nettilgang burde det ikke være behov for å ha en til for å hente informasjon fra nettet.
Den bør også ha avtalebok/kalender.
En dings som Kindle kan ha mange muligheter. Den har en svart/hvitt skjerm med fire gråtoner. Andre bilder enn strektegninger kan man da glemme. Det begrenser verdien.
Kindle har 256Mb minne. Man kan utvide med inntil 4Gb med et SD-kort. Men dette er for svakt. Så lenge man bare skal lagre tekst er det kanskje tilstrekkelig. Men det begrenser muligheten for nye funksjoner.
Jeg skulle gjerne hatt en Kindle med GPS. Det behøver ikke være en veldig sofistikert GPS. Det er neppe Kindle man tar med for å lete etter geocacher eller for å vise vei når man kjører bil. Men det åpner spennende perspektiver når det gjelder f.eks. reiselitteratur. Reisehåndbøker som “vet” hvor man er, som markerer det på kartet og henter fram informasjon om området man er i. I dag får man GPS-mottakere for under 1000 kr og man får pulsklokker med GPS som registrerer treningsrute. Det bør ikke være mange hundrelapper i tillegg for å få en slik funksjon i en dings som allerede har skjerm og annet som en GPS-mottaker må ha.
Til tross for en del svakheter kan Kindle være det som gjør eboken “ready for take off”.
Foreløpig er Kindle ikke tilgjengelig i Europa. Det er en del rettigheter som må klareres før man kan begynne å selge utenfor USA. Kanskje er det like greit. Jeg ønsker meg neste generajon Kindle.
Nettbaserte forretningsmodeller – innledning
Eirik Newth skriver i sin blogg at det er synd jeg i mitt innlegg i Dagbladet ikke kommenterer fremtidige forretningsmodeller for de som også i fremtiden ønsker å leve av sin opphavsrett. Det var mye jeg gjerne skulle ha tatt med og mye jeg gjerne skulle ha skrevet mer om. Men jeg syntes at min artikkel allerede var for lang. Denne kommentaren er lenger, og derfor har jeg delt den inn i flere deler.
Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er alltid morsomt å spekulere i hvordan fremtiden vil se ut.
Jeg legger til grunn at de som skaper åndsverk også i fremtiden skal kunne få betaling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape åndsverk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brødjobb blir det liten tid til å skape. Selv om penger ikke nødvendigvis får folk til å skape, så kan mangel på penger være en effektiv måte å hindre at man gjør det. En sulten kunstner vil som regel være mer opptatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språksamfunn som Norge kan neppe opprettholde et rikt kulturliv uten betydelig støtte fra det offentlige. Men den kan ikke bli slik at kulturarbeidere blir statsansatte på fast lønn.
De som er kulturforbrukere må betale for sitt kulturkonsum, selv om prisen kan være subsidiert. I Norge vil vi fortsatt ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger. Men et kulturlivet kan ikke bare baseres på kollektive ordninger – ordninger som innebærer at man må søke og overbevise en eller annen stipendkomité om man skal få penger. Kollektive ordninger har en lei tendens til å bare støtte det etablerte. At staten nå støtter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etablerte enn på at poltitikken endres. Det er mer symptomatisk at en av Norges viktigste kulturelle eksportartikler, Black Metal, ikke har mottatt noe støtte fra det offisielle Norge. Og uansett vil disse ordningene være nasjonale fenomener mens det som skjer på internett vil være globalt.
Jeg er blant dem som tror at tradisjonelle kulturelle uttrykk og de medier vi kjenner kommer til å leve en god stund til. Det spretter stadig fram teknologifrelste som spår en snarlig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kommer i tillegg til det vi har, det erstatter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har alltid måttet ha et stykke teknologi for å kunne høre hermetisert musikk, og spranget fra en generasjon teknologi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske objeket, og det er noe nytt når man går over fra levering på fysisk medium til levering via nett. Det er ingen fornuftige grunner til at leksika skal fortsette å komme på papir. Leksikonprodusentene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktuelle. Men både Encylopedia Britannica og Store Norske Leksikon har nylig kommet i nye utgaver i bokform fordi det viste seg at det var dette markedet ville ha. Om man vurderer prisen i forhold til atall oppslag de fleste gjør i sine leksika, så er prisen for hvert opplag sannsynligvis velgdig høy. Men man skal åpenbart ikke undervurdere verdien av å kunne ha eksemplaret selv og av å ha et flott bokverk i sin bokhylle. Folks valg er ikke alltid rasjonelle i sine valg.