Olav Torvunds blogg

Jeg hadde tenkt å vente litt med dette til alt var avklart og over­gan­gen var litt mer nær fore­stå­ende. Men når Uni­fo­rum og der­etter andre medier har tatt tak i dette er det greit å rede­gjøre for dette uten å få det fil­trert gjen­nom jour­na­lis­ter. Uan­sett: Fra høs­ten vil jeg etter all sann­syn­lig­het være advo­kat på hel­tid i Bing Hodne­land.

Det er en lang tra­di­sjon at uni­ver­si­tets­ju­ris­ter tar opp­drag ved siden av opp­ga­vene ved uni­ver­si­te­tet. I et prak­sis­nært fag som jus er det vik­tig, etter min mening nød­ven­dig å gå ut i den prak­tiske juri­diske vir­ke­lig­he­ten, akku­rat som medi­si­nere bør møte vir­ke­lige pasi­en­ter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjen­nom dom­mer og andre skrif­ter. Vi må kjenne pro­ses­sene bak, enten det er stra­te­giske, tak­tiske, kom­mer­si­elle eller andre vur­de­rin­ger. Kort sagt må vi få ut i ver­den og få litt “møkk” på fingrene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Fra 1. januar 2011 opp­hørte vårt sel­skap Bing & Co. Sel­ska­pet er med virk­ning fra denne dato fusjo­nert med advo­kat­firma Hodne­land til Bing Hodne­land. Jon Bing og jeg vil fort­satt ha vår hoved­virk­som­het ved Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk, men eks­terne opp­drag bli kana­li­sert gjen­nom Bing Hodne­land.

Man kan lese mer om sam­men­slå­in­gen på nett­si­dene til Bing Hodne­land.

Mam­mut er et utdødd dyr, bort­sett fra i norsk bok­bran­sje. Der lever mam­mu­ten fort­satt, men kan­skje ikke i beste vel­gå­ende. Men man begyn­ner å ane hvor­for dette for­his­to­riske dyret har over­levd i denne bransjen.

Vi har lenge kun­net følge med i bran­sjens fam­ling for å få på plass en løs­ning for e-bøker. Men også på andre områ­der svik­ter det.

Jeg for­søkte å finne opp­lys­nin­ger på net­tet om hvilke bøker som er på Mam­mut­sal­get. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nett­ste­det n, og det vir­ket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et for­søk hos Norli, Ark og Bok­k­li­den. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.

Tanum kunne by på kata­lo­gen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjø­per bøker for det bli hos Tanum denne gan­gen. (Men man­gel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større pro­blem enn mang­lende pen­ger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kom­mer jeg neppe til å lese om jeg kjø­per dem på salg.)

Ærlig talt: Dette er for dår­lig. I 2010 bør det være en selv­følge at man finne kata­lo­gen og å kunne bestille på nett.

I blogg­inn­leg­get “Hvor­dan defi­nere betalt reklame på blog­ger?” tar Tho­mas Moen opp spørs­må­let om mar­keds­fø­rings­lo­vens anven­delse på blog­ger. Det vil si, han skri­ver at den som mot­tar pen­ger for å omtale et pro­dukt (eller mot­tar pro­duk­tet) for å omtale det på sin blogg uten å oppgi at dette er betalt omtale bry­ter norsk lov. Hvil­ken lov som even­tu­elt bry­tes sies ikke. Tho­mas Moen sier at han har en dia­log med For­bru­ker­om­bu­det om dette spørsmålet.

Jeg vet ikke noe om Tho­mas Moen og om hva slags bak­grunn han har for å uttale seg om disse spørs­må­lene, ut over det som står på hans nett­sted. Han omta­ler seg som blog­ger, grün­der og livs­ny­ter, og skri­ver at han

“lever av å snakke, utvikle og lære men­nes­ker om sosiale medier. Han er grün­de­ren bak blogg­sam­fun­net iPub­lish og job­ber også som råd­gi­ver, pro­sjekt­le­der og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.”

Han lis­ter ulike pro­sjek­ter og virk­som­he­ter han har vært med på å etab­lere. Det sies ikke noe om hva slags utdan­nelse han har.

Jeg er gene­relt skep­tisk når folk kom­mer med påstan­der om hva som er lov og ikke lov uten å under­bygge og for­ankre disse. At han i en kom­men­tar i en etter­føl­gende dis­ku­sjon skri­ver at han ikke tok med hvilke lov­be­stem­mel­ser dette skulle være i strid med fordi han “vel­ger bevisst og [sic] ikke skrive for mye i  inn­leg­gene” er ikke overbevisende.

Utgangs­punk­tet er mar­keds­fø­rings­lo­ven § 3 første ledd, som lyder:

Mar­keds­fø­ring skal utfor­mes og pre­sen­te­res slik at den tyde­lig fram­står som markedsføring.

?Anven­delse av mar­keds­fø­rings­lo­ven rei­ser tre spørs­mål. Det første er om loven bare omfat­ter annon­sø­ren, eller om den også omfat­ter mediet som for­mid­ler annon­sen. Det andre er hva som skal til for at pri­vate blog­gere even­tu­elt omfat­tes av dette. Ende­lig er det spørs­mål om hva slags inn­hold som kan rammes.

Loven er ikke klar når det gjel­der om også mediet omfat­tes, eller om den bare gjel­der annon­sø­ren. Spørs­må­let er hel­ler ikke eks­pli­sitt drøf­tet i for­ar­bei­dene. Den nær­meste man kom­mer er i for­ar­bei­dene til den til­sva­rende tid­li­gere bestem­mel­sen, Ot.prp. nr. 62 (1999–2000) , hvor det heter om den til­sva­rende § 1 fjerde punktum i avsnitt 5:

“For eksem­pel vil annon­ser i uke­bla­der, aviser mv. ram­mes av bestem­mel­sen hvis de er utfor­met slik at de fram­står som redak­sjo­nelt stoff og ikke som annon­ser. Redak­sjo­nell omtale av pro­duk­ter vil i utgangs­punk­tet ikke ram­mes, men det vil i denne sam­men­hen­gen være grå­so­ner hvor en nær­mere avgrens­ning må over­la­tes til prak­sis. Ved prak­ti­se­rin­gen av bestem­mel­sen må det utvi­ses for­sik­tig­het i for­hold til den grunn­lov­fes­tede ytrings­fri­he­ten, sam­ti­dig som bestem­mel­sen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene mar­keds­fø­rings­til­tak for artik­ler, inn­legg eller lignende.”

Når redak­sjo­nell omtale nev­nes tyder det på at man også har tenkt seg at mediene omfat­tes. Men en så uklar utta­lelse i for­ar­bei­dene er et spin­kelt grunn­lag for å trekke konklusjon.

I prak­sis fra Mar­keds­rå­det har jeg ikke fun­net noen eksemp­ler på at sak har vært ret­tet mot mediet som bare er fomid­ler. I MR-sak 5/03 var det spørs­mål om Lille­borgs maga­sin Pluss­Tid ikke var til­strek­ke­lig mer­ket som reklame (Lille­borg ble fri­kjent). Det var dis­tri­bu­ert som ved­legg til bladet For­eldre og Barn, men klage var bare ret­tet mot Lille­borg, ikke mot For­eldre og Barn.

Over­tre­delse av mfl § 3 er ikke straff­bart (er ikke omfat­tet av mfl § 48). Der­med vil hel­ler ikke spørs­må­let om med­virk­ning være aktu­elt for mediet som for­mid­ler reklamen.

For så vidt gjel­der medier er spørs­må­let for pres­sen regu­lert i Tekst­re­klame­pla­ka­ten og for kring­kas­ting i kring­kas­tings­lo­ven § 3–3.

En begrens­ning i adgan­gen til å omtale pro­duk­ter m.m., også mot beta­ling, vil være en inn­skrenk­ning i ytrings­fri­he­ten. Dette vil nok være en inn­skrenk­ning som man vil kunne aksep­te­res. Men Grunn­lo­ven § 100 kre­ver at slike inn­skrenk­nin­ger skal være fast­satt i lov og da bør det kre­ves kla­rere lov­giv­ning enn man har her.

Det er ikke holde­punk­ter for å trekke en sik­ker kon­klu­sjon. Men jeg er til­bøye­lig til å si at mediet ikke omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven så lenge man bare er for­mid­ler. (Medi­ets egen­re­klame vil selv­føl­ge­lig omfattes.)

Blogg er ikke et enty­dig begrep. Nett­avi­ser har kom­men­ta­rer fra redak­sjo­nelle med­ar­bei­dere i blogg­for­mat. Når Yngve Ekern blog­ger om mat i Aften­pos­ten gjel­der de samme reg­ler for dette som for annet redak­sjo­nelt stoff i Aftenposten.

Når en bedrifts­le­der blog­ger på bedrif­tens nett­sted, slik dag­lig leder Stei­nar J. Olsen gjør på Storm­bergs nett­si­der, da må de reg­ler som gjel­der for bedrif­tens mar­keds­fø­ring også gjelde for det han skri­ver på sin blogg.

Men for oss andre som blog­ger om løst og fast er det mer uklart. Om vi for­ut­set­ter at mediet også omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven blir spørs­må­let hvilke blog­ger som omfattes.

Selv om det ikke frem­går uttryk­ke­lig må loven for­stås slik at den gjel­der mar­keds­fø­ring fra nærings­dri­vende. Spørs­må­let er om blog­gere er nærings­dri­vende i lovens for­stand. Nærings­dri­vende er i § 5 bok­stav b defi­nert slik:

en fysisk eller juri­disk per­son som utøver nærings­virk­som­het, og enhver som hand­ler i ved­kom­men­des navn eller på ved­kom­men­des vegne,

Denne defi­ni­sjo­nen sier ikke så mye. Det blir nær­mest en sir­kelde­fi­ni­sjon når en nærings­dri­vende defi­ne­res som en som dri­ver nærings­virk­som­het. Nærings­virk­som­het er ikke definert.

Man kan finne noe mer i for­ar­bei­dene, se Ot prp nr. 55 (2007–2008) avsnitt 4.4.2. Men så mye vei­led­ning gir ikke dette hel­ler. I direk­ti­vet, som loven byg­ger på, er nærings­virk­som­het defi­nert slik:

«enhver fysisk eller juri­disk per­son som i han­dels­prak­sis som omfat­tes av dette direk­tiv, hand­ler for for­mål som gjel­der ved­kom­men­des forretnings-, industri-, hånd­verks– eller yrkes­virk­som­het, og enhver som hand­ler i ved­kom­men­des navn eller på ved­kom­men­des vegne.»

Det sier litt mer. Det skal i alle fall være han­dels­prak­sis, og det skal gjelde bl.a. for­ret­nings– eller yrkes­vir­kosm­het. Så mye nær­mere enn dette kom­mer vi ikke.

Den som dri­ver et nett­sted i den hen­sikt å tjene pen­ger er uten tvil nærings­dri­vende. Men for mange av oss er ikke inn­tek­tene det pri­mære, selv om vi ikke har noe i mot å tjene noen kro­ner om mulig­he­ten byr seg.

Jeg er ingen skatte­ju­rist og har for lengst gitt opp å for­stå skatte­ret­ten. Men skatte­mes­sig er det en grense mel­lom hobby­inn­tek­ter og nærings­inn­tek­ter. Hobby­inn­tek­ter er skatte­frie, men til gjen­gjeld kan man ikke trekke fra utgif­tene. (For de fleste av oss vil nok hobbyen være et under­skudd­pro­sjekt, selv om vi har noen inn­tek­ter. Så skatte­mes­sig hadde det vært mest guns­tig å anse det som næring med fra­drag for kost­na­der.) I en periode hadde jeg ganske hyg­ge­lige inn­tek­ter fra mine engelsk­språk­lige gitar­si­der. Ved en anled­ning tok jeg spørs­må­let opp ufor­melt med en av Finans­de­par­te­men­tets skatte­ju­ris­ter. Sva­ret jeg da fikk var at det avgjø­rende ville være om virk­som­he­ten var inn­ret­tet for å tjene pen­ger eller ikke, og at hva man fak­tisk tje­ner ikke er avgjø­rende. Med dette utgangs­punk­tet vil nok mange per­son­lige blog­ger og nett­ste­der skatte­mes­sig reg­nes som hobby, selv om man har noen inn­tek­ter fra annon­ser med mer. Men gren­sen er uklar, og jeg har ikke noe godt grunn­lag for å si hvor­dan den skal trekkes.

Men det er ikke gitt at kri­te­riet for å være nærings­dri­vende i skatte­mes­sig for­stand og i mar­keds­retts­lig for­stand er de samme.

Om nå blog­gen skulle omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven er det altså slik at redak­sjo­nell omtale er til­latt. Som det frem­går av det som oven­for er sitert fra for­ar­bei­dene er det en vans­ke­lig grense­drag­ning i for­hold til reklame. Men at det skal reg­nes som mar­keds­fø­ring og der­med mer­kes som dette hvis man har fått det pro­dukt som omta­les gra­tis, er etter min vur­de­ring å gå for langt.

For­lag og plate­sel­ska­per har all­tid sendt bøker og pla­ter til anmel­dere. Dette må være greit, også om man sen­der bøker til en lit­te­ra­tur­blogg eller CDer til et musikk­nett­sted. Andre pro­dukt­tes­ter kan hel­ler ikke i utgangs­punk­tet reg­nes som mar­keds­fø­ring (selv om jeg ble skep­tisk til Lonely Pla­net og annen reise­lek­tyre etter å ha lest Chuck Thomp­son: SMILE WHEN YOU’RE LYING: Con­fes­sions of a Rogue Tra­vel Wri­ter). Men det er nok gren­ser for hvor stor verdi det man gir bort kan ha.

Vi ser på mange områ­der at nett­me­dier vis­ker ut gren­ser. Det er en uklar grense mel­lom offent­lig og pri­vat, mel­lom hobby og næring, osv. Anven­delse av mar­keds­fø­rings­lo­vens bestem­mel­ser på blog­ger er bare nok et eksem­pel på dette. Jeg har så langt ikke kom­met nær­mere enn til å kon­klu­dere med at spørs­må­let om lovens rekke­vidde her er uklar og at det der­med er behov for avklaring.

PS (etter­re­di­ge­ring):

I Aften­pos­ten 14.01.2010 skri­ver Per  Kris­tian Bjør­keng en kom­men­tar om “Selv­skapte ung­doms­ido­ler”. Her nev­nes eksemp­ler på blog­gere som har blitt til­budt eller kre­ver pen­ger for å omtale pro­duk­ter. Om blog­gerne her bry­ter mar­keds­fø­rings­lo­ven er det ikke lett å svare på. Men det kan ikke være sær­lig tvil om at pro­du­sen­ter som vil kjøpe seg omtale på den måten bry­ter loven.

NRK P2s utmer­kede pro­gram “Kurér” har for tiden en serie om medie­øko­nomi. Et hoved­spørs­mål er om man kan ta betalt for inn­hold på nett (podcast på http://podkast.nrk.no/program/kurer.rss).

Arne Krum­s­vik kom med den ikke spe­si­elt opp­sikts­vek­kende kom­men­tar at det er vans­ke­lig å få folk til å betale for noe de kan få gra­tis fra andre kil­der. “Lek­ka­sje” til eller fra gra­tis­ka­na­ler må mediene leve med.

To hoved­grup­per av inn­holds­le­ve­ran­dø­rer har styrt mot hver sin grøft. Musikk– og film­bran­sjen har strit­tet i mot i påvente av at man skal få en 130% sik­ker løs­ning. Resul­ta­tet er at pira­tene lenge kunne få ha 100% mar­keds­an­del og det er vans­ke­lig å hente inn igjen dette. Avi­sene har fra første stund sat­set på at alt skulle være gra­tis, og sli­ter med å ta betalt for det de hit­til har gitt bort.

Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av inn­hol­det på nett. Den ung­dom som lenge har sagt at de ikke kunne tenke seg å betale for å laste ned musikk beta­ler glade­lig 10 kr for å få en lobot­mert ver­sjon av samme låta som ringe­tone på mobil­te­le­fo­nen. Men man må treffe mar­ke­det og treffe det rett.

Den rene rap­por­te­rings­jour­na­lis­tiskk vil nok ikke mange være vil­lige til å betale for. Enten man er på klima­møte i Køben­havn eller på en fot­ball­kamp vil det være mer enn nok av twitrere til at de som vil kan holde seg opp­da­tert. Man vil nok ikke betale for det som inn­e­holds­mes­sig ikke er annet enn en twitter-strøm når f.eks. Aften­pos­ten dek­ker slike begi­ven­he­ter “live”.

Direkte over­fø­rin­ger kan det nok være et mar­ked for, i alle fall så lenge det fak­tisk er noe å over­føre. Men det er ikke så vel­dig inter­es­sant å få jevn­lige rap­por­ter om at ikke noe skjer, enten det er fra Oba­mas besøk i Norge, klima­for­hand­lin­ger i Køben­havn eller det van­lige spil­let rundt lønns­for­hand­lin­ger i Norge.

De tra­di­sjo­nelle mediene har hatt kon­troll over kom­mu­ni­ka­sjons­ka­na­lene. Avi­sene har hatt dis­tri­bu­sjons­net­tet for aviser og kring­kas­tings­sel­ska­pene har hatt kon­troll over sende­net­tet. Der­med har infor­ma­sjons­strøm­men i prak­sis måt­tet gå gjen­nom disse. Slik er det ikke len­ger. Vi kom­mer mye tet­tere på kilden.

Jeg tren­ger ikke len­ger følge aviser, radio eller TV for å bli ori­en­tert om hva som kom­mer fra regje­rin­gen. Jeg kan følge regje­rin­gen på Twit­ter og få alle deres presse­mel­din­ger. Min sports­in­ter­esse er i beste fall mode­rat. Men jeg føl­ger i perio­der med på syk­kel. Nyhe­ter om hva Lance Arm­s­trong eller andre måtte ha skre­vet på Twit­ter er ikke noe jeg vil betale for. Ei hel­ler nyhe­ter om hva idretts­ut­øvere eller andre måtte ha skre­vet på sine nettsider.

Den vir­ke­lig store utfor­din­gen for media er ikke å få oss til å ville betale for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utford­rin­gen er å kunne pre­sen­tere nytt inn­hold i ste­det for det som dagens medier for all­tid har tapt kon­trol­len over. Hadde jeg sit­tet med sva­ret på hva dette skulle være, da hadde jeg vel vært rik medie­mo­gul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være vil­lig til å betale for er det som går under over­fla­ten og gi inn­sikt i hva som ska­per de nyhe­tene som flim­rer forbi.

Kva­li­tet er ikke nød­ven­dig­vis et suk­sess­kri­te­rium, dess­verre. “Se og Hør” er den mest­sel­gende pub­li­ka­sjo­nen i Norge. Det vil all­tid være et mar­ked for under­hold­ning, også lav­pan­net under­hold­ning basert på graf­sing i kjent­folks pri­vat­liv. “Se og Hør“s opp­lag tyder på at denne inter­es­sen er mer utbredt enn hva mange vil innrømme.

Mange vil selge et bud­skap. Dette kan være poli­ti­kere, kom­mer­si­elle aktø­rer, reli­giøse misjo­næ­rer, osv. De har vært avhen­gige av media for å nå ut, og media har vært avhen­gig av dem. Som lesere er vi nå nær­mere kli­den, og de som vil ut med sitt bud­skap kan nå sin mål­gruppe uten å måtte gå via de tra­di­sjo­nelle medier. Dagens medie­bilde gjør det mulig for aktø­rer å nå ut uten å få bud­ska­pet silt og for­vrengt gjen­nom medier som er mer opp­tatt av å selge sitt eget pro­dukt enn av å for­midle hva folk fak­tisk mener, sier og gjør. Direkte kon­takt gjør at et kri­tisk ledd for­svin­ner. Men den tab­lo­id­i­serte pres­sen er uan­sett ikke sær­lig kri­tisk på en tro­ver­dig måte, så det betyr kan­skje ikke så mye at de får en mindre frem­tre­dende rolle.

Hvis man skal ha sjanse til å lyk­kes med beta­lings­løs­nin­ger må disse løs­nin­gene være enkle for bru­ke­ren og pri­sen må være så lav at de fleste ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inngå en ny avtale hver gang jeg kom­mer i kon­takt med en ny infor­ma­sjons­le­ve­ran­dør, akku­rat som jeg ikke skal måtte bekymre meg om å inngå nye avta­ler hvis jeg skal ringe til noen jeg ikke tid­li­gere har ringt til.

Det kan ten­kes mange model­ler, med beta­ling pr klikk, beta­ling pr måned og kom­bi­na­sjo­ner av dette, omtrent som man beta­ler en kom­bi­na­sjon av fast­av­gift og bruks­av­gift for andre tjenester.

Mye vil uan­sett være gra­tis. Mange vil være mer opp­tatt av å bud­ska­pet ut enn av å få pen­ger inn. Ingen vil betale for å lese de siste utspil­lene fra et poli­tisk parti.

Jeg har nå lest kjen­nel­sen i saken som musikk­bran­sjen anla mot Tele­nor, med krav om at Tele­nor skulle stenge til­gan­gen til Pirate Bay. Kjen­nel­sen har jeg gjort til­gjen­ge­lig her.

For å begynne med kon­klu­sjo­nen: Jeg er ikke enig i ret­tens resul­tat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjen­nelse for å stenge til­gan­gen til Pirate Bay.

Ret­ten skri­ver på s. 7:

“Ret­ten kon­sta­te­rer at både e-handelsloven § 20 og opp­havs­retts­di­rek­ti­vet artik­kel 8.3 for­ut­set­ter at det fore­lig­ger et selv­sten­dig retts­grunn­lag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte kren­kelse skal kunne brin­ges til opp­hør. Disse bestem­mel­sene gir såle­des ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen pro­ble­mer med å følge retten.

Ret­ten leg­ger videre til grunn at det er en nød­ven­dig kon­se­kvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en kren­kelse opp­hø­rer, selv om dette ikke frem­går uttryk­ke­lig av bestem­mel­sen. Videre at dette må gjelde både ved direkte kren­kelse og med­virk­ning til kren­kelse. Der­etter fort­set­ter retten:

“I denne saken utgjør imid­ler­tid de kren­kende hand­lin­ger fra slutt­bru­kerne sam­ti­dig en ytring på en nett­side, og en stan­sing av den påståtte med­virk­nin­gen fra Tele­nor til disse hand­lin­gene vil inn­e­bære at Tele­nors kun­ders rett til å søke og motta infor­ma­sjon på denne nett­si­den begren­ses. Spørs­må­let for ret­ten er der­for om det at ytrings– og infor­ma­sjons­fri­he­ten berø­res gjør at det må kre­ves en klar lov­hjem­mel for hovedkravet.”

Ret­ten mener at det ikke frem­står som opp­lagt at kra­vet kan utle­des av nevnte bestem­mel­ser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg pro­ble­mer med å følge ret­ten. Infor­ma­sjons– og ytrings­fri­he­ten set­ter ikke opp­havs­ret­ten til side.

Jeg ute­luk­ker ikke at opp­havs­ret­ten i sær­lige til­fel­ler må vike for ytrings– og infor­ma­sjons­fri­he­ten hvis opp­havs­ret­ten bru­kes for å hindre til­gang til infor­ma­sjon av stor offent­lig inter­esse. Sel­ska­pet Tra­fi­gura, som sende den eks­plo­sive og for­gif­tede las­ten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opp­havs­rett da de for­søkte å true NRK der­som NRK skulle velge å offent­lig­gjøre en rap­port om saken. I en slik sak vil jeg la infor­ma­sjons– og ytrings­fri­he­ten gå foran.

Ytrin­ger som for­tel­ler hvor og hvor­dan man kan skaffe seg ulov­lig til­gang til opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytrings­fri­he­ten inn i en slik sam­men­heng er etter min vur­de­ring ikke sær­lig tref­fende. Ret­ten løser imid­ler­tid ikke saken på dette grunnlaget.

Ret­ten påpe­ker, kor­rekt nok, at Tele­nor må ha med­vir­ket til opp­havs­retts­kren­kel­sene, og kon­klu­de­rer med at de objek­tivt sett (ret­ten kal­ler det “fysisk med­virk­ning”). Og ret­ten fort­set­ter på s. 8:

“For at hoved­kra­vet skal være sann­syn­lig­gjort må Tele­nor gjen­nom uakt­som­het eller for­sett retts­stri­dig ha med­vir­ket til opphavsrettskrenkelsene. ”

Det kan set­tes to spørs­måls­tegn ved dette. Det første gjel­der for­setts­vur­de­rin­gen. Tele­nor har ikke bestridt at deres kun­der (også) dri­ver med ulov­lig fil­de­ling, også ved hjelp av tje­nes­ter fra Pirate Bay. Når Tele­nor vet dette, og man må kunne anta at Tele­nor også vet at det aller meste som for­mid­les via Pirate Bay er ulov­lig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dom­men fra Stock­holms tings­rett, se dom­men s. 70–71.

Ser man på for­setts­be­gre­pet, slik dette må for­stås i ehan­dels­lo­vens § 18, så må det for­stås slik at den som lar en virk­som­het fort­sette selv om han kjen­ner til det ulov­lige for­hold han­der for­sett­lig. I ehan­dels­di­rek­ti­vet art 14, som denne bestem­mel­sen er basert på, bru­kes uttryk­ket “actual know­ledge of ille­gal acti­vity”. Man kan si at det er en uhel­dig for­mu­le­ring når man i den norske loven har over­satt dette til for­sett, men uan­sett må for­setts­be­gre­pet i denne sam­men­hen­gen tol­kes slik at det er i sam­svar med direk­ti­vet. Nå er ikke § 18 direkte anvede­lig i denne saken, men for­setts­be­gre­pet bør like­vel for­stås på samme måte. Min vur­de­ring er der­for at Tele­nor hand­ler for­sett­lig når de lar tra­fik­ken fort­sette til tross for at de vet at det meste av det som for­mid­les er ulovlig.

Selv om Tele­nor hand­ler for­sett­lig kan de ikke hol­des straffe­retts­lig eller erstat­nings­retts­lig ansvar­lig for å for­midle dette inn­hol­det. Det føl­ger av ehan­dels­lo­ven § 16, som blankt fri­tar for ansvar uten modi­fi­ka­sjo­ner for for­sett eller uaktsomhet.

Men ehan­dels­lo­ven § 20 sier klart at de nevnte bestem­mel­ser ikke er “til hin­der for at en dom­stol eller en for­valt­nings­myn­dig­het på annet retts­grunn­lag enn denne loven kre­ver at tje­neste­yte­ren brin­ger en over­tre­delse til opp­hør eller hind­rer den”. Denne bestem­mel­sen gir ikke mening hvis den ikke skal inn­e­bære at den som med­vir­ker til ulov­lig­he­ter ikke skal kunne påleg­ges å opp­høre med sin med­virk­ning uten at det fore­lig­ger noen lov­be­stem­melse som nær­mest direkte set­ter ehan­dels­lo­vens reg­ler til side. Det for­går ulov­lig­he­ter i et bety­de­lig omfang, og Tele­nor med­vir­ker til dette. Det bør i utgangs­punk­tet være til­strek­ke­lig. Så lenge det kun er spørs­mål om å bringe ulov­lig­he­ter til opp­hør og ikke om ansvar for disse ulov­lig­he­tene, kan jeg hel­ler ikke se at sub­jek­tiv skyld er rel­v­ant for vur­de­rin­gen. Fore­går det ulov­lig­he­ter må man kunne pålegge at disse opp­hø­rer, uav­hen­gig av om med­vir­ke­ren har utvist skyld eller ikke. Jeg har der­for vans­ke­lig for å følge ret­tens retts­strids­vur­de­ring på s. 8.

Ret­ten vur­de­rer så kon­se­kven­ser av å ta begjæ­rin­gen til følge. Ret­ten skri­ver nederst på s. 8:

“Hvis sak­sø­ker­nes hoved­krav tas til følge, vil dette etter ret­tens syn føre til en vans­ke­lig hånd­ter­bar situa­sjon i prak­sis. Det vises til at inn­hol­det på The Pirate Bay, og også andre nett­si­der, kan end­res og fak­tisk end­res hele tiden. Ret­ten leg­ger videre til grunn at Tele­nor som inter­nettil­by­der ikke har noen plikt til å under­søke eller kon­trol­lere hva net­tet bru­kes til, slik at inter­nettil­by­derne vil være avhen­gig av å bli vars­let om påståtte ulov­lig­he­ter. Dette vil føre til at Tele­nor og andre inter­nettil­by­dere, som pri­vate sel­ska­per, må foreta en vur­de­ring med hen­syn til om en aktu­ell inter­nett­side eller tje­neste skal stan­ses eller ikke. Dette er en type opp­gave som van­lig­vis til­leg­ges det offent­lige, og etter ret­tens syn er det i dagens situa­sjon una­tur­lig å til­legge pri­vate sel­ska­per et slikt ansvar.”

Her snub­ler ret­ten. Det vil ikke føre til at Tele­nor eller andre må ta stil­ling til dette. Det er ret­ten som even­tu­elt må ta stil­ling til dette, og ret­ten kan ikke bruke det fak­tum at det vil være pro­ble­ma­tisk å legge en slik opp­gave til andre som begrun­nelse for ikke å ta stil­ling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehan­dels­lo­ven står der uan­sett hva ret­ten måtte komme til. Tele­nor ville nok kunne ha blitt holdt ansvar­lig for ikke å rette seg etter ret­tens pålegg, men de vil fort­satt ikke ha ansvar for det inn­hold som for­mid­les. De vil ikke ha noen plikt til å vur­dere om andre tje­nes­ter også har så mye til fel­les med Pirate Bay at også disse må sten­ges. Tele­ope­ra­tø­rene kan selv­sagt vur­dere om de vil velge å stenge andre, til­sva­rende tje­nes­ter. De har ingen plikt til å for­midle dem, like lite som de har plikt til å for­midle tra­fikk til og fra nett­ste­der som for­mid­ler barne­por­no­grafi. Men de kan også velge å lene seg til­bake og si at de ikke vil vur­dere inn­hol­det og ven­ter til de får et even­tu­elt pålegg om å stenge.

Ret­ten fort­set­ter med dette:

“Alter­na­ti­vet til å pålegge inter­nettil­by­derne en slik opp­gave er at det må rei­ses sak for dom­sto­lene i hvert enkelt til­felle, enten ved ordi­nært søks­mål eller mid­ler­ti­dig for­føy­ning, som i denne saken. Dette frem­står som en retts­tek­nisk uhel­dig situa­sjon idet det dreier seg om mange inter­nettil­by­dere i Norge, og et svært bety­de­lig antall nett­si­der som kan ten­kes å være omstridt.”

At Norge ikke har etab­lert et sys­tem som kan gjøre det mulig å hånd­tere dette på en prak­tisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vur­dert spørs­må­let om hvor­dan man skal følge opp kra­vet i Info­socdire­ti­vet art 8.3 kan ikke få den kon­se­kvens at ret­tig­hets­ha­verne blir retts­løse. Det er kan­skje ikke en god ord­ning at alle slike saker even­tu­elt må frem­mes for dom­sto­lene. Men når dette fak­tisk er den eneste mulig­he­ten man har, da kan ikke dom­sto­lene bruke man­ge­len på alter­na­ti­ver til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dess­uten slik at dom­sto­lene alle­rede behand­ler mange “fille­sa­ker”. Det er ikke nød­ven­dig­vis vans­ke­li­gere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt stand­punkt til noen prin­si­pi­elle saker, enn det er å avsi dom mot en pro­mille­kjø­rer, mot en som ikke vil vedta et for­elgg, osv.

Det vil dess­uten være unød­ven­dig å bringe alle slike saker inn for ret­ten. Selv om en tele­ope­ra­tør ikke har plikt til å stanse tje­nes­ter, så har de hel­ler ingen plikt til å for­midle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle prak­tiske for­mål er iden­tisk med en tje­neste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørs­må­let brin­ges inn for ret­ten på ny.

Når ret­ten skal ta stil­ling til et spørs­mål som dette må den selv­føl­ge­lig foreta en avvei­ning av kren­kel­sen mot kon­se­kven­sene av å stenge til­gang til tje­nes­ten. Vel­dig mange nyt­tige og vik­tige tjenster kan også bru­kes til ulov­lige for­mål. Man kan søke etter mye ulov­lig inn­hold, også musikk som er gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig, på gene­relle søke­te­jen­ster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ube­ty­de­lig antall lov­brudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør dis­ku­tere denne inter­esse­av­vei­nin­gen, og det er en lov­gi­ver­opp­gave å ta tak i disse spørs­mål. Men det er dom­sto­lens for­ban­nede plikt å ta stil­ling til og avgjøre de spørs­mål man for seg fore­lagt, uan­sett hvor vans­ke­lig de måtte være og una­sett hva man måtte mene om lov­gi­vers even­tu­elle for­søm­mel­ser på dette området.

Inter­esse­av­vei­nin­gen kan være vans­ke­lig. Men når det gjel­der Pirate Bay synes jeg ikke det kan være sær­lig tvil. Stock­holms tings­rett har lagt til grunn at tje­nes­ten ble etab­lert med det for­mål å skape en møte­plass for fil­de­lere, altså en møte­plass for de som dri­ver en ulov­lig virk­som­het, se dom­men s. 63. Det har ingen alvor­lige kon­se­kven­ser om man påleg­ges å stenge til­gang til denne.

Tele­nor har vun­net, i alle fall i første omgang, saken som musikk­bran­sjen anla for å stenge til­gan­gen til Pirate Bay. Jeg har ennå ikke fått lest avgjø­rel­sen og er all­tid dypt skep­tisk til jour­na­lis­ters evne til å refe­rere retts­av­gjø­rel­ser. Så jeg vet ikke hvor­dan resul­ta­tet er begrunnet.

Jeg er ikke vel­dig over­ras­ket over resul­ta­tet. Jeg synes ikke det er sær­lig tvil­somt at Tele­nor med­vir­ker til til­gjenge­lig­gjø­ring av opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale når de for­mid­ler tra­fikk fra Pirate Bay. Tele­nor vet også utmer­ket godt at de gjør dette. Skyld­kra­vet i åvl § 54 (for­sett eller uakt­som­het) bør der­for være oppfylt.

Ehan­dels­lo­ven § 16 avskjæ­rer ethvert ansvar. Selv om en tele­ope­ra­tør med helt åpne øyne for­mid­ler ulov­lig inn­hold så kan de ikke hol­des straffe­retts­lig eller erstat­nings­retts­lig ansvar­lig for dette.

På den annen side sier ehan­dels­lo­ven § 20 at bl.a. § ikke er til hin­der for at “en dom­stol eller en for­valt­nings­myn­dig­het på annet retts­grunn­lag enn denne loven kre­ver at tje­neste­yte­ren brin­ger en over­tre­delse til opp­hør eller hind­rer den”. Så selv om Tele­nor ikke kan hol­des ansvar­lig for med­vir­ning, så kan de påleg­ges å bringe et ulov­lige for­hold, altså sin med­virk­ning, til opphør.

Det er ikke avgjø­rende for et even­tu­elt pålegg om å stanse en virk­som­het at man kan holde noen iden­ti­fi­serte per­soner ansvar­lig for den ulov­lige virk­som­he­ten. Det må være til­strek­ke­lige å kunne kon­sta­tere at virk­som­he­ten er ulov­lig, uten at man nød­ven­dig­vis vet hvem som står for ulov­lig­he­tene eller kan påvise til­strek­ke­lige grad av skyld til at disse kan døm­mes for dette. Man må kunne påleg­ges å stanse for­mid­ling av ulov­lig virk­som­het selv om denne er ano­nym. Det kan ikke herske noen tvil om at Pirate Bays virk­som­het inn­e­bæ­rer omfat­tende kren­kel­ser av and­res opphavsrett.

I Infosoc-direktivet er et en bestem­melse i art. 8.3 som lyder:

“Mem­ber Sta­tes shall ensure that right­hol­ders are in a position to apply for an injunc­tion against inter­me­dia­ries whose ser­vices are used by a third party to inf­ringe a copy­right or related right.”

Det er vans­ke­lig å se at de musikk­bran­sjen har krevd er noe annet enn det man skal kunne kreve etter denne bestem­mel­sen. I de norske for­ar­bei­dene til lov­end­rin­gene i 2005, da dette direk­ti­vet ble imple­men­tert i norsk lov, dette spørs­må­let så langt jeg kan se ikke drøftet.

Gene­relt skal man være svært var­som med å pålegge en aktør som Tele­nor et selv­sten­dig ansvar for å vur­dere om et inn­hold er ulov­lig eller ikke. Man kan da lett ende med en pro­ble­ma­tisk selv­sen­sur hvor aktø­rer stan­ser alt som noen pro­te­ste­rer mot “for sik­ker­hets skyld”.

Men det er ikke et spørs­mål om at Tele­nor selv skulle ha vur­dert dette. De kan ikke hol­des ansvar­lig før et even­tu­elt pålegg er gitt av en dom­stol eller annen kom­pe­tent myn­dig­het (jeg kan ikke se at det pr i dag er noen annen kom­pe­tent myn­dig­het i slike saker). Dom­sto­len kunne ha sagt at virk­som­he­ten skulle opp­høre, uten at Tele­nor kunne ha blitt holdt ansvar­lig for det som var skjedd før et slikt pålegg var gitt.

Hol­der man fast ved at Tele­nor og andre ikke har noen plikt til å vur­dere inn­hol­det og ikke kan påleg­ges ansvar for å ha for­mid­let dette, kan jeg ikke se noen store pro­ble­mer med at en dom­stol påleg­ger en tele­ope­ra­tør å blok­kere til­gang til en tje­neste som klart dri­ver ulov­lig virk­som­het i stort omfang. Det er ikke mer pro­ble­ma­tisk at Tele­nor må blok­kere Pirate Bay enn at de må blok­kere nett­ste­der som for­mid­ler barne­por­no­grafi. I begge til­fel­ler kan man anføre at net­tet bør være åpent, men det er like­vel gren­ser. Det er langt mer pro­ble­ma­tisk at man med åpne øyne skal kunne fort­sette å for­midle denne virk­som­he­ten som man vet er ulovlig.

Som sagt har jeg ennå ikke sett selve avgjø­rel­sen. Jeg er spent på hvor­dan ret­ten har begrun­net sitt stand­punkt. Men min vur­de­ring så langt er at Tele­nor burde ha blitt pålagt å stenge ute Pirate Bay.

Den svenske “ipred” loven, som bl.a. påleg­ger ISPer å utle­vere opp­lys­nin­ger om per­soner som har benyt­tet en IP-adresse, trådte i kraft 1. april. Den byg­ger på EF-direktivet om Intel­lec­tual pro­perty rights enfor­ce­ment direc­tive (derav for­kor­tel­sen IPRED), fra 2006.

Alle­rede dagen etter at loven trådte i kraft sank inter­nettra­fik­ken med 30%. Nett­ste­det ZeroPaid mel­der at inter­nettra­fik­ken i Sve­rige i hele måne­den etter at loven trådte i kraft har vært halv­par­ten av hva den var tidligere.

Det har blitt pre­sen­tert noen mer eller mindre (helst det siste) teorier om hva som har skjedd med tra­fik­ken. Men alter­na­tive for­kla­rin­ger til at det skyl­des loven har jeg ikke sett.

Man kan mene mye om direk­ti­vet og denne loven.  Det skal jeg ikke gjøre i denne sam­men­hen­gen. Men det er uan­sett inter­es­sant å se at den åpen­bart har hatt en ganske dra­ma­tisk effekt. De har hev­det at det ikke nyt­ter å regu­lere Inter­nett eller at lov­giv­ning ikke har noen virk­ning, har fått et stort forklaringsproblem.

Tirs­dag 5. mai 2009 pre­sen­terte EU-kommisærene Reding og Kuneva en 8-punkts “Digi­tal Agenda” for Con­su­mer Rights Tomor­row. I punkt 4 står det:

“4. Exten­ding the prin­cip­les of con­su­mer pro­tec­tion rules to cover licen­sing agreements of pro­ducts like soft­ware down­loa­ded for virus pro­tec­tion, games or other licensed con­tent. Licen­sing should gua­rantee con­su­mers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a pro­duct that works with fair com­mer­cial conditions. ”

Man blir fris­tet til å si hva var det jeg sa? og vel­kom­men etter. I 2003/2004 (fer­dig januar 2004) skrev jeg en utred­ning for Jus­tis­de­par­te­men­tet om For­bru­ker­kjøps­lo­vens anven­delse ved leve­ring av digi­tale ytel­ser. Min kon­klu­sjon var at for­bru­ker­kjøps­lo­ven burde gjelde også for digi­tale ytel­ser som las­tes ned, så langt loven pas­ser. Det er ikke store end­rin­gene som må gjø­res. Til de som er så vel­dig hengt opp i juri­disk pre­si­sjon når det er snakk om nett­ko­pie­ring og tyveri, så kan jeg nevne at ned­las­ting ikke er _kjøp_, og der­for ikke omfat­tes av kjøps­lo­vene. Så om du las­ter ned en fil (mot beta­ling) som viser seg å være behef­tet med en feil, f.eks. et pro­gram som ikke vir­ker som det skal, så har du som for­bru­ker ikke de samme ret­tig­he­tene som du ville hatt om du hadde kjøpt det samme pro­gram­met på CD eller DVD.

Men Jus­tis­de­par­te­men­tet kon­klu­derte med at de ikke ville fore­slå en slik end­ring av for­bru­ker­kjøps­lo­ven. Så for­skjells­be­hand­lin­gen mel­lom de to leve­rings­for­mer er der fortsatt.

Hvis Jus­tis­de­par­te­men­tet hadde frem­met dette og det hadde blitt ved­tatt i  2007 (eller tid­li­gere), da kunne Norge ha frem­stått som et fore­gangs­land på dette områ­det. Nå kom­mer vel Norge igjen dil­tende etter når man ser hva de andre bestem­mer seg for i Brussel.

Det er kan­skje på tide at Jus­tis­de­par­te­men­tet hen­ter denne saken opp fra skuffen?

Over­gang fra salg av eksemp­la­rer til ned­las­ting av filer er en større end­ring enn hva mange synes i stand til eller er vil­lige til å innse. Mens man med begeist­ring tar for seg av nye mulig­he­ter, insis­te­rer man på å beholde alt som var knyt­tet til det gamle. Mang­lende inn­sikt på dette punk­tet er en vik­tig kilde til for­vir­ring når det gjel­der ebø­ker, nett­ko­pie­ring (“fil­de­ling”) m.m. Etter først å ha skre­vet begeist­ret om Ama­zon Kindle, refe­rer Eirik Newth til et inn­legg fra Dive Into Mark med kri­tiske kom­men­ta­rer. Dive Into Marks hoved­inn­ven­ding synes å være at man ved Kindle ikke len­ger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjø­per en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjø­per man et eksemp­lar. Man kjø­per en fysisk gjen­stand som er bærer av ver­ket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemp­lar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papir­fly, jeg kan for­søke om en CD er egnet som frees­bee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjel­der rådig­he­ten jeg har i kraft av eien­doms­rett til det eksemp­la­ret jeg har kjøpt – altså bun­ken med inn­bun­det papir påført trykk­sverte hvis det gjel­der en bok.

Men noen ganske begren­sede unn­tak har jeg aldri hatt rett til å frem­stille nye eksemp­la­rer av boken. Hvis jeg skulle være vel­dig begist­ret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemp­lar med opp­ford­ring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opp­lag som jeg så deler ut til ven­ner og kjente og andre som måtte være inter­es­sert. Om en tea­ter­sjef skulle kjøpe et eksemp­lar av Jon Fos­ses siste(?) skue­spill Ram­buku i en bok­han­del, så kan han ikke uten videre sette opp styk­ket på sitt tea­ter. Ret­ten til å frem­stille eksemp­lar f.eks. ved å trykke et nytt opp­lag, eller frem­føre ver­ket offent­lig er en del av opp­havs­ret­ten. Opp­havs­ret­ten føl­ger ikke eien­doms­ret­ten til eksemplaret.

Når man las­ter ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, over­dras ingen eien­doms­rett og man får ikke noe eksemp­lar. Der­med har man hel­ler ikke noe eksemp­lar som kan lånes bort, sel­ges eller dis­po­ne­res på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemp­la­rer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for ned­las­ting har to ele­men­ter: Man får en lisens som gir en begren­set rett til å frem­stille eksemp­lar, og leve­ran­dø­ren til­byr en tje­neste som gjør det mulig å laste ned de aktu­elle filene. Siden det ikke er noe som over­dras er trans­ak­sjo­nen hel­ler ikke et kjøp, og kjøps­lov­giv­nin­gen gjel­der ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en grå­sone hvor vi møter vans­ke­lige spørs­mål av både kjøps­retts­lig og opp­havs­retts­lig art, men de lar jeg ligge i denne sam­men­hen­gen. Men hvis du skulle mene at det vir­ker idio­tisk at kjøps­lov­giv­nin­gen ikke gjel­der, så ikke skyld på meg. Jeg har utre­det spørs­må­let for Jus­tis­de­par­te­men­tet og fore­slått at for­bru­ker­kjøps­lo­ven bør end­res slik at den også omfat­ter digi­tale ytel­ser. Men Jus­tis­de­par­te­men­tet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe for­slag om å endre loven på dette punktet.

Det er også menings­løst å snakke om deling når det gjel­der filer, og uttryk­ker fil­de­ling er mis­vi­sende. Jeg har der­for gått over til å kalle det nett­ko­pie­ring, som er mer dek­kende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke len­ger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låne­ren for­hå­pent­lig­vis retur­ne­rer den. Å la andre pro­du­sere sine egne eksemp­lar er ikke å dele.

Poen­get er at den begren­sede lisens man får til å frem­stille eksemp­lar ikke gir noen rett til å frem­stille eksemp­la­rer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begren­sede unn­tak, ikke rett til å stille sitt eksemp­lar til dis­po­si­sjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevd­vunne ret­tig­he­ter” til bøker i sam­men­heng med ned­las­ting av filer er tull. De ret­tig­he­tene som folk påstår å ha er knytte til den gam­mel­dagse boken og andre gjen­stan­der som bærer informasjonen.

Sva­ret på hoved­inn­ven­din­gen som Dive Into Mark kom­mer med er enkelt: Kjøp gam­mel­dagse bøker av papir. Da får du alle de ret­tig­he­ter som føl­ger av eien­doms­ret­ten til slike gjen­stan­der. Men du får ikke for­de­lene som den digi­tale form gir. Vil du like­vel ha bøkene digi­talt, så må du aksep­tere at de ret­tig­he­ter som fulgte eksemp­la­ret for­svant da eksemp­la­ret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I val­get mel­lom papir og digi­tal fil får man vur­dere hva som pas­ser best for ens eget behov. Man må aksep­tere at det digi­tale blir mer bun­det til per­son, men bin­din­gen avhen­ger av lisens­vil­kå­rene. Jeg kan låne bort mitt “biblio­tek” ved å låne bort min lese­plate hvor filene er lag­ret, men da deler jeg på gam­mel­dags vis: Jeg har ikke selv til­gang til det jeg har lånt bort. Da er det kan­skje mindre fris­tende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alter­na­ti­ver har både for­de­ler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er inter­es­sant. Men som jeg har skre­vet i min første kom­men­tar til dette pro­duk­tet, så synes jeg det mang­ler en del egen­ska­per som et slikt pro­dukt bør ha. Så jeg vil fore­trekke å vente til neste gene­ra­sjon er på mar­ke­det. Hvis pro­duk­tet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en opp­gra­dert ver­sjon. Slår det ikke an vil til­bu­det på bøker i dette for­ma­tet tørke inn, og da er det uan­sett ikke så interessant.