Olav Torvunds blogg

Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (”fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.

Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.

Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.

Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.

Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.

Amazon har lansert sin tekstleser Kindle. For 399$ kan man få en hendig enhet som i følge reklamen skal være utmerket for å lese tekst. Den veier 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sammenligningens skyld la jeg en innbundet bok på 160 sider på kjøkkenvekta. Den veide 348 gram, altså litt mer enn Kindle. Når jeg er på reise skulle jeg gjerne ha kunnet begrense reiselektyren til en Kindle.

Tekstlesere eller elektroniske bøker har vært forsøkt lansert før, uten særlig hell. For at en slik dings skal kunne bli en suksess må minst to vilkår være oppfylt i tillegg til at den må være enkel å bruke: Skjermen må være god å lese og det må være et tilstrekkelig stort tilbud av innhold som folk faktisk er interessert i å lese. Stort sett har de systemer som til nå har vært lansert sviktet på begge punkter. Det vil være et pluss om leseren har tilleggsfunksjoner som kan gi den et større anvendelsesområde enn tradisjonelle bøker, men dette vil ikke selge dingsen hvis det grunnleggende svikter.

Jeg har ikke sett Kindle i virkeligheten. Jeg har derfor ingen mulighet til å bedømme skjermens lesbarhet. Men ut fra omtalen skal den være god. 800×600 punkter på en 6″ skjerm bør gi god oppløsning, men ikke særlig mye bedre enn hva man får på de beste bærbare PCer.

Amazon hevder at det er mer enn 90.000 boktitler tilgjengelig for Kindle. Det alene gjør Kindle langt mer interessant enn det som hittil har vært tilgjengelig. Stor pågang har gjort at Kindle raskt ble utsolgt, så jeg er nok ikke alene om å mene at dette er interessant.

Jeg sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål etter å ha lest en del om Kindle.

Den kommuniserer ved hjelp av 3G mobiltelefonnett, altså UMTS. Den bruker ikke internett. I reklamen begrunnes dette med at det blir enklere ved at man slipper å lete opp WLan-soner, ikke behøver internettabonnement, osv. Men jeg tror nok at en like viktig grunn til å velge en slik løsning er at man vil være mindre utsatt for piratvirksomhet. Hvis Kindle er satt opp til bare å kommunisere mot Amazon blir det vanskelig for pirater å lage massekopieringstjenester på nettet. Jeg har ikke noen innvendinger mot at man bruker ulike tekniske metoder for å hindre piratkopiering. Men hvis dette brukes til å låse kunder inne slik at innhold ikke kan leveres av andre enn Amazon, da blir jeg skeptisk. Vi må nok regne med å måtte vente en stund på norske bøker dersom de først blir tilgjengelige når Amazon finner det interessant.

Amazon lagrer de bøker man har kjøpt på en server. Rent teknisk lagrer de nok ikke annet enn informasjon om hva man har kjøpt slik at dette kan lastes ned på nytt, men det er greit nok. Den som ikke har nok lagringsplass kan derfor ha en “bokhylle” hos Amazon. Vi slipper unna back up problemet, og Amazon reduserer risikoen for at bøkene skal lekke ut på nettet. Men reklamen gir ikke svar på hva som skjer hvis jeg kjøper en ny Kindle. Vil jeg da få tilgang til min “bokhylle”, eller er den uløslig knyttet til min gamle Kindle? Hvis jeg må kjøpe mitt bibliotek på nytt dersom jeg bytter leser, er jeg ikke så veldig interessert.

Amazon reklamerer med informasjonstjenester som man kan få tilgang til. Med generell internettilgang er ikke nevt - og da har man vel ikke slik tilgang. Jeg synes det er et stort minus. Når man har en leseplate med en form for nettilgang burde det ikke være behov for å ha en til for å hente informasjon fra nettet.

Den bør også ha avtalebok/kalender.

En dings som Kindle kan ha mange muligheter. Den har en svart/hvitt skjerm med fire gråtoner. Andre bilder enn strektegninger kan man da glemme. Det begrenser verdien.
Kindle har 256Mb minne. Man kan utvide med inntil 4Gb med et SD-kort. Men dette er for svakt. Så lenge man bare skal lagre tekst er det kanskje tilstrekkelig. Men det begrenser muligheten for nye funksjoner.

Jeg skulle gjerne hatt en Kindle med GPS. Det behøver ikke være en veldig sofistikert GPS. Det er neppe Kindle man tar med for å lete etter geocacher eller for å vise vei når man kjører bil. Men det åpner spennende perspektiver når det gjelder f.eks. reiselitteratur. Reisehåndbøker som “vet” hvor man er, som markerer det på kartet og henter fram informasjon om området man er i. I dag får man GPS-mottakere for under 1000 kr og man får pulsklokker med GPS som registrerer treningsrute. Det bør ikke være mange hundrelapper i tillegg for å få en slik funksjon i en dings som allerede har skjerm og annet som en GPS-mottaker må ha.

Til tross for en del svakheter kan Kindle være det som gjør eboken “ready for take off”.
Foreløpig er Kindle ikke tilgjengelig i Europa. Det er en del rettigheter som må klareres før man kan begynne å selge utenfor USA. Kanskje er det like greit. Jeg ønsker meg neste generajon Kindle.

Eirik Newth skriver i sin blogg at det er synd jeg i mitt innlegg i Dagbladet ikke kommenterer fremtidige forretningsmodeller for de som også i fremtiden ønsker å leve av sin opphavsrett. Det var mye jeg gjerne skulle ha tatt med og mye jeg gjerne skulle ha skrevet mer om. Men jeg syntes at min artikkel allerede var for lang. Denne kommentaren er lenger, og derfor har jeg delt den inn i flere deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er alltid morsomt å spekulere i hvordan fremtiden vil se ut.

Jeg legger til grunn at de som skaper åndsverk også i fremtiden skal kunne få betaling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape åndsverk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brødjobb blir det liten tid til å skape. Selv om penger ikke nødvendigvis får folk til å skape, så kan mangel på penger være en effektiv måte å hindre at man gjør det. En sulten kunstner vil som regel være mer opptatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språksamfunn som Norge kan neppe opprettholde et rikt kulturliv uten betydelig støtte fra det offentlige. Men den kan ikke bli slik at kulturarbeidere blir statsansatte på fast lønn.

De som er kulturforbrukere må betale for sitt kulturkonsum, selv om prisen kan være subsidiert. I Norge vil vi fortsatt ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger. Men et kulturlivet kan ikke bare baseres på kollektive ordninger – ordninger som innebærer at man må søke og overbevise en eller annen stipendkomité om man skal få penger. Kollektive ordninger har en lei tendens til å bare støtte det etablerte. At staten nå støtter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etablerte enn på at poltitikken endres. Det er mer symptomatisk at en av Norges viktigste kulturelle eksportartikler, Black Metal, ikke har mottatt noe støtte fra det offisielle Norge. Og uansett vil disse ordningene være nasjonale fenomener mens det som skjer på internett vil være globalt.

Jeg er blant dem som tror at tradisjonelle kulturelle uttrykk og de medier vi kjenner kommer til å leve en god stund til. Det spretter stadig fram teknologifrelste som spår en snarlig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kommer i tillegg til det vi har, det erstatter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har alltid måttet ha et stykke teknologi for å kunne høre hermetisert musikk, og spranget fra en generasjon teknologi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske objeket, og det er noe nytt når man går over fra levering på fysisk medium til levering via nett. Det er ingen fornuftige grunner til at leksika skal fortsette å komme på papir. Leksikonprodusentene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktuelle. Men både Encylopedia Britannica og Store Norske Leksikon har nylig kommet i nye utgaver i bokform fordi det viste seg at det var dette markedet ville ha. Om man vurderer prisen i forhold til atall oppslag de fleste gjør i sine leksika, så er prisen for hvert opplag sannsynligvis velgdig høy. Men man skal åpenbart ikke undervurdere verdien av å kunne ha eksemplaret selv og av å ha et flott bokverk i sin bokhylle. Folks valg er ikke alltid rasjonelle i sine valg.

Neste: Forretningsmodeller>> 

 <<Forrige: Innledning

En nettbasert distribusjon må ha muligheten til en kontrollert distribusjon slik at den som ønsker det kan legge ut filer for salg. Det må være en betalingsløsning knyttet til dette og muligheten for en ukontrollert kopiering vil måtte være begrenset. Når jeg sier at løsningen må ha dette er det fordi jeg tror at også fremtidige forretningsmodeller vil være basert på det grunnleggende prinsippet om at den som leverer en var eller tjeneste får betalt for det som leveres og brukeren betaler for bruken. Hvis det ikke finnes løsninger som kan ivareta dette vil kanskje det som distribueres være fritt, men det vil bli mindre å distribuere. Jeg tror at DRM vil være en del av et slikt system. DRM kombinert med et rettslig forbud mot å bryte beskyttelsen er et krafig verktøy.

Det er ikke særlig overraskende at underholdningsindustrien har misbrukt dette verktøyet, og at det nå slår tilbake. Underholdningsindustrien kommer sikkert til å skyte seg i foten flere ganger. De har ikke akkurat utmerket med en evne til å lytte til markedet og blør nå kraftig for sine feil. Men DRM kan implementeres på mange måter. Et generelt angrep på DRM er ikke bedre begrunnet enn underholdningsbransjens angrep på fildelingsteknologien.

En DRM-implementasjon vil måtte være brukervenlig og samtidig gi utgiverne en rimelig sikkerhet. En erkjennelse av at brukervenlighet er viktigere enn bransjens kontroll sitter nok svært langt inne hos sentrale aktører i bransjen. Det skal være enkelt å spille av filene på flere avspillingsenheter innenfor husstanden og man skal ikke risikere at de filer man har blir uspillelige dersom man kjøper nytt utstyr.

I øyeblikket er trenden at man går bort fra DRM. Tiden vil vise om det betyr at man forlater DRM som sådann, eller om det bare betyr at man forlater dagens implementasjon av DRM. Erfraringene fra dette vil være interessante. Om det skulle vise seg mulig å ha en forretningsmodell som fungerer uten DRM, så ville jeg foretrekke det. Men skal det være mulig å ha en inntekt av å selge opphavsrettslig vernede verk også i fremtiden må dagens piratvirksomhet reduseres drastisk. Jeg tror ikke at det vil skje uten at piratene på en eller annen måte tvinges, og da er alternativene mindre hyggelige enn DRM. Men dette er et at de punktene hvor jeg vil bli glad om det skulle vise seg at jeg tar feil.

En løsning må være åpen. Hvis jeg tror at det finnes ganske mange der ute som er villige til å betale for det jeg måtte produsere, så skulle jeg kunne bruke denne teknologien for å beskytte mitt innhold, uten å måtte gå via et ”plateselskap” eller et ”forlag”.

Hva slags tekniske løsninger som vil velges, er ikke så lett å forutse. Jeg har ofte tenkt at en løsning med noe som tilsvarer mobiltelefonens SIM-kort kunne være en mulighet. Dette kan ligge på et kort eller en ”minnepinne”. Da kunne man lett flytte kortet fra en utstyrsenhet til en annen når man kjøper nytt. Har man kort med lisensnøkkel i en bærbar enhet kunne man tenke seg at man setter denne i en dockingstasjon eller kobler den til via en USB-kabel. Ved å sette min iPod i dockingstasjonen ville jeg da få tilgang til all lisensiert musikk på den aktuelle enhet uavhengig av hvilken musikk som er lastet opp på den bærbare enheten. Har man først en lisensnøkkel av denne typen vil man også kunne tenke seg løsninger hvor man kunne hente musikken fra servere og spille den på den aktuelle enheten. Slik vil jeg kunne få tilgang til min musikk over alt hvis jeg bare har en mobiltelefon, iPod, smartkort eller annet som kan kobles til avspillingsenheten. Men dette er bare én mulig modell. Det er sikkert mange andre muligheter. En slik distribusjon vil bare være én av mange modeller. Så lenge musikk- eller filmsamlingen ikke forsvinner sammen med gammelt utstyr og man ikke opplever noen vanskeligheter med å ta med musikken fra stua til kjøkkenet, til sin bærbare spiller eller til bilen, tror jeg de fleste vil være rimelig fornøyd. En DRM som ikke hindrer det de fleste vil oppfatte som normal bruk vil folk neppe ha noen problemer med.

Mange er mer opptatt av å nå ut med sitt budskap enn å tjene penger – i alle fall enn av å tjene penger i den kanalen som brukes. Poltisike aktivister, religiøse misjonærer, akademikere og kommersielle markedsførere har det til felles at deres primære interesse er å få sitt budskap fram til målgruppen. Mange er villige til å betale for å kunne komme ut med sitt budskap. Man prøver ikke å få folk til å betale for å se reklame.

For mange av oss er det nok slik at vi først og fremst ønsker å bli lest eller hørt, og at penger er underordnet. Men det betyr ikke at vi ikke er er interessert i å tjene penger. Om vi kunne nå ut og tjene penger på det vi gjør, så ville nok mange av oss ha foretrukket det. Ikke minst vil det gjelde de mange unge og håpefulle musikere som forsøker å bryte igjennom og er villige til å gjøre nesten hvas som helst for å få en platekontrakt. Dette er et poeng som ofte synes oversett. Forsøk på å skille mellom et ”profesjonelt” eller ”kommersielt” marked på den ene siden, og et åpent marked for amatørene på den annen, vil falle på dette. Om man skulle finne på å lage en kollektiv løsning med betaling til de som produserer innhold på nettet så vil jeg også ha min del, i den grad det blir lest. Det kan ikke bli slik at de som leverer innhold til et for brukerne gratis marked får betaling i et slikt system, mens de som velger en annen kanal ikke ser noe til de pengene. Jeg vil også ha det samme rettslige vernet som de kommersielle.

Noen vil sikkert bruke ”åpne lisenser”. Men selv om Larry Lessig har fått en nesten religiøs tilhengerskare til sitt Creative Commons, så representerer det ikke så veldig mye nytt. Også fra en del trykte medier kjenner vi vilkåret ”Ettertrykk tillatt med kildeangivelse” og lignende. Jeg har sympati med mye av tankegangen som ligger til grunn for Creative Commons. Men det er en så USA-sentrert ordning og bærer så mye preg av særheter i usansk tankegang og rettstradisjon at jeg ikke kan anbefale noen i Norge å bruke disse vilkårene. Creative Commons er et typisk eksempel på at man i USA mener at internasjonalisering betyr at verden skal tilpasse seg USA, ikke at USA skal tilpasse seg resten av verden. Vi trenger ikke importere usanske kanoner for å skyte spurv i Norge.

Abonnementstjenester kan være aktuelle i en del tilfeller. Folk er villige til å betale for å få mange fjernsynskanaler, og de kan nok være villige til å betale for å få tilsvarende på internett. Noen abonnementer vil kunne inngå i en pakke. Eirik Newth har nevnt som eksempel at Telenors kunder får tilgang til Store norske leksikon. For ”kjekt å ha” tjenester kan dette være hensiktsmessig. Prisen for et enkeltoppslag uten abonnement vil kunne føles for høy. For individuelle oppslag og det vil være lite aktuelt å tegne et abonnement den dagen man skal slå opp i leksikon for å avslutte en diskusjon rundt middagsbordet. Individuelle abonnenementer brukes for profesjonelle informasjonstjenester. Advokatfirmaer betaler f.eks. gladelig 5-600 kroner måneden pr samtidig bruker for å ha tilgang til Lovdatas betalingsbaserte tjenester.

Annonser vil være en aktuell finansieringsform for noen type tjenester. Tjenesten må da ha så mange brukere til at den blir tilstrekkelig interessant for annonsører. Men det er naivt å tro at annonser skal kunne finansiere alle tjenester på internett. Noen må uansett betale, og en reklamefinansiering betyr at noen må betale gjennom kjøp av de produkter og tjenester det reklameres for. Man finansierer en tjeneste gjennom en overheadbetaling på andre produkter og tjenester.

Reklamefinansiering medfører lett vridning av tilbudet. Man prioriterer det som har reklameverdi, som ikke nødvendigvis er det som har verdi for brukeren. Reklameverdien komme an på hvor egnet det er for å selge det produketet som skal selges, ikke verdien for brukeren. Når kommersielle TV-kanaler produserer programmer for unge seergrupper heller enn for eldre, så er ikke det fordi voksne folk ikke ser på TV. Men de er ikke like lettpåvirkelige av reklamen, så selv om de representerer mer kjøpekraft enn yngre seere så er de mindre interessante for annonsørene. Holder man seg til musikk så kan det hende at noe av barne- og ungdomsmarkedet kan finanasieres av reklame. Utgivelser av klassisk musikk vil neppe kunne finansieres på den måten. Saken om TV2 og Kristoffer Schaus syv dødssynder viser hvordan annonsører kan øve innflytelse på innhold. Selv om TV2 ikke bøyer av for annonsørpress i denne omgang, så kan det hende de har mistet lysten til å lage flere kontroversielle programmer.

Det har også vært lansert forslag om å finansiere innholdet på nettet gjennom en bredbåndsavgift. Jeg har sagt at dette er særdeles naivt, noe jeg stadig mener.

Hva folk vil være villige til å betale for og hvor mye de vil være villige til å betale avhenger av verdien tjenesten har for brukeren: Behovet for tjenesten, kvalitet i forhold til alternative tjenester og prisen for alternativer. Aviser har stort sett gått bort fra abonnement for sine nettutgaver. Så lenge det finnes mange alternativer som ikke koster noe vil det være vanskelig å få leserne til å betale. Dette er på mange måten den samme utviklingen som man ser for papiraviser, hvor de har dukket opp en rekke gratisaviser.

Platebransjens store problem er at gratistjenester har vært bedre enn det som plateselskapene selv tilbyr. At gratistjenestene er ulovlige har i alle fall ikke i tilstrekkelig grad bidrat til å dempe deres popularitet. Ved å bruke kreftene på å arbeide mot markedet i stedet for med det, har platebransjen latt piratene få en tilnærmet 100% markedsandel, og det har festet seg en holdning om at musikk er noe man ikke betaler for. Det er ikke lett å snu dette og bransjen blør krafig som følge av sine egne feil. De lovlige nedlastingstjenesten har nå blitt bedre. Men prisen er antageligvis fortsatt for høy. Først når de som kontrollerer store mengder innhold begynner å se på nettet som en mulighet og ikke som en trussel, kan vi vente gode forretningsmodeller.

I begeistringen over internetts muligheter har mange falt i den fellen at de tror at forlagene virksomhet består i å trykke bøker, og at plateselskapene presser og selger plater. Men dette erbare en liten del av hva plateselskap og forlag gjør. Det redaksjonelle kvalitetssikringsarbeidet er det viktigste. Mange vil nok mene at en del av plateselskapene slett ikke representerer kvalitet, men det skal vi ikke henge oss opp i her. De velger det som passer til deres profil, enten det er glatt og kommersielt eller smalt og eksotisk. Det meste som sendes inn til forlag og plateselskaper blir ikke utgitt. Stort sett er den silingen som skjer en hjelp for oss som forsøker å orientere oss i et uoversiktlig marked. Det som har sluppet gjennom nåløyet holder en viss kvalitet. Det har aldri vært noe kvalitetstegn for en forfatter å være utgitt på ”eget forlag”. Fjerner vi denne kvalitetssikringen åpnes det opp for at alle som ønsker det kommer ut, og det er en form for demokratisering. Men samtidig blir det vanskelig å orientere seg. En form for kvalitetessikring vil vi trenge også i fremtiden og vi vil måtte betale for den på en eller annen måte. Men det behøver ikke være forlag som står for dette. Spillelistene til en DJ hvis musikksmak vi deler kan fungere på denne måten. Det samme kan utvalgte blogger og andre nettsteder. Kvalitetskontrollen kan få mer preg av anbefalinger enn av at noen investerer egne ressurser i å distribuere verket. Men vi vil også ha tidsskrifter, forlag og plateselskaper, selv om de ikke lenger bruker papir og plastikk som distribusjonsmedium. Entusiaster har det med å blusse opp og så slukne. Vi trenger også noen som er profesjonelle som er der etter at den første begeistringen har sluknet, og de gjør det ikke gratis.

Neste: Betalingstjenester >> 

<<Forrige: Forretningsmodeller

En betalingsbasert tjeneste er avhengig av en betalingsløsning.  Denne må først og fremst være enkel for brukerne. Når betaling via telefonregningen har blitt ganske populært, så skyldes nok det først og fremst tjenestens enkelhet.

Transaksjonskostnadene må ikke være for høye og den må gi rimelig sikkerhet. For beløp av en viss størrelse er individuell betaling grei nok. Kredittkort og nettbankløsninger fungerer utmerket – selv om sikkerheten ved bruk av kredittkort ikke er tilfredsstillende. Men for små beløp blir transaksjonskostnadene for høye i forhold til de beløp som skal overføres. For noen år siden var det mange som trodde på mikrobetaling. Nå er det stille om dette. En viktig grunn til disse systemenes fiasko er at transaksjonskostnadene er for høye. Når man begynte å gå fra ideer til prototyper så man at transaksjonskostnadene ville bli langt høyere enn man trodde, og i virkeligheten ville de også antageligvis ha blitt langt høyere enn hva utviklerne også på dette tidspunkt trodde.

Mange av de som sto bak disse systemene hadde en naiv tro på at teknologien kunne løse alt, og hadde samtidig liten eller ingen innsikt i hvordan betalingssystemene faktisk fungerer. Det er relativt enkelt å lage en prototyp som kan presenteres som ”the next big thing” på konferanser m.m. Men de som presenterte slike hadde stort sett forstått lite eller ingen ting av de utfordringer man vil møte når dette skal skaleres opp til praktisk anvendbare løsninger. Overfor de som syntes å mene at den eneste utfordingen i et betalingssystem var tilstrekkelig sikker kryptering har jeg ofte svart at det er som å tro at hvis jeg bare får fint nok trykkeri kan jeg begynne å trykke mine egne penger. Så naive har mange av tankene bare mikrobetalinger vært. Når naive tanker om betalingstjenester kombineres med like naive tanker om hva forlag og plateselskap egentlig gjør, så er enhver forretningsmodell dømt til å havarere.

Sikkerheten i de presenterte systemer var heller ikke god nok. Man kunne presentere relativt høy sikkerhet og en ikke alt for komplisert (og dermed ikke alt for dyr) transaksjonsflyt. Men man kunne ikke få både enkehet og sikkerhet samtidig. Man måtte velge det ene eller det andre, et faktum de som skulle selge systemene var svært så lite villige til å innrømme.

Et av de selskaper som var høyt profilert med sitt system var Digicash, som hadde sitt eCash konsept for nettbetaling. Det finnes fortsatt et selskap som kaller seg Digicash og en tjeneste som kalles ecash, men det er noe helt annet enn var Digicash presenterte for ca 10 år siden. På en konferanse hvor bl.a. dette systemet ble presentert spurte jeg gjentatte ganger folkene fra Digicash om hvordan de så får seg clearingen av disse transaksjonene – en funksjon som er helt nødvendig for at systemet skal kunne skaleres opp til å omfatte mer enn transaksjoner hvor selger og kjøper har konto i den samme banken. De var åpenbart ukomfortable med spørsmålet, og kunne ikke svare annet enn ”it will be solved”. Det var åpenbart at de ikke hadde noen som helst idé om hvordan dette skulle kunne løses. Sannsynligvis forsto de heller ikke funksjonen. David Chaum, som var en av nøkkelpersonene i Digicash, kunne sikkert veldig mye om kryptering. Men betalingstjenester forsto han seg ikke på. Digicash kom likevel så langt at de fikk solgt sitt eCash til en del banker. Mark Twain Bank i Missouri tok det i bruk. Men det var i praksis stort sett begrenset til at man kunne kjøpe blomster fra den lokale blomsterhandleren og kjøpe porno på nettet. Den finske Merita bank (nå en del av Nordea), DnB og den tyske Commerzbank kjøpte alle lisens på denne teknologien. Men bare Merita tok den i bruk i noe som nærmest var en lekeprototyp. Grunnene til at systemet ble forkastet var at det ikke var skalerbart, det var for dyrt og sikkerheten var ikke tilfredsstillende.Jeg har ikke noe presist tall på kostnadene. Men jeg tror ikke at jeg bommer alt for mye om jeg sier at transaksjonskostnadene blir uforholdsmessig høye om man skal overføre beløp under 1$ / 1€. Selv om dette ikke er store beløp, så er det langt mer enn hva man så for seg som mikrobetalinger og mer enn hva man kan regne med at noen vil være villig til å betale for å lese en artikkel på nett. Det er symptomatisk at det meste man finner om dette på nettet er gammelt og ikke oppdatert. Man bør innse at mikrobetalinger var et blindspor.

En form for portalløsning bør kunne fange opp en del av transaksjonene. Telefontjenster betales på den måten. Hvis jeg fra min mobiltelefon med abonnement i Telenor ringer til en Vodaphoneabonnent i London, så er det mange som skal ha sin andel av det jeg betaler for samtalen. I den aller enkleste modellen er det tre aktører: Telenor, et selskap som tar seg av trafikken mellom Norge og England, og Vodaphone. I praksis er bildet langt mer komplisert. Om min samtale koster 5 kr, så deles ikke denne opp slik at det overføres f.eks. tre kroner til Telenor og en krone til hver av de andre aktørene. Jeg betaler til Telenor, og bryr meg ikke om hva som skjer videre bakover i kjeden. Telenor betaler landistanseoperatøren for x antall samtaler og/eller overføring av y Mb med data. Selskapet leverer en tjeneste til Telenor, og de bryr seg ikke om hvem som genererer den trafikken som kommer via Telenor. Vodaphone ser at de får et antall samtaler fra Telenor (evt vedkommende langdistanseoperatør), og bryr seg ut over dette ikke om hvor samtalene kommer fra. På tilsvarende måte kan jeg betale min portal for alt jeg henter via denne, uten at pengene direkte videreføres til den som leverer innholdet. Innholdsleverendøre  kan så få betalt for samlet innhold levert gjennom portalen uten at man behøver å holde styr på hvem innholdet er levert til – eller de kan ha en avtale om en annen prisstruktur. Det er i grunnen ikke noe annet enn det vi gjør når vi kjøper mat og øl i dagligvarebutikken: Vi betaler til butikken uten at pengene overføres til alle de som har levert varene. Butikken får ordne opp med sine leverandører, men det er ikke vårt problem.

Neste: Rettsutvikling>>

<<Forrige: Betalingstjenester 

Når det nærmest er krig mellom pirater og underholdningsindustrien må vi også vente å møte krigens logikk. Det vil si at vi går fra galt til verre inntil den ene er heldød mens den andre fortsatt bare er halvdød. Jo større skadene er og jo vanskeligere motstanden er, desto sterkere virkemidler vil man ta i bruk. Vi må regne med at man vil komme til å statuere noen eksempler for å markere at piratvirksomhet ikke er akseptabelt og innebærer en ubehagelig risiko. Underholdningsindustrien har til nå stort sett hatt retten på sin side, hvilket også vil si tilgang til statenes maktapparat. Det har vært et klart stemningsskifte i forhold til opphavsrettsutviklingen. Fram til årtusenskiftet kunne programvare- og medieindustrien få igjennom nesten hva som helst, og de møtte svært liten motstand. Men i de senere år har det skjedd noe, og det kom tydelig til uttrykk i den norske debatten rundt revisjonen av åndsverkloven i 2005. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Kanskje vil nå pendelen svinge ut til den andre siden, før det hele om en del år stabiliserer seg. Men opphavsretten er forankret i internasjonale konvensjoner, og det er nok mange av de som mener noe om spørsmålet som undervurderer vanskelighetene med å endre på dette. Når vi er EU-medlem uten stemmerett kan vi heller ikke påvirke noe på den arenaen.

I Norge har medieindustrien på dette punktet gått sikkelig på trynet gjennom ”DVD-Jon” saken. Om man har fulgt saken gjennom mediene kunne man få inntrykk av at den handlet om opphavsrett. Men egentlig gjorde den ikke det, selv om mye av argumentasjonen kom til å dreie seg om opphavsrett. Jon Lech Johansen var tiltalt etter den såkalte brevbruddsparagrafen, strl § 145. Fordi det var en kryptering på DVD-platen ble det påstått at han uberettiget skaffet seg tilgang til data. Det er mildest talt vanskelig å vinne fram med en argumentasjon om at det er uberettiget i forhold til denne bestemmelsen å skaffe seg tilgang til data på en DVD man selv eier. Også jeg fikk mitt førsteinntrykk av saken gjennom media. Da jeg senere leste tiltalebeslutningen og så hva han faktisk var tiltalt for ble jeg nesten sjokkert. Var dette virkelig alt? Min vurdering var at de ikke hadde en sjanse til å få ham dømt for dette, og jeg har aldri forstått hvorfor påtalemyndighetene ville ta ut tiltale på et så spinkelt grunnlag. Men det var medieindustrien som presset på for at det skulle reises sak, og påtalemyndighetene ga etter. De tapte da også. Det PR-messige tapet var langt større enn tapet i den konkrete saken. Om man ser det fra underholdningsindustriens side burde de hatt is i magen og rolig ventet på at implementeringen av Infosoc-direktivet ville medføre et forbud mot å bryte tekniske sperrer. I stedet oppnådde man å skjerpe motstanden og mange av argumentene i diskusjonen om revisjon av åndsverkloven og en del av det som faktisk ble vedtatt i 2005 kan føres direkte tilbake til ”DVD-Jon” saken.Skal man velge seg ut et nytt mål bør det være en sak som man kan være rimelig sikker på ikke å tape, og det må være mot en person som i liten grad får folks sympati. I tillegg må man regne med at man tar noen småfisker som bare har delt sine filer fordi dette har vært nødvendig for å få tilgang til mer interessant materiale fra andre. Skal medieindustrien kunne vinne noen slag på denne fronten må de både vise at det er kjeltringer som er bakmenn, og de må vise at ingen skal kunne føle seg trygge.

Får man ikke bukt med problemet på andre måter vil det også bli vanskeligere å stå i mot et press for mer overvåkning av nettet. Frihet forutsetter tillit, og man kan vel si at verken medieindustrien eller piratene har vist seg tilliten verdig. Medieindustrien klarer å identifisere en del av filkopistene. Jeg har selv sett brev til Universitetet i Oslo fra filmindustriens organisasjon hvor de viste til at de hadde identifisert nedlasting av nærmere angitte filmer fra maskiner i vårt nett. I dette tilfellet var det nettilkobling som ble brukt av studenter hvor de kunne koble til sin laptop, slik at vi ikke kunne vite helt sikkert hvilke personer som hadde misbrukt vårt nett på denne måten – men det var særdeles ubehagelig å få dette ved et institutt som nettopp arbeider med bl.a. opphavsrett. Vi var ikke særlig nådige overfor de vi kunne identifisere og som hadde misbrukt vårt nett på den måten. Erfaringene fra Kina viser at det er mulig å identifisere hvem som overfører hva på nettet. Etterforskning av barneporosaker viser også at ingen skal føle seg trygge. Bland “war on (t)error” inn i dette, og resultatet blir ikke særlig hyggelig.

Jeg liker ikke at ISPer skal måtte oppbevare kundeinformasjon i tilfelle de kan være til nytte i en fremtidig etterforskning. Men det er vanskelig å stå imot hvis man vet at det er nettopp dette som skal til for å avsløre kriminalitet av stor økonomisk betydning. Gjennom sin virksomhet legitimerer piratene repressive tiltak som jeg gjerne skulle ha
vært foruten.

Jeg vil heller ikke bli overrasket om man vil se et mer omfattende ansvar for ISPer. I dag er de i stor grad fritatt for ansvar etter ehandelsloven § 16. Kanskje vil vi kunne se en ansvarskonstruksjon hvor den som ikke vil identifisere synderne selv blir ansvarlig. Et slikt skyldansvar med omvendt bevisbyrde er noe vi kjenner fra mange andre områder. Da ehandelsreglene ble gitt var EU, som står bak disse reglene gjennom sitt ehandelsdirektiv, var man veldig opptatt av å legge forholdene til rette for ehandel, og av å hindre at de enkelte landene på egenhånd innførte strenge ansvarsregler. Etter som ehandel blir mer og mer ”business as usual” vil man neppe være like interessert i en særbeskyttelse for de som tilbyr slike tjenester.

Neste: Oppsummering >>

 << Forrige: Rettsutvikling

En forretningsmodell må gjøre det mulig å levere innhold mot betaling på en måte som knytter betaling til bruk av innholdet. En form for DRM vil sannsynligvis være en del av en slik løsning, men det vil være i en mer brukervennlig implementering enn det vi har sett i dag. Dette vil bare være en av mange distribusjonsmodeller. Det vil være mye gratis innhold og reklamefinansiert innhold. En del vil leveres til abonnenter på ulike tjenester, enten som enkeltabonnement eller som del av en pakke.

Vi vil fortsatt ha behov for utvalgs- og kvalitetssikringstjenester, altså redaksjonelt arbeid. Dette må vi betale for på en eller annen måte. Men det vil være mer mangfoldig og kunne få andre former enn de vil til nå har vært vant til.

Vi må ha betalingstjenester som først og fremst er enkle. Mikrobetalinger er et dødfødt konsept.