Det er en lang tradisjon at universitetsjurister tar oppdrag ved siden av oppgavene ved universitetet. I et praksisnært fag som jus er det viktig, etter min mening nødvendig å gå ut i den praktiske juridiske virkeligheten, akkurat som medisinere bør møte virkelige pasienter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjennom dommer og andre skrifter. Vi må kjenne prosessene bak, enten det er strategiske, taktiske, kommersielle eller andre vurderinger. Kort sagt må vi få ut i verden og få litt “møkk” på fingrene.

Universitetet er ikke akkurat lønnsledende. Dyktige jurister er ettertraktet og kan stort sett velge og vrake i spennende jobber. Eksterne oppdrag kan fylle ut noe av gapet mellom universitetslønn og det man kan tjene andre steder. Hvis det viktigste er å tjene mest mulig penger begynner man ikke å arbeide på universitetet. Men at vi prioriterer annet enn å tjene mest mulig betyr ikke det at inntekt er uten betydning. Så mulighetene til å ha noen inntekter på si er med når en universitetsjobb vurderes mot andre muligheter.

Institutt for rettsinformatikk, eller Senter for rettsinformatikk som det nå heter, har alltid at en stor andel eksternfinansierte prosjekter. Dette har gjort oss bevisste når det gjelder hva man som universitetsinstitutt kan påta seg, og hva man bør si nei til. Vi har bl.a. sagt nei til parter som er i en aktuell konflikt, til oppdrag hvor resultatet ikke kan offentliggjøres og instituttet kan selvfølgelig ikke påta seg å sitte i voldgift eller delta i andre former for tvisteløsning. Men som enkeltpersoner kan vi kunnet gjøre en del av dette.

I 1999 etablerte bl.a. min kollega Jon Bing og jeg selskapet Bing & Partners. Det ble senere endret til Bing & Co.  En viktig grunn var å skape et klarere skille mellom det som gjøres gjennom universitetet, og det som gjøres utenom. Den gangen grep internrevisjonen ved UiO inn. Daværende internrevisor likte det ikke. Det ble derfor en prosess mellom oss og universitetsledelsen. Enden på den prosessen var at Universitetsdirektøren konkluderte med at dette meget var meget ryddig og eksempel på hvordan slik virksomhet burde organiseres. Han så det hele som uproblematisk.

For oss gjorde selskapsdannelsen det også enklere å organisere et samarbeid og å etablere en infrastruktur utenfor UiO. Det er en del praktiske ting vi ikke har behøvd å ta hånd om selv, vi har kunnet holde alle møter med oppdragsgivere utenfor UiO, osv.

Vi har neppe tjent noe rent økonomisk på denne organiseringen. I alle fall for egen del kommer de fleste eksterne oppdrag til meg direkte. Eventuelle ekstra inntekter som kommer som en følget av å ha etablert selskapet var nok mindre enn de kostnader det medførte å opprettholde en egen organisasjon. Men hovedmålet var å skape ryddighet og organisere vår virksomhet på en for oss mer hensiktsmessig måte, ikke å tjene mye mer penger. Så det var greit nok.

Med virkning fra 1. januar 2011 fusjonerte Bing & Co med advokatfirmaet Hodneland, til selskapet Bing Hodneland. Da jeg meldte denne selskapsendringen inn i registeret for bierverv, var tilbakemeldingen at dette ville ikke Institutt for privatrett og Det juridiske fakultet godkjenne. Samtidig pågikk det en prosess med gjennomgang av reglene for sidegjøremål. Dette endte med en innstramming, som bl.a. innebærer at man ikke kan være partner i et advokatfirma. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor, for de som orker å lese mer. Men i alle fall:

Dette vedtaket gjorde at jeg har blitt tvunget til å ta et valg som jeg gjerne skulle ha unngått. Men skal jeg noen gang gjøre noe annet enn å være ved Universitetet, så er vel dette siste mulighet. Ved siden av å være ved universitetet er advokatrollen den av de typiske juristoppgaver som alltid har tiltalt meg. Så da får jeg gi advokaten i meg en sjanse. Derfor søker jeg permisjon for to år og vil fra høsten være advokat på heltid i Bing Hodneland.

Når jeg først har tatt dette valget, ser jeg fram til å ta fatt. Mange av de som som i dag arbeider innenfor “mine” områder hos i Bing Hodneland er tidligere vitenskapelige assistenter ved Institutt for rettsinformatikk. Det er personer jeg har kjent lenge og som er meget dyktige jurister. De utgjør et godt og spennende fagmiljø.

Om jeg i denne tiden kommer til å ha en tilknytning til UiO avhenger av Det juridiske fakultet. Jeg kan godt tenke meg å ha noe undervisning og veiledning. Jeg liker å undervise og jeg anser meg selv for å være ganske dyktig på det området. Men det forutsetter at jeg kan ha en professor II-stilling (20%) ved Det juridiske fakultet. Til nå har man vært restriktiv, etter min mening for restriktiv, i sin bruk av slike stillinger. Men skal fakultetet kunne nyttiggjøre seg noe av min undervisningskapasitet, så er det en forutsetning. Jeg er ikke interessert i å være timelærer.

Jeg er uenig i den innstrammingen av reglene for sidegjøremål som Det juridiske fakultet har fastsatt. Men jeg bestrider ikke fakultetets rett til å fastsette slike regler, og fakultetet må selvsagt følge sitt eget regelverk.

Som nevnt er det nødvendig for universitetsjurister å ha nærkontakt med det praktiske rettsliv. Det er også fakultetet enig i, og ser dette som verdifullt. Det er også greit å fylle ut noe av lønnsgapet mellom universitetsstillinger og andre juriststillinger. For oss som har valgt å arbeide ved universitetet har ikke det å tjene penger førsteprioritet. Men inntekt er selvfølgelig ikke uten betydning. Jeg tror ikke jeg ville ha valgt UiO som arbeidssted hvis det ikke hadde vært muligheter til noen slike ekstrainntekter.

Man skal selvsagt være bevisst hvilke oppdrag man kan si ja til, og hvilke man bør si nei til. For min del har jeg alltid sagt nei til oppdrag som innebærer å representere en part. En advokat driver i praksis mest med rådgiving. Men når situasjonen og klienten krever det, så skal advokaten gå i krigen for sin klient. Da skal man ivareta klientens interesser på en best mulig måte, ikke veie for og imot med en akademisk distanse. Min vurdering har vært og er at dette lett kan komme i konflikt med den akademiske integriteten. Også ellers må man selvsagt vurdere mulige interessekonflikter. For en universitetsansatt må alltid universitetets interesser gå foran hvis det kan være konflikt mellom disse og et eksternt oppdrag. Til nå har det ikke vært noe problem å håndtere dette. I et større selskap kan nok risikoen for interessekonflikt være større. Men den bør heller ikke være uhåndterbar, og i alle fall jeg har vært mentalt innstilt på å tre ut av advokatfirmaet dersom det skulle oppstå en uløselig interessekonflikt.

Jeg er ikke enig i at måten virksomheten er organisert på skal være avgjørende. Man må se på hva man faktisk gjør og i hvilket omfang det skjer. Det kan godt være selskaper som har en slik profil at partnerskap eller annen fast tilknytning vil være i beste fall problematisk. Jeg pleier å nevne advokatfirmaet Simonsen som et eksempel. Simonsen er et utmerket advokatfirma. Men de er en så markert representant for bl.a. film– og musikkbransjen at det for en universitetsansatt opphavsrettsjurist ikke ville være mulig å opprettholde nødvendig distanse til disse interessene om man har en fast tilknytning til selskapet. Arbeider man på andre rettsområder vil ikke Simonsen representere noe større problem enn andre. Jeg ser ikke at Bing Hodneland har noen tilsvarende profil som knytter selskapet til bestemte interesser på mine arbeidsområder.

I mange andre land er det vanlig at juridiske professorer også er partnere i advokatfirmaer. Jeg kan ikke huske å ha sett noen eksempler på at det har representert noe stort problem.

Min vurdering er at uformelle bindinger gjennom en nært, men ikke formalisert samarbeid over tid, kan være vel så problematisk — enten det er til advokatfirmaer eller andre. Slike forbindelser er lite synlige. Det er mer ryddig når det hele er åpent.

Det juridiske fakultet er ikke en like attraktivt arbeidsplass som det en gang var. Det merkes på rekrutteringen. De dyktigste juristene går i større grad andre steder. Kanskje søker de stilling som stipendiat og tar en ph.d grad. Men så forsvinner de. Selv om en del gir uttrykk for at de kan tenke seg å komme tilbake til fakultetet etter noen år i advokatbransjen, så gjør de det i praksis ikke.

Min vurdering er at denne innstrammingen er ytterligere et skritt i gal retning, og at det vil gjøre rekrutteringssituasjonen enda vanskeligere. Reglene åpner for å gjøre unntak for stipendiater og post doc. Man kan begrunne unntaket med at dette gjelder midlertidige stillinger. Men det gjør ikke en videre karriere ved universitetet mer attraktiv hvis det betyr at man må avvikle det forholdet man hadde til f.eks. et advokatfirma i stipendiatperioden.

Noe av det som alltid har tiltalt meg ved universitetet er den akademiske friheten: Muligheten til å forfølge faglige problemstillinger som man selv mener er interessante, uavhengig av om andre måtte dele ens interesse og begeistring. Verden går fremover ved at noen våger å stole på egne tanker og vurderinger, og gå mot strømmen.  Det hele har vært basert på en tillit til oss som arbeider i systemet.

Det er i disse dager 30 år siden jeg ble ansatt i min første stilling ved UiO, som vit.ass. ved Institutt for rettsinformatikk. Mye har endret seg siden den gang. Noe til det bedre. Jeg er blant de som liker at resultater i større grad tillegges vekt ved ressurfordeling enn hva som var tilfellet før. Tidligere var det slik at det man hadde fått, f.eks. av stillinger, kunne man beholde nærmest til evig tid. De veletablerte hadde flertall i alle besluttende organer og (mis)brukte i stor utstrekning den posisjonen til å tilgodese seg selv. Den som ville ta opp nye spørsmål hadde dårlige vilkår, i alle fall etter at den jevne veksten gjennom 60– og 70-tallet stoppet opp. Man kan mene mye om hvordan resultatfinansiering er gjennomført. Det er mye å være kritisk til, men den diskusjonen går jeg ikke inn i her. Vektlegging av resultater gir mer dynamikk i systemet.

Men mye har gått til det verre. Vi har sett en stadig tiltagende byråkratisering. Vi må skrive flere søknader og rapporter, og det er langt mer som skal kontrolleres og “kvalitetssikres”. “Kvalitetssikring” betyr stort sett at vi må rapportere til noen byråkrater, som på en eller annen måte skal kontrollere oss. Det skal til og med sitte byråkrater å overprøve rapporteringen av publikasjoner. Noen har til og med funnet på noe så idiotisk som at om man skulle glemme å skrive på en publikasjon at man er ansatt ved UiO, så blir den ikke godkjent i tellekantsystemet. Jeg har lurt på hvor mye ressurser som går med til å ettertelle registrerte publikasjoner, men har ikke sett noen oversikt.

Listen kunne ha blitt lang, men jeg skal ikke komme med mange eksempler. Byråkratisering og “kvalitetssikring” gjør at det blir stadig fler byråkrater i forhold til antall vitenskapelig ansatte. Administrasjonen har endret seg fra å være et støtteapparat for forskning og undervisning, til å bli styrende og kontrollerende. Det betyr også at vi som er i vitenskapelige stillinger må gjøre stadig mer av oppgaver som i alle fall jeg ikke liker, slik at det blir mindre tid igjen til det som gjør universitetet interessant.  Videre signaliserer det stadig mindre tillit til oss som arbeider i systemet. Det nye regimet for sidegjøremål, med generell innstramming, rapportering og krav om godkjenning er ytterligere en omdreining på denne skruen.

Man kan lese mer om sammenslåingen på nettsidene til Bing Hodneland.

Vi har lenge kunnet følge med i bransjens famling for å få på plass en løsning for e-bøker. Men også på andre områder svikter det.

Jeg forsøkte å finne opplysninger på nettet om hvilke bøker som er på Mammutsalget. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nettstedet n, og det virket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et forsøk hos Norli, Ark og Bokkliden. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.

Tanum kunne by på katalogen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjøper bøker for det bli hos Tanum denne gangen. (Men mangel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større problem enn manglende penger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kommer jeg neppe til å lese om jeg kjøper dem på salg.)

Ærlig talt: Dette er for dårlig. I 2010 bør det være en selvfølge at man finne katalogen og å kunne bestille på nett.

Jeg vet ikke noe om Thomas Moen og om hva slags bakgrunn han har for å uttale seg om disse spørsmålene, ut over det som står på hans nettsted. Han omtaler seg som blogger, gründer og livsnyter, og skriver at han

“lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier. Han er gründeren bak bloggsamfunnet iPublish og jobber også som rådgiver, prosjektleder og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.”

Han lister ulike prosjekter og virksomheter han har vært med på å etablere. Det sies ikke noe om hva slags utdannelse han har.

Jeg er generelt skeptisk når folk kommer med påstander om hva som er lov og ikke lov uten å underbygge og forankre disse. At han i en kommentar i en etterfølgende diskusjon skriver at han ikke tok med hvilke lovbestemmelser dette skulle være i strid med fordi han “velger bevisst og [sic] ikke skrive for mye i  innleggene” er ikke overbevisende.

Utgangspunktet er markedsføringsloven § 3 første ledd, som lyder:

Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring.

?Anvendelse av markedsføringsloven reiser tre spørsmål. Det første er om loven bare omfatter annonsøren, eller om den også omfatter mediet som formidler annonsen. Det andre er hva som skal til for at private bloggere eventuelt omfattes av dette. Endelig er det spørsmål om hva slags innhold som kan rammes.

Loven er ikke klar når det gjelder om også mediet omfattes, eller om den bare gjelder annonsøren. Spørsmålet er heller ikke eksplisitt drøftet i forarbeidene. Den nærmeste man kommer er i forarbeidene til den tilsvarende tidligere bestemmelsen, Ot.prp. nr. 62 (1999–2000) , hvor det heter om den tilsvarende § 1 fjerde punktum i avsnitt 5:

“For eksempel vil annonser i ukeblader, aviser mv. rammes av bestemmelsen hvis de er utformet slik at de framstår som redaksjonelt stoff og ikke som annonser. Redaksjonell omtale av produkter vil i utgangspunktet ikke rammes, men det vil i denne sammenhengen være gråsoner hvor en nærmere avgrensning må overlates til praksis. Ved praktiseringen av bestemmelsen må det utvises forsiktighet i forhold til den grunnlovfestede ytringsfriheten, samtidig som bestemmelsen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene markedsføringstiltak for artikler, innlegg eller lignende.”

Når redaksjonell omtale nevnes tyder det på at man også har tenkt seg at mediene omfattes. Men en så uklar uttalelse i forarbeidene er et spinkelt grunnlag for å trekke konklusjon.

I praksis fra Markedsrådet har jeg ikke funnet noen eksempler på at sak har vært rettet mot mediet som bare er fomidler. I MR-sak 5/03 var det spørsmål om Lilleborgs magasin PlussTid ikke var tilstrekkelig merket som reklame (Lilleborg ble frikjent). Det var distribuert som vedlegg til bladet Foreldre og Barn, men klage var bare rettet mot Lilleborg, ikke mot Foreldre og Barn.

Overtredelse av mfl § 3 er ikke straffbart (er ikke omfattet av mfl § 48). Dermed vil heller ikke spørsmålet om medvirkning være aktuelt for mediet som formidler reklamen.

For så vidt gjelder medier er spørsmålet for pressen regulert i Tekstreklameplakaten og for kringkasting i kringkastingsloven § 3–3.

En begrensning i adgangen til å omtale produkter m.m., også mot betaling, vil være en innskrenkning i ytringsfriheten. Dette vil nok være en innskrenkning som man vil kunne aksepteres. Men Grunnloven § 100 krever at slike innskrenkninger skal være fastsatt i lov og da bør det kreves klarere lovgivning enn man har her.

Det er ikke holdepunkter for å trekke en sikker konklusjon. Men jeg er tilbøyelig til å si at mediet ikke omfattes av markedsføringsloven så lenge man bare er formidler. (Mediets egenreklame vil selvfølgelig omfattes.)

Blogg er ikke et entydig begrep. Nettaviser har kommentarer fra redaksjonelle medarbeidere i bloggformat. Når Yngve Ekern blogger om mat i Aftenposten gjelder de samme regler for dette som for annet redaksjonelt stoff i Aftenposten.

Når en bedriftsleder blogger på bedriftens nettsted, slik daglig leder Steinar J. Olsen gjør på Stormbergs nettsider, da må de regler som gjelder for bedriftens markedsføring også gjelde for det han skriver på sin blogg.

Men for oss andre som blogger om løst og fast er det mer uklart. Om vi forutsetter at mediet også omfattes av markedsføringsloven blir spørsmålet hvilke blogger som omfattes.

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig må loven forstås slik at den gjelder markedsføring fra næringsdrivende. Spørsmålet er om bloggere er næringsdrivende i lovens forstand. Næringsdrivende er i § 5 bokstav b definert slik:

en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne,

Denne definisjonen sier ikke så mye. Det blir nærmest en sirkeldefinisjon når en næringsdrivende defineres som en som driver næringsvirksomhet. Næringsvirksomhet er ikke definert.

Man kan finne noe mer i forarbeidene, se Ot prp nr. 55 (2007–2008) avsnitt 4.4.2. Men så mye veiledning gir ikke dette heller. I direktivet, som loven bygger på, er næringsvirksomhet definert slik:

«enhver fysisk eller juridisk person som i handelspraksis som omfattes av dette direktiv, handler for formål som gjelder vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks– eller yrkesvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne.»

Det sier litt mer. Det skal i alle fall være handelspraksis, og det skal gjelde bl.a. forretnings– eller yrkesvirkosmhet. Så mye nærmere enn dette kommer vi ikke.

Den som driver et nettsted i den hensikt å tjene penger er uten tvil næringsdrivende. Men for mange av oss er ikke inntektene det primære, selv om vi ikke har noe i mot å tjene noen kroner om muligheten byr seg.

Jeg er ingen skattejurist og har for lengst gitt opp å forstå skatteretten. Men skattemessig er det en grense mellom hobbyinntekter og næringsinntekter. Hobbyinntekter er skattefrie, men til gjengjeld kan man ikke trekke fra utgiftene. (For de fleste av oss vil nok hobbyen være et underskuddprosjekt, selv om vi har noen inntekter. Så skattemessig hadde det vært mest gunstig å anse det som næring med fradrag for kostnader.) I en periode hadde jeg ganske hyggelige inntekter fra mine engelskspråklige gitarsider. Ved en anledning tok jeg spørsmålet opp uformelt med en av Finansdepartementets skattejurister. Svaret jeg da fikk var at det avgjørende ville være om virksomheten var innrettet for å tjene penger eller ikke, og at hva man faktisk tjener ikke er avgjørende. Med dette utgangspunktet vil nok mange personlige blogger og nettsteder skattemessig regnes som hobby, selv om man har noen inntekter fra annonser med mer. Men grensen er uklar, og jeg har ikke noe godt grunnlag for å si hvordan den skal trekkes.

Men det er ikke gitt at kriteriet for å være næringsdrivende i skattemessig forstand og i markedsrettslig forstand er de samme.

Om nå bloggen skulle omfattes av markedsføringsloven er det altså slik at redaksjonell omtale er tillatt. Som det fremgår av det som ovenfor er sitert fra forarbeidene er det en vanskelig grensedragning i forhold til reklame. Men at det skal regnes som markedsføring og dermed merkes som dette hvis man har fått det produkt som omtales gratis, er etter min vurdering å gå for langt.

Forlag og plateselskaper har alltid sendt bøker og plater til anmeldere. Dette må være greit, også om man sender bøker til en litteraturblogg eller CDer til et musikknettsted. Andre produkttester kan heller ikke i utgangspunktet regnes som markedsføring (selv om jeg ble skeptisk til Lonely Planet og annen reiselektyre etter å ha lest Chuck Thompson: SMILE WHEN YOU’RE LYING: Confessions of a Rogue Travel Writer). Men det er nok grenser for hvor stor verdi det man gir bort kan ha.

Vi ser på mange områder at nettmedier visker ut grenser. Det er en uklar grense mellom offentlig og privat, mellom hobby og næring, osv. Anvendelse av markedsføringslovens bestemmelser på blogger er bare nok et eksempel på dette. Jeg har så langt ikke kommet nærmere enn til å konkludere med at spørsmålet om lovens rekkevidde her er uklar og at det dermed er behov for avklaring.

PS (etterredigering):

I Aftenposten 14.01.2010 skriver Per  Kristian Bjørkeng en kommentar om “Selvskapte ungdomsidoler”. Her nevnes eksempler på bloggere som har blitt tilbudt eller krever penger for å omtale produkter. Om bloggerne her bryter markedsføringsloven er det ikke lett å svare på. Men det kan ikke være særlig tvil om at produsenter som vil kjøpe seg omtale på den måten bryter loven.

Arne Krumsvik kom med den ikke spesielt oppsiktsvekkende kommentar at det er vanskelig å få folk til å betale for noe de kan få gratis fra andre kilder. “Lekkasje” til eller fra gratiskanaler må mediene leve med.

To hovedgrupper av innholdsleverandører har styrt mot hver sin grøft. Musikk– og filmbransjen har strittet i mot i påvente av at man skal få en 130% sikker løsning. Resultatet er at piratene lenge kunne få ha 100% markedsandel og det er vanskelig å hente inn igjen dette. Avisene har fra første stund satset på at alt skulle være gratis, og sliter med å ta betalt for det de hittil har gitt bort.

Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av innholdet på nett. Den ungdom som lenge har sagt at de ikke kunne tenke seg å betale for å laste ned musikk betaler gladelig 10 kr for å få en lobotmert versjon av samme låta som ringetone på mobiltelefonen. Men man må treffe markedet og treffe det rett.

Den rene rapporteringsjournalistiskk vil nok ikke mange være villige til å betale for. Enten man er på klimamøte i København eller på en fotballkamp vil det være mer enn nok av twitrere til at de som vil kan holde seg oppdatert. Man vil nok ikke betale for det som inneholdsmessig ikke er annet enn en twitter-strøm når f.eks. Aftenposten dekker slike begivenheter “live”.

Direkte overføringer kan det nok være et marked for, i alle fall så lenge det faktisk er noe å overføre. Men det er ikke så veldig interessant å få jevnlige rapporter om at ikke noe skjer, enten det er fra Obamas besøk i Norge, klimaforhandlinger i København eller det vanlige spillet rundt lønnsforhandlinger i Norge.

De tradisjonelle mediene har hatt kontroll over kommunikasjonskanalene. Avisene har hatt distribusjonsnettet for aviser og kringkastingsselskapene har hatt kontroll over sendenettet. Dermed har informasjonsstrømmen i praksis måttet gå gjennom disse. Slik er det ikke lenger. Vi kommer mye tettere på kilden.

Jeg trenger ikke lenger følge aviser, radio eller TV for å bli orientert om hva som kommer fra regjeringen. Jeg kan følge regjeringen på Twitter og få alle deres pressemeldinger. Min sportsinteresse er i beste fall moderat. Men jeg følger i perioder med på sykkel. Nyheter om hva Lance Armstrong eller andre måtte ha skrevet på Twitter er ikke noe jeg vil betale for. Ei heller nyheter om hva idrettsutøvere eller andre måtte ha skrevet på sine nettsider.

Den virkelig store utfordingen for media er ikke å få oss til å ville betale for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utfordringen er å kunne presentere nytt innhold i stedet for det som dagens medier for alltid har tapt kontrollen over. Hadde jeg sittet med svaret på hva dette skulle være, da hadde jeg vel vært rik mediemogul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være villig til å betale for er det som går under overflaten og gi innsikt i hva som skaper de nyhetene som flimrer forbi.

Kvalitet er ikke nødvendigvis et suksesskriterium, dessverre. “Se og Hør” er den mestselgende publikasjonen i Norge. Det vil alltid være et marked for underholdning, også lavpannet underholdning basert på grafsing i kjentfolks privatliv. “Se og Hør“s opplag tyder på at denne interessen er mer utbredt enn hva mange vil innrømme.

Mange vil selge et budskap. Dette kan være politikere, kommersielle aktører, religiøse misjonærer, osv. De har vært avhengige av media for å nå ut, og media har vært avhengig av dem. Som lesere er vi nå nærmere kliden, og de som vil ut med sitt budskap kan nå sin målgruppe uten å måtte gå via de tradisjonelle medier. Dagens mediebilde gjør det mulig for aktører å nå ut uten å få budskapet silt og forvrengt gjennom medier som er mer opptatt av å selge sitt eget produkt enn av å formidle hva folk faktisk mener, sier og gjør. Direkte kontakt gjør at et kritisk ledd forsvinner. Men den tabloidiserte pressen er uansett ikke særlig kritisk på en troverdig måte, så det betyr kanskje ikke så mye at de får en mindre fremtredende rolle.

Hvis man skal ha sjanse til å lykkes med betalingsløsninger må disse løsningene være enkle for brukeren og prisen må være så lav at de fleste ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inngå en ny avtale hver gang jeg kommer i kontakt med en ny informasjonsleverandør, akkurat som jeg ikke skal måtte bekymre meg om å inngå nye avtaler hvis jeg skal ringe til noen jeg ikke tidligere har ringt til.

Det kan tenkes mange modeller, med betaling pr klikk, betaling pr måned og kombinasjoner av dette, omtrent som man betaler en kombinasjon av fastavgift og bruksavgift for andre tjenester.

Mye vil uansett være gratis. Mange vil være mer opptatt av å budskapet ut enn av å få penger inn. Ingen vil betale for å lese de siste utspillene fra et politisk parti.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:

“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings– og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”

Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons– og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.

Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings– og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons– og ytringsfriheten gå foran.

Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.

Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:

“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. ”

Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70–71.

Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.

Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.

Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.

Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:

“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”

Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.

Retten fortsetter med dette:

“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”

At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.

Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.

Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.

Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.

Jeg er ikke veldig overrasket over resultatet. Jeg synes ikke det er særlig tvilsomt at Telenor medvirker til tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale når de formidler trafikk fra Pirate Bay. Telenor vet også utmerket godt at de gjør dette. Skyldkravet i åvl § 54 (forsett eller uaktsomhet) bør derfor være oppfylt.

Ehandelsloven § 16 avskjærer ethvert ansvar. Selv om en teleoperatør med helt åpne øyne formidler ulovlig innhold så kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for dette.

På den annen side sier ehandelsloven § 20 at bl.a. § ikke er til hinder for at “en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Så selv om Telenor ikke kan holdes ansvarlig for medvirning, så kan de pålegges å bringe et ulovlige forhold, altså sin medvirkning, til opphør.

Det er ikke avgjørende for et eventuelt pålegg om å stanse en virksomhet at man kan holde noen identifiserte personer ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Det må være tilstrekkelige å kunne konstatere at virksomheten er ulovlig, uten at man nødvendigvis vet hvem som står for ulovlighetene eller kan påvise tilstrekkelige grad av skyld til at disse kan dømmes for dette. Man må kunne pålegges å stanse formidling av ulovlig virksomhet selv om denne er anonym. Det kan ikke herske noen tvil om at Pirate Bays virksomhet innebærer omfattende krenkelser av andres opphavsrett.

I Infosoc-direktivet er et en bestemmelse i art. 8.3 som lyder:

“Member States shall ensure that rightholders are in a position to apply for an injunction against intermediaries whose services are used by a third party to infringe a copyright or related right.”

Det er vanskelig å se at de musikkbransjen har krevd er noe annet enn det man skal kunne kreve etter denne bestemmelsen. I de norske forarbeidene til lovendringene i 2005, da dette direktivet ble implementert i norsk lov, dette spørsmålet så langt jeg kan se ikke drøftet.

Generelt skal man være svært varsom med å pålegge en aktør som Telenor et selvstendig ansvar for å vurdere om et innhold er ulovlig eller ikke. Man kan da lett ende med en problematisk selvsensur hvor aktører stanser alt som noen protesterer mot “for sikkerhets skyld”.

Men det er ikke et spørsmål om at Telenor selv skulle ha vurdert dette. De kan ikke holdes ansvarlig før et eventuelt pålegg er gitt av en domstol eller annen kompetent myndighet (jeg kan ikke se at det pr i dag er noen annen kompetent myndighet i slike saker). Domstolen kunne ha sagt at virksomheten skulle opphøre, uten at Telenor kunne ha blitt holdt ansvarlig for det som var skjedd før et slikt pålegg var gitt.

Holder man fast ved at Telenor og andre ikke har noen plikt til å vurdere innholdet og ikke kan pålegges ansvar for å ha formidlet dette, kan jeg ikke se noen store problemer med at en domstol pålegger en teleoperatør å blokkere tilgang til en tjeneste som klart driver ulovlig virksomhet i stort omfang. Det er ikke mer problematisk at Telenor må blokkere Pirate Bay enn at de må blokkere nettsteder som formidler barnepornografi. I begge tilfeller kan man anføre at nettet bør være åpent, men det er likevel grenser. Det er langt mer problematisk at man med åpne øyne skal kunne fortsette å formidle denne virksomheten som man vet er ulovlig.

Som sagt har jeg ennå ikke sett selve avgjørelsen. Jeg er spent på hvordan retten har begrunnet sitt standpunkt. Men min vurdering så langt er at Telenor burde ha blitt pålagt å stenge ute Pirate Bay.

Allerede dagen etter at loven trådte i kraft sank internettrafikken med 30%. Nettstedet ZeroPaid melder at internettrafikken i Sverige i hele måneden etter at loven trådte i kraft har vært halvparten av hva den var tidligere.

Det har blitt presentert noen mer eller mindre (helst det siste) teorier om hva som har skjedd med trafikken. Men alternative forklaringer til at det skyldes loven har jeg ikke sett.

Man kan mene mye om direktivet og denne loven.  Det skal jeg ikke gjøre i denne sammenhengen. Men det er uansett interessant å se at den åpenbart har hatt en ganske dramatisk effekt. De har hevdet at det ikke nytter å regulere Internett eller at lovgivning ikke har noen virkning, har fått et stort forklaringsproblem.

“4. Extending the principles of consumer protection rules to cover licensing agreements of products like software downloaded for virus protection, games or other licensed content. Licensing should guarantee consumers the same basic rights as when they purchase a good: the right to get a product that works with fair commercial conditions. ”

Man blir fristet til å si hva var det jeg sa? og velkommen etter. I 2003/2004 (ferdig januar 2004) skrev jeg en utredning for Justisdepartementet om Forbrukerkjøpslovens anvendelse ved levering av digitale ytelser. Min konklusjon var at forbrukerkjøpsloven burde gjelde også for digitale ytelser som lastes ned, så langt loven passer. Det er ikke store endringene som må gjøres. Til de som er så veldig hengt opp i juridisk presisjon når det er snakk om nettkopiering og tyveri, så kan jeg nevne at nedlasting ikke er _kjøp_, og derfor ikke omfattes av kjøpslovene. Så om du laster ned en fil (mot betaling) som viser seg å være beheftet med en feil, f.eks. et program som ikke virker som det skal, så har du som forbruker ikke de samme rettighetene som du ville hatt om du hadde kjøpt det samme programmet på CD eller DVD.

Men Justisdepartementet konkluderte med at de ikke ville foreslå en slik endring av forbrukerkjøpsloven. Så forskjellsbehandlingen mellom de to leveringsformer er der fortsatt.

Hvis Justisdepartementet hadde fremmet dette og det hadde blitt vedtatt i  2007 (eller tidligere), da kunne Norge ha fremstått som et foregangsland på dette området. Nå kommer vel Norge igjen diltende etter når man ser hva de andre bestemmer seg for i Brussel.

Det er kanskje på tide at Justisdepartementet henter denne saken opp fra skuffen?

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.

Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.

Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.

Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.

Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.

Tekstlesere eller elektroniske bøker har vært forsøkt lansert før, uten særlig hell. For at en slik dings skal kunne bli en suksess må minst to vilkår være oppfylt i tillegg til at den må være enkel å bruke: Skjermen må være god å lese og det må være et tilstrekkelig stort tilbud av innhold som folk faktisk er interessert i å lese. Stort sett har de systemer som til nå har vært lansert sviktet på begge punkter. Det vil være et pluss om leseren har tilleggsfunksjoner som kan gi den et større anvendelsesområde enn tradisjonelle bøker, men dette vil ikke selge dingsen hvis det grunnleggende svikter.

Jeg har ikke sett Kindle i virkeligheten. Jeg har derfor ingen mulighet til å bedømme skjermens lesbarhet. Men ut fra omtalen skal den være god. 800x600 punkter på en 6″ skjerm bør gi god oppløsning, men ikke særlig mye bedre enn hva man får på de beste bærbare PCer.

Amazon hevder at det er mer enn 90.000 boktitler tilgjengelig for Kindle. Det alene gjør Kindle langt mer interessant enn det som hittil har vært tilgjengelig. Stor pågang har gjort at Kindle raskt ble utsolgt, så jeg er nok ikke alene om å mene at dette er interessant.

Jeg sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål etter å ha lest en del om Kindle.

Den kommuniserer ved hjelp av 3G mobiltelefonnett, altså UMTS. Den bruker ikke internett. I reklamen begrunnes dette med at det blir enklere ved at man slipper å lete opp WLan-soner, ikke behøver internettabonnement, osv. Men jeg tror nok at en like viktig grunn til å velge en slik løsning er at man vil være mindre utsatt for piratvirksomhet. Hvis Kindle er satt opp til bare å kommunisere mot Amazon blir det vanskelig for pirater å lage massekopieringstjenester på nettet. Jeg har ikke noen innvendinger mot at man bruker ulike tekniske metoder for å hindre piratkopiering. Men hvis dette brukes til å låse kunder inne slik at innhold ikke kan leveres av andre enn Amazon, da blir jeg skeptisk. Vi må nok regne med å måtte vente en stund på norske bøker dersom de først blir tilgjengelige når Amazon finner det interessant.

Amazon lagrer de bøker man har kjøpt på en server. Rent teknisk lagrer de nok ikke annet enn informasjon om hva man har kjøpt slik at dette kan lastes ned på nytt, men det er greit nok. Den som ikke har nok lagringsplass kan derfor ha en “bokhylle” hos Amazon. Vi slipper unna back up problemet, og Amazon reduserer risikoen for at bøkene skal lekke ut på nettet. Men reklamen gir ikke svar på hva som skjer hvis jeg kjøper en ny Kindle. Vil jeg da få tilgang til min “bokhylle”, eller er den uløslig knyttet til min gamle Kindle? Hvis jeg må kjøpe mitt bibliotek på nytt dersom jeg bytter leser, er jeg ikke så veldig interessert.

Amazon reklamerer med informasjonstjenester som man kan få tilgang til. Med generell internettilgang er ikke nevt — og da har man vel ikke slik tilgang. Jeg synes det er et stort minus. Når man har en leseplate med en form for nettilgang burde det ikke være behov for å ha en til for å hente informasjon fra nettet.

Den bør også ha avtalebok/kalender.

En dings som Kindle kan ha mange muligheter. Den har en svart/hvitt skjerm med fire gråtoner. Andre bilder enn strektegninger kan man da glemme. Det begrenser verdien.
Kindle har 256Mb minne. Man kan utvide med inntil 4Gb med et SD-kort. Men dette er for svakt. Så lenge man bare skal lagre tekst er det kanskje tilstrekkelig. Men det begrenser muligheten for nye funksjoner.

Jeg skulle gjerne hatt en Kindle med GPS. Det behøver ikke være en veldig sofistikert GPS. Det er neppe Kindle man tar med for å lete etter geocacher eller for å vise vei når man kjører bil. Men det åpner spennende perspektiver når det gjelder f.eks. reiselitteratur. Reisehåndbøker som “vet” hvor man er, som markerer det på kartet og henter fram informasjon om området man er i. I dag får man GPS-mottakere for under 1000 kr og man får pulsklokker med GPS som registrerer treningsrute. Det bør ikke være mange hundrelapper i tillegg for å få en slik funksjon i en dings som allerede har skjerm og annet som en GPS-mottaker må ha.

Til tross for en del svakheter kan Kindle være det som gjør eboken “ready for take off”.
Foreløpig er Kindle ikke tilgjengelig i Europa. Det er en del rettigheter som må klareres før man kan begynne å selge utenfor USA. Kanskje er det like greit. Jeg ønsker meg neste generajon Kindle.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er alltid morsomt å spekulere i hvordan fremtiden vil se ut.

Jeg legger til grunn at de som skaper åndsverk også i fremtiden skal kunne få betaling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape åndsverk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brødjobb blir det liten tid til å skape. Selv om penger ikke nødvendigvis får folk til å skape, så kan mangel på penger være en effektiv måte å hindre at man gjør det. En sulten kunstner vil som regel være mer opptatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språksamfunn som Norge kan neppe opprettholde et rikt kulturliv uten betydelig støtte fra det offentlige. Men den kan ikke bli slik at kulturarbeidere blir statsansatte på fast lønn.

De som er kulturforbrukere må betale for sitt kulturkonsum, selv om prisen kan være subsidiert. I Norge vil vi fortsatt ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger. Men et kulturlivet kan ikke bare baseres på kollektive ordninger – ordninger som innebærer at man må søke og overbevise en eller annen stipendkomité om man skal få penger. Kollektive ordninger har en lei tendens til å bare støtte det etablerte. At staten nå støtter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etablerte enn på at poltitikken endres. Det er mer symptomatisk at en av Norges viktigste kulturelle eksportartikler, Black Metal, ikke har mottatt noe støtte fra det offisielle Norge. Og uansett vil disse ordningene være nasjonale fenomener mens det som skjer på internett vil være globalt.

Jeg er blant dem som tror at tradisjonelle kulturelle uttrykk og de medier vi kjenner kommer til å leve en god stund til. Det spretter stadig fram teknologifrelste som spår en snarlig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kommer i tillegg til det vi har, det erstatter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har alltid måttet ha et stykke teknologi for å kunne høre hermetisert musikk, og spranget fra en generasjon teknologi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske objeket, og det er noe nytt når man går over fra levering på fysisk medium til levering via nett. Det er ingen fornuftige grunner til at leksika skal fortsette å komme på papir. Leksikonprodusentene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktuelle. Men både Encylopedia Britannica og Store Norske Leksikon har nylig kommet i nye utgaver i bokform fordi det viste seg at det var dette markedet ville ha. Om man vurderer prisen i forhold til atall oppslag de fleste gjør i sine leksika, så er prisen for hvert opplag sannsynligvis velgdig høy. Men man skal åpenbart ikke undervurdere verdien av å kunne ha eksemplaret selv og av å ha et flott bokverk i sin bokhylle. Folks valg er ikke alltid rasjonelle i sine valg.

Neste: Forretningsmodeller» 

En nettbasert distribusjon må ha muligheten til en kontrollert distribusjon slik at den som ønsker det kan legge ut filer for salg. Det må være en betalingsløsning knyttet til dette og muligheten for en ukontrollert kopiering vil måtte være begrenset. Når jeg sier at løsningen må ha dette er det fordi jeg tror at også fremtidige forretningsmodeller vil være basert på det grunnleggende prinsippet om at den som leverer en var eller tjeneste får betalt for det som leveres og brukeren betaler for bruken. Hvis det ikke finnes løsninger som kan ivareta dette vil kanskje det som distribueres være fritt, men det vil bli mindre å distribuere. Jeg tror at DRM vil være en del av et slikt system. DRM kombinert med et rettslig forbud mot å bryte beskyttelsen er et krafig verktøy.

Det er ikke særlig overraskende at underholdningsindustrien har misbrukt dette verktøyet, og at det nå slår tilbake. Underholdningsindustrien kommer sikkert til å skyte seg i foten flere ganger. De har ikke akkurat utmerket med en evne til å lytte til markedet og blør nå kraftig for sine feil. Men DRM kan implementeres på mange måter. Et generelt angrep på DRM er ikke bedre begrunnet enn underholdningsbransjens angrep på fildelingsteknologien.

En DRM-implementasjon vil måtte være brukervenlig og samtidig gi utgiverne en rimelig sikkerhet. En erkjennelse av at brukervenlighet er viktigere enn bransjens kontroll sitter nok svært langt inne hos sentrale aktører i bransjen. Det skal være enkelt å spille av filene på flere avspillingsenheter innenfor husstanden og man skal ikke risikere at de filer man har blir uspillelige dersom man kjøper nytt utstyr.

I øyeblikket er trenden at man går bort fra DRM. Tiden vil vise om det betyr at man forlater DRM som sådann, eller om det bare betyr at man forlater dagens implementasjon av DRM. Erfraringene fra dette vil være interessante. Om det skulle vise seg mulig å ha en forretningsmodell som fungerer uten DRM, så ville jeg foretrekke det. Men skal det være mulig å ha en inntekt av å selge opphavsrettslig vernede verk også i fremtiden må dagens piratvirksomhet reduseres drastisk. Jeg tror ikke at det vil skje uten at piratene på en eller annen måte tvinges, og da er alternativene mindre hyggelige enn DRM. Men dette er et at de punktene hvor jeg vil bli glad om det skulle vise seg at jeg tar feil.

En løsning må være åpen. Hvis jeg tror at det finnes ganske mange der ute som er villige til å betale for det jeg måtte produsere, så skulle jeg kunne bruke denne teknologien for å beskytte mitt innhold, uten å måtte gå via et ”plateselskap” eller et ”forlag”.

Hva slags tekniske løsninger som vil velges, er ikke så lett å forutse. Jeg har ofte tenkt at en løsning med noe som tilsvarer mobiltelefonens SIM-kort kunne være en mulighet. Dette kan ligge på et kort eller en ”minnepinne”. Da kunne man lett flytte kortet fra en utstyrsenhet til en annen når man kjøper nytt. Har man kort med lisensnøkkel i en bærbar enhet kunne man tenke seg at man setter denne i en dockingstasjon eller kobler den til via en USB-kabel. Ved å sette min iPod i dockingstasjonen ville jeg da få tilgang til all lisensiert musikk på den aktuelle enhet uavhengig av hvilken musikk som er lastet opp på den bærbare enheten. Har man først en lisensnøkkel av denne typen vil man også kunne tenke seg løsninger hvor man kunne hente musikken fra servere og spille den på den aktuelle enheten. Slik vil jeg kunne få tilgang til min musikk over alt hvis jeg bare har en mobiltelefon, iPod, smartkort eller annet som kan kobles til avspillingsenheten. Men dette er bare én mulig modell. Det er sikkert mange andre muligheter. En slik distribusjon vil bare være én av mange modeller. Så lenge musikk– eller filmsamlingen ikke forsvinner sammen med gammelt utstyr og man ikke opplever noen vanskeligheter med å ta med musikken fra stua til kjøkkenet, til sin bærbare spiller eller til bilen, tror jeg de fleste vil være rimelig fornøyd. En DRM som ikke hindrer det de fleste vil oppfatte som normal bruk vil folk neppe ha noen problemer med.

Mange er mer opptatt av å nå ut med sitt budskap enn å tjene penger – i alle fall enn av å tjene penger i den kanalen som brukes. Poltisike aktivister, religiøse misjonærer, akademikere og kommersielle markedsførere har det til felles at deres primære interesse er å få sitt budskap fram til målgruppen. Mange er villige til å betale for å kunne komme ut med sitt budskap. Man prøver ikke å få folk til å betale for å se reklame.

For mange av oss er det nok slik at vi først og fremst ønsker å bli lest eller hørt, og at penger er underordnet. Men det betyr ikke at vi ikke er er interessert i å tjene penger. Om vi kunne nå ut og tjene penger på det vi gjør, så ville nok mange av oss ha foretrukket det. Ikke minst vil det gjelde de mange unge og håpefulle musikere som forsøker å bryte igjennom og er villige til å gjøre nesten hvas som helst for å få en platekontrakt. Dette er et poeng som ofte synes oversett. Forsøk på å skille mellom et ”profesjonelt” eller ”kommersielt” marked på den ene siden, og et åpent marked for amatørene på den annen, vil falle på dette. Om man skulle finne på å lage en kollektiv løsning med betaling til de som produserer innhold på nettet så vil jeg også ha min del, i den grad det blir lest. Det kan ikke bli slik at de som leverer innhold til et for brukerne gratis marked får betaling i et slikt system, mens de som velger en annen kanal ikke ser noe til de pengene. Jeg vil også ha det samme rettslige vernet som de kommersielle.

Noen vil sikkert bruke ”åpne lisenser”. Men selv om Larry Lessig har fått en nesten religiøs tilhengerskare til sitt Creative Commons, så representerer det ikke så veldig mye nytt. Også fra en del trykte medier kjenner vi vilkåret ”Ettertrykk tillatt med kildeangivelse” og lignende. Jeg har sympati med mye av tankegangen som ligger til grunn for Creative Commons. Men det er en så USA-sentrert ordning og bærer så mye preg av særheter i usansk tankegang og rettstradisjon at jeg ikke kan anbefale noen i Norge å bruke disse vilkårene. Creative Commons er et typisk eksempel på at man i USA mener at internasjonalisering betyr at verden skal tilpasse seg USA, ikke at USA skal tilpasse seg resten av verden. Vi trenger ikke importere usanske kanoner for å skyte spurv i Norge.

Abonnementstjenester kan være aktuelle i en del tilfeller. Folk er villige til å betale for å få mange fjernsynskanaler, og de kan nok være villige til å betale for å få tilsvarende på internett. Noen abonnementer vil kunne inngå i en pakke. Eirik Newth har nevnt som eksempel at Telenors kunder får tilgang til Store norske leksikon. For ”kjekt å ha” tjenester kan dette være hensiktsmessig. Prisen for et enkeltoppslag uten abonnement vil kunne føles for høy. For individuelle oppslag og det vil være lite aktuelt å tegne et abonnement den dagen man skal slå opp i leksikon for å avslutte en diskusjon rundt middagsbordet. Individuelle abonnenementer brukes for profesjonelle informasjonstjenester. Advokatfirmaer betaler f.eks. gladelig 5–600 kroner måneden pr samtidig bruker for å ha tilgang til Lovdatas betalingsbaserte tjenester.

Annonser vil være en aktuell finansieringsform for noen type tjenester. Tjenesten må da ha så mange brukere til at den blir tilstrekkelig interessant for annonsører. Men det er naivt å tro at annonser skal kunne finansiere alle tjenester på internett. Noen må uansett betale, og en reklamefinansiering betyr at noen må betale gjennom kjøp av de produkter og tjenester det reklameres for. Man finansierer en tjeneste gjennom en overheadbetaling på andre produkter og tjenester.

Reklamefinansiering medfører lett vridning av tilbudet. Man prioriterer det som har reklameverdi, som ikke nødvendigvis er det som har verdi for brukeren. Reklameverdien komme an på hvor egnet det er for å selge det produketet som skal selges, ikke verdien for brukeren. Når kommersielle TV-kanaler produserer programmer for unge seergrupper heller enn for eldre, så er ikke det fordi voksne folk ikke ser på TV. Men de er ikke like lettpåvirkelige av reklamen, så selv om de representerer mer kjøpekraft enn yngre seere så er de mindre interessante for annonsørene. Holder man seg til musikk så kan det hende at noe av barne– og ungdomsmarkedet kan finanasieres av reklame. Utgivelser av klassisk musikk vil neppe kunne finansieres på den måten. Saken om TV2 og Kristoffer Schaus syv dødssynder viser hvordan annonsører kan øve innflytelse på innhold. Selv om TV2 ikke bøyer av for annonsørpress i denne omgang, så kan det hende de har mistet lysten til å lage flere kontroversielle programmer.

Det har også vært lansert forslag om å finansiere innholdet på nettet gjennom en bredbåndsavgift. Jeg har sagt at dette er særdeles naivt, noe jeg stadig mener.

Hva folk vil være villige til å betale for og hvor mye de vil være villige til å betale avhenger av verdien tjenesten har for brukeren: Behovet for tjenesten, kvalitet i forhold til alternative tjenester og prisen for alternativer. Aviser har stort sett gått bort fra abonnement for sine nettutgaver. Så lenge det finnes mange alternativer som ikke koster noe vil det være vanskelig å få leserne til å betale. Dette er på mange måten den samme utviklingen som man ser for papiraviser, hvor de har dukket opp en rekke gratisaviser.

Platebransjens store problem er at gratistjenester har vært bedre enn det som plateselskapene selv tilbyr. At gratistjenestene er ulovlige har i alle fall ikke i tilstrekkelig grad bidrat til å dempe deres popularitet. Ved å bruke kreftene på å arbeide mot markedet i stedet for med det, har platebransjen latt piratene få en tilnærmet 100% markedsandel, og det har festet seg en holdning om at musikk er noe man ikke betaler for. Det er ikke lett å snu dette og bransjen blør krafig som følge av sine egne feil. De lovlige nedlastingstjenesten har nå blitt bedre. Men prisen er antageligvis fortsatt for høy. Først når de som kontrollerer store mengder innhold begynner å se på nettet som en mulighet og ikke som en trussel, kan vi vente gode forretningsmodeller.

I begeistringen over internetts muligheter har mange falt i den fellen at de tror at forlagene virksomhet består i å trykke bøker, og at plateselskapene presser og selger plater. Men dette erbare en liten del av hva plateselskap og forlag gjør. Det redaksjonelle kvalitetssikringsarbeidet er det viktigste. Mange vil nok mene at en del av plateselskapene slett ikke representerer kvalitet, men det skal vi ikke henge oss opp i her. De velger det som passer til deres profil, enten det er glatt og kommersielt eller smalt og eksotisk. Det meste som sendes inn til forlag og plateselskaper blir ikke utgitt. Stort sett er den silingen som skjer en hjelp for oss som forsøker å orientere oss i et uoversiktlig marked. Det som har sluppet gjennom nåløyet holder en viss kvalitet. Det har aldri vært noe kvalitetstegn for en forfatter å være utgitt på ”eget forlag”. Fjerner vi denne kvalitetssikringen åpnes det opp for at alle som ønsker det kommer ut, og det er en form for demokratisering. Men samtidig blir det vanskelig å orientere seg. En form for kvalitetessikring vil vi trenge også i fremtiden og vi vil måtte betale for den på en eller annen måte. Men det behøver ikke være forlag som står for dette. Spillelistene til en DJ hvis musikksmak vi deler kan fungere på denne måten. Det samme kan utvalgte blogger og andre nettsteder. Kvalitetskontrollen kan få mer preg av anbefalinger enn av at noen investerer egne ressurser i å distribuere verket. Men vi vil også ha tidsskrifter, forlag og plateselskaper, selv om de ikke lenger bruker papir og plastikk som distribusjonsmedium. Entusiaster har det med å blusse opp og så slukne. Vi trenger også noen som er profesjonelle som er der etter at den første begeistringen har sluknet, og de gjør det ikke gratis.

Neste: Betalingstjenester » 

En betalingsbasert tjeneste er avhengig av en betalingsløsning.  Denne må først og fremst være enkel for brukerne. Når betaling via telefonregningen har blitt ganske populært, så skyldes nok det først og fremst tjenestens enkelhet.

Transaksjonskostnadene må ikke være for høye og den må gi rimelig sikkerhet. For beløp av en viss størrelse er individuell betaling grei nok. Kredittkort og nettbankløsninger fungerer utmerket – selv om sikkerheten ved bruk av kredittkort ikke er tilfredsstillende. Men for små beløp blir transaksjonskostnadene for høye i forhold til de beløp som skal overføres. For noen år siden var det mange som trodde på mikrobetaling. Nå er det stille om dette. En viktig grunn til disse systemenes fiasko er at transaksjonskostnadene er for høye. Når man begynte å gå fra ideer til prototyper så man at transaksjonskostnadene ville bli langt høyere enn man trodde, og i virkeligheten ville de også antageligvis ha blitt langt høyere enn hva utviklerne også på dette tidspunkt trodde.

Mange av de som sto bak disse systemene hadde en naiv tro på at teknologien kunne løse alt, og hadde samtidig liten eller ingen innsikt i hvordan betalingssystemene faktisk fungerer. Det er relativt enkelt å lage en prototyp som kan presenteres som ”the next big thing” på konferanser m.m. Men de som presenterte slike hadde stort sett forstått lite eller ingen ting av de utfordringer man vil møte når dette skal skaleres opp til praktisk anvendbare løsninger. Overfor de som syntes å mene at den eneste utfordingen i et betalingssystem var tilstrekkelig sikker kryptering har jeg ofte svart at det er som å tro at hvis jeg bare får fint nok trykkeri kan jeg begynne å trykke mine egne penger. Så naive har mange av tankene bare mikrobetalinger vært. Når naive tanker om betalingstjenester kombineres med like naive tanker om hva forlag og plateselskap egentlig gjør, så er enhver forretningsmodell dømt til å havarere.

Sikkerheten i de presenterte systemer var heller ikke god nok. Man kunne presentere relativt høy sikkerhet og en ikke alt for komplisert (og dermed ikke alt for dyr) transaksjonsflyt. Men man kunne ikke få både enkehet og sikkerhet samtidig. Man måtte velge det ene eller det andre, et faktum de som skulle selge systemene var svært så lite villige til å innrømme.

Et av de selskaper som var høyt profilert med sitt system var Digicash, som hadde sitt eCash konsept for nettbetaling. Det finnes fortsatt et selskap som kaller seg Digicash og en tjeneste som kalles ecash, men det er noe helt annet enn var Digicash presenterte for ca 10 år siden. På en konferanse hvor bl.a. dette systemet ble presentert spurte jeg gjentatte ganger folkene fra Digicash om hvordan de så får seg clearingen av disse transaksjonene – en funksjon som er helt nødvendig for at systemet skal kunne skaleres opp til å omfatte mer enn transaksjoner hvor selger og kjøper har konto i den samme banken. De var åpenbart ukomfortable med spørsmålet, og kunne ikke svare annet enn ”it will be solved”. Det var åpenbart at de ikke hadde noen som helst idé om hvordan dette skulle kunne løses. Sannsynligvis forsto de heller ikke funksjonen. David Chaum, som var en av nøkkelpersonene i Digicash, kunne sikkert veldig mye om kryptering. Men betalingstjenester forsto han seg ikke på. Digicash kom likevel så langt at de fikk solgt sitt eCash til en del banker. Mark Twain Bank i Missouri tok det i bruk. Men det var i praksis stort sett begrenset til at man kunne kjøpe blomster fra den lokale blomsterhandleren og kjøpe porno på nettet. Den finske Merita bank (nå en del av Nordea), DnB og den tyske Commerzbank kjøpte alle lisens på denne teknologien. Men bare Merita tok den i bruk i noe som nærmest var en lekeprototyp. Grunnene til at systemet ble forkastet var at det ikke var skalerbart, det var for dyrt og sikkerheten var ikke tilfredsstillende.Jeg har ikke noe presist tall på kostnadene. Men jeg tror ikke at jeg bommer alt for mye om jeg sier at transaksjonskostnadene blir uforholdsmessig høye om man skal overføre beløp under 1$ / 1€. Selv om dette ikke er store beløp, så er det langt mer enn hva man så for seg som mikrobetalinger og mer enn hva man kan regne med at noen vil være villig til å betale for å lese en artikkel på nett. Det er symptomatisk at det meste man finner om dette på nettet er gammelt og ikke oppdatert. Man bør innse at mikrobetalinger var et blindspor.

En form for portalløsning bør kunne fange opp en del av transaksjonene. Telefontjenster betales på den måten. Hvis jeg fra min mobiltelefon med abonnement i Telenor ringer til en Vodaphoneabonnent i London, så er det mange som skal ha sin andel av det jeg betaler for samtalen. I den aller enkleste modellen er det tre aktører: Telenor, et selskap som tar seg av trafikken mellom Norge og England, og Vodaphone. I praksis er bildet langt mer komplisert. Om min samtale koster 5 kr, så deles ikke denne opp slik at det overføres f.eks. tre kroner til Telenor og en krone til hver av de andre aktørene. Jeg betaler til Telenor, og bryr meg ikke om hva som skjer videre bakover i kjeden. Telenor betaler landistanseoperatøren for x antall samtaler og/eller overføring av y Mb med data. Selskapet leverer en tjeneste til Telenor, og de bryr seg ikke om hvem som genererer den trafikken som kommer via Telenor. Vodaphone ser at de får et antall samtaler fra Telenor (evt vedkommende langdistanseoperatør), og bryr seg ut over dette ikke om hvor samtalene kommer fra. På tilsvarende måte kan jeg betale min portal for alt jeg henter via denne, uten at pengene direkte videreføres til den som leverer innholdet. Innholdsleverendøre  kan så få betalt for samlet innhold levert gjennom portalen uten at man behøver å holde styr på hvem innholdet er levert til – eller de kan ha en avtale om en annen prisstruktur. Det er i grunnen ikke noe annet enn det vi gjør når vi kjøper mat og øl i dagligvarebutikken: Vi betaler til butikken uten at pengene overføres til alle de som har levert varene. Butikken får ordne opp med sine leverandører, men det er ikke vårt problem.

Neste: Rettsutvikling»

Når det nærmest er krig mellom pirater og underholdningsindustrien må vi også vente å møte krigens logikk. Det vil si at vi går fra galt til verre inntil den ene er heldød mens den andre fortsatt bare er halvdød. Jo større skadene er og jo vanskeligere motstanden er, desto sterkere virkemidler vil man ta i bruk. Vi må regne med at man vil komme til å statuere noen eksempler for å markere at piratvirksomhet ikke er akseptabelt og innebærer en ubehagelig risiko. Underholdningsindustrien har til nå stort sett hatt retten på sin side, hvilket også vil si tilgang til statenes maktapparat. Det har vært et klart stemningsskifte i forhold til opphavsrettsutviklingen. Fram til årtusenskiftet kunne programvare– og medieindustrien få igjennom nesten hva som helst, og de møtte svært liten motstand. Men i de senere år har det skjedd noe, og det kom tydelig til uttrykk i den norske debatten rundt revisjonen av åndsverkloven i 2005. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Kanskje vil nå pendelen svinge ut til den andre siden, før det hele om en del år stabiliserer seg. Men opphavsretten er forankret i internasjonale konvensjoner, og det er nok mange av de som mener noe om spørsmålet som undervurderer vanskelighetene med å endre på dette. Når vi er EU-medlem uten stemmerett kan vi heller ikke påvirke noe på den arenaen.

I Norge har medieindustrien på dette punktet gått sikkelig på trynet gjennom ”DVD-Jon” saken. Om man har fulgt saken gjennom mediene kunne man få inntrykk av at den handlet om opphavsrett. Men egentlig gjorde den ikke det, selv om mye av argumentasjonen kom til å dreie seg om opphavsrett. Jon Lech Johansen var tiltalt etter den såkalte brevbruddsparagrafen, strl § 145. Fordi det var en kryptering på DVD-platen ble det påstått at han uberettiget skaffet seg tilgang til data. Det er mildest talt vanskelig å vinne fram med en argumentasjon om at det er uberettiget i forhold til denne bestemmelsen å skaffe seg tilgang til data på en DVD man selv eier. Også jeg fikk mitt førsteinntrykk av saken gjennom media. Da jeg senere leste tiltalebeslutningen og så hva han faktisk var tiltalt for ble jeg nesten sjokkert. Var dette virkelig alt? Min vurdering var at de ikke hadde en sjanse til å få ham dømt for dette, og jeg har aldri forstått hvorfor påtalemyndighetene ville ta ut tiltale på et så spinkelt grunnlag. Men det var medieindustrien som presset på for at det skulle reises sak, og påtalemyndighetene ga etter. De tapte da også. Det PR-messige tapet var langt større enn tapet i den konkrete saken. Om man ser det fra underholdningsindustriens side burde de hatt is i magen og rolig ventet på at implementeringen av Infosoc-direktivet ville medføre et forbud mot å bryte tekniske sperrer. I stedet oppnådde man å skjerpe motstanden og mange av argumentene i diskusjonen om revisjon av åndsverkloven og en del av det som faktisk ble vedtatt i 2005 kan føres direkte tilbake til ”DVD-Jon” saken.Skal man velge seg ut et nytt mål bør det være en sak som man kan være rimelig sikker på ikke å tape, og det må være mot en person som i liten grad får folks sympati. I tillegg må man regne med at man tar noen småfisker som bare har delt sine filer fordi dette har vært nødvendig for å få tilgang til mer interessant materiale fra andre. Skal medieindustrien kunne vinne noen slag på denne fronten må de både vise at det er kjeltringer som er bakmenn, og de må vise at ingen skal kunne føle seg trygge.

Får man ikke bukt med problemet på andre måter vil det også bli vanskeligere å stå i mot et press for mer overvåkning av nettet. Frihet forutsetter tillit, og man kan vel si at verken medieindustrien eller piratene har vist seg tilliten verdig. Medieindustrien klarer å identifisere en del av filkopistene. Jeg har selv sett brev til Universitetet i Oslo fra filmindustriens organisasjon hvor de viste til at de hadde identifisert nedlasting av nærmere angitte filmer fra maskiner i vårt nett. I dette tilfellet var det nettilkobling som ble brukt av studenter hvor de kunne koble til sin laptop, slik at vi ikke kunne vite helt sikkert hvilke personer som hadde misbrukt vårt nett på denne måten – men det var særdeles ubehagelig å få dette ved et institutt som nettopp arbeider med bl.a. opphavsrett. Vi var ikke særlig nådige overfor de vi kunne identifisere og som hadde misbrukt vårt nett på den måten. Erfaringene fra Kina viser at det er mulig å identifisere hvem som overfører hva på nettet. Etterforskning av barneporosaker viser også at ingen skal føle seg trygge. Bland “war on (t)error” inn i dette, og resultatet blir ikke særlig hyggelig.

Jeg liker ikke at ISPer skal måtte oppbevare kundeinformasjon i tilfelle de kan være til nytte i en fremtidig etterforskning. Men det er vanskelig å stå imot hvis man vet at det er nettopp dette som skal til for å avsløre kriminalitet av stor økonomisk betydning. Gjennom sin virksomhet legitimerer piratene repressive tiltak som jeg gjerne skulle ha
vært foruten.

Jeg vil heller ikke bli overrasket om man vil se et mer omfattende ansvar for ISPer. I dag er de i stor grad fritatt for ansvar etter ehandelsloven § 16. Kanskje vil vi kunne se en ansvarskonstruksjon hvor den som ikke vil identifisere synderne selv blir ansvarlig. Et slikt skyldansvar med omvendt bevisbyrde er noe vi kjenner fra mange andre områder. Da ehandelsreglene ble gitt var EU, som står bak disse reglene gjennom sitt ehandelsdirektiv, var man veldig opptatt av å legge forholdene til rette for ehandel, og av å hindre at de enkelte landene på egenhånd innførte strenge ansvarsregler. Etter som ehandel blir mer og mer ”business as usual” vil man neppe være like interessert i en særbeskyttelse for de som tilbyr slike tjenester.

Neste: Oppsummering »

En forretningsmodell må gjøre det mulig å levere innhold mot betaling på en måte som knytter betaling til bruk av innholdet. En form for DRM vil sannsynligvis være en del av en slik løsning, men det vil være i en mer brukervennlig implementering enn det vi har sett i dag. Dette vil bare være en av mange distribusjonsmodeller. Det vil være mye gratis innhold og reklamefinansiert innhold. En del vil leveres til abonnenter på ulike tjenester, enten som enkeltabonnement eller som del av en pakke.

Vi vil fortsatt ha behov for utvalgs– og kvalitetssikringstjenester, altså redaksjonelt arbeid. Dette må vi betale for på en eller annen måte. Men det vil være mer mangfoldig og kunne få andre former enn de vil til nå har vært vant til.

Vi må ha betalingstjenester som først og fremst er enkle. Mikrobetalinger er et dødfødt konsept.