NRK skriver ikke hvordan spørsmålet ble stilt. Men det typiske spørsmålet i slike målinger er “Hvis det hadde vært folkeavstemming i dag, ville du svart ja eller nei til norsk medlemskap i EU?”, eller noe tilsvarende. Jeg er neppe den eneste som mener at ja, Norge bør bli medlem av EU, men ikke nå. Jeg ville derfor fått problemer med å svare på et slikt spørsmål.

EU er i krise. Det er definitivt ikke tidspunktet å søke medlemskap. Kommer EU seg styrket ut av krisen, vil spørsmålet om norsk medlemskap igjen kunne bli aktuelt. Ender EU med brukket rygg, er det ingen grunn til å gå inn. Den som lever får se.

Om noen skulle spurt hva jeg ville ha svart om det hadde vært folkeavstemming i dag, ville mitt svar ha vært at det ikke er noen grunn til å avholde noen folkeavstemming i dag — og det uavhengig av hva opinonen måtte mene om medlemsakp. Men det svaralternativet finnes ikke i meningsmålernes spørreskjema.

Norge har en åpen og i stor grad råvarebasert økonomi. Vi er et land i Europas utkant med et folketall som tilsvarer omtrent halvparten av befolkningen i Paris-regioen. EU er vårt viktigste eksportmarked. Det hjelper ikke å si at Norge ikke har en eneste fisk å gi bort, hvis det ikke finnes noen som er interessert i å kjøpe all fisken vår.

Mitt klare inntrykk fra samarbeid med folk i store deler av Euroap, er at for de fleste er Europa=EU. Vi må gjerne argumentere for at vi er en nasjon vi med, og er i Europa. De andre vil nikke og si ja, ja. Så fortsetter de å snakke om Europa og mene EU. Spørsmål som bare er interessante for land som står utenfor EU er uinteressante for Europa. Det vil man ikke bruke tid på. I den grad Norge har andre interesser enn land i EU, vil Norges interesser bli ignorert. Det er ikke fordi man vil motarbeide Norge, men fordi Norge ikke er viktig.

For våre nordiske naboer er Europa=EU viktigere enn Norden. Andre nordiske land ser ingen grunn til å bruke tid på Norden, og lar seg represenere på lavt nivå i Nordisk råd. Det er i Brussel det skjer, ikke i Nordisk råd. Nordisk råd kunne kanskje ha vært politisk interessant om det hadde vært arena for diskusjon av nordiske posisjoner i forhold til prosesser som skjer i Europa. Med det vil Nordisk råd aldri kunne bli så lenge Norge og Island står utenfor EU. Da kan de drysse ut noen priser og litt kulturmidler, men ellers få stadig mindre betydning.

Noen drømmer om at vi også skal ut av EØS, i praksis avvikle EØS. Skulle Island bli medlem og Norge gå ut av EØS, vil EØS-avtalen bli en avtale mellom EU og Lichtenstein. Lichtenstein har omtrent like mange innbyggere som det bor i Sagene bydel i Oslo. Ut over å tette skattehull, vil ingen bry seg om Lichtenstein.

De som vil ut av EØS synes å tro på en handelsavtale som alternativ. Andre tror på Julenissen. Jeg har hørt argumenter om at vi allerede har en handelsavtale. Kanskje er avtalen fra før 1992 formelt sett fortsatt en avtale. Men uansett formaliteter er det lite realisme i å gjenopplive den avtalen. Hvis det er en avtale, vil det neppe være en avtale som er bindende annet enn i forhold til de 12 land som allerede var medlem i 1992.

Sveits har en handelsavtale. Sveits er langt viktigere for EU enn hva Norge er. Sveits er en strategisk plassert “øy” midt i Europa, og EU er avhengig av å ha avtaler om bl.a. transport gjennom Sveits. Sveits har nå en gang denne avtalen, og det er vanskeligere å si opp en avtale enn det er å ikke inngå en ny. Men EU synes å ha gått lei av sære og kravstore sveitsere. At Norge skal kunne gå ut av dagens EØS-avtale og få en avtale som den EU helst vil avvikle i forhold til Sveits, er lite realistisk. Man kan like gjerne tro på julenissen.

Jeg liker ikke EØS-avtalen. Det er en husmannskontrakt og en form for medlemskap uten stemmerett. I praksis må vi følge det EU bestemmer, men er ikke med på beslutningene. EØS-avtalen er virkelig et eksempel på demokratisk underskudd. Hvis EU kommer seg gjennom krisen og kanskje kommer ut som et sterkere EU, da kan det være tid for en ny diskusjon om å erstatte dagens EØS-avtale med et medlemskap som gir stemmerett. Men i dag er EU-medlemskap ikke aktuell politikk. Derfor behøver vi ikke å tenke på hva vi ville ha stemt om det hadde vært folkeavstemming i dag.

EU er viktigere for Norge enn Norge er for EU.

Jevnlig får vi patetisk skyggeboksing med politikere som vil “legge ned veto”, som om det er en reell mulighet. Formelt kan Norge selvfølelig la være å implementere “tjenestedirektivet”. Men det er naivt å tro at dette ikke vil ha konsekvenser for Norge. Fri utveksling av tjenester er en av de grunnleggende friheter. Hvis Norge ikke vil vedta de regler som gjelder for det indre markedet, da må vi regne med at Norske bedrifter ikke lenger fritt vil kunne tilby tjenester rettet mot EU. Vi kan ikke regne med at vi kan vedta særregler som gjør det vanskeligere for andre land å tilby tjenester i Norge, og samtidig ha selv ha fri markedsadgang.

Nå er det foreslått at man skal utarbeide et direktiv som sier at innskuddsgarantien i banker skal være 100.000 €. For de fleste land vil det være en klar forbedring, men for Norge vil det bety at dagens garanti på 2 mill NOK reduseres til ca 800.000 NOK. Helt forutsigbart var Per Olav Lundteigen uten og sa noe i retning av at “det norske folk skal ha 2 mill, det er klart Norge må legge ned veto”. Arne Skauge var nok mer realistisk når han sa at vi ikke vil ha noe valg om et slikt direktiv skulle bli vedtatt.

EU ønsker ikke en konkurranse mellom landene når det gjelder å tilby høyest mulig garanti. Innskudd vil gå til land som har høy garanti, noe som kan gi bankene i det landet en konkurransefordel. Skulle et slikt direktiv bli vedtatt og Norge “legge ned veto” (som selvfølgelig ikke er noe veto mot direktivet, bare at Norge sier nei til å innføre det), da må vi regne med at norske finansinstitusjoner ikke lenger vil kunne tilby finanstjenester i et europeisk marked. Det vil neppe være særlig bra for Norge.

Skal man påvirke må man være med når beslutninger forberedes og tas. Det nytter ikke å komme etterpå å si at vi ikke vil være med. Norge har helt frivillig valgt å stille seg utenfor beslutningsprosessene i Europa og da får man akseptere konsekvensene av det: Vi er ikke med når beslutninger tas, men må gotda resultatet. Det er visst dette som noen kaller “sjølråderett”.

Norge vil selvfølgelig ikke kunne bestemme alene i Europa, slik noen EU-mostandere synes å mane at man må kunne for å bli med. Det ville være grunnleggende utdemokratisk. Selvfølgelig bestemmer flertallet. Men det er ikke slik, som EU-motstandere og gjerne beskriver situasjonen, at det er norske interesser mot EU. Norge har felles interesser med mange EU-land, og det er allianser som følger polisike mer enn nasjonale skillelinjer også i EU. Men så lenge vi står utenfor har vi ikke noe å si.

Å være mot EU og EØS er en ærlig sak. Man kan være uenig, men det er posisjon som det er mulig å forstå. Derimot er det ikke mulig, i alle fall ikke for meg, å forstå hvordan man kan være for EØS som en varig løsning. Det er medlemskap uten stemmerett. Vi får omtrent alle plikter, man har ikke noe å si. Det er virkelig et demokratisk underskudd. Jeg skulle ønske noen politikere kunne hatt ryggrad til å si at vår rævdilting etter EU er en selvvalgt posisjon, og at vi må ta konsekvensene av det valg Norge har truffet.

Så lenge vi har en husmannsavtale med EU vil vi jevnlig se et de patetiske, politisk skuespill som Ibsen beskrev allerede i Peer Gynt:

“Jeg får vel følge dem på færden, –
men protesterer for alverden –!”