Danmark har ikke mange motbakker. Men de har mye motvind. I 1994 ble den danske klovnen Jacob Haugaard valgt inn på Folketinget, blant annet med løfter om medvind på alle sykkelveier. Jeg kan forstå at noen stemte på ham.
I formiddag syklet jeg rundt i København, dels for å få litt mer erafring med hvordan det er å være sylist i København Københav er, i motsetning til Oslo, en sykkelby. Den mest markante forskjellen mellom sykkelbyer og byer som ikke er sykkelbyer, er at i en sykkelby behøver man ikke tenke og planlegge en rute når man skal sykle. Man velger korteste vei fra A til B, og kan regne med at det er tilrettelagt for å sykle der. I København har man nok aldri hatt som mål at ingen skal bo mer enn 200 meter fra en vei som er tilrettelagt for sykling. Her skal man åpenbart kunne sykle fra dør til dør, på veier som er tilrettelagt for sykling. Slik bør det være i en sykkelby.
En viktig forskjell mellom byer som København og Amsterdam på den ene side, og Oslo på den annen, er at da man må 1970-tallet begynte å snakke om og legge planer for bedre tilretteleging for å sykle, begynte man i København og Amsterdam å gjøre noe, mens man i Norge stort sett bare pratet og planla, uten å gjennomføre, i de neste 40 årene.
I København har man laget broer for syklende og gående, som er stengt for biltrafikk. Slik gjør man det når man ikke bare snakker om, men også praktiserer at man prioriterer syklende og gående fremfror bilister. I Norge planlegger man for bilen først, uansett hva de sier.
Det er stort sett sykkelstier, som de kaller det i Danmark, som er fysiks adskilt fra kjørefelt og fortau. De er stort sett brede nok til at man enkelt kan passere en annen syklist, og til at man kan sykle to i bredden, hvilket man selvsagt skal kunne gjøre.
Nå sitter bilister stort sett alene i bilene sine, men likevel krever de plass nok til at de gangene de har med en passasjer, så skal de kunne sitte ved siden av hverandre og snakke sammen. Selvsagt skal også folk kunne sykle ved siden av hverandre og snakke samme. De tar uansett mindre plass enn en bil.
Selvsagt føres sykkeltilrettelegging gjennom kryssene. Det er ikke som i Norge, hvor en ganske dårlig sykkeltilrettelegging har det med å forsvinne når man virkelig har bruk for den.
Grønn bølge, tilpasset syklende. Slik gjør man i en by som ikke bare snakker om å prioritere syklende, men som faktisk gjør det. For å kunne ha noe slikt, må man ha sammenhengende sykkelveier, noe som gjør det lite aktuelt i Norge. Dessuten vil de som har ansvar for signalsystemene si at det ikke er mulig. Det sier de alltid år det er noe de ikke liker. Når man har viet livet sitt til å skape best mulig flyt for bilister, da blir det blasfemi å kreve at man skal prioritere på en annen måte. Da er det enklest å si at det ikke er mulig.
Trafikklys som ikke gjelder for syklende der det ikke er noe poeng at de skal gjelde for syklende. Trafikkregulering som er preget av at de som har planlagt ikke har tenkt på syklende, og laget reguleringer som er og oppleves som meningsløse hindre for syklende, det bidrar ikke til respekt for reguleringen.
Noen sier at det er så mye bedre sykkelkultur i København enn i Oslo. Det er på en måte riktig. Når de som planlegger og utformer regelverk tar syklende på alvor, kan man også regne med at de som sykler i større grad tar reglene og reguleringen på alvor. Når det er grønn bølge som forutsetter at man sykler 20 km/t, da er det ikke noe poeng å sykle fortere enn flokken.
Men først og fremst er det en bedre trafikkultur. Fotgjengere og bilister tar folk som sykler på alvor, og aksepterer deres plass i trafikken. Man ser ikke mange fotgjengere som går i sykkelveiene i København, og i alle fall jeg har ikke opplevd bilister som vil presse seg fram, som ikke overholder vikeplikt, etc.
Det ble ca 18 km med sykling og geocaching inne i København, før lunsj.
Etter lunsj ble det mer sykling enn geocaching, og etappen ble på ca 58 km.
Geocaching er en jakt på små bokser, noen kaller dem skatter. De er skjult på alle mulige og umulige steder, også i byer. Man finner dem på nettet og kan laste dem ned på en GPS, eller man kan bruke en telefon med GPS – i praksis en vanlig smarttelefon. Hvem som helst kan legge ut geocacher, men de må godkjennes av en reviewer før de blir publisert. Folk legger de gjerne på steder de vil vise fram, enten fordi stede er interessant i seg selv, eller det knytter seg en interessant historie til det.
Cacher graderes fra 1 til 5 etter vanskelighetsgrad og terrengvanskelighetsgrad. Noen ønsker å utfordre (og utfordres) med cacher som er vanskelig, eller er i krevende terreng som kan kreve treklatring, fjellklatring, dykking, osv.
Det er flere typer cacher. De “tradisjonelle” består stort sett av en boks, fra helt små til temmelig store, med en loggbok og kanskje noe mer inni. De ligger på de oppgitte korordinatene.
Multier består av flere steg. Startpunktet er de oppgitte koordinater. Så må man finne flere opplysninger underveis, som til sammen vil gi deg koordinatene til stedet der cachen er gjemt.
Noen cacher er mysterier. Det kan være mer eller mindre vanskelige oppgaver som man må løse, for å finne koordinatene til der hvor cachen er gjemt. En undergruppe av disse cachene er challenge. For å kunne logge disse, må man oppfylle visse kriterier. Ha funnet et antall cacher, et antall cacher med en speisifisert vaskelighetsgrad, ha funnet cacher i mange land, flere land på en dag, osv Jeg liker å finne disse når jeg er kvalifisert.
Earth cacher krever at du besvarer spørsmål om naturen, ofte geologien, på stedet. På disse er det vanligvis ikke noen loggbok som skal signeres.
Event er en sammenkomst. Det kan være alt fra at man møtes på en pub, til store eventer med hundrevis, kanskje tusenvis av deltakere. Noen arangerer “meet & greet” event når de besøker et sted. De sier i praksis “her er jeg”, og spør om andre geocachere har lyst til å møte dem på angitt sted til angitt tid. Så vidt jeg vet må alle eventer være offentlig annonsert og åpne for alle. De gir en fin mulighet til å bli kjent med andre som driver med dette.
Noen cachetyper får man ikke lenger lage. En type er webcam-cacher. Man må stille seg opp foran et angitt webkamera, og kopiere bildet av seg selv. For en del år siden krede det at man samarbeidet med noen som satt ved en PC. Nå lagrer man bildet selv med smarttelefon. Det at det har blitt så lett, er kanskje noe av grunnen til at man ikke får lage fler. Men de som allerede er laget, blir værende.
Virtuelle cacher innebærer også at man skal samle opplysninger, og ofte ta et bilde av seg selv på stedet. Nylig ble noen av de som har lagt ut de mest populære cachene belønnet med at de kunne legge ut virtuelle cacher, til sammen ble det gitt 4.000 slike tillatelser. Dermed har det kommet en del nye.
Noen cacher er mer attraktive enn andre. Noen fordi de er spesielt flotte, noen samler på trær, osv. Man kan lage mange konkurranser og mange typer mål for seg selv.
Den første geocachen ble lagt ut i mai 2000. Gamle cacher er attraktive. Den eldste i Danmark, Kippers in the Jungle (Denmark’s first), ble lagt ut i september 2000. Men den ligger på en annen kant av Skjelland, og passet ikke inn i ruten denne gangen. Det får bli en annen gang. Jeg liker å finne cacher i mange land, og vil gjerne ha en del land komplett på fylke/provins/delstatsnivå. Dessuten liker jeg å finne gamle cacher og caher som de ikke lages flere av, så som webcam og virtuelle. Alle slike resultater vises på ens offentlige cacheprofil, hvis man ønsker at det skal være tilgjengelig.
Da denne turen startet så mitt cachekart for Danmark, på provinsnivå, slik ut:
Jeg manglet en provins. Men jeg er i den provinsen nå, og har funnet en cache her. Det tar litt tid før kartet oppdateres, men i morgen bør “Det grønne skiftet” ha skjedd også for Danmark. Og nå har det det blitt “imorgen”, og kartet er slik jeg ønsker at det skal være:
Jeg har planer om å gå gjort noen provinser grønne i andre land også.
Etter å ha syklet rundt i København, syklet jeg til Køge, med noen stopp for å finne noen cacher på veien Hovedgrunnen til å dra hit, er at det gjør morgendagens etappe ca 40 km kortere, sammenlignet med om jeg hadde blitt værende i København.
Køge er en fin, liten by. Jeg oppdaget at det er mye idyll inne i bakgårdene er, men butikker, cafeer, osv.
Men jeg oppdaget også at det er en by som stenger tidlig. Jeg kom hit ca kl. 19.30. Etter en dusj og diverse annet, begynte klokken å nærme seg 21 innen jeg gikk ut for å få meg noe å spise. Mange steder kunne melde at “kjøkkenet er stengt”. Men jeg fikk mat til slutt.
Nå har det blitt torsdag morgen. Planen for i dag er å sykle til Rødbyhavn, samt å plukke noen, men ikke mange cahcer underveis. Det kommer til å bli en lang etappe. Heldigvis sier værmeldingen at vinden skal dreie noe, slik at det blir litt mer medvind, eller “gode bein” som det også kalles.
I morgen er den første togdagen, hvor jeg får testet bikerail konseptet.
Bikerail 2018 Med sykkel på Interrail - utreise: (Oslo - København -- Montpellier.
Sykkelturer
Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 2: København til Køge →
