Det er en lang tradisjon at universitetsjurister tar oppdrag ved siden av oppgavene ved universitetet. I et praksisnært fag som jus er det viktig, etter min mening nødvendig å gå ut i den praktiske juridiske virkeligheten, akkurat som medisinere bør møte virkelige pasienter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjennom dommer og andre skrifter. Vi må kjenne prosessene bak, enten det er strategiske, taktiske, kommersielle eller andre vurderinger. Kort sagt må vi få ut i verden og få litt “møkk” på fingrene.

Universitetet er ikke akkurat lønnsledende. Dyktige jurister er ettertraktet og kan stort sett velge og vrake i spennende jobber. Eksterne oppdrag kan fylle ut noe av gapet mellom universitetslønn og det man kan tjene andre steder. Hvis det viktigste er å tjene mest mulig penger begynner man ikke å arbeide på universitetet. Men at vi prioriterer annet enn å tjene mest mulig betyr ikke det at inntekt er uten betydning. Så mulighetene til å ha noen inntekter på si er med når en universitetsjobb vurderes mot andre muligheter.

Institutt for rettsinformatikk, eller Senter for rettsinformatikk som det nå heter, har alltid at en stor andel eksternfinansierte prosjekter. Dette har gjort oss bevisste når det gjelder hva man som universitetsinstitutt kan påta seg, og hva man bør si nei til. Vi har bl.a. sagt nei til parter som er i en aktuell konflikt, til oppdrag hvor resultatet ikke kan offentliggjøres og instituttet kan selvfølgelig ikke påta seg å sitte i voldgift eller delta i andre former for tvisteløsning. Men som enkeltpersoner kan vi kunnet gjøre en del av dette.

I 1999 etablerte bl.a. min kollega Jon Bing og jeg selskapet Bing & Partners. Det ble senere endret til Bing & Co.  En viktig grunn var å skape et klarere skille mellom det som gjøres gjennom universitetet, og det som gjøres utenom. Den gangen grep internrevisjonen ved UiO inn. Daværende internrevisor likte det ikke. Det ble derfor en prosess mellom oss og universitetsledelsen. Enden på den prosessen var at Universitetsdirektøren konkluderte med at dette meget var meget ryddig og eksempel på hvordan slik virksomhet burde organiseres. Han så det hele som uproblematisk.

For oss gjorde selskapsdannelsen det også enklere å organisere et samarbeid og å etablere en infrastruktur utenfor UiO. Det er en del praktiske ting vi ikke har behøvd å ta hånd om selv, vi har kunnet holde alle møter med oppdragsgivere utenfor UiO, osv.

Vi har neppe tjent noe rent økonomisk på denne organiseringen. I alle fall for egen del kommer de fleste eksterne oppdrag til meg direkte. Eventuelle ekstra inntekter som kommer som en følget av å ha etablert selskapet var nok mindre enn de kostnader det medførte å opprettholde en egen organisasjon. Men hovedmålet var å skape ryddighet og organisere vår virksomhet på en for oss mer hensiktsmessig måte, ikke å tjene mye mer penger. Så det var greit nok.

Med virkning fra 1. januar 2011 fusjonerte Bing & Co med advokatfirmaet Hodneland, til selskapet Bing Hodneland. Da jeg meldte denne selskapsendringen inn i registeret for bierverv, var tilbakemeldingen at dette ville ikke Institutt for privatrett og Det juridiske fakultet godkjenne. Samtidig pågikk det en prosess med gjennomgang av reglene for sidegjøremål. Dette endte med en innstramming, som bl.a. innebærer at man ikke kan være partner i et advokatfirma. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor, for de som orker å lese mer. Men i alle fall:

Dette vedtaket gjorde at jeg har blitt tvunget til å ta et valg som jeg gjerne skulle ha unngått. Men skal jeg noen gang gjøre noe annet enn å være ved Universitetet, så er vel dette siste mulighet. Ved siden av å være ved universitetet er advokatrollen den av de typiske juristoppgaver som alltid har tiltalt meg. Så da får jeg gi advokaten i meg en sjanse. Derfor søker jeg permisjon for to år og vil fra høsten være advokat på heltid i Bing Hodneland.

Når jeg først har tatt dette valget, ser jeg fram til å ta fatt. Mange av de som som i dag arbeider innenfor “mine” områder hos i Bing Hodneland er tidligere vitenskapelige assistenter ved Institutt for rettsinformatikk. Det er personer jeg har kjent lenge og som er meget dyktige jurister. De utgjør et godt og spennende fagmiljø.

Om jeg i denne tiden kommer til å ha en tilknytning til UiO avhenger av Det juridiske fakultet. Jeg kan godt tenke meg å ha noe undervisning og veiledning. Jeg liker å undervise og jeg anser meg selv for å være ganske dyktig på det området. Men det forutsetter at jeg kan ha en professor II-stilling (20%) ved Det juridiske fakultet. Til nå har man vært restriktiv, etter min mening for restriktiv, i sin bruk av slike stillinger. Men skal fakultetet kunne nyttiggjøre seg noe av min undervisningskapasitet, så er det en forutsetning. Jeg er ikke interessert i å være timelærer.

Jeg er uenig i den innstrammingen av reglene for sidegjøremål som Det juridiske fakultet har fastsatt. Men jeg bestrider ikke fakultetets rett til å fastsette slike regler, og fakultetet må selvsagt følge sitt eget regelverk.

Som nevnt er det nødvendig for universitetsjurister å ha nærkontakt med det praktiske rettsliv. Det er også fakultetet enig i, og ser dette som verdifullt. Det er også greit å fylle ut noe av lønnsgapet mellom universitetsstillinger og andre juriststillinger. For oss som har valgt å arbeide ved universitetet har ikke det å tjene penger førsteprioritet. Men inntekt er selvfølgelig ikke uten betydning. Jeg tror ikke jeg ville ha valgt UiO som arbeidssted hvis det ikke hadde vært muligheter til noen slike ekstrainntekter.

Man skal selvsagt være bevisst hvilke oppdrag man kan si ja til, og hvilke man bør si nei til. For min del har jeg alltid sagt nei til oppdrag som innebærer å representere en part. En advokat driver i praksis mest med rådgiving. Men når situasjonen og klienten krever det, så skal advokaten gå i krigen for sin klient. Da skal man ivareta klientens interesser på en best mulig måte, ikke veie for og imot med en akademisk distanse. Min vurdering har vært og er at dette lett kan komme i konflikt med den akademiske integriteten. Også ellers må man selvsagt vurdere mulige interessekonflikter. For en universitetsansatt må alltid universitetets interesser gå foran hvis det kan være konflikt mellom disse og et eksternt oppdrag. Til nå har det ikke vært noe problem å håndtere dette. I et større selskap kan nok risikoen for interessekonflikt være større. Men den bør heller ikke være uhåndterbar, og i alle fall jeg har vært mentalt innstilt på å tre ut av advokatfirmaet dersom det skulle oppstå en uløselig interessekonflikt.

Jeg er ikke enig i at måten virksomheten er organisert på skal være avgjørende. Man må se på hva man faktisk gjør og i hvilket omfang det skjer. Det kan godt være selskaper som har en slik profil at partnerskap eller annen fast tilknytning vil være i beste fall problematisk. Jeg pleier å nevne advokatfirmaet Simonsen som et eksempel. Simonsen er et utmerket advokatfirma. Men de er en så markert representant for bl.a. film– og musikkbransjen at det for en universitetsansatt opphavsrettsjurist ikke ville være mulig å opprettholde nødvendig distanse til disse interessene om man har en fast tilknytning til selskapet. Arbeider man på andre rettsområder vil ikke Simonsen representere noe større problem enn andre. Jeg ser ikke at Bing Hodneland har noen tilsvarende profil som knytter selskapet til bestemte interesser på mine arbeidsområder.

I mange andre land er det vanlig at juridiske professorer også er partnere i advokatfirmaer. Jeg kan ikke huske å ha sett noen eksempler på at det har representert noe stort problem.

Min vurdering er at uformelle bindinger gjennom en nært, men ikke formalisert samarbeid over tid, kan være vel så problematisk — enten det er til advokatfirmaer eller andre. Slike forbindelser er lite synlige. Det er mer ryddig når det hele er åpent.

Det juridiske fakultet er ikke en like attraktivt arbeidsplass som det en gang var. Det merkes på rekrutteringen. De dyktigste juristene går i større grad andre steder. Kanskje søker de stilling som stipendiat og tar en ph.d grad. Men så forsvinner de. Selv om en del gir uttrykk for at de kan tenke seg å komme tilbake til fakultetet etter noen år i advokatbransjen, så gjør de det i praksis ikke.

Min vurdering er at denne innstrammingen er ytterligere et skritt i gal retning, og at det vil gjøre rekrutteringssituasjonen enda vanskeligere. Reglene åpner for å gjøre unntak for stipendiater og post doc. Man kan begrunne unntaket med at dette gjelder midlertidige stillinger. Men det gjør ikke en videre karriere ved universitetet mer attraktiv hvis det betyr at man må avvikle det forholdet man hadde til f.eks. et advokatfirma i stipendiatperioden.

Noe av det som alltid har tiltalt meg ved universitetet er den akademiske friheten: Muligheten til å forfølge faglige problemstillinger som man selv mener er interessante, uavhengig av om andre måtte dele ens interesse og begeistring. Verden går fremover ved at noen våger å stole på egne tanker og vurderinger, og gå mot strømmen.  Det hele har vært basert på en tillit til oss som arbeider i systemet.

Det er i disse dager 30 år siden jeg ble ansatt i min første stilling ved UiO, som vit.ass. ved Institutt for rettsinformatikk. Mye har endret seg siden den gang. Noe til det bedre. Jeg er blant de som liker at resultater i større grad tillegges vekt ved ressurfordeling enn hva som var tilfellet før. Tidligere var det slik at det man hadde fått, f.eks. av stillinger, kunne man beholde nærmest til evig tid. De veletablerte hadde flertall i alle besluttende organer og (mis)brukte i stor utstrekning den posisjonen til å tilgodese seg selv. Den som ville ta opp nye spørsmål hadde dårlige vilkår, i alle fall etter at den jevne veksten gjennom 60– og 70-tallet stoppet opp. Man kan mene mye om hvordan resultatfinansiering er gjennomført. Det er mye å være kritisk til, men den diskusjonen går jeg ikke inn i her. Vektlegging av resultater gir mer dynamikk i systemet.

Men mye har gått til det verre. Vi har sett en stadig tiltagende byråkratisering. Vi må skrive flere søknader og rapporter, og det er langt mer som skal kontrolleres og “kvalitetssikres”. “Kvalitetssikring” betyr stort sett at vi må rapportere til noen byråkrater, som på en eller annen måte skal kontrollere oss. Det skal til og med sitte byråkrater å overprøve rapporteringen av publikasjoner. Noen har til og med funnet på noe så idiotisk som at om man skulle glemme å skrive på en publikasjon at man er ansatt ved UiO, så blir den ikke godkjent i tellekantsystemet. Jeg har lurt på hvor mye ressurser som går med til å ettertelle registrerte publikasjoner, men har ikke sett noen oversikt.

Listen kunne ha blitt lang, men jeg skal ikke komme med mange eksempler. Byråkratisering og “kvalitetssikring” gjør at det blir stadig fler byråkrater i forhold til antall vitenskapelig ansatte. Administrasjonen har endret seg fra å være et støtteapparat for forskning og undervisning, til å bli styrende og kontrollerende. Det betyr også at vi som er i vitenskapelige stillinger må gjøre stadig mer av oppgaver som i alle fall jeg ikke liker, slik at det blir mindre tid igjen til det som gjør universitetet interessant.  Videre signaliserer det stadig mindre tillit til oss som arbeider i systemet. Det nye regimet for sidegjøremål, med generell innstramming, rapportering og krav om godkjenning er ytterligere en omdreining på denne skruen.

Man kan lese mer om sammenslåingen på nettsidene til Bing Hodneland.

Men tar man seg bryet med å lese avtalevilkårene for bruk av Operas tjenester, så er konklusjonen klar: Man må gjerne bruke dem til å laste ned og til å laste opp ganske verdiløst materiale. Men ikke last opp noe som har noen som helst verdi, for her er det virkelig “støvsugerklausuler” hvor Opera vil ha rett til alt. Dette står å lese i deres vilkår:

“By uploading Content to Opera’s site, you grant Opera an unrestricted, royalty-free, worldwide, irrevocable license to use, reproduce, display, perform, modify, transmit, and distribute such material in any manner, including in connection with Opera’s business, and you also agree that Opera is free to use any ideas, concepts, know-how, or techniques that you send Opera for any purpose. For the avoidance of doubt, this clause does not apply to the files you share as an End-User of the Opera Unite, as such files are never uploaded to Opera’s site. Opera will not make a claim to own or use those files.”

Konklusjonen er enkel: Ikke del ideer, kunnskap eller annet med Opera, og ikke last opp noe, med mindre du har et klart ønske om å gi dem alt.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.

Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.

Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.

Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.

Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.

Boken finnes på http://www.torvund.net/index.php?page=it_ktr_00