Category Archives: Jus

Influensere, ytringsfrihet og sutringsfrihet

Dette er en av mange kommentarer som jeg startet på for ganske lenge siden. Men andre oppgaver gjorde at det ikke ble tid til å gjøre den ferdig før tiden hadde løpt fra den. Men spørsmål har det med å dukke opp på nytt. I kjølvannet av Natt og Dags ikke helt heldige omtale av influensere som hyller seg selv, nå kjent som Wixen award, ble det på nytt aktuelt. NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad treffer spikeren på hodet når hun skriver: Smarte selgere når blitz­lampene lyser, sårbare enkelt­personer idet de får kritikk. En gamnelt jungelord, eller hva man skal kalle det, lyder: If you can’t stand the heat, stay out of the kitchen.

Så tilbake til der jeg egentlig startet denne kommentaren:

Tirsdag 25. april 2023 deltok tvillingsøstrene Vita og Wanda Mashadi i NRK-programmet Debatten, hvor de kom med nedsettende karakteristikker av rusmisbrukere. Hvorfor de var invitert som deltakere i “Debatten”, forteller først og fremst ganske mye om forfallet i NRK generelt og “Debatten” spesielt. Før skulle man ha noe å bidra med for å bli invitert inn i slike debatter, men det er åpenbart ikke lenger et krav. Det bør ikke overraske noen at tilliten til NRK synker.

Så langt jeg har klart å finne ut, har Vita og Wanda ingen sakkunnskap på området, noe de for så vidt bekreftet gjennom sin deltakelse i “Debatten”. De er såkalte “influensere”, alstå reklameplakater som selger sitt ansikt og sin sjel (om de har noen ) til de som vil betale for at de skal reklamere for dem. De hadde kommet med noen nedsettende karakteristikker av rusmisbruk på Instagram, og siden de har mange følgere i sosiale medier var det åpenbart tilstrekkelig for “Debatten”-redaksjonen til at til ble invitert inn som deltakere.

Continue reading Influensere, ytringsfrihet og sutringsfrihet

Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

“Rettsstaten forvitrer” kunne vi lese i en overskrift i Aftenposten. Håkon Wium Lie spissformulerer seg ut i det absurde:

“Ordningen med Lovdata er et svik mot demokratiet og det nærmeste vi kommer et statskupp her til lands,”

Dette er rent tøv, og et uttrykk for den utbredte holdningen: Vi vil ha alt, vi vil ha det gratis, og vi vil ha det nå (eller aller helst i går)”.

Rettskildene har aldri vært mer tilgjengelige enn de er nå, og veldig mye er gratis tilgjengelig. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake, før man enten måtte kjøpe “den store røde”, et særtrykk av loven, eller ha abonnement hos Lovdata for å få tilgang til den norsk lovningen. I dag er alle gjeldende lover og alle gjeldende forskrifter gratis tilgjengelig på nett. Det er Lovdata som har sørget for det. Lovdatas formål etter vedtektenes § 3 er “å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Stiftelsen kan påta seg oppdrag fra såvel det offentlige som fra private i forbindelse med dette. Stiftelsen kan også bidra til forskning og utvikling innenfor stiftelsens formål”.

Continue reading Lovdata hindrer ikke tilgang til rettskilder

Ytringsfrihet og medieregulering — et kurs med 10 studiepoeng

Jeg har i en del år hatt kurset RINF 1100 “Ytringsfrihet og medieregulering”, som går i vårsemesteret. Det er et kurs om de rettslige sidene ved ytringsfrihet og medieregulering. Det er et kurs for de som møter spørsmål om ytringsfrihet, men som ikke er jurister og ikke har ambisjoner om å bli jurister. Skjønt noen jurister kan sikkert også ha nytte av en slik innføring i dette området. Som nevnt i overskriften er det et kurs som gir 10 studiepoeng. Vi kan behandle ytringsfrihet i mange perspektiver. Vi kan diskuere hvorfor vi har og bør ha ytringsfrihet, og hvor omfattende den bør være, vi kan beskrive og diskutere ytringsfrihetens kår i verden. Og vi kan diskutere spørsmålet om hvilke ytringer som er tillatt og hvilke som ikke er tillatt etter norsk rett. Dette kurset handler om ytringsfrihet i et rettslig perspektiv, altså om hvilke ytringer som er tillatt og hvilket som ikke er tillatt. Men man kan ikke diskutere det uten også å diskutere hvorfor vi bør ha ytringsfrihet og hvor omfattende ytringsfriheten bør være.

Jeg velger nå å lage en liten presentasjon av kurset, kall det gjerne reklame. Kurset ble utviklet til det tverrfagelige og tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Bak dette programmet sto Institutt for informatikk, Institutt for meider og kommunikasjon, og Institutt (når Senter) for rettsinformatikk. Vårt bidrag var kursene “Ytringsfrihet og medieregulering RINF 1100” som undervises i vårsemesteret og det tilsvarende faget “Opphavsrett og beslektede emner RINF 1200”, som undervises i høstsemesteret.

Tverrfaglighet er et honnørord. Universitetet i Oslo har problemer med å ivareta tverrfaglige og tverrinstitujonelle satsinger. Jeg har deltatt i noen, og det pleier å gå omtrent slik:

Noen entusiaster drar i gang prosjektet, og får støtte fra sine institusjoner. Men UiO klarer ikke å ta vare på slikt som går på tvers av fag og institusjoner (innenfor UiO). Etter en tid blir satsingen plassert i linjen, altså under ett insitutt og dermed ett fakultet. Da prioriterer man der det man ved den institusjonen mener er viktig, og det pleier å være fagets kjerneområde og det er ikke slikt som strekker seg over mot andre fag og går på tvers av faggrenser. “Digitale medier” ble på denne måten lagt til Institutt for informatikk. Det var en informatikkomponent i studieprogrammet, men det var ikke et tungt informatikkfag. Så da var det ikke viktig nok når man skulle prioritere ressuser ved Insitutt for informatikk. Så da ble studieprogrammet lagt ned. Og slikt skjer typisk på det tidspunktet da markedet for de som har en slik utdannelse virkelig åpner seg. Så da kommer gjerne andre institusjoner på banen, og UiO blir stående på sidelinjen med tapte muligheter, og ingen vil bruke krefter på å reise det på nytt. Det er ingen kritikk mot Institutt for informatikk spesielt i dette. Da det kom til at programmet måtte plasseres i en linje var det ingen stor entusiasme hos de som deltok, og IFI tok ansvaret så lenge det varte. Det hadde neppe gått bedre om noen av de andre hadde tatt ansvaret.

Men om programmet ikke lenger finnes, så har vi fortsatt en del av de kursene som inngikk i programmet. De som i dag tar “våre” fag er studenter som tar det som en element i andre studieprogrammer, og andre som har behov for og/eller interesse for kunnskap om ytringsfrihet og medieregulering. Det kan være folk fra pressen, forlag, og ulike organisasjoner og institusjoner. Det er ofte en spennende gjeng av studenter. Antallet kan variere en del fra år til år. De temaene som behandles, er:

Ytringsfrihetens grunnlag i Grunnloven og menneskerettighetene. De fleste er for ytringsfrihet. Men jeg tror ikke noen er for en ubegrenset ytringsfrihet. De som sier at de er det, som Elon Musk, er raske til å snevre inn ytringsfriheten når noen benytter sin ytringsfrihet til å kritisere dem. Andre klager over at de blir kansellert. Det er påfallende hvordan enkelte til stadighet får store medieoppslag hvor de kan fortelle om at de blir kneblet og kansellert fordi de mener det de gjør.

Det er når vi møter ytringsfrihetens grenser at vi får de viktige rettslige diskusjonene. Det er de ubehagelige og upopulære ytringer som trenger ytringsfrihetens vern. Ytringsfriheten er utgangspunktet. Det er ikke slik at vi må begrunne hvorfor ytringer skal være tillatt, men hvorfor man vil forby noen ytringer. Vi går bl.a. gjennom de lovbestemmelser som begrenser ytringsfriheten når det gjelder:

  • Diskriminerende og hatefulle ytringer.
  • Ærekrenkelser, vern av privatliv
  • Pornografiske og seksuelt krenkende ytringer (særlig bilder)
  • Trusler og oppfordring til straffbare handlinger
  • Pressens referatprivilegium
  • Informasjonsfrihet (rett til å ha og motta informasjon)

Regulering av medier er i stor grad også begrensning av ytringsfrihet. Vi går gjennom regler om

  • Redaksjonell frihet i medier og
  • redaktøransvar,
  • kildevernansvar for plattformer,
  • konsesjonser for TV,
  • reklameregler mm.

Læreboken er min bok Ytringsfrihet og medieregulering. Ytringsfrihet er et dynamisk område. Bøker er ikke like dynamiske. Boken ble utgitt i 2020, og det har skjedd mye siden den gang, både når det gjelder lovgivning og rettspraksis. Undervisningen er selvfølgleig oppdatert, slik at vi gjennom den vil bringe fremstillingen ajour med utviklingen.

Undervisningen består av 10×2 timer forelesninger, og et kurs på 5×2 timer. I kursdelen går vi gjennom oppgaver, bl.a. slik at den type oppgaver som gis på eksamen ikke skal komme som en altfor ubehagelig overraskelse. Ingen undervisning er obligatorisk. Praktiske opplysninger, oversikt over undervisning mm, finner du her.

Flere praktiske opplysninger: Jeg har ansvaret for undervisningen, men er som vanlig uvitende om alle praktiske spørsmål som jeg ikke har ansvar for. Her er det jeg har fått oppgitt om påmelding mm, fra de som kan noe om dette:

Fri fra 2024

Så har nok et år løpt ut, og nye verk faller i det fri. Når jeg nå ser tilbake, så tar jeg med at min bok Opphavsrett for begynnere kom i 3. utgave i 2023.

Opphavsretten varer hos oss i 70 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det er nå 70 år siden utløpet av 1953, slik at det er verk av opphavere som døde i 1953 som nå faller i det fri. Jeg har kommet til år jeg selv har et forhold til, som ikke er historiske årstall som jeg bare kjenner av omtale. Det vil nok gå noen år før vi kommer til år jeg husker noe fra. Det er fortsatt to år igjen til det året jeg ble født. Men jeg har kommet til et år da mange jeg kjenner ble født.

Før vi ser nærmere på opphavere som døde i 1953, minner jeg om hovedregelen etter Bernkonvensjonen art 7 (8) at når et verk ikke lenger er vernet i hjemlandet, er det heller ikke vernet i andre land. Jeg kan også ta med den andre siden av dette: Det er retten i det landet hvor man søker beskyttelse som skal legges til grunn. Vi holder oss i Norge, og da er det norsk rett som gjelder. Om et verk skulle være vernet i hjemlandet, vil det likevel ikke være vernet i Norge hvis de ikke er vernet etter norsk rett. Sist jeg sjekket hadde Mexico en vernetid på 100 år etter utløpet av opphavers dødsår. Det får ingen betydning hos oss. Også mexicanske verk er hos oss vernet i 70 år etter uløpet av opphavers dødsår.

CBS har et innslag om verk som nå faller i det fri, som Disney’s “Steam Boat Willie”, med Micke Mus og andre karakterer.

Continue reading Fri fra 2024

Nå tennes tusen trafikklys, i mangt et øde kryss

Man lærer stadig noe nytt. En grunn til at jeg følger med på en del utvalgte personer på visse sosiale medier, er at noen vet ting som jeg ikke vet, men som jeg gjerne vil vite. Og noen følger godt med i medier som jeg ikke følger. Men jeg er ikke blant de som kaster bort tid på å klikke meg gjennom selfie etter selfie med tanketomme reklameplakater.

Noe av det jeg ikke hadde fått med meg i villnisset av regler som gjelder trafikk, var skiltforskiften § 30 nr 1, om Myndighet for trafikklyssignal og vegoppmerking. Denne lyder:

“Vegdirektoratet kan treffe vedtak om å sette opp eller å ta ned trafikklyssignal for offentlig og privat veg.
Før vedtak treffes etter første ledd, skal politiet og kommunen eller den ansvarlige for privat veg få uttale seg.
Vedtak om 1096 «Blinkende signal foran jernbane» kan treffes etter at vedkommende banemyndighet har fått uttale seg.
Oppsetting av 1092 «Tolyssignal» krever ikke vedtak.”

Trafikklys er et tiltak for bedre fremkommelighet for bilister. I alle fall i Oslo sentrum er det mange trafikklys som fremstår som helt unødvendige og som burde ha vært fjernet. Men når det gjelder trafikkregulering gjelder på ingen måte prinsppet om lokalt selvstyre. Hvis man skal fjerne et helt unødvendig trafikklys i Rådhusgt, så er det som som må vedtas av Vegdirektoratet. (Jeg har aldri helt forstått forskjellen mellom Vegdirektoratet og Statens vegvesen, hvis det er noen.)

Det partiet som oftest snakker om lokalt selvstyre og at avgjørelser skal tas nær folk, diesel- og traktorpartiet Senterpartiet, vil ikke ha noe av at noen lokalt, særlig ikke i byene, skal hindre bygdefolk å kjøre sine fossilbiler inn til byene. Derfor er det for dem tryggest å la noen bilsentrerte byråkrater som synes å være utenfor politisk kontroll, avgjøre slike spørsmål.

Jeg pretenderer på ingen måte å ha oversikt over alle lysregulerte kryss i Oslo. Men her er noen tiltak jeg mener er nødvendige, i en slags prioritert rekkefølge:

  • Alle trafikklysene i Rådhusgt bør fjernes, med mulig unntak ved nedkjøring til ut utkjøring fra tunnelen, og krysset ved Langkaia, som det er grunn til å se nærmere på.
  • Trafikklyset ved innkjøringen til Aker brygge fra Munkedamsveien bør endres slik at det blir lysregulering for syklende. Her har bilister som skal svinge inn til Aker brygge grønt lys og krysse sykkelveien, samtidig som det i alle fall kan forstås som også syklende har grønt lys. Men Vegdirektoratet er ikke opptatt av folk som sykler, og trafikklys for syklende har vi altfor få av i dette landet.
  • Et annet tiltak er at gående bør prioriteres ved fotgjengerlys. I Sverige har jeg opplevd at straks jeg trykker på tiggekanppen, blir det gult så rødt lys for bilistene, og grønn mann for gående. Det burde være hoveregelen, slik at det krever en særlig begrunnelse for at bilistene skal prioriteres. I dag prioriteres bilistene, slik at gående får grønn mann hvis de har trykket på tiggekanppen i tide til det er gåendes mulige slot i reguleringen.
  • Det siste jeg vil ta med at man bør fjerne alle trafikklys innenfor Ring 1. Da har jeg ikke vært innom f.eksk. Grünerløkka, hvor de sikkert også bør saneres en del trafikklys. Men jeg er ikke godt nok kjent i området til å foreslå noe konkret. Jeg har tidligere foreslått at Grünerløkka bør reguleres etter Groningen-prinsippet, hvor det ikke er mulig for bilistene å kjøre gjennom området. Skal de fra den ene kanten til den andre må de kjøre ut, rundt og inn fra en annen kant. Med en slik løsning bør det ikke være lyskryss innenfor området.

Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Musikere og låtskrivere er bekymret for at teknologien vil ta jobbene fra mange av dem. “Mange i musikkbransjen kommer til å miste jobben” sier Espen Lind til NRK. Mange jobber har forsvunnet som følge av ny teknologi, fra veverne som ble erstattet av maskiner, til de som drev med bokføring for hånd. Jeg tar med denne som en musikalsk kommentar til konflikten mellom veverne og fabrikkarbeiderne, den gangen det var aktuelt.

Enhver kunstner, uansett kunstart, lærer ved å ta etter sine forbilder. Går man i Louvre i Paris, og går i sidegalleriene heller enn der alle turistene står i kø for å se “Mona Lisa” ser vi mange som forsøker å kopiere de utstilte bildene, som på bilde til høyre. Jeg vil tro at vi finner en del kunststudenter blant dem.

Noen utvikler med tiden sin egen “stemme” eller stil. De virkelig store kunstnerne utfordrer og overskrider det som er akseptert i deres egen samtid. Det er disse som gjerne blir de misforståtte genier, som ikke ble anerkjent i sin egen samtid, men som ettertiden har gitt oppreisning.

Da Johann Sebastian Bach søkte stillingen som kantor i Leipzig ble han innstilt som nr 4. Den som ble innstilt først var Georg Phillip Telemann, som var Tysklands mest kjente og populære komponist på den tiden. Men han gjorde det som sikkert mange hadde gjort før ham, og mange har gjort siden: Han forhandlet seg fram til gode vilkår, og gikk tilbake til sin arbeidsgiver Hamburg, og viste hvor godt tilbud han hadde fått fra Leipzig. Han takket nei til Leipzig, og ble værende i Hamburg.

Continue reading Noen tanker om kunstig intelligens og musikk

Om å ødelegge et originaleksemplar av et åndsverk

Så har det skjedd igjen, denne gangen ved Universitetet i Bergen: Man har ødelagt et originaleksemplar av et kunstverk ved å male over det. Det er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere kommentert et tilfelle hvor Entra eiendom og en skole i Agder malte over et verk av Iben Sandemose.

Det er ikke noe forbud mot at eieren ødelegger et originaleksemplar av et åndsverk. Noen ganger er det i praksis uungåelig og nødvendig. Et veggmaleri gjør det ikke forbudt å rive bygget og veggen med maleriet. Et bygg kan i seg selv være et åndsverk, som bygningskunst, uten at det betyr at huset ikke kan rives eller bygges om. Men det gjelder langt fra alle bygg. Bygningskunst er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg er i et typisk norsk boligfelt.

Men det er ett viktig krav hvis et originaleksemplar skal ødelegges: Opphaveren skal varsles. Dette følger av åndsverkloven § 109, som lyder:

“Krever omstendighetene at originaleksemplar må ødelegges og opphaveren er i live, skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten særlig ulempe.”

Universitetet i Bergen varslet ikke kunstneren, som de skulle ha gjort. Når det som kalles “Estetisk utval” ved UiB hevder at de ikke har noe ansvar for å ta vare på verket, da bommer de. Nå vet jeg ikke hva slags mandat og funksjon dette utvalget har. Men hvis de har et ansvar for å forvalte kunsten ved UiB, da avslører de seg selv som inkompetente. Man må kunne kreve at de som har ansvaret for institusjonens kunstverk har elementær kunnskap om opphavsrett, i alle fall den delen av opphavsretten som er relevant for forvaltningen av en kunstsamling. Khrono skriver:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Et medlem av Estetisk utval, Sigrun Åsebø, sier til Khrono:

“Det finst ingen juridisk bindande avtale med kunstnaren. Det betyr at UiB ikkje har ansvar for å bevare verket,”

Dette er dessverre en utbredt misforståelse. En avtale er en avtale, og den vil som regel være rettslig bindende. Det finnes riktignok noen avtaler som ikke er rettslig bindende. Hvis man har avtalt en date, og daten uteblir, da er ikke dette en avtale som kan bringes inn for domstolene med krav om at daten skal komme.

Jeg kjenner ikke detaljene i avtalen mellom kunstnere Sandie Carol Dougnacs og UiB. Jeg kjenner saken kun gjennom omtale i Khrono. Der står det:

“Det var i 2016 at Universitetet i Bergen (UiB) ønskte kunstnaren Sandie Carol Dougnacs (signert Sandie Carol) verk «Fjordprinsessa» velkommen til å pryde ein av veggene ved hovudinngangen til Det samfunnsvitskapelege fakultet på Nygårdshøyden i Bergen.”

Jeg tolker dette slik at det ble avtalt mellom Sandie Carol Dougnacs og UiB at hun skulle male sitt verk på den veggen. En slik avtale er juridisk bindende. Et helt annet og vanskeligere spørsmål er det nærmere innhold i denne avtalen, bl.a. når det gjelder å ta vare på verket. Plikten til å varsle kunstneren følger uansett av åndsverkloven, ikke av avtalen. Så det er ingen tvil om den plikten. Kunstneren skal bl.a. gis mulighet til å dokumentere sitt verk, kanskje også ta helt eller delvis vare på det om det skulle være praktisk mulig.

Forfatteren av kapittelet om gatekunst i boken «Art and Architecture at the University of Bergen», Walter Wehus, er også helt på jordet når han, fortsatt ifølge Khrono, skriver:

«Det å klage over at et verk blir fjernet etter å ha fått stå på en vegg i byrommet i syv år, og i tillegg trekke inn åndsverksloven, vitner om liten forståelse for gatekunstens vesen»

For å si det på en litt annen måte: Uttalelsen vitner om manglende kunnskap om åndsverkloven og manglende respekt for kunstneren.

Jeg kjenner ikke den administrative organiseringen ved UiB. Men jeg vil tro det er Eiendomsavdelingen som i praksis håndterer slike bygningsmessge endringer, og da bør de ha ansvaret for at alt går riktig for seg, blant annet at kunstneren varsles hvis de er aktuelt å ødelegge et kunstverk.

Det er selvfølgelig mye man kan diskutere om å ødelegge originalverk. Gatekunst kan være utsatt. Dels kan bygget hvor kunsten står bli revet eller pusset opp slik at det i praksis ikke er mulig å ta vare på kunsten. Den kan også bli så skadet, f.eks. av foruresnning, at den i praksis vanskelig kan repareres. Vi har hatt mange reklamer malt på husfasader som har forsvunnet, men som vi nå begynner å se dukke opp igjen. Også reklame kan være kunstverk.

Jeg skal ikke gi meg inn i noen diskusjon om grensen mellom gatekunst og grafitti/tagging. Men når kunsten er malt etter avtale med eieren, da er vi langt fra grafitti — selv om det kunsteriske uttrykket kan være beslektet. Man trenger ikke kontkakte opphaver for å fjerne grafitti eller tagging. Da vet man nok heller ikke hvem som har stått for “dekorasjonen”, slik at det er vanskelig å kontakte vedkommende.

Det er nok en del loppemarkeder som får inn ganske dårlige malerier av for lengst glemte kunstnere, som ingen kjøper. Da må de kunne kaste de usolgte verkene uten å anstrenge seg for å finne fram til kunstneren.

Noen veggdekorasjoner har en slik kunsterisk og kulturhistorisk verdi at man gjør det man kan for å ta vare på dem. Et nærliggende eksempel er Pablo Picassos dekorasjon på den nå (dessverre) revne Y-blokka i Regjeringskvartalet. Leonardo da Vincis “Nattverden” ble malt med en teknikk som gjør at bildet er lite holdbart. Man gjør det man kan for å bevare bildet. Et mindre betydningsfullt verk ville sannsynligvis ha vært malt over for lenge siden.

Vil Danmark og Sverige ofre ytringsfriheten for å tekkes reaksjonære, muslimske ledere?

Å brenne hellige skrifter, flagg og andre symoboler er ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Det kan være provoserende, ja. Men friheten til å provosere er en viktig del av ytringsfriheten. Nå ser det ut som om Danmark og Sverige kan være villige til å ofre denne grunnleggende friheten.

Det er ikke viktig å krenke noen, men retten til å krenke er viktig. Berettiget kritikk blir ofte straffet fordi den angivelig er krenkende for religionen, religiøse ledere eller statsledere. Den sterke, modige og flotte irske sangeren Sinéad O’Connor døde for kort tid siden. Hun sto opp mot urett, ikke minst urett begått av den katolske kirke. Som ung og uregjerlig kvinne ble hun plassert på et asyl for “falne kvinner”, drevet av nonner i Irland. Det var kvinner som var blitt gravide utenfor ekteskap, gjerne etter incest og/eller voldtekt. Hun fikk se dobbeltmoralen og ondskapen i den katolske kirken. Hun brente ikke Koranen eller Bibelen. Om jeg har forstått det rett var hun selv en sterkt troende person. Men hun sto opp mot de autoritære kreftene i kirken. Under en opptreden i TV-programmet “Saturday Night Live” i USA i 1992 rev hun i stykker et bilde av pave Ioannes Paul II. Det var en protest mot katolske presters seksuelle misbruk av unge gutter (sikkert også unge jenter), og mot hvordan kirken fra paven og nedover dekket over dette og beskyttet prestene.

Å krenke paven, det katolske presteskapet og veldig mange av verdens katolikker var en modig og riktig handling. Sinéad O’Connor fikk betale dyrt for dette og for andre provoserende utsagn og handlinger, selv om hun ikke ble fengslet og kanskje drept, slik hun sannsynligvis ville ha blitt om hun hadde gjort dette mot presteskapet og lederne i de muslimske landene som nå retter sin harme mot Danmark og Sverige. På spørsmål om det ødela hennes karriere, sa hun at hun aldri hadde vært interessert i noen karriere som popstjerne. Jeg anbefaler folk å se dokumentaren om henne, “Nothing Compares”, som er tilgjengelig i NRKs nettspiller.

Jeg er ingen religiøs person og blir ikke krenket av om noen setter fyr på Koranen eller andre hellige skrifter. Men jeg har respekt for det som er hellig for andre. Så jeg vil ikke gjøre noe som andre vil oppfatte som krenkende, med mindre jeg har en god grunn. Jeg synes Sinéad O’Connor hadde god grunn da hun rev i stykker bildet av paven, og Jyllandsposten hadde god grunn da de publiserte tegningene av Muhammed. Men jeg kan ikke se at de som nå brenner Koranen bare for å provosere har noen god grunn.

Når det gjelder religion og ytringsfrihet pleier jeg ofte å vise til redaktøren i den krisenkonservative avisen Dagen, Vebjørn Selbekk. Da Vebjørn Selbekk markerte seg som en forsvarer av ytringsfriheten og motstander av et blasfemiforbud etter Jyllandspostens publisering Muhammedtegningene, anså jeg ham for å være en av de mange opportunistene som dukket opp som forsvarere av ytringsfriheten og motstandere av blasfemiforbud, fordi de gjerne ville krenke muslimer. I 2004 hadde han markert seg som en forsvarer av blasfemiparagrafen. Jeg tok feil. Vebjørn Slebekk og jeg er dypt uenige om mye, men ikke om dette. Han har markert seg som en prinsippfast forsvarer av ytringsfriheten, også om religiøse personer skulle føle seg krenket. 14.januar 2015 sa han blant annet følgende til Aftenposten (eller kanskje sa han det til NTB, gjengitt av Aftenposten):

“— Jeg skrev en leder som jeg angrer dypt på i dag. Den spres nå på sosiale medier, og det fortjener jeg, sier Selbekk til Vårt Land.

— Da var situasjonen slik at daværende regjeringen Bondevik med støtte fra Frp vedtok å videreføre blasfemiparagrafen. Jeg støttet det i lederen, men nå har jeg skiftet mening. Vi kan ikke ha en blasfemiparagraf som politiske tanker kan gjemme seg bak. De danske Muhammed-tegningene var ikke først og fremst et angrep på islam som religion, men et angrep på politiske ideologier,”

Jeg pleier også å anbefale en artikkel “Jeg tror kristne tåler kritikk bedre nå”, om hvordan Hedningesamfunnet gjennom sine provokasjon bidro til å gjøre kristenfolket i Norge mer tolerante . Den er skrevet av (tidligere?) seniorrådgiver i Human-Etisk forbund, Even Gran, og publisert i nettopp avisen Dagen 18. mars 2020. Han avslutter artikkelen slik:

«Jeg tror muslimene er på vei også. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være smertefullt at noen tråkker på det man føler aller sterkest for. Men i et moderne, liberalt samfunn må man nesten tåle det. Og da tror jeg ikke vi har så mange andre metoder enn eksponeringsterapi.

Blir man utsatt for slikt en del ganger, må man etter hvert bare akseptere at «noen folk er sånn», og slutte å ta seg så nær av det. Er man trygg nok i sin gudstro vil man vel også stole på at slike folk uansett vil få sin straff. Hva vet vel jeg. Resultatet er uansett at man venner seg til provokasjonene og lærer seg å heve seg over det.

For å komme dit har både Hedningsamfunnet og Vebjørn Selbekk tatt en for laget. De fortjener en takk fra oss som ønsker en framtid med ytringsfrihet, religionsfrihet og mangfold i et liberalt og tolerant samfunn.»

Sverige er i en situasjon hvor de “må gå på gummisåler” til Tyrkia og Ungarn har ratifisert deres NATO-medlemskap. Danmark har ingen slike hensyn å ta, så for Danmarks vedkommende blir det mer at de ikke tør å stå opp for sine verdier.

Hvis jeg hadde sittet med ansvar i Sverige, noe jeg heldigvis ikke gjør, ville jeg har forsøkt å “trå vannet” til NATO-spørsmålet er avgjort. Sverige har en lang ytringsfrihetstradisjon. Det vil være høyst problematisk å innskrenke ytringsfriheten, så det må utredes nøye. Men de skal se hva de kan gjøre. Og det vil ta tid, forhåpentligvis så lang tid at NATO-spørsmålet er avgjort. Og da kan de konkludere med at ytringsfriheten også omfatter rett til å brenne hellige skrifter. Om noen da fortsatt synes det skulle være interessant å brenne Koranen, vil forhåpentligvis mediene ha mistet interessen for dette.

“Uforutsigbare” syklister. Om en undersøkelse fra Trygg Trafikk og Tryg forsriking

Bilorganisasjonen “Trygg Trafikk” og Tryg forsikring har fått utførst en undersøkelse, som ifølge deres pressemelding viser at vi “Trenger bedre samarbeid mellom syklister og bilister”. Slikt “samarbeid” betyr i praksis gjerne at folk på sykkel skal holde seg borte fra veier hvor bilister kjører. Helst bør de ikke finnes i det hele tatt. Her er det som i pressemeldingen presenteres som et av hovedfunnene i årets undersøkelse:

“Årets undersøkelse viser nemlig at 7 av 10 – 73 prosent – av alle nordmenn synes at syklister tar for lite hensyn til bilister. 65 prosent mener de tar for lite hensyn til fotgjengere.”

Svenske “Cyclistbloggen” ga på Twitter en meget treffende karakteristikk av problemet med “uforutsigbare” syklister:

“Därför upplever de dem som ”oförutsägbara”. För att de normalt inte överhuvudtaget finns i deras tankar. Förrän de är ivägen.”

Continue reading “Uforutsigbare” syklister. Om en undersøkelse fra Trygg Trafikk og Tryg forsriking

Opphavsrett for begynnere, 3. utg

Min bok “Opphavsrett for begynnere” foreligger nå i en tredje, oppdatert utgave. Boken var på det nærmeste utsolgt. Sist høst ble det trykket et lite ekstraopplag, for at studenene skulle kunne ha den som lærebok. Forlaget ønsket en ny og oppdatert utgave, og her er den.

Opphavsretten er et rettsområde som utvikler seg fort, med nye direktiver, ny lovgivning og ny rettspraksis. Dette er innarbeidet. Men formen som en innføringsbok for folk som trenger kunnskap om opphavsrett, men som kanskje ikke er og heller ikke har ambisjoner om å bli jurister: Journalister, forlagsfolk og andre i mediebransjen, kunstnere m.fl. Skjønt jurister som ikke har studert opphavsrett vil også ha nytte av en innføringsbok.

Kjøp boken der du kjøper bøker, eller bestill den fra Universitetsforlaget.