Category Archives: Jus

Sikring ved arbeider m.m. på vei: byggherre må gjøres ansvarlig!

Nok en gang får vi brettet ut en tragisk, og helt unødvendig hendelse i retten. En lastebilsjåfør rygget på en gang- og sykkelvei i nærheten av en skole, kjørte på og drepte en 11-åring på vei til skolen. Sjåføren er tiltalt for uaktsomt drap, en tiltalte som etter min mening er helt på sin plass. Det synes ikke å være særlig tvil om hendelsesforløpet.

Slike hendelser omtales gjerne som ulykker. Det er misvisende. Ulykker, det er slikt som skjer ganske uforskyldt. Men såkalte “trafikkulykker” skjer sjelden uforskyldt. Selv prøver jeg å bruke betegnelser som påkjørsel eller kollisjon, ikke ulykke. Og bilene har fører, så man bli påkjørt av e bilist, ikke av en bil.

Vi kan starte med to utgangpunkt. Lastebilsjåføren kjørte på en gang- og sykkelvei. Der er det ikke lov å kjøre med bil. Å kjøre der, må i seg selv regnes som uaktsomt.

Lastebilsjåføren rygget på denne gang- og sykkelveien. Dette er bestemmelsen om rygging i trafikkreglene § 11 nr 1:

“Den som rygger eller vender, har vikeplikt for annen trafikant. Er utsikten ikke tilstrekkelig, må det ikke foretas rygging eller vending uten at en annen passer på eller fører ved selvsyn har forvisset seg om at det ikke kan oppstå fare eller skade.”

Continue reading Sikring ved arbeider m.m. på vei: byggherre må gjøres ansvarlig!

Print Friendly

Hvorfor jeg ikke tror på BitCoin som betalingssystem

Jeg har arbeidet, litt til og fra, med betalingssystmer i rundt 35 år. I løpet av de årene har jeg sett mange betalingstjenester komme, for raskt å forsvinne. De fleste kom aldri lenger enn til foiler som ble presentert på konferanser. Noen kom til piloter som ble prøvd i praksis. Alle skulle bli “the next big thing”. De fleste av disse systemene er glemt for lenge siden, bortsett fra av noen av oss som var til stede da de flimret forbi.

Systemene hadde dette til felles:

  • De var teknologidrevene. Noen hadde kommet med en teknologi som de mente ville revolusjonere måten vi betaler på. Eller de skulle gjøre det mye biligere å betale, for å muliggjøre mikrobetalinger.
  • De som sto bak systemene var, i de fleste tilfeller, dyktige teknologer, men hadde ganske overfladisk kunnskap om hvordan betalingssystemene fungerer.
  • De som kom så langt som til praktiske piloter, strandet stort sett fordi de ikke var skalerbare.
  • De systemene som skulle være mye billigere enn alt vi hadde sett til da, viste seg ikke å være så billige likevel.

Nå er det BitCoin som er “the next big thing”. Noen mener at BitCoin vil revolusjonere måten vi betaler på, og at bankene, slik vi kjenner dem i dag, vil bli overflødige. Noen mener at den teknologien som BitCoins er basert på, Block Chain, vil revolusjonere det meste av samfunnet. Jeg har hørt slikt mange ganger før. Teknologer har ofte en nærmest religiøs tro på sin teknologi, og mange av dem får en menighet at andre teknologitroende. De fleste systemer jeg har sett komme og gå, har hatt troende menigheter.

Jeg hører ofte varianter av utsagn som “nå har vi snart så avansert (krypterings)teknologi at vi ikke lenger vil trenge banker”. Jeg pleier å svare at det er omtrent like saklig og smart som å si at nå har vi snart så avanserte skrivere at vi ikke trenger sentralbanker. Vi kan trykke våre egne penger. Omtrent så dumt blir det når man reduserer penger til et spørsmål om teknologi.

Continue reading Hvorfor jeg ikke tror på BitCoin som betalingssystem

Print Friendly

Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aareskjold går i Dagbladet ut mot “bunadmonopolet”, representert ved Husfliden som vil monopolisere bunadstradisjonen. Hun ville sy sin egen bunad, men fikk verken kjøpe mønster eller stoff. Hun måtte kjøpe ferdigskårne materialpakker for å få kjøpt stoff. Slik forsøker Husfliden, helt uberettiget, å monopolisere en folketradisjon.

De er ikke allemannseie, som mange tror. Derfor er man nødt til å kjøpe en materialpakke når man skal sy bunad

sier Hilde Øya, som er daglig leder ved Heimen Husfliden i Oslo.

Dette er helt feil. Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. Bildet på toppen er et av Aldolph Tidemands malerier av kvinner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:

Adolph Tidemand reiste rundt i Norge i 30 år, og tegnet og malte blant annet folk i folkedrakter. En god del er dokumenter i Aagot Noss: Adolph Tidemand og folk han møtte., en bok som i alle fall er tilgjengelig i antikvariater, og sikkert også i en del biblioteker.

Man kan også få en designrett for design som ikke oppfyller vilkårene for opphavsrett. Man må søke om og registrere slik design, og jeg har ikke undersøkt om Husfliden eller andre representanter for bunadpolitiet og bunadmonopolistene har regisrert dette.

Slikt vern kan man etter designloven § 3 første ledd, bare få

“hvis designen er ny og har individuell karakter.”

Tradisjonelle folkedrakter representerer på ingen måte ny design.

Designloven § 3 annet ledd, sier:

“En design anses som ny hvis ingen identisk design har blitt allment tilgjengelig før den dagen da søknaden ble innlevert “

Design av bunader som har vært i bruke i mange år, har vært allment tilgjengelig så lenge bunadene har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en periode på maksimalt 25 år, hvilket her måtte bety for bunader med nytt design registrert i 1992 eller senere.

Hun fortsetter:

“Vi kjøper stoff fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer, og de selger stoff kun til forhandlere. Vi har med andre ord ikke lov til å selge stoffet i metervare.”

Konkurranserett er ikke mitt område. Så her beveger jeg meg ut på tynn is. Konkurranseloven § 10, første ledd, lyder:

“Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i
a)    å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,
b)    å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,
c)    å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d)    å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
e)    å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.”

Slik jeg leser denne bestemmelsen, vil en avtale med Gudbrandsdalen Uldvarefabrik om at man ikke kan selge stoffer som metervare, være en ulovlig konkurransebegrensende avtale.

Det samme vil samordnet opptreden fra ulike Husflidbutikker om ikke å selge stoff som metervare, mm.

Det hevdes mye tøv om rettigheter til klesdesign. Mariusgenseren er en gjenganger, og Vigdis Yran Dale ser ut til å ha klart å innbille Norge at denne er opphavsrettsbeskyttet, og det står feilaktig informasjon om dette på Wikipedia.

Bunadene er fri. Ingen har noen rettigheter til den. Det Hilde Øya sier til Dagbladet er helt feil. Det kan antageligvis hevdes at mønster og stoff har slik sammenheng at det ikke vil være i strid med konkurranseloven § 10, første ledd bokstav e å selge  disse som en pakke. Men en samordnet praksis hvor alle Husflider gjør dette, det er neppe lovlig.

Hilde Øya opptrer selvsagt også som bunadspoliti:

“Videre sier hun at for å lage bunad kreves stor kompetanse innen søm. Man må kunne klippe og sy.

– Hadde det vært fri tilgang på mønster og materialer, ville det blitt for stor variasjon i kvaliteten på de ferdige draktene, og håndverket vi står for vil bli vannet ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening forkastelig kulturpolitiske holdning, hvor folketradisjon gjøres til en stivnet museumskultur. Folk som sydde folkedrakter tok etter det de så, brukte de materialene de hadde for hånden, og sydde sine egne drakter som best de kunne. Den bunaden som min farmor hadde, var helt sikkert ikke i samsvar med bunadspolitiets krav. Slik har det blitt regionale og individuelle forskjeller. Slik blir det en stor variasjon i ferdige drakter. Det er dette som gjør folketradisjonen til en levende tradisjon, og ikke til en frossen museumsgjenstand, enten det gjelder bunader eller folkemusikk (når sant skal sies, er jeg mer opptatt av folkemusikk, enn av bunader).

En gjenganger i tiden før 17. mai, er om man bør skaffe seg bunader sydd i Norge, eller om man bør kjøpe billigere bunader sydd et sted i østen. I utgangspunktet er jeg tilhenger av å ta vare på tradisjoner, og dermed at tradisjonsplagg som bunader sys i Norge, selv om det koster mer. Men jeg er ikke tilhenger av at selvoppnevnte vokterråd, som i dette tilfellet Husfliden, skal monopolisere og hermetisere en levende tradisjon. Kan man få sydd bunader i utlandet, må man også kunne få stoff fra andre leverandører enn Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer. Vil ikke de levere til de som vil klippe og skjære stoffet, og sy bunaden selv, så får man heller skaffe seg stoff fra andre leverandører, i eller utenfor Norge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-feiring, er det uansett for sent. Men det er tiden for å tenke på hvordan man eventuelt skal skaffe seg bunad til neste år.

God 17. mai, med eller uten bunad.

Print Friendly

En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov

Jeg deltok i delegasjonen til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under den åpne høringen 9. mai. Det var en interessant opplevelse. Hver delegasjon hadde fått tildelt fem minutter for å fremføre sitt budskap.

Etterpå tenker man på det man burde ha sagt, og det man kanskje burde ha sagt litt tydeligere, ikke minst når man hører en del av de andres organisasjoner.

Noe av det som gjorde det til en særlig interessant og litt selsom opplevelse, var at mange viste til en artikkel jeg skrev om opphavsrett i oppdragsforhold, for ca 18 år siden, både til støtte or synspunkter jeg er enig i, og synspunktet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjøre den artikkelen tilgjengelig på nett, for de som måtte være interessert.

Siden jeg skrev denne artikkelen, har det blitt avsagt i alle fall to dommer som berører dette spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. I begge disse dommene er det vist til min artikkel.

Generelt om overdragelse i ansettelsesforhold

Gjeldende, ulovfestet rett er i dag at rettigheter i en viss utstrekning går over til arbeidsgiver uten eksplisitt avtale, basert på Ragnar Knophs formulering:

”Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Vi har klart oss i de ca 80 år som har gått siden Ragnar Knoph skrev dette, uten at vi har hatt noen lovbestemmelser om dette. Jeg er ikke kjent med at dette har skapt konflikter. Noe akutt behov for lovgivning foreligger ikke. Datamaskinprogrammer står i en særstilling, dels fordi det er et industrielt mer enn et kunstnerisk vek, dels fordi dette er regulert i EUs programvaredirektiv.

Jeg vil starte med et poeng som, så langt jeg har oppfattet, ikke kom frem under høringen. I forslaget til § 71 første ledd, står det

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren»

Det er en formulering som indikerer en fullstendig overdragelse av opphavsretten, noe som til nå ikke har vært vanlig i Norge, heller ikke i ansettelsesforhold. Rettstilstanden er og har til nå vært at arbeidsgiver får de rettigheter som er nødvendige, men heller ikke mer. Arbeidsgiver får ikke fullstendig rett til verket, og den ansatte beholder de rettigheter som det ikke er nødvendig eller rimelig at arbeidsgiver overtar. Et illustrasjonseksempel:

Arne Hestenes var ansatt som journalist i Dagbladet, og var blant annet kjent for sine portrettintervjuer. Dagbladet hadde, i kraft av ansettelsesavtalen rett til å trykke de intervjuene han skrev (nettpublisering var ikke aktuelt i hans tid). Han samlet mange av sine portrettintervjuer, som han utga i bokform. Disse bøkene konkurrerte ikke med Dagbladet, og han hadde rettighetene i behold slik at han kunne utgi disse. Det var verken nødvendig eller rimelig for at hans ansettelse skulle nå sitt formål at Dagbladet skulle ha kunnet samle hans portrettintervjuer og gi dem ut i bokform, så den retten var ikke gått over til Dagbladet. Man kan tolke forslaget slik at det ikke innebærer en fullstendig overdragelse, men det er ikke den nærliggende forståelsen av den foreslåtte ordlyden.

Hvis man i stedet skriver «Retten til å råde over åndsverk som er ….», vil det tydeligere indikere at det kan være en begrenset og ikke fullstendig overdragelse av rettigheter, noe som også er gjeldende ulovfestet rett i dag, med utgangspunkt i Ragnar Knophs formulerng : «vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig …»

Det vil også samsvare best med formuleringen i dagens hovedregel om overdragelse av opphavsrett i § 39, første ledd, som lyder:

«Opphavsmannen kan med den begrensning som følger av § 3 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Denne hovedbestemmelsen er foreslått videreført i forslagets § 67 første ledd:

«Opphaveren kan med den begrensning som følger av § 5 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Man bør velge en tilsvarende formulering også når det gjelder overdragelse av opphavsrett i et ansettelsesforhold, med mindre man ønsker å svekke den ansattes stilling i forhold til det som er gjeldende rett i dag.

Man kan også velge en formulering som helt tilsvarer nevnte hovedbestemmeler:

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren …»

Den siste formuleringen er kanskje å foretrekke, for å få konsistens i lovgivningen.

Rett til å endre verket og til å overdra rettigheter videre

Etter forslaget vil arbeidsgiver få rett til å endre verket og overdra rettighetene videre. Dette går klart lenger enn det som i dag er gjeldende rett. Dette bryter med den foreslåtte hovedbestemmelsen i forslagets § 68, som er en videreføring av dagens § 39b, første ledd, som lyder:

«Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.»

Dette er hovedregelen i dag, også når det gjelder verk skapt av ansatte. Det kan fravikes ved avtale, og det er ikke noen formkrav til en slik avtale. Avtalen kan være underforstått som en del av ansettelsesavtalen. Uttrykkelige avtaler vil ofte være å foretrekke, da de er mer konfliktforebyggende. Men strengt tatt er de ikke nødvendige.

Ansettelsesforhold hvor den ansatte som en del av sine arbeidsoppgaver skaper åndsverk, omfatter veldig mage ulike situasjoner. Den som skriver f.eks. en tekst som publiseres i arbeidsgivers navn, f.eks. en årsrapport eller en annen rapport, en informasjonsbrosjyre eller annet, vil normalt måtte akseptere at det gjøres endringer. Man vil kunne komme til et slikt resultat, basert på arbeidets art, også uten eksplisitt avtale. Det kan også være ansatte i for eksempel et konsulentselskap eller arkitektfirma, som igjen vil være oppdragstagere, som jeg kommer tilbake til.

Hvis noe publiseres under den enkelte ansattes navn, f.eks. en ansatt journalist, vil det være langt mindre grunn til at noen skal kunne endre dette.

Det er vanskeligere å se typesituasjoner hvor rett til videreoverdragelse vil være nærliggende, bortsett fra ved utvikling av vise typer dataprogrammer.

Det er etter gjeldende rett ikke utelukket at arbeidsgiver også vil få rett til å endre et åndsverk eller overdra dette videre i kraft av arbeidsavtalen, dersom det er nødvendig og rimelig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål. Det eneste eksempelet jeg kjenner hvor dette i praksis har skapt problemer, var ved salg av programvare fra den danske Værdipapircentralen til den norske Verdipapirsetralen. De ansatte ved dansk VP hevedet at de var ansatt for å utvikle programmer til VPs eget bruk, ikke for videresalg. De gikk til sak, en som som endte i dansk Højesteret, hvor de ansatte tapte..

Men om en arbeidsgiver mener det er nødvendig å overta flere rettigheter, bør dette reguleres i avtalen, slik det er gjort i for eksempel journalistavtalen.

Hvis man stryker setningen «Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten» i § 71 første ledd, vil man fortsatt stå tilbake med at arbeidsgiver får rett til å endre verket eventuelt også til videre overdragelse av rettighetene, dersom det er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det er vanskelig å se hvorfor en arbeidsgiver skal få mer omfattende rettigheter enn det som er nødvendig og rimelig for at ansettelsen skal nå sitt formål.

Henvisningen til § 5 gjelder rettigheter som etter den bestemmelsen ikke kan overdras.

Oppdragstagere

En oppdragstager kan være så mangt. Det kan være selskaper som Accenture, Price Waterhouse Coopers, arkitektfirmaet Snøhetta, reklamebyråer, diverse advokatfirmaer osv. Man må kunne legge til grunn at disse vil ha profesjonalitet og forhandingsstyrke til å inngå avtaler som sikrer dem på en for dem god måte.

I kunst og kultursektoren, som er den man særlig bør ha for øyet ved utforming av åndsverkloven, er bildet et helt annet.  Her vil det typiske være at det er frilansere, som er næringsdrivende enkeltpersoner som driver sin virksomhet gjennom enkeltmannsforetak. Dette er folk som er lite profesjonelle når det gjelder avtaler og rettighetshåndtering, som ofte har lave inntekter og liten forhandlingsstyrke i møte med ulike mediebedrifter.

I forslaget til § 71 annet ledd står det at det gjelder når

«verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.»

Har man avtalt et vederlag for oppdraget vil oppdragstager fortsatt ha den økonomiske risiko for at oppdraget lar seg gjennomføre innenfor de kostnadsrammer som er avtalt, noe en ansatt ikke vil ha. Men det som særlig skiller oppdragstagere fra ansatte, og som begrunner ulik behandling, er at oppdragstageren, frilanseren, alltid har risikoen for om han eller hun har eller ikke har en tilstrekkelig oppdragsmengde. En ansatt får lønn, også om bedriften mangler oppdrag, i alle fall så lenge arbeidsgiver har økonomisk bæreevne til å tåle en nedgangsperiode.

De er denne gruppen som særlig har behov for den beskyttelse som det såkalte spesialitetsprinsippet, som i forslagets § 67 annet ledd er klargjort sammenlignet med dagens rett. Forslaget lyder:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

I dag er utgangspunktet for oppdragstagere det motsatte av det som gjelder for ansatte, nemlig at rettigheter ikke går over til oppdragsgiver. Også her er det nyanser, og det er ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale. Men det skal mye til enn når det gjelder ansatte, og det vil bare skje i unntakstilfeller. I to dommer fra 2000-tallet kom henholdsvis Høyesterett og Borgarting lagmannsrett til at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at arbeidsforhold og oppdragsforhold måtte behandles ulikt.

En regel som den foreslåtte § 71 annet ledd, hvor det settes som utgangspunkt at rettigheter går over, vil innebære en vesentlig endring som vil svekke frilansernes stilling. Denne bestemmelsen vil langt på vei slå bena under den foreslåtte § 67 annet ledd, for så vidt gjelder frilansere.

Ved å formulere et lovfestet utgangspunkt om at rettigheter som hovedregel går over til oppdragsgiver, vil man i praksis svekke frilansernes forhandlingsposisjon, både når det gjelder inngåelse av oppdragsavtale, og i situasjoner hvor opphaveren mener at oppdragsgiver har gått utover den rett de har fått etter avtalen.

Hvis det ikke er meningen å endre frilansernes stilling i forhold til dagens rettstilstand, er det foreslåtte annet ledd helt overflødig. Dette forslaget var ikke med i høringsutkastet, så ingen hadde noen foranledning til å uttale seg om dette i den ordinære høringsrunden.

Det er ikke på noen måte urimelig å kreve at oppdragsgiver som ønsker å få overdratt rettigheter, må inngå en avtale som innebærer dette.

Som nevnt mener jeg det ikke er noe behov for å lovregulere rettighetsovergang i arbeidsforhold. Men hvis dette skal lovreguleres, bør § 71 formuleres slik:

  • 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.

For opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold gjelder § 72.

Print Friendly

Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdiskuterte bestemmelser i forslaget til ny åndsverklov, er forslagets § 71 om overgang av opphavsrett i ansettelses- og oppdragsforhold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den forstand at en artikkel som ble trykket i NIR 1999 s. 123 om “Opphavsrett i oppdragsforhold” har blitt anført som støtte til synspunkter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest min gamle artikkel, og jeg husker slett ikk hva jeg skrev i en artikkel for 18 år siden. Men nå har jeg hentet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støtter opp om det som er foreslått som ny § 71.

Om jeg skal oppsummere, men henblikk på den foreslåtte § 71, blir det:

Opphavsrett vil ofte gå over fra ansatt til arbeidsgiver i kraft av ansettelsesavtalen, uten eksplisitt regulering. Det ulovfestede prinsippet, slik det ble formulert av Ragnar Knoph, er:

Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Hvor omfattende rettigheter arbeidsgiver får, vil bero på en konkret vurdering. Rett til endring eller rett til videreoverdragelse vil vanligvis ikke gå over til arbeidsgiver, men er ikke utelukket. Det beror på en konkret vurdering. En ansatt informasjonskonsulent som skriver forslag til selskapets årsberetning eller et informasjonsskriv, må akseptere at selskapet har rett til å endre dette.

Ved oppdragsforhold er de ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale, men hovedregelen i dag må være at de anses for ikke å gjøre det. En lovfesting av at rettighetene går over til oppdragsgiver, vil innebære en betydelig endring i oppdragstagers disfavør.

Siden denne artikkelen ble skrevet, er det avsagt i alle fall to dommer som berører spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. Artikkelen er også tilgjengelig i en pdf-versjon her. Her kommer artikkelen:

Continue reading Opphavsrett i oppdragsforhold

Print Friendly

Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

I dag er det høring i Stortingets kulturkomité om forslaget til ny åndsverklov, derfor blusser diskusjoner rundt dette opp nå. Jeg skal på høringen, da som del av en delegasjon fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, så helt interesseløs observatør er jeg ikke i denne saken. Det mest omdiskuterte forslaget er forslaget til ny § 71, om overgang av rettigeter i ansettelses- og oppdragsforhold. Det kommenterte jeg i går. Men det er også grunn til å stoppe opp ved forslaget til ny § 43. Forslaget lyder:

Ҥ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Et utgitt verk kan fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning. Har opphaveren overdratt eksemplar av et kunstverk eller fotografisk verk eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning.

Første ledd gjelder ikke for

  1. filmverk
  2. scenisk fremføring av sceneverk
  3. overføring ved kringkasting
  4. fremføring og overføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.

Ved ervervsmessig undervisning gjelder denne paragrafen heller ikke for

  1. fremføring og overføring av databaser, eller
  2. annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten.

Fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.

For bruk i egen undervisning kan lærere og elever gjøre opptak av sin egen fremføring av verk. Slike opptak kan ikke brukes til andre formål.

Departementet kan i forskrift bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk.”

Continue reading Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

Print Friendly

Rettighetsovergang i oppdragsforhold. Om forslaget til ny § 71 annet ledd i åndsverkloven

Ved overdragelse av opphavsrett gjelder det såkalte spesialitetsprinsippet. I dagens § 39a, er det formulert slik:

“Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.”

I praksis har denne bestemmelsen blitt forstått slik at den omfatter mer enn det man i utgangspunktet vil lese ut av ordlyden. Den har blitt forstått slik at avtaler om opphavsrett tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Jeg viser her til uttalelser i høyesterettsdommen Rt 2001 s. 872, hvor førstvoterende skriver på s. 879:

«Bestemmelsen har vært forstått slik at erverver får de rettigheter som følger direkte av avtalen, mens opphavsmannen beholder de øvrige rettigheter og beføyelser. (…)Dette betyr at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Det er derfor oppdragsgiver som har særlig interesse i klare avtaler.»

Denne bestemmelsen er foreslått videreført og presisert i forslaget til ny § 67, annet ledd:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

Det vil vanligvis være oppdragstageren, freelanceren, som er den svake og uprofesjonelle part ved inngåelse av slike avtaler. Det er derfor viktig å holde fast ved at risikoen for uklarhet i avtalen faller på oppdragsgiver.

Continue reading Rettighetsovergang i oppdragsforhold. Om forslaget til ny § 71 annet ledd i åndsverkloven

Print Friendly

Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Kleskjeden Gina Tricot bruker sitater fra «Skam» på klærne de selger, melder NRK, og mener det kan være misbruk. Jeg kjenner ingen andre ord og uttrykk fra kolleksjonen enn de som er gjengitt i artikkelen på NRK.no. De sitatene som nevnes, er:

“«Hooke», «Isak + Even», «Kosegruppa» og «Livet er nå»”

Jeg har heller ikke sett på serien Skam, så også der er mitt grunnlag tynt. Men et uttrykk som “hooke”, er det noe de har funnet på i Skam, eller er det et uttrykk ungdom bruker, som man også brukr i Skam? Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, og i såfall kan alle fritt bruke det, selv om mange i dag vil forbinde det med Skam.

“Livet er nå”, en selvfølgelighet som neppe er original i Skam, selv om mange i dag kanskje assosierer det med serien. “Kosegruppa” klinger heller ikke særlig originalt i mine ører. Det eneste som kan gi en konkret assosiasjon til serien, kan etter min mening være “Isak+Even”. Continue reading Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Print Friendly

Støtteordning for elsykkel og personvern

Foto på toppen: Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen tester elsykkel. Foto fra elbilforeningen, CC BY 2.0.

Ski kommune vil innføre en støtteordning for kjøp av elsykkel. Det er et fornuftig tiltak. Som så mange andre kommuner, så bruker sikkert også Ski et mye større beløp enn dette på å støtte elbilister, med ladestasjoner, osv.

Men noen “kreative” byråkrater har funnet ut at de må kontrollere bruken av disse elsyklene. Dette kan vi lese hos NRK Østlandssendingen:

“Kommuneadministrasjonen i Ski foreslår at elsyklene utstyres med GPS og internettoppkobling. Og at det foretas ukevise avlesninger av hvor langt elsykkelen har gått.

Dersom sykkelen ikke brukes nok – vil kommunen vurdere å kreve pengene tilbake. Dette går fram av en forslag som skal behandles av lokalpolitikerne i neste uke.

Continue reading Støtteordning for elsykkel og personvern

Print Friendly

Det er ikke solens feil. Farten skal avpasses etter forholdene!

NRK Buskerud har en sak om “Den låge sola”. I ingressen står det:

“I den låge vårsola vart kvinna i byrjinga av 20-åra blenda på veg til jobb i bilen. Det skulle prege fleire liv for alltid.”

Jeg følger mer med på ulykker som involverer syklister enn fotgjengere. Men en unnskyldning som ofte går igjen, og som er en av de politiet gjerne tyr til når de skal unnskylde bilisten, er at bilisten ble blendet av lav sol. I tillegg pleier de gjerne å legge til at syklisten kom i stor fart.  Ryggmargsrefleksen hos politiet er at syklistene har skylden, og at bilisten, som typisk brøt vikeplikten, er et uskyldig offer for omstendigheter som han ikke er herre over.

NRK lager tåredryppende sak om hvor forferdelig det kan være å bli utsatt for denne solen, og at man på grunn av denne solen kom komme til å kjøre ihjel folk.  Det på sin plass å minne om grunnregelen for fart, i veitrafikkloven § 6:

“Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.”

Altså: Farten skal avpasses blant annet etter siktforholdene. Blir man blendet av solen, da skal farten settes ned til det som er forsvarlig i den sikten man da har.

Fartsgrensen på stedet er i denne sammenheng uinteresseant. Fartsgrensen er høyeste tillatte hastighet når forholdene gjør det forsvarlig å kjøre i den hastigheten. Når det ikke er forsvarlig, f.eks. på grunn av dårlig sikt, da må farten settes ned til langt under fartsgrensen.  Til NRK sier politiinspektør Anne Maria Haarr, som var aktor i saken:

“Bilen kan vere eit særs farleg våpen. Under rekonstruksjonen på åstaden køyrde ein politimann bilen i 30–35 km/t forbi fotgjengarfeltet. Vi såg alle kva slags kraft den ville treft eit menneske med.”

30-35 km/t kan være høy hastighet. Bilister synes gjerne at de står nesten stille i den farten. Mens syklister som kommer i den farten gjerne blir stemplet for å komme i (for) stor fart, i Nord-Norge er det antageligvis hundreoghælvete.

Jeg tenker særlig på to saker. Den ene er en ulykke på Haugerud i Oslo, hvor en syklist ble påkjørt og drept. I en rapport om trafikkulykker i Oslo, ble den beskrevet slik:

“Enhet A kjørte Tvetenvn retn sør. A skulle svinge til venstre inn nordlige innkj til Esso i Tvetenvn 185. Enhet B(Sykkel) syklet Tvetenvn i motsatt retn og kjørte i A`s høyre side foran og veltet. Fører av B omkom.”

Etter at Oslo kommune la om sine nettsider, har denne og en rekke andre intressante dokumenter dessverre i praksis blitt utilgjengelige. I alle fall er de vanskelige å finne, og lenker til der rapporten var, fungerer ikke lenger.

NRK Østlandssendingen skrev blant annet dette om ulykken, basert på politiets opplysninger:

“Syklisten kom ifølge vitner i høy hastighet ned Tvetenveien da han frontkolliderte med en bilist som svingte inn på bensinstasjonen.

Innsatsleder Tore Barstad bekrefter overfor NRK.no det som har skjedd.

– Det kan virke som om bilisten har vært blendet av sola og derfor ikke kunne se syklisten, sier Barstad.”

Altså: Syklisten kom i høy hastighet, som i den etterfølgende rettssaken ble dokumentert til å være ca 30 km/t et stykke før kollisjonen (fartsgrensen var 50 km/t). Og bilisten ble blendet av solen der også. At årsaken til ulykken var et soleklart brudd på vikeplikt fra bilistens side, fremkom ikke av den første medieomtalen. Bilisten ble senere dømt for uaktsomt drap.

I en lignende sak i Tønsberg omtrent samtidig, lød også overskriften “Syklist i høy hastighet kolliderte med bil”, selv om det burde ha stått “Bilist brøt vikeplikten og kjørte på syklist”. Igjen var det en bilist som svingte til venstre foran møtende syklist. I den saken, i alle fall i det jeg her har lenket til, opplyses det ikke noe om hvor fort denne syklisten skal ha syklet. Det gjøres et poeng av at syklisten ikke hadde lys, men påkjørselen skjedde en lys sommerkveld hvor det neppe strengt tatt var påkrevd med lys. Jeg sjekket dette da saken var omtalt. Solen var ikke gått ned på  det tidspunktet påkjørselen skjedde. Jeg mener å huske, selv om det ikke fremgår av omtalen jeg har lenket til, at det også der ble fremholdt at bilisten ble blendet av lav sol. Altså en vanlig bortforklaring fra politiet: Bilisten, som brøt vikeplikten, var offer for ytre omstendigheter som han ikke hadde herredømme over, og syklisten kom i (for) stor fart. Så vidt jeg husker, ble ikke denne syklisten alvorlig skadet. Bilisten fikk beholde førerkortet. Det burde ha vært beslaglagt etter en påkjørsel som åpenbart skyldtes bilistens uaktsomhet.

De aller fleste som kjører bil, kjører fra tid til annen uaktsomt. Det gjelder meg også. Det som hendte damen fra Drammen kunne ha hendt mange av oss. Men at det kunne ha hendt mange av oss, slik mange av oss oppfører oss, betyr ikke at det kan unnskyldes og at vi blir ofre for omstendighetene. Når vi opptrer uaktsomt med noe så farlig som en bil, kan det få katastrofale følger. Offeret kan være en fotgjenger, en syklist, en person på rulleski eller andre. Vi har ikke noe annet enn vår egen uaktsomhet å skylde på. De to sakene som er gjengitt ovenfor har i alle fall gitt meg en kraftig påminnelse om risikoen ved å kjøre i skarpt motlys, og jeg prøver i alle fall å skjerpe meg og sette farten ned til de som er forsvarlig ut fra siktforholdene.

Hvis man kjører i blinde, og holder relativt stor fart, da opptrer man uten tvil uaktsomt. Det er dessverre for mange eksempler på at dette kan ende tragisk, og det er ikke solens skyld når dette skjer. Hun som er omtalt i saken fra NRK Buskerud bør erkjenne sitt ansvar, og si til seg selv: “Jeg var uforsiktig og kjørte for fort da jeg ikke kunne se noe særlig på grunn av lav sol, og det endte tragisk.” Hennes uforsiktighet førte til at et menneske ble drept. Det må hun ta sin straff for og leve med. Hvis NRK Buskerud har gjengitt saken noenlunde korrekt, var det en helt riktig dom.

Det er ikke solens feil, like lite som det er isen og snøens feil når bilister kolliderer og kjører av veien på glatt føre.

Politiet feilinformerer om trafikkregler

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly