Category Archives: Jus

Tulleoppslag om syklister i NRK Sogn og Fjordane @NRKSF

Bildet på toppen har ikke noe med saken å gjøre. Det er noen syklister i Sveits, som gjør seg klar til en ganske heftig utforkjøring. Men jeg så ikke at noen av dem syklet forbi biler.

Hvis mediene kan skrive noe negativt om syklister, så gjør det det og gir det store oppslag. En amatørvideo av syklister som noen bilister ikke liker, og det er stort oppslag. Klikkhorene i media vet at det gir mange klikk, så her er det bare å kjøre på.

De siste, i alle fall som jeg har sett, er et oppslag fra NRK Sogn- og Fjordane om noen syklister som er uforskammede at de sykler forbi bilister. Slikt er blasfemi for de bilreligiøse. Blant de bilreligiøse er det mange journalister, blant dem er åpenbart Oddleif Løset, som skrev saken hos NRK Sogn og Fjordane.

Denne Øystein Eide, som har sendt inn videoen, har åpenbart dårlig gangsyn og øyemål — kanskje så dårlig at han ikke burde kjøre bil i trafikken. Han sier:

“Det er eit under at det gjekk bra med den siste syklisten. Han var kanskje ein meter eller to frå den møtande bilen”

Videoen viser at syklistene hadde langt større margin. Det virker som om situasjonen var helt ufarlig. Men syklistene krenket bilistenes hellige grunn, og krenket dessuten en bilist ved å sykle forbi ham. Slikt gjør man ikke ustraffet i Norge.

<edit>Når har føreren av den møtende bilen, en taxi, uttalt seg: Møtande bilist opplevde ikkje forbisyklinga som dramatisk. Så det var åpenbart ikke så dramatisk som Øystein Eide opplevde det, og som supersyklist og lensmann Arne Johannessen tolket videoen. Det er også fristende å legge til: Arne Johannessen var lenge leder av Politiets fellesforbund, og være svært ofte i media. Kanskje savner han litt av oppmerksomheten, og synes det blir litt vel stille som redionlensmann i Indre Sogn.</edit>

Dessuten: Det er et langt mer alvorlig problem med alle bilistene som presser seg forbi syklister når det er møtende trafikk og det ikke er plass til å foreta en forsvarlig forbikjøring, ofte med langt mindre enn én meter klaring. Det finnes mange videoer av dette. Men det er så dagligdags at det åpenbart ikke insteresserer mediene. Dessuten kjører vel bilreligiøse journalister slik selv, og synes det er helt OK.

De får selvfølgelig en politimann til å uttale seg kritisk, regionlensmann i Sogn, Arne Johannessen. En som angivelig skal være ivrig syklist. Men som ikke synes å ha bedre øyemål enn Øystein Eide. Enten er han feilsitert, han skryter på seg mange bakker eller han lider av det sammen som mange journalister, blant dem Oddleif Løvset og journalister flest. Manglende, ganske elementære regneferdigheter og evnen til å se når tall åpenbart er feil. Han har syklet 750 km og 16.000 høydemetre, kan vi lese.

Han må være glad i ekstremsykling. 16.000 høydemetre fordelt på 750 km gir en gjennomsnittsstigning på ca 4,7%. Men det er hvis han bare har syklet 750 km bare oppover. Regner vi med at han faktisk syklet ned igjen også fra alle bakkene, vil stigningen fordele seg på omtrent halve distansen, og dermed dobles stigningsprosenten. Hvis han har syklet ca 375 km med 9,4% stigning i snitt, og ned omtrent like mye, da skal han være ekstremt gladi å sykle motbakker. En av de hardeste bakkene i årets Tour de France, opp til Col du Galibier har en gjennomsnittlig stigning på 6,9%.

Sykkelen er rask og effektiv i nedoverbakke, særlig når det er svinger. Bilister har problemer med å følge gode syklister nedover. Spør noen av de som har vært passasjerer i Dag Otto Laurtisens bil på noen av fjelletappene i Tour de France. Selv sykler jeg ikke veldig fort nedover. Egentlig er jeg ganske pysete. Men likevel blir jeg relativt ofte liggende bak langsomme bilister ned svingete bakker. Men det er ikke mange ganger jeg har syklet forbi noen av dem.

Når noen viser video av en syklist som ligger foran en bil i kanskje 30 sekunder, uten at bilisten kan kjøre forbi, eksploderer kommentarfeltene av sykkelhatende bilister. Mange kommer trekkende med mange bilisters sutteklut blant trafikkreglene, § 12 nr 4, som lyder:

“Når noen vil kjøre forbi til venstre, skal forankjørende holde så langt til høyre som mulig, og ikke øke farten. Når kjøretøyet beveger seg sakte eller tar stor plass, og vegen er uoversiktlig eller har motgående trafikk, skal føreren om nødvendig vike til høyre og sette ned farten eller stanse.”

Denne bestemmelsen gjelder også når syklister vil forbi bilister, selv om mange bilister vil ha problemer med å innse det. Så bilisten i denne saken burde ha sørget for å slippe syklistene forbi, ikke lage bråk om hvor forferdelige disse syklistene var.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Medienes kampanje mot syklister virker. @Aftenposten koker tynn agurksuppe på en meningsmåling

“Tre av fem Oslo-folk mener syklister er dårlige til å overholde trafikkreglene” kan vi lese i Aftenpostens Osloby. Denne syltynne agurksuppen er kokt på en meningsmålig utført for Gjensidige forsikring. Hva Gjensidige vil med slike opplysninger, er for meg komplett uforståelig.

<edit>Folk flest kan ikke trafikkreglene, særlig ikke de reglene som gjelder for sykling. Vi ser stadig at folk dikter opp sine egne regler, f.eks. om at det ikke er lov å sykle over gangfelt, at det ikke er lov å sykle to i bredden, og at det ikke er lov å sykle i kjørefeltet når det er gang- og sykkelvei ved siden av. Så kritiserer de syklister for ikke å følge de reglene de selv har diktet opp. Media viderebringer gjerne diktningen, til tross for at at den er totalt blottet for litterære kvaliteter. Bare for å slå det fast: Det er lov å sykle over et gangfelt, det er lov å sykle to i bredden, og det er lov å sykle i kjørefeltet, selv om det går en gang- og sykkelvei ved siden av. Hva som som stort sett ikke kan trafikkreglene måtte mene om andres eventuelle brudd på trafikkregler, er helt uinteressant.</edit>

Det er agurktid, og det ser ut til at man har problemer med å få Trollpikken opp å stå igjen. Trollet har ereksjonsproblemer. Når det er konstatert, er det like uinteressant som å vente på at Mannen skal falle. Noe må journalistene finne på for å fylle avisen og generere klikk. En tåpelig meningsmåling og sykkelhets, det er alltid suksess på klikkhoretoppen. Stopp pressen!

Journalisten kontaktet meg da han arbeidet med dette, og spurte om mine kommentarer. Jeg sa at jeg synes det er totalt uinteressant hva en slik meningsmåling sier. Den sier ingen ting om hvordan syklister faktisk oppfører seg, og jeg har ikke sett noen form for dokumentasjon av at folk som sykler oppfører seg verre enn andre i trafikken. Og det tror jeg heller ikke de gjør. Noen syklister oppfører seg dårlig, men de fleste oppfører seg bra. Akkurat som noen bilister oppfører seg dårlig i trafikken, mens de fleste oppfører seg bra.

Når det gjelder meningsmålinger, så passer det her å hente fram Aftenpostenredaktør Harald Stanghelles kommentar med overksriften: “Slutt å stole på meningsmålingene”. Jeg mener også at den samme Harald Stanghelle har sagt at en meningsmåling ikke skal være grunnlaget for et oppslag i Aftenposten. Men det har Aftenposten brutt med mange ganger siden han kom med den uttalelsen (om min hukommelse stemmer på dette punktet. Jeg har ikke funnet uttalelsen).

Mine kommentarer passet åpenbart ikke i journalistens agenda. For her skulle man underbygge hetsen mot syklister. Så han har vandret ut på gaten for å finne noen som kan snakke stygt om syklister, og den som leter, vil ofte finne.

Meningsmålingen bekrefter at medienes hetspregede kampanjejournalistikk mot folk som sykler, virker. Mediene maler spøkelser, og folk tro på de spøkelsene som mediene beskriver. Hvordan virkeligheten er ute i gatene, det sier ikke slike meningsmålinger noe som helst om.

Det eneste interessante jeg klarer å finne i denne meningsmålingen (som jeg ikke selv har sett), er noe som Aftenpostens journalist fortalte meg da han ringte, men som han åpenbart ikke fant grunn til å ta med i sin artikkel: De som syklet selv sa i minst grad at syklister ikke overholdt trafikkreglene, mens de som ikke sykler var mest kritiske. Sagt på en annen måte:

De kunnskapsløse er de mest fordomsfulle. Det er stort sett slik det pleier å være.

Jeg er drittlei denne kampanjejournalistikken mot folk som sykler. Aftenposten har bevege seg på nivået til Nettavisen og kommentarfeltene. For tre år siden fikk Aftenposten sykkelprisen på sykkelkonferansen, for å ha startet “Sykkelpatruljen”. Sykkelpatruljen ser ut til å ha punktert på begge hjul, og sykkelen er plassert innerst i boden. I dag virker tildelingen av den prisen like uforståelig som tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama.

Jeg forsvarer ikke syklister som oppfører seg dårlig i trafikken. Det er nok ingen av oss som ikke bryter noen regler. Det gjør alle som ferdes i trafikken. Men å bryte regler er ikke det samme som å være hensynsløs. Norske trafikkregler og sykkelregulering er så sykkelfiendtlig at man ofte stilles overfor valget mellom å følge reglene, eller å ivareta egen sikkerhet. Man skal være idiot for å følge reglene i slike tilfeller. Det kan bety å sykle på rødt lys. Hvis du venter på grønt, og det kommer en lastebil bak deg eller på siden, så kom deg over krysset og ut av drapssonen (ofte kaldt blindsonen) før sjåføren har drept deg. Jeg vil heller sykle på rødt enn å risikere å bli kjørt ned av en lastebilsjåfør som kjører en drapsmaskin i blinde.

At noen syklister oppfører seg dårlig, forsvarer ikke medias kampanjepregede hatjournalistikk mot folk som sykler. Bård Tufte Johansen kalte et show for “Mann 44”. Han hadde kommet til at i dagens samfunn er det bare én gruppe det fortsatt er “lov” å mobbe: Middelaldrende, hvite, heterofile menn. Han glemte syklistene. Hvis man er middelaldrende, hvit, heterofil, syklende mann, da er det helt OK å true med å drepe deg, bare fordi du sykler på veien. Noen forsøker å gjøre det også, og dessverre er det noen som lykkes. Men slikt interesserer hverken media eller politiet seg for. Når det gjelder media, er det ikke særlig overraskende. De er jo en del av det selv.

Det som kjennetegner diskriminerende hatjournalistikk er gruppetenkingen. Når en syklist oppfører seg dårlig, er det ikke én syklist som oppfører seg dårlig. Da er det syklistene som gruppe, som oppfører seg dårlig. Er det bilister som oppfører seg dårlig, omtales det som enkelthendelser med enkeltbilister, det er ikke bilistene som gruppe. Det hele omskrives gjerne i forskjønnende og ansvarsfrasfritakende termer som at det var et uhell eller en ulykke. Som når Bergens Tidende har følgende overskrift:

“Her gikk det litt fort i svingen. Bokstavelig talt.”

Og viser en bil som står med to hjul på autovernet. I ingressen står det:

“Sjelden er en bil havnet i uhell med slik presisjon. Sverre Lygre (50) skulle bare plukke opp noe fra passasjersetet. “

Sorry, journalister. Dere må skjerpe dere. Det er ikke uhell når en sjåfør bøyer seg ned for å plukke opp noe fra passasjersetet og ikke følger med på hvor han kjører. Det er grovt uforsvarlig kjøring. Det er ikke uhell. Det er virkelig hell at ikke han drepte eller skadet andre med slik uforsvarlig kjøring. Og vi ser ikke noen oppslag i avisene om hvor forferdelige disse biistene er som oppfører seg slik.

Vi kan også ta den saken som nylig sto i Aftenposten med følgende overskrift:

“Flere skadet i E18-ulykke – fire biler og lastebil involvert”

Det var fire biler og en lastebil involvert. Men ingen personer. Det var riktignok flere personer som ble skadet. Men som nesten alltid når noen skades i trafikkhendelser med bil: Det omtales omtrent som om de skulle ha blitt skadet i en virkelig ulykke, nesten som om det skulle være en naturkatastrofe. Skal vi tro Aftenposten, var det ingen førere verken i de fire bilene eller lastebilen (som vel også er en bil?). I alle fall var de ikke involvert, og de hadde ikke på noen måte noe ansvar for det som skjedde. De var nok bare passive tilskuere til at bilene involverte seg på egenhånd, og skadet flere personer. Aftenpostens beskrivelse av hendelsen er så mangelfull at det ikke er mulig å danne seg et bilde av det som skjedde. Men slikt som dette er vanligvis ikke en ulykke. Det er resultat av at noen har kjørt uaktsomet, og ved sin uaktsomhet påført andre skade.

Politiet og pressen velger språkbruk som konsekvent løfter ansvar vekk fra bilistene. Det er ikke bilist som har kjøpt på syklist. Det er en bil, åpenbart uten fører, som har kollidert med en syklist elller noe slikt. Så legger man gjerne til at syklsiten kom i stor fart. Og at syklisten hadde korte skjørt, eller ikke hadde hjelm. Som dette idiotooppslaget fra Adresseavisen. Ei jente på sykkel var påkjørt. Det sto ikke noe av hvem eller hvordan det skjedde. Slike uvesentlige detljer utelater man gjerne. Hun hadde skadet foten, kan vi lese. Og så dette: Jenta brukte ikke hjelm. En sykkelhjelm har aldri hindret en påkjørsel. Og selv en journalist må være i stand til å forstå at man ikke har sykkelhjelm på føttene, og at den ikke ville ha hjulpet på noen som helst måte i den situasjonen som beskrives. Men nei, journalister er åpenbart ikke i stand til å forstå slikt, når man får sjansen til å bygge opp under fordommer mot folk som sykler.

Språk er makt

het en bok som Rolv Mikkel Blakar skrev for en del år siden. Politiet og journalister misbruker ganske konsekvent den makten språket gir, i sin omtale av slike hendelser. Og de bidrar med det til å bygge opp under og bære ved til fordommene mot og hetsen av folk som sykler.

Aftenposten har hatt mange håpløse kommetarer om folk som sykler. Jeg tar tak i en av de siste. Man hadde stilt seg opp i et veikryss i Oslo og sto der et kvarter, og så at en del syklet på rødt lys. Bildet på toppen av denne kommentaren er fra det samme krysset. En stor gruppe syklister står og venter på grønt lys. Jeg så flere slike grupper den formiddagen jeg tilbrakte i området. Det var noen som syklet på rødt, men de fleste stoppet og ventet på grønt. At noen sykler på rødt er veldig langt fra at alle sykler på rødt, slik noen liker å fremstille det. Å si at alle syklister sykler på rødt, er omtrent som å si at alle bilister er rusa når de kjører.

Så hadde man syklet i København, og erfart at trafikkulturen der er en annen. Og jeg skriver bevisst trafikkulturen, ikke sykkelkulturen. For i København (og Amsterdam) respekteres syklister i trafikken, og da utvikler det seg gjerne en kultur preget gjensidig respekt i trafikken. I Norge er det hets og moraliserende pekefingre. Aftenpostens kommentator Joacim Lund satte følgende overskrift på sin kommentar:

“Sorry syklister. Dere må skjerpe dere.”

Jeg svarte på denne artikkelen både på min blogg og i Aftenposten. Når det gjelde svaret i Aftenposten, må jeg legge til at det var Aftenposten som satte den overskriften som kom på trykk. Min overskrift var: “Moraliserende pekefingre gir ingen sykkelkultur”.

Primitiv gruppetenkning. Det er kjernen i alle rasisme og diskriminering i fri utfoldelse. Vi kan leke litt med den overskriften, og forsøke oss med slikt som dette:

  • “Sorry, kvinner. Dere må skjerpe dere.”
  • “Sorry, homofile. Dere må skjerpe dere.”
  • “Sorry, somaliere. Dere må skjerpe dere.”
  • “Sorry, muslimer. Dere må skjerpe dere.”
  • “Sorry jøder. Dere må skjerpe dere.”

Innholdet i overskriften blir verken verre eller bedre om man skifter ut den gruppen som omtales og som må skjerpe seg. Men det klinger eklere når vi f.eks. bytter ut syklsiter med jøder.

Joacim Lund har i dskusjoner med meg sagt at noen syklister må skjerpe seg, og det er jeg ikke uenig i. Jeg er også sikker på at det er en del kvinner, homofile, somaliere, muslimer og jøder som også bør skjerpe seg. Men en anstendig journalist omtaler ikke dem som gruppe på denne måten, og sier om jøder som gruppe at de må skjerpe seg. Det er akkurat like uanstendig og like forkastelig når Joacim Lund omtaler folk som sykler som gruppe, slik han gjør i sin kommentar.

Vi kan fortsette med å holde oss til Aftenposten. “Pesten på to hjul”, satte Aftenpostens kommentator Frank Rossavik som overskrift da han skrev om folk som sykler. Vi kan vri litt på den overskriften også, og tenke oss “Pesten på to bein” som overskrift på en kommentar om homofile. Om man hetser den ene eller den andre gruppen, bør være likegyldig i en slik sammenheng. Sven Egil Omdal var som vanlig treffsikker i sin kommentar på Twitter:

“Noen ganger blir en utenrikskommentator så lei manglende respons at han går løs på syklistene bare for å kjenne at han lever.”

For igjen å ta tak i Joacim Lunds overskrift, og vri litt på den: “Sorry journalister, dere må skjerpe dere!”

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Sikring ved arbeider m.m. på vei: byggherre må gjøres ansvarlig!

Nok en gang får vi brettet ut en tragisk, og helt unødvendig hendelse i retten. En lastebilsjåfør rygget på en gang- og sykkelvei i nærheten av en skole, kjørte på og drepte en 11-åring på vei til skolen. Sjåføren er tiltalt for uaktsomt drap, en tiltalte som etter min mening er helt på sin plass. Det synes ikke å være særlig tvil om hendelsesforløpet.

Slike hendelser omtales gjerne som ulykker. Det er misvisende. Ulykker, det er slikt som skjer ganske uforskyldt. Men såkalte “trafikkulykker” skjer sjelden uforskyldt. Selv prøver jeg å bruke betegnelser som påkjørsel eller kollisjon, ikke ulykke. Og bilene har fører, så man bli påkjørt av e bilist, ikke av en bil.

Vi kan starte med to utgangpunkt. Lastebilsjåføren kjørte på en gang- og sykkelvei. Der er det ikke lov å kjøre med bil. Å kjøre der, må i seg selv regnes som uaktsomt.

Lastebilsjåføren rygget på denne gang- og sykkelveien. Dette er bestemmelsen om rygging i trafikkreglene § 11 nr 1:

“Den som rygger eller vender, har vikeplikt for annen trafikant. Er utsikten ikke tilstrekkelig, må det ikke foretas rygging eller vending uten at en annen passer på eller fører ved selvsyn har forvisset seg om at det ikke kan oppstå fare eller skade.”

Continue reading Sikring ved arbeider m.m. på vei: byggherre må gjøres ansvarlig!

Print Friendly

Hvorfor jeg ikke tror på BitCoin som betalingssystem

Jeg har arbeidet, litt til og fra, med betalingssystmer i rundt 35 år. I løpet av de årene har jeg sett mange betalingstjenester komme, for raskt å forsvinne. De fleste kom aldri lenger enn til foiler som ble presentert på konferanser. Noen kom til piloter som ble prøvd i praksis. Alle skulle bli “the next big thing”. De fleste av disse systemene er glemt for lenge siden, bortsett fra av noen av oss som var til stede da de flimret forbi.

Systemene hadde dette til felles:

  • De var teknologidrevene. Noen hadde kommet med en teknologi som de mente ville revolusjonere måten vi betaler på. Eller de skulle gjøre det mye biligere å betale, for å muliggjøre mikrobetalinger.
  • De som sto bak systemene var, i de fleste tilfeller, dyktige teknologer, men hadde ganske overfladisk kunnskap om hvordan betalingssystemene fungerer.
  • De som kom så langt som til praktiske piloter, strandet stort sett fordi de ikke var skalerbare.
  • De systemene som skulle være mye billigere enn alt vi hadde sett til da, viste seg ikke å være så billige likevel.

Nå er det BitCoin som er “the next big thing”. Noen mener at BitCoin vil revolusjonere måten vi betaler på, og at bankene, slik vi kjenner dem i dag, vil bli overflødige. Noen mener at den teknologien som BitCoins er basert på, Block Chain, vil revolusjonere det meste av samfunnet. Jeg har hørt slikt mange ganger før. Teknologer har ofte en nærmest religiøs tro på sin teknologi, og mange av dem får en menighet at andre teknologitroende. De fleste systemer jeg har sett komme og gå, har hatt troende menigheter.

Jeg hører ofte varianter av utsagn som “nå har vi snart så avansert (krypterings)teknologi at vi ikke lenger vil trenge banker”. Jeg pleier å svare at det er omtrent like saklig og smart som å si at nå har vi snart så avanserte skrivere at vi ikke trenger sentralbanker. Vi kan trykke våre egne penger. Omtrent så dumt blir det når man reduserer penger til et spørsmål om teknologi.

Continue reading Hvorfor jeg ikke tror på BitCoin som betalingssystem

Print Friendly

Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aareskjold går i Dagbladet ut mot “bunadmonopolet”, representert ved Husfliden som vil monopolisere bunadstradisjonen. Hun ville sy sin egen bunad, men fikk verken kjøpe mønster eller stoff. Hun måtte kjøpe ferdigskårne materialpakker for å få kjøpt stoff. Slik forsøker Husfliden, helt uberettiget, å monopolisere en folketradisjon.

De er ikke allemannseie, som mange tror. Derfor er man nødt til å kjøpe en materialpakke når man skal sy bunad

sier Hilde Øya, som er daglig leder ved Heimen Husfliden i Oslo.

Dette er helt feil. Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. Bildet på toppen er et av Aldolph Tidemands malerier av kvinner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:

Adolph Tidemand reiste rundt i Norge i 30 år, og tegnet og malte blant annet folk i folkedrakter. En god del er dokumenter i Aagot Noss: Adolph Tidemand og folk han møtte., en bok som i alle fall er tilgjengelig i antikvariater, og sikkert også i en del biblioteker.

Man kan også få en designrett for design som ikke oppfyller vilkårene for opphavsrett. Man må søke om og registrere slik design, og jeg har ikke undersøkt om Husfliden eller andre representanter for bunadpolitiet og bunadmonopolistene har regisrert dette.

Slikt vern kan man etter designloven § 3 første ledd, bare få

“hvis designen er ny og har individuell karakter.”

Tradisjonelle folkedrakter representerer på ingen måte ny design.

Designloven § 3 annet ledd, sier:

“En design anses som ny hvis ingen identisk design har blitt allment tilgjengelig før den dagen da søknaden ble innlevert “

Design av bunader som har vært i bruke i mange år, har vært allment tilgjengelig så lenge bunadene har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en periode på maksimalt 25 år, hvilket her måtte bety for bunader med nytt design registrert i 1992 eller senere.

Hun fortsetter:

“Vi kjøper stoff fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer, og de selger stoff kun til forhandlere. Vi har med andre ord ikke lov til å selge stoffet i metervare.”

Konkurranserett er ikke mitt område. Så her beveger jeg meg ut på tynn is. Konkurranseloven § 10, første ledd, lyder:

“Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i
a)    å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,
b)    å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,
c)    å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d)    å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
e)    å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.”

Slik jeg leser denne bestemmelsen, vil en avtale med Gudbrandsdalen Uldvarefabrik om at man ikke kan selge stoffer som metervare, være en ulovlig konkurransebegrensende avtale.

Det samme vil samordnet opptreden fra ulike Husflidbutikker om ikke å selge stoff som metervare, mm.

Det hevdes mye tøv om rettigheter til klesdesign. Mariusgenseren er en gjenganger, og Vigdis Yran Dale ser ut til å ha klart å innbille Norge at denne er opphavsrettsbeskyttet, og det står feilaktig informasjon om dette på Wikipedia.

Bunadene er fri. Ingen har noen rettigheter til den. Det Hilde Øya sier til Dagbladet er helt feil. Det kan antageligvis hevdes at mønster og stoff har slik sammenheng at det ikke vil være i strid med konkurranseloven § 10, første ledd bokstav e å selge  disse som en pakke. Men en samordnet praksis hvor alle Husflider gjør dette, det er neppe lovlig.

Hilde Øya opptrer selvsagt også som bunadspoliti:

“Videre sier hun at for å lage bunad kreves stor kompetanse innen søm. Man må kunne klippe og sy.

– Hadde det vært fri tilgang på mønster og materialer, ville det blitt for stor variasjon i kvaliteten på de ferdige draktene, og håndverket vi står for vil bli vannet ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening forkastelig kulturpolitiske holdning, hvor folketradisjon gjøres til en stivnet museumskultur. Folk som sydde folkedrakter tok etter det de så, brukte de materialene de hadde for hånden, og sydde sine egne drakter som best de kunne. Den bunaden som min farmor hadde, var helt sikkert ikke i samsvar med bunadspolitiets krav. Slik har det blitt regionale og individuelle forskjeller. Slik blir det en stor variasjon i ferdige drakter. Det er dette som gjør folketradisjonen til en levende tradisjon, og ikke til en frossen museumsgjenstand, enten det gjelder bunader eller folkemusikk (når sant skal sies, er jeg mer opptatt av folkemusikk, enn av bunader).

En gjenganger i tiden før 17. mai, er om man bør skaffe seg bunader sydd i Norge, eller om man bør kjøpe billigere bunader sydd et sted i østen. I utgangspunktet er jeg tilhenger av å ta vare på tradisjoner, og dermed at tradisjonsplagg som bunader sys i Norge, selv om det koster mer. Men jeg er ikke tilhenger av at selvoppnevnte vokterråd, som i dette tilfellet Husfliden, skal monopolisere og hermetisere en levende tradisjon. Kan man få sydd bunader i utlandet, må man også kunne få stoff fra andre leverandører enn Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer. Vil ikke de levere til de som vil klippe og skjære stoffet, og sy bunaden selv, så får man heller skaffe seg stoff fra andre leverandører, i eller utenfor Norge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-feiring, er det uansett for sent. Men det er tiden for å tenke på hvordan man eventuelt skal skaffe seg bunad til neste år.

God 17. mai, med eller uten bunad.

Print Friendly

En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov

Jeg deltok i delegasjonen til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under den åpne høringen 9. mai. Det var en interessant opplevelse. Hver delegasjon hadde fått tildelt fem minutter for å fremføre sitt budskap.

Etterpå tenker man på det man burde ha sagt, og det man kanskje burde ha sagt litt tydeligere, ikke minst når man hører en del av de andres organisasjoner.

Noe av det som gjorde det til en særlig interessant og litt selsom opplevelse, var at mange viste til en artikkel jeg skrev om opphavsrett i oppdragsforhold, for ca 18 år siden, både til støtte or synspunkter jeg er enig i, og synspunktet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjøre den artikkelen tilgjengelig på nett, for de som måtte være interessert.

Siden jeg skrev denne artikkelen, har det blitt avsagt i alle fall to dommer som berører dette spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. I begge disse dommene er det vist til min artikkel.

Generelt om overdragelse i ansettelsesforhold

Gjeldende, ulovfestet rett er i dag at rettigheter i en viss utstrekning går over til arbeidsgiver uten eksplisitt avtale, basert på Ragnar Knophs formulering:

”Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Vi har klart oss i de ca 80 år som har gått siden Ragnar Knoph skrev dette, uten at vi har hatt noen lovbestemmelser om dette. Jeg er ikke kjent med at dette har skapt konflikter. Noe akutt behov for lovgivning foreligger ikke. Datamaskinprogrammer står i en særstilling, dels fordi det er et industrielt mer enn et kunstnerisk vek, dels fordi dette er regulert i EUs programvaredirektiv.

Jeg vil starte med et poeng som, så langt jeg har oppfattet, ikke kom frem under høringen. I forslaget til § 71 første ledd, står det

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren»

Det er en formulering som indikerer en fullstendig overdragelse av opphavsretten, noe som til nå ikke har vært vanlig i Norge, heller ikke i ansettelsesforhold. Rettstilstanden er og har til nå vært at arbeidsgiver får de rettigheter som er nødvendige, men heller ikke mer. Arbeidsgiver får ikke fullstendig rett til verket, og den ansatte beholder de rettigheter som det ikke er nødvendig eller rimelig at arbeidsgiver overtar. Et illustrasjonseksempel:

Arne Hestenes var ansatt som journalist i Dagbladet, og var blant annet kjent for sine portrettintervjuer. Dagbladet hadde, i kraft av ansettelsesavtalen rett til å trykke de intervjuene han skrev (nettpublisering var ikke aktuelt i hans tid). Han samlet mange av sine portrettintervjuer, som han utga i bokform. Disse bøkene konkurrerte ikke med Dagbladet, og han hadde rettighetene i behold slik at han kunne utgi disse. Det var verken nødvendig eller rimelig for at hans ansettelse skulle nå sitt formål at Dagbladet skulle ha kunnet samle hans portrettintervjuer og gi dem ut i bokform, så den retten var ikke gått over til Dagbladet. Man kan tolke forslaget slik at det ikke innebærer en fullstendig overdragelse, men det er ikke den nærliggende forståelsen av den foreslåtte ordlyden.

Hvis man i stedet skriver «Retten til å råde over åndsverk som er ….», vil det tydeligere indikere at det kan være en begrenset og ikke fullstendig overdragelse av rettigheter, noe som også er gjeldende ulovfestet rett i dag, med utgangspunkt i Ragnar Knophs formulerng : «vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig …»

Det vil også samsvare best med formuleringen i dagens hovedregel om overdragelse av opphavsrett i § 39, første ledd, som lyder:

«Opphavsmannen kan med den begrensning som følger av § 3 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Denne hovedbestemmelsen er foreslått videreført i forslagets § 67 første ledd:

«Opphaveren kan med den begrensning som følger av § 5 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Man bør velge en tilsvarende formulering også når det gjelder overdragelse av opphavsrett i et ansettelsesforhold, med mindre man ønsker å svekke den ansattes stilling i forhold til det som er gjeldende rett i dag.

Man kan også velge en formulering som helt tilsvarer nevnte hovedbestemmeler:

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren …»

Den siste formuleringen er kanskje å foretrekke, for å få konsistens i lovgivningen.

Rett til å endre verket og til å overdra rettigheter videre

Etter forslaget vil arbeidsgiver få rett til å endre verket og overdra rettighetene videre. Dette går klart lenger enn det som i dag er gjeldende rett. Dette bryter med den foreslåtte hovedbestemmelsen i forslagets § 68, som er en videreføring av dagens § 39b, første ledd, som lyder:

«Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.»

Dette er hovedregelen i dag, også når det gjelder verk skapt av ansatte. Det kan fravikes ved avtale, og det er ikke noen formkrav til en slik avtale. Avtalen kan være underforstått som en del av ansettelsesavtalen. Uttrykkelige avtaler vil ofte være å foretrekke, da de er mer konfliktforebyggende. Men strengt tatt er de ikke nødvendige.

Ansettelsesforhold hvor den ansatte som en del av sine arbeidsoppgaver skaper åndsverk, omfatter veldig mage ulike situasjoner. Den som skriver f.eks. en tekst som publiseres i arbeidsgivers navn, f.eks. en årsrapport eller en annen rapport, en informasjonsbrosjyre eller annet, vil normalt måtte akseptere at det gjøres endringer. Man vil kunne komme til et slikt resultat, basert på arbeidets art, også uten eksplisitt avtale. Det kan også være ansatte i for eksempel et konsulentselskap eller arkitektfirma, som igjen vil være oppdragstagere, som jeg kommer tilbake til.

Hvis noe publiseres under den enkelte ansattes navn, f.eks. en ansatt journalist, vil det være langt mindre grunn til at noen skal kunne endre dette.

Det er vanskeligere å se typesituasjoner hvor rett til videreoverdragelse vil være nærliggende, bortsett fra ved utvikling av vise typer dataprogrammer.

Det er etter gjeldende rett ikke utelukket at arbeidsgiver også vil få rett til å endre et åndsverk eller overdra dette videre i kraft av arbeidsavtalen, dersom det er nødvendig og rimelig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål. Det eneste eksempelet jeg kjenner hvor dette i praksis har skapt problemer, var ved salg av programvare fra den danske Værdipapircentralen til den norske Verdipapirsetralen. De ansatte ved dansk VP hevedet at de var ansatt for å utvikle programmer til VPs eget bruk, ikke for videresalg. De gikk til sak, en som som endte i dansk Højesteret, hvor de ansatte tapte..

Men om en arbeidsgiver mener det er nødvendig å overta flere rettigheter, bør dette reguleres i avtalen, slik det er gjort i for eksempel journalistavtalen.

Hvis man stryker setningen «Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten» i § 71 første ledd, vil man fortsatt stå tilbake med at arbeidsgiver får rett til å endre verket eventuelt også til videre overdragelse av rettighetene, dersom det er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det er vanskelig å se hvorfor en arbeidsgiver skal få mer omfattende rettigheter enn det som er nødvendig og rimelig for at ansettelsen skal nå sitt formål.

Henvisningen til § 5 gjelder rettigheter som etter den bestemmelsen ikke kan overdras.

Oppdragstagere

En oppdragstager kan være så mangt. Det kan være selskaper som Accenture, Price Waterhouse Coopers, arkitektfirmaet Snøhetta, reklamebyråer, diverse advokatfirmaer osv. Man må kunne legge til grunn at disse vil ha profesjonalitet og forhandingsstyrke til å inngå avtaler som sikrer dem på en for dem god måte.

I kunst og kultursektoren, som er den man særlig bør ha for øyet ved utforming av åndsverkloven, er bildet et helt annet.  Her vil det typiske være at det er frilansere, som er næringsdrivende enkeltpersoner som driver sin virksomhet gjennom enkeltmannsforetak. Dette er folk som er lite profesjonelle når det gjelder avtaler og rettighetshåndtering, som ofte har lave inntekter og liten forhandlingsstyrke i møte med ulike mediebedrifter.

I forslaget til § 71 annet ledd står det at det gjelder når

«verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.»

Har man avtalt et vederlag for oppdraget vil oppdragstager fortsatt ha den økonomiske risiko for at oppdraget lar seg gjennomføre innenfor de kostnadsrammer som er avtalt, noe en ansatt ikke vil ha. Men det som særlig skiller oppdragstagere fra ansatte, og som begrunner ulik behandling, er at oppdragstageren, frilanseren, alltid har risikoen for om han eller hun har eller ikke har en tilstrekkelig oppdragsmengde. En ansatt får lønn, også om bedriften mangler oppdrag, i alle fall så lenge arbeidsgiver har økonomisk bæreevne til å tåle en nedgangsperiode.

De er denne gruppen som særlig har behov for den beskyttelse som det såkalte spesialitetsprinsippet, som i forslagets § 67 annet ledd er klargjort sammenlignet med dagens rett. Forslaget lyder:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

I dag er utgangspunktet for oppdragstagere det motsatte av det som gjelder for ansatte, nemlig at rettigheter ikke går over til oppdragsgiver. Også her er det nyanser, og det er ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale. Men det skal mye til enn når det gjelder ansatte, og det vil bare skje i unntakstilfeller. I to dommer fra 2000-tallet kom henholdsvis Høyesterett og Borgarting lagmannsrett til at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at arbeidsforhold og oppdragsforhold måtte behandles ulikt.

En regel som den foreslåtte § 71 annet ledd, hvor det settes som utgangspunkt at rettigheter går over, vil innebære en vesentlig endring som vil svekke frilansernes stilling. Denne bestemmelsen vil langt på vei slå bena under den foreslåtte § 67 annet ledd, for så vidt gjelder frilansere.

Ved å formulere et lovfestet utgangspunkt om at rettigheter som hovedregel går over til oppdragsgiver, vil man i praksis svekke frilansernes forhandlingsposisjon, både når det gjelder inngåelse av oppdragsavtale, og i situasjoner hvor opphaveren mener at oppdragsgiver har gått utover den rett de har fått etter avtalen.

Hvis det ikke er meningen å endre frilansernes stilling i forhold til dagens rettstilstand, er det foreslåtte annet ledd helt overflødig. Dette forslaget var ikke med i høringsutkastet, så ingen hadde noen foranledning til å uttale seg om dette i den ordinære høringsrunden.

Det er ikke på noen måte urimelig å kreve at oppdragsgiver som ønsker å få overdratt rettigheter, må inngå en avtale som innebærer dette.

Som nevnt mener jeg det ikke er noe behov for å lovregulere rettighetsovergang i arbeidsforhold. Men hvis dette skal lovreguleres, bør § 71 formuleres slik:

  • 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.

For opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold gjelder § 72.

Print Friendly

Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdiskuterte bestemmelser i forslaget til ny åndsverklov, er forslagets § 71 om overgang av opphavsrett i ansettelses- og oppdragsforhold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den forstand at en artikkel som ble trykket i NIR 1999 s. 123 om “Opphavsrett i oppdragsforhold” har blitt anført som støtte til synspunkter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest min gamle artikkel, og jeg husker slett ikk hva jeg skrev i en artikkel for 18 år siden. Men nå har jeg hentet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støtter opp om det som er foreslått som ny § 71.

Om jeg skal oppsummere, men henblikk på den foreslåtte § 71, blir det:

Opphavsrett vil ofte gå over fra ansatt til arbeidsgiver i kraft av ansettelsesavtalen, uten eksplisitt regulering. Det ulovfestede prinsippet, slik det ble formulert av Ragnar Knoph, er:

Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Hvor omfattende rettigheter arbeidsgiver får, vil bero på en konkret vurdering. Rett til endring eller rett til videreoverdragelse vil vanligvis ikke gå over til arbeidsgiver, men er ikke utelukket. Det beror på en konkret vurdering. En ansatt informasjonskonsulent som skriver forslag til selskapets årsberetning eller et informasjonsskriv, må akseptere at selskapet har rett til å endre dette.

Ved oppdragsforhold er de ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale, men hovedregelen i dag må være at de anses for ikke å gjøre det. En lovfesting av at rettighetene går over til oppdragsgiver, vil innebære en betydelig endring i oppdragstagers disfavør.

Siden denne artikkelen ble skrevet, er det avsagt i alle fall to dommer som berører spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. Artikkelen er også tilgjengelig i en pdf-versjon her. Her kommer artikkelen:

Continue reading Opphavsrett i oppdragsforhold

Print Friendly

Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

I dag er det høring i Stortingets kulturkomité om forslaget til ny åndsverklov, derfor blusser diskusjoner rundt dette opp nå. Jeg skal på høringen, da som del av en delegasjon fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, så helt interesseløs observatør er jeg ikke i denne saken. Det mest omdiskuterte forslaget er forslaget til ny § 71, om overgang av rettigeter i ansettelses- og oppdragsforhold. Det kommenterte jeg i går. Men det er også grunn til å stoppe opp ved forslaget til ny § 43. Forslaget lyder:

Ҥ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Et utgitt verk kan fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning. Har opphaveren overdratt eksemplar av et kunstverk eller fotografisk verk eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning.

Første ledd gjelder ikke for

  1. filmverk
  2. scenisk fremføring av sceneverk
  3. overføring ved kringkasting
  4. fremføring og overføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.

Ved ervervsmessig undervisning gjelder denne paragrafen heller ikke for

  1. fremføring og overføring av databaser, eller
  2. annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten.

Fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.

For bruk i egen undervisning kan lærere og elever gjøre opptak av sin egen fremføring av verk. Slike opptak kan ikke brukes til andre formål.

Departementet kan i forskrift bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk.”

Continue reading Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

Print Friendly

Rettighetsovergang i oppdragsforhold. Om forslaget til ny § 71 annet ledd i åndsverkloven

Ved overdragelse av opphavsrett gjelder det såkalte spesialitetsprinsippet. I dagens § 39a, er det formulert slik:

“Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.”

I praksis har denne bestemmelsen blitt forstått slik at den omfatter mer enn det man i utgangspunktet vil lese ut av ordlyden. Den har blitt forstått slik at avtaler om opphavsrett tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Jeg viser her til uttalelser i høyesterettsdommen Rt 2001 s. 872, hvor førstvoterende skriver på s. 879:

«Bestemmelsen har vært forstått slik at erverver får de rettigheter som følger direkte av avtalen, mens opphavsmannen beholder de øvrige rettigheter og beføyelser. (…)Dette betyr at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Det er derfor oppdragsgiver som har særlig interesse i klare avtaler.»

Denne bestemmelsen er foreslått videreført og presisert i forslaget til ny § 67, annet ledd:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

Det vil vanligvis være oppdragstageren, freelanceren, som er den svake og uprofesjonelle part ved inngåelse av slike avtaler. Det er derfor viktig å holde fast ved at risikoen for uklarhet i avtalen faller på oppdragsgiver.

Continue reading Rettighetsovergang i oppdragsforhold. Om forslaget til ny § 71 annet ledd i åndsverkloven

Print Friendly

Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Kleskjeden Gina Tricot bruker sitater fra «Skam» på klærne de selger, melder NRK, og mener det kan være misbruk. Jeg kjenner ingen andre ord og uttrykk fra kolleksjonen enn de som er gjengitt i artikkelen på NRK.no. De sitatene som nevnes, er:

“«Hooke», «Isak + Even», «Kosegruppa» og «Livet er nå»”

Jeg har heller ikke sett på serien Skam, så også der er mitt grunnlag tynt. Men et uttrykk som “hooke”, er det noe de har funnet på i Skam, eller er det et uttrykk ungdom bruker, som man også brukr i Skam? Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, og i såfall kan alle fritt bruke det, selv om mange i dag vil forbinde det med Skam.

“Livet er nå”, en selvfølgelighet som neppe er original i Skam, selv om mange i dag kanskje assosierer det med serien. “Kosegruppa” klinger heller ikke særlig originalt i mine ører. Det eneste som kan gi en konkret assosiasjon til serien, kan etter min mening være “Isak+Even”. Continue reading Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Print Friendly