Category Archives: Jus

Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Kleskjeden Gina Tricot bruker sitater fra «Skam» på klærne de selger, melder NRK, og mener det kan være misbruk. Jeg kjenner ingen andre ord og uttrykk fra kolleksjonen enn de som er gjengitt i artikkelen på NRK.no. De sitatene som nevnes, er:

“«Hooke», «Isak + Even», «Kosegruppa» og «Livet er nå»”

Jeg har heller ikke sett på serien Skam, så også der er mitt grunnlag tynt. Men et uttrykk som “hooke”, er det noe de har funnet på i Skam, eller er det et uttrykk ungdom bruker, som man også brukr i Skam? Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, og i såfall kan alle fritt bruke det, selv om mange i dag vil forbinde det med Skam.

“Livet er nå”, en selvfølgelighet som neppe er original i Skam, selv om mange i dag kanskje assosierer det med serien. “Kosegruppa” klinger heller ikke særlig originalt i mine ører. Det eneste som kan gi en konkret assosiasjon til serien, kan etter min mening være “Isak+Even”. Continue reading Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Print Friendly

Støtteordning for elsykkel og personvern

Foto på toppen: Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen tester elsykkel. Foto fra elbilforeningen, CC BY 2.0.

Ski kommune vil innføre en støtteordning for kjøp av elsykkel. Det er et fornuftig tiltak. Som så mange andre kommuner, så bruker sikkert også Ski et mye større beløp enn dette på å støtte elbilister, med ladestasjoner, osv.

Men noen “kreative” byråkrater har funnet ut at de må kontrollere bruken av disse elsyklene. Dette kan vi lese hos NRK Østlandssendingen:

“Kommuneadministrasjonen i Ski foreslår at elsyklene utstyres med GPS og internettoppkobling. Og at det foretas ukevise avlesninger av hvor langt elsykkelen har gått.

Dersom sykkelen ikke brukes nok – vil kommunen vurdere å kreve pengene tilbake. Dette går fram av en forslag som skal behandles av lokalpolitikerne i neste uke.

Continue reading Støtteordning for elsykkel og personvern

Print Friendly

Det er ikke solens feil. Farten skal avpasses etter forholdene!

NRK Buskerud har en sak om “Den låge sola”. I ingressen står det:

“I den låge vårsola vart kvinna i byrjinga av 20-åra blenda på veg til jobb i bilen. Det skulle prege fleire liv for alltid.”

Jeg følger mer med på ulykker som involverer syklister enn fotgjengere. Men en unnskyldning som ofte går igjen, og som er en av de politiet gjerne tyr til når de skal unnskylde bilisten, er at bilisten ble blendet av lav sol. I tillegg pleier de gjerne å legge til at syklisten kom i stor fart.  Ryggmargsrefleksen hos politiet er at syklistene har skylden, og at bilisten, som typisk brøt vikeplikten, er et uskyldig offer for omstendigheter som han ikke er herre over.

NRK lager tåredryppende sak om hvor forferdelig det kan være å bli utsatt for denne solen, og at man på grunn av denne solen kom komme til å kjøre ihjel folk.  Det på sin plass å minne om grunnregelen for fart, i veitrafikkloven § 6:

“Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.”

Altså: Farten skal avpasses blant annet etter siktforholdene. Blir man blendet av solen, da skal farten settes ned til det som er forsvarlig i den sikten man da har.

Fartsgrensen på stedet er i denne sammenheng uinteresseant. Fartsgrensen er høyeste tillatte hastighet når forholdene gjør det forsvarlig å kjøre i den hastigheten. Når det ikke er forsvarlig, f.eks. på grunn av dårlig sikt, da må farten settes ned til langt under fartsgrensen.  Til NRK sier politiinspektør Anne Maria Haarr, som var aktor i saken:

“Bilen kan vere eit særs farleg våpen. Under rekonstruksjonen på åstaden køyrde ein politimann bilen i 30–35 km/t forbi fotgjengarfeltet. Vi såg alle kva slags kraft den ville treft eit menneske med.”

30-35 km/t kan være høy hastighet. Bilister synes gjerne at de står nesten stille i den farten. Mens syklister som kommer i den farten gjerne blir stemplet for å komme i (for) stor fart, i Nord-Norge er det antageligvis hundreoghælvete.

Jeg tenker særlig på to saker. Den ene er en ulykke på Haugerud i Oslo, hvor en syklist ble påkjørt og drept. I en rapport om trafikkulykker i Oslo, ble den beskrevet slik:

“Enhet A kjørte Tvetenvn retn sør. A skulle svinge til venstre inn nordlige innkj til Esso i Tvetenvn 185. Enhet B(Sykkel) syklet Tvetenvn i motsatt retn og kjørte i A`s høyre side foran og veltet. Fører av B omkom.”

Etter at Oslo kommune la om sine nettsider, har denne og en rekke andre intressante dokumenter dessverre i praksis blitt utilgjengelige. I alle fall er de vanskelige å finne, og lenker til der rapporten var, fungerer ikke lenger.

NRK Østlandssendingen skrev blant annet dette om ulykken, basert på politiets opplysninger:

“Syklisten kom ifølge vitner i høy hastighet ned Tvetenveien da han frontkolliderte med en bilist som svingte inn på bensinstasjonen.

Innsatsleder Tore Barstad bekrefter overfor NRK.no det som har skjedd.

– Det kan virke som om bilisten har vært blendet av sola og derfor ikke kunne se syklisten, sier Barstad.”

Altså: Syklisten kom i høy hastighet, som i den etterfølgende rettssaken ble dokumentert til å være ca 30 km/t et stykke før kollisjonen (fartsgrensen var 50 km/t). Og bilisten ble blendet av solen der også. At årsaken til ulykken var et soleklart brudd på vikeplikt fra bilistens side, fremkom ikke av den første medieomtalen. Bilisten ble senere dømt for uaktsomt drap.

I en lignende sak i Tønsberg omtrent samtidig, lød også overskriften “Syklist i høy hastighet kolliderte med bil”, selv om det burde ha stått “Bilist brøt vikeplikten og kjørte på syklist”. Igjen var det en bilist som svingte til venstre foran møtende syklist. I den saken, i alle fall i det jeg her har lenket til, opplyses det ikke noe om hvor fort denne syklisten skal ha syklet. Det gjøres et poeng av at syklisten ikke hadde lys, men påkjørselen skjedde en lys sommerkveld hvor det neppe strengt tatt var påkrevd med lys. Jeg sjekket dette da saken var omtalt. Solen var ikke gått ned på  det tidspunktet påkjørselen skjedde. Jeg mener å huske, selv om det ikke fremgår av omtalen jeg har lenket til, at det også der ble fremholdt at bilisten ble blendet av lav sol. Altså en vanlig bortforklaring fra politiet: Bilisten, som brøt vikeplikten, var offer for ytre omstendigheter som han ikke hadde herredømme over, og syklisten kom i (for) stor fart. Så vidt jeg husker, ble ikke denne syklisten alvorlig skadet. Bilisten fikk beholde førerkortet. Det burde ha vært beslaglagt etter en påkjørsel som åpenbart skyldtes bilistens uaktsomhet.

De aller fleste som kjører bil, kjører fra tid til annen uaktsomt. Det gjelder meg også. Det som hendte damen fra Drammen kunne ha hendt mange av oss. Men at det kunne ha hendt mange av oss, slik mange av oss oppfører oss, betyr ikke at det kan unnskyldes og at vi blir ofre for omstendighetene. Når vi opptrer uaktsomt med noe så farlig som en bil, kan det få katastrofale følger. Offeret kan være en fotgjenger, en syklist, en person på rulleski eller andre. Vi har ikke noe annet enn vår egen uaktsomhet å skylde på. De to sakene som er gjengitt ovenfor har i alle fall gitt meg en kraftig påminnelse om risikoen ved å kjøre i skarpt motlys, og jeg prøver i alle fall å skjerpe meg og sette farten ned til de som er forsvarlig ut fra siktforholdene.

Hvis man kjører i blinde, og holder relativt stor fart, da opptrer man uten tvil uaktsomt. Det er dessverre for mange eksempler på at dette kan ende tragisk, og det er ikke solens skyld når dette skjer. Hun som er omtalt i saken fra NRK Buskerud bør erkjenne sitt ansvar, og si til seg selv: “Jeg var uforsiktig og kjørte for fort da jeg ikke kunne se noe særlig på grunn av lav sol, og det endte tragisk.” Hennes uforsiktighet førte til at et menneske ble drept. Det må hun ta sin straff for og leve med. Hvis NRK Buskerud har gjengitt saken noenlunde korrekt, var det en helt riktig dom.

Det er ikke solens feil, like lite som det er isen og snøens feil når bilister kolliderer og kjører av veien på glatt føre.

Politiet feilinformerer om trafikkregler

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Lovlighetskontroll – frognerparkomanes siste halmstrå @Oslohoyre @eiriksol @VartOslo @mortenadvokat

De frognerparkomane har funnet et nytt halmstrå som de klamrer seg til i sin kamp mot folk som sykler, og for at bilistene skal kunne disponere alt av felles veiareal for seg selv. Som kjent har byrådet gått inn for åtte byruter for sykkel, som ble fremmet av det forrige, Høyreledede byrådet. Nå er det vedtatt av bystyret. Men ikke overraskende, gjør det mindretallet som disponerer bil i bydel Frogner alt for å å kunne beholde sine priviliegier. Når har man funnet et nytt hamlstrå: Lovlighetskontroll av bystyrets vedtak.

Slik som dette ønsker frognerbilistene og Oslo Høyre at veiareal skal disponeres for ulike trafikkgrupper:

Continue reading Lovlighetskontroll – frognerparkomanes siste halmstrå @Oslohoyre @eiriksol @VartOslo @mortenadvokat

Print Friendly

Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

For 17 år siden kom den da 14 år gamle Mahad Adib Mahamud til Norge, som enslig asylsøker. Noen mener at han ga uriktige opplysninger. Omtrent samtidig løy to nåværende FrP-statsråder til det norske folk for å dekke over en skandale i eget politisk parti. Nå vil man frata Mahad Adib Mahamud hans norske statsborgerskap. Det skal få konsekvenser ikke å fortelle sannheten, sier mange.  Men Siv Jensen og Terje Søviknes blir sittende som statsråder. Hvis et barn forklarer seg uriktig i et fremmed land for å berge livet og skaffe seg en fremtid, finnes det ingen tilgivelse. Men løgner fra voksne politikere, de kan man visst tilgi.

Et statsborgerskap kan etter statsborgerloven § 26 annet ledd på visse vilkår tilbakekalles etter forvaltningslovens § 35 om omgjøring. Her er det åpenbart spørsmål om omgjøring til skade for den som vedtaket retter seg mot, og da kan det bare skje hvis vedtaket er ugyldig. Hva som skal til for at et vedtak er ugyldig, er et stort og komplisert spørsmål som jeg ikke går nærmere inn på. Men det står at vedtaket kan omgjøres, ikke at det skal omgjøres.

Continue reading Tilgivelse og foreldelse i asyl- og statsborgersaker

Print Friendly

RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Dette er kommentarer til eksamensoppgaven som ble gitt høsten 2016 i faget RINF 1200, “Opphavsrett m.m.” Den er først og fremst skrevet for studenter som var oppe til eksamen i faget, og for fremtidige studenter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opprinnelig ble laget for det tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Det er opphavsrett og beslektede emner, for studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som ikke tar faget som en del av et juridisk studium.

Hele oppgaveteksten er tilgjengelig her.

En generell kommentar når det gjelder denne type oppgaver. Man skal besvare de spørsmål som er stilt ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven. Svarene skal begrunnes og forankres rettslig. Begrunnelsen og resonnementet er viktigere enn hvilket svar man kommer til. Om man uten noen begrunnelse, og uten rettslig forankring, kommer til “riktig” svar, er det likevel ikke en god besvarelse. Er resonnementet fornuftig og rettslig forankret, kan en drøftelse være god, selv om konklusjonen blir “feil”.

I denne type oppgaver skal man ikke forsøke å demonstrere hvor mye man kan, ved å skrive om noe som det ikke spørres etter i oppgaven. Skriver man om noe det ikke spørres etter, eller tar med noe som ikke er nødvendig for å begrunne svare på det spørsmålet som er stilt, vil det i beste fall være nøytralt, slik at det verken teller positivt eller negativt i bedømmelsen, men det vil uansett føre til at man bruker eksamenstid på noe som ikke gir uttelling. I den grad det teller, så teller det negativt.

Spørsmålene skal besvares ut fra gjeldende rett. Om man selv er enige eller ikke i om noe burde vært lov eller ikke lov, er ikke relevant i denne type oppgaver. Continue reading RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Print Friendly

Fri fra 2017

Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Jeg er nok ikke alene om å mene at 70 år er for mye, men det er en diskusjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år starter, vil en rekke verk “falle i det fri”, altså ikke lenger være opphavsrettslig vernet. Da 2016 måtte trekke seg tilbake for å gi plass for 2017, var det verk av opphavsmenn som døde i 1946 som ble fri.

Denne gangen er det ikke noen veldig kjente norske opphavsmenn hvis verk ble fri, i alle fall ikke som jeg klarte å finne. Det for meg mest kjente norske navnet på listen, er forfatteren Ronald Fangen,  (f. 1895). Men jeg er ikke så sikker på om hans bøker leses særlig mye i dag.

Den for meg mest kjente personen som døde i 1946, som er opphavsmann til flere verk, er økonomen John Maynard Keynes. Hans skrifter er nå fri.

Av forfattere som døde i 1946 er Gertrude Stein,  (f. 1874) den for meg mest kjente, ved siden av H. G. Wells, (f. 1866)

Andre forfattere som døde i 1946 var skuespillforfatteren Edward Sheldon (US) og tyske Gerhart Hauptmann  (f. 1862), som fikk Nobelprisen  i 1912. At jeg ikke kjenner forfatterskapet til noen av disse, sier kanskje mer om meg enn om disse forfatterne.

Fotografen Alfred Stieglitz, USA (f. 1864), døde også i 1946. Fotografier ble ikke anerkjent som opphavsrettslig vernede verk før i 1995 (det var da på høy tid). Alfred Stieglitz var død lenge før han kunne nyte godt av noe opphavsrettslig vern, i alle fall hos oss. Men endringen i 1995 ble også gjort gjeldende for eksisterende fotografier som oppfyller kravene om verkshøyde. Jeg tar med dette bildet med vinterstemning, av Alfred Stieglitz, fra 1898:

Den mest kjente komponisten som døde i 1946, var spanske Manuel de Falla, (f. 1876).

Endelig må vi ta med Patty Smith Hill, som sammen med søsteren Mildred Jane Hill, laget sangen “Happy birthday to you”. Mildred døde allerede i 1916. Warner hevdet lenge at de hadde rettighetene til “Happy birthday”, og tjente ca 2 mill $ pr år på royalties for kommersiell bruk. Etter diverse rettsrunder, 22. september 2015 kom en domstol i USA til at Warners krav om rettigheter ikke var gyldig, og at de bare hadde rettighter til et pianoarrangement av sangen. Selve sangen, teksten og melodien, var i public domain, altså fri. Opphavsrett i USA er mer komplisert enn hos oss, men detaljene her går jeg ikke inn på. Endelig punktum for denne tvisten ble satt 28. juni 2016, hvor Warner gikk med på å tilbakebetale 14 mill $  som de hadde mottatt i royalty for sangen. Og nå har det også gått 70 år etter uløpet av dødsåret til den lengstlevende av de som lagde sangen.

Opphavsmenn hvis verk har falt i det fri fra

Print Friendly

Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Den 5. desember 2016 holdt jeg foredrag på Opphavsrettsforeningens julemøte, med tittelen “Musikkplagiat, fra Johan Sebastian Bach til Led Zeppelin”. Som alltid har man mindre tid enn man gjerne skulle ha hatt, så det ble bare tid til korte klipp fra de musikkeksemplene jeg brukte. Og jeg måtte utelate en del som jeg gjerne skulle ha hatt med.

Dette er en oversikt, med lenker til musikkeksemplene jeg brukte, samt, samt noen eksempler jeg ble nødt til å utelate. Det har nok begrenset verdi for de som ikke var til stede der.

 

Continue reading Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Print Friendly

Språkrådets direktør må lære seg varemerker

“Ordbøkene kan ikkje sensurerast”, skriver direktør i språkrådet, Åse Wetås, om varemerker. Hun viser først og fremst at hun ikke kan varemerker, og blir det pinlig både for direktøren og Språkrådet når de går ut på denne måten. Varemerker er en form for språkbruk som Språkrådet selvsagt må ha solid kunnskap om. Om ikke direktøren selv setter seg inn i dette, bør det i alle fall være noen andre i organisasjonen som kan det, og som kan kvalitetssikre det som publiseres i direktørens navn.

Ord kan brukes som varemerker. NRK er registrert varemerke, uten at det har hindret noen i å skrive om NRK. Det samme er mange av NRKs kanaler, og programtitler som f.eks. «Trygdekontoret» og «Julenøtter». Hvis man har registrert eller innarbeidet et varemerke, gir det en enerett til å bruke dette som kjennetegn i næringsvirksomhet, for varer eller tjenester av samme eller lignende slag. Ved registrering er varemerkene registrert i ulike vareklasser. At et ord er registrert som varemerke, er ikke i seg selv til hinder for at andre bruker ordet, så lenge det ikke brukes som kjennetegn i næringsvirksomhet for produkter og tjenester av samme eller lignende slag. I et svar på NRK ytring nevner Thomas Gaarder-Olsen TINE som eksempel. Q-meieriene kan ikke kalle sine meieriprodukter Tine. Men det har ingen betydning for bruken av ordet i betydningen å smelte, en beholder av tre, osv.

At NRK har varemerkeregistrert Trygdekontoret i bl.a. klassen for underholdning, hindrer det ingen i å bruke ordet i andre sammenhenger. Flere kan registrere og bruke det samme ordet som varemerke, så lenge produktene ikke konkurrerer med hverandre og det ikke er en fare for forveksling. At NRK har registrert Julenøtter, vil ikke hindre en leverandører i å selge en nøtteblanding som de kaller Julenøtter.

Orklas registrering av «Seigmenn» er et av eksemplene som tas opp. I en annen NRK-artikkel står det at Orkla produserte sine seigmenn første gang i 1965. Om min hukommelse stemmer, så skriver Kjell Aukrust i boken ”Bror min” om hvordan hans bror kjøpte 5-øres seigmenn, strekte dem og delte dem i to, for så å selge hver halvdel for 3 øre stykket. Jeg husker ikke når jeg leste den boken, men jeg var i alle fall godt innforstått med hva seigmenn var. Det er ikke nødvendig å endre dette, selv om Orkla har varemerkerettigheter til ”seigmenn”. Dessuten ble boken utgitt i 1960, fem år før Orkla, i følge NRK, begynte å produsere seigmenn.

Språkrådet må gjerne mene at seigmenn burde ha vært nektet registrering som varemerke. Jeg er ikke uenig i det. Men det er verken Språkrådet eller jeg som avgjør om en varemerkeregistrering er gyldig eller ikke, det avgjøres av Patentstyret, og i siste instans av domstolene. Det kunngjøres når nye varemerker registreres. Enhver, også Språkrådet, kan komme med innsigelser mot registreringer, innen tre måneder etter at registreringen er kunngjort. Men å angripe registreringer som har skjedd for lenge siden, er mer komplisert.

For at et ord skal kunne være vernet som varemerke, må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette produktet fra andre, tilsvarende produkter. Etter varemerkeloven § 14, annet ledd, bokstav b, kan man ikke registrere ord som i alminnelig språkbruk eller etter lojal og etablert forretningsskikk utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten Generiske betegnelser kan ikke registreres som varemerke. Ingen kan registrere varemerket ”Sykkel”, i alle fall ikke som et varemerke for sykler. Det sikreste er rene fantasinavn, og det beste er fantasinavn som man lett assosierer med produktet eller tjenesten – som for eksempel ”potetgull”.

Et distinkt varemerke kan med tiden bli en generisk betegnelse på en type produkter, og mister da sitt særpreg eller sin distinktivitet. Man sier da at varemerket er degenerert. Det er mange eksempler på slike degenererte varemerker. Noen kjente er primus, termos og heroin. Når varemerket er degenerert, faller vernet bort. Alle kan kalle sine isolerte flasker for termos, selv om det opprinnelig var et vernet varemerke. Jeg vil anta at seigmann også er degenerert.

Mange varemerkeeiere ønsker å verne sitt varemerke mot degenerering, og beskytte eneretten. Det var dette Maarud forsøkte med ”potetgull”, en sak Maarud til nå har tapt i alle instanser hvor den har vært oppe. Om jeg har forstått ordbokproduksjon rett, så tas ord inn i ordbøkene først når det er dokumentert at det har blitt en del av (skrift)språket. Hvis varemerket tas inn i ordbøkene, er det en klar indikasjon på at varemerket er degenerert, og kan forsterke prosessen. Derfor er det forståelig, og helt legitimt at de som vil beskytte sine varemerker, forsøker å hindre at ordene tas inn i ordbøkene.

Hvis et varemerke begynner å opptre i verbform, er det en klar indikasjon på degenerering. Google kan slik sett være i faresonen, slik det er vanlig å bruke verbet å google, om det å søke etter informasjon på nettet. DNBs varemerkeregistrerte betalingtjeneste Vipps har stø kurs mot degenering. DNB hjelper godt til selv, når de bruker verbet å vippse i sin egen markedsføring. Antagelig gjør de dette med ganske åpne øyne. Sannsynligvis får de en større markedsføringseffekt ved at deres tjeneste på denne måten blir betegnelsen på denne type betalingstjenester og DNBs tjeneste blir referansen, enn om de forsøker å beskytte varemerket.

I varemerkeloven § 11 står det at man ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende skrift av faglig innhold, har plikt til, etter krav fra varemerkeinnehaveren, å sørge for at det fremgår at ordet er beskyttet som varemerke ved registrering. Man må kunne anta at det også gjelder ordbøker. Det er tilstrekkelig at varemerket gjengis sammen med symbolet ® på en tydelig måte. Seigmenn er et registrert varemerke, så her må man skrive seigmenn®. Man kan godt argumentere for at registrering burde ha vært nektet. Men registreringen står, og da bør det ikke være veldig krevende for Språkrådet å henge symbolet ® på ordet seigmenn®.  Noen vil kunne mene at det er en nyttig tilleggsinformasjon om en ordbok på denne måten opplyser at ordet er registrert som varemerke.

Potetgull er også registrert som varemerke, men det pågår det en tvist. Alle rettsinstanser som har behandlet spørsmålet så langt, har kommet til at registreringen er ugyldig og at ordet potetgull ikke lenger er vernet. Men saken er ennå ikke ferdig behandlet. Jeg vil tro at NRKs varemerker Julenøtter og Påskenøtter også er degenerert, men det har ikke vært satt på spissen.

Jarlsberg er registrert som varemerke, men bare for næringsmidler. Jarlsberg flyplass behøver ikke skifte navn selv om TINEs varemerkeregistrering ble opprettholdt av Høyesterett. Vi kan også trygt omtale Jarlsberg hovedgård og gamle Jarlsberg amt, uten å bry oss om Tine. Etter varemerkeloven § 14 annet ledd bokstav a, kan man ikke registrere et ord som angir varens geografiske opprinnelse. Registreringen av Jarlsberg er dessuten villedende, for osten ble utviklet på Ås og produseres helt andre steder enn i Jarlsberg. Begge deler tilsier etter min vurdering at registrering burde ha vært nektet, men Høyesterett kom til et annet resultat. Det er Høyesterett, og ikke jeg som bestemmer her.

Å ta et ord inn i en ordbok er ikke bruk som kjennetegn i næringsvirksomhet, så det krenker ingen rettigheter å inkludere ordet i ordboken. Man står også helt fritt til å bruke ordene i journalistikk og litteratur. Seigmenn, potetgull, jule- og påskenøtter er ikke sensurert ut av det norske språket.

Varemerkeinnehaver kan ha grunner til å forsøke å hindre dette, fordi det i seg selv er et tegn på degenerering, og kan forsterke utviklingen mot degenerering. Men varemerkeinnehaver har ingen rett til å nekte at det tas inn i en ordbok.

Varemerkeinnehaver kan kreve at det står at ordet er registrert som varemerke, og det er tilstrekkelig at symbolet ® tas inn etter ordet. Men man har bare plikt til å gjøre dette dersom varemerkeinnehaver krever det, og bare hvis varemerket er registrert. Ordbokredaksjonen har ikke selv noen plikt til å undersøke om ord er registrert som varemerker.

Jeg kan ikke se at det er en uoverkommelig oppgave for Språkrådet og ordbokredaksjonen å ta inn ® etter et ord som er registrert som varemerke, når varemerkeinnehaveren krever det. Og det vil være veldig langt fra hva jeg regner for sensur.

Print Friendly

Håpløst om opphavsrett fra Heidi Nordby Lunde @vampus

Stortingsrepresentant for Høyre, Heidi Nordby Lunde, også kjent som bloggeren Vampus, har skrevet en kronikk om “Kultur og fellesskap” i Dagens Næringsliv 25. oktober 2016 (bak betalingsmur, dessverre ikke på hennes blogg). I kronikken viser Nordby Lunde at hun har forstått lite og kan enda mindre om opphavsrett.

Innledningen er grei nok:

“Opphavsrettigheter er selve kjernen for et livskraftig kulturliv, der skaperne av musikk, film og litteratur gis mulighet til å leve av inntektene av sine skaperverk. Eiendomsretten til eget verk, enten det er innen kultur eller i privat næringsliv skal stå sterkt. Hardt arbeid skal lønne seg, det samme skal kreativitet og nyskaping. Opphavsrettigheter skal sikre at opphavspersonen kan leve av fruktene av sitt eget arbeid, og at ikke andre kan utnytte hennes skaperkraft. Derfor er det viktig at opphavsretten sikres legitimitet og vernes om. “

Det er ingen grunn til å være uenig i det. Men hennes løsning er at rettigheter til alt som er skapt med støtte fra det offentlige, som er svært mye av norsk kultur, skal eksproprieres til fri utnyttelse, uten vederlag.

Continue reading Håpløst om opphavsrett fra Heidi Nordby Lunde @vampus

Print Friendly