Category Archives: Jus

Fri fra 2023

Nok en gang har vi kommet til starten av en nytt år, skjønt det som strengt tatt betyr noe i opphavsrettslig sammenheng er at året 2022 har løpt ut, og at det når har gått 70 år etter utløpet av dødsåret til opphavere som døde i 1952. I de fleste tilfeller betyr vernetiden lite. I den grad de verk vi skaper i det hele tatt blir lagt merke til, vil de være glemt lenge før det har gått 70 år etter at vi selv har gått ut av tiden. Men noen opphavere og deres verk blir stående, og er fortsatt interessante også 70 år etter opphavers død. Her er noen av de hvis verk fortsatt ikke er glemt, og som fra i dag har falt i det fri.

Knut Hamsun

Vi starter i Norge denne gangen. En av de som døde i 1952 var Knut Hamsun. Nå har også hans opphavsrettslige stier grodd igjen. Jeg regner med at Knut Hamsuns forfatterskap er ganske godt kjent blant de som leser dette, så jeg går ikke gjennom det. Men jeg nevner at han fikk Nobelprisen i 1920. Han het opprinnelig Knut Pedersen og var født i Vågå. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. 18 år gammel utga han sin første roman, “Den gaadefulde”, under navnet Knut Hamsund Pedersen. Etter at han hadde møtt Mark Twain skrev han en artikkel om forfatteren i 1884. Ved en trykkfeil i denne artikkelen ble d’en utelatt i Hamsund. Knut Hamsun likte denne tilfeldige navneendringen, og brukte siden denne formen.

Continue reading Fri fra 2023

RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022

Denne kommentaren er ment å være en slags felles tilbakemelding til studenter som var oppe til eksamen i RINF 1200 — Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2022, og en veiledning til fremtidige studenter som vil se eksempler på eksamenoppgaver og hvordan man kan løse disse. Oppgaveteksten finner du bl.a. her.

Spørsmål 1: Er det Caroline som arving eller instituttet som Martes arbeidsgiver som har rettighetene til Martes bokutkast?

Utgangspunktet er at opphaver har enerett til sitt verk. Ved opphavers død går opphaver over til arvingene etter åvl § 75. Det arvingene overtar er den opphavsrett som avdøde opphaver hadde. Hvis opphavers opphavsrett er begrenset gjennom avtaler om overdragelser, vil den opphavsrett som arves være begrenset på tilsvarende måte.

Opphavsrett kan overdras etter åvl § 67. Det er ingen formkrav når det gjelder overdragelse av opphavsrett. Den kan overdras underforstått, uten noen uttrykkelig avtale.

Continue reading RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022

RINF 1200 – eksamen høst 2022 — oppgaven.

Dette er oppgaven som ble gitt til eksamen i RINF 1200 — Opphavsrett og beslektede rettigheter høsten 2022. For kommentarer til oppgaven, se RINF 1200 – kommentarer til eksamen høst 2022.

Oppgaveteksten:

Professor i sosiologi Marte Kirkerud døde brått, 65 år gammel. Hun var enke, og eneste arving var datteren Caroline.

Martes kolleger ryddet ut av kontoret hennes. Marte hadde vært en populær underviser. Særlig likte studentene hennes innføringsforelesninger i sosiologi. Kollegene visste at hun hadde arbeidet med en lærebok for begynnerstudenter. Da de ryddet kontoret, fant de et uferdig utkast til denne boken, både i utskrift og på Martes filområde på universitetets server. Instituttleder Peder Ås mente at denne boken burde utgis, og han påtok seg selv oppgaven med å ferdigstille manuskriptet. Da han var ferdig, gjorde han boken tilgjengelig for alle som en «Open Access»-publikasjon, som innebar at den ble fritt tilgjengelig for alle på internett.

Continue reading RINF 1200 – eksamen høst 2022 — oppgaven.

Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

“Eks-advokat tiltalt for plakataksjon mot statsadvokat” kan vi lese i Rett24. På en av plakatene sto det at statsadvokat Geir Evanger var «etterlyst» og «siktet for innførsel av meget betydelig mengde hasj og MDMA». Plakaten var utstyrt med et bilde av Evanger, politiets logo, samt en QR-kode. QR-koden ledet til en artikkel om den såkalte Sult-saken, der 50 kilo cannabis og 20 kilo MDMA ble innført fra Nederland til Norge. Tre tiltalte personer ble der frikjent på grunnlag av politiprovokasjon. Her har NRK en samleside med artikler om den såkalte “Sult-saken”.

Jeg kjenner denne “sult-saken” kun gjennom omtale i media. Geir Evanger var en av aktorene i denne saken, men jeg vet ikke hva slags rolle han eventuelt ellers hadde i denne saken. Det var klart en ulovlig politiprovokasjon, som førte til at de tiltalte ble frifunnet. Det er faktisk ikke ofte at noen blir frikjent i Norge fordi bevis er innhentet ved hjelp av ulovlige politimetoder. Heller ikke for politiet er det slik at målet helliger middelet. Men som de fleste tilfeller hvor representanter for politi og påtalemyndighet gjør noe ulovlig, så slipper de unna uten noen reaksjon. Speisalenheten for henleggelse av politisaker kom til at det ikke var uforsvarlig av politiet.

Continue reading Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Jeg sendte denne til NRK/Ytring, men de fant ikke plass til den. Sportsvaskerne i NRK er kanskje enige med rennleder Torbjørn Broks Pettersen i at de ikke vil ha mer oppmerksomhet om slike sider ved toppidretten. Her er det jeg skrev:

Den svenske langrennsløperen Emil Johansson Kringstad demonstrerte mot at oljeselskapet Equinor får være sponsor for langrennssporten. Sammen med Greenpeace stilte han med plakaten som sa «Morgendagen smelter», med klar referanse til Equinors kampanje «Morgendagens helter». For dette ble han «belønnet» med en bot på 999 sveitsiske franc, tilsvarende ca 10 000 kroner. Summen var ikke tilfeldig. Man ville hindre det lille en idrettsutøver har av rettssikkerhet ved at en «bot» på under 1000 SFR ikke kan ankes. «Hvis vi hadde gitt en høyere bot, kunne vi risikert at han hadde anket for å få mer oppmerksomhet rundt saken, og det ønsker ikke vi å bidra til», sier rennleder Torbjørn Broks Pettersen, ifølge NRK.

Det er dessverre ikke noe enestående eksempel. Vår grunnlovfestede menneskerett ytringsfrihet er et ukjent fremmedord i idretten. Jeg kunne gitt flere eksempler, men lar det bli med dette ene. (Jeg har gjennom årene samlet en del eksempler.) Idretten svarer omtrent som de pleier å gjøre i de diktaturer som gjerne blir tildelt store, internasjonale idrettsmesterskap: Alle har ytringsfrihet så lenge de ikke bryter loven. Det hører vi ofte fra Kina og Russland, og det er slik myndighetene i Qatar svarer om manglende ytringsfrihet. Og etter idrettens «lover» er det straffbart å ytre seg, blant annet om politikk.

Continue reading Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Atle Antonsen har dummet seg ut i fylla men uttalelser til Sumaya Jirde Ali. Uttalelsene skader hans karriere som komiker. Kanskje vil det ødelegge karrieren totalt. Det vil tiden vise. Hans markedsverdi har uansett sunket kraftig. Men det er ikke noe jeg har tenkt å kommentere nærmere.

Jeg skal nøye meg med å kommentere straffbarheten. Et utgangspunkt må være helt klart: Det er mye som er uakseptabel oppførsel som ikke er straffbar. Et relativt nærliggende eksempel er at ærekrenkelser ikke lenger er straffbare i Norge. Det betyr selvsagt ikke at det er akseptabel oppførsel å servere grove ærekrenkelser. Jeg mener det var en feil å gjøre ærekrenkeler helt straffrie. Begrunnelsen for dette går jeg ikke nærmere inn på her, men henviser til min bok Ytringsfrihet og medieregulering s. 216-218.

Continue reading Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

I dag foreligger min siste bok: Formueretten i informasjonssamfunnet.

Last ned innholdsfortegnelsen som pdf-fil fra Universitetsforlaget.

Informasjonsteknologi påvirker alle sider ved samfunnet, også formueretten. Lenge var man opptatt av å fjerne rettslige hindringer for å kunne ta i bruk informasjonsteknologi. Det handlet for en stor del om hvordan vi skulle forholde oss til ulike varianter av formkrav, som skriftlighet og underskrifter. I alle fall i vår del av verden har vi kommet langt, selv om vi ikke er helt i mål. Dette er et av temaene man ikke kan unngå om man skal diskutere formuerett og informasjonsteknologi.

En stor del av de formuerettslige reglene har vært og er fortsatt dokumentregler. I førsteutgaven av sin Pengekravsrett, skrev Kai Krüger på s. 8:

«Læren om pengekrav er (…) i stor grad dokumentorientert: Det er tale om en analyse av rettsregler som knytter an til ytre abstrakte formalia, bruk av veksler, sjekker, remburs, gjeldsbrev, pantobligasjoner og så videre.»

Den var nok fortsatt slik på 1970-tallet, da den boken ble skrevet. Men særlig fremtidsrettet var det ikke. De dokumentorienterte reglene er basert på at det finnes et originaldokument. I datamaskinbaserte systemer finnes det ikke lenger originaldokumenter. Det kan hende at det finnes et eller annet originaldokument i et arkiv et eller annet sted. Men det som håndteres i datasystemene er kopier og bare kopier. Det betyr at vi i praksis kan glemme dokumentreglene. En av de fundamentale formuerettslige utfordringene er hvordan vi skal ivareta de funksjoner som originaldokumentene hadde, i systemer hvor det ikke lenger finnes originaldokumenter.

En for inntil noen tiår siden velkjent og velbrukt dokumenttype var sjekk. I noen land hvor man er glade i papir, som i USA, brukes det fortsatt mye. Men i mer moderne land, som Norge, har de forsvunnet. Skjønt her var Danmark først ute. I dag kan man ikke lenger skrive ut sjekker trukket på norske banker, og ingen norske banker løser inn sjekker. De fleste har antageligvis ikke fått med seg at det har skjedd. Sjekker gikk i praksis ut av bruk for en del år siden, og det er neppe noen som savner dem i dag. Andre dokumenter går samme veien. De fleste dokumentregler vil dø med de dokumentene de regulerer, enten ved at de blir opphevet eller ved at de dør ved ikke-bruk. Unntaket er gjeldsbrevloven, som gjennom mange analogier har blitt en slags alminnelig lov om pengekrav, en status den ikke fortjener å ha.

Continue reading Ny bok: Formueretten i informasjonssamfunnet

Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Warner

Ifølge VG har Åge Aleksandersen og Terje Tysland varslet søksmål mot Warner. Jeg kjenner saken kun fra VGs omtale. Her mener to folkekjære norske musikkjendiser at de har blitt lurt av en av de internasjonale musikkgigantene. Warner er gitt mulighet for tilsvar, men vi får ikke noen balansert fremstilling av slike saker i norske medier. Det er dessuten en sak som reiser mange vanskelige spørsmål, og VG gir oss ikke alle de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere dette. Jeg vil derfor ikke mene noe om saken, annet enn at den reiser en del interessante spørsmål.

Denne kommentaren er et forsøk på å forklare noen av de rettslige spørsmål som en slik sak reiser, uten at jeg vil mene noe om hva som bør bli resultatet. VG skriver bl.a. dette:

“Artistene krever enerett til katalogene sine, og de mener at den eneretten har de egentlig hatt hele tiden, sier artistenes rådgiver, Sæmund Fiskvik.”

Continue reading Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Warner

Hvorfor stilles det strengere aktsomhetskrav til folk som sykler enn til folk som kjører bil?

Oslo tingrett avsa 7. september 2022 en dom, 22-057237MED-TOSL/02, i en sak om kollisjon mellom en bilist og en syklist. Det var en ren straffesak mot bilisten, hvor det ikke var fremmet sivilie krav (erstatning/oppreisning) fra fornærmede (syklisten). Syklisten var blitt alvorlig skadet og er varig pleietrengende som følge av skadene. Jeg har dommen i en ikke-anonymisert versjon, og velger derfor ikke å offentliggjøre selve dommen.

Hendelsesforløpet var slik: En syklist syklet på en elsykkel ned Møllerveien fra rundkjøringen i Maridalsveien, mot Brenneriveien. En bilist kom i motsatt retning, svingte til venstre inn Brenneriveien foran syklisten. Det ble kollisjon og syklisten ble som nevnt alvorlig skadet. Det var i utgangspunktet ingen tvil om skyldforholdet, og bilisten erkjente seg delvis skyldig. Det var et åpenbart vikepliktsbrudd fra bilistens side.

Retten hadde foretatt en rekonstruksjon av hendelsen, ved at en politioverbetjent syklet fra rundkjøringen ned mot kollisjonsstedet tre ganger, med det som betegnes som “lav”, “normal” og “høy” hastighet. Ved de tre alternativene brukte han 18, 11 og 8 sekunder på de ca 100 meterne ned til kollisjonsstedet. I dommen står det:

“Undersøkelser som politiet har gjort av overvåkningsvideoen fra ulykken tilsier at fornærmede mest sannsynlig holdt en gjennomsnittshastighet på rett i underkant av 30 km/t over en strekning på ca. 4 meter (over fartshumpen) rett før kollisjonen …”

I saken legger retten til grunn at fornærmede, syklisten, holdt en hastighet godt over 30 km/t mot bunnen av bakken, før han kom inn i “synsfeltet” til overvåkingskameraet.

Continue reading Hvorfor stilles det strengere aktsomhetskrav til folk som sykler enn til folk som kjører bil?

Gi fortauene tilbake til fotgjengerne

I 1977 bestemte norske politikere, ledet av statsminister Tryge Bratteli og samferdselsminister Annemarie Lorentzen, at det fra 1978 skulle være tillatt å sykle på fortauet. <edit>Det var kanskje dette som var politikernes “oppfølging” av NOU 1977:40.</edit> I årene forut for dette hadde veimyndigheter, med poltikernes velsignelse, fjernet mye av det som fantes av sykkelveier og sykkelfelt, for å gi mer plass til biler. Politikere satset på hakkekyllingordenen: Ved å plage gående på fortauet med sykkeltrafikk, kunne de late som om det var veldig mye tilrettelegging for sykling i Norge. Noen sier at det var et trekk fra Arbiederpartiet for at de skulle kunne si at de gjorde mye for å legge til rette for sykling, men den delen av historien har jeg ikke sjekket.

Vi har riktignok det forbeholdet at det bare er tillatt å sykle når “når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående”. Men det respekteres ikke, og slike skjønnsmessige regler er i praksis vanskelige å håndheve. Så det håndheves ikke.

Så vidt jeg vet er det bare Island og Norge som tillater sykling på fortauet. I siviliserte land er fortau forbeholdt gående. Folk som sykler skal bruke kjørefelt eller det som finnes av sykkelinfrastruktur. I foregangsland som Danmark og Nederland sørget man for sykkelinfrastruktur. De startet å bygge ut sykkelinfrastrukturen mens man i Norge var opptatt av å fjene det som fantes. Nederland og Danmark er gullstandarden. Men også i land som Finland, Tyskland, Belgia, Sveits og Frankrike er tilretteleggingen for sykling langt bedre enn i Norge.

Når sant skal sies, så har jeg i Tyskland sett litt for mange eksempler på at det jeg vil anse for fortau er skiltet som påbudt sykkelvei.

Noen steder er det skiltet at det er tillatt, men ikke påbudt å sykle slike steder. Så gående på fortau i Tyskland kan risiskere å møte folk som sykler på fortauet, selv om det i utgangspunktet ikke er tillatt.

Nå hørte jeg i P2 Nyhetsmorgen 26. august 2022 (ca 1 t 11 min inn i sendeingen) at man i Tyskland ville innføre fartsgrense på 10 km/t når man sykler i gågater, så kanskje er det tilllatt å sykle gågater i Tyskland. Det er i alle fall ikke tillatt i Nederland eller Frankrike, men jeg er litt usikker på akkurat det punktet når det gjelder andre land.

I noen land er det tillatt for barn opp til en viss alder å sykle på fortauet. Det er også en slags falitterklæring. Hvis barn ikke kan bruke den sykkelinfrastruktur som finnes, da er den ganske enkelt for dårlig. Et skrekkeksempel er Kirkeveien i Oslo, hvor det var forståelig at veldig mange ikke ville bruke et altfor smalt sykkelfelt, og heller foretrakk fortauet.

Problemet med folk som sykler på fortau har antageligvis blitt forverret i takt med at folk har anskaffet elsykler. For all del: Det er bra at folk velger elsykkel. Det får flere til å bruke sykkel, folk sykler oftere og lenger, i praksis slik at flere bilturer blir erstattet av turer på elsykkel. Våre myndigheter burde juble og ta konsekvensen av dette, og styrke sykkelinfrastrukturen. Man må stimulere til at flere velger (el)sykkel. Men norsk samferdselspolitikk styres av bilpolitikere, som bare tenker motorvei og stadig større fart for stadig flere biler.

Mange som i liten grad har syklet, i alle fall ikke på mange år, anskaffer elsykkel. De er ofte urutinerte syklister, og føler seg ikke trygge i trafikken. Så mange av dem velger å sykle på fortauet. Motoren på en elsykkel skal kutte når man når 25 km/t. Det er lett å sykle opp til 25 km/t. De fleste elsykler er slik at de er tunge sykler når man ikke får hjelp av motoren, slik at de færreste sykler fortere enn 25 km/t. For den som er vant til å observere verden gjennom et bilvindu, kan 25 km/t virke veldig sakte. Men det er ganske fort på en sykkel, og altfor fort hvis man sykler på et fortau.

Men hvis man skal få syklister og eventuelt ståmopedister bort fra fortauene, må de myndigheter som skulle ha ansvaret for slikt, sørge for å holde bilistene borte fra det lille som finnes av sykkelinfrastruktur.

Jeg tror at sykling på fortau er så etablert i Norge at det er irreversibelt. Det kan i praksis bare endres ved at det bygges en sykkelinfrastruktur som er så god at man ikke ser noen grunn til å sykle på fortauet. Men samferdselspolitikken i Norge styres av politikere som tenker bil, bil, bil og bil, og kanskje litt på fly. Det bygges stadig nye veier i Norge uten at det legges til rette for gående og syklende. Det burde ganske enkelt ikke vært tillatt. Men både politikere og samferdselsbyråkrater mener tydeligvis at gående og syklende er så lite verdt at det er bedre å drepe noen fra tid til annen, fremfor å bruke penger på trygg infrastruktur. For dem er det mye viktigere at bilistene skal kunne kjøre fortere og kanskje få en litt kortere vei. Jeg vet at politikere og samferdselsbyråkrater ikke liker å bli minnet på at de dreper gående og syklende for å spare litt penger. De snakker om “nullvisjoner”. Men nullvisjoner er våte drømmer, uten realitet. Den enkle og brutale sannhet er at velger å la folk bli drept eller skadet.

Så kom såkalt selvbalanserende kjøretøy og ståmopeder (gjerne misvisende kalt elsparkesykler). Disse drives fram av motor, og er og har alltid vært motorkjøretøy. I sin iver etter å “skape mer moro i hverdagen” valgte daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen å definere disse motorkjøretøyene som sykler. På et normativt plan er det mulig å bestemme at noe skal regnes som noe det egentlig ikke er. Man kan bestemme at visse grupper motorkjøretøy skal regnes som sykler, akkurat som man kan bestemme at folk i rullestol og de som går på rulleski skal regnes som gående. Men realiteten endres ikke: Ståmopedene drives fram av motor, og er og forblir motorkjøretøy.

Her må jeg legge til at regler må forstås kontekstuelt. Samferdselsministeren kunne bestemme at en visse gruppe motorkjøretøy skulle regnes som sykkel etter vegtrafikkloven og trafikkreglene. Men det betyr f.eks. ikke at de regnes som sykler etter friluftslovgivningen og reglene for motorferdsel i utmark. Den mest katastrofale følgen av Ketil Solvik-Olsesn reguleringstabbe, var at det dermed ble tillatt å kjøre selvbalanserende kjøretøy (som forsvant fort) og ståmoped på fortauet. Det er helt sykt.

Nå har man funnet på en ny kategori som man har kalt “liten elektrisk motorvogn”. Men disse skal visst fortatt brukes til å plage fotgjengere. Man har laget en ny § 20 i trafikkreglene. Bestemmelsens nr. 3 og 4 lyder:

“3. Kjøring med liten elektrisk motorvogn på fortau, gangveg og i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og bruken ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Passering av gående skal skje i god avstand, i tilnærmet gangfart og uansett med en fart ikke over 6 km i timen.

4. Liten elektrisk motorvogn kan stanses eller parkeres på sykkelveg, gangveg, fortau, gågate eller gatetun dersom den ikke er til unødig hinder eller ulempe.”

Motorkjøretøy som ståmopeder har ikke noe på et fortau å gjøre. Det burde være så selvsagt at det ikke er noe å diskutere. Hele ideen om at disse skal kunne brukes på fortau er helt syk, og er ganske illustrerende for hvordan tidligere og nåværende samferdselsministere ikke bryr seg om myke trafikanter. Med motoristenes arroganse kjører folk som om de eier fortauet, i altfor stor fart og ser det som en selvfølge at de som fortauet er til for, de gående, skal flytte seg. Ståmopedister bør holde seg i kjørefeltet. Kanskje på sykkelveier og i sykkelfelt, men ikke på fortau, i sykkelveier eller gågater. Skjønt når man ser på hvor dårlig sykkelinfrastrukturen er bygget ut i dette landet, bør det lille som finnes være forbeholdt folk som sykler, ikke motorister.

Når man introduserer et nytt motorkjøretøy i trafikken, da bør det finne sin plass blant andre motorkjøretøyene. Blant bilene. Bilistene har allerede fått altfor mye plass, så de må gi fra seg plass til andre. Som regel er det en person i hver bil, slik at en ståmoped frakter like mange som en bil, på en langt mer plasseffektiv måte.

Om forbud mot å kjøre ståmoped på fortauet skulle gjøre ståmopedene mindre attraktive: Fint, det er ingen grunn til å stimulere til bruk av slike. Det får stort sett folk over fra aktive transportformer som å gå og sykle, til inaktive, motoriserte transportfomer som ståmopeder. Ut fra et folkehelseperspektiv er det en uønsket utvikling. At noen, herunder tidligere samferdslesminister Ketil Solvik-Olsen tjener penger på ståmopeder, er ikke noe argument for å la de oversvømme byen. Heller ikke at late folk som vil slippe å gå eller sykle, synes at de er veldig fine.

Ståmopeder, som andre motorkjøretøy, bør ikke kunne parkeres på fortau. Aftenposten skrev nylig om en trafikkbejtent med kodenavn “640” som skrev ut mange parkeringsgebyr til feilparkerte ståmopeder. Det var interessant å konstatere at han klarer å skrive ut flere parkeringsgebyr enn hva et samlet korps av trafikkbetjenter klarer å skrive ut til bilister som parkerer i sykkelfelt, men den mangelfulle håndhevingen av dette har jeg kommentert før. Men uansett: Vi trenger flere slike. Utleieselskaper for ståmopeder bør få henvist noen plasser hvor kjøretøyene kan plasseres, omtrent som for delebiler. Så blir det opp til utleieselskapene å implemntere systemer som gjør at leieforholdet ikke kan avsluttes uten at ståmopeden settes på en dertil avsatt plass, slik at de blir belastet leie inntil den er satt på rett sted. Det er en ordning vi kjenner for bysykler i mange byer.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.