Bonytt har en artikkel om import av designmøbler fra bl.a. Storbritannia. Man kan i følge artikkelen kjøpe kopier av kjente designmøbler til en brøkdel av hva man i Norge må betale for originalen.

I følge artikkelen har designerne dårligere vern i Storbritannia enn hos oss. Jeg har ikke grunnlag for å vurdere om hvorvidt det stemmer. En lenke i artikkelen viser til at avsnitt i en Wikipedia-artikkel som uansett ikke er relevant.

En mulig forklaring er at denne type design i Storbritannia bare er vernet som design, og ikke som opphavsrettslig vernet verk. Det betyr i så fall at det bare er vernet i maksimalt 25 år, mens et opphavsrettslig vernet verk er vernet i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Brukskunst, herunder møbeldesign, er en vanskelig opphavsrettslig kategori, og jeg viser her til omtale av at Tripp Trapp-saken skal opp for Høyesterett. Saken gjelder nettopp opphavsrettslig vern for og ettergjøring av møbler.

Continue reading Import av designmøbler – piratvirksomhet? →

Striden mellom NorgesGruppen og møbelprodusenten Stokke om Tripp Trapp-stolen skal opp for Høyesterett. Jeg skal ikke her prosedere noen av partenes standpunkter. Men saken er interessant av mange grunner, ikke minst fordi den illustrerer hvordan ulike immaterialrettigheter spiller sammen — eller ikke spiller sammen.

Stokkes Tripp Trapp er en av Norges største møbelsuksesser. Den kom på markedet i 1973. Den har ofte blitt kopiert og Stokke har hatt rettstvister i mange land — visstnok har de så langt vunnet alle.

De tekniske løsningene i Tripp Trapp har vært patentbeskyttet. Men et patent gjelder i maksimalt 20 år. Patentene som beskyttet Tripp Trapp er derfor løpt ut og hvem som helst kan utnytte de tekniske løsningene med flyttbare plater, spor i sidestolpene, osv.

Det spørsmålet som nå skal opp er først og fremst om stolen “Oliver” krenker opphavsretten til Tripp Trapp. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Designeren Peter Opsvik lever fortsatt i beste velgående, så det er lenge til en eventuell opphavsrett faller bort.

Continue reading Tripp Trapp til Høyesterett →

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. På et tidspunkt går verket over til å bli en del av vårt kulturelle felleseie som ingen lenger har noen enerett til.

Man kan diskutere hvor lenge opphavsretten bør vare. Det er i alle fall rimelig at den i alle fall varer i opphavsmannens levetid. Det var ingen rimelighet i at mens komponisten Igor Stravinskij på 1920-tallet slet økonomisk og til dels fikk til livets opphold ved å låne penger fra venner, penger som ingen av dem hadde noen tanker om at de noen gang skulle få tilbake, så tjente andre gode penger på å sette opp hans mest populære ballett, Ildfuglen. Etter datidens regler, i alle fall de russiske, var opphavsretten allerede utløpt. Jeg ser heller ikke noe urimelig i at Chuck Berry fortsatt får royalty når hans låter fra 1950-tallet spilles.

Jeg synes også det er rimelig at opphavsmannens arvinger i en viss tid etter dennes død kan nyte godt av de verk vedkommende etterlot seg. Det gjelder særlig når opphavsmannen dør ung, og kanskje ikke for alvor blir oppdaget før etter sin død. Den svenske forfatteren Stig Larsson  er eksempel på dette (uten at jeg her skal gå inn i konflikten mellom hans samboer og hans familie). Jo eldre opphavsmannen blir, desto mindre grunn er det til å sikre hans etterlatte. Den som trekker sitt siste sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tjene på dem, før sin død. Da vil vedkommende gjerne etterlate seg verdier som etterkommerne vil nyte godt av uansett. Men vi må ha praktikable regler, og kan ikke avgjøre vernetidens lengde ut fra en vurdering av om arvingene er verdig trengende eller ikke.

70 år er for lenge. Jeg tror de fleste som arbeider med opphavsrett, og som ikke enten selv tjener på eller representerer noen som tjener på den lange vernetiden, mener at 70 år etter opphavsmannens død er for lenge. Men slik er det hos oss. Minimumsforpliktelsen etter Bern-konvensjonen er 50-år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tyskland. Da dette ble harmonisert i EU var det enklere å utvide til 70 år i alle EU-land fremfor å redusere vernetiden i Tyskland. Siden fulgte USA etter.

Continue reading Når et verk faller i det fri →