Category Archives: Varemerker

Språkrådets direktør må lære seg varemerker

“Ordbøkene kan ikkje sensurerast”, skriver direktør i språkrådet, Åse Wetås, om varemerker. Hun viser først og fremst at hun ikke kan varemerker, og blir det pinlig både for direktøren og Språkrådet når de går ut på denne måten. Varemerker er en form for språkbruk som Språkrådet selvsagt må ha solid kunnskap om. Om ikke direktøren selv setter seg inn i dette, bør det i alle fall være noen andre i organisasjonen som kan det, og som kan kvalitetssikre det som publiseres i direktørens navn.

Ord kan brukes som varemerker. NRK er registrert varemerke, uten at det har hindret noen i å skrive om NRK. Det samme er mange av NRKs kanaler, og programtitler som f.eks. «Trygdekontoret» og «Julenøtter». Hvis man har registrert eller innarbeidet et varemerke, gir det en enerett til å bruke dette som kjennetegn i næringsvirksomhet, for varer eller tjenester av samme eller lignende slag. Ved registrering er varemerkene registrert i ulike vareklasser. At et ord er registrert som varemerke, er ikke i seg selv til hinder for at andre bruker ordet, så lenge det ikke brukes som kjennetegn i næringsvirksomhet for produkter og tjenester av samme eller lignende slag. I et svar på NRK ytring nevner Thomas Gaarder-Olsen TINE som eksempel. Q-meieriene kan ikke kalle sine meieriprodukter Tine. Men det har ingen betydning for bruken av ordet i betydningen å smelte, en beholder av tre, osv.

At NRK har varemerkeregistrert Trygdekontoret i bl.a. klassen for underholdning, hindrer det ingen i å bruke ordet i andre sammenhenger. Flere kan registrere og bruke det samme ordet som varemerke, så lenge produktene ikke konkurrerer med hverandre og det ikke er en fare for forveksling. At NRK har registrert Julenøtter, vil ikke hindre en leverandører i å selge en nøtteblanding som de kaller Julenøtter.

Orklas registrering av «Seigmenn» er et av eksemplene som tas opp. I en annen NRK-artikkel står det at Orkla produserte sine seigmenn første gang i 1965. Om min hukommelse stemmer, så skriver Kjell Aukrust i boken ”Bror min” om hvordan hans bror kjøpte 5-øres seigmenn, strekte dem og delte dem i to, for så å selge hver halvdel for 3 øre stykket. Jeg husker ikke når jeg leste den boken, men jeg var i alle fall godt innforstått med hva seigmenn var. Det er ikke nødvendig å endre dette, selv om Orkla har varemerkerettigheter til ”seigmenn”. Dessuten ble boken utgitt i 1960, fem år før Orkla, i følge NRK, begynte å produsere seigmenn.

Språkrådet må gjerne mene at seigmenn burde ha vært nektet registrering som varemerke. Jeg er ikke uenig i det. Men det er verken Språkrådet eller jeg som avgjør om en varemerkeregistrering er gyldig eller ikke, det avgjøres av Patentstyret, og i siste instans av domstolene. Det kunngjøres når nye varemerker registreres. Enhver, også Språkrådet, kan komme med innsigelser mot registreringer, innen tre måneder etter at registreringen er kunngjort. Men å angripe registreringer som har skjedd for lenge siden, er mer komplisert.

For at et ord skal kunne være vernet som varemerke, må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette produktet fra andre, tilsvarende produkter. Etter varemerkeloven § 14, annet ledd, bokstav b, kan man ikke registrere ord som i alminnelig språkbruk eller etter lojal og etablert forretningsskikk utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten Generiske betegnelser kan ikke registreres som varemerke. Ingen kan registrere varemerket ”Sykkel”, i alle fall ikke som et varemerke for sykler. Det sikreste er rene fantasinavn, og det beste er fantasinavn som man lett assosierer med produktet eller tjenesten – som for eksempel ”potetgull”.

Et distinkt varemerke kan med tiden bli en generisk betegnelse på en type produkter, og mister da sitt særpreg eller sin distinktivitet. Man sier da at varemerket er degenerert. Det er mange eksempler på slike degenererte varemerker. Noen kjente er primus, termos og heroin. Når varemerket er degenerert, faller vernet bort. Alle kan kalle sine isolerte flasker for termos, selv om det opprinnelig var et vernet varemerke. Jeg vil anta at seigmann også er degenerert.

Mange varemerkeeiere ønsker å verne sitt varemerke mot degenerering, og beskytte eneretten. Det var dette Maarud forsøkte med ”potetgull”, en sak Maarud til nå har tapt i alle instanser hvor den har vært oppe. Om jeg har forstått ordbokproduksjon rett, så tas ord inn i ordbøkene først når det er dokumentert at det har blitt en del av (skrift)språket. Hvis varemerket tas inn i ordbøkene, er det en klar indikasjon på at varemerket er degenerert, og kan forsterke prosessen. Derfor er det forståelig, og helt legitimt at de som vil beskytte sine varemerker, forsøker å hindre at ordene tas inn i ordbøkene.

Hvis et varemerke begynner å opptre i verbform, er det en klar indikasjon på degenerering. Google kan slik sett være i faresonen, slik det er vanlig å bruke verbet å google, om det å søke etter informasjon på nettet. DNBs varemerkeregistrerte betalingtjeneste Vipps har stø kurs mot degenering. DNB hjelper godt til selv, når de bruker verbet å vippse i sin egen markedsføring. Antagelig gjør de dette med ganske åpne øyne. Sannsynligvis får de en større markedsføringseffekt ved at deres tjeneste på denne måten blir betegnelsen på denne type betalingstjenester og DNBs tjeneste blir referansen, enn om de forsøker å beskytte varemerket.

I varemerkeloven § 11 står det at man ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende skrift av faglig innhold, har plikt til, etter krav fra varemerkeinnehaveren, å sørge for at det fremgår at ordet er beskyttet som varemerke ved registrering. Man må kunne anta at det også gjelder ordbøker. Det er tilstrekkelig at varemerket gjengis sammen med symbolet ® på en tydelig måte. Seigmenn er et registrert varemerke, så her må man skrive seigmenn®. Man kan godt argumentere for at registrering burde ha vært nektet. Men registreringen står, og da bør det ikke være veldig krevende for Språkrådet å henge symbolet ® på ordet seigmenn®.  Noen vil kunne mene at det er en nyttig tilleggsinformasjon om en ordbok på denne måten opplyser at ordet er registrert som varemerke.

Potetgull er også registrert som varemerke, men det pågår det en tvist. Alle rettsinstanser som har behandlet spørsmålet så langt, har kommet til at registreringen er ugyldig og at ordet potetgull ikke lenger er vernet. Men saken er ennå ikke ferdig behandlet. Jeg vil tro at NRKs varemerker Julenøtter og Påskenøtter også er degenerert, men det har ikke vært satt på spissen.

Jarlsberg er registrert som varemerke, men bare for næringsmidler. Jarlsberg flyplass behøver ikke skifte navn selv om TINEs varemerkeregistrering ble opprettholdt av Høyesterett. Vi kan også trygt omtale Jarlsberg hovedgård og gamle Jarlsberg amt, uten å bry oss om Tine. Etter varemerkeloven § 14 annet ledd bokstav a, kan man ikke registrere et ord som angir varens geografiske opprinnelse. Registreringen av Jarlsberg er dessuten villedende, for osten ble utviklet på Ås og produseres helt andre steder enn i Jarlsberg. Begge deler tilsier etter min vurdering at registrering burde ha vært nektet, men Høyesterett kom til et annet resultat. Det er Høyesterett, og ikke jeg som bestemmer her.

Å ta et ord inn i en ordbok er ikke bruk som kjennetegn i næringsvirksomhet, så det krenker ingen rettigheter å inkludere ordet i ordboken. Man står også helt fritt til å bruke ordene i journalistikk og litteratur. Seigmenn, potetgull, jule- og påskenøtter er ikke sensurert ut av det norske språket.

Varemerkeinnehaver kan ha grunner til å forsøke å hindre dette, fordi det i seg selv er et tegn på degenerering, og kan forsterke utviklingen mot degenerering. Men varemerkeinnehaver har ingen rett til å nekte at det tas inn i en ordbok.

Varemerkeinnehaver kan kreve at det står at ordet er registrert som varemerke, og det er tilstrekkelig at symbolet ® tas inn etter ordet. Men man har bare plikt til å gjøre dette dersom varemerkeinnehaver krever det, og bare hvis varemerket er registrert. Ordbokredaksjonen har ikke selv noen plikt til å undersøke om ord er registrert som varemerker.

Jeg kan ikke se at det er en uoverkommelig oppgave for Språkrådet og ordbokredaksjonen å ta inn ® etter et ord som er registrert som varemerke, når varemerkeinnehaveren krever det. Og det vil være veldig langt fra hva jeg regner for sensur.

Print Friendly

Ost, opprinnelse og varemerker

Synnøve Finden fikk en midlertidig forføyning mot seg i Follo tingrett. De får ikke lov til å skrive at deres ost “Kongsgård” er av jarlsbergtype. Tine har registrert varemerke “Jarlsberg”, samt ulike varianter av dette, både som ordmerke, figurmerke og kombinert merke.

Jarslberg er en tradisjonell ostetype, utviklet i Vestfold. I Farmann-kronikken 24. juni 2005, : “Osten og æren”, skriver Odd Gunnar Skagestad:

“For det første – den merkevaren som i våre dager fremstilles og markedsføres av TINE under den velkjente Jarlsberg-logoen, er en relativt nyutviklet versjon av den tradisjonelle Jarlsbergosten. En del av æren for dagens merkeprodukt må således tilskrives det foredlingsarbeidet som ble drevet på Norges Landbrukshøyskole på slutten av 1950-tallet, under professor Ole Martin Ystgaards ledelse. Den viktigste nyvinningen i så måte var tilsetningen av propionsyrekultur, som bedret på hullsetning og smak. Men grunnproduktet var og forble den tradisjonelle ostetypen, med røtter i Våle i Vestfold.

Om Jarlsbergostens historie – og forhistorie – florerer imidlertid de mest fantasifulle myter, som det nå burde være på tide å rydde opp i.”

Continue reading Ost, opprinnelse og varemerker

Print Friendly

Vips, så har man degenerert et varemerke

DNB har lansert betalingstjenesten Vipps. Det er en praktisk betalingstjeneste som gjør det enkelt å overføre penger mellom private. Man kan bruke det til innsamlinger. Det var ikke noen stor overraskelse at det var en innsamlingsaksjon i regi av Oslo handeslgym som var den første jeg støtte på som hadde lagt opp til at man kunne vippse penger. Jeg har sett boards fra Frelsesarmeen som sier at man kan vippse penger. Snart sier vel noen av tiggerne at man kan vippse dem penger, hvis man ikke har kontanter.

Den opplyste del av den norske allmennheten lærte litt om degenerering av et varemerke i mediestøyen rundt Potetgull-saken. Et varemerke degenererer når det bli en generisk betegnelse på en produkt- eller tjenestetype, og ikke lenger er egnet til å skille ett produkt fra andre, tilsvarende produkter. Noen eksempler på degenererte varemerker er Primus, Heroin, Thermos, Viagra og altså Potetgull.

Continue reading Vips, så har man degenerert et varemerke

Print Friendly

Varemerker monopoliserer ikke språket

“Språkforsker om potetgull-saken: – Dette er en monopolisering av språket” kan vi lese i E24. Det er Finn Erik Vinje som sier dette, og får støtte fra Per Egil Hegge.

Finn Erik Vinje og Per Egil Hegge kan sikkert mye om språk. Men varemerker kan de åpenbart ikke. Om Maarud skulle få medhold i at de har enerett til “potetgull” som varemerke, får de ikke monopol på bruk av ordet. Finn Erik Vinje, Per Egil Hegge, E24, jeg og alle andre kan fortsatt bruke ordet “potetgull” nesten som vi vil.

Varemerkeretten gir en enerett til å bruke varemerket “som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet” .  I andre sammenhenger kan vi fritt bruket ord som er registrert som varemerker. Vi kan omtale potetgull og bruke ordet i den betydning vi måtte ønske. Jeg kan skrive om Aftenposten og E24, uten å bry meg om disse ordene som varemerker. Og både Aftenposten og E24 kan fritt skrive om potetgull, Coca Cola, Volvo, osv. Men jeg kan ikke starte en nettavis og bruke et av disse navnene om kjennetegn for den avisen. Får Maarud medhold, kan ikke andre produsenter av potetchips, markedsføre sine produkter som potetgull.

Continue reading Varemerker monopoliserer ikke språket

Print Friendly

Il Tempo Gigante — og opphavsrett

Foto på toppen: Jchstra, CC bc-nc-nd. Original, Flickr.

Man kan vanskelig ha unngått å få med seg at en konflikt om rettighetene til “Il Tempo Gigante” er opp i retten i Lillehammer. Jeg kjenner ikke saken annet enn gjennom det som har kommet fram i media, og skal heller ikke ta stilling til konflikten. Men dette er et forsøk på å sortere ut de opphavsrettslige problemstillingene, uten å gå inn i skittentøyvasken til arvingene etter tidligere samarbeidspartnere.

“Il Tempo Gigante” er skapt av Kjell Aukrust. Han har tegnet bilen som er utgangspunktet. Dette er Aukrusts utgave av bilen (som han, så vidt jeg vet, laget flere tegninger av). Persongalleriet er også skapt av Kjell Aukrust: Reodor Felgen, Solan Gundersen, Ludvik, Akmed Ben Redikk Fy-Fazan, Emanuel Desperados og i alle fall de aller fleste andre, er personer vi kjenner fra Kjell Aukrusts bøker.

Il tempo Gigante - Aukrust Continue reading Il Tempo Gigante — og opphavsrett

Print Friendly

Fra i dag er verkene av Edvard Munch med flere fri!

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Så når et år ebber ut og et nytt år starter, da er det alltid mange verk som “faller i det fri”. Fra i dag er alle verk av opphavsmenn som døde i 1944 eller tidligere fri.

munch.screamDet viktigste, i alle fall sett med norske øyne, er at Edvard Munchs bilder nå er fri. Det betyr at vi fra og med i dag kan fremstille eksemplar av Munchs verk og gjøre dem tilgjengelig for allmennheten.

Det er en ikke helt uvesentlig begrensning i denne friheten for så vidt gjelder billedkunst som befinner seg i gallerier og i private samlinger. Selv om et maleri i seg selv er fritt, kan et bilde av maleriet fortsatt være vernet. Et reprofotografi er vernet som et fotografisk bilde. Det innebærer at fotografiet er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men minst 50 år etter utløpet av det år bildet er tatt. Jeg liker ikke at det er slik, men vi må akseptere at reglene er sånn — don’t shoot the messenger. Hvis vi skal være på den sikre siden, må det være et reprofotografi tatt i 1964 eller tidligere, av en fotograf som døde i 1999 eller tidligere — med mindre fotografen har samtykket til bruken.

Continue reading Fra i dag er verkene av Edvard Munch med flere fri!

Print Friendly

Opphavsrett og varemerker nok en gang. Denne gang Munch

Edvard Munchs arbeider faller i det fri ved utløpet av dette året. Så fra 1. januar 2015 er hans arbeider fri. Hvem som helst kan gjengi og utnytte hans verk, uten å spørre noen om lov. Siden det fortsatt er en måned igjen til Munchs arbeider er fri, velger jeg å illustrere denne kommentaren med et bildet av museet, og ikke noen av Munchs bilder. Det er køen til fjorårets utmerkede utstilling Munch 150.

På disse tider for et år siden var det Vigelandsmuseet som ville forsøke å utvide vernet gjennom varemerkeregistrering. De ville også registrere selve verkene som figurmerker, muligens i en tro på at man da skulle kunne hindre at noen lagde minityrer av Sinnataggen, dildo av monolitten, osv. Heldigvis ble de registreringssøknadene avvist. Om de er påklaget, og eventuell status for den behandlingen, er jeg ikke sikker på.

Nå er det Munchmuseet som satser på varemerkeregistrering. Men det ser ut til at de har lært litt av Vigelandsaken. Man innser at Edvard Munchs verker er fri, og at hvem som helst kan gjengi disse uten å spørre verken Munchmuseet eller andre om lov. Om de gjengis på en plakat, i en bok, på en T-skjorte eller et kaffekrus, spiller ingen rolle. En varemerkeregistrering ville ikke kunne ha hindret dette.

Continue reading Opphavsrett og varemerker nok en gang. Denne gang Munch

Print Friendly

Kan man kan bli bundet ved en hashtag? #mittos14

Sveriges Televisjon har tatt en frekk en: De har gjort kjent at dersom man bruker hashtag #mittos14, gir man dem tillatelse til å publisere blant annet bilder. Slik har SVT formulert sine vilkår:

“För bilder skickade till SVT, eller delade enligt ovan för publicering, så är villkoren för nyttjande:

Att du själv måste ha de fullständiga rättigheterna till bilderna, det vill säga att det är du som är fotografen och bilderna inte innehåller något upphovsrättsligt skyddat verk eller prestation skapad av någon annan.

Att SVT har rätt att nyttja bilderna (inom ramen för SVT:s verksamhet, det vill säga i tv-program, på svt.se samt via andra plattformar där man kan ta del av SVT:s utbud).

Att SVT inför nyttjandet får beskära och bearbeta bilderna utan ditt särskilda tillstånd.

Att SVT:s nyttjanderätt är obegränsad i tiden.

Att du accepterar att du inte är berättigad till någon ersättning för rättighetsupplåtelse.”

Det er ikke særlig overraskende at dette har ført til mange reaksjoner. Jan Guillou skrev dette på Twitter:

“Skit också, tror jag av misstag har hashtaggat min senaste bok med #mittos14 och den är redan på väg till tryckeriet. Även taggat Sauks bil.”

Continue reading Kan man kan bli bundet ved en hashtag? #mittos14

Print Friendly

Bør opphavsrettslig vernetid kunne forlenges ved varemerkeregistrering?

WIMG_0223_DxOBilledhuggeren Gustav Vigeland døde i 1943. Da nyttårsfyrverkeriet gikk til værs rundt midnatt nyttårsaften 2013, var det gått 70 etter utløpet av Gustav Vigelands dødsår. Vernetiden var dermed løpt ut og hans verk falt i det fri.

Men Oslo kommune, som eier de fleste av hans skulpturer, og Vigelandsmuseet liker ikke tanken på at de ikke lenger skal ha kontrollen over og inntekter fra Gustav Vigelands kunst. I et forsøk på igjen å feste grepet om kunsten og dermed få en slags forlengelse av vernet, har man gått i gang med å registrere en rekke varemerker.

Det er ikke en slem og grådig USA-eid mediegigant som forsøker seg på denne type rettslige krumspring for å sikre sine rettigheter et slags evig liv. Det er Oslo kommune! Som innbygger i Oslo synes jeg det er forstemmende at kommunen opptrer på en slik måte. Partiet Venstre har flere ganger kommet med kritiske uttalelser om opphavsretten som de ønsker å liberalisere, herunder å korte ned vernetiden (synspunkter jeg i stor grad er uenig i, men det er en annen sak). Det er en etat som ledes av venstrebyråd Hallstein Bjercke, som forsøker seg på dette. Egentlig burde ikke dette vært et juridisk spørsmål. Kulturetaten i Oslo kommune burde innse at de nå er i ferd med å dumme seg grundig ut, og skrinlegge hele prosjektet. Det man nå forsøker seg på er dårlig kulturpolitikk.

Continue reading Bør opphavsrettslig vernetid kunne forlenges ved varemerkeregistrering?

Print Friendly

Fra i dag er verk av disse opphavsmenn fri!

WIMG_0223_DxOOpphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Derfor er 1. januar den dagen i året en rekke verk “faller i det fri”. Fra og med i dag er verk skapt av opphavsmenn som døde i 1943 fri.

Her er noen, hvis verker vi fra i dag kan fremstille eksemplar av og gjøre tilgjengelig for allmennheten uten å spørre noen om lov, og uten å betale til opphavsmannens arvinger.

Gustav Vigeland. Derfor kan jeg fra og med i dag bruke bilder av f.eks. “Sinnataggen”, uten å spørre noen om lov og uten å betale for å bruke dette verket. [Noen har på Twitter påpekt at fotografen har rettigheter til bildet. Vi kan ikke fritt utnytte andres bilder. Men vi kan ta våre egne bilder, slik jeg har gjort, og utnytte disse som man vil.] Nylig kunne vi lese at Vigleland-museet er redd for misbruk, hva de nå måtte mene med det. De modererer seg litt i Dagsavisen dagen etter.

Ja, de må regne med at det nå vil bli flere Sinnataggen-suvenirer enn hva det har vært før. Det er en konsekvens av at verkene blir fri, og det må museet akseptere. Fra i dag har ingen enerett til Vigelands verker. Derfor blir det feil når Vigelands-museet i følge Østlandssendingen mener det “øker faren for ulovlig utnyttelse til kommersielle formål”. Poenget er at det ikke lenger vil være ulovlig å utnytte verkene, ei heller til kommersielle formål. Man kan fra i dag helt lovlig lage plakater og postkort med Vigelands verk. Hvem som helst kan gjøre det, vi behøver ikke spørre noen om lov og ingen kan kreve vederlag.

Continue reading Fra i dag er verk av disse opphavsmenn fri!

Print Friendly