Category Archives: Ytringsfrihet

Influensere, ytringsfrihet og sutringsfrihet

Dette er en av mange kommentarer som jeg startet på for ganske lenge siden. Men andre oppgaver gjorde at det ikke ble tid til å gjøre den ferdig før tiden hadde løpt fra den. Men spørsmål har det med å dukke opp på nytt. I kjølvannet av Natt og Dags ikke helt heldige omtale av influensere som hyller seg selv, nå kjent som Wixen award, ble det på nytt aktuelt. NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad treffer spikeren på hodet når hun skriver: Smarte selgere når blitz­lampene lyser, sårbare enkelt­personer idet de får kritikk. En gamnelt jungelord, eller hva man skal kalle det, lyder: If you can’t stand the heat, stay out of the kitchen.

Så tilbake til der jeg egentlig startet denne kommentaren:

Tirsdag 25. april 2023 deltok tvillingsøstrene Vita og Wanda Mashadi i NRK-programmet Debatten, hvor de kom med nedsettende karakteristikker av rusmisbrukere. Hvorfor de var invitert som deltakere i “Debatten”, forteller først og fremst ganske mye om forfallet i NRK generelt og “Debatten” spesielt. Før skulle man ha noe å bidra med for å bli invitert inn i slike debatter, men det er åpenbart ikke lenger et krav. Det bør ikke overraske noen at tilliten til NRK synker.

Så langt jeg har klart å finne ut, har Vita og Wanda ingen sakkunnskap på området, noe de for så vidt bekreftet gjennom sin deltakelse i “Debatten”. De er såkalte “influensere”, alstå reklameplakater som selger sitt ansikt og sin sjel (om de har noen ) til de som vil betale for at de skal reklamere for dem. De hadde kommet med noen nedsettende karakteristikker av rusmisbruk på Instagram, og siden de har mange følgere i sosiale medier var det åpenbart tilstrekkelig for “Debatten”-redaksjonen til at til ble invitert inn som deltakere.

Continue reading Influensere, ytringsfrihet og sutringsfrihet

Ytringsfrihet og medieregulering — et kurs med 10 studiepoeng

Jeg har i en del år hatt kurset RINF 1100 “Ytringsfrihet og medieregulering”, som går i vårsemesteret. Det er et kurs om de rettslige sidene ved ytringsfrihet og medieregulering. Det er et kurs for de som møter spørsmål om ytringsfrihet, men som ikke er jurister og ikke har ambisjoner om å bli jurister. Skjønt noen jurister kan sikkert også ha nytte av en slik innføring i dette området. Som nevnt i overskriften er det et kurs som gir 10 studiepoeng. Vi kan behandle ytringsfrihet i mange perspektiver. Vi kan diskuere hvorfor vi har og bør ha ytringsfrihet, og hvor omfattende den bør være, vi kan beskrive og diskutere ytringsfrihetens kår i verden. Og vi kan diskutere spørsmålet om hvilke ytringer som er tillatt og hvilke som ikke er tillatt etter norsk rett. Dette kurset handler om ytringsfrihet i et rettslig perspektiv, altså om hvilke ytringer som er tillatt og hvilket som ikke er tillatt. Men man kan ikke diskutere det uten også å diskutere hvorfor vi bør ha ytringsfrihet og hvor omfattende ytringsfriheten bør være.

Jeg velger nå å lage en liten presentasjon av kurset, kall det gjerne reklame. Kurset ble utviklet til det tverrfagelige og tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Bak dette programmet sto Institutt for informatikk, Institutt for meider og kommunikasjon, og Institutt (når Senter) for rettsinformatikk. Vårt bidrag var kursene “Ytringsfrihet og medieregulering RINF 1100” som undervises i vårsemesteret og det tilsvarende faget “Opphavsrett og beslektede emner RINF 1200”, som undervises i høstsemesteret.

Tverrfaglighet er et honnørord. Universitetet i Oslo har problemer med å ivareta tverrfaglige og tverrinstitujonelle satsinger. Jeg har deltatt i noen, og det pleier å gå omtrent slik:

Noen entusiaster drar i gang prosjektet, og får støtte fra sine institusjoner. Men UiO klarer ikke å ta vare på slikt som går på tvers av fag og institusjoner (innenfor UiO). Etter en tid blir satsingen plassert i linjen, altså under ett insitutt og dermed ett fakultet. Da prioriterer man der det man ved den institusjonen mener er viktig, og det pleier å være fagets kjerneområde og det er ikke slikt som strekker seg over mot andre fag og går på tvers av faggrenser. “Digitale medier” ble på denne måten lagt til Institutt for informatikk. Det var en informatikkomponent i studieprogrammet, men det var ikke et tungt informatikkfag. Så da var det ikke viktig nok når man skulle prioritere ressuser ved Insitutt for informatikk. Så da ble studieprogrammet lagt ned. Og slikt skjer typisk på det tidspunktet da markedet for de som har en slik utdannelse virkelig åpner seg. Så da kommer gjerne andre institusjoner på banen, og UiO blir stående på sidelinjen med tapte muligheter, og ingen vil bruke krefter på å reise det på nytt. Det er ingen kritikk mot Institutt for informatikk spesielt i dette. Da det kom til at programmet måtte plasseres i en linje var det ingen stor entusiasme hos de som deltok, og IFI tok ansvaret så lenge det varte. Det hadde neppe gått bedre om noen av de andre hadde tatt ansvaret.

Men om programmet ikke lenger finnes, så har vi fortsatt en del av de kursene som inngikk i programmet. De som i dag tar “våre” fag er studenter som tar det som en element i andre studieprogrammer, og andre som har behov for og/eller interesse for kunnskap om ytringsfrihet og medieregulering. Det kan være folk fra pressen, forlag, og ulike organisasjoner og institusjoner. Det er ofte en spennende gjeng av studenter. Antallet kan variere en del fra år til år. De temaene som behandles, er:

Ytringsfrihetens grunnlag i Grunnloven og menneskerettighetene. De fleste er for ytringsfrihet. Men jeg tror ikke noen er for en ubegrenset ytringsfrihet. De som sier at de er det, som Elon Musk, er raske til å snevre inn ytringsfriheten når noen benytter sin ytringsfrihet til å kritisere dem. Andre klager over at de blir kansellert. Det er påfallende hvordan enkelte til stadighet får store medieoppslag hvor de kan fortelle om at de blir kneblet og kansellert fordi de mener det de gjør.

Det er når vi møter ytringsfrihetens grenser at vi får de viktige rettslige diskusjonene. Det er de ubehagelige og upopulære ytringer som trenger ytringsfrihetens vern. Ytringsfriheten er utgangspunktet. Det er ikke slik at vi må begrunne hvorfor ytringer skal være tillatt, men hvorfor man vil forby noen ytringer. Vi går bl.a. gjennom de lovbestemmelser som begrenser ytringsfriheten når det gjelder:

  • Diskriminerende og hatefulle ytringer.
  • Ærekrenkelser, vern av privatliv
  • Pornografiske og seksuelt krenkende ytringer (særlig bilder)
  • Trusler og oppfordring til straffbare handlinger
  • Pressens referatprivilegium
  • Informasjonsfrihet (rett til å ha og motta informasjon)

Regulering av medier er i stor grad også begrensning av ytringsfrihet. Vi går gjennom regler om

  • Redaksjonell frihet i medier og
  • redaktøransvar,
  • kildevernansvar for plattformer,
  • konsesjonser for TV,
  • reklameregler mm.

Læreboken er min bok Ytringsfrihet og medieregulering. Ytringsfrihet er et dynamisk område. Bøker er ikke like dynamiske. Boken ble utgitt i 2020, og det har skjedd mye siden den gang, både når det gjelder lovgivning og rettspraksis. Undervisningen er selvfølgleig oppdatert, slik at vi gjennom den vil bringe fremstillingen ajour med utviklingen.

Undervisningen består av 10×2 timer forelesninger, og et kurs på 5×2 timer. I kursdelen går vi gjennom oppgaver, bl.a. slik at den type oppgaver som gis på eksamen ikke skal komme som en altfor ubehagelig overraskelse. Ingen undervisning er obligatorisk. Praktiske opplysninger, oversikt over undervisning mm, finner du her.

Flere praktiske opplysninger: Jeg har ansvaret for undervisningen, men er som vanlig uvitende om alle praktiske spørsmål som jeg ikke har ansvar for. Her er det jeg har fått oppgitt om påmelding mm, fra de som kan noe om dette:

Vil Danmark og Sverige ofre ytringsfriheten for å tekkes reaksjonære, muslimske ledere?

Å brenne hellige skrifter, flagg og andre symoboler er ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Det kan være provoserende, ja. Men friheten til å provosere er en viktig del av ytringsfriheten. Nå ser det ut som om Danmark og Sverige kan være villige til å ofre denne grunnleggende friheten.

Det er ikke viktig å krenke noen, men retten til å krenke er viktig. Berettiget kritikk blir ofte straffet fordi den angivelig er krenkende for religionen, religiøse ledere eller statsledere. Den sterke, modige og flotte irske sangeren Sinéad O’Connor døde for kort tid siden. Hun sto opp mot urett, ikke minst urett begått av den katolske kirke. Som ung og uregjerlig kvinne ble hun plassert på et asyl for “falne kvinner”, drevet av nonner i Irland. Det var kvinner som var blitt gravide utenfor ekteskap, gjerne etter incest og/eller voldtekt. Hun fikk se dobbeltmoralen og ondskapen i den katolske kirken. Hun brente ikke Koranen eller Bibelen. Om jeg har forstått det rett var hun selv en sterkt troende person. Men hun sto opp mot de autoritære kreftene i kirken. Under en opptreden i TV-programmet “Saturday Night Live” i USA i 1992 rev hun i stykker et bilde av pave Ioannes Paul II. Det var en protest mot katolske presters seksuelle misbruk av unge gutter (sikkert også unge jenter), og mot hvordan kirken fra paven og nedover dekket over dette og beskyttet prestene.

Å krenke paven, det katolske presteskapet og veldig mange av verdens katolikker var en modig og riktig handling. Sinéad O’Connor fikk betale dyrt for dette og for andre provoserende utsagn og handlinger, selv om hun ikke ble fengslet og kanskje drept, slik hun sannsynligvis ville ha blitt om hun hadde gjort dette mot presteskapet og lederne i de muslimske landene som nå retter sin harme mot Danmark og Sverige. På spørsmål om det ødela hennes karriere, sa hun at hun aldri hadde vært interessert i noen karriere som popstjerne. Jeg anbefaler folk å se dokumentaren om henne, “Nothing Compares”, som er tilgjengelig i NRKs nettspiller.

Jeg er ingen religiøs person og blir ikke krenket av om noen setter fyr på Koranen eller andre hellige skrifter. Men jeg har respekt for det som er hellig for andre. Så jeg vil ikke gjøre noe som andre vil oppfatte som krenkende, med mindre jeg har en god grunn. Jeg synes Sinéad O’Connor hadde god grunn da hun rev i stykker bildet av paven, og Jyllandsposten hadde god grunn da de publiserte tegningene av Muhammed. Men jeg kan ikke se at de som nå brenner Koranen bare for å provosere har noen god grunn.

Når det gjelder religion og ytringsfrihet pleier jeg ofte å vise til redaktøren i den krisenkonservative avisen Dagen, Vebjørn Selbekk. Da Vebjørn Selbekk markerte seg som en forsvarer av ytringsfriheten og motstander av et blasfemiforbud etter Jyllandspostens publisering Muhammedtegningene, anså jeg ham for å være en av de mange opportunistene som dukket opp som forsvarere av ytringsfriheten og motstandere av blasfemiforbud, fordi de gjerne ville krenke muslimer. I 2004 hadde han markert seg som en forsvarer av blasfemiparagrafen. Jeg tok feil. Vebjørn Slebekk og jeg er dypt uenige om mye, men ikke om dette. Han har markert seg som en prinsippfast forsvarer av ytringsfriheten, også om religiøse personer skulle føle seg krenket. 14.januar 2015 sa han blant annet følgende til Aftenposten (eller kanskje sa han det til NTB, gjengitt av Aftenposten):

“— Jeg skrev en leder som jeg angrer dypt på i dag. Den spres nå på sosiale medier, og det fortjener jeg, sier Selbekk til Vårt Land.

— Da var situasjonen slik at daværende regjeringen Bondevik med støtte fra Frp vedtok å videreføre blasfemiparagrafen. Jeg støttet det i lederen, men nå har jeg skiftet mening. Vi kan ikke ha en blasfemiparagraf som politiske tanker kan gjemme seg bak. De danske Muhammed-tegningene var ikke først og fremst et angrep på islam som religion, men et angrep på politiske ideologier,”

Jeg pleier også å anbefale en artikkel “Jeg tror kristne tåler kritikk bedre nå”, om hvordan Hedningesamfunnet gjennom sine provokasjon bidro til å gjøre kristenfolket i Norge mer tolerante . Den er skrevet av (tidligere?) seniorrådgiver i Human-Etisk forbund, Even Gran, og publisert i nettopp avisen Dagen 18. mars 2020. Han avslutter artikkelen slik:

«Jeg tror muslimene er på vei også. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være smertefullt at noen tråkker på det man føler aller sterkest for. Men i et moderne, liberalt samfunn må man nesten tåle det. Og da tror jeg ikke vi har så mange andre metoder enn eksponeringsterapi.

Blir man utsatt for slikt en del ganger, må man etter hvert bare akseptere at «noen folk er sånn», og slutte å ta seg så nær av det. Er man trygg nok i sin gudstro vil man vel også stole på at slike folk uansett vil få sin straff. Hva vet vel jeg. Resultatet er uansett at man venner seg til provokasjonene og lærer seg å heve seg over det.

For å komme dit har både Hedningsamfunnet og Vebjørn Selbekk tatt en for laget. De fortjener en takk fra oss som ønsker en framtid med ytringsfrihet, religionsfrihet og mangfold i et liberalt og tolerant samfunn.»

Sverige er i en situasjon hvor de “må gå på gummisåler” til Tyrkia og Ungarn har ratifisert deres NATO-medlemskap. Danmark har ingen slike hensyn å ta, så for Danmarks vedkommende blir det mer at de ikke tør å stå opp for sine verdier.

Hvis jeg hadde sittet med ansvar i Sverige, noe jeg heldigvis ikke gjør, ville jeg har forsøkt å “trå vannet” til NATO-spørsmålet er avgjort. Sverige har en lang ytringsfrihetstradisjon. Det vil være høyst problematisk å innskrenke ytringsfriheten, så det må utredes nøye. Men de skal se hva de kan gjøre. Og det vil ta tid, forhåpentligvis så lang tid at NATO-spørsmålet er avgjort. Og da kan de konkludere med at ytringsfriheten også omfatter rett til å brenne hellige skrifter. Om noen da fortsatt synes det skulle være interessant å brenne Koranen, vil forhåpentligvis mediene ha mistet interessen for dette.

Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Den politiske korrekthet har rammet Roald Dahls fortellinger for barn. Språket skal bli flikket på, slik at Augustus Glup i Charlie og sjokoladefabrikken ikke lenger skal være feit, men blir enorm. Det er overgrep mot teksten, en forbrytelse mot forfatteren, skriver Anne Holt. Jeg har vanskelig for å se at det er noe mindre stigmatiserende å bli karakterisert som enorm enn som feit. Barn er ikke så dumme at de ikke gjennomskuer dette. Det er ikke akkurat overraskende at salget av Roald Dahls bøker har økt kraftig etter at språkpyntingen ble kjent. Gyldendal sier at det er uaktuelt å ta inn endringene, som visstnok bare er for det engelskspråklige markedet. Det er vek Krenkostan USA som leder an her.

En del av Don Rosas historier om Onkel Skrue vil ikke bli utgitt på nytt. Jeg kjenner ikke disse historiene særlig godt. Begrunnelsen gjør meg skeptisk. “historiene passer ikke lenger med selskapets verdier.” Onkel Skrues grådighet og interesse for å tjene penger passer ganske godt med Disneys verdier. Men det er i alle fall en del gamle historier fra Disney som har bidratt til barndommens ganske fordomsfulle bilde av f.eks. Afrika. Det er ingen grunn til å gi ut disse historiene på nytt. Men om dette er Don Rosas historier, det vet jeg ikke.

Continue reading Hvis man ikke vil at noen skal tukle med dine etterlatte skrifter (eller noe annet).

Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

“Eks-advokat tiltalt for plakataksjon mot statsadvokat” kan vi lese i Rett24. På en av plakatene sto det at statsadvokat Geir Evanger var «etterlyst» og «siktet for innførsel av meget betydelig mengde hasj og MDMA». Plakaten var utstyrt med et bilde av Evanger, politiets logo, samt en QR-kode. QR-koden ledet til en artikkel om den såkalte Sult-saken, der 50 kilo cannabis og 20 kilo MDMA ble innført fra Nederland til Norge. Tre tiltalte personer ble der frikjent på grunnlag av politiprovokasjon. Her har NRK en samleside med artikler om den såkalte “Sult-saken”.

Jeg kjenner denne “sult-saken” kun gjennom omtale i media. Geir Evanger var en av aktorene i denne saken, men jeg vet ikke hva slags rolle han eventuelt ellers hadde i denne saken. Det var klart en ulovlig politiprovokasjon, som førte til at de tiltalte ble frifunnet. Det er faktisk ikke ofte at noen blir frikjent i Norge fordi bevis er innhentet ved hjelp av ulovlige politimetoder. Heller ikke for politiet er det slik at målet helliger middelet. Men som de fleste tilfeller hvor representanter for politi og påtalemyndighet gjør noe ulovlig, så slipper de unna uten noen reaksjon. Speisalenheten for henleggelse av politisaker kom til at det ikke var uforsvarlig av politiet.

Continue reading Hvor mye ressurser skal politi og påtalemyndigheten bruke på å verne egoet til hårsåre representanter for seg selv?

Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Jeg sendte denne til NRK/Ytring, men de fant ikke plass til den. Sportsvaskerne i NRK er kanskje enige med rennleder Torbjørn Broks Pettersen i at de ikke vil ha mer oppmerksomhet om slike sider ved toppidretten. Her er det jeg skrev:

Den svenske langrennsløperen Emil Johansson Kringstad demonstrerte mot at oljeselskapet Equinor får være sponsor for langrennssporten. Sammen med Greenpeace stilte han med plakaten som sa «Morgendagen smelter», med klar referanse til Equinors kampanje «Morgendagens helter». For dette ble han «belønnet» med en bot på 999 sveitsiske franc, tilsvarende ca 10 000 kroner. Summen var ikke tilfeldig. Man ville hindre det lille en idrettsutøver har av rettssikkerhet ved at en «bot» på under 1000 SFR ikke kan ankes. «Hvis vi hadde gitt en høyere bot, kunne vi risikert at han hadde anket for å få mer oppmerksomhet rundt saken, og det ønsker ikke vi å bidra til», sier rennleder Torbjørn Broks Pettersen, ifølge NRK.

Det er dessverre ikke noe enestående eksempel. Vår grunnlovfestede menneskerett ytringsfrihet er et ukjent fremmedord i idretten. Jeg kunne gitt flere eksempler, men lar det bli med dette ene. (Jeg har gjennom årene samlet en del eksempler.) Idretten svarer omtrent som de pleier å gjøre i de diktaturer som gjerne blir tildelt store, internasjonale idrettsmesterskap: Alle har ytringsfrihet så lenge de ikke bryter loven. Det hører vi ofte fra Kina og Russland, og det er slik myndighetene i Qatar svarer om manglende ytringsfrihet. Og etter idrettens «lover» er det straffbart å ytre seg, blant annet om politikk.

Continue reading Ytringsfrihet. Et ukjent fremmedord i idretten

Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Atle Antonsen har dummet seg ut i fylla men uttalelser til Sumaya Jirde Ali. Uttalelsene skader hans karriere som komiker. Kanskje vil det ødelegge karrieren totalt. Det vil tiden vise. Hans markedsverdi har uansett sunket kraftig. Men det er ikke noe jeg har tenkt å kommentere nærmere.

Jeg skal nøye meg med å kommentere straffbarheten. Et utgangspunkt må være helt klart: Det er mye som er uakseptabel oppførsel som ikke er straffbar. Et relativt nærliggende eksempel er at ærekrenkelser ikke lenger er straffbare i Norge. Det betyr selvsagt ikke at det er akseptabel oppførsel å servere grove ærekrenkelser. Jeg mener det var en feil å gjøre ærekrenkeler helt straffrie. Begrunnelsen for dette går jeg ikke nærmere inn på her, men henviser til min bok Ytringsfrihet og medieregulering s. 216-218.

Continue reading Atle Antonsen saken — noen refleksjoner

Hatbrev mot lesbisk par — er det en straffbar ytring?

Vi har i flere medier, f.eks. i NRKno, kunnet lese om det lesbiske paret i Valdres som mottok et anonymt brev med grovt sjikanerende innhold. Saken er politianmeldt, og NRK skriver bl.a:

“Politiet tar det på alvor. Vi er blitt møtt med stor respekt. De skal ta en vurdering ut fra hvordan de håndterer saken, og ut fra sine prosedyrer,”

Dette er en av ytringene i det anonyme brevet:

“«Hadde jeg vist at ungen min skulle gå sammen med «sønnen» til to fittesleikere hadde jeg bytta skole. Hvem av dere er liksom mora og hvem er faren.?»

Det jeg vil ta opp, er om denne ytringen er straffbar. En eventuell hjemmel for straff vil være strl § 185 om hatefulle ytringer, som lyder:

“Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b. religion eller livssyn,
c. seksuelle orientering,
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e. nedsatte funksjonsevne.”

Det kan ikke være særlig mye tvil om at utsagnene i brevet er egnet til “å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres … seksuelle orientering”. Utsagnet gjelder to identifiserte personer. Brevskriver uttaler seg ikke om homofile/lesbiske generelt. Dette er noe Høyesterett har tillagt avgjørende vekt i saker om rasistske uttalelser. I den såkalte Kakerlakkdommen, HR-2020-184-A, står det i avsnitt 23:

Continue reading Hatbrev mot lesbisk par — er det en straffbar ytring?

VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Så kom omsider den dommen noen av oss har ventet på en stund, om VGs bruk av bilder i sin omtale av advokatfirmaet Rogstad. Jeg fulgte VGs artikler om advokatfirmaet Rogstad med stor interesse. Dette er VGs samleside med disse artiklene. Men jeg har ikke nå gått tilbake til disse artiklene for å se på den konkrete billedbruken. Det er også påfallende at VG per i dag, 7. juni 2022, ikke har omtalt dommen, i alle fall ikke på nettet.

Det er et skille i åndsverkloven mellom fotografiske verk som er beskyttet av opphavsrett, og fotografiske bilder som har vern etter den særlige regelen i åvl § 23. For at noe skal være et fotografisk verk, må det være “uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats”. Fotokunst handler om å fange øyeblikket, når motiv, lys osv er det rette. Det gjelder også portretter. Et virkelig godt portrett klarer “å fange sjelen” til den som blir porettert. Jeg er ikke i tvil om at Morten Krogvolds portretter er fotografiske verk, selv om han sikkert også har noen mindre vellykkede bilder som han ikke offentliggjør. Men de selfiene folk til stadighet tar, er ikke fotografiske verk.

Continue reading VGs billedbruk i omtalen av advokatfirmaet Rogstad. Høyesterett har talt

Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU

<edit> Det var visst skjedd en feil ved publiseringen av første versjon, slik at mye av teksten kom to ganger. Det er nå (forhåpentligvis) rettet opp </edit>

Konflikten mellom Øyvind Eikrem og NTNU er forlikt. Vi jusprofessorer forstår at parter kan velge å inngå forlik fremfor en lang tvist i rettsapparatet med et utfall som ingen kan forutsi. Men vi liker det ikke når det er saker som reiser spørsmål av prinsipiell rettslig betydning. Da vil vi ha en rettslig avklaring, helst fra Høyesterett.

Forliket, slik det er omtalt i media innebærer i kortversjon at Øyvind Eikrem får lønn i fem år uten å ha noen arbeidsplikter. Før NTNU gikk med på dette hadde de brukt mer enn 3 mill til advokater. Jeg tviler på at NTNU ville ha gått med på et så romslig og dyrt forlik hvis de hadde trodd at de hadde en god sak.

Continue reading Ytringsfrihet i akademia. Noen refleksjoner etter Eikremsaken ved NTNU