Operaen legger ut billetter i fire etapper. Først får eksisterende abonneneter tilbud om å fornye sine abonnenter. Deretter åpnes det for tegning av nye abonnenter. Abonnementer er i ferdige serier, som inkluderer nærmere angitte forestillinger i hver serie. Vi har forsøkt dette, men det fungerer i praksis ikke. Våre timeplaner er slik at det ikke er mulig å finne en abonnementsserie hvor det ikke er minst en forestilling som ikke passer.

For slike som oss tilbyr Operaen “skredderabonnementer”. For å få det må man kjøpe billetter til et visst antall forestillinger. Men prisene er som får andre abonnementer, og man kan kjøpe “skredderabonnement” før man åpner for salg av enkeltbilletter. Salg av “skredderabonnement” startet i går, 9. mai. Vi har kjøpt billetter for hele sesongen 2011/2012, og har svidd av ca 28.000 kr av familiens kulturbudsjett. Salget av enkeltbilletter starter 23. mai.

På formiddagen første dag for salg av skredderabonnementer begynte de mest populære forestillingene å bli utsolgt. Utvalget av billetter “Tryllefløyten”, “Trisdan og Isolde” og “Aida” begynte å bli dårlig. Jeg vil tro at “La Boheme” og “Barbereren i Sevilla” selges ut fort.

Det er en seiglivet myte at folk ikke er interessert i opera. Opera er populært. Også i den gamle operaen på Youngstorget var belegget på opera rundt 100%. Beleggprosenten har av åpenbare grunner ikke økt. Men salen i dagens operabygg rommer flere. Så det er flere folk som ser opera i dag enn det var på Youngstorget. Men det kunne vært så mange fler, om man bare hadde satt opp flere forestillinger.

Raghild Veire nevnte oppsetningen av Verdis Rigoletto fra inneværende sesong, som jeg hadde gleden av å se for noen uker siden. Det var en fantastisk god forestilling, og den har fått strålende kritikker. Men den satte opp ti ganger, så var det slutt — i alle fall for denne gang. Om den ikke var helt utsolgt før premieren, så ble den fort det etter at folk fikk lese kritikkene. Ti forestillinger, det betyr at 13–14.000 mennesker får sett denne oppsetningen. Men det kunne ha vært mange fler om det bare hadde vært flere forestillinger.

Om noen som har blitt nysgjerrige på opera og har lyst til å se sin første forestilling, ville jeg for kommende sesong anbefalt “Tryllefløyten”, “Barberen i Sevilla”, “Aida” eller “La Boheme”. Selv om “Trisdan og Isolde” regnes for 1800-tallets viktigste musikkverk ved siden av Beethovens 9. symfoni, så er nok det en opera for de litt viderekommende. En fersk operalytter vil kunne få de fleste av sine fordommer bekreftet her.

Jeg vil også varmt anbefale ballettene, særlig noen av de mer moderne. Men disse forestillingene selges (dessverre) ikke ut like fort som operaeforestillingene. Så publikumskapasitet og utilgjengelige billetter er ikke det samme problemet her.

Det tragiske er at når Operaen starter salget av enkeltbilletter den 23. mai, vil det ikke være mange billetter igjen til noen av disse forestillingene — om noen i det hele tatt. “La Boheme”, i Stefan Herheims regi, settes opp 17 ganger kommende sesong. Kanskje er det nok til at det fortsatt er noen billetter igjen til denne. Løp og kjøp!

Vi har et flott operabygg med en sal hvor det er en fantastisk akustikk. Men i Operaen spilles det forestillinger på under halvparten av årets dager. Folk står i kø for å se opera, men får ikke billetter.

Kjære kulturminister Anniken Huitfeld: Norge har mange kulturhus for folket. Det kunne sikkert ha vært fler, og jeg skulle ønske at Oslo kunne få et konserthus som har en akkustikk som lar Oslofilharmonien komme til sin rett. Men en opera er ikke bare et bygg. Opera er en fantastisk kunstart som mange vil oppleve. Ikke frata folket muligheten til å oppleve opera i vårt fantastiske operahus fordi huset brukes til alt mulig annet.

Gi Operaen til operean.

I en twitterdiskusjon ble vi forsikret av Anders Halse om at det vil gå like mye til kulturen. Det tror jeg ikke noe på. Idretten vet nok hva de gjør når de krever mer av håndfaste penger som faktisk finnes, og lar kulturen ta til takke med luft, eller politiske løfter som det også kalles. Politikere lover så mye i hytt og pine til alle gode formål. Jeg tror ikke det døyt på det de lover. Det gjør nok ikke idretten heller, ellers kunne de også nøyd seg med løfter og ikke krevd et større sugerør ned i tippekassa. De enkle realiteter er at man vil ta 600 mill av tippemidlene fra kulturen og gi dem til idretten. Resten er neppe mer en dekkoperasjon og politisk tåkelegging. Kulturen kommer til å bli avspist med tomme løfter og politisk talltriksing.

Kulturen kan umulig være tjent med en “kulturminister” som Anniken Huitfeldt.

Når man har valgt å støtte litterturer ved å gi momsfritak for bøker er det meningsløst at dette ikke også skal gjelde e-bøker. Det bør være like regler, uavhengig av medium. Så enkelt er egentlig dette spørsmålet.

Finansdepartementets begrunnelse er underlig og svak. Det kan synes som om Finansdepartementet mener at momsfritaket skal være prisutjevning mellom papirbøker og e-bøker, når man mener at lavere produksjonskostnader for e-bøker tilsier at disse tåler moms. Man skulle tro at momsfritaket egentlig er en støtte til Norske Skog, og ikke kulturstøtte.

Moms på tjenester fra utlandet er et helt annet spørsmål. Ingen av oss liker å betale avgifter. Men faktum i dag er at det er moms på innspilt musikk, noter, video m.m. Vi kan godt la være å like det og vi kan diskutere kulturmoms. Men det bør uansett være likebehandling ved kjøp innenlands og kjøp utenlands. Det er vanskelig å argumentere for at norske leverandører skal måtte legge på 25% moms, som utenlandske konkurrenter slipper.

Noe annet er om det er praktisk gjennomførbart. Regjeringen viser til EU-regler om forenklet registrering. For land innenfor EU vil man nok kunne håndtere dette, og man har for så vidt heller ikke helt det samme underliggende problemet. Avgiftssystemet er harmonisert i den forstand at det fungerer på tvers av landegrenser. Ved levering av varer er prinsippet at man betaler moms i selgerlandet og at det ikke regnes moms i mottakerlandet. Hvis jeg bestiller varer fra England til Frankrike betaler jeg engelsk moms. For e-tjenester snur man dette til at det skal betales moms i mottakerlandet.

Om Norge kan hekte seg på EU-systemet gjenstår å se. EØS-avtalen omfatter ikke skatter og avgifter — det er derfor vi kan kjøpe momsfritt i EU-land, at vi kan ha egne (og langt mindre) kvoter for import av vin og brennevin. Mitt inntrykk er at EU slett ikke er begeistrert for at utenforlandet Norge stadig vil ha nye særordninger.

Om jeg har forstått det rett så fungerer systemet slik at utenlanske selgere (utenfor EU) må registrere seg i ett valgfritt EU-land. Hvis alle som skal selge til Norge må registrere seg i Norge i tillegg til i et EU-land, så spør det vel hvor mangs som gjør dette.

Jeg er ikke i stand til å se hvordan man skal klare å håndheve systemet overfor leverandører utenfor EU. Man får inntrykk av at det er basert på frivillighet. De store leverandørene vil vel registrere seg, med mindre de ser at det gir dem dårligere konkurransevilkår enn de som ikke registrerer seg og betaler moms. Men kjøper man et program fra et lite selskap — kanskje et enmannsselskap — i f.eks. USA, så vil neppe de forstå problemstillingen om moms-registrering i Norge.

For den som ikke vil har vi neppe noen tvangsmidler. Selgere i USA er underlagt USAnsk lov. Så vidt jeg vet har det vært rettssaker i USA om innkreving av sales-tax (USA har ikke moms) ved salg til andre delstater. Resultatet var — om min hukommelse er til å stole på — at man ikke ble ansett pliktig til å kreve inn avgifter for andre delstater. Da vil man nok ikke komme langt med et pålegg om at de skal kreve inn moms for Norge.

Som om det ikke er nok at barna skal gå, så skal de også ramle på ski, løpe etter baller de ikke treffer. Når de blir større skal de kjøres hit og dit for å løpe etter ulike baller, noe som gir trafikkaos og foruresning.

For ballfolket er en helg i oktober som … ja … 17. mai og julaften på én gang, men for mange av oss er det mindre lystbetont. Byen invaderes av støyende horder av voksne(?) folk i idiotiske klær som hoier og skriker — og måtte Gud forby: Blåser på sine støyende plasthorn, av enkelte ukyndige kalt “trompeter”. Takke meg til en småsur “Copacabana”.

Det er ikke noe bedre når barn skal bruke stemmen. Foreldrene påstår at de synger, men det er melodier bare en mor kan høre. Alle andre hører at det er surt uten at man er i nærheten av tonen. Når alle synger surt samtidig, men på hver sin måte kaller man det barnekor.

Verst av alt må det være om noen vil spille fiolin, og jeg har mange ganger tenkt at de som vil lære dette til barn må være blant klodens mest tålmodige personer. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skulle man klare å stemme så hjelper ikke det når man ikke klarer å plassere fingeren riktig så tonen blir akkurat så sur at det låter aledeles skrekkelig. Skulle de mot formodning treffe tonen høres det uansett mer ut som om de forsøker å ta livet av en katt enn at de forsøker å lage musikk.

Helst bør nok barn komme modnet og plastpakket, slik at man kan pakke ut en Solveig Kringlebotn, Ole Edvard Antonsen, Elbjørg Hemsing, Henning Kraggerud, Silvia Moi eller Trine Thing Helseth.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt fyllt av lykke når jeg har samlet lopper eller andre ting man må gjøre for å få det hele til å gå rundt. Et sosialt nettverk, ja. Jeg ble kjent med skolen og andre foreldre med barn på skolen på en måte jeg aldri ville ha blitt om jeg ikke hadde hatt barn i korps. Skjønt, det hadde vel blitt det samme om barna hadde valgt andre aktiviteter.

Mitt inntrykk er ikke at foreldre presser barn til å spille i korps. Fra min tid i korpsverden var inntrykket heller at barna gjerne ville være med, men at foreldre sa nei fordi de ikke orket tanken på det de hadde hørt at korpsforeldre måtte gjøre.

Barn slutter med mange aktiviteter når man kommer i tenårene. Det som virket så spennende var kanskje ikke det likevel og det krevde mye mer enn hva barnet var forberedt på og villig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barndom og ungdom er en periode med mye prøving og kanskje nesten like mye feilling. Kroppen koker av ustyrlige hormoner og annet blir viktigere enn skiløping, fotball og korpsmusikk. Unntaksvis kan det også hende at ungdom innser at de må bruke tid på skolen. Likevel henger noen foreldre igjen. Noen fortsetter å trene guttelaget i fotball lenge etter at deres barn har vokst ut av guttelaget og kanskje har lagt fotballen på hylla, andre fortsetter med korps.

Den største gleden er å glede andre er noe mange av oss har hørt mange ganger. Vi mennesker er vel slik utrustet at vi føler glede ved å se at våre barn utvikler seg og etter hvert mestrer ulike sider ved livet. Hvis det hadde vært et ork som vi bare gjorde av plikt uten å oppleve en personlig tilfredsstillelse ved det, da hadde nok mennesket ha dødd ut for lenge siden. Hvis det å oppfostre barn hadde vært en sur plikt som vi likevel gjorde ut fra et slagt moralsk ansvar, da hadde ikke mange barn vokst opp. Vi ville ha dødd ut lenge før noen hadde tenkt på en velferdsstat som kunne ta ansvar der foreldre svikter. Vi liker dessuten å lykkes selv også, f.eks. ved at loppemarkedet ble godt gjennomført når man først satte i gang. Jeg trenger ikke psykologer til å fortelle meg dette, langt mindre noen til å omfortolke dette til bare å være en form for egoisme.

Mot slutten har Joacim Lund likevel et poeng når han skriver:

“Selvsagt er jeg en surmaget grinebiter.”

Dette er det ikke vanskelig å være enig i. Han skriver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som derfor vil ha bort ballbinger, ikke lar dem trå på plenen, og altså ikke vil ha korps. Det kan tross alt forstyrre middagshvilen til gamle grinebitere og intet er vel mer viktig for gamle grinebitere enn deres middagshvil. Men ingen skal beskylde dem for å være egoister som vil frata andres gleder bare for å tilferedsstille seg selv. Man gjør det selvsagt ut fra en selvoppoftende omtanke for alle de andre surmagede grinebiterne som får forstyrret middagshvilen. Skjønt det er kanskje egoistisk å tildredsstille andre surmagede grinebitere også.

Men vi kan vel bare blåse en lang marsj i det han skriver.

Vi har lenge kunnet følge med i bransjens famling for å få på plass en løsning for e-bøker. Men også på andre områder svikter det.

Jeg forsøkte å finne opplysninger på nettet om hvilke bøker som er på Mammutsalget. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nettstedet n, og det virket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et forsøk hos Norli, Ark og Bokkliden. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.

Tanum kunne by på katalogen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjøper bøker for det bli hos Tanum denne gangen. (Men mangel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større problem enn manglende penger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kommer jeg neppe til å lese om jeg kjøper dem på salg.)

Ærlig talt: Dette er for dårlig. I 2010 bør det være en selvfølge at man finne katalogen og å kunne bestille på nett.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

Wikipedia er utmerket til sitt bruk. Men jeg ønsker også et kvalitetssikret innhold på nettet. Jeg er også litt spent på hvor lenge dugnadsånden holder. Fra andre prosjekter ser man at entusiasmen har en tendens til å avta når det blir “business as usual” og ikke lenger er nytt og spennende — i alle fall så lenge man ikke gjør noe som en selv har direkte nytte av.

For tiden arbeider jeg med en fullstendig gjennomgang og revisjon av min “Opphavsrett — en introduksjon”. Jeg bruker som et illustrsjonseksempel Sigrid Undsets verk Kristin Lavrandatter. På nett vil man gjerne lenke til utfyllende informasjon, og jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle lenke til Store norske i stedet for til Wikipedia.

For meg ble det en liten anskuelsesundervisning i ulikheter på det bokbaserte og det nettbaserte, og viser at Store norske har en lang vei å gå om de skal klare å hevde seg på nettet. Det første jeg merket meg var at Store norske ikke kom opp på første side da jeg googlet Kristin Lavransdatter. Det gjorde selvfølgelig Wikipedia.

Artikkelen i Store norske er kvalitetssikret. Men den er kort, tørr og leksikalsk. Et tradisjonelt konversasjonsleksikon skulle inneholde litt om alt. Selv om papirutgaven av Store norske kom i 16 tykke bind, blir det ikke plass til mye om hvert tema. Det er neppe mange, om noen som ønsker at oppslagsartikkelen om akkurat det de måtte være interessert i skal være så kort og så knapp i formen. Men de færrest ville kjøpe et leksikon i 150 bind, og da måtte det bli som det ble. Den leksikalske formen er først og fremst er resultat av plassmangel i papirleksikon.

Artikkelen er preget av å være skrevet for papirutgaven. Den inneholder ingen lenker til annet stoff om dette. Det er ikke en gang en lenke til artikkelen om Sigrid Undset, eller for den saks skyld til Liv Ullmanns film basert på romanen. Den har en liste over anbefalt litteratur. Her listes tre bøker, den nyeste fra 1997.

På nettet har man ikke mangel på plass og kan skrive litt mer om hvert enkelt tema. Og man kan ikke minst gjøre innholdet mer dynamisk med lenker m.m. Kort sagt gir omtalen i Wikipedia mye mer.

Store norske er kvalitetssikret. Men hva betyr egentlig det? (Ikke noe galt om de som skriver i Store norske her, jeg har selv skrevet flere artikler i verket.) Når jeg skriver om juridiske emner, da går jeg selvfølgelig ikke til Wikipedia. Men jeg går heller ikke til SNL. Det er mitt fag og jeg går til primærkilder og den ordentlige faglitteraturen. Men nevner jeg en bok som et litt tilfeldig valgt eksempel på et verk som finnes i flere versjoner (roman, film, sceneversjon m.m.), da er Wikipedia godt nok for formålet. På samme måte antar jeg at litteraturvitere ikke går til Wikipedia når de skal skrive om Kristin Lavransdatter, men kanskje går de dit for litt informasjon om et rettslig spørsmål som ikke er sentralt i deres fremstilling.

Dette er bare ett eksempel. Kanskje var jeg uheldig. Men det ble for meg en illustrasjon på at Store norske må satse veldig mye om det skal klare seg på nett. De fleste, kanskje alle (og helt sikkert mine egne) artikler må skrives om for å tilpasses nettformatet. De må frigjøres fra formatbegrensningen og innholdet må gjøres mye rikere. Hvis dette skal gjøres og man skal opprettholde kvalitetssikring som består i at disse skrives eller gjennomgås av fagfolk mot betaling, da blir det en kjempeinvestering. Det er en investering jeg tviler på at noen er villige til å ta.

Man må også spørre om de tradisjonelle konversasjonsleksika er dinoraurer som har hatt sin tid. Tidligere kunne diskusjoner rundt middagsbordet avsluttes ved at man hentet fram leksikonet. Man fikk hjelp til skoleoppgaver, til løsing av kryssord og quiz, osv. Nå er nettet så mye mer effektivt, enten man ønsker korte definisjoner eller mer omfattende artikler skrevet av fagfolk. Selv om det gjør litt vondt å si det, så tror jeg Store norske leksikon tilhører historien. Nye millioner vil være å bære havre til om ikke en død, så i alle fall en døende hest.

Det ble lenke til Wikipedia i det jeg skriver. Og jeg tviler på at jeg vil bruke tid på å lete i Store norske neste gang jeg skal ha en tilsvarende referanse.

Da var årets julekalender på plass. Som vanlig består den av en kasse assortert juleøl — det bli en luke for hver dag i julekalenderperioden. Her har innholdet ennå ikke blitt plassert i kassen.

Denne gangen består kalenderen av:

Nøgne Ø God Jul 2009
Nissefar 2009
Aass Juleøl Premium 2009
Ringnes Julebokk 2009
Berentsens Jule-Avec 2009
Thy Økologisk Juleren
Bocq Christmas 2009
Underlig Jul 2009
Aass Juleøl 2009 “Det originale” sterkøl
CB Juleøl 2009
Berentsens Julefnugg 2009
Dahls Juleøl 2009
Fredrikstad Juleøl 2009
Borg Juleøl 2009
Ringnes Juleøl 2009
Hansa Juleøl 2009
Hansa Ekstra Vellagret Julebrygg 2009
Anchor Christmas 2008
Grans Juleøl 2009
Mack Juleøl 2009
Stone Brewing Special Holliday Ale
Samuel Smith’s Winter Welcome Ale
Noël de Silenrieux
Lervig Juleøl

Men hvorfor i all verden må de bruke mikrofoner, forsterkere og høytalere? En ting er at det burde være unødvendig å forsøke seg på et lydnivå som nærmer seg en rockekonsert. Hadde det bare fungert ville de ha vært OK. Men lyden var ikke bra.

Jeg har til gode å være på en klassisk konsert med forsterkning hvor lyden er god. De får det ikke til.  Jeg antar at det er kompleksiteten i lydbildet som de ikke klarer å håndtere. Antageligvis klarer de ikke å håndtere de komplekse overtonene. Det blir en metallisk blikkbokslyd, det blir tørt og hardt med alt for dominerende mellomtoner. Dessuten blir det grøtete.  Dog var det en bonus for en knottofil å bli sittende slik at vi så de som sto for lyd og lys under forestillingen. Royal Albert Hall er ikke kjent for god akustikk. Men Royal Philharmonic Orchestra, Royal Philharmonic Choir og operstjerner fra Covent Garden burde klare å fylle hallen uten å måtte ty til mikrofoner.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på sommerens fantastiske operaforestilling med “La Traviata” i Orange (Frankrike). Dette var utendørs. Det 2000 år gamle teateret rommer 9.000 personer. Her var det ingen forsterkning, men alle hørte utmerket. Det blir en magi når musikk og ikke minst stemmer møter publikum direkte, uten å ha gått gjennom noen form for elektronikk. Derfor har jeg da også kjøpt billetter til oppsetningen av “Tosca” sommeren 2010. Den magien manglet i Royal Albert Hall.

Men for all del. Det var en flott opplevelse. Jeg kommer tilbake om det skulle klaffe slik at jeg er i London ved en senere anledning hvor dette settes opp.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

Men bildet som illustrerer artikkelen gir en litt ekkel påminnelse om Knut Steens Kong Olav-monument. Knut Steen har gitt Kong Olav den samme gesten som David Irving viser på Aftenpostens bilde. Det var denne gesten som mange, meg selv inkludert, ikke likte. Den gir assosiasjoner mer i retning det David Irving står får enn det vi forbinder med Kong Olav. Bildet av David Irving blir en bekreftelse av at det var riktig av Oslo kommune å si nei til statuen.

Da jeg søkte etter et egnet bilde av Knut Steens monument var jeg også innom hans nettgalleri. Når man ser på noe av det som vises på hans nettgalleri kan man godt forstå at Knut Steen ble forespurt, for her vises mye interessant. Men kongestatuen er bare ikke vellykket.