Category Archives: Belgia

Los vinos de la Vuelta 2022. 3. etappe: Breda — Breda

Bilde på toppen: Wikimedia Common, foto Goldorak, edited by Petar Miloševi?, licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International.

Så ble det Sam Bennet som trakk det lengste strået på gårsdagens etappe. Jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke forstår hvordan man bestemmer rekkefølgen i sammendraget når det starter med lagtempo. I går syklet Robert Gesink i ledertrøyen. Nå er det Mike Teunissen som står som sammenlagtleder. Han var først i mål av rytterne fra Jumbo-Visma, og det overstyrer visst plasseringen etter lagtempo. De har uansett samme tid. Det ble i alle fall feil som jeg skrev i går, at Robert Gesink ville beholde den røde ledertrøyen til fjerde etappe er unnagjort. Kanskje blir det Mike Teunissen som kommer til å sykle i den til og med tirsdag.

Tredje etappe er 193,2 km lang, flat etappe. Vi er i Nederland og det er flatt, slik at vind kan komme til å spille en rolle på denne etappen. Hvis ikke vinden skaper særlige utfordringer, er det grunn til å tro at det går mot nok en massespurt.

Continue reading Los vinos de la Vuelta 2022. 3. etappe: Breda — Breda

Les vins du Tour de France 2019. 2. etappe. Lagtempo i Brussel

Jeg håper ikke fallene på første etappe viser seg å bli avgjørende. Velt hører med, men så tidlige velt bør ikke være avgjørende, verken for gul eller grønn trøye. Peter Sagan fikk vist seg fram, men var ikke rask nok på de siste meterne denne gangen. Det ble som ventet ingen tidsforskjeller av betydning. De tre beste fikk sine bonussekunder, ellers er det samme tid på alle til og med 162. plass. Dylan Groenewegen ligger nærmere fem minutter bak. Men det er uten betydning for konkurransen om den grønne poengtrøyen.

Andre etappe er 27,6 km lagtempo i Brussel. Det er delte meninger om lagtempo. Jeg liker dem. Da det var lagtempo rundt Montpellier for ti år siden, så jeg etappen i TV2s “studio” i målområdet, men Dag Otto Lauritzen som personlig ekspertkommentator. Jeg lærte mye om lagtempo den gangen. Her vil det bli tidsforskjeller, slik at den som er best plassert og som sykler på det sterkeste laget, vil kunne ikle seg den gule ledertrøyen. Etappen starter inne i Brussel, og ender ved Atomium, utenfor selve byen.

Drikke blir også i dag belgisk øl. Men siden vi stort sett holder oss i og rundt Brussel, vil jeg velge en institusjon i Brussel. Puben, baren eller hva man kaller det, A La Mort Subite (Til den plutselige død), ganske nær Grand Place. De har sitt eget øl, i tillegg til mye mer. Skjønt eget? Det kommer vi tilbake til.

Puben ligger omtrent der en del bankfolk pleide å møtes ved lunsjtid for å spille et spill som de kalte “Mort Subite”, altså plutselig død. Om jeg har forstått det rett, var “Mort Subite” da det var på tide å avslutte spillet, bryte opp og gå tilbake på jobb. Da puben ble etablert, valgte de å bruke det navnet.

Jeg skrev at de blant annet har sitt eget øl, men satte et spørsmålstegn etter. Noen ganger bør man helst la være å undersøke slikt for grundig. Jeg finner ingen direkte forbindelser mellom bryggeriet og puben. Bryggeriet hevder å ha brygget øl siden 1686, lenge før puben åpnet. Men de viser til puben når de skal forklare navnet, uten at de klargjør sammenhengen. Det er kanskje nok et eksempel på at man ikke skal sjekke ihjel en god historie.

Bryggeriet Mort Subite har gjennom diverse oppkjøp, endt opp som en del av Carlsberg & Heineken gruppen, ikke akkurat det man forbinder med en pub i Brussel.

Mort Subite er øl av typen oude geuze og oude kriek lambic. Dette er villgjæret øl. De tilsetter ikke gjær i bryggeprosessen, Bryggeriet er i Sennedalen, eller Zenne, (Senne er fransk, Zenne flamsk) nær Brussel, hvor det er villgjær i luften. Dette gjæret får ølet til å gjære. Geuze er et surøl, og kriek lambic er surøl smaksatt med kirsebær. Mort Subite bruker bare kirsebær fra Belgia. Selv er jeg ikke så veldig begeistret for kirsebær, og foretrekker lambic øl smaksatt med annen frukt, som bringebær, eple eller fersken. Men akkurat et er en smaksak.

Jeg kjøpte en flaske Mort Subite lambic kriek her i Frankrike, hvor jeg er nå, og tenkte at det måtte passe fint til denne Brusseletappen. Jeg må medgi at jeg ble litt skuffet da jeg begynte å grave litt i historien, og oppdaget at dette var et øl som nå produseres av en av de store bryggerigigantene Carlsberg & Heineken, og ikke på et pubbryggeri i Brussel. På den annen side er det en type øl som bare kan brygges i et område om ikke i, så i alle fall i nærheten av Brussel, og om jeg har forstått det rett, er det fortsatt det gamle bryggeriet, selv om det har fått et gigantkonsern som eier. Så det er faktisk et øl som er stedsbundet.

Surøl, altså Geuze, er ikke mitt favorittøl. Første gang jeg smakte lambic fruktøl, ble jeg heller ikke begeistret. For det smakte ikke øl. Men her må man nullstille seg. Det innfridde ikke de forventningene jeg hadde, for jeg ventet noe som smakte øl. Men det er en frisk, ølbasert drikk med fruktsmak. Jeg synes det er en utmerket sommerdrikk.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2019. 1. etappe. En rundtur syd for Brussel

Årets Tour de France åpner med en 195,5 km lang etappe som starter og ender i Brussel. Etappen går stort sett syd for Brussel.

Belgia var, og jeg vil si fortsatt er verdens mest spennende ølland. Når jeg er litt forbeholden, så er det fordi øl ha bli mote, og man brygger ulike typer øl på så mange steder. Men Belgia har en øltradisjon som ingen andre land har. Sammenligner man øl og vin, er øl i liten grad preget av stedet hvor det er produsert, i motsetning til vin. Det er ikke uten grunn at Vinmonopolet har begynt å gruppere øl etter type, ikke etter land.

Spoler vi tiden noen hundre år tilbake, var øl dagligdrikken i land hvor det var for kaldt til å produsere vin. Vannet var ofte forurenset, og kunne være en alvorlig smittekilde. Drikkevannskandalen på Askøy var var nok liten, sammenlignet med de epidemier som i gamle dager kunne spres ved forurenset drikkevann. Det var bedre å drikke øl eller vin.

Noe man kan konstatere med dagens øltrend, er at smått ikke alltid betyr godt. Videre er det slik, det er i alle fall min vurdering, at det er grenser for hvor interessant IPA fra veldig mange små bryggerier er. De fleste er ganske like, og det er ikke uten grunn at noen har blitt mer kjente enn andre.

Det har vært hevdet om Belgia at de gjennom historien har vært invadert og okkupert av så mange, og noe av deres motstand har vært å holde fast på sine lokale tradisjoner, herunder lokale øltradisjoner.

Belgia er et delt land. Noen hevder at det ikke er ett land. Charles de Gaulle sa en gang at Belgia var funnet på av England, for å irritere Frankrike. De Gaulle sa også at det var umulig å regjere et land med mer enn 400 oster. Belgia har vist at det kan være enda vanskeligere å regjere et land med mer enn 1000 ølsorter — eller hvor mange det er. Det komme an på hvordan man teller. Belgia består av den flamskspråklige delen Flandern, og den franskspråkelige delen Wallonia. I tidligere tider var Wallonia den velstående delen. Det var der man blant annet hadde kullgruver. Men kull er ikke det som gir økonomisk aktivitet og velstand i dag, så det har langt på vei blitt Belgias rustbelte. Flandern har overtatt det økonomiske lederskapet.

I dag er det mange bryggerier med klosternavn. For mange av dem er det en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn.  Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl.  Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier.

I 1958 kontaktet Brouwerij Maes klosteret, og spurte om de kunne markedsføre et mørkt øl de hadde utviklet under navnet “Grimbergen”. Fram til 1978 ble ølet brygget i Waterloo. Senere ble produksjonen flyttet til Brouwerij van Alken i Alken. Maes ble overtatt av Heineken i 2008, og varemerket “Grimbergen” ble solgt til Carlsberg. Men Heineken fikk en langvarig lisens til å selge øl under navnet Grimbergen i Belgia. Øl som selges under navnet Grimbergen utenfor Belgia er brygget hos Kronenbourg i Strasbourg, ganske fjernet fra noe belgisk kloster. Når de kaller det klosterøl, “Biére d’Abbaye”, med årstallet 1128, er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. På det Grimbergen-ølet jeg fra tid til annen kjøper i Frankrike, som er brygget i Stasbourg, står det: “Brassée dans la tradition de l’Abbaye”, altså “brygget i klosterets tradisjon”. Heller ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de store industribryggerien, som de ofte selger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grimbergen er blant de bedre. På franske flyplasser får man ofte valget mellom Heineken og Grimbergen, og da foretrekker jeg uten tvil Grimbergen.

AffligemBlond

Affligem er et annet “klosterøl” som ikke brygges i et kloster. Klosteret Affligem ble etablert i 1074, og ligger i dagens Belgia. Det er dokumentert at det ble brygget øl i 1129, og ølbryggingen vedvarte i noen hundre år. Uheldigvis hadde klosteret en meget strategisk beliggenhet på en høyde, som gjorde at det flere ganger ble ødelagt i kriger.  Etter den franske revolusjon, ville de franske myndigheter avskaffe den katolske kirkens makt. De stengte klostre og beslagla deres eiendom. Når man ser på hvilke eiendommer den katolske kirke og klostre hadde, ser man at det nok ikke bare var religiøse grunner til at verdslige herskere tok opp kampen med den katolske kirken og dens institusjoner. Klosteret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klosteret kjøpt av noen munker, som gjenoppbygget det. I 1885 hadde de startet ølbrygging, og klosteret var gjenoppbygget i 1887. Bryggingen fortsatte til 1940, da bryggeriet led samme skjebne som en del andre bryggerier: Etter Belgias kapitulasjon, ble de tvunget til å gi fra seg kobberkjelene til den tyske okkupasjonsmakten, som trengte kobberet til sin våpenindustri.

I 1956 startet de å samarbeide med det lille, lokale bryggeriet De Smedt. I dag brygges Affligem av De Smedt, i nært samarbeid med munkene i klosteret. Klosteret eier varemerket Affligem, og må godkjenne alle endringer, nye øltyper m.m. Men bryggeriet De Smedt eies nå av Heineken, som står for markedsføring og distribusjon av Affligem.

Leffe_blond

Et av de mest kjente belgiske “klosterøl” er Leffe. Klosteret ble etablert i 1152, i nærheten av Namur i Vallonia (den franskspråklige delen av Belgia). Som i så mange andre klostre, brygget man øl, for en stor del basert på ingredienser som vokste vilt i nærheten av klosteret. Som så mange andre klostre har det blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger i historien. Etter den franske revolusjonen ble klosteret ødelagt og forlatt. I 1902 kom munker tilbake til klosteret. I 1952 ble ølbryggingen gjenopptatt i samarbeid med det flamske bryggeriet Lootvoet. Bryggeriet ble senere kjøpt av Interbrew, som er en del av verdens største bryggerikonsern, Anheuser-Busch InBev, som er basert i Belgia. I dag brygges alt Leffe øl av Stella Artois i Leuven. Men Leffeklosteret får fortsatt royalty av salget.

Når vi er innom Belgia og øl, må vi innom Trappistøl. Det er et velkjent begrep for ølentusiaster. Det er øl brygget i et Trappistkloster. Trappistordenen sprang ut av Cistercienserordenen, etter at noen mente at denne var blitt for liberal. Ordenen ble stiftet av abbeden ved de franske La Trappe-klosteret i 1664. Vi kan legge til at Cistercienserordenen ble etablert i 1098 av munker som mente at Benedictinerordenen var blitt for liberal, og som ville være mer tro mot reglene fra den hellige St. Benedict. Det synes som det alltid er noen som vil være mer rettroende enn de rettroende.  Men vi skal holde oss til øl, ikke til teologi.

Trappistøl skal være brygget i et Trappistkloster, enten av munkene selv eller under deres overoppsyn. Bryggerivirksomheten skal være sekundær i forhold til klosterlivet. Det heter seg at de skal være “non profit”, og at inntektene skal gå til drift av klosteret og til veldedige formål. For meg høres det ut som en regel om hvordan et eventuelt overskudd skal benyttes, og ikke en regel om at man ikke skal drive med sikte på overskudd. Man skal også arbeide for måtehold og motarbeide alkoholmisbruk, slik sett kan det nesten høres ut som Vinmonopolet. (Og i Norge skal som kjent overskudd fra alkoholomsetning enten gå til staten eller til Avinor for å finansiere flyplasser, samt til det selskapet som har vunnet anbudet om å selge på norske flyplasser.)

Det er en lang tradisjon for ølbrygging i klostere, og Trappistklostere har brygget øl i flere hundre år. På 1900-tallet begynte mange bryggerier, som ikke hadde noen forbindelse med Trappistordenen, å selge sitt øl som Trappistøl. Trappistordenen gjorde flere forsøk på å stoppe dette, og om jeg har oppfattet det rett, vant de fram med et søksmål mot et bryggeri i Gent i 1962.

Trappistlogo

I 1997 kom åtte trappistklostere sammen og dannet Den internasjonale trappistforeningen. Det var seks belgiske, et nederlandsk og et tysk kloster. Det tyske, Mariawald, har ikke brygget øl siden 1953, så det bryr ikke vi oss om. De laget en logo, som kan brukes på Trappistprodukter, produsert i henhold til de fastsatte regler. Slik fremstår det på en måte mer som en merkeordning enn et egentlig varemerke eller opprinnelsesmerke. Det omfatter ikke bare øl, men også ost og vin. (Jeg har smakt ost fra trappistklostere, men har aldri kommet over noe vin fra noen av dem. Kanskje produserer de bare altervin til internt bruk?) Dette kunne egentlig være utgangspunkt for noen hyggelige varemerkestudier, men det får eventuelt bli til en annen gang.

Trappistøl er ikke en type øl. Så hva slags øl man brygger, varierer fra bryggeri til bryggeri. Det finnes i dag ti trappistbryggerier. Av disse er seks i Belgia, to i Nederland, et i Østerike og et i USA. De fleste forbinder det nok med belgisk øl, og det er i Belgia vi finner de mest kjente trappistbryggeriene.

Av Belgias seks Trappistbryggerier, ligger tre i Wallonia. Etappen går ikke innom noen av stedene hvor disse ligger, men vi tar dem med likevel. Trappistbryggeriene er først og fremst klostre som brygger øl. Går man på deres nettsider, vil man gjerne finne mer opplysninger om klosteraktiviteter som messer osv, og lite om ølbryggingen. Stort sett er besøkende velkommen til å delta i messer, men de tar ikke imot interesserte ølhunder i bryggeriene.

Det mest kjente, og mest kommersielle Trappistbryggeriet er Chimay. Noen har hevdet at deres ølproduksjon er så stor og kommersialisert at de ikke lenger lever opp til Trappistreglene, blant annet om overskudd m.m. Men vi som er mest opptatt av ølet, bryr oss ikke så mye om slikt. Det andre Trappistbryggeriet i Wallonia er Orval. Det tredje er Rochfort. Det ver vel verdt å prøve ølet fra alle disse bryggeriene, i tillegg til annet belgisk øl.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2019: En interessant vintour

Nå kan vi glemme spekulasjonene og ryktene. Ruten for Tour de France 2019 er presentert. Det var allerede anonsert at “Grand depart” skulle være i Brussel. Men det var tidligere annonsert at starten skulle være 1. juli, som ville bringe starten tilbake til det normale, etter at den ble utsatt en uke pga fotball-VM i 2018. Men da ruten ble presentert, presenterte man start i Brussel lørdag 6. juli, og touren varer helt til 28. juli.

Continue reading Les vins du Tour de France 2019: En interessant vintour

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Oppsummering.

Jeg har kommet til dag 16, og er nå fremme i La Grande Motte. Eller jeg kom til dag 16 i går. Først en kort oppsummering av de dagene jeg ikke har skrevet om.

Dag 14 tok jeg toget fra Caen til Tours i Loire. På toget merket jeg meg at oversetteren av den, opprinneig tyske boken som på norsk heter “Sjarmen med tarmen”, ikke har klart å finne noe tilsvarende tittel med rim, på fransk. Den tyske originaltitteen er “Darm mit Charme”.  Jeg forstår heller ikke hvorfor de på fransk skal gjøre det til den diskrete sjarmen.

Da jeg kom til Tours, relativt tidlig til meg å være, rundt kl. 15, tenkte jeg å sykle en tur i området. Mens jeg spiste en, typisk meg, sen lunsj, oppdaget jeg at det ikke var veldig langt til Saumur, som er i et annet departement og en annen region. Dette ble for fristende for geocacheren. Jeg tok toget til Saumur, med en plan om å sykle tilbake til Tours. Men akkurat i det jeg gikk av toget i Saumur, begynte det å plaskregne og tordne. Jeg tok på meg regntøy, syklet for å finne den geocachen jeg hadde sett meg ut (og fant den), og syklet rett tilbake til stasjonen, og tok første toget tilbake i retning Tours. Toget sto faktisk på stasjonen da jeg kom dit, så det ble en kort visitt. Da vi var kommet et stykke på veien tilbake, hadde været klarnet opp, og jeg gikk av toget i Langeais, og syklet for å finne noen slott og noen geocacher. Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Oppsummering.

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 9: Streikerammet togdag med komplikasjoner. Antwerpen — Calais

Dette skulle vært en togdag. Jeg skulle fra Antwerpen til Calais. Det ble  en litt kronglete togrute, og det skulle bli mer kronglete enn planlagt. Tog er vanligvis mer forutsigbart enn sykling når det gjelder hvor langt man kommer. Derfor bestilte jeg hotell i Calais før jeg la ut på dagens etappe.

Jernbanestasjonen i Antwerpen er bygget den gangen jernbanestasjoner var viktige bygg. Den ble enten bygget i 1902 eler 1908, ifølge en jernbanedame jeg snakket med på stasjonen (jeg husker ikke hvilket av de årstallene det var.)  Den gamle hovedbygningen er fredet. (Bilde på toppen). Det er også en nyere del. Selve hallen virker gammel, men innredningen er ny. Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 9: Streikerammet togdag med komplikasjoner. Antwerpen — Calais

Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 8: Bergen op Zoom — Antwerpen

Noen kommenterte at det var litt vel mange skrivefeil i mine blogginnlegg. Det er ikke så overraskende når de enten er skrevet sent om kvelden når øynene begynner å gå i kryss, eller om morgenen når jeg ennå ikke er riktig våken. Jeg er dessuten en elendig korrekturleser, særlig på det jeg har skrevet selv. Da leser jeg det som skulle stått der, ikke nødvendigvis det som faktisk står der.

Jeg ville installere en stavekontroll, og fant en plug-in til WordPress.  Da jeg installerte den, kræsjet alt. Jeg kunne ikke redigere, og det gikk heller ikke å lese. Domeneshop kunne gi meg en oppskrift på hvordan jeg kunne fikse det, men deres kundeservice åpnet ikke før kl. 9, og da var det blitt litt vel sent. Men jeg fikk i alle fall bloggen opp igjen, med alle skrivefeilene.

Jeg innstallerer i alle fall ikke den stavekontrollen på nytt. Jeg har en stavekontroll på min stasjonære PC hjemme. Men jeg lurer på om ikke det er en FIreFox plug in. Jeg får prøve å finne ut litt mer om det.

Vi kan slå det fast med en gang: Det er mye bedre å sykle når det er sol og fint vær, enn når det regner og blåser. I dag var det en fin dag.

Som jeg har sagt noen ganger: Mitt geocachingprosjekt for turen har vært å finne cache i alle provinsene i Nederland. Jeg kunne ikke forlate Bergen op Zoom, eller i alle fall ikke provinsen Noord Brabant, før jeg hadde funnet minst én cache. De første jeg lette etter, fant jeg ikke. Det er alltid en litt vanskelig vurdering: Hvor lang tide skal jeg bruke på å lete, før jeg drar videre til en annen. Når jeg bare skal ha én cache fra provinsen, og det ikke spiller noen rolle hvilken, bruker jeg ikke lang tid på å lete.

Continue reading Bikerail 2018 — med sykkel på Interrail. Dag 8: Bergen op Zoom — Antwerpen

Les vins du Tour de France 2017. 2. etappe: Düsseldorf — Liege

Tony Martin klarte ikke å innfri hjemmefansens forventninger. Det var trist å se Alejandro Valverde og Ion Izagirre kræsje ut av Touren som de gjorde.

I dag er det to fjernekategori stigninger. Noen vil ganske sikkert gå i brudd for å få poeng og kunne starte i klatretrøyen i morgen. Men det blir nok sannsynligvis en massespurt til slutt.

Som jeg skrev i innledningen til årets Tour,  ble jeg skuffet da jeg så at andre etappe skulle gå til Belgia og Liege. Belgia er verdens mest interessante øllland. For å sitere “World Atlas of Beer”:

“Belgium is to beer what France is to wine or the Scottish Highlands is to whisky.”

Men touren har ofte vært innom Belgia. Vi var i Belgia i 2010, 2102, 2015 og nå i 2017. Og det er nå bekreftet at starten i Tour de France 2019 vil være i Brussel, og Antwerpen har meldt se på i konkurransen om starten i 2020. Så det vil bli mange muligheter til å smake belgisk øl.

Touren har ikke vært i Tyskland siden 1987, og når vi endelig er der, kunne vi ha blitt der litt lenger. Jeg hadde håpet at andre og tredje etappe skulle gå gjennom vinområdene i Tyskland, enten langs Rhinen eller Mosel. Jeg kommer til å jukse litt. Jeg vil skrive i alle fall litt om tysk vin, og et utvalg av belgisk øl. Vi kommer relativt nær Mosel i morgen, så jeg sniker inn litt vin herfra i morgen.

Som ølland er Belgia på en måte Tysklands rake motsetning. Tyskland hadde renhetsloven som ble innført i Bayer 1516 og gjort gjeldende for hele Tyskland fra 1857. I dag er det så mange unntak fra denne, at den ikke lenger har den samme praktiske betydningen. Selv om også Tyskland har hatt og har mange lokale bryggerier, har det vært variasjoner over ganske begrensede temaer. I Belgia har alt vært tillatt. Det hevdes at det i Belgia brygges over 400 ulike ølsorter. Man kan selvsagt diskutere hva som er en ølsort, og hva som bare er varianter av den samme. Det lar vi ligge. Men hver gang jeg ser dette tallet, tenker jeg på Charles de Gaulles uttalelse at det er umulig å styre et land med 400 oster. Belgia har ettertrykkelig vist at det er mye vanskeligere å styre et land med 400 ølsorter. I Belgia er det tradisjon for å tilsette ulike krydder, frukt osv, noe som ikke var tillatt under den tyske renhetsloven.

Gjennom historien har Belgia vært invadert veldig mange ganger. Det sies at en av belgiernes forsvarsmekanismer har vært å tviholde på det lokale, i ølbrygging og mye annet.

Også i Belgia er en stor del av det ølet som drikkes undergjæret lager. Stella Artois og Jupiler er kjedelige, industriproduserte lager som går igjen over alt. Jupiler produseres i Liege. Men det er ikke disse som gjør Belgia til et interessant ølland. Så vi passerer disse i stillhet.

På veien mot Liege, etter å passert den tysk-belgiske grensen, passerer vi relativt nær to bryggerier som det er verdt å nevne. Det første er Brasserie Grain d’Orge, i Hombourg.  Jeg må erkjenne at det er et bryggeri jeg ikke kjenner. Det finnes flere andre bryggerier som også brygger øl under navnet Grain d’Orge, så her er det en viss fare for forveksling.

Her er en rating fra Beeradvoat av øl fra Brasserie Grain d’Orge.  Her er en tilsvarende rating fra Ratebeer.

Det andre bryggeriet er Val Dieu i Aubel. Val Dieu, betyr Guds dal. Val-Dieu Abbey er et tidligere cistersienserkloster. Klosteret ble etablert i 1216, Det har gjennom historien blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger, men klosteret ble nedlagt i alle fall for foreløpig siste gang, i 2001. På sine nettsider skriver bryggeriet at de er det eneste autentiske klosterølet i Belgia. Ølet brygges i det gamle klosteret, i tradisjon etter ølbryggingen i klosteret. Jeg tar dette med eneste autentiske klosterølet med klype salt, eller kanskje helst en neve salte nøtter — som smaker godt sammen med øl.

Ølbrygging er en gammel tradisjon i belgiske klostere. Det var dels for å skaffe klosteret inntekter, men også til eget bruk. Vi skal huske på at vannet ofte var forurenset og kunne være farlig å drikke. Derfor drakk man heller øl. Som en, jeg har glemt hvem, kom til å si: Det finnes ikke farlige stoffer i øl. Det tok ikke lang tid før avholdsbevegelsen reagerte på den.

I dag er det mange bryggerier med klosternavn. For mange av dem er det en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn.  Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl.  Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier.

I 1958 kontaktet Brouwerij Maes klosteret, og spurte om de kunne markedsføre et mørkt øl de hadde utviklet under navnet “Grimbergen”. Fram til 1978 ble ølet brygget i Waterloo. Senere ble produksjonen flyttet til Brouwerij van Alken i Alken. Maes ble overtatt av Heineken i 2008, og varemerket “Grimbergen” ble solgt til Carlsberg. Men Heineken fikk en langvarig lisens til å selge øl under navnet Grimbergen i Belgia. Øl som selges under navnet Grimbergen utenfor Belgia er brygget hos Kronenbourg i Strasbourg, ganske fjernet fra noe belgisk kloster. Når de kaller det klosterøl, “Biére d’Abbaye”, med årstallet 1128, er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. På det Grimbergen-ølet jeg fra tid til annen kjøper i Frankrike, som er brygget i Stasbourg, står det: “Brassée dans la tradition de l’Abbaye”, altså “brygget i klosterets tradisjon”. Heller ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de store industribryggerien, som de ofte selger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grimbergen er blant de bedre. På franske flyplasser får man ofte valget mellom Heineken og Grimbergen, og da foretrekker jeg uten tvil Grimbergen.

AffligemBlondAffligem er et annet “klosterøl” som ikke brygges i et kloster. Klosteret Affligem ble etablert i 1074, og ligger i dagens Belgia. Det er dokumentert at det ble brygget øl i 1129, og ølbryggingen vedvarte i noen hundre år. Uheldigvis hadde klosteret en meget strategisk beliggenhet på en høyde, som gjorde at det flere ganger ble ødelagt i kriger.  Etter den franske revolusjon, ville de franske myndigheter avskaffe den katolske kirkens makt. De stengte klostre og beslagla deres eiendom. Når man ser på hvilke eiendommer den katolske kirke og klostre hadde, ser man at det nok ikke bare var religiøse grunner til at verdslige herskere tok opp kampen med den katolske kirken og dens institusjoner. Klosteret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klosteret kjøpt av noen munker, som gjenoppbygget det. I 1885 hadde de startet ølbrygging, og klosteret var gjenoppbygget i 1887. Bryggingen fortsatte til 1940, da bryggeriet led samme skjebne som en del andre bryggerier: Etter Belgias kapitulasjon, ble de tvunget til å gi fra seg kobberkjelene til den tyske okkupasjonsmakten, som trengte kobberet til sin våpenindustri.

I 1956 startet de å samarbeide med det lille, lokale bryggeriet De Smedt. I dag brygges Affligem av De Smedt, i nært samarbeid med munkene i klosteret. Klosteret eier varemerket Affligem, og må godkjenne alle endringer, nye øltyper m.m. Men bryggeriet De Smedt eies nå av Heineken, som står for markedsføring og distribusjon av Affligem.

Leffe_blondEt av de mest kjente belgiske “klosterøl” er Leffe. Klosteret ble etablert i 1152, i nærheten av Namur i Vallonia (den franskspråklige delen av Belgia). Som i så mange andre klostre, brygget man øl, for en stor del basert på ingredienser som vokste vilt i nærheten av klosteret. Som så mange andre klostre har det blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger i historien. Etter den franske revolusjonen ble klosteret ødelagt og forlatt. I 1902 kom munker tilbake til klosteret. I 1952 ble ølbryggingen gjenopptatt i samarbeid med det flamske bryggeriet Lootvoet. Bryggeriet ble senere kjøpt av Interbrew, som er en del av verdens største bryggerikonsern, Anheuser-Busch InBev, som er basert i Belgia. I dag brygges alt Leffe øl av Stella Artois i Leuven. Men Leffeklosteret får fortsatt royalty av salget.

I noen tilfeller er det et verdslig bryggeri som er etablert i klosteret, som står for bryggingen i klosterets navn. Det er her vi finner Val Dieu. Skal man ha autentisk klosterøl, bør man kjøpe Trappistøl. Det er øl brygget i Trappistkloster. Men det er ingen slike på vår vei denne gangen, så vi åpner ikke slikt øl i dag.

Tilbake til Val Dieu. De brygger noen av de øltyper vi er kjent med fra Belgia: Blond, Brown og Triple. I tillegg brygger de en Grand Cru, en Winter Ale og en Cuvé 800.

Hvis vi hadde krysset grensen ca en mil lenger sør, hadde vi sett et av de grensefenomer som jeg synes er interessant. Her er det en belgisk korridor gjennom det som ellers er tysk territorium. Jeg husker ikke helt historikken her. Det var en belgisk jernbanelinje, som Belgia fikk beolde som sitt territorium. Belgia hadde et av verdens tetteste banenett. Man som så mange andre land skulle man være “moderne” etter andre verdenskrig, og satset på vei og privatbil, fremfor jernbane. Jerbanelinjen er nedlagt, men Belgia har beholdt territoriet. Jernbanelinjen er nå erstattet av en gang- og sykkelvei. Hvis man først legger ned jernbanelinjer, er dette noe av det beste man kan bruke dem til. De har ingen bratte bakker, og er fine å sykle på. Flåmsbanen, som er Europas nestbratteste jernbane med vanlig friksjonsspor (noen med tannstang og tannhjul er brattere), er på det bratteste 5,6%. Så utfordrende klatringer, det møter man ikke på nedlagte jernbanespor.

Vi var her for noen år siden. Det var ikke noe særlig sykkelføre den gangen. Men det var faktisk i midten av mars. Vi kjørte bil fra Maastricht i Nederland til Metz i Frankrike. Poenget med den turen var å finne geocacher i fem land på en dag (Nederland, Tyskland, Belgia, Luxembourg og Frankrike). Det var med litt blandede følelser jeg hentet ut en leiebil med sommerdekk på flyplassen i Brussel, etter at det, til årstiden å være, hadde falt usedvanlig mye snø i Belgia.

Vi tok en tur innom dette området, bare fordi jeg er fascinert av denne type enklaver. (Skal man være pirkete, er det strengt tatt ikke enklaver, siden det er åpent til Belgia i endene. Streng tatt er det slik at disse korridorene (det er to) gjør de tyske territoriene vest for korridorene til tyske enklaver i Belgia. Men det får være grenser for pirk.) Hvor mange ganger  vi krysset grensen mellom Tyskland og Belgia den dagen, vet jeg ikke. Men det var mange.

Men jeg vil tilbake til Tyskland og Rhinen, og til tysk vin. Selv om syklistene ikke får med seg vinen, tar vi en avstikker for å smake på noen edle dråper.

Rhinen starter i De sveitsiske alper, ved Oberalppass. Ruten EuroVelo 15, Rhinruten,  følger Rhinen fra dens spede begynnelse, til den renner ut i havet ved Hoeck van Holland, litt utenfor Rotterdam. Jeg syklet det meste av denne ruten i fjor sommer. Ca 1300 km på to uker, er litt mer enn en vanlig familieferie på sykkel. Men man kan sykle deler av denne ruten. Hvis man er av de spreke og klatrevillige, kan man sykle opp til der den starter. Eller man kan gjøre som jeg gjorde: Ta toget til Oberalppass, og starte fra toppen.

Rhinen er for en stor del grenseelv mellom Sveits og Tyskland fra Bodensee til Basel. Herfra går den ganske rett nordover, med Frankrike (Alsace) langs venstrebredden i øst, og Tyskland langs høyrebredden. Her forlot jeg elven på min tur, for å sykle gjennom vinområdene i Alsace, litt lenger vest. Jeg fant igjen Rhinen litt før jeg kom til Strasbourg.  På tysk side har vi her vinområdet Baden, og det er her vi kommer til Schwartzwald. Omtrent på høyde med Karlsruhe knekker grensen 90 garder vestover, og herfra renner Rhinen gjennom Tyskland, til den renner inn i Nederland. Vi har nå vinområdet Pfalz vest for Rhinen, og fortsatt Baden i øst. Vinområdet Baden ender ved Mannheim, og Pfalz ved Worms på vestsiden. Men på vestsiden går det over til Rheinhessen.

Ved Mainz og Wiesbaden dreier elven vestover. Nord for elven, mellom Wiesbaden og Rüdesheim, ligger Rheigau. Det er et sydvendt område som får mye soleksponering, og er Tysklands beste vinområde. Rheingau er gulgrønne området på kartet under, over det brunoransje Rheinhessen og det røde er .Pfaltz.  Det fiolette området vest for Rheinhessen og sydvest for byen Bingen er Nahe.

Rheingau er hjemmeområdet for riesling. I de rette områdene kan riesling gi alt fra lette og syrefriske tørre viner, til veldig søte trockenbeerenauslese. Riesling gir best resultat i litt kjølige områder. Den gir stort sett best resultat i Tyskland, Frankrike (Alsace), Østerrike og New Zeeland. En god riesling kan lagres lenge. Jeg har en gang smakt riesling produsert i USA. Det var en søt, og ikke særlig elegant vin. I den grad den var representativ, gir ikke riesling god vin i USA.

Da jeg var i Alsace sist sommer, hadde produsentene stor tro på 2014-årgangen. Da han som serverte meg vin hos Balthazar Ress i Rheingau vaklet mellom 2014 og 2015-årgangene, og endte med 2015, nevnte jeg produsentene i Alsace som hadde særlig stor tro på 2014-årgangen. Han kommenterte det omtrent slik: “I Alsace er det egentlig for varmt til å dyrke riesling. Så for dem var et kjølig år som 2014 utmerket, men for oss var et varmt år som 2015 mye bedre.” Jeg syntes ikke at jeg kunne nok, verken om vinene eller om årgangene, til å argumentere mot dette.

Ved Rüdesheim/Bingen dreier Rhinen nordover. Herfra til Koblenz sykler man gjennom Mittlerhein, som er den flotteste delen av Rhinen, med blant annet klippen Lorelei.

I Koblenz renner de to elvene Rhinen og Mosel samme ved Deutches Eck, (Tyske hjørnet).

Mosel har jeg tenkt å ta en avstikker til i morgen, så vi seiler forbi denne nå. Nord for Koblenz kommer vi inn i Rhur og den mer industrialiserte delen av Rhinen. Her er det mye industri og en del kommersielle havner langs elven, som gjør at sykkelveiene ofte går et stykke fra elven.

Fortsetter vi nedover elven, kommer til vil Bonn og Köln, før vi kommer tilbake til Düsseldorf.

Tysk vin kan være vanskelig å orientere seg i. Tysk vin er delt inn i fire kvalitetsnivåer: Deutscher Wein, Landwein, Qualitätswein (QbA) og Prädikatswein. Den siste gruppen er delt inn etter druenes modenet i Kabinett, Spätlese, Auslese, Beerenauslese, Eiswein og Trockenbeerenauslese. Innenfor de tre første kategoriene finner vi tørre, halvtørre og fruktige/søtlige viner. De tre siste er søte.

Vi kan starte med området og produsenten. Vi er i Rheingau. Den eldste produsenten er Schloss Johannisberg. Der skal de ha produsert vin i 900 år. Jeg har ofte kjøpt vin fra Schloss Johannisberg, men jeg var ikke innom dem da jeg var i Rheingau i fjor. Man rekker ikke alt, dessverre.

Jeg velger som eksemler to vinprodusenter som jeg besøkte da jeg syklet gjennom området i fjor sommer. Jeg brukte bare en dag på å sykle gjennom Rheingau, så det ble ikke tid til å besøke mange produsenter. Jeg skulle hatt flere dager her. Den første var Kloster Eberbach.

De har vinmarker flere steder, noen ganger bare parseller i en vinmark. De har sin standardvin, som kan ha druer fra alle vinmarker. Men det går nok ikke så mye druer fra de beste vinmarkene i denne vinen. Så har de viner fra enkeltvinmarker. Her har Kloster Eberbach satt ut prøver som viser jordsmonnet i ulike vinmarker.

Besøker man Kloster Eberbach bare for å smake, uten å kjøpe vin, må man betale for hvert glass. Kjøper man vin, trekker de dette fra på kjøpesummen. Jeg synes det er en utmerket måte å gjøre det på. Når jeg besøker en vinprodusent og smaker på vinen, føler jeg et visst press for å kjøpe vin, selv om man selvfølgelig kan gå uten å kjøpe noe. Jeg var på sykkeltur og skulle sykle videre til Amsterdam, og kunne ikke ta med et par kasser vin i tillegg til den bagasjen jeg hadde. Da kunne jeg smake på vin med god samvittighet, uten å kjøpe noe. Jeg har flere gangrer kjøpt riesling fra Kloster Eberbach i tax-free butikken på Gardermoen.

Den andre vinprodusenten jeg besøkte, var Balthazar Ress. Jeg var på en smaking av deres viner i Oslo for noen år siden, så det var en produsent jeg i noen grad kjente fra før. Det var en viktig grunn til at jeg valgte ut dem da jeg var i Rheigau. Det er interessant å komme “hjem” til de man har møtt før. Da jeg kom inn i smakerommet/butikken, sa jeg med en gang at jeg var på sykkeltur, og ikke kunne kjøpe med meg noe vin. Det var helt greit, sa de. Og skjenket villig vin. Etter å ha gjort dette klart, kunne jeg smake uten å føle noe kjøpepress. Her er de vinene jeg smakte på hos Balthazar Ress:

Hvis vi skal orientere oss i vinene, må vi vite området, produsentene, kvalitetsbetegnelsen og for de beste: Vinmarken. Balthazar Ress’ standardvin er von Unserm. I alle fall var det denne de serverte som sin standardvin. Jeg ser at Vinmonopolet nå har en som bare heter Riesling Trocken, som er noe rimeligere. Men der er produksjonsområdet bare angitt til Rhinen, ikke Rheingau, som von Unserem. Så denne vinen kan komme fra alle steder langs Rhinen. Jeg kan ikke ta med alle deres viner. Klatrer man oppover i kvalitetshierarkiet, må man kjenne vinmarken, omtrent som i Burgund.

Vi kan bruke deres Rüdesheim Berg Rottland GG som eksempel. Øverst er angitt produsenten. Under dette er stedet hvor druene kommer fra, byen Rüdesheim, vest i Rheingau. Under dette er vinmarken angitt. Berg antyder at det er på en høyde, og den heter Rottland. Rottland er en ganske bratt skråning, ca 33% helning, som får mye sol.

Jeg smakte den hos Balthazar Ress, og jeg har kjøpt den på Vinmonopolet etter at jeg kom hjem. Det er en utmerket riesling.

GG står for Grosses Gewächs, som sier det samme som Grosse Lage, som betyr noe slikt som stort område. Det er  omtrent som Grand Cru i Frankrike. På nivået under finnes Erste Lage, som blir som Premier Cru om vi er i Frankrike. Jeg har lenket til Grosse Lage og Erste Lage fra Balthazar Ress som eksempler, siden det er en produsent jeg har blitt litt kjent med. Men det betyr ikke at jeg påstå at de er noe bedre enn andre kvalitetsprodusenter i Rheingau.

Under angivelsen av vinmark står at det er fra Rheingau, at det er riesling og at den er tørr (trocken).  Min vin var en vanlig trocken, men den finnes også som spätlese, auslese og trockenbeerenauslese.

Den mest eksklusive vinmarken i Rheingau er Erbach Markobrunn. Det er et lite område. Bare noen få produsenter har parseller her, men blant de som har er både Kloster Eberbach og Baltazar Ress.

På smakingen i Oslo, sa baronessen som presentere vinene, at man bare kunne skaffe seg vinmark her på en av to måter: Enten arver man den, eller man gifter seg til den. Hun hadde gjort det siste. Det er aldri noe til salgs. Vi smakte Erbach Markobrunn i Oslo, og det er noe av det beste Rheingau kan by på. De bød ikke på den da jeg besøkte dem i fjor sommer. Men jeg fikk nylig en Erbach Markobrunn auslese fra Balthazar Ress, i en ganske søt utgave, servert som dessertvin på en restauranten Park 29 i Oslo. Den inngikk i vinmenyen de serverte til dagens treretter. Vinmonopolet har den for tiden ikke inne.

De produserer også en rødvin, laget av Pinot Noir, eller Spätburgunder som den gjerne kalles i Tyskland. Det er en god vin, men det er er hvitvin som er deres viktigste produkt. De bød også på en oransje vin. Jeg var litt innom oransje vin til 13. etappe i årets Giro d’Italia, og litt mer utførlig til 5. etappe i 2012. Oransje vin er en vin laget i en rødvinsprosess, gjæring med skall, kjerner, stilker etc, med hvite druer. Den italienske La Stoppa Ageno har fått mange gode omtaler, men den har aldri blitt en av mine favoritter. Den oransje vinen fra Baltazar Ress, likte jeg langt bedre. Den var lysere i fargen, og hadde langt mindre tanniner enn La Stoppa. Om dette først og fremst skyldes ulike druer (pinot grigio for Ageno, og riesling for Baltazar Ress), vet jeg ikke. Det kan også være forskjell i hvor lenge skallene etc får være med i gjæringsprosessen. I alle fall: Dette var en oransjevin jeg likte.

En annen god produsent i Rheingau, som er godt kjent i Norge er Leitz, som holder til i Rüdesheim. Deres viner fikk jeg muligheten til å bli kjent med under en “winemaker’s dinner” i Oslo.

Som nevnt syklet jeg langs Rhinen sist sommer, fra der den starter i den sveitsiske alper, til den renner ut i havet i Hoek van Holland, litt utenfor Rotterdam. Vil man  velge en delstrekning, anbefaler jeg varmt strekningen fra Bingen til Koblenz, om man sykler medstrøms. Det er kort vei fra Frankfurt til Wiesbaden, så det kan være en grei reiserute for å komme dit. Noen rolige dager i Rheingau med god vin, før man reiser videre. Mittelrhein, fra Rüdesheim og Bingen til Koblenz er et  vakkert område, og det er lagt godt til rette for å sykle. Turen er ca 70 km. Hvis man ikke vil sykle, kan man reise med båt.

Det er også mulig å reise med tog eller bil. Men da går det så fort at man ikke får med seg så mye av Rhinlandskapet.

I Tyskland er det lagt godt til rette for at man skal kunne ta med sykkelen på toget, kan man ta toget videre eller tilbake til utgangspunktet. Jeg ville til Bonn, først og fremst fordi det er Ludwig van Beethovens fødeby, men syntes de ville bli for langt å sykle fra Bingen til Bonn på en dag. Så jeg syklet fra Bingen til Koblenz, og tok toget til Bonn. Dagen etter syklet jeg fra Bonn til Düsseldorf.

For Tour de France kunne man helt sikkert ha funnet mer utfordrende veier enn de jeg syklet, langs elven. En rute sydover langs Rhinen kunne ha vært mer utfordrende og vakrere enn dagens etappe til Liege.

For den som vil lære mer om øl, har jeg gjerne anbefalt The World Atlas of Beer. Som nav­net anty­der, dek­ker den hele ver­den. Den fin­nes på norsk med tit­te­len “Den store ølbo­ken”. Jeg har holdt meg engelske utga­ven. Den norske utga­ven har jeg ikke lest, men inn­hol­det bør være det samme. Boken er flott illust­rert, slik at det er en fin bok å bla i, og den inn­e­hol­der mye inter­es­sant lesning. Boken er utgitt i Eng­land. Det er i Europa vi fin­ner de inter­es­sante øl-tradisjonene. Bøker utgitt i USA har en tendens til å gi usan­ske bryg­ge­rier større plass enn de for­tje­ner, i alle fall vur­dert i et inter­na­sjo­nalt per­spek­tiv. Den er skre­vet i sam­ar­beid mel­lom en engelsk for­fat­ter (Tim Webb) og en cana­disk for­fat­ter (Step­hen Beaumont), så de kla­rer å beholde et inter­na­sjo­nalt perspektiv.

Boken kom i ny utgave oktober 2016, og denne utgaven er så vidt jeg vet ikke utgitt på norsk.


9788248913405Hvis dine vinam­bi­sjo­ner er å bli litt flin­kere til å velge vin, og å ha litt større utbytte av å smake og drikke vin, da er min anbe­fa­ling Ing­vild Tenn­fjords bok “Skål!”. Det er ikke en bok for deg som vil bril­li­ere med vin­kunn­skap. Vil du bli vinsnobb, er dette ikke boken for deg. Men det er en vel­dig god, venn­lig og upre­ten­siøs inn­fø­ring i vinverden. Gå hit for nær­mere omtale av boken.

1845336895En av klas­si­kerne, Hugh John­sons “The World Atlas of Wine” foreligger i  7. utg, nå i sam­ar­beid med Jac­nis Robin­son. Tid­li­gere utga­ver, i alle fall utga­vene 3 til 6 har kom­met på norsk under tit­te­len “Vinens ver­den”. Da jeg for­hørte meg om også den 7. utg ville komme på norsk, fikk jeg til svar at det ikke var noen pla­ner om det. Det har skjedd mye i vin­ver­den fra 2007 (6. utg) til 2013 (7. utg). Så jeg vil ikke anbe­fale noen å kjøpe den gamle utga­ven i dag. Jeg hol­der meg her til den engelske utgaven. Boken dek­ker hele ver­den, selv­føl­ge­lig også Frankrike og Tyskland. Den gir en god over­sikt, er rikt illust­rert og inn­e­hol­der flotte kart. Hvis du bare skal ha én vin­bok, er det denne du bør ha!

Wine Atlas of Germany

For mer inngående informasjon om tysk vin, er dette den beste boken jeg her funnet. Her er det detaljerte kart over og informasjon om tyske vinområder. Men, og det er et stort MEN her. Dette er en engelsk oversettelse fra 2014 av en tysk utgave fra 2007. Det synes ikke som om den engelske utgaven er oppdatert i forhold til den tyske. Det er dumt. Tysk vinklassifisering ble, så vidt jeg har klart å finne ut, endret i 2012. I atlaset refereres det til at noen vinmarker er klassifisert som Erstes Gewächs. Men i 2012 ble det også inført Grosses Gewächs. Om jeg har forstått det rett er Grosses Gewächs omtrent som grand cru og Erstes Gewächs som permier cru i fransk klassifisering. Kartene er ikke oppdatert i forhold til dette, slik at vi ikke ser hvilke av vinmarkene som er klassifiert på hvilke av disse to nivåene. Kartene over tyske vinområder i Hugh John­son og Jancis Robinson “The World Atlas of Wine” synes å være bedre oppdatert, men er mindre detaljerte. Jeg skulle gjerne ha sett et opdatert atlas. 


Les vins du Tour de France 2017

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Continue reading Les vins du Tour de France 2017. 2. etappe: Düsseldorf — Liege

Variert drikkemeny i Tour de France 2017

tdf2017map_routeRuten for Tour de France ble presentert i går. Av kommentarer som har flimret forbi, var en at TdF-arrangøren har tatt inn over seg Brexit, og har lagt ruten så langt vekk fra Storbritannia som mulig. Man holder seg langt mot øst.

Medier opptatt av sykkel har dekket det rimelig godt, så de som er interessert har sikkert fått med seg det viktigste, sett fra et sykkelsynspunkt. Jeg er selvsagt opptatt av det sportslige når det gjelder sykkel og Tour de France. Men akkurat nå overlater jeg det til andre. Jeg fokuserer mest på hva slags drikke vi kan finne langs ruten.

Det har vært kjent lenge at Tour de France 2017 starter med en tempoetappe i Düsseldorf.  Vi er for langt nord til å finne lokal vin, så vi får ut etter øl. Noe må vi kunne finne.

Continue reading Variert drikkemeny i Tour de France 2017

ReTour de France. Paris –Kiel. Etappe 7: Antwerpen — Breda

Søndag 2. august 2015. Syklet distanse i dag: 90,3 km. Samlet sykling så langt: 733,5 km. Hele ruten på Strava.

Det ble en litt sen start. Først måtte jeg bort til Ibis-hotellet for å hente sykkelen. Ikke at det var så langt, men jeg velger nok ikke Mercure i Antwerpen en annen gang. Litt klokere, og etter klare instrukser hjemmefra, måtte jeg sørge for å få litt nødproviant, sånn for sikkerhets skyld. Dette var søndag. Jeg hadde sett en Carrefour Express som hadde åpent fra klokken 10 på søndager. Jeg dro innom der og kjøpte en pakke kjeks, og et par pakker nøtter. I tillegg kjøpte jeg tannpasta, som jeg var i ferd med å gå tom for.

Antwerpen ble på Copenhagenize Index for 2015 rangert som den 9. beste sykkel(stor)byen i verden. Dette er noe av det de skriver:

“The best large city in Belgium for cycling, Antwerp has a firm grip on the Top 20 index, even though they’ve slipped two places in 2015. The positive politics that came out of City Hall since the last Index in 2013 have dried up with the last election. There is actually talk from the current politicians about how to get more cars into the city centre. Seriously. In 2015. Clear influences from across the border in The Netherlands have given the city an impressive modal share for bicycles and the bicycle as transport is embraced by all ages and wages. There are ample parking facilities around the city and the train station parking remains one of the best in Europe. The citizens have excellent opportunities to use bike share systems, as well. Smaller cities, like Ghent, were not ranked but as far as larger cities go, Antwerp deserves its ranking as one of the best cities in the world.”

Nå syklet ikke jeg så veldig mye rundt i Antwerpen. Det var stort sett sykkelfelt de fleste steder. Sykkelparkeringen prøvde jeg ikke særlig mye, og ikke den ved jernbanestasjonene. De veiene jeg syklet inn og ut, var bra. Men så veldig imponert var jeg strengt tatt ikke. Bysyklene ser ut til å være av sammen type som de vi har i Oslo.

WIMG_7471_DxO Continue reading ReTour de France. Paris –Kiel. Etappe 7: Antwerpen — Breda