Etter frokost staret jeg med en tur til et vaskeri som hotellverten hadde fortalt meg om. Jeg samlet al skittentøy i en bag, og vasket det på vaskeriet. Og jeg pakket alt det nyvaskede, men våte tøyet ned igjen i bagen, og satset på at det vil tørke på det neste overnattingsstedet. Det var godt å vite at jeg nå har rent tøy, om enn ganske krøllete skjorter til resten av turen. Det er tross alt bedre med skorter som er rene og krøllete enn skorter som er skitne og krøllete. Men det gjorde at jeg ikke kom av sted før en gang mellom 10.00 og 10.30.
Mine venner fra i går, de som fikset hotellrom, passerte meg mens jeg lette etter en geocache (som jeg ikke fant). Når man sykler med tilhenger med to barn, går det ikke så veldig fort. Så jeg tok dem ganske raskt igjen, og vi syklet sammen et stykke. Men jeg hadde nok ambisjoner om å komme litt lenger enn dem, så jeg gled ettehvert i fra dem.
<!– wp:more –>
<!–more–>
<!– /wp:more –>
En av mine GPSer gikk i koma av strømmangel. Jeg svingte av fra sykkelveien, som stort sett gikk for seg selv i god avstand fra trafikk og bebyggelse, og inn til Villebois. Da jeg kom inn dit, kom jeg til å tenke på at mye er lunsjstengt. Det er litt mindre vanlig med lunsjstengt på lørdager. Jeg konstaterte at klokken var 12.15, og altså risiko for at en del butikker var lunsjsteng. Jeg så at et apotek var åpent. Apotek har så mye rart i dag, så hvorfor ikke batterier?
Jeg satte sykkelen på utsiden, men slik at jeg hele tiden kunne se, den. “Ta mes sykkelen inn”, var det første kommentaren fra apotekinnehaveren. Det var så mange tyver, så man burde ikke sette sykkelen fra seg ute. Jeg var ikke uenig i det. Det var første gang jeg har hørt en butikkinnehaver som insisterte på at jeg skulle ta med sykkelen inn i butikken.
Jeg spurte om de hadde batterier. Nei, det hadde de ikke, sa apotekinnehaveren. Men jeg skal se hva jeg kan få til! Han stakk inn på et bakrom, og kom med to AA-batterier, akkurat det jeg trengte, Han hadde vel hentet to fra det lille lageret han hadde til eget bruk. Hvor mye kostet batteriene? Nei, de ville han ikke ha betalt for. Han bare ønsket god tur videre. Hyggelige folk kan man møte mange steder.
En litt sen start og noe resultatløs leting etter geocacher, gjorde at jeg ikke kom så veldig langt før det var tid for lunsj. Jeg stoppet på et tydeligvis populært utfluktsted ved stranden. Jeg spiste en pizza, salat og is med jordbær til dessert. Når jeg sykler hele dagen, ser jeg ingen grunn til å holde tilbake ved måltidene.
På dette stedet fikk man speisalverktøy for å spise pizza. Jeg synes ikke den denne fungerte så vleidg mye bedre enn enn en vanlig, god knov.
Da jeg dro videre fra lunsjstedet, begynte det å regne. Så lenge det ikke er kaldt, og det ikke regner for mye, gjør det ikke så mye at det regner. Vi fik noen lette sommerbyger. Men det er likevel litt frustrerende når det begynner å regne akkurat når man har startet å sykle etter lunsj, mens man ennå ikke har fått syklet seg varm. Men 73 km igjen til Lyon. Det bør være innenfor.
Turen har variert mellom å følge Rhônens høyre- og venstrebredd. Denne litt forvirrende, franske måten å forholde seg til elvebredder på. innebærer at man følger elven medstrøms. Elven er også stort sett grenser mellom departementete, Jeg har sagt at jeg i alle fall vil finne en geocache i hvert departement hvor jeg ikke har funnet noen cahcer før. Så langt har departementet Ain og jeg ikke vært helt gode venner på den måten. Jeg har vært flere ganger i Ain, som her er Rhônens høyrebredd. Men av en eller annen grunn hadde jeg ikke funnet cacher her.
I dag ble det 28,2 km før lunsj,.
Og 78,7 km etter lunsj, til sammen 106,9 km.
VizRhona er på sitt beste når det er egne sykkelveier langs elven. Det er ikke rene sykkelveier, det er hva mani Frankrike kalle Voie Verte, som er turveier og dermed gang- og sykkelveier. Men det er stort sett syklister som bruker dem, i alle fll når man komme rlitt bort fra befolkede områder.
Jeg har skrevet før at veiene er tydelig merket. De strekningene som er ferdige, er godt merket. Men der det mangler tilrettelegging eller det er midlertidige løsninger, man merkingen være av varierende standard. Det er skilt, men de er ikke akkurat store og tydleige. Det kan også være langt mellom dem. Jeg får litt av den samme føelsen som da vi kjørte E18 mellom Kristiansand og Stavanger på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Veien var dårlig, på mange strekniger var det smal grusvei. Der veien var dårligst, og man kunne ha et visst behov for en bekreftelse på at dette virkelig var E18, var det langt mellom skiltene. Det virket som om Statens vegvesen, eller hva de het den gangen, syntes det var flaut at en Europavei hadde så dårlig standard, og da ville man ikke minne trafikantene om dette for ofte.
Det er fortsatt en del uferdig, og en del midlertidige løsninger. Da kan skiltingen være gnske diskret.
Når det begynner å bli lenge siden sist man så et skilt, er et bare å fiske fram telefon eller nettbrett, på med brillene og sjekke hvor man har havnet. Det er ikke alltid der man skulle ha vært.
Frankrike er et land med mange rundkjøringer. I de fleste tilfeller er det ingen egen tilrettelegging for syklster gjennom rundkjøringene. I noen rundkjøringer har man merket opp et sykkefelt i yttersporet gjennom rundkjøringen. Jeg er ikke overbevist av den. Jeg stoler ikke på at bilister som skal ut av rundkjøringen bryr seg så mye om at det er en syklist der. Jeg har ikke tenkt å teste ut akkurat dette.
Selv om Frnkrike har utrolig mange rundkjøringer, så kan franskmenn ikke kjøre i rundkjøringer. Noen ligger ytterst hele veien, selv om de skal rundt nesten hele rundkjøringen. Og de som ligger innenfor, skjører ut når de skal ut av rundkjøringen. Dette med franskmenn og rundkjøringer sier jeg mer ut fra erfaringen fra å ha kjørt mye bil i Frankrike, og ikke så mye ut fra erfaringen som syklist. Vanligvis sykler jeg gjennom rundkjøringer slik jeg kjører bil gjennom dem, og legger med i innersporet når jeg skal passere en del avkjøringer, og legger meg ut før jeg skal av. Men erfaringen med franskmenn og rundkjøringer, gjør at jeg er gandske forsiktig når jeg sykler i dem.
Noen ganger legger de sykkelvei rundt rundkjøringen. Det kan være bedre, selv om det betyr at man krysser veier ganske mange ganger. Nederlenderne har kommet med bedre løsninger, men jeg skla ikke gå inn på det her. Når jeg tar opp dette med rundkjøringer her, er det fordi jeg likte denne skiltingen, som jeg ikke kan huske å ha sett før. Stort sett skiltes det for bliister, og det skiltes til steder ganske langt borte. Hvor man skal av for å følge en sykkelrute, er det ikke så lett å finne ut. Et eget skilt som viser sykkelruter gjennom og ut av rundkjøringer, det er noe jeg gjerne ser mer av.
Jeg passerte noe som etter skiltingen burde være et vernet område.
Men dette var tydeligvis ikke et vernet vassdrag.
Frankrike har i stor grad basert sin elektrisitetsforsyning på atomkraft. Jeg er ambivalent til atomfraft. Når alt går som det skal, har man en helt ren energi. Men man har et afgallsproblem. Og går det først galt, kan det gå fryktelig galt — som vi dessverre har sett noen eksempler på. Men uansett: Pene er de ikke. Her er et, ikke langt fra Lyon.
Etter lunsj hadde visst cachelykken snudd seg. Først fant jeg en i Isére. Kort tid etter fant jeg sannelig en i Ain også. Jeg gjorde som jeg pleier, og bestilte hotell i Lyon, som nå var innen rekkevidde.
På veien inn mot Lyon var jeg kommet inn i nok et nytt departement, og jeg ville gjerne ha en cache fra dette også. Etter et par bomturer, fant jeg en cache. Nå var det bare å sette kursen mot hotellet. Jeg la inn adressen både i Google maps, og på min sykkel-GPS (men en ganske ny utgave av “Open Cycle map”).
De var ikke enige,og ville ha meg ut på ulike ruter. Jeg sjekket da kartet (på Google), og gjorde mitt eget veivalg .Det viste seg at verken Google eller Garmin ville ha meg til å velge den helt utmerkede sykkelveien som gikk i en ganske rett linje fra der jeg var til dit jeg skulle. Men den veien ville jeg velge.
Det var tydelig markert at dette var sykkelvei, og ikke gang- og sykkelvei, med skilt som sa at den var forbudt for gående. Det var selvsagt ikke nok til å holde fotgjengere borte fra sykkelveien. Men det betyr i alle fall at man kan plinge ganske heftig på fotgjengere, med klar beskjed om at de må flytte seg. Og i alle fall jeg er ikke mer hensynsfull en nødvendig overfor fotgjengere på slike veier.
I Frankrike har man for lengst innsett at et skilt, det er ikke tilstrekkelig for at en regulering skal resepkteres. Her har man gjort det vanskelig for “skal bare” bilister.
Det viste seg at Google var staere enn Garmin. Når jeg valgte en annen rute, var Google ikke til å rokke, men insisterte på den samme ruten som de opprinnelig hadde foreslått.. Garmin kom stadig med meldinger om at ruten ble beregnet på nytt, og kom opp med en ny rute fra der jeg var til dit jeg skulle.
På sykkeltur er reisen selve turen, omtrent som når man er på fottur. Jeg har vært på en del bilferier hvor vi har kjørt fra sted til sted. Da blir kjøringn transport mellom stedene man skal besøke. På sykkeltur bli de stedene man stopper steder hvor man spiser og sover, men ikke et mål i seg selv.Jeg har fært i Lyon før, men ikke mange ganger. Jeg har mange ganger tenkt at det er en by vi bør dra til igjen.
Lyon har mye å by på. Men i dag var jeg så kjedelig at etter å ha tatt en høyst påkrevet dusj og skiftet til “sivile” klær, spiste jeg på hotellet. Til min smule overraskelse var jeg ikke så veldig sulten, selv om det var gått syv timer siden lunsj, og jeg hadd syklet i ca 4,5 av disse timene. Man blir trøtt av fysisk aktivitet og mye frisk luft, så etter middag var det i grunnen bare å legge seg. Lyon får bli en annen gang.
Jeg skrev i går at jeg begynt å bli sår i baken. Det har ikke vært noe problem i dag. Om det er Assos’ skin repair gel som har virket, om det uansett bedret seg tilstrekkelig etter en natts hvile, eller om den sykkelbuksen jeg tok på i dag faktisk var av bedre kvalitet enn den jeg brukte i går, vet jeg ikke.Men jeg kommer nok til å fortsette smøringen.
Men før jeg kunne gå for å spise, måtte jeg tømme bagen med vått vasketøy, og henge det til tørk. Hotellrommet har fått nye “gardiner”.
Sykkelturer
Et uhell vil alltid kunne ødelegge. Steven Kruijwijk har fått konstatert at et ribben er brukket. Et brukket ribben hindrer en ikke i å sykle. Det blir et spørsmål om hvor mye smerte man kan tåle, samt om han vil klare å motvere seg etter at han kræsjet ut av den rosa ledertrøyen. Han har varslet at han vil bestemme seg denne morgenen, så vi får se om han stiller til start eller ikke.
