I dag var i alle fall foreløpig siste transportstrekning med tog. Riktignok var første halvdel av dagen på tog, men så ble det sykkel.
I Sveits skal man reserver plass for sykkel på InterCity tog. Da jeg oppdaget at første strekning, Bern – Brig var et InterCity tog, forsøkte jeg å reservere. Men på nettsidene sto det at man ikke kunne reservere plass for sykkel på det toget. Det var en uklar og tvetydig melding. Det kunne bety at man på dette kunne ta med sykkelen, og håpe at man fant plass til den der det var satt av plass til sykler. Eller det kunne bety at alle sykkelplassene var bortbestilt. Jeg tok sjansen på det første, syklet til stasjonen og satte sykkelen på toget. Det var i alle fall ingen som spurte om jeg hadde reservert og truet med å kaste meg av. Jeg kom til Brig med sykkelen. Men jeg hadde sjekket at det var mulig å reise en annen vei en snau time senere, på tog som ikke var InterCity tog.
Tour de France er over, og det er på tide å sette kursen hjemover. Også denne gangen går turen hjem delvis med sykkel. Jeg skifter en vokal fra turen nedover, og skal nå sykle langs Rhinen, i stedet for Rhônen. Begge elvene starter i De Sveitsiske alper, og det er ikke mer enn ca tre mil mellom utgangspunktene for dem. Andermatt kan være et greit utgangspunkt for begge turene, om man ønsker å klatre opp til og over henholdsvis Furkapasset og Oberalppass. Jeg velger å ta toget opp.
Elvene renner i hver sin retning. I morgen tar jeg toget til Oberalppass, hvor Rhinen begynner. Eller den begynner der oppe et sted. Mange bekker og små elver renner sammen til det som etterhvert blir til Rhinen. Rhinruten er EuroVelo rute 15, og i Sveits er det nasjonal sykkelrute nr 2. I noen land ønsker man sykkelturister velkommen og legger til rette for at man skal kunne sykle. Norge har mye å lære.
Det var selvsagt frustrerende for en nordmann at Alexander Kristoff var ca 3 cm bak Peter Sagan da de krysset mållinjen. Men det er førstemann over linjen som vinner, og jeg unner Peter Sagan en seier fremfor sin 18. andreplass. Jeg så det på fransk TV. De utropte også Alexander Kristoff som vinner, inntil de så målfoto. Og Peter Sagan var sikker på at han hadde fått nok en andreplass. Men Kristoff på andre og Sondre Holst Enger på tredje, det er ikke dårlig uttelling. I andre idretter hvor det er stor internasjonal konkurranse, er man gjerne kjempefornøyd om en nordmann kvalifiserer seg til finalen.
Vi er fortsatt i Sveits. I dag vil rytterne få erfare noe av det som Sveits er kjent for: Fjell.
Dagens etappe starter i Frankrike og ender i Sveits. At en colombianer vinner når de skal over le Grand Colombier er vel bare som det skal være. Men fortsatt har vi ikke sett noen seriøse angrep på Chris Froome.
I dag er det spurternes siste mulighet før Paris. Men dagens etappe stiger ca 50 meter fra det er to til det er en kilometer. Det er ikke veldig hard, men det er en drøy kilometer med ca 5% stigning. Det kan bli hardt for noen av spurterne på slutten av en etappe på 209 km. Kanskje er det en avslutning som kan passe Alexander Kristoff, Edvalg Boasson Hagen og Peter Sagan. Og navnet Greg van Avermaet dukker igjen opp i mitt hode. Dessuten sykler Fabian Cancellara hjem. Kanskje hjemlengsel gir ham litt ekstra fart?
Vi starter i Jura, før vi kommer inn i den sveitsiske regionen Neuchàtel. Vinområdene i Jura ligger i de vestvendte skråningene. Dagens etappe går lenger øst. Rytterne er nærmest vinområdene når de passerer Pont-du-Navoy etter ca 35 km, like før etappen begynenner å stige (en ikke-kategorisert stigning). Da er man mindre enn 10 km fra vinområdene.
Nå har jeg kommet dit hvor jeg planla å starte i fjor. Her starter den ruten som heter ViaRhona. Så langt har jeg mer eller mindre fulgt sveitsisk nasjonal sykkelrute nr. 1. Etter det jeg beregnet den gangen, gjenstår det nå 475 km. I praksis blir det alltid litt lenger, for det er ikke til å unngå at det blir noen avstikkere og omveier underveis. Så langt på turen har jeg syklet 333,7 km, om jeg tar med alt fra jeg landet i Zürich. 475 km, det bør kunne gå fem dager, slik at jeg er fremme en gang i løpet av mandag 27. juni. Vi får se hvordan det går.
Geneve er en by som man minne om Zürich, i den forstand at begge ligger der elven renner ut fra sjoøen. Men det er den ikke helt uvesentlige forskjellen at mens Zürich er tyskspråkling, er Geneve franskspråklig.
Det var ingen god morgen. Ikke noen god natt heller, for den saks skyld. Både beina og ryggen ga klar beskjed om hva de mente om gårsdagens etappe. Dette syntes de ikke noe særlig om. Bare det å komme ut av sengen, var en utfordring. Heldigvis pleier slikt å bedre seg når man kommer i gang. Men det måtte bli en kortere etappe i dag, selv om jeg heller ikke i dag ville sette noe mål for etappen.
Skal man ut på en lang tur, bør man starte dagen med en solid, proteinrik frokost. Jeg har savnet bl.a. egg og bacon, i form av eggerøre og bacon på de hotellene jeg har bodd på til nå. Men her var det eggerøre, bacon, pølser, skinke og et variert utvalg av sveitisiske oster, samt frukt osv. I det hele tatt en skikkelig frokost, og en god start på en sykkeldag.
Her var det en overdådig frokostsal med en rikholdig buffet. Her tok jeg for meg av eggerøre og bacon, skinke, sveisiske oster, frukt og yoghurt.
Og utsikten var upåklagelig.
Jeg startet dagen med å gå en tur i Montreux, for å få litt sirkulasjon i beina med andre bevegleser enn sykling, og å få strukket ryggen.
Montreux er kjent for blant annet stedets jazzfestival. I 1982 hadde festivalen booket den den gang ganske så ukjente Stevie Ray Vaughan. Det falt ikke i smak hos et puristisk jazzpublikum, så det ble stor pipekonsert. Stevie Ray Vaughan rakk ikke å bli virkelig stor blant publikum, før han døde i en helikopterulykke i 1990. Jeg hadde faktisk gleden av å høre den fortsatt ganske ukjente Stevie Ray Vaughan i kjelleren på Château Neuf i Oslo, men jeg husker ikke hvilket år.
Jazzfestivalen prege en del av usmykkingen i byen.
I min opphavsrettsundervisnimg bruker jeg gjerne en krangel om utsmykking i en rundkjøring på Notodden som eksempel. En som hadde sendt inn er forslag om en skulptur med den klassiske Shure mikrofonen SH55. Det ble en skulptur med denne mikrofonen, men laget av en annen kunstner. Og det ble opplag om at noen hadde stjålet hans idé. Ideer er ikke vernet, og denne ideen var heller ikke særlig original. Når utgangspunktet var å lage noe som kunne knyttes til bluesfestivalen, var mulighetene ganske begrenset, Og denne mikrofonen var et ganske åpenbart valg., Jeg tar med denne fra Montreux, som jeg liker bedre enn det som står i rundkjøringen på Notodden i dag, og som viser at dette ikke er en spesielt original idé.
En annen mulighet kunne vært en bluesaktig musiker, som denne, også fra Montreux, Eller man kunne ha laget en gitar. Så veldig mange flere muligheter ser ikke jeg.
Da gikk en tur, fikk jeg litt sirkulasjon i beina ved å aktivere noe annet enn sykkelmuskler, og jeg fikk strukket ut ryggen. Det hjalp, men det gjorde at det ble en ganske sen start.
Jeg syklet langs strandpormenaden, som er gangvei, men tillatt for syklister.
I flere land i Europa er det ikke tillatt å sykle på gangveier og gågater. Det synes jeg er helt OK. Ulykken i Norge er at man skjøv problemet med dårlig tilrettelegging for syklister over på fotgjengerne. Skal man forby sykling på gangveier, må det være et godt alternativ hvor man kan sykle. Det mangler stort sett i Norge.
På en smal gangvei som dette, sykler man selvsagt forsiktig, vel vitende om at det er gangvei, ikke sykkelvei. Dette var også en grei påminnelse.
Jeg syklet i rolig tempo, i hovedsak langs sjøen. Det var fint vær og behagelig temperatur. Et termometer da jeg nærmet meg Geneve viste 27 grader, og da hadde det faktisk blitt litt kjøligere enn det var midt på dagen. Når man sykler blir man nedkjølt av vinden, slik at det ikke virker så varmt som det er. Min erfaring er at det er helt OK å sykle i 30 grader, en temperatur hvor jeg vanligvis ikke vil drive med stort av fysiske aktiviteter.
Jeg endte opp med å sykle lenger enn jeg hadde sett for meg. Det ble 88,5 km fra Montreux til Geneve. Når man er stiv og støl etter en hard etappe, må man gjerne sykle en halv til en time, før kroppen begynner å fungere igjen. Når man har blitt skikkelig varm, etter er par timer, går det veldig greit. Jeg merket at det var litt mindre kraft i beina, så jeg hadde ikke mye å trå til med i det som var av motbakker. Når motbakkene var relativt lange, men ikke spesielt harde, ble beina ganske sure. Men det gikk greit. Farten må avpasses etter forholdene. Så får vi se hvordan det kjennes ut i morgen.
Jeg passerte mange fine steder langs sjøen, og jeg skjønner godt at dette er attraktive steder for de som har råd til å bo der. Og jeg syntes at dette var en artig skulptur. Den må vel være for å spise sjømat.
Dette var nok en gang et veldig fasjonabelt hotell, før det ble enkelt å sette seg på et fly til steder med mer varme og mer stabilt klima. Når hadde dessuten kommet en ganske stor vei mellom hotellet og sjøen. Slike steder har stort sett fremtiden bak seg, om ikke de klarer å komme opp med noen attraktive konsepter som gjør at folk kommer likevel.
Jeg stoppet for en litt sen lunsj i OL-pampenes by, Lausanne. (Men det også der hovedkontoret til Røde Kors ligger.) Jeg er ikke så opptatt av OL at jeg så noen grunn til å bruke tid på det. Men jeg tjuvsmakte på noen markjordbær ved innkjørselen til OL-museet. Smaken var omtrent like utvannet som den olympiske ideen. Vil man ha markjordbær får man gå et annet sted.
Jeg spiste lunsj på et creperie, Først en Galette, som er en usukret pannekake i bretonsk tradisjon. Den er laget på bokhvete, som botanisk sett er en nøtt og ikke et korn. En vokser godt i dårlig jord og vil ha mye regn. Som de sier i Bretagne: Er det noe vi har nok av, så er det dårlig jord og regn. Jeg spiste en med Gruyereost, skinke, sopp og egg.
Det ble full pakke til lunsj i dag, ikke bare en enkel sandwich (som i går). Som dessert spiste jeg en crepe med jordbær og sjokolade, og vanlijeis. Mens jeg spiste lunsj, booket jeg et hotellrom i Geneve, slik at jeg hadde et mål for etappen. Så nå er jeg her hvor jeg etter planen skulle ha startet på min tur langs Rhônen i fjor.
Fra Lausanne til Geneve syklet jeg stort sett langs sjøen, med noen avstikkere gjennom noen vinmarker. Det produseres mye vin i områdene rundt Lac Léman, bortsett fra i fjellmassivene i øst.
Jeg kan ikke la være å si noe om sykkelinfrastruktur i dag heller. I Norge er så godt som samtlige rundkjøringer der det er sykkelvei eller gang – og sykkelvei. De som har designet dem, har bare tenkt på bilister og fotgjengere. Man man mistenke dem for å ville hindre at folk sykler. Skal man inn på en gang- og sykkelvei, må man leke fotgjenger å krysse i gangfelt. Hvis man gjør som man skal gjøre, og sykler i rundkjøringen, da er det ingen mulighet for å komme inn på gang- og sykkelveien. Man blir stengt ute av beplantning, grøfter osv. Jeg tror at flere av de historiene som medier liker å slå opp om syklister som ikke bruker slike veier, skyldes at syklisten kom ut av rundkjøringen, og kom ikke inn på gang- og sykkelveien, selv om han gjerne ville ha vært der. De fleste rundkjøringer er i Sveits har ingen tilrettelegging for syklister i rundkjøringen. Men de har en vei inn i rundkjøringe, som er løst på litt ulike vis;
Og de har vei inn på gang- og sykkelveien ved utgangen eller rett etter rundkjøringen, slik at man enkelt kommer inn på gang- og sykkelvei videre. Og de blir blir brukt.
Samtlige rundkjøringer med sykkelvei eller gang- og sykkelvei i Norge bør gjennomgås, og feilene rettes opp. Dette er bare et spørsmål og vilje og litt penger. Det er nok viljen som særlig er mangevare hos oss.
Jeg har tidligere skrevet at Sveits er vakkert, man at de ikke helt kan måle seg med båtturen med Hurtigruta gjennom Vesterålen. Jeg skal ikke gjøre dette til noen konkurranse om hvor det er vakrest. Men likevel: Når vinmarken går helt ned til sjøen, og man ser Mont Blanc på den andre siden, det er det i alle fall ikke mange steder som matcher.
Hoteller ordner det med å finne plass til sykkelen på ulike vis. Her ble det å ta med sykkelen inn på rommet, som er helt greit så lenge man har rommet alene.
Etter å ha sjekket inn på hotellet, gikk jeg til Café de Paris for å spise. Det er en klassiker i Geneve. De har én rett: Entrecote, servert med en grønn salat som forrett, og pommes frites. Og en hemmelig saus.
Jeg synets de var litt arrogante, og at servicen ikke var som den burde være. Jeg har vært her før, men det er lenge siden. Så jeg kjente konseptet og visste hva jeg gikk til. Men det kunne ikke de vite. Det er så lenge siden jeg har vært her at de jentene som serverte knapt var født den gangen. De forklarte ingen ting om konseptet og rettene, bare serverte deres vanlige rett. Det eneste spørsmålet var hvordan jeg ville ha kjøttet stekt og hva jeg ville drikke. Jeg drakk selvsagt vin fra Geneve. Og det skulle ikke være nødvendig å gjenta tre ganger at jeg ville ha vann, før de endelig kom med det. Når jeg ville ha et glass vin til, burde hun som serverte ha hentet det, og ikke bli stående og snakke med sin kollega. Jeg velger nok noe annet neste gang jeg spiser middag i Geneve.
Dagen startet ganske grått. Men innen jeg fikk tatt et par bilder, var skyene begynt å brytes opp, og litt blå himmel brøt gjennom. Men værneldingen sa grått vær ifølge hotelldamen. Sommeren kommer i morgen, la hun til. Jeg måtte gjøre litt kontorarbeid denne morgenen og i lunsjpausen i dag også. Men det var ikke så mye, og nå bør i alle fall den saken holde seg i ro fram til helgen — det er andre enn meg som må arbeide i de kommende dagene.
I trappen på hotellet så jeg en klovn som virket litt kjent. Har Marianne Aulie klart å selge noen av klovenen sine her? Men signaturen var en helt annen, uten at jeg festet meg ved navnet. Disse klovenene er visst ikke så veldig originale.
Jeg fikk en slags flying start, ved at jeg skulle ned drøyt 800 meter fra det hotellet jeg bodde på. Men jeg liker ikke slike bakker som er bratte, smale, har skarpe svinger og det går langt og bratt nede på siden av veien. Som jeg har skrevet før, så er jeg ganske pysete i slike bakker. Det ble ganske kraftig bremsing hele veien, så mye at jeg faktisk var sliten i armene da jeg kom ned til Visp.
En kommentar om sykkelinfrastruktur. Norge er, ved siden av Island det eneste lande i Europa hvor det er tillatt å sykle på fortauet. Jeg liker ikke det. Det var politikernes “løsning”: Man skjøv problemet med dårlig tilrettelegging over på fotgjengerne. Men at dette ikke er tillatt andre steder, er en sannhet med modifikasjoner når man ser skilting sm dette, en type skilting jeg også har sett en del av i Tyskland.
Det var gråvær, og det var i grunnen ganske OK. For jeg var blitt litt solbrendt på armene dagen før, og de hadde sikkert ikke vondt av å bli spart for sol denne dagen. Men det var ganske unødvendig at det også skulle begynne å regne, selv om det var ganske kortvarige og ikke særlig kraftige byger.
Litt tilbake til infrastruktur: Tilretteleggingen er ofte sykkelfelt, som også her gjerne er for smale. Egentlig er det nesten bedre at det ikke er sykkelfelt, enn at det er et som er for smalt. Mange bilister har tro på den malte strekens magiske beskyttende virkning, og passerer ganske tett bare de holder seg borte fra sykkelfeltet. Der det ikke er sykkelfelt og de må svinge ut, holder de gjerne større avstand når de kjører forbi.
Jeg fant en bedre rytme og fikk en bedre flyt i dag. Dessuten var det ikke interessante, avsidesliggende vinmarker som bidro til å spore meg av. Så i dag ble det en ganske lang etappe, 138,8 km. Det er nok litt i overkant, men det balanserer gårdagens korte etappe.
Leuk er et sted som ikke virket spesielt spennende. De dyrker vin, og en av stedets attraksjoner er et gammelt slott.
Og et litt mer modernistisk, men det er vel ikke en attraksjon på samme måte.
I Sierre krysset jeg språkgrensen. Herfra er de fransk som gjelder. Ikke bare snakker folk fransk, i alle fall som sitt førstespråk. Alle skiltene er også på fransk. Nå er min fransk bedre enn min tysk, eller kanskje man skal si at den er mindre dårlig. Så overgangen var ikke noe problem for meg.
Skal man ha en form for “shared space” må det gjøres ordetlig. Farten må ned til et nivå som gjør at også fotgjengere og syklister kan ferdes ganske trygt der. Og vi vet at det ikke nytter å bare sette opp et skilt med en fartsgrense, den respekteres ikke likevel. Man må møblere gaten slik at bilistene tvinges til å sette ned farten. Det man kaller “shared space” i Oslo, som Christania torg St. Olav plass, er bare meningsløst tøv, med gjennomkjøring av biler.
Vi er i en del av Sveits hvor det produseres mye vin. Men vinen skal jeg komne tilbake til når Tour de France er i Sveits om noen uker.
Sion. Jeg vet det er et bibelsk sted, Sions berg. Og altså en by i Sveits.
Men jeg må innrømme at det som først dukker opp i mitt hode når Sion nevens, er et par linjer fra Jacob Sandes “Etter ein rangel”.
Eg skal aldri skråla visur meir i laddevinsrus,
men synge åndelege songar på Sion bedehus.
Trur eg.
Sveitsiske fotballsupportere virker litt shitzofrene i hvem de søtter i EM. Mange hus, og mange biler har to flagg, et sveitsik og et fra et annet land. Kanksje er det i Sveits som i Norge, at man er vant med at landet ikke kvalifiserer seg til slike mesterskap, og de har et annet land som sin favoritt. Kanskje er det innvandrere fra det landet de heier på.
Som vanlig hadde jeg ikke noe klart mål for etappen. Jeg ser det hele an, og bestemmer meg en gang på ettermiddagen. Når jeg ser hvor langt jeg har kommet, og kjenner på hvordan det går, bestemmer jeg meg for hvor langt jeg skal sykle, og bestille hotell på det jeg da setter opp som mål. Jeg bestemte meg for å fortsette til Montreux, som da var ca 3 timers sykling unna. Jeg plukket fram nettbrettet og bestilte, slik at jeg visste at jeg hadde et sted å dra til.
Ved Martigny dreier Rhônen 90 grader, og renner nordover mot Lac Leman. På 17. etappe i Tour de France kommer rytterne opp dalen til hit, for så å ta av og sykle opp i fjellet. På dette tidspunktet var jeg mest interessert i å komme meg til Montreux, og gjorde ikke noe forsøk på å finne ut akkurat hvor de skal sykle.
Da jeg begynte å nærme meg Lac Leman, klarnet det opp og solen tittet fram.
Montreux ligger vakkert til ved sjøen, og heldivis har man laget en promenade langs sjøen hvor man kan gå og sykle, men hvor man sykler på fotgjengernes premisser.
Jeg kom ganske sent. Det var en lang etappe, og på slutten rotet jeg litt. Det e mange sykkelveier, og stort sett er de bare skiltet med et nummer eller en bostav som angir hvilken rute det er, ikke hvor den går. På slutten, med lav sol var det også fint fotolys. Det kommer ikke tilabek, i alle fall ikke mens jeg er her. Så det ble mange fotostopp mot slutten.
Da jeg endelig hadde kommet på hteollet, var det satndard ruting: En dusj, en øl og å skifte til “sivile” klær, og så mat. Når Garmin påstod at jeg hadde brukt 5.500 kalorier i løpet av dagen var jeg klar for en solid middag. Det var ikke enkelt. Klokken var passert 22 da jeg gikk ut, nydusjet og klar for mat. Mannen i resepsjonen sa at det var en italiensk restaurant som var åpentil 23. Men det viste seg at den stengte kl, 22. Nedtur. Noe særlig annet var det heller ikke som var åpent. Det var en asiatisk rstaurant som var åpen til 22.30. Jeg er generelt ikke veldig glad i uspesifisert asiatisk mat. Menyen var særdeles uspennende, bare dagens rett, tre ulike retter per ukedag. Ingen forretter, ingen desserter. Jeg valgte noe med kylling, og posjonen var ikke særlig stor. Jeg endte med å stikke innom McDonald (som var åpen), og suplere med en hamburger, samt is og kaffe.
Nå jeg reiser på denne måten, blir det stort sett ganske korte one night stands på de like stedene. Jeg kommer om ettermiddagen/kvelden, og drar videre neste dag. Jeg skulle gjerne ha sett mer av Montreux, men det blir ikke stort tid til det denne gangen.
Nå er jeg endelig i gang med det som egentlig var planlagt, men gårsdagens klatring opp til Blevedere og Rhonegletscher gjorde at jeg nå virkelig få med meg hele Rhônen.
I dag våknet jeg til sol og fint vær, og var ganske klar ti å ta fatt på turen. Men jeg hadde noe jeg måtte ordne, blant annet å få skrevet reiserapporten fra dag 2, og noe annet. Så jeg kom meg ikke av gårde før rundt kl. 10.
Jeg har notert meg at laftede tømerhus ikke er noe som bare er typisk for Norge eller Skandinavia. Her er de ganske vanlige.
?Når det er sol, behagelig temperatur og mer nedover enn oppover, da kan man vanskelig gjøre noe bedre enn å sykle. Til tross for dette ble det ikke en veldig lang etappe i dag. Det ble bare 56,5 km. Det tar litt tid å finne rytmen, å venne seg til å sykle med mye bagasje — som gjør sykkelen mindre stabil og vanskeligere å manøvrere. Og gårsdagens klatring satt nok litt i fortsatt. Og jeg kom til et sted hvor jeg hadde lyst til å stoppe.
Dagens kommunikasjonsteknologi gjør at man aldri kommer helt unna. På den annen side gjør den det mulig å stikke av selv om man ikke er helt fri. I dag ble det en telefonkonferanse mens jeg spiste lunsj på en cafe langs veien, og jeg hadde alle dokuenter på mitt nettbrett. Og det har vært litt annet kvelds- og tidlig morgenarbeid også. Men jeg er glad for at dette gjør det muilg å gjøre det jeg gjør nå, og ikke må være på kontoret hele tiden. Her var mitt kontor for i alle fall en del av dagen.
Her gjør jeg meg klar til å forlate “kontoret”.
Ellers kunne jeg ha gjentatt mange ganger hvor vakkert det er i en frodig dal, med høye og til dels snødekte fjell ved siden av. Norge er vakkert, men det er Sveits også.
Skjønt om jeg skal være ærlig: Lite overgår den turen jeg hadde med Hurtigruta fra Harstad til Svolvær for to år siden, for snøen mange steder gikk helt ned til sjøen. Snø og hav, det klarer ikke Sveits å matche.
Rhônen vokste seg stadig større ettersom den fikk tilførsel av vann flra flere sideelever.
Da jeg nærmet meg stedet Brig, fikk jeg en liten nedtur. Plutselig dukket det opp et skilt med forbudt for syklister.
Herfra var det tydelig motorvei. Og i det ellers så velordnede landet var det ikke skiltet en sykklerute. Men det var ikke så vanskelig å finne en rute videre likevel, så det var en kortvarig frustrasjon.
Da jeg kom til Visp måtte jeg ta en liten tenkepause. Et stykke opp fra Visp liger Visperteminen. Der har de Europas høyest beliggende vinmarker. Her dyrkes det vin opptil 1150 meters høyde. Druene dyrkes i teressaerte, sydvendte skråninger.
Jeg var litt overrasket at de høyestliggende vinmarkene er i Sveits, og ikke et er mer sydlig og varmere land, som f.eks. Spania. Som noe vil ha oppdaget, er jeg interessert i vin. Det var fristende å besøke stedet. Men fra Visp og opp til Vispenterminen er det ca 9,3 km og 790 meter stigning. Det ville ha vært en noe kortere, men brattere tur enn gårsdagnes klatring opp til Rhonegletscher. Jeg hadde ikke lyst på en slik klatring i dag også. Dessuten: Nå hadde jeg ennå ikke tatt inn på et hotell, så jeg hadde ikke noe sted å sette fra meg bagasjen. Å sykle opp med bagasje, det kom ikke på tale.
Hledigvis er Sveits et land med velutbygd kollektivtransport også utenfor tett befolkede områder. Litt googling viste at det gikk en buss om ikke så altfor lenge. I Sveits er det Posten som står for busstrafikken, i alle fall utenom byene. Og de tar med sykler på disse bussene.
Så jeg tok bussen, og hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle bli der, eller sykle ned igjen ganske snart. Jeg var der oppe ca 17.15, og da ble det fristende å si at det fikk være nok for i dag. Ny googling for å finne hotell. Jeg gjør gjerne det når jeg er på eller nærmer meg et sted jeg ikke kjenner og det er tid for å finne overnatting. Da ender man med bookingtjenester som Booking.com eller Hotels.com. Når man har bestilt gjennom slike tjenester, sier av og til folket på hotellet at det hadde vært bedre å bestille direkte hos dem. For hotellet er det slik, for disse bookingtjenestene tar nok provisjon, uten at jeg aner noe om hvor høy den er. På den annen side, er de ikke med i slike tjenster ville folk som meg ikke ha oppdaget at de finnes.
Jeg fikk et stort rom, med en romslig balkong med flott utsikt.
Og jeg fikk rommet billg, en fordel man kan få når man bestiller sent. På den annen side kan man da risikere at man ikke finner noe rom. Jeg opplevde det i Lübeck i fjor sommer, og det var ganske frustrerende. Jeg parkerte sykkelen i sykkelrommet, hvor det sto et par sykler fra før, og vandret rundt i denne lille byen, eller snarere landsbyen.
Jeg er fortsatt i den tyskspråklige delen av Sveits.Jeg kommer til å passere språkgrensen i morgen. Den går i byen Sierre. Derfra er det bare fransk. Jeg spurte den hyggelige damen på hotellet om blant annet dette. Som det så ofte er på små hoteller, var det den samme personen som betjente resepsjone, baren og serverte i restauranten, uten at hun virket veldig overarbeidet.
Jeg startet med å snakke tysk da jeg kom. Hvis jeg noen gang skal få min tysk opp på et noenlunde brukbart nivå, må man praktisere det når muligheten er der. Hun påsto at jeg snakket godt tysk, men det tror jeg ikke så veldig mye på — skjønt det var ikke akkurat noen krevende samtaler vi førte på tysk. Senere endte vi likevel med å snakke engelsk, og jeg spurte blant annet om Sveist som et multilingualt land. Sveits har fire offisielle språk: Tysk, fransk, italiensk go reto-romansk.
Jeg har noen gnager vært overrasket over hvor skarpe språkskiller det kan være i flerspåklige områder. Dette slo meg virkelig første gang eg var i Montreal, som er en tospråklig by. Omtrent halvparten har engelsk som sitt førstespråk, og halvparten har fransk. Jeg var overrasket over hvor dårlige de frankofone var til å snakke engelsk, og over hvor språklig delt byen var. Sveitsere opplever jeg ofte som språkmegtige, og hotelldamen kunne fortelle at de lærer de offisielle språkene på skolen. Men språk er ofte et kulturelt skille. De som snakker tysk (som det er flest av), ligner på tyskere. De som snakker fransk ligner på franskmenn. Og de som snakker italiensk ligner på italienere. Så det er lite kontakt på tvers av språkgruppene. Hotelldamen fortalte at hun egentlig var franskspråkling, Men hun ville lære tysk, og hadde flyttet til et tyskspråklig område, noe som i følge henne var ganske uvanlig. Så vi burden nok egentlig ha snakket <fransk, men det var jeg ikke mentalt forberedt på så lenge vi er de den tyskspræklige delen av Frankrike.
Sveits har også sin egen standard for stikkontakter. Og som alltid er det for få stikkontakter på hotellrom. Jeg har ikke kjøpt adapter, så min medbrakte forgreningskontakt kan ikke brukes.
Heldigvis kan man bruke de små kontaktene for dobbeltisolerte apparater brukes, slike som de fleste ladere har. Her har man fått til en form for snikstandardisering. Ganske nylig kjøpte jeg denne USB-laderen med fire kontakter. Den er meget praktisk. Jeg har kjøpt en USB-lader med fire kontekter tidligere, men den ga rett og slett for lite strøm. Plukket man inn fire enheter som skulle lades, gikk det svært tregt, og noe ble ikke ladet i det hele tatt. Denne gir nok strøm, i alle fall til alt jeg har plugget inn i den. Jeg nevner, uten at de er noen form for betalt tekstreklame, at jeg kjøpte denne i en Expert-butikk.
Jeg måtte selvsagt smake på den lokale vinen, en hvitvin de kaller Heida. Det var toss alt på grunn av denne at jeg tok avstikkeren opp til Vispenterminen.
Årets utgave av Tour de France har to etapper i Sveits. Den 17. etappen går et stykke opp Valaisdalen litt lenger nede, før de skal avalutt opp i fjellene. Valais er det franske navnet, på tysk er det Wallis.Det er den dalen jeg er i ferd med å sykle ned. Jeg skal komme tilbake til vinene herfra når vi kommer til den etappen i årets Tour.
I morgen (eller strengt tatt i dag) er det bratt, smalt og svingete ned. Det er en blandet fornøyelse å sykle ned slike bakker med tungt lastet sykkel. Så det blir nok en forsiktig nedfart.
I dag skulle jeg forflytte meg til dit hvor turen egentlig starter, der Rhônen starter. I utgangspunktet var min plan å ta en buss over Furkapasset, og starte derfra og trille nedover (sveitsiske postbusser tar også med sykler). Men nærmere undersøkelser viste at den bussruten ennå ikke hadde startet for sesongen. Kanskje neste helg, kanskje helgen etter det. Når man skal over fjellet, er det ikke så lett å planlegge lang tid i forveien når veien er klar. Jeg vurderte noen andre alternativer, men endte med tog til Oberwald, der man kan sie at Valaisdalen starter. Men da fikk jeg ikke med Rhônens begynnelse. Det kommer jeg tilbake til.
Jeg hadde bestilt tog fra Zürich 11.09. Første etappe var med et InterCity-tog som skulle til Lugano. Jeg skulle bare være med i ca en halvtime til Arth Goldau, hvor det var togbytte.
Det var fin plass til sykkelen på toget. Her har NSB mye å lære.
På InterCity tog må man reservere plass til sykkel. Det koster 5 CHF. I tillegg må man på alle tog ha billett for sykkelen. Et dagspass for sykkel, som gjelder alle togstrekninger, koster 12 CHF, og jeg kjøpte det. For en som liker både sykkel og tog, og ikke minst kombinasjonen av disse to, er Sveits et utmerket land. På InterCity-toget var det til og med restaurantvogn med hvite duker. Men siden jeg bare skulle reise en drøy halvtime med dette todet, benyttet jeg meg ikke av dette tilbudet.
I Arth Goldau gikk jeg av InterCIty-toget, og så det forsvinne ut av stasjonen.
Toget videre var et Inter Region-tog. Det var bare å se etter vognen med sykkelsymbol.
Heller ikke her var det noe problem å få med sykkel. Plass til sykkelen kan ikke reserveres, med det var i alle fall plass nok på dette toget.
Det var nytt togbytte i Göschenen. Det ble en del tobytter. Men når det er god korrspondanse og kort ventetid, er ikke det noe problem. Denne gangen var det regiontog. Igjen var det helt greit å ta med sykkel.
En hjelpsom mann som kom med samme tog som meg, hjalp meg med bagasjen, slik at jeg kunne ta meg av sykkelen. Han spurte om jeg skulle med toget videre, og vi gikk begge inn på dette. Jeg var overrasket da toget begynte å gå nesten med en gang, for etter den ruten jeg hadde fått oppgitt skulle mitt tog først gå nesten en halv time senere. Det viste seg da også at dette ikke var riktig tog, uten at det var noe stort problem. Men dette toget skulle bare til Andermatt, så det ble nok et togbytte. Her kom jeg nok på det toget jeg egentlig skulle ha tatt.
Hvis jeg hadde vært virkelig tøff, da hadde jeg gått av og syklet over Furkapasset til Oberwald. Men så tøff hadde jeg ikke planlagt å være. Jeg var ikke klar for å sykle over der med bagasje. Det er ca 30 km, men med harde stigninger før det begynner å gå ned på andre siden. Andermatt er åpenbart et viktig knutepunkt for mange tog.
På slutten av sommeren har jeg planer om å sykle hjemover langs Rhinen, for så å fly hjem fra Amsterdam. Denne starter også i De sveitsiske alper, faktisk bare drøyt 30 km fra der Rhônen starter. Men den renner i en annen retning. For å gjøre det lett, er planen å starte fra toppen, i Oberalpenpass. Jeg har konstatert at det går tog dit, men har så langt ikke undersøkt nærmere hvordan det er mest hensiktsmessig å reise dit. Men mens jeg ventet på mitt tog videre fra Andermatt, så jeg toget til bl.a. Oberalpenpass. Det gikk omtrent 10 minutter før mitt tog. Det betyr at jeg sannsynligvis kommer til å satse på å reise via Zûrich også når jeg skal til Oberalpenpass, og jeg håper at jeg finner en god togforbindelse til Zürich så jeg slipper fly. Jeg liker å reise med tog.
Dette toget gikk inn i en bratt stigning rett ut fra stasjonen, så det kan bli en interessant togtur.
På stasjonen i Andermatt så jeg også det eneste ordinære sveitsike toget som dessverre ikke tar med sykler: Glacier Express, som sies å være verdens langsomste ekspresstog.
Fra Andermatt var det en kort togtur, ca en halv time, til Oberwald. Fra Oberwld går det et museumstog over Furkapasset til Realp. Men det har så vidt jeg vet heller ikke startet for sesongen ennå. Det er tøffe forhold i fjellet. De må blant annet demontere en del broer om høsten, slik at disse ikke skal bli tatt av ras og ødelagt i løpet av vinteren. På våren og forsommeren må broene monteres igjen. Det er ikke overraskende at man har laget en tunnel, hvor det ordinære toget går. Museumstoget tar heller ikke sykler, og det var derfor jeg understreket at Glacier Exspress er det eneste ordinære toget som ikke tar sykler.
Jeg ønsket å komme meg dit hvor Rhônen starter, men jeg hadde ikke noe sterkt ønske om å sykle alle bakkene opp dit. Det går et tog fra Oberwald til Gletch, et stykke lenger oppe. Jeg tenke å korte ned klatringen på sykkel ved å ta toget dit. Men da jeg hadde kommet til hotellet og spurte i resepsjonen om når toget opp ditt gikk, kunne de fortelle at siste tog for dagen ville gå om to minutter. Det hadde jeg ingen muligheter til å rekke. Så ble det: Skal, skal ikke …
Når jeg var her, og fortsatt hadde noen timer igjen av dagen, ville det være for dumt å bare reise videre dagen etter uten en gang å ha forsøkt. Så jeg tenkte at jeg i det minste fikk prøve, og se hvor langt opp jeg kom. Fordelen når det bare går oppover hele tiden, er at hvis det blir for hardt, da kan man bare snu og trille ned igjen.
Jeg var litt bekymret over at jeg ikke hadde spist siden frokost. Kjøkkenet på hotellet var ikke åpent på den tiden, så der kunne jeg ikke få noe. Å gi seg i kast med den turen på tom mage, er neppe å anbefale. Jeg kunne ikke bruke mye tid på dette, om jeg skulle ha noe tid igjen til turen oppover. Jeg satset på at det ville by seg noen muligheter til å spise et eller annet underveis. Heldigvis hadde jeg ikke syklet langt før det dukket opp en restaurant som hadde matservering hele dagen. Så her ble det det som jeg vil kalle en sen lunsj, men som andre heller vil kalle en tidlig middag.
Etter å ha spist, fortsatte jeg oppover. Da dette synet møtte meg, tenkte jeg: Skal jeg opp der?
Det skulle jeg ikke, uten at det var så mye mer enn en ganske kortvarig trøst. Ved Gletsch flatet det litt ut. Det var hit jeg hadde tenkt å taget toget, for å korte ned turen opp. På den annen side er det bare 6 km fra Oberwald, så det hadde ikke betydd så veldig mye.
Her renner Rhônen, som fortatt ikke har blitt til den store elven den er kjent som.
Det var også i Gletsch at jeg fikk se veien videre, og innså at det ikke var så veldig stor grunn ti å juble over at jeg unngikk den første hårnålveien jeg hadde sett litt lenger nede.
Rett etter Gletsch var det bare å gi seg i kast med stigningene igjen. Jeg begynte å nærme meg 2.000 meters høyde, og sommeren hadde ikke fått helt overtaket ennå.
Herfra kunne jeg se de små fossene med vann ned fra breen Rhonegletcher, som samler seg og blir til Rhônen.
I den grad noen synes det kan være noen trøst, så er de faktisk ikke fullt så ille som de kan se ut til. Men det er mer enn hardt nok for slike som meg. På veien oppover merket jeg at det ikke var så vanvittig som det kunne høres ut, da Dag Otto Laurotzen en gang sammenlignet å sykle Mont Ventoux med å sykle bakker rmed mange hårnålsvinger. Opp Mont Ventoux går det bare omtrent rett fram og oppover. Når det er hårnålsvinger kan kan hvile litt i svingene. Man skal ikke være spesielt kresen når det gjelder hvilke for å kunne si noe slikt, og Dag Otto er i en helt annen liga enn meg. Men det er faktisk sant. Særlig når man har yttersving. Det flater gjerne litt ut, slik at selv jeg kunne få igjen litt av pusten.
I utgangspunktet tenkte jeg å sykle opp til toppen på Furkapasset. Det er en strekning på 16,8 km fra Oberwald, og det stiger drøyt 1.000 meter, fra litt under 1.400 meter til litt over 2.400 meter. Bare som en sammenligning: Galdhøpiggen er 2.469 meter høy.
Da jeg var kommet til Belvedere, et hotell med flott usikt som sikkert var flott og eksklusivt en gang, men som nå ligger som et minne om fordumst storhet, var jeg kommet ditt hvor man har best utsikt til breen som Rhônen kommer fra.
Her er det selvsagt laget en kommers “tilrettelegging”. Nordkapp er på ingen måte enestående i så måte. Man må betale for å få god utsikt m.m
Den var stengt da jeg kom, hviket betød at jeg ikke kom fram til det beste utsiktspunktet. Dette ligger på 2.300 meter om man skal tro skiltet på stedet, 2.225 om man skal tro Strava.
Let the journey begin. Nå er jeg der Rhônen starter.
Her valgte jeg å snu. Det begynte å bli sent, og jeg ville være sikker på at jeg kom ned igjen før det ble mørkt. Det hadde igjen begynt å regne. Veien videre mot Furkapasset er 3-4 km, og har et par hundre ekstra høydemetere. Denne dagne kunne den by på regn, motvind og tåke. Dessuten hadde jeg hatt tendenser til krampe i det ene låret i de siste bakkene, så jeg tok det som et tegn på at det var på tide å gi seg. Jeg blir aldri noen stor klatrer. Til det er grunnformen for dårlig, og jeg burde ha vært 20-30 kg lettere for å ta meg relativt lett opp slike bakker.
Men jeg kom meg i alle fall opp hit, og det ble ny personlig rekord for meg. En bakke med 800 meter stigning, og ganske bratte partier, jeg har ikke syklet noe i nærheten av det. Skal man tro Strava er det 21% på det bratteste. Det tror jeg faktisk ikke noe på. Riktignok gikk jeg av sykkelen og gikk et stykke da jeg kjente krampetendenser i låret. Så bratt er det ikke., heller ikke den strekningen hvor jeg gikk og trillet sykkelen. Men 10, 12 og 17% stigning, det holder for meg.
Jeg hadde gjort som jeg pleier å gjøre når jeg sykler opp til en topp, for så å sykle ned igjen, og hadde tatt med meg et ekstra lag klær til nedturen. Det regnet på hele veien ned, og det var periodevis ganske sur vind.
Jeg er ganske pysete når jeg skal ned bratte bakker med skarpe svinger og hvor det er veldig bratt og langt ned ved siden av veien. At veien var våt, dels som følge av regnet, dels som følge av snøsmelting, gjorde det ikk emer fristende å slippe bremsene. Så det gikk ikke så veldig fort nedover heller. Men jeg kom meg ned, tok en dusj og spiste middag på hotellet. Heldigvis var det ikke TV i restauranten, så jeg slapp å bli forstyrret av fotballkampen mellom Frankrike og Sveits.
Om noen skulle mene å dra kjensel på noen av bildene fra veien opp mot Belvedre og Furkapasset, så er det kanskje fordi en av biljaktene i James Bond “Goldfinger” går opp her. Jeg velger å ta med litt fra den biljakten, hvor James Bond kjører det som er den ordentlig James Bond-bilen: En Aston Martin DB4, med mange spsialinstallasjoner.
Etter planen er det nå slutt på togturer. Herfra er det sykkel. Det blir bare tog dersom det skulle oppstå noe uforutsett som gjør at jeg må ta inn tapt tid. Jeg er nå på ca 1.400 meters høyde, og skal ned til havet. Det blir nok noen motbakker i fortsettelsen også, men det vil i alle fall gå mer ned enn opp.
ViaRhona er en sykkelrute som går langs Rhônen fra Geneve til Middelhavet. Egentlig var det min plan å sykle der i fjor, men det ble det av ulik grunner ikke nos av. Så da gjør jeg et nytt forsøk i år. I fjor valgte jeg i stedet å sykle fra Paris til Kiel på ettersommeren, etter å ha sett finalen i Tour de France i Paris. Det ble min ReTour de France.
I år gjør jeg et nytt forsøk på ViaRhôna. Men basert på at det gikk helt greit å sykle 1345 km sist sommer, med en snitt på ca 100 km pr dag, har jeg forlenget turen i år. Nå starter jeg der Rhônen starter, i De sveitsiske alper, og følger Rhônen derfra ned til Lac Leman (Genevesjjøen), og sykler rundt denne via Montreux og Lausanne til Geneve, og fortsetter derfra som jeg hadde planlagt i i fjor. Det blir en tur på i alt ca 800 km. Så til dagen i går, som var den første dagen.
Det var en grytidlig start. I alle fall føtes det slik. Det var i alle fall tidlig sett i forhold til når jeg gikk og la meg. Egentlig kan man ikke klage på at et fly 09.45 er veldig tidlig, selv ikke på en lørdag. Men det er det med alt dette man skulle fått unna før man drar. Da blir det lett sent, og avstanden mellom når man legger seg og når man står opp blir kort.
Jeg synets de var litt arrogante, og at servicen ikke var som den burde være. Jeg har vært her før, men det er lenge siden. Så jeg kjente konseptet og visste hva jeg gikk til. Men det kunne ikke de vite. Det er så lenge siden jeg har vært her at de jentene som serverte knapt var født den gangen. De forklarte ingen ting om konseptet og rettene, bare serverte deres vanlige rett. Det eneste spørsmålet var hvordan jeg ville ha kjøttet stekt og hva jeg ville drikke. Jeg drakk selvsagt vin fra Geneve. Og det skulle ikke være nødvendig å gjenta tre ganger at jeg ville ha vann, før de endelig kom med det. Når jeg ville ha et glass vin til, burde hun som serverte ha hentet det, og ikke bli stående og snakke med sin kollega. Jeg velger nok noe annet neste gang jeg spiser middag i Geneve.
Vi er i en del av Sveits hvor det produseres mye vin. Men vinen skal jeg komne tilbake til når Tour de France er i Sveits om noen uker.
Jeg kom ganske sent. Det var en lang etappe, og på slutten rotet jeg litt. Det e mange sykkelveier, og stort sett er de bare skiltet med et nummer eller en bostav som angir hvilken rute det er, ikke hvor den går. På slutten, med lav sol var det også fint fotolys. Det kommer ikke tilabek, i alle fall ikke mens jeg er her. Så det ble mange fotostopp mot slutten.
Jeg måtte selvsagt smake på den lokale vinen, en hvitvin de kaller Heida. Det var toss alt på grunn av denne at jeg tok avstikkeren opp til Vispenterminen.
Fra Andermatt var det en kort togtur, ca en halv time, til Oberwald. Fra Oberwld går det et 
