Olav Torvunds blogg

Thor Hus­hovd over­går alle for­vent­nin­ger. Måten han vant på i går var en rå makt­de­mon­stra­sjon. Først komme i brudd, så rykke fra brud­det opp mot Col d’Aubisque, og så kjøre inne Jérémy Roys ledelse og komme alene til mål. Thor Hus­hovd vin­ner en etappe i Tour de France over et høy­ka­te­gori­fjell, hvem hadde trodd at noe slikt skulle skje?

Vi fulgte etap­pen på fransk TV. Thor Hus­hovd er van­lig­vis en popu­lær man i Frank­rike. Il parle bien fran­caise, er noe som gjen­tas ofte når de snak­ker om Thor Hus­hovd. Men i går var han nok ikke like popu­lær som han pleier å være. De franske kom­men­ta­to­rene var ikke like entu­si­as­tiske over at Thor Hus­hovd tok innpå som jeg reg­ner med at Chris­tian Paasche og Johan Kag­ge­stad var. De franske kom­men­ta­to­rene hadde ikke noen tro på at David Mon­cou­tier skulle holde unna, for han er i følge dem ingen god decend­eur — skjønt han fikk en lek­sjon i utfor­kjø­ring i dag. Men de hadde troen på at Jérémy Roy skulle klare å holde unna, for han er i følge fransk TV en god decend­eur, om enn ikke i klasse med Thor Hus­hovd. (112 km/t skal ha vært Thor Hus­hovds topp­fart i utfor­kjø­rin­gene!) De snak­ket om når det sist hadde skjedd at det var en fransk ryt­ter i gult, i pol­ka­dot og i hvit trøye, og med franske etappe­seier ville det bli en per­fekt dag. Men den ble ikke som de franske TV-kommentatorene håpet — noe vi selv­føl­ge­lig jub­ler for.

Jeg vil tro det har vært smart av Thor Hus­hovd å vise gjen­nom sin syk­ling at han ikke sloss for den grønne trøyen. Det er ikke sik­kert gårs­da­gens brudd hadde fått gå om han hadde blitt sett på som en far­lig utford­rer i den konkurransen.

I dag kan Thor Hus­hovd igjen sette seg til rette i “bus­sen”. Selv om han klat­rer mye bedre enn før, så vil han ikke henge med på en etappe som avslut­tes på top­pen av et høy­ka­te­gori­fjell. Nå får vi en reprise fra 2004, hvor Tho­mas Voeck­ler skal for­svare den gule trøyen opp til Plateau de Beille. Vi får se om han kla­rer det denne gan­gen også. Han har over­gått seg selv så mange gan­ger at jeg vil ikke avskrive noe.

Om Thor Hus­hovd og Edvald Boa­sson Hagen skulle velge å “kjøre buss” til Paris, så har de like­vel over­gått alle for­vent­nin­ger. Ser vi litt frem­over luk­ter søn­da­gens etappe inn til Montpel­lier Mark Caven­dish. Men de to etap­pene som kom­mer etter hvile­da­gen, før ryt­terne skal gå løs på de avgjø­rende alpe­etap­pene, de bør kunne passe både Thor Hus­hovd og Edvalg Boa­sson Hagen godt. Så det kan hende de gir oss mer moro.

<etter­re­di­ge­ring>: En litt sur­ma­get kom­men­tar på Twit­ter fra Erling Fos­sen etter Thor Hus­hovds seier i går har irri­tert meg. Jeg må få det ut. Han skrev:

“Hus­hovd er en strå­lende fin fyr, men han vant i dag fordi alle sam­men­lagt­ka­no­nene for­be­redte seg på en hælve­tes­etappe i morgen”

Hvis brød­rene Schleck, Alberto Con­ta­dor, Cadel Evans og Ivan Basso hadde kjørt for fullt opp til Col d’Aubisque, da kunne de sik­kert ha fått et for­sprang som Thor Hus­hovd ikke ville ha kjørt inn. Men kjø­rer de slik på hver etappe, da står de ikke på podiet når ryt­terne kom­mer til Paris. Noe av det som er så fasci­ne­rende med et ritt som Tour de France er at det er så mange kon­kur­ran­ser i kon­kur­ran­sen, og ingen kan vinne dem alle. De som går for sam­men­lagt­seier må tenke lang­sik­tig, og kan ikke satse på å vinne hver dag. Noen kan gå for å vinne den grønne trøyen, og vi bør vel også minne om at dette er en poeng­trøye, ikke en spurt­trøye. Man får poeng for plas­se­rin­ger i mål og på mel­lom­sprint. Men poen­gene er for­delt slik at spur­terne har en for­del (i mot­set­ning til i Giro d’Italia, som gjør at de fleste spur­terne rei­ser hjem når de ikke har flere etap­per de kan kjempe om).  At Phi­lippe Gil­bert er Mark Caven­dish’ har­deste kon­kur­rent til denne i øyeblik­ket, viser tyde­lig at det hand­ler om mer enn å kunne spurte på de siste hundre meterne. Andre kjem­per om å bli den beste klat­re­ren. Og alle kjem­per om etappe­seier, også sam­men­lagt­fa­vo­rit­tene. Men ikke alle kan kjempe om etappe­seier hver gang. I går kunne sam­men­lagt­kan­di­da­tene ta det litt rolig, og la ryt­tere som ikke er noen trus­sel mot dem utkjempe sitt slag om etappe­sei­e­ren. Også de tren­ger noen litt roli­gere dager. Som Cadle Evans sier det i sin kom­men­tar etter gårs­da­gens etappe:

“For us GC guys behind, it was a rela­tively quiet day of stay­ing out of trouble and out of the wind. (…) After yesterday’s long and hard battle, and tomorrow’s shor­ter but pos­sibly even more moun­tain­ous stage, we are happy to have some stress relief. ”

I dag kan sprin­terne sette seg i “bus­sen” etter even­tu­elt å ha hjul­pet sitt lag på begyn­nel­sen av etap­pen, og lade opp til de skal gjøre opp sin kamp i mor­gen. Da kan de som må gi alt i dag holde seg i bak­grun­nen og la andre gjøre jobben.</etterredigering>

Vi har kom­met til den andre hvile­da­gen. Egent­lig skulle jeg tatt pause i dag. Ved den første hvile­da­gen var det skjedd så mye. Jeg var godt i gang med å skrive en inn­le­dende kom­men­tar om etap­pen dagen før (egent­lig dagens etappe da det ble skre­vet), da det gikk opp for meg at det var hvile­dag. Thor Hus­hovds fan­tas­tiske syk­ling kunne i seg selv vært nok til at jeg hel­ler ikke denne gan­gen ville holdt hvile­da­gen hel­lig. Men nå var det fak­tisk all vinen jeg ikke kunne forbigå i still­het, og det meste var klart før Thor Hus­hovd ga alle syk­kel­in­ter­es­serte nord­menn en fest­dag. Når han syk­let som han gjorde var det vel­dig fint at jeg uan­sett hadde plan­lagt å droppe hvile­da­gen. Det skal ikke bli en vane.

Hvile­da­gen til­brin­ges i mitt hjemme­om­råde når det gjel­der Fransk vin, i over­gan­gen mel­lom Languedoc-Roussillon og Rhône. Man tren­ger ikke sykle for å nyte litt vin. Så jeg hop­per over denne hvile­da­gen. Det er ikke langt fra søn­da­gens målby Montpel­lier til tirs­da­gens startby Saint-Paul-Trois-Châteaux. Det er 133 km langs motor­vei, om man skal tro Google. De påstår at turen tar 1 t 45 min i bil. Men det går nok for­tere hvis det ikke er for mye tra­fikk. Farts­gren­sen på motor­vei er 130 km/t, så det bør ikke ta så vel­dig mye mer enn en time. Men har man hele dagen er det ingen grunn til å kjøre kje­de­lig motorvei.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg er impo­nert av Tho­mas Voeck­lers evne til å finne skjulte kref­ter når det gjel­der som mest. Jeg hadde ingen tro på at han skulle klare å for­svare den gule trøyen i går. Og man skal ikke glemme Pierre Rol­land som fulgte Tho­mas Voeck­ler til mål — det er ikke noe mindre impo­ne­rende. Dagens etappe er ikke like hard, med en høy­ka­te­gori, Med 42 km fra top­pen til mål blir det vel mør­ning, men ikke avgjø­rende rykk opp til Col d’Aubisque. Så jeg tror Tho­mas Voeck­ler behol­der den gule trøyen i dag og behol­der den i mor­gen også, og da kan vi få en reprise fra 2004 når de i mor­gen skal sykle til Plateau de Beille og Tho­mas Voeck­ler kan­skje igjen skal for­svare den gule trøyen fra et til­syne­la­tende håp­løst utgangs­punkt.

Jens Voigt gjorde som van­lig en impo­ne­rende inn­sats. Jeg vil tro at ethvert lag gjerne skulle hatt en slik arbeidshest.

Dette var etap­pen da Alberto Con­ta­dor måtte vise styrke. I ste­det viste han svak­het ved ikke å følge brød­rene Schleck, Cadel Evans, Ivan Basso og Daniel Cunego da de ryk­ket. Det blir nok ikke Alberto Conat­dor som vin­ner årets Tour de France.

Som alle­rede anty­det, så tror jeg dagens etappe blir en mel­lom­e­tappe hvor man kjø­rer for å mørne hver­andre før mor­gen­da­gen, men uten at noen for­sø­ker seg på avgjø­rende rykk. Phi­lippe Gil­bert har åpen­bart ikke gitt opp den grønne trøyen. Han kan få mulig­he­ter til å ta innpå Mark Caven­dish i morgen.

Vi har gjort oss fer­dig med fjell i denne omgang. 15. etappe går fra Limoux til Montpel­lier. I går var det vans­ke­lig å finne noe vin å skrive om. I dag druk­ner vi i vin, og pro­ble­met er hva vi skal velge — eller all den gode vinen som vi må velge bort. Tid­li­gere har vi måt­tet ta til dels ganske lange avstik­kere og omveier. Nå kan vi stort sett  holde oss til vin­går­der de mer eller mindre syk­ler gjen­nom, og like­vel må mange ute­la­tes. Vi skal gjen­nom det område i ver­den hvor det pro­du­se­res mest vin: Languedoc-Roussillon. På Tour de France nett­si­der beskri­ves etap­pen slik:

“Limoux will wel­come the Tour for the first time and from there on, the pelo­ton will hardly ever leave the viney­ards until it reaches Montpellier.”

Etter at vi kjøpte en lei­lig­het i regio­nen i 2005 har jeg hatt en sær­lig inter­esse for viner her­fra. Dette, sam­men med Rhône, er mitt vin­mes­sige hjemme­om­råde. Det er her jeg vil se Tour de France, og jeg kom­mer til å stå ved mål­om­rå­det når ryt­terne kom­mer til Montpellier.

Lan­gue­doc har lenge vært kjent som områ­det for pro­duk­sjon av bil­lig kon­sum­vin. Til 11. etappe var vi innom at vin­pro­du­sen­tene i Gail­lac prio­ri­terte bil­lig kon­sum­vin til gruve­are­bei­derne frem­for å satse på kva­li­tet. I Lan­gue­doc har man noe av den samme his­to­rien. Men her var det jern­bane­ut­byg­gin­gen som gjorde det mulig å selge over større avstand, sær­lig til gruve­om­rå­dene i nord. De som har blitt rike er gjerne glade i det som har gjort dem rike, og liker å pynte med det de er glad i. I Montpel­lier er en av hus­fa­sta­dene mot Place de la Come­die deko­rert med vin­ranke, vin­presse og loko­mo­tiv — det som hadde gitt eie­ren hans rikdom.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I går ble start– og mål­by­ene for Tour de France 2011 offent­lig­gjort. Der­med kan jeg begynne å for­be­rede “Les vins du Tour de France 2011″, etter omtrent samme møns­ter som “Les vins du Tour de France 2010″. Men det er bare start– og mål­by­ene som offent­lig­gjø­res nå, sam­men med et ganske så upre­sist kart over etap­pene. Detal­jene om etap­pene får vi ikke før i juni 2011.

Neste års TdF ser ut til å ha en meget inter­es­sant trasé. I Pyre­ne­ene skal ryt­terne igjen over Tour­malet på en etappe som ender på Luz-Ardiden, hvor Dag Otto Lau­rit­zen vant sin TdF-etappe i 1987. Det er mål­gang på Gali­bier i Alpene, og om jeg har for­stått det rett skal man over denne top­pen en gang til på etap­pen til Alpe-d’Huez.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Nett­verks­pro­ble­mer har gjort at dagens blogg­inn­legg er for­sin­ket. Jeg hol­der France Tele­com mis­tenkt for å ha solgt mer enn de har kapa­si­tet til å levere, og at det rak­ner når ferie­tra­fik­ken for alvor set­ter inn.

I går fikk syk­kel være syk­kel. Vi var på opera i det gamle, romerske tea­te­ret i Orange og så Tosca. Det er et 2000 år gam­melt tea­ter, 9000 til­hø­rere og ikke en høy­ta­ler (bort­sett fra til å gi beskje­der). Det er fan­tas­tisk akus­tikk. Den men­nes­ke­lige stemme er magisk, i alle fall med så gode san­gere. Ingen høy­ta­ler kan for­midle dette — og det er noe av magien i opera. Livet er mer enn syk­kel. Og for så vidt gjel­der vin går den minst like godt sam­men med musikk som med sykkel.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Etap­pen i går, 14. juli, ble vel på mange måter som ven­tet. Det gikk et brudd som fikk gå inn. Mange fransk­menn ville mar­kere seg, men ingen fikk det helt til. Den største over­ras­kel­sen var kan­skje at Ales­san­dro Petacchi spur­tet for poeng på mel­lom­sprin­ten og om poeng for 9. plas­sen. Det tyder på at han fak­tisk har seriøse pla­ner om å full­føre denne gan­gen og kjempe om den grønne trøyen, ikke bare plukke noen etappe­seire før han bryter.

I dag blir det nok en ny masse­spurt, og Thor Hus­hovd synes å mangle det lille eks­tra som man må ha for å vinne slike spur­ter. Men vi skal hoppe fram til lør­dag og 13. etappe som går fra Rodez til Revel og tar ryt­terne ned fra Mas­sif Cen­tral.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Når dette pub­li­se­res er det 14. juli og Frank­ri­kes nasjo­nal­dag. Syk­lis­tene syk­ler fort­satt i Alpene,  selv om de har­deste Alpe-etappene er unna­gjort. Jeg har vak­let litt i vin­val­get for denne dagen. Savoie eller champagne? Det er to hoved­ty­per av kom­pro­mis­ser: “Verken-eller” og “både-og”. Stort sett liker jeg best typen “både-og”, og det er det jeg vil gå for i dag: Savoie og champagne.

Og jeg skal selv­føl­ge­lig se på fyr­ver­ke­riet i kveld. Jeg liker langt bedre det pro­fe­sjo­nelt gjen­nom­førte, offent­lige fyr­ver­ke­riet frem­for fulle og gale nord­menn som sen­der opp sitt pus­lete, men akk så risi­kable privatfyrverkeri.

Gårs­da­gens etappe star­tet akku­rat slik jeg hadde håpet. Thor Hus­hovd stupte ned bak­kene og sik­ret seg 6 poeng i den første mel­lom­sprin­ten, og tryg­get der­med gre­pet om den grønne trøyen. At han stupte i bak­ken like etter likte jeg ikke fullt så godt, men det gikk visst bra. Så får vi se hvor­dan spur­ten blir på den 11. etap­pen torsdag.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

11. februar 1858 for­talte den da 14 år gamle bonde­jenta Ber­na­dette Sou­bi­rous at hun hadde sett en dame i grot­ten Massa­beille, en drøy kilo­me­ter fra byen Lour­des. Ber­na­dette hadde etter dette en rekke slike syner. Selv­føl­ge­lig var omver­den først sær­de­les skep­tisk, og skep­si­sen ble neppe mindre av at hun var en fat­tig­jente med en alko­ho­li­sert far og som selv ikke frem­sto som spe­si­elt opp­vakt. Men hun unn­gikk å bli sper­ret inne på et sinnsyke­asyl — i dag hadde hun nok ikke unn­gått psy­kia­trien. Den katolske kirke aner­kjen­ten hen­nes syner i 1862.

Damen i Ber­na­det­tes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i van­net fra kil­den i grot­ten. I følge legen­den skal også folk som har druk­ket av van­net i kil­den ha blitt friske. Dette såkalte unde­ret i Lour­des er grunn­la­get for dagens pile­grims­in­du­stri i Lourdes.

Vi hav­net Lour­des fordi vi hadde krys­set Pyre­ne­ene fra Spa­nia og måtte velge et pas­sende sted å over­natte. I den grad det hadde preg av en pile­grimstur for vårt ved­kom­mende var nok kjente fjell fra Tour de France vik­ti­gere mål enn Lour­des. Lour­des lå pas­sende til på veien mel­lom mel­lom Col d’Aubisque og Col du Tour­malet. Siden Lour­des var kjent for noe, mens de ste­dene som i prak­sis var alter­na­ti­vene ikke var kjent for noe som helst og knapt fun­net ver­dig en biset­ning i guide­bø­kene, valgte vi Lourdes.

I Pyre­ne­ene er det mange varme kil­der. Vi kjen­ner det igjen i steds­navn som Ax-les-Thermes, Bagnères-de-Luchon, Bagnères-de-Bigorre, Les Eaux-Chaudes og Eaux-Bonnes, for å nevne noen. På 1800-tallet reiste Euro­pas over­klasse til slike ste­der. Men nå rei­ser man hel­ler til “Syden”, hvor det er sol og varmt i van­net. Om vin­te­ren lig­ger “Syden” mye len­ger sør enn Frank­rike, og inn­lan­det i Pyre­ne­ene kva­li­fi­se­rer kva­li­fi­se­rer uan­sett ikke som “Syden”. Til det lig­ger det for langt fra sjøen. (Og Frank­rike er vel uan­sett ikke “Syden” i Are Kalvøs betyd­ning av ordet.)

Noen av kur­ste­dene har klart å “omsko­lere” seg til skiste­der. Men der for­hol­dene ikke lig­ger til rette for ski­sport lig­ger de stort sett som for­falne min­ner om for­dums stor­het. Dalene er V-daler gravd ut av vann, som ofte er bratte og trange — og hvor solen ikke all­tid så lett slip­per til. De er ikke som våre brede, is-skurte U-daler. Mitt inn­trykk er at disse i dag til­trek­ker seg noen raf­tere og en del syk­lis­ter som vil sykle bak­ker, kan­skje også noen klat­rere. Men det synes ikke å være nok til å holde liv i en turist­in­du­stri utenom skistedene.

Jeg kan ikke påbe­rope meg noen inn­gå­ende kunn­skap om Pyre­ne­ene. Men mitt inn­trykk er at været ofte skif­ter brått når man kom­mer over top­pen. Og det er vel ikke over­ras­kende at været synes å være bedre på syd­si­den mot Spa­nia enn mot nord og Frank­rike — selv om det også på fransk side er syd­vendte dal­si­der. Jeg antar at luf­ten som kom­mer inn fra Atlan­ter­ha­vet i nord­vest drar med seg fuk­tig­het, som lett blir til tåke og regn når den pres­ses opp langs fjell­si­den og avkjø­les. Luf­ten fra de spanske høy­slet­ter på sør­si­den er nok både var­mere og tørrere.

Lour­des er unn­ta­ket. Her har grot­ten blitt en gull­gruve og vann­kil­den en kilde til store inntekter.

I kø for å drikke og fylle opp flas­ker med vann fra kilden

Over grot­ten er det byg­get en stor kate­dral. Det er et nedre nivå i plan med (og i for­len­gel­sen av?) grot­ten, og en mer van­lig kata­dral over denne. Langs kan­ten er det mange kraner/ drikke­fon­te­ner hvor man kan drikke og fylle opp sine kan­ner med van­net. Det er også bade­an­legg for de som vil ha mer vann. Det er syke­hus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyt­tet til Ber­na­det­tes kilde.

Lour­des har 15.000 inn­byg­gere. Men hvert år kom­mer det 5 mil­lio­ner pile­gri­mer og andre besø­kende til byen. Lour­des er den byen i Frank­rike som har størst hotell­ka­pa­si­tet, nest etter Paris. Går man i sen­trum er det hotell på hotell på hotell, samt sou­ve­nir­bu­tik­ker. De fleste hotel­lene er ganske enkle. En– og to-stjernes hotel­ler domi­ne­rer. Pile­gri­mer er åpen­bart ikke så vel­dig krav­store når det gjel­der hotell­stan­dard. Det samme kan nok sies om res­tau­rant­stan­dar­den på stedet.

Vi bodde på Best Western Hôtel Beau­sé­jour, et 3-stjerners hotell som lig­ger rett ved jern­bane­sta­sjo­nen. Vi valgte det etter litt søking på net­tet. Det var greit nok, men det skulle vise seg at det lå litt langt fra bei­ven­he­te­nes sen­trum — en drøy kilo­me­ter. Skulle jeg havne i Lour­des en gang til tror jeg at jeg vil velge Grand Hotel Moderne, et 4-stjernes hotell midt i sen­trum som skri­ver sin his­to­rie til­bake til 1896.

For en ikke spe­si­elt tro­ende per­son var Lour­des et under­lig skue.Den turist­bro­sjy­ren vi fikk stuk­ket i hån­den hadde tit­te­len “Pile­grim for en dag” og hadde for­slag til kom­plett dagsprogram.

I følge Wiki­pen­dia har ste­det blitt kalt den katolske kir­kes svar på Dis­ney­land. Dis­ney­land er kan­skje mer polert i sti­len. Selv fikk jeg asso­sia­sjo­ner til gamle bri­tiske bade­byer som hadde sine beste dager før det ble bil­lig å fly til land hvor det er varmt i van­net. Slik sett kan Lour­des minne om en del andre ste­der i Pyre­ne­ene. Men det er langt større akti­vi­tet og mer liv her. Det er mye folk og sou­ve­nir­bu­tik­ker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hel­lige hjerte”.

Reli­giøse sou­vi­ne­rer var selv­føl­ge­lig helt domi­ne­rende. Man kunne få sta­tuer av Ber­na­dette, men også vann­flas­ker og kan­ner i ulike stør­rel­ser som man kunne fylle med vann fra den hel­lige kilden.

Pile­gri­mer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slek­nin­ger og ven­ner som ikke kan ta turen selv. Men fly­sel­ska­pe­nes reg­ler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjel­der også for hel­lig vann, så det er ikke len­ger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bok­ser pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med vann fra denne kil­den. Jeg har ikke noen sær­lig tro på at pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med hel­lig vann ha noen annen virk­ning enn annet pep­per­mynte­suk­ker­tøy. Men det var en artig souvenir.

Om byen har noe natte­liv, vet jeg ikke. Det er ikke ofte jeg utfors­ker dette. Men jeg tvi­ler på at de som er ute etter et hef­tig natte­liv har noe sær­lig å hente i Lour­des. Det er ikke den type turis­ter som opp­sø­ker ste­det, og jeg så hel­ler ikke noe som kunne minne om en natt­klubb blant alle hotel­lene, kafe­ene og sou­ve­nir­bu­tik­kene. Men jeg lette ikke akku­rat etter dem heller.

Byen er inter­na­sjo­nal. Over alt ser man skilt som for­tel­ler at man snak­ker engelsk, tysk, neder­landsk, alsacisk, spansk, ita­li­ensk, osv. Sann­syn­lig­vis er det folk fra det lan­det som dri­ver butik­ken. I alle fall støtte vi på folk i butik­ker som gjerne snak­ket ita­li­ensk, men som snak­ket et hel­ler dår­lig fransk.

Pile­grims­rei­ser ser ut til å være big busi­ness. Mange flyr inn til fly­plas­sen Aéro­port de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passe­sje­rene som bru­ker denne fly­plas­sen er pile­gri­mer til Lour­des. Det går fem TGV (høy­has­tig­hets­tog) direkte fra Paris hver dag. Buss­last på buss­last med pile­gri­mer kom­mer til byen, og mange kom­mer selv­føl­ge­lig med bil.

Pile­grims­gruppe med hvite caps har stilt seg opp for fotografering

De som til­hø­rer samme reise­sel­skap er ofte utstyrt med caps, skjerf eller annet som viser hvil­ket reise­sel­skap de til­hø­rer. På den måten blir det let­tere for reise­sel­ska­pets hyr­der å holde orden på sin hjord. Man skal selv­føl­ge­lig foto­gra­fe­res og gjøre alt andre turis­ter gjør, i til­legg til å besøke kil­den, delta på messe m.m. Når pile­grims­hand­lin­gene er unna­gjort hyg­ger man seg gjenre med en øl på en av ste­dets mange cafeer eller barer — gjerne midt i kirketiden.

Vi kom til Lour­des lør­dag kveld, og tok ste­det nær­mere i øyesyn søn­dag for­mid­dag. Van­lig­vis er ikke dette det beste tids­punk­tet å besøke et sted. Men når det er det reli­giøse som her hoved­at­trak­sjo­nen, da er det på søn­dag for­mid­dag det vir­ke­lig skjer. Så her var det kir­ke­lige pro­se­sjo­ner og stor messe, i til­legg til alle pilegrimene.

Folk i kø for å bade i vann fra Ber­na­det­tes kilde

For egen del må jeg medgi at det vir­ker et sted mel­lom absurd og gro­tesk når man kom­mer tril­lende med folk i rulle­sto­ler, eller endog i syke­sen­ger for at de skal kunne drikke av eller bade i van­net fra kil­den. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offi­si­elt aner­kjent 67 mira­ku­løse hel­bre­del­ser som ikke til­skri­ves annet enn vann­ets hel­bre­dende virk­ning, om man skal tro Wikipedia.

Jeg valgte å holde en viss avstand til ste­dets vik­tigste attrak­sjo­ner som grot­ten, kil­den og de mange drikke­fon­te­ner hvor man kan få vann fra kil­den. Jeg er som nevnt ikke en spe­si­elt tro­ende per­son. Men jeg har respekt for and­res tro og andre reli­gion. Pile­gri­mer kom­mer sik­kert i alle vari­an­ter, fra de som stik­ker innom når de like­vel er på disse kan­ter, til de for hvem besø­ket har meget stor per­son­lig og ånde­lig betyd­ning. Uan­sett hva jeg måtte mene om troen på kil­dens og vann­ets virk­ning, så vil jeg ikke gå i veien for og for­styrre de for hvem dette er viktig.

Jeg har all­tid vært fasci­nert av de små lillep­ut­sta­tene som på en eller annen mer­ke­lig måte har over­levd inn­e­klemt mel­lom de store. I Europa har de store sta­ter jevn­lig vært i krig med hver­andre i hundre­vis av år og gren­sene har blitt flyt­tet mange gan­ger. Man skulle tro at lillep­ut­sta­tene var blitt val­set ned uten at stor­mak­tene knapt mer­ket det. Men noen har altså over­levd. Andorra er en av dem.

Andorra lig­ger i Pyre­ne­ene og har knapt 84.000 inn­byg­gere. Det er mer enn det dob­belte av vår EØS-partner Lich­ten­stein (som har 35.000). I areal er Andorra nes­ten tre gan­ger så stort. Så om vi i Norge tar EØS-samarbeidet alvor­lig bør vi ikke smile alt for over­bæ­rende til et land som Andorra.

Pyre­ne­ene er en bratt bar­riere mel­lom Den ibe­riske halvøy og det kon­ti­nen­tale Europa. Det er Afrika som pres­ser på og sky­ver Ibe­ria foran seg. Den afri­kanske og den euro­pe­iske kon­ti­nen­tal­pla­ten kol­li­de­rer, og i sår­sonen rei­ser Pyre­ne­ene seg. Det er en rela­tivt ung fjell­kjede som fort­satt vokser. Det er akku­rat det samme som skjer litt len­ger øst, der Ita­lia pres­ses mot Europa og Alpene har dan­net seg i kollisjonssonen.

Det er ikke lett å pas­sere Pyre­ne­ene. Man kan pas­sere langs Mid­del­havs­kys­ten i øst eller langs Atlan­ter­havs­kys­ten i vest. Ellers utgjør fjel­let en ganske uover­sti­ge­lig bar­riere. Men det er noen pass som er frem­kom­me­lige. Andorra lig­ger i et av dem. Jeg har ikke fått satt meg godt inn i Andor­ras his­to­rie. Men det er nær­lig­gende å tro at den han­dels­stra­te­giske belig­gen­he­ten har gjort at man har kun­net kon­trol­lere han­de­len gjen­nom pas­set og der­med kreve toll på varer som pas­serte. Det er en til­sva­rende stra­te­gisk belig­gen­het som gjorde at Cara­ca­s­sonne kunne vokse seg stor og sterk på å kon­trol­lere han­de­len mel­lom Atlan­ter­havs­kys­ten og Mid­del­havs­kys­ten. Men belig­gen­he­ten har nok også gjort ste­det rela­tivt lett å forsvare.

Slik land har gjerne over­levd enten fordi de har vært en uin­ter­es­sant bak­evje, eller som et slags his­to­risk kom­pro­miss. For Andor­ras ved­kom­mende er det en blan­ding av begge deler, om jeg har for­stått det rett. Andorra har, men sin iso­lerte belig­gen­het, stått på siden av de vik­tige begi­ven­he­ter i Euro­pas his­to­rie. Det er bare Frank­rike og Spa­nia som har brydd seg.

Frank­rike og Spa­nia har vært i krig med hver­andre mange gan­ger, men ingen av dem har kun­net aksep­tere at den andre har fått kon­trol­len over dette stra­te­gisk vik­tige områ­det. Der­med har det kun­net beholde en selv­sten­dig­het som et slags balanse­punkt i den his­to­riske ter­ror­ba­lan­sen mel­lom de to stormaktene.

Fra 1278 til 1982 var lan­det et co-principat, altså med to prin­ser som styrte sam­men. Den ene var bis­ko­pen i Urgell, på den spanske siden. Den andre var gre­ven av Foix, men dette ble senere over­ført til det franske stats­over­ho­det. I 1982 ble det inn­ført et demo­krati med eget par­la­ment og egen regje­ring. I 1993 fri­gjorde lan­det seg helt fra Frank­rike og Spa­nia, selv om co-principatet er beholdt som et sym­bolsk styre.

Jeg har bare vært i Andorra om som­meren. Men som turist­sted er det først og fremst et vin­ter­sports­sted. For den som vir­ke­lig vil bli påske­brun må Pyre­ne­ene være et flott område for ski­fe­rie. Man er ganske høyt til fjells (men ikke like høyt som i Alpene), og man er på samme bredde­grad som den Franske middelhavskysten.

Skal man kjøre inn i Andorra, og jeg vet ikke andre måter å komme dit på, så er veien fra Frank­rike langt mer spek­ta­ku­lær enn veien fra Spa­nia. Det er en skik­ke­lig fjell­over­gang. Man kan også velge tun­nel i ste­det for å kjøre over fjel­let, men det gjør man ikke som turist. Der­for bør man i alle fall velge den ruten enten ut eller inn. Veien til og fra Spa­nia går bare gjen­nom dalen til høy­slet­ten ved Urgell.

På fransk side, før man begyn­ner på turen over fjel­let om man kom­mer fra øst, pas­se­rer man Lli­via. Det er en spansk enklave inne i Frank­rike — altså et lite stykke Spa­nia som lig­ger som en øy inne i Frank­rike. Jeg har fort­satt ikke helt for­stått hvor­for den er der. Det har noe å gjøre med trak­tat om Pyre­ne­ene, og at Lli­via var en del av Cata­lo­nia. Men mens Andorra har en stra­te­gisk belig­gen­het som i noen grad kan for­klare dens sta­tus, så er Lli­via bare en sir­kel midt på en fransk høyslette.

Hvis du først er der, så ta gjerne en tur bort fra shop­ping­sent­rene i Andorra la Vella. Som syk­kel­en­tu­si­ast måtte jeg denne gan­gen ta en tur opp til Arca­lis, som der det ste­det hvor 7. etappe endte i Tour de France 2009. Det var på den etap­pen Alberto Con­ta­dor ryk­ket fra Lance Arm­s­trong på slut­ten. Men enten man er inter­es­sert i syk­kel eller ikke, det er et flott sted i fjellet.

Byene, først og fremst hoved­sta­den Andorra la Vella, frem­står i dag som gigan­tiske tax-free kjøpe­sentre. Små­sta­ter kan gjøre seg inter­es­sante for inn­byg­gere fra omkring­lig­gende land, og ha gode inn­tek­ter fra pen­ger som disse leg­ger igjen. Land som må leve av egen befolk­ning kan ikke satse på at andre beta­ler litt. Folk som røy­ker kan nok spare mye på å kjøpe sin gift i Andorra. Også andre varer som gjerne er sær­lig avgifts­be­lagt er bil­li­gere i Andorra. Det er stor tett­het av par­fy­me­rier og apo­te­ker, så på slike varer må det være pen­ger å spare. Det sel­ges også mye elek­tro­nikk, gull, klok­ker m.m. Men her er det vel spart moms og ikke sær­av­gif­ter som gjøre pri­sen guns­tig. Hvis det er moms i lan­det er ikke høy. Jeg har ikke under­søkt dette.

Ben­sin er bil­li­gere i Andorra enn andre ste­der, så fyll opp tan­ken før du for­la­ter Andorra.

Blant det jeg set­ter mindre pris på i Andorra er at de fort­satt ikke har inn­ført reg­ler som sik­rer at man slip­per å bli sje­nert av and­res røy­king. Res­tau­ran­ter og andre ste­der som lar et mindre­tall av gjes­tene få lov til å sje­nere andre med sin røy­king tar ikke hen­syn til sine gjes­ter. Men hel­dig­vis har det vært så få gjes­ter der de gan­gene vi har besøkt lan­det at det ikke har vært noe stort pro­blem. Og Andorra kom­mer nok etter og slut­ter seg til de sivi­li­serte land ogås på dette området.

I Andorra rekla­me­res det fort­satt for tobakk. Men det er store advars­ler på siga­rett­pak­kene. Om det skyl­des reg­ler i Andorra eller at mar­ke­det i Andorra er for lite til at man pro­du­se­rer egne pak­nin­ger for dem, vet jeg ikke. Uan­sett blir det litt absurd når man ser rekla­mer som dette. Hva slags kva­li­tet er det egent­lig Win­ston rekla­me­rer for? Kva­li­tets­øde­leg­gelse av folks helse?

Andorra til­byr også “Pri­vate ban­king”, som i prak­sis vil si at man kan skjule pen­ger av tvil­som opp­rin­nelse og som har vært unn­dratt beskat­ning i andor­ranske ban­ker. Bank­sek­to­ren er langt større enn hva en befolk­ning på 84.000 inn­byg­gere har behov for. Men slike ord­nin­ger er under sterkt press. Det inter­na­sjo­nale sam­fun­net aksep­te­rer ikke len­ger at man hjel­per kri­mi­nelle, kor­rupte stats­le­dere som plynd­rer sitt land, penge­vas­kere og skatte­sny­tere med å gjemme sine pen­ger. Turen kom­mer nok til Andorra også, når det gjel­der å åpne opp for innsyn.

Det er mye “Harry-handel” i Andorra. Folk rei­ser inn om mor­ge­nen og ut om kvelden.Det er mye folk og ganske nitid toll­kon­troll både på spansk og fransk side. Hver blir som pas­se­rer blir stop­pet. Man blir ikke nød­ven­dig­vis under­søkt så nøye. Vi har på fransk side blitt spurt om vi hadde tobakk, og kunne kjøre videre da vi sa at det hadde vi ikke. Inn i Spa­nia må man typisk åpne baga­sje­rom­met. Men en typisk ferie­ba­ga­sje synes ikke å være av sær­lig inter­esse for tol­lerne, og vi har blitt vin­ket videre etter at de har kas­tet et rask blikk. Men det kan uan­sett bety lange køer.

Norsk ferie­se­song er abso­lutt lav­se­song i Andorra. Det er ingen ski­tu­ris­ter, og i den grad det kom­mer turis­ter fra nabo­lan­dene om som­meren, så har ferien ennå ikke begynt. Man får der­for svært bil­lig hotell i Andorra i slut­ten av juni og i juli. For tre per­soner i en (rik­tig­nok rela­tivt liten) suite på Crowne Plaza, et av de beste hotel­lene i Andorra la Vella, betalte vi litt i over­kant av 1.000 kr inkl fro­kost. Så hvis man skal innom Andorra bør man reise inn om etter­mid­da­gen og ut neste for­mid­dag om man ikke har pla­ner om å være der i flere dager. Da unn­går man køene. Man kan shoppe litt om kvel­den (stort sett sen­ger butik­kene kl. 20.00), og litt til om for­mid­da­gen før man rei­ser videre.

Vi synes at dette er en fin rute om man like­vel skal krysse Pyre­ne­ene og utgangs­punk­tet er nær de østlige deler av fjellkjeden.

Foto: Cool­mon­f­rere, CC 2.0 by-nc-ca

Mai­son Pic lig­ger i byen Valence i Rhô­ne­da­len. Det består av et hotell og to res­tau­ran­ter, hvorav den ene, Le res­tau­rant Pic, har tre stjer­ner i Michelin-guiden. Den andre er en bis­tro, Le 7, som sik­kert også er utmer­ket. Vi valgte nylig Mai­son Pic for å feire vår 30-års bryl­lups­dag. Vi bodde på hotel­let og spiste i tre­stjer­ners­res­tu­r­an­ten Pic.

Anne-Sophie Pic, foto: Jarle Vines, Wiki­pe­dia Com­mon, CC 3.0 by-sa

Mai­son Pic har en lang his­to­rie. Den ble star­tet av Sop­hie Pic, old­mor til dagens leder, for 120 år siden og har vært i fami­lien siden. Dagen sjef er Anne-Sophie Pic. Le res­tau­rant Pic er den eneste tre­stjer­nes­res­tu­r­an­ten med kvin­ne­lig sjef. Hun har en inter­es­sant his­to­rie. Hen­nes far, som da drev res­tau­ran­ten, døde da Anne-Sophie var 23 år gam­mel. Hun måtte da velge om hun skulle overta og fort­sette drif­ten av ste­det, eller om hun skulle gjøre noe annet. Hun var utdan­net økonom og ikke kokke­ut­dan­net. Hun valgte å overta. Anne-Sophie Pic begynte da som lær­ling på sitt eget kjøk­ken, sam­ti­dig som hun var eier av og direk­tør for hele etab­lis­se­men­tet. Å balan­sere disse rol­lene på en måte som fun­ge­rer godt, det må kreve gode leder­egen­ska­per og god personalbehandling.

Når kjøk­ken­sje­fen for­svin­ner for­svin­ner også stjer­nene. Den nye ledel­sen må gjen­erobre stjer­nene. At res­tau­ran­ten hadde opp­nådd tre stjer­ner under ledelse av både Anne-Sophie Pics beste­far og far betød i denne sam­men­hen­gen ikke noe, selv om det nok hadde gitt res­tau­ran­ten et navn. Anne-Sophie Pic måtte starte på nytt. Hun gjorde også store end­rin­ger i mat­kuns­ten da hun over­tok, og mente at maten måtte vise mer følel­ser. Det sies at maten på Pic pre­ges av at det er kvin­ne­lig kjøk­ken­sjef og at den er mer femi­nin en på andre slike res­tau­ran­ter, uten at jeg har nok erfa­ring fra tre­stjer­nes res­tau­ran­ter til å kunne mene noe om akku­rat det. I 2007 fikk Anne-Sophie Pic sin tredje stjerne og res­tau­ran­ten var igjen plas­sert i et gast­ro­no­miske toppskiktet.

Første gang jeg hørte om res­tau­rant Pic var i 2006. Vi var på et fire­da­gers sjo­ko­lade­kurs hos Val­rhona. Vår kurs­læ­rer, Julie Hau­bour­din snak­ket varmt om res­tau­ran­ten, som da hadde to stjer­ner, men var mar­kert som kan­di­dat for å rykke opp til tre. En av kurs­del­ta­gerne spurte Julie om hva slags des­sert hun pleide å bestille når hun spiste på res­tau­rant. Hun svarte at hun ikke pleide å spise des­sert, for hun ble nes­ten all­tid skuf­fet. Men på res­tau­rant Pic, der spiste hun des­sert. Men det skulle altså gå fire år før vi ende­lig fikk besøkt res­tau­ran­ten selv.

Vi ankom Mai­son Pic med bil. Hotel­let har en gara­sje, men også en uten­dørs “Par­king non surveillé”, altså en par­ke­rings­plass som ikke er over­vå­ket. Vi satte bilen på plas­sen ute. Men helt uover­vå­ket var plas­sen tyde­lig­vis ikke. For vi var bare kom­met halv­veis til inn­gan­gen da en fra hotel­let møtte oss på for­tauet og spurte om han skulle hente baga­sjen og par­kere bilen — altså kjøre den ned i gara­sjen. Vi over­lot bilen og baga­sjen til ham.

Kort tid etter at vi hadde inn­tatt vårt hotell­rom kom de med noen utsøkte kaker som en liten vel­komst­hil­sen fra hotellet.

Vi gikk en tur i Valence, hvor jeg kunne gjen­opp­leve noen min­ner fra da jeg besøkte byen på en Inter-rail tur i 1975. Etter å ha kom­met til­bake to hotel­let tok vi et bad i ste­dets uten­dørs svømme­bas­seng, før vi gjorde oss klar til middag.

Jeg skal ikke gå gjen­nom hele menyen. En tre­stjer­nes res­tau­rant skal selv­føl­ge­lig ha utmer­ket mat. Vi fikk bl.a. hum­mer, hav­ab­bor med kaviar og vi ble nok en gang min­net om at kyl­ling vir­ke­lig kan være fest­mat om den er av god kva­li­tet og til­be­re­des rik­tig. Men jeg synes også at en res­tau­rant i denne kate­go­rien også skal by på noen over­ras­kel­ser som viser krea­ti­vi­tet, og som selv­føl­ge­lig sma­ker godt.

Jeg vil sær­lig nevne to av de fire amuse bou­che som vi fikk mens vi nøt et glass champagne og stu­derte menyen, og en ape­tizer ved bor­det. Vi fikk bl.a. en blom­kål­suppe ser­vert på en måte som gjorde at den hadde kon­sis­tens som en bløt­kokt egge­plomme: En hinne utenpå og helt fly­tende inni — slikt som man må spise alt på en gang. Den andre var en rød­bet­macron med røke­laks. Og ape­tize­ren var en fois-gras crême-brulée med grape­frukt­mousse. Jeg ville ikke ha tenkte på at man kunne lage noe slikt.

Når man er i et vin­pro­du­se­rende område vel­ger man selv­føl­ge­lig vin fra regio­nen og man sto­ler på ste­dets som­me­lier i valg av vin innen­for dis­trik­tet. Rhôn­da­len er først og fremst kjent for sine røde viner. Men vi valgte blant annet en hvit Châteauneuf-du-Pape årgang 2001 fra pro­du­sen­ten Cha­teau de la Gar­dine laget på druen Rou­sanne. Man ten­ker gjerne at en hvit­vin bør drik­kes ung og at en ni år gam­mel  hvit­vin er langt forbi sin beste alder. Men vin er langt mer variert en kli­sjé­ene vil ha det til, og noe hvit­vi­ner tåler utmer­ket godt lag­ring. Det var en kraf­tig og smaks­rik vin som sto godt til smaks­rike ret­ter. Men det var ikke en typisk lett og syre­frisk hvit­vin som man drik­ker på ter­ras­sen en fin sommerdag.

Dagen etter nøt vi en god fro­kost ute i hagen en fin juni­mor­gen. Det er en av de bedre hotell­fro­kos­ter jeg har spist. Det var ikke en stor buf­fet med litt av alt. I Frank­rike har man ikke tra­di­sjon for slike fro­kos­ter. Det var kva­li­tet, ikke kvan­ti­tet. Først og fremst vil jeg frem­heve utsøkt bak­verk: Grovt brød, mini­ba­gu­et­ter, cro­is­san­ter, brioche og pain au choco­lat. Det er ikke ofte man får så godt brød til fro­kost som vi fikk her.

På bor­det sto utmer­ket, hjemme­la­get bringe­bær– og eple­syl­te­tøy, de kom med en vanilje/bringebærmousse og en sjo­ko­lade­mousse (litt uvant å spise det til fro­kost), og man kunne få utsøkt skinke og cho­rizo, en mild chévre som pas­set utmer­ket som fro­kost­ost, friske jord­bær, fro­kost­blan­din­ger, frisk frukt og jord­bær­ter­ter. Det er vel knapt nød­ven­dig å nevne at appel­sin­juicen var ferskpresset.

Da vi sjek­ket ut tok de hånd om baga­sjen, hen­tet bilen og satte den uten­for inn­gan­gen. Som en liten eks­tra gest ga de oss en liten papir­bag med tre flas­ker vann, som kunne være godt å ha når man skal kjøre videre. Omtenk­som­het i detal­jene bidrar til å gjøre det hele til en minne­ver­dig opplevelse.

Mai­son Pic dri­ver også en kjøk­ken­skole, SCOOK, med kurs for ama­tø­rer. Det er ikke helt uten­ke­lig at neste gang jeg måtte befinne meg i Valence er det for å delta på et av deres kurs.

Når jeg skri­ver dette befin­ner jeg meg langt fra Oslos begre­de­lige (man­gel på) syk­kel­veier. Jeg er i Syd-Frankrike, nær­mere bestemt i La Grande Motte, like uten­for Montpel­lier. I et for­søk på å løfte min fransk opp på et nivå som gjør at jeg fak­tisk kan bruke språ­ket, går jeg to uker på inten­siv­kurs i fransk inne i Montpel­lier (i til­legg til at jeg gjen­nom året går på kurs på Det franske kul­tur­sen­ter i Oslo). Jeg har valgt å sykle mens jeg går på kurs, hvil­ket gir meg 2x25km på syk­kel hver dag (eller mer, om jeg vel­ger en omvei hjem).

Selv om jeg også her kunne ha ønsket meg flere syk­kel­veier (de er under utbyg­ging, akku­rat nå arbei­des det f.eks. med denne svært så tyde­lig mer­kede syk­kel­veien ved Car­non), så har jeg kun­net kon­sta­tere at nes­ten uan­sett hvor jeg har tenkt meg, så er det en syk­kel­vei som tar meg dit. Dette gjel­der både inne i byen og i områ­det rundt. Jeg har prøvd litt ulike ruter inne i Montpel­lier for å finne den beste syk­kel­ru­ten til språk­sko­len. Det har nes­ten all­tid vær en syk­kel­vei langs den ruten jeg har prøvd. Man gjør tyde­lig­vis det helt selv­føl­ge­lige: Syk­lis­ter er en like natur­lig del av tra­fik­ken som andre tra­fi­kan­ter, og det er like selv­føl­ge­lig at det leg­ges til rette for syk­lis­ter som for bilis­ter og fot­gjen­gere. Syk­lis­ter er ikke pris­gitt “sær­lige sat­sin­ger”, som i prak­sis gjerne betyr at man hol­des uten­for van­lig tra­fikk­plan­leg­ging og veibudsjetter.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->