Kategori: Languedoc

Les vins du Tour de France, 14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene

Nettverksproblemer har gjort at dagens blogginnlegg er forsinket. Jeg holder France Telecom mistenkt for å ha solgt mer enn de har kapasitet til å levere, og at det rakner når ferietrafikken for alvor setter inn.

I går fikk sykkel være sykkel. Vi var på opera i det gamle, romerske teateret i Orange og så Tosca. Det er et 2000 år gammelt teater, 9000 tilhørere og ikke en høytaler (bortsett fra til å gi beskjeder). Det er fantastisk akustikk. Den menneskelige stemme er magisk, i alle fall med så gode sangere. Ingen høytaler kan formidle dette — og det er noe av magien i opera. Livet er mer enn sykkel. Og for så vidt gjelder vin går den minst like godt sammen med musikk som med sykkel.

Vi fulgte innspurten på radio, merket oss at de kommenterte Mark Renshaws spurt og mente at det måtte juryen se på. I dag har vi sett noen repriser. Total utelukkelse fra Tour de France var en tøff avgjørelse. Men her kommer noe av problemet med sykkel som lagsport og individuell idrett til overflaten. Å straffe Mark Renshaw ved å få tidstillegg, tape plassering og miste poeng betyr lite så lenge hans hovedoppgave er å hjelpe Mark Cavendish i spurten. Så det var vel det eneste de kunne gjøre som faktisk betyr noe.

Thor Hushovd mistet den grønne trøya, og fikk den igjen i dag. Alberto Contador viste styrke. Det er morsomt at det fortsatt er reell kamp om den gule, grønne og prikkete trøyen. Morgendagens etappe til Revel kan visstnok være litt i hardeste laget for de typiske sprinterne, i følge ekspertisen. Vi får se.

Vi skal fram til 14. etappe som starter i Revel, der 13. etappe sluttet, og ender i Ax-3 Domaines. En av mine venner i Frankrike har fortalt at målstedet egentlig heter Ax Bonascre, og at Ax-3 Domaines er et markedsføringsnavn fordi det er tre skisteder der. Det forklarer både hvorfor det er så vanskelig å finne Ax-3 Domaines på noe kart, og gåten med det underlige navnet Ax-3 Domaines. På denne etappen vil sammenlagtfavorittene igjen måtte angripe hverandre.

Igjen viser jeg til TdF Tourist Guide for turistinformasjon om dagens etappe.

Fjelletapper er ikke vinetapper. Starten er riktignok i lavlandet — i alle fall i forhold til de fjellene som kommer på slutten av etappen. Men første delen holder seg omtrent 20 km vest for vinområdene. Vi må altså en passende sykkeltur østover. Men om det ikke er så mye vin, kan syklistene regne med ganske mye vind. Ser man på et topgrafisk kart over området, er det ganske lett å forstå hvorfor.

I nord har man Massif Central, eller Montagne Noire som den sydligste delen heter. Vi ser at fjellet går fra nord-vest til syd-øst. I syd har vi Pyreneene, som vi skal stifte nærmere bekjentskap med i dagene som kommer. Denne fjellkjeden går vest til øst. Mellom disse fjellene danner det seg en trakt, og i den brede enden har vi Atlanterhavet. Vinden som blåser fra Atlanterhavet presses inn i trakten og får fart etter hvert som passasjen blir smalere. Når syklistene krysser “vindtrakten” der den er på sitt smaleste, da får de som regel en kraftig vind fra vest, altså fra høyre i sykkelretningen.

Men vi skal først og fremst holde oss til vin, ikke vær og vind. Rytterne passerer først, med en viss avstand, området Malpère. Det ligger syd-vest for Carcassone og er den vestligste appelationen i Languedoc. Navnet Malpère kommer fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein.

I denne regionen møtes “Middelhavet” og “Atlanterhavet”. Det er selvfølgelig ikke havene som møtes – vi er et godt stykke inne i landet. Men her finner man både middelhavsdruer og druer kjent fra vestlige regioner, som Bordeaux. Området fikk AOC status så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS status siden 1983. Og som nevnt merkes atlanterhavsvinden godt i området.

Mer enn 90% av vinproduksjonen er rødvin, som i hovedsak lages på druene Merlot, Cot (Malbec) og Cinsault. Merlot, som man særlig forbinder med St. Emillon og Pomerol i Bordeaux, utgjør mer enn 50% av produksjonen. Også Cot, som generelt er mer kjent som Malbec, er en drue som særlig forbindes med Bordeaux, mens Cinsault er mer vanlig rundt Middelhavet.

Resten av vinen er rosévin, som i hovedsak lages på druene Cinsault, Grenache og Lladoner pelut. Dette er drues som forbindes med Middelhavet og Rhône. Men så er da også rosévin i utpreget grad en Middelhavsvin.

Jeg har gjort flere forsøk på å få tak i vin fra Malpère, men til nå uten hell.

Litt lenger syd kommer vi til Limoux. Syklistene sykler nærmest rundt området på vest- og sydsiden, men krysser den sydlige delen mellom Espèraza og Quillan, etter å ha syklet ca 100 km. Dette området er først og fremst kjent for sin musserende vin, men det lages også en klassifisert hvitvin. Det sies, i alle fall i området, at det var her man først begynte å produsere musserende vin. Det er referanser til denne vinen i dokumenter fra 1531. Munken DOM Perrignon skal visstnok ha lært teknikken her før han reiste videre til Champagne. Champagne er nok den mest kjente musserende vinen, men både i Die og Gaillac, som vi alt har vært innom, og i Limoux, produserte de slik vin lenge før de begynte med dette i Champagne.

Blanquette de Limoux er den tradisjonelle musserende vinene. Den dominerende druen er Mauzac, som skal utgjøre minst 90%. Det er en lokal drue som, så vidt jeg vet, bare dyrkes her og i Gaillac. Det er tillatt med til sammen inntil 10% av Chenin og Chardonnay i Blanquette de Limoux. Vil man virkelig gå tilbake i tradisjonen kan man velge Blanquette Méthode Ancestrale.

Den andre musserende vinen er Crémant de Limoux. Denne er laget for å passe mer til moderne smak, men det betyr også at den ikke har det samme lokale særpreget. De dominerende druene er Chardonnay og Chenin, druer som brukes i tilsvarende viner fra mange andre steder. Disse kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90% av mosten. Det skal være minst 20%, men ikke mer enn 40% Chenin. I tillegg kan man ha Mauzac Blanc og Pinot Noir, men mengden Pinot Noir kan ikke overstige 10%.

Personlig liker jeg at noen vil gå tilbake til lokale tradisjoner. Det lages musserende vin på Chardonnay mange steder, ikke minst i Champagne. Så fra Limoux går jeg for Blanquette de Limoux.

Det lagets også en utmerket hvitvin i Limoux, med ganske mye Chardonnay.

Herfra bærer det inn mot fjellene, hvilket i praksis også vil si bort fra vinområdene. De skal først over Port de Pailhères. Det er bratt opp og vanskelige svinger ned mot Ax-Les-Thermes. Etterpå går det bratt opp til Ax-3 Domaines. Så for rytterne er det vel like greit at det ikke er så mye vin langs denne ruten.

Bildet nedenfor er fra toppen av Port de Pailhères, men utsikt nordover mot Limoux.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central

Etappen i går, 14. juli, ble vel på mange måter som ventet. Det gikk et brudd som fikk gå inn. Mange franskmenn ville markere seg, men ingen fikk det helt til. Den største overraskelsen var kanskje at Alessandro Petacchi spurtet for poeng på mellomsprinten og om poeng for 9. plassen. Det tyder på at han faktisk har seriøse planer om å fullføre denne gangen og kjempe om den grønne trøyen, ikke bare plukke noen etappeseire før han bryter.

I dag blir det nok en ny massespurt, og Thor Hushovd synes å mangle det lille ekstra som man må ha for å vinne slike spurter. Men vi skal hoppe fram til lørdag og 13. etappe som går fra Rodez til Revel og tar rytterne ned fra Massif Central.

For turistinformasjon viser jeg nok en gang til TdF Tourist Guide.

Dette er en småkupert etappe med noen tredje- og fjerdekategoritopper og ganske mange som sikkert også kunne vært gitt tilsvarende klassifiseringen. Hovedretningen er sydover og nedover.

Nord-vest for startbyen Rodez ligger vinområdet Marcillac. Det ligger i grenseområdet mellom Massif Central og høyslettene i Languedoc (administrativt er vi i Aveyron, men landskapet regnes etter det jeg forstår som en del av Haut Languedoc). Disse høyslettene ligger på kalkfjell, områder som franskmenn kaller causse.

På en måte er det litt synd at man bare gjør et hopp fra Mende til Rodez, for det betyr at man hopper over disse store kalksteinsområdene som en gang var havbunn. Kalksteinen er ganske bløt og porøs. Så i dette området finner man dype canyons, som franskmenn kaller gorge (hals), med Gorges du Tarn som en av de mest spektakulære. I området er det også flere flotte dryppsteinshuler. Men alt dette får være til en annen gang, og rent vinmessig finner man ikke noe av interesse mellom Mende og Rodez — så i forhold til dette har vi ikke gått glipp av noe.

Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOC-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.

90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen beskrives som dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring. Det finnes p.t. ingen viner fra Marcillac på Vinmonopolet — i alle fall har ikke jeg klart å finne noen. Jeg har forsøkt å få tak i vin fra Marcillac her i Frankrike, men uten å lykkes. Man må nok nærmere produksjonsområdet for å finne et utvalg av vinen.

I området produseres osten Laguiole som skal passe godt sammen med en Marcillac.

Traseen videre går utenom vinområdene. Man passerer etter ca 75 km en drøy mil øst og sør for Albi, en by som Tour de France har vært innom noen ganger. Her er vinområdet Gaillac. Dette er et av de eldste vinområdene i Frankrike. Her har det vært produsert vin fra romertiden, kanskje enda lenger.

Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. I tidligere tider, da man ikke var så nøye med slikt, ble vin fra Gaillac blandet inn i Bordeauxviner for å gi denne litt mer tyngde, og vinen ble dermed solgt som Bordeauxvin. I dag ville en slik praksis ha skapt store overskrifter og blitt betegnet som en vinskandale.

Selv om det ikke er så veldig langt mellom Marcillac og Gaillac, og syklistene har syklet nord-syd, har vi nå flyttet oss fra et av de vestligste vinområdene i øst, til det østligste i vest. Mens Marcillac ligger i den vestlige avslutningen av høyslettene i Languedoc og ser mot Middelhavet, danner Gaillac den østlige avslutningen av Aquitaine-bassenget og ser mot Atlanterhavet. De ligger rygg mot rygg og ser hver sin vei. Mellom disse ligger den sydligste utløperen av Massif Central, Montagne Noire. Det er ikke spesielt høyt, men det er mens de krysser dette området at syklistene skal over to fjerde- og en tredjekategoriklatring.

Størstedelen av vinområdet ligger vest for Albi, og det er også her vi finner det beste området, Gaillac Premières Côtes. Men det er også et lite område øst for byen. Syklistene vil være så vidt innom dette etter ca 80 km, når de passerer landsbyen Mouzieys-Tulet.

I Gaillac produseres det mange typer vin: Rød, hvit, rosé og musserende. Det produseres en helt spesiell musserende vin med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. (Simpel musserende lages etter brus-metoden, hvor kullsyre tilsettes under trykk. Men slik vin er det ikke verdt å snakke om, langt mindre å drikke.) Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig er det en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise tilsettes ikke sukker. Det er kun naturlig sukker fra overmodne druer. Det gir en ganske karakteristisk smak (her må jeg medgi at jeg så langt ikke har smakt vinen, og kan bare gjengi andres beskrivelse).

Det har vært sagt at det produseres så mye ulik vin i Gaillac, og at de må bestemme seg for hva de vil.  Helen Savage beskriver det slik i sin vinblogg:

“Gaillac is learning to be different. Its vineyards along the Tarn Valley in South West France were first planted by the Romans and it remains a land of proud traditions as well as of generous people. And it’s upon that long tradition that some growers there are daring to build a platform for future success.

(…) but Gaillac is a crossroads in more than one sense. Its splendid climate (…) is a unique mix of Atlantic, Mediterranean and Continental influences. Its vignerons can grow grapes suited to all three and make almost every style of wine imaginable, including pétillant (perlé), sparkling, dry and doux (but not liquoureux) whites, rosés, light, primeur summer-drinking reds and others high in tannin and extract that cry out for careful cellaring. It’s almost too easy. But that’s why they now have to make hard choices and leave others to grow Gamay, Merlot or Sauvignon Blanc. In a fiercely competitive market their future lies in doing what only they can do – and in making the most of their special red varieties Duras and Braucol (sometimes called Fer Servadou) and the local white varieties Loin de l’Oeil and Mauzac. Duras, for example, features in no other appellation. Gaillac wines taste like no others; and the best, almost all from these four grapes, are now beginning to make UK critics sit up and take notice.”

Det er ikke vanskelig å være enig i at Gaillac ikke blir spesielt interessant om de følger vinverdens svingende moter og produserer samme type vin som de produserer mange andre steder. Det er de lokale tradisjonene som gjør området interessant. Det får meg til å tenke på vår guide da vi for noen år siden besøkte Mondavi i Napa Valley (California). Hun sa omtrent noe slikt:

“Vi må bare erkjenne at man i Europa har 400 års forsprang når det gjelder å finne ut hvilke druer som gir best resultat på de ulike områdene.”

Det ville være for dumt om Europeiske produsenter glemmer denne kunnskapen og heller forsøker å konkurrere med mainstream vin etter skiftende moteretninger. Heldigvis synes pendelen å være på vei tilbake fra at alle skulle produsere vin på Chardonnay, Cabernet Sauvignon, Merlot og andre populære druer. Hvem er egentlig interessert i en Cabernet Sauvignon fra et område i Frankrike som de færreste har hørt om? Men kan de by på unike og interessante produkter, da blir det noe annet.

Vinmonopolet har en rød Gaillac, en Flavin Gaillac 2007. Min vin for dagen er en rødvin kalt Les Gravels fra Domaine Rotier, årgang 2005. Den er laget av 30% Duras, 25% Barucol, 35% Syrah og 10% Cabernet Sauvignon. Det ligger ikke noe mer bak valget av akkurat denne vinen enn at det var den Gaillac-vinen som vinhandleren hadde.

Vil man ha litt niste på veien så går i alle fall første del av traseen gjennom produksjonsområdet for Roquefort.

Langesonen for mat er like etter at syklistene har forlatt Gaillac. Men jeg tviler på at de får servert noe av vinen fra området.

Målbyen Revel ligger ca 20 km nord-vest for vinområdet Cabardès. Det er hit man må for å finne den mest lokale vinen ved målgang. Området ligger like ved Carcassonne, som så absolutt er verdt et besøk om man er på de kanter. Dette er omtrent så langt vest man kommer i Languedoc-Rousillon, og klimamessig møter Middelhavet her noe fra Atlanterhavet. I Cabardès brukes både de typiske “middelhavsdruene” grenache og syrah, og “Bordeaux-druene” merlot og cabernet-sauvignon. I vinene kombineres kraften fra det solrike middelhavsområdet med elegansen fra Aquitaine.

Skal man være riktig pirkete, så ligger den aller sydligste utløperen av Montagne Noire mellom Revel og Cabardès. Så Revel tilhører, i likhet med Gaillac, det øsligste av syd-vest, mens Cabardès er det vestligste av det franske Middelhavsområdet. Men så pirkete bør man vel ikke være.

Jeg har ikke funnet noen viner fra Cabardès i Vinmonopolets lister.

På den siste delen av dagens etappe må rytterne regne med en del vind fra vest. Siden etappen har en sløyfe mot vest på slutten, vil det bli motvind, sidevind og medvind inn mot mål — om været er som det pleier. Men det blir mer vind og mindre vin i morgen, så da skal vi komme tilbake til dette.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade

Når dette publiseres er det 14. juli og Frankrikes nasjonaldag. Syklistene sykler fortsatt i Alpene,  selv om de hardeste Alpe-etappene er unnagjort. Jeg har vaklet litt i vinvalget for denne dagen. Savoie eller champagne? Det er to hovedtyper av kompromisser: “Verken-eller” og “både-og”. Stort sett liker jeg best typen “både-og”, og det er det jeg vil gå for i dag: Savoie og champagne.

Og jeg skal selvfølgelig se på fyrverkeriet i kveld. Jeg liker langt bedre det profesjonelt gjennomførte, offentlige fyrverkeriet fremfor fulle og gale nordmenn som sender opp sitt puslete, men akk så risikable privatfyrverkeri.

Gårsdagens etappe startet akkurat slik jeg hadde håpet. Thor Hushovd stupte ned bakkene og sikret seg 6 poeng i den første mellomsprinten, og trygget dermed grepet om den grønne trøyen. At han stupte i bakken like etter likte jeg ikke fullt så godt, men det gikk visst bra. Så får vi se hvordan spurten blir på den 11. etappen torsdag.

Etappen ble veldig spennende helt til siste slutt. Kampen mellom Andy Schleck og Alberto Contador er fortsatt åpen. De vil neppe gå i strupen på hverandre igjen før på søndag. Men da bør Contador angripe. Cadel Evans er ute av tetkampen — akkurat det synes jeg er litt synd. Men sånn er det. Jeg lurer på hva syklister egentlig er laget av. Det var andre etappe han syklet med brudd (brist?) i armen. På fransk TV var det jubel for fransk etappeseier og fransk klatretrøye.

Men vi skal fram til 12. etappe, som er en av de store vinetappene. Den sykles fredag 16. juli. 12. etappe starter i Bourg-de-Péage og ender i Mende.

For turistinformasjon er det fortsatt TdF Tourist Guide som gjelder.

Startbyen har et underlig navn: Det betyr noe slikt som “Bompengeby”, et navn byen har hatt siden middelalderen fordi man der krevet bompenger for å krysse broen over elven Izèr. Den ligger litt øst for Valence, og litt utenfor de kjente vinområdene. Men etter bare 12,5 km er det all grunn til å gjøre et stopp for vin og sjokolade. Tain l’Hermitage er ikke i seg selv en veldig spennende by. Men den ligger i hertet av vinområdet Hermitage og det er hjemstedet for en av verdens fremste sjokoladeprodusenter: Valrhona.

Man skiller gjerne mellom det sydlige og nordlige Rhône. Det sydlige er syd for Montelimar, og kalles Côtes du Rhône Méridionales. Årets Tour de France er ikke innom denne delen. Den nordlige, som vi er i nå, strekker seg fra Valence og nord til Vienne. Dette kalles Côtes du Rhône Septentrionales. Mellom Montelimar og Valence er det noen små klassifiserte områder der Drôme renner ut i Rhône, i tillegg til områder lenger opp i Drôme-dalen (som vi var innom i går). Men ellers ikke noe. Det området vi nå er inne i konkurrerer med Bordaux-etappene på slutten av touren om å være de mest spennende etappene rent vinmessig. Noen vil kanskje mene at Champagne er finere enn Rhône, men det er ikke like variert.

Som i flere av de store og gode vinområdene er klassifiseringen i Rhône hierarkisk. Basisklassifiseringen er AOC Côtes du Rhône. Noen områder som produserer litt bedre vin klassifiseres som Côtes du Rhône Village. På nivået over dette er det noen områder som klassifiseres som Côtes du Rhône med tillegg av kommunenavn, som f.eks. Côtes du Rhône Village Laudun. Det øverste nivået er områder som er eget crus, altså har en egen AOC-betegnelse. Den aller mest kjente av disse er Châteauneuf-du-Pape, som ligger mellom Avignon og Orange. Alle klassifiserte områder i nord er egne crus. Det er ingen formell rangering mellom de ulike crus, men det er ingen tvil om at “noen er likere enn andre”.

For å illustrere en side ved hierarkiet kan vi gå tilbake til det jeg skrev i går om at man i Cornas bare produserer rødvin med 100% Syrah. Det er en sannhet med en liten modifikasjon. Man kan også bruke andre Rhône-druer, og man kan produsere hvitvin. Men da må vinen selges som Côtes du Rhône, og ikke som Cornas. Og da oppnår man ikke på langt nær de samme prisene.

Tyngdepunktet i det nordlige Rhône er der vi er nå: I Tain l’Hermitage.

Rhone-dalen er en riftdal. Det er en sprekk mellom to geologiske formasjoner og ikke en dal gravd ut av is eller vann (selv om den store elven nok også har gjort sitt til å forme dalen). Geologien er svært ulik på de to sidene av elven. På østsiden, eller venstrebredden som franskmenn ynder å kalle det, har vi Alpene. Alpene er ungt fjell som fortsatt vokser. Det er dannet ved at Afrika presser mot Europa og skyver Italia foran seg. I “sårkanten” reiser Alpene seg. Her oppe er sandstein og leire som dominerer på venstresiden.

Massif Central, vest for Rhônen, er gammelt fjell — i stor grad av vulkansk opprinnelse. Dette er selvfølgelig grovt forenklet. Men det gjør at jordsmonnet og det som fraskmenn kaller terroir er ganske ulikt på de to sidene av elven. På høyrebredden er det her for det meste gneis.

Men fullt så enkelt er det selvfølgelig ikke. Rhônen fører meg seg store mengder løsmasse – ca 2 mill tonn pr år. Det blir omtrent 5.000 lastebiler om dagen, om vi regner 10 tonn pr bil. Tidligere var det enda mer. For noen millioner år siden løp Rhinen ut i Rhône gjennom Saône-dalen. Mye av det elven tar med seg blir med ut mot havet, og det bidrar til delta-området Camargue og de fine sandstrendene langs kysten.  Men en god del avsettes i dalen. I nord er Rhône-dalen ganske smal, hvilket vil si at vannet renner fort og avsetningene blir ikke så store. Når dalen vider seg ut litt lenger sør legger elven igjen mer.

For tre millioner år siden var området, i alle fall de lavere deler, dekket av hav. Det er derfor også store sedimentære kalkområder på begge sider av Rhônen, men litt lenger syd enn vi er nå. Og fjellene har nok blitt rotet en del sammen ved jordskjelv og andre geologiske aktiviteter. I et geologisk grenseområde som dette blir forholdene sammensatt og komplisert. Eller rotete, om man foretrekker å si det på den måten.

Selve Hermitage er en sydvendt skråning rett bak byen Tain l’Hermitage. Det er en forkastning som har gitt et stykke gneis på Rhônens venstrebredd. Om vi ikke skal grave oss alt for dypt ned i detaljene, kan vi si at Hermitage er et stykke av høyrebredden som har flyttet seg til venstrebredden — eller kanskje er det bedre å si at elven har funnet sitt løp på høyresiden av denne forkastningen.

Beliggenheten gjør at  området får mye sol og ligger i le for de kalde vindene som kan blåse nedover Rhône-dalen, le Mistral. Som for flere av de beste vinområdene har man delt det inn i ulike parseller med litt ulik geologi, uten at hver parsell er gitt en egen klassifisering. Men det vil føre for langt å gå inn i disse detaljene i denne sammenhengen. Hermitage er kjent for sine kraftige, maskuline rødviner, laget på Syrah-druer. Men det produseres også interessant hvitvin.

Christer Berens beskriver Hermitage bl.a. slik i “Vin, helt fransk”:

“Vinene er blant de beste i verden, og derfor aldri billige, men nesten alltid minneverdige. (…) det er flere enn meg som har tatt feil av en gammel hermitage og en fin bordeaux, for hermitage blir bare mer og mer elegant med årene.”

Vinmonopolet kan by på åtte røde Hermitage fra 319 til 600 kr pr flaske. De har to hvite til henholdsvis 366 og 451 kr.

Holder vi oss til boken fra Le Figaro er det to produsenter av Hermitage som er “mytiske”. Chapoutier betegnes som “mytisk” for sine Rhône-viner generelt, og for sine ulike Hermitage-viner spesielt. I tillegg betegnes Hermitage fra Domaine Jean-Louis Chave som “mytisk”. Domaine Paul Jaboulet Aîné betegnes som en vin “for de store anledninger” for sine Rhône-viner generelt og sine Hermitage spesielt. Domaine Marc Sorrel produserer en Hermitage “for de store anledninger”.

Hvis man ikke ønsker å gå så høyt opp på prislisten som man må for en god Hermitage, kan Crozes Hermitage være et alternativ. Det er vinmarkene rundt Hermitage. Geologisk er vi nå på venstrebredden, i alle fall for størstedelen av området. Det er et større område og det gir ikke en like stor vin. Men det er fortsatt en utmerket representant for Rhôneviner. Igjen kan vi la Christer Berens beskrive vinen:

“Smaken kan tidvis være like kraftig som en hermitage, men den har aldri samme finessen. Ofte meget god valuta for pengene, men hold deg til kjente produsenter og være forsiktig med å kjøpe den på tax-free eller supermarked, for det finnes mange dårlige produsenter som bare prøver å profitere på det fine navnet.”

Blant produsenter kan vi her først minne om  Chapoutier og Domaine Paul Jaboulet Aîné. Av de som alltid gir god kvalitet er Domaine des Entrefaux, Domaine des Hauts-Chassis, Domaine du Murinas, Domaine Etienne Pochon og Domaine des Remizières, fortsatt i følge Le Figaro. De har også listet noen atypiske viner, men jeg synes vi i denne sammenhengen får holde oss til det som er typisk for området.

Man forbinder Rhônen først og fremst med rødviner. Men det lages også gode hvitviner, selv om disse ikke er like kjent. Hvit hermitage er en vin som må lagres for å komme til sin rett — gjerne 10 år eller mer. De som kan mer om slikt enn meg sier at denne type hvitvin lukker seg etter et par år, for så virkelig å blomstre når den har fått ligge en del år til. Denne vertikalsmakingen av Chave Hermitage Blanc fra Dagens Næringsliv kan gi noen inntrykk, selv om den er syv år gammel og ikke gir noen indikajson om hvordan de ulike årgangene er i dag. Her er Christopher Mostues smaksnotater for en årgang 2005.

Da jeg nylig hentet opp en kartong vin fra Chapoutier, som jeg ikke helt husket innholdet av, viste det seg at jeg bl.a. hadde hvit hermitage årgang 2002. Det er slike slag livet gir. Det er nesten like ille som da jeg hadde samlet noen flasker 1955-årgang armagnac til min 50-årsdag.  Jeg trodde jeg hadde fem flasker. Men da jeg hentet dem opp viste det seg at det var syv…

Det begynner å bli lenge siden sist jeg smakte hvit hermitage. Men jeg drakk nylig en hvit Châteauneuf-du-Pape fra produsenten Chateau de la Gardine årgang 2001, en hvitvin laget på druen Rousanne, som også benyttes i Hermitage og Crozes Hermitage. Selv om den kommer fra et området litt lenger syd i Rhônedalen gir den et visst inntrykk av hva en god, hvit Rhône-vin laget på Rousanne kan by på. Hvit Hermitage er neppe noe dårligere. Ni år er en anseelig alder for en hvitvin, men denne hadde tålt det meget godt og hermitage skal tåle det bedre. Det var ikke akkurat en syrefrisk og lett hvitvin som man drikker på terrassen en varm sommerdag, men til mat som krever litt kraftigere hvitvin var den et meget godt valg.

Valrhona er en relativt liten produsent av stor sjokolade. Dette er en produsent som setter kvalitet over alt annet. Det er denne sjokoladen som er basis for kreasjonene til konditorer som Sverre Sætre og Pascal, og Pierre Hermé om man drar til Paris. Valrhona Manjari, en 64% sjokolade laget på bønner fra Madagaskar og som har en liten smak av røde bær, er min favorittsjokolade.

I Norge er deres sjokolade relativt lett å få tak i (i alle fall om man bor i Oslo). Min erfaring er at det er mye vanskeligere å finne Valrhona-sjokolade i Frankrike enn i Norge. Om jeg har forstått det rett er det Jacobs som importerer den til Norge. Ønsker man litt større kvanta bør man kjøpe den der, fordi man der får sjokoladen i større pakninger enn man finner i de fleste andre butikker. Men billig er den ikke.

For noen år sin hadde jeg gleden av å delta på et firedagers sjokoladekurs hos Valrhona. Under en omvisning som introduksjon til kurset syntes jeg det var interessant å høre at de kjøper opp gammelt produksjonsutstyr når andre sjokoladeprodusenter moderniserer. Dette setter de i stand og setter inn i sin egen produksjon. De sier at de ikke klarer å få den kvaliteten de vil ha med moderne produksjonsutstyr. Jeg antar at moderne teknologi ikke kan erstatte dyktige fagfolk med stor grad av manuell kontroll over prosessen — men da må man også være villig til å betale for å ha dyktige fagfolk.

Jeg ville nok ha valgt noen plater Valrhonasjokolade fremfor kjedelige power-bars, i alle fall så lenge jeg ikke selv skal fortsette 198 km på sykkel, men nøye meg med å se på at andre gjør det. Rødvin og mørk sjokolade er ingen dum kombinasjon, men jeg ville nok valgt en litt søtere variant enn den man typisk finner i Rhônedalen.

Syklistene krysser Rhonen til nabobyen Tournon-sur-Rhône på den andre siden av elven. Det er på mange måter en mer interessant by å besøke enn Tain l’Hermitage. Men den mangler Hermitage og Valrhona. Vinmessig har vi nå havnet i Saint-Joseph. Den har mye til felles med vinen fra Crozes-Hermitage. Det blir sagt at Saint-Joseph er laget for å drikkes mens man venter på at vinene fra Hermitage og Côte Rotie (som ligger lenger nord på høyrebredden) skal bli modne. Også som produsenter av Saint-Joseph vil jeg starte med å nevne Chapoutier og Domaine Paul Jaboulet Aîné. En Saint-Joseph for de store anledninger er, stadig i følge Le Figaro, Domaine Pierre Gaillard. Videre fremheves Domaine de la Côte Sainte-Epine som en produsent som alltid leverer god kvalitet.

Jeg har mer god vin fra denne delen av Rhônedalen enn vi kan drikke til en etappe. Hva jeg velger vet jeg ennå ikke. Men rød hermitage er ikke noen sommervin, så det blir det nok ikke. Det blir kanskje en hvit Saint-Joseph.

Av vinhandlere i Tain l’Hermitage fremhever Le Figaro:

Compagnie de l’Hermitage
7, place du Taurobole
26600 Tain-l’Hermitage

Disse produsentene har utsalg med vanlig åpningstid (man kan handle hos flere, men hos de fleste bare etter avtale):

Maison Chapoutier
18, avenue du Dr-Paul-Durand
26600 Tain-l’Hermitage

Paul Jaboulet Aîné
Les Jalets, route Nationale 7, BP 46
26600 La Roche de Glun

Fra Tournon-sur-Rhône går turen inn i Massif Central, først i Ardeche. Jeg har fått mitt første inntrykk av Ardeche gjennom franskboken Par Ici. Hovedpersonene her var fra Aubenas (hvor det var målgang i 2009), men flyttet til Lyon fordi det ikke var arbeid å få i Aubenas. Ardeche ble beskrevet som et avfolkingsområde med med karrig jord og dårlige forutsetninger for landbruk. Boken kom på 1980-tallet. Folketallet begynte å ta seg noe opp på 1990-tallet. Men fortsatt er det en karrig og lite befolket del av Frankrike. Årets etappe går litt lenger nord enn den gjorde i 2009.

Ser man på turistinformasjon fra Ardeche fremhever de sin vin. Det har de grunn til. Men dette er Rhône-vin fra høyrebredden, altså vest-siden av elven. Foruten den tidligere nevnte Saint-Joseph omfatter det Cornas, Saint-Péray og Côtes-du-Vivarais, samt noe vin klassifisert som Côtes-du-Rhône. Når man klatrer opp på fjellplatået og inn i det som landskapsmessig kan kalles det egentlige Ardeche, forlater man de interessante vinmarkene.

Ardeche er hovedområdet for produksjon av kastanje. Vil man servere grillet kastanje og spise som snacks eller som tilbehør til en rett, kan man ta med seg noen fra Ardeche.

Fra Pradelles til Langogne følger etappen traseen til  Chemin de Stevenson. Det er den ruten Robert L Stevenson fulgte på sin tur gjennom Les Cévennes i 1878 og er en av del klassiske fotturene i området. Turen går fra Le Monastier sur Gazeille og sydover til St Jean du Gard. Robert L Stevenson brukte 12 dager på turen og skrev om den i boken Travels with a Donkey in the Cevennes.

Mellom Pradelles og Langogne krysser rytterne grensen mellom Haut Loire og Lozère, og dermed også grensen fra regionen Auvergne til Languedoc-Roussillon. Men selv om Languedoc-Roussillon er det område i verden hvor det produseres mest vin, så produseres det ikke vin over alt. Lozere er et av de tynnest befolkede departementene i Frankrike. Her dyrkes det ikke mye vin — i alle fall ikke klassifisert vin.

Mende er prefecture, altså departementshovedstad i Lozère. Det er ingen vinproduksjon av interesse i området. Man får enten ta med seg Rhône-vin fra første del av etappen, eller hente litt vin fra lenger syd langs Rhônen eller i Languedoc-Rousillon.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc -- det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale - Champagne!

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Lourdes – grotten som ble en gullgruve

11. februar 1858 fortalte den da 14 år gamle bondejenta Bernadette Soubirous at hun hadde sett en dame i grotten Massabeille, en drøy kilometer fra byen Lourdes. Bernadette hadde etter dette en rekke slike syner. Selvfølgelig var omverden først særdeles skeptisk, og skepsisen ble neppe mindre av at hun var en fattigjente med en alkoholisert far og som selv ikke fremsto som spesielt oppvakt. Men hun unngikk å bli sperret inne på et sinnsykeasyl — i dag hadde hun nok ikke unngått psykiatrien. Den katolske kirke anerkjenten hennes syner i 1862.

Damen i Bernadettes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i vannet fra kilden i grotten. I følge legenden skal også folk som har drukket av vannet i kilden ha blitt friske. Dette såkalte underet i Lourdes er grunnlaget for dagens pilegrimsindustri i Lourdes.

Vi havnet Lourdes fordi vi hadde krysset Pyreneene fra Spania og måtte velge et passende sted å overnatte. I den grad det hadde preg av en pilegrimstur for vårt vedkommende var nok kjente fjell fra Tour de France viktigere mål enn Lourdes. Lourdes lå passende til på veien mellom mellom Col d’Aubisque og Col du Tourmalet. Siden Lourdes var kjent for noe, mens de stedene som i praksis var alternativene ikke var kjent for noe som helst og knapt funnet verdig en bisetning i guidebøkene, valgte vi Lourdes.

I Pyreneene er det mange varme kilder. Vi kjenner det igjen i stedsnavn som Ax-les-Thermes, Bagnères-de-Luchon, Bagnères-de-Bigorre, Les Eaux-Chaudes og Eaux-Bonnes, for å nevne noen. På 1800-tallet reiste Europas overklasse til slike steder. Men nå reiser man heller til “Syden”, hvor det er sol og varmt i vannet. Om vinteren ligger “Syden” mye lenger sør enn Frankrike, og innlandet i Pyreneene kvalifiserer kvalifiserer uansett ikke som “Syden”. Til det ligger det for langt fra sjøen. (Og Frankrike er vel uansett ikke “Syden” i Are Kalvøs betydning av ordet.)

Noen av kurstedene har klart å “omskolere” seg til skisteder. Men der forholdene ikke ligger til rette for skisport ligger de stort sett som forfalne minner om fordums storhet. Dalene er V-daler gravd ut av vann, som ofte er bratte og trange — og hvor solen ikke alltid så lett slipper til. De er ikke som våre brede, is-skurte U-daler. Mitt inntrykk er at disse i dag tiltrekker seg noen raftere og en del syklister som vil sykle bakker, kanskje også noen klatrere. Men det synes ikke å være nok til å holde liv i en turistindustri utenom skistedene.

Jeg kan ikke påberope meg noen inngående kunnskap om Pyreneene. Men mitt inntrykk er at været ofte skifter brått når man kommer over toppen. Og det er vel ikke overraskende at været synes å være bedre på sydsiden mot Spania enn mot nord og Frankrike — selv om det også på fransk side er sydvendte dalsider. Jeg antar at luften som kommer inn fra Atlanterhavet i nordvest drar med seg fuktighet, som lett blir til tåke og regn når den presses opp langs fjellsiden og avkjøles. Luften fra de spanske høysletter på sørsiden er nok både varmere og tørrere.

Lourdes er unntaket. Her har grotten blitt en gullgruve og vannkilden en kilde til store inntekter.

Over grotten er det bygget en stor katedral. Det er et nedre nivå i plan med (og i forlengelsen av?) grotten, og en mer vanlig katadral over denne. Langs kanten er det mange kraner/ drikkefontener hvor man kan drikke og fylle opp sine kanner med vannet. Det er også badeanlegg for de som vil ha mer vann. Det er sykehus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyttet til Bernadettes kilde.

Lourdes har 15.000 innbyggere. Men hvert år kommer det 5 millioner pilegrimer og andre besøkende til byen. Lourdes er den byen i Frankrike som har størst hotellkapasitet, nest etter Paris. Går man i sentrum er det hotell på hotell på hotell, samt souvenirbutikker. De fleste hotellene er ganske enkle. En- og to-stjernes hoteller dominerer. Pilegrimer er åpenbart ikke så veldig kravstore når det gjelder hotellstandard. Det samme kan nok sies om restaurantstandarden på stedet.

Vi bodde på Best Western Hôtel Beauséjour, et 3-stjerners hotell som ligger rett ved jernbanestasjonen. Vi valgte det etter litt søking på nettet. Det var greit nok, men det skulle vise seg at det lå litt langt fra beivenhetenes sentrum — en drøy kilometer. Skulle jeg havne i Lourdes en gang til tror jeg at jeg vil velge Grand Hotel Moderne, et 4-stjernes hotell midt i sentrum som skriver sin historie tilbake til 1896.

For en ikke spesielt troende person var Lourdes et underlig skue.Den turistbrosjyren vi fikk stukket i hånden hadde tittelen “Pilegrim for en dag” og hadde forslag til komplett dagsprogram.

I følge Wikipendia har stedet blitt kalt den katolske kirkes svar på Disneyland. Disneyland er kanskje mer polert i stilen. Selv fikk jeg assosiasjoner til gamle britiske badebyer som hadde sine beste dager før det ble billig å fly til land hvor det er varmt i vannet. Slik sett kan Lourdes minne om en del andre steder i Pyreneene. Men det er langt større aktivitet og mer liv her. Det er mye folk og souvenirbutikker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hellige hjerte”.

Religiøse souvinerer var selvfølgelig helt dominerende. Man kunne få statuer av Bernadette, men også vannflasker og kanner i ulike størrelser som man kunne fylle med vann fra den hellige kilden.

Pilegrimer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slekninger og venner som ikke kan ta turen selv. Men flyselskapenes regler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjelder også for hellig vann, så det er ikke lenger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bokser peppermyntesukkertøy laget med vann fra denne kilden. Jeg har ikke noen særlig tro på at peppermyntesukkertøy laget med hellig vann ha noen annen virkning enn annet peppermyntesukkertøy. Men det var en artig souvenir.

Om byen har noe natteliv, vet jeg ikke. Det er ikke ofte jeg utforsker dette. Men jeg tviler på at de som er ute etter et heftig natteliv har noe særlig å hente i Lourdes. Det er ikke den type turister som oppsøker stedet, og jeg så heller ikke noe som kunne minne om en nattklubb blant alle hotellene, kafeene og souvenirbutikkene. Men jeg lette ikke akkurat etter dem heller.

Byen er internasjonal. Over alt ser man skilt som forteller at man snakker engelsk, tysk, nederlandsk, alsacisk, spansk, italiensk, osv. Sannsynligvis er det folk fra det landet som driver butikken. I alle fall støtte vi på folk i butikker som gjerne snakket italiensk, men som snakket et heller dårlig fransk.

Pilegrimsreiser ser ut til å være big business. Mange flyr inn til flyplassen Aéroport de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passesjerene som bruker denne flyplassen er pilegrimer til Lourdes. Det går fem TGV (høyhastighetstog) direkte fra Paris hver dag. Busslast på busslast med pilegrimer kommer til byen, og mange kommer selvfølgelig med bil.

De som tilhører samme reiseselskap er ofte utstyrt med caps, skjerf eller annet som viser hvilket reiseselskap de tilhører. På den måten blir det lettere for reiseselskapets hyrder å holde orden på sin hjord. Man skal selvfølgelig fotograferes og gjøre alt andre turister gjør, i tillegg til å besøke kilden, delta på messe m.m. Når pilegrimshandlingene er unnagjort hygger man seg gjenre med en øl på en av stedets mange cafeer eller barer — gjerne midt i kirketiden.

Vi kom til Lourdes lørdag kveld, og tok stedet nærmere i øyesyn søndag formiddag. Vanligvis er ikke dette det beste tidspunktet å besøke et sted. Men når det er det religiøse som her hovedattraksjonen, da er det på søndag formiddag det virkelig skjer. Så her var det kirkelige prosesjoner og stor messe, i tillegg til alle pilegrimene.

For egen del må jeg medgi at det virker et sted mellom absurd og grotesk når man kommer trillende med folk i rullestoler, eller endog i sykesenger for at de skal kunne drikke av eller bade i vannet fra kilden. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offisielt anerkjent 67 mirakuløse helbredelser som ikke tilskrives annet enn vannets helbredende virkning, om man skal tro Wikipedia.

Jeg valgte å holde en viss avstand til stedets viktigste attraksjoner som grotten, kilden og de mange drikkefontener hvor man kan få vann fra kilden. Jeg er som nevnt ikke en spesielt troende person. Men jeg har respekt for andres tro og andre religion. Pilegrimer kommer sikkert i alle varianter, fra de som stikker innom når de likevel er på disse kanter, til de for hvem besøket har meget stor personlig og åndelig betydning. Uansett hva jeg måtte mene om troen på kildens og vannets virkning, så vil jeg ikke gå i veien for og forstyrre de for hvem dette er viktig.

Andorra

Jeg har alltid vært fascinert av de små lilleputstatene som på en eller annen merkelig måte har overlevd inneklemt mellom de store. I Europa har de store stater jevnlig vært i krig med hverandre i hundrevis av år og grensene har blitt flyttet mange ganger. Man skulle tro at lilleputstatene var blitt valset ned uten at stormaktene knapt merket det. Men noen har altså overlevd. Andorra er en av dem.

Andorra ligger i Pyreneene og har knapt 84.000 innbyggere. Det er mer enn det dobbelte av vår EØS-partner Lichtenstein (som har 35.000). I areal er Andorra nesten tre ganger så stort. Så om vi i Norge tar EØS-samarbeidet alvorlig bør vi ikke smile alt for overbærende til et land som Andorra.

Pyreneene er en bratt barriere mellom Den iberiske halvøy og det kontinentale Europa. Det er Afrika som presser på og skyver Iberia foran seg. Den afrikanske og den europeiske kontinentalplaten kolliderer, og i sårsonen reiser Pyreneene seg. Det er en relativt ung fjellkjede som fortsatt vokser. Det er akkurat det samme som skjer litt lenger øst, der Italia presses mot Europa og Alpene har dannet seg i kollisjonssonen.

Det er ikke lett å passere Pyreneene. Man kan passere langs Middelhavskysten i øst eller langs Atlanterhavskysten i vest. Ellers utgjør fjellet en ganske uoverstigelig barriere. Men det er noen pass som er fremkommelige. Andorra ligger i et av dem. Jeg har ikke fått satt meg godt inn i Andorras historie. Men det er nærliggende å tro at den handelsstrategiske beliggenheten har gjort at man har kunnet kontrollere handelen gjennom passet og dermed kreve toll på varer som passerte. Det er en tilsvarende strategisk beliggenhet som gjorde at Caracassonne kunne vokse seg stor og sterk på å kontrollere handelen mellom Atlanterhavskysten og Middelhavskysten. Men beliggenheten har nok også gjort stedet relativt lett å forsvare.

Slik land har gjerne overlevd enten fordi de har vært en uinteressant bakevje, eller som et slags historisk kompromiss. For Andorras vedkommende er det en blanding av begge deler, om jeg har forstått det rett. Andorra har, men sin isolerte beliggenhet, stått på siden av de viktige begivenheter i Europas historie. Det er bare Frankrike og Spania som har brydd seg.

Frankrike og Spania har vært i krig med hverandre mange ganger, men ingen av dem har kunnet akseptere at den andre har fått kontrollen over dette strategisk viktige området. Dermed har det kunnet beholde en selvstendighet som et slags balansepunkt i den historiske terrorbalansen mellom de to stormaktene.

Fra 1278 til 1982 var landet et co-principat, altså med to prinser som styrte sammen. Den ene var biskopen i Urgell, på den spanske siden. Den andre var greven av Foix, men dette ble senere overført til det franske statsoverhodet. I 1982 ble det innført et demokrati med eget parlament og egen regjering. I 1993 frigjorde landet seg helt fra Frankrike og Spania, selv om co-principatet er beholdt som et symbolsk styre.

Jeg har bare vært i Andorra om sommeren. Men som turiststed er det først og fremst et vintersportssted. For den som virkelig vil bli påskebrun må Pyreneene være et flott område for skiferie. Man er ganske høyt til fjells (men ikke like høyt som i Alpene), og man er på samme breddegrad som den Franske middelhavskysten.

Skal man kjøre inn i Andorra, og jeg vet ikke andre måter å komme dit på, så er veien fra Frankrike langt mer spektakulær enn veien fra Spania. Det er en skikkelig fjellovergang. Man kan også velge tunnel i stedet for å kjøre over fjellet, men det gjør man ikke som turist. Derfor bør man i alle fall velge den ruten enten ut eller inn. Veien til og fra Spania går bare gjennom dalen til høysletten ved Urgell.

På fransk side, før man begynner på turen over fjellet om man kommer fra øst, passerer man Llivia. Det er en spansk enklave inne i Frankrike — altså et lite stykke Spania som ligger som en øy inne i Frankrike. Jeg har fortsatt ikke helt forstått hvorfor den er der. Det har noe å gjøre med traktat om Pyreneene, og at Llivia var en del av Catalonia. Men mens Andorra har en strategisk beliggenhet som i noen grad kan forklare dens status, så er Llivia bare en sirkel midt på en fransk høyslette.

Hvis du først er der, så ta gjerne en tur bort fra shoppingsentrene i Andorra la Vella. Som sykkelentusiast måtte jeg denne gangen ta en tur opp til Arcalis, som der det stedet hvor 7. etappe endte i Tour de France 2009. Det var på den etappen Alberto Contador rykket fra Lance Armstrong på slutten. Men enten man er interessert i sykkel eller ikke, det er et flott sted i fjellet.

Byene, først og fremst hovedstaden Andorra la Vella, fremstår i dag som gigantiske tax-free kjøpesentre. Småstater kan gjøre seg interessante for innbyggere fra omkringliggende land, og ha gode inntekter fra penger som disse legger igjen. Land som må leve av egen befolkning kan ikke satse på at andre betaler litt. Folk som røyker kan nok spare mye på å kjøpe sin gift i Andorra. Også andre varer som gjerne er særlig avgiftsbelagt er billigere i Andorra. Det er stor tetthet av parfymerier og apoteker, så på slike varer må det være penger å spare. Det selges også mye elektronikk, gull, klokker m.m. Men her er det vel spart moms og ikke særavgifter som gjøre prisen gunstig. Hvis det er moms i landet er ikke høy. Jeg har ikke undersøkt dette.

Bensin er billigere i Andorra enn andre steder, så fyll opp tanken før du forlater Andorra.

Blant det jeg setter mindre pris på i Andorra er at de fortsatt ikke har innført regler som sikrer at man slipper å bli sjenert av andres røyking. Restauranter og andre steder som lar et mindretall av gjestene få lov til å sjenere andre med sin røyking tar ikke hensyn til sine gjester. Men heldigvis har det vært så få gjester der de gangene vi har besøkt landet at det ikke har vært noe stort problem. Og Andorra kommer nok etter og slutter seg til de siviliserte land ogås på dette området.

I Andorra reklameres det fortsatt for tobakk. Men det er store advarsler på sigarettpakkene. Om det skyldes regler i Andorra eller at markedet i Andorra er for lite til at man produserer egne pakninger for dem, vet jeg ikke. Uansett blir det litt absurd når man ser reklamer som dette. Hva slags kvalitet er det egentlig Winston reklamerer for? Kvalitetsødeleggelse av folks helse?

Andorra tilbyr også “Private banking”, som i praksis vil si at man kan skjule penger av tvilsom opprinnelse og som har vært unndratt beskatning i andorranske banker. Banksektoren er langt større enn hva en befolkning på 84.000 innbyggere har behov for. Men slike ordninger er under sterkt press. Det internasjonale samfunnet aksepterer ikke lenger at man hjelper kriminelle, korrupte statsledere som plyndrer sitt land, pengevaskere og skattesnytere med å gjemme sine penger. Turen kommer nok til Andorra også, når det gjelder å åpne opp for innsyn.

Det er mye “Harry-handel” i Andorra. Folk reiser inn om morgenen og ut om kvelden.Det er mye folk og ganske nitid tollkontroll både på spansk og fransk side. Hver blir som passerer blir stoppet. Man blir ikke nødvendigvis undersøkt så nøye. Vi har på fransk side blitt spurt om vi hadde tobakk, og kunne kjøre videre da vi sa at det hadde vi ikke. Inn i Spania må man typisk åpne bagasjerommet. Men en typisk feriebagasje synes ikke å være av særlig interesse for tollerne, og vi har blitt vinket videre etter at de har kastet et rask blikk. Men det kan uansett bety lange køer.

Norsk feriesesong er absolutt lavsesong i Andorra. Det er ingen skiturister, og i den grad det kommer turister fra nabolandene om sommeren, så har ferien ennå ikke begynt. Man får derfor svært billig hotell i Andorra i slutten av juni og i juli. For tre personer i en (riktignok relativt liten) suite på Crowne Plaza, et av de beste hotellene i Andorra la Vella, betalte vi litt i overkant av 1.000 kr inkl frokost. Så hvis man skal innom Andorra bør man reise inn om ettermiddagen og ut neste formiddag om man ikke har planer om å være der i flere dager. Da unngår man køene. Man kan shoppe litt om kvelden (stort sett senger butikkene kl. 20.00), og litt til om formiddagen før man reiser videre.

Vi synes at dette er en fin rute om man likevel skal krysse Pyreneene og utgangspunktet er nær de østlige deler av fjellkjeden.

Maison Pic: Hotell og stjernerestaurant i Valence

Maison Pic ligger i byen Valence i Rhônedalen. Det består av et hotell og to restauranter, hvorav den ene, Le restaurant Pic, har tre stjerner i Michelin-guiden. Den andre er en bistro, Le 7, som sikkert også er utmerket. Vi valgte nylig Maison Pic for å feire vår 30-års bryllupsdag. Vi bodde på hotellet og spiste i trestjernersresturanten Pic.

Maison Pic har en lang historie. Den ble startet av Sophie Pic, oldmor til dagens leder, for 120 år siden og har vært i familien siden. Dagen sjef er Anne-Sophie Pic. Le restaurant Pic er den eneste trestjernesresturanten med kvinnelig sjef. Hun har en interessant historie. Hennes far, som da drev restauranten, døde da Anne-Sophie var 23 år gammel. Hun måtte da velge om hun skulle overta og fortsette driften av stedet, eller om hun skulle gjøre noe annet. Hun var utdannet økonom og ikke kokkeutdannet. Hun valgte å overta. Anne-Sophie Pic begynte da som lærling på sitt eget kjøkken, samtidig som hun var eier av og direktør for hele etablissementet. Å balansere disse rollene på en måte som fungerer godt, det må kreve gode lederegenskaper og god personalbehandling.

Når kjøkkensjefen forsvinner forsvinner også stjernene. Den nye ledelsen må gjenerobre stjernene. At restauranten hadde oppnådd tre stjerner under ledelse av både Anne-Sophie Pics bestefar og far betød i denne sammenhengen ikke noe, selv om det nok hadde gitt restauranten et navn. Anne-Sophie Pic måtte starte på nytt. Hun gjorde også store endringer i matkunsten da hun overtok, og mente at maten måtte vise mer følelser. Det sies at maten på Pic preges av at det er kvinnelig kjøkkensjef og at den er mer feminin en på andre slike restauranter, uten at jeg har nok erfaring fra trestjernes restauranter til å kunne mene noe om akkurat det. I 2007 fikk Anne-Sophie Pic sin tredje stjerne og restauranten var igjen plassert i et gastronomiske toppskiktet.

Første gang jeg hørte om restaurant Pic var i 2006. Vi var på et firedagers sjokoladekurs hos Valrhona. Vår kurslærer, Julie Haubourdin snakket varmt om restauranten, som da hadde to stjerner, men var markert som kandidat for å rykke opp til tre. En av kursdeltagerne spurte Julie om hva slags dessert hun pleide å bestille når hun spiste på restaurant. Hun svarte at hun ikke pleide å spise dessert, for hun ble nesten alltid skuffet. Men på restaurant Pic, der spiste hun dessert. Men det skulle altså gå fire år før vi endelig fikk besøkt restauranten selv.

Vi ankom Maison Pic med bil. Hotellet har en garasje, men også en utendørs “Parking non surveillé”, altså en parkeringsplass som ikke er overvåket. Vi satte bilen på plassen ute. Men helt uovervåket var plassen tydeligvis ikke. For vi var bare kommet halvveis til inngangen da en fra hotellet møtte oss på fortauet og spurte om han skulle hente bagasjen og parkere bilen — altså kjøre den ned i garasjen. Vi overlot bilen og bagasjen til ham.

Kort tid etter at vi hadde inntatt vårt hotellrom kom de med noen utsøkte kaker som en liten velkomsthilsen fra hotellet.

Vi gikk en tur i Valence, hvor jeg kunne gjenoppleve noen minner fra da jeg besøkte byen på en Inter-rail tur i 1975. Etter å ha kommet tilbake to hotellet tok vi et bad i stedets utendørs svømmebasseng, før vi gjorde oss klar til middag.

Jeg skal ikke gå gjennom hele menyen. En trestjernes restaurant skal selvfølgelig ha utmerket mat. Vi fikk bl.a. hummer, havabbor med kaviar og vi ble nok en gang minnet om at kylling virkelig kan være festmat om den er av god kvalitet og tilberedes riktig. Men jeg synes også at en restaurant i denne kategorien også skal by på noen overraskelser som viser kreativitet, og som selvfølgelig smaker godt.

Jeg vil særlig nevne to av de fire amuse bouche som vi fikk mens vi nøt et glass champagne og studerte menyen, og en apetizer ved bordet. Vi fikk bl.a. en blomkålsuppe servert på en måte som gjorde at den hadde konsistens som en bløtkokt eggeplomme: En hinne utenpå og helt flytende inni – slikt som man må spise alt på en gang. Den andre var en rødbetmacron med røkelaks. Og apetizeren var en fois-gras crême-brulée med grapefruktmousse. Jeg ville ikke ha tenkte på at man kunne lage noe slikt.

Når man er i et vinproduserende område velger man selvfølgelig vin fra regionen og man stoler på stedets sommelier i valg av vin innenfor distriktet. Rhôndalen er først og fremst kjent for sine røde viner. Men vi valgte blant annet en hvit Châteauneuf-du-Pape årgang 2001 fra produsenten Chateau de la Gardine laget på druen Rousanne. Man tenker gjerne at en hvitvin bør drikkes ung og at en ni år gammel  hvitvin er langt forbi sin beste alder. Men vin er langt mer variert en klisjéene vil ha det til, og noe hvitviner tåler utmerket godt lagring. Det var en kraftig og smaksrik vin som sto godt til smaksrike retter. Men det var ikke en typisk lett og syrefrisk hvitvin som man drikker på terrassen en fin sommerdag.

Dagen etter nøt vi en god frokost ute i hagen en fin junimorgen. Det er en av de bedre hotellfrokoster jeg har spist. Det var ikke en stor buffet med litt av alt. I Frankrike har man ikke tradisjon for slike frokoster. Det var kvalitet, ikke kvantitet. Først og fremst vil jeg fremheve utsøkt bakverk: Grovt brød, minibaguetter, croissanter, brioche og pain au chocolat. Det er ikke ofte man får så godt brød til frokost som vi fikk her.

På bordet sto utmerket, hjemmelaget bringebær- og eplesyltetøy, de kom med en vanilje/bringebærmousse og en sjokolademousse (litt uvant å spise det til frokost), og man kunne få utsøkt skinke og chorizo, en mild chévre som passet utmerket som frokostost, friske jordbær, frokostblandinger, frisk frukt og jordbærterter. Det er vel knapt nødvendig å nevne at appelsinjuicen var ferskpresset.

Da vi sjekket ut tok de hånd om bagasjen, hentet bilen og satte den utenfor inngangen. Som en liten ekstra gest ga de oss en liten papirbag med tre flasker vann, som kunne være godt å ha når man skal kjøre videre. Omtenksomhet i detaljene bidrar til å gjøre det hele til en minneverdig opplevelse.

Maison Pic driver også en kjøkkenskole, SCOOK, med kurs for amatører. Det er ikke helt utenkelig at neste gang jeg måtte befinne meg i Valence er det for å delta på et av deres kurs.

Sykkelveier, merking og skilting

Når jeg skriver dette befinner jeg meg langt fra Oslos begredelige (mangel på) sykkelveier. Jeg er i Syd-Frankrike, nærmere bestemt i La Grande Motte, like utenfor Montpellier. I et forsøk på å løfte min fransk opp på et nivå som gjør at jeg faktisk kan bruke språket, går jeg to uker på intensivkurs i fransk inne i Montpellier (i tillegg til at jeg gjennom året går på kurs på Det franske kultursenter i Oslo). Jeg har valgt å sykle mens jeg går på kurs, hvilket gir meg 2x25km på sykkel hver dag (eller mer, om jeg velger en omvei hjem).

Selv om jeg også her kunne ha ønsket meg flere sykkelveier (de er under utbygging, akkurat nå arbeides det f.eks. med denne svært så tydelig merkede sykkelveien ved Carnon), så har jeg kunnet konstatere at nesten uansett hvor jeg har tenkt meg, så er det en sykkelvei som tar meg dit. Dette gjelder både inne i byen og i området rundt. Jeg har prøvd litt ulike ruter inne i Montpellier for å finne den beste sykkelruten til språkskolen. Det har nesten alltid vær en sykkelvei langs den ruten jeg har prøvd. Man gjør tydeligvis det helt selvfølgelige: Syklister er en like naturlig del av trafikken som andre trafikanter, og det er like selvfølgelig at det legges til rette for syklister som for bilister og fotgjengere. Syklister er ikke prisgitt “særlige satsinger”, som i praksis gjerne betyr at man holdes utenfor vanlig trafikkplanlegging og veibudsjetter.

Les resten av dette innlegget » »

Bybane i Bergen og Tramway i Montpellier

I dag åpnet bybanen i Bergen med fint besøk, og med litt mindre fint besøk. La det være sagt som en generell ansvarsfraskrivelse: Jeg har ikke satt meg veldig grundig inn i prosjektet Bybanen i Bergen. Jeg har merket meg at det har vært mye diskusjoner. Men motstanden kan ikke ha vært så stor likevel når man har måttet importere Vidar Kleppe for å fok nok folk til å kunne holde i fanen og representere “folkelig motstand”.

Jeg kjenner bybanen i Montpellier, le Tramway, langt bedre enn jeg kjenner bybanen i Bergen. Men siden Montpellier er en by omtrent på størrelse med Bergen gir det utgangspunkt for noen refleksjoner.

Den første “bybanen” i Montpellier åpnet i 2000. Det var sikkert mye diskusjon da dette ble vedtatt også, uten at jeg kjenner denne. Jeg begynte ikke å følge med på hva som skjer i denne regionen før vi kjøpte en leilighet et stykke utenfor Montpellier i 2005. Da var linje 1 i drift og linje 2 under bygging.

Så langt jeg kan bedømme har det vært en stor suksess. Man hadde prognoser i planleggingsfasen som sa at denne linjen ville frakte 75.000 passasjerer pr dag. Men resultatet har blitt 130.000 passasjerer pr dag – nesten det dobbelte av prognosen. Suksessen gjorde at vognsettene etter 2-3 år ble forlenget fra opprinnelig å være tre-leddet på 29,8 m til å blir fem-leddet med lengde 40,9 m. I desember 2006 åpnet linje 2.

Bybanen var også en viktig grunn til at Montpellier rykket opp fra to-stjerners til tre-stjernes reisemål i den grønne Michelin-guiden. Ikke fordi banen i seg selv er en stor attraksjon, men den har gitt et viktig bidrag til at byen har blitt et bedre sted å bo i, ferdes i og besøke.

Det arbeides nå med linje tre, som vil åpne i 2012. Det er offentliggjort planer for en linje 4, og planer for forlengelse av eksisterende linjer og linje 3 (som man ser for seg å forlenge til La Grande Motte og Palavas). Men dette er ikke vedtatt. Mitt inntrykk er at man i Frankrike, i motsetning til i Norge, ikke treffer vedtak om å gjøre noe før man også har finansiering og kan vedta denne. Kanskje blir det litt mer luftige planer og litt færre vedtak når man gjør det på den måten, men vedtakene blir i det minste mer troverdige.

Jeg vet ikke så mye om hva som eventuelt er gjort i tilknytning til Bybanen i Bergen. Men noe av nøkkelen til suksess i Montpellier er at man har gjort det ordentlig. Ved endestasjoner og andre knutepunkter er det laget innfartsparkering slik at folk kan kjøre bil til der hvor bybanen starter.

Kjøper man månedskort (eller kanskje må man kjøpe års- eller halvårskort, jeg er ikke sikker), inkluderer det parkering ved disse innfartsparkeringene og bysykler inne i byen. Her er det et elektronisk billettsystem som har virket i mange år, så derfor er det med en viss undring jeg har sett på problemene med Flexus i Oslo. Man har heller ikke blitt fristet til å drive kommunal prostitusjon hvor reklamebyråer og andre kan skjemme ut byen med “bymøbler” og annet rask hvis de bare er villige til å betale. Man har laget et sammenhengende transportsystem hvor bybanen utgjør ryggraden.

I Norge har man en lei tendens til å vedta prosjekter som ikke fullføres, lage luftige planer som (kanskje) gjennomføres klattvis, og til å jevnlig ha omkamper. Man har diskutert bybane i Bergen i 45 år, enda lenger enn politikerne har lovet og løpt fra sine løfter om sykkelveier.

Et problem i norsk samferdselspolitikk er at bilen er hellig. Kanskje har det sammenheng med prisene. I Norge er biler så dyre at bilen alltid har vært viktigere som statussymbol enn som transportmiddel — noe man bl.a. ser ved at man nesten ikke importerer basismodeller av rimelige biler til Norge. Folk vil ha de dyrere og mer påkostede modellene, for man må ha noe å vise fram. En politikk som hindrer Ola Nordmann å kunne bruse med fjørene får begrenset støtte.

Alle som har vært en del i båt vet at når man skal i land i skjærgården må man gjøre ett av to: Enten hopper man, eller så hopper man ikke. Hvis man forsøker på noe midt i mellom havner man i sjøen. Og der er det norske politikere og planleggere så alt for ofte havner med sine halvveisløsninger.

Hvis man gjør det ordentlig, fullfører når man først har vedtatt og satt i gang, og bygger opp tjenester som gjør det til et helhetlig transporttilbud, da vil kanskje Bergen oppleve den samme suksessen med sin bybane som man har opplevd i Montpellier. Jeg håper at det blir resultatet.

Gratulerer Bergen, med å ha fått lokaltransporten på skinner.

Fra 1. juli kan man i Frankrike sykle mot enveiskjøring

Vi kjenner debatten fra Norge: Skal syklister kunne sykle mot enveiskjøring? I Frankrike vil det fra 1. juli være tillatt å sykle mot enveiskjøring i gater med fartsgrense 30 km/t og lavere — hvilket i praksis vil si de fleste gater inne i byer og i boligstrøk. Det har i flere år vært gjort forsøk med dette i flere byer og i enkelte gater, alt i følge Midi Libre.

I Strasbourg har man forsøkt dette i 300 mindre gater, og man har forsøkt tilsvarende i Illkirch-Graffenstaden, en kommune nær Strasbourg med 25.000 innbyggere. I løpet av fem år har det ikke vært rapportert en eneste ulykke med syklister som sykler mot enveiskjøring i disse kommunene.

Erfaringen er at når syklisten kommer mot bilen vil bilisten helt naturlig redusere farten. Enveiskjøring er ikke laget for syklister, men for å få flyt i biltrafikken der det er for mange biler. Risikoen for syklister er større når bilene kommer bakfra i større fart enn når man møter dem i enveiskjørte gater.

Det minner meg om Munkedamsveien i Oslo mellom Skillebekk (Drammenveien) og Parkveien. For en del år siden var den enveiskjørt. Så ble den omregulert slik at det nå er trafikk i begge retninger. Om jeg har forstått det rett ble dette gjort for å redusere farten — gaten er egentlig litt for smal for toveistrafikk. Og det har virket. De franske erfaringene er altså at det å tillate sykling mot enveiskjøring har samme effekt.

I Oslo har man “tilrettelagt for syklister” på måter som leder syklistene inn i farlige trafikkfeller hvor eneste mulighet å redde seg ut er å sykle ulovlig mot enveiskjøring.

Man vil i Frankrike også bedre forholdene for syklister som sykler mot bilistenes kjøreretning, men det vil være tillatt uavhengig av om slikt er gjort eller ikke.

I Bordeaux og Strasbourg har man gjort forsøk med å tillate sykling på rødt lys. Det omtales som å legalisere en gammel praksis med at man betrakter et rødt lys som et signal om vikeplikt, men ikke som et forbud mot å krysse dersom det er klart. Jeg må vel innrømme at det er omtrent sånn jeg også ser på røde lys når jeg sykler. Hvis jeg har oppfattet det rett venter man at ogås dette vil bli gjennomført på nasjonal basis i løpet av noen år.

I Norge har visstnok vegvesenet åpnet for at kommuner skal kunne åpne for sykling mot enveiskjøring, og det skal være gjort i Trondheim, Drammen, Tønsberg og Skedsmo. Men det er ikke så lett å finne informasjon om dette. Statens Vegvesen har laget seks hovedkategorier for inngang til informasjon på sine nettsider: Nabo til veg, Søker førerkort, Privatbilist, Yrkessjåfør, Entreprnør og Presse. To viktige grupper er utelatt: Syklister og fotgjengere. Det sier vel i seg selv mer enn nok om hvordan man tenker og hva man prioriterer i Statens vegvesen. Søking ga ikke noen godt resultat for mitt vedkommende, så jeg må her basere meg på spredt lesing av andre kilder uten noen ordentlig bekreftelse.

Politiet er skeptisk, kunne Skedsmo kommune melde da de innførte ordningen i 2009. Og det har vi hørt før. Jeg har ikke undersøkt dette grundig, men for meg fremstår politiet som sykkelfientlig og som en skikkelig sykkelbrems. Kanskje burde politiet bruke litt tid på å studere hva man har gjort i ordentlige sykkelbyer fremfor å aksjonere mot syklister som forsøker å ta seg fram som best de kan i den sykkelfientlige byen Oslo.

Det finnes knapt noe som er samfunnsmessig mer lønnsomt enn utbygging av gang- og sykkelveier heter det i en rapport fra Transportøkonomisk institutt. Sykling til og fra jobb gir en betydelig helsegevinst, og noen mener det bør premieres med kortere arbeidstid. Selv er jeg skeptisk til akkurat det, men det er idioti at det eneste transportmessige frynsegode vi kan få skattefritt stimulerer det man øsnker å begrense: Bruk av privatbil ved å kunne tilby gratis, skattefri parkering. Det burde være elementært at man stimulerer det man vil fremme, ikke det man vil forbindre. Men først og fremst handler det om å legge forholdene til rette for at folk skal velge sykkel som transportmiddel.

Vi har en statsminister som liker å fortelle at han er glad i å sykle. Lederen i Stortingets transportkomité, Knut Arild Hareide, er en ivrig syklist. Han mener syklister er en pariakaste og at polititet feilprioriterer når de bøtelegger syklister (helt enig). Lederen i finanskomiteen, Torgeir Micaelsen, er en ivrig syklist. Det samme er lederen i Oslo arbeiderparti, Jan Bøhler. Det finnes sikkert flere syklende politikere. Selv fra FrP kommer spørsmål i Stortinget om det ikke er for dyrt å ta med sykkel på tog. Likevel skjer det lite eller ingen ting når det gjelder tilrettelegging for sykler i Norge.

Norsk sykkelpolitikk, om det i det hele tatt finnes noe som kan fortjene en slik betegnelse, er 33 år med svik og og politiske løftebrudd. Det er i dag færre kilometer sykkelvei pr innbygger enn det var for 10 år siden. I Oslo har vi et sykkelfientlig byråd som saboterer sykkelvedtak truffet av bystyret. Om det virkelig er et utslag av falske politiske løfter som man aldri har hatt vilje til å gjennomføre, eller om det bare er generell udugelighet hos ansvarlige politikere er ikke lett å si. Og jeg vet ærlig talt heller ikke hva som vil være verst. Norge er en sinke i Europa. Mens man selv i billandet USA dobler man satsingen på sykkelveier sitter norske politikere fortsatt fast i resultatløst prat. Er det noen som er forundret over at vi ikke har tillit til våre politikere?

Opera i Orange – “La Traviata”

Sommerens kulturelle høydepunkt har utvilsomt vært gårsdagens forestilling med Verdis opera “La Traviata” i det gamle romerske teateret i Orange. Forestillingen inngår i festivalen Chorégies d’Orange.

Det er vanskelig å tenke seg en bedre setting: Et 2000 år gammelt teater, som er det best bevarte romerske teateret i den vestlige verden. Teateret ligger i et naturlig amfi, med en bakvegg på ca 100 x 37 m reflekterer lyden inn i amfiet. Akkustikken er utrolig: På en utendørs arena med plass til 9.000 personer kan man gjennomføre en forestilling helt uten noen form for forsterkning.  Og man hører godt. Det er bare ett ord som kan beskrive opplevelsen: Dette var magisk!

Til alle dere som aldri har sett og hørt en opera live: Dere vet ikke hva opera kan være. Opera live og opera på CD, TV, film eller annet medium er to helt ulike opplevelser.  I motsetning til de fleste musikaler og det meste av konserter (i alle fall med sangsolister) fremføres opera uten mikrofoner og forsterkning. Selv om man har det beste forsterkerutstyret som kan kjøpes for penger gjør det noe med lyden som gjør at magien blir borte.

Det var en strålende oppsetning. Det var nok ikke helt uten grunn at TV-kanalen France2 hadde valgt å overføre forestillingen direkte. Patrizia Ciofi var en fantastisk Violetta. I et topp-ensemble var hun etter min mening den aller beste. Før forestillingen fikk vi en flyer som fortalte at Vittorio Grigolo, som sang rollen som Alfredo, hadde halsproblemer og at de derfor ba om forståelse for at han ikke nådde helt opp til det nivået han vanligvis hadde. Men om det vi fikk høre var en lettere indisponert Vittorio Grigolo, da må det være en virkelig stor opplevelse å høre ham når han kan synge av full hals. Hele ensembelet var av toppklasse, og det hele ble båret av Orchestre Philhamonique de Radio France under sikker ledelse av tildligere sjefsdirigent ved Paris-Operaen, Myung-whun Chung.

Ut over teateret har ikke byen Orange så mye å by på. De har en triumfbue, som romerne reiste etter å ha tatt stedet på andre forsøk. Ved første forsøk mistet romerne 100.000 mann før de måtte trekke seg tilbake. Kanskje var Asterix og Obelix på besøk i byen akkurat da. Men triumfbuer er det mange av. Veien mellom sentrum (med teateret) og  triumfbuen var ikke spesielt hyggelig, og det ble ikke noe bedre av man drev restaureringsarbeider slik at triumfbuen var pakket inn i plast og området rundt avsperret da vi var der.

Men jeg kommer tilbake til teateret, kanskje allerede neste sommer (2010), da de setter opp Tosca (15. og 18. juli) med Chatrhine Naglestad som Tosca og Roberto Alagna som Mario Cacaradossi. Billettsalget starter 19. oktober 2009. For den som måtte ønske en introduksjon til Tosca anbefales An Introduction to Tosca fra Naxos. Det er langt bedre å høre en slik introduksjon med musikkeksempler, enn å lese om operaen.

For de som måtte planlegge å overvære en operaforestilling eller konsert i Orange: Vær ute i god tid. Ta med puter (det er steinbenker). Man må ikke være redd for litt kroppskontakt med de som sitter ved siden av.