Olav Torvunds blogg » Languedoc

Les vins du Tour de France 2011: Litt vin til hviledagen?

Olav Torvund — Sat, 16 Jul 2011 06:00:55 +0000

Thor Hushovd overgår alle forventninger. Måten han vant på i går var en rå maktdemonstrasjon. Først komme i brudd, så rykke fra bruddet opp mot Col d’Aubisque, og så kjøre inne Jérémy Roys ledelse og komme alene til mål. Thor Hushovd vinner en etappe i Tour de France over et høykategorifjell, hvem hadde trodd at noe slikt skulle skje?

Vi fulgte etappen på fransk TV. Thor Hushovd er vanligvis en populær man i Frankrike. Il parle bien francaise, er noe som gjentas ofte når de snakker om Thor Hushovd. Men i går var han nok ikke like populær som han pleier å være. De franske kommentatorene var ikke like entusiastiske over at Thor Hushovd tok innpå som jeg regner med at Christian Paasche og Johan Kaggestad var. De franske kommentatorene hadde ikke noen tro på at David Moncoutier skulle holde unna, for han er i følge dem ingen god decendeur — skjønt han fikk en leksjon i utforkjøring i dag. Men de hadde troen på at Jérémy Roy skulle klare å holde unna, for han er i følge fransk TV en god decendeur, om enn ikke i klasse med Thor Hushovd. (112 km/t skal ha vært Thor Hushovds toppfart i utforkjøringene!) De snakket om når det sist hadde skjedd at det var en fransk rytter i gult, i polkadot og i hvit trøye, og med franske etappeseier ville det bli en perfekt dag. Men den ble ikke som de franske TV-kommentatorene håpet — noe vi selvfølgelig jubler for.

Jeg vil tro det har vært smart av Thor Hushovd å vise gjennom sin sykling at han ikke sloss for den grønne trøyen. Det er ikke sikkert gårsdagens brudd hadde fått gå om han hadde blitt sett på som en farlig utfordrer i den konkurransen.

I dag kan Thor Hushovd igjen sette seg til rette i “bussen”. Selv om han klatrer mye bedre enn før, så vil han ikke henge med på en etappe som avsluttes på toppen av et høykategorifjell. Nå får vi en reprise fra 2004, hvor Thomas Voeckler skal forsvare den gule trøyen opp til Plateau de Beille. Vi får se om han klarer det denne gangen også. Han har overgått seg selv så mange ganger at jeg vil ikke avskrive noe.

Om Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen skulle velge å “kjøre buss” til Paris, så har de likevel overgått alle forventninger. Ser vi litt fremover lukter søndagens etappe inn til Montpellier Mark Cavendish. Men de to etappene som kommer etter hviledagen, før rytterne skal gå løs på de avgjørende alpeetappene, de bør kunne passe både Thor Hushovd og Edvalg Boasson Hagen godt. Så det kan hende de gir oss mer moro.

: En litt surmaget kommentar på Twitter fra Erling Fossen etter Thor Hushovds seier i går har irritert meg. Jeg må få det ut. Han skrev:

“Hushovd er en strålende fin fyr, men han vant i dag fordi alle sammenlagtkanonene forberedte seg på en hælvetesetappe i morgen”

Hvis brødrene Schleck, Alberto Contador, Cadel Evans og Ivan Basso hadde kjørt for fullt opp til Col d’Aubisque, da kunne de sikkert ha fått et forsprang som Thor Hushovd ikke ville ha kjørt inn. Men kjører de slik på hver etappe, da står de ikke på podiet når rytterne kommer til Paris. Noe av det som er så fascinerende med et ritt som Tour de France er at det er så mange konkurranser i konkurransen, og ingen kan vinne dem alle. De som går for sammenlagtseier må tenke langsiktig, og kan ikke satse på å vinne hver dag. Noen kan gå for å vinne den grønne trøyen, og vi bør vel også minne om at dette er en poengtrøye, ikke en spurttrøye. Man får poeng for plasseringer i mål og på mellomsprint. Men poengene er fordelt slik at spurterne har en fordel (i motsetning til i Giro d’Italia, som gjør at de fleste spurterne reiser hjem når de ikke har flere etapper de kan kjempe om). At Philippe Gilbert er Mark Cavendish’ hardeste konkurrent til denne i øyeblikket, viser tydelig at det handler om mer enn å kunne spurte på de siste hundre meterne. Andre kjemper om å bli den beste klatreren. Og alle kjemper om etappeseier, også sammenlagtfavorittene. Men ikke alle kan kjempe om etappeseier hver gang. I går kunne sammenlagtkandidatene ta det litt rolig, og la ryttere som ikke er noen trussel mot dem utkjempe sitt slag om etappeseieren. Også de trenger noen litt roligere dager. Som Cadle Evans sier det i sin kommentar etter gårsdagens etappe:

“For us GC guys behind, it was a relatively quiet day of staying out of trouble and out of the wind. (…) After yesterday’s long and hard battle, and tomorrow’s shorter but possibly even more mountainous stage, we are happy to have some stress relief. ”

I dag kan sprinterne sette seg i “bussen” etter eventuelt å ha hjulpet sitt lag på begynnelsen av etappen, og lade opp til de skal gjøre opp sin kamp i morgen. Da kan de som må gi alt i dag holde seg i bakgrunnen og la andre gjøre jobben.

Vi har kommet til den andre hviledagen. Egentlig skulle jeg tatt pause i dag. Ved den første hviledagen var det skjedd så mye. Jeg var godt i gang med å skrive en innledende kommentar om etappen dagen før (egentlig dagens etappe da det ble skrevet), da det gikk opp for meg at det var hviledag. Thor Hushovds fantastiske sykling kunne i seg selv vært nok til at jeg heller ikke denne gangen ville holdt hviledagen hellig. Men nå var det faktisk all vinen jeg ikke kunne forbigå i stillhet, og det meste var klart før Thor Hushovd ga alle sykkelinteresserte nordmenn en festdag. Når han syklet som han gjorde var det veldig fint at jeg uansett hadde planlagt å droppe hviledagen. Det skal ikke bli en vane.

Hviledagen tilbringes i mitt hjemmeområde når det gjelder Fransk vin, i overgangen mellom Languedoc-Roussillon og Rhône. Man trenger ikke sykle for å nyte litt vin. Så jeg hopper over denne hviledagen. Det er ikke langt fra søndagens målby Montpellier til tirsdagens startby Saint-Paul-Trois-Châteaux. Det er 133 km langs motorvei, om man skal tro Google. De påstår at turen tar 1 t 45 min i bil. Men det går nok fortere hvis det ikke er for mye trafikk. Fartsgrensen på motorvei er 130 km/t, så det bør ikke ta så veldig mye mer enn en time. Men har man hele dagen er det ingen grunn til å kjøre kjedelig motorvei.

Vi har knapt kommet ut av Montpellier på veien østover før vi er inne i det første vinområdet, La Méjanelle. Det ligger på begge sider av motorveien, så dette kjører man igjennom selv om velger den veien. Men man får ikke særlig mye ut av det om man bare holder seg på motorveien. Jordsmonnet består i stor grad av store rullesteiner, og kan minne om Châteauneuf-du-Pape. Men det er også influert av nærheten til Middelhavet. Domaine Pierre Clavel er den eneste virkelige topprodusenten om man skal tro ekspertisen. Men naboen Château de Flaugergues lager også gode viner. Selv har jeg dukket en del Château Ministre. Jeg tenker på det som ministervin og synes det er litt morsomt. Egentlig betyr det vel heller presteslottet, men det er ikke noe dumt navn på en vin det heller. Dessuten er det en av de klassifiserte produsentene som er aller nærmes oss.

Vil man hilse på vinen er D105 et bedre valg nord-østover fra Montpellier enn motorveien (A9). Enten man velger denne eller motorveien, så vil man kjøre gjennom Vérargues. D105 går midt mellom de to ganske små områdene Saint Drézéry og Saint Christol. I Saint Drézéry er en av mine favorittprodusenter, Chateau Peuch Haut. Særlig liker jeg deres hvitvin. Den er laget med 70% Rousanne, en hvit drue som brukes mye i Rhône. Skal jeg ta sjansen på å vurdere dette basert på smaken, så bruker også andre vinprodusenter i dette området mye Rousanne i sine hvitviner. Men jeg har ikke sett drueinnholdet spesifisert, så jeg vet ikke. Chateau Peuch Haut lager også god rød– og rosévin. Jeg kjøpte en flaske av prestisjeutgaven av deres rosévin og den bør være god, for det er den dyreste rosévinen jeg hittil har kjøpt her nede.

Litt lenger mot nord-vest ligger Pic Saint Loup, hvor det produseres meget gode viner, først og fremst rødvin. Men det er et område vi får ta en annen gang. De syklet gjennom det området i 2008, og kommer sikkert til å gjøre det igjen.

Så langt har vi bare vært innom noen av vinene innenfor klassifikasjonen Languedoc. Det er mange steder hvor man produserer søt vin laget av muskat– eller muskatelldruer. Det gjør man også i Lunel, som ligger på sydsiden av motorveien. De lager sin Muscat de Lunel. Dette er relativt enkle viner, og kan ikke måle seg med Coteaux de Layon og Quarts de Chaume fra Loire og Jurançon, som vi har vært innom tidligere. Men det kan være en grei dessertvin.

Drar vi ut mot kysten dyrkes det mye Vin de sable, eller “sandvin”. Det er vin som er dyrket i den sandholdige jorden ved kysten og i Camargue. Det er ikke en AOC (eller AOP, som det helter nå) klassifisert vin. Men det er en helt grei hverdagsvin. Det er litt hyggelig å kunne dra innom den lokale vingården å kjøpe noen flasker. Fra vår leilighet til husene på Petit Chaumonte er det kanskje 2 km. Det er stort sett rosévin eller vin gris vi kjøper. Vin gris var lenge et mysterium for meg. Det er en rosa vin, ofte ganske lys rosa, og jeg lurte lenge på hva som var forskjellen mellom en rosé og en vin gris. Det var åpenbart ikke første gangen folkene hos Petit Chaumonte fikk det spørsmålet da jeg spurte. Jeg fikk en liten leksjon om disse vinene.

Vi snakker ofte om hvite og svarte druer, selv om de egentlig er henholdsvis gule/grønne eller mørkerøde/blå. Av en eller annen synes i alle fall deler av drueterminologien å være svart/hvitt, og da blir rosa druer “grå”. Hovedforskjellen mellom en hvitvin og en rødvin er at for å lage hvitvin skiller man mosten fra skallene, rødvin gjæres med skall. All fargen sitter i skallet. Det er fullt mulig å lage hvitvin på røde/svarte druer. En “blanc de noirs” champagne er en hvit champagne laget på røde druer. Rosévin lages på røde/svarte druer, og man lar skallene være med en kort stund, før mosten siles fra. Dermed får vinen litt farge og smak fra skallene.

En vin gris lages som rødvin, altså slik at vinen får gjære ut med skallet, men den lages på rosa (grå) druer. Det finnes også vin laget på hvite druer som har fått gjære ut med skallet, og den kalles av en eller annen grunn for vin orange. Men den har jeg aldri smakt, og jeg har ikke sett at den lages i denne regionen.

Vi har allerede fått med oss mye vin. Men vi har ennå ikke beveget oss mer enn ca 25 km ut fra Montpellier sentrum, i hovedretning østover.

Syd og øst for Nîmes ligger vinområdet Costières de Nîmes. Dette er grenseområdet mellom Languedoc og Rhône. Tidligere ble vinen gjerne klassifisert som Languedoc-Rousillon, men nå har den funnet sin plass blant Rhône-vinene. Ch Campuget er en Costières de Nimes vin som jeg har inntrykk av at er ganske populær hjemme. Men Vinmonopolet har også en del andre viner herfra.

Jeg holder meg på vestsiden av Rhône. Her produseres det en del vin i basisklassifikasjonen Côtes du Rhône. Men den får være. Jeg vil nevne de to egne appelationene Tavel og Lirac. De ligger omtrent på høyde med Châteauneuf-du-Pape, men på andre siden av elven. I Tavel produseres bare rosévin, i alle fall er det bare rosévin som kan klassifiseres som AOC Tavel. Dette er en av mine favoritter blant roséviner, særlig som en sommervin til mat man i en annen årstid hadde drukket rødvin til. Den er gjerne litt kraftigere enn annen rosévin, antagelig fordi de lar skallet gjære med litt lenger enn man gjør mange andre steder.

Som en enkel forklaring på hvorfor man i Tavel lager så god rosévin, svarer produsentene i området omtrent slik: Andre steder er rødvin deres hovedprodukt. De beste druene brukes til å produsere rødvin. Rosévin er ikke prioritert. I Tavel lager vi bare rosévin, så her brukes de beste druene til dette.

Et hjertesukk som ikke har noe direkte med vinen å gjøre: Det kan være greit at søkesystemer tar høyde for at folk skriver feil. Google spør ofte “Mente du å søke på xxx, de to første er ..”. Men Vinmonopolet tar det for gitt at folk skriver feil. Når jeg søker på Tavel i deres system får jeg åtte treff. Men så viser det seg at syv at disse er taffel, nærmere bestemt taffel akevitt. Som kjent er det en viss forskjell mellom rosévin og akevitt, og det er ganske irriterende når de blandes på denne måten.

I Lirac produseres først og fremst rødvin. Men de lager også rosé– og hvitvin. Prøv Lirac en gang ryggmargsrefleksen sier Châteauneuf-du-Pape.

Når det gjelder vin stopper på denne siden av elven. Det gjør nesten litt vondt å rase forbi et område som Châteauneuf-du-Pape uten å åpne litt vin. Men Tour de France kommer sikkert til å gå gjennom det området også et år, så vi får se nærmere på det når den tid kommer. Jeg tenkte å avslutte med litt kultur i Orange. Orange har et 2000 år gammelt romersk teater. Hver sommer er den en festival, Chorégies d’Orange, hvor de blant annet setter opp to operaer. En av våre sommertradisjoner er å se opera i Orange. Sist tirsdag så vi Aida. Den menneskelige stemme har en magi som ikke verden beste forsterkeranlegg klarer å formidle. Det gir en helt annen opplevelse når alt fremføres uten noen form for forsterkning. Når man kan oppleve det i et 2000 år gammelt utendørs amfiteater med en akustikk som gjør at 9.000 mennesker ikke har noen problemer med å høre, da blir det en opplevelse som vanskelig kan beskrives — den må oppleves. Jeg har skrevet litt mer om dette fra da vi så La Traviata for to år siden.

Det er ikke bare Tour de France som har opplevd regn i sommer. Dessverre førte regn til at forestillingen ble avbrutt før siste akt. Singing in the rain er ikke noe problem. Men mange av instrumentene i orkesteret tåler ikke vann. Neste år er det La Boheme og Turandot som settes opp. Hvilken vi velger har vi ennå ikke bestemt oss for. Billettsalget starter i oktober, så vi har litt tid til å tenke oss om.

Fra Orange er det ikke langt til Saint-Paul-Trois-Châteaux, men dit drar vi i morgen.

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Innledning
1. etappe — lavvannssykling med enkel vin
2. etappe — lagtempo og en avstikker til tapt ungdom
3. etappe — friskt og lett i Muscadet
4. etappe — bretonsk cider
5. etappe — øl og styrkedråper i Asterix-land
6. etappe — Calvados!
7. etappe — bilrace, vin og slott
8. etappe — vinmessig avkrok og godt kildevann
9. etappe — grettent fjell der Vercingétorix slo Cæsar!
Tour de France så langt — uten vin denne gangen
10. etappe, Aurillac > Carmaux
11. etappe — gammel vintradisjon
12. etappe — No ser eg atter slike fjell og daler
13. etappe — søt vin, sure bein og hellig vann
14. etappe — stedet Bacchus glemte
15. etappe: Languedoc — årets vinetappe!
Litt vin til hviledagen?
16. etappe, Saint-Paul-Trois-Châteaux > Gap
17. etappe — Girosyklistene krysser sitt spor
18. etappe — noen ukjente vinskatter i Pinerolo
19. etappe — heftige fjell, ost og frisk vin
20. etappe, tempo rundt Grenoble. Tid for en øl og kanskje avec?
21. etappe — champagne comme toujours, eller hva med en kopp te?
En posttraumatisk Tour de France-oppsummering

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Les vins du Tour de France 2011: 15. etappe: Languedoc — årets vinetappe!

Olav Torvund — Fri, 15 Jul 2011 06:00:42 +0000

Jeg er imponert av Thomas Voecklers evne til å finne skjulte krefter når det gjelder som mest. Jeg hadde ingen tro på at han skulle klare å forsvare den gule trøyen i går. Og man skal ikke glemme Pierre Rolland som fulgte Thomas Voeckler til mål — det er ikke noe mindre imponerende. Dagens etappe er ikke like hard, med en høykategori, Med 42 km fra toppen til mål blir det vel mørning, men ikke avgjørende rykk opp til Col d’Aubisque. Så jeg tror Thomas Voeckler beholder den gule trøyen i dag og beholder den i morgen også, og da kan vi få en reprise fra 2004 når de i morgen skal sykle til Plateau de Beille og Thomas Voeckler kanskje igjen skal forsvare den gule trøyen fra et tilsynelatende håpløst utgangspunkt.

Jens Voigt gjorde som vanlig en imponerende innsats. Jeg vil tro at ethvert lag gjerne skulle hatt en slik arbeidshest.

Dette var etappen da Alberto Contador måtte vise styrke. I stedet viste han svakhet ved ikke å følge brødrene Schleck, Cadel Evans, Ivan Basso og Daniel Cunego da de rykket. Det blir nok ikke Alberto Conatdor som vinner årets Tour de France.

Som allerede antydet, så tror jeg dagens etappe blir en mellometappe hvor man kjører for å mørne hverandre før morgendagen, men uten at noen forsøker seg på avgjørende rykk. Philippe Gilbert har åpenbart ikke gitt opp den grønne trøyen. Han kan få muligheter til å ta innpå Mark Cavendish i morgen.

Vi har gjort oss ferdig med fjell i denne omgang. 15. etappe går fra Limoux til Montpellier. I går var det vanskelig å finne noe vin å skrive om. I dag drukner vi i vin, og problemet er hva vi skal velge — eller all den gode vinen som vi må velge bort. Tidligere har vi måttet ta til dels ganske lange avstikkere og omveier. Nå kan vi stort sett holde oss til vingårder de mer eller mindre sykler gjennom, og likevel må mange utelates. Vi skal gjennom det område i verden hvor det produseres mest vin: Languedoc-Roussillon. På Tour de France nettsider beskrives etappen slik:

“Limoux will welcome the Tour for the first time and from there on, the peloton will hardly ever leave the vineyards until it reaches Montpellier.”

Etter at vi kjøpte en leilighet i regionen i 2005 har jeg hatt en særlig interesse for viner herfra. Dette, sammen med Rhône, er mitt vinmessige hjemmeområde. Det er her jeg vil se Tour de France, og jeg kommer til å stå ved målområdet når rytterne kommer til Montpellier.

Languedoc har lenge vært kjent som området for produksjon av billig konsumvin. Til 11. etappe var vi innom at vinprodusentene i Gaillac prioriterte billig konsumvin til gruvearebeiderne fremfor å satse på kvalitet. I Languedoc har man noe av den samme historien. Men her var det jernbaneutbyggingen som gjorde det mulig å selge over større avstand, særlig til gruveområdene i nord. De som har blitt rike er gjerne glade i det som har gjort dem rike, og liker å pynte med det de er glad i. I Montpellier er en av husfastadene mot Place de la Comedie dekorert med vinranke, vinpresse og lokomotiv — det som hadde gitt eieren hans rikdom.

I dag er alt forandret. Som i så mange andre områder satses det nå på kvalitet. Den som nærmer seg vinene fra Languedoc med forutinntatte meninger om at man der bare produserer billig og uinteressant konsumvin vil nok kunne gjøre tilsvarende erfaring som når Vinmonopolets produktsjef Trond Otrebski beskriver sitt møte med Languedoc-Roussillon i Vinbladet 4/09, da Vinomonopolet valgte Languedoc-Roussillon som fokusområde:

“- Det folk forbinder med vin fra Languedoc-Roussillon er først og fremst kvantitet, sier Otrebski. Ja, han innrømmer at det nok var det han først tenkte selv også da han gikk i gang med arbeidet. Dette er tross alt verdens største vinområde!

Han var på jakt etter viner av høyere kvalitet og i en ny og annerledes stil enn det som fantes i sortimentet fra før — ikke så varm fruktkarakter og mer preg av jorda druene har vokst i.

- Men vi fikk litt av en overraskelse da vi kom hit og så hvor fantastisk høy kvaliteten var. Og plutselig endret målet vårt seg. Istendenfor å lete etter gode vinder til moderate priser, ønsket vi nå å finne toppviner i alle prisklasser — virkelig seriøse viner som tåler sammnlikning med vin fra de beste vinområdene i Frankrike.

(…)

Her finnes “Grand Cru-er” på høyde med dem en finner i Burgund. Vinen har en annen stil, men når det gjelder kvalitet, ligger de absolutt ikke tilbake for noe, mener han.”

Vi kan avslutte denne innledende delen med denne uttalelsen i André Dominé “Vin”, etter en gjennomgang av utviklingen i Languedoc-Roussillon (en fremstilling som jeg har hentet en del fra):

“Derfor gir Languedoc og Roussillon i dag verden suverene viner med en helt enestående middelhavskarakter.”

Det dårlige ryktet som vinen hadde var vel fortjent. Men det var for 20–30 år siden. I dag kan de beste vinene herfra måle seg med hva som helst av store viner. Middelvinene holder god kvalitet og gir meget god valuta for pengene.

Etappen starter i Limoux, og da er det ingen tvil om hva som må bli dagens åpningsvin: Det må bli en Blanquette de Limoux. Det er i Limoux man har den eldste dokumenterte produksjonen av musserende vin. Den er nevnt i dokumenter fra 1531. Det sies at munken DOM Perrignon skal ha lært produksjonsteknikken her, før han reiste videre til Champagne. Det er riktignok også andre områder som gjør krav på å ha vært de første som utviklet denne produksjonsmetoden. Men jeg har ikke sett at de har kunnet vise til noen dokumentasjon, så jeg holder på Limoux.

Blanquette de Limoux er den tradisjonelle musserende vinene. Den dominerende druen er Mauzac, som skal utgjøre minst 90%. Det er en lokal drue som, så vidt jeg vet, bare dyrkes her og i Gaillac. Det er tillatt med til sammen inntil 10% av Chenin og Chardonnay i Blanquette de Limoux.

Vil man virkelig gå tilbake i tradisjonen kan man velge Blanquette Méthode Ancestrale. Den er, som navnet antyder, en musserende vin laget på gammelmetoden. Den lages utelukkende med druen Mauzac som gir den sin spesielle karakter. Jeg har bare funnet denne i søt utgave. Når jeg finner en tørr utgave skal jeg prøve den.

Den andre musserende vinen er Crémant de Limoux. Denne er laget for å passe mer til moderne smak, men det betyr også at den ikke har det samme lokale særpreget. De dominerende druene er Chardonnay og Chenin, druer som brukes i tilsvarende viner fra mange andre steder. Disse kan til sammen ikke utgjøre mer enn 90% av mosten. Det skal være minst 20%, men ikke mer enn 40% Chenin. I tillegg kan man ha Mauzac Blanc og Pinot Noir, men mengden Pinot Noir kan ikke overstige 10%.

Det produseres også hvitvin i Limoux, men det er den musserende vinen som er mest interessant. Og uansett er en god musserende vin den beste aperitiff til dagens etappe.

I boken Les Grands Crus du Languedoc et du Rousillon nevnes en produsent av Blanquette de Limoux: Antech.

Fra Limoux går turen nordover til den fantastiske borgbyen Carcassonne. På veien dit går turen langs området Malpère. som ligger nord for Limoux og vest for elven Aude. Dette er den vestligste appelationen i Languedoc. Navnet Malpere kommer fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein. I dette området dyrkes mye Merlot, i tillegg til druer man kjenner fra Middelhavsområdet. Den representerer en overgang mellom middelhavsvinene og de syd-vestlige vinene.

Etappen er ganske flat. Den går gjennom et område hvor det er mye og kraftig vind. Jeg har vært innom dette før, men det tåler å gjentas: I syd danner Pyreneene en høy og bratt vegg fra vest til øst. I nord danner den syd-vestlige delene av Massif Central en barriere som går fra nord-vest til syd-øst. Den er ikke så høy og bratt som Pyreneene, men merkbar nok. En ganske kraftig og ofte fuktig vind fra Atlanterhavet kommer vestfra. Den presses mot Pyreneene i syd, presses opp og slipper vannet. Så på nordsiden av Pyreneene er det mye nedbør. Pyreneene og Massif Central danner en trakt som vinden presses gjennom, og der området er på sitt smaleste får vinden god fart. Det er dette området rytterne skal krysse mellom Limoux og Carcassonne. Så om det ikke er så mye fjell, så har man ofte sett at vinden har gitt utslag i dette området. Men vinden kommer stort sett fra vest, hvilket vil si at rytterne for det meste vil ha medvind eller vind skrått bakfra. Andre som kan mer om sykling i vind enn meg får korrigere, men jeg vil tro at slik vind gir mindre utslag enn motvind og vind som kommer rett fra siden.

Tilbake til vin. Etter å ha passert Carcassonne passerer syklistene rett syd og øst for Cabardès, og deretter kommer man inn i Minervois. Siden rytterne sykler forbi Cabardès gjør vi også det, og går til Minervois. Minervois ligger mellom la Montagne Noire og elven Aude, på begge sider av Canal du Midi, og mellom byene Carcassonne og Narbonne. Det er et av de områdene i Languedoc-Roussillon som har gjennomgått de mest bemerkelsesverdige forbedringer og som kanskje har det største potensialet for ytterligere utvikling.

Innenfor området varierer klimaet og jordsmonnet betraktelig. Vinmarkene ligger i fra 50 til 400 meter over havet. Man har derfor delt inn Minervois i fem underområder, hvorav La Livinière i den sentrale delen var den første som fikk offisiell status som village-appellasjon etter samme prinsipp som i den sørlige delen av Rhône. Rødvin dominerer, og som regel er de ganske kraftige.

Ca en mil etter at syklistene har forlatt Carcassonne passerer de et par km syd for vingården Domaine Cros, som har fått plass i boken Les Grands Crus du Languedoc et du Rousillon. En annen av grand crus som synes å ligge nær dagens etappe er Château Maris i La Livinière. Jeg kjøpte to flasker vin fra en annen grand cru produsent rett i nærheten, Domaine Borie de Maurel, som jeg er spent på, da jeg kjøpte inn vin til årets Tour de France. Det er en vin laget på 100% Syrah og en på 100% Mourvèdre. Jeg er egentlig ikke så opptatt av konseptet med en-drueviner. Druer har ulike kvaliteter som kompletterer hverandre. Men når en kvalitetsprodusent lager slike viner er det interessant for å bli kjent med druene. Men flaskene er ennå ikke drukket, så jeg kan ikke uttale meg mer om dem. Det er mange andre produsenter som også burde vært nevnt, men det vil føre alt for lang.

Fra Minervois kommer vi til Saint-Chinian. Også her produseres det ganske kraftige rødviner, men også hvitvin og rosévin. Dagens etappe går gjennom landsbyen Saint-Chinian, og da tar vi med noen gode produsenter som holder til i selve landsbyen, selv om vinområdet omfatter mer. Disse er Domaine des Jougla, Clos Bagatelle, Mas Champart og Domaine Moulinier.

Vi må også innom noen av de viktige pionerene i utviklingen av Languedoc til et kvalitetsområde. Her må jeg ta en omvei og forlate sykkeltraseen. En tidligere lærfabrikant fra Millau, Aimé Guibert, kjøpte på slutten 70-tallet land i Ainane i Herault. På sin Mas de Daumas Gassac brøt han tradisjonen og plantet Cabernet sauvignon. Vinen kom på markedet i 1978, og allerede tidlig på 1980-tallet lyktes det han å skyve flere crus classées fra Medoc til side. Han var den første som virkelig viste hva slags kvalitetspotensiale det var i regionen. For de som måtte interessere seg for slikt, kan jeg nevne at 13. etappe i 2008 gikk gjennom dette området. På det tidspunktet var jeg i Norge, og jeg mener å huske at Johan Kaggestad nevnte denne vinen da syklistene passerte. Men vi skal ikke dit i år, så jeg nevner dette bare for å forankre historien.

Olivier Jullien er likevel den som står det viktigste symbolet på vinrevolusjonen. Som 20 år gammel ønologistudent (vinfag) i Montpellier fikk han i 1985 sjansen til å forpakte en vingård, og han slo til. Mens Amié Guibert hadde satset på “fremmede” druer som Cabernet sauvignon, satset Olivier Jullien på de gamle vinstokkene, og oppnådde å få en til da ukjent kvalitet ut av disse. Vi har mange steder sett tilsvarende: En driftig vinprodusent plantet “internasjonale” druer, i praksis Bordeaux-druer, særlig Cabernet Sauvignon og viste at man kunne få fram vin av topp kvalitet. Vi var innom dette da vi var i Piemonte under andre etappe i Giro d’Italia. Torres har gjort tilsvarende i Spania, med sin Mas La Plana. Men det blir som om man vil vise verden av man kan lage neste like godt “bordeauxvin” som i Bordeaux. Vinene er utmerket. Men det er når man går tilbake til lokale tradisjoner og utvikler kvalitetsvin basert på disse at det virkelig begynner å bli interessant og vinen får en egen identitet. Carignan er den viktigste av de tradisjonelle druene ved siden av Cinsaut. Her var Olivier Jullien pioneren i Languedoc. Vinene fra hans Mas Jullien regnes som noen av de beste fra Languedoc generelt. Dette er den eneste produsenten fra Languedoc som har fått tre stjerner i Les meilleurs vins de France 2011.

Syklistene passerer litt syd for området Faugères. Men her finner vi en tredje pioner som det også er verdt å nevne: Michel Louison. På sitt Château des Estanilles i Faugères utforsket Michel Louison Syrah-druenes muligheter, gikk over til gjæring på barrique (små eikefat på 225 liter), mm. Syrah-druen har vist seg å gi meget gode resultater i Languedoc. Derfor er Michel Lousons innsats også verdt å nevne selv om syklistene ikke skal innom dette området i år.

Til nå har det vært mye rødvin. Men etter Faugères sykler man gjennom (eller muligens litt nord for) Picpoul-de-Pinet, hvor man produserer en hvitvin laget på druen Picpoul. Det er en syrefrisk hvitvin som passer utmerket til muslingene som oppdrettes i Bassin de Thau syd-øst for Picpoul-de-Pinet. Dessverre har dette området de to siste årene vært infisert av et virus, visstnok en herpes-variant, som ødelegger skjellene. Det har blitt nedlagt forbud mot salg av østers fra Bassin de Thau, men epidemien skal være på retur. En av de som regnes blant de beste produsentene holder til i Montagnac, der syklistene i skal gjøre opp mellomsprinten. Dette er Château Saint-Martin de la Garrigue.

Tar vi en avstikker ca 5 km mot nord-øst, kommer vi til en annen produsent som pleier å være med når de aller beste fra Languedoc skal nevnes: Domaine Peyre Rose. Men skal man ha de beste vinene fra de beste produsentene begynner det å koste litt her også. Om jeg husker rett, betalte jeg 60 € for en flaske Domaine Peyre Rose, og da har vi kommet ganske langt fra billig bordvin.

Den siste etappen inn til Montpellier går gjennom vinområdet Grès de Montpellier. Når spurtlagene for alvor begynner å posisjonere seg ca 20 km før mål, passerer de Comberousse, Domaine de Terre Mégère og Domaine de la Prose. Det er verdt å merke seg at den første av disse har blitt inkludert i boken Les Grands Crus du Languedoc et du Rousillon. selv om deres vin bare er klassifisert dom Vin de Table og Vin de Pays d’Oc. Så man skal ikke stirre seg blind på klassifiseringene.

Syklistene forlater ikke vinmarkene før de krysser elven La Mosson, like før en rundkjøring 11 km fra mål. Men da er vi omtrent inne i byen. Det er en drøy kilometer i luftlinje herfra til målgang, men syklistene skal ut på en ekstra sløyfe nordover før mål.

Etter denne etappen er det hviledag. Men jeg har kommet til at det må gå an å nyte litt vin på hviledagen også, i alle fall når man skal hvile i et så rikt vindistrikt som vi er i nå. Så det blir litt vin mellom Montpellier og neste startby i morgen.

Johan Kaggestad har sammen med Hans Petter Bakketeig skrevet boken “Røff guide til Tour de France 2011″. Her får man vite mye om det meste om årets Tour, sammen med trivia, historie, osv. Han skriver om det meste, bortsett fra vin og annet drikke — det får du her. Jeg har omtalt boken her. Hvis du ikke alt har boken: Løp og kjøp!

Oversikt over Les vins du Tour de France 2011

Les vins du Tour de France – 2010

I vini del Giro d’Italia 2011

Tour de France 2011 — nå kan jeg begynne på vinlisten

Olav Torvund — Wed, 20 Oct 2010 08:35:21 +0000

I går ble start– og målbyene for Tour de France 2011 offentliggjort. Dermed kan jeg begynne å forberede “Les vins du Tour de France 2011″, etter omtrent samme mønster som “Les vins du Tour de France 2010″. Men det er bare start– og målbyene som offentliggjøres nå, sammen med et ganske så upresist kart over etappene. Detaljene om etappene får vi ikke før i juni 2011.

Neste års TdF ser ut til å ha en meget interessant trasé. I Pyreneene skal rytterne igjen over Tourmalet på en etappe som ender på Luz-Ardiden, hvor Dag Otto Lauritzen vant sin TdF-etappe i 1987. Det er målgang på Galibier i Alpene, og om jeg har forstått det rett skal man over denne toppen en gang til på etappen til Alpe-d’Huez.

Rent vinmessig er nok ikke 2011-utgaven av TdF blant de aller mest interessante. Frankrike er det viktigste vinproduserende landet i verden (selv om Italia produserer mer vin). Men ser en på kart over vinområder, så ser en at man i de fleste deler av Frankrike ikke produserer vin, i alle fall ikke en vin som det er interessant å smake på og skrive om. Touren skal denne gangen ikke innom noen av de store vinområdene som Champagne, Bordeaux, Bourgogne eller Alsace. Vinmessig er det ikke noe som kommer i nærheten av fjorårets etappe til Bordeaux, og ikke minst tempoetappen i Medoc. Men vi skal nok finne noe å ha i glasset og kanskje noe å ha ved siden av, også i 2011.

Det blir ingen prolog i 2011. Første etappe går fra Passage du Gois La Barre-de-Monts til Mont des Alouettes Les Herbiers . Her er vi litt sør og vest for de store vinområdene i den nedre delen av Loire. Vi må lete etter vin fra Fiefs-Vendéens-Mareuil..

Andre etappe er en kort lagtempo ved byen Les Essarts. Fortsatt er vi i det samme vinområdet, det vil si litt utenfor de kjente Loire-områdene. Kanskje kan vi ta en lite avstikker østover til Saumur, mens syklistene sykler i ring.

Tredje etappe går fra Olonne-sur-Mer til Redon. Her vil rytterne krysse den ytterste delen av Loire, området for Muscadet. Det er en frisk sommevin som ganske sikkert vil passe fint 4. juli.

Fjerde etappe fra Lorient til Mûr-de-Bretagne og femte etappe fra Carhaix til Cap Fréhel er begge i Bretagne. Bertagne er ikke noe vinområde. Av drikke forbinder jeg det mer med øl og cider. Men som en keltisk del av Frankrike, med et eget språk og en særegen kultur, skal vi nok finne en del om Bretagne. Jeg ser allerede nå at musikere Alan Stivell må med på en eller annen måte, selv om han verken kan spises eller drikkes.

Sjette etappe fra Dinan til Lisieux går inn i Normandie. Heller ikke dette er et vinområde. Men dette er calvados-land, så her må de bli noe av det edle eplebrennevinet. Dessuten er Normandie det viktigste området for melkeproduksjon, og dermed osteproduksjon i Frankrike. Camembert er en av ostene som kommer herfra.

Syvende etappe starter i Le Mans. Heldigvis skal ikke syklistene bli værende her og sykle rundt og rundt på en bane i 24 timer. På turen til Châteauroux krysser rytterne igjen Loire, denne gangen litt høyere oppe. Her er det flere vinområder, så vi må ha mer detaljer om etappen for å velge viner her. I denne delen av Loire er det også vanskelige å unngå et slottsbesøk eller to — og da tenker jeg på ordentlige slott, ikke vingårder.

Åttende etappe fra Aigurande til Super-Besse Sancy tar oss inn i Auvergne. Her produseres det klassifiserte viner som jeg foreløpig ikke vet noe om. Det kan bli et interessant bekjentskap.

Niende etappe fra Issoire til Saint-Flour starter i Auvergne. Etappen går stort sett i Parc des Volcans D’Auvergne, og her kan det nok være vanskelig å finne interessant vin. Men mye av det flaskevann som drikkes i Frankrike, og som etter min smak er bedre enn jålevann som Evian og Vittel, kommer fra Auvergne.

Tiende etappe starter i Aurillac og slutter i Carmaux. Carmaux ligger like nord for en Tour de France-kjenning: Albi. Om etappen går rundt eller gjennom vinområdene Vins-d’Entraygues-et-du-Fel, Vins-d’Estaing eller Marcillac (som vi også var innom i 2010), ser vi ikke før mer detaljerte beskrivelser blir offentliggjort. Etappen stopper like før vi kommer inn i vinområdet Gaillac, som vi også var innom i 2010.

11. etappe går fra Blaye-les-Mines til Lavaur. Blaye-les-Mines ligger litt syd-vest for Carmaux, og dermed litt nærmere vinmarkene i Gaillac.

12. etappe fra Cugnaux til Luz-Ardiden. Rytterne skal over Tourmalet på veien til Luz-Ardiden, så dette blir kongeetappen i Pyreneene. Etappen blir ikke mindre interessant av at det var opp til Luz-Ardiden at Dag Otto Lauritzen vant sin etappe i 1987, som Norges første etappevinner i TdF. Men vinmessig er etappen ganske uinteressant. Vi får kanskje plukke med oss litt vin fra noen av områdene vest for Toulouse, selv om etappen ikke er innom dem.

13. etappe går fra Pau til Lourdes. Dette må bli en ny smak på Jurancon og en avslutning med hellig vann fra Lourdes. Når vi starter fra Pau bør vi vel holde oss til den tørre vinen. Å starte dagen med en søt dessertvin er ikke det som frister aller mest — selv om vinen er veldig god.

14. etappe fra Saint-Gaudens til Plateau de Beille er nok heller ingen stor vinetappe. Hva vi skal finne på denne dagen, vet jeg ikke. Men interessant vin finner vi nok ikke langs den etappen.

15. etappe fra Limoux til Montpellier er en av de mer interessante vinetapper. Languedoc-Rousillon er det område i verden med størst vinproduksjon. Her kan vi starte med tradisjonell musserende Blanquette de Limoux, og så går det stort sett gjennom forskjellige vinområder hele veien til Montpellier. Det har skjedde mye spennende i dette området de senere årene. Kvaliteten er hevet vesentlig, og man kan stort sett glemme det man tidligere har lært om kjedelig bordvin av dårlig kvalitet fra dette området. Men jeg må ha litt mer detaljer før jeg kan velge ut hvilke vinområder som skal med. Her er nok problemet at det er alt for mye å ta av.

16. etappe går fra Saint-Paul-Trois-Châteaux til Gap. Saint-Paul-Trois-Châteaux ligger i vinområdet Coteaux-du-Tricastin i Rhône. Etappen fortsetter østover, og turen må gå gjennom flere av vinområdene i denne delen av Rhône-dalen. Men hvilke det blir vet vi ikke før vi har fått flere detaljer om etappen.

17. etappe fra Gap til Pinerolo. Her krysser vi grensen til Italia og havner i Piemonte, et av de beste vinområdene i Italia. Vi kommer nok ikke til de aller mest interessante delene av Peimonte, da måtte vi ha fortsatt et stykke lenger østover. Men det må nok bli Italiensk vin denne dagen. Viner fra det for meg til nå ukjente vinområdet Pinerolese, kanskje også Valusa, bør bli dagens vin.

18. etappe starer der gårsdagens etappe endte, i Pinerolo. Dette er en av de store Alpe-etappene, men målgang på Galibier. Andy Schleck uttalte under presentasjonen at han mener Tour de France 2011 vil bli avgjort på denne etappen. Men igjen er det problemet med kombinasjonen fjelletapper og vin. Så vi må antageligvis ta med oss vin fra Italia.

Til tross for Andy Schlecks uttalelse, så kan nok en del komme til å endre seg på 19. etappe. Det kommer an på differansene etter Galibier. Etappen starter i Modane. Rytterne skal nok en gang over Galibier, slik at det blir noe lignende fjoråret hvor syklistene skulle over Tourmalet to ganger. Men i 2011 ender det hele på Alpe-d’Huez. Så det blir nok ikke noen reprise på Thor Hushovds sprintpoeng i mål etter først å ha passert et monsterfjell. Men vin er det ikke så lett å finne langs denne etappen.

20. etappe er tempo i Grenoble. Heller ikke dette er noen vinby. Er det fortsatt åpent i sammendraget, så avgjøres det her.

21. og siste etappe er grei nok. Den starter i Créteil, en av forstedene til Paris, og den ender tradisjonen tro på Champs-Élysées. Her blir det champagne.

Les vins du Tour de France, 14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene

Olav Torvund — Fri, 16 Jul 2010 16:45:32 +0000

Nettverksproblemer har gjort at dagens blogginnlegg er forsinket. Jeg holder France Telecom mistenkt for å ha solgt mer enn de har kapasitet til å levere, og at det rakner når ferietrafikken for alvor setter inn.

I går fikk sykkel være sykkel. Vi var på opera i det gamle, romerske teateret i Orange og så Tosca. Det er et 2000 år gammelt teater, 9000 tilhørere og ikke en høytaler (bortsett fra til å gi beskjeder). Det er fantastisk akustikk. Den menneskelige stemme er magisk, i alle fall med så gode sangere. Ingen høytaler kan formidle dette — og det er noe av magien i opera. Livet er mer enn sykkel. Og for så vidt gjelder vin går den minst like godt sammen med musikk som med sykkel.

Vi fulgte innspurten på radio, merket oss at de kommenterte Mark Renshaws spurt og mente at det måtte juryen se på. I dag har vi sett noen repriser. Total utelukkelse fra Tour de France var en tøff avgjørelse. Men her kommer noe av problemet med sykkel som lagsport og individuell idrett til overflaten. Å straffe Mark Renshaw ved å få tidstillegg, tape plassering og miste poeng betyr lite så lenge hans hovedoppgave er å hjelpe Mark Cavendish i spurten. Så det var vel det eneste de kunne gjøre som faktisk betyr noe.

Thor Hushovd mistet den grønne trøya, og fikk den igjen i dag. Alberto Contador viste styrke. Det er morsomt at det fortsatt er reell kamp om den gule, grønne og prikkete trøyen. Morgendagens etappe til Revel kan visstnok være litt i hardeste laget for de typiske sprinterne, i følge ekspertisen. Vi får se.

Vi skal fram til 14. etappe som starter i Revel, der 13. etappe sluttet, og ender i Ax-3 Domaines. En av mine venner i Frankrike har fortalt at målstedet egentlig heter Ax Bonascre, og at Ax-3 Domaines er et markedsføringsnavn fordi det er tre skisteder der. Det forklarer både hvorfor det er så vanskelig å finne Ax-3 Domaines på noe kart, og gåten med det underlige navnet Ax-3 Domaines. På denne etappen vil sammenlagtfavorittene igjen måtte angripe hverandre.

Igjen viser jeg til TdF Tourist Guide for turistinformasjon om dagens etappe.

Fjelletapper er ikke vinetapper. Starten er riktignok i lavlandet — i alle fall i forhold til de fjellene som kommer på slutten av etappen. Men første delen holder seg omtrent 20 km vest for vinområdene. Vi må altså en passende sykkeltur østover. Men om det ikke er så mye vin, kan syklistene regne med ganske mye vind. Ser man på et topgrafisk kart over området, er det ganske lett å forstå hvorfor.

I nord har man Massif Central, eller Montagne Noire som den sydligste delen heter. Vi ser at fjellet går fra nord-vest til syd-øst. I syd har vi Pyreneene, som vi skal stifte nærmere bekjentskap med i dagene som kommer. Denne fjellkjeden går vest til øst. Mellom disse fjellene danner det seg en trakt, og i den brede enden har vi Atlanterhavet. Vinden som blåser fra Atlanterhavet presses inn i trakten og får fart etter hvert som passasjen blir smalere. Når syklistene krysser “vindtrakten” der den er på sitt smaleste, da får de som regel en kraftig vind fra vest, altså fra høyre i sykkelretningen.

Men vi skal først og fremst holde oss til vin, ikke vær og vind. Rytterne passerer først, med en viss avstand, området Malpère. Det ligger syd-vest for Carcassone og er den vestligste appelationen i Languedoc. Navnet Malpère kommer fra det occitanske navnet male peyre som er en lokal type sandstein.

I denne regionen møtes “Middelhavet” og “Atlanterhavet”. Det er selvfølgelig ikke havene som møtes — vi er et godt stykke inne i landet. Men her finner man både middelhavsdruer og druer kjent fra vestlige regioner, som Bordeaux. Området fikk AOC status så sent som i mai 2007, etter å ha hatt VDQS status siden 1983. Og som nevnt merkes atlanterhavsvinden godt i området.

Mer enn 90% av vinproduksjonen er rødvin, som i hovedsak lages på druene Merlot, Cot (Malbec) og Cinsault. Merlot, som man særlig forbinder med St. Emillon og Pomerol i Bordeaux, utgjør mer enn 50% av produksjonen. Også Cot, som generelt er mer kjent som Malbec, er en drue som særlig forbindes med Bordeaux, mens Cinsault er mer vanlig rundt Middelhavet.

Resten av vinen er rosévin, som i hovedsak lages på druene Cinsault, Grenache og Lladoner pelut. Dette er drues som forbindes med Middelhavet og Rhône. Men så er da også rosévin i utpreget grad en Middelhavsvin.

Jeg har gjort flere forsøk på å få tak i vin fra Malpère, men til nå uten hell.

Litt lenger syd kommer vi til Limoux. Syklistene sykler nærmest rundt området på vest– og sydsiden, men krysser den sydlige delen mellom Espèraza og Quillan, etter å ha syklet ca 100 km. Dette området er først og fremst kjent for sin musserende vin, men det lages også en klassifisert hvitvin. Det sies, i alle fall i området, at det var her man først begynte å produsere musserende vin. Det er referanser til denne vinen i dokumenter fra 1531. Munken DOM Perrignon skal visstnok ha lært teknikken her før han reiste videre til Champagne. Champagne er nok den mest kjente musserende vinen, men både i Die og Gaillac, som vi alt har vært innom, og i Limoux, produserte de slik vin lenge før de begynte med dette i Champagne.

Personlig liker jeg at noen vil gå tilbake til lokale tradisjoner. Det lages musserende vin på Chardonnay mange steder, ikke minst i Champagne. Så fra Limoux går jeg for Blanquette de Limoux.

Det lagets også en utmerket hvitvin i Limoux, med ganske mye Chardonnay.

Herfra bærer det inn mot fjellene, hvilket i praksis også vil si bort fra vinområdene. De skal først over Port de Pailhères. Det er bratt opp og vanskelige svinger ned mot Ax-Les-Thermes. Etterpå går det bratt opp til Ax-3 Domaines. Så for rytterne er det vel like greit at det ikke er så mye vin langs denne ruten.

Bildet nedenfor er fra toppen av Port de Pailhères, men utsikt nordover mot Limoux.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Innledning
Prolog – nederlandsk øl og en liten genever
1. etappe, Rotterdam – Brussel: Mens mannen var ute etter øl
2. etappe, Brussel – Spa: På vannvogna
3. etappe: Wanze – Arenberg Porte du Hainaut. Med øl for en dronning
4. Etappe: Cambrai > Reims. Champagnegalopp
5. etappe: Épernay > Montargis. Exit Champagne
6. etappe: Montargis > Gueugnon — Saken er biff
7. etappe. Tournus > Station des Rousses. Fra Bourgogne til fjellet
8. etappe: Station des Rousses > Morzine-Avoriaz. Fra fjell til fjell
9. etappe: Morzine-Avoriaz > Saint-Jean-de-Maurienne: Høye fjell og vin i dalene
10. etappe: Chambéry > Gap. Hva passer på nasjonaldagen?
11. etappe: Sisteron > Bourg-lès-Valence. Fra Alpene til Rhône
12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade
13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central
14. etappe: Revel > Ax-3 Domaines. Med vind og musserende vin inn i Pyreneene
15. etappe: Pamiers > Bagnères-de-Luchon. Varme bad, men lite vin
16. etappe: Bagnères-de-Luchon > Pau. Varme bad og søt dessertvin
17. etappe: Pau > Col du Tourmalet. Ta med drikke fra start
18. etappe: Salies-de-Béarn > Bordeaux. Biff med béarnaise og rød bordeaux
19. etappe: Bordeaux > Pauillac. Medoc — det beste fra Bordeaux
20. etappe: Longjumeau > Paris Champs-Élysées. Grand finale — Champagne!

Les vins du Tour de France 2011

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France, 13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central

Olav Torvund — Thu, 15 Jul 2010 07:34:58 +0000

Etappen i går, 14. juli, ble vel på mange måter som ventet. Det gikk et brudd som fikk gå inn. Mange franskmenn ville markere seg, men ingen fikk det helt til. Den største overraskelsen var kanskje at Alessandro Petacchi spurtet for poeng på mellomsprinten og om poeng for 9. plassen. Det tyder på at han faktisk har seriøse planer om å fullføre denne gangen og kjempe om den grønne trøyen, ikke bare plukke noen etappeseire før han bryter.

I dag blir det nok en ny massespurt, og Thor Hushovd synes å mangle det lille ekstra som man må ha for å vinne slike spurter. Men vi skal hoppe fram til lørdag og 13. etappe som går fra Rodez til Revel og tar rytterne ned fra Massif Central.

For turistinformasjon viser jeg nok en gang til TdF Tourist Guide.

Dette er en småkupert etappe med noen tredje– og fjerdekategoritopper og ganske mange som sikkert også kunne vært gitt tilsvarende klassifiseringen. Hovedretningen er sydover og nedover.

Nord-vest for startbyen Rodez ligger vinområdet Marcillac. Det ligger i grenseområdet mellom Massif Central og høyslettene i Languedoc (administrativt er vi i Aveyron, men landskapet regnes etter det jeg forstår som en del av Haut Languedoc). Disse høyslettene ligger på kalkfjell, områder som franskmenn kaller causse.

På en måte er det litt synd at man bare gjør et hopp fra Mende til Rodez, for det betyr at man hopper over disse store kalksteinsområdene som en gang var havbunn. Kalksteinen er ganske bløt og porøs. Så i dette området finner man dype canyons, som franskmenn kaller gorge (hals), med Gorges du Tarn som en av de mest spektakulære. I området er det også flere flotte dryppsteinshuler. Men alt dette får være til en annen gang, og rent vinmessig finner man ikke noe av interesse mellom Mende og Rodez — så i forhold til dette har vi ikke gått glipp av noe.

Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOC-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.

90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen beskrives som dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring. Det finnes p.t. ingen viner fra Marcillac på Vinmonopolet — i alle fall har ikke jeg klart å finne noen. Jeg har forsøkt å få tak i vin fra Marcillac her i Frankrike, men uten å lykkes. Man må nok nærmere produksjonsområdet for å finne et utvalg av vinen.

I området produseres osten Laguiole som skal passe godt sammen med en Marcillac.

Traseen videre går utenom vinområdene. Man passerer etter ca 75 km en drøy mil øst og sør for Albi, en by som Tour de France har vært innom noen ganger. Her er vinområdet Gaillac. Dette er et av de eldste vinområdene i Frankrike. Her har det vært produsert vin fra romertiden, kanskje enda lenger.

Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. I tidligere tider, da man ikke var så nøye med slikt, ble vin fra Gaillac blandet inn i Bordeauxviner for å gi denne litt mer tyngde, og vinen ble dermed solgt som Bordeauxvin. I dag ville en slik praksis ha skapt store overskrifter og blitt betegnet som en vinskandale.

Selv om det ikke er så veldig langt mellom Marcillac og Gaillac, og syklistene har syklet nord-syd, har vi nå flyttet oss fra et av de vestligste vinområdene i øst, til det østligste i vest. Mens Marcillac ligger i den vestlige avslutningen av høyslettene i Languedoc og ser mot Middelhavet, danner Gaillac den østlige avslutningen av Aquitaine-bassenget og ser mot Atlanterhavet. De ligger rygg mot rygg og ser hver sin vei. Mellom disse ligger den sydligste utløperen av Massif Central, Montagne Noire. Det er ikke spesielt høyt, men det er mens de krysser dette området at syklistene skal over to fjerde– og en tredjekategoriklatring.

Størstedelen av vinområdet ligger vest for Albi, og det er også her vi finner det beste området, Gaillac Premières Côtes. Men det er også et lite område øst for byen. Syklistene vil være så vidt innom dette etter ca 80 km, når de passerer landsbyen Mouzieys-Tulet.

I Gaillac produseres det mange typer vin: Rød, hvit, rosé og musserende. Det produseres en helt spesiell musserende vin med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. (Simpel musserende lages etter brus-metoden, hvor kullsyre tilsettes under trykk. Men slik vin er det ikke verdt å snakke om, langt mindre å drikke.) Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig er det en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise tilsettes ikke sukker. Det er kun naturlig sukker fra overmodne druer. Det gir en ganske karakteristisk smak (her må jeg medgi at jeg så langt ikke har smakt vinen, og kan bare gjengi andres beskrivelse).

Det har vært sagt at det produseres så mye ulik vin i Gaillac, og at de må bestemme seg for hva de vil. Helen Savage beskriver det slik i sin vinblogg:

“Gaillac is learning to be different. Its vineyards along the Tarn Valley in South West France were first planted by the Romans and it remains a land of proud traditions as well as of generous people. And it’s upon that long tradition that some growers there are daring to build a platform for future success.

(…) but Gaillac is a crossroads in more than one sense. Its splendid climate (…) is a unique mix of Atlantic, Mediterranean and Continental influences. Its vignerons can grow grapes suited to all three and make almost every style of wine imaginable, including pétillant (perlé), sparkling, dry and doux (but not liquoureux) whites, rosés, light, primeur summer-drinking reds and others high in tannin and extract that cry out for careful cellaring. It’s almost too easy. But that’s why they now have to make hard choices and leave others to grow Gamay, Merlot or Sauvignon Blanc. In a fiercely competitive market their future lies in doing what only they can do — and in making the most of their special red varieties Duras and Braucol (sometimes called Fer Servadou) and the local white varieties Loin de l’Oeil and Mauzac. Duras, for example, features in no other appellation. Gaillac wines taste like no others; and the best, almost all from these four grapes, are now beginning to make UK critics sit up and take notice.”

Det er ikke vanskelig å være enig i at Gaillac ikke blir spesielt interessant om de følger vinverdens svingende moter og produserer samme type vin som de produserer mange andre steder. Det er de lokale tradisjonene som gjør området interessant. Det får meg til å tenke på vår guide da vi for noen år siden besøkte Mondavi i Napa Valley (California). Hun sa omtrent noe slikt:

“Vi må bare erkjenne at man i Europa har 400 års forsprang når det gjelder å finne ut hvilke druer som gir best resultat på de ulike områdene.”

Det ville være for dumt om Europeiske produsenter glemmer denne kunnskapen og heller forsøker å konkurrere med mainstream vin etter skiftende moteretninger. Heldigvis synes pendelen å være på vei tilbake fra at alle skulle produsere vin på Chardonnay, Cabernet Sauvignon, Merlot og andre populære druer. Hvem er egentlig interessert i en Cabernet Sauvignon fra et område i Frankrike som de færreste har hørt om? Men kan de by på unike og interessante produkter, da blir det noe annet.

Vinmonopolet har en rød Gaillac, en Flavin Gaillac 2007. Min vin for dagen er en rødvin kalt Les Gravels fra Domaine Rotier, årgang 2005. Den er laget av 30% Duras, 25% Barucol, 35% Syrah og 10% Cabernet Sauvignon. Det ligger ikke noe mer bak valget av akkurat denne vinen enn at det var den Gaillac-vinen som vinhandleren hadde.

Vil man ha litt niste på veien så går i alle fall første del av traseen gjennom produksjonsområdet for Roquefort.

Langesonen for mat er like etter at syklistene har forlatt Gaillac. Men jeg tviler på at de får servert noe av vinen fra området.

Målbyen Revel ligger ca 20 km nord-vest for vinområdet Cabardès. Det er hit man må for å finne den mest lokale vinen ved målgang. Området ligger like ved Carcassonne, som så absolutt er verdt et besøk om man er på de kanter. Dette er omtrent så langt vest man kommer i Languedoc-Rousillon, og klimamessig møter Middelhavet her noe fra Atlanterhavet. I Cabardès brukes både de typiske “middelhavsdruene” grenache og syrah, og “Bordeaux-druene” merlot og cabernet-sauvignon. I vinene kombineres kraften fra det solrike middelhavsområdet med elegansen fra Aquitaine.

Skal man være riktig pirkete, så ligger den aller sydligste utløperen av Montagne Noire mellom Revel og Cabardès. Så Revel tilhører, i likhet med Gaillac, det øsligste av syd-vest, mens Cabardès er det vestligste av det franske Middelhavsområdet. Men så pirkete bør man vel ikke være.

Jeg har ikke funnet noen viner fra Cabardès i Vinmonopolets lister.

På den siste delen av dagens etappe må rytterne regne med en del vind fra vest. Siden etappen har en sløyfe mot vest på slutten, vil det bli motvind, sidevind og medvind inn mot mål — om været er som det pleier. Men det blir mer vind og mindre vin i morgen, så da skal vi komme tilbake til dette.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Les vins du Tour de France 2011

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Les vins du Tour de France, 12. etappe: Bourg-de-Péage > Mende. Vin og sjokolade

Olav Torvund — Wed, 14 Jul 2010 05:56:13 +0000

Når dette publiseres er det 14. juli og Frankrikes nasjonaldag. Syklistene sykler fortsatt i Alpene, selv om de hardeste Alpe-etappene er unnagjort. Jeg har vaklet litt i vinvalget for denne dagen. Savoie eller champagne? Det er to hovedtyper av kompromisser: “Verken-eller” og “både-og”. Stort sett liker jeg best typen “både-og”, og det er det jeg vil gå for i dag: Savoie og champagne.

Og jeg skal selvfølgelig se på fyrverkeriet i kveld. Jeg liker langt bedre det profesjonelt gjennomførte, offentlige fyrverkeriet fremfor fulle og gale nordmenn som sender opp sitt puslete, men akk så risikable privatfyrverkeri.

Gårsdagens etappe startet akkurat slik jeg hadde håpet. Thor Hushovd stupte ned bakkene og sikret seg 6 poeng i den første mellomsprinten, og trygget dermed grepet om den grønne trøyen. At han stupte i bakken like etter likte jeg ikke fullt så godt, men det gikk visst bra. Så får vi se hvordan spurten blir på den 11. etappen torsdag.

Etappen ble veldig spennende helt til siste slutt. Kampen mellom Andy Schleck og Alberto Contador er fortsatt åpen. De vil neppe gå i strupen på hverandre igjen før på søndag. Men da bør Contador angripe. Cadel Evans er ute av tetkampen — akkurat det synes jeg er litt synd. Men sånn er det. Jeg lurer på hva syklister egentlig er laget av. Det var andre etappe han syklet med brudd (brist?) i armen. På fransk TV var det jubel for fransk etappeseier og fransk klatretrøye.

Men vi skal fram til 12. etappe, som er en av de store vinetappene. Den sykles fredag 16. juli. 12. etappe starter i Bourg-de-Péage og ender i Mende.

For turistinformasjon er det fortsatt TdF Tourist Guide som gjelder.

Startbyen har et underlig navn: Det betyr noe slikt som “Bompengeby”, et navn byen har hatt siden middelalderen fordi man der krevet bompenger for å krysse broen over elven Izèr. Den ligger litt øst for Valence, og litt utenfor de kjente vinområdene. Men etter bare 12,5 km er det all grunn til å gjøre et stopp for vin og sjokolade. Tain l’Hermitage er ikke i seg selv en veldig spennende by. Men den ligger i hertet av vinområdet Hermitage og det er hjemstedet for en av verdens fremste sjokoladeprodusenter: Valrhona.

Man skiller gjerne mellom det sydlige og nordlige Rhône. Det sydlige er syd for Montelimar, og kalles Côtes du Rhône Méridionales. Årets Tour de France er ikke innom denne delen. Den nordlige, som vi er i nå, strekker seg fra Valence og nord til Vienne. Dette kalles Côtes du Rhône Septentrionales. Mellom Montelimar og Valence er det noen små klassifiserte områder der Drôme renner ut i Rhône, i tillegg til områder lenger opp i Drôme-dalen (som vi var innom i går). Men ellers ikke noe. Det området vi nå er inne i konkurrerer med Bordaux-etappene på slutten av touren om å være de mest spennende etappene rent vinmessig. Noen vil kanskje mene at Champagne er finere enn Rhône, men det er ikke like variert.

Som i flere av de store og gode vinområdene er klassifiseringen i Rhône hierarkisk. Basisklassifiseringen er AOC Côtes du Rhône. Noen områder som produserer litt bedre vin klassifiseres som Côtes du Rhône Village. På nivået over dette er det noen områder som klassifiseres som Côtes du Rhône med tillegg av kommunenavn, som f.eks. Côtes du Rhône Village Laudun. Det øverste nivået er områder som er eget crus, altså har en egen AOC-betegnelse. Den aller mest kjente av disse er Châteauneuf-du-Pape, som ligger mellom Avignon og Orange. Alle klassifiserte områder i nord er egne crus. Det er ingen formell rangering mellom de ulike crus, men det er ingen tvil om at “noen er likere enn andre”.

For å illustrere en side ved hierarkiet kan vi gå tilbake til det jeg skrev i går om at man i Cornas bare produserer rødvin med 100% Syrah. Det er en sannhet med en liten modifikasjon. Man kan også bruke andre Rhône-druer, og man kan produsere hvitvin. Men da må vinen selges som Côtes du Rhône, og ikke som Cornas. Og da oppnår man ikke på langt nær de samme prisene.

Tyngdepunktet i det nordlige Rhône er der vi er nå: I Tain l’Hermitage.

Vinkart for Côte du Rhône (klikk på bildet for å bestille fra Amazon.fr)

Rhone-dalen er en riftdal. Det er en sprekk mellom to geologiske formasjoner og ikke en dal gravd ut av is eller vann (selv om den store elven nok også har gjort sitt til å forme dalen). Geologien er svært ulik på de to sidene av elven. På østsiden, eller venstrebredden som franskmenn ynder å kalle det, har vi Alpene. Alpene er ungt fjell som fortsatt vokser. Det er dannet ved at Afrika presser mot Europa og skyver Italia foran seg. I “sårkanten” reiser Alpene seg. Her oppe er sandstein og leire som dominerer på venstresiden.

Massif Central, vest for Rhônen, er gammelt fjell — i stor grad av vulkansk opprinnelse. Dette er selvfølgelig grovt forenklet. Men det gjør at jordsmonnet og det som fraskmenn kaller terroir er ganske ulikt på de to sidene av elven. På høyrebredden er det her for det meste gneis.

Men fullt så enkelt er det selvfølgelig ikke. Rhônen fører meg seg store mengder løsmasse — ca 2 mill tonn pr år. Det blir omtrent 5.000 lastebiler om dagen, om vi regner 10 tonn pr bil. Tidligere var det enda mer. For noen millioner år siden løp Rhinen ut i Rhône gjennom Saône-dalen. Mye av det elven tar med seg blir med ut mot havet, og det bidrar til delta-området Camargue og de fine sandstrendene langs kysten. Men en god del avsettes i dalen. I nord er Rhône-dalen ganske smal, hvilket vil si at vannet renner fort og avsetningene blir ikke så store. Når dalen vider seg ut litt lenger sør legger elven igjen mer.

For tre millioner år siden var området, i alle fall de lavere deler, dekket av hav. Det er derfor også store sedimentære kalkområder på begge sider av Rhônen, men litt lenger syd enn vi er nå. Og fjellene har nok blitt rotet en del sammen ved jordskjelv og andre geologiske aktiviteter. I et geologisk grenseområde som dette blir forholdene sammensatt og komplisert. Eller rotete, om man foretrekker å si det på den måten.

Tain-l’Hermitage — Hermitage i bakgrunnen

Selve Hermitage er en sydvendt skråning rett bak byen Tain l’Hermitage. Det er en forkastning som har gitt et stykke gneis på Rhônens venstrebredd. Om vi ikke skal grave oss alt for dypt ned i detaljene, kan vi si at Hermitage er et stykke av høyrebredden som har flyttet seg til venstrebredden — eller kanskje er det bedre å si at elven har funnet sitt løp på høyresiden av denne forkastningen.

Beliggenheten gjør at området får mye sol og ligger i le for de kalde vindene som kan blåse nedover Rhône-dalen, le Mistral. Som for flere av de beste vinområdene har man delt det inn i ulike parseller med litt ulik geologi, uten at hver parsell er gitt en egen klassifisering. Men det vil føre for langt å gå inn i disse detaljene i denne sammenhengen. Hermitage er kjent for sine kraftige, maskuline rødviner, laget på Syrah-druer. Men det produseres også interessant hvitvin.

(Boken er ikke lenger tilgjengelig i salg)

Christer Berens beskriver Hermitage bl.a. slik i “Vin, helt fransk”:

“Vinene er blant de beste i verden, og derfor aldri billige, men nesten alltid minneverdige. (…) det er flere enn meg som har tatt feil av en gammel hermitage og en fin bordeaux, for hermitage blir bare mer og mer elegant med årene.”

Vinmonopolet kan by på åtte røde Hermitage fra 319 til 600 kr pr flaske. De har to hvite til henholdsvis 366 og 451 kr.

Holder vi oss til boken fra Le Figaro er det to produsenter av Hermitage som er “mytiske”. Chapoutier betegnes som “mytisk” for sine Rhône-viner generelt, og for sine ulike Hermitage-viner spesielt. I tillegg betegnes Hermitage fra Domaine Jean-Louis Chave som “mytisk”. Domaine Paul Jaboulet Aîné betegnes som en vin “for de store anledninger” for sine Rhône-viner generelt og sine Hermitage spesielt. Domaine Marc Sorrel produserer en Hermitage “for de store anledninger”.

Hvis man ikke ønsker å gå så høyt opp på prislisten som man må for en god Hermitage, kan Crozes Hermitage være et alternativ. Det er vinmarkene rundt Hermitage. Geologisk er vi nå på venstrebredden, i alle fall for størstedelen av området. Det er et større område og det gir ikke en like stor vin. Men det er fortsatt en utmerket representant for Rhôneviner. Igjen kan vi la Christer Berens beskrive vinen:

“Smaken kan tidvis være like kraftig som en hermitage, men den har aldri samme finessen. Ofte meget god valuta for pengene, men hold deg til kjente produsenter og være forsiktig med å kjøpe den på tax-free eller supermarked, for det finnes mange dårlige produsenter som bare prøver å profitere på det fine navnet.”

Klikk på bildet for å bestille fra Amazon.fr

Blant produsenter kan vi her først minne om Chapoutier og Domaine Paul Jaboulet Aîné. Av de som alltid gir god kvalitet er Domaine des Entrefaux, Domaine des Hauts-Chassis, Domaine du Murinas, Domaine Etienne Pochon og Domaine des Remizières, fortsatt i følge Le Figaro. De har også listet noen atypiske viner, men jeg synes vi i denne sammenhengen får holde oss til det som er typisk for området.

Man forbinder Rhônen først og fremst med rødviner. Men det lages også gode hvitviner, selv om disse ikke er like kjent. Hvit hermitage er en vin som må lagres for å komme til sin rett — gjerne 10 år eller mer. De som kan mer om slikt enn meg sier at denne type hvitvin lukker seg etter et par år, for så virkelig å blomstre når den har fått ligge en del år til. Denne vertikalsmakingen av Chave Hermitage Blanc fra Dagens Næringsliv kan gi noen inntrykk, selv om den er syv år gammel og ikke gir noen indikajson om hvordan de ulike årgangene er i dag. Her er Christopher Mostues smaksnotater for en årgang 2005.

Da jeg nylig hentet opp en kartong vin fra Chapoutier, som jeg ikke helt husket innholdet av, viste det seg at jeg bl.a. hadde hvit hermitage årgang 2002. Det er slike slag livet gir. Det er nesten like ille som da jeg hadde samlet noen flasker 1955-årgang armagnac til min 50-årsdag. Jeg trodde jeg hadde fem flasker. Men da jeg hentet dem opp viste det seg at det var syv…

Det begynner å bli lenge siden sist jeg smakte hvit hermitage. Men jeg drakk nylig en hvit Châteauneuf-du-Pape fra produsenten Chateau de la Gardine årgang 2001, en hvitvin laget på druen Rousanne, som også benyttes i Hermitage og Crozes Hermitage. Selv om den kommer fra et området litt lenger syd i Rhônedalen gir den et visst inntrykk av hva en god, hvit Rhône-vin laget på Rousanne kan by på. Hvit Hermitage er neppe noe dårligere. Ni år er en anseelig alder for en hvitvin, men denne hadde tålt det meget godt og hermitage skal tåle det bedre. Det var ikke akkurat en syrefrisk og lett hvitvin som man drikker på terrassen en varm sommerdag, men til mat som krever litt kraftigere hvitvin var den et meget godt valg.

Valrhona er en relativt liten produsent av stor sjokolade. Dette er en produsent som setter kvalitet over alt annet. Det er denne sjokoladen som er basis for kreasjonene til konditorer som Sverre Sætre og Pascal, og Pierre Hermé om man drar til Paris. Valrhona Manjari, en 64% sjokolade laget på bønner fra Madagaskar og som har en liten smak av røde bær, er min favorittsjokolade.

I Norge er deres sjokolade relativt lett å få tak i (i alle fall om man bor i Oslo). Min erfaring er at det er mye vanskeligere å finne Valrhona-sjokolade i Frankrike enn i Norge. Om jeg har forstått det rett er det Jacobs som importerer den til Norge. Ønsker man litt større kvanta bør man kjøpe den der, fordi man der får sjokoladen i større pakninger enn man finner i de fleste andre butikker. Men billig er den ikke.

For noen år sin hadde jeg gleden av å delta på et firedagers sjokoladekurs hos Valrhona. Under en omvisning som introduksjon til kurset syntes jeg det var interessant å høre at de kjøper opp gammelt produksjonsutstyr når andre sjokoladeprodusenter moderniserer. Dette setter de i stand og setter inn i sin egen produksjon. De sier at de ikke klarer å få den kvaliteten de vil ha med moderne produksjonsutstyr. Jeg antar at moderne teknologi ikke kan erstatte dyktige fagfolk med stor grad av manuell kontroll over prosessen — men da må man også være villig til å betale for å ha dyktige fagfolk.

Jeg ville nok ha valgt noen plater Valrhonasjokolade fremfor kjedelige power-bars, i alle fall så lenge jeg ikke selv skal fortsette 198 km på sykkel, men nøye meg med å se på at andre gjør det. Rødvin og mørk sjokolade er ingen dum kombinasjon, men jeg ville nok valgt en litt søtere variant enn den man typisk finner i Rhônedalen.

Syklistene krysser Rhonen til nabobyen Tournon-sur-Rhône på den andre siden av elven. Det er på mange måter en mer interessant by å besøke enn Tain l’Hermitage. Men den mangler Hermitage og Valrhona. Vinmessig har vi nå havnet i Saint-Joseph. Den har mye til felles med vinen fra Crozes-Hermitage. Det blir sagt at Saint-Joseph er laget for å drikkes mens man venter på at vinene fra Hermitage og Côte Rotie (som ligger lenger nord på høyrebredden) skal bli modne. Også som produsenter av Saint-Joseph vil jeg starte med å nevne Chapoutier og Domaine Paul Jaboulet Aîné. En Saint-Joseph for de store anledninger er, stadig i følge Le Figaro, Domaine Pierre Gaillard. Videre fremheves Domaine de la Côte Sainte-Epine som en produsent som alltid leverer god kvalitet.

I dag blir det vanskelig å velge: Hvit og rød St. Joseph, hvit og rød Hermitage og Corzes-Hermitage

Jeg har mer god vin fra denne delen av Rhônedalen enn vi kan drikke til en etappe. Hva jeg velger vet jeg ennå ikke. Men rød hermitage er ikke noen sommervin, så det blir det nok ikke. Det blir kanskje en hvit Saint-Joseph.

Av vinhandlere i Tain l’Hermitage fremhever Le Figaro:

Compagnie de l’Hermitage
7, place du Taurobole
26600 Tain-l’Hermitage

Disse produsentene har utsalg med vanlig åpningstid (man kan handle hos flere, men hos de fleste bare etter avtale):

Maison Chapoutier
18, avenue du Dr-Paul-Durand
26600 Tain-l’Hermitage

Paul Jaboulet Aîné
Les Jalets, route Nationale 7, BP 46
26600 La Roche de Glun

Fra Tournon-sur-Rhône går turen inn i Massif Central, først i Ardeche. Jeg har fått mitt første inntrykk av Ardeche gjennom franskboken Par Ici. Hovedpersonene her var fra Aubenas (hvor det var målgang i 2009), men flyttet til Lyon fordi det ikke var arbeid å få i Aubenas. Ardeche ble beskrevet som et avfolkingsområde med med karrig jord og dårlige forutsetninger for landbruk. Boken kom på 1980-tallet. Folketallet begynte å ta seg noe opp på 1990-tallet. Men fortsatt er det en karrig og lite befolket del av Frankrike. Årets etappe går litt lenger nord enn den gjorde i 2009.

Ser man på turistinformasjon fra Ardeche fremhever de sin vin. Det har de grunn til. Men dette er Rhône-vin fra høyrebredden, altså vest-siden av elven. Foruten den tidligere nevnte Saint-Joseph omfatter det Cornas, Saint-Péray og Côtes-du-Vivarais, samt noe vin klassifisert som Côtes-du-Rhône. Når man klatrer opp på fjellplatået og inn i det som landskapsmessig kan kalles det egentlige Ardeche, forlater man de interessante vinmarkene.

Ardeche er hovedområdet for produksjon av kastanje. Vil man servere grillet kastanje og spise som snacks eller som tilbehør til en rett, kan man ta med seg noen fra Ardeche.

Fra Pradelles til Langogne følger etappen traseen til Chemin de Stevenson. Det er den ruten Robert L Stevenson fulgte på sin tur gjennom Les Cévennes i 1878 og er en av del klassiske fotturene i området. Turen går fra Le Monastier sur Gazeille og sydover til St Jean du Gard. Robert L Stevenson brukte 12 dager på turen og skrev om den i boken Travels with a Donkey in the Cevennes.

Mellom Pradelles og Langogne krysser rytterne grensen mellom Haut Loire og Lozère, og dermed også grensen fra regionen Auvergne til Languedoc-Roussillon. Men selv om Languedoc-Roussillon er det område i verden hvor det produseres mest vin, så produseres det ikke vin over alt. Lozere er et av de tynnest befolkede departementene i Frankrike. Her dyrkes det ikke mye vin — i alle fall ikke klassifisert vin.

Mende er prefecture, altså departementshovedstad i Lozère. Det er ingen vinproduksjon av interesse i området. Man får enten ta med seg Rhône-vin fra første del av etappen, eller hente litt vin fra lenger syd langs Rhônen eller i Languedoc-Rousillon.

Oversikt over Les vins du Tour de France

Les vins du Tour de France 2011

I vini del Giro d’Italia 2011

Vinatlas

Lourdes — grotten som ble en gullgruve

Olav Torvund — Sat, 10 Jul 2010 15:26:48 +0000

11. februar 1858 fortalte den da 14 år gamle bondejenta Bernadette Soubirous at hun hadde sett en dame i grotten Massabeille, en drøy kilometer fra byen Lourdes. Bernadette hadde etter dette en rekke slike syner. Selvfølgelig var omverden først særdeles skeptisk, og skepsisen ble neppe mindre av at hun var en fattigjente med en alkoholisert far og som selv ikke fremsto som spesielt oppvakt. Men hun unngikk å bli sperret inne på et sinnsykeasyl — i dag hadde hun nok ikke unngått psykiatrien. Den katolske kirke anerkjenten hennes syner i 1862.

Damen i Bernadettes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i vannet fra kilden i grotten. I følge legenden skal også folk som har drukket av vannet i kilden ha blitt friske. Dette såkalte underet i Lourdes er grunnlaget for dagens pilegrimsindustri i Lourdes.

Vi havnet Lourdes fordi vi hadde krysset Pyreneene fra Spania og måtte velge et passende sted å overnatte. I den grad det hadde preg av en pilegrimstur for vårt vedkommende var nok kjente fjell fra Tour de France viktigere mål enn Lourdes. Lourdes lå passende til på veien mellom mellom Col d’Aubisque og Col du Tourmalet. Siden Lourdes var kjent for noe, mens de stedene som i praksis var alternativene ikke var kjent for noe som helst og knapt funnet verdig en bisetning i guidebøkene, valgte vi Lourdes.

I Pyreneene er det mange varme kilder. Vi kjenner det igjen i stedsnavn som Ax-les-Thermes, Bagnères-de-Luchon, Bagnères-de-Bigorre, Les Eaux-Chaudes og Eaux-Bonnes, for å nevne noen. På 1800-tallet reiste Europas overklasse til slike steder. Men nå reiser man heller til “Syden”, hvor det er sol og varmt i vannet. Om vinteren ligger “Syden” mye lenger sør enn Frankrike, og innlandet i Pyreneene kvalifiserer kvalifiserer uansett ikke som “Syden”. Til det ligger det for langt fra sjøen. (Og Frankrike er vel uansett ikke “Syden” i Are Kalvøs betydning av ordet.)

Noen av kurstedene har klart å “omskolere” seg til skisteder. Men der forholdene ikke ligger til rette for skisport ligger de stort sett som forfalne minner om fordums storhet. Dalene er V-daler gravd ut av vann, som ofte er bratte og trange — og hvor solen ikke alltid så lett slipper til. De er ikke som våre brede, is-skurte U-daler. Mitt inntrykk er at disse i dag tiltrekker seg noen raftere og en del syklister som vil sykle bakker, kanskje også noen klatrere. Men det synes ikke å være nok til å holde liv i en turistindustri utenom skistedene.

Jeg kan ikke påberope meg noen inngående kunnskap om Pyreneene. Men mitt inntrykk er at været ofte skifter brått når man kommer over toppen. Og det er vel ikke overraskende at været synes å være bedre på sydsiden mot Spania enn mot nord og Frankrike — selv om det også på fransk side er sydvendte dalsider. Jeg antar at luften som kommer inn fra Atlanterhavet i nordvest drar med seg fuktighet, som lett blir til tåke og regn når den presses opp langs fjellsiden og avkjøles. Luften fra de spanske høysletter på sørsiden er nok både varmere og tørrere.

Lourdes er unntaket. Her har grotten blitt en gullgruve og vannkilden en kilde til store inntekter.

I kø for å drikke og fylle opp flasker med vann fra kilden

Over grotten er det bygget en stor katedral. Det er et nedre nivå i plan med (og i forlengelsen av?) grotten, og en mer vanlig katadral over denne. Langs kanten er det mange kraner/ drikkefontener hvor man kan drikke og fylle opp sine kanner med vannet. Det er også badeanlegg for de som vil ha mer vann. Det er sykehus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyttet til Bernadettes kilde.

Lourdes har 15.000 innbyggere. Men hvert år kommer det 5 millioner pilegrimer og andre besøkende til byen. Lourdes er den byen i Frankrike som har størst hotellkapasitet, nest etter Paris. Går man i sentrum er det hotell på hotell på hotell, samt souvenirbutikker. De fleste hotellene er ganske enkle. En– og to-stjernes hoteller dominerer. Pilegrimer er åpenbart ikke så veldig kravstore når det gjelder hotellstandard. Det samme kan nok sies om restaurantstandarden på stedet.

Vi bodde på Best Western Hôtel Beauséjour, et 3-stjerners hotell som ligger rett ved jernbanestasjonen. Vi valgte det etter litt søking på nettet. Det var greit nok, men det skulle vise seg at det lå litt langt fra beivenhetenes sentrum — en drøy kilometer. Skulle jeg havne i Lourdes en gang til tror jeg at jeg vil velge Grand Hotel Moderne, et 4-stjernes hotell midt i sentrum som skriver sin historie tilbake til 1896.

For en ikke spesielt troende person var Lourdes et underlig skue.Den turistbrosjyren vi fikk stukket i hånden hadde tittelen “Pilegrim for en dag” og hadde forslag til komplett dagsprogram.

I følge Wikipendia har stedet blitt kalt den katolske kirkes svar på Disneyland. Disneyland er kanskje mer polert i stilen. Selv fikk jeg assosiasjoner til gamle britiske badebyer som hadde sine beste dager før det ble billig å fly til land hvor det er varmt i vannet. Slik sett kan Lourdes minne om en del andre steder i Pyreneene. Men det er langt større aktivitet og mer liv her. Det er mye folk og souvenirbutikker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hellige hjerte”.

Religiøse souvinerer var selvfølgelig helt dominerende. Man kunne få statuer av Bernadette, men også vannflasker og kanner i ulike størrelser som man kunne fylle med vann fra den hellige kilden.

Pilegrimer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slekninger og venner som ikke kan ta turen selv. Men flyselskapenes regler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjelder også for hellig vann, så det er ikke lenger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bokser peppermyntesukkertøy laget med vann fra denne kilden. Jeg har ikke noen særlig tro på at peppermyntesukkertøy laget med hellig vann ha noen annen virkning enn annet peppermyntesukkertøy. Men det var en artig souvenir.

Om byen har noe natteliv, vet jeg ikke. Det er ikke ofte jeg utforsker dette. Men jeg tviler på at de som er ute etter et heftig natteliv har noe særlig å hente i Lourdes. Det er ikke den type turister som oppsøker stedet, og jeg så heller ikke noe som kunne minne om en nattklubb blant alle hotellene, kafeene og souvenirbutikkene. Men jeg lette ikke akkurat etter dem heller.

Byen er internasjonal. Over alt ser man skilt som forteller at man snakker engelsk, tysk, nederlandsk, alsacisk, spansk, italiensk, osv. Sannsynligvis er det folk fra det landet som driver butikken. I alle fall støtte vi på folk i butikker som gjerne snakket italiensk, men som snakket et heller dårlig fransk.

Pilegrimsreiser ser ut til å være big business. Mange flyr inn til flyplassen Aéroport de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passesjerene som bruker denne flyplassen er pilegrimer til Lourdes. Det går fem TGV (høyhastighetstog) direkte fra Paris hver dag. Busslast på busslast med pilegrimer kommer til byen, og mange kommer selvfølgelig med bil.

Pilegrimsgruppe med hvite caps har stilt seg opp for fotografering

De som tilhører samme reiseselskap er ofte utstyrt med caps, skjerf eller annet som viser hvilket reiseselskap de tilhører. På den måten blir det lettere for reiseselskapets hyrder å holde orden på sin hjord. Man skal selvfølgelig fotograferes og gjøre alt andre turister gjør, i tillegg til å besøke kilden, delta på messe m.m. Når pilegrimshandlingene er unnagjort hygger man seg gjenre med en øl på en av stedets mange cafeer eller barer — gjerne midt i kirketiden.

Vi kom til Lourdes lørdag kveld, og tok stedet nærmere i øyesyn søndag formiddag. Vanligvis er ikke dette det beste tidspunktet å besøke et sted. Men når det er det religiøse som her hovedattraksjonen, da er det på søndag formiddag det virkelig skjer. Så her var det kirkelige prosesjoner og stor messe, i tillegg til alle pilegrimene.

Folk i kø for å bade i vann fra Bernadettes kilde

For egen del må jeg medgi at det virker et sted mellom absurd og grotesk når man kommer trillende med folk i rullestoler, eller endog i sykesenger for at de skal kunne drikke av eller bade i vannet fra kilden. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offisielt anerkjent 67 mirakuløse helbredelser som ikke tilskrives annet enn vannets helbredende virkning, om man skal tro Wikipedia.

Jeg valgte å holde en viss avstand til stedets viktigste attraksjoner som grotten, kilden og de mange drikkefontener hvor man kan få vann fra kilden. Jeg er som nevnt ikke en spesielt troende person. Men jeg har respekt for andres tro og andre religion. Pilegrimer kommer sikkert i alle varianter, fra de som stikker innom når de likevel er på disse kanter, til de for hvem besøket har meget stor personlig og åndelig betydning. Uansett hva jeg måtte mene om troen på kildens og vannets virkning, så vil jeg ikke gå i veien for og forstyrre de for hvem dette er viktig.

Andorra

Olav Torvund — Tue, 06 Jul 2010 10:32:12 +0000

Jeg har alltid vært fascinert av de små lilleputstatene som på en eller annen merkelig måte har overlevd inneklemt mellom de store. I Europa har de store stater jevnlig vært i krig med hverandre i hundrevis av år og grensene har blitt flyttet mange ganger. Man skulle tro at lilleputstatene var blitt valset ned uten at stormaktene knapt merket det. Men noen har altså overlevd. Andorra er en av dem.

Andorra ligger i Pyreneene og har knapt 84.000 innbyggere. Det er mer enn det dobbelte av vår EØS-partner Lichtenstein (som har 35.000). I areal er Andorra nesten tre ganger så stort. Så om vi i Norge tar EØS-samarbeidet alvorlig bør vi ikke smile alt for overbærende til et land som Andorra.

Pyreneene er en bratt barriere mellom Den iberiske halvøy og det kontinentale Europa. Det er Afrika som presser på og skyver Iberia foran seg. Den afrikanske og den europeiske kontinentalplaten kolliderer, og i sårsonen reiser Pyreneene seg. Det er en relativt ung fjellkjede som fortsatt vokser. Det er akkurat det samme som skjer litt lenger øst, der Italia presses mot Europa og Alpene har dannet seg i kollisjonssonen.

Det er ikke lett å passere Pyreneene. Man kan passere langs Middelhavskysten i øst eller langs Atlanterhavskysten i vest. Ellers utgjør fjellet en ganske uoverstigelig barriere. Men det er noen pass som er fremkommelige. Andorra ligger i et av dem. Jeg har ikke fått satt meg godt inn i Andorras historie. Men det er nærliggende å tro at den handelsstrategiske beliggenheten har gjort at man har kunnet kontrollere handelen gjennom passet og dermed kreve toll på varer som passerte. Det er en tilsvarende strategisk beliggenhet som gjorde at Caracassonne kunne vokse seg stor og sterk på å kontrollere handelen mellom Atlanterhavskysten og Middelhavskysten. Men beliggenheten har nok også gjort stedet relativt lett å forsvare.

Slik land har gjerne overlevd enten fordi de har vært en uinteressant bakevje, eller som et slags historisk kompromiss. For Andorras vedkommende er det en blanding av begge deler, om jeg har forstått det rett. Andorra har, men sin isolerte beliggenhet, stått på siden av de viktige begivenheter i Europas historie. Det er bare Frankrike og Spania som har brydd seg.

Frankrike og Spania har vært i krig med hverandre mange ganger, men ingen av dem har kunnet akseptere at den andre har fått kontrollen over dette strategisk viktige området. Dermed har det kunnet beholde en selvstendighet som et slags balansepunkt i den historiske terrorbalansen mellom de to stormaktene.

Fra 1278 til 1982 var landet et co-principat, altså med to prinser som styrte sammen. Den ene var biskopen i Urgell, på den spanske siden. Den andre var greven av Foix, men dette ble senere overført til det franske statsoverhodet. I 1982 ble det innført et demokrati med eget parlament og egen regjering. I 1993 frigjorde landet seg helt fra Frankrike og Spania, selv om co-principatet er beholdt som et symbolsk styre.

Jeg har bare vært i Andorra om sommeren. Men som turiststed er det først og fremst et vintersportssted. For den som virkelig vil bli påskebrun må Pyreneene være et flott område for skiferie. Man er ganske høyt til fjells (men ikke like høyt som i Alpene), og man er på samme breddegrad som den Franske middelhavskysten.

Skal man kjøre inn i Andorra, og jeg vet ikke andre måter å komme dit på, så er veien fra Frankrike langt mer spektakulær enn veien fra Spania. Det er en skikkelig fjellovergang. Man kan også velge tunnel i stedet for å kjøre over fjellet, men det gjør man ikke som turist. Derfor bør man i alle fall velge den ruten enten ut eller inn. Veien til og fra Spania går bare gjennom dalen til høysletten ved Urgell.

På fransk side, før man begynner på turen over fjellet om man kommer fra øst, passerer man Llivia. Det er en spansk enklave inne i Frankrike — altså et lite stykke Spania som ligger som en øy inne i Frankrike. Jeg har fortsatt ikke helt forstått hvorfor den er der. Det har noe å gjøre med traktat om Pyreneene, og at Llivia var en del av Catalonia. Men mens Andorra har en strategisk beliggenhet som i noen grad kan forklare dens status, så er Llivia bare en sirkel midt på en fransk høyslette.

Hvis du først er der, så ta gjerne en tur bort fra shoppingsentrene i Andorra la Vella. Som sykkelentusiast måtte jeg denne gangen ta en tur opp til Arcalis, som der det stedet hvor 7. etappe endte i Tour de France 2009. Det var på den etappen Alberto Contador rykket fra Lance Armstrong på slutten. Men enten man er interessert i sykkel eller ikke, det er et flott sted i fjellet.

Byene, først og fremst hovedstaden Andorra la Vella, fremstår i dag som gigantiske tax-free kjøpesentre. Småstater kan gjøre seg interessante for innbyggere fra omkringliggende land, og ha gode inntekter fra penger som disse legger igjen. Land som må leve av egen befolkning kan ikke satse på at andre betaler litt. Folk som røyker kan nok spare mye på å kjøpe sin gift i Andorra. Også andre varer som gjerne er særlig avgiftsbelagt er billigere i Andorra. Det er stor tetthet av parfymerier og apoteker, så på slike varer må det være penger å spare. Det selges også mye elektronikk, gull, klokker m.m. Men her er det vel spart moms og ikke særavgifter som gjøre prisen gunstig. Hvis det er moms i landet er ikke høy. Jeg har ikke undersøkt dette.

Bensin er billigere i Andorra enn andre steder, så fyll opp tanken før du forlater Andorra.

Blant det jeg setter mindre pris på i Andorra er at de fortsatt ikke har innført regler som sikrer at man slipper å bli sjenert av andres røyking. Restauranter og andre steder som lar et mindretall av gjestene få lov til å sjenere andre med sin røyking tar ikke hensyn til sine gjester. Men heldigvis har det vært så få gjester der de gangene vi har besøkt landet at det ikke har vært noe stort problem. Og Andorra kommer nok etter og slutter seg til de siviliserte land ogås på dette området.

I Andorra reklameres det fortsatt for tobakk. Men det er store advarsler på sigarettpakkene. Om det skyldes regler i Andorra eller at markedet i Andorra er for lite til at man produserer egne pakninger for dem, vet jeg ikke. Uansett blir det litt absurd når man ser reklamer som dette. Hva slags kvalitet er det egentlig Winston reklamerer for? Kvalitetsødeleggelse av folks helse?

Andorra tilbyr også “Private banking”, som i praksis vil si at man kan skjule penger av tvilsom opprinnelse og som har vært unndratt beskatning i andorranske banker. Banksektoren er langt større enn hva en befolkning på 84.000 innbyggere har behov for. Men slike ordninger er under sterkt press. Det internasjonale samfunnet aksepterer ikke lenger at man hjelper kriminelle, korrupte statsledere som plyndrer sitt land, pengevaskere og skattesnytere med å gjemme sine penger. Turen kommer nok til Andorra også, når det gjelder å åpne opp for innsyn.

Det er mye “Harry-handel” i Andorra. Folk reiser inn om morgenen og ut om kvelden.Det er mye folk og ganske nitid tollkontroll både på spansk og fransk side. Hver blir som passerer blir stoppet. Man blir ikke nødvendigvis undersøkt så nøye. Vi har på fransk side blitt spurt om vi hadde tobakk, og kunne kjøre videre da vi sa at det hadde vi ikke. Inn i Spania må man typisk åpne bagasjerommet. Men en typisk feriebagasje synes ikke å være av særlig interesse for tollerne, og vi har blitt vinket videre etter at de har kastet et rask blikk. Men det kan uansett bety lange køer.

Norsk feriesesong er absolutt lavsesong i Andorra. Det er ingen skiturister, og i den grad det kommer turister fra nabolandene om sommeren, så har ferien ennå ikke begynt. Man får derfor svært billig hotell i Andorra i slutten av juni og i juli. For tre personer i en (riktignok relativt liten) suite på Crowne Plaza, et av de beste hotellene i Andorra la Vella, betalte vi litt i overkant av 1.000 kr inkl frokost. Så hvis man skal innom Andorra bør man reise inn om ettermiddagen og ut neste formiddag om man ikke har planer om å være der i flere dager. Da unngår man køene. Man kan shoppe litt om kvelden (stort sett senger butikkene kl. 20.00), og litt til om formiddagen før man reiser videre.

Vi synes at dette er en fin rute om man likevel skal krysse Pyreneene og utgangspunktet er nær de østlige deler av fjellkjeden.

Maison Pic: Hotell og stjernerestaurant i Valence

Olav Torvund — Mon, 28 Jun 2010 11:18:22 +0000

Foto: Coolmonfrere, CC 2.0 by-nc-ca

Maison Pic ligger i byen Valence i Rhônedalen. Det består av et hotell og to restauranter, hvorav den ene, Le restaurant Pic, har tre stjerner i Michelin-guiden. Den andre er en bistro, Le 7, som sikkert også er utmerket. Vi valgte nylig Maison Pic for å feire vår 30-års bryllupsdag. Vi bodde på hotellet og spiste i trestjernersresturanten Pic.

Anne-Sophie Pic, foto: Jarle Vines, Wikipedia Common, CC 3.0 by-sa

Maison Pic har en lang historie. Den ble startet av Sophie Pic, oldmor til dagens leder, for 120 år siden og har vært i familien siden. Dagen sjef er Anne-Sophie Pic. Le restaurant Pic er den eneste trestjernesresturanten med kvinnelig sjef. Hun har en interessant historie. Hennes far, som da drev restauranten, døde da Anne-Sophie var 23 år gammel. Hun måtte da velge om hun skulle overta og fortsette driften av stedet, eller om hun skulle gjøre noe annet. Hun var utdannet økonom og ikke kokkeutdannet. Hun valgte å overta. Anne-Sophie Pic begynte da som lærling på sitt eget kjøkken, samtidig som hun var eier av og direktør for hele etablissementet. Å balansere disse rollene på en måte som fungerer godt, det må kreve gode lederegenskaper og god personalbehandling.

Når kjøkkensjefen forsvinner forsvinner også stjernene. Den nye ledelsen må gjenerobre stjernene. At restauranten hadde oppnådd tre stjerner under ledelse av både Anne-Sophie Pics bestefar og far betød i denne sammenhengen ikke noe, selv om det nok hadde gitt restauranten et navn. Anne-Sophie Pic måtte starte på nytt. Hun gjorde også store endringer i matkunsten da hun overtok, og mente at maten måtte vise mer følelser. Det sies at maten på Pic preges av at det er kvinnelig kjøkkensjef og at den er mer feminin en på andre slike restauranter, uten at jeg har nok erfaring fra trestjernes restauranter til å kunne mene noe om akkurat det. I 2007 fikk Anne-Sophie Pic sin tredje stjerne og restauranten var igjen plassert i et gastronomiske toppskiktet.

Første gang jeg hørte om restaurant Pic var i 2006. Vi var på et firedagers sjokoladekurs hos Valrhona. Vår kurslærer, Julie Haubourdin snakket varmt om restauranten, som da hadde to stjerner, men var markert som kandidat for å rykke opp til tre. En av kursdeltagerne spurte Julie om hva slags dessert hun pleide å bestille når hun spiste på restaurant. Hun svarte at hun ikke pleide å spise dessert, for hun ble nesten alltid skuffet. Men på restaurant Pic, der spiste hun dessert. Men det skulle altså gå fire år før vi endelig fikk besøkt restauranten selv.

Vi ankom Maison Pic med bil. Hotellet har en garasje, men også en utendørs “Parking non surveillé”, altså en parkeringsplass som ikke er overvåket. Vi satte bilen på plassen ute. Men helt uovervåket var plassen tydeligvis ikke. For vi var bare kommet halvveis til inngangen da en fra hotellet møtte oss på fortauet og spurte om han skulle hente bagasjen og parkere bilen — altså kjøre den ned i garasjen. Vi overlot bilen og bagasjen til ham.

Kort tid etter at vi hadde inntatt vårt hotellrom kom de med noen utsøkte kaker som en liten velkomsthilsen fra hotellet.

Vi gikk en tur i Valence, hvor jeg kunne gjenoppleve noen minner fra da jeg besøkte byen på en Inter-rail tur i 1975. Etter å ha kommet tilbake to hotellet tok vi et bad i stedets utendørs svømmebasseng, før vi gjorde oss klar til middag.

Jeg skal ikke gå gjennom hele menyen. En trestjernes restaurant skal selvfølgelig ha utmerket mat. Vi fikk bl.a. hummer, havabbor med kaviar og vi ble nok en gang minnet om at kylling virkelig kan være festmat om den er av god kvalitet og tilberedes riktig. Men jeg synes også at en restaurant i denne kategorien også skal by på noen overraskelser som viser kreativitet, og som selvfølgelig smaker godt.

Jeg vil særlig nevne to av de fire amuse bouche som vi fikk mens vi nøt et glass champagne og studerte menyen, og en apetizer ved bordet. Vi fikk bl.a. en blomkålsuppe servert på en måte som gjorde at den hadde konsistens som en bløtkokt eggeplomme: En hinne utenpå og helt flytende inni — slikt som man må spise alt på en gang. Den andre var en rødbetmacron med røkelaks. Og apetizeren var en fois-gras crême-brulée med grapefruktmousse. Jeg ville ikke ha tenkte på at man kunne lage noe slikt.

Når man er i et vinproduserende område velger man selvfølgelig vin fra regionen og man stoler på stedets sommelier i valg av vin innenfor distriktet. Rhôndalen er først og fremst kjent for sine røde viner. Men vi valgte blant annet en hvit Châteauneuf-du-Pape årgang 2001 fra produsenten Chateau de la Gardine laget på druen Rousanne. Man tenker gjerne at en hvitvin bør drikkes ung og at en ni år gammel hvitvin er langt forbi sin beste alder. Men vin er langt mer variert en klisjéene vil ha det til, og noe hvitviner tåler utmerket godt lagring. Det var en kraftig og smaksrik vin som sto godt til smaksrike retter. Men det var ikke en typisk lett og syrefrisk hvitvin som man drikker på terrassen en fin sommerdag.

Dagen etter nøt vi en god frokost ute i hagen en fin junimorgen. Det er en av de bedre hotellfrokoster jeg har spist. Det var ikke en stor buffet med litt av alt. I Frankrike har man ikke tradisjon for slike frokoster. Det var kvalitet, ikke kvantitet. Først og fremst vil jeg fremheve utsøkt bakverk: Grovt brød, minibaguetter, croissanter, brioche og pain au chocolat. Det er ikke ofte man får så godt brød til frokost som vi fikk her.

På bordet sto utmerket, hjemmelaget bringebær– og eplesyltetøy, de kom med en vanilje/bringebærmousse og en sjokolademousse (litt uvant å spise det til frokost), og man kunne få utsøkt skinke og chorizo, en mild chévre som passet utmerket som frokostost, friske jordbær, frokostblandinger, frisk frukt og jordbærterter. Det er vel knapt nødvendig å nevne at appelsinjuicen var ferskpresset.

Da vi sjekket ut tok de hånd om bagasjen, hentet bilen og satte den utenfor inngangen. Som en liten ekstra gest ga de oss en liten papirbag med tre flasker vann, som kunne være godt å ha når man skal kjøre videre. Omtenksomhet i detaljene bidrar til å gjøre det hele til en minneverdig opplevelse.

Maison Pic driver også en kjøkkenskole, SCOOK, med kurs for amatører. Det er ikke helt utenkelig at neste gang jeg måtte befinne meg i Valence er det for å delta på et av deres kurs.

Sykkelveier, merking og skilting

Olav Torvund — Sun, 27 Jun 2010 21:24:31 +0000

Når jeg skriver dette befinner jeg meg langt fra Oslos begredelige (mangel på) sykkelveier. Jeg er i Syd-Frankrike, nærmere bestemt i La Grande Motte, like utenfor Montpellier. I et forsøk på å løfte min fransk opp på et nivå som gjør at jeg faktisk kan bruke språket, går jeg to uker på intensivkurs i fransk inne i Montpellier (i tillegg til at jeg gjennom året går på kurs på Det franske kultursenter i Oslo). Jeg har valgt å sykle mens jeg går på kurs, hvilket gir meg 2x25km på sykkel hver dag (eller mer, om jeg velger en omvei hjem).

Selv om jeg også her kunne ha ønsket meg flere sykkelveier (de er under utbygging, akkurat nå arbeides det f.eks. med denne svært så tydelig merkede sykkelveien ved Carnon), så har jeg kunnet konstatere at nesten uansett hvor jeg har tenkt meg, så er det en sykkelvei som tar meg dit. Dette gjelder både inne i byen og i området rundt. Jeg har prøvd litt ulike ruter inne i Montpellier for å finne den beste sykkelruten til språkskolen. Det har nesten alltid vær en sykkelvei langs den ruten jeg har prøvd. Man gjør tydeligvis det helt selvfølgelige: Syklister er en like naturlig del av trafikken som andre trafikanter, og det er like selvfølgelig at det legges til rette for syklister som for bilister og fotgjengere. Syklister er ikke prisgitt “særlige satsinger”, som i praksis gjerne betyr at man holdes utenfor vanlig trafikkplanlegging og veibudsjetter.

Her er det åpenbart ikke en byråd som sier:

“Vi satser på blandet trafikk, og merker ikke opp fordi det er såpass lite plass. Man får bare finne seg til rette som best man kan.”

Jeg har tidligere påvist at dette bare er tull. Problemet i Oslo er ikke mangel på plass, det er mangel på vilje. Når man prioriterer gateparkering på begge sider av gaten fremfor sykkelveier, da er det nok lite plass igjen etter at bilene har fått sitt. Men det er en annen sak.

Inne i Montpellier er det en inngjerdet og innelåst sykkelparkering ved jernbanestasjonen. Som abonnent har man et elektronisk nøkkelkort og innenfor gjerdet er det sykkelstativer med gode muligheter for å låse fast sykkelen. Det er nok ganske mange som har nøkkel til dette området, men det gir likevel en ekstra sikkerhet når man setter fra seg sykkelen. Min sykkel har i alle fall fått stå i fred de to ukene jeg har benyttet dette.

På min sommerlige sykkelrute har man siden i fjor sommer laget ny sykkelvei langs stranden mellom La Grande Motte og Carnon. Dette har man gjort ved å omregulere veien slik at denne nå er enveiskjørt for biler og det kjørefeltet som dermed ble frigjort har man regulert om til sykkelvei. Her nyter jeg jevnlig den gleden det er å sykle forbi og fra biler som hindres av andre biler.

Man har også fjernet ganske mange parkeringsplasser. Skal man rydde plass for sykkelveier må man rydde bort bilene. Det er dette byrådet i Oslo ikke vil innse. Flere steder har man fjernet kjørefelt, f.eks. slik at det ikke lenger er eget felt for biler som skal svinge til venstre, for å få plass til sykkelveier. Man har åpenbart ikke et byråd som mener det er så viktig å beholde kjørefelt for bilene at de ikke bare selv ønsker å presse syklister ut av veien når de nærmer seg et kryss for at bilene skal få plass, men som også trosser bystyrets vedtak om at disse kryssene skal tilrettelegges bedre for syklister.

Man vet også at det ikke nytter med bare å sette opp skilter som sier at man ikke skal kjøre eller parkere i sykkelveier — franske bilister er ikke noe bedre enn norske når det gjelder å respektere slikt. Snarere tvert imot. Så er har man satt opp gjerder og sørget for at bilene ganske enkelt ikke kan komme inn i sykkelveien.

I Montpellier og området rundt satses det på trikk. For tiden arbeider man med trikkelinje nr 3. I omtrent en mil vil den følge den ruten jeg sykler, og det er ikke til å unngå at alt arbeidet dette medfører også betyr stengte veier og omkjøringer, også for syklister. Men her er det faktisk skiltet omkjøringsveier, også omkjøringsveier for syklister. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd i Norge, selv om jeg har opplevd mange sykkelveier som har vært stengt p.g.a. arbeid. Omkjøringen tar meg fra “transportvei” til “lokalvei” som er litt mindre egnet for rask transportsykling enn hovedveien, noen av disse er også kombinerte gang– og sykkelveier (men som regel er de adskilt). Men når det faktisk er skiltet omkjøringsveier og disse også (stort sett) gir mulighet for å sykle på sykkelveier kan man ikke klage. (Men når fartsgrensen er 30 km/t og det er omtrent den farten jeg holder på sykkel, da velger jeg kjørebanen fremfor sykkelvei med litt for mye opp og ned over kanter i veikryss.)

Men det som virkelig slår en om man sykler her nede, er at sykkelveiene er merket og skiltet. Som i alle andre land med sykkelkultur merker man som regel sykkelveier gjennom kryssene, eventuelt lager en vei utenom rundkjøringene. Det er he rman virkelig trenger sykkelveier. Det er antegelig bare i u-landet Norge at anbefalingen er at man ikke skal merke sykkelvei gjennom kryssene. Forstå det den som kan. Det bekrefter bare inntrykket av at de som planlegger sykkelveier ikke sykler selv — hvilket i så fall betyr at de ikke kan noe særlig om sykkelveier.

Ved det som virkelig er symbolet på hvor idiotisk man kan planlegge sykkelveier i Oslo, der sykkelveien går tvers gjennom leskuret på trikkeholdeplassen ved Kontraskjæret, finnes ingen skilting. Man må gjette seg til at det nærmest kjørebanen sannsynligvis er ment å være sykkelvei, mens det innenfor er fortau. Jeg finner ingen annen forklaring på dette enn at de som har planlagt dette synes det hele er så pinlig dårlig at de ikke har villet innrømme ved å sette opp skilt som viser at det faktisk var ment å skulle være sykkelvei.

Som syklist varsles man når man kommer til et kryss. Noen ganger er det skiltet med at syklistene har vikeplikt, noen ganger med at syklistene har full stopp, og noen ganger med at bilistene har full stopp når de kommer til en sykkelvei. Det er ikke noen automatikk i at syklister alltid har forkjørsrett. Men det er heller ikke slik det synes å være i Norge: At syklene alltid har vikeplikt, selv om man aldri varsles om dette.

“Løsninger” som de man velger i Oslo, hvor sykkelveien bare blir borte uten forvarsel og uten noen form for merking, har jeg ikke sett her. Når sykkelveien slutter, noe den også av og til gjør ved kryssing av vei, er det tydelig skiltet at sykkelveien slutter. Jeg kan ærlig talt ikke fatte hvorfor man ikke kan skilte på tilsvarende måte i Oslo. Er det fordi det blir for pinlig å understreke de håpløse sykkelløsningene ved at de også skiltes? Eller er det fordi man bruker opp pengene på brostensbelagt gratisparkering for biler slik at det ikke er penger igjen til å skilte sykkelveier?

Det er alt for mange bilister som bare tar seg til rette og synes å mene at det er en menneskerett å kunne sette fra seg til blikkboks på ethvert sted hvor de måtte finne en plass. Her er nok franske bilister helst verre enn de norske. Men man har da også skjønt at det ikke holder med et “nei” og en pekefinger når bilister som “skal bare” skal holdes borte fra sykkelveiene. På de fleste sykkelveier har man satt opp sperringer ved innkjøringen i form av stolper som ikke lar biler passere. Servicekjøretøyer har selvfølgelig nøkkel for å åpne disse, så de kommer til. Ved den nye sykkelveien mellom La Grande Motte og Carnon er det, som nevnt ovenfor, gjerde mellom sykkelveien og bilveien. Hvis ikke hadde den sikkert vært okkupert av bilister som skal sette fra seg blikkboksene sine.

Det er ikke ofte jeg her ser den farlige idiotløsningen som vi kjenner fra Oslo, hvor sykkelstien bare blir borte fordi det er bussholdeplass. En gang var jeg bare centimetre fra å bli klemt mellom bussen og fortauskanten, fordi en hensynsløs bussjåfør bare presset seg inn mot holdeplassen, uten å bry seg om at han hadde en syklist på innsiden. Men det hender. Inne i Montpellier har jeg sett det noen få steder i trange gater. Ellers har vi ett eksempel på dette i nærheten av La Grande Motte. Det er da tydelig skiltet at det kommer en bussholdeplass, det er ikke slik at sykkelstien bare blir borte uten varsel. Her er det dessuten lysregulert inn mot holdeplassen.

Når man ikke gjør noe tilsvarende i Oslo (og Norge generelt?) understreker det dette at i Norge tolereres syklister bare så lenge det ikke skjer på bekostning av bilistene. Vi ser det f.eks. langs Frognerstranda, hvor man av en eller annen uforståelig grunn tillater bilister å bruke sykkeveien for å kunne kjøre til sine båter. (Båtfolk som skal laste mye ombord kan legge til midlertidig ved Framnesbrygga eller Kongen marina, det er ingen grunn til at de skal få kjøre i sykkelveien.)

Jeg tror ikke at de som planlegger og har ansvar for trafikk i Norge sykler selv. De kunne umulig ha laget så dårlige løsninger om i de hadde hatt personlig erfaring med hvor dårlige de er. Planleggerne må i hovedsak være bilister som ser at syklister hindrer dem og at det ser farlig ut å sykle. Ingen virkelig syklist ville “løst” noe av problemet ved å skyve problemet over på fotgjengere ved å tillate fortaussykling. Ingen syklist ville ha laget usammenhengende veier som ikke er skiltet og som bare forsvinner uten forvarsel for å gi plass til biler eller busser.

Jeg har lenge ønsket å ta med samferdselsminister, samferdselsetaten i Oslo og selvfølgelig byrådslederen og samferdselsbyråden og andre sentrale politikere på sykkeltur i Oslo. Den burde foregå omtrent slik: Man starter fra Rådhuset. Byråd Jøran Kallmyr og direktør i samferdselsetaten Knut O. Gabestad er guider, men får ikke på forhånd vite hvor man skal. Så kan de f.eks. få beskjed om at man skal til Ullevål sykehus, og så kan de lede følget på en sykkeltrasé dit. Slik kunne man ha fortsatt til en del ikke helt tilfeldig valgte mål i Oslo og så fikk man se om de ansvarlige virkelig kjenner sin “sykkelby”.

Bybane i Bergen og Tramway i Montpellier

Olav Torvund — Tue, 22 Jun 2010 20:08:51 +0000

I dag åpnet bybanen i Bergen med fint besøk, og med litt mindre fint besøk. La det være sagt som en generell ansvarsfraskrivelse: Jeg har ikke satt meg veldig grundig inn i prosjektet Bybanen i Bergen. Jeg har merket meg at det har vært mye diskusjoner. Men motstanden kan ikke ha vært så stor likevel når man har måttet importere Vidar Kleppe for å fok nok folk til å kunne holde i fanen og representere “folkelig motstand”.

Jeg kjenner bybanen i Montpellier, le Tramway, langt bedre enn jeg kjenner bybanen i Bergen. Men siden Montpellier er en by omtrent på størrelse med Bergen gir det utgangspunkt for noen refleksjoner.

Den første “bybanen” i Montpellier åpnet i 2000. Det var sikkert mye diskusjon da dette ble vedtatt også, uten at jeg kjenner denne. Jeg begynte ikke å følge med på hva som skjer i denne regionen før vi kjøpte en leilighet et stykke utenfor Montpellier i 2005. Da var linje 1 i drift og linje 2 under bygging.

Så langt jeg kan bedømme har det vært en stor suksess. Man hadde prognoser i planleggingsfasen som sa at denne linjen ville frakte 75.000 passasjerer pr dag. Men resultatet har blitt 130.000 passasjerer pr dag — nesten det dobbelte av prognosen. Suksessen gjorde at vognsettene etter 2–3 år ble forlenget fra opprinnelig å være tre-leddet på 29,8 m til å blir fem-leddet med lengde 40,9 m. I desember 2006 åpnet linje 2.

Bybanen var også en viktig grunn til at Montpellier rykket opp fra to-stjerners til tre-stjernes reisemål i den grønne Michelin-guiden. Ikke fordi banen i seg selv er en stor attraksjon, men den har gitt et viktig bidrag til at byen har blitt et bedre sted å bo i, ferdes i og besøke.

Det arbeides nå med linje tre, som vil åpne i 2012. Det er offentliggjort planer for en linje 4, og planer for forlengelse av eksisterende linjer og linje 3 (som man ser for seg å forlenge til La Grande Motte og Palavas). Men dette er ikke vedtatt. Mitt inntrykk er at man i Frankrike, i motsetning til i Norge, ikke treffer vedtak om å gjøre noe før man også har finansiering og kan vedta denne. Kanskje blir det litt mer luftige planer og litt færre vedtak når man gjør det på den måten, men vedtakene blir i det minste mer troverdige.

Jeg vet ikke så mye om hva som eventuelt er gjort i tilknytning til Bybanen i Bergen. Men noe av nøkkelen til suksess i Montpellier er at man har gjort det ordentlig. Ved endestasjoner og andre knutepunkter er det laget innfartsparkering slik at folk kan kjøre bil til der hvor bybanen starter.

Kjøper man månedskort (eller kanskje må man kjøpe års– eller halvårskort, jeg er ikke sikker), inkluderer det parkering ved disse innfartsparkeringene og bysykler inne i byen. Her er det et elektronisk billettsystem som har virket i mange år, så derfor er det med en viss undring jeg har sett på problemene med Flexus i Oslo. Man har heller ikke blitt fristet til å drive kommunal prostitusjon hvor reklamebyråer og andre kan skjemme ut byen med “bymøbler” og annet rask hvis de bare er villige til å betale. Man har laget et sammenhengende transportsystem hvor bybanen utgjør ryggraden.

I Norge har man en lei tendens til å vedta prosjekter som ikke fullføres, lage luftige planer som (kanskje) gjennomføres klattvis, og til å jevnlig ha omkamper. Man har diskutert bybane i Bergen i 45 år, enda lenger enn politikerne har lovet og løpt fra sine løfter om sykkelveier.

Et problem i norsk samferdselspolitikk er at bilen er hellig. Kanskje har det sammenheng med prisene. I Norge er biler så dyre at bilen alltid har vært viktigere som statussymbol enn som transportmiddel — noe man bl.a. ser ved at man nesten ikke importerer basismodeller av rimelige biler til Norge. Folk vil ha de dyrere og mer påkostede modellene, for man må ha noe å vise fram. En politikk som hindrer Ola Nordmann å kunne bruse med fjørene får begrenset støtte.

Alle som har vært en del i båt vet at når man skal i land i skjærgården må man gjøre ett av to: Enten hopper man, eller så hopper man ikke. Hvis man forsøker på noe midt i mellom havner man i sjøen. Og der er det norske politikere og planleggere så alt for ofte havner med sine halvveisløsninger.

Hvis man gjør det ordentlig, fullfører når man først har vedtatt og satt i gang, og bygger opp tjenester som gjør det til et helhetlig transporttilbud, da vil kanskje Bergen oppleve den samme suksessen med sin bybane som man har opplevd i Montpellier. Jeg håper at det blir resultatet.

Gratulerer Bergen, med å ha fått lokaltransporten på skinner.

Fra 1. juli kan man i Frankrike sykle mot enveiskjøring

Olav Torvund — Sun, 20 Jun 2010 12:45:34 +0000

Vi kjenner debatten fra Norge: Skal syklister kunne sykle mot enveiskjøring? I Frankrike vil det fra 1. juli være tillatt å sykle mot enveiskjøring i gater med fartsgrense 30 km/t og lavere — hvilket i praksis vil si de fleste gater inne i byer og i boligstrøk. Det har i flere år vært gjort forsøk med dette i flere byer og i enkelte gater, alt i følge Midi Libre.

I Strasbourg har man forsøkt dette i 300 mindre gater, og man har forsøkt tilsvarende i Illkirch-Graffenstaden, en kommune nær Strasbourg med 25.000 innbyggere. I løpet av fem år har det ikke vært rapportert en eneste ulykke med syklister som sykler mot enveiskjøring i disse kommunene.

Erfaringen er at når syklisten kommer mot bilen vil bilisten helt naturlig redusere farten. Enveiskjøring er ikke laget for syklister, men for å få flyt i biltrafikken der det er for mange biler. Risikoen for syklister er større når bilene kommer bakfra i større fart enn når man møter dem i enveiskjørte gater.

Det minner meg om Munkedamsveien i Oslo mellom Skillebekk (Drammenveien) og Parkveien. For en del år siden var den enveiskjørt. Så ble den omregulert slik at det nå er trafikk i begge retninger. Om jeg har forstått det rett ble dette gjort for å redusere farten — gaten er egentlig litt for smal for toveistrafikk. Og det har virket. De franske erfaringene er altså at det å tillate sykling mot enveiskjøring har samme effekt.

I Oslo har man “tilrettelagt for syklister” på måter som leder syklistene inn i farlige trafikkfeller hvor eneste mulighet å redde seg ut er å sykle ulovlig mot enveiskjøring.

Man vil i Frankrike også bedre forholdene for syklister som sykler mot bilistenes kjøreretning, men det vil være tillatt uavhengig av om slikt er gjort eller ikke.

I Bordeaux og Strasbourg har man gjort forsøk med å tillate sykling på rødt lys. Det omtales som å legalisere en gammel praksis med at man betrakter et rødt lys som et signal om vikeplikt, men ikke som et forbud mot å krysse dersom det er klart. Jeg må vel innrømme at det er omtrent sånn jeg også ser på røde lys når jeg sykler. Hvis jeg har oppfattet det rett venter man at ogås dette vil bli gjennomført på nasjonal basis i løpet av noen år.

I Norge har visstnok vegvesenet åpnet for at kommuner skal kunne åpne for sykling mot enveiskjøring, og det skal være gjort i Trondheim, Drammen, Tønsberg og Skedsmo. Men det er ikke så lett å finne informasjon om dette. Statens Vegvesen har laget seks hovedkategorier for inngang til informasjon på sine nettsider: Nabo til veg, Søker førerkort, Privatbilist, Yrkessjåfør, Entreprnør og Presse. To viktige grupper er utelatt: Syklister og fotgjengere. Det sier vel i seg selv mer enn nok om hvordan man tenker og hva man prioriterer i Statens vegvesen. Søking ga ikke noen godt resultat for mitt vedkommende, så jeg må her basere meg på spredt lesing av andre kilder uten noen ordentlig bekreftelse.

Politiet er skeptisk, kunne Skedsmo kommune melde da de innførte ordningen i 2009. Og det har vi hørt før. Jeg har ikke undersøkt dette grundig, men for meg fremstår politiet som sykkelfientlig og som en skikkelig sykkelbrems. Kanskje burde politiet bruke litt tid på å studere hva man har gjort i ordentlige sykkelbyer fremfor å aksjonere mot syklister som forsøker å ta seg fram som best de kan i den sykkelfientlige byen Oslo.

Det finnes knapt noe som er samfunnsmessig mer lønnsomt enn utbygging av gang– og sykkelveier heter det i en rapport fra Transportøkonomisk institutt. Sykling til og fra jobb gir en betydelig helsegevinst, og noen mener det bør premieres med kortere arbeidstid. Selv er jeg skeptisk til akkurat det, men det er idioti at det eneste transportmessige frynsegode vi kan få skattefritt stimulerer det man øsnker å begrense: Bruk av privatbil ved å kunne tilby gratis, skattefri parkering. Det burde være elementært at man stimulerer det man vil fremme, ikke det man vil forbindre. Men først og fremst handler det om å legge forholdene til rette for at folk skal velge sykkel som transportmiddel.

Vi har en statsminister som liker å fortelle at han er glad i å sykle. Lederen i Stortingets transportkomité, Knut Arild Hareide, er en ivrig syklist. Han mener syklister er en pariakaste og at polititet feilprioriterer når de bøtelegger syklister (helt enig). Lederen i finanskomiteen, Torgeir Micaelsen, er en ivrig syklist. Det samme er lederen i Oslo arbeiderparti, Jan Bøhler. Det finnes sikkert flere syklende politikere. Selv fra FrP kommer spørsmål i Stortinget om det ikke er for dyrt å ta med sykkel på tog. Likevel skjer det lite eller ingen ting når det gjelder tilrettelegging for sykler i Norge.

Norsk sykkelpolitikk, om det i det hele tatt finnes noe som kan fortjene en slik betegnelse, er 33 år med svik og og politiske løftebrudd. Det er i dag færre kilometer sykkelvei pr innbygger enn det var for 10 år siden. I Oslo har vi et sykkelfientlig byråd som saboterer sykkelvedtak truffet av bystyret. Om det virkelig er et utslag av falske politiske løfter som man aldri har hatt vilje til å gjennomføre, eller om det bare er generell udugelighet hos ansvarlige politikere er ikke lett å si. Og jeg vet ærlig talt heller ikke hva som vil være verst. Norge er en sinke i Europa. Mens man selv i billandet USA dobler man satsingen på sykkelveier sitter norske politikere fortsatt fast i resultatløst prat. Er det noen som er forundret over at vi ikke har tillit til våre politikere?

Opera i Orange — “La Traviata”

Olav Torvund — Thu, 16 Jul 2009 11:01:18 +0000

Sommerens kulturelle høydepunkt har utvilsomt vært gårsdagens forestilling med Verdis opera “La Traviata” i det gamle romerske teateret i Orange. Forestillingen inngår i festivalen Chorégies d’Orange.

Det er vanskelig å tenke seg en bedre setting: Et 2000 år gammelt teater, som er det best bevarte romerske teateret i den vestlige verden. Teateret ligger i et naturlig amfi, med en bakvegg på ca 100 x 37 m reflekterer lyden inn i amfiet. Akkustikken er utrolig: På en utendørs arena med plass til 9.000 personer kan man gjennomføre en forestilling helt uten noen form for forsterkning. Og man hører godt. Det er bare ett ord som kan beskrive opplevelsen: Dette var magisk!

Til alle dere som aldri har sett og hørt en opera live: Dere vet ikke hva opera kan være. Opera live og opera på CD, TV, film eller annet medium er to helt ulike opplevelser. I motsetning til de fleste musikaler og det meste av konserter (i alle fall med sangsolister) fremføres opera uten mikrofoner og forsterkning. Selv om man har det beste forsterkerutstyret som kan kjøpes for penger gjør det noe med lyden som gjør at magien blir borte.

Det var en strålende oppsetning. Det var nok ikke helt uten grunn at TV-kanalen France2 hadde valgt å overføre forestillingen direkte. Patrizia Ciofi var en fantastisk Violetta. I et topp-ensemble var hun etter min mening den aller beste. Før forestillingen fikk vi en flyer som fortalte at Vittorio Grigolo, som sang rollen som Alfredo, hadde halsproblemer og at de derfor ba om forståelse for at han ikke nådde helt opp til det nivået han vanligvis hadde. Men om det vi fikk høre var en lettere indisponert Vittorio Grigolo, da må det være en virkelig stor opplevelse å høre ham når han kan synge av full hals. Hele ensembelet var av toppklasse, og det hele ble båret av Orchestre Philhamonique de Radio France under sikker ledelse av tildligere sjefsdirigent ved Paris-Operaen, Myung-whun Chung.

Ut over teateret har ikke byen Orange så mye å by på. De har en triumfbue, som romerne reiste etter å ha tatt stedet på andre forsøk. Ved første forsøk mistet romerne 100.000 mann før de måtte trekke seg tilbake. Kanskje var Asterix og Obelix på besøk i byen akkurat da. Men triumfbuer er det mange av. Veien mellom sentrum (med teateret) og triumfbuen var ikke spesielt hyggelig, og det ble ikke noe bedre av man drev restaureringsarbeider slik at triumfbuen var pakket inn i plast og området rundt avsperret da vi var der.

Men jeg kommer tilbake til teateret, kanskje allerede neste sommer (2010), da de setter opp Tosca (15. og 18. juli) med Chatrhine Naglestad som Tosca og Roberto Alagna som Mario Cacaradossi. Billettsalget starter 19. oktober 2009. For den som måtte ønske en introduksjon til Tosca anbefales An Introduction to Tosca fra Naxos. Det er langt bedre å høre en slik introduksjon med musikkeksempler, enn å lese om operaen.

For de som måtte planlegge å overvære en operaforestilling eller konsert i Orange: Vær ute i god tid. Ta med puter (det er steinbenker). Man må ikke være redd for litt kroppskontakt med de som sitter ved siden av.

Tour de France — med et lite blikk bak kulissene

Olav Torvund — Wed, 08 Jul 2009 20:49:45 +0000

Tour de France er så vidt i gang. I dag (onsdag 8. juli) har de syklet den femte etappen, og foreløpig har syklistene ikke møtt noen skikkelige fjell. I år har jeg kommet litt tettere innpå dette sirkuset enn vanlig. Tredje etappe hadde målgang her i La Grande Motte, slik at vi også kunne se litt på forberedelsene til målgangen. Vi hadde inivtert TV2-teamet på middag siden de for en gangs skyld var i “vår” by. De har gitt oss mange Tour de France-gleder, og nå var det mulig å gi litt tilbake.

De takket bl.a. med å gi oss “back stage pass” til målområdet i Montpellier dagen etter (lagtempo). Det sies at Tour de France er verdens tredje største idrettsarrangement (etter sommer-OL og fotball-VM), og det største årlige arrangementet. Jeg vet ikke hvordan man måler slikt. I antall kilometer er nok Tour de France det lengste. Men det er nok mange andre arrangementer som har flere deltakere. Og publikum kan vanskelig måles når tilgang er gratis og det ikke selges billetter. Men stort er det uansett. Og i motsetning til de fleste andre store idrettsarrangementer så er Tour de France hver dag på et nytt sted. Kvelden før det skulle være målgang her i La Grande Motte syklet vi ned til målområde for å så på forberedelsene. Til min overraskelse var det nesten ikke gjort noen ting. Det var satt opp “all stans forbudt” skilt, og det var skrevet ut en del parkeringsbøter til bilister som ikke hadde brydd seg om dette. Et par trailere fra France Télévision sto på parkeringsplassen og det var satt opp en liten tribune. Det var alt. Morgenen etter var det helt forandret. Det var kommet opp tidtagerrigg, kommetatorbokser, TV-kameraer, mer tribuner, sperringer, produksjonsbusser fra alle TV-selskaper som dekker arrangementet, og alt som må være på plass for at det hele skal virke.

I følge folkene fra TV2 starter riggingen kl. 04.00 (vi var ikke i målområdet på det tidspunktet for å se det stemte). Da trekker de mållinjen, og starter derfra. Så skal man ha strøm (fra medbragt generator), alt skal kobles for å få TV-signaler osv ut i verden, osv. TV-selskapene har typisk parkeringstid kl. 07.00. Det vil si at det er da de kan/må komme med sine produksjonsbiler og mobile studioer for å finne seg en plass på området. Mitt inntrykk er at det også her er slik at den som kommer først til mølla får male først, altså kan ta den beste plassen (men også her er nok noen likere enn andre). Så skal det rigges slik at alt er klart når det hele starter. I løpet av dagen skal det gjerne lages egne reportasjer og etter etappen er det tid for “Après Tour”, eller et annet tilsvarende program med kommentarer, oppsummeringer og intervjuer.

Når dagens etappe er slutt skal alt pakkes sammen og kjøres til neste målby. Hvor lang tid det tar å rigge ned alle arrangrørens faciliteter, vet jeg ikke. Men dagen etter målgang var det knapt spor igjen etter arrangementet i La Grande Motte. Selv det fine veidekket på oppløpet så det ut til at de hadde tatt med. Det var bare den gamle, hullete asfalten som var igjen etter at sirkuset hadde forlatt byen. Folkene i TV2 er typisk ferdige med å rigge ned rundt kl. 21. Så er det å kjøre til neste by.

Det verste trafikkaoset har nok lagt seg når de som har ansvaret for teknikken er klare til å dra. Her hvor sirkuset er nå er det gode veier. Man kunne kjøre på motorvei fra Monpellier (hvor det var målgang i går) til Perpignan hvor det varmålgang i dag. Dit kommer man på 1 1/2 time, om man kjører relativt lovlig. Fra Perpignan til Barcelona (neste målby) kommer man på to timer. Men når man skal ned smale og svingete veier fra et fjellplatå og opp like smale og svingete veier til det neste, da kan det nok bli en del timers kjøring før man kan finne sengen på hotellet. Det er ikke tre ukers ferie å skulle dekke Tour de France for en TV-kanal. Kanskje er jeg mer enn normalt interessert i det som skjer bak scenen og bak kameraene. Men jeg skulle ønske at noen kunne lage en dokumentar om hvordan “Circus de France” flytter seg fra sted til sted om alt som skjer bak kulissene. Det burde kunne bli et spennende program.

Tour de France er et stort mediesirkus, og dette året er hovedattraksjonen utvilsomt Lance Armstrong. Alle ville ha en bit av Lance, mens Fabian Cancelara (som fortsatt leder) fikk stå relativt uforstyrret.

Jeg vet ikke om alle reportere er like, men det er i alle fall klart at noen er likere enn andre. Og den likeste av alle er Gerard Holtz fra France Télévision. Før syklistene skulle starte på den andre etappen ut fra Monaco skulle de sykle samlet opp til startstedet utenfor Casino. De siste par minuttene før feltet startet på denne lille prologen var det tre personer som småsnakket med syklistene: Prins Albert av Monaco, Christian Prudhomme (president i Tour de France organisasjonen ASO) og Gerard Holtz fra France Télévision. Når trøyene skal deles ut etter dagens etappe venter vinnere, dignitærer, trøyedamer — og Gerard Holtz i et avstengt område bak scenen. Utenfor, i “mixed zone” står resten av reporterne og kjemper om å få noen kommentarer.

Men det hjelper også godt å ha en tidligere proffsyklist og etappevinner i Tour de France med på laget. Den som kjenner miljøet og nyter respekt blant syklistene får nok flere godbiter enn flokken med “hei, det er fra VG her, dø, …”. TV2s Dag Otto Lauritzen er blant de priviligerte som får lov til å kjøre i løypene. Det er ikke hvem som helst som får følge syklistene gjennom løpya, og sikkert med god grunn. En overivrig og litt klønete reporter kan nok forårsake katastrofe i feltet i et forsøk på å få et scoop (noe en fotograf på dagens etappe ga oss et eksempel på). Det er bare tidligere syklister som kan lese feltet og som ikke ødelegger for syklistene som får lov til dette. Når reporteren dessuten fortsatt er så veltrent at han “syklet gjennom løypa på morran sammen med Lance og noen av de andre gutta” før gårsdagens lagtempo, da forstår man at TV2 var en av de TV-kanalene som fikk et intervju med Lance Armstrong.

Nå ser vi fram til fortsettelsen. Om kort tid går de inn i fjellene, og da får vi se hvor sterk Lance Armstrong virkelig er, om Astana vil kjører som ett lag med én kaptein, eller om de fire som i øyeblikket ligger på 2., 3., 4. og 5. plass i sammendraget vil være mer opptatt av å demonstrere hvem de mener bør være sjefen.

Men målgangen her i La Grande Motte og muligheten til å se det hele litt fra innsiden har gjort dette til en av de store Tour de France opplevelsene for vårt vedkommende.

Tour de France — nå er løypekartene på nett

Olav Torvund — Mon, 08 Jun 2009 21:49:22 +0000

Tour de France arrangøren har nå lagt ut kart, løypebeskrivelser m.m. på nett.

Etappene gjennom Languedoc-Roussilon er:

3. etappe: Marseille — La Grande-Motte, mandag 6. juli.

4. etappe: Montpellier (lagtempo), tirsdag 7. juli

5. etappe: Le Cap d’Agde — Perpignan, onsdag 8. juli.

Hvitvin + rødvin blir ikke rosévin

Olav Torvund — Mon, 08 Jun 2009 10:58:19 +0000

I følge den sydfranske avisen Midi Libre har EU-kommisjonen i dag annonsert at de trekker det omstridte forslaget om at man skal kunne lage “rosévin” ved å blande hvitvin og rødvin. Fortsatt skal altså rosévin lages på røde druer hvor skallet bare får være med en kort tid.

Jeg hørte en vinprodusent som smakte den rosa blandingsvinen si det slik: Det er en god vin. Men det er en rosa hvitvin, det er ikke en rosévin. Og det er vel hele poenget.

Se også omtale på nrk.no.

Tour de France i Languedoc-Roussillon 2009

Olav Torvund — Sun, 31 May 2009 23:43:23 +0000

Tour de France pleier alltid å gå gjennom Languedoc-Roussillon. Vanligvis er dette “hvileetapper” (alt er relativt) mellom fjellene. Enten har man vært gjennom Alpene og er på vei mot Pyreneene, eller omvendt. Rittet har satt seg. Noen har vist seg fram i fjellene, andre er blitt hektet av. De som har ambisjoner i sammendraget lar andre gjøre jobben, og noen som likevel ligger håpløst langt bak etter fjelletappene får lov til å vise seg fram.

I år er det anderledes. Rittet starter med prolog i Monaco lørdag 4. juli. Den første ordentlige etappen går fra Monaco til Brignoles søndag 5. juli, og allerede på rittets tredje dag kommer man inn i Languedoc-Roussillon med etappen Marseille — La Grande Motte. (Jeg skal selvfølgelig stå i målområdet når Tour de France inntar La Grande Motte.)

Foreløpig er det ikke offentliggjort noen detaljer om etappene, i alle fall ikke på rittets nettsider. Men det står at første del av etappen Monaco — Brignoles vil følge sjøen og at det ikke er noen fjelletappe (man kan finne nok av fjell om går litt inn i landet). Man venter nervøs sykling. Her kan mange kjempe om å kunne vise seg fram i gult før de hektes av i de første fjellene.

Tredje etappe fra Marseille til La Grande Motte er flat. Selv om detaljene ikke er kjent, skal de sykle gjennom Camargue. Camargue er flatt. Høyeste punkt ligger 15 meter over havet, så her blir det ikke mange klatrepoeng å hente. Det blir ganske sikkert et spurtoppgjør, et spurtoppgjør jeg skal se “live”. Hvis man virkelig vil se hva som skjer, da får man med seg mer på TV. Når man står i målområdet sier det bare “svisj”, så er syklistene forbi og man lurer på hva som egentlig skjedde. Men stemningen på stedet får man ikke med seg på TV.

Fjerde etappe er lagtempo i Montpellier. Det er en ganske kort etappe til lagtempo å være, bare 38 km.

Femte etappe går fra Cap d’Agde til Perpignan. De kan legge inn noen moderate fjell om de ikke holder seg helt ute ved kysten. Hvordan etappen er lagt opp vet jeg foreløpig ikke.

Etter dette forlater Touren Langedoc-Roussillon i første omgang. Den går da over i Spania, før syklistene for alvor angriper Pyreneene med en etappe fra Barcelona til Andorra.

Mot slutten av rittet kommer touren nesten tilbake til vårt område. Den 19. etappen, 24. juli, går fra Bourgoin-Jallieu til Aubenas. Bourgoin-Jallieu ligger litt syd-øst for Lyon, mens Aubenas ligger i Ardeche, i fortsettelsen av Les Cevennes, nord for Gard og øst for Lozere. Heller ikke her er detaljer om etappen offentliggjort. Men følger man den ruten som foreslås av Google Maps er det 196 km. Siden etappen er oppgitt til å være 195 km kan de ikke gjøre stor annet enn å følge hovedveien.

Den nest siste etappen, 25. juli, går fra Montélimar til Mont Ventoux. Montélimar ligger i bunnen av Rhônedalen, mellom Orange og Valence. Mont Ventoux er en av de kjente toppene i Tour de France sammenheng. Det var på vei opp til denne toppen at den britiske syklisten Tom Simpson døde på sykkelen i 1967, etter å ha styrket seg på en blanding av amfetamin og alkohol, men ikke fått i seg nok væske.

Dette skal være første gang man har en fjelletappe som nest siste etappe før finalen inn til Paris. Det kan bety at spenningen i rittet holder seg helt til denne dagen.

Visningsproblemer på nettsidene om Languedoc-Roussillon

Olav Torvund — Mon, 13 Apr 2009 07:50:12 +0000

En del av sidene i seksjonene om Languedoc-Roussillon vises i øyeblikket ikke korrekt. Dette gjelder de sidene som skal inneholde Google-kart. Jeg installerte en ny versjon av kartmodulen, og i den er det tydligvis noen feil.

Noen sider vises korrekt. På andre sider vises ikke kartet, samtidig som alle våre kjære, norske tegn som æ,ø og å, ikke vises korrekt. Samme skjebne lider de spesielle franske tegnene. På disse sidene er det stort sett en feilmelding der kartet skulle ha blitt presentert.

Jeg kan ikke gjøre stort annet enn å vente på at feilene i denne modulen skal bli rettet, slik at jeg kan installere en korrigert versjon.

Hvitvin + rødvin = rosévin?

Olav Torvund — Sun, 12 Apr 2009 23:21:32 +0000

Rødvin lages på røde druer. Hvitvin lages i hovedsak på hvite druer. Men fargen sitter i skallet. Fjerner man skallet fra de røde druene før gjæring får man en hvit (eller egentlig gul — gul/grønn) most. I champagne brukes f.eks. den røde druen Pinot Noir, også i hvit champagne. Tradisjonelt lages rosévin med i alle fall en del røde druer, og skallet får gjære med den første tiden. Skallene fjernes før vinen har gjæret ut, og derfor trekkes det ut mindre farge enn i en rødvin.

I følge den sydfranske avisen Midi Libre foreligger det nå et forslag i EU om at det skal bli tillatt å produsere rosévin ved at man blander hvitvin og rødvin. Dette liker franskmenn dårlig. En meningsmåling viser at 87% av franskmenne er mot dette forslaget. 86% sier at de ikke vil kjøpe denne blandingsvinen selv om den skulle være billigere enn rosévin laget på tradisjonelt vis.

De som støtter forslaget mener at opinionen har blitt manipulert. Presidenten i Frankrikes nasjonale vinhandlerforening, Pierre Menez, viser til at det allerede er tillatt å produsere AOC Cote-de-Provence med en nesten utgjæret hvitvin som tilsettes 10% rødvin. Når dette tillates i en klassifisert rosévin, hvorfor skal det da ikke tillates i en uklassifisert bordvin? Forslaget gjelder nemlig bare uklassifisert vin. Kravene til klassifisert vin i Frankrike bestemmes av IANO, og av tilsvarende sertifiseringsorganer i andre land for deres viner.

For meg virker dette som storm i et vinglass. At noe ikke lenger er forbudt betyr ikke at det vil oversvømme markedet. Hvis de 86% som sier at de ikke vil kjøpe denne blandingsvinen står ved det de sier, da vil det ikke være et marked for den.

Det er tillatt å produsere musserende vin ved at man tilsetter kullsyre i vinen, omtrent som de gjør på en brusfabrikk. Slik lager de sekt i Tyskland, hvor det er tradisjon for at man lager sekt når vinhøsten slår feil. Jeg synes den er tilnærmet udrikkelig, men det er ikke noe problem for meg når jeg uansett ikke kjøper den. (Jeg har også en gang forsøkt å lage muserende vin ut av en flaske rødvin ved å tilsette kullsyre. Det bruste masse, men ble ikke godt!) Uansett om det er tillatt eller ikke å lage muserende vin på denne måten, så vil en vin produsert slik aldri kunne kalles champagne. Den vil neppe heller kunne kalles Cava, Proseco eller bruke en betegnesle som er forbeholdt tradisjonelle muserende viner. Så kan tyskerne få lage sin sekt som de vil og ha den i fred.

Jeg har nylig funnet en rosévin jeg faktisk liker: AOC Tavel. Ellers er jeg ikke så begeistret for rosévin. Den er stort sett et “verken-eller kompromiss”: Verken rød eller hvit. Uansett hva man måtte finne på i Brussel, så vil ikke kravene til denne vinen bli påvirket.

Vinklassifisering er et tveegget sverd. Reglene for hvordan en klassifisert vin kan produseres bidrar til å sikre kvalitet og er slik sett til fordel for oss forbrukere. Men de kan også bli en tvangstrøye. I Languedoc-Roussillon og Rhône (og sikkert i de fleste andre klassifiserte områdene) skal vinen lages med druer som er tradisjonelle på stedet. Det er regler for hvilke druer som er tillatt, at det skal være minst så mye av den druen, ikke mer enn så mye av en annen, osv.

Viner som er klassifisert som “Vin de Pays” (landvin) kan i en del tilfeller være mer interessante enn AOC-klassifiserte viner fordi reglene er mindre strenge. I Italia har man sett dette sterkere enn i Frankrike. En av Italias dyreste viner, Tiganello, selges som “Vino de Tavola”, altså som en uklassifisert bordvin. Produsenten, Antinori, har så vidt jeg vet også tatt sin utmerkede Cianti Classico ut av klassifiseringen, og selger den som bordvin. Da kan de eksperimentere og drive produktuvikling uten å være hemmet av regler for hvordan vinen skal produseres.

Hvis det faktisk er mulig å lage en rosévin som markedet vil ha ved å blande rødvin og hvitvin, hvorfor ikke? Så kan de som ikke vil ha den kjøpe noe annet. Jeg vil nok være blant dem. Men at jeg ikke vil ha den vinen er ikke noen grunn til at jeg skal nekte andre å kjøpe den. Å holde fast ved et forbud kan umulig være veien å gå.

Sitronterte med hjemmedyrkede sitroner

Olav Torvund — Sat, 11 Apr 2009 22:46:08 +0000

Det var på tide å høste noen av sitronene på terrassen. En utmerket måte å anvende sitroner på er å lage sitronterte. Det var Karen som laget den. Det er hun som er ekspert på desserter. Jeg var bare journalist og fotograf denne gangen.

Oppskriften er hentet fra Bent Stiansens ”Stiansens kulinariske koffert”, som er en reisekokebok med reiseskildringer, tips og oppskrifter. Bent Stiansen plasserer sitronterten geografisk i Menton, som ligger mellom Monaco og Italia. Men det går bra med sitroner fra Languedoc også.

Man trenger altså sitroner, nærmere bestemt tre stykker. Men før man får bruk for sitronene må man lage en mørdeig. Den består av:

200g smør (altså SMØR, sånt som er laget av fløte, ikke margarin), usaltet
100 g sukker
250 g mel
2 eggeplommer
1/4 vaniljestang (frøene)
1/4 ts salt

Mykt smør smuldres inn i melet sammen med sukker, vanilje og eggeplommer. Arbeid det sammen til en fast deig og sett det kaldt.

Smør en terteform og fór denne med mørdeig. Pass på at kantene er solide. Kle med smurt aluminiumsfolie og legg tørkede erter eller noe annet i folien for å holde deigen nede i formen. Stek i 20 minutter på 160 grader. Ta vekk folien og stek i fem minutter til.

Sitronsmeten lages av
8 egg
225 g sukker
2 dl fløte
saften og revet skall av tre sitroner.

Bland det hele sammen, hell det i terten og stek det hele ved 140 grader i 35 minutter til smeten er stivnet.

Lag marengs. Oppskriften sier at den skal lages av tre eggehviter. Men hvis man ikke er veldig glad i mye marengs kan man klare seg med to. Du bør ha to eggehviter igjen etter å ha brukt to plommer i mørdeigen. Det holder. Til 3 eggehviter sier oppskriften 100 g melis, og da blir det 67 g til to eggehviter.

Stivpisk eggehviten og sikt inn melisen. Hell det over terten. Hvis du er kunstnerisk kan du utfolde deg. Eller du kan gjøre det helt glatt om du har håndlag til det. Men som vår konditorlærer Julie sa da vi for noen år siden var på sjokoladekurs på Valrhona: Hvis du ikke klarer å få det helt glatt er det ingen vits i å prøve. Det er bedre at kaken ser ut som om den ikke skal være glatt enn at den ser ut som om den skulle ha vært det, men at du fikk det ikke til. Sett den under grillen i ovnen til marengsen er lysebrun. Dette går fort, så ikke slipp kaken av syne. Da er den brent når du igjen får satt øynene på den.

Her er det smør, sukker og fløte i rause mengder, så dette er ikke en dessert for de som er opptatt av å telle kalorier. Men slankedesserter er noe tull. Når man skal bruke Aspartan for sødmen, fettfri fløte, slankemargarin som inneholder mest vann og en rekke skumle kjemikalier som skal kompensere for at det ikke inneholder noe som gir ordentlig konsistens, ikke ordentlig smak, osv., da er det bedre å droppe desserten (eller spise litt frisk frukt i stedet).

Man trenger ikke dessert hver dag. Men når du først skal ha dessert, så velg noe ordentlig som smaker godt. Igjen minnes jeg konditorlærer Julie hos Valrhona. En av kursdeltagerne spurte hva slags dessert hun pleide å bestille når hun var ute på restaurant. Hun sa at hun nesten aldri bestilte dessert, for hun ble stort sett skuffet. På noen få, utsøkte restauranter spiste hun mer enn gjerne dessert. Ellers sto hun over. Altså: Gå for det som virkelig er godt av og til. Da kan du glemme både pris, kalorier og kolesterol. Så dropper du heller hele desserten de andre dagene.

Påskelam

Olav Torvund — Thu, 09 Apr 2009 22:28:31 +0000

Skjærtorsdag er dagen for påskelam, enten man er her eller der. Vi kjøpte det minste lammelåret vi fant. 1,5 kg er fortsatt veldig mye for tre personer, selv om man trekker fra for at det er bein i kjøttet.

Når jeg tilbereder hele kjøttstykker som et lammelår gjør jeg det gjerne slik: Jeg legger kjøttet i en passe stor bakke i rustfritt stål (IKEA har slike i ulike størrelser). Etter å ha krydret med salt og pepper setter jeg kjøttet i ovnen på sterk varme, gjerne opp mot 250 grader. Der står det til det har fått en passe fin stekeskorpe. Da tar jeg det ut, tilsetter eventuelt mer krydderier, legger et par grovhakkede sjalottløk og andre urter i bakken. Til lam vil det først og fremst si hvitløk og rosmarin, kanskje også timian. Dette dekker jeg med aluminiumsfolie, setter det inn igjen i ovnen og skrur ned temperaturen. Da står kjøttet i ovnen mens temperaturen relativt langsomt synker ned til det jeg nå har satt termostaten på.

Hvilken temperatur jeg setter ovnen på går litt på øyemål. Det kommer an på hvor stort kjøttstykket er og hvor lang tid det er til det skal serveres. Jeg liker at lammekjøtt har en kjernetemperatur på 66 grader. Hvis det er veldig lenge til kjøttet skal serveres, f.eks. hvis jeg setter det på om morgenen kan jeg sette ovenen på 66 grader (eller kanskje til å med kvelden før, men da må det pakkes tett i PLAST-folie og kan ikke stå i ovnen på mer 130 grader). Hvis ovnen har den temperaturen man ønsker som kjernetemperatur i kjøttet, da kan det godt stå veldig lenge. I dag satte jeg ovnen ned til 100 grader før vi dro en tur ut. Da vi kom hjem 4–5 timer etterpå var kjøttet tilnærmet perfekt. Steketermometeret viste akkurat 66 grader. (Det var nok litt flaks at jeg traff så godt denne gangen.) Da er kjøttet fortsatt rosa og saftig, og den lave steketemperaturen gjør at det er jevnt rosa hele veien.

Til lam serverer jeg gjerne fløtebakte poteter. Fløte tar til seg veldig mye smak. Så jeg pleier å koke opp fløten med hvitløk (to fedd denne gangen, hakket, ikke presset), salt og pepper. Mens dette småkoker skreller jeg og kutter potetene i tynne skiver. (Jeg savner en mandolin til dette, men har fått god trening i å kutte tynne skiver med kniv.) Da har fløten tatt til seg smaken av hvitløk og krydder, og dermed blir smaken bedre fordelt. Hvis man skulle være riktig fin på det kunne man sikkert ha silt fløten etter at den har tatt til seg smaken, men det gjør ikke jeg. Jeg lar potetskivene koke i kjelen ca 20 minutter. Dette er etter et tips fra Eivind Hellstrøm. Er det godt nok for Bagatelle, da er det godt nok for meg også. Deretter legger jeg det i en ildfast form. Noen ganger drysser jeg revet ost på (i dag gjorde jeg det), andre ganger ikke. Jeg setter ovnen på omluftsgrilling (varmluft og grill samtidig), og lar det stå til det ser ferdig ut, kanskje ca 15–20 minutter.

Vårt standarttilbehør til kjøtt er gjerne gulrøtter, sopp og noe grønt. I dag ble det grønne grønn asparges. Men det kan også være f.eks. erter, brokkoli eller rosenkål. (Rosenkål blir veldig god om man braisserer den, hvilket vil si steker den i panne på svak varme — aller helst sammen med litt finhakket bacon.)

Det var så mye væske i bakken som kjøttet var stekt i at det var unødvendig å lage noen annen saus. (En av fordelene med folie og lav temperatur er at væsken ikke fordamper.) Sjalottløk, hvitløk og rosmarin hadde gitt en god smak til denne stekeskyen. Jeg satte til litt rødvin for å få litt mer syre, helte i en liten fløteskvett, smakte til med salt og pepper og jevnet med maisenna. Jeg kunne nok også ha droppet fløten, kokt den noe mer inn og jevnet med kaldt smør rett før servering. På en god restaurant ville man antagelig ha gjort det på den måten.

Lammekjøtt fortjener en god rødvin. Jeg hentet fram en flaske Domaine de l’Hortus Grande Cuvée 2002 fra området Pic Saint Loup. Domaine de l’Hortus er en av regionens beste produsenter av rødvin, og Grande Cuvée er deres beste vin. At den er produsert noen få mil herfra på et sted jeg har besøkt, gjør ikke opplevelsen dårligere. Etter lokal standard er dette en veldig dyr vin. Den kostet litt over 20€ pr flaske da jeg kjøpte den for et par år siden. Her ligger vinen vanligvis i prisklassen 3–5€, og man får anerkjennende nikk fra vinhandleren om man spør dem om råd og antyder at man vil ha viner til ca 10€ pr flaske. Sammenlignet med hva man får for 20€ fra distrikter med mer snobbete navn og etiketter er det virkelig et røverkjøp. Man kan for tiden få Domaine de l’Hortus Grande Cuvée 2006 på Vinmonopolet (bestillingsutvalg) for 209,- kr. Jeg har ikke smakt den årgangen (jeg har 2002, 2004 og 2005, men ikke 2006), men jeg er ganske sikker på at dette er et godt kjøp.

Et lite tillegg her:

Etter at Siril mente at lam var mat for påskeaften, ikke skjærtorsdag, måtte jeg forske litt i tradisjoner meg påskelam. Helt enkelt var det ikke å finne informasjon om dette. I alle fall ga søk på Internett først og fremst treff på oppskrifter om hvordan man kan tilberede påskelam, men heller lite om selve tradisjonen. Men på http://www.biblen.info/Korsfaestelse.htm fant jeg ganske mye. Det synes ikke å være noe helt entydig svar, men jeg mener at dette bekrefter at påskelammet spises til minne om den siste nattverd, altså det siste måltidet Jesus spiste sammen med sine disipler skjærtorsdag.

En parentes er at jeg alltid blir forundret over at folk som selv erklærer seg som ateister legger så mye energi i sine bibelstudier som han som står bak siden http://www.biblen.info/Korsfaestelse.htm og http://www.biblen.info, som har tittelen Bibelen for ateister. Enkelte er særdeles sterke i sin tro på det de ikke tror på.

Nettsidene lastes raskere

Olav Torvund — Mon, 09 Mar 2009 01:28:58 +0000

I det siste har det vært problemer med at mine nettsider (ikke bloggen) har blitt lastet ned tregt, eller bare halvveis. Det har skyldtes en kombinasjon av stor trafikk og ressurskrevende sider. Det siste har nok vært hovedgrunnen.

Jeg har ryddet opp i noen overflødige css-filer, og i alle fall så langt jeg har testet synes det nå som sidene lastes raskere og ikke minst fullstendig.

Ryanair driter seg ut

Olav Torvund — Fri, 27 Feb 2009 23:21:11 +0000

Ryanair vurderer å innføre gebyr på toalettbesøk. For et knapt år siden ble dette lansert som, eller i alle fall oppfattet som en aprilspøk, siden en pressemelding om dette ble sendt ut 1. april. Men nå er det visst alvor. Kanskje var aprilspøken egentlig en prøvefis.

Ryanair er rutebuss med vinger. Man får det man betaler for. Likevel er det grenser for hva de kan finne på for å kreve all verdens ekstrabetaling av sine kunder, etter først å markedsføre seg som lavprisselskap. Her er noen av Ryanairs kostnadsfeller:

Man må betale gebyr om man ikke bestiller billett via Internett. De har gått til krig mot reisebyråer og kansellerer (etter min mening helt urettmessig) billetter som ikke er bestilt direkte fra Ryanair. Gotogate er en av de som har blitt rammet. Jeg tror ikke på Ryanairs begrunnelse. De vil nok gjøre det vanskeligere for folk å sammenligne deres reelle priser med andre.

Hvis man vil ha med innsjekket bagasje må det være bestilt på forhånd. De tar seg grovt betalt om man ikke har bestilt plass til kofferten — da kofferten fort komme til å koste mer enn selve billetten. Og Ryanair tillater bare 15 kg, mens det vanlige er 20 kg innsjekket bagasje eller mer. Ryanair tillater ikke at to personer som reiser sammen veier inn bagasjen sammen. Hvis en har 7 kg og den andre 20, er det bare å betale for fem kilo overvekt. Og Ryanair vet å ta seg godt betalt av de som har med for mye.

De har innført innsjekkingsgebyrer, og vil når avvikle all manuell innsjekking.

Nylig skjerpet de inn reglene for håndbagasje, og måten det er gjort på viser at dette er noe de gjøre for å kunne kreve ekstra penger av passasjerer som tror Ryanair har samme praksis som andre selskaper. Først ville de ha folk til å reise med bare håndbagasje, og påsto at deres håndbagasjeregler var generøse. så vil de “bøtlegge” folk som følger oppfordringen. 30 Euro koster det med en pose for mye. Og for å virkelig å understreke at dette er noe man gjør for å tyne penger av folk og ikke for å begrense bagasjen, sier de at

“de som nekter å betale eller legger igjen bagasjen, vil bli nektet å fly med Ryanair.”

Ryanair har fått Forbrukerombudet på nakken for villedende prisangivelser og har blitt pålagt å slutte med sine påstander om at de er billigst — så lenge de ikke er i stand til å dokumentere at dette faktisk er tilfellet. Omsider har Ryanair bestemt seg for å rette seg etter pålegget. Men pr i dag står fortsatt denne “garantien” på Ryanairs nettsider.

Fra før vet vi at Ryanir konsekvent driver villedende markedsføring når det gjelder angivelse av steder de flyr til. De kaller f.eks. Sandefjord Lufthavn Torp for Oslo (Torp), for å lure folk til å tro at de kommer til Oslo. Akkurat som de kaller Hahn for Frankfurt Hahn, Girona for Barcelona, osv. (Vi har hatt besøkende som trodde de hadde funnet et rimelig fly til Oslo, og først da de satt på flybussen oppdaget at de var langt fra Oslo og ikke hadde noen mulighet til å rekke sin avtale.)

Jeg skal ikke si aldri mer Ryanair. Når Ryanair er det eneste selskapet som har direkterute mellom Norge og “min” del av Frankrike (dog bare sommerrute) er det et praktisk og som regel billig alternativ (jeg har reist en del ganger Sandefjord — Marseille med Ryanair). Jeg bruker Ryanair bare i mangel av alternativer. Min kundelojalitet har vært liten, og med deres siste fremstøt går den rett i dass.

Men det er nå en gang slik at man kan ta betalt for å gå inn på et toalett. Man kan ikke holde folk innelåst til de har betalt for å komme ut. Alle toaletter med myntpåkast fungerer slik at man kan gå inn uten å betale hvis bare ikke døra smekkes igjen mellom hver besøkende. Og siden det som regel er kø foran flytoaletter vil vel ikke døra bli smekket igjen så veldig ofte.

Man får det man betaler for. Når et selskap gjør sitt ytterste for å profilere seg som et drittselskap bør man vel ikke bli så overrasket over at de tar gebyr for dritten også.

Montpellier har blitt en tre-stjerners by

Olav Torvund — Sat, 21 Feb 2009 19:15:24 +0000

Når man snakker om stjerner i Michelin guiden tenker nok de fleste på restauranter — i den grad de i det hele tatt forbinder noe med dette. Men Michelin har den samme stjernehimmelen i den grønne serien (steder å besøke, severdigheter, osv). Skalaen er den samme: Tre stjerne betyr at stedet er verdt en reise, to stjerner at det er verdt en omvei og en stjerne at det er et meget interessant sted.

Montpellier var inntil siste utgave en to-stjerners by, i følge Michelin. Men i siste utgave er byen oppgradert til tre stjerner. Det er først og fremst utbyggingen av nye trikkelinjer, Musée Fabre og et nytt akvarium som har gitt byen dette løftet. De lokale myndighetene venter selvfølgelig at dette skal øke turisttrafikken til byen. Og siden Montpellier er “min” by i Frankrike setter også jeg pris på den nye stjernen.

Hvis du leser fransk kan du finne mer hos La Gazette de Montpellier.

Over bekken etter vær?

Olav Torvund — Fri, 23 Jan 2009 13:26:22 +0000

Nordmenn elsker vær. Det skyldes sikkert at vi har så mye vær, det varierer og det har vært viktig. Når jeg har skullet orientere meg om været i Languedoc har jeg inntil nylig benyttet den franske værmeldingstjenesten Meteo France. På regionalt nivå tilbyr de værmelding for de neste fire dagene — morgen, ettermiddag og kveld. Det samme kan man på for departement og lokalt. Sidene er fulle av reklame.

NRK og Meterologisk institutt har gått sammen om værtjenesten www.yr.no. Dette er en langt bedre tjeneste enn den som er tilgjengelig fra Meteo France, også når det gjelder Languedoc-Roussillon. På www.yr.no får vi en animasjon for de neste to døgnene og varsel time for time i denne perioden. Vi får langtidsvarsel for de neste ni døgnene, varsel for neste helg m.m. Og det er reklamefritt.

På alle stedsidene i Languedoc-Roussillon seksjonen på mitt nettsted har jeg lagt inn lenker til lokal værmelding frar www.yr.no.

Tjenesten www.yr.no bryter med det som til nå har vært tradisjonen med å ta betaling for slike data eller overlesse værsidene med reklame. Her kan du lese mer om begrunnelsen for å gå denne veien og om reaksjoner fra bl.a. nettopp Meteo France. Meteorologisk institutt viser her vei både for andre europeiske værtjenester og for andre norske institusjoner som f.eks. Statkart.

Ingen er best på alt. På nasjonalt og regionalt nivå har www.yr.no bare værmeldinger for utvalgte steder. De viser desverre ikke noe oversiktskart med vær på flere steder. Vil du ha en rask oversikt over været i Languedoc-Roussillon (eller andre regioner i Frankrike) gir den franske tjenesten en bedre oversikt. Her finner du også egne oversikter over kystsoner, f.eks. hele Middelhavskysten. Her kan du også se sjøtemperaturene. Meteo France har også en Google-Maps basert tjeneste med værvarsler for hovedveiene. Vil du ha bilde fra værradar må du også bruke den franske tjenesten. Den dekker (bare) Frankrike, mens www.yr.no bare viser værradar for Norge og Norden. Men vil du se satellittbilde er www.yr.no bedre — også på Frankrike.

Vinterstemning i Languedoc

Olav Torvund — Mon, 19 Jan 2009 13:58:19 +0000

Januar er ikke den måneden man ønsker å være i Languedoc. Tiden stopper på en måte opp rundt midten av november og går over i en slags dvale hvor det vanligvis er ingenting mellom høst og vår. Rundt midten av februar begynner man å ane at våren igjen er i anmarsj. Vinter har man som regel ikke. (Det er en sannhet med modifikasjoner. Reiser man opp i fjellene er det skisentre, og man kan godt oppleve av veien er stengt pga snø. Men det skjer ikke i lavlandet ved kysten.)

Men i år har snøen kommet også der. Midi Libre har en lang billedserie med vinter i Laguedoc-Roussillon. Området kan være vakkert når det er dekket med snø.

Verdens beste (?) vinatlas i ny utgave

Olav Torvund — Fri, 05 Dec 2008 01:02:49 +0000

Man skal alltid være varsom med å utrope noe til “verdens beste”. Men Grand Atlas des vignobles de France er det beste vinatlas jeg til nå har sett. Og det har også fått pris for å være verdens beste. Det som skiller dette fra andre atlas, f.eks. Hugh Johnsons også utmerkede The World Atlas of Wine, er grundighet og detaljeringsgrad. Det har opplysninger om 18 regioner, 450 appellationer og 4.000 kommuner. Atlaset inneholder 184 kart. Det gir detaljerte opplysninger om geologi og jordsmonn, om mikroklima, osv.

Som tittelen sier, så dekker atlaset bare Frankrike. Nå er Frankrike fortsatt det viktigste og mest varierte vinlandet, så dette er knapt noen innvending. Men for en del vil det nok være en ulempe at det bare finnes på fransk. Her bør engelskspråklige og andre forlag kjenne sin besøkelsestid og gjøre dette tilgjengelig også for de som ikke leser fransk.

Vi får håpe at det også inspirerer noen til å lage tilsvarende atlas for andre viktige vinland.

Jeg kjøpte atlaset for en tid tilbake og lot det stå i min leilighet i Frankrike. Men jeg likte det så godt at dette ville jeg ha hjemme i Oslo også. Da jeg ville kjøpe ett til var det imidlertid, til min store ergrelse, utsolgt. Derfor var det gledelig å oppdage at det kom i en ny utgave i september 2008.

Så langt synes det ikke å være i salg utenfor Frankrike. Men det kan bestilles fra Amazon.fr.

Flere vinbøker.