Category Archives: Mat

I vini del Giro d’Italia 2016: 16. etappe. Bressanone/Brixen — Andalo

Giro_2016_00-16Så er det på an igjen. Noe av spenningen nå blir om Steven Kruijswijk vil klare å holde på sin ledelse på 2.12.

Etter hviledagen er det mer fjell på 16. etappe. Etappen er ikke særlig lang: 132 km. Den starter nedover, før det blir to topper som skal beseires, med en avslutning som kan ta de siste kreftene fra en del ryttere.

Giro_2016_16Vi er i Italia, eller vi kan i alle falle late som om vi er der. Så la oss starte dagen på italiensk vis, med en god kaffe. Italia er landet som ga oss espresso og cappucino. Aftenposten skrev på søndag om hvordan lokale cafeeiere frykter Starbucks, som nå vil etablere seg. Med en gunstig skatteavtale med Nederland, klarer Starbucks å unngå å betale skatt i de fleste land hvor de driver, slik at de får lavere kostnader enn lokale cafeer. Kjøp kaffe på en lokal cafe, ikke hos Starbucks!

Etappen går ned Adige-dalen fra startbyen Bressanone til Bolzano, der tar rytterne en omvei opp i fjellene vest for dalen, de kommer ned igjen i Trentino, for å svinge opp i fjellene igjen. Som nevnt på søndag, skal vi i dag for oss noen av underområdene i Alto Adige, samt noen av vinene fra Trentino.

Vi starter i Valle d’Iscaro (Eisacktaler). Det er et smalt og langstrakt område som strekker seg fra områdene rundt startbyen Bressanone til Bolzano. De første ca 40 km av etappen, fram til man skal opp den første klatringen, går gjennom dette vinområdet. Her går etappen stort sett nedover, med et fall på ca 300 meter i løpet av 40 km. Det kommer til å få fort, så rytterne har neppe tid til å se på vinmarkene.

Det er syv hvite endrueviner som kommer fra dette området, eller i alle fall som selges med en slik betegnelse. Det er særlig Riesling som har utmerket seg, med en ren, frisk og intens vinstil. Dette er viner som minner mer om Østerrike enn om Italia.

Vi er i grenseområdet mot Østerrike (og Sveits), så vi skal ikke være overrasket over at mye kan minne om Østerrike. Trentino — Alto-Adige har ikke vært en del av Italia i 150 år. Området var en del av Østerrike-Ungarn, ble annektert av av Frankrike under Napoleon, var i en periode under Bayeren, gikk tilbake til Østerrike og ble ikke en del av Italia før etter første verdenskrig. Mussolini gjennomførte en italiseringspolitikk. Men i 1943 ble området annektert av Tyskland. Etter krigen ble det igjen italiensk, og fra 1947 ble tysk sidestilt med italiensk som offisielt språk. Det er har vært uoverensstemmelser mellom Italia og Østerrike om grenseområdene helt opp til vår egen tid. Så sent som i 1971 ble det inngått en traktat mellom Italia og Østerrike om dette området, som blant annet forutsetter betydelig selvstyre i regionen og at Østerrike ikke blander seg inn i regionens indre anliggender. Etter at Østerrike ble EU-medlem i 1995 har forholdene bedret seg ytterligere.

Litt sør for Bressanone, kommer vi inn i Valle Iscaro Klausner Leitacher. Klausner Leitacher er en drue. Det er ikke lett å finne ut mye om denne vinen. i Italiensk vin nevnes den bare i en bisetning i avsnittet om Valle d’Iscaro, hvor det om vintypene står “Foruten den stort sett ikke-eksisterende røde Klausner Leitacher ….”. Vi kan i alle fall konkludere med at det er en rød vin, og at Klausner Leitacher er en rød/svart/blå drue. Vinen eller druen er ikke nevnt i Jancis Robinsons “Oxford Companion to Wine”, verken under eget stikkord, eller i omtalen av Alto Adige. Druen er heller ikke nevnt, verken i Jancis Robinsons “Wine Grapes” eller i Ian d’Agata “Native Wine Grapes of Italy”. Så dette er åpenbart en eksotisk drue og vin, og en vin jeg aldri har smakt.

Søking på nettet leder meg stort sett til italienske nettsider, som ikke er særlig nyttige for meg, når jeg ikke leser italiensk. Av alle steder fant jeg litt informasjon på det franske nettstedet grand-vin.fr. Ifølge dette nettstedet er det en rød drue med delikate aromaer av røde bær og visnende(!) røde blomster. Det gir en vin med lite tanniner, som bør drikkes ung. Kommer jeg over en slik vin, skal jeg i alle fall kjøpe en flaske og smake den. Men man finner den neppe utenfor området hvor den produseres.

Når vi nærmer oss Bolzano, kommer vi over i det omfattende området Valdadige/Etschtaler DOC. Dette omfatter områder i Trentino og Veneto, i tillegg til Alto Adige. Stort sett har den en underordnet betydning i forhold til de andre DOCene. Men innenfor denne DOCen kan man lage hvitvin av Garganega, rødvin av Enantio og en fizzante av Pinot bianco, som ikke kan produseres under noen av de andre DOCene i området.

Rundt Bolzano ligger Colli di Bolzano/Bozner Leiten. Her lages det stort sett rødvin av Schiava. Vinene omtales ikke som særlig interessante.

I skråningene nord for Bolzano ligger Santa Maddalena/St. Magdalener. Forfatterne av Italiensk vin omtaler dette som det mest interessante av underområdene, men er ikke begeistret for druen Schiava, og synes det er synd at et så godt vinområde i stor grad brukes til å dyrke lite interessante druer, uten potensiale til å produsere stor vin. Det ser ut til at etappen går sør for Bolzano, så vi kommer ikke innom her.

På veien opp mot fjellet, går etappen gjennom områdene Terlano/Terlaner og Lagio di caldaro/Klaterersee. De dominerende druene er Pinot bianco og Sauvignon blanc. Gode produkter er Cantina Terlano, Castel Schwanburg og Cantina Andriano.

Lagio di Caldaro ligger vest for dalen, der man skal sykle på veien mot fjellet, halvveis mellom Bolzano og provinsgrensen til Trentino. Det lages også her rødvin basert på Schiava, mulig tilsatt litt Lagrein. Produsentene her hevder at dette er erketypisk Schiavavin. Gode produsenter er Cantina Cladaro, Cantina Colterenzio, Cantina San Michelse Apiano og Klosterhof.

Når vi kommer ned fra fjellet, kommer vi inn i Trentino. Trentino er et stort DOC-område, som også rommer flere mindre klassifiserte områder. Nesten 75% av vinen fra regionen er Trentino DOC. Men mange typer vin kan ikle seg den etiketten. Jeg må igjen støtte meg på “Italiensk vin”. I følge denne kan vi skille mellom følgende kategorier:

  1. Trentino etterfulgt av en av fire typebetegnelser: Bianco, Rosato, Rosso eller Vino Santo.
  2. Trentino etterfulgt av en druesort, hvor minst 85% skal utgjøres av nevnte druesort(er). Det er 18 ulike muligheter.
  3. Trentino etterfulgt av navnet på et underomdråde.

I den første kategorien er det bare Vino Santo som omtales som interessant, men produksjonen er liten. Den er produsert på nosiola, en lokal drue. Får man tak i en slik vin bør man slå til, sier ekspertisen. Jeg skal følge det rådet om jeg får sjansen.

Chardonnay er den dominerende druesorten, og de beste vinene fra området sies å være Trentino Cardonnay. Vinmonopolet har 22 slike viner. Men også andre druer gir gode viner.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

I vini del Giro d’Italia 2016

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Ost, opprinnelse og varemerker

Synnøve Finden fikk en midlertidig forføyning mot seg i Follo tingrett. De får ikke lov til å skrive at deres ost “Kongsgård” er av jarlsbergtype. Tine har registrert varemerke “Jarlsberg”, samt ulike varianter av dette, både som ordmerke, figurmerke og kombinert merke.

Jarslberg er en tradisjonell ostetype, utviklet i Vestfold. I Farmann-kronikken 24. juni 2005, : “Osten og æren”, skriver Odd Gunnar Skagestad:

“For det første – den merkevaren som i våre dager fremstilles og markedsføres av TINE under den velkjente Jarlsberg-logoen, er en relativt nyutviklet versjon av den tradisjonelle Jarlsbergosten. En del av æren for dagens merkeprodukt må således tilskrives det foredlingsarbeidet som ble drevet på Norges Landbrukshøyskole på slutten av 1950-tallet, under professor Ole Martin Ystgaards ledelse. Den viktigste nyvinningen i så måte var tilsetningen av propionsyrekultur, som bedret på hullsetning og smak. Men grunnproduktet var og forble den tradisjonelle ostetypen, med røtter i Våle i Vestfold.

Om Jarlsbergostens historie – og forhistorie – florerer imidlertid de mest fantasifulle myter, som det nå burde være på tide å rydde opp i.”

Continue reading Ost, opprinnelse og varemerker

Print Friendly

Mer markedsføringsjuks fra Gilde? @Forbrukerradet @yngveekern

Hos Ultra på Majorstuen (tidligere Centra), fant jeg ytrefilét av lam merket “Gourmet lam. Spesielt utvalgt fra Sirdalsheiene”.  Nå vet jeg av erfaring at Nortura, som Gilde er en del av, er svært så omtrentlig med stedsangivelser. De kjøpte opp lammekjøttprodusenten Hallingskarvet, og straks kom Hallingskarvet til å omfatte omtrent alle fjellområdene i Sør-Norge, sannsynligvis også Sirdalsheiene. Jeg var skeptisk. Ikke til kvaliteten på kjøttet, men til merkingen. Så jeg leste baksideteksten.

DSC_0117På baksiden kan vi lese at disse utvalgte gourment lam (ordelingsfeil her) kommer fra Sirdalsheiene og områdene rundt. Hvor store disse områdene rundt er, og hvor de ligger, det finner ikke Gilde grunn til å opplyse oss om. Kanskje Sirdalsheiene har blitt like store som Hallingskarvet ble etter at Gilde overtok produksjonen av lammekjøtt?

Continue reading Mer markedsføringsjuks fra Gilde? @Forbrukerradet @yngveekern

Print Friendly

Beskytte brunost?

IGP“Brunosten kan bli svensk” kan vi lese i en alarmerende overskrift i VG. I dag kan brunost lages på svensk melk, og det vil visst tre av fire nordmenn ha slutt på. “vi nordmenn [burde] klare å beskytte brunosten mot juks og fanteri”, sier direktør Nina Sundqvist i Matmerk til VG. Vi kan også lese at nordmenn vil beskytte blant annet fårikål, skrei og røkelaks.

Nå er kanskje det største problemet at man ikke burde få lov til å kalle brunost for en ost, i og med at det faktisk ikke er ost. Det er en del gul jukseost som selges med betegnelser som “revet” o.l, i håp om at folk ikke skal oppdage at det er et syntetisk produkt og ikke ost. Det kan de ikke selge som ost. Dette er et spørsmål om villedende markedsføring. Men det lar jeg ligge.

Opprinnelig var varemerker en form for forbrukerbeskyttelse. Når et produkt hadde en produsents merke, skulle man være sikker på at man fikk et produkt fra denne prodsenten. Etter hvert har markedsføringen blitt vel så viktig. Med mange ulike lisensprodukter, og mange merkevarer produsert i de samme fabrikkene, sier ikke varemerket nødvendigvis så mye om opprinnelsen.

Continue reading Beskytte brunost?

Print Friendly

Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen

Når det starter med velt i nøytral sone før etappen egentlig har startet, da må man nesten regne med mer velt når det virkelig drar seg til. Slik det så ut i dag skal man bare være glade for at ingen ble alvorlig skadet. Det var selvfølgelig ergerlig at Edvald Boasson Hagen var en av de som ble heftet av dagens velt, og dermed i praksis ligger for langt bak i kampen om den hvite ungdomstrøyen. Men han slapp i alle fall unna selve velten.

I dag blir det nok noe helt annet. Det er bare en forsmak på hva som venter i virkelige fjell. Men med målgang på toppen av en førstekategori blir det nok ikke noen massespurt.

Dette blir nok siste dagen vi ser Fabian Cancellara i gult under denne touren. Kanskje skal han hjelpe hvem det nå måtte være RadioShack satser på denne gangen til den siste stigningen. Men derfra og inn bør han kjøre så billig som mulig til toppen og spare krefter til den etappen vi har kommet til. 9. etappe er en 38 km tempoetappe fra Arc-et-Senans til Besançon.

 

På fransk kalles en tempoetappe for contre le montre, som betyr mot klokken. Det passer fint at en slik etappe går i mål og tiden tas i Besançon. For dette har vært en klokkeby. En gang var det en betydelig klokkeprodusjon her. Det er ikke så mye igjen av den. Men Philippe Lebru har gjenopplivet tradisjonen og har etablert selskapet Utinam. Det er også et klokkemuseum i Besançon: Musée du Temps. Mens man i Norge snakker om hvorvidt man skal bygge høyhastighetstog, bygger man i Europa. Besançon ble koblet til det franske TGV-nettet i desember 2011. På den nye stasjonen er det klokke fra Utinam: Lamatrice-Utiniam.

Continue reading Les vins du Tour de France 2012: 9. Kamp mot klokken i klokkebyen

Print Friendly

The Family Meal

Nylig dukket boken “The Family Meal” opp i postkassen — strengt tatt i form av en hentelapp om pakke som måtte hentes på postkontoret. Det er hjemmemat med Ferran Adrià. Om navnet er Ferran Adrià er ukjent, så er det hovedpersonen bak det som pleide å toppe rankingen som verdens beste restaurant: El Bulli. (Før Noma i København overtok tronen). The Famliy Meal er betegnelsen på den maten som ble servert de ansatte på El Bulli. Detter er enkel hverdagsmat. De spiste ikke den sofistikerte matkunsten som de serverte sine gjester. Ingen hadde vel egentlig kunnet spise slik mat hver dag.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg ventet da jeg bestilte boken. Men akkurat dette var det kanskje ikke. Det var en positiv overraskelse. Det er flott å lese oppskrifter på Pasta Bolgonese, Tagliatelle Carbonara, Cheesburger osv fra folkene på El Bulli. I en bok fra en av de fremste guruene for alle matsnobber er det befriende å lese slikt som dette:

“Whenever stock appears in a recipe, you can use store-bought concentrated or fresh liquid stock, or homemade stock. A concentrated bouillon cube produces an instant stock when dissolved in boiling water. Many chefs prefer not to use this kind of stock, but it is a valid option for the home cook, with the advantages of being cheap and easy to use.”

Oppskriftene som inneholder pasta er også så usnobbete at det står “kok pasta så lenge som det står på pakken”. Vi kan også lese at pasta og hamburgere er blant favorittene til folket på El Bulli. De laget alltid ekstra når det var pasta, fordi det da var så mange som forsynte seg to ganger.

Boken er flott illustrert. Det er ikke så mye av den matpornoen man så ofte ser i dagens kokebøker fra kjendiskokker. Det er detaljerte billedserier som viser tilberedningen av maten.

Alle oppskriftene er laget med mål for 2, 6, 20 og 75 personer — 75 var vel antallet personer de laget mat til på El Bulli.

Vi spiser alle (?) enkel mat til hverdags. Det er noe befriende i å kunne synde mot matsnobberiet med El Bulli-folkenes velsignelse. Dette er en bok som vil komme til å bli brukt! Bestill hos Amazon UK.

Print Friendly

Mat og vin

Dette ble opprinnelig skrevet til Giro d’Italia 2012. Men kombinasjonen mat og vin dukker opp i så mange sammenhenger, så jeg har valgt å skrive dette som en generell gjennomgang av teamet. Her er det også referanser til en del bøker om emnet. Vanligvis velger man vin til maten, men her blir det heller å velge mat til vinen.

Den som kan en del om sykkel har større glede av å følge et sykkelritt enn en som ikke har fått med seg så mye mer enn at den første i mål vinner. Den som kan noe om musikk vil ha større glede av musikk enn en som bare synes det “låter fint”. Kanskje vil en som kan en del om musikk synes at en enkel poplåt blir kjedelig og uinteressant, mens andre vil være avvisende til musikk som krever noe av lytteren. Den som kan noe om kunst vil ha større utbytte av kunst enn en som bare kan mene om noe er pent eller stygt, og at man ikke forstår hva det skal forestille. Men en som kan noe om kunst vil kanskje synes at dekorativ kitsch er uinteressant. Og da har vi kommet til at den som kan litt om vin vil ha større glede av vinen. Kan man noe om vin og mat vil man ha større glede av totalopplevelsen.

Continue reading Mat og vin

Print Friendly

Makroner

Makroner. Lekre små bakverk i mange farger og med mange smaker. Hvis du er vant til at det lages kokosmakroner til jul, så glem dem. De har bare navnet til felles, i tillegg til at de begge er småkaker. Makroner lages av det jeg pleier å kalle mandelmarengs, men jeg vet ikke om det er en korrekt betegnelse. Marengs er stivpisket eggehvite og sukker, makroner er stivpisket eggehvite, sukker og finmalte mandler. Ingrediensene er som i kranskekake, men de lages på helt ulike måter.

Continue reading Makroner

Print Friendly

Andebryst

I går sto andebryst på menyen. Jeg regner andebryst som en av mine spesialiteter. Det er et hyggelig kompliment når familien sier at de aldri bestiller andebryst på restaurant, kanskje med unntak for de aller beste, fordi de blir alltid skuffet. De får dem bedre hjemme.

Det var et andebryst fra Gårdsand som lå over fra sist søndag (hvor vi valgte å steke et mindre enn vi hadde kjøpt inn), og om vi skal være virkelig pirkete gikk ut på dato i går. For å ta den første av flere parenteser: Man skal ikke henge seg alt for mye opp i slike datostempler. For kjøtt er problemet ofte heller at det er for ungt enn for gammelt. I alle fall så lenge vi snakker om hele stykker. Kjøttdeig og annet oppmalt kjøtt er en annen historie. Dette gjelder i enda større grad for ost. Da tabloidpressen for noen år siden trålet butikker etter varer som var gått ut på dato, var får lokale ostehandler litt bekymret for om de skulle komme innom hans butikk også. For som han sa det: Vi har ost som ikke har gått ut på dato også, men vi kan ikke selge ost som ikke er moden. Men tilbake til andebrystet.

Tilfeldigvis skrev Aftenposten om tilberedning av andebryst i går, så jeg bestemte meg for å prøve den varianten de presenterte. Men jeg stusset jeg veldig på deres angivelse av steketid. Dette skriver Aftenposten: Continue reading Andebryst

Print Friendly

I Vini del Giro d’Italia 2011: 2. etappe. Piemontevin, parmesan og parmaskinke til fiolintoner

2. etappe fra  Alba til Parma er lang og flat, 242 km. Den starter i regionen Piemonte og ender i Emilia-Romagna. Det er bare en ganske liten bakke mot slutten av etappen. Skjønt liten og liten. Det er lett for oss som ser på. Men skulle vi forsøke oss på å sykle den, ville nok mange av oss mene at den er ganske hard. Særlig ville vi mene det når vi møter bakken etter først å ha syklet 230 km. Men om syklistene ikke møter så mange høyder, så er det mange vin- og matmessige høyepunkter langs dagens etappe. Continue reading I Vini del Giro d’Italia 2011: 2. etappe. Piemontevin, parmesan og parmaskinke til fiolintoner

Print Friendly