Vi er fortsatt på vestkysten i Normandie, departementet Manche. I Frankrike kalles det vi kaller “Den engelske kanal” for La Manche. Det ville være helt utenkelig at franskmenn skulle kalle et sjøområde rett utenfor Frankrikes kyst for noe slikt som “Den engelske kanal”.
Mark Cavendish er i rute, og starter i gult. Men jeg tror ikke han får beholde den etter dagens etappe. I dag er et avslutning i motbakke. Ikke en vikrelig klatring, men for hard for de fleste typiske spirntere. Jeg vil også tro at det kan bli noen tidsdifferenser i dag.
Vi starter med en øl, også i dag. Brasserie Eldorado ligger i Cherbourg. Det ser ut til å være en bryggeripub. Men jeg har ikke mye informasjon om dette.
Første etappe starter ved spektakulære Mont Saint Michel, og går nordover gjennom Normandie til Utah Beach.
Vi er omtrent så på grensen mellom Bretagne og Normandie som vi kan komme. Mont Saint-Michel er i Normandie. Men elven Couesnon som renner ut i havet ved Mont Saint-Michel utgjør grensen mellom de to regionene.
Det var ingen overraskelse at Marcel Kittel skulle vinne gårsdagens etappe, men Tom Dumoulin fortsetter i rosa. Med bare et sekunds ledelse kan den ryke etter denne etappen. Men Dumoulin sykler i alle fall i rosa til giroen skal forlate Nederland.
Att og fram er like langt, i alle fall nesten. Nå skal man tilbake fra forrige etappes målby til dens startby. Men denne gangen går ruten i en sløyfe østover.
Det er ikke lett å finne øl som er helt på høyde med det vi hadde i går.
Det var en populær hjemmeseier for Tom Dumoulin. Nå får han sannsynligvis sykle i rosa til Giroen forlater Nederland.
2. etappe er en flat etappe på 190 km. Dette blir et oppgjør mellom sprinterne. Sannsynligvis kommer feltet samlet til mål, slik at alle får samme tid. Det deles ut bonussekunder: 10 sekunder til vinneren. Men de beste sprinterne ligger mer enn 10 sekunder bak Tom Demoulin, og tar ham ikke igjen på denne etappen.
Det blir fortsatt øl, men i dag holder vi oss unna industriølet. Trappistøl er et velkjent begrep for ølentusiaster. Det er øl brygget i et Trappistkloster. Trappistordenen sprang ut av Cistercienserordenen, etter at noen mente at denne var blitt for liberal. Ordenen ble stiftet av abbeden ved de franske La Trappe-klosteret i 1664. Vi kan legge til at Cistercienserordenen ble etablert i 1098 av munker som mente at Benedictinerordenen var blitt for liberal, og som ville være mer tro mot reglene fra den hellige St. Benedict. Det synes som det alltid er noen som vil være mer rettroende enn de rettroende. Men vi skal holde oss til øl, ikke til teologi.
Så er det på’an igjen. I morgen starter Giro d’Italia. Årets giro starter med tre dager i Nederland, før sirkuset forflytter seg til Italia.
Kunnskap gir større utbytte. De som kan noe om kunst har større utbytte av å se på kunst, enn de som ikke kan noe. De som kan noe om musikk har større utbytte av å høre musikk enn de som ikke kan noe. Og de som kan noe om sykkel har større utbytte av å se på et sykkelritt enn de som bare synes det er mange timer med ingeting, før det hele avgjøres i en kort sluttspurt. Og de som kan noe om vin (og øl) av større utbytte av dette enn de som ikke kan noe. Jeg liker å vite. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vil lære mer og jeg inviterer dere med i denne læringsprosessen. Skal man lære noe om italiensk vin, er det å følge Giro d’Italia like greit som en hvilken som helst annen tilnærming.
Timingen har alltid vært en utfordring med disse kommentarene. Jeg startet med å publisere dem to dager før de aktuelle etappene. Tanken var at de som ønsket å anskaffe litt drikke til etappen, skulle ha litt tid til å handle. Men det ble forvirrende, også for meg, hvor jeg i realiteten endte med å kommentere flere etapper samtidig. I 2015 publiserte dem samme dag. I dag har jeg valgt å publisere dem samme dag som etappen sykles.
Det var stor skuffelse hos de franske kommentatorene da Steve Cummings kom som en kule, tilsynelatende fra intet, og snøt dem for det de trodde skulle bli en fransk dobbelseier, og det på en etappe hvor den franske presidenten var til stede, og det hele. På den annen side. 18. juli, Nelson Mandelas fødselsdag, er en viktig dag i Sør-Afrika. For å hylle Nelson Mandela syklet det Sør-Afrikanske laget MTN-Qhubeka med oransje hjelmer. Og hva kunne vel være bedre enn å ta lagets første grand tour-seier på akkurat denne dagen?
Det var litt morsomt å se president François Hollandes besøk hos fransk TV. Han var selvsagt også skuffet over at det som så ut til å skulle bli fransk sier, glapp. Etter at Gerard Holtz hadde gjort unna det avtalte intervjuet, hvor han fortalte om sin sykkelinteresse, ville Hollande også gjerne snakke med Laurent Jalabert. Han var også åpenbart en Jalabert-fan. Sammen mimret de litt om Laurent Jalaberts seier her i 1995, mens man nok en gang kjørte en reprise på Jalaberts avslutning av den etappen.
Peter Sagan, som satset frisk og svært gjerne vil ha en etappeseier, endte på femte plass, og sikret forspranget i kampen om den grønne trøyen. Jeg var overrasket over at andre lag med spurtere lot et brudd med Peter Sagan få gå. Men de var kanskje ikke sterke nok til å kjøre det inn, og Etixx QuickStep var kanskje ikke interessert, så lenge Rigoberto Uran også satt i bruddet.
Fredag så vi at Sky ikke gadd å svare da Vincenzo Nibali angrep opp Plateu de Beille, en klar demonstrasjon av at man ikke anså Nibali som noen trussel. I går lot lagene med sammenlagtkandidater et brudd med Rigoberto Uran få gå — også en klar demonstrasjon av at de ikke anser ham som noen trussel.
15. etappe starter, om ikke på samme sted, så i alle fall i samme by som gårsdagens målgang. Dette er André Greipels siste sjanse til å hente inn noe av Peter Sagans forsprang før Paris. Nå skal rytterne inn i fjellene, og mellomsprintene kommer også stort sett etter at man har passert noen fjell, så her vil ikke de mest upregede spurterne klare å hente mye. Dagens etappe går mer ned enn opp, så det er en etappe som favoriserer gode utforkjørere. Noen som ikke taper for mye opp den siste stigningen, vil kunne klare å kjøre inn en del ned bakkene. Og de som kommer først over den siste toppen vil kunne få problemer med å holde unna når utforspesialistene setter opp farten nedover — med mindre det er en god utforkjører som kommer først over toppen. Edvald Boasson Hagen har tidligere vist at han både kan klatre, og holde unna nedover. Så kanskje er det en etappe som kan passe ham?
Ellers har jeg oppdaget en morsom, ny tjeneste: Det engelske selskapet Dimension data leverer bl.a GPS-data fra syklistene i Tour de France. Går man inn på http://letour-livetracking.dimensiondata.com/ kan man velge hvilke ryttere man vil følge, og få data for dem. Hvis noen ønsker å følge med på hvordan Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen ligger an, kan man markere dem som favoritter og få live oppdateringer. De understreker at dette er en betaversjon, som av og til kan gjøre merkelige ting. Og man får ikke helt kontinuerlige oppdateringer.
Vi starter i departementet Lozere, og siste del er i Ardeche. Ingen av dem er særlig godt kjent som vinområder. Lozere kommenterte jeg til forrige etappe, og det er ingen grunn til å gjenta det.
Vi kommer så over i Ardèche. Jeg nevner at jeg har et ganske sært forhold til byen Aubenas, hvor det er mellomsprint og langing. Jeg har bare vært der på et svært kort besøk. Da vi kjøpte leilighet i Frankrike, og jeg begynte et arbeid for å restaurere det lille jeg en gang hadde kunnet av fransk, og kanskje løfte mine ferdigheter opp på et nivå hvor jeg faktisk kunne bruke fransk, hentet jeg fram et gammelt språkkurs som opprinnelig var produsert av NRK (egentlig var det vel et svensk kurs som var bearbeidet til norsk av NRK). Det var en serie med seks bøker og tilhørende kassetter (som jeg spilte over til mp3-format), som het “Par Ici”. Hovedpersonene i de bøkene bor i Aubenas, så derfor leste jeg en del om Aubenas og Ardeche, uten at jeg aner om det ga et noenlunde korrekt bilde av byen og området. Noen av dem flyttet til Lyon på grunn av arbeidsløsheten i Aubenas, men lengtet hele tiden tilbake. Men jeg skal ikke gå nærmere inn på det.
“Ser man på turistinformasjon fra Ardeche fremhever de sin vin. Det har de grunn til. Men dette er Rhône-vin fra høyrebredden, altså vest-siden av elven. Foruten den tidligere nevnte Saint-Joseph omfatter det Cornas, Saint-Péray og Côtes-du-Vivarais, samt noe vin klassifisert som Côtes-du-Rhône. Når man klatrer opp på fjellplatået og inn i det som landskapsmessig kan kalles det egentlige Ardeche, forlater man de interessante vinmarkene.”
Noen ganger må man bare erkjenne at man har lært litt siden sist. Som en slags unnskyldning, får jeg si dette: Det er ikke så vanskelig å få en viss oversikt over fransk vin på det øverste klassifikasjonsnivået, det som før het AOC, og som nå heter AOP. Men på nivået under, IGP, der er det vanskelig å få oversikt. Det meste av vinlitteraturen nøyer seg gjerne med AOP-nivået, som kan være mer enn omfattende nok. Men IGP-klassifisert vin behøver ikke på noen måte å stå tilbake for AOP-vin.
I mitt “hjemmeområde”, Languedoc Roussillon, er noe av den beste vinen klassifisert på dette nivået. Her kan man forholde seg ganske fritt til tradisjonene, og det er gjerne her nyskapingen skjer. Noen forsøker å dyrke kvalitetsvin i områder som tidligere ikke har hatt slik produksjon, forsøker seg med druer som tradisjonelt ikke har vært dyrket i området, osv. Først når man har oppnådd suksess og kvalitetsnivået er etablert, da kan man begynne å håpe på en AOP-klassifisering.
Det er på IGP-nivået man må lete etter interessant vin fra Ardèche, om vi ikke går til de tidligere nevnte Rhône-klassifiseringene langs Rhônens høyrebredd. Det var litt tilfeldig at jeg oppdaget noen perler herfra. Like før påske var jeg i Paris, som jeg pleier å være på den tiden. Vi spiste på en liten restaurant som heter Qui Plume la Lune, en restaurant jeg varmt anbefaler. Vi bestilte en av stedets mangeretters menyer (man har ikke noe valg, de har ikke à la carte), med tilhørende vinmey. Stedet hadde ikke bare utsøkt mat, men også meget gode og interessante viner. Jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Jeg har oppdaget mange gode viner og lært mye om vin ved å følge vinkelnernes anbefalinger på gode restauranter, gjerne i form av den vinmenyen de har satt sammen, samt å stille noen spørsmål om noen av disse vinene.
De to første vinene vi fikk var hvitviner fra Ardèche. Den første var en Chardonnay produsert av Louis Latour. Grande Ardèche 2009. Louis Latour er en meget anerkjent Burgund-produsent. Men de begynte å se seg om etter andre steder hvor de kunne produsere en rimeligere Chardonnay av god kvalitet, utenfor Burgund. I 1979 landet de på Ardèche, hvor de har bygget opp en produksjon. Denne vinen var en av de beste Chardonnay-viner jeg har smakt som er produsert utenfor Burgund, kanskje den beste. Stilen er som hvit burgunder, med blant annet et preg av moderat fatlagring. Hadde jeg ikke visst hva det var, ville jeg ganske sikkert ha plassert denne vinen i Burgund og gitt den ganske god score blant hvite burgundere. Men en utsalgspris på 12,90€ (for 2012-årgang) gir dette svært god vin for pengene. Og det er langt unna hva man må betale for en god, hvit burgunder.
Den andre vinen var produsert av Sylvain Bock, som satser på naturvin. Ingen bruk av svovel i klaringen av vinen, eller andre kjemikalier i noen del av produksjonsprosessen. Det var en vin med det noen kryptiske navnet “Ne fais pas sans blanc”. Den er laget med 2/3 chardonnay og 1/3 grenache blanc. Den er ikke fatlagret. Den har en meget frisk og ren smak. Det er ingen dyr vin. Jeg har sett den til salgs for 11,60€.
Begge disse produsentene holder til iAlba la Romaine, som er en gammel romersk by. Det produseres 60% rødvin og 40% hvitvin i området.
Ingen av disse vinene er i salg i Norge. Sist jeg sjekket, hadde Vinmonopolet sju viner fra Ardèche i sine lister: En rosé, fire røde og to hvite (hvorav en er utsolgt). Området er angitt som “Frankrike, Rhône Sør, Ardèche”, som jeg ikke får til å stemme helt. Selv om noen av de klassifiserte Rhône-områdene ligger i Ardèche, er det ikke noe område i Rhôneklassifiseringen som heter Ardèche. De to hvitvinene er laget med andre druer enn de to som jeg har smakt.
Jeg må bare konstatere at jeg må bite i meg det jeg skrev for fem år siden, og innse at jeg ikke hadde gjort godt nok forarbeid den gangen. Så veldig mye vet jeg fortsatt ikke om viner fra Ardèche, men det føyer seg til den stadig lengre listen over vinområder som bør utforskes nærmere. Den som har lever får se (og kanskje smake).
Noe tilfledig har jeg kommet over bryggeriet Bourganel i Val les bains, som ligger litt nord for Aubenas. De har de vanlige typene, som Blonde, Ambré, Brun og Blanch. I tillegg har de noen smaksatte øltyper. Jeg smakte først deres Biere aux Myrtilles de l’Ardeche, som er øl med blåbær fra Ardeche. Jeg synes øl med blåbær er ganske godt, så denne likte jeg.
Ardeche er også kjent for sin kastanjeproduksjon. Så det er ikke overraskende at de også har øl smaksatt med kastajne. Det har jeg vært borte i før, bl.a. i øl fra Korsika. Kastanje har ikke en veldig gjennomtrengende smak, så det er OK. Men jeg synes ikke at kasanjen hever kvaliteten på ølet.
Under sterk tvil kjøpte jeg også en flaske Biere au Nougat. Nougat har en ganske karakteristisk smak, og er ganske søtt. Det blir ikke et øl etter min smak, så jeg kommer nok ikke til å kjøpe det igjen.
De har også et øl med kastanjehonning. Der satte jeg grensen. En ting er at jeg generelt ikke er noe glad i honning. Dessuten liker jeg ikke veldig søte tilsetninger i øl. Så tvilen kom denne gangen ikke tiltalte til gode, så jeg kjøpte ikke det ølet.
Jeg har to ganske ulike minner fra målbyen Valence. Da jeg var på Interrail i 1975, hadde vi ganske tilfeldig valgt ut Valence som en by hvor vi gjorde en stopp. Som det gjerne var for oss unge interrailere, så var vi dårlig forberedt og visste ikke noe om stedet på forhånd. Vi var jo ikke som alle de vanlige turistene, som gikk rundt og drasset på guidebøker, må vite! Vi skulle oppdage, om ikke verden, så i alle fall Europa, på egenhånd. Vi tok inn på et billig hotell, og spiste på en ganske enkel restaurant. Her kom vi i snakk med en ganske nedtrykt belgier, som hadde vært i en bilulykke. Hans kone lå fortsatt på sykehuset. Ellers tilbrakte vi mye av dagen i byens store park, uten å vite om det var noe annet interessant å finne på i byen. Vi skulle reise videre med nattog til Barcelona. Toget hadde antageligvis startet i Paris, og var i Valence ca 03.30. Å vente på toget midt på natten i en helt stengt by, er ikke særlig spennende.
Noe jeg lærte på mine interrailturer var at man ikke oppdager så mye når man ikke vet hva man skal se etter. Altså at man bør forberede seg når man skal reise.
35 år senere var jeg der igjen. Den gang hadde jeg valgt ut byen som et passende sted for å markere vår 30-års bryllupsdag. Nå hadde jeg gjort forundersøkelser, og hadde bedre råd enn da jeg var ung interrailer. Jeg hadde bestilt en suite på Maison Pic, som enten er et lite hotell med en trestjerners restaurant, eller en tresjerners restaurant med et utmerket hotell, alt etter hvordan man ser det. Jeg har beskrevet Maison Pic nærmere her, og skal ikke gjenta det. Det er et besøk som tåler å gjentas, når anledningen måtte by seg.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det var heldigvis ikke flere alvorlige velt i går. Alexander Kristoff var med, men manglet det siste som skulle til. Skjønt timingen sviktet vel også denne gangen. Og dømmekraften har åpenbart sviktet hos hans lagkamerat Luca Polini, som testet posivit for kokain. At det går an å gjøre noe så dumt!
8. etappe går i Bretagne. Det er igjen en småkupert etappe, som i utgangspunktet ser ut som en typisk bruddetappe. Men vi er fortsatt i den første uken, så det spør om noe brudd får lov til å gå inn. Etappen avsluttes opp Mûr-de-Bretagne, en bakke på ca 2 km med en gjennomsnittlig stigning på 6,9%. Skal man ha noe å sammenligne med, så er det omtrent som å sykle Grefsenkollveien opp til Grefsenkollen. Og vi kan kanksje minne om at de ikke bare skal sykle opp. De skal spurte opp, etter først å ha syklet ca 180 km.
Det er ikke en etappe for de typiske spurterne. Sist denne ble syklet i Tour de France, vant Cadel Evans, om vi skal tro fransk TV. Så dette er en avslutning for folk som kan klatre.
Alle kultiverte mennesker vet at det var en liten landsby i Gallia som romerne aldri klarte å okkupere, til tross for utallige og iherdige forsøk. Landsbyen har aldri blit funnet, så vi vet ikke eksakt hvor den var. Men den var nok et sted i Bretagne, om enn litt lenger vest enn dagens etappe tar oss. Asterix er oversatt til mange språk, også bretonsk. Det er bra, for det er antagelig nærmere det språk Asterix, Obelix og de andre faktisk snakket, enn dagens fransk. Skjønt hvem vet. Bretonsk kom vestfra i tidlig middelalder. Hvilket språk man snakket i Bretagne før dette, altså på Asterix’ tid, vet jeg ikke. Kanskje var det en variant av frankisk, som var et germansk språk. Nederlandsk regnes i dag som en språklig etterkommer etter frankisk.
Bretagne er en av flere ufranske deler av Frankrike. Man snakket tradisjonelt bretonsk, et språk som ikke er beslektet med fransk. Det er et keltisk språk, som kan minne om walisisk og gaelisk (som man snakker i deler av Irland og Skotland). Så vidt jeg vet må man lenger vest i Bretagne for å komme til de områdene hvor folk fortsatt snakker bretonsk. Det sier en del om franskmenns arrogante holdning overfor språklige minoriteter, at de ganske konsekvent omtaler det som en dialekt, og ikke som et eget språk. Lenge ble slike minoritetsspråk undertrykt i Frankrike. Det kan ofte være vanskelig å trekke skille mellom en dialekt og et språk. Man sier gjerne at et språk er en dialekt med en hær og en marine, altså at det er mer et spørsmål om politikk enn om lingvistikk. Men når det gjelder fransk og bretonsk, er det ingen tvil om at det er ulike språk.
Bretagne er heller ikke noe vindistrikt. Om jeg har forstått det rett, er det slik at franske regler gjr det vanskelig å produsere og kommersialisere vin fra et departement som ikke regnes som vinproduserende. (Skjønt noen klarer det likevel, så det er nok noen detaljer her jeg ikke har fått med meg.) Men det skjer visstnok en liberalisering i EU med virkning fra 2016, som også skal gjøre det lettere å produsere vin i Bretagne. Men mine informasjoner om dette er sparsomme, så ta det med en klype godt salt.
Det er først og fremst øl og cider som er tradisjonelt drikke i Bretagne. Tidligere var det en bretonsk butikk i Paris som solgte bretonsk mat og bretonsk drikke. Jeg pleide å ta en tur innom der for oppdatering og nye forsyninger når Tour de France skulle innom Bretagne. Men sist jeg var der, var det stengt dør og hvitkalkede vinduer. Så den var borte. Nettsidene deres har også forsvunnet. Kanskje finnes det andre slike butikker i Paris, men jeg har i alle fall ikke funnet dem.
Ciderprodusentene i Bretagne styrker sin organisering. Produsentforeningen er i ferd med å skifte navn til Maison Cidricole de Bretagne. Når jeg skriver dette, har endringen ikke skjedd. Endringen skal etter planen vedtas på et møte i Nantes 27. juni, slik at det bør være vedtatt når dette publiseres.
Det departementet som i dag heter Loire Atlantique, som er en del av regionen Pays-de-la-Loire, var historisk en del av Bretagne. Så selv om Nantes, hvor møtet holdes, i dag er i Pays-de-la-Loire, så er det altså historisk en del av Bretagne. Når vi er innom Nantes, får vi ta med at den store sykkelkonferansen Velo City 2015 ble arrangert tidligere i år. Det er skuffende at ingen norske medier dekker slike arrangementer, men det er en annen sak.
“Label Rouge” er et offisielt fransk kvalitetsmerke for mat, også sjømat, samt andre landbruksprodukter som f.eks. blomster. Man finner det på kylling, på kjøtt, osv. Jeg kjenner ikke detaljer om dette merket, og vet ikke hvordan det plasseres i forhold opprinnelsesmerker som AOP, IGP osv.
Jeg må bare innrømme at cider ikke er blant mine favorittdrikker. Da Touren var innom Bretagne i 2011, kjøpte jeg et variert utvalg av bretonsk cider, etter anbefaling fra butikken Chemins de Bretagne i Paris, som dessverre ikke finnes lenger. Nå skal man gjerne la mat og drikke som kanskje overrasker noe i smak, få en ny sjanse — slik at man andre gang kan smake med mer riktige forventninger. Men jeg har ikke gjort det denne gangen, så jeg tar inn det jeg skrev om cider i 2011:
“Cider er kanskje den mest typiske bretonske drikken. Det begynner å bli en del år siden sist jeg var i Bretagne. Men spiser jeg på bretonske restauranter i andre deler av Frankrike, er gjerne cider den drikk som er inkludert i standardmenyen. Cider serveres gjerne i keramikkboller som minner om tekopper uten hank.
Cider er gjæret eplesaft. Den lages som søt (Cidre Doux), halvtørr (Demi-Sec) og tørr (Cidre Brut). Den er relativt alkoholsvak, i området 3–5%.
Min første cider er en Blanc de Pommes fra Vallée de la Seiche. Det er en lys cider laget på én eplesort. Den er fruktig og lett syrlig og har 4% alkohol. Produsenten anbefaler denne til Kir Bretonne.
Min neste cider er en Fermier Cidre de Bretagne, laget av Bertrand Abraham. Når noe er merket fermier betyr at det er laget på gården. Dette er en liten produsent, og etter det jeg kan se har de ikke egen nettside.
Den tredje cider kjøpt inn for denne anledningen er Cidre de Fouesnantfra Manoir de Kinkiz. Dette er den mest tradisjonelle av de tre, og damen hos Chemins-de-Bretagne advarte om at ikke alle liker den. Derfor måtte jeg selvfølgelig ha en flaske. Den mest maleriske beskrivelsen av denne fant jeg på ratebeer.com:
“Aroma of old 1950’s linoleum tile, fresh apples, dirty socks; like I just walked into an old farmer’s home to sit at the table and hear his story. I can smell his flannel shirt, the duck in the oven, the fresh vegetables. Taste is very earthy — fermented apple, cheese, sour apple skins. Wet finish. This is an exceptional cider, way outside the norm, but fascinating to taste. There’s something new in every sip.”
Det lages også cider av pære, skjønt produsenten Vallée de la Seiche (som også produserer dette), skriver på sine nettsider at det er et misbruk av språket å kalle dette « cidre de poires ». De kalle sin drikk ganske enkelt La Poire. Den sies å passe godt i en Kir, og damer skal like denne godt — fortsatt i følge produsenten. Jeg har denne gang holdt meg til epler. Men det jeg tidligere har smakt av pærecider, eller hva man måtte velge å kalle det, har vært litt for søtt etter min smak. Den mangler den syrlighet og dermed den friskhet som vi finner i epler.
På bretonske restauranter serveres gjerne cider til galettes, som er usukrede pannekaker laget av bokhvete, eller blé noir, som det heter på fransk. Bokhvete er ikke et kornslag, men egentlig en nøtt, har jeg lest meg til. Den vokser best i sur og skrinn jord og trenger mye vann. Derfor mener folk i Bretagne at den passer så godt hos dem. For er det noe de har nok av i Bertagne, er det dårlig jord og regn.
Galette serveres med skinke, sopp, ost eller noe annet. Deretter kan man avslutte med en søte pannekake (crêpe) til dessert.”
For en som er glad i øl, men ikke i cider, er øl det bretonske drikke som jeg foretrekker.
Når vi er de dette området får vi holde oss til keltisk drikke, først og fremst øl. Min viktigste kilde til kunnskap om øl fra Bretagne er boken Deux siècles de bières en Bretagne, i tillegg til informasjon jeg har funnet på nettet og noen smaksprøver.
Ordet bière ser ut til å ha hatt en litt kronglete vei inn i det franske språket. Min franske Larousse Dictionnaire Étymologique sier at det kommer fra det nederlandske bier, som mange av oss gjenkjenner som det tyske ordet Bier. Men når det samme ordet finnes på engelsk er Oxford Dictionary ofte bedre på etymologi. I følge denne har ordet også i engelsk kommet inn fra vest-germansk, altså tysk og nederlandsk. Men det germanske ordet er basert på det latinske biber, som betyr en drink. Det kommer igjen fra det latinske bibere, som betyr å drikke. Så det latinske ordet har kommet inn i fransk via germanske språk.
Ordet erstattet det gamle la cervoise, som betegnet et øl brygget uten humle. Jeg nevner dette fordi mange i Bretagne synes å foretrekke cervoise, som har mer til felles med det bretonske korev og det walisiske cwrw (som uttales courou, så det er mulig å uttale walisisk, om man bare glemmer hvordan vi vanligvis uttaler konsonanter). Noen vil se at det er det samme ordet som det spanske cerveza og portugisiske cerveja. Når vi er inne på dette kan vi også ta med at det heter cervesa på katalansk og occitansk. Skulle du nå lure på hvorfor øl heter øl i de nordiske landene, så kan du lese om det her. Men bort fra tørrprat og over til det man kan fylle i glasset.
Det er uklart hvor lenge man har brygget øl i Bretagne. Man har holdt på i noen hundre år, men man vet ikke riktig hvor mange. På begynnelsen av 1800-tallet vokste det fram mange bryggerier. Men som i så mange andre land ble bryggeriene industrialisert og ølet standardisert fra slutten av 1800-tallet. På slutten av 1900-tallet fikk mer tradisjonelt øl sin renessanse. I Bretagne har utviklingen av ølbrygging falt sammen med bretonsk nasjonalisme og revitalisering av bretonsk kultur generelt. Pionerene blant ølbryggerne fikk drahjelp av den gryende bretonske nasjonalismen, og folk kjøpte gjerne bretonsk øl — selv om bryggerne ennå ikke hadde lært håndverket ordentlig.
Brasserie Lancelot hadde ferdig sitt første øl 12. juli 1989.
Første gang jeg fikk servert øl fra Lancelot på en bretonsk resturant (i Aigues Mortes i Languedoc-Roussillon, ganske langt fra Bretagne) tenkte jeg at Lancelot var et fint navn for et produkt med keltisk referanse. Det kunne jeg også ha valgt. Men har som startet bryggeriet heter faktisk Bernard Lancelot. Han hadde arbeidet i atomindustrien, men ville over til noe annet. Han startet først med birøkt, men biene ble angrepet av en parasitt. Da satset han på øl i stedet. Kanskje kan man si at han gikk fra bier til humle.
Lancelot, fra bryggeriet Lancelot, er et gyllent øl. Det er et overgjæret, ufiltrert øl som er ettergjæret på flaske. Produsenten sammenligner det med belgisk Trappist-øl. Om de belgiske Trappist-bryggeriene er enig i sammenligningen, vet jeg ikke. Og når vi vet at Trappist ikke sier annet enn at ølet er brygget i et Trappistkloster etter reglene for brygging av trappistøl, og ikke noe om øltype, vil en slik sammenligning måtte halte.
Under en jakt oppdaget den legendariske bretonske kongen Conan Mériadec en røyskatt ved kanten av en søldedam. Heller enn å skitne til sin kritthvite pels, valgte røyskatten å gå rett mot jegerne. Hendelsen skal ha gitt opphavet til det bretonske ordtaket heller dø enn å skitne seg til, og navnet til ølet Blanche Hermine fra bryggeriet Lancelot. Hermine er røyskatt, det dyr som symboliserer Bretagne. Ølet er et lyst hveteøl med ganske lav alkoholstyrke. Det er et utmerket, friskt sommerøl.
Bonnets Rouges (rødhettene) er et øl laget med hyllebær, som gir ølet dets rødlige farge og fruktige smak. I 1675 gjorde bretonerne opprør mot den franske kongemakten, som innførte nye skatter uten samtykke fra det bretonske parlamentet. Opprørerne valgte den røde hetten som sitt kjennemerke, symbolet på frihet. Dette røde ølet har navn etter disse opprørerne.
Ølet TeLenn Du, også det fra Lancelot, markerer det keltiske. Det har bretonsk navn, som betyr Svart harpe. Ølet er brygget på bokhvete. Det er et brunt øl, lett og litt søtlig.
La Brasserie Artisanale Touken er et lite brygger som ble åpnet 12. mai 2007 og som produserer øl med navnet Philomenn. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på om det siste også er navnet på bryggeriet. Kanskje er bryggeriet så lite at det må klassifiseres som et mikrobryggeri. De har kapasitet til å brygge 900 liter pr uke, og det er vel i denne sammenhengen på mikronivå.
Philomenn er også inspirert av Trappist-ølet. Blonde er et gyllent øl, som annet blond. Stout er et mørkt øl, igjen en velkjent engelsk øltype. Jeg tar også med Philomenn Tourbée. Tourbée betyr torv. Det hadde en røyksmak, fra tørkingen av maltet. Det ga meg assosiasjoner til malt-whisky fra Islay, så som Laphroig, Talisker og Ardbeg. Denne whiskyen får røyksmak etter hvor mye røyk fra torvbrenning det er når maltet tørkes.
Brasserie de Penhors er et lite bryggeri. Bryggeriet ble startet i 1999. Ølet er overgjæret og ufiltrert. Jeg har smakt en “blonde” og en “ambre”. Dette ølet ble ikke min favoritt. Det var uklart, hadde litt tam smak og ganske lite kullsyre. Men det er noen år siden jeg smakte dette. Det kan hende at de har utviklet sitt øl siden den gang.
Britt Brasserie de Bretagne er også et bryggeri man ofte støter på om man leter etter bretonsk øl. Etter det jeg har forstått, er dette det bretonske ølet som har fått en ganske god distribusjon utenfor Bretagne.
Jeg hadde alltid tenkt på Lundefuglen som noe typisk norsk og islandsk, inntil jeg første gang besøkte Bretagne. Men den finnes også i et stort antall på fuglefjellene i Bretagne og er et symbol for regionen. Så det er ikke tilfeldig eller et utslag av en eller annen nordisk tilknytning som gjør at dette bryggeriet har fuglen i sin logo.
I Bretagne gjør man også som sine keltiske brødre litt lenger vest, man lager whisky. Jeg har lurt litt på om dette kunne være Miraculix hemmelige styrkedråper som gjør gallerne uovervinnelige. Men jeg kan ikke huske å ha sett at han noen gang har brukt et destillasjonsapparat, så da er det nok noe annet de må ha drukket.
Det er tre whisky-destillerier i Bretagne (av i alt syv i Frankrike). Det er Des Menhirs, Glann Ar Mor og Warenham. Om fransk whisky var en ukjent verden for deg, så må jeg erkjenne at det var det for meg også. Jeg visste ikke noe om dette før jeg begynte å lete etter bretonsk drikke til denne serien. Du kan lese mer om fransk whisky generelt på www.frenchwhisky.com.
Jeg kjøpte en flaske Eddu Silver fra Des Menhirs hos Chemins de Bretagne i Paris. I følge damen i butikken var det denne som er referansen når det gjelder bretonsk whisky, og jeg valgte å stole på henne. Den er laget på bokhvete, som heter eddu på bretonsk, derav navnet. Produksjonen er beskrevet nærmere her.
Ved første smaking ble jeg ikke spesielt begeistret for denne whiskyen. Jeg har gjennom årene smakt ganske mange typer whisky. Men det har først og fremst vært skotsk maltwhisky, litt irsk whisky og noe japansk maltwhisky. Denne whiskyen er laget på bygg, og særlig den skotske kan ofte ha en utpreget røyksmak etter at malten har blitt tørket med varme fra torv. Den bretonske whiskyen er mer fruktig og har ingen røyksmak, i alle fall har ikke Eddu det. Den smaker i alle fall ganske forskjellig fra skotsk maltwhisky.
Jeg kom til at Eddu måtte få en sjanse til. Ved andre gangs smaking, noen dager etter den første, hadde jeg ikke lenger forventning om å få noe som minnet om skotsk maltwhisky. Da jeg smakte Eddu uten forutinntatte referanser, ble den et interessant og hyggelig bekjentskap. Men jeg tror nok at jeg også i fremtiden vil velge en skotsk maltwhisky når jeg måtte få lyst på et glass whisky.
Når vi er innom Bretagne, kommer vi, eller i alle fall ikke jeg, utenom Alan Stivell. Alan Stivell har betydd mye for den fornyede interessen i bretonsk kultur generelt, og bretonsk musikk spesielt. Her fremfører han Tri Martolod på Festival des Vieilles Charrues i år 2000. Om noen synes det kan minne om irsk musikk, så er ikke det så merkelig. Begge deler er keltisk kultur.
Da min datter var ganske så ung, var det to CDer fra min CD-samling som hun særlig ilkte å høre på. En var en instrumentalplate med Alan Stivell, hvor han spilte keltisk harpe. Den andre var “Beyond the Missouri Sky” med Pat Metheny og Charlie Haden. Jeg synes hun viste en god musikksmak i tidlig alder.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Så ble det mer knall og fall i går også. Det er trist at Tony Martin er ute. Selv ville han gjerne fortsette, selv med brukket kraveben. Men legen sa nei. Det er selvsagt akkurat like trist for de andre som har måttet bryte pga av skader. Men jeg liker Tony Martin, og han har skaffet mange poeng på mitt Tour Manager-lag, før jeg nå måtte bytte ham ut før dagens etappe. Og Chris Froome kan igjen iføre seg den gule ledertrøyen, fordi han som hadde den har måtte bryte pga av skade.
7. etappeer nok en småkuppert etappe, som antageligvis vil ende i en massespurt. Etappen starter i Normandie, og ender i Bretagne.
Livarot er navnet på en ost. Det er en kittmodnet ost, med en guloransje skorpe. Den er laget på kumelk. Den har rik smak og sterk aroma.
Så ble det vind og regn, knall og fall i går også. Det er bra at Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff henger med i finalen. Men det holder ikke helt.
6. etappe går fra Abbeville til Le Havre. Etappen er 191,5 km lang, og småkuppert. Den går for en stor del langs kysten, så vind kan komme til å få betydning. Men værmeldingen sier sol, ikek særlig varmt og bare moderat vind. Dessuten avslutter også denne etappen med en motbakke, som gjør at de mest utpregede spurterne ikke har så mye å hente her. Hadde det vært lenger ute i touren, ville det vært nærliggende å anta at et brudd kunne få gå inn.
Langs kysten, litt nord for der rytterne sykler i dag, i Boulogne-sur-Mer har også noen entusiaster plantet vin, også her er det Chardonnay. Fortsatt er produksjonen liten, og så langt er det vel mest en kuriositet. Igjen henviser jeg de som vil vite mer, til Le Figaro.
Langs denne del av kysten er det stor forskjell mellom flo og fjære. Ved lavvann ligger båtene gjerne “tørt” på bunnen, mens de flyter opp med høyvannet. Ved lavvann samler folk skjell, småsnegler og annet på strender som er dekket av vann ved høyvann.
Hvis syklisten hadde holdt seg langs kysten etter mellomsprinten, i stedet for å ta en liten sving inn i landet, ville de ha kommet til den lille byen Yport, finner, eller kanskje heller fant man bryggeriet Cervoiserie du Terre-Neuvas. I følge Ratebeer er de “out of business”. Og da har det heller ikke så mye hensikt å lete opp informasjon om det ølet de en gang produserte.
Det er med mikrobryggerier som med så mye annet, og som er så fint uttrykt av Jens Gundersen i hans “Vuggevise”:
Noen kommer. Noen går.
Noen dør i livets vår.
Drar vi et stykke opp langs Seinen, til Rouen og området rundt, finner vi blant annet bryggeriet Les 3 Brasseurs. Om jeg forstår det rett, er dette et brasserie slik de opprinnelig var da de dukket opp i Paris, nemlig en restaurant med bryggeri. I følge informasjonen på deres nettsider, er det en virksomhet som har tradisjon tilbake til begynnelsen av det tyvende århundre. Men det var i 1985 dagens virksomhet ble etablert. I dag er den en kjede med brasserier som driver både i Frankrike og Canada. Ved Rouen finner vi også Brasserie du Chant du Loup, som skal være det eldste bryggeriet i Normandie.
I målbyen Le Havre finner man La Taverne Pailette, som har la bière Paillette. Dette fremstilles som et øl med lange tradisjoner, helt tilbake til slutten av 1500-tallet. Produksjonen ble lagt ned, men gjenopptatt i 2004.
Når vi er i Normandie, synes jeg også det er verdt å ta med Ferme-brasserie La Chapelle, som produserer ølet Northmæn, som i følge dem selv skal produsere øl i tradisjon etter vikingene. De har mange av de vanlige øltypene. Men de har også Bière des 11 siècles de la Normandie, (øl fra det 11. århundre i Normandie) og IPA de la Route de Thor. Nå var kanskje ikke Thor noen sjøfarer, men interessant konsept likevel. Jeg tar også med deres Cervoise Yggdrasill. Jeg kommer tilbake til ulike betegnelser for øl, og hva de betyr til 8. etappe, når vi er i Bretagne. Men Cervoise brukes gjerne om en type øl brygget uten humle. Ferme-brasserie La Chapelle arrangerer også vikingfester, uten at jeg vet hvordan disse arter eller utarter seg. Vinmonopolet har deres juleøl i sine lister, men jeg synes at det blir litt feil for sesongen.
De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Jeg likte at Tony Martin vant i går, og ikke minst likte jeg måten han vant på. Den stiligste måten å vinne et sykkelritt på, er å sykle fra de andre og komme alene til mål.Jeg likte også at Edvald Boasson Hagen satt godt med og var fint plassert, selv om det ikke holdt helt til slutt.
Noen velt var det, også i dag. Men heldigvis ingen alvorlige. Velt, punkteringer og mekaniske problemer hører med på brostensetapper. Skjønt brosten? Det de sykler på har lite til felles med den rette stenen de legger i en dal av Oslos gater. Synd det skulle gå ut over Alexander Kristoff denne gangen.
5. etappeer første etappe som i sin helhet går i Frankrike. Det er en småkuppert etappe, men ingen av bakkene er såpass at de har fått noen klassifisering. Så det deles ikke ut noen klatrepoeng på etappen. Hadde det vært en etappe mot slutten av touren, ville det igjen vært en etappe hvor et brudd kunne få gå. Men ikke så tidlig i rittet. Sannsynligvis blir det en samlet spurt.
Selv om vi er i Frankrike, er fortsatt for langt nord til å finne vin, i alle fall til å finne noe kjent vin. Men det dukker opp vinentusiaster som vil prøve seg så mange steder. To vinprodusenter, Henri Jammet og Olivier Pucek, har begynt å produsere vin i Haillicourt, et par mil nordvest for dagens startby.