Kategori: Media

Varemerker og ytringsfrihet

Utgangspunktet for disse refleksjonene er to konkrete saker: Bloggeren Christoffer Biong skrev en sak om merkeordningen “Nyt Norge” med tittelen Nyte Norge? Christoffer Biong mener at kampanjen gir et uærlig bilde av norsk landbruk. Det er slett ikke slik at norsk landbruk har høy kvalitet og har god dyrevelferd. Christoffer Biong har blant annet denne illustrasjonen om norsk kyllingoppdrett.

I forbindelse med reklamekampanjer som gir et falsk bilde av norsk landbruk anbefaler jeg også Anne Vikens blogginnlegg “Nei til Tines lögnaktige produktreklame, ja til kyr på beite“. Anne Viken er veterinær, og har således gode faglige forutsetninger for å mene noe om dyrehold i norsk landbruk. Men det er ikke landbruk som er tema denne gangen.

31. august 2010 mottok Christoffer Biong brev fra MatMerk ved advokat Nina Hegdahl med krav om at han sluttet å bruke logoen, her gjengitt fra hans innlegg Trues med søksmål av Nyt Norge. Brevet lyder:

“Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE

Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.”

Les resten av dette innlegget » »

Ikke lenger musikk i NRKs podcasts!

Da jeg var innom www.nrk.no/podkast/ i dag for å sjekke om et program var tilgengelig som podcast (noe det ikke var), så jeg til min forskrekkelse denne meldingen:

“NRKs podkaster vil fra 1.juni ikke lenger inneholde noe musikk. Det betyr at noen programmer som tidligere ble podkastet ikke lenger finnes her. Podkastene som du laster ned er nå enten fra programmer som ikke har musikk, eller så har all musikk blitt redigert bort. Det er avtalene NRK gjør med musikkrettighetshaverne som begrenser dette.”

I november 2008 inngikk NRK avtale med plateselskaper og rettighetshaverorganisasjoner som tillot podcast med inntil 70% musikk. Siden ble det redusert til 50%, og nå har tydeligvis denne avtalen falt bort. Det er særdeles synd, og vi risikerer at mange programmer nå ikke lenger vil være tilgjengelig i denne formen, eller at de bare vil være tilgjengelig i en strippet versjon.

Jeg vet ikke noe mer om saken enn det som står i den siterte medlingen.

Opphavsrett (fotografirett) og (god) presseskikk

Pressens faglige utvalg (PFU) har i dag truffet vedtak i en sak 030/10 hvor Grimstad Adressetidende var klaget inn for bruk av et bilde fra Facebook. PFU konkluderte i følge referatet i bladet Journalisten med at dette ikke var i strid med god presseskikk. Vedtaket er ennå ikke tilgjengelig på PFUs nettsider.

Jeg synes at dette er en underlig avgjørelse. I følge Journalisten sier PFU blant annet:

“PFU påpeker at utvalget ikke kan ta stilling til opphavsretten og retten til eget bilde, noe som opptar klagerne.”

Det er for så vidt greit at PFU treffer sine avgjørelser ut fra hva de mener er god presseskikk og “Vær varsom-plakaten”. Men å se helt bort fra hva som er lovlig og ulovlig, slik at man kan komme til at ulovlig bruk av bilder er i samsvar med god presseskikk, det blir problematisk. Jeg utelukker ikke at det kan være i samsvar med god presseskikk å krenke andres rettigheter, men det må være i helt spesielle situasjoner. Man kan ikke gjøre det i enhver nyhetssak.

Når det er sagt kan det hende at billedbruken i dette tilfellet var lovlig.

Fotografen har rettigheter til sine bilder. Noen bilder vil ha vern som åndsverk. Bilder som det ikke ligger en tilstrekkelig skapende innsats bak vil være vernet som fotografisk bilde etter åvl § 43a. I Journalisten omtales bilde som et “privat feriebilde”, og det er sannsynligvis vernet som fotografisk bilde og ikke som fotografisk verk. Men i den aktuelle saken er det uten betydning om det regnes som det ene eller det annet.

Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt fotografi og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Grimstad Adressetidende har gjort begge deler. Utgangspunktet er at Grimstad Adressetidende må ha samtykke til å bruke bilder de finner på Facebook og andre steder, akkurat som jeg må ha samtykke om jeg skulle ønske å benytte bilder fra Grimstad Adressetidende og andre kilder. Det er de samme reglene som gjelder.

I visse situasjoner kan man benytte bilder uten at det er innhentet samtykke. Den relevante bestemmelsen i dette tilfellet er åvl § 23a. Dennes første ledd lyder:

“Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.”

Bestemmelsen gjelder også for fotografiske bilder. Dette følger av en henvisning fra åvl § 43a.

Det er et vilkår at bildet er offentliggjort. Etter åvl § 8 er et verk offentliggjort “når det med samtykke av opphavsmannen er gjort tilgjengelig for allmennheten”.

Går vi så til § 2, tredje ledd, er det gjort tilgjengelig for allmennheten når:

a)    eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten,
b)    eksemplar av verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler, eller
c)    verket fremføres offentlig.

Et av de vanskelige spørsmål i forbindelse med sosiale medier er når noe skal anses for å være offentliggjort. Når det er gjort tilgjengelig på en måte som gjør at alle som vil kan få tilgang, som typiske twitter-meldinger (man kan begrense tilgangen, men det ser jeg bort fra). Men på Facebook kan man begrense tilgangen. Det som bare er tilgjengelig for mine “venner” på Facebook er ikke nødvendigvis offentliggjort. Her vil man måtte foreta en konkret vurdering hvor man må se på hvor stor kretsen er, hvordan denne personen har valgt sine “venner”, osv.

Jeg kjenner ikke detaljene i den konkrete saken. Men i følge Journalisten hadde de to vært initiativtakere til en klagegruppe mot det lokale kabeltv-selskapet. Hvis dette har vært organisert som aksjoner flest, hvor FB-sidene er åpne for alle, da vil det etter min vurdering være offentliggjort. Jeg synes ikke at det kan være særlig tvilsomt.

At bildet er offentliggjort er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig kriterium. For at man skal kunne gjengi bildet må dette skje ved omtale av dagshending. At det er etablert en slik klagegruppe må være en dagshending, slik at bildet må kunne gjengis uten samtykke.

Utgangspunktet er at det må betales vederlag for slik bruk. Unntaket er hvis dagshendingen er knyttet til det verk som gjengis. Når det avdukes et nytt kongeportrett, et kunstverk blir stjålet, det skaper stor skandale, osv, da vil dette være dagshenginger knyttet til verket. Men en aksjonsgruppe er ingen dagshending knyttet til bildet av noen personer, så her vil nok fotografen kunne kreve vederlag.

Retten til eget bilde etter åvl § 45c er en personvernbestemmelse mer enn en rettighetsbestemmelse. Egentlig hører den ikke hjemme i åndsverkloven, men den ble med som en nisse på lasset da den gamle fotografiloven ble opphevet i 1995 og bestemmelsene fra denne innarbeidet i åndsverkloven.

Utgangspunktet er at et bilde som avbilder en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten avbildedes samtykke. Også her er det noen unntak, og dem som kan være aktuell i dette tilfelle vil være bokstav a, som sier at bildet kan gjengis når:

“avbildningen har aktuell og allmenn interesse”

Jeg har ikke sett de aktuelle bildene eller lest saken i Grimstad Adressetidende. Det er derfor ikke mulig å vurdere det konkrete tilfellet. Men det kan i alle falle argumenteres for at når en person omtales i en aktuell nyhetssak, da har også et bilde av denne personen “aktuell og allmenn interesse”, uten at jeg har sikre holdepunkter for å trekke noen konklusjon her.

Jeg mener at PFU må ta stilling til lovligheten av bl.a. billedbruk når dette er et tema i saken. Det er nok mange eksempler på at noe kan være i strid med god presseskikk selv om det er lovlig. Men det som er ulovlig bør i utgangspunktet ikke kunne anses som god presseskikk, selv om det kan tenkes unntak fra dette. Men ut fra det som er gjengitt i Journalisten synes det som om Grimstad Adressetidende ikke gjorde noe ulovlig i denne saken. Men de må betale et vanlig billedhonorar til fotografen.

Et lite PS:

Dette er et svar til en kommentar på Twitter fra @BeritRekve som spør:

“Kvifor kan ikkje avisene ta seg tid til å spørja + ev. betala for å bruka bilete. Kva gjer dei om eg rappar frå dei?”

Jeg er helt enig i at avisene bør spørre og selvfølgelig betale. Men man har altså en viss rett til å bruke bilder uten å spørre, men mot betaling. Reglene er ikke helt de samme for aviser m.m. som for andre. For det første heter det i § 23a at “offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting”. Nettaviser vil være aviser. Men min blogg eller Facebook vil nok ikke være det. Bakgrunnen er at bestemmelsen er ment å kunne sikre nyhetsdekning, og man har med det som var typiske nyhetsmedier da bestemmelsen ble utformet.

For det annet er det et unntak (fra unntaket) som sier:

“Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting.”

Aviser m.m. kan ikke rappe bilder fra hverandre, selv om det er ved omtale av dagshending.

Det er noen regler som tillater bruk av bilder i andre sammenhenger, men da henviser jeg bare til min innføringsartikkel.

Slanger i kontrakten for gjestene på Paradise Hotel

Mange er villige til å gjøre nesten hva som helst bare for å komme på TV og få sine “15 minutes of fame”, for eksempel stiller unge folk opp i Paradise Hotel. Dette utnyttes kynisk av produksjonsselskapene. Vertskapet på Paradise Hotel er produksjonsselskapet Mastiff og TV3.

Mange har fått erfare at det er slanger i paradiset, enten man angrer offentlig mens serien går (med solid dekning av en tabloidavis som prøver å innbille sine lesere at den er en seriøs kultur- og debattavis), ikke liker å se seg selv dumme set ut, eller man angrer etterpå og vil ha strøket det man gjorde da man var ung og dum (med nye tabloidoppslag om hvor dum man var da man var ung).

Jeg har fått tilgang til den kontrakt som deltakerne i årets serie av Paradise Hotel må skrive under på. Jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg forteller at jeg fikk den fra NRK, som ønsket kommentarer til avtalen. I den vrimler det av giftige slanger.

Les resten av dette innlegget » »

Avisfinansiering gjennom “nettlisens”?

Norsk Journalistlag ønsker nettlisens som skal finansiere nettaviser. Selv synes de det er en god idé. Jeg deler ikke den entusiasmen for forslaget.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk- og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

“Vær varsom plakat” for bloggere?

Thomas Moen har forelsått en “Vær varsom plakat” for bloggere, kalt Bloggplakaten.

For meg er det uklart hva som skal være poenget med en slik plakat. Den presenteres slik:

“Dette er råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap.”

Thomas Moen forsøker å gape over mye — for mye etter min vurdering. Leserne trenger ikke noen slik plakat, i alle fall ikke mer enn en jeg trenger en slik plakat som avisleser. Og det er uansett ikke den samme plakaten som bloggerne eventuelt trenger. Annonsører er kommersielle aktører. De har å holde seg til generell markedsføringsregulering, først og fremst markedsføringsloven. Vi står tilbake med bloggerene. Hvis noen trenger en slik plakat må det være dem.

Les resten av dette innlegget » »

Når djevelen frister med epler

Å friste med lekre epler har vært et kjent knep siden tidenes morgen. Steve Jobs må ha har lært et og annet fra bibelhistorien. Han er en slu frister og pressen faller mer enn villig for hans fristelser.

Ryktene begynte å gå tidlig. Egentlig hadde de startet allerede før forrige lanseringsjippo. Men de eplene som den gang ble tilbudt var ikke fristende nok, så man ventet på nye epler. Vi kunne for en tid tilbake lese at Apple hadde reservert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spekulasjonene og forventningene. Aviser ryddet egne epletorg for å fortelle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukritisk store deler av pressen hyller det nye eplet. Det er noen kritiske røster, men ikke særlig mange. Selv hadde jeg også forventninger til det nye eplet, men ble skuffet over det som ble presentert. Jeg kommer nok til å holde meg til annen frukt inntil videre.

Pressen har veldig lite å være stolt av i denne saken. Det er heldigvis ikke ofte man ser at et samlet pressekorps til de grader lar seg bruke av et stort internasjonalt selskap som skal lansere et nytt produkt. Enhver kritisk sans og refleksjon var blåst bort. Kanskje var tidspunktet særdeles velvalgt fra eplegartneren. De traff kanskje et pressekorps i julegaveabstinens som bare lengtet etter flere pakker og mer godteri. Pressen må ha sponset epleprodusenten med milliarder i gratis reklame. Og det for epler som ikke en gang inneholder vitaminer.

Det gikk dårlig med slangen i paradiset etter at han fristet med epler.  Dette var Herrens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være forbannet
framfor alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansiktet
skal du ete ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden;”

Det må være skremmende perspektiver for pressen: Å risikere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Hvor lenge overlever Dagbladet?

Anne Aasheim går av som redaktør i Dagbladet. Ingen er spesielt overrasket. At kultur- og debattredaktør Peter Raaum sier opp samtidig er vel heller ikke noen bombe.

Jeg er blant de mange lesere som har forlatt Dagbladet. En gang i tiden kjøpte jeg Dagbladet hver dag. Denne vanen kom jeg ut av da Dagbladet gikk over til tabloid. Innholdet var tabloidisert lenge før den tok de formatmessige konsekvenser av dette. Formatendringen var det støtet som skulle til for at jeg klarte å bryte den gamle vanen.

Lenge kjøpte jeg Dagbladet i helgene. Nå gjør jeg ikke det heller. Med Aftenposten, Dagsavisen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv i tillegg til internett, radio og TV,  har jeg mer helgeavis en jeg rekker å komme meg gjennom. Skulle jeg valgt en avis til ville det ha blitt Klassekampen eller en utenlandsk avis. Når jeg en sjelden gang leser Dagbladet (eller VG) i helgen gir det stort sett en bekreftelse på at det er aviser jeg ikke har behov for.

For omtrent to år siden (8. desember 2007) skrev jeg kommentaren “Dumme, fordummende Dagbladet”. Det var etter et av de sedvanlige oppslagene om at Dagbladet var i krise. Anne Aasheim proklamerte at avisen hadde skiftet kurs og at den fordummende “Du-journalistikken” var blitt borte.

Samtidig som Anne Aasheim proklamerte at Dagbladet hadde skiftet kurs, var hovedoppslaget at en eller annen Idol-deltaker ikke hadde gått videre. Den avisen som angivelig skulle ha gått bort fra den fordummende “Du-journalistikken” tok det åpenbart for gitt at alle var så inne i Idol at det var nok å oppgi fornavn, uten å fortelle oss som ikke bryr oss om Idol at dette var en Idol-deltaker.  Så overskriften var “Åste får ikke være med videre”.

Annet interessant nytt fra seriøse Dagbladet den gangen var et oppslag om sangen til en annen Idol-deltaker, en eller annen Kim Rune, hvor det het: “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”. Ellers fikk vi vite at “Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing” og at “Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler“.

Det er ikke for å lese slikt som dette at jeg eventuelt kjøper noe som selv påstår å være en seriøs kulturavis.  Jeg synes heller ikke at en avis som påstår at den vil være en seriøs kulturavis bør holde seg med nettstedet kjendis.no. Den slags kan man overlate til “Se og Hør” og “Her og Nå”.

Dagbladet har vært gjennom mange nedskjæringsrunder. Under en av de tidligere nedskjæringsrundene, jeg husker ikke hvilken, kunne en av de som da var blant Dagbladets profilerte skribenter fortelle meg at han hadde fått tilbud om sluttpakke. Alternativet var å gå over til det han kalte “Idol-redaksjonen”, som tydligvis var internnavnet på kulturredaksjonen. Han valgte sluttpakke.

Nå skal Dagbladet legge ned fotoavdelingen og de skal kutte 50 stillinger. De er åpenbart inne i en nedadgående dødsspiral. Med stadig mindre ressurser til å lage et produkt som selger mindre og mindre kan det bare gå en vei. Når produktet blir enda dårligere fordi man mangler ressurser vil enda færre kjøpe det, osv.

I dag er Morgenbladet og Klassekampen sammen med Aftenposten de viktigste kulturavisene (kanskje sammen med de større regionavisene). Aftenposten er den ledende debattavisen og Dagens Næringsliv er best på gravende journalistikk. Jeg leser ikke lenger VG veldig ofte, men mitt inntrykke er at de fortsatt har en sterk politisk redaksjon. Hvem som er best på Idol- og kjendisjournalistikk interesserer meg ikke. Dagbladet taper på alle fronter.

På det tidspunkt jeg skriver dette har Dagbladet følgende seriøse kultursaker på topp i nettutgaven:

• Koss bekrefter Kaggestad-konflikt
• En offentlig henrettelse (Knausgårds romanfigurer snakker ut)
• Sportsdirektør slo ned Portugal-spiss
• Hadde grått og lagt opp om Alsgaard slo meg
• Her danser de til Madcon i «CSI»
• Kaggestad trekker seg etter Koss-krangel

Resten domineres av ganske uvesentlige sportsnyheter med kjendisvinkling. Ikke noe av dette får meg tilbake som Dagbladet-leser.

Det blir trist den dagen Dagbladet dør. Men det er nok bare nostalgi. Jeg vil vel egentlig ikke savne avisen — for jeg leser den ikke likevel.

FrPs politiske styring av media og kulturen

Carl I Hagen og FrP har yndet å kalle NRK for ARK. I det ligger åpenbart en insinuasjon om at NRK skal være politisk styrt. Jeg liker bedre å vurdere politikere etter hva de gjør enn etter hva de sier. Og da blir det ganske åpenbart at FrP ikke har noe i mot at politikerne styrer media, de liker bare ikke at det ikke er FrP som styrer dem.

I 2008 ble det vedtatt en Lov om redaksjonell fridom i media.  Innstillingen i Stortinget, Innst. O. nr. 36 (2007-2008), var enstemming om det meste. Kun saksorfører, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behandlet i Odelstinget. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det følger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjelder for kringkastingsforetak. I § 4 annet ledd heter det:

Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål,

At “lov og orden” partiet FrP har et svært så fleksibelt forhold til lovgivning de selv ikke liker (som skattelovgivning), er ikke noe nytt. Ei heller at det er et prinsippløst parti som gir blaffen i såvel tidligere vedtak som eget program hvis de finner det opportunt. Det burde derfor ikke overraske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knudsen opp Norsktoppen i Stortingets spørretime. NRK hadde besluttet å ta programmet av sendeplanen. Knudsen stilte dette svaret til daværende kulturminister Trond Giske:

“Vil statsråden gripe inn og sikre NRKs overgrep mot trofaste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debatten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kulturministerens eller Stortingets ansvar å gå inn og bestemme enkeltprogrammer på NRK. Tvert imot, det er faktisk slik at vi har fremmet et lovforslag som sikrer redaktørene friheten til å bestemme slike ting, uavhengig av eierne.”

Han siterte også fra budsjettinnstillingen for 2008:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning at kultur er et begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som enkeltmennesker tillegger høy egenverdi. Disse medlemmer vil påpeke at det som er god kultur for en, slett ikke trenger å være god kultur for en annen. Av den grunn mener disse medlemmer at kulturen i utgangspunktet skal være fri og uavhengig av politisk styring, og at den må være basert på frivillighet og personlig engasjement. Disse medlemmer er av den oppfatning at politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens vesen og fremmer ensretting. Man har sett eksempler på dette i andre land, blant annet i kommunisttiden i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debatten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi politikere også har klare meninger om hvilke programmer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå nedlagt. Jeg kan jo ha mine meninger om det, men som kulturminister eller politiker kommer jeg ikke til å engasjere meg i de formelle systemene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Giskes avslutningsinnlegg fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973
Et program som ganske raskt ble en suksess
Norsk musikk slet i en hard virkelighet
Et program med sjel gav den en mulighet
Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk – de heter redaktører
Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri
Programpålegg blir svært betenkelig
Våre føringer skal være generelle
Bred detaljstyring er ei det ideelle
Norsktoppen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kulturpolitisk talsmann, Ib Thomsen, skal vise at også han er en prinsippløs småtingsrepresentant.  Nå i 2010 var det først “Drømmehagen” som skulle opp i Stortinget. NRK hadde tatt seg den uforskammede frihet å flytte programmet til en annen kanal og en annen sendetid. Heldigvis vil kulturministeren heller ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thomsen,  nå alliert med partileder Siv Jensen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjøpes inn under statlige innkjøpsordninger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og krever at Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland må nulles fra innkjøpsordningen. Det de i realiteten sier at bøker med et (mulig) politisk innhold som FrP ikke liker ikke må kjøpes inn. Når det gjelder innkjøpsordningen henviser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda reagert etter å ha lest boken kunne man kanskje ha trodd at Anniken Huitfeldt har et litterært talent. Det er ikke mange forunt å få sine bøker tatt opp i Stortinget (kommer dette til Stortinget må det bli settestatsråd for det spørsmålet) som eksempel på hvor forferdelige ting som får statsstøtte. I farten kommer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talentløs rimsmed klarer å erte folk grundig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

Hva slags tullinger velger musikk i NRK TV?

Et eller annet sted i NRK TV sitter det noen som må ha som sin oppgave å ødelegge musikk. Jeg tenker ikke på de som velger musikk i musikkprogrammer, men om de som velger kjenningsmelodier.

“Norge rundt” har siden starten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2″ som kjenningsmelodi. Av en eller annen grunn valgte man en ekkel, syntetisk versjon. Nå har man pusset opp kjenningsmelodien. Den har blitt “vampifisert” med fløyte (syntetisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folkemusikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men dette er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den brukes som kjenningsmelodi i et program som heter Norge rundt. Er det i noen sammenheng det er meningsløst å få musikken til å klinge irsk, så er det her.

NRK Sport har skiftet kjenningsmelodi for sine sportssendinger i vintersesongen. Jokke og Valentinernes “Her kommer vintern” har forsvunnet. Den var en helt utmerket kjenning, selv om de kuttet før sangen kom til “endelig fred å få”. Nå har de i stedet valgt et utdrag av Snøfnuggene fra Tchaikovskijs “Nøtteknekkeren”. Det er også i utgangspunktet et godt valg. Men hvorfor må TV-sportsidioter lage en forferdelig dunk-dunk versjon av denne melodien?

Tåler ikke NRK TV musikk uten at den ødelegges?