Nå har tiden kommet til andre tidsskrifter. Man kan abonnere på elektroniske versjoner av Universitetsforlagets juridiske tidsskrifter, og sikkert mange av deres andre tidsskrifter også. Men jeg ble litt overrasket da jeg konstaterte at det koster akkurat like mye å abonnere på tidsskriftet elektronisk som på papir. Faktisk er det på en måte dyrere, for som abonnent på deres papirtidsskrifter får man også tilgang til de elektroniske versjonene. Skal man ha enkelthefter blir det helt absurd. 250 kr skal Universitetsforlaget, gjennom Idunn.no ha hvis man skal laste ned et enkelthefte av Lov og Rett som pdf-fil, og det koster 100 kr pr artikkel. Bestiller man enkelthefter på papir, koster det 139 kr + porto. Det er altså dyrere å laste ned enkelthefter enn å få dem tilsendt på papir.

Jeg vet at det koster å produsere tidsskrifter og at kostnadene er langt mer enn trykkekostnadene. Det er også helt legitime at kommersielle virksomheter, som forlag er, vil tjene penger. Men det er åpenbart at det koster mindre å gi tilgang til lagrede filer enn å trykke og distribuere papir.

I Norge sitter e-bøker fast i en hengemyr. En del av den hengemyren er bokhandlerne. Bokhandlerne er, med god grunn, redde for at e-bøker skal føre til at de mister kunder. Bokhandlerne har en våt drøm om at vi skal oppsøke en bokhandel for å kjøpe en e-bok. Den drømmen tror ikke jeg på. Det er omtrent like realistisk som at vi går innom Platekompaniet når vi vil laste ned musikk via Musikkonline eller iTunes. Men den gjør at man ikke vil gi kunden del i den økonomiske gevinsten ved å levere elektronisk fremfor på papir. Forlagene vil ikke utfordre sitt forhandlernett, særlig ikke når de selv eier forhandlernettet.

Men tidsskrifter selges ikke gjennom bokhandlere. Man abonnerer og får de direkte fra forlaget. I dette markedet har de ikke noe forhandlernett å ta hensyn til. Likevel krever de like mye for å kunne laste ned artikler som for å få dem tilsendt på papir. Det er vanskelig å se noen rimelig grunn til det.

Nå er det slik at alle ansatte og studenter ved UiO har tilgang til disse tidsskriftene i elektronisk form uansett. Det å abonnere på tidsskriftene selv er kanskje bare en del av den papirfetisjismen jeg prøver å kvitte meg med. Kanskje det er like greit ikke å abonnere.

Det er viktig å høre mestringshistorier. Men skal vi lære av andres erfaring og forstå deres situasjon må vi også vite noe om hva som gikk galt og hvordan det skjedde. Men det er ikke sine nederlag folk så gjerne forteller om under fullt navn.

To historier flyter til overflaten. En gruppe studenter fra Juss-Buss og JURK hadde laget filmen Gjeld under soning. Den tar opp på mange måter trivielle spørsmål som probelemer med å betale sine lån, husleie, inkassotrusler osv. Men det er saker som blir langt vanskeligere når man sitter inne og soner en dom, enn for oss som er ute i det fri. Filmen ble lansert på et arrangemenet i Ragnar Frisch Auditorium, et lokale vi som som har levd noen år kanskje kjenner best som Ullevål kino. Justisminister Knut Storberget var en av de som holdt innledning, og jeg hadde sagt ja til å lede det hele.

Den personen som gjorde sterkest inntrykk var en kvinne, jeg tror hun het Beate. Hun var innsatt på Bredtvedt. Foran forsamlingen fortalte hun om at hun var sykepleier, hadde arbeidet på sykehus (jeg husker ikke hvilket) og hadde rusproblemer. Hun fortalte om sitt dobbeltliv, hvor hun lenge klarte å skjule sitt rusproblem overfor både arbeidskolleger og familie, at hun skaffet seg rusmidler på sykehuset, og at hun begikk annen kriminalitet for å finansiere sitt forbruk av rusmidler. Til det hele sprakk. Hun hadde levd et dobbeltliv. Den den ene delen av dette livet var i alle fall tilsynelatende ganske A4. Når hun nå satt inne på Bredtvedt hadde alle økonimiske hverdagsproblemer blitt mye vanskeligere. Det var slike problemer (men ikke Beate) filmen handlet om. Eventuell narkotikagjeld til kreditorer som var ganske fremmede overfor begreper som “god inkassoskikk”, var ikke med.

Jeg husker at både Knut Storberget og jeg berømmet hennes styrke og mot. Det er mange som ikke liker å stå foran en forsamling. Men når vi står der i vår vellykkethet og skal snakke om noe vi behersker, da behøver vi ikke bekymre oss for annet en vi kanskje skulle bli litt for tørre og kjedelige der vi står. Vi satser ikke mye og har ikke mye å tape. Vi har også våre nederlag, men de holder vi skjult. Beate fortalte om sin svakhet og sitt nederlag. Hun fortalte en sterk historie, men den er ikke tema her. Nå gjelder det hennes styrke ved å fortelle som hun gjorde.

Det andre tilfellet er et leserinnlegg i Aftenposten — om jeg husker rett. Det var under debatten om de såkalte “massasjeinstituttene” som det var mange av en periode. De var i realiteten bordeller. En “massøse”, altså en prostituert som arbeidet ved et slik “massasjeinstitutt”, skrev under fullt navn. Hun forklarte hva hun gjorde, hvorfor hun gjorde det og forsvarte sine valg. Hva hun skrev har jeg glemt, men jeg husker at jeg tenkte på henne som en modig dame.

Vi hører en del slike historier. I avisene står det gjerne “… la oss kalle henne Anne. Det er ikke hennes virkelige navn”. På TV er de filmet slik at de ikke kan kjennes igjen og stemmen er fordreid.

Mange bærer slike historier. Man kan være et offer for overgrep, for mobbing, slite med psykiske problemer, eller kanskje enda verre i denne sammenhengen: Man kan være overgriperen eller mobberen. Kanskje vil man dele sine erfaringer og mange kan komme med verdifulle bidrag i en debatt. Men ikke mange har styrken til Beate og massøsen. Kanskje vil man fortelle, men vil slippe blikkene og viskingen fra kolleger, naboer, i kassekøen, osv. Hvis man bare får lov til å fortelle dette hvis det skjer under fullt navn, eller det bli silt gjennom en journalist, da blir de fleste slike historier ikke fortalt.

Kanskje er det hensynet til andre som gjør at man ikke vil identifiseres. Man vil ikke risikere at barna blir mobbet for det foreldrene har stått fram med. Eller man vil av andre grunner ikke utlevere andre.

Det behøver selvsagt ikke være historier som dette. Brumlebass har i en kommentar til mitt forrige innlegg forklart hvorfor han har valgt å være anonym. Han ønsker å kunne ha ulike roller. Det har jeg også stor forståelse for.

Jeg synes dette er vanskelig, og har ikke fasitsvaret på om man bør tillate anonyme diskusjonsinnlegg eller ikke. Jeg velger å tro at alvorlige historier blir fortalt på seriøse nettsteder, om enn til tider i noen av dette nettstedets mørke kroker. Man kan kanskje rydde opp i noe av det ingen ønsker ved å kreve navn. Men kanskje taper man også mye.

Om jeg skal bruke min blogg som eksempel, så forhåndsmoderer jeg alle kommentarer. Da betyr det ikke så mye at jeg ikke kjenner identiteten. Kommentatorer som jeg oppfatter som seriøse setter jeg på “hvitliste” slik at deres kommentarer kommer på uten at jeg har sett dem på forhånd. Brumlebass står på min hvitliste, selv om jeg ikke vet hvem han er. Jeg får legge til at jeg til nå aldri har avvist kommentarer fordi jeg er uenig med det de skriver. Men personangrep, grove usakligheter og avsporinger, de slipper ikke gjennom. Spam tar Akismet seg av, så det ser jeg i praksis ikke. Men med de temaer jeg stort sett skriver om, er usaklige kommentarer et ganske ubetydelig problem.

Jeg ville ikke ha tillatt kommentatorer som er ukjente for meg hvis jeg ikke hadde forhåndsmoderert kommentatorene. Jeg forstår ikke at enkelte medier til nå har tillatt debatanter som er anonyme også i forhold til redaksjonen.

Men å alltid kreve fullt navn, det er kanskje å kjøre i grøften på motsatt side.

Fem og et halvt døgn live fra Hurtigruten? Det måtte vel være noe av det nærmeste man kunne komme direktesending hvor man kunne se maling tørke. Det hadde jeg ingen planer om å se. Feil igjen. Som så mange andre ble jeg fascinert og har sett langt mer TV de siste dagene enn jeg vanligvis gjør.

Jeg vet ikke hva som grep meg og så mange andre. Kanskje er det fordi livet nå en gang går fremover i ganske langsomt tempo, og de fleste dager er litt grå? Det har vært til-og-fra TV. Det er vel ingen som har sittet opp og sett alt?

Hurtigruten er i alle fall langt mer reality enn tåpelige “reality” serier hvor håndplukkede folk er stengt inne i et hus, på en øy, på et hotell eller et annet sted. Kanskje er det også fordi jeg alltid har likt havet. Jeg kan sitte lenge stille og se på havet uten å gjøre noe annet, enten havet viser sin vakre side eller sin kraft og villskap.

Det var en vanvittig idé. Kreative folk kommer til tider opp med vanvittige ideer. Men dette var hinsides alt. Det kunne umulig gå bra. Og uansett ville det sitte noen over som ville se at dette var galskap. Da ville idéen havne der så mange andre idéer som er litt for sprø havner. Men noen sjefer sa faktisk ja til galskapen, og det fortjener de all mulig honnør for. Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkås sa i et intervju at det heldigvis ikke var han som bestemte hvilke programmer som skulle sendes — for han ville ha sagt nei til dette.

Det hadde ikke blitt så bra som det ble uten en meget dyktig og hardt arbeidende produksjonsstab. Jeg anbefaler alle som er litt interessert i hvordan slikt lages å se på NRKBetas “Hurtigruten: Noen glimt bak kameraene” og “Hurtigruten: hvordan sende direkte fra satellittskygge”. Det er ikke bare å sette opp et kamera og la det gå i fem og et halvt døgn. De fortjener også all mulig honnør. Her har det nok vært brudd på arbeidstidsbestemmelsene som får Adecco-saken til å fremstå som en velordnet bagatell. Nå har de sikkert gått inn i en slags koma etter at de endelig har fått tid til å kjenne etter hvor sliten man egentlig blir etter å ha arbeidet nesten døgnet rundt i mer enn fem døgn.

Noen synes at sendingen har vært drepende kjedelig. Det er helt greit. Men jeg skjønner ikke hvorfor folk som Trond Blindheim skal komme med en masse surmaget kritikk. Han har sikkert flere kanaler han kan se på. Det ble kanskje litt mye 17. mai og “se, jeg er på TV!”, men hva så? Det er ikke så lenge siden TV var fylt med ski-VM. Det var nasjonal fest så det holdt, og det var sikkert krig i verden og økonomisk krise i Hellas da også. Litt senere satt folk klistret foran TV-skjermene for å se artister fremføre dårlig musikk i Melodi Grand Prix. Det var sikkert krig i verden og økonomisk krise i Hellas da også. Men man må likevel kunne se på og la seg fascinere av programmer som Hurtigruten minutt for minutt. De som synes det er kjedelig kan slå av eller skifte kanal.

Selv synes jeg stort sett at fotball er ganske kjedelig. Det er veldig sjelden jeg gitter å se fotball på TV. Når det er fotball-VM blir det alt for mye fotball etter min smak. Men jeg har flere kanaler og en AV-knapp. Dessuten synes jeg det er helt greit å bruke tiden til annet enn å se på TV. Det plager meg ikke at mange andre gjerne ser fotball, selv om det sikkert også under fotball-VM er krig i verden og økonomisk krise i Hellas.

Jeg vet at det ikke står korps og kor på havnen hver gang Hurtigruten anløper. Jeg vet også at mange av stedene langs kysten er en stygg havn med bølgeblikkskur og gjennoppbyggingsingshus. Alt styret i havnene har skjult dette for oss som har sett TV. Men det gjør da vel ikke noe? Vi forsøker også å skjule rotet og ordne som best vi kan når vi venter viktige gjester. Det er uansett naturen mellom anløpstedene som er det flotteste.

Jeg reiste med Hurtigruten fra Bergen til Kirkenes i 1993. Under sendingen har jeg vært med på å belaste Hurtigrutens server for å sjekke seilingsplan, priser, osv. Jeg har fått lyst til å ta turen en gang til.

Den som skal drive kringkasting gjennom såkalte bakkebaserte nett (omfatter ikke satellitt og kabel) må ha konsesjon. Selve konsesjonsplikten fremgår av kringkastingsloven § 2–1, som refererer til § 2–2 hvor konsesjonsplikt for sendeanlegg er regulert. Etter § 2–1 kan det gis konsesjon “til drift av kringkasting og lokalkringkastingfølger”, og det følger av bestemmelsen at det kan settes vilkår for konsesjoner.

Av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10 første avsnitt, siste punktum følger at stater kan kreve konsesjon (lisensiering) for kringkasting. En konsesjonsordning er i seg selv derfor uproblematisk i forhold til EMK.

I slike saker kommer det problematiske med konsesjonsplikt på spissen: Hvis dere sender noe annet enn det vi har gitt dere lov til å sende og/eller ikke sender det dere har påtatt dere å sende, da risikerer dere å miste konsesjonen. Jeg har i øyeblikket ikke tid til å gå grundig inn på de problemer dette reiser. Men det er i alle fall viktig å se at pålegg om at sendinger må opphøre på grunn av deres innhold, ikke bare er et spørsmål om byråkratisk konsesjonsplikt. Det er også et spørsmål om ytringsfrihet.

Man bør tåle negative kommentarer når man forteller om livet sitt gjennom en blogg på den måten «Voe» har gjort, sier Heidi Nordby Lunde, kjent som “Vampus”, til nrk.no. “Du skal ikke tåle steken, selv om du er med på leken”, skrev Liv Skotheim i Aftenposten.

Man snakker forbi hverandre og fyrer løs på hverandre fra hver sin skyttergrav. Vi ser det samme hver gang noen advarer mot i seg selv grei opptreden som kan føre til uønskede reaksjoner og konsekvenser. Leder av vold– og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, får kjeft når hun advarer mot voldtektsfare. Torbjørn Sølsnes skrev dette:

“Det er direkte opprørende – ja, en falitterklæring for Norge som en sivilisert rettsstat – når seksjonsleder i Oslo-politiet, Hanne Kristin Rohde, må gå ut i media og si “det er ikke trygt for kvinner å gå hjem fra byen alene”, fordi man da risikerer å bli overfalt og voldtatt. Hva slags samfunn har vi fått, når lovens håndhever – den myndigheten vi frivillig avgir vår personlige frihet til for felles beskyttelse – kan gå ut og kapitulere på vegne av halve befolkningen? Hva slags samfunn er det vi ønsker, når vi angriper problemet med at det finnes noen – få – menn med særdeles avstumpet respekt for livet og andre mennesker, på denne måten?”

Pene jenter bør kle seg ned på jobb skrev Elin Ørjasæter i “Lederboka, hodejegerens beste tips”, og fikk selvfølgelig masse kjeft. Som pressemenneske burde hun vel ha forutsett at det var dette media ville henge seg opp i, og at resten av det hun hadde på hjertet ville drukne i en diskusjon om pene piker og middelaldrende menn. Man må kunne være den man er og kle seg som man selv ønsker, var en type reaksjon.

Vi kan ta med Muhammed-karikaturene. De som trykket disse tegningene måtte vite, og visste at det ville føre til bråk.

Nå har spørsmålet dukket opp kledd som en rosa blogger. Skal vi akseptere sjikane og mobbing på nett? Nei. Skjer det sjikane og mobbing på nett, blant annet i form av kommentarer på diverse blogger? Ja. Bør den som kaster seg ut i bloggsfæren være forberedt på at dette kan skje og være innstilt på å måtte tåle uønskede reaksjoner? Ja.

Det handler om realitetsorientering og om å forholde seg til verden slik den er, og ikke insistere på at vi alltid skal kunne oppføre oss som om verden var slik vi synes den burde være. Vi kan treffe tiltak for å unngå det som vi ikke vil akseptere eller vi kan forberede oss på å ta det som måtte komme. Og vi kan gjøre begge deler.

Hva slags strategi vi velger kommer an på hvor alvorlige konsekvensene er og hvor mye vi må ofre for å unngå dem. Vi kan gjerne mene at alle bør kunne være trygge når de går beruset og alene hjem i mørke bakgater og på ensomme stier. Men det er ikke dumt å ta hensyn til at verden dessverre ikke er slik, og unngå risikosituasjoner. Andre ganger tar vi heller det som måtte komme, fremfor f.eks. å la seg kneble og utsette seg selv for selvsensur. Vi hyller Liu Xiaobo, Aung San Suu Kyi og Julian Assange som står opp for det de tror på, selv om prisen kan bli meget høy.

Mange kommentarer man kan få på blogger og i andre nettfora har en form og et innhold som vi ikke bør akseptere. Men det betyr ikke at vi kan late som om de ikke eksisterer og insistere på at vi må kunne opptre som om de ikke gjør det. Den som beveger seg ut i virkeligheten med det utgangspunkt at verden er slik man synes den burde være og oppfører seg deretter, kan få en hard hard medfart. Den som går inn i bokseringen kan ikke klage over at motstanderen slår.

Man kan og bør treffe tiltak for å avverge de mest uønskede kommentarene på nettet, og samtidig arbeide for det ganske langsiktige og kanskje utopiske mål at alle skal tilegne seg alminnelig folkeskikk. Anne Viken har nylig sagt at hun ikke lenger vil akseptere kommentarer på sin blogg som ikke er skrevet under fullt navn. En del nettaviser har skjerpet kontrollen med hvem som ytrer seg på deres debattsider for å unngå at det blir rene søppeldiskusjoner, eller snarere som et forsøk på å rydde opp i søppeldiskusjonene.

En må regne med å få kommentarer på det man skriver om. Den som skriver om seg og sin person må regne med at det også vil være dette som andre vil kommentere — og at det ikke bare vil være positive kommentarer. Jeg er lite utleverende når det gjelder meg som person, og er dermed også stort sett forskånet for kommentarer om dette. Men jeg slipper ikke gjennom kommentarer som jeg ikke har godkjent eller som ikke kommer fra personer jeg har godkjent. Jeg lar Akismet ta seg av spam og setter stort sett alle som har saklige kommentarer (som slett ikke behøver å bety at jeg er enig i dem) på en “whitelist”, slik at det ikke blir så mye å redigere.

Man behøver ikke like det som skjer og må gjerne mene at mange går langt ut over hva som er akseptabelt. Men vi må forholde oss til verden slik den faktisk er. En skikkelig sjømann ber ikke om medvind, han lærer seg å seile.

14. september kunne Aftenposten melde at en person var påkjørt av en syklist i Marka, i bakkene på vei ned mot Sognsvann. Men NRK-Østlandssendingen syntes åpenbart at dette var for tamt og ikke tabloid nok, så de klinte til med at hun var Meid ned av syklist i marka.

Like før, den 10. september, var Inger (83) meid ned av syklist, denne gang da hun gikk av bussen på Sjølyst. Det var en overivrig syklist som meide henne ned, om vi skal tro DittOslo (nettsted for lokalaviser i Oslo).

Jeg skal ikke ta med flere slike eksempler, men for balansens skyld tar jeg med et fra Haugesunds avis som i 2008 kunne fortelle historien om syklist som var Meid ned av bilist. Det var forøvrig nok et eksempel på en alvorlig ulykke forårsaket av en bilist som ikke overholdt sin vikeplikt.

Når man velger uttrykket meid ned, som signaliserer man at dette var noe mer og noe verre enn et uhell. Vanligvis brukes dette om tilfeller hvor noen har opptrådt hensynsløst og dermed skadet andre, i alle fall er det slik ordet brukes når noen er meid ned av en bilist. Hva Eidsvoll og Ullensaker Blad tenkte i forhold til dette da de skrev om en person som var Meid ned av illsint ku, er ikke så lett å få tak i. Men man kan lure på hvorfor journalister synes å være så glade i å trekke fram akkurat de ordene når det er syklister som har kjørt på noen.

I den første av de tre sakene gikk som nevnt lille Victoria i en gang– og sykkelvei sammen med sin far. Hvordan disse oppførte seg, skriver avisene ikke noe om. Man kan selvfølgelig ikke klandre en 6-åring for at hun oppfører seg som et barn, men faren burde i alle fall vite at de ikke var på et fortau. Det er kanskje noe av problemet: Fotgjengere oppfører seg som om de går på fortau, og ikke i vei. Men det gjelder ingen særlige regler for sykling på gang– og sykkelveier. Regler om sykling på fortau gjelder ikke her. En i alle fall medvirkende årsak til ulykken kan ha vært at fotgjengerne var uoppmerksomme og ikke tok tilstrekkelig hensyn til at det også var en vei for syklister, og en vei hvor man må forvente at syklister oppfører seg som syklister. Det betyr bl.a. at de holder langt høyere fart en fotgjengere.

Jeg vil her trekke inn en annen sak som også gjaldt barn påkjørt av syklist, denne gang i Bergen. I følge Bergens Tidende skjedde ulykken da “Celina Kviteberg Haukeland (7) og venninnen lekte på en gang– og sykkelsti som ligger et par hundre meter fra familiens hus ved Hamre bro”. I følge BT stakk syklisten av etter ulykken, noe som er like ynkelig, feigt og forkastelig som når bilister stikker av etter å ha kjørt på syklister. Syklisten fortjener all mulig pepper for akkurat dette. Men holder vi oss til selve hendelsesforløpet står det at barna lekte på gang– og sykkelveien. En sykkelvei er ikke en lekeplass for barn. Om foreldrene var klar over at barna brukte sykkelveien som lekeplass og om de syntes at det var OK, forteller avisen ikke noe om. Men hadde jeg vært en av foreldrene, Anne Marie Kviteberg eller Tommy Haukeland, ville ikke jeg ha gått til avisen og blottstilt min uansvarlighet på den måten. Og hadde jeg vært journalist ville jeg ikke ha vinklet en sak hvis barn som leker i en sykkelvei blir påkjørt av en syklist.

Inger på 83 gikk som nevnt av bussen ved Sjølyst. I den saken kan vi lese at holdeplassen er lagt midt i sykkelfeltet. Legger man en bussholdeplass slik at passasjerene går rett ut i det som kanskje er Norges mest trafikkerte sykkelvei — opptil 3.200 syklister i døgnet bruker denne i følge Aftenposten — da skal man vel helst være glad for at det ikke er flere slike ulykker. For transportsyklister, som det er mange av på den strekningen, er ikke farten tilpasset at det plutselig kommer fotgjengere eller andre inn i sykkelveien — kanskje uten at de ser seg for. Man går ikke rett ut i Sjølystveien, og det burde være like selvsagt at man ikke går rett ut i sykkelveien.

Saken handler først og fremst om dårlig tilrettelegging. Inger sier hun mener at det er risikosport å bevege seg i sykkelfeltet, noe hun nok har helt rett i, og fortsetter:

“– Det er helt idiotisk å ha en bussholdeplass hvor passasjerene må passere sykkelfeltet. Dette er livsfarlig og veldig dårlig planlegging fra kommunens side, påpeker 83-åringen.”

Hun har hel rett her også. Men hvorfor må journalisten skrive inn en stikktittel om “egoistiske råkjørere”, som ikke en gang har dekning i teksten? De som sykler her i kanskje 40 km/t er langt mindre egoistiske og mye mindre råkjørere enn de som i dobbelt så stor fart sitter i hver sin plasskrevende blikkboks på Sjølystveien. Det er der man særlig finner egoistene og råkjørerne.

Det kan godt hende at de involverte syklister i de nevnte sakene fortjener kritikk, og jeg forsvarer ikke dem som sykler hensynsløst.Men jeg misliker sterkt medias demonisering av syklister.

Når syklister blir påkjørt av bilister er man raske til å unnskylde bilisten f.eks. ved å si at syklisten kom i høye hastighet, gjerne basert på misvisende informasjon fra politiet. Hvis en syklist har kjørt på en fotgjenger blir det straks til at fotgjengeren er meid ned av en hensynsløs råsyklist, uten at det sies noe om hvordan fotgjengeren opptrådte. Etter å ha lest kritisk en del slike saker tror jeg verken på politi eller presse når de omtaler syklister.

Hvorfor må så mange journalister brutalt og hensynsløst meie ned syklister så snart de får en sjanse?

I forbindelse med reklamekampanjer som gir et falsk bilde av norsk landbruk anbefaler jeg også Anne Vikens blogginnlegg “Nei til Tines lögnaktige produktreklame, ja til kyr på beite”. Anne Viken er veterinær, og har således gode faglige forutsetninger for å mene noe om dyrehold i norsk landbruk. Men det er ikke landbruk som er tema denne gangen.

31. august 2010 mottok Christoffer Biong brev fra MatMerk ved advokat Nina Hegdahl med krav om at han sluttet å bruke logoen, her gjengitt fra hans innlegg Trues med søksmål av Nyt Norge. Brevet lyder:

“Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE

Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.”

Jeg vil si at dette er typisk eksempel på advokatbrev som bryter med god advokatskikk: Man fremsetter ubegrunnede påstander om at en virksomhet er ulovlig, kombinert med trusler dersom bruken ikke opphører. Folk som er ukjent i jusens irrganger kan bli skremt av slikt, noe mange advokater spekulerer i.

Men temaet denne gangen er heller ikke god advokatskikk. Den andre saken er det av alle Dagbladet som står for, ikke som anklaget, men som anklager. Trygve Aas Olsen ga ut boken “Sex, drap og dårlig ledelse” på Kagge forlag. Boken handler om hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse.

På omslagsbildet har man brukt Dagbladets logo i undertittelen “Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse “. Dette var satt sammen med et bilde som inkluderte en typisk Dagbladet-forside med hovedoppslaget “Her er nordmenns ville sex-liv”. Om jeg har forstått det rett var dette den forsiden under dagens redaktør, Lars Helle, en forside som fikk den gamle ringrev Knut Haavik til å spørre om det var “Aktuell rapport”.

Dagens Næringsliv kunne 3. september 2010 melde at Dagbladet ville stoppe boken. (Saken er så vidt jeg kan se bare i papirutgaven, s. 68, ikke i nettutgaven.) Begrunnelsen var at bruken av Dagbladets logo i setningen  “Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse”. Dagbladet mener at denne bruken av logoen ulovlig, og at boken derfor må stanses.

Det er grunn til å stoppe opp ved dette, før vi går inn i den jusen som gjelder bruk av logo som sådan. En avis, som i alle fall en gang i tiden likte å fremstille seg selv som uredd og kritisk, vil bruke denne type juridiske knep for å stanse andres ytringer når disse er kritiske mot Dagbladet.

Vi ser ofte at ingen er så redde for åpenhet, og er så selvhøytidelige og så selvrettferdige som pressen. Men jeg hadde ikke ventet at Dagbladet skulle falle så dypt. Så for å markere en solidaritet med de som anklages for ulovlig logobruk og trues av de som ikke liker kritisk omtale av seg selv, pynter jeg dette avsnittet med Dagbladets logo.

Jeg har ikke sett brevet fra Dagbladet eller Dagbladets advokat, Frode Elgesem, til Kagge. Jeg kjenner ikke den saken ut over omtalen i DN. Men i følge DN er det blant annet et spørsmål om sitatrett.

Når jeg nå skal gå inn reglene rundt bruk av logo, så må jeg understreke at varemerker ikke er et område jeg arbeider mye med. Så jeg beveger meg ut på tynn is her.

En logo kan være et åndsverk, og da vil bruk av logoen være opphavsrettslig vernet. Men det er vanskelig å tenke seg at logoene til “Nyt Norge” og Dagbladet skal være vernet som kunstverk. Om så skulle være, så må også opphavsretten til tider vike for ytringsfriheten, noe jeg tidligere har kommentert tidligere her i del 1 og del 2. Og uansett vil nok logobruken her være innenfor den opphavsrettslige sitatretten.

Et varemerke er et kjennetegn. I utgangspunktet hadde det et betydelig preg av forbrukerbeskyttelse. Man skulle vite hvem som hadde produsert varen. En Rolex® skulle være produsert av Rolex®, ikke av en eller annen kopiprodusent. Men etter hvert har vern av renommé og vern mot urimelig konkurranse fått større betydning. Begge elementer har vært der hele tiden, men vernet av produsent (kjennetegnsinnehaver) er nok i dag langt mer fremtredende enn hensynet til forbrukeren.

Eneretten til varemerke er angitt slik i varemerkeloven § 1, første og annet ledd.

§ 1. Enerett til varemerke mv.

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

En forening eller annen sammenslutning kan oppnå enerett for sine medlemmer til å bruke et felles varemerke for varer eller tjenester i næringsvirksomhet (kollektivmerke). Myndighet, stiftelse, selskap eller annen sammenslutning som fastsetter normer for eller fører annen kontroll med varer eller tjenester, kan oppnå enerett til å bruke et varemerke for slike varer eller tjenester som normene eller kontrollen gjelder (garanti– eller kontrollmerke). Varemerker som nevnt i leddet her kalles fellesmerker.

“Nyt Norge” er et fellesmerke som omfattes av andre ledd.

Eneretten gjelder altså bruk som kjennetegn, det skal være for varer eller tjenester, og det skal være i næringsvirksomhet.

Varemerkeinnehaveren har en enerett til å bruke varemerket som kjennetegn som identifiserer egne varer og tjenester. Man må ha med seg at hovedpoenget er at andre ikke skal kunne bruke varemerket på en måte som gir grunnlag for forveksling. Jeg kan ikke etablere en journalistisk virksomhet og kalle den Dagbladet, det ville være å bruke Dagbladet som kjennetegn på min virksomhet. Men jeg kan omtale Dagbladet, og i den sammenheng bruke ordet Dagbladet for å identifisere den publikasjon jeg omtaler. Det er gråsoner her. Hvis jeg i en omtale av egen publikasjon at “folk som savner den gode Dagbladet-journalistikken”, de som savner “Dagbladets sjel” osv vil kunne finne det de har savnet i min publikasjon, da bruker jeg Dagbladets varemerke for å gi identitet til mitt produkt. Men det er ikke det Trygve Aas Olsen har gjort i sin bok.

Forlagsvirksomhet er næringsvirksomhet. Det samme kan nok en blogg være, men her er det igjen mange gråsoner. Men i de to aktuelle tilfellene er det vanskelig å se at de to varemerkene brukes som kjennetegn for virksomheten.

I nettdebatten har noen festet seg ved formuleringen i varemerkeloven § 11, første ledd:

“Ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende skrift av faglig innhold har skriftets forfatter, hovedredaktør, utgiver og forlegger plikt til, etter krav fra innehaveren av et registrert varemerke, å sørge for at merket ikke blir gjengitt uten at det samtidig fremgår at det er beskyttet ved registrering.”

Det har i denne sammenheng vært vist til at forarbeidene sier at dette er for å hindre degenerering. Dette kan lett misforstås, og det er derfor grunn til å si litt om hva som menes med degenerering i varemerkesammenheng.

For at et varemerke skal kunne registreres må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette konkrete produktet fra lignende produkter. WordPress og Blogspot er distinkte betegnelser som identifiserer bestemte produkter og tjenester. Om man bare skulle kalle sitt program for Bloggprogrammet, så ville det være en generell typebetegnelse og ikke en distinkt betegnelse for et bestemt program. Noen ganger går varemerker i praksis over fra å være betegnelse på et bestemt produkt til å bli en generell typebetegenelse.

Cheeseburger er visstnok et registrert varemerke for McDonald. De har ikke gjort noe forsøk på å forsvare det. Men da franske språkfanatikere på 90-tallet fikk vedtatt at man ikke kunne bruke annet enn franske produktbetegnelse på produkter som skulle markedsføres i Frankrike, måtte man gjøre unntak for registrerte varemerker. Og da trakk McDonald dette varemerket opp av hatten, og viste til at dette var et registrert varemerke. Jeg refererer dette etter hukommelsen, så jeg garanterer ikke at eksempelet faktisk er helt korrekt. Men det betyr ikke så mye her. I dag er cheeseburger en generell betegnelse for en hamburger med smeltet ost på. Varemerket Cheeseburger er degenerert, og er ikke lenger distinkt. Det er mange eksempler. Vi kan høre folk bruke ord som xerox-kopi, uavhengig av hva slags kopimaskin man har brukt. Og Coca Cola følger med på at den som bestiller en Coke skal få Coca Cola, og ikke f.eks. en Pepsi. Ber man om en Coke og stedet ikke har Coca Cola, så skal de spørre om de f.eks. vil ha en Pepsi i stedet. Coca Cola vokter sitt varemerke mot degenerering.

Man kan merke seg at § 11 ikke sier noe om at man har rett til å gjengi varemerker i slike sammenhenger, bare om hvordan dette må gjøres. Jeg har ikke funnet noen begrunnelse for dette, men det ganske åpenbare er at varemerket her ikke brukes som kjennetegn, og at det følgelig er en bruk som faller utenfor varemerkeinnehaverens enerett.

Vi finner heller ingen bestemmelse om sitat, og jeg antar det er av samme grunn: Når man siterer brukes ikke varemerke som kjennetegn, i alle fall ikke når det brukes i journalistisk sammenheng. (Bruk i sammenlignende reklame er noe annet.) Man får beskyttet et varemerke for å få vern mot urimelige konkurranse, ikke for å beskytte seg mot kritikk.

Jeg finner ikke mange holdepunkter for å skille mellom logo (grafiske kjennetegn) og ordkjennetegn for så vidt gjelder bruk av varemerker. Birger Stuevold Lassen skriver i sin bok om varemerker (2. utg 1997, s. 238) at man ved sammenlignende reklame må nøye seg med å benevne varemerkene, og ikke bruke logoen. Men igjen gjelder dette bruk i markedsføring, ikke i kritisk omtale.

En begrensning i retten til å gjengi varmerker, enten det er som ordmerke eller logo, må kunne forsvares i forhold til ytringsfriheten. Det vil si at den må kunne forsvares i forhold til dette i Grunnloven § 100:

“Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.”

Videre Den europeiske menneskrettskonvensjonen art 10, paragraf 2:

“The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.”

Retten til å ytre seg trenger ingen begrunnelse. Det er eventuelle begrensninger i ytringsfriheten som må begrunnes — selv om det også vil bli en avveiing mot ytringens betydning.

For at man skal kunne nekte bruk av varemerke og logo i forbindelse med kritisk omtale må man altså kunne vise til at et slikt forbud er “necessary in a democratic society” og at inngrepet lar seg forsvare “holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”.

Jeg har ikke funnet noe norsk praksis som berører dette. Jeg har så langt ikke gått gjennom praksis fra Menneskerettsdomstolen, og vet derfor ikke om det kan være relevante dommer derfra.

Men ser vi på de to konkrete tilfellene, så må man kunne si om “Nyt Norge” et her bør ikke gjengivelse av logo bare være tillatt, den er helt nødvendig i den aktuelle sammenhengen. Kritikken retter seg mot en kampanje hvor logoen som kvalitetsmerke er det sentrale elementet. Det vil knapt være mulig å identifisere kampanjen på annen måte enn ved å gjengi logoen i en eller annen form.

Bruken av logo på omslaget til “Sex, fyll og dårlig ledelse” er vel ikke like nødvendig. Men det er som sagt ikke avgjørende. Noe av det jeg virkelig ser fram til med spenning er hvordan Dagbladet vil argumentere for at det er “necessary in a democratic society” at man forbyr gjengivelse av logo i forbindelse med kritisk omtale av en bedrift, og at det lar seg forsvare “holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”. Da vil Dagbladet virkelig fremstå som ytringsfriheten arme ridder.

“NRKs podkaster vil fra 1.juni ikke lenger inneholde noe musikk. Det betyr at noen programmer som tidligere ble podkastet ikke lenger finnes her. Podkastene som du laster ned er nå enten fra programmer som ikke har musikk, eller så har all musikk blitt redigert bort. Det er avtalene NRK gjør med musikkrettighetshaverne som begrenser dette.”

I november 2008 inngikk NRK avtale med plateselskaper og rettighetshaverorganisasjoner som tillot podcast med inntil 70% musikk. Siden ble det redusert til 50%, og nå har tydeligvis denne avtalen falt bort. Det er særdeles synd, og vi risikerer at mange programmer nå ikke lenger vil være tilgjengelig i denne formen, eller at de bare vil være tilgjengelig i en strippet versjon.

Jeg vet ikke noe mer om saken enn det som står i den siterte medlingen.

Jeg synes at dette er en underlig avgjørelse. I følge Journalisten sier PFU blant annet:

“PFU påpeker at utvalget ikke kan ta stilling til opphavsretten og retten til eget bilde, noe som opptar klagerne.”

Det er for så vidt greit at PFU treffer sine avgjørelser ut fra hva de mener er god presseskikk og “Vær varsom-plakaten”. Men å se helt bort fra hva som er lovlig og ulovlig, slik at man kan komme til at ulovlig bruk av bilder er i samsvar med god presseskikk, det blir problematisk. Jeg utelukker ikke at det kan være i samsvar med god presseskikk å krenke andres rettigheter, men det må være i helt spesielle situasjoner. Man kan ikke gjøre det i enhver nyhetssak.

Når det er sagt kan det hende at billedbruken i dette tilfellet var lovlig.

Fotografen har rettigheter til sine bilder. Noen bilder vil ha vern som åndsverk. Bilder som det ikke ligger en tilstrekkelig skapende innsats bak vil være vernet som fotografisk bilde etter åvl § 43a. I Journalisten omtales bilde som et “privat feriebilde”, og det er sannsynligvis vernet som fotografisk bilde og ikke som fotografisk verk. Men i den aktuelle saken er det uten betydning om det regnes som det ene eller det annet.

Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt fotografi og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Grimstad Adressetidende har gjort begge deler. Utgangspunktet er at Grimstad Adressetidende må ha samtykke til å bruke bilder de finner på Facebook og andre steder, akkurat som jeg må ha samtykke om jeg skulle ønske å benytte bilder fra Grimstad Adressetidende og andre kilder. Det er de samme reglene som gjelder.

I visse situasjoner kan man benytte bilder uten at det er innhentet samtykke. Den relevante bestemmelsen i dette tilfellet er åvl § 23a. Dennes første ledd lyder:

“Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.”

Bestemmelsen gjelder også for fotografiske bilder. Dette følger av en henvisning fra åvl § 43a.

Det er et vilkår at bildet er offentliggjort. Etter åvl § 8 er et verk offentliggjort “når det med samtykke av opphavsmannen er gjort tilgjengelig for allmennheten”.

Går vi så til § 2, tredje ledd, er det gjort tilgjengelig for allmennheten når:

a)    eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten,
b)    eksemplar av verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler, eller
c)    verket fremføres offentlig.

Et av de vanskelige spørsmål i forbindelse med sosiale medier er når noe skal anses for å være offentliggjort. Når det er gjort tilgjengelig på en måte som gjør at alle som vil kan få tilgang, som typiske twitter-meldinger (man kan begrense tilgangen, men det ser jeg bort fra). Men på Facebook kan man begrense tilgangen. Det som bare er tilgjengelig for mine “venner” på Facebook er ikke nødvendigvis offentliggjort. Her vil man måtte foreta en konkret vurdering hvor man må se på hvor stor kretsen er, hvordan denne personen har valgt sine “venner”, osv.

Jeg kjenner ikke detaljene i den konkrete saken. Men i følge Journalisten hadde de to vært initiativtakere til en klagegruppe mot det lokale kabeltv-selskapet. Hvis dette har vært organisert som aksjoner flest, hvor FB-sidene er åpne for alle, da vil det etter min vurdering være offentliggjort. Jeg synes ikke at det kan være særlig tvilsomt.

At bildet er offentliggjort er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig kriterium. For at man skal kunne gjengi bildet må dette skje ved omtale av dagshending. At det er etablert en slik klagegruppe må være en dagshending, slik at bildet må kunne gjengis uten samtykke.

Utgangspunktet er at det må betales vederlag for slik bruk. Unntaket er hvis dagshendingen er knyttet til det verk som gjengis. Når det avdukes et nytt kongeportrett, et kunstverk blir stjålet, det skaper stor skandale, osv, da vil dette være dagshenginger knyttet til verket. Men en aksjonsgruppe er ingen dagshending knyttet til bildet av noen personer, så her vil nok fotografen kunne kreve vederlag.

Retten til eget bilde etter åvl § 45c er en personvernbestemmelse mer enn en rettighetsbestemmelse. Egentlig hører den ikke hjemme i åndsverkloven, men den ble med som en nisse på lasset da den gamle fotografiloven ble opphevet i 1995 og bestemmelsene fra denne innarbeidet i åndsverkloven.

Utgangspunktet er at et bilde som avbilder en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten avbildedes samtykke. Også her er det noen unntak, og dem som kan være aktuell i dette tilfelle vil være bokstav a, som sier at bildet kan gjengis når:

“avbildningen har aktuell og allmenn interesse”

Jeg har ikke sett de aktuelle bildene eller lest saken i Grimstad Adressetidende. Det er derfor ikke mulig å vurdere det konkrete tilfellet. Men det kan i alle falle argumenteres for at når en person omtales i en aktuell nyhetssak, da har også et bilde av denne personen “aktuell og allmenn interesse”, uten at jeg har sikre holdepunkter for å trekke noen konklusjon her.

Jeg mener at PFU må ta stilling til lovligheten av bl.a. billedbruk når dette er et tema i saken. Det er nok mange eksempler på at noe kan være i strid med god presseskikk selv om det er lovlig. Men det som er ulovlig bør i utgangspunktet ikke kunne anses som god presseskikk, selv om det kan tenkes unntak fra dette. Men ut fra det som er gjengitt i Journalisten synes det som om Grimstad Adressetidende ikke gjorde noe ulovlig i denne saken. Men de må betale et vanlig billedhonorar til fotografen.

Et lite PS:

Dette er et svar til en kommentar på Twitter fra @BeritRekve som spør:

“Kvifor kan ikkje avisene ta seg tid til å spørja + ev. betala for å bruka bilete. Kva gjer dei om eg rappar frå dei?”

Jeg er helt enig i at avisene bør spørre og selvfølgelig betale. Men man har altså en viss rett til å bruke bilder uten å spørre, men mot betaling. Reglene er ikke helt de samme for aviser m.m. som for andre. For det første heter det i § 23a at “offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting”. Nettaviser vil være aviser. Men min blogg eller Facebook vil nok ikke være det. Bakgrunnen er at bestemmelsen er ment å kunne sikre nyhetsdekning, og man har med det som var typiske nyhetsmedier da bestemmelsen ble utformet.

For det annet er det et unntak (fra unntaket) som sier:

“Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting.”

Aviser m.m. kan ikke rappe bilder fra hverandre, selv om det er ved omtale av dagshending.

Det er noen regler som tillater bruk av bilder i andre sammenhenger, men da henviser jeg bare til min innføringsartikkel.

Mange har fått erfare at det er slanger i paradiset, enten man angrer offentlig mens serien går (med solid dekning av en tabloidavis som prøver å innbille sine lesere at den er en seriøs kultur– og debattavis), ikke liker å se seg selv dumme set ut, eller man angrer etterpå og vil ha strøket det man gjorde da man var ung og dum (med nye tabloidoppslag om hvor dum man var da man var ung).

Jeg har fått tilgang til den kontrakt som deltakerne i årets serie av Paradise Hotel må skrive under på. Jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg forteller at jeg fikk den fra NRK, som ønsket kommentarer til avtalen. I den vrimler det av giftige slanger.

Deltakerne forplikter seg til å være tilgjengelig i opptaksperioden, i inntil 60 dager. Det er selvfølgelig greit nok. De får dekket reise og opphold ved dette paradisiske hotellet — som etter det jeg forstår ligger i Mexico. Det skulle bare mangle. Ut over dette får deltakerne ingen ting, bortsett fra den blandede fornøyelsen det er å bli eksponert i et program som dette.

Kontrakten inneholder en ganske streng bestemmelse om taushetsplikt. Poenget med slike programmer er at seerne skal være spent på hvordan det går og derfor se neste episode. På dette punktet er det ikke noen forskjell mellom realityprogrammer og serier som f.eks. “Himmelblå”. Hvis noen røper slutten punkterer man hele serien. Men taushetsplikten gjelder ikke bare det som skjer i serien, den gjelder også innholdet i den avtalen jeg nå kommenterer. Produsent Arne Thoresen i Mastiff sier riktignok til NRK at hvis “deltakerne ønsker å snakke om kontrakten, kan de gjerne gjøre det”. Men kontrakten sier noe annet.

Deltakerne forplikter seg til å la seg filme og intervjue under hele innspillingsperioden og til at opptakene uten begrensninger kan gjøres tilgjengelig for allmennheten. De sies uttrykkelig at dette også omfatter “forhold av privat eller følsom karakter”, og at denne retten også omfatter, uten begrensninger, “deltagerens forhold til de andre deltagerne”. Jeg antar at dette er en omskriving av at de kan filme og sende at man har sex med andre deltakere — det er tross alt det som er hovedhensikten med serien. Kjendispressen følger selvføgelig opp med viktige nyhetssaker Årets første “Paradise Hotel” samleie.

Produsenten kan i praksis endre alt under prosjektets gang, også sende folk hjem.

En av de mer spesielle bestemmelsene i kontrakten gjelder “straff”. I pkt 2d heter det:

“Deltageren er innforstått med at det kan gis bøter/straff for brudd på de regler, anvisninger og forskrifter som Mastiff/TV3 har bestemt. Disse regler, herunder størrelsen på boten/straffen, kan endres av Mastiff/TV3, såfremt Mastiff/TV3 ønsker det. Deltageren vil i så fall bli orientert.”

Altså: Deltakerne må akseptere at de kan bli ilagt straff i form av bøter, og at produsenten kan endre reglene etter eget forgodtbefinnende. Det er ikke småsummer det dreier seg om her. Jeg skal komme tilbake til “bøtene”. Men beløpene er stort sett stipulert til 25.000 kr, i noen tilfeller 100.000 kr. Dette er vilkår som Mastiff/TV3 tar inn i en avtale med 19-åringer som ikke får noen godtgjørelse for å stille seg til disposisjon for Mastiff/TV3.

I den perioden som programmet sendes, etter at innspillingene er ferdige, forplikter deltakerne seg til å delta i promotering av programmet. Det er spesifisert et minmum, som er:

“* To pressemøter ved fysisk fremmøte.
* Åtte intervjuer med trykte og/eller elektroniske medier ved fysisk fremmøte.
* Åtte telefonintervjuer med trykte og/eller elektroniske medier.
* Fem fotosessions.
*Chatte og vlogge minst fire ganger à hver to timers varighet på www.tv3.no.”

Videre heter det i pkt 3d:

“TV3 planlegger i Sendeperioden å avholde en rekke Paradise Hotel-fester rundt omkring i Norge. Deltageren forplikter seg til å delta på minimum fem fester arrangert av TV3 i tilknytning til programmet. Deltagelse på festene skal skje etter TV3’s retningslinjer.”

I pkt 3e møter vi bøtene for første gang. Denne lyder:

“Overtredelse av Deltagerkontraktens pkt. 3, samt ovennevnte [det siste gir ikke mening] anses for vesentlig mislighold, og Deltageren vil i så måte motta [jeg antar at de mener at deltakeren skal betale] en standard bot à NOK 25 000.00 for hver gang Deltageren ikke medvirker. Betaling av en slik bot opphever ikke Deltagerens forpliktelse iht pk. 3.”

Hvis vi nå tenker oss at en av deltakerne synes at deltakelsen i serien har vært en forferdelig opplevelse og nekter å stille på disse aktivitetene, da nekter vedkommende å stille på 32 aktiviteter. Tar man kontrakten på ordet vil deltakeren da ha gjort seg fortjent til 32 bøter à 25.000 NOK, altså til sammen 800.000 NOK. Nekter man å delta på de fem festene koster det 125.000 NOK. Og etter den siste setningen i pkt 3e kan Mastiff/TV3 bare fortsette å kreve at man stiller inntil minimumsforpliktelsen er oppfylt — med ytterligere 25.000 NOK i “bot” for hver gang man eventuelt sier nei til dette.

I norsk erstatningsrett er utgangspunktet at en erstatning skal dekke det økonomiske tap som den annen part er påført. I noen tilfeller kan man også få “oppreisning”, som er en form for erstatning for ikke-økonomisk skade. Men oppreisning gis ikke så ofte, og beløpene er relativt små. Det er ikke helt uvanlig at det i kontrakter avtales dagbøter eller konvensjonalbøter. I praksis er dette en forhåndsstipulert normaltapserstatning. Det betales f.eks. et fastsatt beløp pr dag leveransen er forsinket, og partene slipper å dokumentere økonomisk tap, diskutere beløpets størrelse, osv. Slike “bøter” er ikke ment å være straff, selv om de også kan ha et visst preg av straff for å gi oppfyllelsespress.

I kontrakten for deltakelse i Paradise Hotel er “bøtene” ment å skulle være straff, og pengene skal tilfalle produksjonsselskapet. For etter kontraktens pkt 3f kan Mastiff/TV3 kreve erstatning for økonomisk tap i tillegg til bøtene.

Til Dagsrevyen 6.05.2010 uttalte Arne Thoresen fra Mastiff at man aldri ville håndheve disse “bøtene”. Det overrasker ikke, for produsentene hadde nok vært sjanseløse om dette skulle bli prøvet for en domstol. Men hvis de ikke vil håndheve dem, hvorfor tar de dem da inn i kontrakten? Det er vanskelig å se annen grunn enn at de vil skremme deltakerne ved å true med slike bøter. En 19-åring tør neppe avfeie slike bøter.

Deltakerne gir fra seg alle rettigheter de måtte ha hatt til sine deltakelse i Paradise Hotel. Mastiff/TV3 kan bruke deltakerens navn og personlige opplysninger, og selvfølgelig alle opptak. Retten er ikke bare knyttet til selve serien. Materialet kan utnyttes på alle tenkelige og utenkelige måter. Skulle produsentene på et eller annet tidspunkt ønske å lage en “Worst of Paradise Hotel” med scener som ble utelatt fra programmet kan de gjøre det. De kan, fortsatt i henhold til kontrakten, gjøre dette uten tidsbegrensning. Så skulle TV3 trenge penger etter at det ikke lenger er noen interesse for nye Paradise Hotel-programmer, kan de lage en slik “Worst of” – gjerne flere år etter at programmet ble sendt og deltakerne endelig kunne se at folk hadde glemt deres deltakelse i programmet.

Mastiff/TV3 har også sikret seg retten til å utnytte deltakerne til markedsføring av andre produkter.

Fortsatt har deltakerne ikke noe krav på betaling.

Et punkt i avtalen som sikkert er vanskelige å svelge for noen av deltakerne er at de ikke kan gå med klær eller andre gjenstander med synlige broderte eller påtrykte varemerker. Altså ingen merkeklær. Alle klær m.m. som deltakerne ønsker å benytte i produksjonsperioden skal godkjennes av Mastiff. Det er nok noen sponsorer som deltakterne må logre for.

Kontrakten inneholder også en karantenebestemmelse. Kontrakten pkt 9a lyder:

“Under Deltagerens medvirkning i Prosjektet, samt i ett år etter Sendeperioden er slutt, forplikter Deltageren seg til ikke å medvirke i TV-produksjoner som produseres for andre TV-kanaler, dersom programmet kan ses i Norge og det på forhånd ikke er innhentet tillatelse fra TV3s programavdeling.”

Dette må være det aller viktigste for TV3. For mens brudd på andre deler av kontrakten, også taushetsplikten om serien, straffes med “bøter” på 25.000 kr, er boten for å medvirke i andre TV-programmer satt til 100.000 kr.

TV3/Mastiff betinger seg også for en periode på seks måneder etter at siste program er sendt første gang, førsterett til å forhandle med deltakeren om hvilken som helst form for kommersiell utnyttelse som grunner seg i den kjendisstatus som man oppnår gjennom sin medvirkning i prosjektet. Det gjelder bl.a. utgivelse av bøker, foredrag og annet. De blir sikkertblant høstens bestselgere: “Det jeg husker fra mine uker på Paradise Hotel”, “Hvordan ha sex på TV” og andre spennende bøker fra Paradise Hotel. Det er sikkert også et stor marke for foredragsholdere som er“Kjent fra Paradise Hotel!”. Her kommer nok pengene til å strømme inn, for markedet skriker etter flere tomheter fra E og F-kjendiser.

TV3 og Mastiff har på sin side sikret seg ved at deltakerne ikke kan reise noen krav ut over det som er dekket gjennom en (uspesifisert) resieforsikring som Mastiff har tegnet.

Avtaleloven § 36 sier at urimelige avtaler kan settes til side. Bestemmelsens to første ledd lyder:

En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.

Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Dette er en avtale inngått mellom en profesjonell, kommersiell aktør og ungdommer på 19 år. Ungdommene er ubetalte deltaker i en TV-produksjon, de risikerer store “bøter” i tillegg til erstatning og binder seg uten vederlag for en periode på 6 md til et år. Produksjonsselskapet kan på sin side endre eller kansellere etter eget skjønn og har fraskrevet seg alt ansvar ut over det som dekkes av en reiseforsikring.

Denne avtalen ville ha mindre sjanser om den ble prøvet for en domstol enn en snøball vil ha på et sted hvor det sies å være langt varmere enn på Paradise Hotel. Men ett er i alle fall positivt med slike avtaler: Den gir oss som underviser i bl.a. kontraktsrett et eksempel på hvor vanvittige avtaler som inngås. Som så ofte overgår virkeligheten fantasien. Om jeg skulle ha konstruert et eksempel ville jeg neppe ha klart å dra det så langt. Og skulle jeg ha gjort det ville nok studentene ha ment at det hadde vært fullstendig urealistisk.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk– og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

For meg er det uklart hva som skal være poenget med en slik plakat. Den presenteres slik:

“Dette er råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap.”

Thomas Moen forsøker å gape over mye — for mye etter min vurdering. Leserne trenger ikke noen slik plakat, i alle fall ikke mer enn en jeg trenger en slik plakat som avisleser. Og det er uansett ikke den samme plakaten som bloggerne eventuelt trenger. Annonsører er kommersielle aktører. De har å holde seg til generell markedsføringsregulering, først og fremst markedsføringsloven. Vi står tilbake med bloggerene. Hvis noen trenger en slik plakat må det være dem.

Den er avgrenset til blogger med kommersielle budskap. Nå sier ikke plakaten hva som menes med kommersielle budskap. Er det blogger som drives med det mål at man skal tjene penger på virksomheten? Jeg har annonser på min blogg. Det gir litt lommepenger. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å tjene penger på dette, men det er nå ikke det som er målet. Det bør ikke vanskelig å se hva som er annonser og hva som er “redaksjonelt stoff”.

Noen er Google-annonser. De har jeg ikke noen kontroll over. Google plukker automatisk ut annonser som på en eller annen måte skal passe med innholdet. Helt godt treffer de kanskje ikke. Jeg opplevd at det har dukket opp annonse for Fremskrittspartiet på mine nettsider, og det er en reklame jeg aldri ville ha valgt selv. Ellers er det kun annonser for leverandører som jeg selv har benyttet og har gode erfaringer med. Når jeg omtaler produkter som leveres fra noen av dem jeg har avtale med, f.eks. en bok, så lenker til et sted man kan kjøpe boken og som jeg har avtale med. Det kan f.eks. være Amazon UK eller Bokkilden. Annonsene betales ved at jeg får betalt pr klikk eller som provisjon av kjøp som noen foretar etter å ha klikket på annonsene. Jeg har fått noen ganske få gitar-DVDer som jeg konkret har bedt om fordi jeg har ønsket å skrive om dem.

Jeg regner ikke min blogg eller mine nettsider generelt for å ha kommersielt budskap. Men “Bloggplakaten” gir ingen veiledning i dette ganske grunnleggende spørsmålet.

Hvis en blogg har “kommersielt budskap” kan grensen mot å drive næringsvirksomhet bli ganske uklar. Er det næringsvirksomhet vil markedsføringsføringsloven gjelde.

Innholdet i plakaten er ganske intetsigende. Dette er “første bud”:

1. har rett til å skrive om hva du vil, så lenge du følger norsk lov

Hvis målgruppen er rosa fjortisblogger er det kanskje greit å si dette. Men særlig opplysende er det ikke. Hvis man ikke har skjønt såpass at dette bare er intetsigende selvfølgeligheter, da har man ingen peiling på hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt etter norsk lov. Vil man ha reell veiledning må man gå andre steder.

2. har et ansvar for å være ærlig og troverdig

Hva i all verden er det han prøver å si her, og hva bygger han det på? Man kan man være ærlig uten å være troverdig, og man kan være troverdig uten å være ærlig. Gode forfattere skriver troverdig, men slett ikke ærlig — i den forstand at det de skriver i hovedsak ikke er sant. Må det man skriver være sant? Det kommer vel an på hva man skriver om. Jeg synes ikke det ville være spesielt problematisk om noen skaper en helt fiktiv bloggpersonlighet hvor man skriver noen av sine drømmer. Folk følger fiktive personer i TV-serier, så hvorfor ikke på blogger? Betyr det noe om den fantastisk sepnnende jenta eller kjekke gutten som man følger på bloggen egentlig er en nerd som lever ut sine drømmer? Det finnes sikkert en del slike fiktive bloggpersoner der ute. Hvis figuren ikke misbrukes er det helt greit for meg.

3. bør ikke selge meningene dine, og bør omtale produkter på en ærlig måte

Dette er vel greit nok, i alle fall bør det fremgå når man selger sine meninger (og altså driver med reklame). Men hva er ærlig produktomtale?

4. kan ha stor påvirkningskraft, særlig mot unge lesere – Ha alltid dette i tankene!

Jeg tror ikke min blogg har særlig stor påvirkningskraft overfor unge lesere. Sannsynligvis har heller ikke Eirik Newth så veldig stor påvirkningskraft der. Men noen leser forhåpentligvis det jeg skriver. Fagkunnskap og gode argumenter kan påvirke. Når jeg kjøper et lesebrett vil nok det Eirik har skrevet på sin blogg påvirke mitt valg (jeg ventet med spenning på iPad, men ble skuffet, så jeg har ennå ikke kjøpt noe lesebrett). Kanskje støtter han seg til noe av det jeg skriver om f.eks. opphavsrett. Det kan vel også hende at han som jeg finner mye av interesse i det som Jon Wessel Aas skriver på sin blogg. Jeg har synes også det Cecilie Staude skriver om bloggplakaten kan være verdt å lese. Jeg kunne ha nevnt mange fler.

Jeg påvirkes nok også av vinblogger, matblogger, reiseblogger, musikkblogger og blogger om annet som interesserer meg. Akkurat som jeg påvirkes av bøker, tidsskrifter og aviser. Mye av dette leser jeg faktisk for at mine valg skal være bedre funderte, altså for å bli påvirket av dem. Jeg velger selvfølgelig det jeg leser med omhu og holder meg til blogger skrevet av folk som har innsikt i det de skriver om og som kan skrive. Thomas Moen har åpenbart hatt en bestemt type blogger i tankene. Verken Eirik Newth, Jon Wessel Aas eller jeg, eller de andre bloggene jeg leser, passer inn i dette. Og dermed er vi tilbake ved spørsmålet: Hvem er egentlig denne plakaten ment for? Har Thomas Moen bare tenkt på det ganske snevre bloggmarkedet han selv leverer tjenester til, og trodd at det er alt?

5. bør henvise når du omtaler merkevarer eller mennesker og oppgi kilder

Hva er egentlig en merkevare? Alt med et merke synes å være merkevarer, i alle fall slik dette begrepet brukes i reklame. Hva er en henvisning? Hvis jeg skulle omtale min Brook Taw 010 gitar (en gitar bygget hos en liten produsent i England, som jeg er meget godt fornøyd med), er dette henvisning nok? Eller mener Thomas Moen at jeg skal lenke til produsenten? Jeg lenker gjerne til produsenten som en slags service overfor lesere. Men har jeg noen form for plikt til å gjøre det? Ikke som jeg kan se.

Det samme gjelder personer. Hvis jeg omtaler Trond Giske, noe jeg har gjort en og annen gang på min blogg, hva menes med at jeg bør henvise?

At kilder skal oppgis når man påberoper seg opplysninger fra disse kildene, er ganske åpenbart. Men når jeg synser i vei, slik jeg f.eks. har gjort om Eple-religionen og dens menighet, da trengs vel ingen kilder? Jeg synes at en svakhet i noe av det Thomas Moen skriver er at han i alt for liten grad underbygger det han skriver. Trenger jeg veiledning på dette punktet vil jeg derfor ikke søke den hos Thomas Moen. Nok en gang: Denne plakaten gir ingen veiledning.

6. bør opplyse når du har mottatt godtgjørelser eller har mottatt produkter for å skrive om disse

Man bør vel ikke ta imot godtgjørelse for å skrive om produkter. Men den som anmelder en bok eller et musikkalbum behøver ikke fortelle at vedkommende ikke har betalt for det som det skrives om.

7. bør ivareta din integritet slik at din troverdighet ikke svekkes

Hva i all verden menes med dette, ut over at man ikke skal selge sin stemme? For meg er dette helt intetsigende.

Generelt vil jeg si at bloggplakaten er ganske intetsigende og gir lite ut over de rene selvfølgeligheter. Det er et forsøk fra en amatør uten den innsikt og kunnskap som kreves for å kunne gjøre dette på en ordentlig måte, og uten tilstrekkelig selvinnsikt til å se sin egen begrensning. Hvis man først skal gjøre noe som dette holder det ikke å skrive noen ganske nærsynte og ikke spesielt gjennomtenkte selvfølgeligheter.

Så langt om innholdet i bloggplakaten.

Den som driver bloggtjenester, som opptrer som agent for bloggere og formidler av reklame til disse kan selvfølgelig gi råd til sine kunder 0m hva de bør og ikke bør gjøre. Men å gå derfra til å lage en slags generell “bloggplakat” er et drøyt stykke. Og jeg synes ærlig talt at om noen skal gjøre det, så bør det ikke være en som har så mange og uklare roller i dette markedet som Thomas Moen. Da smaker det av det som gjerne kalles “grønnvasking” når kommersielle aktører forsøker å fremstå som miljøvennlige.

Thomas Moen sier blant annet at han har snakket med Forbrukerombudet. Jeg har også snakket med Forbrukerombudet. Jeg har nok oppfattet deres syn som et litt annet enn det man kan få inntrykk av gjennom det Thomas Moen sier. Forbrukerombudet klarer utmerket godt å formulere sine standpunkter selv, men som forvaltningsorgan kan ikke de synse og mene helt fritt, slik Thomas Moen og jeg kan gjøre. Derfor skal ikke jeg si noe om hva jeg tror FO mener, ut over at det å ha snakket med FO ikke nødvendigvis betyr at FO stiller seg bak eller er en samarbeidspartner i dette prosjektet. Måten Thomas Moen henviser til bl.a. Forbrukerombudet og Per Edgar Kokkvold på i sin omtale av bloggplakaten, bl.a. i dette intervjuet, er for meg klare eksempler på hvordan man ikke bør henvise. Han kommer med utydelige utsagn og antydninger som kan forlede folk til å tro at disse er noen som samarbeider om dette prosjektet. Dette er ikke ærlig kommunikasjon. Nok en gang: Hvis jeg skulle trenge råd om hvordan man refererer og henviser til andre, da vil jeg ikke søke slike råt hos Thomas Moen.

Trenger vi noe slikt som en bloggplakat?

Blogger er i stor grad amatørenes arena. Selv om min tillit til redaktører journalister ikke alltid er så stor, så får man regne med at de kjenner det medium de arbeider i. En viss veiledning i “god bloggskikk” er ikke så dumt. Det er positivt om de som tilbyr tjenester for folk som vil lage blogger gir en veiledning i litt mer enn det tekniske. Men man skal ikke ha illusjoner om at man gjør noe mer enn dette.

Man aner at “Bloggplakaten” er inspirert av pressens “Vær varsom-plakat”. Pressen, i alle fall store deler av den, er organisert. “Vær varsom plakaten” er organisasjonens presseetiske regler, og Pressens faglige utvalg er organisasjonens selvjustis. Denne form for selvregulering og selvdømme krever organisering og tilslutning. Bloggsfæren er totalt uorganisert. Bloggplakaten kan i beste fall bli en papirtiger, sannsynligvis blir det ikke engang en papirkatt.

Opplæring og veiledning er positivt. Men jeg er skeptisk til reguleringsinitiativer som dette. At en organisasjon har regler som medlemmer må følge er greit nok. Men jeg er skeptisk til alle som vil innskrenke ytringsfriheten gjennom ulike etiske regler. For meg er det slik at det som er tillatt, det er tillatt. At det ikke alltid er klokt å utnytte sin rett til det ytterste, er noe annet. Derfor er debatt om dette viktig. Men jeg vil ikke ha et selvoppnevnt presteskap som skal lage regler som andre skal følge.

Jeg er også skeptisk til at de som leverer bloggtjenester eller andre nettjenester går for langt i å regulere dette gjennom avtaler. Vi så et eksempel på hvor galt dette kan gå da Imbera sensurerte nettsidene til Human Rights Services i forrige runde av karikaturdebatten.

Ryktene begynte å gå tidlig. Egentlig hadde de startet allerede før forrige lanseringsjippo. Men de eplene som den gang ble tilbudt var ikke fristende nok, så man ventet på nye epler. Vi kunne for en tid tilbake lese at Apple hadde reservert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spekulasjonene og forventningene. Aviser ryddet egne epletorg for å fortelle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukritisk store deler av pressen hyller det nye eplet. Det er noen kritiske røster, men ikke særlig mange. Selv hadde jeg også forventninger til det nye eplet, men ble skuffet over det som ble presentert. Jeg kommer nok til å holde meg til annen frukt inntil videre.

Pressen har veldig lite å være stolt av i denne saken. Det er heldigvis ikke ofte man ser at et samlet pressekorps til de grader lar seg bruke av et stort internasjonalt selskap som skal lansere et nytt produkt. Enhver kritisk sans og refleksjon var blåst bort. Kanskje var tidspunktet særdeles velvalgt fra eplegartneren. De traff kanskje et pressekorps i julegaveabstinens som bare lengtet etter flere pakker og mer godteri. Pressen må ha sponset epleprodusenten med milliarder i gratis reklame. Og det for epler som ikke en gang inneholder vitaminer.

Det gikk dårlig med slangen i paradiset etter at han fristet med epler.  Dette var Herrens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være forbannet
framfor alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansiktet
skal du ete ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden;”

Det må være skremmende perspektiver for pressen: Å risikere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Jeg er blant de mange lesere som har forlatt Dagbladet. En gang i tiden kjøpte jeg Dagbladet hver dag. Denne vanen kom jeg ut av da Dagbladet gikk over til tabloid. Innholdet var tabloidisert lenge før den tok de formatmessige konsekvenser av dette. Formatendringen var det støtet som skulle til for at jeg klarte å bryte den gamle vanen.

Lenge kjøpte jeg Dagbladet i helgene. Nå gjør jeg ikke det heller. Med Aftenposten, Dagsavisen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv i tillegg til internett, radio og TV,  har jeg mer helgeavis en jeg rekker å komme meg gjennom. Skulle jeg valgt en avis til ville det ha blitt Klassekampen eller en utenlandsk avis. Når jeg en sjelden gang leser Dagbladet (eller VG) i helgen gir det stort sett en bekreftelse på at det er aviser jeg ikke har behov for.

For omtrent to år siden (8. desember 2007) skrev jeg kommentaren “Dumme, fordummende Dagbladet”. Det var etter et av de sedvanlige oppslagene om at Dagbladet var i krise. Anne Aasheim proklamerte at avisen hadde skiftet kurs og at den fordummende “Du-journalistikken” var blitt borte.

Samtidig som Anne Aasheim proklamerte at Dagbladet hadde skiftet kurs, var hovedoppslaget at en eller annen Idol-deltaker ikke hadde gått videre. Den avisen som angivelig skulle ha gått bort fra den fordummende “Du-journalistikken” tok det åpenbart for gitt at alle var så inne i Idol at det var nok å oppgi fornavn, uten å fortelle oss som ikke bryr oss om Idol at dette var en Idol-deltaker.  Så overskriften var “Åste får ikke være med videre”.

Annet interessant nytt fra seriøse Dagbladet den gangen var et oppslag om sangen til en annen Idol-deltaker, en eller annen Kim Rune, hvor det het: “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”. Ellers fikk vi vite at “Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing” og at “Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler”.

Det er ikke for å lese slikt som dette at jeg eventuelt kjøper noe som selv påstår å være en seriøs kulturavis.  Jeg synes heller ikke at en avis som påstår at den vil være en seriøs kulturavis bør holde seg med nettstedet kjendis.no. Den slags kan man overlate til “Se og Hør” og “Her og Nå”.

Dagbladet har vært gjennom mange nedskjæringsrunder. Under en av de tidligere nedskjæringsrundene, jeg husker ikke hvilken, kunne en av de som da var blant Dagbladets profilerte skribenter fortelle meg at han hadde fått tilbud om sluttpakke. Alternativet var å gå over til det han kalte “Idol-redaksjonen”, som tydligvis var internnavnet på kulturredaksjonen. Han valgte sluttpakke.

Nå skal Dagbladet legge ned fotoavdelingen og de skal kutte 50 stillinger. De er åpenbart inne i en nedadgående dødsspiral. Med stadig mindre ressurser til å lage et produkt som selger mindre og mindre kan det bare gå en vei. Når produktet blir enda dårligere fordi man mangler ressurser vil enda færre kjøpe det, osv.

I dag er Morgenbladet og Klassekampen sammen med Aftenposten de viktigste kulturavisene (kanskje sammen med de større regionavisene). Aftenposten er den ledende debattavisen og Dagens Næringsliv er best på gravende journalistikk. Jeg leser ikke lenger VG veldig ofte, men mitt inntrykke er at de fortsatt har en sterk politisk redaksjon. Hvem som er best på Idol– og kjendisjournalistikk interesserer meg ikke. Dagbladet taper på alle fronter.

På det tidspunkt jeg skriver dette har Dagbladet følgende seriøse kultursaker på topp i nettutgaven:

• Koss bekrefter Kaggestad-konflikt
• En offentlig henrettelse (Knausgårds romanfigurer snakker ut)
• Sportsdirektør slo ned Portugal-spiss
• Hadde grått og lagt opp om Alsgaard slo meg
• Her danser de til Madcon i «CSI»
• Kaggestad trekker seg etter Koss-krangel

Resten domineres av ganske uvesentlige sportsnyheter med kjendisvinkling. Ikke noe av dette får meg tilbake som Dagbladet-leser.

Det blir trist den dagen Dagbladet dør. Men det er nok bare nostalgi. Jeg vil vel egentlig ikke savne avisen — for jeg leser den ikke likevel.

I 2008 ble det vedtatt en Lov om redaksjonell fridom i media.  Innstillingen i Stortinget, Innst. O. nr. 36 (2007–2008), var enstemming om det meste. Kun saksorfører, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behandlet i Odelstinget. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det følger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjelder for kringkastingsforetak. I § 4 annet ledd heter det:

Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål,

At “lov og orden” partiet FrP har et svært så fleksibelt forhold til lovgivning de selv ikke liker (som skattelovgivning), er ikke noe nytt. Ei heller at det er et prinsippløst parti som gir blaffen i såvel tidligere vedtak som eget program hvis de finner det opportunt. Det burde derfor ikke overraske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knudsen opp Norsktoppen i Stortingets spørretime. NRK hadde besluttet å ta programmet av sendeplanen. Knudsen stilte dette svaret til daværende kulturminister Trond Giske:

“Vil statsråden gripe inn og sikre NRKs overgrep mot trofaste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debatten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kulturministerens eller Stortingets ansvar å gå inn og bestemme enkeltprogrammer på NRK. Tvert imot, det er faktisk slik at vi har fremmet et lovforslag som sikrer redaktørene friheten til å bestemme slike ting, uavhengig av eierne.”

Han siterte også fra budsjettinnstillingen for 2008:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning at kultur er et begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som enkeltmennesker tillegger høy egenverdi. Disse medlemmer vil påpeke at det som er god kultur for en, slett ikke trenger å være god kultur for en annen. Av den grunn mener disse medlemmer at kulturen i utgangspunktet skal være fri og uavhengig av politisk styring, og at den må være basert på frivillighet og personlig engasjement. Disse medlemmer er av den oppfatning at politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens vesen og fremmer ensretting. Man har sett eksempler på dette i andre land, blant annet i kommunisttiden i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debatten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi politikere også har klare meninger om hvilke programmer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå nedlagt. Jeg kan jo ha mine meninger om det, men som kulturminister eller politiker kommer jeg ikke til å engasjere meg i de formelle systemene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Giskes avslutningsinnlegg fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973
Et program som ganske raskt ble en suksess
Norsk musikk slet i en hard virkelighet
Et program med sjel gav den en mulighet
Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk — de heter redaktører
Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri
Programpålegg blir svært betenkelig
Våre føringer skal være generelle
Bred detaljstyring er ei det ideelle
Norsktoppen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kulturpolitisk talsmann, Ib Thomsen, skal vise at også han er en prinsippløs småtingsrepresentant.  Nå i 2010 var det først “Drømmehagen” som skulle opp i Stortinget. NRK hadde tatt seg den uforskammede frihet å flytte programmet til en annen kanal og en annen sendetid. Heldigvis vil kulturministeren heller ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thomsen,  nå alliert med partileder Siv Jensen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjøpes inn under statlige innkjøpsordninger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og krever at Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland må nulles fra innkjøpsordningen. Det de i realiteten sier at bøker med et (mulig) politisk innhold som FrP ikke liker ikke må kjøpes inn. Når det gjelder innkjøpsordningen henviser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda reagert etter å ha lest boken kunne man kanskje ha trodd at Anniken Huitfeldt har et litterært talent. Det er ikke mange forunt å få sine bøker tatt opp i Stortinget (kommer dette til Stortinget må det bli settestatsråd for det spørsmålet) som eksempel på hvor forferdelige ting som får statsstøtte. I farten kommer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talentløs rimsmed klarer å erte folk grundig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

“Norge rundt” har siden starten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2″ som kjenningsmelodi. Av en eller annen grunn valgte man en ekkel, syntetisk versjon. Nå har man pusset opp kjenningsmelodien. Den har blitt “vampifisert” med fløyte (syntetisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folkemusikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men dette er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den brukes som kjenningsmelodi i et program som heter Norge rundt. Er det i noen sammenheng det er meningsløst å få musikken til å klinge irsk, så er det her.

NRK Sport har skiftet kjenningsmelodi for sine sportssendinger i vintersesongen. Jokke og Valentinernes “Her kommer vintern” har forsvunnet. Den var en helt utmerket kjenning, selv om de kuttet før sangen kom til “endelig fred å få”. Nå har de i stedet valgt et utdrag av Snøfnuggene fra Tchaikovskijs “Nøtteknekkeren”. Det er også i utgangspunktet et godt valg. Men hvorfor må TV-sportsidioter lage en forferdelig dunk-dunk versjon av denne melodien?

Tåler ikke NRK TV musikk uten at den ødelegges?

Wikipedia er utmerket til sitt bruk. Men jeg ønsker også et kvalitetssikret innhold på nettet. Jeg er også litt spent på hvor lenge dugnadsånden holder. Fra andre prosjekter ser man at entusiasmen har en tendens til å avta når det blir “business as usual” og ikke lenger er nytt og spennende — i alle fall så lenge man ikke gjør noe som en selv har direkte nytte av.

For tiden arbeider jeg med en fullstendig gjennomgang og revisjon av min “Opphavsrett — en introduksjon”. Jeg bruker som et illustrsjonseksempel Sigrid Undsets verk Kristin Lavrandatter. På nett vil man gjerne lenke til utfyllende informasjon, og jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle lenke til Store norske i stedet for til Wikipedia.

For meg ble det en liten anskuelsesundervisning i ulikheter på det bokbaserte og det nettbaserte, og viser at Store norske har en lang vei å gå om de skal klare å hevde seg på nettet. Det første jeg merket meg var at Store norske ikke kom opp på første side da jeg googlet Kristin Lavransdatter. Det gjorde selvfølgelig Wikipedia.

Artikkelen i Store norske er kvalitetssikret. Men den er kort, tørr og leksikalsk. Et tradisjonelt konversasjonsleksikon skulle inneholde litt om alt. Selv om papirutgaven av Store norske kom i 16 tykke bind, blir det ikke plass til mye om hvert tema. Det er neppe mange, om noen som ønsker at oppslagsartikkelen om akkurat det de måtte være interessert i skal være så kort og så knapp i formen. Men de færrest ville kjøpe et leksikon i 150 bind, og da måtte det bli som det ble. Den leksikalske formen er først og fremst er resultat av plassmangel i papirleksikon.

Artikkelen er preget av å være skrevet for papirutgaven. Den inneholder ingen lenker til annet stoff om dette. Det er ikke en gang en lenke til artikkelen om Sigrid Undset, eller for den saks skyld til Liv Ullmanns film basert på romanen. Den har en liste over anbefalt litteratur. Her listes tre bøker, den nyeste fra 1997.

På nettet har man ikke mangel på plass og kan skrive litt mer om hvert enkelt tema. Og man kan ikke minst gjøre innholdet mer dynamisk med lenker m.m. Kort sagt gir omtalen i Wikipedia mye mer.

Store norske er kvalitetssikret. Men hva betyr egentlig det? (Ikke noe galt om de som skriver i Store norske her, jeg har selv skrevet flere artikler i verket.) Når jeg skriver om juridiske emner, da går jeg selvfølgelig ikke til Wikipedia. Men jeg går heller ikke til SNL. Det er mitt fag og jeg går til primærkilder og den ordentlige faglitteraturen. Men nevner jeg en bok som et litt tilfeldig valgt eksempel på et verk som finnes i flere versjoner (roman, film, sceneversjon m.m.), da er Wikipedia godt nok for formålet. På samme måte antar jeg at litteraturvitere ikke går til Wikipedia når de skal skrive om Kristin Lavransdatter, men kanskje går de dit for litt informasjon om et rettslig spørsmål som ikke er sentralt i deres fremstilling.

Dette er bare ett eksempel. Kanskje var jeg uheldig. Men det ble for meg en illustrasjon på at Store norske må satse veldig mye om det skal klare seg på nett. De fleste, kanskje alle (og helt sikkert mine egne) artikler må skrives om for å tilpasses nettformatet. De må frigjøres fra formatbegrensningen og innholdet må gjøres mye rikere. Hvis dette skal gjøres og man skal opprettholde kvalitetssikring som består i at disse skrives eller gjennomgås av fagfolk mot betaling, da blir det en kjempeinvestering. Det er en investering jeg tviler på at noen er villige til å ta.

Man må også spørre om de tradisjonelle konversasjonsleksika er dinoraurer som har hatt sin tid. Tidligere kunne diskusjoner rundt middagsbordet avsluttes ved at man hentet fram leksikonet. Man fikk hjelp til skoleoppgaver, til løsing av kryssord og quiz, osv. Nå er nettet så mye mer effektivt, enten man ønsker korte definisjoner eller mer omfattende artikler skrevet av fagfolk. Selv om det gjør litt vondt å si det, så tror jeg Store norske leksikon tilhører historien. Nye millioner vil være å bære havre til om ikke en død, så i alle fall en døende hest.

Det ble lenke til Wikipedia i det jeg skriver. Og jeg tviler på at jeg vil bruke tid på å lete i Store norske neste gang jeg skal ha en tilsvarende referanse.

Jeg håper og tror at det aller meste av både pensumlitteratur og annen litteratur vil være tilgjengelig som e-bøker. I løpet av ti år vil man sikkert også ha lært seg å utnytte mediet på en mer kreativ måte enn bare ved å overføre fra papir til elektronikk (dynamisk innhold som til enhver tid er oppdatert, lenker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skeptisk til nyfrelste evangelister som skal tvinge sin løsning på andre. Vi har hatt en bølge av Open-Access evangelister som gjerne har villet misjonere med loven i hånd og påtvinge andre det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e-bok evangelistene kommer etter.

Problemet oppstår når ideologi og virkelighet ikke går i takt. Professor Karin Gundersen stilte dette enkle spørsmålet til Open-Access evangelistene: “Betyr det at jeg ikke får lov til å publisere i Paris, nå?” De for henne mest relevante fagtidsskriftene var i alle fall på det tidspunktet ikke OA-tidsskrifter. I forhold til e-bok evangelister kan det tilsvarende spørsmålet bli: Får vi ikke lov å bruke den beste læreboken så lenge den ikke foreligger i ideologisk riktig format?

Jeg vil ha e-bøker. Jeg ønsker velkommen tiltak for å stimulere bruk av e-bøker, også som læremidler i akademia. Dette gjelder både tiltak som stimulerer produksjon og støtte til prosjekter for å utvikle formatet til noe mer enn statiske bøker i et nytt format. Men påbud er ikke veien å gå. Hvis e-bøkene har så mange fordeler som mange av oss mener, da er tvang unødvendig.

Reglene i California har, fortsatt i følge Ventura County Star, det viktige forbeholdet at de gjelder “to the extent practicable”. Dermed er de kanskje tilstrekkelig utvannet til at uønskede effekter unngås. Det blir et policy-statement i lovs form, men enn et egentlig påbud.

Jeg vet ikke noe om Thomas Moen og om hva slags bakgrunn han har for å uttale seg om disse spørsmålene, ut over det som står på hans nettsted. Han omtaler seg som blogger, gründer og livsnyter, og skriver at han

“lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier. Han er gründeren bak bloggsamfunnet iPublish og jobber også som rådgiver, prosjektleder og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.”

Han lister ulike prosjekter og virksomheter han har vært med på å etablere. Det sies ikke noe om hva slags utdannelse han har.

Jeg er generelt skeptisk når folk kommer med påstander om hva som er lov og ikke lov uten å underbygge og forankre disse. At han i en kommentar i en etterfølgende diskusjon skriver at han ikke tok med hvilke lovbestemmelser dette skulle være i strid med fordi han “velger bevisst og [sic] ikke skrive for mye i  innleggene” er ikke overbevisende.

Utgangspunktet er markedsføringsloven § 3 første ledd, som lyder:

Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring.

?Anvendelse av markedsføringsloven reiser tre spørsmål. Det første er om loven bare omfatter annonsøren, eller om den også omfatter mediet som formidler annonsen. Det andre er hva som skal til for at private bloggere eventuelt omfattes av dette. Endelig er det spørsmål om hva slags innhold som kan rammes.

Loven er ikke klar når det gjelder om også mediet omfattes, eller om den bare gjelder annonsøren. Spørsmålet er heller ikke eksplisitt drøftet i forarbeidene. Den nærmeste man kommer er i forarbeidene til den tilsvarende tidligere bestemmelsen, Ot.prp. nr. 62 (1999–2000) , hvor det heter om den tilsvarende § 1 fjerde punktum i avsnitt 5:

“For eksempel vil annonser i ukeblader, aviser mv. rammes av bestemmelsen hvis de er utformet slik at de framstår som redaksjonelt stoff og ikke som annonser. Redaksjonell omtale av produkter vil i utgangspunktet ikke rammes, men det vil i denne sammenhengen være gråsoner hvor en nærmere avgrensning må overlates til praksis. Ved praktiseringen av bestemmelsen må det utvises forsiktighet i forhold til den grunnlovfestede ytringsfriheten, samtidig som bestemmelsen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene markedsføringstiltak for artikler, innlegg eller lignende.”

Når redaksjonell omtale nevnes tyder det på at man også har tenkt seg at mediene omfattes. Men en så uklar uttalelse i forarbeidene er et spinkelt grunnlag for å trekke konklusjon.

I praksis fra Markedsrådet har jeg ikke funnet noen eksempler på at sak har vært rettet mot mediet som bare er fomidler. I MR-sak 5/03 var det spørsmål om Lilleborgs magasin PlussTid ikke var tilstrekkelig merket som reklame (Lilleborg ble frikjent). Det var distribuert som vedlegg til bladet Foreldre og Barn, men klage var bare rettet mot Lilleborg, ikke mot Foreldre og Barn.

Overtredelse av mfl § 3 er ikke straffbart (er ikke omfattet av mfl § 48). Dermed vil heller ikke spørsmålet om medvirkning være aktuelt for mediet som formidler reklamen.

For så vidt gjelder medier er spørsmålet for pressen regulert i Tekstreklameplakaten og for kringkasting i kringkastingsloven § 3–3.

En begrensning i adgangen til å omtale produkter m.m., også mot betaling, vil være en innskrenkning i ytringsfriheten. Dette vil nok være en innskrenkning som man vil kunne aksepteres. Men Grunnloven § 100 krever at slike innskrenkninger skal være fastsatt i lov og da bør det kreves klarere lovgivning enn man har her.

Det er ikke holdepunkter for å trekke en sikker konklusjon. Men jeg er tilbøyelig til å si at mediet ikke omfattes av markedsføringsloven så lenge man bare er formidler. (Mediets egenreklame vil selvfølgelig omfattes.)

Blogg er ikke et entydig begrep. Nettaviser har kommentarer fra redaksjonelle medarbeidere i bloggformat. Når Yngve Ekern blogger om mat i Aftenposten gjelder de samme regler for dette som for annet redaksjonelt stoff i Aftenposten.

Når en bedriftsleder blogger på bedriftens nettsted, slik daglig leder Steinar J. Olsen gjør på Stormbergs nettsider, da må de regler som gjelder for bedriftens markedsføring også gjelde for det han skriver på sin blogg.

Men for oss andre som blogger om løst og fast er det mer uklart. Om vi forutsetter at mediet også omfattes av markedsføringsloven blir spørsmålet hvilke blogger som omfattes.

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig må loven forstås slik at den gjelder markedsføring fra næringsdrivende. Spørsmålet er om bloggere er næringsdrivende i lovens forstand. Næringsdrivende er i § 5 bokstav b definert slik:

en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne,

Denne definisjonen sier ikke så mye. Det blir nærmest en sirkeldefinisjon når en næringsdrivende defineres som en som driver næringsvirksomhet. Næringsvirksomhet er ikke definert.

Man kan finne noe mer i forarbeidene, se Ot prp nr. 55 (2007–2008) avsnitt 4.4.2. Men så mye veiledning gir ikke dette heller. I direktivet, som loven bygger på, er næringsvirksomhet definert slik:

«enhver fysisk eller juridisk person som i handelspraksis som omfattes av dette direktiv, handler for formål som gjelder vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks– eller yrkesvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne.»

Det sier litt mer. Det skal i alle fall være handelspraksis, og det skal gjelde bl.a. forretnings– eller yrkesvirkosmhet. Så mye nærmere enn dette kommer vi ikke.

Den som driver et nettsted i den hensikt å tjene penger er uten tvil næringsdrivende. Men for mange av oss er ikke inntektene det primære, selv om vi ikke har noe i mot å tjene noen kroner om muligheten byr seg.

Jeg er ingen skattejurist og har for lengst gitt opp å forstå skatteretten. Men skattemessig er det en grense mellom hobbyinntekter og næringsinntekter. Hobbyinntekter er skattefrie, men til gjengjeld kan man ikke trekke fra utgiftene. (For de fleste av oss vil nok hobbyen være et underskuddprosjekt, selv om vi har noen inntekter. Så skattemessig hadde det vært mest gunstig å anse det som næring med fradrag for kostnader.) I en periode hadde jeg ganske hyggelige inntekter fra mine engelskspråklige gitarsider. Ved en anledning tok jeg spørsmålet opp uformelt med en av Finansdepartementets skattejurister. Svaret jeg da fikk var at det avgjørende ville være om virksomheten var innrettet for å tjene penger eller ikke, og at hva man faktisk tjener ikke er avgjørende. Med dette utgangspunktet vil nok mange personlige blogger og nettsteder skattemessig regnes som hobby, selv om man har noen inntekter fra annonser med mer. Men grensen er uklar, og jeg har ikke noe godt grunnlag for å si hvordan den skal trekkes.

Men det er ikke gitt at kriteriet for å være næringsdrivende i skattemessig forstand og i markedsrettslig forstand er de samme.

Om nå bloggen skulle omfattes av markedsføringsloven er det altså slik at redaksjonell omtale er tillatt. Som det fremgår av det som ovenfor er sitert fra forarbeidene er det en vanskelig grensedragning i forhold til reklame. Men at det skal regnes som markedsføring og dermed merkes som dette hvis man har fått det produkt som omtales gratis, er etter min vurdering å gå for langt.

Forlag og plateselskaper har alltid sendt bøker og plater til anmeldere. Dette må være greit, også om man sender bøker til en litteraturblogg eller CDer til et musikknettsted. Andre produkttester kan heller ikke i utgangspunktet regnes som markedsføring (selv om jeg ble skeptisk til Lonely Planet og annen reiselektyre etter å ha lest Chuck Thompson: SMILE WHEN YOU’RE LYING: Confessions of a Rogue Travel Writer). Men det er nok grenser for hvor stor verdi det man gir bort kan ha.

Vi ser på mange områder at nettmedier visker ut grenser. Det er en uklar grense mellom offentlig og privat, mellom hobby og næring, osv. Anvendelse av markedsføringslovens bestemmelser på blogger er bare nok et eksempel på dette. Jeg har så langt ikke kommet nærmere enn til å konkludere med at spørsmålet om lovens rekkevidde her er uklar og at det dermed er behov for avklaring.

PS (etterredigering):

I Aftenposten 14.01.2010 skriver Per  Kristian Bjørkeng en kommentar om “Selvskapte ungdomsidoler”. Her nevnes eksempler på bloggere som har blitt tilbudt eller krever penger for å omtale produkter. Om bloggerne her bryter markedsføringsloven er det ikke lett å svare på. Men det kan ikke være særlig tvil om at produsenter som vil kjøpe seg omtale på den måten bryter loven.

I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning heter det i avsnitt 12.4:

“Formidling kan være forskerrettet, brukerrettet og allmennrettet, men gjenspeiler alltid ønsket kommunikasjon og samhandling med samfunnsliv, offentlig forvaltning og næringsliv. Formidling innebærer også det å ta i bruk forskningsresultater gjennom kommersialisering av forskningsresultater.”

For forskningen er den forskerrettede forskningen utvilsomt den viktigste. Forskningsresultater gjøres kjent for andre forskere som kan bygge videre på disse, etterprøve dem, kritisere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik formidling må ha innsikt og den når i liten grad fram til den interesserte allmennhet.

Jeg er litt usikker på hva man mener med “brukerrettet” formidling. Men det er nærliggende å tro at dette er formidling som retter seg mot profesjoner. Disse bør være i stand til å lese fagtidsskrifter innen sine områder slik at særskilte formidlingstiltak ikke er særlig viktig her.

Hvordan man kan få seg til å mene at kommersialisering er formidling forstår jeg ærlig talt ikke. De som lager produkter med utgangspunkt i forskning utnytter resultatene, men jeg kan ikke se at de formidler resultatene.

Allmennrettet formidling er utdypet i den forrige forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. Her heter det i avsnitt 7.2:

“Allmennrettet forskningsformidling kan være et middel for å nå flere mål, herunder det å heve befolkningens generelle kunnskapsnivå. Videre styrker spennende og god forskningsformidling nysgjerrighet og vitebegjær.”

Videre:

“Forskningsformidling kan også være et middel i en demokratiseringsprosess. Allmennheten bør være i stand til å la vitenskapelig basert kunnskap påvirke valg og vurderinger både i dagliglivet og i politisk sammenheng. Aktiv samfunnsdeltakelse er avhengig av evne og mulighet til å innhente relevant informasjon, og være i stand til å vurdere informasjonens troverdighet og kvalitet. I tillegg er det nødvendig å kjenne til aktuelle informasjonskilder.”

God allmennformidling kan fortelle samfunnet om hva forskere driver med og gjøre unge mennesker interessert i forskning. Det er uten tvil positivt. Det er også viktig at politikere og de som velger politikere ser noe av det forskerne holder på med.

Når det gjelder allmenndannelsen er jeg mer skeptisk til verdien av formidling gjennom allmennmedier. Når resultatene anrettes på medievennlig måte og deretter bearbeides av en tabloid journalist uten innsikt i saksfeltet er nok den innsikt som formidles nokså begrenset. Ofte kan den bli direkte misvisende. Jeg skal være varsom med å mene mye om spørsmål utenfor eget fagfelt. Men gjennom media får man inntrykk av veldig steile fronter mellom klimaforskere. Hører man forskerne selv blir inntrykket at de er enige om mye, men f.eks. uenige om hvor stor betydning de ulike faktorer har for klimautviklingen. Da blir det en vanlig og ganske nyansert faglig uenighet, noe som ikke interesserer mediene. Mediene er først og fremst interessert i å selge sine egne produkter, ikke i å gi noe balansert og dekkende bilde av virkeligheten.

Dessverre skjemmes forskningsformidlingen også av at enkelte forskere misbruker sin forskerstatus til å fremme politiske standpunkter (i vid forstand). Det er litt for mange oppslag av typen “forsker mener at …”, “forsker påstår at …”, “forsker kritiserer …”, osv, hvor det som presenteres bare er forskerens meninger om kontroversielle saker uten at det bygger på forskning. Kan man få to forskere som mener om hverandre, da har mediene fått det de liker aller best: Personkonflikter.

Det har vokst fram en mer dedikert forskningsjournalistikk som fremstår som mer seriøs. Men jeg er usikker på hvor langt denne egentlig når.

Forskere opptrer ofte som eksperter i media. Her representerer man forskningsbasert innsikt mer enn å presentere egentlige forskningsresultater. Antageligvis er deres bidrag til folkeopplysningen større når de opptrer slik enn når mediene lager oppslag om spektakulære eller kuriøse forskningsresultater. Når vi nå igjen har sett et (heldigvis mislykket) forsøk på terror kan nok Anders Romarheim gi mer innsiktsfulle kommentarer en de man får når journalister spør hverandre. Dermed bidrar han til at folk får litt bedre forståelse for hva som skjer.

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom forskningsformidling og kunnskapsformidling. All noenlunde seriøs faglitteratur er i en forstand forskningsformidling. Den bygger på forskning selv om den kan ligge et stykke bak forskningsfronten. Men hvis målet er å “heve befolkningens generelle kunnskapsnivå” er grunnkunnskaper viktigere enn siste nytt fra forskningsfronten. Her har forskerne en viktig rolle, men da er det ikke det nyeste nye man presenterer.

Den viktigste formidling av forskningsresultater nevnes ikke når man snakker om forskningsformidling. Den skjer gjennom vår undervisning. At det utdannes folk som har tilegnet seg fagets basis og metoder, og som dermed har grunnlag for å henge med i fagets utvikling, er langt viktigere enn noen presseoppslag. For en mer løpende forskningsformidling er forskningsbasert etter– og videreutdanning langt viktigere enn journalistisk omtale. Opphaussingen av formidlingene gjennom generelle media er først og fremst et tegn på at forskerne, eller i alle fall forskningspolitikere og –byråkrater, har blitt fanget av medias ganske oppblåste selvbilde.

Forskning er langsiktig og tålmodig arbeid. Man må ha et langsiktig perspektiv på kunnskapsutivkling og kunnskapsformidling. Det viktigste er og blir at resultater formidles til andre forskere, til studenter og til profesjoner.

Arne Krumsvik kom med den ikke spesielt oppsiktsvekkende kommentar at det er vanskelig å få folk til å betale for noe de kan få gratis fra andre kilder. “Lekkasje” til eller fra gratiskanaler må mediene leve med.

To hovedgrupper av innholdsleverandører har styrt mot hver sin grøft. Musikk– og filmbransjen har strittet i mot i påvente av at man skal få en 130% sikker løsning. Resultatet er at piratene lenge kunne få ha 100% markedsandel og det er vanskelig å hente inn igjen dette. Avisene har fra første stund satset på at alt skulle være gratis, og sliter med å ta betalt for det de hittil har gitt bort.

Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av innholdet på nett. Den ungdom som lenge har sagt at de ikke kunne tenke seg å betale for å laste ned musikk betaler gladelig 10 kr for å få en lobotmert versjon av samme låta som ringetone på mobiltelefonen. Men man må treffe markedet og treffe det rett.

Den rene rapporteringsjournalistiskk vil nok ikke mange være villige til å betale for. Enten man er på klimamøte i København eller på en fotballkamp vil det være mer enn nok av twitrere til at de som vil kan holde seg oppdatert. Man vil nok ikke betale for det som inneholdsmessig ikke er annet enn en twitter-strøm når f.eks. Aftenposten dekker slike begivenheter “live”.

Direkte overføringer kan det nok være et marked for, i alle fall så lenge det faktisk er noe å overføre. Men det er ikke så veldig interessant å få jevnlige rapporter om at ikke noe skjer, enten det er fra Obamas besøk i Norge, klimaforhandlinger i København eller det vanlige spillet rundt lønnsforhandlinger i Norge.

De tradisjonelle mediene har hatt kontroll over kommunikasjonskanalene. Avisene har hatt distribusjonsnettet for aviser og kringkastingsselskapene har hatt kontroll over sendenettet. Dermed har informasjonsstrømmen i praksis måttet gå gjennom disse. Slik er det ikke lenger. Vi kommer mye tettere på kilden.

Jeg trenger ikke lenger følge aviser, radio eller TV for å bli orientert om hva som kommer fra regjeringen. Jeg kan følge regjeringen på Twitter og få alle deres pressemeldinger. Min sportsinteresse er i beste fall moderat. Men jeg følger i perioder med på sykkel. Nyheter om hva Lance Armstrong eller andre måtte ha skrevet på Twitter er ikke noe jeg vil betale for. Ei heller nyheter om hva idrettsutøvere eller andre måtte ha skrevet på sine nettsider.

Den virkelig store utfordingen for media er ikke å få oss til å ville betale for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utfordringen er å kunne presentere nytt innhold i stedet for det som dagens medier for alltid har tapt kontrollen over. Hadde jeg sittet med svaret på hva dette skulle være, da hadde jeg vel vært rik mediemogul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være villig til å betale for er det som går under overflaten og gi innsikt i hva som skaper de nyhetene som flimrer forbi.

Kvalitet er ikke nødvendigvis et suksesskriterium, dessverre. “Se og Hør” er den mestselgende publikasjonen i Norge. Det vil alltid være et marked for underholdning, også lavpannet underholdning basert på grafsing i kjentfolks privatliv. “Se og Hør“s opplag tyder på at denne interessen er mer utbredt enn hva mange vil innrømme.

Mange vil selge et budskap. Dette kan være politikere, kommersielle aktører, religiøse misjonærer, osv. De har vært avhengige av media for å nå ut, og media har vært avhengig av dem. Som lesere er vi nå nærmere kliden, og de som vil ut med sitt budskap kan nå sin målgruppe uten å måtte gå via de tradisjonelle medier. Dagens mediebilde gjør det mulig for aktører å nå ut uten å få budskapet silt og forvrengt gjennom medier som er mer opptatt av å selge sitt eget produkt enn av å formidle hva folk faktisk mener, sier og gjør. Direkte kontakt gjør at et kritisk ledd forsvinner. Men den tabloidiserte pressen er uansett ikke særlig kritisk på en troverdig måte, så det betyr kanskje ikke så mye at de får en mindre fremtredende rolle.

Hvis man skal ha sjanse til å lykkes med betalingsløsninger må disse løsningene være enkle for brukeren og prisen må være så lav at de fleste ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inngå en ny avtale hver gang jeg kommer i kontakt med en ny informasjonsleverandør, akkurat som jeg ikke skal måtte bekymre meg om å inngå nye avtaler hvis jeg skal ringe til noen jeg ikke tidligere har ringt til.

Det kan tenkes mange modeller, med betaling pr klikk, betaling pr måned og kombinasjoner av dette, omtrent som man betaler en kombinasjon av fastavgift og bruksavgift for andre tjenester.

Mye vil uansett være gratis. Mange vil være mer opptatt av å budskapet ut enn av å få penger inn. Ingen vil betale for å lese de siste utspillene fra et politisk parti.

NRK og TV2 skal ha hatt 470 personer til å dekke besøket. Jeg var noen ganger innom NRK. For det meste var det “vi setter over til … på .…”, og derfra kunne en journalist fortelle at vi står og venter, ellers skjer det ingen ting”. For å utdype dette kunne man intervjue noen medventere som kunne bekrefte at de ventet og at det ikke skjedde noe.

Da NRK en gang på ettermiddagen gikk i vanlig nyhetsmodus var selvfølgelig Obama-besøket hovedoppslaget. Det var greit nok. Men det klippet de valgte å vise var Obama som sa at han var glad for å være i Norge og at familien gjerne ville ha vært her lenger. Det var etter at Obama hadde hold sin tale.

Dagsnytt 18, Dagsrevyen (utvidet for anledningen) og Redaksjon EN var også i sin helhet viet Obama.

Det var selvfølgelig verdt å se talen og ellers når det faktisk skjedde noe. Men det meste var “trå vannet” journalistikk. Jeg var ikke spesielt imponert over NRKs prioritering den dagen.

Aftenposten TV har oppsummert besøket på 60 sekunder, og mens jeg skriver dette hører jeg på Hallo i ukens oppsummering i Hallo i Obama. Da får man oppsummert det meste.

“— En betydelig del av advokatbransjen jobber med forretningsjuss. De lever av å finne huller i skatteloven, slik at rike mennesker kan lure unna skatt ved hjelp av smarte triks. At dét skal gi status, forbauser meg. Denne yrkesgruppa har neppe status av samme grunn som legene, som nyter respekt for det viktige bidraget de gjør i samfunnet. Vi hadde nok ikke fått samme rangering dersom folk ble bedt om å plukke ut yrkesgruppene de har mest respekt for.”

Han kan selvfølgelig ha forsøkt å være morsom. Eller kanskje er han feilsitert. Vi kan alltid skylde på media når vi har sagt noe dumt, og vi blir gjerne trodd på det. Men når sant skal sies så har aldri jeg opplevd ikke å få mine uttalelser tilsendt for sitatsjekk før de publiseres. Så selv om våre uttalelser kan bli satt i sammenhenger vi ikke er komfortable med eller få overskrifter vi ikke liker, så kan vi ikke vri oss unna sitatet. Enten har vi godkjent uttalelsen eller så har vi opptrådt særdeles uprofesjonelt i forhold til media.

Arnulf Kolstad og andre sosialpsykologer kan mene hva de vil om advokater, akkurat som advokater kan mene hva de vil om sosialpsykologer. Som medlem av klanen vet jeg at professorer kan mene mye rart. Men når han ikler seg sin professortittel og uttaler seg offentlig, da venter man i det minste at faktagrunnlaget er sånn noenlunde korrekt. Han kunne like gjerne ha sagt at det er uforståelig at leger har høy prestisje siden mange av dem arbeider med kosmetisk kirurgi slik at rike damer kan få strammet opp løs hud og hengede bryster. Det ville vært omtrent like saklig. Hadde det stått i en russeavis kunne vi bare ha trukket på skuldrene og bladd videre, om vi i det hele tatt hadde giddet å bla i den.

Men det ubehagelige spørsmålet som sniker seg inn når Arnulf Kolstad uttalser seg som professor i sosialpsykologi er om dette sier noe om hans og eventuelt profesjonens omgang med fakta. Det hjelper ikke med all verdens fine modeller og teorier dersom faktagrunnlaget svikter. Da blir det “garbage in, garbage out” for professorer som for andre. Det er ikke noe ukjent fenomen, heller ikke når det gjelder det som kommer fra professorer.

Som jurist ser jeg jevnlig at forskere på andre felt uttaler seg skråsikkert om hvordan jusen virker uten at de har tatt seg bryet med å sette seg inn i den jusen de skriver om. Da blir som regel konklusjonene lite interessante, selv om de kan få fete og tabloide overskrifter. Andre kan sikkert finne nok av eksempler på at jurister uttaler seg uten å ha forstått hvordan det de uttaler seg om faktisk fungerer, så der er vi nok omtrent like gode (eller dårlige).

Men når man som professor i sosialpsykologi uttaler seg om hvorfor folk oppfatter et yrke som de gjør, da trodde jeg faktisk at vi var innenfor det som burde være kjerneområde for dette faget. Da bør man ha litt mer enn myter og fordommer å bygge på når man uttaler seg offentlig om andre. Man begynner å undres over hva en sosialpsykolog egentlig gjør og hva slags metoder de anvender.

Til spørsmålet om penger fra spillselskapene går til samfunnsnyttige formål (i Norge ofrer vi gjerne folk så lenge det går til “gode formål” som idrett) svarer de at de gjerne ville ha sponset idrett, men får ikke lov. Som om sponsing er et godt formål. Det er reklame. Så suppleres det hele med “gladnyheten” om at man ved å registrere seg som bruker hos spillseslkaper kan se toppfotball på nettet gratis.

Det er hele er selvfølgelig pakket inn i en litt kritisk ramme. Det må se ut som journalistikk og ikke pressemeldinger.

Bør NRK kunne presentere og dermed reklamere for ansattes bøker på denne måten? Jeg mener at svaret må være et klart nei, selv om det må være rom for unntak i særlige tilfelle.

Andre medier må gjerne dyrke NRK-kjendiser som kjendiser, herunder omtale deres bøker. Men NRK bør ha klare linjer her.

For virkelig å stille sin egen rolleblanding i relieff var et annet tema i den samme Dagsnytt-18 sendingen en kritikk mot påstått rolleblanding i TV2s “Senkveld”.

Idéer er fri. Det er helt grunnleggende i opphavsretten. Et TV-selskap kan fritt ta en programidé fra et annet TV-selskap og lage sin egen versjon av programmet. Akkurat som man kan male elg i solnedgang, skrive en roman om oppvekst i Oslo på 1960-tallet, fremstille historien som fortelling, lage musikal basert på Bibelen, osv.

I TV-markedet drives det tilsynelatende mye med kjøp og salg av luft, i form av “TV-formater”. Noen har en programidé som man så utvikler, og så selges programkonseptene til andre TV-stasjoner.

Opphavsretten verner utforming, ikke kunnskap eller idé. Måten man realiserer en programidé kan være vernet, men ikke selve idéen. Det er fritt fram for alle å lage et program med satire over ukens nyheter, gameshow med ymse temaer, og selvfølgelig matprogrammer.

Jeg har ikke sett noen av de programmer TV3 og TV Norge strides om, og heller ikke detaljene i saken. Så jeg skal ikke mene noe konkret om den. Men selve idéen om å lage et TV-program hvor man lager mat som man serverer sine gjester hjemme, den er fri. Mye av opplegget for et slikt program gir seg selv: Man må ha et vertskap, gjerne en profesjonell kokk som assisterer og viser hva man kan gjøre, det må være et kjøkken og eventuelt en spisestue, og det må være noen gjester (ikke for mange for at det skal fungere i et TV-program). Man kan starte med planleggingen, eller man kan hoppe rett inn i gjennomføringsfasen. Men så veldig mange variasjonsmuligheter er det nok ikke.

Det blir spennende å se hva retten kommer fram til.

En gang i tiden var telefaks praktisk om skulle sende noe raskt, og særlig hvis man ville sende en “original”. Av en eller annen uforståelig grunn hadde folk tillit til at det som var fakset med underskrift var nesten like godt som et underskrevet brev. (Men med litt “cut and paste” er det nok ikke særlig vanskelig å lage forfalskninger som ikke lett lar seg avsløre på en fakskopi.)

Telefaks er på mange måter et kommunikasjonsmessig sidespor, og egentlig et blindspor.  Det er særdeles urasjonelt at man skal scanne et dokument og sende en bitmap hvis poenget er å sende tre linjer med tekst. Da er e-post og SMS mye bedre, og i “gamle dager” var teleks også et alternativ.

Telefaks ble først populært i Japan. Teleks var lite egnet for japanske skrifttegn. Fax var bedre. Dessuten har japanere alltid vært begeistret for elektroniske dingser.

Kommunikasjonsteknologi er bare nyttig hvis mange andre også har det. Det hjelper lite å verdens mest avanserte kommunikasjonsdings hvis ingen andre kan ta i mot det man sender (og ingen kan sende til dingsen). Det er sannsynligvis hovedgrunnen til at “Teletext”, en slags superteleks som ble lansert omtrent samtidig med telefaks, aldri slo an. Den nådde ikke kritisk masse.

Telefaks fikk visstnok sitt gjennombrudd utenfor Japan under en langvarig poststreik i England. Bedrifter så seg om etter alternative leveringsmåter, og oppdaget telefaksen. Innen poststreiken var slutt hadde man i England oppnådd kritisk masse av telefaksbrukere. Og dermed var det gjort.

I dag er telefaksen et minne om ikke alt for fjerne “gamle dager”, og om at enkelte tviholder på en gammel teknologi og tror den er sikrere enn det nye (noe den ikke er). Skal man sende en kopi av et dokument vil man i dag scanne dokumentet til pdf-format og sende det som et vedlegg til en e-post. Det er langt bedre enn faks.

Basert på hva jeg selv mottar som telefaks har faksen nå blitt helt overtatt av de som sender søppelpost. Det eneste jeg mottar, unntatt de svært få gangene jeg har avtalt med noen som ikke kan bedre at de skal sende noe pr faks, er reklame. Jeg hater junkfaks enda sterkere enn jeg hater junkmail. Faksen har ikke noe spamfilter, og frekkasene som sender reklame på denne måten lar meg betale for utskrift av deres reklame. (Derfor forsøker jeg som best jeg kan å ikke kjøpe noe fra firmaer som reklamerer på den måten. Det er ikke vanskelig, for de reklamerer stort sett for produkter jeg ikke er interessert i.)

Den praktiske løsningen er å koble fra faksen ved å ta ut telefonledningen. Men en og annen gang vil noen ha noe sendt pr faks, og jeg husker ikke alltid å ta ut igjen ledningen etterpå. Det tar som regel ikke så lang tid før jeg blir minnet om at jeg glemte det: Det dukker ganske raskt opp en reklamefaks, slik det gjorde i dag. Men nå er faksen igjen frakoblet.

Telefaks hører i dag hjemme på museum. Neste gang jeg skal kjøpe printer m.m. blir det uten telefaksopsjon.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kulturnytt” høre fagfolk og politiske kommentatorer vurdere partienes reklamefilmer, og drittpakker ble selvfølgelig nevnt. Men omtrent samtidig, i “Politisk kvarter” fikk generalen i kampen mot politisk reklame, kulturminister Trond Giske, servere en solid drittpakke. Hans “budskap” var at Venstres nei til en FrP-regjering ikke er troverdig. Noen av oss har heller ikke glemt at Arbeiderpartiet for inntil ikke så lenge siden hadde en partisekretær som virket langt mer opptatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sikkert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her diskutere om Venstres nei til en FrP-regjering er troverdig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tydelighet at politikerne ikke trenger TV-reklame for å forsøple den politiske debatten med sine drittpakker. Politikerne, i alle fall politikere fra store partier, får mer enn nok av gratis sendetid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søplete politisk debatt, og ønsker ikke en politisk reklame som kan bidra ytterligere til dette. Men søppelet er der uavhengig av medier, og politiske reklamefilmer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, internett, osv). Derfor er det vanskelig å forsvare et forbud som skal skjerme et så forsøplet medium som kommersielt TV er, mot politisk søppel som flyter alle andre steder. Den eneste kanalen hvor dette ikke flyter er “Frikanalen”, som skulle være alternativet til politisk reklame. Ingen politiske partier har funnet det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kanskje traff en i dagens radiodebatt, Elisabeth Hartmann fra “Siste Skrik” om jeg husker rett, spikeren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklamefilmene som de politiske partiene har laget skal vi være glade for at vi slipper å se dem på TV”.

Noe av min inntekt for 2008 er overskudd i et selskap hvor jeg er deleier. Da jeg fikk “deltakeroppgave” fra regnskapsfører og førte dette inn i selvangivelsen, stusset jeg. Det så ut som om denne inntekten ble ført som inntekt to ganger. Så det var bare å søke utsettelse og få tak i regnskapsfører da han var tilbake etter pinse, for å få en forklaring på dette.

Den inntekten blir faktisk ført som inntekt i selvangivelsen to ganger. Først fører man andel av overskuddet i selskapet som inntekt. Og hvis man tar ut noe av dette overskuddet regnes også det man tar ut som inntekt. Nå er skatteprosenten lavere for slike inntekter enn hva de er for personlig næringsinntekt eller lønnsinntekt. Så selv om pengene beskattes to ganger blir summen omtrent den samme som for personlig næringsinntekt. Litt forenklet kan man si at beløpet inntektsføres to ganger, og så betaler man omtrent halv skatt av det beløpet.

Kan hende er dette en skattemessig fornuftig måte å gjøre det på. Jeg har for lengst gitt opp å forstå skattereglene. Men en konsekvens jeg ikke liker er at når medier og andre nysgjerrige til høsten skal grafse i skattelistene, da er de tallene som fremkommer i de listene helt misvisende. Siden en del av inntekten føres til inntekt to ganger blir man stående med en fiktiv inntekt som kan være betydelig høyere enn den reelle inntekten. Det man betaler i skatt blir relativt lavt i forhold til inntekten. Hvis en stor del av ens inntekt er av denne typen vil man kunne ende med en skattemessige inntekt som er nesten det dobbelte av den reelle inntekten, mens skatten ser ut som om den er halvparten av hva andre må betale med en tilsvarende inntekt.

Her kan man lett trigge “Se og Hør-instinktet” hos misunnelige nordmenn, tabloide journalister og finansminister Kristin Halvorsen: Høy inntekt og lite skatt.

Det er selvfølgelig ingen som forsvarer offentliggjøring av skattelister ut fra hensynet til folks nysgjerrighet, misunnelse og grafselyst. Man skal liksom kunne kontrollere hverandre, som må bety at man skal rapportere naboen til skattemyndighetene hvis man synes at han har alt for høyt forbruk i forhold til skattbar inntekt. Jeg tror ikke stort på denne kontrollfunksjonen. Men skal praksisen ha noen som helst kontrollfunksjon må man i det minste kreve at de tallene som oppgis faktisk reflekterer folks reelle inntekt. Når de ikke gjør det, da kan jeg ikke se noen akseptabel grunn til å fortsette med skattemyndighetenes årlige personvernkrenkelse.

Holder vi oss til selve navngivelsen, som media fokuserte på, mener jeg at det ikke er ulovlig å navngi siktede i en sak som har fått stor oppmerksomhet. Man kan diskutere om pressen bør navngi personer. Jeg synes folk navngis for ofte. Men et annet spørsmål er om det er ulovlig. Hvis avisen skriver “NN er tiltalt for kokainsmugling i Bolivia”, da ville det etter min vurdering ha vært lovlig. Rt-1999–1742 (som finnes på http://www.personvern.uio.no/pvpn/avgjorelser/hoyesterett/hr_d19991117.html for de som ikke har Lovdata).

Problemet i den aktuelle saken er at VG også gjenga bilde og knyttet personen til handlinger, hendelser og andre personer på en måte som i følge avgjørelsen er uriktig. Her minne jeg om at retten bare bygger på den ene parts saksfremstilling.

Utgangspunktet etter åvl § 45c er at man ikke kan gjengi et fotografi offentlig uten avbildedes samtykke. Det er noen unntak, bl.a. hvis bildet har “aktuell og allmenn interesse”. Det er høyst diskutabelt om et bilde av siktede har “aktuell og allmenn interesse”. Jeg mener det ikke har det, og at billedbruken dermed var uberettiget. Det er også verdt å merke seg at EMD synes å ha lagt særlig stor vekt på bruk av bilder, uten at jeg nå går nærmere inn på dette. Les mer om billedbruk i en artikkel på Jon Wessel-Aas’ blogg.

Retten sier at det er ærekrenkende og dermed i strid med strl § 247 å koble jentas navn til personer, steder og hendelser på en etter jentas og dermed rettens mening uriktig måte. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved denne tolkningen, men det går jeg ikke nærmere inn på.

Når man ser navngivelse, billedbruk og det man kobler personen med, da blir avgjørelsen noe mer diskutabel. Det er ikke like åpenbart at resultatet er feil.

Jeg har lagt ut avgjørelsen i anonymisert form her.

Man kan mene mye om pressens navngivelse av personer i straffesaker. Men jeg finner ikke noe generelt forbud mot å offentliggjøre navn. Jeg har dessverre ikke sett selve avgjørelsen fra byfogden. Derfor vet jeg ikke hva slags rettslig grunnlag byfogden har funnet for å kunne gi medhold i et krav om at navnet ikke skal offentliggjøres. Jeg håper VG eller noen andre også offentliggjør selve kjennelsen.

Alt jeg så langt har sett fra selve begrunnelsen er følgende sitat, gjegitt i VG:

«Samfunnet har på nåværende tidspunkt ikke noe berettiget behov for å kjenne saksøkers identitet»

Når man forbyr en avis å oppgi navn på en person er dette et inngrep i ytringsfriheten. Nå kan f.eks. hensynet til personvern begrunne begrensninger i ytringsfriheten. Men både Grl § 100 og EMK art 10 krever at innskrenkninger i ytringsfriheten skal bestemmes i lov. En rent frirettslig vurdering av hva “samfunnet har et berettiget behov for” er ikke tilstrekkelig.

Jeg ser fram til neste runde og har vanskelig for å se at avgjørelsen kan bli opprettholdt.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

“Første lov: Vi linker videre til kilderne til de oplysninger, som vi bruger i vores journalistiske produkter. Har vi læst, set eller hørt væsentlig ny information på et eksternt site, linker vi til det – om f.eks. virksomheder, personer eller undersøgelser.

Anden lov: Vi linker direkte og præcist til den benyttede information på det eksterne site. Det er ordentlig service for læserne frem for blot at linke til forsiden på det eksterne site.

Tredje lov: Vi er præcise i vores informationer om, hvor et link fører hen; om hvem der har produceret de oplysninger, der linkes til, og hvornår. Læserne skal vide, hvor de kommer hen, inden de følger et link.

Fjerde lov: Vi anerkender, at en artikel bestående af præcise eksterne links til oplysninger, der beskriver forskellige vinkler af et emne, er et journalistisk produkt.

Femte lov: Vi er åbne for indkomne links til vores egne sites, fordi vi ønsker at være en integreret del af nettets økosystem.

Sjette lov: Vi tilstræber at gøre det nemt for alle at linke direkte til vores artikler.”

De addresserer dermed både at de skal heve kvaliteten på det de selv skriver ved å angi lenker til kilder, og at de skal legge til rette for lenking til deres artikler. Det er lett å være enig i dette. For egen del har jeg særlig hatt fokus på at adgangen til å lenke skal være fri, og at den etter dagens opphavsrett er fri. Når også pressen selv argumenterer for dette, da får vi håpe at de som fortsatt vil sensurere nettet ved å hevde enerett til lenking snart innser at de står med ryggen mot fremtiden og sloss for en tapt sak.

Jeg synes dommen er problematisk, og håper at den ikke blir stående. Men før jeg diskuterer denne nærmere må jeg nok en gang understreke at jeg ikke har sett det omstridte filminnslaget, slik at jeg må holde meg til beskrivelsen i tingrettens dom. Det er en omfattende dom på 29 sider. Det er derfor ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dommen, men de som vil får henge med videre.

Sakens fakta

I dommen beskrives utgangspunktet slik på s. 2:

“Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter sitat fra offentliggjort spillefilm i NRKs fjernsynsprogram ”Store Studio”. Sitatet fra spillefilmen ”Brent av frost” omfattet en samleiescene i et båt full av nyfanget fisk etterfulgt av at den kvinnelige hovedperson lå frontalt helt naken i båten etter samleiet. Sitatet ble vist i forbindelse med premieren av spillefilmen ”Kill Buljo”, som parodierer blant annet den aktuelle samleiescenen, men uten noen tilsvarende etterfølgende frontal nakenhet.

(…)

Brent av frost inneholder også en av norsk films mest berømte elskovssekvenser. Det sitat saken gjelder er hentet herfra.”

Den omstridte scenene beskrives slik på s. 2–3 i dommen:

“Etter å ha dvelt ved den karakteristiske fjellformasjon Gjesværtappan i Finmark vises Lilian liggende på ryggen frontalt helt naken i en liten robåt full av nyfanget fisk sett ovenfra. Været er klart og havet stille, og båten ligger i ro i åpent hav. Hun løfter i denne stilling en fisk opp mot himmelen på nærmest rituelt vis og bløgger den så noen dråper ferskt fiskeblod drypper ned på halsen og brystet hennes. Bildet av Lilian veksler så med bilder av Simons ansikt og nakne skuldre – vekslingen mellom de to skjer flere ganger og med økende hyppighet. Etter ca 35 sekunder ligger en helt naken Simon brått oppå Lilian i robåten. De elsker i såkalt ”misjonærstilling”. Simon beveger seg rytmisk i samleiebevegelser gjentatte ganger, og Lilians fot/ankel tvinner seg samtidig flere ganger rundt hans fot. Kameraets perspektiv er fortsatt rett ovenfra – bildet fylles av skuespillerne og særlig Simons bakside i helfigur på et leie av nyfisket fisk. Simon ruller seg deretter av og setter seg opp ved siden av Lilian – kameraet forblir på Lilian som igjen vises frontalt naken i helfigur i noen ganske få sekunder. Bildet flyttes deretter over på et fiskesnøre med kroker under hverandre som har stått i sjøen under akten. Snøret er fullt av fisk. Sekvensen avsluttes med at Simon trekker opp snøret med fisken, vekslende med undervannsbilder av fisken som trekkes opp. Det er ingen replikker i Elskovssekvensen, som samlet varer i ca et minutt.

Store Studios sitat fra Elskovssekvensen (heretter ”Sitatet”) begynner der selve samleiet begynner – den forutgående fjellformasjon fulgt av Lilians frontale nakenhet og vekslingen med Simon er utelatt. Sitatet avsluttes noen sekunder etter at Simon har satt seg opp ved siden av Lillian, men før bildet flyttes over på fiskesnøret og den fortsatte høsting av havet. Den etterfølgende frontale nakenhet av Lilian er således i det alt vesentlige tatt med i Sitatet. NRK endret intet mellom Sitatets begynnelse og slutt.”

NRKs bruk av filmsitatet er beskrevet slik på s. 5:

“Store Studio omtalte Kill Buljo i sendingen mandag 19 mars 2007, det vil si fire dager før premieren. Omtalen besto blant annet i at man viste de aktuelle ”originalscener” fra henholdsvis Karate Kid, Titanic og Brent av frost samt de tilhørende scener i Kill Buljo.

(…)

Store Studios tilhørende utdrag fra Kill Buljo viser to skuespillere iført undertøy, seilerstøvler og — for den mannlige hovedpersons vedkommende — også sydvest på hodet. Den mannlige skuespiller ligger oppå den kvinnelige litt forskjøvet, slik at hans høyre bein ligger på utsiden av hennes venstre. De ligger på et leie av delvis sløyet fisk i en fiskebinge på dekk av en motordrevet fiskebåt i fart over en fjord. Den mannlige skuespillers rygg er delvis tilsmurt av fiskeslo eller lignende. Kameravinkelen tilsvarer imidlertid den i Brent av frost. Den kvinnelige skuespiller kysser den mannlige flere ganger, men den mannlige hovedperson beveger seg ikke i samleie-bevegelser, og den kvinnelige hovedpersons fot/ankel tvinner seg ikke rundt den mannliges fot. Scenen avsluttes før den mannlige hovedperson ruller seg av den kvinnelige, og det er intet avsluttende helfigur bilde av den kvinnelige hovedperson etter akten. I Kill Buljo etterfølges ”kline-scenen” av at hovedpersonene – nå påkledd – brått står med ansiktet i fartsretningen i båtens baug med armene ut som ”vinger” slik det ble gjort i Titanic, hvoretter den kvinnelige hovedperson mister balansen, faller over rekka og blir drept av propellen.”

Sitatretten — formålet

Etter åvl § 22 kan man sitere “…  i den utstrekning formålet betinger”.

Etter å ha konstatert det etter min mening nokså selvfølgelige at sitatretten også gir rett til å sitere fra film, heter det i dommen, på s. 16:

“Tingretten har kommet til at NRKs bruk at Sitatet faller innenfor sitatretten for så vidt gjelder selve samleiedelen, men at bruken av den etterfølgende frontale nakenhet både falt utenfor hva NRKs formål betinget, og dertil var i strid med god skikk.”

Og videre:

“Tingretten legger etter hovedforhandlingen til grunn at Store Studios formål med Sitatet var å synliggjøre Kill Buljos parodi på – eller referanse til – den ca 10 år forutgående Elskovssekvensen, aktualisert av den forestående premiere. Noe ytterligere eller dypere formål er på den annen side ikke sannsynliggjort.

Store Studios sending av samleiedelen i Sitatet reflekterte symmetrisk Kill Buljos parodiscene både i innhold og varighet. Sitering av samleiedelen falt således innenfor Store Studios formål.”

Det er de etterfølgende bilder av en naken Gøril Mauseth som tingretten mener går ut over det som kan siteres. I dommen heter det på s. 17:

“Derimot har tingretten kommet til at Store Studios bruk av Sitatets etterfølgende frontale nakenhet var i strid med sitatreglene, hovedsaklig fordi dette falt utenfor Store Studios formål.”

Og retten fortsetter på s. 18:

“Under hovedforhandlingen har prosjektleder Guttu gjort gjeldende at den etterfølgende frontale nakenhet ble tatt med for å synliggjøre Kill Buljos parodiske side; dels gjennom å belyse hvor ulikt nakenhet ble behandlet i de to filmene, og dels for å få frem ”tonen” i originalen. NRK har også hevdet at man ved å utelate den forutgående frontale nakenhet har utformet et ”snilt” sitat fra Elskovssekvensen.

Dette fører ikke frem. Store Studios formål må fastlegges på grunnlag av den sending man faktisk utformet; ikke den sending man i ettertid hevder man kunne ha laget. Avgjørende er den siterendes datidige formål, ikke etterfølgende rasjonalisering.

For det første kan ikke retten se at Store Studio gjennom visning av ca fem sekunders etterfølgende frontale nakenhet faktisk lyktes i å synliggjøre verken Kill Buljos parodiske side, den ulike behandling av nakenhet eller ”tonen” i Brent av frost. Ingen av de tre angivelige formål omtales redaksjonelt i sendingen overhodet, og ingen av de angivelige formål er selvforklarende ut fra Store Studios sending.

Sitatreglene omfatter også de som har et formål, men som realiserer dette på en uforløst eller direkte mislykket måte. Etter tingrettens syn fremstår Store Studios bruk av den etterfølgende frontale nakenhet heller ikke som et ubehjelpelig, mislykket eller utjenlig forsøk på å synliggjøre noen av disse tre forhold. Derimot fremstår Guttus forklaring for retten som et etterfølgende forsøk på å legge et angivelig formål, som ikke var der opprinnelig, inn i sendingen i ettertid.”

God skikk

Man kan etter åvl § 22 sitere “slik god skikk tilsier”. Dette drøftes i dommen på s. 19:

“Når tingretten finner at Store Studios bruk av den etterfølgende frontale nakenhet i Sitatet falt utenfor NRKs formål, er det unødvendig å avgjøre om bruken også stred med ”god skikk”. På grunn av sammenhengen mellom de to vilkår vil tingretten gjøre rede for sitt syn også på dette punkt:

NRK brukte ikke Sitatet i markedsføringen av Store Studios sending den 19 mars 2007. ”Sitat” fra andres beskyttede åndsverk for å markedsføre egne eller andres produkter vil oftest anses motivert i egen uberettiget økonomisk vinning, og derved regelmessig være i strid med ”god skikk”. I tillegg ville økt eksponering av nakenscenen ha økt belastningen på Mauseth. Fraværet av egen urettmessig økonomisk vinning er imidlertid verken tilstrekkelig til eller et argument for å bringe et sitat innenfor ”god skikk” slik NRK har anført – det vil heller være et fravær av et ellers skjerpende moment.

Foruten bildenes sterkt personlige innhold isolert sett vil tingretten ved ”god skikk”- vurderingen både legge vekt på sitat-formålets styrke, og på publikums og den avbildedes antatte holdning. Utgangspunktet må søkes i en bedømmelse av Sitatets avsluttende frontale nakenhet i helfigurs format, isolert sett. På bakgrunn av Rt 2005 s 1628 (Aktuell Rapport) var avbildninger av nakne voksne mennesker i ro for et voksent publikum som selv kan skru av sendingen ordinært ikke i strid med ”god skikk” i 2007.”

Så langt kan vi altså konstatere at retten mente man kan sitere fra en film, og at NRK i medhold av sitatretten kunne  vise samleiescenen. Men her blir det problematisk. NRK har, etter rettens mening, vist fem sekunder for mye. De skulle ha stoppet i det mannen reiste seg, slik at  man ikke hadde vist en naken Gøril Mauseth. Retten mener at dette ikke var nødvendig i forhold til sitatets formål. Det er en skjønnsmessig vurdering. Retten har ikke sagt, og det var etter det jeg forstår heller ikke  anført, at de ekstra fem sekundene var tatt med i noen spekulativ hensikt. Hadde NRK klippet og hengt på de frontale nakenbildene hadde jeg kanskje vurdert saken annerledes. Men de lot filmen gå fem sekunder lenger enn det retten mente var nødvendig. Dette kostet NRK 155.000 + 81.880 i saksomkostninger.

Man kan etter min mening ikke trekke grensene så snevert som retten gjør i dette tilfellet. Hvis man først legger til grunn at man kan sitere, da må det være en viss margin i forhold til hva som kan tas med. Om man skulle mene at den som siterer tar med noe mer enn det som er strengt nødvendig, så må man akseptere at det her kan være rom for ulike vurderinger. Det  dreier seg om den samme filmscenen, slik at det ikke er spørsmål om å  “krydre” med  klipp fra andre scener. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at selve sitatet eller de ekstra fem sekundene er tatt med av spekulative hensyn eller av andre mindre aktverdige grunner. De var bare etter rettens mening ikke strengt nødvendige for å få fram poenget. Man skal trå varsomt om fem sekunders feilklipp kan koste over 200.000.

Dommen bygges også på åvl § 45c om retten til eget bilde. Tingretten mener at de fem sekundene med frontal nakenhet “krenket Mauseths personvern” (dommen s. 22). Jeg vil sette et stort spørsmålstegn ved hvorvidt åvl § 45c i det hele tatt er anvendelig i et tilfelle som dette. Hovedformålet med § 45c må være at den som er avbildet skal kunne si nei til at bildet bringes ut i det offentlige rom. Her dreier det seg om en film som har vært vist på kino og på TV2. At man under hevnisning til personvern og rett til eget bilde skal kunne nekte visse sitater fra en slik film hvis vilkårene for sitat ellers er oppfylt, er i beste fall underlig.

De fleste av oss som til tider opptrer i det offentlige rom gjør fra tid til annen noe vi i ettertid ikke er særlig stolte av og som vi gjerne skulle ha sett ugjort. Jeg merket meg at en som kommenterte saken på NRKs nettsider at konsekvensen vil bli at Thomas Myhre kan nekte at man sender hans keepertabber. Og Bjarte Flem er kanskje ikke veldig stolt av sitt berømte utkast (eller var det innkast?). Men vi kan ikke viske ut historien og late som om det ikke har skjedd. Vi kan bli konfrontert med tidligere uttalelser, gamle bilder og gamle filmklipp. Hvis skuespillere skal kunne nekte bl.a. filmsitater under henvisning til åvl § 45c, da vil det bety en klar innskrenking av bl.a. sitater. Og aksepterer man at § 45c kan brukes i en slik sammenheng, da må den også være anvendelig i forhold til all offentlig fremføring i mehold av lånereglene i kapittel 2. Resultatet blir uakseptabelt. Hvis et verk som bl.a. inneholder personbilder er offentliggjort, da må lånereglene slå igjennom og åvl § 45c kan ikke være en begrensning i dette.

Jeg ville nok heller ha dømt Se og Hør i saken om Lars Lillo Stenbergs bryllup og frikjent NRK i denne saken.

Ytringsfrihet

I dommen drøftes også forholdet til ytringsfriheten. Retten summerer opp sin vurdering slik på s. 24:

“Tingretten har ovenfor kommet til at NRKs sending av Sitatets avsluttende frontale
nakenhet falt utenfor NRKs formål. Publisering av nakenbilder av personer som motsetter
seg publisering ligger langt fra kjernen i ytringsfrihetens begrunnelse, og omhandler intet
spørsmål av sentral samfunnsmessig betydning. Dertil kommer at EMK gjennom art 8 også
beskytter retten til privatliv. NRK har ikke anført, og kan heller ikke høres med, at NRK i
dette tilfelle må innrømmes en særskilt margin for feilbedømmelse, jf Rt 1999 s 1541
(1553 – Politivold) og Rt 2008 s 489 (Plata — premiss 57).”

Jeg synes det er søkt av retten å vurdere om det å sende de avsluttende fem sekunder er i samsvar med NRKs formål. Det treffer heller ikke særlig godt å vurdere den en skuespiller gjør på film som en del av dennes privatliv.

Det overrasker meg at NRK ikke har anført at de må ha en margin for feilbedømmelse. Det ble  sagt i “Platadommen”, Rt 2008 s. 489 premiss 57 med henvisning til Rt  1999 s. 1541 “at media når det gjelder omtale av spørsmål av sentral samfunnsmessig betydning, bør gis en romslighet i sine vurderinger slik at mindre feilskjær ikke anses utslagsgivende”. Man kan kanskje si at det å sammenligne en filmparodi med originalen ikke er av sentral samfunnsmessig betydning. Men det må likevel innrømmes en viss margin.

Jeg vil også peke på den utvikling vi har hatt når det gjelder ærekrenkelser. Fra å ha et strengt sannhetskrav har Norge, etter flere ganger å ha blitt dømt ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, måttet legge større vekt på ytringsfriheten. Det ble eksempelvis i saken om Tønsbergs Blad fra 2007 sagt at det ikke ville være en ansvarsbetingende ærekrenkelse selv om det som var skrevet viste seg å være feil, så lenge man hadde  gjort et forsvarlig journalistisk arbeid. I ytringsfrihetens navn bør vi ha en slik margin også rundt sitater.  Hensynene er de samme: Det skal ikke være så risikabelt å tråkke over en grense at man bedriver utstrakt selvsensur for å være på den sikre siden. Fem sekunder mer fra en film enn det som strengt tatt var nødvendig bør ikke pådra ansvar.

Saken er anket. Jeg håper ankedomstolen kommer til et annet resultat.

Paul Bjerke mener at det bør innføres en sakprosaetikk og det kan leses mellom linjene at han ønsker seg noe tilsvarende Pressens faglige utvalg for sakprosaforlag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gundersen, Olav Thon, Redningsselskapet og Egil Monn-Iversen som begrunner kravet om etiske regler. Men Paul Bjerke lanserte tilsvarende tanker for et år siden, da med utgangspunktet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytringsfrihet er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjerkes artikler. Vi har ytringsfrihet i Norge. Det er en tilkjempet rett med lange gradisjoner, en rett som er grunnlovsfestet og en del av menneskerettighetene. Ytringsfriheten kan være ubehagelig. Folk som driver et maktspill i kulissene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli brettet ut, også forhold av mer privat art. Grensene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man alltid velger å holde munn “for sikkerhets skyld”. Ytringsfriheten er ikke uten grenser. Personvern er et av flere hensyn som kan begrunne innskrenkninger i ytringsfriheten.

Ytringsfrihetens grenser har blir trukket opp gjennom noen hundre år i Norge og internasjonalt, bl.a. av Den europeiske menneskerettsdomstolen.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hopper over. I stedet skal det erstattes av etiske regler for forfattere — regler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lovlig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne diskutere etikk, også blant forfattere. Men hvis man krever et slikt etisk regelverk uten å problematisere forholdet til ytringsfriheten, da blir det ikke seriøst.

NRK lover en rekke nye podcastsendinger, nå også med musikk.

Kunstreisen kommer nå med sin første podcast. Det er virkelig et program som bør være i dette formatet. Her får vi guider til verdens kunstmuseer, og så har man fram til nå ikke kunnet ta dem med seg om man skulle besøke et av de steder de er innom.

Studio Sokrates kan det nå bli mer verdt å høre på. Et program basert på den ganske så usannsynlige kombinasjonen jazz og filosofi halter når man, som til nå, bare får filosofien og ikke jazzen.

Bluesasylet står kanskje i fare for å falle ut på grunn av 70%-regelen.  Men også det skulle jeg gjerne kunnet laste ned og høre på når det passer med.

Får vi også Hallo i uken som podcast blir lørdagen litt mer fleskibel. Da vil det ikke lenger være like viktig å være i nærheten av en radio mellom 15.03 og 15.40 den dagen.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.

NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang.

- Dessverre skjønner ikke TONO hvordan nettet fungerer, de sier kanskje at vi kan få tillatelse til å dele ut et program som inneholder musikk som de har rettigheten til i et halvt år. Men det holder ikke. Innholdet må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

- TONO er en hemsko, og vi må slutte å bruke musikk gjennom dem hvis ikke holdningen deres endres, mener han.”

Erik Solheim synes her å glemme det enkle faktum at NRK ikke har laget den musikken de bruker i sine programmer og at denne ikke er lisensfinansiert. Det er en underlig tanke at en institusjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på nettet “til evig tid”. At det er mulig og enkelt å forsyne seg med det andre har skapt betyr ikke at man dermed også skal måtte tilby det gratis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og forsyne meg. For å si det med Erik Solheim: Problemet skyldes én ting: Rettigheter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gammeldagse eiendomsretten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt morsommere leketøy enn det jeg har i dag.

Man kan videreføre Erik Solheims resonnement: Hvis ikke den foreldede holdning om at folk skal ha betalt for det arbeidet de gjør får vi slutte å bruke deres arbeider. Det kan ikke være noen grunn til at forfattere, fotografer, journalister og ikke minst mediesynsere skal ha betaling. La NRK og andre som måtte være interessert bruke deres arbeider fritt. Erik Solheim burde vise vei og heretter arbeide gratis i den gode saks tjeneste. Han kan heller gi sin lønn til komponister og musikere, grupper som tjener langt mindre enn medieutviklere i NRK og som derfor fortjener pengene bedre. Del lønnen din med dem som trenger det, da viser du virkelig mener noe med delingskultur, Erik Solheim!

Gisle Hannemyr vil gi TONO en lærepenge:

“En slik lærepenge kan være at NRK bruker musikk som er tilgjengelig under Creative Commons-lisenser i en periode. Kanskje blir de da mer medgjørlige.”

Om noen skulle bli mer medgjørlige av slikt, er ikke så lett å vite. Men det vi kan vite er at det ikke vil bli mye interessant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli dominert av demoer fra obskure grupper som håper på å få oppmerksomhet rundt sin musikk på den måten.

Gisle Hannemyr fortsetter med et særdeles vidtrekkende kulturpolitisk forslag:

“- Det bør være en politisk oppgave å legge til rette for delingskultur. Når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri.”

Det er ikke lett å forstå hva han mener med dette. Kunnskap kan vi holde utenfor. Kunnskap er fri. Det sies og skrives så mye tull om rettigheter til forskningsresultater at det ikke kan gjentas for ofte: Kunnskap er fri. Ingen behøver å spørre noen om lov til å skrive e=mc² eller at FrP omsider begynner å gå tilbake på meningsmålingene (måtte det bare fortsette fram til valget 2009). Hvis Hannemyr med sin uttalelse om dette mener at den akademiske frihet bør innskrenkes slik at vi bare får lov til å publisere i politisk korrekte tidsskrifter, så får jeg bare markere at jeg er fundamentalt uenig.

Hva så med kultur? Bør det være en politisk oppgave å sørge for at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal få betalt for det arbeidet de gjør? Det er mye som kan gjøres gratis. Våre teatre lever i stor grad av offentlig støtte, så da blir vel en konsekvens av Hannemyrs syn at de må åpne sine dører og ikke lenger selge billetter til sine forestillinger? Kinoer må slutte å ta betaling for at folk skal se norske filmer, og all film bør legges gratis ut på nettet. Det bør tross alt være en viss konsekvens og én kulturell uttrykksform bør ikke særbehandles i forhold til andre. Og hvorfor skal vi egentlig måtte betale for å reise med toget når det uansett er avhengig av bidrag fra det offentlige?

Til nå har jeg ansett offentlig støtte til kultur som et bidrag som gis ut fra en erkjennelse av at markedet alene ikke kan finansiere kulturen, særlig ikke i et lite land som Norge. Men om det skal bety at den skal være gratis, blir det en giftpille som vil gjøre kultur enda mer avhengig av å bli (full)finansiert av det offentlige.

Hvis Erik Solheim, Gisle Hannemyr og andre skulle ønske å gjøre resultatene av sitt arbeid fritt tilgjengelig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette så lenge de ikke frivillig har forpliktet seg overfor et forlag eller andre til ikke å gjøre det. For å få sammenheng mellom liv og lære kan Gisle Hannemyr starte med å legge ut sin utmerkede bok “Hva er Internett?” ut på nettet for fri nedlasting. Men om andre skulle være uenige med dem og bare ønske å gjøre sine verk tilgjengelig for de som er villige til å betale for dette, så har de like mye rett til å gjøre dette. At man er uenig med dem gir ingen rett til å stjele deres verk.

Jeg skulle gjerne ha sett at programmer som “Studio Sokrates” kunne gjøres tilgjengelig for nedlasting med musikk og at problemer med musikkrettigheter ikke skulle hindre at et program som “Kunstreisen” legges ut som podcast. Men samtidig ønsker jeg at komponister, musikere og andre kunstnere skal kunne leve av sin kunst. Dette må først og fremst være basert på at brukerne betaler for bruken, ikke på at noen byråkrater har funnet at de er verdig trengende og derfor kan lønnes over et offentlig kulturbudsjett. Så kan offentlige bidrag sørge for at kunstnernes inntekter faktisk blir til å leve av og at den pris som betales skal være overkommelig.

Man vil nok finne løsninger hvor NRK og andre vil kunne gjøre sine programmer tilgjengelig på nett. Men før man kan komme dit må NRK og andre erkjenne at hvis de vil ha med andres verk, da må de betale for dette. Løsningen er ikke en storstilt ekspropriasjon uten vederlag av kulturarbeideres verk. Man må sikre at disse får betalt for bruken av deres verk. Reklamefinansierte kanaler kan legge reklame inn i sendingene, også på nett. Andre må finne andre finansieringsformer. Og selv foretrekker jeg heller å betale for tilgang til kulturen enn å betale indirekte gjennom reklame for andre produkter.

Jeg håper Heidi Grande Røys får mer nyanserte og balanserte råd enn det artikkelen i Digi.no kan gi inntrykk av.

Tabloide journalister må tydeligvis overdrive en smule her også. Så for dem er en prosnt prisstigning en dobling: Med en prosent prisstigning er en krone med tabloid prosentregning økt til 2 kr, og med 231 mill % inflasjon øker den til 231 mill kroner. Slik jeg lærte å regne prosenter skulle det som kostet en krone for et år siden koste 2,31 mill i dag. Men det som kostet 100 kroner for et år siden, det vil koste 231 mill i dag. Det er fortsatt en spenstig prisstigning. Og for en tabloidjournalist er vel det å bomme med en faktor på 100 innenfor vanlig feilmargin.

Det er litt komisk at VG bommer på denne måten samtidig som det går en debatt linket fra forsiden om at man er lei journalister som ikke har peiling på det de skriver om. Nå er utgangspunktet for den debatten riktignok at Aftenposten har kommet til å kalle en jockey for en galoppkusk, og det er selvfølgelig langt viktigere enn bagateller som at de ikke kan prosentregning. Men overskriften var likevel treffende, og det er tross alt det viktigste når man er tabloid.

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om — bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.

Oppsummeringsvis kan man si at Høyesterett la til grunn at et bryllup er noe som hører privatlivet til, samtidig som det at noen gifter seg ikke bare er en privat opplysning. Spørsmålet var om den konkrete teksten og billedbruken var krenkende. Flertallet mente at dette ikke var krenkende. Det var en tekst omtrent så fjollete som man vel må vente av et kjendisblad, med forsøk på å flette inn referanser til De Lillos sanger. Men noe kritisk eller krenkende innhold var det nok ikke. Bildene var, slik de er beskrevet i dommen, heller ikke spesielt nærgående og kan nok i seg selv ikke være krenkende. Men å ta bilder fra et bryllup må etter min mening ses på som en inntrengning i den private sfære.

Jeg er imidlertid overrasket over det generelle perspektivet i saken, og en del av begrunnelsen. Lillo-Stenberg / Sæther har valg primært å angripe dette som et angrep på privatlivets fred, etter strl § 390. Ved å bygge på dette grunnlaget kan man nok se tekst og bilder i sammenheng. Men jeg ville ha vurdert tekste som mindre interessant i denne sammenhengen. Man kan ikke hindre noen i å skrive om en slik begivenhet, men jeg vil tro at Se og Hør ikke hadde vurdert det som så interessant om de ikke hadde hatt bilder. Strl § 390 har blant annet en “rettsstridsvurdering”, som i dette tilfellet blir en vurdering av om det var en (rettsstridig) krenkelse.

Subsidiært har saksøker anført åndsverkloven § 45c om rett til eget bilde. Etter denne bestemmelsen kan man ikke offentliggjøre bilde av person uten samtykke fra den avbildede personen. I noen tilfeller kan bilder offentliggjøres uten slikt samtykke. Det som kan tenkes påberopt i et tilfelle som dette, i alle fall når det gjelder spørsmål om samtykke fra hovedpersonene, er at bildet har “aktuell og allmenn interesse” eller at bildet viser  “hendelser som har allmenn interesse”.

Nå er det vel kjendisbladenes logikk at sladder som folk er interessert i å lese også har “allmenn interesse”. Men det bør ikke være folks kikkermentalitet som skal være avgjørende her. Selv har jeg vanskelig å se at et bryllup har allmenn interesser, selv om det er kjente folk som gifter seg.

På dette punkt er dommen særdeles svakt begrunnet. Alt førstvoterende sier om dette er:

“(55)  Sæther og Lillo-Stenberg har subsidiært gjort gjeldande at bileta er nytta i strid med reglane i åndsverklova § 45c om retten til eige fotografi. Etter mitt syn må også desse reglane lesast med ein rettsstridsreservasjon og på bakgrunn av EMK artikkel 8 og artikkel 10. Løysinga må då bli den same som etter den prinsipale synsmåten.”

Jeg synes det er vanskelig å finne holdepunkter for en slik rettsstridsreservasjon i § 45c når vurderingstemaet ikke er om billedbruken er krenkende. Det kan syens som om førstvoterende her setter til side hele samtykkekravet når billedbruken etter en uklart angitt standard ikke er rettsstridig etter EMK art 8 og 10. Ordlyden gir i alle fall ikke dekning for noe slikt. En alternativ forståelse av førstvoterendes votum er at alt som ikke er rettsstridig har allmenn interesse, men det er heller ikke noe som kan forankres i ordlyden.

Som nevnt er jeg overrasket over begrunnelsen i forhold til § 45c, og får den ikke til å henge sammen med lovens ordlyd. Når det er så knapp at det egentlig ikke er mulig å forstå hva førstvoterende egentlig mener om saken, da blir dette lite tilfredsstillende. Uansett hva vi måtte mene om realiteten burde vi i det minste ha fått en bedre begrunnelse. Hadde noen til eksamen gitt en så tynn begrunnelse som førstvoterende gjør på dette punktet, da hadde han nok ikke fått noen god karakter av meg.

Man har nok sett grovere krenkelser i kjendispressen en det Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther ble utsatt for. Hvorvidt dette er en krenkelse som burde rammes av strl § 390 har jeg ikke helt blitt enig med meg selv om. Men om jeg skulle ha avgjort dette ville jeg neppe ha akseptert billedbruken ut fra at bildene ikke har allmenn interesse og samtykke ikke foreligger.

Om vi skrur tiden noen 10-år tilbake skulle man være forsiktig med hva man sa og gjorde på TV. Det skulle ikke mye til før kristenfolket klaget over usømmelig umoral eller Libertas-gjengen over venstrevri. Men radio var et fristed. De som klaget hørte åpenbart ikke på radio — i alle fall ikke på kveldstid.

Jeg er neppe alene om å savne den frekke stilen trioen Charlo Halvorsen, Stig Holmer og Otto Jespersen hadde i Revolvermagasinet. Særlig deres intervjuer er radioklassikere. Og nå kan vi høre en del av dem igjen som podcasts fra NRK Gull. Overskriften refererer til intervjuet med Knut Skram, som er en perle. Det er slik operasangere skal intervjues! Ellers finnes intervjuer med en ung Bjørn Dæhlie og med en enda yngre Sissel Kyrkjebø, med Jan Eggum, Ole Paus og den nyvalgte leder i Oslo Arbeiderparti Jens Stoltenberg (Hoppalong Cassidy eller Den stygge andungen som vokste opp til å bli en svane).

Gå hit for å laste ned til iTunes eller kopier strengen http://podkast.nrk.no/program/nrk_gull.rss til din RSS-leser.

Gro Harlem Brundtland har knapt bodd i Norge siden hun i 1998 ble direktør i WHO. Om jeg husker riktig var det av helsemessige grunner hun — som pensjonist — valgte å bosette seg i Frankrike. Hun hadde begynt å få problemer med norsk vinter. Det er helt urimelig å antyde at hun skulle være “skatteflyktning”.

Jeg vet ikke hva Gro har gjort for Pepsi. Men jeg klarer ikke å hisse meg opp over at hun tar enkelte slike rådgivningsoppdrag så lenge hun faktisk ikke reklamerer for dem. At man stadig trekker inn Coca Colas PR-rådigver i Norge, Elisabeth Hartmann, til å snakke om Gros rennomé bare bekrefter pressens — her særlig NRKs — mangel på dømmekraft.

Det er ikke lett å bli klok på skatteavtaler. Poenget er å unngå dobbeltbeskatning. Hvorfor avtalen med Frankrike har blitt slik at hun slipper å betale skatt av pensjonen noe sted, vet jeg ikke. Min gjetning er at statspensjon i Frankrike ikke er skattepliktig, og at det gjelder for alle statspensjonister som er skattepliktige til Frankrike, også om man får sin statspensjon fra Norge. Jeg synes ikke at resultatet virker rimelig i dette tilfellet. Men de færreste av oss har noe ønske om å betale mer i skatt enn vi er pliktige til. Og de som måtte ønske det får ikke lov. Dette fikk bl.a. Per Ditlev Simonsen erfare da han ville gjøre opp for sine “tanter i Sveits”. Han ville ikke påberope seg foreldelse, men skattemyndighetene ville ikke ha pengene når kravet var foreldet. Slik ville nok resultatet også ha blitt om Gro hadde villet betale skatt av sin pensjon.

Så langt jeg har kunnet lese om saken, så er det slett ikke slik at Gro Harlem Brundtland ikke har oppgitt sine inntekter. Hun har oppgitt dem til det landet som hun nå er skattepliktig til, nemlig Frankrike. Der har de vel ikke de absurde kikkerreglene som vi har i Norge, så man kan heldigvis ikke gå inn på nettet og finne ut hva folk som skatter til Frankrike tjener og hva de betaler i skatt. Dette er en sak mellom den enkelte skatteyter og myndighetene, og angår ikke den nysgjerrige offentlighet.

Når Dagbladet skriver at Gro tar “350.000 pr time”, så der det omtrent like absurd som å hevde at den som får 100.000 i startpenger for å løpe 100m i et “Golde League” stevne tar 36 mill pr time — basert på at de bare løper i ca 10 sekunder. Enhver idiot — men mulig unntak for idiotene i Dagbladet — vet at det ligger en god del mer bak selve prestasjonen og bak den markedsverdi som vedkommende har fått. Jeg synes det er flott at også en norsk politiker har klart å markere seg internasjonalt på en slik måte at hun er attraktiv som foredragsholder. Dette er ikke noe som bare skal være forbeholdt avgåtte presidenter i USA, Tony Blair og andre utlendinger. Men jeg skammer meg som nordmann over hvordan norske medier behandler dette.

Inntektene skulle visst ha vært innrapportert til NAV, selv om Gro ikke er skattepliktig til Norge. Men Gro har statsrådspensjon, ikke vanlig folkepensjon. Jeg synes at våre politikere er ganske hykleriske når de kritiserer andres fallskjermer når de samtidig har bevilget seg selv det som må være Norges beste pensjonsordning. Det er en fallskjerm som bar blitt verdtsatt til en million kroner pr år i tillett til statsrådslønn. Men man kan likevel ikke kritisere den enkelte pensjonerte statsråd, stortingsrepresentant eller høyesterettsdommer for deres gunstige pensjonsorninger.

En (forhenværende) statsråd med minimum tre års opptjening (og full opptjening etter seks år) kan få alderspensjon fra fylte 65 år. Gro er 68. Så vidt jeg har kunnet se, så er det ikke noen avkortingsregler ut over at man ikke kan heve pensjon så lenge man er statsråd eller stortingsrepresentant, har hovedstilling i det offentlige eller har offentlig ombud på heltid. Hva man måtte tjene som kosulent, forfatter og foredragsholder medfører ingen avkorting i pensjonen. Så det ville ikke betydd noe for Gros pensjon om inntekter hadde vært oppgitt til NAV. Kanskje ville det ha fått en viss betydning for fordelingen mellom Folketrygden og den særlige statrådspensjonen, men ikke for det samlede beløpet. Om jeg har forstått reglene rett, så er dette ikke noen alvorlig feil og en feil som Gro selv ikke har hatt noen fordel av.

At arbeidsinntekter ikke fører til avkorting av pensjon er ikke uvanlig i tjenestepensjonsavtaler. Dette gjelder også for Statens pensjonskasse. (Idiotisk nok har man der regler som gjør at inntekter fra offentlig sektor fører til avkorting, mens inntekter fra privat sektor ikke gjør det. Slik sikrer man at statspensjonister ikke skal være motivert for å ta oppdrag for det offentlige.) Om jeg skulle velge å gå av med pensjon når jeg blir 67 — som fortsatt er en stund til — så vil jeg f.eks. kunne tjene så mye jeg vil som advokat uten at dette påvirker pensjonen. Så i forhold til dette har ikke pensjonerte statsråder noen fordeler fremfor oss andre. (Det er den korte opptjeningstiden, at de ikke rammes av 12G-regelen og særlige justeringsregler som gjør deres ordning så gunstig).

En regel som fører til at en emigrert pensjonist ikke betaler skatt noe sted er uheldig. Men dette er ikke en kritikk som kan rettes mot den enkelte pensjonist. Jeg vil tro at det meste av det Gro Harlem Brundtland gjør i sin pensjonisttilværelse gjør hun gratis. Hun tar ganske sikkert ikke 350.000 kr for å holde foredrag om kvinner og ledelse, om globale helseutfordringer eller annet som engasjerer henne. Men om noen vil toppe et kommersielt program med et kjent navn, da er det ingen grunn til ikke å ta betalt. Jeg ville også sagt ja takk til et foredragshonorar på 350.000 om noen hadde vært villig til å betale så mye (noe ingen er — i alle fall ingen som jeg har kommet i kontakt med). Jeg tar også ganske godt betalt for foredrag på bedriftsarrangementer og lignende de ganger jeg blir spurt om slikt, selv om jeg bare må innse at min markedsverdi ligger langt under Gro.

Slik man nå har stilt seg i Norge vil vi neppe få opp spørsmålet om hvor mye Gro Harlem Brundtland ville kreve for å holde et foredrag her. Om hun skulle opptre offentlig ville hun bli møtt av en skokk av journalister som ikke ville være det spor interessert i det temaet hun skulle ha snakket om. Alle spørsmålene ville ha dreid seg om Pepsi, foredragshonorarer og byråkratiske feil. Så da holder man seg heller i land hvor småligheten ikke er like fremtredende som i Norge — det ville i alle fall jeg ha gjort.

Jeg må innrømme at det begynner å bli lenge siden jeg sluttet å kjøpe Dagbladet annet enn på lørdag. Den innholdsmessige tabloidiseringen startet lenge før avisen tok de praktiske konsekvenser av dette og skiftet format. For meg var formatskiftet det støtet som skulle til for å frigjøre meg fra den gamle (u)vanen å kjøpe Dagbladet hver dag. Jeg har derfor ikke veldig solid bakgrunn for egne meninger om avisen. Det begrenser seg til lørdagsutgaven og nettutgaven. Men det er kvaliteten på disse som eventuelt skal få meg til igjen å kjøpe avisen på papir.

Fredag kveld, 7.12.07 var jeg innom Dagbladet.no. Toppoppslaget med stort bilde og krigstyper var: “Åste får ikke være med videre”. Dagbladet tar det åpenbart for gitt at alle deres lesere er på fornavn med Idol-deltakerne, så det var ingen grunn til å nevne i overskriften at det gjaldt Idol.

De som virkelig er opptatt av hvem som går videre i Idol ser på programmet. De trenger ikke Dagbladet til å fortelle dette. Vi som ikke ser på Idol synes ikke det er så viktig hvem som går videre. Så det er ikke for å få vite dette vi eventuelt leser Dagbladet. Og siden dette åpenbart er det Dagbladet mener det er viktigst å fortelle oss — ja, da er det vel ingen grunn til å lese Dagbladet.

Andre “interessante” nyheter som Dabladet valgte å prioritere på topp denne kvelden var at en eller anne Kim Runes låt “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”, at Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing og at Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler.

Dagbladet driver også nettstedet kjendis.no. At man i det hele tatt har opprettet et slikt nettsted forteller i alle fall meg at den fordummende journalistikken er høyt prioritert. To av de fire overskriftene jeg nevner viser til artikler på  kjendis.no. Så lenge de holder på dette nettstedet har avisen null troverdighet når de påstår at de vil vekk fra den fordummende “Du-journalistikken”. Da gjelder fortsatt det man sa om forskjellen mellom VG og Dagblandet den gang styrkeforholdet var mer likt enn i dag: Dagbladet tar avstand fra det de driver med, det gjør ikke VG. Så kan man legge til at VG er så veldig mye bedre til å være VG enn det Dagbladet er. Hvis det er VG vi vil ha, da kjøper vi VG, ikke Dagbladet.