Kategori: Musikk
Surmaget grinebiter om barn og korps
Joacim Lund, kulturjournalist og kommentator i Aftenposten i følge byline, skriver i Aftenposten at han orker ikke se et barn ta sine første skritt. Det er aldeles forferdelig, der de vakler ustøtt noen få skritt før de faller. Det er slikt som bare en mor kan like.
Som om det ikke er nok at barna skal gå, så skal de også ramle på ski, løpe etter baller de ikke treffer. Når de blir større skal de kjøres hit og dit for å løpe etter ulike baller, noe som gir trafikkaos og foruresning.
For ballfolket er en helg i oktober som … ja … 17. mai og julaften på én gang, men for mange av oss er det mindre lystbetont. Byen invaderes av støyende horder av voksne(?) folk i idiotiske klær som hoier og skriker — og måtte Gud forby: Blåser på sine støyende plasthorn, av enkelte ukyndige kalt “trompeter”. Takke meg til en småsur “Copacabana”.
Det er ikke noe bedre når barn skal bruke stemmen. Foreldrene påstår at de synger, men det er melodier bare en mor kan høre. Alle andre hører at det er surt uten at man er i nærheten av tonen. Når alle synger surt samtidig, men på hver sin måte kaller man det barnekor.
Verst av alt må det være om noen vil spille fiolin, og jeg har mange ganger tenkt at de som vil lære dette til barn må være blant klodens mest tålmodige personer. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skulle man klare å stemme så hjelper ikke det når man ikke klarer å plassere fingeren riktig så tonen blir akkurat så sur at det låter aledeles skrekkelig. Skulle de mot formodning treffe tonen høres det uansett mer ut som om de forsøker å ta livet av en katt enn at de forsøker å lage musikk.
Helst bør nok barn komme modnet og plastpakket, slik at man kan pakke ut en Solveig Kringlebotn, Ole Edvard Antonsen, Elbjørg Hemsing, Henning Kraggerud, Silvia Moi eller Trine Thing Helseth.
Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt fyllt av lykke når jeg har samlet lopper eller andre ting man må gjøre for å få det hele til å gå rundt. Et sosialt nettverk, ja. Jeg ble kjent med skolen og andre foreldre med barn på skolen på en måte jeg aldri ville ha blitt om jeg ikke hadde hatt barn i korps. Skjønt, det hadde vel blitt det samme om barna hadde valgt andre aktiviteter.
Mitt inntrykk er ikke at foreldre presser barn til å spille i korps. Fra min tid i korpsverden var inntrykket heller at barna gjerne ville være med, men at foreldre sa nei fordi de ikke orket tanken på det de hadde hørt at korpsforeldre måtte gjøre.
Barn slutter med mange aktiviteter når man kommer i tenårene. Det som virket så spennende var kanskje ikke det likevel og det krevde mye mer enn hva barnet var forberedt på og villig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barndom og ungdom er en periode med mye prøving og kanskje nesten like mye feilling. Kroppen koker av ustyrlige hormoner og annet blir viktigere enn skiløping, fotball og korpsmusikk. Unntaksvis kan det også hende at ungdom innser at de må bruke tid på skolen. Likevel henger noen foreldre igjen. Noen fortsetter å trene guttelaget i fotball lenge etter at deres barn har vokst ut av guttelaget og kanskje har lagt fotballen på hylla, andre fortsetter med korps.
Den største gleden er å glede andre er noe mange av oss har hørt mange ganger. Vi mennesker er vel slik utrustet at vi føler glede ved å se at våre barn utvikler seg og etter hvert mestrer ulike sider ved livet. Hvis det hadde vært et ork som vi bare gjorde av plikt uten å oppleve en personlig tilfredsstillelse ved det, da hadde nok mennesket ha dødd ut for lenge siden. Hvis det å oppfostre barn hadde vært en sur plikt som vi likevel gjorde ut fra et slagt moralsk ansvar, da hadde ikke mange barn vokst opp. Vi ville ha dødd ut lenge før noen hadde tenkt på en velferdsstat som kunne ta ansvar der foreldre svikter. Vi liker dessuten å lykkes selv også, f.eks. ved at loppemarkedet ble godt gjennomført når man først satte i gang. Jeg trenger ikke psykologer til å fortelle meg dette, langt mindre noen til å omfortolke dette til bare å være en form for egoisme.
Mot slutten har Joacim Lund likevel et poeng når han skriver:
“Selvsagt er jeg en surmaget grinebiter.”
Dette er det ikke vanskelig å være enig i. Han skriver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som derfor vil ha bort ballbinger, ikke lar dem trå på plenen, og altså ikke vil ha korps. Det kan tross alt forstyrre middagshvilen til gamle grinebitere og intet er vel mer viktig for gamle grinebitere enn deres middagshvil. Men ingen skal beskylde dem for å være egoister som vil frata andres gleder bare for å tilferedsstille seg selv. Man gjør det selvsagt ut fra en selvoppoftende omtanke for alle de andre surmagede grinebiterne som får forstyrret middagshvilen. Skjønt det er kanskje egoistisk å tildredsstille andre surmagede grinebitere også.
Men vi kan vel bare blåse en lang marsj i det han skriver.
Opera jorden rundt på 80 dager
Jeg har sett den nye norske operaen “Jorden rundt på 80 dager”. Dessverre synes jeg ikke at den innfridde. Hva er det som svikter i denne og litt for mange samtidsoperaer?
Det er ikke uten grunn at det er komponisten som nevnes først når man snakker om opera. Librettisten, den som har skrevet teksten, er ikke den som huskes — hvis ikke begge blir glemt. Det er komponisten, ikke librettisten som er er dramatikeren i opera. Men komponisten må ha en god libretto som utgangspunkt. Franz Joseph Haydn komponerte flere operaer, men det er ikke det han huskes for. Han kunne komponere musikkdrama, det har han vist gjennom Skapelsen og Årstidene. Men han hadde ingen gode librettoer å arbeide med, og da blir det ikke noen store operaer. Det det samme gjelder Franz Schubert. Han kunne så absolutt komponere sanger, men ingen av hans operaer settes opp i dag.
Hva kjennetegner en libretto som fungerer? Litteratur forteller gjennom tekst, film gjennom bilder og opera gjennom musikk. Handling kan fortelles godt gjennom ord, mens musikk ikke formidler dette like godt. Men intet kommer opp mot musikk når det gjelder å fomidle følelser og emosjoner.
Alle store operaer jeg kan komme på bæres av personer med sterke følelser og relasjonene mellom dem. Det er kjærlighet og hat, tro og tvil, lengsel og smerte, indre spenninger og spenningsfylte relasjoner. Men det er ikke nødvendigvis så mye handling. Det har vært sagt om Dido i Didos klage fra Henry Purcells opera “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har veldig mye å føle.
Det er neppe heller tilfeldig at så mange operaer har navn etter hovedpersonen, enten det egentlige navnet eller kallenavn som La Traviata eller Madame Butterfly.
Der er vi ved noe av problemet. “Jorden rundt på 80 dager” har ikke sterke nok og tilstrekkelig interessante personer. Philias Fogg er en kjedelig tørrpinn av et petimeter totalt uten følelser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som skaper et operatisk drama. Romanen “Jorden rundt på 80 dager” drives av spenningen i handlingen. Det er omtrent som et etapperitt på sykkel hvor spenningen i stor grad er kampen mot klokken. Det kan være spennende å følge, og “Jorden rundt på 80 dager” er en spennende roman. Men spenningen ligger på det utvendige plan og det bærer ikke en opera. Philas Fogg er ganske enkelt ikke egnet som operahelt. Han er en slags Falstaff som ikke er komisk, og uten komikken er det ikke mye igjen av Falstaff.
Paspartout, Philias Foggs tjener, kunne vært en slags Leporello. Men han mangler en sterkere karakter å spille mot, og da fungerer det ikke særlig overbevisende.
Konflikten mellom Stuart og Fogg, de som som har inngått et veddemål, blir for fjern i forhold til handlingen. Stuarts niese, detektiven Fionula blir for mye en klisje — i alle fall i begynnelsen. Første akt er en del episoder med mange effekter, men ikke noe drama.
Operaen tar seg opp i andre akt. Fionula blir forelsket i Philias Fogg, den mann hvis reise hun skal forhindre slik at han taper veddemålet med hennes onkel Stuart. Gjennom dette utvikler Finoula seg fra å være en klisjé til å bli et relativt levende menneske. Her begynner det å bli operatematikk: Hun rives mellom lojalitet til sin onkel Stuart og kjærligheten til Philias Fogg. Det blir litt som Don José i Carmen, der han slites mellom forelskelsen i Carmen og lojaliteten overfor Mikaela og sin mor — uten at den tørre Philas Fogg tåler å bli sammenlignet med den ildfulle Carmen.
I andre akt får vi også noen arier. Man må gjerne mene at jeg er tradisjonell og gammeldags. Men jeg liker at operaer har arier. Det kom sent, men ikke så verst.
Hvis man har intensjoner om å fortelle en handling gjennom opera, da er det stor risiko for å mislykkes. Handlingen må selvsagt være der, men den er bare rammen rundt det drama som på en eller annen måte utspiller seg mellom aktørene. Fortellingen i seg selv er ikke nok.
Hvis det ikke er nok drama i librettoen, da har ikke komponisten det han trenger for å skape drama i musikken. Derfor får vi ikke vite hva Gisle Krendokk kunne ha fått til med et litt bedre utgangspunkt.
Å lære om “klassisk” musikk
For en drøy måned siden satte jeg opp en liten liste over plater om musikk som jeg har hatt glede av, i innlegget Gi oss mer av Wolfgang Plagge. Mitt hovedpoeng var (og er) at alt for mye av det som presenteres som musikkhistorie er komponistbiografier som egentlig ikke handler så mye om selve musikken.
I en kommentar til dette innlegget anbefalte Halvor Hosar seriene med Robert Greenberg fra The Teaching Company. Jeg kjente ikke til disse seriene. Dette var et meget godt tips (takk, Halvor!). Jeg har kjøpt noen av seriene og hørt på en god del av dette. Dette er hva jeg har ønsket meg! Her er det musikken og den musikalske utviklingen som står i sentrum, men den blir selvfølgelig satt inn i en historisk sammenheng. ?Kunnskap gir større utbytte, også når man hører på musikk. For å låne noen ord fra Robert Greenberg: Når man ikke har forventninger om hva som vil komme kan man ikke bli overrasket.
Robert Greenberg er kunnskapsrik, entusiastisk og morsom. Hva mer kan man håpe på hos en foreleser? Det eneste som er irriterende er at de har lagt inn hermetisk applaus før og etter hver forelesning. Det burde være unødvendig.
Jeg har til nå holdt med til serier som i overskriften fokuserer på musikk. Det er også serier av typen “Life and Works of …”, som sikkert inneholder mer biografisk stoff. Men jeg har ikke noe imot komponistbiografier, bare vi også får med hovedaken: Musikken.
Seriene selges i tre formater: DVD, CD og nedlastbar mp3. Jeg har valgt mp3. Sammen med lydfilene får man også kursdokumentasjon i pdf-format. I følge reklamen inneholder DVDene fotografier m.m. Jeg ser ikke helt behovet for dette. Jeg vil ha lydfilene. Mp3 går raskest. Dessuten blir mp3-filer aldri stoppet i tollen. Jeg har i og for seg ikke så veldig mye i mot at man må betale moms på det man importerer. Men en ting er å betale 50-100 kr i moms, noe annet er det å måtte betale et par hundre kroner i behandlingsgebyr i tillegg til dette. Da blir det en teknisk handelshindring som man forsøker å unngå eller omgå.
Alle seriene til The Teaching Company er på salg minst en gang i året. De selges da typisk med 75% rabatt. Det er vel et salgstriks. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen kjøper disse til full pris. Jeg gjør det i alle fall ikke. Så nå venter jeg bare på at How to Listen to and Understand Opera skal komme på salg. Å betale 60-70 dollar for 32×45 minutter forelesninger av god kvalitet, det er helt greit. Å betale 250 dollar for de samme er litt i overkant. Så jeg kan vente — og har serier som jeg har kjøpt som jeg kan lytte til mens jeg venter.
Selv om jeg ikke har hørt alt, våger jeg å gi disse seriene en varm anbefaling.
Opphavsrettskonflikt mellom NRK og musikkforlag
Før det som skulle vært en overføring av Bergens filharmoniskes konsert med bl.a. “Tod und Verklärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at dette stykket ikke ville bli overført fordi det var konflikt mellom NRK og musikkforlagene.
Når et orkester spiller orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.
Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.
Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.
Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.
I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.
Gi 13-åringer skikkelig radio!
Jeg sitter og hører på NRK P2 Søndagsavisa, hvor gitarist m.m. Jon Larsen er gjest i anledning 100-årsdagen for Django Reinhardts fødsel. Han forteller at han hørte Django Reinhardt på svensk P3 i et program med legendariske Leif “Smokerings” Andersson da han var 13 år gammel. Som det heter: “The rest is history”.
Om min hukommelse er riktig, så hadde også en annen norsk musikker en skjelsettende radioopplevelse da han var 13 år. Jan Garbarek hørte John Cotrane på radioen, og bestemte seg der og da for å lære å spille saksofon. Fortsatt med forbehold om hukommelsens skrøpelighet: Han lærte seg saksofongrepene på et kosteskaft før han endlig fikk sitt første instrument.
Konklusjonen må bli: Gi 13-åringer skikkelig radio!
Hva slags tullinger velger musikk i NRK TV?
Et eller annet sted i NRK TV sitter det noen som må ha som sin oppgave å ødelegge musikk. Jeg tenker ikke på de som velger musikk i musikkprogrammer, men om de som velger kjenningsmelodier.
“Norge rundt” har siden starten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2″ som kjenningsmelodi. Av en eller annen grunn valgte man en ekkel, syntetisk versjon. Nå har man pusset opp kjenningsmelodien. Den har blitt “vampifisert” med fløyte (syntetisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folkemusikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men dette er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den brukes som kjenningsmelodi i et program som heter Norge rundt. Er det i noen sammenheng det er meningsløst å få musikken til å klinge irsk, så er det her.
NRK Sport har skiftet kjenningsmelodi for sine sportssendinger i vintersesongen. Jokke og Valentinernes “Her kommer vintern” har forsvunnet. Den var en helt utmerket kjenning, selv om de kuttet før sangen kom til “endelig fred å få”. Nå har de i stedet valgt et utdrag av Snøfnuggene fra Tchaikovskijs “Nøtteknekkeren”. Det er også i utgangspunktet et godt valg. Men hvorfor må TV-sportsidioter lage en forferdelig dunk-dunk versjon av denne melodien?
Tåler ikke NRK TV musikk uten at den ødelegges?
Samfunnsøkonomer ser på opphavsrett
Lars Håkonsen og Knut Løyland for har fått “prisen for beste artikkel i tidsskriftene til Samfunnsøkonomenes forening for 2009″ for artikkelen “Ulovlig fildeling av musikk – hva bør gjøres når ny teknologi truer opphavsretten?”. Slikt vekker nysgjerrigheten hos en musikkinteressert opphavsrettsjurist. Men jeg ble ikke direkte imponert, for å si det forsiktig.
I innledningen kan vi lese følgende om opphavsrett i et slags globalt perspektiv:
“Dessuten finnes det en rekke muligheter for tilgang til svært lavt priset musikk gjennom nettsteder lokalisert i land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet. Dette bidrar sannsynligvis også til å undergrave omsetningen av musikk i Norge og andre land som praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse.”
Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.
Den mest sentrale internasjonale konvensjonen om opphavsrett er Bern-konvensjonen som har tilslutning fra 164 stater. Alle disse landene “praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”. Det er faktisk en av konvensjonens grunnpilarer.
Jeg vil tro at land som skal kunne være base for nettsteder med stor trafikk dels må ha en god teleinfrastruktur, dels må ha et liberalt regime i forhold til telekommunikasjon generelt og internett spesielt. Dette er ikke hva jeg forbinder med land som Afghanistan, Angola, Burma, Burundi, Eritrea, Iran, Irak, Kuwait, Kambodsja, Laos, Moazambique og Somalia. Og da skulle vi ha fått med de fleste land som “står på siden av det internasjonale copyrightsystemet (…) [og] som [ikke] praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”.
At effektiviteten i håndhevelsen av opphavsretten kan variere, er en annen sak. Men vi behøver ikke å bevege oss ut av Norge for å finne nok av eksempler på det.
Dette er kanskje ikke så viktig for artikkelens hovedtema. Men jeg blir skeptisk når man starter med denne type påstander som ikke underbygges. Ut fra forfatternes CV og publikasjonslister synes det ikke som om noen av dem tidligere har arbeidet med opphavsrett eller med musikkbransjen. Det er ikke grunn til å anta at påstandene er basert på en generell innsikt i og erfaring fra saksfeltet. Når det som skrives i beste fall er upresist (etter min mening feilaktig), blir ikke inntrykket bedre. Kvalitetskravene settes ikke høyt.
I artikkelen presenteres en interessant kurve over CD-salget i Norge:
Desverre får jeg ikke så mye ut av forklaringene på denne kurven. Det vises stort sett til andre artikler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Testing File-Sharing’s Impact by Examining Record Sales in Cities”. Både denne og Håkonsen og Løylands artikkel unnlater å ta opp det som jeg tror er en viktig forklaring på utvikling, en antagelse jeg mener blir styrket av den kurven som er gjengitt ovenfor.
Kurven viser at salget tok av omtrent da CDen slo igjennom i markedet rundt midten av 1980-tallet. Den nådde toppen rundt 2000 og har nå falt tilbake til omtrent 1990-nivå. Min hypotese er at salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten. Selskapene melket sin gamle katalog for det den var verdt og litt til, og så ikke at tilveksten var alt for dårlig til å kunne holde liv i en oppblåst bransje.
Skal man kunne trekke slutninger om musikkmarkedet må man gå inn i og analysere dette markedet, ikke bare vurdere omkringliggende faktorer. Jeg har tidligere spurt IFPI om de har tall som sier noe om forholdet mellom salg av nyinnspillinger og nyutgivelser av eldre innspillinger. Men det har de ikke.
Jeg sier at det er min hypotese. Jeg har til nå ikke fått den bekreftet, men jeg har heller ikke sett noe som avkrefter det. Hvis min hypotese har noe for seg burde den etter min vurdering gi en kurve ganske lik den som Håkonsen og Løyland presenterer. Derfor er jeg ut fra de tallene de presenterer styrket i min tro på at den i alle fall forklarer en stor del av fallet. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han konkluderer med at hele nedgangen skyldes fildeling.
Jeg er heller ikke så sikker på at forfatterne har noe i nærheten av en “hands on” erfaring med musikkproduksjon eller har sett et studio fra innsiden. De skriver på s. 29:
“Med en PC og noe ekstra programvare og utstyr, kan man i dag produsere musikkinnspillinger av minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960 og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel. Dermed er kravet til nødvendig inntekt for å forsvare innspillingskostnadene tilsvarende redusert.”
For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet. Mange av utgivelsene fra denne perioden har sjenerende dårlig lyd. Det er nettopp derfor man fant det bryet verdt å arbeide i fire år med å rense lyden på alle Beatles-innspillingene og at markedet begjærlig kastet seg de remastrede versjonene da de kom på markedet høsten 2009.
Det er riktig at noe av innspillingsutstyret har blitt billigere. Man får billigere miksere og man kan klare seg uten en relativt dyr flersporsbåndopptager. Men gode mikrofoner har ikke blitt billigere. Det har heller ikke et rom med gode akkustiske egenskaper eller gode instrumenter (om vi holder synthesizere utenfor). Gode lydeknikere er heller ikke gratis. Det har blitt billigere å lage demoer av bedre kvalitet enn hva man fikk til hjemme i stua tidligere. Men innspillingskostnadene for profesjonell kvalitet har nok ikke blitt vesentlig lavere.
De løsningsforslag som presenteres har den grunnleggende svakhet at den først og fremst er basert på usanske og i noen grad engelske analyser. Det er så store forskjeller mellom usansk og norsk opphavsrett at usanske analyser har begrenset overføringsverdi. Men likevel ser det som om mange økonomer har en forkjærlighet for det som kommer fra USA og synes å være lite opptatt av orientere seg om hvordan dette systemet fungerer hos oss. Håkonsen og Løyland skriver eksempelvis noe om tvangslisenser (compulsory license), som man kan lese om i usanske artikler. Men de synes å være helt ukjente med den langt mer fleksible nordiske modellen med avtalelisens.
En annen svakhet er at forfatterne kun har sett på musikk, med et lite sideblikk på film. Opphavsretten omfatter så mye mer. Forfattere kan ikke leve av å reise på turnéer hvor de leser høyt fra sine bøker og selger T-skjorter med bilder av seg selv. Det kan heller ikke komponister, fotografer, dataprogrammerere og mange andre som også er avhengige av opphavsretten gjøre. Man kan derfor ikke basere løsninger bare på det som tilsynelatende kan fungere for musikkbransjen.
I jusen må vi ganske ofte “spille på bortebane”. Vi befatter oss ganske ofte med andre fag som vi ikke behersker. Vi ser på jus og informasjonsteknologi, jus og miljø, jus og helse, osv. Da er vår tradisjon at vi i alle fall forsøker å sette oss inn i og forstå den virkelighet vi beveger oss inn i. Vi må vite hva som faktisk skjer. Vi skal ha fakta på bordet. Når dette er klarlagt kan vi se hvordan jusen kommer til anvendelse. Hvis vi ikke forstår den virkelighet som våre verktøy anvendes på, da blir analysen lite verdt og konklusjonene ofte feil. Det er ikke dermed sagt at vi alltid lykkes, men vi forsøker i det minste. Når jeg leser artikler som Håkonsen og Løyland gir den meg et inntrykk av at man ikke en gang forsøker å bevege seg ut av et lukket økonomisk rom. Det blir selvrefererende og selvbekreftende innenfor sin egen boble. Det fremstår som en ganske livsfjern intellektuell lek.
Jeg ønsker å vite mer om økonomiske og andre samfunnsmessige sider ved opphavsrett. Men det meste av det jeg leser om dette, også Håkonsen og Løyland, gir meg ingen ting. Grunnen er enkel: De har ikke brydd seg med å sette seg ordentlig inn i det området som analyseres. Man har gjort antagelser om hvordan systemet fungerer, og så analysert og anvendt sine økonomiske teorier på disse antagelsene. Men når antagelsene svikter, da har man laget et bygg uten grunnmur.
Gi oss mer av Wolfgang Plagge
Wolfgang Plagge er en fantastisk formidler av kunnskap om musikk. Jeg så denne siden ved ham først i NRKs TV-serie “Landeplage”. Siden har jeg i alle fall av og til kunnet høre ham i spalten “Plag Plagge” i NRK P2s “Kort og klassisk”, samt i hans julekalender nå i desember. Dessverre sendes programmet på et tidspunkt som gjør at det ikke er så lett å få hørt det. Men jeg skal ut på en omvei før jeg kommer tilbake til Plagge.
Noen påstår at musikere som ikke lykkes blir pedagoger. Det er feil. Mislykkede musikere bli musikkjournalister. De blander seg med groopies av begge kjønn som håper på å kunne komme back stage ved å skrive om sine helter. Derfor har musikkjournalistikk, i alle fall på populærmusikkens område, blitt en arena for dilletanter.
Musikkjournalister kan synse og mene. Klarer man å formulere sine synsinger på en underholdende måte har man suksess. At man ikke klarer å formidle noe særlig om selve musikken, betyr mindre. Den sørgelige sannhet er vel at deres lesere heller ikke kan stort om musikk.
Den umusikalske formidlingen er dessverre ikke noe som er forbeholdt musikkjournalister. De fleste bøker om musikkhistorie, i alle fall de jeg har funnet, er komponistbiografier og komponisthistorie mer enn egentlig musikkhistorie. Vi får vite hvilke fyrster komponister arbeidet for, deres kamper med seg selv og sine omgivelser, når verkene ble fremført, musikkens plass i samfunnet, osv. Men vi får ikke vite så mye om selve musikken. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, men de er nettopp unntak.
Det er skrevet mye om musikere innen populærmusikk, om deres liv og litt for ofte om deres for tidlige død. Vi kan lese om festivaler, om innspillingsdetaljer, osv. Men selve musikken, den sies det lite om. Det er mye stjernedyrking for fansen.
Vi hører at det låter ulikt. Men vi får ikke hjelp til å forstå hva som egentlig skjer, ikke hva slags kompositoriske eller musikalske virkemidler som benyttes, ikke hva som gjør at noe kan låte nytt, friskt og spennende, osv. Det er lettere å finne analyser av tekstene enn av musikken.
Kanskje kommuniserer musikk og journalistikk dårlig på et intellektuelt plan. Komponister og musikere kan forstå musikken intuitivt uten at de alltid kan sette ord på dette. De uttrykker seg gjennom musikk, ikke gjennom ord. Vladimir Ashkenazy sa det en gang omtrent slik, som svar på et spørsmål om hva musikken betyr: “Hvis jeg hadde kunnet svare på det ville jeg ha vært forfatter, ikke musiker”. Innen populærmusikk, hvor mange låtskrivere og musikere er uskolerte, er dette enda tydeligere. Man finner en akkord som låter tøfft og bruker den, uten at egentlig å forstå hva de gjør. Og det er greit nok. Beatles’ musikk er skapt på denne måten. Men for den som skal skrive om dette holder det ikke bare å kunne si at det låter bra. Alt for mange av de som skriver om musikk forstår egentlig ikke musikken. De skriver om seg selv og sin opplevelse av musikken fremfor å skrive om selve musikken.
Musikkjournalistikken er bare overflaten av en tradisjon hvor det musikalske underkommuniseres i omtale av musikk. Kanskje mener man at musikk taler for seg selv. Den skal oppleves, ikke forstås. Kanskje er det rett og slett for vanskelig for de fleste som skriver om musikk å formidle hva som gjør at vi hører det vi hører. Men opplevelsen blir bedre når man også forstår. Dette gjelder musikk som det gjelder alle andre kunstarter.
Det som faktisk er skrevet om selve musikken, også populærmusikken, er ofte skrevet på et nivå som krever betydelige musikkteoretisk innsikt også hos leseren. Musikkviterne kommuniserer med andre musikkvitere, de klarer ikke å nå oss andre. Det er et stort gap mellom musikkvitenskapen og musikkjournalistikken. Wolfgang Plagge er en av de få som har klart å bygge bro mellom disse.
Den som vil forenkle uten at det bare blir for enkelt må ha dyp innsikt og bred kunnskap. En oversikt over overflaten gir lite. Man må kunne trenge inn til kjernen og vise at nettopp dette er det sentrale. Dette må kunne formidles på en enkel, men ikke overfladisk måte, fri for lærd jargong og jålete faguttrykk. Jeg underviser selv, og vet at det er mye vanskeligere å forklare det vesentlige på en enkel måte enn å gi en komplisert forklaring med alle detaljer. Wolfgang Plagge har vist at han behersker nettopp dette, enten det gjelder en poplåt, hva som er typisk for Mozarts musikk eller kjente julesanger.
Audio, enten det formidles via radio eller andre kanaler, er uovertruffen til å formidle dette. Musikk trenger ikke ses, men må lyttes til. En god formidler med piano, som kan demonstrere den avgjørende detaljen de fleste av oss ikke legger merke til når vi hører hele verket, i tillegg til innspillinger av verkene, er den beste formen. Bøker som viser til innspillinger blir ikke på langt nær det samme. Det er bedre med lydfiler med kommentarer og innspillte musikkeksempler. Men i dette formatet kan man ikke like lett isolere det sentrale elementet, slik en pianist kan gjøre.
Etter at IFPI strammet til og NRK ikke lenger kan legge ut podkast av program med musikk i samme omgang som tidligere, har podkast med bl.a. Kort og klassisk forsvunnet. Dermed har det blitt vanskeligere å finne dette programmet og dermed Plagges musikkommentarer. Derfor er min oppfordring : Gi mer plass til Wolfgang Plagge og hans innsiktsfulle musikkommentarer. Gi ham en egen programserie og sørg for at den er tilgjengelig ikke bare i øyeblikket.
Det finnes noen lydbøker om musikkhistorie som jeg liker, og som man kan ty til inntil noen overtaler Wolfgang Plagge til å lage en serie.
The Making of Music: v. 1 & 2 (BBC Audio)
Pianisten Daniel Abrams har laget en serie på 6 CD kalt Understanding the Language of Music. Her sitter han ved pianoet og går gjennom musikkhistorien. Jeg liker formatet. Han har et “innenfra 
perspektiv” som jeg så ofte savner når noen forteller om musikk. Men jeg er overbevist om at Wolfgang Plagge kunne ha gjort det mye bedre.
Naxos har gitt ut en rekke lydbøker om klassisk musikk, bl.a. The History of Classical Music (Non Fiction)
De som vil fordype seg mer i enkeltkomponister kan finne mye interessant i Naxos serie “Life and Works of …”
Enkeltverker gjennomgås på tilsvarende måte i serien de to seriene (fortsatt fra Naxos) Classics Explained
Jeg setter pris på alle disse CDene. Men de treffer ikke helt. De har ikke det “innenfra perspektivet” som jeg ønsker, hvor musikken og ikke komponisten står i sentrum.
Det er en del bøker om temaet. Særlig har jeg funnet flere interessante bøker utgitt på forlaget WW Norton
Classical Spectacular (London): Flott, men hvor for må de bruke mikrofoner?
Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha vært på “Classical Spectacular” i Royal Albert Hall. Det er flott at de lager show ut av et program med klassiske “svisker”. Her er det lasershow, flagg, allsang, musketter og kanoner, fyrverkeri og ballonger. De fyller hallen til seks konserter, hvilket vil si ca. 30.000 tilhørere.
Men hvorfor i all verden må de bruke mikrofoner, forsterkere og høytalere? En ting er at det burde være unødvendig å forsøke seg på et lydnivå som nærmer seg en rockekonsert. Hadde det bare fungert ville de ha vært OK. Men lyden var ikke bra.
Jeg har til gode å være på en klassisk konsert med forsterkning hvor lyden er god. De får det ikke til. Jeg antar at det er kompleksiteten i lydbildet som de ikke klarer å håndtere. Antageligvis klarer de ikke å håndtere de komplekse overtonene. Det blir en metallisk blikkbokslyd, det blir tørt og hardt med alt for dominerende mellomtoner. Dessuten blir det grøtete. Dog var det en bonus for en knottofil å bli sittende slik at vi så de som sto for lyd og lys under forestillingen. Royal Albert Hall er ikke kjent for god akustikk. Men Royal Philharmonic Orchestra, Royal Philharmonic Choir og operstjerner fra Covent Garden burde klare å fylle hallen uten å måtte ty til mikrofoner.
Jeg klarte ikke å la være å tenke på sommerens fantastiske operaforestilling med “La Traviata” i Orange (Frankrike). Dette var utendørs. Det 2000 år gamle teateret rommer 9.000 personer. Her var det ingen forsterkning, men alle hørte utmerket. Det blir en magi når musikk og ikke minst stemmer møter publikum direkte, uten å ha gått gjennom noen form for elektronikk. Derfor har jeg da også kjøpt billetter til oppsetningen av “Tosca” sommeren 2010. Den magien manglet i Royal Albert Hall.
Men for all del. Det var en flott opplevelse. Jeg kommer tilbake om det skulle klaffe slik at jeg er i London ved en senere anledning hvor dette settes opp.
Nyttig for alle som trenger gratis musikk
Erik Solheim fra NRK Beta har laget en nyttig liste over nettsteder hvor man kan søke etter musikk kan kan bruke fritt til f.eks. video- eller podcastproduksjoner. I kommentarene har andre supplert listen. Den er ikke akkurat ny, men ikke mindre nyttig av den grunn.
Vi hører jevnlig om folk som har fått et plateselskap på nakken fordi de har lagt ut en video på YouTube som også inneholder noe av deres favorittmusikk, f.eks. i en dansevideo.
Det er ingen tvil om at det å inkludere musikk i en video som så gjøres tilgjengelig gjennom YouTube eller på annen måte både innebærer eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av musikken. Man kan derfor ikke bruke musikk på denne måten uten samtykke.
Man kan mene mye om plateselskapers iver etter å forfølge glade amatører som gjerne vil dele en video med barn som danser og tilsvarende. Selv mener jeg at det bør vises mye større romslighet i forhold til en ikke-kommersiell bruk som umulig kan skade de berørte opphavsmenn. Men uansett hva vi måtte mene, så har plateselskapene retten på sin side her.
Men det finnes altså musikk som man kan bruke uten å være redd for sinte og grådige plateselskaper. Erik Solheim har gjort det litt lettere for oss å finne fram til den. Takk!