Dette er meningsløst tøv. Det er musikken som gjør et drama til en opera. Så jeg la ut en kommentar på Twitter om hvor jeg lurte på hva slags tøv dette var. Jeg fikk svar på tiltale. “Romopera” eller “Space opera” har ikke noe med musikk å gjøre, sa en som antageligvis kjenner sjangeren bedre enn hva jeg gjør. “Star Wars” nevnes som eksempel på en “romopera”.  “Romopera” kommer fra “såpeopera”, som heller ikke har noe med opera å gjøre. En hevdet at opera er et etablert begrep, også uten musikk. Både “såpe-” og “romopera” skulle angivelig dele mange kjennetegn på opera, også uten musikk. Opera skal være noe storslått, dramatisk og konfliktfylt. “Romopera” har slektskap med de mer dramatiske og pompøse operaene, og har plot– og karaktermessig mye til felles med opera. Musikk er tydeligvis ikke nødvendig for å gjøre noe til en opera.

Opphavet til betegnelsen “space opera” skal være en viss Wilson Tucker, i følge Wikipedia. Dypere ned i kildematerialet har jeg ikke gått. Til det er ikke saken viktig nok. Wilson Tucker brukte uttrykket negativt, for å sammenligne dårlig science fiction med såpeopera. Det er ingen enighet om hva “space opera” er, fortsatt i følge Wikipedia. Men musikk er tydeligvis ikke nødvendig. Går vi så til “soap opera” får vi vite hvorfor det assosieres med såpe, men ingen ting om hvorfor man fant på å kalle det “opera”. Musikk betyr ingen ting her heller.

Uten å gå alt for dypt inn i dette, så tyder forhistorien og denne bruken av ordet “opera” på at det er funnet på og adoptert av folk med lite kunnskap om, men desto fler fordommer mot opera. Opera er ikke nødvendigvis noe storslagent. Vel hadde gigantomanen over alle gigantomaner, Richard Wagner, sans for det storslåtte. Datidens utgave av Andrew Lloyd Webber, Giacomo Meyerbeer, hadde også sans for det storslagne. Ikke hørt om ham? Han dominerte i en periode fullstendig operascenen i Paris, og laget storslåtte oppsetninger etter tidens smak. Men heller ikke det har vist seg å ha særlig varig verdi, og han spilles knapt nok i dag.

I sin kommersielle storhetstid var opera kommersiell og lettbent underholdning hvor popularitet var viktigere enn kunstnerisk kvalitet. Librettister og komponister skrev operaer på løpende bånd. Man kunne kanskje si at disse operaene var datidens såpeserier. Men det var fortsatt musikken som gjorde dem til operaer. De fleste av disse operaene ble glemt like fort som en episode i “Hotell Cæsar”. Av alle de operaer som er skrevet er det anslagsvis ca 1% som spilles i dag. Men det er operaer med store kvaliteter, både dramatisk og musikalsk.

Opera kan være “Aida” i kjempeoppsetning med levende elefanter, og det kan være kammerspill som i “The Rape of Lucretia”. Noen ganger kan scenen ikke bli stor nok. Andre oppsetninger gjør seg best på en liten intimscene.

Plot– og karaktermessig som opera? Hvis det finnes visse plot og karakterer som er typiske for opera, kan noen da være så vennlige å forklare meg de plotmessige fellestrekkene i “Figaros Bryllup”, “Don Giovanni” og “Tristan og Isolde”? Og hva er fellestrekkene mellom libertieren Don Giovanni og den dydige Mikaela fra Carmen?‘ I såkalte komiske operaer (som egentlig ikke behøver å være komiske, Don Giovanni er en “komisk opera” som ikke er særlig komisk) finner vi riktignok en del av arketypene fra commedia del arte tradisjonen.  Men det har opera til felles med teateret, og det gjelder bare en del av repertoaret. Variasjonen i plot og karakterer er like stor i opera som i annen dramatikk. Den som påstår noe annet avslører bare manglende kunnskap.

Det er musikken og intet annet som gjør et drama til en opera. Å kalle noe uten musikk for opera er tøv. At idiotien er utbredt gjør den ikke mindre idiotisk, ei heller mer “riktig”.

“Opera” er bare et ord? Joda, man kan si at det bare er et ord og (mis)bruke dette ordet som man vil. Akkurat som “fotball” bare er et ord. Vi kan selvfølgelig kalle alle former for aktivitet hvor flokker av mennesker løper forvirret rundt mot en eller annen form for mål for “fotball”, og vi kan si at julehandelen er årets store fotballbegivenhet. At det ikke er noen ball? Kan man ha opera uten musikk må man kunne ha fotball uten ball også. Dessuten er det vel uansett en norsk fotballspesialitet å være best uten ball? Når folk i USA kaller det de holder på med for fotball, er det åpenbart mer enn godt nok at man bærer rundt på det man kjemper om, man behøver ikke bruke bena til annet enn å forflytte seg. Så julehandel bør være et klart eksempel på fotball. I alle fall er det verken mer galt eller fordomsfullt enn å kalle drama uten musikk for “opera” bare fordi det er noe melodramatisk eller gigantomant i stykkene.

“Romopera” er et nytt ord for meg, og jeg skal aldri ta det i bruk. Kanskje kan jeg ha kommet i skade for å bruke ordet “såpeopera” uten å sette det i anførselstegn, men det skal ikke skje igjen. Såpeserie passer mye bedre på slike serier hvor musikken ikke er en del av dramaet. Opera er det ikke.

Det er sikkert en tapt kamp. Uvitenhet og fordommer har en stor definisjonsmakt blant folk flest — hvem nå det måtte være. Den som vil sloss mot uvitenhet og fordommer kjemper en tung kamp. Men at en relativt dannet avis som Aftenposten bruker ordet “romopera” i en overskrift på kultursidene, det skuffer meg.

Bert Jansch var født i Glasgow i Skotland. Han ble beskrevet som en sky og innesluttet ungdom med et enormt gitartalent (og med godt drag på damene, som var tiltrukket av denne tause og mystiske personen). Han var inspirert av amerikanske bluesgitarister, men utviklet en unik britisk stil. Bert Jansch spilte melodisk og rytmisk, men i liten grad akkorder i vanlig forstand.

Hans første LP, med den enkle tittelen “Bert Jansch” ble spilt inn på en Revox A77 på et kjøkken i 1965, er en klassiker og et ganske ettertraktet samlerobjekt. Hans versjon av Davey Grahams “Angie” er et av sporene på denne platen, og den har virkelig blitt en klassiker. Den var svenneprøven for fingerspillsgitarister (Martin Carthy har sagt at Bert Jansch spilte den helt feil, men slikt bryr vi oss ikke om). Hør på Bert Jansch første plate, og  prøv å tenke deg tilbake til musikkscenen i 1965. Den var en revolusjon.

Uforståelig nok eide i lange perioder Bert Jansch ikke noen gitar selv. Han spilte på instrumenter han fikk låne. Om jeg husker rett, så ble hans debutplate spilt inn på en lånt gitar — han hadde ikke noen selv. En gang skal han ha sendt et unskyldende brev til en klubb eller konsertarrangør, hvor han forklarte at han ikke hadde kommet fordi han ikke hadde klart å få låne en gitar og han ikke hadde penger til bussen.

Han var til det siste befriende usnobbete når det gjaldt gitarer.  Bert Jansch slet lenge med alkoholproblemer, og karrieren lå i mange år nede. (Den ene gangen jeg hørte ham på konsert hadde han drukket så mye at det ble en ganske blandet fornøyelse.) Etter at han hadde fått orden på denne delen av livet, og igjen hadde fått musierkarrieren på skinner, sa han omtrent dette om hvorfor han alltid spilte Yamaha-gitarer (som er utmerkede instrumenter): De fortsatte å sende meg gitarer da jeg var down and out, hvem bryr seg om fancy treslag da?

Sammen med John Renbourn, Jaqui McShee, Danny Thompson og Terry Cox startet han gruppen The Pentangle, som spilte en blanding av folk og jazz.

Bert Jansch nådde aldri ut til et veldig stort publikum. Han har var en “musicians musician”. Neil Young har kalt Bert Jansch for “The Jimi Hendrix of accoustic guitar”. Jimmy Page, fra Led Zeppelin, har også vært veldig inspirert av Bert Jansch. Hør Bert Jansch’ innspilling av “Blackwaterisde” og sammenlign denne med Led Zeppelins “Black Mountain Side”. Det er ikke vanskelig å høre hvor Jimmy Page har hentet den fra.

Bert Jansch har betydd mye også for norske musikere. Lillebjørn Nilsen kaller ham “en gammel venn og gitarinspirasjon”, og har spilt inn sin versjon av “Angie”.  Han skriver om et møte med Bert Jansch her. Men jeg har inntrykk av at det var Finn Kalvik som kom ham aller nærmest. Finn Kalvik har i alle fall spilt inn Bert Jansch versjon av “Rynardine” (som Finn Kalvik har oversatt) og “The First Time Ever I Saw Your Face” (som instrumental). Det kan godt hende han har spilt inn flere også, men det er de to jeg kommer på nå.

Man tar neppe munnen for full om man sier at alle som spiller akkustisk fingerspillsgitar står i gjeld til Bert Jansch, enten de vet det selv eller ikke. Dagens musikk hadde ikke vært den samme uten ham.

Mannen er borte. Heldigvis har vi musikken. Les mer om Bert Jansch på Wikipedia.

Operaen legger ut billetter i fire etapper. Først får eksisterende abonneneter tilbud om å fornye sine abonnenter. Deretter åpnes det for tegning av nye abonnenter. Abonnementer er i ferdige serier, som inkluderer nærmere angitte forestillinger i hver serie. Vi har forsøkt dette, men det fungerer i praksis ikke. Våre timeplaner er slik at det ikke er mulig å finne en abonnementsserie hvor det ikke er minst en forestilling som ikke passer.

For slike som oss tilbyr Operaen “skredderabonnementer”. For å få det må man kjøpe billetter til et visst antall forestillinger. Men prisene er som får andre abonnementer, og man kan kjøpe “skredderabonnement” før man åpner for salg av enkeltbilletter. Salg av “skredderabonnement” startet i går, 9. mai. Vi har kjøpt billetter for hele sesongen 2011/2012, og har svidd av ca 28.000 kr av familiens kulturbudsjett. Salget av enkeltbilletter starter 23. mai.

På formiddagen første dag for salg av skredderabonnementer begynte de mest populære forestillingene å bli utsolgt. Utvalget av billetter “Tryllefløyten”, “Trisdan og Isolde” og “Aida” begynte å bli dårlig. Jeg vil tro at “La Boheme” og “Barbereren i Sevilla” selges ut fort.

Det er en seiglivet myte at folk ikke er interessert i opera. Opera er populært. Også i den gamle operaen på Youngstorget var belegget på opera rundt 100%. Beleggprosenten har av åpenbare grunner ikke økt. Men salen i dagens operabygg rommer flere. Så det er flere folk som ser opera i dag enn det var på Youngstorget. Men det kunne vært så mange fler, om man bare hadde satt opp flere forestillinger.

Raghild Veire nevnte oppsetningen av Verdis Rigoletto fra inneværende sesong, som jeg hadde gleden av å se for noen uker siden. Det var en fantastisk god forestilling, og den har fått strålende kritikker. Men den satte opp ti ganger, så var det slutt — i alle fall for denne gang. Om den ikke var helt utsolgt før premieren, så ble den fort det etter at folk fikk lese kritikkene. Ti forestillinger, det betyr at 13–14.000 mennesker får sett denne oppsetningen. Men det kunne ha vært mange fler om det bare hadde vært flere forestillinger.

Om noen som har blitt nysgjerrige på opera og har lyst til å se sin første forestilling, ville jeg for kommende sesong anbefalt “Tryllefløyten”, “Barberen i Sevilla”, “Aida” eller “La Boheme”. Selv om “Trisdan og Isolde” regnes for 1800-tallets viktigste musikkverk ved siden av Beethovens 9. symfoni, så er nok det en opera for de litt viderekommende. En fersk operalytter vil kunne få de fleste av sine fordommer bekreftet her.

Jeg vil også varmt anbefale ballettene, særlig noen av de mer moderne. Men disse forestillingene selges (dessverre) ikke ut like fort som operaeforestillingene. Så publikumskapasitet og utilgjengelige billetter er ikke det samme problemet her.

Det tragiske er at når Operaen starter salget av enkeltbilletter den 23. mai, vil det ikke være mange billetter igjen til noen av disse forestillingene — om noen i det hele tatt. “La Boheme”, i Stefan Herheims regi, settes opp 17 ganger kommende sesong. Kanskje er det nok til at det fortsatt er noen billetter igjen til denne. Løp og kjøp!

Vi har et flott operabygg med en sal hvor det er en fantastisk akustikk. Men i Operaen spilles det forestillinger på under halvparten av årets dager. Folk står i kø for å se opera, men får ikke billetter.

Kjære kulturminister Anniken Huitfeld: Norge har mange kulturhus for folket. Det kunne sikkert ha vært fler, og jeg skulle ønske at Oslo kunne få et konserthus som har en akkustikk som lar Oslofilharmonien komme til sin rett. Men en opera er ikke bare et bygg. Opera er en fantastisk kunstart som mange vil oppleve. Ikke frata folket muligheten til å oppleve opera i vårt fantastiske operahus fordi huset brukes til alt mulig annet.

Gi Operaen til operean.

“På en umerket voksrull med gamle viseslåtter fra 1936 fant en lydtekniker ved Nasjonalbiblioteket en gammel viseslått som ligner mistenkelig på MGP-vinneren «Fairytale».”

Det skal ha vært produksjonskoordinator Thomas Bårdsen som skal ha kommet over dette på en umerket voksrull ved Najonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Per Sudnes mener det er trist hvis det stemmer. Det som å blitt tatt i juks i idretten og man kan miste gullet. NRK hevder å ha vært i kontakt med den islandske grand prix komiteen, som vurderer å legge inn protest. Alexander Rybak avviser plagiatbeskyldningene og sier på sin side at det heller er den gamle slåtten som er et plagiat av hans “Fairytale”. Sannsynligvis har Alexander Rybak helt rett. For det meste taler for at det “gamle” opptaket er fra 2011, ikke fra 1936.

Men hva hvis det hadde vært sant? Dette blir en slags kontrafaktisk opphavsrettsanalyse.

Først et lite sidespor. NRK kan også fortelle det de tror er årets beste aprilspøk, presentert i Harstad Tidende. De kan fortelle om Knut Gaasvik som i løpet av kort tid ble far til tre barn, med tre forskjellige mødre.  Knut Gaasvik skulle ha hatt det fint under Festspillene i Nord-Norge sist sommer. Jeg la ut en melding på Twitter, og det tok ikke lang tid før noen kunne fortelle at de hadde sett den samme spøken i en Nord-Svensk lokalavis i fjor. Ideer er fri, også ideer til gode aprilspøker. Så selv om Harstad Tidene avsløres, så kan de fritt resirkulere ideer.

Tilbake til Alexander Rybak og “Fairytale”. I artikkelen står det bare om mulige konsekvenser for hans Grand Prix seier. Det er ikke noen beskyldning om opphavsrettskrenkelse. Likevel: Hvis det nå skulle dukke opp en ukjent voksrull fra 1936 med noe som til forveksling ligner “Fairytale”?

Opphavsretten har ikke noe nyhetskrav. At noe har vært gjort før hindrer ikke opphavsrett når noen skaper noe som ligner. Det skal vi nok være glade for. Det er ikke mange opphavsmenn som virkelig gjør noe som ingen har gjort før. Om to personer helt uavhengig av hveramdre skulle komme fra til noe som er tilnærmet identisk, vil begge ha opphavsrett til sitt verk. En ettergjøring i opphavsrettslig forstand vil det først være dersom Alexander Rybak først skulle ha hørt den gamle viseslåtten og deretter skrevet “Fairytale”. I og med at dette hevdes å være et gammel og til nå ukjent opptak fra 1936, så er sannsynligheten for at Alexander Rybak skal ha hørt opptaket mildt sagt liten.

Om det usannsynlige skulle ha skjedd at han faktisk hadde hørt dette og at dette var en melodi som surret rundt i hans underbevissthet, da blir spørsmålet om det kan være en krenkelse. Det vil bare være en opphavsrettskrenkelse dersom det verk som er plagiert fortsatt er opphavsrettslig vernet. “På voksrullen blir en navngitt spelemann fra Bleikvassli i Nordland annonsert”, forteller NRK. Men som det rett nok sies, så vet vi ikke om denne spelemannen har komponert slåtten.

Opphavsretten varer i 70 år etter opphavsmannens dødsår. Men det er en regel som ikke lar seg praktisere hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er. Denne situasjonen er regulert i åvl § 41. Hvis verket er verket vernet i 70 etter utgivelsen. For et verk som ikke er utgitt er vernetiden 70 år fra verket ble skapt. Vi vet ikke mye om voksrullen, herunder om musikken har vært utgitt i denne formen. Men det hevdes at opptaket er 75 år gammelt, så da må det være minst 75 år siden verket ble skapt.

Skulle det dukke opp et opptak av som dette vil det være lite sannsynlig at opptaket er fra 1936. Phonographen gikk ut av produksjon i 1925. Eimilie Berliners gramophon, som bruker flate plater i stedet for sylinderliske ruller, hadde overtatt. Fra 1925 har vi hatt elektriske opptak med mikrofon i stedet for at man synger inne en trakt. I 1936 hadde gramofonindustrien kommet ganske langt, og teknologien var for lengst løpt fra voksrullene.

Musikkprofessor Ove Larsen ved Høgskolen i Nesna mener, fortsatt i følge NRK, at det er å gå for langt å sette sitt navn på en tradisjonell melodi, selv om den ikke er vernet. Om man faktisk har hørt den gamle melodien og bruker den bevisst, så er det ikke så vanskelig å være enig med ham i dette. Men her er det mange som har svin på skogen. Bob Dylan brukte melodien fra Brendan Behans “The Patriot Game” til sin “With God on Our Side”. “Masters of War” har melodien fra “Nottamun Town” og “Bob Dylan’s Dream” har melodi fra “Lord Franklin” (men det står på coveret, så det er helt OK). Finland, Estland og USA har alle nasjonalsanger som egentlig er gamle drikkeviser. Rolling Stones stjal “You Got to Move” (på “Sticky Fingers”) fra Rev Gary Davis og Mississippi Fred McDowell. Nå er disse kreditert, men de ble ikke det før etter at Rolling Stones tapte en rettssak om dette.

Det kanskje styggeste tilfellet er likevel Paul Simon som tok æren for “Scarborough Fair”, uten å si at det er en gammel engelsk folkesang og uten å si at han hadde lært den av Martin Carthy. Det siste har jeg en gang skrevet om under tittelen “Scarborough Unfair”. Bob Dylan hadde forøvrig lært “Scarborough Fair” av Martin Carthy noen år før Paul Simon ga ut sangen i 1966. Men Bob Dylan laget sin egen versjon av sangen, som han kalte ” Girl from the North Country”. Hører man godt etter, så hører man store likheter mellom de to sangene både i tekst og melodi. Men drar vi oss tilbake mot opphavsretten, så er dette et utmerket eksempel på at Bob Dylan har utnyttet et eksisterende verk slik at et nytt og selvstendig verk oppstår, noe som heldigvis er tillatt. Bob Dylan har dessuten aldri lagt skjul på at sangen er basert på “Scarborough Fair” og at han lærte den fra Martin Carthy.

Fra alvor til spøk. Spelemannen fra Bleikvassli ville, uansett hvem komponisten måtte være, ha vern for sin prestasjon som utøvende kunstner, etter åvl § 42. Denne prestasjonen er vernet i 50 år etter at den fant sted, eventuelt i 50 år fra et opptak offentliggjøres dersom dette skjer før utløpet av den første 50-årsfristen. Men vi må vel kunne forutsette at opptaket i vår fairytale ikke har vært gitt ut. Prestasjonen må ha funnet sted i 1936 eller tidligere om vi skal tro opplysningene i artikkelen. Tilvirkeren har en tilsvarende frist for rettigheter til selve opptaket. Men alle disse rettighetene har nok løpt ut.

Så som det skal være i et eventyr, så blir det også her happy ending: Det er ingen opphavsrettskrenkelse.

Snoen berømmer operaens tekstingssystem, selv om det konfronterer ham med det han ikke liker: Teksten. Han misliker tydeligvis også at den gjentas. Man får inntrykk av at Jan Arild Snoen har gått til operaen for å oppleve tekstteater med musikk til, ispedd noen flotte arier. Da må det gå galt.

I opera, eller i alle fall i god opera ligger dramaet i musikken, ikke i teksten. Teksten er et utgangspunkt. Skal en opera bli god må man ha en god libretto å bygge på. Men den skal være god som libretto, ikke nødvendigvis som teatertekst. En libretto er ikke ment å skulle fremføres som tekstteater. Den skal gi komponisten et godt utgangspunkt for å komponere musikken. Dem å være en historie og en handling. Men det er gjennom musikken den får liv og blir til et drama. Det er ikke tilfeldig at de fleste ved at dagens bursdagsbarn, Wolfgang Amadeus Mozart, komponerte “Figaros bryllup”. Men bare de spesielt interesserte vet at Lorenzo Da Ponte skrev librettoen. Det er komponisten, ikke librettisten som er hovedpersonen.

Opera er en foreldet kunstform, skriver Snoen, men referanse til at de fleste operaer som spilles i dag ble komponret på 1800-tallet. De ble altså komponert i den samme perioden da blant andre Tsjekhov og Ibsen skrev sine skuespill. Snoen hyller Shakespeare som den største av de store. Men den eldste av de operaer som fortsatt av og til spilles (Monteverdis “Orpheo” fra 1607) er komponert etter at Shakespeare skrev de viktigste av sine verk. Så med Snoens logikk må teater være en enda mer foreldet kunstform enn opera.

Det er ikke vanskelig å banalisere en historie. To unge mennesker blir forelsket i hverandre. Men sosiale forhold gjør at de ikke kan få hverandre. Omgivelsene aksepterer ikke forholdet. Det kan være fordi de kommer fra to rivaliserende adelsfamilier, at de tilhører to ulike gjenger i New York, ulike etniske grupper, ulike religioner osv. Eller de kan komme fra (sub)kulturer for det er foreldrene som avgjør hvem barna skal få gifte seg med. Man kan sikkert også lage en moderne variant hvor to homofile nektes å inngå ekteskap av sine respektive familier. De unge vil leve ut sin kjærlighet, rømmer, men blir innhentet. I sin fortvilelse tar de livet av seg. De rivaliserende møtes over de dødes grav, og i sorgen blir de forsonet. Så flat og kjedelig kan man gjøre “Romeo og Julie”, og de mange andre versjoner av det samme temaet som er skrevet både før og etter Shakespeare. Enhver operahandling kan gjøres like banal. Vi kan redusere det til en novelle i “Romantikk” eller en episode av Hannah Montana, begge deler noe som Jan Arild Snoen synes å kjenne bedre enn han kjenner opera.

Det er komponert 4–5.000 operaer. Av disse er det 40–50 som noenlunde jevnlig settes opp og utgjør standardrepertoaret. Ikke alle operaer, heller ikke de som har overlevd i repertoaret, er stor dramatikk. Noen av dem har historier som kan virke like banale og utdaterte som en komedie av Molière eller Holberg. “Jeppe på Bjerget” har neppe så mye mer å si oss i dag enn “Cosi fan Tutte”. Men selv om Holberg ikke en gang har flott musikk, settes stykket likevel opp fra tid til annen.

“Cosi fan Tutte” er på mange måter en banal og ganske tåpelig historie. Jeg skal gi Snoen rett i det. Jeg har ikke sett noen episoder av Hannah Montana, så jeg kan ikke kommentere Snoens referanse. Men den har nok mer dybde enn det Snoen ser ut til å ha fått med seg. Det Snoen kanskje ikke har fått med seg er at alt dette er i musikken, ikke i teksten. De to damene går fra standhaftighet til tvil, før de gir etter. Men mange indre konflikter. De to mennene fanges av sitt macho-ego. De går ganske hjelpeløst over fra å delta i et spill de er sikre på å vinne, til å virkelig ville vinne og forføre disse damene — og å kunne gå ut av det hele med “jeg fikk din, men min var trofast”. På slutten står de tilbake oppgitt over seg selv og skuffet over hverandre — og hvem av disse er det egentlig jeg elsker? Bak står kynikeren Don Alfonso og Columbina-skikkelsen Despina som har vært henholdsvis regissør og regi-assistent for spillet. Jeg tror ikke at en novelle i Romantikk eller en episode i Hannah Montana skildrer personer og deres utvikling på denne måten. Men veldig lite at denne utviklingen skjer i teksten, den skjer i musikken. Tror man at opera er teater med musikk til, da mister man poenget.

En liten historie om Mozart og Da Ponte kan understreke dette. I det habsburgske Wien var ytringsfrihet et fremmedord, om det i det hele tatt eksisterte. Skulle noe settes på på en scene måtte det først godkjennes av sensuren. “Figaros bryllup” var et kontroversielt stykke, slik det gjør narr av adelen og lar tjenerskapet ta innersvingen på dem. Sånt var ikke vel ansett hos makthaverne. Etter premieren på Mozarts opera spurte man seg selv, også hos de som hadde godkjent stykket, hvordan det var mulig at dette kunne slippe gjennom sensuren. Men sensuren så ikke og kunne ikke se hvor bitende denne operaen ville være. For de leste bare librettoen, og den er ikke slik. Det er Mozarts musikk, ikke Da Pontes libretto, som tegner personene slik at overklassen ble sjokkert og andre frydet seg.

Som et eksempel på den foreldede 1800-talls kunstformen trekker Snoen fram Puccinis Turandot, og skriver at sluttsangen “Nessun Dorma” ble kjent blant folk fordi Pavarottis versjon ble brukt som kjenningsmelodi under fotball-VM i Italia i 1990. Det kan godt hende at dette gjorde sangen mer kjent blant de som kan mer om fotball enn om opera, og at det er flere fotballinteresserte enn operainteresserte i verden. Snoen må gjerne mene at historien er tåpelig, slik så mange historier er. Denne er basert på et eventyr fra “Tusen og en natt”, som først ble bearbeidet av Carlo Gozzi til en komedie i 1762, og så igjen til opera. Og dette eksempelet på foreldet 1800-tallskunst hadde premiere i 1926.

Det komponers operaer også i dag. Men akkurat som teatrene drøvtygger Shakespeare, Ibsen, Tsjekhov og annet foreldet stoff, er det Mozart, Verdi, Bizet, Wagner, Puccini, Richard Strauss, og noen andre som oftest settes opp på operascenene. I likhet med så mye annen samtidsmusikk og samtidsdrama blir også det meste av samtidsoperaen satt opp en gang, og så mer eller mindre glemt. 1% av det historiske operarepertoaret spilles fortsatt, og fortsatt er nok andelen som arkiveres i glemselen ganske stor.

Jan Arild Snoen mener at dagens opera heter musikal.

“Blant annet fordi de ofte er aktuelle og speiler vår tid, men også fordi de er moderniserte i formspråket, er musikalene også kommersielle.”

Jeg er ikke så sikker på i hvor stor grad “The Wizart of Oz”, “Les Miserables”, “The Phanom of the Opera” eller “Jesus Christ Superstar” speiler vår tid, eller om “Miss Saigon” speiler den noe bedre enn “Madame Butterfly”. Men det kan kanskje Jan Arild Snoen fortelle. Formspråket er nok mer kommersielt, og kanskje mer flyktig enn i de operaer som settes opp i dag. Operahistorien har også hatt sin Andrew Lloyd Webber. Han het Giacomo Meyerbeer. Egentlig het han Jacob Liebmann Beer, men det er under navnet Giacomo Meyerbeer. Han skrev storslått og publikumsvennlig, og var meget populær i sin samtid. I Wikipedia beskrives hans verk som “datidens motstykke til nåtidens påkostede actionfilmer og musikaler”, og det er vel ganske treffende. I dag spilles hans operaer knapt, om de settes opp i det hele tatt. Men han speilet nok sin tid og hadde et kommersielt formspråk.

Snoen vil høre highlights og slippe den tåpelige historien. Det må han gjerne gjøre, selv om det blir litt som å si at er alt for mye prat i “Peer Gynt”. La oss få bukkerittet, Åses død, bruderovet og en litt juicy Anitra, kanskje også Dovregubben, og glem resten. Det kan gi noen fine episoder, men historien blir borte. Men den vil visst Snoen uansett ikke ha når det gjelder opera. Kanskje liker han heller musikaler hvor man har laget en syltynn historie rundt gamle hits, slik at det blir en hitparade med litt drama som erstatter konferansieren — som “Mamma Mia”, “We Will Rock You” og ganske mange andre av dagen musikaler. Jeg hører gjerne både Abba og Queen, har sett “Mamma Mia” og vil kanskje også se “We Will Rock You”. Men stor dramatikk er det ikke.

Opera er best live. En god, levende stemme, uten at den er filtrert gjennom et høyttaleranlegg, er magisk. Derfor gleder jeg meg til i kveld, når jeg skal se “The Rape of Lucretia” på operaen. Det er en gammel historie, men med relativt ny musikk av Benjamin Britten. Den hadde premiere i 1948, samme år som Samuel Beckett skrev “Mens vi venter på Godot”.

Det er mange fordommer mot opera, og jeg har hatt mange av dem: Hylende damer med hjelm på hodet som får glass til å knuses, usannsynlig fjollete historier, osv. Mitt standardspørsmål til folk som målbærer slike fordommer mot opera er om de har sett en opera — og da mener jeg om de har sett en opera live. De fleste har ikke det, og mitt svar er da at de ikke har noe grunnlag for å mene noe om dette, akkurat som jeg selv ikke hadde noe grunnlag for mine meninger da jeg var bærer av slike fordommer.

I opera er det musikken som skaper dramatikken. Man må ha en god libretto (tekst). Librettoen er utgangspunktet, den er ikke ment å skulle leses som litteratur. En god komponist kan gi liv til en god libretto. Ganske platte ord kan få drama og dybde når det settes god musikk til. Men med et dårlig utgangspunkt blir det ikke noen god opera — selv ikke med de beste komponister. Franz Joseph Haydn og Franz Schubert skrev begge flere operaer. Men selv om de begge er blant musikkhistoriens virkelig store komponister og begge har vist at de kunne komponere musikk til sanger, så spilles ikke deres operaer i dag. De hadde dårlige librettoer og da blir det ikke noen stor opera.

Opera live er noe helt annet enn opera på boks. Det er noe med magien i den menneskelige stemme som ingen høytalere klarer å formidle. Men her som ellers gjelder at den som er forberedt får større utbytte. Det er en fordel å kjenne historien når man skal se en opera. Musikken henvender seg til underbevisstheten og god musikk fungerer selv om vi ikke forstår hvordan den henvender seg til oss. Men  utbyttet blir større om vi også kjenner og forstår musikken.

Det første tipset er helt gratis. NRKs Nina Krohn laget radioserien Operaguiden i forbindelse med åpningen av det nye operahuset i Oslo. Det er en radioserie i 33 episoder om operaens utvikling og den er fortsatt tilgjengelig som nettradio — i alle fall var den det sist jeg sjekket.

Nina Krohn og Per Olav Reinton har også gitt ut boken “Opera! En håndbok”, som også er tilgjengelig som lydbok. Men jeg foretrekker radioversjonen. Radioversjonen er produsert for lydmediet, og integrasjonen mellom tekst og musikk er mye bedre enn lydboken. Lydboken er høytlesing av en tekst hvor noen musikkeksempler er flettet inn, uten egentlig å være en del av verket. Radioversjonen inneholder også intervjuer og innslag med mange andre personer enn de to programlederne.

Fra dette går jeg igjen til Robert Greenberg, denne gang til hans serie “How to Listen to and Understand Opera”. Denne serien består av 32 deler à 45 minutter. Igjen går han inn i musikken på en måte som ingen andre gjør, i alle fall ingen andre som jeg har oppdaget.

Robert Greenbergs strategi er å velge ut noen sentrale temaer og verk og behandle disse grundig. Hvis man skal formidle innsikt og ikke bare oversikt er det slik man må nærme seg stoffet. Han bruker de første fire leksjonene til å diskutere forholdet mellom ord og musikk, og om historien om hvordan man har satt musikk til ord. Vi får dermed en slags verktøykasse før han i leksjon fem tar for seg hvordan operaformen vokste fram og operaen første mesterverk: Claudio Monteverdis “Orfeo”. Det øvrige operaer som gis en grundig behandling er Mozarts Idomineo som et eksempel på opera seria og Figaros bryllup som eksempel på opera buffa. Videre Rossinis Barbereren i Sevilla og Verdis Othello. Fransk opera behandles samlet før Greenberg beveger seg til Tyskland med Wagners Tristan og Isolde og Richard Strauss’ Salome. Vi får så to leksjoner om russisk opera, før de to siste vies til Puccinis Tosca som eksempel på italiensk verissimo. Jeg er vel nerd, men i den grad jeg kunne ha noen “kritikk” er det at jeg ønsker meg mer, både mer om de temaer og verk som behandles, samt flere verk. Men heldigvis finnes mer, som jeg skal komme tilbake til.

Naxos har også en gjennomgang av opera, The History of Opera, nok en gang en boks med 4 CDer. Men det er litt vanskelig å finne plass til denne mellom NRK-serien og Robert Greenberg. Det kan se ut som om denne serien for tiden bare er tilgjengelig i kombinasjon med “The History of Classical Music”.

Opera er en del av musikkhistorien og blir selvfølgelig behandlet som en del av denne. I “How to Listen to and Understand Great Music” er to leksjoner viet til barokkopera, to til opera buffa og Mozart, fire til temaene italiensk Bel Canto, Verdi, tysk nasjonalisme og Wagner. Det er også grunn til å minne om annen vokalmusikk, som messer, madrigaler, oratorier og kantater, som også behandles i denne serien.

Jeg skal senere komme tilbake til presentasjoner av epoker, noen operakomponister og enkeltverker. Men siden dette legges ut like før Den norsk Opera setter opp Mozarts “Cosi fan tutte” og Christoph Willibald Glucks “Orfeo”, foregriper jeg disse to.

Vi kan starte med NRKs Operaguiden. Program 10 handler om Gluck og hans operaer.

Glucks “Orfeo” behandles i “How to Listen to and Understand Opera” som en del av utviklingen av opera seria, hvor Mozarts “Idomineo” presenteres som hovedverk og høydpunkt for sjangeren. Greenberg sammenligner denne med Monteverdis opera basert på den samme myten og viser hvordan operaformen har endret seg fra bare å resitativer (som hos Monteverdi) til også å få arier.

Naxos har en CD om Christoph Willibald Glucks “Orfeo”. Siden den ellers så grundige Robert Greenberg bare nevner denne som en del av innledningen til en mer inngående gjennomgang av “Idomineo”, er det Naxos CDen som gir den mest grundige innføringen til denne operaen. Vil man inn i operautviklingen er Greenberg grundigere.

“Cosi fan tutte” behandles, sammen med de to andre av Mozarts operaer som har libretto av Lorenzo Da Ponte (“Figaros bryllup” og “Don Giovanni”) i NRKs Operaguiden del 13.

Robert Greenberg har laget en egen serie om “Operas of Mozart”, en serie på 24 leksjoner à 45 minutter som jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg. I denne bruker han syv leksjoner á 45 minutter på “Cosi fan Tutte”. Her får vi en grundig innføring i historien, om musikken og om opera buffa med typegalleri etc.

Det er kanskje ikke alle som er som meg, og knapt kan få nok. Noen mener kanskje at 7x45min om “Cosi fan Tutte” kan bli litt i overkant. Igjen kan Naxos by på et alternativ, med en CD om denne operaen.

Veiledning i å lytte til “klassisk musikk”

1 – Musikkhistoriske oversikter
2 — Opera del 1

Men den som har kunnskap og innsikt har et langt større utbytte. Man kan forstå og oppleve dybden der det er en dybde — og gjennomskue tomheten der det ikke er noe under den glaserte overflaten. Den som kan noe om arkitektur forstår forstår byggets konstruksjon, han ser ikke bare overflaten. Slik er det selvfølgelig også med musikk. Men om man ønsker å bli guidet inn i og gjennom den “klassiske” musikken, er det ikke så lett å finne gode veivisere.

Jeg var innom dette temaet et par ganger for omtrent et år siden. Mitt utgangspunkt er fortsatt at alt for mye som skrives om musikk og musikkhistorie, enten det er klassisk, jazz, pop, rock eller andre sjangre, handler mer om komponister og utøvere, enn om musikk. Populærpressens dekning av populærmusikk er ofte mer kjendisjournalistikk enn musikkjournalistikk, og holder et sørgelig lavt nivå. Jeg har lenge lett etter fremstillinger som ser musikken “innenfra”, og lar selve musikken stå i sentrum.

Etter at jeg skrev “Gi oss mer av Wolfgang Plagge” anbefalte Halvor Hosar serien til Robert Greenberg fra “The Teaching Company”. Jeg kjente ikke til disse, og det var en meget god anbefaling. Takk, Halvor!

Før jeg går videre vil jeg anbefale spalten “Plag Plagge” hver tirsdag i programmet “Kort og klassisk” (NRK P2). Her får man ofte gode svar på spørsmål om klassisk musikk. Videre anbefaler jeg “På sporet”, også i NRK P2 søndager kl. 14.03 med reprise onsdager kl. 19.30 og fredager kl. 21.00 på NRK P2 og onsdager 11.03 på NRK alltid klassisk. Ragnhild Veire og Halfdan Bleken anmelder klassiske CDer. Anmeldelsene er grundige, og igjen viser audioformatet (radio) seg som ideelt for presentasjon av musikk fordi man kan spille den musikken som omhandles. Ragnhild Veire og Halfdan Bleken har ulik musikksmak og er ofte ikke enig i sine vurderinger av de CDer som anmeldes, noe som bare hever kvaliteten på programmet. Da må de overfor hverandre forsvare sine vurderinger, og vi må tenke og ta stilling. Og selvfølgelig må man høre på musikk.

Nå har jeg gjennom året som har gått lyttet meg gjennom ganske mange av Robert Greenbergs serier og en del annet. Jeg våger den påstand at jeg hører musikk på en annen måte i dag enn jeg gjorde for et år siden. Det er på tide å vende tilbake til temaet. Temaet er for stort til å dekkes i én bloggpost, så dette blir den første av flere. I denne vil jeg ta for meg generelle introduksjoner til musikken, uten at det er knyttet til en bestemt sjanger, periode eller komponist. Jeg skal gå litt mer i dybden på noen slike temaer i senere innlegg.

Før man kjøper noe fra The Teaching Company bør man kjenne noe av deres salgspraksis. De sier at alle deres serier er på salg minst en gang i året. I praksis er de på salg mye oftere. At de er på salg betyr typisk at prisen er satt ned 70% i forhold til listeprisen. Så man kjøper ikke noe fra The Teaching Company med mindre det er på salg. Er ikke den serien man ønsker på salg, så får man vente noen uker — og eventuelt velge noe annet i mellomtiden. Slik kom jeg til å starte med Beethovens strykekvarteter. Serien om disse (og en del annet) var på salg da jeg tittet innom første gang, mens det jeg egentlig ville ha valgt ikke var det. Det er forskjell som er merkbar for de fleste lommebøker når f.eks. en serie med 32 leksjoner er satt ned fra $249,95 til $64,95.

Robert Greenberg er komponist og professor i musikkhistore, og han er ikke minst en entusiastisk og meget god formidler. Robert Greenberg tar utgangspunkt i musikken, slik at han serier hander om musikk og ikke bare om komponister — selv om vi selvfølgelig får mye om komponistene også.

Hans serier er tilgjengelig som CD, DVD og som nedlastbare lydfiler. Man får også skriftlig materiale som støtte. Jeg har holdt med til lydfiler. For meg handler musikk om å lytte, og et audio-format er ideelt. Jeg savner ikke de bildene man får i tillegg ved å velge DVD-utgavene. Men siden jeg ikke har sett noen av seriene i dette formatet vet jeg ikke hva jeg eventuelt har gått glipp av. Alle mine kommentarer er knyttet til audio-utgavene.

Audioformatet har den store fordelen at man ikke behøver å se på det. Jeg lytter ofte til disse seriene mens jeg trener. Når jeg trener inne har jeg alltid musikk eller en lydbok på en iPod. Noen ganger lytter jeg også til dette på løpeturer, men aldri når jeg sykler. Å stenge ute viktige sanseinntrykk når man sykler i trafikk er alt for risikabelt.

Dette skal ikke bare handle om Robert Greenbergs serier, men vil være preget av at han er min favoritt på dette området.

Som en generell introduksjon til klassisk musikk anbefaler jeg serien “How to Listen to and Understand Great Music”. Denne består av 48 forelesninger à 45 minutter. Den første forelesningen har tittelen “Music as a Mirror”. Robert Greenberg ser musikken som et speilbilde av det samfunnet den har blitt til i, og dette går som en tråd gjennom alle hans serier.

Serien starter med det lille vi vet om musikk fra antikken. Uten opptak og med i beste fall primitiv notasjon vet vi ikke mye om hvordan musikken egentlig var på den tiden. Vi tas gjennom middelalderen, renessanen, barokken, klassisismen, romantikken og fram til modernismen representert ved Arnold Schönberg.

Når jeg  igjen ser på titlene, merker jeg meg at det ikke er før i leksjon 29 det dukker opp et komponistnavn i tittelen — og da er det Mozart. Før det har vi bl.a. fått en god og grundig gjennomgang av hvordan en fuge er bygget opp, om de vanligste formene i klassisismen (menuett og trio, tema og variasjoner, rondo og sonate). Komponistene er selvfølgelig viktig, men utgangspunktet er musikken. Som eksempel betydningen av form bruker Robert Greenberg et eksempel som han og de fleste andre er så fortrolig med: Baseball. Vi som ikke har vokst opp med dette spillet ser at noen slår på en ball og kan bli imponert over slagene — og at de i det hele tatt treffer ballen. Og vi ser at noen løper. Men hva som egentlig er poenget, hvorfor de løper og hva som egentlig skjer, det forstår vi ikke. Slik europeere flest opplever baseball, omtrent slik oppleves musikken av de som ikke vet noe om musikalsk form eller andre sider ved musikken. Derfor bør vi ikke bli særlig overrasket over at det er den tiltalende overflaten og enkle rytmer folk flest foretrekker — selv om synet på hva slags overflate som er tiltalende nok kan variere ganske mye.

Audioformatet gir mulighet til å presentere den musikken som omhandles. Noen ganger med kutt fra innspillinger av musikken, andre ganger ved at Robert Greenberg demonstrer på piano. Det siste gir mulighet til å isolere enkeltelementer fra en komplisert struktur.

For den som ønsker å lære mer om musikkhistorie, anbefaler jeg som nevnt serien “How to Listen to and Understand Great Music”.

Det kan være en hjelp å ha en viss forståelse og kunnskap om “musikkens gramatikk”. Til dette kan jeg anbefale Understanding the Fundamentals of Music, fortsatt av Robert Greenberg. Det er 16 leksjoner à 45 minutter. Men denne er mer teknisk i sin tilnærming og mindre underholdende å lytte til. For meg ble denne serien litt kjedelig, men det kan selfølgelig ha en del å gjøre med at det meste av det som gjennomgås der kunne jeg fra før. Uansett vil jeg ikke anbefale noen å velge den serien som den første.

Her forlater jeg Robert Greenberg for denne gang. Han er for tiden min favoritt, men er på ingen måte den eneste.  BBC radio laget for ikke så mange år siden serien The Making of Music, som besto av 60 episoder á 15 minutter, presentert av James Naughtie. Serien er nå tilgjengelig på CD samlet som The Making of Music: v. 1 & 2. Dette er også en utmerket og godt fortalt serie, som jeg har lyttet meg gjennom flere ganger. Den går ikke inn i musikken i like stor grad som det Robert Greenberg gjør, men var min favoritt inntil jeg oppdaget Roberg Greenbergs serier.

Naxos har også flere utgivelser om musikkhistorie, både som generelle gjennomganger, serier om enkeltkomponister og gjennomganger av enkeltverk.  The History of Classical Music er en serie på 4 CDer, som også kan kjøpe som et sett kombinert med The History of Opera (det kan se ut som om denne for tiden ikke er tilgjengelig separat). Det var den første serien av denne type som jeg kom over, og jeg har også lyttet gjennom denne flere ganger. Det skyldes kanskje min akademiske legning, men jeg liker grundige gjennomganger med mange “teknikaliteter”. Så jeg liker bedre Robert Greenbergs serie på 48x45 minutter enn denne på 4x60 minutter. Men denne Naxos-serien er en utmerket introduksjon.

Jeg vil også nevne  serien Understanding the Language of Music med pianisten Daniel Abrams. Det er en serie på 6 CDer. Det var den aller første serien av denne typen jeg fant og jeg ble veldig begeistret da jeg fant den. Den er relativt gammel, og lydkvaliteten er dessverre ikke helt god. Likevel ville jeg varmt ha anbefalt denne, hadde det ikke vært for at jeg synes Robert Greenbergs serie om samme emne er bedre.

For den som vil ha bøker, enten i stedet for eller i tillegg til audioseriene, er Kristine Forney: “The Enjoyment of Music: An Introduction to Perceptive Listening” en klassiker. Så vidt jeg vet er dette en bok som brukes mye i musikkundervisning på collegenivå, muligens også på universiteter i USA. Det var den første boken med denne tilnærmingen til musikk, det jeg kaller innenfra perspektivet, som jeg kom over. Den er skrevet for oss som vil bli bedre lyttere, uten ambisjoner om å bli komponister. Den kommer i 11. utgave 1. februar 2011. Selv har jeg 8. utgave av boken, men våger på det grunnlag å anbefale boken.

Som supplement til boken er det også gitt ut en boks bestående 8 CDer med musikk som diskuteres i boken, The Norton Recordings. Utbyttet av boken er begrenset om man ikke lytter til musikken. Så for meg er det en selvfølge at dersom man kjøper boken, så kjøper man også innspillingene. Jeg må ta det forbehold at jeg kjenner de CDene som er laget til 8. utgave av boken, og ikke de som kommer 1. februar 2011 sammen med 11. utgave. Men i alle fall er musikken på mine CDer delt opp slik at man lett kan finne fram til de enkelteksempler som er omtalt i boken, uten at man behøver å “spole” gjennom en hel sats. Eksemplene er egne spor.

Den som vil ha maksimalt utbytte av The Enjoyment of Music kjøper også bøkene The Norton Scores vol 1 og vol 2. Dette er partiturer til musikken fra The Norton Recordings. Nok en gang må jeg ta forbehold om at jeg refererer til en eldre utgave, men i alle fall i de bøkene jeg har er det som til enhver tid er hovedstemmen i partituret fremhevet, slik at det blir litt enklere å følge enn vanlige partiturer. Men det sier seg selv at kun de som leser noter godt nok til å kunne følge et partitur vil ha noe utbytte av disse.

En høyst lesverdig klassiker er boken “What to listen for in music?” skrevet av den amerikanske komponister Aron Copland. Boken ble første gang utgitt i 1939, og er virkelig en klassiker som til nå har solgt i mer enn 1,5 mill eksemplarer. Det er et utrolig høyt salgstall for en bok av denne typen. Det kan se ut som om den i øyeblikket er utsolgt, men den dukker vel opp igjen. Aron Copeland og Robert Greenberg har det til felles at de begge er eller var komponister, noe som gir dem et virkelig “innenfra” blikk på musikken, og at de begge er utmerkede formidlere. (Det er langt fra noen selvfølge at en komponist eller en musiker er god i verbal kommunikasjon. De har musikken, men ikke nødvendigvis ordet i sin makt. Som Vladimir Azkenhazy gjerne svarte når folk spurte om hva musikken betyr: Hvis jeg hadde kunnet svare på det ville jeg ha vært forfatter, ikke musiker.)

Hvis du vil lese musikkhistorie, men fortsatt ha hovedfokus på musikken og ikke personene, er “A History of Western Music” av J. Peter Burkholder, Donald Grout og Claude Palisca en bok som trygt kan abefales. Jeg har 6. utg, og ser at den nå foreligger i 8. utg (som er utvidet med ca 300 sider i forhold til den jeg har). Jeg har merket meg at Robert Greenberg stadig refererer til Donald Grout som en musikkhistorisk autoritet, men ut over det og denne boken vet jeg ikke så mye om forfatterne. Boken er gitt ut på det samme forlaget som “Enjoyment of Music”, W.W. Norton, et forlag som har utgitt en rekke utmerkede bøker innenfor dette området.

Til denne boken er det gitt ut tre CD-bokser “Norton Anthology of Western Music”: Vol 1 (Ancient to Baroque), Vol 2 (Classic to Romantic) og Vol 3 (Twentieth Century), og tre bøker med partiturer, The Norton Anthology of Western Music Vol 1, Vol 2 og Vol 3. Igjen vil jeg si at platene er et must, og partiturene er til stor hjelp hvis man er i stand til å lese dem. Og igjen må jeg ta det forbehold at jeg har en litt eldre utgave av boken med CDer og partiturer, men regner med at formen er beholdt i nyere utgaver.

Vil du komplettere med et større musikkhistorisk  oppslagsverk, finnes 5-bindsverket “The Oxford History of Western Music” nå i en paperbackutgave til en ganske hyggelig pris. Jeg kan ikke skryte på meg å ha lest hele dette. Men så langt jeg har lest i dette, er også dette er verk med betydelig fokus på musikken og ikke bare personer.

Veiledning i å lytte til “klassisk musikk”

1 – Musikkhistoriske oversikter
2 — Opera del 1

Den tradisjonelle julemusikken er enkel og er spilt inn mange ganger. Derfor er den så vanskelig. Den finnes i et utall av innspillinger. Det er et stort marked og mange vil ha sin bit av dette. Platekompaniet hadde 383 juleplater på sine nettsider sist jeg sjekket. Det er ikke lett å lage en ny og interessant innspilling av “Glade Jul” eller “Little Drummer Boy”. Enten må man gjøre det bedre enn det er gjort før, eller man må finne på nytt. Men det meste blir “me too” innspillinger.  Jeg er ærlig talt ikke så veldig interessert i å høre Christer Sjögren eller Kurt Nilsen synge disse sangene (jada, de er begge ute med juleplate i år). Noen nye sanger blir juleklassikere, men de fleste blir fort glemt. Det er de gamle sangene som synges om igjen.

Den som spiller inn “O helga natt” må finne seg i å bli målt mot Jussi Björling og det er ikke mange som tåler den sammenligningen. Det er vanskelig å “forbedre” denne musikken, enten man forsøker seg med bass og trommer i en rockete versjon, eller man har stort orkester og en flott opersanger. De fleste feiler. Popsangere faller nesten uten unntak rett gjennom når de forsøker seg på det tradisjonelle repertoaret. Men man kan selvfølgelig gjøre det på en helt annen måte, som The Source, som har spilt den inn for solo tuba. Man kan like en så spesiell versjon eller la det være. Men den blir i alle fall ikke målt mot Jussi Björling.

Julen er gledens høytid. Musikalsk er det en utfordring. Det er vanskelig å fremstille glede uten at den blir banal. Det er dette som gjør så mye “menighetsmusikk” fullstendig uinteressantant, enten menigheten er religiøs eller politisk. Den som har sett lyset og har kvittet seg med all tvil og alle motforestillinger er kanskje lykkelig, men det blir ikke interessant musikk eller annen kunst av slikt.

Jeg er ingen spesielt religiøs person. Likevel: God julemusikk får fram det hellige og/eller mysteriet rundt julen, uten at musikken blir banal og overfladisk. Den enkle overflaten må gi ressonans i en dyp klangbunn, samtidig som det enkle ikke må drukne i arrangementet. Musikalsk kan dette skje på mange måter. Fra naken folkemusikk til storslått kormusikk. Men det stiller store krav til utøveren som må gi musikken en slik klangbunn.

Den juleplaten som spilles mest hjemme hos oss er Bugge Wesseltofts “It’s Snowing om My Piano”. Bugge Wesseltoft ville gi folk en motvekt mot alt julestresset. Han har lyktes perfekt med sitt lavmælte, men utsøkte pianospill. Platen snek seg inn hos oss, akkurat som den har gjort i markedet for julemusikk. Den ble en bestseller flere år etter at den ble gitt ut, og synes å få en mer fremtredende plass i platebutikkene for hver jul som går. Nå kan man velge mellom en vanlig CD-versjon og en de luxe utgave som også inneholder en DVD.

Platen kom ut i 1997, men utgivelsen gikk meg og mange andre hus forbi. Jeg hørte et av sporene spilt på radio. Det må ha vært i 2004, det året Iver Kleive ga ut platen “Hyrdens tilbedelse”, en plate som fikk ganske mye oppmerksomhet. Jeg husker at jeg først tenkte det måtte være Iver Kleive som ble spilt siden det var julemusikk på solo piano. Men jeg fikk det ikke til å stemme. Iver Kleive får ha meg unnskyldt, men jeg synes han er langt bedre på orgel enn på piano. Jeg synes han er litt for tung på labben når han spiller denne musikken på piano, og klangen blir litt for hard etter min smak. Det jeg hørte på radio hadde en helt annen klang. Musikken grep meg. Jeg stoppet opp og lyttet. Da de i utannonseringen sa at det var Bugge Wesseltoft, visste jeg at jeg bare måtte ha den platen. Jeg vet ikke riktig når den begynte å klatre blant bestsellerne. Men måten den har vokst på i markedet, viser at den har grepet mange andre på den samme, stillferdige måten som den grep meg. Den har nå blitt Norges mest solgte jazzplate og runder snart 100.000 solgte plater. Ethvert dannet hjem bør ha den platen. Hvis du ikke allerede har den CDen: Løp og kjøp.

Jeg er glad i folkemusikk, både fra Norge og andre land. Til jul er det noe med den nakne inderligheten i folkemusikken som griper meg. Folkesangene ble tradisjonelt sunget uten akkompagnement og uten sofistikerte korarrangementer. Derfor var det de virkelig sangbare melodiene som overlevde og har blitt ført videre i tradisjonen. Det blir ikke jul uten Sondre Bratland og Kirsten Bråten Berg, to av våre fremste folkesangere. Deres uttrykk er ulikt. Sondre Bratland hadde med musikerne Iver Kleive, Knut Reiersrud og Paolo Vinachi til fødselskirken i Betlehem. De formidler mysteriet og magien.

Kirsten Bråten Berg har med seg Hallvard T Bjørgum på hardingfele og Eilert Hægland på orgel. Hos dem er det folketroen som skinner gjennom platen. Når jeg står på kjøkkenet lille julaften og forbereder julematen, da er det som oftest Kirsten Bråten Berg som gir meg tonefølge. Det blir ikke jul uten hennes versjon av “I denne søte juletid”. Den er for tiden ikke å få som CD, et format som gammeldagse mennesker som jeg fortsatt foretrekker. Men den er tilgjengelig i mp3-format.

Både Sondre Bratland og Kirsten Bråten Berg synger “Et barn er født i Betlehem” på sine plater, med ulike melodier. Det finnes så mange flotte melodier til den sangen. På en konsert hørte jeg Øyonn Groven Myhren synge denne med flere ulike melodier — hun skiftet melodi fra vers til vers. En av melodiene var fra Maridalen (!). Dessverre finnes ikke disse versjonene innspilt på plate — og dessverre er den melodien som alle kjenner en av de kjedeligste jeg har hørt til den sangen.

Jeg skulle også så gjerne ha anbefalt Elias Akselsens “Her kommer dine arme små”. Tateren Elias Akselsen synger rått og nakent, og platen har fått veldig gode kritikker. Det sies at det er den mest kritikerroste juleplaten som er gitt ut i Norge. Jeg burde like Elias Akselsens plater, og får et stikk av dårlig samvittighet når jeg må innrømme at jeg aldri har klart å like hans måte å synge på. Jeg har prøvd å like hans innspillinger, men jeg får det bare ikke til.

Mens vi er i folkemusikken vil jeg også nenvne den svenske platen “Jul i folkton”, og den første av årets plater som jeg vil nevne: “Jul i folkton live”. Det er svensk folkemusikk og julemusikk i svensk folkedrakt.

De har på sin live-plate tatt med noe for de språkinteresserte: Juleevangeliet lest på älvdalsmål. Älvdalsmål snakkes nord i Dalarne i Sverige, og er nå anerkjent som et eget språk som har mange gammelnordiske trekk. Jeg må innrømme at første gang jeg hørte platen trodde jeg de leste på en variant av samisk, men der tok jeg altså helt feil. Jeg setter et spørsmålstegn ved å inkludere dette. Når man tar med tekstlesing på en plate må poenget være at budskapet skal nå fram, og det oppnår man ikke når teksten leses på et språk som nesten ingen forstår, heller ikke i Sverige. Det antas at ca 3.000 personer behersker älvdalsmål.

Vil man ha noen av julens bibeltekster sammen med musikk, vil jeg nok heller velge Iver Kleives “Juleevangeliet”, hvor Iver Kleive spiller orgel og flygel, Anne Gravir, Ronnie Johansen og Oslo Bach-Kor synger, Jon Eikemo forteller og Paolo Vinaccia er med på perkusjon.

Når vi først er innom Juleevangeliet: Under en julekonsert med Sondre Bratland for noen år siden leste Svein Tindberg juleevangeliet. Han er en utrolig formidler. Jeg har hørt Juleevangeliet mange ganger, også lest av gode opplesere. Men Svein Tindberg fikk det til å bli noe jeg aldri hadde hørt før: Det ble en spennende og dramatisk fortelling, ikke bare rituell tekstlesing. Den fremføringen kunne jeg godt hatt på en CD.

Rolv Lislevand har gitt ut en perle som heter Jul i gammel tid.  Rolv Lislevand er en av verdens fremste luttspillere. Hans plate er solo lutt og han spiller for det meste musikk fra renessansen. Også den spilles hyppig ved juletider.

Kor hører julen til. En CD som vi ofte setter på er Kings College Choir: O Come All Ye Faithful. Det kan kanskje hende at det ligger litt nostalgi i dette, for det var en av de første CDene av denne typen som jeg kjøpte. En uhildet korkjenner ville kanskje ha valgt noe annet.

To korfavoritter er Grex Vocalis: “Magnum Mysterium” og Tallis Scholars: “Christmas with Tallis Scholars”. Grex Vocalis gir oss noe av det ypperste vi kan høre av korsang. Jeg er fascinert av  deres innspilling av “Jeg synger julekvad”. Dette er en norsk versjon av den tysk-latinske salmen “In Dulci Jubilo” fra 1300-tallet.  Grex Vocalis starter med Praetorius’ renessanseversjon, skifter til Per Steenbergs versjon (norsk komponist 1870–1947), før de avslutter med Fartein Valens spennende harmonier.

Kanskje er det Sølvguttene som har gjort at guttekor er noe som hører julen til. Men Oslo domkirkes guttekor og Nidarosdomes Guttekor har også spilt inn utmerkede jule-CDer.  Vi kan også ta med Oslo domkor, som er et voksenkor.

Jeg vil også nevne SKRUK — Sunnmøre kristelige ungdomskor, under ledelse av den energiske og fargerike Per Oddvar Hildre. Om jeg har oppfattet historien rett, så ville lederen for Kirkelig kulturverksted, Erik Hillestad, at de skulle spille inn “Glade jul”. Per Oddvar Hildre svarte at det ville de bare gjøre hvis Erik Hillestad laget en ny oversettelse av sangen. Dermed gjorde SKRUK den første innspillingen av “Stille Natt”, med Erik Hillestads norske tekst. Den ligger langt nærmere originalen, og får fram mysteriet og magien på en måte som er helt borte i juletrefest-sangen “Glade jul”. Siden har mange spilt inn denne versjonen, og Sondre Bratlands innspilling er en av mine favoritter. Jeg håper at “Stille natt” etter hvert kan skyve “Glade jul” (som er ganske fjern fra originalen) mer i bakgrunnen.

SKRUK tar oss tilbake til Det hellige landet på en spesiell måte på platen “Krybberom”,  som de har laget sammen med den palestinske sangeren Rim Banna fra Nasaret. Blant mer kjente julesanger hører vi også palestinske og arabiske sanger. De har følge av Tord Gustavsen på piano, som også står for arrangementene.

En juleklassiker vi ikke kommer utenom er Johann Sebastian Bachs “Juleoratoriet”. Jeg har den i en innspilling med John Eliot Gardiner og hans Monteverdi Choir. Det finnes mange andre utgivelser, men dette er en innspilling som trygt kan anbefales. Ta gjerne med en innspilling av Händels “Messias” også. Jeg har den i en innspilling dirigert av Colin Davis. Det er ikke noen dårlig innspilling. Men jeg ville nok ha orientert meg på nytt om jeg skulle kjøpe den nå.

Av årets juleplater har jeg allerede nevnt en: “Jul i folkton — Live”, som varmt kan anbefales. Og mens vi holder oss i Sverige kan vi ta med “Jul på svenska”, med Georg Wadenius (gitar), Jan Lundgren (piano), og vår egen Arild Andersen på bass. At tittelen minner om Jan Johansons “Jazz på svenska” er nok ingen tilfeldighet. Jeg tar det som en hyldest til den gamle mester. Her er fine jazzarrangementer av kjente juletoner — kanskje en konkurrent til Bugge Wesseltoft. Det er “Jul på svenska”, men den er spilt inn i Norge. I likehet med Bugge Wesseltofts “It’s snowing on my piano” er den spilt inn i Rainbow studio i Oslo med Jan Erik Kongshaug bak spakene. Musikere kommer fra hele verden for å gjøre sine innspillinger i dette studioet. Få, om noen klarer å få like god pianolyd på plate som det Jan Erik Kongshaug får til i sitt studio.

Silje Nergård har kommet med en god, men samtidig litt forvirrende juleplate. Det blir et markert stilbrudd når hun går fra Joni Mitchels “River” til “Sonjas sang til julestjernen”. Det er da den som hører den uten å vite hva det er, utbryter: Hva slags plate er det egentlig du spiller nå? Og bortsett fra at det er Silje Nergårds juleplate, så er det ikke så lett å besvare det spørsmålet.

Den fjerde og siste juleplaten jeg har kjøpt dette året er Bela Fleck: “Jingle All the Way”. Bela Fleck er en banjovirtuos som jeg særlig forbinder med sofistikert bluegrass og newgrass musikk. På denne platen er det en blanding av bluegrass og jazz, med en del afrikansk krydder. Jeg er fristet til å kalle det bluegjazz.  Dette er nok en plate for de spesielt interesserte. De som liker The Source vil kanskje også like Bela Fleck.

Om man liker folkemusikk, så er det mer å velge i som jeg liker å høre på. Men da må det kanskje innrømmes at noe av det blir litt for de spesielt interesserte. “I Jolo — jul på gamlemåten” med Øyonn Groven Myhren, Eilert M. Hægland og Alf  Tveit er den mest tradisjonelle.  Bukkene Bruse og Majorstuen er litt mer modernistiske i sitt folkemusikkuttrykk. En fin plate er Åsne Valland Nordlis “Julekvad”. Helene Bøksle beveger seg i grenselandet mellom viser og folkemusikk.

Jeg nevner noen fler. De av oss som har vokst opp med Alf Prøysen i Barnetimen, og kanskje en del andre, vil like “Alf Prøysens jul”, som inneholder “Julekveldsvisa” og andre Prøysen-sanger om jul, samt en del andre av hans sanger.

Nidarosdomen er ikke så imponerende som vi nordmenn liker å tro (det er meningsløst at guidede turer i Trondheim bruker så mye at tiden på å vise den restaurerte og rekonstruerte Nidarosdomen til folk som kommer fra land med flere og langt mer imponerende katedraler). Men Nidarosdomen har et unikt orgel. Det ble bygget av den tyske orgelbyggeren Joachim Wagner i perioden 1738–41. Også dette ble bygget om og “forbedret”. Til gjenåpningen etter restaureringen av Nidarosdomen i 1930 ble det erstattet av et da moderne og mye større Steinmeyer orgel. Fasaden fra Wagner-orgelet ble satt foran det nye, men ellers ble det demontert og stuet bort. Dette er nå restaurert — den tyske orgelbyggeren Jürgen Ahrend brukte et år på den jobben (det tar tid å bygge store orgler). Det nyrestaurerte orgelet ble innviet i 1994. Det regnes som et av de beste barokk-orglene som finnes, og som sammen med akustikken i Nidarosdomen gjør dette meget godt egnet til innspilling av barokkmusikk.

Domorganist Per Fridtjov Bonsaksen, som var den viktigste pådriveren for å få restaurert Wagner-orgelet, har spilt inn barokkmusikk for julen på dette orgelet, som er utgitt på “Baroque organ music for Christmas”. Platen er etter det jeg forstår ikke lenger å få kjøpt separat, men er den ene av to CDer i “Baroque Organ Music — At The Wagner Organ From 1741″ (den andre er “Organ Works”). Jeg har bare CDen med julemusikk og har ikke hørt den andre. Men jeg tar neppe noen stor sjanse om jeg sier at  liker man orgel er dette et godt valg.

“Julegløggen”, med de norske stjernemusikerne Frode Alnæs (gitar), Arild Andersen (bass) og Stian Carstensen (trekkspill) er, som tittelen antyder, julefest mer enn julehøytid. Det er kjente julesanger spilt av lekne og dyktige jazzmusikere — eller kanskje man for disse skal nøye seg med å si lekne og dyktige musikere, de lar seg ikke presse inn i noen båser.

Litt mer jazz: Solveig Slettahjells “Natt i Betlehem”, som kom for to år siden, er fortsatt verdt å høre på. The Real Group er en svensk vokalkvintett som ikke lar seg plassere i noen bås. “Julen er her” er deres norske juleplate (men ikke nødvendigvis sunget på norsk). Lån øre til den også.

Noen av oss har hatt radioprogrammet “Som julekvelden på kjerringa” som fast følge til de siste juleforberedelsene lille julaften. Først var det ved to av dem (Else Michlet og Ingrid Salin Sveberg), senere bare med en. I fjor var programmet tatt av sendeplanen, og begge kjerringene er vel pensjonert. “Julekveld i skogen” og “Lille Jensen” er to klassikere som alltid ble spilt i det programmet (bortsett fra i den perioden NRK ble nektet å spille “Julekveld i skogen”). Begge ble sunget av Rolf Just Nilsen. Dessverre er det for tiden vanskelig å få tak i disse innspillingene. Programmet ble alltid avsluttet med Mahalia Jacksons mektige innspilling av “Silent Night”. Det blir ikke jul uten at den er spilt, og heldigvis finnes den på platen “Mahalia sings songs of Christmas” — og på en del samleplater.

Jeg tar med en plate som er mer vintermusikk enn egentlig julemusikk. Men jeg liker å høre på den på denne årstiden: Loreena McKennitt: “A Midwinter Night´s Dream”. Loreena McKennitt er en canadisk sangerinne som er særlig opptatt av keltisk musikk og musikk fra Midt-Østen. Denne platen er mest preget av keltisk musikk. Hun var for meg helt ukjent til jeg hørte hennes innspilling av “God Rest Ye Merry Gentlemen” spilt på radio, og da ble også dette en plate jeg bare måtte ha.

Jeg har ikke tatt med noen av pop-klassikerne som Bing Crosby’s “White Christmas”, John Lennon og Yoko Ono “Happy Xmas (War is Over)” eller The Pogues og Kirsty MacKoll’s “A Fairytale Of New York”. Disse og flere andre har laget enkelte sanger eller har innspillinger som har blitt klassikere. Men det er ikke mange som har gjort nok til å fylle en hel CD med interessant innhold. De er representert på utallige samleplater. Kjøp en av disse for å få dette repertoaret.

Men vi kan starte på 1960-tallet. For de av oss som strevde med å lære oss fingerspill på gitar på slutten av 60– og begynnelsen på 70-tallet var “Freight Train” en svenneprøve. Klarte vi den var vi vel ikke akkurat mestre, men slett ikke så dårlige. Dette er den mest kjente av sangene til Elizabeth Cotton. Det var en innspilling med gruppen Peter, Paul & Mary som virkelig gjorde den kjent for et større publikum, men den hadde en historie forut for dette som jeg skal komme tilbake til. Det var forøvrig de som også gjorde Bob Dylans “Blowing in the Wind” kjent før Bob Dylan selv hadde nådd ut til et større publikum. “Freight Train” ble tatt inn i mange gitarbøker, og  jeg tror også den er med i “Lillebjørns gitarbok” (jeg har gitt bort mitt eksemplar av den boken, så jeg får ikke sjekket det). I alle fall var vi mange som spilte “Freight Train” — mer eller mindre godt.

Elizabeth Cotton ble født 5. januar 1895 i Chapel Hill i North Carolina. Noen steder opplyses det at hun ble født i 1893. Fødselsregistreringen av svarte var ikke akkurat så god i USA på slutten av 1800-tallet. Men jeg velger å holde meg til 1895.

Hun begynte tidlig å spille på brorens banjo, og klarte senere å skrape sammen penger til sin egen gitar. “Freight Train” skal hun ha laget da hun var 12 år gammel.

Hun giftet seg 15 år gammel og fikk etter hvert  sitt eneste barn. Hun begynte å synge stadig flere religiøse sanger, i tillegg til sitt øvrige repertoar, og fant stor glede og trøst i kirken hele sitt liv. Men det var en hake ved dette: Menighetsforstanderen mente at hun måtte slutte å spille de verdslige sangene. Hun fant ikke like stor tilfredsstillelse i bare å spille de religiøse sangene. Det endte med at hun la gitaren til side og spilte ikke på nesten 40 år.

Elizabeth Cotton arbeidet som hushjelp i Chapel Hill, Washington DC og New York, og i perioder tjente hun ekstra på å selge dukker i Landsburgh’s Department Store i Washington DC. Og her skjer en av musikkhistoriens store tilfeldigheter.

Jeg tror det var i 1945 at en mor og hennes 10 år gamle datter kom inn i butikken. Jenta kom bort fra sin mor, og ble tatt hånd om av en blant butikkpersonalet. Denne jenta var Peggy Seeger, halvsøster til Pete Seeger. Peggy, moren Ruth Seeger og Elizabeth Cotton må ha kommet meget godt overens. For Ruth Seeger tilbød henne der og da jobb som hushjelp hjemme hos dem, noe Elizabeth Cotton aksepterte. Slik ble det til at Elizabeth Cotton flyttet inn til familien Seeger som hushjelp.

Ruth Crawford Seeger var komponist, hennes mann Charles Louis Seeger jr var komponist og etnomusikolog, Peggys bror Mike var musiker og det var også halvbroren Pete. Så man kan si at Elizabeth Cotton havnet midt i smørøyet.

På den tiden var det ingen i familien Seeger som visste at Elizabeth Cotton hadde musikkbakgrunn eller hadde spilt gitar. Men hun begynte å spille i smug på en av de mange gitarene som var i huset, og Peggy var den første som hørte henne. For etnomusikologer var Elizabeth Cotton virkelig et funn: En autentisk musiker, her i deres eget hus!

Mike Seeger begynte å gjøre opptak med Elizabeth Cotton i 1952, og i 1957 produserte han hennes første plate. Hun platedebuterte da i en alder av 62 år.

Mike Seeger mente at hun var god nok til å opptre, og hun debuterte på en konsert på Swarthmore College i 1960. Det hevdes mange steder at hun da var 68 år gammel, men det stemmer ikke hvis hun var født i 1895 — uten at det spiller så veldig stor rolle.  Hun begynte å opptre på festivaler: Philadelphia Folk Festival i 1963 og Newport Folk Festival i 1964.

Det finnes i alle fall en video med Elizabeth Cotton, med opptak fra 1968, 1979 og 1980. Finner du den ikke her hjemme kan den bestilles fra Amazon UK eller MusicRoom.

Elizabeth Cotton spilte inn tre studioalbum og et livealbum. For den siste, fra 1979, fikk hun en Grammy-Award for Best Ethnic or Traditional Recording.

I en alder av nær 90 år hadde hennes hender begynt å bli svake og hun hadde problemer med å spille. Hennes gode venn Dana Klipp, som kjente hennes repertoar og spillestil meget godt, begynte å spille med henne. Hun hadde sin siste konsert på City College in Harlem 22. februar 1987, 92 år gammel. Hun døde 29. juni samme år.

Tilbake til “Freight Train”. Peggy Seeger reiste til England på 1950-tallet, og hun spilte blant annet “Freight Train”. Den ble spilt inn av Nancy Whiskey, men kreditert de to som hadde overtalt Peggy Seeger til å la dem få lov til å ta den opp. Den kom så tilbake til USA og ble en hit for Rusty Draper. Pete Seeger hørte den, fikk et musikkforlag interessert, noen advokater ble koblet inn (det var tross alt i USA), og Elizabeth Cotton ble tilbudt 1/3 credit — som hun aksepterte. Da Peter, Paul & Mary spilte den inn, ga de Elizabeth Cotton full credit for sangen.

Elizabeth Cottons spillestil var unik. Hun spilte venstrehendt, men på en høyrehendt gitar. Hun spilte dermed på diskantstrengene med tommelen, og basstrengene med pekefingeren. Dette, kombinert med at hun alltid brukte tynne strenger, ga henne en helt spesiell sound.

For de som er interessert i hennes spillestil finnes det, i tillegg til hennes plateinnspillinger, en DVD laget av John Miller. Denne inneholder også filmopptak med Elizabeth Cotton selv. Du finner den kanskje i en meget velassortert musikkforretning. Men den er nok for de litt spesielt interesserte. Den kan i alle fall bestilles fra blant annet Amazon UK og MusicRoom.

Hadde ikke Peggy Seeger kommet bort fra sin mor i dukkeavdelingen i Landsburgh’s Department Store den dagen i 1945 ville verden neppe ha hørt om Elizabeth Cotton og ingen av oss ville ha strevd med å lære oss “Freight Train”.

Du kan lese litt mer om Elizabeth Cotton på “Remembering Elizabeth Cotton” av L.L. Dmerle.

John Hammond var født i 1910 og døde i 1987. Han var aktiv fra ca 1930 til litt ut på 1980-tallet. Som oldebarn til William Henry Vanderbilt var han født inn i en meget rik familie. Så han var nok av dem som kunne følge sine interesser uten å tenke på økonomiske trivialiteter.

Hans første prosjekt var å produsere plater med jazzpianisten Garland Wilson, en innspilling Hammond selv finansierte. Jeg må innrømme at jeg vet lite om Garland Wilson, men kanskje sier det mest om hullene i mine kunnskaper om jazzhistorie.

John Hammond bidro til å organisere Benny Goodmans band, og fikk ham til å engasjere musikere som Charlie Christian, Teddy Wilson og Lionel Hamton. Han fikk dermed fram en av de mest innflytelsesrike jazzgitarister Charlie Christian. Og ikke minst bidro han dannelsen av et band med hvite og svarte musikere, noe som ikke akkurat var vanlig i USA på begynnelsen av 1930-tallet.

I 1933 hørte han den da 17 år gamle Billie Holliday, og arrangerte hennes platedebut med Benny Goodman. I 1938 organiserte han den første konserten i seriene From Spirituals to Swing i Carnegie Hall, hvor mange jazz– og blues– og gospelartister ble presentert for et publikum som ikke hadde for vane å oppsøke jazzklubbene i Harlem.

John Hammond ble ikke grepet av be-bop, og etter andre verdenskrig var han mer opptatt av andre musikkformer enn jazz. En av de han sørget for å signere for Columbia var Pete Seger. Senere signerte han Aretha Franklin, men han kan ikke gis æren for å ha oppdaget henne. Hun hadde da også tilbud fra Motown og RCA.

Robert Johnson skulle etter den opprinnelige planen ha spilt på den første From Spirituals to Swing konserten, men han døde før denne ble avholdt og ble der erstattet av Big Bill Broonzy. At han ville engasjere Robert Johnson til den konserten viser igjen noe av hans teft for viktige musikere. For selv om Robert Johnson i dag fremheves som en av de aller viktigste bluesmuiskerne, i alle fall bluesgitarister, så var han ganske ukjent lite innflytelsesrik i sin samtid — om man skal tro Elijah Walds bok “Escaping the Delta: Robert Johnson and the Invention of the Blues”.

Det som virkelig brakte Robert Johnson fram i rampelyset, eller i alle fall inn i det litt mer oskure lyset backstage hos musikere og spesielt interesserte, var utgivelsen av LP-platen King of the Delta Blues Singers i 1961, med 16 av Robert Johnsons innspillinger. Det var denne utgivelsen som fikk folk som f.eks. Eric Clapton og Keith Richards til å oppdage Robert Johnson. Og hvem andre sto bak denne utgivelsen enn nettopp John Hammond?

I 1961 hørte John Hammond Bob Dylan for første gang. Han insisterte på at CBS skulle signere Bob Dylan. Ingen hos CBS så noe spesielt talent i Bob Dylan, men John Hammond hadde da en slik posisjon at når han sa de burde spille ham inn, da gjorde CBS det. Og nok en gang viste John Hammond sitt usvikelige øre for talent.

Det var også John Hammond som ga platekontrakt til Leonard Cohen og til Bruce Springsteen. Så vidt jeg vet var Stevie Ray Vaughan den siste som han hentet inn til CBS i 1983.

Listen kunne vært gjort vært gjort mye lenger, og kanskje burde det han gjorde for Count Basie også ha vært nevnt. Men når man blant mange andre kan sette oppdagelse av navn som Benny Goodman, Charlie Christian, Billie Holiday, Robert Johnson, Pete Seeger, Aretha Franklin, Bob Dylan, Leonard Cohen, Bruce Springsteen og Stevie Ray Vaughan på sin CV, da vet ikke jeg hvem andre som kommer i nærheten.

Som om det ikke er nok at barna skal gå, så skal de også ramle på ski, løpe etter baller de ikke treffer. Når de blir større skal de kjøres hit og dit for å løpe etter ulike baller, noe som gir trafikkaos og foruresning.

For ballfolket er en helg i oktober som … ja … 17. mai og julaften på én gang, men for mange av oss er det mindre lystbetont. Byen invaderes av støyende horder av voksne(?) folk i idiotiske klær som hoier og skriker — og måtte Gud forby: Blåser på sine støyende plasthorn, av enkelte ukyndige kalt “trompeter”. Takke meg til en småsur “Copacabana”.

Det er ikke noe bedre når barn skal bruke stemmen. Foreldrene påstår at de synger, men det er melodier bare en mor kan høre. Alle andre hører at det er surt uten at man er i nærheten av tonen. Når alle synger surt samtidig, men på hver sin måte kaller man det barnekor.

Verst av alt må det være om noen vil spille fiolin, og jeg har mange ganger tenkt at de som vil lære dette til barn må være blant klodens mest tålmodige personer. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skulle man klare å stemme så hjelper ikke det når man ikke klarer å plassere fingeren riktig så tonen blir akkurat så sur at det låter aledeles skrekkelig. Skulle de mot formodning treffe tonen høres det uansett mer ut som om de forsøker å ta livet av en katt enn at de forsøker å lage musikk.

Helst bør nok barn komme modnet og plastpakket, slik at man kan pakke ut en Solveig Kringlebotn, Ole Edvard Antonsen, Elbjørg Hemsing, Henning Kraggerud, Silvia Moi eller Trine Thing Helseth.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt fyllt av lykke når jeg har samlet lopper eller andre ting man må gjøre for å få det hele til å gå rundt. Et sosialt nettverk, ja. Jeg ble kjent med skolen og andre foreldre med barn på skolen på en måte jeg aldri ville ha blitt om jeg ikke hadde hatt barn i korps. Skjønt, det hadde vel blitt det samme om barna hadde valgt andre aktiviteter.

Mitt inntrykk er ikke at foreldre presser barn til å spille i korps. Fra min tid i korpsverden var inntrykket heller at barna gjerne ville være med, men at foreldre sa nei fordi de ikke orket tanken på det de hadde hørt at korpsforeldre måtte gjøre.

Barn slutter med mange aktiviteter når man kommer i tenårene. Det som virket så spennende var kanskje ikke det likevel og det krevde mye mer enn hva barnet var forberedt på og villig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barndom og ungdom er en periode med mye prøving og kanskje nesten like mye feilling. Kroppen koker av ustyrlige hormoner og annet blir viktigere enn skiløping, fotball og korpsmusikk. Unntaksvis kan det også hende at ungdom innser at de må bruke tid på skolen. Likevel henger noen foreldre igjen. Noen fortsetter å trene guttelaget i fotball lenge etter at deres barn har vokst ut av guttelaget og kanskje har lagt fotballen på hylla, andre fortsetter med korps.

Den største gleden er å glede andre er noe mange av oss har hørt mange ganger. Vi mennesker er vel slik utrustet at vi føler glede ved å se at våre barn utvikler seg og etter hvert mestrer ulike sider ved livet. Hvis det hadde vært et ork som vi bare gjorde av plikt uten å oppleve en personlig tilfredsstillelse ved det, da hadde nok mennesket ha dødd ut for lenge siden. Hvis det å oppfostre barn hadde vært en sur plikt som vi likevel gjorde ut fra et slagt moralsk ansvar, da hadde ikke mange barn vokst opp. Vi ville ha dødd ut lenge før noen hadde tenkt på en velferdsstat som kunne ta ansvar der foreldre svikter. Vi liker dessuten å lykkes selv også, f.eks. ved at loppemarkedet ble godt gjennomført når man først satte i gang. Jeg trenger ikke psykologer til å fortelle meg dette, langt mindre noen til å omfortolke dette til bare å være en form for egoisme.

Mot slutten har Joacim Lund likevel et poeng når han skriver:

“Selvsagt er jeg en surmaget grinebiter.”

Dette er det ikke vanskelig å være enig i. Han skriver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som derfor vil ha bort ballbinger, ikke lar dem trå på plenen, og altså ikke vil ha korps. Det kan tross alt forstyrre middagshvilen til gamle grinebitere og intet er vel mer viktig for gamle grinebitere enn deres middagshvil. Men ingen skal beskylde dem for å være egoister som vil frata andres gleder bare for å tilferedsstille seg selv. Man gjør det selvsagt ut fra en selvoppoftende omtanke for alle de andre surmagede grinebiterne som får forstyrret middagshvilen. Skjønt det er kanskje egoistisk å tildredsstille andre surmagede grinebitere også.

Men vi kan vel bare blåse en lang marsj i det han skriver.

Det er ikke uten grunn at det er komponisten som nevnes først når man snakker om opera. Librettisten, den som har skrevet teksten, er ikke den som huskes — hvis ikke begge blir glemt. Det er komponisten, ikke librettisten som er er dramatikeren i opera. Men komponisten må ha en god libretto som utgangspunkt. Franz Joseph Haydn komponerte flere operaer, men det er ikke det han huskes for. Han kunne komponere musikkdrama, det har han vist gjennom Skapelsen og Årstidene. Men han hadde ingen gode librettoer å arbeide med, og da blir det ikke noen store operaer. Det det samme gjelder Franz Schubert. Han kunne så absolutt komponere sanger, men ingen av hans operaer settes opp i dag.

Hva kjennetegner en libretto som fungerer? Litteratur forteller gjennom tekst, film gjennom bilder og opera gjennom musikk. Handling kan fortelles godt gjennom ord, mens musikk ikke formidler dette like godt. Men intet kommer opp mot musikk når det gjelder å fomidle følelser og emosjoner.

Alle store operaer jeg kan komme på bæres av personer med sterke følelser og relasjonene mellom dem. Det er kjærlighet og hat, tro og tvil, lengsel og smerte, indre spenninger og spenningsfylte relasjoner. Men det er ikke nødvendigvis så mye handling. Det har vært sagt om Dido i Didos klage fra Henry Purcells opera “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har veldig mye å føle.

Det er neppe heller tilfeldig at så mange operaer har navn etter hovedpersonen, enten det egentlige navnet eller kallenavn som La Traviata eller Madame Butterfly.

Der er vi ved noe av problemet. “Jorden rundt på 80 dager” har ikke sterke nok og tilstrekkelig interessante personer. Philias Fogg er en kjedelig tørrpinn av et petimeter totalt uten følelser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som skaper et operatisk drama. Romanen “Jorden rundt på 80 dager” drives av spenningen i handlingen. Det er omtrent som et etapperitt på sykkel hvor spenningen i stor grad er kampen mot klokken. Det kan være spennende å følge, og “Jorden rundt på 80 dager” er en spennende roman. Men spenningen ligger på det utvendige plan og det bærer ikke en opera. Philas Fogg er ganske enkelt ikke egnet som operahelt. Han er en slags Falstaff som ikke er komisk, og uten komikken er det ikke mye igjen av Falstaff.

Paspartout, Philias Foggs tjener, kunne vært en slags Leporello. Men han mangler en sterkere karakter å spille mot, og da fungerer det ikke særlig overbevisende.

Konflikten mellom Stuart og Fogg, de som som har inngått et veddemål, blir for fjern i forhold til handlingen. Stuarts niese, detektiven Fionula blir for mye en klisje — i alle fall i begynnelsen. Første akt er en del episoder med mange effekter, men ikke noe drama.

Operaen tar seg opp i andre akt. Fionula blir forelsket i Philias Fogg, den mann hvis reise hun skal forhindre slik at han taper veddemålet med hennes onkel Stuart. Gjennom dette utvikler Finoula seg fra å være en klisjé til å bli et relativt levende menneske. Her begynner det å bli operatematikk: Hun rives mellom lojalitet til sin onkel Stuart og kjærligheten til Philias Fogg. Det blir litt som Don José i Carmen, der han slites mellom forelskelsen i Carmen og lojaliteten overfor Mikaela og sin mor — uten at den tørre Philas Fogg tåler å bli sammenlignet med den ildfulle Carmen.

I andre akt får vi også noen arier. Man må gjerne mene at jeg er tradisjonell og gammeldags. Men jeg liker at operaer har arier. Det kom sent, men ikke så verst.

Hvis man har intensjoner om å fortelle en handling gjennom opera, da er det stor risiko for å mislykkes. Handlingen må selvsagt være der, men den er bare rammen rundt det drama som på en eller annen måte utspiller seg mellom aktørene. Fortellingen i seg selv er ikke nok.

Hvis det ikke er nok drama i librettoen, da har ikke komponisten det han trenger for å skape drama i musikken. Derfor får vi ikke vite hva Gisle Krendokk kunne ha fått til med et litt bedre utgangspunkt.

I en kommentar til dette innlegget anbefalte Halvor Hosar seriene med Robert Greenberg fra The Teaching Company. Jeg kjente ikke til disse seriene. Dette var et meget godt tips (takk, Halvor!). Jeg har kjøpt noen av seriene og hørt på en god del av dette. Dette er hva jeg har ønsket meg! Her er det musikken og den musikalske utviklingen som står i sentrum, men den blir selvfølgelig satt inn i en historisk sammenheng. ?Kunnskap gir større utbytte, også når man hører på musikk. For å låne noen ord fra Robert Greenberg: Når man ikke har forventninger om hva som vil komme kan man ikke bli overrasket.

Robert Greenberg er kunnskapsrik, entusiastisk og morsom. Hva mer kan man håpe på hos en foreleser? Det eneste som er irriterende er at de har lagt inn hermetisk applaus før og etter hver forelesning. Det burde være unødvendig.

Jeg har til nå holdt med til serier som i overskriften fokuserer på musikk. Det er også serier av typen “Life and Works of …”, som sikkert inneholder mer biografisk stoff. Men jeg har ikke noe imot komponistbiografier, bare vi også får med hovedaken: Musikken.

Seriene selges i tre formater: DVD, CD og nedlastbar mp3. Jeg har valgt mp3. Sammen med lydfilene får man også kursdokumentasjon i pdf-format. I følge reklamen inneholder DVDene fotografier m.m. Jeg ser ikke helt behovet for dette. Jeg vil ha lydfilene. Mp3 går raskest. Dessuten blir mp3-filer aldri stoppet i tollen. Jeg har i og for seg ikke så veldig mye i mot at man må betale moms på det man importerer. Men en ting er å betale 50–100 kr i moms, noe annet er det å måtte betale et par hundre kroner i behandlingsgebyr i tillegg til dette. Da blir det en teknisk handelshindring som man forsøker å unngå eller omgå.

Alle seriene til The Teaching Company er på salg minst en gang i året. De selges da typisk med 75% rabatt. Det er vel et salgstriks. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen kjøper disse til full pris. Jeg gjør det i alle fall ikke. Så nå venter jeg bare på at How to Listen to and Understand Opera skal komme på salg. Å betale 60–70 dollar for 32x45 minutter forelesninger av god kvalitet, det er helt greit. Å betale 250 dollar for de samme er  litt i overkant. Så jeg kan vente — og har serier som jeg har kjøpt som jeg kan lytte til mens jeg venter.

Selv om jeg ikke har hørt alt, våger jeg å gi disse seriene en varm anbefaling.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

Om min hukommelse er riktig, så hadde også en annen norsk musikker en skjelsettende radioopplevelse da han var 13 år. Jan Garbarek hørte John Cotrane på radioen, og bestemte seg der og da for å lære å spille saksofon. Fortsatt med forbehold om hukommelsens skrøpelighet: Han lærte seg saksofongrepene på et kosteskaft før han endlig fikk sitt første instrument.

Konklusjonen må bli: Gi 13-åringer skikkelig radio!

“Norge rundt” har siden starten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2″ som kjenningsmelodi. Av en eller annen grunn valgte man en ekkel, syntetisk versjon. Nå har man pusset opp kjenningsmelodien. Den har blitt “vampifisert” med fløyte (syntetisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folkemusikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men dette er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den brukes som kjenningsmelodi i et program som heter Norge rundt. Er det i noen sammenheng det er meningsløst å få musikken til å klinge irsk, så er det her.

NRK Sport har skiftet kjenningsmelodi for sine sportssendinger i vintersesongen. Jokke og Valentinernes “Her kommer vintern” har forsvunnet. Den var en helt utmerket kjenning, selv om de kuttet før sangen kom til “endelig fred å få”. Nå har de i stedet valgt et utdrag av Snøfnuggene fra Tchaikovskijs “Nøtteknekkeren”. Det er også i utgangspunktet et godt valg. Men hvorfor må TV-sportsidioter lage en forferdelig dunk-dunk versjon av denne melodien?

Tåler ikke NRK TV musikk uten at den ødelegges?

I innledningen kan vi lese følgende om opphavsrett i et slags globalt perspektiv:

“Dessuten finnes det en rekke muligheter for tilgang til svært lavt priset musikk gjennom nettsteder lokalisert i land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet. Dette bidrar sannsynligvis også til å undergrave omsetningen av musikk i Norge og andre land som praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse.”

Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.

Den mest sentrale internasjonale konvensjonen om opphavsrett er Bern-konvensjonen som har tilslutning fra 164 stater. Alle disse landene “praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”. Det er faktisk en av konvensjonens grunnpilarer.

Jeg vil tro at land som skal kunne være base for nettsteder med stor trafikk dels må ha en god teleinfrastruktur, dels må ha et liberalt regime i forhold til telekommunikasjon generelt og internett spesielt. Dette er ikke hva jeg forbinder med land som Afghanistan, Angola, Burma, Burundi, Eritrea, Iran, Irak, Kuwait, Kambodsja, Laos, Moazambique og Somalia. Og da skulle vi ha fått med de fleste land som “står på siden av det internasjonale copyrightsystemet (…) [og] som [ikke] praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”.

At effektiviteten i håndhevelsen av opphavsretten kan variere, er en annen sak. Men vi behøver ikke å bevege oss ut av Norge for å finne nok av eksempler på det.

Dette er kanskje ikke så viktig for artikkelens hovedtema. Men jeg blir skeptisk når man starter med denne type påstander som ikke underbygges. Ut fra forfatternes CV og publikasjonslister synes det ikke som om noen av dem tidligere har arbeidet med opphavsrett eller med musikkbransjen. Det er ikke grunn til å anta at påstandene er basert på en generell innsikt i og erfaring fra saksfeltet. Når det som skrives i beste fall er upresist (etter min mening feilaktig), blir ikke inntrykket bedre. Kvalitetskravene settes ikke høyt.

I artikkelen presenteres en interessant kurve over CD-salget i Norge:

Desverre får jeg ikke så mye ut av forklaringene på denne kurven. Det vises stort sett til andre artikler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Testing File-Sharing’s Impact by Examining Record Sales in Cities”. Både denne og Håkonsen og Løylands artikkel unnlater å ta opp det som jeg tror er en viktig forklaring på utvikling, en antagelse jeg mener blir styrket av den kurven som er gjengitt ovenfor.

Kurven viser at salget tok av omtrent da CDen slo igjennom i markedet rundt midten av 1980-tallet. Den nådde toppen rundt 2000 og har nå falt tilbake til omtrent 1990-nivå. Min hypotese er at salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten. Selskapene melket sin gamle katalog for det den var verdt og litt til, og så ikke at tilveksten var alt for dårlig til å kunne holde liv i en oppblåst bransje.

Skal man kunne trekke slutninger om musikkmarkedet må man gå inn i og analysere dette markedet, ikke bare vurdere omkringliggende faktorer. Jeg har tidligere spurt IFPI om de har tall som sier noe om forholdet mellom salg av nyinnspillinger og nyutgivelser av eldre innspillinger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypotese. Jeg har til nå ikke fått den bekreftet, men jeg har heller ikke sett noe som avkrefter det. Hvis min hypotese har noe for seg burde den etter min vurdering gi en kurve ganske lik den som Håkonsen og Løyland presenterer. Derfor er jeg ut fra de tallene de presenterer styrket i min tro på at den i alle fall forklarer en stor del av fallet. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han konkluderer med at hele nedgangen skyldes fildeling.

Jeg er heller ikke så sikker på at forfatterne har noe i nærheten av en “hands on” erfaring med musikkproduksjon eller har sett et studio fra innsiden. De skriver på s. 29:

“Med en PC og noe ekstra programvare og utstyr, kan man i dag produsere musikkinnspillinger av minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960 og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel. Dermed er kravet til nødvendig inntekt for å forsvare innspillingskostnadene tilsvarende redusert.”

For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet. Mange av utgivelsene fra denne perioden har sjenerende dårlig lyd. Det er nettopp derfor man fant det bryet verdt å arbeide i fire år med å rense lyden på alle Beatles-innspillingene og at markedet begjærlig kastet seg de remastrede versjonene da de kom på markedet høsten 2009.

Det er riktig at noe av innspillingsutstyret har blitt billigere. Man får billigere miksere og man kan klare seg uten en relativt dyr flersporsbåndopptager. Men gode mikrofoner har ikke blitt billigere. Det har heller ikke et rom med gode akkustiske egenskaper eller gode instrumenter (om vi holder synthesizere utenfor). Gode lydeknikere er heller ikke gratis. Det har blitt billigere å lage demoer av bedre kvalitet enn hva man fikk til hjemme i stua tidligere. Men innspillingskostnadene for profesjonell kvalitet har nok ikke blitt vesentlig lavere.

De løsningsforslag som presenteres har den grunnleggende svakhet at den først og fremst er basert på usanske og i noen grad engelske analyser. Det er så store forskjeller mellom usansk og norsk opphavsrett at usanske analyser har begrenset overføringsverdi. Men likevel ser det som om mange økonomer har en forkjærlighet for det som kommer fra USA og synes å være lite opptatt av orientere seg om hvordan dette systemet fungerer hos oss. Håkonsen og Løyland skriver eksempelvis noe om tvangslisenser (compulsory license), som man kan lese om i usanske artikler. Men de synes å være helt ukjente med den langt mer fleksible nordiske modellen med avtalelisens.

En annen svakhet er at forfatterne kun har sett på musikk, med et lite sideblikk på film. Opphavsretten omfatter så mye mer. Forfattere kan ikke leve av å reise på turnéer hvor de leser høyt fra sine bøker og selger T-skjorter med bilder av seg selv. Det kan heller ikke komponister, fotografer, dataprogrammerere og mange andre som også er avhengige av opphavsretten gjøre. Man kan derfor ikke basere løsninger bare på det som tilsynelatende kan fungere for musikkbransjen.

I jusen må vi ganske ofte “spille på bortebane”. Vi befatter oss ganske ofte med andre fag som vi ikke behersker. Vi ser på jus og informasjonsteknologi, jus og miljø, jus og helse, osv. Da er vår tradisjon at vi i alle fall forsøker å sette oss inn i og forstå den virkelighet vi beveger oss inn i. Vi må vite hva som faktisk skjer. Vi skal ha fakta på bordet. Når dette er klarlagt kan vi se hvordan jusen kommer til anvendelse. Hvis vi ikke forstår den virkelighet som våre verktøy anvendes på, da blir analysen lite verdt og konklusjonene ofte feil. Det er ikke dermed sagt at vi alltid lykkes, men vi forsøker i det minste. Når jeg leser artikler som Håkonsen og Løyland gir den meg et inntrykk av at man ikke en gang forsøker å bevege seg ut av et lukket økonomisk rom. Det blir selvrefererende og selvbekreftende innenfor sin egen boble. Det fremstår som en ganske livsfjern intellektuell lek.

Jeg ønsker å vite mer om økonomiske og andre samfunnsmessige sider ved opphavsrett. Men det meste av det jeg leser om dette, også Håkonsen og Løyland, gir meg ingen ting. Grunnen er enkel: De har ikke brydd seg med å sette seg ordentlig inn i det området som analyseres. Man har gjort antagelser om hvordan systemet fungerer, og så analysert og anvendt sine økonomiske teorier på disse antagelsene. Men når antagelsene svikter, da har man laget et bygg uten grunnmur.

Noen påstår at musikere som ikke lykkes blir pedagoger. Det er feil. Mislykkede musikere bli musikkjournalister. De blander seg med groopies av begge kjønn som håper på å kunne komme back stage ved å skrive om sine helter. Derfor har musikkjournalistikk, i alle fall på populærmusikkens område, blitt en arena for dilletanter.

Musikkjournalister kan synse og mene. Klarer man å formulere sine synsinger på en underholdende måte har man suksess. At man ikke klarer å formidle noe særlig om selve musikken, betyr mindre. Den sørgelige sannhet er vel at deres lesere heller ikke kan stort om musikk.

Den umusikalske formidlingen er dessverre ikke noe som er forbeholdt musikkjournalister. De fleste bøker om musikkhistorie, i alle fall de jeg har funnet, er komponistbiografier og komponisthistorie mer enn egentlig musikkhistorie. Vi får vite hvilke fyrster komponister arbeidet for, deres kamper med seg selv og sine omgivelser, når verkene ble fremført, musikkens plass i samfunnet, osv. Men vi får ikke vite så mye om selve musikken. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, men de er nettopp unntak.

Det er skrevet mye om musikere innen populærmusikk, om deres liv og litt for ofte om deres for tidlige død. Vi kan lese om festivaler, om innspillingsdetaljer, osv. Men selve musikken, den sies det lite om. Det er mye stjernedyrking for fansen.

Vi hører at det låter ulikt. Men vi får ikke hjelp til å forstå hva som egentlig skjer, ikke hva slags kompositoriske eller musikalske virkemidler som benyttes, ikke hva som gjør at noe kan låte nytt, friskt og spennende, osv. Det er lettere å finne analyser av tekstene enn av musikken.

Kanskje kommuniserer musikk og journalistikk dårlig på et intellektuelt plan. Komponister og musikere kan forstå musikken intuitivt uten at de alltid kan sette ord på dette. De uttrykker seg gjennom musikk, ikke gjennom ord. Vladimir Ashkenazy sa det en gang omtrent slik, som svar på et spørsmål om hva musikken betyr: “Hvis jeg hadde kunnet svare på det ville jeg ha vært forfatter, ikke musiker”. Innen populærmusikk, hvor mange låtskrivere og musikere er uskolerte, er dette enda tydeligere. Man finner en akkord som låter tøfft og bruker den, uten at egentlig å forstå hva de gjør. Og det er greit nok. Beatles’ musikk er skapt på denne måten. Men for den som skal skrive om dette holder det ikke bare å kunne si at det låter bra. Alt for mange av de som skriver om musikk forstår egentlig ikke musikken. De skriver om seg selv og sin opplevelse av musikken fremfor å skrive om selve musikken.

Musikkjournalistikken er bare overflaten av en tradisjon hvor det musikalske underkommuniseres i omtale av musikk. Kanskje mener man at musikk taler for seg selv. Den skal oppleves, ikke forstås. Kanskje er det rett og slett for vanskelig for de fleste som skriver om musikk å formidle hva som gjør at vi hører det vi hører. Men opplevelsen blir bedre når man også forstår. Dette gjelder musikk som det gjelder alle andre kunstarter.

Det som faktisk er skrevet om selve musikken, også populærmusikken, er ofte skrevet på et nivå som krever betydelige musikkteoretisk innsikt også hos leseren. Musikkviterne kommuniserer med andre musikkvitere, de klarer ikke å nå oss andre. Det er et stort gap mellom musikkvitenskapen og musikkjournalistikken. Wolfgang Plagge er en av de få som har klart å bygge bro mellom disse.

Den som vil forenkle uten at det bare blir for enkelt må ha dyp innsikt og bred kunnskap. En oversikt over overflaten gir lite. Man må kunne trenge inn til kjernen og vise at nettopp dette er det sentrale. Dette må kunne formidles på en enkel, men ikke overfladisk måte, fri for lærd jargong og jålete faguttrykk. Jeg underviser selv, og vet at det er mye vanskeligere å forklare det vesentlige på en enkel måte enn å gi en komplisert forklaring med alle detaljer. Wolfgang Plagge har vist at han behersker nettopp dette, enten det gjelder en poplåt, hva som er typisk for Mozarts musikk eller kjente julesanger.

Audio, enten det formidles via radio eller andre kanaler, er uovertruffen til å formidle dette. Musikk trenger ikke ses, men må lyttes til. En god formidler med piano, som kan demonstrere den avgjørende detaljen de fleste av oss ikke legger merke til når vi hører hele verket, i tillegg til innspillinger av verkene, er den beste formen. Bøker som viser til innspillinger blir ikke på langt nær det samme. Det er bedre med lydfiler med kommentarer og innspillte musikkeksempler. Men i dette formatet kan man ikke like lett isolere det sentrale elementet, slik en pianist kan gjøre.

Etter at IFPI strammet til og NRK ikke lenger kan legge ut podkast av program med musikk i samme omgang som tidligere, har podkast med bl.a. Kort og klassisk forsvunnet. Dermed har det blitt vanskeligere å finne dette programmet og dermed Plagges musikkommentarer. Derfor er min oppfordring : Gi mer plass til Wolfgang Plagge og hans innsiktsfulle musikkommentarer. Gi ham en egen programserie og sørg for at den er tilgjengelig ikke bare i øyeblikket.

Det finnes noen lydbøker om musikkhistorie som jeg liker, og som man kan ty til inntil noen overtaler Wolfgang Plagge til å lage en serie.

The Making of Music: v. 1 & 2 (BBC Audio) er en BBC-serie om musikkhistorie. Det er i alt 60 radioprogrammer á 15 minutter. Dette er min favoritt i denne sjangeren.

Pianisten Daniel Abrams har laget en serie på 6 CD kalt  Understanding the Language of Music. Her sitter han ved pianoet og går gjennom musikkhistorien. Jeg liker formatet. Han har et “innenfra perspektiv” som jeg så ofte savner når noen forteller om musikk. Men jeg er overbevist om at Wolfgang Plagge kunne ha gjort det mye bedre.

Naxos har gitt ut en rekke lydbøker om klassisk musikk, bl.a. The History of Classical Music (Non Fiction) og The History of Opera. De kan også fås samlet som The History of Classical Music and the History of Opera.

De som vil fordype seg mer i enkeltkomponister kan finne mye interessant i Naxos serie “Life and Works of …”. Dette er bokser som for det meste inneholder 4 CDer om vedkommende komponist og hans verker.

Enkeltverker gjennomgås på tilsvarende måte i serien de to seriene (fortsatt fra Naxos) Classics Explained og Opera Explained. Jeg anbefaler disse. Når jeg skal se en opera lytter jeg til Opera Explained hvis den aktuelle operaen er omhandlet i denne serien. Jeg har større utbytte av operaen etter å ha fått en gjennomgang, også av sentrale musikalske virkemidler, på denne måten.

Jeg setter pris på alle disse CDene. Men de treffer ikke helt. De har ikke det “innenfra perspektivet” som jeg ønsker, hvor musikken og ikke komponisten står i sentrum.

Det er en del bøker om temaet. Særlig har jeg funnet flere interessante bøker utgitt på forlaget WW Norton. Det har vært skrevet mye om The Beatles, også om deres musikk. Skal jeg nevne én bok om populærmusikk må det bli Dominic Pedlers bok “The Songwriting Secrets of the “Beatles”.

Men hvorfor i all verden må de bruke mikrofoner, forsterkere og høytalere? En ting er at det burde være unødvendig å forsøke seg på et lydnivå som nærmer seg en rockekonsert. Hadde det bare fungert ville de ha vært OK. Men lyden var ikke bra.

Jeg har til gode å være på en klassisk konsert med forsterkning hvor lyden er god. De får det ikke til.  Jeg antar at det er kompleksiteten i lydbildet som de ikke klarer å håndtere. Antageligvis klarer de ikke å håndtere de komplekse overtonene. Det blir en metallisk blikkbokslyd, det blir tørt og hardt med alt for dominerende mellomtoner. Dessuten blir det grøtete.  Dog var det en bonus for en knottofil å bli sittende slik at vi så de som sto for lyd og lys under forestillingen. Royal Albert Hall er ikke kjent for god akustikk. Men Royal Philharmonic Orchestra, Royal Philharmonic Choir og operstjerner fra Covent Garden burde klare å fylle hallen uten å måtte ty til mikrofoner.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på sommerens fantastiske operaforestilling med “La Traviata” i Orange (Frankrike). Dette var utendørs. Det 2000 år gamle teateret rommer 9.000 personer. Her var det ingen forsterkning, men alle hørte utmerket. Det blir en magi når musikk og ikke minst stemmer møter publikum direkte, uten å ha gått gjennom noen form for elektronikk. Derfor har jeg da også kjøpt billetter til oppsetningen av “Tosca” sommeren 2010. Den magien manglet i Royal Albert Hall.

Men for all del. Det var en flott opplevelse. Jeg kommer tilbake om det skulle klaffe slik at jeg er i London ved en senere anledning hvor dette settes opp.

Vi hører jevnlig om folk som har fått et plateselskap på nakken fordi de har lagt ut en video på YouTube som også inneholder noe av deres favorittmusikk, f.eks. i en dansevideo.

Det er ingen tvil om at det å inkludere musikk i en video som så gjøres tilgjengelig gjennom YouTube eller på annen måte både innebærer eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av musikken. Man kan derfor ikke bruke musikk på denne måten uten samtykke.

Man kan mene mye om plateselskapers iver etter å forfølge glade amatører som gjerne vil dele en video med barn som danser og tilsvarende. Selv mener jeg at det bør vises mye større romslighet i forhold til en ikke-kommersiell bruk som umulig kan skade de berørte opphavsmenn. Men uansett hva vi måtte mene, så har plateselskapene retten på sin side her.

Men det finnes altså musikk som man kan bruke uten å være redd for sinte og grådige plateselskaper. Erik Solheim har gjort det litt lettere for oss å finne fram til den. Takk!

Nå har uavhengige plateselskaper skrevet et åpent brev til NRK.  De skriver bl.a:

“Derfor tillater vi oss å foreslå at dere fra nå av fyller de av deres sendinger som skal podkastes med kun 49 prosent musikk fra plateselskaper som er organisert gjennom IFPI. De resterende 21 prosentene med musikk kan dere fylle opp med spennende, ny musikk fra uavhengige plateselskaper som ikke ser noen grunn til å kreve store pengesummer utover TONO-pengene for at musikken kan bli liggende ute i podkaster.”

De skriver også at 10% av norske plateselskaper ikke er medlem av IFPI. Her tar de nok feil. IFPI i Norge har 14 medlemmer. FONO, som representerer de uavhengige norske plateselskapene, har til sammenligning 122 medlemmer. Så sannheten er at bare 10% av de norske plateselskapene er medlemmer av IFPI. Riktignok er de store kommersielle selskapene, og dermed bestsellerne, organisert i IFPI. Så i følge IFPI står disse for 90–95% av salget. Men FONO-selskapene står for 80% av utgivelsene. Den mest spennende musikken utgis for det meste av FONO-selskapene. Det betyr også at de mest interessante radioprogrammene har en relativt liten andel IFPI-musikk. Så om IFPI-andelen begrensen, vil det neppe være noe stort tap.

Jeg henger på et lite tillegg her:

Jeg vet at man for en del år siden hadde uttrykket “GRAMO-frie minutter” i NRK. Det anga hvor mye musikk man hadde spilt som av ulike grunner falt utenfor vederlagsplikt for utøvende kunstnere, som innkreves av GRAMO. Nå er det slik at NRK og andre musikkbrukere må betale tilsvarende vederlag til Fond for utøvende kunstnere dersom det ikke skal betales vederlag til GRAMO. Det var ikke god kulturpolitikk å gjøre det mer fordelaktig å spille for eksempel USAnske innspillinger enn norske. Derfor regner jeg med at det uttrykket ikke lenger er i bruk.

Men kanskje burde man begynne å telle IFPI-frie minutter når man skal vurdere om et program kan podcastes eller ikke?

Den underteksten man gjerne ser i slike undersøkelser og i medienes omtale av dem, er at musikkpirateri ikke er så ille når folk tross alt også kjøper musikk. Men det at man kjøper en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sammenheng si at siden det er de beste kundene som stjeler mest må vi bare akseptere tyveriene.

Men platebransjen, i nevnte artikkel representert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, fremstår som selve hakket i plata.

“- Verdensbildet er uansett at salget av musikk viser en dramatisk nedgang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at nedgangen i all hovedsak skyldes ulovlig fildeling, sier Thorsby.”

Det er ingen grunn til å tvile på at salget går ned. Men forklaringen synes for enkel.  Inntil noen eventuelt kan dokumentere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at nedgangen i platesalg i stor grad skyldes at det ikke produseres nok interessant musikk.

I CDens gullalder, 1990-tallet og kanskje begynnelsen på 2000-tallet, kunne plateselskapene tjene meget godt på å resirkulere sin gamle katalog. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi allerede hadde på LP. I tillegg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økonomien hadde vært bedre i unge år. I tillegg har det vært gitt ut haugevis av “Best of …” samlinger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike samlinger av artister som jeg er sånn passe interessert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre tilfeller kjøper vi slike samlinger fordi de inneholder enkelte innspillinger som tidligere ikke har vært gitt ut, og samlingen er ikke komplett uten.

Denne katalogen er etterhvert melket til siste dråpe. Riktignok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en remastret versjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like viktigte som The Beatles, så jeg har vanskelig for å se hvilke andre artister som skulle kunne gjøre noe lignende.

Når musikksalget synker mener jeg det representerer en normalisering, etter et unormalt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.

For musikkbransjen må det også være et problem at mye av den gamle musikken står seg forbausende godt, mye bedre enn hva noen kunne forestille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tidligere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sikker førsteplass kom en innspilling med Jimi Hendrix. Det er snart 40 år siden Jimi Hendrix døde, men musikken står seg godt. Da en av min datters venner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest interessant, svarte han til min overraskelse Black Sabbath. En av mine venner kunne en gang fortelle at han sønn kom begeistret hjem og snakket om en fantastisk gruppe han hadde oppdaget: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin platesamling og fortelle at her står alle platene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine studenter. Listen kunne vært mye lenger.  Mange unge kan fullt lovlig kopiere mye av den musikken de er interessert i fra sine foreldres platesamling, de slipper å kjøpe den.

Det lages selfølgelig interessant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt middelaldrende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uinteressant. Men det lages ikke nok til at den kan opprettholde det veldig store salget man hadde tidligere.

Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyansert bilde av platesalget, f.eks. forholdet mellom salget av ny musikk i forhold til salget av nyutgivelser av gamle innspillinger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt kan tro på det. En kriserammet bransjen må ha data som sier noe om hva som selger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha totaltall. Men det kan hende at slike tall bare finnes hos plateselskapene, ikke hos IFPI. Det er nok konkurransesensitiv informasjon som de ikke gir fra seg. Men platebransjen må legge fram mer nyanserte data og mer troverdige forklaringer hvis bransjen skal fremstå som troverdig, og det gjør de ikke.

Men tall som sier noe om hvor mye penger en slags gjennomsnittskunde bruker på musikk sier like lite, og er dermed like uinteressante.

Sommerens kulturelle høydepunkt har utvilsomt vært gårsdagens forestilling med Verdis opera “La Traviata” i det gamle romerske teateret i Orange. Forestillingen inngår i festivalen Chorégies d’Orange.

Det er vanskelig å tenke seg en bedre setting: Et 2000 år gammelt teater, som er det best bevarte romerske teateret i den vestlige verden. Teateret ligger i et naturlig amfi, med en bakvegg på ca 100 x 37 m reflekterer lyden inn i amfiet. Akkustikken er utrolig: På en utendørs arena med plass til 9.000 personer kan man gjennomføre en forestilling helt uten noen form for forsterkning.  Og man hører godt. Det er bare ett ord som kan beskrive opplevelsen: Dette var magisk!

Til alle dere som aldri har sett og hørt en opera live: Dere vet ikke hva opera kan være. Opera live og opera på CD, TV, film eller annet medium er to helt ulike opplevelser.  I motsetning til de fleste musikaler og det meste av konserter (i alle fall med sangsolister) fremføres opera uten mikrofoner og forsterkning. Selv om man har det beste forsterkerutstyret som kan kjøpes for penger gjør det noe med lyden som gjør at magien blir borte.

Det var en strålende oppsetning. Det var nok ikke helt uten grunn at TV-kanalen France2 hadde valgt å overføre forestillingen direkte. Patrizia Ciofi var en fantastisk Violetta. I et topp-ensemble var hun etter min mening den aller beste. Før forestillingen fikk vi en flyer som fortalte at Vittorio Grigolo, som sang rollen som Alfredo, hadde halsproblemer og at de derfor ba om forståelse for at han ikke nådde helt opp til det nivået han vanligvis hadde. Men om det vi fikk høre var en lettere indisponert Vittorio Grigolo, da må det være en virkelig stor opplevelse å høre ham når han kan synge av full hals. Hele ensembelet var av toppklasse, og det hele ble båret av Orchestre Philhamonique de Radio France under sikker ledelse av tildligere sjefsdirigent ved Paris-Operaen, Myung-whun Chung.

Ut over teateret har ikke byen Orange så mye å by på. De har en triumfbue, som romerne reiste etter å ha tatt stedet på andre forsøk. Ved første forsøk mistet romerne 100.000 mann før de måtte trekke seg tilbake. Kanskje var Asterix og Obelix på besøk i byen akkurat da. Men triumfbuer er det mange av. Veien mellom sentrum (med teateret) og  triumfbuen var ikke spesielt hyggelig, og det ble ikke noe bedre av man drev restaureringsarbeider slik at triumfbuen var pakket inn i plast og området rundt avsperret da vi var der.

Men jeg kommer tilbake til teateret, kanskje allerede neste sommer (2010), da de setter opp Tosca (15. og 18. juli) med Chatrhine Naglestad som Tosca og Roberto Alagna som Mario Cacaradossi. Billettsalget starter 19. oktober 2009. For den som måtte ønske en introduksjon til Tosca anbefales An Introduction to Tosca fra Naxos. Det er langt bedre å høre en slik introduksjon med musikkeksempler, enn å lese om operaen.

For de som måtte planlegge å overvære en operaforestilling eller konsert i Orange: Vær ute i god tid. Ta med puter (det er steinbenker). Man må ikke være redd for litt kroppskontakt med de som sitter ved siden av.

Franz Joseph Haydn

Joseph Haydn har kanskje kommet litt i skyggen av Mozart og Beethoven. Men Haydn har hovedæren både for å ha gitt endelig form til symfonien og for strykekvartetten. Han var enormt produktiv og skrev flott og spennende musikk.  “Life and Works of Joseph Haydn” er en utmerket introduksjon til denne store komponisten.

Jeg har blitt veldig glad i lydbøker generelt. Men særlig på ett område er lydbøker bedre enn noe annet format: Musikkhistorie og musikkunskap generelt. Da kan musikkeksemplene spilles i tilknytning til den tekst som leses. Man slipper å finne fram en CD, rett spor og kanskje akkurat det lille uttdraget som illustrerer poenget, eller kanskje heller poenget som omtales i teksten. Naxos har gitt ut en rekke musikkhistoriske lydbøker. For meg er Joseph Haydn nummer seks i rekken, etter en generell musikkhistorie, operahistorie, Bach, Mozart og Beethoven. Nå lytter jeg til Franz Schubert.

Ikke kast bort tiden på å lete i norske platebutikker (med mulig unntakt for Norsk Musikkforlag). De har den ikke. Bestill fra Amazon UK eller Amazon US. P.t. er prisen lavest hos Amazon UK.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

Nå skrives dette mens det ennå er noen minutter til første sending går på lufta, så om programmet innfrir vet jeg ikke. Men det bør bli interessant å kunne låne øret til denne koblingen mellom musikk og sensur.

“Mozart og Madonna” sendes hver ukedag mellom kl. 09.03 og 10.00. Mange har andre ting å gjøre på dette tidspunktet. Men programmet er tilgjengelig som podast. Gå  hit for å abonnere i iTunes eller her for RSS-feed.

Disse avtalen tillater bare at man legger ut programmer som har vært sendt for inntil fire uker siden, og denne serien gikk i 2007. Som kjent er 2007 mer enn fire uker siden.

Når det gjelder mer opplysninger om dette viser jeg til nrkbeta.no.

Selv har jeg serien slik den opprinnelig ble podcastet, og har laget en spilleliste hvor musikken er på plass. (Supplert med originaler til coverlåter, innspillinger som Beatles lånte fra og ble inspirert av, osv). Så for meg betyr det egentlig ikke så mye. Men det var dumt at et så spennende prosjekt ikke lot seg realisere.

Dette er en milepæl på mange måter. Det var virkelig et gjennombrudd da NRK og TONO inngikk sin avtale. Og nå er det visstnok første gang at Beatles’ musikk er tilgjengelig for lovlig nedlasting på nett. Og det er gratis, fra NRK. Til nå har ikke en gang tjenester som iTunes kunnet legge ut Beatles. Serien skal ligge ute i fire uker. Så her er det bare å laste ned mens man kan.

Jeg trodde jeg kunne regne med som voksen etter å ha passert 50. Men skal man tro plateselgerne er dårlig musikksmak en del av voksenlivet. Det er bare å starte jakten på ungdomskilden. Måtte jeg aldri bli voksen.

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om — bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.

Om vi skrur tiden noen 10-år tilbake skulle man være forsiktig med hva man sa og gjorde på TV. Det skulle ikke mye til før kristenfolket klaget over usømmelig umoral eller Libertas-gjengen over venstrevri. Men radio var et fristed. De som klaget hørte åpenbart ikke på radio — i alle fall ikke på kveldstid.

Jeg er neppe alene om å savne den frekke stilen trioen Charlo Halvorsen, Stig Holmer og Otto Jespersen hadde i Revolvermagasinet. Særlig deres intervjuer er radioklassikere. Og nå kan vi høre en del av dem igjen som podcasts fra NRK Gull. Overskriften refererer til intervjuet med Knut Skram, som er en perle. Det er slik operasangere skal intervjues! Ellers finnes intervjuer med en ung Bjørn Dæhlie og med en enda yngre Sissel Kyrkjebø, med Jan Eggum, Ole Paus og den nyvalgte leder i Oslo Arbeiderparti Jens Stoltenberg (Hoppalong Cassidy eller Den stygge andungen som vokste opp til å bli en svane).

Gå hit for å laste ned til iTunes eller kopier strengen http://podkast.nrk.no/program/nrk_gull.rss til din RSS-leser.

Det kiler ens ego når nettsidene kommer ut som nummer én av ca 3,2 mill nettsider ved et slikt søk.

Som en julegave til alle Beatles-fan har NRK nå lagt ut den komplette serien for nedlasting på http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/beatles/1.4257832

Jeg har til nå valgt å kjøpe min musikk på CD, selv om jeg ganske umiddelbart spiller den over til mp3. Nedlastingstjenester som Musikkonline og iTunes har ikke vært interessante nok. Prisen har vært for høy i forhold til man fikk igjen.

9,50 for et enkeltspor eller 86 for et album er ikke spesielt dyrt. Men vi har måttet leve med en teknisk beskyttelse (DRM) som i alle fall har gjort det komplisert å kunne spille musikken på annet utstyr enn den PCen musikken ble lastet ned til. Lydkvaliteten var heller ikke god nok.

Nå har man fjernet DRM. Ved at man etter hvert at økt bitraten til fra 256 til 320 k har også lydkvaliteten kommet opp på et nivå hvor man kan begynne å sammenligne med CD. Så fra nå av vil også jeg bli kunde hos Musikkonline.

En effekt som ingen hadde forutsett er at salget på nett har bidratt til økt interesse for den samme musikken på CD. Folk finner enkeltspor på nettet, liker det og vil ha hele CDen. Mens andre plateselkaper opplever en markert nedgang i sin omsetning har de klassiske selskapene en markert økning.

Det publikum som kjøper klassisk musikk er neppe veldig opptatt av å kunne stjele musikken gratis fra nettet. Derfor rammes ikke disse selskapene like hardt som de som satser på fjortismarkedet.

Det var klassisk musikk som ble nevnt i dette innslaget. Men jeg vil anta at man vil kunne se den samme tendensen hos selskaper som satser på annen musikk med varig verdi. Om noen av døgnfluene blir borte, så har vel ikke verden gått glipp av så veldig mye uansett. Ingen trenger “musikken” til Lene Alexander.