Norsk verdi(skapings)debatt
Tuesday, 10th August, 2010
Vi har i dag hatt en underlig debatt om verdiskaping i Norge. NRK presenterte noen tall, som etter det jeg forstår egentlig ikke er annet enn SSBs årlige oversikt over BNP brutt ned på fylker. Det var tallene fra 2007 som ble offentliggjort denne gangen, og de ble offentliggjort 3. mars 2010. Så man kan lure på hvorfor de plutselig skaper så mye debatt fem måender senere. Det bekrefter i alle fall at “nyheter” ikke er noe som er nytt, men noe journalister har vært uvitende om.
“Det er lite reell verdiskaping” i Oslo, sa sunnmøringen Per Waagan, leder av Wagen transport, til NRK. De verdiene sørget han for å ta ut da han solgte selskapet for to år siden. (NRK forvirrer og presenterer ham som den som driver det selskapet han solgte for to år siden, men de er tross alt bare journalister.) Slik sniker man det til i norsk politisk debatt, i alle fall distriktsdebatter: Noe verdiskaping er finere enn annen, og verdiskaping i Oslo er ikke reell. Selv derimot, skaper han tydligvis reelle og ordentlige verdier med sine lastebiler. IT-selskaper som Basefarm skaper derimot ikke verdier i følge Waagan, om jeg husker morgenens nyhetssendinger rett. Dette til tross for at selskapet har flere ansatte (140) enn Waagan transport hadde da det ble solgt for to år siden (110).
Herman Friele gikk også av skaftet. Man bør vel ikke bli overrasket over at han mener av verdiskapingens hovedstad er Bergen. 70% av verdiskapingen skjer mellom Kristiansand og Kristiansund, sier Friele. Da synes det som om han forutsetter at det er vestlendingene, først og fremst bergenserne, som har skapt oljen i Nordsjøen og fisken i havet. Det kan nok hende at vestlendingene er de som høster mest av havets rikdommer både i og under vann, og Bergen bygget opprinnelig sin rikdom på å selge det andre hadde høstet. Men de skaper ikke den rikdommen.
For en gangs skyld skal jeg gi ros til en politiker i en slik debatt, og attpå til en fra Senterpartiet. Det er ikke ofte jeg gjør det. Men Trygve Slagsvold Veding sa helt korrekt at verdiene skapes i et samspill mellom hovedstaden og distriktene, og at diskusjonen var ganske meningsløs. Jeg hadde ikke ventet at en senterpartipolitiker skulle være den som bidro til å balansere bildet når man kunne mobilisere distriktene mot Oslo. Men det er alltid hyggelig å ta feil når det viser seg at folk opptrer mye bedre enn man hadde ventet.
Debatten bekrefter at man i Norge fortsatt ikke aksepterer av verdier er noe annet enn noe fysisk, og det er bare råvareprodusenten som skaper verdier. Fisk har selvsagt verdi. Men det er ikke mye verdi i hauger av fisk som råtner. Den må ut i markedet. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre råstoffet om til økonomisk verdi, og det er nå en gang økonomisk verdi vi snakker om i denne sammenhengen.
Man må utvikle teknologi for å få opp oljen og gassen, og også den må ut i markedet. Man må ha transport, og det hele må selges. Den forskning og teknologiutvikling som har vært helt nødvendig for å kunne utvinne (misvisende omtalt som å “produsere”) oljen og gassen er ikke utviklet bare på Vestlandet. Det er heller ikke de folkerettslige og kommersielle avtaler som ble inngått og som sikret at disse ressursene faktisk tilkom Norge.
Ressurser må forvaltes for å gi avkastning. Det gjelder enten det er olje, fisk, trevirke, elektrisk kraft eller penger. Og produktene må selges om man skal få noe økonomisk resultat. Alt dette er ledd i verdikjedene. I disse kjedene skapes verdiene. Man kan ikke produsere uten råvarer. Men råvareproduksjon i seg selv er heller ikke nok.
Vi beveger oss fra en produksjonsøkonomi til en tjenesteøkonomi, sier økonomene. Når man gjerne vil beholde shipping i Norge er det verken fordi vi er flinke til å bygge skip eller fordi vi har så mange dyktige sjøfolk. (Norsk skipsfart bygget seg opp ved hjelp av underbetalt manskap, dårlige båter og høy risiko, men det er en annen historie.) Det er kompetansen til å drive skipsfart, altså tjenesteyting som gjør at Norge fortsatt (kanskje) kan regne seg som en sjøfartsnasjon.
Kunnskap og kunnskapsøkonomi er noe politikerne gjerne snakker om i festtaler. Det er det vi skal leve av i fremtiden, heter det da. Og skal vi ha noe å leve av i fremtiden må det være kunnskap. Det er vel omtrent det skipsfarten gjør i dag: Inngå avtaler om produksjon der det er billig, rekruttere arbeidskraft der det er billig, og så utvikle og styre det hele fra Norge.
I praksis liker man i Norge ikke at noen lever av kunnskap uten å lage dingser eller bli møkkete på hendene. Det er ikke “reell verdiskaping”, som den verdiskapende lastebileier (?) Per Waagan sier med med tilslutning av kaffeimportør Herman Friele som i følge sin egen logikk lever godt på verdier skapt i kaffeproduserende land. Også politikere skal dømmes på hva de gjør, ikke på hva de sier. Norske politikere har ikke oppmuntret til kunnskapsbasert virksomhet. Det har valgt å straffe de som driver med den type suspekt virksomhet ved å skattlegge dem hardere enn de som driver med noe “ordentlig”. For de som tjener masse penger på noen “ordentlig” er Norge et skatteparadis, selv om Rimi-Hagen klager. Men tjener man penger på kunnskap, da puttes man i båsen “liberalt yrke” og “belønnes” med høyere skatt. Det er i Norge “lov” å tjene en del millioner på å eie en rørleggerbedrift eller et transportfirma, mens man får “straffeskatt” om man tjener det samme på å eie et advokatfirma eller et konsulentfirma. Forstå det den som kan. Men det er i alle fall tydelig at norske politikere, som har bestemt dette, er dypt skeptiske til kunnskapsbasert virksomhet.
De sterke reaksjonene kan ikke forstås annet enn som et utslag av den evindelige norsk distriktsdebatten. Vi lever med en Oslo-fientlig regjering, og det mest Oslo-fientlige partiet er en del av regjeringskoalisjonen. Illusjonen om distriktene som verdiskapninger er et element i dette, kombinert med fiendebildet om at Oslo stort sett består av byråkrater og pengeflyttere som ikke skaper noen verdier.
Oppslaget om verdiskapingen har åpenbart truffet et ømt punkt i “Distriktsnorge” (det sentrale Østlandet er selvfølige også et “distrikt”, selv om de ikke er distrikt i norsk politisk retorikk). Det er kun når man er veldig redd for sannheten at man reagerer voldsomt som mange gjorde i denne saken. Ta illusjonene fra en distriktsrepresentant og livet mister sin mening.
Oslofolk kan på sin side si: Hva var det vi sa? til alle de politikere som vil hilse hjem til sitt distrikt med å ha karret til seg enda noen overføringer og noen arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet.
