Kategori: Næringsliv

Norsk verdi(skapings)debatt

Vi har i dag hatt en underlig debatt om verdiskaping i Norge. NRK presenterte noen tall, som etter det jeg forstår egentlig ikke er annet enn SSBs årlige oversikt over BNP brutt ned på fylker. Det var tallene fra 2007 som ble offentliggjort denne gangen, og de ble offentliggjort 3. mars 2010. Så man kan lure på hvorfor de plutselig skaper så mye debatt fem måender senere. Det bekrefter i alle fall at “nyheter” ikke er noe som er nytt, men noe journalister har vært uvitende om.

“Det er lite reell verdiskaping” i Oslo, sa sunnmøringen Per Waagan, leder av Wagen transport, til NRK. De verdiene sørget han for å ta ut da han solgte selskapet for to år siden. (NRK forvirrer og presenterer ham som den som driver det selskapet han solgte for to år siden, men de er tross alt bare journalister.) Slik sniker man det til i norsk politisk debatt, i alle fall distriktsdebatter: Noe verdiskaping er finere enn annen, og verdiskaping i Oslo er ikke reell. Selv derimot, skaper han tydligvis reelle og ordentlige verdier med sine lastebiler. IT-selskaper som Basefarm skaper derimot ikke verdier i følge Waagan, om jeg husker morgenens nyhetssendinger rett. Dette til tross for at selskapet har flere ansatte (140) enn Waagan transport hadde da det ble solgt for to år siden (110).

Herman Friele gikk også av skaftet. Man bør vel ikke bli overrasket over at han mener av verdiskapingens hovedstad er Bergen. 70% av verdiskapingen skjer mellom Kristiansand og Kristiansund, sier Friele. Da synes det som om han forutsetter at det er vestlendingene, først og fremst bergenserne, som har skapt oljen i Nordsjøen og fisken i havet. Det kan nok hende at vestlendingene er de som høster mest av havets rikdommer både i og under vann, og Bergen bygget opprinnelig sin rikdom på å selge det andre hadde høstet. Men de skaper ikke den rikdommen.

For en gangs skyld skal jeg gi ros til en politiker i en slik debatt, og attpå til en fra Senterpartiet. Det er ikke ofte jeg gjør det. Men Trygve Slagsvold Veding sa helt korrekt at verdiene skapes i et samspill mellom hovedstaden og distriktene, og at diskusjonen var ganske meningsløs. Jeg hadde ikke ventet at en senterpartipolitiker skulle være den som bidro til å balansere bildet når man kunne mobilisere distriktene mot Oslo. Men det er alltid hyggelig å ta feil når det viser seg at folk opptrer mye bedre enn man hadde ventet.

Debatten bekrefter at man i Norge fortsatt ikke aksepterer av verdier er noe annet enn noe fysisk, og det er bare råvareprodusenten som skaper verdier. Fisk har selvsagt verdi. Men det er ikke mye verdi i hauger av fisk som råtner. Den må ut i markedet. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre råstoffet om til økonomisk verdi, og det er nå en gang økonomisk verdi vi snakker om i denne sammenhengen.

Man må utvikle teknologi for å få opp oljen og gassen, og også den må ut i markedet. Man må ha transport, og det hele må selges. Den forskning og teknologiutvikling som har vært helt nødvendig for å kunne utvinne (misvisende omtalt som å “produsere”) oljen og gassen er ikke utviklet bare på Vestlandet. Det er heller ikke de folkerettslige og kommersielle avtaler som ble inngått og som sikret at disse ressursene faktisk tilkom Norge.

Ressurser må forvaltes for å gi avkastning. Det gjelder enten det er olje, fisk, trevirke, elektrisk kraft eller penger. Og produktene må selges om man skal få noe økonomisk resultat. Alt dette er ledd i verdikjedene. I disse kjedene skapes verdiene. Man kan ikke produsere uten råvarer. Men råvareproduksjon i seg selv er heller ikke nok.

Vi beveger oss fra en produksjonsøkonomi til en tjenesteøkonomi, sier økonomene. Når man gjerne vil beholde shipping i Norge er det verken fordi vi er flinke til å bygge skip eller fordi vi har så mange dyktige sjøfolk. (Norsk skipsfart bygget seg opp ved hjelp av underbetalt manskap, dårlige båter og høy risiko, men det er en annen historie.) Det er kompetansen til å drive skipsfart, altså tjenesteyting som gjør at Norge fortsatt (kanskje) kan regne seg som en sjøfartsnasjon.

Kunnskap og kunnskapsøkonomi er noe politikerne gjerne snakker om i festtaler. Det er det vi skal leve av i fremtiden, heter det da. Og skal vi ha noe å leve av i fremtiden må det være kunnskap. Det er vel omtrent det skipsfarten gjør i dag: Inngå avtaler om produksjon der det er billig, rekruttere arbeidskraft der det er billig, og så utvikle og styre det hele fra Norge.

I praksis liker man i Norge ikke at noen lever av kunnskap uten å lage dingser eller bli møkkete på hendene. Det er ikke “reell verdiskaping”, som den verdiskapende lastebileier (?) Per Waagan sier med med tilslutning av kaffeimportør Herman Friele som i følge sin egen logikk lever godt på verdier skapt i kaffeproduserende land. Også politikere skal dømmes på hva de gjør, ikke på hva de sier. Norske politikere har ikke oppmuntret til kunnskapsbasert virksomhet. Det har valgt å straffe de som driver med den type suspekt virksomhet ved å skattlegge dem hardere enn de som driver med noe “ordentlig”. For de som tjener masse penger på noen “ordentlig” er Norge et skatteparadis, selv om Rimi-Hagen klager. Men tjener man penger på kunnskap, da puttes man i båsen “liberalt yrke” og “belønnes” med høyere skatt. Det er i Norge “lov” å tjene en del millioner på å eie en rørleggerbedrift eller et transportfirma, mens man får “straffeskatt” om man tjener det samme på å eie et advokatfirma eller et konsulentfirma. Forstå det den som kan. Men det er i alle fall tydelig at norske politikere, som har bestemt dette, er dypt skeptiske til kunnskapsbasert virksomhet.

De sterke reaksjonene kan ikke forstås annet enn som et utslag av den evindelige norsk distriktsdebatten. Vi lever med en Oslo-fientlig regjering, og det mest Oslo-fientlige partiet er en del av regjeringskoalisjonen. Illusjonen om distriktene som verdiskapninger er et element i dette, kombinert med fiendebildet om at Oslo stort sett består av byråkrater og pengeflyttere som ikke skaper noen verdier.

Oppslaget om verdiskapingen har åpenbart truffet et ømt punkt i “Distriktsnorge” (det sentrale Østlandet er selvfølige også et “distrikt”, selv om de ikke er distrikt i norsk politisk retorikk). Det er kun når man er veldig redd for sannheten at man reagerer voldsomt som mange gjorde i denne saken. Ta illusjonene fra en distriktsrepresentant og livet mister sin mening.

Oslofolk kan på sin side si: Hva var det vi sa? til alle de politikere som vil hilse hjem til sitt distrikt med å ha karret til seg enda noen overføringer og noen arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet.

Stoltenberg: Ikke min jobb å styre Statoil (men å styre lederlønn i Hydro?)

“Min jobb er ikke å styre Statoil” sier Jens Stoltenberg i følge Aftenposten. “Vi følger vanlige spilleregler”, og “vi bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter” sier Stoltenberg, fortsatt i følge Aftenposten. Jeg er ikke uenig i at staten skal følge vanlige spilleregler i Statoil, ei heller i at staten bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter.

Men å stille miljøkrav er vel ikke nødvendigvis å gå inn i enkeltprosjekter? Staten må, som største aksjonær, kunne mene noe om selskapspolicy, bl.a. når det gjelder å engasjere seg i prosjekter med stor miljørisiko — uten at de nødvendigvis behøver å vurdere de enkelte prosjekter. Jeg er enig med Beate Sjåfjell i at det er ikke mye aktivt statlig eierskap vi ser i denne saken.

Det er interessant å skru klokken knappe tre år tilbake. Da gjaldt det et lite fillespørsmål, nemlig den allerede inngåtte opsjonsavtalen for ledelsen i Norsk Hydro. Det var inngått en avtale, en avtale av en type som Jens Stoltenberg tidligere hadde ivret for at man burde ha. Av en eventuell verdistigning på aksjene skulle ledelsen få 0,2% på deling. Den sterke kursutviklingen for Norsk Hydro gjorde at dette ble mye penger. At det ble enda mer på eierne, som satt med 99,8% av gevinsten som de selv ikke hadde bidratt noe til, brydde man seg mindre om.

Det er styret som fastsetter lønn og annen godtgjørelse for selskapets ledelse. Er man misfornøyd kaster man styret, men selskapet er uansett bundet av de avtaler styret inngår. Hvis en aksjonær ønsker å få vedtatt noe som binder styret, så gjøres dette på selskapets generalforsamling.

Den norske misunnelsen slo til. Det var under valgkampen foran kommunevalget 2007 og det ble en sak med symbolverdi. Da var det ikke snakk om å følge spilleregler eller at staten ikke skulle gripe inn i enkeltsaker. Daværende næringsminister og nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen raste rundt som en elefant i et glassmagasin og gikk på tvers av alle spilleregler da han, sammen med Jens Stoltenberg, ga styreleder Jan Reinås en fot i ræva for å vise handlekraft og ofre noen. Her gikk største aksjonær rett på styret, uten at det skjedde gjennom generalforsamling eller andre selskapsorganer.

Vi så her hvor mye politikernes prinsipper er verdt. Når det kanskje kunne få betydning i en valgkamp spilte ikke vanlige spilleregler noen som helst rolle for politikerne, ei heller det enkle prinsipp om at man skal holde inngåtte avtaler — også om forholdene har utviklet seg på en annen måte enn man hadde regnet med da avtalen ble inngått.Kanskje er politikere så korrumpert av sine “løfter”, “garantier” og “vedtak” at de tror næringslivet kan løpe fra avtaler like lett som politikerne løper fra sine “garantier”, valgløfter og “vedtak” (som f.eks. vedtaket om å bygge Ringerikstunnelen). Heldigvis er det ikke slik, men dessverre synes for mange politikere å være ute av stand til å forstå det.

Det ble i denne lederlønnsdebatten pekt på at Folketrygdfondet ofte tok opp dette på generalforsamlinger, og det ble av Aftenposten på lederplass 22. august 2007 (ikke lenger på nett eller endret URL)  fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. Men gjelder det selskapets forhold til miljø, da mener visst staten at der er feil å ta dette opp på generalforsamlingen. Selvføgelig må det være sånn. På generalforsamlingen skal man begrense seg til å ta opp saker av stor og gjerne prinsipiell interesse. Og da er det selvfølgelig langt viktigere å holde fast ved et særnorsk lederlønnsnivå for ikke å vekke norsk misunnelse, enn å bry seg om miljø.

Hydro-saken, Opsjoner

Et tilbakeblikk

I ubehagelig nærhet til kommunevalget blusset diskusjonen om lederlønningene i Hydro opp. Det ble en sammensausing av moralsk indignasjon, misunnelse, politisk opportunisme og tabloid journalistikk. Saken ble ikke bedre av at man fikk den familiære koblingen mellom Oslos ordfører Per Ditlev Simonsen og hans datter Cecilie Ditlev Simonsen og deres “sveitsiske tanter”.

Mange deltok i debatten. Professor Nils Christie skrev artikkelen Pengene som oppløser Norge i Aftenposten 30. juli 2007. Han ble også intervjuet om saken. Øivind Østberg kom i en kommentar den 4. august med en etter min mening betimelig påpekning av at Nils Christie la stor vekt på likhet på bekostning av frihet.

Den 31. august var det professor Bernt Hagtvets tur, med artikkelen Blodtåke i styrerommet.

Jeg syntes innleggene var svært så ensidige og unyanserte, og kastet meg inn i debatten med artikkelen Misunnelse og moralisme, som ble trykket i Aftenposten 8. august. Artikkelen gjengis nedenfor:

Misunnelse og moralisme

Ta en god porsjon norsk misunnelse og ha i en lik mengde norsk moralisme. Tilsett noen populistiske politikere og rikelig med tabloide journalister. Resultatet er en ganske heslig blanding, slik man nå kan se i saken om Hydro-opsjonene.

Man inngår en avtale knyttet til resultater. Resultatene blir langt bedre enn forutsatt, og bonusen blir langt større enn noen hadde forestilt seg. Selvsagt holder man seg til avtalen. Man må gjerne mene at resultatene burde vært målt på en annen måte, men en avtale er en avtale. Partene får heller velge en annen løsning en annen gang.

Jeg tror ikke at mange av dem som nå svarer på journalistenes ledende spørsmål selv ville ha sagt fra seg en gevinst som viste seg å bli større enn man trodde, langt mindre de journalistene som spør.

Nils Christie skriver at Hydro-toppene er med på å forandre Norge ved å glitre med sin rikdom. Det er mulig Christie følger bedre med i sladrepressen enn hva jeg gjør. Men jeg kan ikke huske å ha sett at noen av dem “glitre med sin rikdom”.

Det samme gjelder ledelsen i Telenor og Statoil. Det er helt urimelig å gjøre disse til syndebukker og nærmest moralsk ansvarlig for en samfunnsutvikling som Christie ikke liker.

Bernt Hagtvet følger opp med et innlegg som oser av svulstig moralistisk retorikk. Det er en illusjon å tro at lønnsforskjeller er begrunnet i samfunnsnytte, og jeg kan ikke se at noen har påberopt dette. I et børsnotert selskap – som Hydro er – betaler man det som er nødvendig for å få en som gjør en best mulig jobb for selskapet.

Må man betale ti millioner kroner, er det fornuftig om man mener at dette sikrer en langt større gevinst for eierne. Det er ikke spørsmål om kompetanse i seg selv, men om den kompetansen selskapet har behov for.

Hydro har ikke behov for en hjernekirurg, så andre får ta seg av dem. Hagtvet må gjerne mislike markedet. Men han kan ikke late som om det ikke finnes.

Markedet har selvfølgelig påvirket resultatet, slik det også ville ha gjort om resultatet skulle ha blitt langt svakere enn man antok da avtalene ble inngått. Skal man ta Hagtvet alvorlig, er Hydro et selskap som er blitt drevet frem av en markedsbølge uten noen form for styring, slik at ledelsens innsats ikke har bidratt noe til resultatet. Det er selvsagt ikke tilfelle.

Hagtvet synes også å mene at ledelsen høster arbeidsfrie inntekter. Det er åpenbart både umoralsk og urettferdig at de som også arbeider skal få en liten del av verdistigningen. Slike inntekter skal være forbeholdt de bare eier og ikke arbeider.

Det ledelsen får er smuler i forhold til hva staten og andre aksjonærer helt ufortjent tjener – om man skal legge til grunn at inntekter som kan tilskrives “verdistigning som følge av markedsfluktuasjoner” er ufortjent.

Det tragiske er at det åpenbart er viktigere for politikerne at ledelsen ikke tjener mer enn hva den norske misunnelsen tåler, enn at selskapet oppnår gode resultater. Måten Regjeringen opptrer på er amatørmessig og ikke egnet til å skape tillit i markedet.

Man er mer opptatt av å vise handlekraft overfor misunnelige velgere enn av å ivareta selskapets interesser. Det blir neppe enkelt å finne kvalifiserte personer som har lyst til å overta etter Jan Reinås med en slik eier.

Dette kan komme til å koste langt mer enn en mulig reduksjon av opsjonsutbetalingene. Kursfallet mandag gir et tap på 3,2 milliarder, og uroen smitter også over på andre selskaper hvor staten har store eierandeler. Men slik blir det gjerne når politikerne kommer på banen:

Det spiller ingen rolle om det koster noen milliarder, bare man kan vinne en symbolsk seier som kanskje kan gi noen stemmer ved neste valg.

>—

Bernt Hagtvet kom med et svar til meg 11. august, og jeg skrev følgende svar 19. august:

Moralsk lønn?

Bernt Hagtvet spør hvilke moralske hensyn som tilsier at noen skal tjene mye mer enn andre. Man kunne like gjerne spørre om hvilke moralske hensyn som tilsier at folk i Norge skal tjene mye mer enn de fleste andre i verden.

Det er vanskeligere å gi en moralsk begrunnelse for at en gjennomsnittsnordmann tjener veldig mye mer enn en gjennomsnittsrumener enn det er å begrunne at Reiten tjener mye mer enn en professor. Jeg vil derfor ikke trekke noen moralgrense for hvor mye det er akseptabelt å tjene. Det blir “tenk på et tall”, og det blir umoralsk om noen tjener mye mer enn en selv. Om statsministeren som målestokk kan det sies at han, med enn lønn som er omtrent halvparten av hva redaktøren i Aftenposten tjener, får for lite betalt i forhold til den jobben han gjør. Men i motsetning til bedriftsledere er politikere tillitsvalgte. Politikere kan ikke sammenlignes med næringslivsledere.

>—

Noen oppsummerende betraktninger

For meg koker dette ned til følgende: Man skal holde de avtaler man har inngått og aksjonærer — også staten — skal følge de spilleregler som gjelder i samfunnet.

Om man for enkelhets skyld legger til grunn innløsningsverdien av Hydro-opsjonene, så var avtalene omtrent slik: Hydros eiere inngår en avtale med en gruppe ledere om at for hver milliard eierne får i aksjegevinst skal lederne får 2 mill på deling. Da avtalene ble inngått i 2001 var det ingen som ventet at kursoppgangen skulle bli så stor, og derfor heller ikke at opsjojnsgevinsten skulle bli så stor. Der er selvfølgelig ikke lederne alene som har sørget for denne gevinsten. De har hatt god hjelp av markedet, og selvfølgelig alle ansatte i Hydro. Men det blir for lettvindt å hevde at det bare er markedet som har gitt en slik gevinst. Det er ikke nok med god vind, man må likevel kunne seile om man skal hevde seg. Og det er i alle fall ikke mer urettferdig at man noe ufortjent får en markedsgevinst enn det ville ha vært om man ikke hadde fått noe i et nedagående markedt til tross for at ledelsen hadde gjort en kjempejobb for selskapet. Og uansett har ledelsen bidratt mer enn eierne, så det ville ikke være rimelig at eierne øker sin gevinst ytterligere ved å løpe fra avtalen med ledelsen.

I Hydro-saken har man også det spesielle at opsonsavtalene ble inngått med Jens Stoltenberg som statsminister, og han gikk den gangen sterkt inn for slike avtaler. Det var, som Nettavisen formulerer det, Jens Stoltenberg som startet gullopsjonene. Det blir ynkelig og dobbelmoralsk når Stoltenberg høsten 2006 avviste kritikk ved å henvise til at utviklingen har gått i gal retning.

Det er en ærlig sak å skifte mening. Men å skifte mening er ikke det samme som å løpe fra tidligere standpunkter og konsekvensene av disse. Jens Stoltenberg må gjerne mene at opsjonsavtalene har utviklet seg på en uheldig måte. Men det gir ingen grunn til å løpe fra tidligere inngåtte avtaler. Staten kan, i selskaper der staten er stor aksjonær, gå inn for at det for fremtiden ikke skal inngås slike avtaler. Men man holder de avtaler som er inngått. Folketrygdfondet har tatt opp lederlønnspørsmålet på en rekke generalforsamlinger. Det er, som Aftenposten skriver i sin lederartikkel 22. august, et eksempel til etterfølgelse. Om man er enig eller ikke enig med Folketrygdfondet i sakens realitet er i denne sammenhengen uinteressant. De bruker sin rett som aksjonær til å fremme sitt synspunkt. Hvis de vinner tilslutning fra et flertall av akjonærene vinner deres syn fram. Slik fungerer aksjonærdemokratiet.

I diskusjon om lederlønn vises det ofte til at ikke særlig mange norske ledere forsvinner til utlandet. Det er sikkert riktig, men det er å snu saken på hodet. Spørsmålet er ikke først og fremst hva man må betale for å holde på sine ledere, men hva man må tilby for å rekruttere de man ønsker. De som er aktuelle for toppjobbene sitter allerede i spennende og godt betalte jobber, og er i utgangspunktet ikke på jakt etter en ny stilling. Skal man lokke til seg slike folk må man tilby en totalpakke som gjør det attraktivt å skifte, og lønn er selvsagt et element her. Hvis man ut fra politisk korrekthet tilbyr halvparten av den lønn de har der de er, så får man neppe napp. Hvor mye man må betale har de som ansetter langt bedre forutsetninger for å bedømme enn hva jeg, politikere og andre synsere måtte ha.

Uansett hva man mener om opsjonsavtaler og lederlønninger, så var regjerningens håndtering av Hydro-saken under enhver kritikk. Det er uhørt at en aksjonær med drøyt 40% eierandel på egenhånd sparker styreleder i suveren forakt for vanlige spilleregler og øvrige aksjonærer. Man kunne ha kalt inn til ekstraordinær generalforsamling. I stedet ga man Jan Reinås en fot i ræva. Det er helt åpenbart at hensynet til det forestående kommunevalget var langt viktigere for regjeringens håndtering enn hensynet til Hydro. At et selskap som Hyrdo brukes for å tjene partipolitiske interesser i en valgkamp er helt forkastelig.

Vi ser nå noe av den pris vi må betale for regjeringens håndtering av denne saken. Jan Reinås har sagt meget klart at han aldri mer vil gå inn styret i et selskap hvor staten er dominerende aksjonær. Andre har ikke hatt like klar oppfordring til å uttale seg, men mange tenker nok som Reinås. Tre av styremedlemmene i Hydro har varslet at de trekker seg i protest mot regjeringens håndtering av Hydro-saken. Det gir også et signal om at man går i feil retning.

De som har litt hukommelse vil huske at det for et drøyt år siden ikke var lett å finne en styreleder til Statoil. Etter mange runder fikk valgkomiteen overtalt en motvillig John Fredrik Odfjell til å stille som kandidat. Men Stoltenberg, etter press fra LO, tvang Odfjell til å trekke seg. Da hadde man ikke flere kandidater, og enden på visa ble at den sittende styrelederen, Jannik Lindbæk ble sittende en periode til — noe han i utgangspunktet ikke ønsket. De som kunne vært aktuelle til vervet som styreleder i Hydro husker nok hvordan regjeringen har behandlet Odfjell og Reinås. Kanskje har man heller ikke glemt en ikke særlig god håndtering av styret i Vinmonopolet. Så valgkomiteen må regne med å få et høflig nei fra mange kandidater. Prisen for at statsdominerte selskaper ikke får en så god ledelse som de burde hatt må vi, skattebetalerne, betale. Det vil koste langt mer enn opsjonsavtalene.