Olav Torvunds blogg

For et par dager siden skrev jeg om ano­nyme nett­de­bat­ter. Marias metode hadde en tanke­vek­kende kom­men­tar som ikke har slup­pet taket. Hun har også selv skre­vet tanke­vek­kende om temaet.

Det er vik­tig å høre mest­rings­his­to­rier. Men skal vi lære av and­res erfa­ring og for­stå deres situa­sjon må vi også vite noe om hva som gikk galt og hvor­dan det skjedde. Men det er ikke sine neder­lag folk så gjerne for­tel­ler om under fullt navn.

To his­to­rier fly­ter til over­fla­ten. En gruppe stu­den­ter fra Juss-Buss og JURK hadde laget fil­men Gjeld under soning. Den tar opp på mange måter tri­vi­elle spørs­mål som pro­bele­mer med å betale sine lån, hus­leie, inkasso­trus­ler osv. Men det er saker som blir langt vans­ke­li­gere når man sit­ter inne og soner en dom, enn for oss som er ute i det fri. Fil­men ble lan­sert på et arran­ge­me­net i Rag­nar Frisch Audi­to­rium, et lokale vi som som har levd noen år kan­skje kjen­ner best som Ulle­vål kino. Jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get var en av de som holdt inn­led­ning, og jeg hadde sagt ja til å lede det hele.

Den per­sonen som gjorde ster­kest inn­trykk var en kvinne, jeg tror hun het Beate. Hun var inn­satt på Bredt­vedt. Foran for­sam­lin­gen for­talte hun om at hun var syke­pleier, hadde arbei­det på syke­hus (jeg hus­ker ikke hvil­ket) og hadde rus­pro­ble­mer. Hun for­talte om sitt dob­belt­liv, hvor hun lenge klarte å skjule sitt rus­pro­blem over­for både arbeids­kol­le­ger og fami­lie, at hun skaf­fet seg rus­mid­ler på syke­hu­set, og at hun begikk annen kri­mi­na­li­tet for å finan­siere sitt for­bruk av rus­mid­ler. Til det hele sprakk. Hun hadde levd et dob­belt­liv. Den den ene delen av dette livet var i alle fall til­syne­la­tende ganske A4. Når hun nå satt inne på Bredt­vedt hadde alle økonimiske hver­dags­pro­ble­mer blitt mye vans­ke­li­gere. Det var slike pro­ble­mer (men ikke Beate) fil­men hand­let om. Even­tu­ell nar­ko­tika­gjeld til kre­di­to­rer som var ganske frem­mede over­for begre­per som “god inkasso­skikk”, var ikke med.

Jeg hus­ker at både Knut Stor­ber­get og jeg berøm­met hen­nes styrke og mot. Det er mange som ikke liker å stå foran en for­sam­ling. Men når vi står der i vår vel­lyk­ket­het og skal snakke om noe vi behers­ker, da behø­ver vi ikke bekymre oss for annet en vi kan­skje skulle bli litt for tørre og kje­de­lige der vi står. Vi sat­ser ikke mye og har ikke mye å tape. Vi har også våre neder­lag, men de hol­der vi skjult. Beate for­talte om sin svak­het og sitt neder­lag. Hun for­talte en sterk his­to­rie, men den er ikke tema her. Nå gjel­der det hen­nes styrke ved å for­telle som hun gjorde.

Det andre til­fel­let er et leser­inn­legg i Aften­pos­ten — om jeg hus­ker rett. Det var under debat­ten om de såkalte “mas­sa­sje­in­sti­tut­tene” som det var mange av en periode. De var i rea­li­te­ten bor­del­ler. En “mas­søse”, altså en pro­sti­tu­ert som arbei­det ved et slik “mas­sa­sje­in­sti­tutt”, skrev under fullt navn. Hun for­klarte hva hun gjorde, hvor­for hun gjorde det og for­svarte sine valg. Hva hun skrev har jeg glemt, men jeg hus­ker at jeg tenkte på henne som en modig dame.

Vi hører en del slike his­to­rier. I avi­sene står det gjerne “… la oss kalle henne Anne. Det er ikke hen­nes vir­ke­lige navn”. På TV er de fil­met slik at de ikke kan kjen­nes igjen og stem­men er fordreid.

Mange bærer slike his­to­rier. Man kan være et offer for over­grep, for mob­bing, slite med psy­kiske pro­ble­mer, eller kan­skje enda verre i denne sam­men­hen­gen: Man kan være over­gri­pe­ren eller mob­be­ren. Kan­skje vil man dele sine erfa­rin­ger og mange kan komme med ver­di­fulle bidrag i en debatt. Men ikke mange har styr­ken til Beate og mas­sø­sen. Kan­skje vil man for­telle, men vil slippe blik­kene og vis­kin­gen fra kol­le­ger, naboer, i kasse­køen, osv. Hvis man bare får lov til å for­telle dette hvis det skjer under fullt navn, eller det bli silt gjen­nom en jour­na­list, da blir de fleste slike his­to­rier ikke fortalt.

Kan­skje er det hen­sy­net til andre som gjør at man ikke vil iden­ti­fi­se­res. Man vil ikke risi­kere at barna blir mob­bet for det for­eld­rene har stått fram med. Eller man vil av andre grun­ner ikke utle­vere andre.

Det behø­ver selv­sagt ikke være his­to­rier som dette. Brum­le­bass har i en kom­men­tar til mitt for­rige inn­legg for­klart hvor­for han har valgt å være ano­nym. Han ønsker å kunne ha ulike rol­ler. Det har jeg også stor for­stå­else for.

Jeg synes dette er vans­ke­lig, og har ikke fasit­sva­ret på om man bør til­late ano­nyme dis­ku­sjons­inn­legg eller ikke. Jeg vel­ger å tro at alvor­lige his­to­rier blir for­talt på seriøse nett­ste­der, om enn til tider i noen av dette nett­ste­dets mørke kro­ker. Man kan kan­skje rydde opp i noe av det ingen ønsker ved å kreve navn. Men kan­skje taper man også mye.

Om jeg skal bruke min blogg som eksem­pel, så for­hånds­mo­de­rer jeg alle kom­men­ta­rer. Da betyr det ikke så mye at jeg ikke kjen­ner iden­ti­te­ten. Kom­men­ta­to­rer som jeg opp­fat­ter som seriøse set­ter jeg på “hvit­liste” slik at deres kom­men­ta­rer kom­mer på uten at jeg har sett dem på for­hånd. Brum­le­bass står på min hvit­liste, selv om jeg ikke vet hvem han er. Jeg får legge til at jeg til nå aldri har avvist kom­men­ta­rer fordi jeg er uenig med det de skri­ver. Men per­son­an­grep, grove usak­lig­he­ter og avspo­rin­ger, de slip­per ikke gjen­nom. Spam tar Akis­met seg av, så det ser jeg i prak­sis ikke. Men med de temaer jeg stort sett skri­ver om, er usak­lige kom­men­ta­rer et ganske ube­ty­de­lig problem.

Jeg ville ikke ha til­latt kom­men­ta­to­rer som er ukjente for meg hvis jeg ikke hadde for­hånds­mo­de­rert kom­men­ta­to­rene. Jeg for­står ikke at enkelte medier til nå har til­latt deba­tan­ter som er ano­nyme også i for­hold til redaksjonen.

Men å all­tid kreve fullt navn, det er kan­skje å kjøre i grøf­ten på mot­satt side.

I kjøl­van­net av ter­ro­ren i Oslo og på Utøya har dis­ku­sjo­nen om ano­nyme nett­de­bat­ter blus­set opp igjen. Det er en vik­tig og vans­ke­lig debatt.

Vi må starte med det vik­tigste utgangs­punk­tet: Ytrings­fri­het. Ytrings­fri­het er ver­di­fullt, men slett ikke noe som bare er pent og beha­ge­lig. Det kan gjøre vondt når grav­ende jour­na­lis­ter nag­ler en til noe man helst vil skjule. Og det kan gjøre vondt å lese menin­ger vi skulle ønske ingen hadde. Det er de upo­pu­lære ytrin­ger som sær­lig tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Poli­tisk kor­rekte main-stream stand­punk­ter er aldri truet.

Ytrings­fri­he­ten gjel­der også for nyna­zis­ter, rasis­ter og muslim­ha­tere — selv om vi skulle ønske at det ikke fan­tes noen som ytrer slike menin­ger. En av ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser er at syns­punk­ter skal komme fram og even­tu­elt bli imø­te­gått. På den måten kan man kan­skje komme nær­mere en sann­het enn om syns­punk­ter blir usagt og der­med uimotsagt.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag deles i prin­sip­pet Nobels freds­pris ut til Liu Xia­obo. Liu Xia­obo sit­ter fengs­let i Kina. Han får ikke være til stede for å motta pri­sen og ingen andre kom­mer til å ta den imot på hans vegne. Der­for deles pri­sen bare i prin­sip­pet ut.

I ves­ten synes vi det er for­fer­de­lig at han som bare vil ha ytrings­fri­het og demo­krati sper­res inne på denne måten. I Kina betrak­tes han som kri­mi­nell. Mens utde­lin­gen skjer sit­ter grunn­leg­gerene av Wikile­aks, Julian Assange, fengs­let i Eng­land. Han er fengs­let for påståtte sek­su­elle over­grep. Men USA vil også ha ham utle­vert, og det er ikke på grunn av de påståtte overgrepene.

USA har ambi­sjo­ner om å ta ledel­sen i kam­pen for infor­ma­sjons­fri­het og et fritt internett.USAs uten­riks­mi­nis­ter, Hillary Clin­ton sa bl.a. dette i en tale i Wash­ing­ton: Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Inger Marie Sunde, nå første­ama­nu­en­sis ved Politi­høy­sko­len, er ikke i tvil om at de som del­tar i aksjo­nene mot Mas­ter­card, Pay­Pal og andre insti­tu­sjo­ner som har stuk­ket kjep­per i hju­lene for Wikile­aks bry­ter norsk lov. “Dette kom­mer under lov­giv­nin­gen om skade­verk”, sier hun til ITavi­sen.

Jeg får her legge til at jeg ble kon­tak­tet av ITavi­sen om dette spørs­må­let, og sendte dem videre til Inger Marie Sunde fordi data­kri­mi­na­li­tet og straffe­rett ikke er noe jeg arbei­der sær­lig mye med. Når jeg ikke ville uttale meg til avi­sen er det kan­skje litt ufint i etter­tid å kom­men­tere på denne måten. Men det får våge seg. Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Om drøyt to uker, den 28. sep­tem­ber, star­ter sir­kus Pirate Bay igjen i Stock­holm. Skjønt det gjen­står å se om det blir like mye sir­kus denne gan­gen. Det blir kan­skje ikke like inter­es­sant for media å få repri­ser på alle eple­kjekke og skrå­sikre utta­lel­ser fra Peter Sunde & co. Men det kan være greit å gå gjen­nom hva saken egent­lig dreier seg om. Jeg har omtalt tings­rät­tens dom her.

Pirate Bay og til­sva­rende tje­nes­ter gir infor­ma­sjon som gjør det mulig å finne musikk­fi­ler m.m. på net­tet. Det kan være mange typer filer, men jeg hol­der meg for enkel­hets skyld til musikk­fi­ler. Hvor­dan dette skjer rent tek­nisk har ikke så stor betyd­ning. Det vik­tige er at musikk­fi­lene fin­nes andre ste­der, gjerne hos pri­vat­per­soner, og når man las­ter ned filer hen­ter man dem direkte fra disse. Videre at PB for­mid­ler infor­ma­sjon som gjør at man kan finne fram til disse filene. Filen kan være delt opp i biter som hen­tes fra flere ste­der og så set­tes sam­men hos ned­las­te­ren. Med den tek­no­logi som Pirate Bay benyt­ter vil den som las­ter ned sam­ti­dig gjøre filen til­gjen­ge­lig for andre.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

[I serien “Hva var det jeg sa?” hen­ter jeg fram denne artik­ke­len som et apro­pos til dagens debatt om Data­lag­rings­di­rek­ti­vet. Den ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert som leder i tidskrif­tet “Lov og Rett” 2001, s. 65. Den gjen­gis her uendret.]

Økokrim ønsker at man ikke skal kunne « surfe » ano­nymt på inter­nett, og man ønsker at de som til­byr inter­nettil­gang, skal opp­be­vare log­ger i et år. Dette skal gjøre det enk­lere å etter­forske nettkriminalitet.

I de senere år har per­son­vern­de­bat­ten i sta­dig større grad foku­sert på elek­tro­niske spor. Hver gang vi bru­ker mobil­te­le­fon, beta­ler med et bank­kort, låner en bok på et biblio­tek eller sjek­ker inn på et fly, leg­ger vi etter oss spor som for­tel­ler hvor vi var på et gitt tids­punkt, og til dels hva vi gjorde. På inter­nett leg­ger vi igjen langt flere spor enn de fleste ville aksep­tere om de visste hva som fak­tisk skjer. Fel­les for disse regist­re­rin­gene er at de er nød­ven­dige for at den tje­nes­ten man gjør bruk av, fak­tisk skal fun­gere. Hvis det skal være mulig å ringe meg på min mobil­te­le­fon enten jeg befin­ner meg i Oslo, Roma eller Syd­ney, så må sys­te­met vite hvor jeg og min tele­fon befin­ner oss. Min bank må kunne doku­men­tere grunn­la­get for å belaste min konto, og så videre.

Pro­ble­met opp­står når slike opp­lys­nin­ger bru­kes til andre for­mål enn det som opp­rin­ne­lig begrun­net regist­re­rin­gen, eller utle­ve­res til andre for slik bruk. Set­ter man sam­men alle spo­rene, kan man få et ganske detal­jert bilde av hva en per­son har fore­tatt seg i et gitt tids­rom. man kan også danne seg et bilde av for­bruks­møns­ter, lese­va­ner, musikk smak, og så videre. Dette peker i ret­ning av et sam­funn de fleste av oss ikke liker. Vi kan ha restrik­sjo­ner på bruk og utle­ve­ring av regist­rerte opp­lys­nin­ger. Men erfa­ring til­sier at så lenge opp­lys­nin­gene fin­nes, vil det være et press for å få til­gang til opp­lys­nin­gene, til bruk for mer eller mindre gode for­mål. Der­for har man valgt å legge restrik­sjo­ner på hva man får lov til å regist­rere, og ikke bare på bru­ken av regist­rerte opp­lys­nin­ger. Det et grunn­leg­gende prin­sipp at man ikke kan regist­rere andre opp­lys­nin­ger enn de som kan begrun­nes ut fra den virk­som­het som dri­ves. Ban­ken må kunne regist­rere hvor og når jeg har fore­tatt et kjøp, for å kunne belaste min konto. Men de har ikke noe behov for opp­lys­nin­ger om hva jeg kjøpte. Der­for får de ikke lov til å regist­rere slike detal­jer. Vi vet at opp­lys­nin­ger blir brukt til sekun­dære for­mål, og i mange situa­sjo­ner vil vi aksep­tere det. Spor etter mobil­te­le­fo­ner har vært vik­tige ved etter­forsk­ning av draps­sa­ker. Selv den ivrigste for­sva­rer av per­son­ver­net vil ikke hevde at det hadde vært bedre om dra­pene for­ble uopp­klart, enn at poli­tiet fikk adgang til regist­rerte data hos mobil­ope­ra­tø­rene. Slike spor har sik­kert også vært nyt­tige i etter­forsk­ning av saker som ikke har nådd avi­se­nes førstesider.

Økokrim vil bryte en vik­tig grense. Det vil ikke len­ger være tje­neste­yte­rens behov som begrun­ner regist­re­rin­gen. Den sekun­dære bru­ken blir den eneste begrun­nel­sen for å regist­rere og lagre opp lys­nin­gene. Det er ingen grunn til å tvile på at slike opp­lys­nin­ger vil kunne være til hjelp i etter­forsk­ning, akku­rat som det sik­kert vil være nyt­tig for etter­forsk­ning om alle biler ble utstyrt med små sen­dere som viser hvor de befin­ner seg til enhver tid, at alle bom­pas­se­rin­ger log­ges, at man lag­rer opp­lys­nin­ger om hvor mobil­te­le­fo­ner har befun­net seg i et år, og så videre. Men en slik over­våk­ning av nor­mal adferd er en for høy pris å betale for å effek­ti­vi­sere etterforskningen.

Inter­nett bør ikke sær­be­hand­les i lov­giv­nin­gen, ver­ken posi­tivt eller nega­tivt. En sys­te­ma­tisk over­våk­ning av ordi­nær adferd med det ene for­mål å lette etter­forsk­ning av poten­si­elle for­bry­tel­ser ville i enhver annen sam­men­heng blitt ansett som så uak­sep­ta­bel at ingen ville tenke på å fore­slå det. Det blir ikke mer aksep­ta­belt av at over­våk­nin­gen skjer på internett.

Pirat­par­tiet vil drifte Pirate Bay etter at en tysk rett påla deres tid­li­gere nett­le­ve­ran­dør å stenge Pirate Bay ute.

Pirate Bays virk­som­het er kjent ulov­lig ved en dom i Stock­holms tings­rätt. Dom­men er anket, og føl­ge­lig ikke retts­kraf­tig. Sam­ti­dig må det pre­si­se­res at det er fire av per­sonene bak Pirate Bay som er dømt, ikke selve virk­som­he­ten. Min vur­de­ring er at det ikke er sær­lig tvil­somt at virk­som­he­ten er ulov­lig. Det som kan dis­ku­te­res er om de fire per­sonene har en til­strek­ke­lig til­knyt­ning og har utvist den nød­ven­dige per­son­lige skyld til at de kan hol­des straffe– og erstat­nings­retts­lig ansvar­lig for den ulov­lige virk­som­he­ten. Så om de fire per­sonene skulle bli fri­kjent i en høy­ere retts­in­stans (noe jeg tvi­ler på at vil skje), så betyr ikke det nød­ven­dig­vis at selve virk­som­he­ten anses for lovlig.

Den som drif­ter en tje­neste i form av å stille til dis­po­si­sjon den nød­ven­dige nød­ven­dige infra­struk­tur med­vir­ker til den tje­nes­ten de drif­ter. Dome­ne­shop med­vir­ker på denne måten til det jeg pre­sen­te­rer på mitt nett­sted, inklu­dert denne blog­gen. Men at de med­vir­ker ved å mulig­gjøre mine nett­skri­ve­rier, så betyr ikke det nød­ven­dig­vis at de også er med­an­svar­lig for det jeg måtte finne på å gjøre til­gjen­ge­lig på mitt nett­sted. For at den som bidrar med drifts­tje­nes­ter skal kunne bli med­an­svar­lig må det være et viss nær­het mel­lom hoved­hand­ling og med­virk­nings­hand­ling, og med­vir­ke­ren må utvise sub­jek­tiv skyld.

Dome­ne­shop har ingen plikt til å følge med på hva jeg pub­li­se­rer på mitt nett­sted, like lite som et tryk­keri har noen plikt til å lese bøkene får de tryk­ker dem. Men hvis de vet og bevisst vel­ger å med­virke, da vil van­lig­vis alle vil­kår for med­virk­nings­an­svar van­lig­vis være oppfyllt.

Når Pirat­par­tiet gjør et bevisst valg og drif­ter Pirate Bay, da vil de med­virke og være med­an­svar­lig i ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring på samme måte som fol­kene bak Pirate Bay. Og skulle fol­kene bak Pirate Bay bli fri­kjent fordi man ikke fin­ner til­strek­ke­lig bevis for deres til­knyt­ning og/eller sub­jek­tive skyld, så kan det ikke være sær­lig tvil om dette når det gjel­der Pirat­par­ti­ets medvirkning.

Det er hel­ler ikke noe i veien for at man gir pålegg om å stanse en ulov­lig virk­som­het, selv om de som dri­ver den ikke selv kan hol­des straffe– eller erstat­nings­retts­lig ansvar­lig. Fra det øyeblikk man har ned­lagt et gyl­dig for­bud vil de som dri­ver tje­nes­ten kunne hol­des ansvar­lig for ikke å etter­leve for­bu­det, uav­hen­gig av ansvar før for­bu­dets­ved­ta­ket ble truf­fet. Telenor-PirateBay kjen­nel­sen viste at vi i Norge mang­ler en klar hjem­mel for å treffe et slikt ved­tak for så vidt gjel­der å blok­kere til­gang til tje­nes­ter som Pirate­Bay. Men saken viste også at Norge ikke har imple­men­tert INFOSOC-direktivet art 8.3 kor­rekt når dette mang­ler. Hvor­dan situa­sjo­nen er i Sve­rige akku­rat på dette punk­tet, vet jeg ikke.

Pirat­par­tiet argu­men­te­rer med per­son­vern og ytrings­fri­het. Jeg er ikke i stand til å se at det å gjøre til­gjen­ge­lig and­res opp­havs­retts­lige ver­nede mate­riale har noe å gjøre med per­son­vern. Å hjelpe de som dri­ver ulov­lig vir­som­het med å skjule sine spor er i beste fall en ganske spe­si­ell ver­sjon av per­son­vern. Den som for­sø­ker å argu­men­tere med per­son­vern til støtte for at skatte­sny­tere og penge­vas­kere skal kunne skjule sine spor har nok ingen sjanse til å vinne fram med dette. Å gjøre til­gjen­ge­lig and­res musikk slik at de som ønsker til­gang til den slip­per å betale har ikke mer med ytrings­fri­het å gjøre enn om noen skulle stjele bøker for å dele dem ut gratis.

Ytrings­fri­het og kunst­ne­risk fri­het er vik­tig i for­hold til deri­va­tive verk med remix og mash-ups. Men å gjøre til­gjen­ge­lig and­res verk uten noe eget bidrag, da er ytrings­fri­het ikke rele­vant. Å bruke ytrings­fri­hets­ar­gu­men­ta­sjon i for­hold til fil­de­ling er en avspo­ring i for­hold til den langt vik­ti­gere dis­ku­sjo­nen om bruk av eksis­te­rende verk til å kunne skape noe nytt.

At dom­men i PB-saken ikke er retts­kraf­tig har ingen betyd­ning for Pirat­par­ti­ets even­tu­elle ansvar. De vil uan­sett være ansvar­lig for det de gjør, her­under med­virk­ning til ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring av and­res verk.

Det skal visst­nok være slik at Pirat­par­tiet bare skal drifte en del av virk­som­he­ten, en del som de selv påstår er lov­lig, mens res­ten drif­tes på annet (og hem­me­lig) sted. Mange har en naiv tro på hvor­dan man kan slippe unne ved å legge deler av tje­nes­ten i et annet land. En norsk penge­vas­ker slip­per selv­føl­ge­lig ikke unna ansvar bare ved å plas­sere vik­tige deler av penge­vaske­ma­ski­nen uten­for Norge. Til­sva­rende vil man nok ikke slippe unna ansvar for med­virk­ning til opp­havs­retts­kren­kel­ser bare ved å sørge for at noen av kren­kel­ses­hand­lin­gene skjer uten­for Norge (eller Sverige).

Pirat­par­tiet argu­men­te­rer med at man ikke kan stenge for­bin­del­sen til deres nett­sted fordi dette vil være sen­sur av et poli­tisk parti. Men dette vil ikke være noe stort pro­blem. Man kan pålegge Pirat­par­tiet å stanse den virk­som­he­ten som går ut på å drifte Pirate­Bay, uten at man behø­ver å stanse den øvrige virk­som­he­ten. Hvis Pirat­par­tiet skulle velge å ikke etter­komme et slikt pålegg så fin­nes det vel også i Sve­rige andre sank­sjo­ner enn å stenge hele nett­virk­som­he­ten. I Norge fikk Rød Ung­dom en fore­taks­straff i form av en bot på 30.000 NOK da de gjorde skole­bø­ker til­gjen­ge­lig på nett. Van­lige bøter, erstat­ning og even­tu­elt løpende tvangs­mulkt så lenge ulov­lig virk­som­het fort­set­ter bør kunne være aktu­elt i en sak som denne også.

De som dri­ver eller for­sva­rer tje­nes­ter som Pirate­Bay sam­men­lig­ner gjerne sin virk­som­het med søke­tje­nes­ter som Google. Men dette er basert på mang­lende for­stå­else av hva som har betyd­ning for skille mel­lom lov­lig og ulov­lig virk­som­het. Det omset­tes tyve­gods via en annonse­tje­neste som finn.no. Den er ikke opp­ret­tet for omset­ning av tyve­gods. Men det er en uunn­gåe­lig bief­fekt, akku­rat som det er umu­lig å hindre omset­ning av tyve­gods på brukt­mar­ke­der, i brukt­bu­tik­ker, osv. Men man for­byr ikke brukt­han­del og annon­ser på nett og papir av den grunn, og de som dri­ver finn.no risi­ke­rer nok ikke noen til­tale for heleri. Man aksep­te­rer at det er en sam­funns­nyt­tig virk­som­het som har noen uhel­dige side­ef­fek­ter, akku­rat som vi aksep­te­rer trans­port selv om det med­fø­rer trafikkulykker.

Den som dri­ver slik virk­som­het må selv­føl­ge­lig for­søke å begrense de uøns­kede effek­tene. Hvis man lager en annonse­tje­neste som er sær­lig til­rette­lagt for omset­ning av tyve­gods, med til­hø­rende tje­neste for å gjøre det vans­ke­lig å spore trans­ak­sjo­nene og penge­strøm­mene, og sen­der flå­sete svar til de som påpe­ker at det de har blitt fra­stjå­let er solgt via tje­nes­ten, da er nok en til­tale for heleri langt mer nær­lig­gende. Det er der­for Pirate­Bay blir dømt, mens det ikke rei­ses til­tale mot Google.

For Pirat­par­tiet synes saken å være en kjær­kom­men mulig­het for et PR-stunt før val­get i Sve­rige. Hvis jeg hadde repre­sen­tert ret­tig­hetha­vere ville jeg ikke ha hjul­pet Pirat­par­ti­ets valg­kamp. Så jeg ville ikke ha gjort med dette før etter valget.

Norsk Jour­na­list­lag ønsker nett­li­sens som skal finan­siere nett­avi­ser. Selv synes de det er en god idé. Jeg deler ikke den entu­si­as­men for forslaget.

Jour­na­lis­tene kom­mer sent til fes­ten. For en yrkes­gruppe hvis jobb det er å holde seg ori­en­tert og for­midle hva som skjer i sam­fun­net blir det nes­ten pin­lig at de ikke synes å ha fått med seg at for­sla­get har vært lan­sert for lenge siden, da for å finan­siere musikk. Jour­na­lis­tene er rett og slett dår­lig ori­en­tert når de skri­ver at “musikk– og film­bran­sjen nok også ville melde seg på i kam­pen om even­tu­elle lisens­mid­ler fra nett­abon­ne­ment”. (Selv om det ikke er bran­sjen som har frem­met avgifts­for­sla­get, men hel­ler de som vil hvit­vaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tid­li­gere vært kri­tisk til for­slag om bred­bånds­av­gift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg reg­net med at nett­avi­sene ville komme til å melde seg på.

Hva Jour­na­list­la­get egent­lig mener, er ganske uklart. i Jour­na­lis­ten omta­les dette som “et for­slag om en eks­tra avgift på nett­abon­ne­ment, i form av en lisens” og litt senere omta­les det som “lisens­av­gift”. Nest­le­der i Jour­na­list­la­get Tho­mas Spence sa i Dags­nytt 18 26.02.2010 pre­si­se­rer at det er en fri­vil­lig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Fri­vil­lige “lisen­ser” har avi­sene all­tid hatt, det kal­les abon­ne­ment.

“NJs hold­ning er at medie­støtte til elek­tro­niske masse­me­dier bør avgren­ses til de mediene som fal­ler inn under medie­fri­doms­lova” skri­ver Jour­na­lis­ten. De vil ikke dele med andre, selv­opp­tatte og selv­høy­ti­de­lige som pres­sen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nett­av­gift bør det være de som ska­per musikk. De er tross alt offer for at andre stje­ler deres inn­hold, ikke for at de selv først gir det bort gra­tis for der­etter å ville kreve tvangs­be­ta­ling. Avi­sene er offer for sin egen for­ret­nings­mo­dell, musikk­bran­sjen er offer for at de ikke utvik­let noen noen for­ret­nings­mo­dell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avslut­tes OL. Hvor stor sam­funns­nytte er det i at alle medier druk­ner oss i “nyhe­ter” om Pet­ter Nort­hugs siste utta­lel­ser eller man­gel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgifts­fi­nan­sere Dag­bla­dets kjendis.no enn rosa fjor­tis­blog­gere? Den som vil lese slad­der og tøv tren­ger ikke len­ger de gamle medier. Når mediene brin­ger som nyhe­ter hva folk har skre­vet på sine blog­ger eller på Twit­ter, da er sva­ret at de som er inter­es­sert selv kan følge med på blog­ger og Twit­ter. De som bru­ker f.eks. Twit­ter skal ikke påleg­ges en avgift for å finan­siere de som for­tel­ler om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser hel­ler ikke noen grunn til at vi skal påleg­ges avgift for å betale for kom­men­ta­rer fra folk som en redak­sjon av en eller annen grunn har pluk­ket ut som kom­men­ta­to­rer. Mange blog­gere har vel så inter­es­sante kom­men­ta­rer som mange aviser. Hvor­for skal de for­skjells­be­hand­les i for­hold til å få inn­tek­ter fra en nettavgift?

Net­tet har end­ret medie­bil­det. Det er en end­ring som stik­ker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte til­gang til nyhets­kil­dene. Vi tren­ger ikke len­ger de tra­di­sjo­nelle medier for å få infor­ma­sjon om hva som skjer. Dette skri­ves når OL går mot slut­ten. Hvis vi vil ha resul­ta­ter kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avi­sene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plas­sen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som pre­sen­te­rer mest tab­loid tøv, som VG og Dag­bla­det, taper.  De som sat­ser på kva­li­tet, som Dagens Nærings­liv, Mor­gen­bla­det og Klasse­kam­pen styr­ker sin posi­sjon. Jeg tror ikke det er en form for papir­nos­talgi som gjør at disse øker. Folk er vil­lig til å betale for kva­li­tet og de vil nok være inter­es­sert i å betale for kva­li­tet på nett også. Pri­sen skrem­mer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gra­tis fra andre.

Per Mor­ten Hoff sa det på føl­gende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bred­bånd fordi avi­sene taper pen­ger. Hvor­for ikke avgift på PC for å opp­rett­holde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har inter­es­sante syns­punk­ter på dette.

Tho­mas Moen har for­els­ått en “Vær var­som pla­kat” for blog­gere, kalt Blogg­pla­ka­ten.

For meg er det uklart hva som skal være poen­get med en slik pla­kat. Den pre­sen­te­res slik:

“Dette er råd og vei­led­ning for blog­gere, blogg­le­sere og annon­sø­rer for­hold til blog­ger med kom­mer­si­elle budskap.”

Tho­mas Moen for­sø­ker å gape over mye — for mye etter min vur­de­ring. Leserne tren­ger ikke noen slik pla­kat, i alle fall ikke mer enn en jeg tren­ger en slik pla­kat som avis­le­ser. Og det er uan­sett ikke den samme pla­ka­ten som blog­gerne even­tu­elt tren­ger. Annon­sø­rer er kom­mer­si­elle aktø­rer. De har å holde seg til gene­rell mar­keds­fø­rings­re­gu­le­ring, først og fremst mar­keds­fø­rings­lo­ven. Vi står til­bake med blog­gerene. Hvis noen tren­ger en slik pla­kat må det være dem.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Bor­gar­ting lag­manns­rett har for­kas­tet (ikke avvist, som man kan lese i pres­sen) anken fra ret­tig­hetha­verne i saken hvor ret­tig­hets­ha­vere krevde at Tele­nor skulle stenge til­gan­gen til Pirate Bay. (Kjen­nel­sen er til­gjen­ge­lig her.) Mitt syn på hoved­spørs­må­lene i saken er ikke end­ret siden ting­ret­tens avgjø­relse, og jeg kan for så vidt vise til mine kom­men­ta­rer til den. Jeg synes også fort­satt at det er grunn til å sette et spørs­måls­tegn hvilke inter­es­ser Tele­nor for­va­rer i denne saken.

Det er noen pro­ses­su­elle spørs­mål som lag­manns­ret­ten drøf­ter. Ret­tig­hets­ha­verne har ikke et krav mot Tele­nor. Pro­ses­su­elle spiss­fin­dig­he­ter er ikke min ster­keste side. Men det Tele­nor har ikke gjort noe galt, og der­med kan det være rik­tig at de ikke har noe krav mot Tele­nor. Kan­skje skulle kra­vet vært ret­tet mot Pirate­Bay. Det er de som skal sten­ges ute, ikke Tele­nor. Men Pirate Bay er på evig flukt fra lovens åpen­bart litt for korte arm og ikke lett å gå til sak mot.

Tele­nor med­vir­ker rent objek­tivt, men opp­fyl­ler ikke de sub­jek­tive skyld­krav som er nød­ven­dig for at de skal kunne ram­mes av åvl § 54. De har ikke opp­trådt for­sett­lig eller uaktsomt.

E-handelsloven § 16 gir hel­ler ikke noen plikt til å gripe inn der­som man har kunn­skap om ulov­lig tra­fikk, i mot­set­ning til det som gjel­der samme lovs §§ 17 og 18. Tele­nor har kort sagt ikke gjort noe ulovlig.

Tele­nor og andre nett­le­ve­ran­dø­rer skal ikke være noe “nett­po­liti”. De skal ikke måtte vur­dere inn­hol­det i de tje­nes­ter som gjør bruk av tele­net­tet og skal ikke kunne hol­des ansvar­lig for at andre for­mid­ler ulov­lig inn­hold. Men det er et pro­blem hvis dette skal bety at det ikke er mulig å gripe inn over­for for­mid­ling av ulov­lig inn­hold — annet enn i de til­fel­lene det pas­ser Tele­nor eller andre nett­ope­ra­tø­rer å gjøre det.

Etter Info­socdi­rek­tvet art 8 har Norge en klar for­plik­telse til å sørge for at ret­tig­hets­ha­vere kan kreve denne type for­føy­nin­ger over­for mel­lom­menn som Tele­nor. Art 8(3) lyder:

“Med­lems­sta­tene skal påse at ret­tig­hets­ha­verne har mulig­het til å kreve retts­lig for­føy­ning over­for mel­lom­menn hvis tje­nes­ter bru­kes av en tredje­mann til å over­tre en opp­havs­rett eller beslek­tet rettighet.”

Hvis denne avgjø­rel­sen blir stå­ende (jeg antar at den kan ankes til Høy­este­rett, uten at jeg har vur­dert de pro­ses­su­elle for­ut­set­nin­gene for dette), betyr det at de norske reg­lene er direktivstridige.

Uan­sett hva som måtte bli det ende­lige utfal­let i denne saken, så tren­ger vi et uav­hen­gig organ som kan avgjøre at en tje­neste er ulov­lig og skal ute­sten­ges. Dette  orga­net må kunne treffe raske avgjø­rel­ser, og avgjø­rel­sen må selv­føl­ge­lig kunne brin­ges inn for ret­ten om noen med retts­lig inter­esse vil angripe dem.

Vi har en slik ord­ning når det gjel­der barne­por­no­grafi. Nett­ste­der som Kripos mener for­mid­ler barne­por­no­grafi sten­ges ute. Tele­nor kunne ha påbe­ropt seg e-handelsloven § 16 også i for­hold til barne­porno. De kunne ha insis­tert på at net­tet skal være åpent og at de ikke skal være “nett­po­liti” også i for­hold til denne type inn­hold. Det er sik­kert også slik at man også kan finne lov­lig inn­hold på sider som for­mid­ler barne­porno, og dette lov­lige inn­hol­det sten­ges ute når man blok­ke­rer nett­ste­dene. Men Tele­nors prin­sip­per rek­ker åpen­bart ikke så langt. Noen lov­brudd er aksep­table for Tele­nor, andre er det ikke. Ved å gra­dere lov­brudd slik Tele­nor vel­ger å gjøre, set­ter de seg selv inn i den “dom­mer­rol­len” som de vil unngå. Tele­nor vil avgjøre hva som er til­strek­ke­lig alvor­lig til at det må utestenges.

Det bør være mulig å kreve at ulov­lige hand­lin­ger stan­ses, selv om ingen i Norge kan hol­des ansvar­lig for dem. Direk­tør i TONO, Cato Strøm, har helt rett når han sier at denne avgjø­rel­sen betyr at ret­tig­hets­ha­vere er retts­løse på dette området.

Når myn­dig­he­tene har for­sømt seg og ikke har etab­lert en hen­sikts­mes­sig ord­ning i sam­svar med direk­ti­vet, da burde det være dom­sto­le­nes opp­gave å treffe slike avgjørelser.