Olav Torvunds blogg

I blogg­inn­leg­get “Hvor­dan defi­nere betalt reklame på blog­ger?” tar Tho­mas Moen opp spørs­må­let om mar­keds­fø­rings­lo­vens anven­delse på blog­ger. Det vil si, han skri­ver at den som mot­tar pen­ger for å omtale et pro­dukt (eller mot­tar pro­duk­tet) for å omtale det på sin blogg uten å oppgi at dette er betalt omtale bry­ter norsk lov. Hvil­ken lov som even­tu­elt bry­tes sies ikke. Tho­mas Moen sier at han har en dia­log med For­bru­ker­om­bu­det om dette spørsmålet.

Jeg vet ikke noe om Tho­mas Moen og om hva slags bak­grunn han har for å uttale seg om disse spørs­må­lene, ut over det som står på hans nett­sted. Han omta­ler seg som blog­ger, grün­der og livs­ny­ter, og skri­ver at han

“lever av å snakke, utvikle og lære men­nes­ker om sosiale medier. Han er grün­de­ren bak blogg­sam­fun­net iPub­lish og job­ber også som råd­gi­ver, pro­sjekt­le­der og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.”

Han lis­ter ulike pro­sjek­ter og virk­som­he­ter han har vært med på å etab­lere. Det sies ikke noe om hva slags utdan­nelse han har.

Jeg er gene­relt skep­tisk når folk kom­mer med påstan­der om hva som er lov og ikke lov uten å under­bygge og for­ankre disse. At han i en kom­men­tar i en etter­føl­gende dis­ku­sjon skri­ver at han ikke tok med hvilke lov­be­stem­mel­ser dette skulle være i strid med fordi han “vel­ger bevisst og [sic] ikke skrive for mye i  inn­leg­gene” er ikke overbevisende.

Utgangs­punk­tet er mar­keds­fø­rings­lo­ven § 3 første ledd, som lyder:

Mar­keds­fø­ring skal utfor­mes og pre­sen­te­res slik at den tyde­lig fram­står som markedsføring.

?Anven­delse av mar­keds­fø­rings­lo­ven rei­ser tre spørs­mål. Det første er om loven bare omfat­ter annon­sø­ren, eller om den også omfat­ter mediet som for­mid­ler annon­sen. Det andre er hva som skal til for at pri­vate blog­gere even­tu­elt omfat­tes av dette. Ende­lig er det spørs­mål om hva slags inn­hold som kan rammes.

Loven er ikke klar når det gjel­der om også mediet omfat­tes, eller om den bare gjel­der annon­sø­ren. Spørs­må­let er hel­ler ikke eks­pli­sitt drøf­tet i for­ar­bei­dene. Den nær­meste man kom­mer er i for­ar­bei­dene til den til­sva­rende tid­li­gere bestem­mel­sen, Ot.prp. nr. 62 (1999–2000) , hvor det heter om den til­sva­rende § 1 fjerde punktum i avsnitt 5:

“For eksem­pel vil annon­ser i uke­bla­der, aviser mv. ram­mes av bestem­mel­sen hvis de er utfor­met slik at de fram­står som redak­sjo­nelt stoff og ikke som annon­ser. Redak­sjo­nell omtale av pro­duk­ter vil i utgangs­punk­tet ikke ram­mes, men det vil i denne sam­men­hen­gen være grå­so­ner hvor en nær­mere avgrens­ning må over­la­tes til prak­sis. Ved prak­ti­se­rin­gen av bestem­mel­sen må det utvi­ses for­sik­tig­het i for­hold til den grunn­lov­fes­tede ytrings­fri­he­ten, sam­ti­dig som bestem­mel­sen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene mar­keds­fø­rings­til­tak for artik­ler, inn­legg eller lignende.”

Når redak­sjo­nell omtale nev­nes tyder det på at man også har tenkt seg at mediene omfat­tes. Men en så uklar utta­lelse i for­ar­bei­dene er et spin­kelt grunn­lag for å trekke konklusjon.

I prak­sis fra Mar­keds­rå­det har jeg ikke fun­net noen eksemp­ler på at sak har vært ret­tet mot mediet som bare er fomid­ler. I MR-sak 5/03 var det spørs­mål om Lille­borgs maga­sin Pluss­Tid ikke var til­strek­ke­lig mer­ket som reklame (Lille­borg ble fri­kjent). Det var dis­tri­bu­ert som ved­legg til bladet For­eldre og Barn, men klage var bare ret­tet mot Lille­borg, ikke mot For­eldre og Barn.

Over­tre­delse av mfl § 3 er ikke straff­bart (er ikke omfat­tet av mfl § 48). Der­med vil hel­ler ikke spørs­må­let om med­virk­ning være aktu­elt for mediet som for­mid­ler reklamen.

For så vidt gjel­der medier er spørs­må­let for pres­sen regu­lert i Tekst­re­klame­pla­ka­ten og for kring­kas­ting i kring­kas­tings­lo­ven § 3–3.

En begrens­ning i adgan­gen til å omtale pro­duk­ter m.m., også mot beta­ling, vil være en inn­skrenk­ning i ytrings­fri­he­ten. Dette vil nok være en inn­skrenk­ning som man vil kunne aksep­te­res. Men Grunn­lo­ven § 100 kre­ver at slike inn­skrenk­nin­ger skal være fast­satt i lov og da bør det kre­ves kla­rere lov­giv­ning enn man har her.

Det er ikke holde­punk­ter for å trekke en sik­ker kon­klu­sjon. Men jeg er til­bøye­lig til å si at mediet ikke omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven så lenge man bare er for­mid­ler. (Medi­ets egen­re­klame vil selv­føl­ge­lig omfattes.)

Blogg er ikke et enty­dig begrep. Nett­avi­ser har kom­men­ta­rer fra redak­sjo­nelle med­ar­bei­dere i blogg­for­mat. Når Yngve Ekern blog­ger om mat i Aften­pos­ten gjel­der de samme reg­ler for dette som for annet redak­sjo­nelt stoff i Aftenposten.

Når en bedrifts­le­der blog­ger på bedrif­tens nett­sted, slik dag­lig leder Stei­nar J. Olsen gjør på Storm­bergs nett­si­der, da må de reg­ler som gjel­der for bedrif­tens mar­keds­fø­ring også gjelde for det han skri­ver på sin blogg.

Men for oss andre som blog­ger om løst og fast er det mer uklart. Om vi for­ut­set­ter at mediet også omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven blir spørs­må­let hvilke blog­ger som omfattes.

Selv om det ikke frem­går uttryk­ke­lig må loven for­stås slik at den gjel­der mar­keds­fø­ring fra nærings­dri­vende. Spørs­må­let er om blog­gere er nærings­dri­vende i lovens for­stand. Nærings­dri­vende er i § 5 bok­stav b defi­nert slik:

en fysisk eller juri­disk per­son som utøver nærings­virk­som­het, og enhver som hand­ler i ved­kom­men­des navn eller på ved­kom­men­des vegne,

Denne defi­ni­sjo­nen sier ikke så mye. Det blir nær­mest en sir­kelde­fi­ni­sjon når en nærings­dri­vende defi­ne­res som en som dri­ver nærings­virk­som­het. Nærings­virk­som­het er ikke definert.

Man kan finne noe mer i for­ar­bei­dene, se Ot prp nr. 55 (2007–2008) avsnitt 4.4.2. Men så mye vei­led­ning gir ikke dette hel­ler. I direk­ti­vet, som loven byg­ger på, er nærings­virk­som­het defi­nert slik:

«enhver fysisk eller juri­disk per­son som i han­dels­prak­sis som omfat­tes av dette direk­tiv, hand­ler for for­mål som gjel­der ved­kom­men­des forretnings-, industri-, hånd­verks– eller yrkes­virk­som­het, og enhver som hand­ler i ved­kom­men­des navn eller på ved­kom­men­des vegne.»

Det sier litt mer. Det skal i alle fall være han­dels­prak­sis, og det skal gjelde bl.a. for­ret­nings– eller yrkes­vir­kosm­het. Så mye nær­mere enn dette kom­mer vi ikke.

Den som dri­ver et nett­sted i den hen­sikt å tjene pen­ger er uten tvil nærings­dri­vende. Men for mange av oss er ikke inn­tek­tene det pri­mære, selv om vi ikke har noe i mot å tjene noen kro­ner om mulig­he­ten byr seg.

Jeg er ingen skatte­ju­rist og har for lengst gitt opp å for­stå skatte­ret­ten. Men skatte­mes­sig er det en grense mel­lom hobby­inn­tek­ter og nærings­inn­tek­ter. Hobby­inn­tek­ter er skatte­frie, men til gjen­gjeld kan man ikke trekke fra utgif­tene. (For de fleste av oss vil nok hobbyen være et under­skudd­pro­sjekt, selv om vi har noen inn­tek­ter. Så skatte­mes­sig hadde det vært mest guns­tig å anse det som næring med fra­drag for kost­na­der.) I en periode hadde jeg ganske hyg­ge­lige inn­tek­ter fra mine engelsk­språk­lige gitar­si­der. Ved en anled­ning tok jeg spørs­må­let opp ufor­melt med en av Finans­de­par­te­men­tets skatte­ju­ris­ter. Sva­ret jeg da fikk var at det avgjø­rende ville være om virk­som­he­ten var inn­ret­tet for å tjene pen­ger eller ikke, og at hva man fak­tisk tje­ner ikke er avgjø­rende. Med dette utgangs­punk­tet vil nok mange per­son­lige blog­ger og nett­ste­der skatte­mes­sig reg­nes som hobby, selv om man har noen inn­tek­ter fra annon­ser med mer. Men gren­sen er uklar, og jeg har ikke noe godt grunn­lag for å si hvor­dan den skal trekkes.

Men det er ikke gitt at kri­te­riet for å være nærings­dri­vende i skatte­mes­sig for­stand og i mar­keds­retts­lig for­stand er de samme.

Om nå blog­gen skulle omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven er det altså slik at redak­sjo­nell omtale er til­latt. Som det frem­går av det som oven­for er sitert fra for­ar­bei­dene er det en vans­ke­lig grense­drag­ning i for­hold til reklame. Men at det skal reg­nes som mar­keds­fø­ring og der­med mer­kes som dette hvis man har fått det pro­dukt som omta­les gra­tis, er etter min vur­de­ring å gå for langt.

For­lag og plate­sel­ska­per har all­tid sendt bøker og pla­ter til anmel­dere. Dette må være greit, også om man sen­der bøker til en lit­te­ra­tur­blogg eller CDer til et musikk­nett­sted. Andre pro­dukt­tes­ter kan hel­ler ikke i utgangs­punk­tet reg­nes som mar­keds­fø­ring (selv om jeg ble skep­tisk til Lonely Pla­net og annen reise­lek­tyre etter å ha lest Chuck Thomp­son: SMILE WHEN YOU’RE LYING: Con­fes­sions of a Rogue Tra­vel Wri­ter). Men det er nok gren­ser for hvor stor verdi det man gir bort kan ha.

Vi ser på mange områ­der at nett­me­dier vis­ker ut gren­ser. Det er en uklar grense mel­lom offent­lig og pri­vat, mel­lom hobby og næring, osv. Anven­delse av mar­keds­fø­rings­lo­vens bestem­mel­ser på blog­ger er bare nok et eksem­pel på dette. Jeg har så langt ikke kom­met nær­mere enn til å kon­klu­dere med at spørs­må­let om lovens rekke­vidde her er uklar og at det der­med er behov for avklaring.

PS (etter­re­di­ge­ring):

I Aften­pos­ten 14.01.2010 skri­ver Per  Kris­tian Bjør­keng en kom­men­tar om “Selv­skapte ung­doms­ido­ler”. Her nev­nes eksemp­ler på blog­gere som har blitt til­budt eller kre­ver pen­ger for å omtale pro­duk­ter. Om blog­gerne her bry­ter mar­keds­fø­rings­lo­ven er det ikke lett å svare på. Men det kan ikke være sær­lig tvil om at pro­du­sen­ter som vil kjøpe seg omtale på den måten bry­ter loven.

Jeg har tid­li­gere gitt uttrykk for at jeg mener at Asker og Bærum ting­rett i sin kjen­nelse burde ha pålagt Tele­nor å stenge tra­fikk mot Pirate Bay. Man kan spørre seg om hvilke inter­es­ser Tele­nor egent­lig vil for­svare. Er det en rett til uhind­ret å for­midle ethvert inn­hold via intere­nett, også klart ulov­lig inn­hold? Eller er de først og fremst opp­tatt av at de ikke skal være den som må avgjøre om tra­fikk til et nett­sted skal sten­ges eller ikke?

Jeg har ingen pro­ble­mer med å for­stå at Tele­nor ikke vil ha rol­len som dom­mer. Det er ikke Tele­nor eller andre til­sva­rende tje­neste­ytere som skal vur­dere om inn­hol­det på et nett­sted er lov­lig eller ikke. Men det skal de hel­ler ikke gjøre.  Ehan­dels­lo­ven § 16 sier helt klart at en tje­neste­le­ve­ran­dør som Tele­nor ikke kan hol­des ansvar­lig for inn­hol­det i det som for­mid­les, og det føl­ger av § 19 at de ikke har noen plikt til å følge med i hva som for­mid­les. Når de ikke kan hol­des ansvar­lig for det som for­mid­les er det også ganske åpen­bart at de ikke kan hol­des ansvar­lig for ikke å blok­kere trafikken.

Man kan sam­men­ligne denne saken med hånd­te­ring av barne­porno. Tele­nor har i sam­ar­beid med KRIPOS etab­lert et barne­porno­fil­ter.  Om dette skri­ver Telenor:

“Tele­nor og KRIPOS har utfor­met et inter­nett­fil­ter mot over­g­reps­bil­der og bil­der som sek­su­ali­se­rer barn. Fil­te­ret hind­rer til­gang til inter­nett­si­der som viser sek­su­elle over­grep mot barn. Tele­nor står ansvar­lig for den tek­niske løs­nin­gen, og fil­te­ret hol­des opp­da­tert i sam­ar­beid med KRIPOS.”

Det er ikke klart, i alle fall ikke for meg, hvor ters­ke­len lig­ger for å stenge et nett­sted. Det er nok mange bil­der som kan sies å sek­su­ali­sere barn, i alle fall for de som ser bil­det gjen­nom “de rette” bril­lene. Jeg tvi­ler på at Blind Faith i dag ville ha valgt det samme cove­ret på deres album som de gjorde, men Ama­zon blir vel ikke fil­trert ut selv om de viser coveret.

Fil­te­rets virke­måte beskri­ves slik:

“Fil­te­ret gjel­der for alle Tele­nors inter­nett­kun­der, både via opp­ringt for­bin­delse, bred­bånd og fiber. Fil­te­ret lig­ger sen­tralt hos Tele­nor, og ikke lokalt på din data­ma­skin. Tje­nes­ten fun­ge­rer slik at der­som en telenor­kunde for­sø­ker å åpne en side med barne­por­no­gra­fisk inn­hold, kom­mer det opp en sper­re­side med infor­ma­sjon om fil­te­ret, samt en lenke til KRIPOS. KRIPOS har til nå regist­rert flere hundre nett­ste­der med ulov­lig barnepornografi.”

Det er vans­ke­lig å se noen prin­si­pi­ell for­skjell mel­lom å stenge til­gang til et nett­sted som for­mid­ler barne­porno og et som for­mid­ler mate­riale som kren­ker and­res opp­havs­rett. Man kan gjerne mene at det ene for­hold er mer alvor­lig enn det andre, men det prin­si­pi­elle end­res ikke. Rent tek­nisk kan det ikke være noe vans­ke­li­gere å stenge til­gang til Pirate Bay enn til et nett­sted med barne­porno. Ehan­dels­lo­ven § 16 er ikke begren­set til en bestemt type inn­hold. Tele­nor er ikke mer ansvar­lig om de for­mid­ler barne­porno enn om de for­mid­ler opp­havs­retts­kren­kende mate­riale. I den grad den retts­strids­vur­de­rin­gen som ret­ten byg­ger på (men knapt nok begrun­ner) i kjen­nel­sen s. 8 hol­der i for­hold til opp­havs­retts­brudd, så må den også holde i for­hold til barne­porno for så vidt gjel­der Tele­nors medvirkning.

Tele­nor avgjør ikke hvilke nett­ste­der som deres barne­porno­fil­ter fil­tre­rer bort, skjønt de avvi­ser det ikke helt. Det står om dette under over­skrif­ten “Særlige for­hold”:

“Tele­nor skal ikke utøve noen form for gene­rell over­vå­king eller dom­stols­lig­nende opp­ga­ver. Vi skal ikke vur­dere lov­lig­he­ten av inn­hold som for­mid­les av andre, utover det som føl­ger av gjel­dende retts­akt­som­hets­krav. Tele­nor vil like­vel utvise en pro­ak­tiv hold­ning i spe­si­elle til­fel­ler over­for inn­hold som for­mid­les. For eksem­pel ved spred­ning av inn­hold av typen barnepornografi.”

Det er ikke akku­rat prin­sipp­fast om Tele­nor insis­te­rer på at én type ulov­lig inn­hold skal kunne for­mid­les uhind­ret, sam­ti­dig som de sam­ar­bei­der om å fil­trere ut og sågar opp­trer “pro­ak­tivt” i for­hold til en annen type ulov­lig inn­hold. Skulle Tele­nor ha vært en prin­si­pi­ell for­sva­rer av net­tets fri­het måtte de ha for­svart barne­por­no­gra­fer på linje med opphavsrettspirater.

For barne­porno­fil­te­ret er ansva­ret for vur­de­ring av inn­hol­det over­latt til en instans uten­for Tele­nor, i det til­fel­let til KRIPOS. En til­sva­rende ord­ning er ikke etab­lert for opphavsrettskrenkelser.

Hvis Tele­nor inn­tar den samme prin­si­pi­elle hold­ning til opp­havs­retts­kren­kel­ser som til barne­porno, da burde man ha stop­pet ved å kreve at de selv ikke skal måtte vur­dere det inn­hold som for­mid­les. De skulle da  ikke ha noen inter­esse i å mot­sette seg rent gene­relt at man sten­ger til­gang til visse nett­ste­der som dri­ver ulovlig.

Pro­ses­su­elt er dette pr i dag vri­ent.  Det fin­nes ikke noe organ som kan hånd­tere opp­havs­retts­kren­kel­ser slik KRIPOS hånd­te­rer barne­por­no­grafi. Hvis noen vil blok­kere et nett­sted som står for meget omfat­tende opp­havs­retts­kren­kel­ser har man ikke annet valg enn å fremme krav mot Tele­nor gjen­nom mid­ler­ti­dig for­føy­ning, slik ret­tig­hets­ha­vere gjorde i denne saken. Der­med blir Tele­nor mot­part og vil selv­føl­ge­lig for­svare seg. Men den egent­lige mot­par­ten i denne saken er Pirate Bay, ikke Tele­nor. Det er Pirate Bay som even­tu­elt vil tape tra­fikk og der­med reklameinntekter.

Det er ikke noen større grunn til å for­svare musikk­pi­ra­tene enn det er til å for­svare barne­por­no­gra­fene. Men Tele­nor har tyde­lig­vis ikke noe ønske om å stå opp for fri til­gang til barne­por­no­grafi, slik de står opp for fri til­gang til pirat­dis­tri­bu­ert musikk og film. Mye av for­kla­rin­gen lig­ger anta­ge­lig­vis i det pro­ses­su­elle. Om en insti­tu­sjon uav­hen­gig av Tele­nor skulle kon­klu­dere med at et pirat­nett­sted bør sten­ges, da er det ingen grunn til at Tele­nor skal ha noen større beten­ke­lig­he­ter med å stenge det enn med å stenge barne­porno. Det er ikke noen grunn til at ikke Tele­nor skulle kunne sam­ar­beide med ret­tig­hets­ha­vere og andre om å begrense pirattra­fik­ken på net­tet, for­ut­satt at det er et betryg­gende sys­tem og Tele­nor ikke selv må vur­dere inn­hol­det. Men dette får man ikke til om Tele­nor og ret­tig­hets­ha­verne er hen­vist til å møtes i en rettssal.

Men at det i dag ikke fin­nes andre mulig­he­ter er ikke noe argu­ment for at dom­sto­len ikke skal avgjøre slike saker. Det er dom­sto­le­nes for­ban­nede plikt å ta stil­ling til retts­lige tvis­ter som blir fore­lagt dem, uan­sett hvor vans­ke­lige de måtte være og uan­sett om ret­ten måtte mene at de ikke der den rette til å treffe avgjø­rel­sen. Vi har fått en rekke tviste­løs­nings­or­ga­ner for for­bru­ker­sa­ker fordi dom­sto­lene er lite egnet for å hånd­tere slike saker. Men det betyr ikke at saker ikke kan brin­ges inn for dom­sto­lene, og det var hel­ler ikke noen grunn til ikke å avgjøre saker som ble brakt inn for dom­sto­lene før de alter­na­tive tviste­løs­nings­or­ga­nene ble etab­lert. Jeg mener at Asker og Bærum ting­rett løp fra sitt ansvar når de brukte dette som en del av begrun­nel­sen for ikke å blok­kere Pirate Bay.

Nett­kon­troll, kall det gjerne nett­sen­sur, er pro­ble­ma­tisk. Men løs­nin­gen er ikke å legge seg helt flat og la alle kren­kel­ser pas­sere, noe man da også har valgt ikke å gjøre for så vidt gjel­der barne­por­no­grafi. Man må ikke smyge poli­tisk eller reli­giøs sen­sur inn bak­veien. Det må ikke være et sys­tem hvor ope­ra­tø­rer blok­ke­rer “for sik­ker­hets skyld”. Ters­ke­len må være høy. Tvil må komme net­tet til gode. I den ana­loge vern­den sten­ger man ikke en avis eller et for­lag om de skulle komme til å ser­vere en ærekren­kelse, en rasis­tisk ytring eller krenke noens opp­havs­rett. Til­sva­rende må gjelde på net­tet. Det må bare være ved klare og omfat­tende lov­brudd at dette bør kunne være aktuelt.

Jeg har ikke noen fer­dig løs­ning. Men et sys­tem bør i første omgang være rime­lig raskt og enkelt. Det må være mulig for kon­tra­dik­sjon helt fra første instans, slik at ikke noe nett­sted skal risi­kere å bli ute­stengt uten å kunne for­svare seg. I dag er situa­sjo­nen slik at ret­tig­hets­ha­verne kan mobi­li­sere ganske store res­sur­ser for å begrunne et krav om at et nett­sted skal sten­ges. Før et even­tu­elt ved­tak tref­fes bør det kan­skje opp­ne­vens en “for­sva­rer” for nett­ste­det, slik at man ikke blir helt over­kjørt av rettighetshaverne.

Men det må også kunne “avsies ute­bli­vel­ses­dom” der­som nett­ste­det ikke sva­rer eller det ikke er mulig å finne fram til de som er ansvar­lig. (Det synes f.eks. ikke å være noen som i dag vil stå ansvar­lig for Pirate Bay. Det dri­ves av en stif­telse på Sey­chel­lene, en orga­ni­sa­sjons­mo­dell som er vel­kjent for de som vil unn­dra pen­ger fra skatte­myn­dig­he­ter, Økokrim og til­sva­rende.) En avgjø­relse må kunne brin­ges inn for det van­lige retts­sys­te­met, om nød­ven­dig til Men­neske­retts­dom­sto­len i Stras­bourg.  Men inn­til et sys­tem er på plass vil man være hen­vist til å bruke de all­min­ne­lige domstoler.

Jeg har nå lest kjen­nel­sen i saken som musikk­bran­sjen anla mot Tele­nor, med krav om at Tele­nor skulle stenge til­gan­gen til Pirate Bay. Kjen­nel­sen har jeg gjort til­gjen­ge­lig her.

For å begynne med kon­klu­sjo­nen: Jeg er ikke enig i ret­tens resul­tat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjen­nelse for å stenge til­gan­gen til Pirate Bay.

Ret­ten skri­ver på s. 7:

“Ret­ten kon­sta­te­rer at både e-handelsloven § 20 og opp­havs­retts­di­rek­ti­vet artik­kel 8.3 for­ut­set­ter at det fore­lig­ger et selv­sten­dig retts­grunn­lag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte kren­kelse skal kunne brin­ges til opp­hør. Disse bestem­mel­sene gir såle­des ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen pro­ble­mer med å følge retten.

Ret­ten leg­ger videre til grunn at det er en nød­ven­dig kon­se­kvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en kren­kelse opp­hø­rer, selv om dette ikke frem­går uttryk­ke­lig av bestem­mel­sen. Videre at dette må gjelde både ved direkte kren­kelse og med­virk­ning til kren­kelse. Der­etter fort­set­ter retten:

“I denne saken utgjør imid­ler­tid de kren­kende hand­lin­ger fra slutt­bru­kerne sam­ti­dig en ytring på en nett­side, og en stan­sing av den påståtte med­virk­nin­gen fra Tele­nor til disse hand­lin­gene vil inn­e­bære at Tele­nors kun­ders rett til å søke og motta infor­ma­sjon på denne nett­si­den begren­ses. Spørs­må­let for ret­ten er der­for om det at ytrings– og infor­ma­sjons­fri­he­ten berø­res gjør at det må kre­ves en klar lov­hjem­mel for hovedkravet.”

Ret­ten mener at det ikke frem­står som opp­lagt at kra­vet kan utle­des av nevnte bestem­mel­ser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg pro­ble­mer med å følge ret­ten. Infor­ma­sjons– og ytrings­fri­he­ten set­ter ikke opp­havs­ret­ten til side.

Jeg ute­luk­ker ikke at opp­havs­ret­ten i sær­lige til­fel­ler må vike for ytrings– og infor­ma­sjons­fri­he­ten hvis opp­havs­ret­ten bru­kes for å hindre til­gang til infor­ma­sjon av stor offent­lig inter­esse. Sel­ska­pet Tra­fi­gura, som sende den eks­plo­sive og for­gif­tede las­ten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opp­havs­rett da de for­søkte å true NRK der­som NRK skulle velge å offent­lig­gjøre en rap­port om saken. I en slik sak vil jeg la infor­ma­sjons– og ytrings­fri­he­ten gå foran.

Ytrin­ger som for­tel­ler hvor og hvor­dan man kan skaffe seg ulov­lig til­gang til opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytrings­fri­he­ten inn i en slik sam­men­heng er etter min vur­de­ring ikke sær­lig tref­fende. Ret­ten løser imid­ler­tid ikke saken på dette grunnlaget.

Ret­ten påpe­ker, kor­rekt nok, at Tele­nor må ha med­vir­ket til opp­havs­retts­kren­kel­sene, og kon­klu­de­rer med at de objek­tivt sett (ret­ten kal­ler det “fysisk med­virk­ning”). Og ret­ten fort­set­ter på s. 8:

“For at hoved­kra­vet skal være sann­syn­lig­gjort må Tele­nor gjen­nom uakt­som­het eller for­sett retts­stri­dig ha med­vir­ket til opphavsrettskrenkelsene. ”

Det kan set­tes to spørs­måls­tegn ved dette. Det første gjel­der for­setts­vur­de­rin­gen. Tele­nor har ikke bestridt at deres kun­der (også) dri­ver med ulov­lig fil­de­ling, også ved hjelp av tje­nes­ter fra Pirate Bay. Når Tele­nor vet dette, og man må kunne anta at Tele­nor også vet at det aller meste som for­mid­les via Pirate Bay er ulov­lig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dom­men fra Stock­holms tings­rett, se dom­men s. 70–71.

Ser man på for­setts­be­gre­pet, slik dette må for­stås i ehan­dels­lo­vens § 18, så må det for­stås slik at den som lar en virk­som­het fort­sette selv om han kjen­ner til det ulov­lige for­hold han­der for­sett­lig. I ehan­dels­di­rek­ti­vet art 14, som denne bestem­mel­sen er basert på, bru­kes uttryk­ket “actual know­ledge of ille­gal acti­vity”. Man kan si at det er en uhel­dig for­mu­le­ring når man i den norske loven har over­satt dette til for­sett, men uan­sett må for­setts­be­gre­pet i denne sam­men­hen­gen tol­kes slik at det er i sam­svar med direk­ti­vet. Nå er ikke § 18 direkte anvede­lig i denne saken, men for­setts­be­gre­pet bør like­vel for­stås på samme måte. Min vur­de­ring er der­for at Tele­nor hand­ler for­sett­lig når de lar tra­fik­ken fort­sette til tross for at de vet at det meste av det som for­mid­les er ulovlig.

Selv om Tele­nor hand­ler for­sett­lig kan de ikke hol­des straffe­retts­lig eller erstat­nings­retts­lig ansvar­lig for å for­midle dette inn­hol­det. Det føl­ger av ehan­dels­lo­ven § 16, som blankt fri­tar for ansvar uten modi­fi­ka­sjo­ner for for­sett eller uaktsomhet.

Men ehan­dels­lo­ven § 20 sier klart at de nevnte bestem­mel­ser ikke er “til hin­der for at en dom­stol eller en for­valt­nings­myn­dig­het på annet retts­grunn­lag enn denne loven kre­ver at tje­neste­yte­ren brin­ger en over­tre­delse til opp­hør eller hind­rer den”. Denne bestem­mel­sen gir ikke mening hvis den ikke skal inn­e­bære at den som med­vir­ker til ulov­lig­he­ter ikke skal kunne påleg­ges å opp­høre med sin med­virk­ning uten at det fore­lig­ger noen lov­be­stem­melse som nær­mest direkte set­ter ehan­dels­lo­vens reg­ler til side. Det for­går ulov­lig­he­ter i et bety­de­lig omfang, og Tele­nor med­vir­ker til dette. Det bør i utgangs­punk­tet være til­strek­ke­lig. Så lenge det kun er spørs­mål om å bringe ulov­lig­he­ter til opp­hør og ikke om ansvar for disse ulov­lig­he­tene, kan jeg hel­ler ikke se at sub­jek­tiv skyld er rel­v­ant for vur­de­rin­gen. Fore­går det ulov­lig­he­ter må man kunne pålegge at disse opp­hø­rer, uav­hen­gig av om med­vir­ke­ren har utvist skyld eller ikke. Jeg har der­for vans­ke­lig for å følge ret­tens retts­strids­vur­de­ring på s. 8.

Ret­ten vur­de­rer så kon­se­kven­ser av å ta begjæ­rin­gen til følge. Ret­ten skri­ver nederst på s. 8:

“Hvis sak­sø­ker­nes hoved­krav tas til følge, vil dette etter ret­tens syn føre til en vans­ke­lig hånd­ter­bar situa­sjon i prak­sis. Det vises til at inn­hol­det på The Pirate Bay, og også andre nett­si­der, kan end­res og fak­tisk end­res hele tiden. Ret­ten leg­ger videre til grunn at Tele­nor som inter­nettil­by­der ikke har noen plikt til å under­søke eller kon­trol­lere hva net­tet bru­kes til, slik at inter­nettil­by­derne vil være avhen­gig av å bli vars­let om påståtte ulov­lig­he­ter. Dette vil føre til at Tele­nor og andre inter­nettil­by­dere, som pri­vate sel­ska­per, må foreta en vur­de­ring med hen­syn til om en aktu­ell inter­nett­side eller tje­neste skal stan­ses eller ikke. Dette er en type opp­gave som van­lig­vis til­leg­ges det offent­lige, og etter ret­tens syn er det i dagens situa­sjon una­tur­lig å til­legge pri­vate sel­ska­per et slikt ansvar.”

Her snub­ler ret­ten. Det vil ikke føre til at Tele­nor eller andre må ta stil­ling til dette. Det er ret­ten som even­tu­elt må ta stil­ling til dette, og ret­ten kan ikke bruke det fak­tum at det vil være pro­ble­ma­tisk å legge en slik opp­gave til andre som begrun­nelse for ikke å ta stil­ling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehan­dels­lo­ven står der uan­sett hva ret­ten måtte komme til. Tele­nor ville nok kunne ha blitt holdt ansvar­lig for ikke å rette seg etter ret­tens pålegg, men de vil fort­satt ikke ha ansvar for det inn­hold som for­mid­les. De vil ikke ha noen plikt til å vur­dere om andre tje­nes­ter også har så mye til fel­les med Pirate Bay at også disse må sten­ges. Tele­ope­ra­tø­rene kan selv­sagt vur­dere om de vil velge å stenge andre, til­sva­rende tje­nes­ter. De har ingen plikt til å for­midle dem, like lite som de har plikt til å for­midle tra­fikk til og fra nett­ste­der som for­mid­ler barne­por­no­grafi. Men de kan også velge å lene seg til­bake og si at de ikke vil vur­dere inn­hol­det og ven­ter til de får et even­tu­elt pålegg om å stenge.

Ret­ten fort­set­ter med dette:

“Alter­na­ti­vet til å pålegge inter­nettil­by­derne en slik opp­gave er at det må rei­ses sak for dom­sto­lene i hvert enkelt til­felle, enten ved ordi­nært søks­mål eller mid­ler­ti­dig for­føy­ning, som i denne saken. Dette frem­står som en retts­tek­nisk uhel­dig situa­sjon idet det dreier seg om mange inter­nettil­by­dere i Norge, og et svært bety­de­lig antall nett­si­der som kan ten­kes å være omstridt.”

At Norge ikke har etab­lert et sys­tem som kan gjøre det mulig å hånd­tere dette på en prak­tisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vur­dert spørs­må­let om hvor­dan man skal følge opp kra­vet i Info­socdire­ti­vet art 8.3 kan ikke få den kon­se­kvens at ret­tig­hets­ha­verne blir retts­løse. Det er kan­skje ikke en god ord­ning at alle slike saker even­tu­elt må frem­mes for dom­sto­lene. Men når dette fak­tisk er den eneste mulig­he­ten man har, da kan ikke dom­sto­lene bruke man­ge­len på alter­na­ti­ver til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dess­uten slik at dom­sto­lene alle­rede behand­ler mange “fille­sa­ker”. Det er ikke nød­ven­dig­vis vans­ke­li­gere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt stand­punkt til noen prin­si­pi­elle saker, enn det er å avsi dom mot en pro­mille­kjø­rer, mot en som ikke vil vedta et for­elgg, osv.

Det vil dess­uten være unød­ven­dig å bringe alle slike saker inn for ret­ten. Selv om en tele­ope­ra­tør ikke har plikt til å stanse tje­nes­ter, så har de hel­ler ingen plikt til å for­midle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle prak­tiske for­mål er iden­tisk med en tje­neste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørs­må­let brin­ges inn for ret­ten på ny.

Når ret­ten skal ta stil­ling til et spørs­mål som dette må den selv­føl­ge­lig foreta en avvei­ning av kren­kel­sen mot kon­se­kven­sene av å stenge til­gang til tje­nes­ten. Vel­dig mange nyt­tige og vik­tige tjenster kan også bru­kes til ulov­lige for­mål. Man kan søke etter mye ulov­lig inn­hold, også musikk som er gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig, på gene­relle søke­te­jen­ster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ube­ty­de­lig antall lov­brudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør dis­ku­tere denne inter­esse­av­vei­nin­gen, og det er en lov­gi­ver­opp­gave å ta tak i disse spørs­mål. Men det er dom­sto­lens for­ban­nede plikt å ta stil­ling til og avgjøre de spørs­mål man for seg fore­lagt, uan­sett hvor vans­ke­lig de måtte være og una­sett hva man måtte mene om lov­gi­vers even­tu­elle for­søm­mel­ser på dette området.

Inter­esse­av­vei­nin­gen kan være vans­ke­lig. Men når det gjel­der Pirate Bay synes jeg ikke det kan være sær­lig tvil. Stock­holms tings­rett har lagt til grunn at tje­nes­ten ble etab­lert med det for­mål å skape en møte­plass for fil­de­lere, altså en møte­plass for de som dri­ver en ulov­lig virk­som­het, se dom­men s. 63. Det har ingen alvor­lige kon­se­kven­ser om man påleg­ges å stenge til­gang til denne.

Tele­nor har vun­net, i alle fall i første omgang, saken som musikk­bran­sjen anla for å stenge til­gan­gen til Pirate Bay. Jeg har ennå ikke fått lest avgjø­rel­sen og er all­tid dypt skep­tisk til jour­na­lis­ters evne til å refe­rere retts­av­gjø­rel­ser. Så jeg vet ikke hvor­dan resul­ta­tet er begrunnet.

Jeg er ikke vel­dig over­ras­ket over resul­ta­tet. Jeg synes ikke det er sær­lig tvil­somt at Tele­nor med­vir­ker til til­gjenge­lig­gjø­ring av opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale når de for­mid­ler tra­fikk fra Pirate Bay. Tele­nor vet også utmer­ket godt at de gjør dette. Skyld­kra­vet i åvl § 54 (for­sett eller uakt­som­het) bør der­for være oppfylt.

Ehan­dels­lo­ven § 16 avskjæ­rer ethvert ansvar. Selv om en tele­ope­ra­tør med helt åpne øyne for­mid­ler ulov­lig inn­hold så kan de ikke hol­des straffe­retts­lig eller erstat­nings­retts­lig ansvar­lig for dette.

På den annen side sier ehan­dels­lo­ven § 20 at bl.a. § ikke er til hin­der for at “en dom­stol eller en for­valt­nings­myn­dig­het på annet retts­grunn­lag enn denne loven kre­ver at tje­neste­yte­ren brin­ger en over­tre­delse til opp­hør eller hind­rer den”. Så selv om Tele­nor ikke kan hol­des ansvar­lig for med­vir­ning, så kan de påleg­ges å bringe et ulov­lige for­hold, altså sin med­virk­ning, til opphør.

Det er ikke avgjø­rende for et even­tu­elt pålegg om å stanse en virk­som­het at man kan holde noen iden­ti­fi­serte per­soner ansvar­lig for den ulov­lige virk­som­he­ten. Det må være til­strek­ke­lige å kunne kon­sta­tere at virk­som­he­ten er ulov­lig, uten at man nød­ven­dig­vis vet hvem som står for ulov­lig­he­tene eller kan påvise til­strek­ke­lige grad av skyld til at disse kan døm­mes for dette. Man må kunne påleg­ges å stanse for­mid­ling av ulov­lig virk­som­het selv om denne er ano­nym. Det kan ikke herske noen tvil om at Pirate Bays virk­som­het inn­e­bæ­rer omfat­tende kren­kel­ser av and­res opphavsrett.

I Infosoc-direktivet er et en bestem­melse i art. 8.3 som lyder:

“Mem­ber Sta­tes shall ensure that right­hol­ders are in a position to apply for an injunc­tion against inter­me­dia­ries whose ser­vices are used by a third party to inf­ringe a copy­right or related right.”

Det er vans­ke­lig å se at de musikk­bran­sjen har krevd er noe annet enn det man skal kunne kreve etter denne bestem­mel­sen. I de norske for­ar­bei­dene til lov­end­rin­gene i 2005, da dette direk­ti­vet ble imple­men­tert i norsk lov, dette spørs­må­let så langt jeg kan se ikke drøftet.

Gene­relt skal man være svært var­som med å pålegge en aktør som Tele­nor et selv­sten­dig ansvar for å vur­dere om et inn­hold er ulov­lig eller ikke. Man kan da lett ende med en pro­ble­ma­tisk selv­sen­sur hvor aktø­rer stan­ser alt som noen pro­te­ste­rer mot “for sik­ker­hets skyld”.

Men det er ikke et spørs­mål om at Tele­nor selv skulle ha vur­dert dette. De kan ikke hol­des ansvar­lig før et even­tu­elt pålegg er gitt av en dom­stol eller annen kom­pe­tent myn­dig­het (jeg kan ikke se at det pr i dag er noen annen kom­pe­tent myn­dig­het i slike saker). Dom­sto­len kunne ha sagt at virk­som­he­ten skulle opp­høre, uten at Tele­nor kunne ha blitt holdt ansvar­lig for det som var skjedd før et slikt pålegg var gitt.

Hol­der man fast ved at Tele­nor og andre ikke har noen plikt til å vur­dere inn­hol­det og ikke kan påleg­ges ansvar for å ha for­mid­let dette, kan jeg ikke se noen store pro­ble­mer med at en dom­stol påleg­ger en tele­ope­ra­tør å blok­kere til­gang til en tje­neste som klart dri­ver ulov­lig virk­som­het i stort omfang. Det er ikke mer pro­ble­ma­tisk at Tele­nor må blok­kere Pirate Bay enn at de må blok­kere nett­ste­der som for­mid­ler barne­por­no­grafi. I begge til­fel­ler kan man anføre at net­tet bør være åpent, men det er like­vel gren­ser. Det er langt mer pro­ble­ma­tisk at man med åpne øyne skal kunne fort­sette å for­midle denne virk­som­he­ten som man vet er ulovlig.

Som sagt har jeg ennå ikke sett selve avgjø­rel­sen. Jeg er spent på hvor­dan ret­ten har begrun­net sitt stand­punkt. Men min vur­de­ring så langt er at Tele­nor burde ha blitt pålagt å stenge ute Pirate Bay.