Olav Torvunds blogg

Norsk Journalistlag ønsker nettlisens som skal finansiere nettaviser. Selv synes de det er en god idé. Jeg deler ikke den entusiasmen for forslaget.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk- og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

Dagbladet skriver 15.02.2010 at smutthull lar deg se piratfilm lovlig. Poenget er at selv om man bryter loven ved å laste ned filmer, fotballkamper eller serier uten å betale, er det formelt lov å streame all slags type innhold – selv om det er lagt ut uten opphavsmannens tillatelse. Jeg har fått noen spørsmål om dette kan være riktig. Svare på det må bli ja, det er riktig — med noen forbehold.

Opphavsmannens enerett har to elementer: Eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten.  Hvis man laster ned film, musikk eller et annet verk, da fremstiller man eksemplar. Dette omfattes altså av eneretten. Det er tillatt å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk. Men eksemplarfremstilling til privat bruk er bare tillatt dersom det man kopierer fra er lovlig fremstilt og/eller gjort lovlig tilgjengelig for allmennheten. Det meste av det som er gratis tilgjengelig for fjernkopiering gjennom såkalte “fildelingsnettverk” er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Dermed er det ikke tillatt å fremstille eksemplar fra eksemplar som er gjort tilgjengelig på denne måten.

Streaming er i utgangspunktet en fremføring. Fremføring innenfor det private område faller utenfor opphavsmannens enerett. Opphavsretten regulerer ikke hvilken musikk man hører på eller filmer man ser innenfor hjemmets fire vegger. Det er heller ikke noe krav om at fremføringen skal være basert på lovlig fremstilt eksemplar eller at det er gjort lovlig tilgjengelig.

Det er et lite forbehold her. Det fremstilles midlertidig eksemplar når man streamer. Det lagres ikke lenge, men det er likevel eksemplarer. Slik eksemplarfremstilling faller etter åvl § 11a utenfor opphavsmannens enerett forutsatt at det eneste formålet er å muliggjøre

a) lovlig bruk av et verk, eller
b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,

og  eksemplarfremstillingen ikke har selvstendig økonomisk betydning.

Fremføring innenfor det private område er lovlig. Disse eksemplarene muliggjør en bruk som skader opphavsmannens utnyttelse av verket. Men det kan likevel være vanskelig å argumentere for at de midlertidige eksemplarene har selvstendig økonomisk verdi.

I Danmark er den tilsvarende regel som vår åvl § 11a utformet litt anderledes. Der kreves det at også midlertidige eksemplarer må være fremstilt meg utgangspunkt i lovlig fremstilte eksemplarer. Denne forskjellen kan bety at streaming av ulovlig tilgjengeliggjort materiale kan vær lov i Norge, men ulovlig i Danmark.

Men det er bare det å se på eller høre på det som andre har gjort tilgjengelig som vil falle utenfor opphavsmannens enerett. Å gjøre tilgengelig for andre via streaming vil være en tilgjengeliggjøring for allmennheten som omfattes av eneretten.

Hvis det bare gjøres tilgjengelig for en begrenset, privat krets, vil tilgjengeliggjøringen ikke være for allmennheten. Hvis man setter opp en streamingtjeneste i sitt hjemmenettverk som kan benyttes i det lokale hjemmenettet, da vil ikke dette være tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det samme vil det være hvis husstandsmedlemmer kan logge seg på og nå denne tjenesten fra andre steder. Men personkretsen skal ikke gå langt ut over dette før det vil være for allmennheten, uten at jeg vil forsøke å trekke en grense. Det er åpenbart at man ikke kan gjøre dette tilgjengelig for “500 av mine nærmeste venner” eller for venners venner.

Dagbladet skriver at Pirate Bay-bakmennene planlegger å lansere The Videobay i løpet av 2010. Hvis dette er basert på at video skal kunne gjøres tilgjengelig for streaming uten samtykke på tilsvarende måte som musikk kan gjøres tilgjengelig for nedlasting via Pirate Bay, så vil denne tjenesten være akkurat like ulovlig som Pirate Bay. Piratene er dømt for medvirkning til tilgjengeliggjøring, ikke medvirkning til eksemplarfremstilling. Om slik tilgjengeliggjøring skjer i form av en streamingtjeneste eller en nedlastingstjeneste vil være uten betydning.

At det helkommersielle IOC bruker opphavsretten for det den er verdt og en god del mer, er ikke særlig overraskende. Nettstedet techdirt.com melder at IOC krever at YouTube fjerner videoklippet som viser den fatale ulykken i akebakken hvor georgieren Nodar Kumaritashvilis ble drept under trening før OL åpnet. Bare de som har betalt for senderettigheter skal få lov til å vise dette.

Dette dreier seg ikke om overføring av sport. Det dreier seg om nyhetsformidling og en høyst nødvendig diskusjon av idrettens utvikling. Man setter folks liv og helse på spill for å få stadig mer spektaktulære (og innbringende) konkurranser. Akebakken ble kritisert før hele sirkuset startet fordi den var for farlig. Men ingen synes å være villig til å erkjenne noe ansvar. Det var akerens feil, han gjorde en feil i siste sving, sier akeforbundet og frikjenner seg selv. Tenk det. Man skal ikke kunne gjøre en feil når man suser nedover en bakke i 140 km/t. Tenk om de som arrangerer utfor skulle tenke slik: Vi bryr oss ikke om sikkerhetsnett m.m., for så lenge skiløperne ikke gjør noen feil vil det ikke skje ulykker!

Arrangører og akeforbundet toer sine hender. Men samvittigheten kan ikke være helt ren når de nå bygger om banen. Det er bare så tragisk at det måtte en dødsulykke til før man begynte å tenke.

Nå meldes det om at politiet etterforsker ulykken. Kanskje blir det igjen politiet og ikke idretten selv som rydder opp. Det er ikke første gangen. Det var politiet og tollvesenet, ikke sykkelforbundet og arrangørene som stakk hull på dopingbyllen i sykkelsporten.

Tilbake til utgangspunktet. Arrangøren IOC har ikke opphavsrett til arrangementene. Det er fotografen, eventuelt den fotografen arbeider for, som har rettigheter til bildene og filmen. (Jeg er ikke sikker på hvordan man håndterer slike rettigheter i ansettelsesforhold i Canada). Jeg vil ikke bli overasket om IOC har kontrakter som slavebinder samtlige fotografer som får lov til å ta bilder under OL. Jeg ville være mer overrasket hvis de ikke har slike avtaler.

Men uansett hvem som har rettigheter til hva: Hvis IOC krever at bare de som har betalt for senderettigheter skal kunne vise dette klippet, da misbruker de sine rettigheter til å hindre og sensurere nyhetsformidling — og til å hindre ubehagelig fokus på de negative sidene ved den virksomhet de selv driver.

Borgarting lagmannsrett har forkastet (ikke avvist, som man kan lese i pressen) anken fra rettighethaverne i saken hvor rettighetshavere krevde at Telenor skulle stenge tilgangen til Pirate Bay. (Kjennelsen er tilgjengelig her.) Mitt syn på hovedspørsmålene i saken er ikke endret siden tingrettens avgjørelse, og jeg kan for så vidt vise til mine kommentarer til den. Jeg synes også fortsatt at det er grunn til å sette et spørsmålstegn hvilke interesser Telenor forvarer i denne saken.

Det er noen prosessuelle spørsmål som lagmannsretten drøfter. Rettighetshaverne har ikke et krav mot Telenor. Prosessuelle spissfindigheter er ikke min sterkeste side. Men det Telenor har ikke gjort noe galt, og dermed kan det være riktig at de ikke har noe krav mot Telenor. Kanskje skulle kravet vært rettet mot PirateBay. Det er de som skal stenges ute, ikke Telenor. Men Pirate Bay er på evig flukt fra lovens åpenbart litt for korte arm og ikke lett å gå til sak mot.

Telenor medvirker rent objektivt, men oppfyller ikke de subjektive skyldkrav som er nødvendig for at de skal kunne rammes av åvl § 54. De har ikke opptrådt forsettlig eller uaktsomt.

E-handelsloven § 16 gir heller ikke noen plikt til å gripe inn dersom man har kunnskap om ulovlig trafikk, i motsetning til det som gjelder samme lovs §§ 17 og 18. Telenor har kort sagt ikke gjort noe ulovlig.

Telenor og andre nettleverandører skal ikke være noe “nettpoliti”. De skal ikke måtte vurdere innholdet i de tjenester som gjør bruk av telenettet og skal ikke kunne holdes ansvarlig for at andre formidler ulovlig innhold. Men det er et problem hvis dette skal bety at det ikke er mulig å gripe inn overfor formidling av ulovlig innhold — annet enn i de tilfellene det passer Telenor eller andre nettoperatører å gjøre det.

Etter Infosocdirektvet art 8 har Norge en klar forpliktelse til å sørge for at rettighetshavere kan kreve denne type forføyninger overfor mellommenn som Telenor. Art 8(3) lyder:

“Medlemsstatene skal påse at rettighetshaverne har mulighet til å kreve rettslig forføyning overfor mellommenn hvis tjenester brukes av en tredjemann til å overtre en opphavsrett eller beslektet rettighet.”

Hvis denne avgjørelsen blir stående (jeg antar at den kan ankes til Høyesterett, uten at jeg har vurdert de prosessuelle forutsetningene for dette), betyr det at de norske reglene er direktivstridige.

Uansett hva som måtte bli det endelige utfallet i denne saken, så trenger vi et uavhengig organ som kan avgjøre at en tjeneste er ulovlig og skal utestenges. Dette  organet må kunne treffe raske avgjørelser, og avgjørelsen må selvfølgelig kunne bringes inn for retten om noen med rettslig interesse vil angripe dem.

Vi har en slik ordning når det gjelder barnepornografi. Nettsteder som Kripos mener formidler barnepornografi stenges ute. Telenor kunne ha påberopt seg e-handelsloven § 16 også i forhold til barneporno. De kunne ha insistert på at nettet skal være åpent og at de ikke skal være “nettpoliti” også i forhold til denne type innhold. Det er sikkert også slik at man også kan finne lovlig innhold på sider som formidler barneporno, og dette lovlige innholdet stenges ute når man blokkerer nettstedene. Men Telenors prinsipper rekker åpenbart ikke så langt. Noen lovbrudd er akseptable for Telenor, andre er det ikke. Ved å gradere lovbrudd slik Telenor velger å gjøre, setter de seg selv inn i den “dommerrollen” som de vil unngå. Telenor vil avgjøre hva som er tilstrekkelig alvorlig til at det må utestenges.

Det bør være mulig å kreve at ulovlige handlinger stanses, selv om ingen i Norge kan holdes ansvarlig for dem. Direktør i TONO, Cato Strøm, har helt rett når han sier at denne avgjørelsen betyr at rettighetshavere er rettsløse på dette området.

Når myndighetene har forsømt seg og ikke har etablert en hensiktsmessig ordning i samsvar med direktivet, da burde det være domstolenes oppgave å treffe slike avgjørelser.

Min nettartikkel “Ophavsrett — en introduksjon” er nå tilgjengelig i det jeg har valgt å kalle verjons 2.0, beta 1.

Den er oppdatert og kraftig utvidet. Men planen er å bearbeide den noe mer, bl.a. med fler henvisninger til forarbeider m.m.

Spørsmålet om hvorvidt man fritt kan lenke til verk som andre har gjort tilgjengelig på nett har vært omdiskutert. Jeg har vært blant dem som har hevdet at en lenke ikke er annet enn en referanse til det verk lenken viser til, på samme måte som en tradisjonell henvisning i en fotnote. Med dette utgangspunktet har min konklusjon selvfølgelig vært at man fritt kan legge ut lenker. Mine synspunkter er utdypet i artikkelen Enerett til lenking — en keiser uten klær?

Min kollega Ole-Andreas Rognstad har tidligere vært talsmann for det motsatte standpunkt, og har argumentert for at en lenke i seg selv må anses for en fremføring av det verk lenken viser til, først og fremst i artikkelen Opphavsrettslig ansvar for linker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken, trykket i NIR 2005 s. 344-370. Men i sin bok Opphavsrett skriver Rognstad på s. 185, etter å drøftet lenking:

“Inntil videre kan det nok derfor hevdes at det er sterkest holepunkter for at utlegging av linker i sin alminnelighet ikke skal anses som omfattet av fremføringsretten etter norsk rett.”

Når Rognstad nå har landet på dette standpunktet, da anser jeg denne diskusjonen som avsluttet.  Man kan fritt lenke til det som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig på nettet, eller som andre har gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er løst, eller at man alltid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, konkluderte Høyesterett med at den som lenker til noe som andre har gjort ulovlig tilgjengelig kan anses for å medvirke til denne tilgjengeliggjøringen, se Lenking … kap 7. Det er også dette Stockholm tingsrät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inkludere verk på egne nettsider gjennom såkalt “in-lining” se Lenking … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre rettigheter, f.eks. slik at en systematisk metaindeksering av en database som andre har gjort tilgjengelig kan anses for å krenke databaserettighetene. Men å lenke ved vanlige referanselenker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skrevet i slutten av september 2009, men har av en eller annen grunn blitt liggende som "draft" til nå.]

Før det som skulle vært en overføring av Bergens filharmoniskes konsert med bl.a. “Tod und Verklärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at dette stykket ikke ville bli overført fordi det var konflikt mellom NRK og musikkforlagene.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” skal bli film. Jannicke Systad Jacobsen har fått kapt 10 mill i produksjonstilskudd.

For meg er dette litt ekstra interessant. Et viktig stridsspørsmål i dagens opphavsrett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på andre eksisterende verker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tendensen til at det kreative rom snevres inn slik at den som skal lage film må betale mer i advokathonorarer enn selve filmen koster for å forsikre seg om at man ikke tråkker en opphavsmann, eller egentlig helst noen som lever av det andre opphavsmenn skaper, på tærne. Det kreative rommet må ikke gjøres for trangt. Den som har skapt et verk må finne seg i at andre spinner videre på noe av dette, tjener penger på det, og også at de lager noe som opphavsmannen ikke setter særlig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opphavsmann skal ikke måtte finne seg i enhver mishandling av sitt verk. Hvor grensen går er ikke lett å trekke. Jeg har i min opphavsrettsundervisning brukt nettopp  Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” som eksempel, senest i mine refleksjoner etter lanseringen av Thomas Rieber-Mohns bok om privat kopiering.. En pornofilmprodusent kan ganske sikkert klare å finne nok i denne boken til å lage en film etter sitt ønske, men en film som jeg er ganske sikker på ikke ville være etter Olaug Nilssens ønske. En pornofilmprodusent, eller en mer seriøs produsent, bør ikke kunne lage film basert på denne eller andre bøker, uten forfatterens samtykke.

Derfor er det interessant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at dette blir en film Olaug Nilssen kan stå inne for, og at det blir en reprise på historien om da Nils R Müller laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt elskede mann”. Historien om filmatiseringen av “Gråt elskede mann” har gitt oss som underviser opphavsrett et eksempel på betydningen av opphavsmannens rett etter åndsverksloven § 3 siste ledd til å kreve sitt navn fjernet. Men vi klarer oss med det ene eksempelet.

Kanskje jeg nå må finne et annet bokseksempel til min undervisning?

Jeg har nå gjort tilgjengelig opptak av og PP-fil fra mitt foredrag på dagens seminar om “Faglitterære rettigheter og akademisk publisering”. Dette var et seminar i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forskerforbundet.

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

 

 Faglitterære rettigheter og adademisk publisering [33:25m]: Play Now | Play in Popup | Download

Jeg skal ikke forsøke meg på noe referat av hva andre sa. Men jeg gjengir (etter hukommelsen) to poenger fremført av professor Ole Andreas Rognstad (som ver med i Sejersted II-utvalget):

• Utvalget har ikke gått inn for at rettighetsspørsmål skal behandles ulikt, basert på teknologi. (Om det er utvalget som har uttalt seg uklart og/eller jeg som har misforstått, er uinteressant. Det viktige er at vi er enige om realiteten.)
• Det skjer salg av programvare utviklet av forskere ved UiO, slik at det jeg sa på dette punktet ikke er riktig. Ole Andreas Rognstad viste her til professor Knut Fægri.

Jeg viser i mitt innlegg til tre dokumenter. Disse dokumentene er:

• Rettighetspolitikk ved Universitetet i Bergen (Bernt-utvalget)
• Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo (Sejersted II-utvalget) (Jeg har tidligere kommentert denne utredningen i et annet blogginnlegg.)
• Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. (Jeg har også kommentert dokumentet i et tidligere blogginnlegg.)

Øvrige innlegg på seminaret var ved rektor, professor Sigmund Grønmo (UiB), forskningsdirektør Pål Vegard Storeheier (UiT), rektor, professor Torbjørn Digernes (NTNU) og forskningsdirektør Bjørn Haugstad (UiO).

I en avsluttende paneldebatt besto panelet av rektor Sigmund Grønmo, rektor Torbjørn Digernes, forskningsdirektør Bjørn Haugstad,  professor Ole Andreas Rognstad (UiO) og professor Helge Rønning (UiO /Forskerforbundets opphavsrettsutvalg).