Kategori: Opphavsrett

Ikke lenger musikk i NRKs podcasts!

Da jeg var innom www.nrk.no/podkast/ i dag for å sjekke om et program var tilgengelig som podcast (noe det ikke var), så jeg til min forskrekkelse denne meldingen:

“NRKs podkaster vil fra 1.juni ikke lenger inneholde noe musikk. Det betyr at noen programmer som tidligere ble podkastet ikke lenger finnes her. Podkastene som du laster ned er nå enten fra programmer som ikke har musikk, eller så har all musikk blitt redigert bort. Det er avtalene NRK gjør med musikkrettighetshaverne som begrenser dette.”

I november 2008 inngikk NRK avtale med plateselskaper og rettighetshaverorganisasjoner som tillot podcast med inntil 70% musikk. Siden ble det redusert til 50%, og nå har tydeligvis denne avtalen falt bort. Det er særdeles synd, og vi risikerer at mange programmer nå ikke lenger vil være tilgjengelig i denne formen, eller at de bare vil være tilgjengelig i en strippet versjon.

Jeg vet ikke noe mer om saken enn det som står i den siterte medlingen.

Opphavsrett (fotografirett) og (god) presseskikk

Pressens faglige utvalg (PFU) har i dag truffet vedtak i en sak 030/10 hvor Grimstad Adressetidende var klaget inn for bruk av et bilde fra Facebook. PFU konkluderte i følge referatet i bladet Journalisten med at dette ikke var i strid med god presseskikk. Vedtaket er ennå ikke tilgjengelig på PFUs nettsider.

Jeg synes at dette er en underlig avgjørelse. I følge Journalisten sier PFU blant annet:

“PFU påpeker at utvalget ikke kan ta stilling til opphavsretten og retten til eget bilde, noe som opptar klagerne.”

Det er for så vidt greit at PFU treffer sine avgjørelser ut fra hva de mener er god presseskikk og “Vær varsom-plakaten”. Men å se helt bort fra hva som er lovlig og ulovlig, slik at man kan komme til at ulovlig bruk av bilder er i samsvar med god presseskikk, det blir problematisk. Jeg utelukker ikke at det kan være i samsvar med god presseskikk å krenke andres rettigheter, men det må være i helt spesielle situasjoner. Man kan ikke gjøre det i enhver nyhetssak.

Når det er sagt kan det hende at billedbruken i dette tilfellet var lovlig.

Fotografen har rettigheter til sine bilder. Noen bilder vil ha vern som åndsverk. Bilder som det ikke ligger en tilstrekkelig skapende innsats bak vil være vernet som fotografisk bilde etter åvl § 43a. I Journalisten omtales bilde som et “privat feriebilde”, og det er sannsynligvis vernet som fotografisk bilde og ikke som fotografisk verk. Men i den aktuelle saken er det uten betydning om det regnes som det ene eller det annet.

Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt fotografi og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Grimstad Adressetidende har gjort begge deler. Utgangspunktet er at Grimstad Adressetidende må ha samtykke til å bruke bilder de finner på Facebook og andre steder, akkurat som jeg må ha samtykke om jeg skulle ønske å benytte bilder fra Grimstad Adressetidende og andre kilder. Det er de samme reglene som gjelder.

I visse situasjoner kan man benytte bilder uten at det er innhentet samtykke. Den relevante bestemmelsen i dette tilfellet er åvl § 23a. Dennes første ledd lyder:

“Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.”

Bestemmelsen gjelder også for fotografiske bilder. Dette følger av en henvisning fra åvl § 43a.

Det er et vilkår at bildet er offentliggjort. Etter åvl § 8 er et verk offentliggjort “når det med samtykke av opphavsmannen er gjort tilgjengelig for allmennheten”.

Går vi så til § 2, tredje ledd, er det gjort tilgjengelig for allmennheten når:

a)    eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten,
b)    eksemplar av verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler, eller
c)    verket fremføres offentlig.

Et av de vanskelige spørsmål i forbindelse med sosiale medier er når noe skal anses for å være offentliggjort. Når det er gjort tilgjengelig på en måte som gjør at alle som vil kan få tilgang, som typiske twitter-meldinger (man kan begrense tilgangen, men det ser jeg bort fra). Men på Facebook kan man begrense tilgangen. Det som bare er tilgjengelig for mine “venner” på Facebook er ikke nødvendigvis offentliggjort. Her vil man måtte foreta en konkret vurdering hvor man må se på hvor stor kretsen er, hvordan denne personen har valgt sine “venner”, osv.

Jeg kjenner ikke detaljene i den konkrete saken. Men i følge Journalisten hadde de to vært initiativtakere til en klagegruppe mot det lokale kabeltv-selskapet. Hvis dette har vært organisert som aksjoner flest, hvor FB-sidene er åpne for alle, da vil det etter min vurdering være offentliggjort. Jeg synes ikke at det kan være særlig tvilsomt.

At bildet er offentliggjort er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig kriterium. For at man skal kunne gjengi bildet må dette skje ved omtale av dagshending. At det er etablert en slik klagegruppe må være en dagshending, slik at bildet må kunne gjengis uten samtykke.

Utgangspunktet er at det må betales vederlag for slik bruk. Unntaket er hvis dagshendingen er knyttet til det verk som gjengis. Når det avdukes et nytt kongeportrett, et kunstverk blir stjålet, det skaper stor skandale, osv, da vil dette være dagshenginger knyttet til verket. Men en aksjonsgruppe er ingen dagshending knyttet til bildet av noen personer, så her vil nok fotografen kunne kreve vederlag.

Retten til eget bilde etter åvl § 45c er en personvernbestemmelse mer enn en rettighetsbestemmelse. Egentlig hører den ikke hjemme i åndsverkloven, men den ble med som en nisse på lasset da den gamle fotografiloven ble opphevet i 1995 og bestemmelsene fra denne innarbeidet i åndsverkloven.

Utgangspunktet er at et bilde som avbilder en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten avbildedes samtykke. Også her er det noen unntak, og dem som kan være aktuell i dette tilfelle vil være bokstav a, som sier at bildet kan gjengis når:

“avbildningen har aktuell og allmenn interesse”

Jeg har ikke sett de aktuelle bildene eller lest saken i Grimstad Adressetidende. Det er derfor ikke mulig å vurdere det konkrete tilfellet. Men det kan i alle falle argumenteres for at når en person omtales i en aktuell nyhetssak, da har også et bilde av denne personen “aktuell og allmenn interesse”, uten at jeg har sikre holdepunkter for å trekke noen konklusjon her.

Jeg mener at PFU må ta stilling til lovligheten av bl.a. billedbruk når dette er et tema i saken. Det er nok mange eksempler på at noe kan være i strid med god presseskikk selv om det er lovlig. Men det som er ulovlig bør i utgangspunktet ikke kunne anses som god presseskikk, selv om det kan tenkes unntak fra dette. Men ut fra det som er gjengitt i Journalisten synes det som om Grimstad Adressetidende ikke gjorde noe ulovlig i denne saken. Men de må betale et vanlig billedhonorar til fotografen.

Et lite PS:

Dette er et svar til en kommentar på Twitter fra @BeritRekve som spør:

“Kvifor kan ikkje avisene ta seg tid til å spørja + ev. betala for å bruka bilete. Kva gjer dei om eg rappar frå dei?”

Jeg er helt enig i at avisene bør spørre og selvfølgelig betale. Men man har altså en viss rett til å bruke bilder uten å spørre, men mot betaling. Reglene er ikke helt de samme for aviser m.m. som for andre. For det første heter det i § 23a at “offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting”. Nettaviser vil være aviser. Men min blogg eller Facebook vil nok ikke være det. Bakgrunnen er at bestemmelsen er ment å kunne sikre nyhetsdekning, og man har med det som var typiske nyhetsmedier da bestemmelsen ble utformet.

For det annet er det et unntak (fra unntaket) som sier:

“Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting.”

Aviser m.m. kan ikke rappe bilder fra hverandre, selv om det er ved omtale av dagshending.

Det er noen regler som tillater bruk av bilder i andre sammenhenger, men da henviser jeg bare til min innføringsartikkel.

Pirater drifter pirater

Piratpartiet vil drifte Pirate Bay etter at en tysk rett påla deres tidligere nettleverandør å stenge Pirate Bay ute.

Pirate Bays virksomhet er kjent ulovlig ved en dom i Stockholms tingsrätt. Dommen er anket, og følgelig ikke rettskraftig. Samtidig må det presiseres at det er fire av personene bak Pirate Bay som er dømt, ikke selve virksomheten. Min vurdering er at det ikke er særlig tvilsomt at virksomheten er ulovlig. Det som kan diskuteres er om de fire personene har en tilstrekkelig tilknytning og har utvist den nødvendige personlige skyld til at de kan holdes straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Så om de fire personene skulle bli frikjent i en høyere rettsinstans (noe jeg tviler på at vil skje), så betyr ikke det nødvendigvis at selve virksomheten anses for lovlig.

Den som drifter en tjeneste i form av å stille til disposisjon den nødvendige nødvendige infrastruktur medvirker til den tjenesten de drifter. Domeneshop medvirker på denne måten til det jeg presenterer på mitt nettsted, inkludert denne bloggen. Men at de medvirker ved å muliggjøre mine nettskriverier, så betyr ikke det nødvendigvis at de også er medansvarlig for det jeg måtte finne på å gjøre tilgjengelig på mitt nettsted. For at den som bidrar med driftstjenester skal kunne bli medansvarlig må det være et viss nærhet mellom hovedhandling og medvirkningshandling, og medvirkeren må utvise subjektiv skyld.

Domeneshop har ingen plikt til å følge med på hva jeg publiserer på mitt nettsted, like lite som et trykkeri har noen plikt til å lese bøkene får de trykker dem. Men hvis de vet og bevisst velger å medvirke, da vil vanligvis alle vilkår for medvirkningsansvar vanligvis være oppfyllt.

Når Piratpartiet gjør et bevisst valg og drifter Pirate Bay, da vil de medvirke og være medansvarlig i ulovlig tilgjengeliggjøring på samme måte som folkene bak Pirate Bay. Og skulle folkene bak Pirate Bay bli frikjent fordi man ikke finner tilstrekkelig bevis for deres tilknytning og/eller subjektive skyld, så kan det ikke være særlig tvil om dette når det gjelder Piratpartiets medvirkning.

Det er heller ikke noe i veien for at man gir pålegg om å stanse en ulovlig virksomhet, selv om de som driver den ikke selv kan holdes straffe- eller erstatningsrettslig ansvarlig. Fra det øyeblikk man har nedlagt et gyldig forbud vil de som driver tjenesten kunne holdes ansvarlig for ikke å etterleve forbudet, uavhengig av ansvar før forbudetsvedtaket ble truffet. Telenor-PirateBay kjennelsen viste at vi i Norge mangler en klar hjemmel for å treffe et slikt vedtak for så vidt gjelder å blokkere tilgang til tjenester som PirateBay. Men saken viste også at Norge ikke har implementert INFOSOC-direktivet art 8.3 korrekt når dette mangler. Hvordan situasjonen er i Sverige akkurat på dette punktet, vet jeg ikke.

Piratpartiet argumenterer med personvern og ytringsfrihet. Jeg er ikke i stand til å se at det å gjøre tilgjengelig andres opphavsrettslige vernede materiale har noe å gjøre med personvern. Å hjelpe de som driver ulovlig virsomhet med å skjule sine spor er i beste fall en ganske spesiell versjon av personvern. Den som forsøker å argumentere med personvern til støtte for at skattesnytere og pengevaskere skal kunne skjule sine spor har nok ingen sjanse til å vinne fram med dette. Å gjøre tilgjengelig andres musikk slik at de som ønsker tilgang til den slipper å betale har ikke mer med ytringsfrihet å gjøre enn om noen skulle stjele bøker for å dele dem ut gratis.

Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet er viktig i forhold til derivative verk med remix og mash-ups. Men å gjøre tilgjengelig andres verk uten noe eget bidrag, da er ytringsfrihet ikke relevant. Å bruke ytringsfrihetsargumentasjon i forhold til fildeling er en avsporing i forhold til den langt viktigere diskusjonen om bruk av eksisterende verk til å kunne skape noe nytt.

At dommen i PB-saken ikke er rettskraftig har ingen betydning for Piratpartiets eventuelle ansvar. De vil uansett være ansvarlig for det de gjør, herunder medvirkning til ulovlig tilgjengeliggjøring av andres verk.

Det skal visstnok være slik at Piratpartiet bare skal drifte en del av virksomheten, en del som de selv påstår er lovlig, mens resten driftes på annet (og hemmelig) sted. Mange har en naiv tro på hvordan man kan slippe unne ved å legge deler av tjenesten i et annet land. En norsk pengevasker slipper selvfølgelig ikke unna ansvar bare ved å plassere viktige deler av pengevaskemaskinen utenfor Norge. Tilsvarende vil man nok ikke slippe unna ansvar for medvirkning til opphavsrettskrenkelser bare ved å sørge for at noen av krenkelseshandlingene skjer utenfor Norge (eller Sverige).

Piratpartiet argumenterer med at man ikke kan stenge forbindelsen til deres nettsted fordi dette vil være sensur av et politisk parti. Men dette vil ikke være noe stort problem. Man kan pålegge Piratpartiet å stanse den virksomheten som går ut på å drifte PirateBay, uten at man behøver å stanse den øvrige virksomheten. Hvis Piratpartiet skulle velge å ikke etterkomme et slikt pålegg så finnes det vel også i Sverige andre sanksjoner enn å stenge hele nettvirksomheten. I Norge fikk Rød Ungdom en foretaksstraff i form av en bot på 30.000 NOK da de gjorde skolebøker tilgjengelig på nett. Vanlige bøter, erstatning og eventuelt løpende tvangsmulkt så lenge ulovlig virksomhet fortsetter bør kunne være aktuelt i en sak som denne også.

De som driver eller forsvarer tjenester som PirateBay sammenligner gjerne sin virksomhet med søketjenester som Google. Men dette er basert på manglende forståelse av hva som har betydning for skille mellom lovlig og ulovlig virksomhet. Det omsettes tyvegods via en annonsetjeneste som finn.no. Den er ikke opprettet for omsetning av tyvegods. Men det er en uunngåelig bieffekt, akkurat som det er umulig å hindre omsetning av tyvegods på bruktmarkeder, i bruktbutikker, osv. Men man forbyr ikke brukthandel og annonser på nett og papir av den grunn, og de som driver finn.no risikerer nok ikke noen tiltale for heleri. Man aksepterer at det er en samfunnsnyttig virksomhet som har noen uheldige sideeffekter, akkurat som vi aksepterer transport selv om det medfører trafikkulykker.

Den som driver slik virksomhet må selvfølgelig forsøke å begrense de uønskede effektene. Hvis man lager en annonsetjeneste som er særlig tilrettelagt for omsetning av tyvegods, med tilhørende tjeneste for å gjøre det vanskelig å spore transaksjonene og pengestrømmene, og sender flåsete svar til de som påpeker at det de har blitt frastjålet er solgt via tjenesten, da er nok en tiltale for heleri langt mer nærliggende. Det er derfor PirateBay blir dømt, mens det ikke reises tiltale mot Google.

For Piratpartiet synes saken å være en kjærkommen mulighet for et PR-stunt før valget i Sverige. Hvis jeg hadde representert rettighethavere ville jeg ikke ha hjulpet Piratpartiets valgkamp. Så jeg ville ikke ha gjort med dette før etter valget.

Rett til å vise bilder. Betraktninger rundt visningsforbud på Nordic Light

NRK skriver om Bildene Nordic Light ikke får vise. Associated Press har nektet fotofestivalen Nordic Light i Kristiansund åvise bilder tatt av palestinske fotografer under krigen mellom Israel og Hamas i 2008 og 2009. Festivalen har valgt å trosse dette og vil vise bildene likevel.

Jeg kjenner ikke forholdene rundt utstillingen, hvordan de har fått bildene, osv. Dette er derfor ikke en diskusjon av festivalledelsens handlinger, men en mer generell gjennomgang med utgangspunkt i denne saken.

Opphavsmannens enerett består av to beføyelser: Å fremstille eksemplar av verket og å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Man kan eie et eksemplar. Kjøper jeg et maleri så eier jeg maleriet, men jeg har ikke opphavsrett til det. Jeg kan ikke gi samtykke til at det gjengis i en bok, at det trykkes plakater, osv. Men jeg kan råde over det eksemplaret jeg eier.

Man kan i visse sammenhenger fremstille ekesmplar av bilder uten å innhente samtykke. Man kan fremstille eksemplar til privat bruk, og man kan i noen tilfeller gjengi bilder i artikler, gjengi dem i tilknytning til foredrag, osv. Disse reglene går jeg ikke nærmere inn på, men viser til det jeg tidligere har skrevet om privat kopiering og billebruk.

I den aktuelle saken gjelder spørsmålet om man kan stille ut bilder. Man kan, med de unntak det er vist til ovenfor, ikke uten samtykke fra opphavsmannen fremstille eksemplar, f.eks. for å stille dem ut. Men hvis man eier et bilde, da blir situasjonen en annen. Det er to viktige avgrensninger av opphavsmannens enerett til å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten når det gjelder eksemplar.

Hvis retten til gjøre verk tilgjengelig for allmennheten ved at “eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten” skulle gjelde avkortet ville det ha vært vanskelig å drive bokhandler, platebutikker, biblioteker, antikvariater, osv. Da måtte man ha innhentet samtykke hver gang et verk på nytt gjøres tilgjengelig. Derfor har vi bestemmelsen i åvl § 19 som sier at hvis “et eksemplar av et verk solgt med opphavsmannens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten”. Det er noen modifikasjoner, bl.a. at man ikke kan leie ut eksemplaret, som jeg ikke går nærmere inn på her.

Den andre bestemmelsen er åvl § 20 som gjelder visning av eksemplar, og som er mest aktuell i forhold til utstillinger. Bestemmelsen lyder:

Er et verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller et fotografisk verk, kan eksemplarene vises offentlig. Eksemplar av offentliggjort kunstverk og av offentliggjort fotografisk verk kan vises offentlig i forbindelse med undervisning.

Et verk er etter åvl § 8 utgitt når “et rimelig antall eksemplar av verket med samtykke av opphavsmannen er brakt i handelen, eller på annen måte er spredt blant almenheten”. Hva som er et rimelig antall eksemplar vil kunne variere. Det behøver ikke være mer enn ett eksemplar hvis dette er tilstrekkelig for å dekke etterspørselen. Orkesternoter til et musikkstykke som fremføres langt sjeldnere enn komponisten liker finnes kanskje bare i et eksemplar (et sett) som orkestrene kan leie hvis de vil fremføre verket. Det er da utgitt. Bøker, CDer, DVDer, plakater, kunsttrykk osv er utgitt. Hvorvidt et maleri som bare finnes i et eksemplar skal anses for utgitt kan diskuteres, men det har ingen praktisk betydning.

Det andre alternativet er at et kunstverk eller fotografisk verk er overdratt. En overdragelse innebærer i praksis at det er solgt eller gitt bort. Det behøver ikke å vært vist offentlig. Man kan ha besøkt kunstneren i dennes atelier, eller det kan være et bilde laget på bestilling.

Disse bildene kan vises offentlig, f.eks. på en utstilling. Man trenger ikke samtykke, og hverken opphavsmannen eller andre kan nekte noen å stille ut bildene. Den som har kjøpt f.eks. noen av Morten Krogvolds bilder kan stille dem ut. Dette gjelder også om det er portretter laget på oppdrag og som aldri tidligere har vært vist offentlig. Bildene er overdratt og da kan eieren vise dem offentlig.

Hvis jeg kjøper en bok med fotgrafier laget i påkostet høykvalitetstrykk (eller en bok med dårlig trykk, et tidsskrift osv), da kan jeg skjære ut bildene, sette dem i ramme og stille dem ut. Fotografen kan mislike det. Men bildene er utgitt og da kan ikke fotografen nekte meg å gjøre det.

Som nevnt innledningsvis vet jeg ikke hvordan Nordic Light har fått utstillingseksemplarene av de omstridte bildene. NRK gjengir bildene på sine nettsider og viser til at de kan gjøre dette i medhold av sin avtale med billedbyrået Scanpix. Hvis festivalen har fremstilt eksemplarer, f.eks. etter en tilsvarende avtale med Scanpix, vil spørsmålet om hvorvidt disse kan stilles ut avhenge av hva som står i avtalen. Det vil da være et spørsmål om for hvilke formål man kan fremstille eksemplar. Men har man kjøpt, fått eller lånt eksemplarene, da kan de stilles ut.

Det kan virke som om det her er subtile grenser, og det er det nok. Det er alltid i grenseland mellom det som er tillatt og det som ikke er det at vi møter vanskelighetene. Og til de som sier at man må rydde opp i dette, så er det å si at om man endrer grensen vil man som regel ikke oppnå annet enn å flytte problemene, men løser dem ikke. Men i dette tilfellet er hovedpoenget er at de eksemplarer man eier kan man vise som man vil. Men man kan ikke uten videre fremstille nye eksemplarer. Jeg kan kjøpe et eksemplar av Karl Ove Knausgårds “Min kamp”. Jeg kan stille det ut om det skulle være interessant. Men det at jeg har kjøpt et eksemplar gir meg ikke rett til å trykke mitt eget opplag av boken. Og skulle jeg kjøpe en bok med et av Jon Fosses skuespill gir ikke det meg noen rett til å sette opp stykket på teater.

YouTube og undervisning

I dag (27.04.2010) melder NRK at det er mye “Ulovlig bruk av YouTube” i skolen. I artikkelen sier dag daglig leder i Sagene Data, Stian Krog, at det “er ingen tvil at mange lærere ikke kan reglene som gjelder for framvisning og bruk av Youtube”. Det kan sikkert være rett. Men det sies ikke noe om hva slags regler som gjelder, og jeg er ikke overbevist om at det å være daglig leder i et datafirma og ha lærerbakgrunn er det som gir best grunnlag for å mene noe om dette.

Når man presenterer en video fra YouTube eller annet materiale direkte fra nettet skjer det en fremføring. Opphavsmannen har i utgangspunktet enerett til å fremføre sitt verk for allmennheten, hvilket vil si at andre må ha opphavsmannens samtykke for å fremføre verket for allmennheten. Allmennheten betyr her utenfor det private området.

Fra skolehold og Kommunenes sentralforbund har det vært hevdet at det som skjer i et klasserom på grunnskolen ikke er for allmennheten. Det er en høyst diskutabel påstand. Selv mener jeg at dette er uholdbart og min kollega Ole Andreas Rognstad synes å mene det samme. Men det er altså delte meninger på dette punktet.

Hvis det som skjer i klasserommet anses for å være privat faller det utenfor opphavsmannens enerett. Av den grunn mener jeg det var helt uproblematisk at det ble arrangert “Husker du” med YouTube på Paulus sykehjem. Sykehjemmet er folks bolig, og det som arrangeres for beboerne er ikke for allmennheten.

Det er etter åvl § 21 tillatt å fremføre offentlig et utgitt verk bl.a. i undervisning. Det kreves ikke samtykke og utløser ikke betalingsplikt når verk fremføres i medhold av denne bestemmelsen.

At verket er utgitt innebærer, etter åvl § 8, at et rimelig antall eksemplar av verket skal være med opphavsmannens samtykke må være brakt i handelen eller på annen måte spredt blant allmennheten. Et viktig poeng her er at en kringkastingssending er offentliggjort, men ikke utgitt. Er opptak av kringkastingssending utgitt som lydbok, DVD, som podcast eller på annen måte, da er de også utgitt. Om det som bare er gjort tilgjengelig for streaming skal anses for utgitt er ikke helt klart, men sannsynligvis er de det etter norsk rett.

Bestemmelsen i åvl § 21 er nok utformet med tanke på “live” fremføringer. Man kan synge sanger, lese dikt, osv. Ingen tenkte nett-TV, YouTube og lignende da bestemmelsen ble utformet. Men er det fremføring så er det fremføring.

I denne bestemmelsen er det ikke noe krav om at det som er grunnlag for fremføringen skal være lovlig fremstilt eller gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke. Hvis verket er utgitt så sier ikke bestemmelsen at man må basere seg på et eksemplar som omfattes av utgivelsen. Dette kan bli ganske komplisert og jeg skal ikke gå inn i detaljene. Men det betyr at det ikke er avgjørende om det man henter fra nettet er gjort tilgjengelig med opphavsmannens og utøverens samtykke.

Det følger av tredje ledd at denne bestemmelsen ikke gjelder for filmverk. Det er dette som er utgangspunktet for at man fra skolehold argumenterer for at det som skjer i klasserommet på grunnskolen er privat. Man vil ikke betale vederlag når det fremføres film for klassen.

Alt med levende bilder er i denne sammenhengen å anse som filmverk. Video fra YouTube omfattes derfor ikke av ?bestemmelsen i åvl § 21. Derimot vil man kunne fremføre lydopptak som er gjort tilgjengelig.

Man kan sitere etter åvl § 22, også i undervisning. Man kan sitere når det som siteres er gjenstand for diskusjon eller undervisning, men også illustrere, utdype eller berike fremstillingen. Nå har Høyesterett i Mauseth-saken sagt at man må være svært så nøye med ikke å sitere mer enn det som er nødvendig. Dette kan det være vanskelig å etterleve, men det skal jeg la ligge i denne sammenhengen.

Man kan sitere film og er klippet kort kan man sitere det hele. Hvis filmklippet virkelig brukes i undervisningen, da kan man fritt bruke det. Men hvis det bare brukes som underholdning, da havner man utenfor sitatrettens område. Det kan nok tenkes at musikkvideoer kan brukes i musikkundervisning og i medieundervisning, og sikkert også i andre fag. Men her vil det lett kunne bli underholdning.

I NRKs artikkel nevnes at man fant et orginalt opptak av Arnulf Øverland hvor han leser opp diktet «Du må ikke sove». Dette bør man kunne bruke i medhold av sitatregelen, enten det skjer i norskundervisningen eller i historietimen. Filmklipp fra steder eller som viser fenomener som behandles i geografitimen kan nok også brukes som sitat.

Det er ikke fritt fram for bruk av YouTube og andre slike tjenester i undervisning. Men man kan bruke en god del uten å spørre om lov og uten å betale.

PS (etter noen kommentarer):

Man vil i mange tilfeller kunne basere seg på implisert samtykke. Et samtykke behøver ikke være eksplisitt. Hvis man har lagt ut noe på nettet, det være seg på YouTube eller en annen tjeneste, så vil det jo normalt være for at folk skal se, lese eller høre på det man har lagt ut. Det er ikke særlig sannsynlig at noen gjør sitt materiale tilgjengelig på nett for at det skal være tilgjengelig for de fleste former for bruk, bare ikke til undervisning. Når NRK velger å gjøre TV-programmer tilgjengelig på nett-TV (også på YouTube) så må vi kunne regne med at de også har samtykket til at dette blir brukt i undervisning. Det samme må være tilfelle når artister eller plateselskaper har lagt ut musikkvideoer.

Problemet med implisitt samtykke er at det bare vil kunne være aktuelt når det som er lagt ut er gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke. Har opphavsmannen ikke gitt samtykke til selve tilgjengeliggjøringen har han selvfølgelig heller ikke gitt samtykke til en bruk som går ut over det som ville ha vært tillatt etter loven.

Hvis man utøver en viss kildekritikk ville ikke jeg hatt noen betenkeligheter med å bruke filmklipp m.m. som er gjort tilgjengelig av opphavsmannen eller som man får gå ut fra er gjort tilgjengelig med dennes samtykke (som klipp fra NRK, TV, BBC, CNN, Warner, Aftenposten, osv).

Sitatretten brent av frost – om Mauseth-saken

Høyesterett har talt. Det må vi ta til etterretning. Gørild Mauseth har vunnet, NRK har tapt og sitatretten er brent av frost. Høyesterett har siste ord når rettsspørsmål skal avgjøres etter gjeldende rett. Men at avgjørelsen er endelig er ikke det samme som at den er god og at den er fritatt for kritikk. Les resten av dette innlegget » »

Avisfinansiering gjennom “nettlisens”?

Norsk Journalistlag ønsker nettlisens som skal finansiere nettaviser. Selv synes de det er en god idé. Jeg deler ikke den entusiasmen for forslaget.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk- og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

Lovlig streaming av ulovlig materiale?

Dagbladet skriver 15.02.2010 at smutthull lar deg se piratfilm lovlig. Poenget er at selv om man bryter loven ved å laste ned filmer, fotballkamper eller serier uten å betale, er det formelt lov å streame all slags type innhold – selv om det er lagt ut uten opphavsmannens tillatelse. Jeg har fått noen spørsmål om dette kan være riktig. Svare på det må bli ja, det er riktig — med noen forbehold.

Opphavsmannens enerett har to elementer: Eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten.  Hvis man laster ned film, musikk eller et annet verk, da fremstiller man eksemplar. Dette omfattes altså av eneretten. Det er tillatt å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk. Men eksemplarfremstilling til privat bruk er bare tillatt dersom det man kopierer fra er lovlig fremstilt og/eller gjort lovlig tilgjengelig for allmennheten. Det meste av det som er gratis tilgjengelig for fjernkopiering gjennom såkalte “fildelingsnettverk” er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Dermed er det ikke tillatt å fremstille eksemplar fra eksemplar som er gjort tilgjengelig på denne måten.

Streaming er i utgangspunktet en fremføring. Fremføring innenfor det private område faller utenfor opphavsmannens enerett. Opphavsretten regulerer ikke hvilken musikk man hører på eller filmer man ser innenfor hjemmets fire vegger. Det er heller ikke noe krav om at fremføringen skal være basert på lovlig fremstilt eksemplar eller at det er gjort lovlig tilgjengelig.

Det er et lite forbehold her. Det fremstilles midlertidig eksemplar når man streamer. Det lagres ikke lenge, men det er likevel eksemplarer. Slik eksemplarfremstilling faller etter åvl § 11a utenfor opphavsmannens enerett forutsatt at det eneste formålet er å muliggjøre

a) lovlig bruk av et verk, eller
b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,

og  eksemplarfremstillingen ikke har selvstendig økonomisk betydning.

Fremføring innenfor det private område er lovlig. Disse eksemplarene muliggjør en bruk som skader opphavsmannens utnyttelse av verket. Men det kan likevel være vanskelig å argumentere for at de midlertidige eksemplarene har selvstendig økonomisk verdi.

I Danmark er den tilsvarende regel som vår åvl § 11a utformet litt anderledes. Der kreves det at også midlertidige eksemplarer må være fremstilt meg utgangspunkt i lovlig fremstilte eksemplarer. Denne forskjellen kan bety at streaming av ulovlig tilgjengeliggjort materiale kan vær lov i Norge, men ulovlig i Danmark.

Men det er bare det å se på eller høre på det som andre har gjort tilgjengelig som vil falle utenfor opphavsmannens enerett. Å gjøre tilgengelig for andre via streaming vil være en tilgjengeliggjøring for allmennheten som omfattes av eneretten.

Hvis det bare gjøres tilgjengelig for en begrenset, privat krets, vil tilgjengeliggjøringen ikke være for allmennheten. Hvis man setter opp en streamingtjeneste i sitt hjemmenettverk som kan benyttes i det lokale hjemmenettet, da vil ikke dette være tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det samme vil det være hvis husstandsmedlemmer kan logge seg på og nå denne tjenesten fra andre steder. Men personkretsen skal ikke gå langt ut over dette før det vil være for allmennheten, uten at jeg vil forsøke å trekke en grense. Det er åpenbart at man ikke kan gjøre dette tilgjengelig for “500 av mine nærmeste venner” eller for venners venner.

Dagbladet skriver at Pirate Bay-bakmennene planlegger å lansere The Videobay i løpet av 2010. Hvis dette er basert på at video skal kunne gjøres tilgjengelig for streaming uten samtykke på tilsvarende måte som musikk kan gjøres tilgjengelig for nedlasting via Pirate Bay, så vil denne tjenesten være akkurat like ulovlig som Pirate Bay. Piratene er dømt for medvirkning til tilgjengeliggjøring, ikke medvirkning til eksemplarfremstilling. Om slik tilgjengeliggjøring skjer i form av en streamingtjeneste eller en nedlastingstjeneste vil være uten betydning.

IOC bruker opphavsrett mot nyhetsformidling

At det helkommersielle IOC bruker opphavsretten for det den er verdt og en god del mer, er ikke særlig overraskende. Nettstedet techdirt.com melder at IOC krever at YouTube fjerner videoklippet som viser den fatale ulykken i akebakken hvor georgieren Nodar Kumaritashvilis ble drept under trening før OL åpnet. Bare de som har betalt for senderettigheter skal få lov til å vise dette.

Dette dreier seg ikke om overføring av sport. Det dreier seg om nyhetsformidling og en høyst nødvendig diskusjon av idrettens utvikling. Man setter folks liv og helse på spill for å få stadig mer spektaktulære (og innbringende) konkurranser. Akebakken ble kritisert før hele sirkuset startet fordi den var for farlig. Men ingen synes å være villig til å erkjenne noe ansvar. Det var akerens feil, han gjorde en feil i siste sving, sier akeforbundet og frikjenner seg selv. Tenk det. Man skal ikke kunne gjøre en feil når man suser nedover en bakke i 140 km/t. Tenk om de som arrangerer utfor skulle tenke slik: Vi bryr oss ikke om sikkerhetsnett m.m., for så lenge skiløperne ikke gjør noen feil vil det ikke skje ulykker!

Arrangører og akeforbundet toer sine hender. Men samvittigheten kan ikke være helt ren når de nå bygger om banen. Det er bare så tragisk at det måtte en dødsulykke til før man begynte å tenke.

Nå meldes det om at politiet etterforsker ulykken. Kanskje blir det igjen politiet og ikke idretten selv som rydder opp. Det er ikke første gangen. Det var politiet og tollvesenet, ikke sykkelforbundet og arrangørene som stakk hull på dopingbyllen i sykkelsporten.

Tilbake til utgangspunktet. Arrangøren IOC har ikke opphavsrett til arrangementene. Det er fotografen, eventuelt den fotografen arbeider for, som har rettigheter til bildene og filmen. (Jeg er ikke sikker på hvordan man håndterer slike rettigheter i ansettelsesforhold i Canada). Jeg vil ikke bli overasket om IOC har kontrakter som slavebinder samtlige fotografer som får lov til å ta bilder under OL. Jeg ville være mer overrasket hvis de ikke har slike avtaler.

Men uansett hvem som har rettigheter til hva: Hvis IOC krever at bare de som har betalt for senderettigheter skal kunne vise dette klippet, da misbruker de sine rettigheter til å hindre og sensurere nyhetsformidling — og til å hindre ubehagelig fokus på de negative sidene ved den virksomhet de selv driver.

Telenor – PirateBay kjennelsen

Borgarting lagmannsrett har forkastet (ikke avvist, som man kan lese i pressen) anken fra rettighethaverne i saken hvor rettighetshavere krevde at Telenor skulle stenge tilgangen til Pirate Bay. (Kjennelsen er tilgjengelig her.) Mitt syn på hovedspørsmålene i saken er ikke endret siden tingrettens avgjørelse, og jeg kan for så vidt vise til mine kommentarer til den. Jeg synes også fortsatt at det er grunn til å sette et spørsmålstegn hvilke interesser Telenor forvarer i denne saken.

Det er noen prosessuelle spørsmål som lagmannsretten drøfter. Rettighetshaverne har ikke et krav mot Telenor. Prosessuelle spissfindigheter er ikke min sterkeste side. Men det Telenor har ikke gjort noe galt, og dermed kan det være riktig at de ikke har noe krav mot Telenor. Kanskje skulle kravet vært rettet mot PirateBay. Det er de som skal stenges ute, ikke Telenor. Men Pirate Bay er på evig flukt fra lovens åpenbart litt for korte arm og ikke lett å gå til sak mot.

Telenor medvirker rent objektivt, men oppfyller ikke de subjektive skyldkrav som er nødvendig for at de skal kunne rammes av åvl § 54. De har ikke opptrådt forsettlig eller uaktsomt.

E-handelsloven § 16 gir heller ikke noen plikt til å gripe inn dersom man har kunnskap om ulovlig trafikk, i motsetning til det som gjelder samme lovs §§ 17 og 18. Telenor har kort sagt ikke gjort noe ulovlig.

Telenor og andre nettleverandører skal ikke være noe “nettpoliti”. De skal ikke måtte vurdere innholdet i de tjenester som gjør bruk av telenettet og skal ikke kunne holdes ansvarlig for at andre formidler ulovlig innhold. Men det er et problem hvis dette skal bety at det ikke er mulig å gripe inn overfor formidling av ulovlig innhold — annet enn i de tilfellene det passer Telenor eller andre nettoperatører å gjøre det.

Etter Infosocdirektvet art 8 har Norge en klar forpliktelse til å sørge for at rettighetshavere kan kreve denne type forføyninger overfor mellommenn som Telenor. Art 8(3) lyder:

“Medlemsstatene skal påse at rettighetshaverne har mulighet til å kreve rettslig forføyning overfor mellommenn hvis tjenester brukes av en tredjemann til å overtre en opphavsrett eller beslektet rettighet.”

Hvis denne avgjørelsen blir stående (jeg antar at den kan ankes til Høyesterett, uten at jeg har vurdert de prosessuelle forutsetningene for dette), betyr det at de norske reglene er direktivstridige.

Uansett hva som måtte bli det endelige utfallet i denne saken, så trenger vi et uavhengig organ som kan avgjøre at en tjeneste er ulovlig og skal utestenges. Dette  organet må kunne treffe raske avgjørelser, og avgjørelsen må selvfølgelig kunne bringes inn for retten om noen med rettslig interesse vil angripe dem.

Vi har en slik ordning når det gjelder barnepornografi. Nettsteder som Kripos mener formidler barnepornografi stenges ute. Telenor kunne ha påberopt seg e-handelsloven § 16 også i forhold til barneporno. De kunne ha insistert på at nettet skal være åpent og at de ikke skal være “nettpoliti” også i forhold til denne type innhold. Det er sikkert også slik at man også kan finne lovlig innhold på sider som formidler barneporno, og dette lovlige innholdet stenges ute når man blokkerer nettstedene. Men Telenors prinsipper rekker åpenbart ikke så langt. Noen lovbrudd er akseptable for Telenor, andre er det ikke. Ved å gradere lovbrudd slik Telenor velger å gjøre, setter de seg selv inn i den “dommerrollen” som de vil unngå. Telenor vil avgjøre hva som er tilstrekkelig alvorlig til at det må utestenges.

Det bør være mulig å kreve at ulovlige handlinger stanses, selv om ingen i Norge kan holdes ansvarlig for dem. Direktør i TONO, Cato Strøm, har helt rett når han sier at denne avgjørelsen betyr at rettighetshavere er rettsløse på dette området.

Når myndighetene har forsømt seg og ikke har etablert en hensiktsmessig ordning i samsvar med direktivet, da burde det være domstolenes oppgave å treffe slike avgjørelser.