Category Archives: Opphavsrett

Detter er egne artikler og kommentarer om opphavsrett.

George Gershwin og opphavsrett

Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha hørt Oslofilharmoniens konsert på Slottsplassen. De fremførte blant annet to verk av George Gershwin. Rhapsody in Blue, med den unge kinesisk-amerikanske pianisten George Li.

Han har ennå ikke fylt 22 år, så det er en pianist vi vil høre mer til i fremtiden. Summertime ble sunget av den kanadiske sangeren Measha Bruegergosman.

Continue reading George Gershwin og opphavsrett

Print Friendly

Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aareskjold går i Dagbladet ut mot “bunadmonopolet”, representert ved Husfliden som vil monopolisere bunadstradisjonen. Hun ville sy sin egen bunad, men fikk verken kjøpe mønster eller stoff. Hun måtte kjøpe ferdigskårne materialpakker for å få kjøpt stoff. Slik forsøker Husfliden, helt uberettiget, å monopolisere en folketradisjon.

De er ikke allemannseie, som mange tror. Derfor er man nødt til å kjøpe en materialpakke når man skal sy bunad

sier Hilde Øya, som er daglig leder ved Heimen Husfliden i Oslo.

Dette er helt feil. Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. Bildet på toppen er et av Aldolph Tidemands malerier av kvinner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:

Adolph Tidemand reiste rundt i Norge i 30 år, og tegnet og malte blant annet folk i folkedrakter. En god del er dokumenter i Aagot Noss: Adolph Tidemand og folk han møtte., en bok som i alle fall er tilgjengelig i antikvariater, og sikkert også i en del biblioteker.

Man kan også få en designrett for design som ikke oppfyller vilkårene for opphavsrett. Man må søke om og registrere slik design, og jeg har ikke undersøkt om Husfliden eller andre representanter for bunadpolitiet og bunadmonopolistene har regisrert dette.

Slikt vern kan man etter designloven § 3 første ledd, bare få

“hvis designen er ny og har individuell karakter.”

Tradisjonelle folkedrakter representerer på ingen måte ny design.

Designloven § 3 annet ledd, sier:

“En design anses som ny hvis ingen identisk design har blitt allment tilgjengelig før den dagen da søknaden ble innlevert “

Design av bunader som har vært i bruke i mange år, har vært allment tilgjengelig så lenge bunadene har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en periode på maksimalt 25 år, hvilket her måtte bety for bunader med nytt design registrert i 1992 eller senere.

Hun fortsetter:

“Vi kjøper stoff fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer, og de selger stoff kun til forhandlere. Vi har med andre ord ikke lov til å selge stoffet i metervare.”

Konkurranserett er ikke mitt område. Så her beveger jeg meg ut på tynn is. Konkurranseloven § 10, første ledd, lyder:

“Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i
a)    å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,
b)    å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,
c)    å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d)    å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
e)    å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.”

Slik jeg leser denne bestemmelsen, vil en avtale med Gudbrandsdalen Uldvarefabrik om at man ikke kan selge stoffer som metervare, være en ulovlig konkurransebegrensende avtale.

Det samme vil samordnet opptreden fra ulike Husflidbutikker om ikke å selge stoff som metervare, mm.

Det hevdes mye tøv om rettigheter til klesdesign. Mariusgenseren er en gjenganger, og Vigdis Yran Dale ser ut til å ha klart å innbille Norge at denne er opphavsrettsbeskyttet, og det står feilaktig informasjon om dette på Wikipedia.

Bunadene er fri. Ingen har noen rettigheter til den. Det Hilde Øya sier til Dagbladet er helt feil. Det kan antageligvis hevdes at mønster og stoff har slik sammenheng at det ikke vil være i strid med konkurranseloven § 10, første ledd bokstav e å selge  disse som en pakke. Men en samordnet praksis hvor alle Husflider gjør dette, det er neppe lovlig.

Hilde Øya opptrer selvsagt også som bunadspoliti:

“Videre sier hun at for å lage bunad kreves stor kompetanse innen søm. Man må kunne klippe og sy.

– Hadde det vært fri tilgang på mønster og materialer, ville det blitt for stor variasjon i kvaliteten på de ferdige draktene, og håndverket vi står for vil bli vannet ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening forkastelig kulturpolitiske holdning, hvor folketradisjon gjøres til en stivnet museumskultur. Folk som sydde folkedrakter tok etter det de så, brukte de materialene de hadde for hånden, og sydde sine egne drakter som best de kunne. Den bunaden som min farmor hadde, var helt sikkert ikke i samsvar med bunadspolitiets krav. Slik har det blitt regionale og individuelle forskjeller. Slik blir det en stor variasjon i ferdige drakter. Det er dette som gjør folketradisjonen til en levende tradisjon, og ikke til en frossen museumsgjenstand, enten det gjelder bunader eller folkemusikk (når sant skal sies, er jeg mer opptatt av folkemusikk, enn av bunader).

En gjenganger i tiden før 17. mai, er om man bør skaffe seg bunader sydd i Norge, eller om man bør kjøpe billigere bunader sydd et sted i østen. I utgangspunktet er jeg tilhenger av å ta vare på tradisjoner, og dermed at tradisjonsplagg som bunader sys i Norge, selv om det koster mer. Men jeg er ikke tilhenger av at selvoppnevnte vokterråd, som i dette tilfellet Husfliden, skal monopolisere og hermetisere en levende tradisjon. Kan man få sydd bunader i utlandet, må man også kunne få stoff fra andre leverandører enn Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer. Vil ikke de levere til de som vil klippe og skjære stoffet, og sy bunaden selv, så får man heller skaffe seg stoff fra andre leverandører, i eller utenfor Norge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-feiring, er det uansett for sent. Men det er tiden for å tenke på hvordan man eventuelt skal skaffe seg bunad til neste år.

God 17. mai, med eller uten bunad.

Print Friendly

En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov

Jeg deltok i delegasjonen til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under den åpne høringen 9. mai. Det var en interessant opplevelse. Hver delegasjon hadde fått tildelt fem minutter for å fremføre sitt budskap.

Etterpå tenker man på det man burde ha sagt, og det man kanskje burde ha sagt litt tydeligere, ikke minst når man hører en del av de andres organisasjoner.

Noe av det som gjorde det til en særlig interessant og litt selsom opplevelse, var at mange viste til en artikkel jeg skrev om opphavsrett i oppdragsforhold, for ca 18 år siden, både til støtte or synspunkter jeg er enig i, og synspunktet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjøre den artikkelen tilgjengelig på nett, for de som måtte være interessert.

Siden jeg skrev denne artikkelen, har det blitt avsagt i alle fall to dommer som berører dette spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. I begge disse dommene er det vist til min artikkel.

Generelt om overdragelse i ansettelsesforhold

Gjeldende, ulovfestet rett er i dag at rettigheter i en viss utstrekning går over til arbeidsgiver uten eksplisitt avtale, basert på Ragnar Knophs formulering:

”Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Vi har klart oss i de ca 80 år som har gått siden Ragnar Knoph skrev dette, uten at vi har hatt noen lovbestemmelser om dette. Jeg er ikke kjent med at dette har skapt konflikter. Noe akutt behov for lovgivning foreligger ikke. Datamaskinprogrammer står i en særstilling, dels fordi det er et industrielt mer enn et kunstnerisk vek, dels fordi dette er regulert i EUs programvaredirektiv.

Jeg vil starte med et poeng som, så langt jeg har oppfattet, ikke kom frem under høringen. I forslaget til § 71 første ledd, står det

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren»

Det er en formulering som indikerer en fullstendig overdragelse av opphavsretten, noe som til nå ikke har vært vanlig i Norge, heller ikke i ansettelsesforhold. Rettstilstanden er og har til nå vært at arbeidsgiver får de rettigheter som er nødvendige, men heller ikke mer. Arbeidsgiver får ikke fullstendig rett til verket, og den ansatte beholder de rettigheter som det ikke er nødvendig eller rimelig at arbeidsgiver overtar. Et illustrasjonseksempel:

Arne Hestenes var ansatt som journalist i Dagbladet, og var blant annet kjent for sine portrettintervjuer. Dagbladet hadde, i kraft av ansettelsesavtalen rett til å trykke de intervjuene han skrev (nettpublisering var ikke aktuelt i hans tid). Han samlet mange av sine portrettintervjuer, som han utga i bokform. Disse bøkene konkurrerte ikke med Dagbladet, og han hadde rettighetene i behold slik at han kunne utgi disse. Det var verken nødvendig eller rimelig for at hans ansettelse skulle nå sitt formål at Dagbladet skulle ha kunnet samle hans portrettintervjuer og gi dem ut i bokform, så den retten var ikke gått over til Dagbladet. Man kan tolke forslaget slik at det ikke innebærer en fullstendig overdragelse, men det er ikke den nærliggende forståelsen av den foreslåtte ordlyden.

Hvis man i stedet skriver «Retten til å råde over åndsverk som er ….», vil det tydeligere indikere at det kan være en begrenset og ikke fullstendig overdragelse av rettigheter, noe som også er gjeldende ulovfestet rett i dag, med utgangspunkt i Ragnar Knophs formulerng : «vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig …»

Det vil også samsvare best med formuleringen i dagens hovedregel om overdragelse av opphavsrett i § 39, første ledd, som lyder:

«Opphavsmannen kan med den begrensning som følger av § 3 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Denne hovedbestemmelsen er foreslått videreført i forslagets § 67 første ledd:

«Opphaveren kan med den begrensning som følger av § 5 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Man bør velge en tilsvarende formulering også når det gjelder overdragelse av opphavsrett i et ansettelsesforhold, med mindre man ønsker å svekke den ansattes stilling i forhold til det som er gjeldende rett i dag.

Man kan også velge en formulering som helt tilsvarer nevnte hovedbestemmeler:

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren …»

Den siste formuleringen er kanskje å foretrekke, for å få konsistens i lovgivningen.

Rett til å endre verket og til å overdra rettigheter videre

Etter forslaget vil arbeidsgiver få rett til å endre verket og overdra rettighetene videre. Dette går klart lenger enn det som i dag er gjeldende rett. Dette bryter med den foreslåtte hovedbestemmelsen i forslagets § 68, som er en videreføring av dagens § 39b, første ledd, som lyder:

«Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.»

Dette er hovedregelen i dag, også når det gjelder verk skapt av ansatte. Det kan fravikes ved avtale, og det er ikke noen formkrav til en slik avtale. Avtalen kan være underforstått som en del av ansettelsesavtalen. Uttrykkelige avtaler vil ofte være å foretrekke, da de er mer konfliktforebyggende. Men strengt tatt er de ikke nødvendige.

Ansettelsesforhold hvor den ansatte som en del av sine arbeidsoppgaver skaper åndsverk, omfatter veldig mage ulike situasjoner. Den som skriver f.eks. en tekst som publiseres i arbeidsgivers navn, f.eks. en årsrapport eller en annen rapport, en informasjonsbrosjyre eller annet, vil normalt måtte akseptere at det gjøres endringer. Man vil kunne komme til et slikt resultat, basert på arbeidets art, også uten eksplisitt avtale. Det kan også være ansatte i for eksempel et konsulentselskap eller arkitektfirma, som igjen vil være oppdragstagere, som jeg kommer tilbake til.

Hvis noe publiseres under den enkelte ansattes navn, f.eks. en ansatt journalist, vil det være langt mindre grunn til at noen skal kunne endre dette.

Det er vanskeligere å se typesituasjoner hvor rett til videreoverdragelse vil være nærliggende, bortsett fra ved utvikling av vise typer dataprogrammer.

Det er etter gjeldende rett ikke utelukket at arbeidsgiver også vil få rett til å endre et åndsverk eller overdra dette videre i kraft av arbeidsavtalen, dersom det er nødvendig og rimelig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål. Det eneste eksempelet jeg kjenner hvor dette i praksis har skapt problemer, var ved salg av programvare fra den danske Værdipapircentralen til den norske Verdipapirsetralen. De ansatte ved dansk VP hevedet at de var ansatt for å utvikle programmer til VPs eget bruk, ikke for videresalg. De gikk til sak, en som som endte i dansk Højesteret, hvor de ansatte tapte..

Men om en arbeidsgiver mener det er nødvendig å overta flere rettigheter, bør dette reguleres i avtalen, slik det er gjort i for eksempel journalistavtalen.

Hvis man stryker setningen «Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten» i § 71 første ledd, vil man fortsatt stå tilbake med at arbeidsgiver får rett til å endre verket eventuelt også til videre overdragelse av rettighetene, dersom det er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det er vanskelig å se hvorfor en arbeidsgiver skal få mer omfattende rettigheter enn det som er nødvendig og rimelig for at ansettelsen skal nå sitt formål.

Henvisningen til § 5 gjelder rettigheter som etter den bestemmelsen ikke kan overdras.

Oppdragstagere

En oppdragstager kan være så mangt. Det kan være selskaper som Accenture, Price Waterhouse Coopers, arkitektfirmaet Snøhetta, reklamebyråer, diverse advokatfirmaer osv. Man må kunne legge til grunn at disse vil ha profesjonalitet og forhandingsstyrke til å inngå avtaler som sikrer dem på en for dem god måte.

I kunst og kultursektoren, som er den man særlig bør ha for øyet ved utforming av åndsverkloven, er bildet et helt annet.  Her vil det typiske være at det er frilansere, som er næringsdrivende enkeltpersoner som driver sin virksomhet gjennom enkeltmannsforetak. Dette er folk som er lite profesjonelle når det gjelder avtaler og rettighetshåndtering, som ofte har lave inntekter og liten forhandlingsstyrke i møte med ulike mediebedrifter.

I forslaget til § 71 annet ledd står det at det gjelder når

«verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.»

Har man avtalt et vederlag for oppdraget vil oppdragstager fortsatt ha den økonomiske risiko for at oppdraget lar seg gjennomføre innenfor de kostnadsrammer som er avtalt, noe en ansatt ikke vil ha. Men det som særlig skiller oppdragstagere fra ansatte, og som begrunner ulik behandling, er at oppdragstageren, frilanseren, alltid har risikoen for om han eller hun har eller ikke har en tilstrekkelig oppdragsmengde. En ansatt får lønn, også om bedriften mangler oppdrag, i alle fall så lenge arbeidsgiver har økonomisk bæreevne til å tåle en nedgangsperiode.

De er denne gruppen som særlig har behov for den beskyttelse som det såkalte spesialitetsprinsippet, som i forslagets § 67 annet ledd er klargjort sammenlignet med dagens rett. Forslaget lyder:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

I dag er utgangspunktet for oppdragstagere det motsatte av det som gjelder for ansatte, nemlig at rettigheter ikke går over til oppdragsgiver. Også her er det nyanser, og det er ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale. Men det skal mye til enn når det gjelder ansatte, og det vil bare skje i unntakstilfeller. I to dommer fra 2000-tallet kom henholdsvis Høyesterett og Borgarting lagmannsrett til at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at arbeidsforhold og oppdragsforhold måtte behandles ulikt.

En regel som den foreslåtte § 71 annet ledd, hvor det settes som utgangspunkt at rettigheter går over, vil innebære en vesentlig endring som vil svekke frilansernes stilling. Denne bestemmelsen vil langt på vei slå bena under den foreslåtte § 67 annet ledd, for så vidt gjelder frilansere.

Ved å formulere et lovfestet utgangspunkt om at rettigheter som hovedregel går over til oppdragsgiver, vil man i praksis svekke frilansernes forhandlingsposisjon, både når det gjelder inngåelse av oppdragsavtale, og i situasjoner hvor opphaveren mener at oppdragsgiver har gått utover den rett de har fått etter avtalen.

Hvis det ikke er meningen å endre frilansernes stilling i forhold til dagens rettstilstand, er det foreslåtte annet ledd helt overflødig. Dette forslaget var ikke med i høringsutkastet, så ingen hadde noen foranledning til å uttale seg om dette i den ordinære høringsrunden.

Det er ikke på noen måte urimelig å kreve at oppdragsgiver som ønsker å få overdratt rettigheter, må inngå en avtale som innebærer dette.

Som nevnt mener jeg det ikke er noe behov for å lovregulere rettighetsovergang i arbeidsforhold. Men hvis dette skal lovreguleres, bør § 71 formuleres slik:

  • 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.

For opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold gjelder § 72.

Print Friendly

Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdiskuterte bestemmelser i forslaget til ny åndsverklov, er forslagets § 71 om overgang av opphavsrett i ansettelses- og oppdragsforhold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den forstand at en artikkel som ble trykket i NIR 1999 s. 123 om “Opphavsrett i oppdragsforhold” har blitt anført som støtte til synspunkter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest min gamle artikkel, og jeg husker slett ikk hva jeg skrev i en artikkel for 18 år siden. Men nå har jeg hentet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støtter opp om det som er foreslått som ny § 71.

Om jeg skal oppsummere, men henblikk på den foreslåtte § 71, blir det:

Opphavsrett vil ofte gå over fra ansatt til arbeidsgiver i kraft av ansettelsesavtalen, uten eksplisitt regulering. Det ulovfestede prinsippet, slik det ble formulert av Ragnar Knoph, er:

Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Hvor omfattende rettigheter arbeidsgiver får, vil bero på en konkret vurdering. Rett til endring eller rett til videreoverdragelse vil vanligvis ikke gå over til arbeidsgiver, men er ikke utelukket. Det beror på en konkret vurdering. En ansatt informasjonskonsulent som skriver forslag til selskapets årsberetning eller et informasjonsskriv, må akseptere at selskapet har rett til å endre dette.

Ved oppdragsforhold er de ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale, men hovedregelen i dag må være at de anses for ikke å gjøre det. En lovfesting av at rettighetene går over til oppdragsgiver, vil innebære en betydelig endring i oppdragstagers disfavør.

Siden denne artikkelen ble skrevet, er det avsagt i alle fall to dommer som berører spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. Artikkelen er også tilgjengelig i en pdf-versjon her. Her kommer artikkelen:

Continue reading Opphavsrett i oppdragsforhold

Print Friendly

Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

I dag er det høring i Stortingets kulturkomité om forslaget til ny åndsverklov, derfor blusser diskusjoner rundt dette opp nå. Jeg skal på høringen, da som del av en delegasjon fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, så helt interesseløs observatør er jeg ikke i denne saken. Det mest omdiskuterte forslaget er forslaget til ny § 71, om overgang av rettigeter i ansettelses- og oppdragsforhold. Det kommenterte jeg i går. Men det er også grunn til å stoppe opp ved forslaget til ny § 43. Forslaget lyder:

Ҥ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Et utgitt verk kan fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning. Har opphaveren overdratt eksemplar av et kunstverk eller fotografisk verk eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning.

Første ledd gjelder ikke for

  1. filmverk
  2. scenisk fremføring av sceneverk
  3. overføring ved kringkasting
  4. fremføring og overføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.

Ved ervervsmessig undervisning gjelder denne paragrafen heller ikke for

  1. fremføring og overføring av databaser, eller
  2. annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten.

Fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.

For bruk i egen undervisning kan lærere og elever gjøre opptak av sin egen fremføring av verk. Slike opptak kan ikke brukes til andre formål.

Departementet kan i forskrift bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk.”

Continue reading Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

Print Friendly

Rettighetsovergang i oppdragsforhold. Om forslaget til ny § 71 annet ledd i åndsverkloven

Ved overdragelse av opphavsrett gjelder det såkalte spesialitetsprinsippet. I dagens § 39a, er det formulert slik:

“Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.”

I praksis har denne bestemmelsen blitt forstått slik at den omfatter mer enn det man i utgangspunktet vil lese ut av ordlyden. Den har blitt forstått slik at avtaler om opphavsrett tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Jeg viser her til uttalelser i høyesterettsdommen Rt 2001 s. 872, hvor førstvoterende skriver på s. 879:

«Bestemmelsen har vært forstått slik at erverver får de rettigheter som følger direkte av avtalen, mens opphavsmannen beholder de øvrige rettigheter og beføyelser. (…)Dette betyr at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Det er derfor oppdragsgiver som har særlig interesse i klare avtaler.»

Denne bestemmelsen er foreslått videreført og presisert i forslaget til ny § 67, annet ledd:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

Det vil vanligvis være oppdragstageren, freelanceren, som er den svake og uprofesjonelle part ved inngåelse av slike avtaler. Det er derfor viktig å holde fast ved at risikoen for uklarhet i avtalen faller på oppdragsgiver.

Continue reading Rettighetsovergang i oppdragsforhold. Om forslaget til ny § 71 annet ledd i åndsverkloven

Print Friendly

Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Kleskjeden Gina Tricot bruker sitater fra «Skam» på klærne de selger, melder NRK, og mener det kan være misbruk. Jeg kjenner ingen andre ord og uttrykk fra kolleksjonen enn de som er gjengitt i artikkelen på NRK.no. De sitatene som nevnes, er:

“«Hooke», «Isak + Even», «Kosegruppa» og «Livet er nå»”

Jeg har heller ikke sett på serien Skam, så også der er mitt grunnlag tynt. Men et uttrykk som “hooke”, er det noe de har funnet på i Skam, eller er det et uttrykk ungdom bruker, som man også brukr i Skam? Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, og i såfall kan alle fritt bruke det, selv om mange i dag vil forbinde det med Skam.

“Livet er nå”, en selvfølgelighet som neppe er original i Skam, selv om mange i dag kanskje assosierer det med serien. “Kosegruppa” klinger heller ikke særlig originalt i mine ører. Det eneste som kan gi en konkret assosiasjon til serien, kan etter min mening være “Isak+Even”. Continue reading Enerett til populærkulturens klisjéer? NRK, Skam og Gina Tricot

Print Friendly

RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Innledning

Dette er kommentarer til eksamensoppgaven som ble gitt høsten 2016 i faget RINF 1200, “Opphavsrett m.m.” Den er først og fremst skrevet for studenter som var oppe til eksamen i faget, og for fremtidige studenter. RINF 1200 er et 10 poengs fag som opprinnelig ble laget for det tverrfakultære studieprogrammet “Digitale medier”. Det er opphavsrett og beslektede emner, for studenter som ikke har juridisk bakgrunn, og som ikke tar faget som en del av et juridisk studium.

Hele oppgaveteksten er tilgjengelig her.

En generell kommentar når det gjelder denne type oppgaver. Man skal besvare de spørsmål som er stilt ut fra de opplysninger som er gitt i oppgaven. Svarene skal begrunnes og forankres rettslig. Begrunnelsen og resonnementet er viktigere enn hvilket svar man kommer til. Om man uten noen begrunnelse, og uten rettslig forankring, kommer til “riktig” svar, er det likevel ikke en god besvarelse. Er resonnementet fornuftig og rettslig forankret, kan en drøftelse være god, selv om konklusjonen blir “feil”.

I denne type oppgaver skal man ikke forsøke å demonstrere hvor mye man kan, ved å skrive om noe som det ikke spørres etter i oppgaven. Skriver man om noe det ikke spørres etter, eller tar med noe som ikke er nødvendig for å begrunne svare på det spørsmålet som er stilt, vil det i beste fall være nøytralt, slik at det verken teller positivt eller negativt i bedømmelsen, men det vil uansett føre til at man bruker eksamenstid på noe som ikke gir uttelling. I den grad det teller, så teller det negativt.

Spørsmålene skal besvares ut fra gjeldende rett. Om man selv er enige eller ikke i om noe burde vært lov eller ikke lov, er ikke relevant i denne type oppgaver. Continue reading RINF 1200 – Eksamensoppgave høst 2016, med kommentarer

Print Friendly

Fri fra 2017

Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Jeg er nok ikke alene om å mene at 70 år er for mye, men det er en diskusjon jeg ikke har tenkt å gå inn på her. Det betyr at hver gang et år løper ut og et nytt år starter, vil en rekke verk “falle i det fri”, altså ikke lenger være opphavsrettslig vernet. Da 2016 måtte trekke seg tilbake for å gi plass for 2017, var det verk av opphavsmenn som døde i 1946 som ble fri.

Denne gangen er det ikke noen veldig kjente norske opphavsmenn hvis verk ble fri, i alle fall ikke som jeg klarte å finne. Det for meg mest kjente norske navnet på listen, er forfatteren Ronald Fangen,  (f. 1895). Men jeg er ikke så sikker på om hans bøker leses særlig mye i dag.

Den for meg mest kjente personen som døde i 1946, som er opphavsmann til flere verk, er økonomen John Maynard Keynes. Hans skrifter er nå fri.

Av forfattere som døde i 1946 er Gertrude Stein,  (f. 1874) den for meg mest kjente, ved siden av H. G. Wells, (f. 1866)

Andre forfattere som døde i 1946 var skuespillforfatteren Edward Sheldon (US) og tyske Gerhart Hauptmann  (f. 1862), som fikk Nobelprisen  i 1912. At jeg ikke kjenner forfatterskapet til noen av disse, sier kanskje mer om meg enn om disse forfatterne.

Fotografen Alfred Stieglitz, USA (f. 1864), døde også i 1946. Fotografier ble ikke anerkjent som opphavsrettslig vernede verk før i 1995 (det var da på høy tid). Alfred Stieglitz var død lenge før han kunne nyte godt av noe opphavsrettslig vern, i alle fall hos oss. Men endringen i 1995 ble også gjort gjeldende for eksisterende fotografier som oppfyller kravene om verkshøyde. Jeg tar med dette bildet med vinterstemning, av Alfred Stieglitz, fra 1898:

Den mest kjente komponisten som døde i 1946, var spanske Manuel de Falla, (f. 1876).

Endelig må vi ta med Patty Smith Hill, som sammen med søsteren Mildred Jane Hill, laget sangen “Happy birthday to you”. Mildred døde allerede i 1916. Warner hevdet lenge at de hadde rettighetene til “Happy birthday”, og tjente ca 2 mill $ pr år på royalties for kommersiell bruk. Etter diverse rettsrunder, 22. september 2015 kom en domstol i USA til at Warners krav om rettigheter ikke var gyldig, og at de bare hadde rettighter til et pianoarrangement av sangen. Selve sangen, teksten og melodien, var i public domain, altså fri. Opphavsrett i USA er mer komplisert enn hos oss, men detaljene her går jeg ikke inn på. Endelig punktum for denne tvisten ble satt 28. juni 2016, hvor Warner gikk med på å tilbakebetale 14 mill $  som de hadde mottatt i royalty for sangen. Og nå har det også gått 70 år etter uløpet av dødsåret til den lengstlevende av de som lagde sangen.

Opphavsmenn hvis verk har falt i det fri fra

Print Friendly

Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Den 5. desember 2016 holdt jeg foredrag på Opphavsrettsforeningens julemøte, med tittelen “Musikkplagiat, fra Johan Sebastian Bach til Led Zeppelin”. Som alltid har man mindre tid enn man gjerne skulle ha hatt, så det ble bare tid til korte klipp fra de musikkeksemplene jeg brukte. Og jeg måtte utelate en del som jeg gjerne skulle ha hatt med.

Dette er en oversikt, med lenker til musikkeksemplene jeg brukte, samt, samt noen eksempler jeg ble nødt til å utelate. Det har nok begrenset verdi for de som ikke var til stede der.

 

Continue reading Musikkplagiat fra Bach til Led Zeppelin. Spilleliste

Print Friendly