Administrerende direktør og forskningsdirektøren ved Apoforsk sier opp i protest mot eiernes overstyring. I Norsk Framaceutisk Tidsskrift forklarer de hvorfor. Saken har ut fra det som skrives i nevnte artikkel, ikke noen direkte kobling med “rettigheter til forskningsresultater”. Men jeg ser det som utslag av den samme tankegangen som ligger bak ønsket om at institusjonene skal overta alle rettigheter til forskningsresultater: Det er et voksende skikt av forskningsbyråkrater som tilraner seg makt og som vil styre forskningen.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.

Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Det har aldri vært nødvendig å innhente samtykke fra Albert Einstein eller hans arvinger for å kunne skrive e=mc2. Universitetet skal drive forskning og resultatene skal gjøres kjent ved at de publiseres, gjennom forskningsbasert undervisning og i populærvitenskapelige publikasjoner. Disse helt selvfølgelige utgangspunktene synes de som ivrer for å regulere ”rettigheter til forskningsresultater” å ha glemt.

Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.

Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget “Retningslinjer for felles rettighetspolitikk - kommentarer”.]

I innledningen står det at ”resultater” er universitetets ”eiendom”. Man kunne like godt ha skrevet at universitetet eier den luften som ansatte og studenter puster i – det gir omtrent like mye mening. Man mener dette er viktig for å sikre ”fri og åpen tilgang til universitetets resultater ”. En slik fri og åpen tilgang sikres ved at resultatene publiseres, ikke ved at en institusjon hevder rettigheter til dem.

Listen over hva universitetene i følge dette dokumentet skal ha rettigheter til er for lang til å gjengis her, men det inkluderer også ”knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter” og ”faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale”. I dokumentet skilles det ikke mellom ulike typer av rettigheter og hvordan ulike rettigheter skal håndteres. Ut fra en faglig vurdering er dokumentet et særdeles slett arbeid som gir inntrykk av manglende innsikt i det området som man forsøker å regulere. Det er mest utrykk for en ”kjekt å ha” tankegang hvor man vil støvsuge alle rettigheter.

Om man skal beskytte ”knowhow” og ”bedriftshemmeligheter”, så forutsettes dette at det holdes hemmelig. At universitetet skal holde sine forskningsresultater hemmelig og behandle dem som bedriftshemmeligheter står i direkte motstrid til helt grunnleggende verdier som universitetene er bygget på.

Det som universitetet kan og bør kreve er at forskningsresultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for en eller et begrenset antall samarbeidspartnere, ut over det som følger av eventuelle patentlisenser. Her kan man gjerne ha regler som er så tydelige at denne type avtaler ikke blir bindende dersom de ikke er godkjent av kompetent organ, slik at man sikrer at amatører ved universitetene ikke blir lett bytte for profesjonelle næringslivsaktører. Det er ikke her snakk om rettigheter som overdras, men om begrensninger som universitetet og de ansatte pålegger seg selv gjennom avtale med en tredjepart. Vi skal ikke forplikte oss til ikke å gjøre forskningsresultater kjent for andre enn disse samarbeidspartnerne, noe som f.eks. ville ha betydd at resultatene ikke kunne publiseres. Også dette addresseres i nevnte dokument, og det er positivt.

I dokumentet heter det at det ”bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial”. Det er ikke så lett å forstå hva som skulle omfattes av en slik meldeplikt, men listen over det som man vil overta rettighetene til er som nevnt lang. Skal man ta dokumentet på ordet må det også bety meldeplikt ved bokutgivelser på kommersielle forlag. Det man med rimelig sikkerhet kan si om dette blir realisert, er at vitenskapelig ansatte belemres med flere skjemaer og rapporter og at det vil kreve ressurser til å ansette byråkrater som skal gå igjennom og kontrollere skjemaer og rapporter. Ressursene til dette tas fra forskning og undervisning.

Universitetet betaler sine vitenskapelig ansatte dårlig i forhold til hva man kan tjene i annen virksomhet og vi sultefores når det gjelder helt nødvendige driftsmidler. Som eksempel kan nevnes at til tross for alt snakk om internasjonalisering har byråkrater mer reisemidler enn vitenskapelig ansatte, og at vi utsettes for en skammelig behandling ved at reiser i forbindelse med forskning ikke regnes som tjenestereiser. Når mange av oss til tross for dette har søkt oss til universitetet og enn så lenge velger å bli værende, så er hovedgrunnen den akademiske frihet. Vi kan fordype oss i områder ut fra egne faglige interesser og vi har en form for ”eierskap” til våre prosjekter.

Mange av oss blir stadig mer frustrert over bryåkratisering med skjemaer og rapporter som innføres under dekke av ”kvalitetssikring”, ”evaluering”, ”rettighetsadministrasjon” og hva det nå heter alt sammen. Når friheten krymper og byråkratiseringen vokser, hvorfor skal vi da fortsette ved universitetene?

Bakgrunn

Det er mange i universitetets- og høgskolesektoren som synes å drømme om at man kan tjene mye penger på å kommersialisere forskningsresultater. Jeg tror ikke så mye på dette og man kan lett konstatere at de som ivrer for dette i alle fall ikke selv har bedrevet noen form for forskning eller utredning av det området man nå har kastet seg over.

Det har dukket opp et notat av ukjent opphav som heter “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Notatet angir ikke hvem som har utarbeidet dette og det er ikke datert. Dette har likevel ikke forhindret NTNU i å legge det fram til behandling i sitt styre i møte 13. mars. 2008. Det ble vedtatt, slik at dette notatet når angir vedtatte retningslinjer om ikke for alle Norges universiteter, så i alle fall for NTNU.

Notatet er preget av en skrikende mangel på innsikt hos de som har forfattet det - hvem nå det måtte være. Mitt klare standpunkt er at vitenskapelig ansatte, med unntak for patent, ikke bør overdra rettigheter i større omfang enn det som følger av loven. Men uansett hva man måtte mene om dette politiske spørsmålet, så er det notatet som noen anonyme har utarbeidet som “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” uegnet som grunnlag for behandling av disse spørsmålene.

Nedenfor har jeg skrevet noen kommentarer til notatet. Kommentarene er skrevet til Forskerforbundets opphavsrettsutvalg (jeg sitter i det utvalget), men er ikke behandlet i utvalget og står således for min regning. Dette utgangspunktet preger perspektivet: Det er de vitenskapelig ansattas rettigheter jeg er utgangspunktet.

1 Innledningen

Man må skille klart mellom forholdet mellom universitetene og eksterne samarbeidspartnere, og forholdet mellom universitetene og deres ansatte – selv om disse forutsetter hverandre. Universitetet kan ikke overfor tredjepart gjøre avtaler om rettigheter som de selv ikke har, for eksempel fordi de ansatte har rettighetene.

Dette notatet har hovedfokus på forholdet mellom institusjonen og de vitenskapelig ansatte.

Rent generelt savnes en begrunnelse for hvorfor man ønsker å ha slike retningslinjer. At man vil ha en policy på dette området betyr ikke nødvendigvis at institusjonen skal sikre seg rettigheter til alt. For at man i det hele tatt skal kunne vurdere å gå inn på noe slikt må man ha gjort analyser om hva man eventuelt vil kunne oppnå og hva det vil koste (ikke minst i forhold til ansattes motivasjon m.m.) å innføre noe slikt som dette.

Formuleringen

“Universitetene skal sikre samfunnet fri og åpen tilgang til universitetets resultater. Som en del av sitt samfunnsansvar skal universitetene bidra aktivt til at samfunnet kan nyttiggjøre seg resultatene av universitetenes virksomhet, herunder næringsmessig utnyttelse.”

Kan være riktig om man ser det i forhold til eksterne samarbeidspartnere i den forstand at universitetene skal sikre at resultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for én part. Men i forhold til ansatte kan det heller få motsatt effekt dersom det legger restriksjoner på de ansattes muligheter til å publisere resultater.

Universiteter og eksterne samarbeidspartnere vil ofte ha motstridende interesser. En ekstern industriell partner vil være interessert i å kunne utnytte resultatene kommersielt og i å hindre at konkurrenter får mulighet til å utnytte resultatene. Universitetet og deres ansatte vil være interessert i å publisere.

Dette reiser en rekke spørmsål om håndtering av denne type samarbeid med eksterne partnere, men det faller utenfor Forskerforbundets oppgaver å gå inn i denne relasjonen.

“Resultater som er skapt eller blitt til ved universitetene eller frembrakt helt eller delvis med universitetenes ressurser, er universitetets eiendom, så langt dette ikke er eller vil komme i konflikt med andres rettigheter. Universitetene skal sikre at resultatene blir utnyttet til beste for samfunnet.”

Resultatene er først og fremst kunnskap. Kunnskap er fri. Ingen eier eller kan eie kunnskap. Med unntak for industriell utnyttelse av patenter kan enhver utnytte den foreliggende kunnskap uavhengig av hvem som har frembragt denne. Man kan for eksempel dramatisere historiske hendelser i film eller i en skjønnlitterær form uten at de historikere som har fått fram denne kunnskapen skal kunne hevde noen rettigheter og på den måten bestemme over utnyttelsen.

Man kan helt fritt utnytte andres forskningsresultater i sin forskning og undervisning. Kunnskapen er og blir fri. Det man ikke kan gjøre er å kopiere andres verk, for eksempel artikler. Enhver kan fritt anvende eller forsøke å forklare Einsteins relativitetsteori. Men vi kan ikke fritt kopiere Einsteins egne artikler, da disse fortsatt er opphavsrettslig vernet.

“Retningslinjene gjelder for tilsattes arbeidsresultater av enhver art uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke.”

I tillegg til som er nevnt ovenfor om at man generelt ikke kan eie arbeidsresultater i form av kunnskap, så er dette en særdeles vid formulering. Av enhver art og uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke. Om man tenker i et kommersialiseringsperspektiv så er det vanskelig å forstå hva institusjonen i det hele tatt skal med rettigheter til noe som ikke kan utnyttes næringsmessig. Hvilke andre motiver man skulle ha for å overta rettigheter er det vanskelig å forstå.

“Retningslinjene gjelder også for studenter og selvstendige oppdragstakere så langt de passer.”

Slike retningslinjer kan ikke gjøres gjeldende overfor selvstendige oppdragstakere annet enn ved at det inngås avtale med disse for det enklete oppdrag.

Studenter er ikke ansatte og utgangspunktet er at institusjonen ikke overtar noen rettigheter til det studenter måtte skrive eller utvikle. Hvis de engasjeres på bestemte prosjekter må dette håndteres i særskilt avtale for dette prosjektet.

“Alle kategorier arbeidsresultater er omfattet av disse retningslinjene, herunder, men ikke begrenset til:”

Denne innledningen til rettighetskatalogen er særdeles omfattende og er innledning til det som gjerne omtales som en støvsugerklausul. Man vil sikre seg alle rettigheter til alt.

2Rettighetskatalogen

2.1       Patenterbare oppfinnelser
Denne gruppen anser opphavsrettsutvalget for uproblematisk. Dette er løst på en hensiktsmessig måte, og patent legger ikke noen restriksjoner på publisering av eller bruk av kunnskap, med unntak av at den ikke må publiseres før patentsøknad er sendt og at oppfinnelsen ikke kan utnyttes industrielt.
2.2       “ikke-patenterbar teknologi (ikke-patenterbare oppfinnelser og andre løsninger og prinsipper; knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter, teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon og forretningskonsepter)”
Man har ikke rettigheter til ikke-patenterbar teknologi. Hvis teknologien ikke er patentert innebærer det at hvem som helt kan utnytte den til hva som helst. Man kan beskytte denne type kunnskap ved å holde den hemmelig og satse på at konkurrenter og andre ikke klarer å finne ut hva man egentlig gjør. Det er også et visst vern for bedriftshemmeligheter som innebærer at man ikke kan utnytte bedriftshemmeligheter som man har skaffet seg tilgang til på urettmessig måte (bedriftsspinoasje, bestikke medarbeidere, etc). Det samme gjelder andre løsninger og prinsipper. Hva som menes med teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon er det ikke lett å forstå. Forretningskonsepter er heller ikke vernet i Norge. Når dette i det hele tatt er nevnt kan det tyde på at de som har forfattet notatet temmelig ukritisk har importert synspunkter fra USA.

Knowhow sitter mellom ørene på den enkelte ansatte. Institusjonen har selvfølgelig ikke noen rettigheter til dette. Alle står fritt til å både ta med seg og å bruke hodet sitt om de skulle skifte arbeid.

Hvis et universitet eller en høgskole skal beskytte den type informasjon og kunnskap som her omfattes så vil det bare kunne gjøres ved at de enkelte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om sine forskningsresultater. Det vil være fullstendig i strid med noe av det helt grunnleggende ved vår virksomhet:

Forskningsresultater skal gjøres kjent ved at de publiseres, ved at vi gir forskningsbasert undervisning og ved at resultatene formidles i en mer populær form.
2.3       Databaser
Hvem som sitter med rettighetene til databaser er i utgangspunktet noe uklart. Databasevernet etter åvl § 43 er ikke et vern for skapende innsats, men et vern for investeringer og for arbeid med innsamling, systematisering og presentasjon av data.

Institusjonen vil ha rettigheter til databaser som etableres på institusjonens initiativ. Dette vil omfatte mange forskningsbaser, for eksempel tidsserier som brukes til klimastudier, Kreftregisteret, osv.

Den enkelte forskers personlige arkiv vil den enkelte forsker ha rettighetene til. Slike arkiver vil neppe ha noen kommersiell interesse. Men slik retningslinjene er formulert vil det bety at institusjonen skal kunne pålegge en forsker å stille sitt materiale for andre og at man ikke kan ta sitt arkiv med seg om man skulle skifte arbeidssted.

Man vil nok kunne finne gråsoner mellom disse ytterpunkter. Men her som på andre områder bør prinsippet være at man regulerer dette i en avtale knyttet til det enkelte prosjekt dersom institusjonen bruker særlige ressurser på utvikling av basen.
2.4       Dataprogrammer
For dataprogrammer er hovedregelen etter åvl § 39g at rettighetene til dataprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går over til arbeidsgiver. En avtaleregulering på dette punktet vil derfor bare være nødvendig dersom institusjonen også vil overta rettighetene til program som ikke er skapt under utførelse av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisning.

Forskning er som kjent en oppgave som omfattes av arbeidsforholdet til en vitenskapelig ansatt, så det er i utgangspunktet lite tvil om at rettighetene går over.

Rettigheter til programmer omfatter den konkrete utforming av et program, ikke den kunnskap som man har utviklet under utarbeidelsen av programmet. Man kan fritt utnytte sin kunnskap til å utvikle nye programmer basert på denne kunnskapen. Og veien er som kjent lang fra en prototyp som resultat av et forskningsarbeid til et kommersielt produkt.
2.5        Algoritmer
Algoritmer er ikke vernet. Alle kan fritt benytte alle algoritmer. Igjen vil det bare være mulig å ha en form for vern ved at den enklte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om resultater i form av algoritmer.
2.6        “ethvert materielt produkt (organisk, uorganisk og biologisk materiale), herunder substanser, organismer og avlinger, samt materialer – heretter betegnet fysiske gjenstander”
Dette gjelder eiendomsrett til fysiske gjenstander. Dette har ingen ting med immaterielle rettigheter å gjøre og hører følgelig heller ikke hjemme i noe som er ment å skulle regulere immaterielle rettigheter.

Det kan være mange gode grunner til å regulere eiendomsrett til innsamlet materiale, men det hører ikke hjemme i en sammenheng som denne.
2.7        “Arbeidsresultater som kan danne grunnlag for varemerke– og designregistrering”
Det er vanskelig å se at dette er relevant i forhold til forskning. Vi forholder oss riktignok til prosjektnavn. Men varemerke er noe som først kommer inn i en eventuell kommersialiseringsprosess etter at forskningen vil være avsluttet – eller i alle fall så godt som avsluttet. Å finne på et godt navn eller en logo kan ikke ses på som resultat av forskningen. Det er derfor liten grunn til å regulere dette.

Design gjelder estetisk utforming. Heller ikke det kan anses som relevant for forskning. Funksjonell design kan ikke vernes som design. Estetisk formgivning av konkrete produkter kan ikke være en del av forskningen og følgelig kan det heller ikke være relevant i forhold til forskerne.
2.8        “faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale som er et resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet eller av en nærmere angitt oppgave den tilsatte er pålagt i tjenesten”
En generell overdragelse av opphavsrett til faglitterære publikasjoner vil være et meget stort inngrep i de ansattes rettigheter. Om man skal ta dette på alvor betyr det at institusjonen skal bestemmeom noe skal publiseres, og evntuelt hvor det skal publiseres – i tillegg til at eventuelle inntekter tilfaller institusjonen.

Alle vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider, i tillegg til læremidler, vil være resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet og følgelig omfattes av ordlyden.

Fra et arbeidstakerperspektiv vil dette være helt uakseptabelt og det vil være et alvorlig inngrep i den akademiske frihet.

Dette utelukker ikke at det inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor rettigheter i større eller mindre grad overdras. Dette kan bl.a. være aktuelt hvor mange samarbeider om et stort fellesprosjekt (ordbok, oppslagsverk, vitenskapelig kommentert utgave av Ibsen, etc) og for prosjekter hvor institusjonen går inn med særskilte ressurser (multimedieproduksjoner m.m.). Også i andre tilfeller hvor noen påtar seg å utvikle en kurspakke eller tilsvarende vil det kunne være aktuelt å inngå denne type avtaler. Men det må begrenses til slike prosjekter.

3 Meldeplikt

Det foreslås at det skal innføres meldeplikt:

“Det bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial.”

En meldeplikt vil nødvendigvis måtte medføre et merarbeid for den enkelte vitenskapelig ansatte, i form av registreringer, meldinger, rapporter, osv. I tillegg vil det nødvendiggjøre et byråkrati som skal ta i mot disse meldingene, gjennomgå og vurdere dem.

Dersom noe slikt skal innføres bør det ha en god begrunnelse. Noen slik begrunnelse er ikke gitt.

4 Regler for rettighetsovergang

Det heter i notatet:

“Universitetene bør fastsette nærmere regler for overgang av rettigheter til resultatene der dette er påkrevd.”

Det er uklart hva dette skal bety i og med at det er tatt inn i noe som nettopp fremstår som i alle fall en mal for et slikt regelverk.

5 Hovedpunkt om eiendomsrett

Det heter bl.a:

“Alle rettigheter til resultater som universitetene eier forblir som hovedregel ved universitetene.”

Dette avsnittet handler først og fremst om forholdet mellom universitetet og eksterne samarbeidspartnere, og slår fast at universitetet ikke skal gi fra seg rettighetene til samarbeidspartnere. Dette er uproblematisk i forhold til ansattes rettigheter. Universitetet kan uansett ikke overdra andre rettigheter enn de som universitetet har fått overdratt.

Dette er derfor et tema som ikke direkte berører Forskerforbundets medlemmer.

6 Publisering

I notatet heter det under overskriften publisering:

“Universitetene vil beskytte og ivareta de vitenskapelig tilsattes sedvanemessige og lovmessige adgang til selv å avgjøre om, og på hvilken måte, et vitenskapelig verk skal offentliggjøres. Det kan avtales en kortvarig utsettelse av publisering for å gi anledning til rettighetssikring.”

Som vitenskapelig ansatt har man selvfølgelig ingen innvendinger mot at universitetet vil beskytte ens rett til publisering. Men det er vanskelig å få det til å henge sammen med punktet om at universitet vil overta opphavsretten til det som publiseres. En hjelp i form at overtakelse av rettighetene trenger vi ikke.

Derimot bør man støtte et prinsipp om at det ikke inngås avtaler med tredjeparter som begrenser retten til publisering – noe som bl.a. vil bety at det er ikke er mulig å inngå avtaler om beskyttelse av bedriftshemmeligheter som resultat av forskningen m.m., se ovenfor i avsnitt 2.2.

Det kan i denne sammenheng være verdt å peke på problemer knyttet til at man som forsker får tilgang til andres bedriftshemmeligheter m.m. Man kan ikke som universitetsansatt kreve å få publisere det man får vite om en samarbeidspartners virksomhet. Men dette kan lede til at også andre resultater hvor man gjør bruk av slik informasjon ikke kan publiseres, hvilket tilsier bevissthet og varsomhet om man går inn i prosjekter hvor man får tilgang til konfidensiell informasjon. Dette er imidlertid ikke et rettighetsproblem og behandles derfor ikke nærmere.

7 Tilsattes rolle i kommersialiserings- prosessen

Når den foreslåtte meldeplikt bare er begrenset til å gjelde resultater som kan ha næringsmessig potensial, da overlates i praksis denne vurderingen i første omgang til den enkelte vitenskapelig ansatte. Det blir da problematisk om man i neste omgang skulle risikere noen form for sanksjoner i de tilfeller hvor det senere skulle vise seg at det likevel var et kommersielt potensial.

Hele tankegangen passer imidlertid bare i forhold til patent. I andre tilfeller vil det i beste fall være vanskelig å påvise forskningsresultatets betydning i en kommersialiseringsprosess.

Om jeg her skal holde meg til min egen bransje, så er jurister med doktorgrad og kanskje annen forskningskompetanse etterspurt i de store advokatfirmaene. Den kunnskap man har utviklet, eller knowhow om man synes det lyder bedre på engelsk, kan gi grunnlag for en lønnsom rådgivning i form av advokatvirksomhet. Det kan sies å være en kommersialisering av resultatene. Men det ville være meningsløst om universitetet skulle kreve andel av inntekter fordi folk har suksess med å bruke den kunnskap de har ervervet og utviklet hos oss. (Den type avtaler er stort sett forbeholdt fotballklubber.)

Om noen skulle ha suksess med en bokutgivelse (Sofies verden ble opprinnelig skrevet som lærebok i filosofi), så gir det heller ikke særlig mening at universitetet skal gripe inn og kreve en andel av den inntekt denne kommersialiseringen representerer.

Også i andre tilfeller vil kommersialisering – annet enn for patenter – stort sett skje ved at folk bruker sin kompetanse. Det er ikke basert på at man utnytter rettigheter – kunnskapen er og skal være fri.

Om vi skal tro Aftenposten 19.02.08, så har den kjente posøren Jon Lech Johansen, også kjent som DVD-Jon slått til igjen. Han skal gjøre tilgjengelig et program som skal gjøre det mulig å “omstrukturere filer fra ett format til et annet, uavhengig av hvilke sperrer Apple eller Microsoft har gitt filene”. Å kunne konvertere filformater er ikke noe nytt. Så det er ikke “omstruktureringen” men omgåelsen av sperrer som er det spesielle. Heller ikke det er noe spesielt nytt. Men siden det er ulovlig å omgå slike sperrer og å gjøre tilgjengelig programmer for dette formål, så distribueres slikt vanligvis i undergrunnen.

Det som DVD-Jon nå, i følge Aftenposten, vil gjøre er en reprise på DeCSS-stuntet, sannsynligvis også på den måten at han igjen tar æren for noe som andre har utviklet. Men det har kommet en del ny lovgivning siden sist. Så det som en gang kanskje var lovlig, er nå klart ulovlig.

Man kan mene mye om DRM - Digital Rights Mangement. Men selskapene er i sin fulle rett til å bruke slike systemer om de skulle ønske det, selv om praksis også har vist at de lett faller for fristelsen til å misbruke dem. DVD-Jon er egentlig uinteressant her. Han er en posør som igjen har klart å plassere seg i mediebildet uten tilsynelatende å ha bidratt med noe nytt.

Men det er grunn til å sette et særdeles stort spørsmålstegn ved Forbrukerrådets opptreden i denne saken - dersom de er korrekt referert i Aftenposten. Rådgiver og jurist i Forbrukerrådet Thomas Nortvedt er i følge Aftenposten positiv til det nye programmet. At Forbrukerrådet ikke liker DRM er en ærlig sak. Men at de stiller seg positive til distribusjon av ulovlig programvare, det er særdeles betenkelig.

Den samme Thomas Nortvedt sier i følge Aftenposten følgende:

“Det er nemlig ikke noe ulovlig i å bruke programmet. Etter en endring i åndsverksloven i 2005, ble det fastslått at å dele for eksempel en sang i mp3-format med familie eller en nær venn, ikke er i strid med loven.”

For hans del får man håpe at han er feilsitert. Det har aldri vært tvilsomt at man kan fremstille kopi av et offentliggjort musikkopptak, f.eks. i mp3-format, til privat bruk. Dette kan man gi til folk i familien og den nære vennekrets. Men det er ikke lov å bryte en teknisk beskyttelse for å gjøre dette, og det bør Forbrukerrådets representant vite om han skal uttale seg offentlig om slike spørsmål. Om dette kan man lese i Ot prp nr. 46 2004-2005, avsnitt 3.5.1.5.3:

“Hvis det ved kjøp av lydfil på Internett inngås avtale om hvilken avspiller som kan benyttes, vil lovens krav til relevant avspillingsutstyr innebære at utstyr utover det som fremgår av avtalen ikke vil kunne være relevant: I relasjon til unntaket som her foreslås innført, vil i disse tilfeller bruker ikke med rimelighet kunne forvente avspilling i strid med avtalen. Vilkåret om relevant avspillingsutstyr innebærer således i praksis at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller vil avgjøre hvilken avspiller som kan benyttes, og omgåelse for å muliggjøre tilegnelse på avspiller som ikke er «relevant» vil rammes av omgåelsesforbudet.”

Flertallet i Stortingskomiteen kom med en høyst tvilsom uttalelse i Innst O nr. 103 2004-2005, hvor de sier:

“Flertallet har merket seg at departementet mener en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en CD klart bør kunne overføres og brukes på en MP3-spiller.”

Dette kan selvfølgelig flertallet gjerne mene. Men det er i betste fall tvilsomt om dette er i samsvar med direktivet og dermed i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Og uansett gjaldt komiteens uttalelse kopiering fra kopibeskyttet CD (som platelselskapene heldigvis har gått bort fra) til mp3. Komiteen uttalte seg ikke om nedlastede filer, og det er det saken nå dreier seg om. Så der er det kun departementets uttalelse vi har å holde oss til, i tillegg til lovteksten og direktivet.

Hvis Forbrukerrådet vil drive kampanje, så må de gjerne det. At de samtidig melder seg ut av seriøs debatt får bli deres eget problem. Men man bør kunne vente at når de uttaler seg om rettslige spørsmål, så forstår de at folk gjerne vil tro på det som Forbrukerrådet sier. Da bør de ikke komme med uttalelser som er juridisk uholdbare.

Dagbladet skriver at selskapet Microfon, som ble kjent på en lite flatterende måte da de påtok seg å kreve inn “Musikk til arbeidet” penger for TONO, er i ferd med å gå konkurs. Det er egentlig ikke så interessant for andre enn Microfons kreditorer. Men for meg er det en påminnelse om diskusjonen om TONOs krav for to år siden, om at man skulle betale TONO-vederlag for å ha en radio eller en PC med lydkort på sin arbeidsplass. Jeg var den gang meget kritisk, og er det fortsatt.

For tiden holder jeg på med en serie podcasts om opphavsrett, og jeg har akkurat vært igjennom spørsmålet rundt denne type svakt begrunnede og urimelige vederlagskrav. Serien er ennå ikke “ready for prime time”. Men den inneholder en del kritiske kommentarer, og noen av dem kan det være grunn til å presentere også her.

Men før jeg går inn i dette vil jeg presisere følgende: Selvfølgelig skal komponister og musikere ha vederlag når deres musikk spilles offentlig. Når musikk spilles i radio, som bakgrunnsmusikk i restauranter og kjøpesentre, på diskoteker, på venteværelser, på fly, tog, busser osv, så skal det betales vederlag for dette. Derom hersker det ingen tvil og det ville også være urimelig om man bare skulle kunne bruke musikken i slike sammenhenger uten at de som har skapt og fremført den får noe for det.

Opphavsmannen har bl.a. enerett til å fremføre verket for allmennheten. TONO hevder, eller hevdet i alle fall den gangen, at når jeg har en radio eller en PC med lydkort så fremfører jeg musikk. Forstå det den som kan.

Nå er det bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. Så vi behøver nok ikke frykte krav om TONO-vederlag for våre private radioer og hjemme-PCer. Men når det gjelder hva som skal anses for fremføring i forhold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betydning hvem som utplasserer radioen eller PCen. Så om vi skal tro TONO så fremfører alle våre radioer, TVer og PCer med lydkort musikk bare ved sin blotte eksistens. Vi bør være glade for at det ikke er sant - det ville blitt et forferdelig spetakkel om det faktisk hadde vært slik.

Det hører med i bildet at man dessverre i en dom avsagt av Högsta domstolen i Sverige i 1980 ga rettighetshaverne medhold i at det å plassere et TV på et hotellrom er anses for en fremføring og Europadomstolen har senere kommet til et tilsvarende resultat i en annen sak. Men samtidig sies det klar i fortalten til det såkalte Infosocdirektivet pkt. 27. Så de har i alle fall beveget seg på kanten i disse sakene - jeg vil si at de har snublet i denne kanten og landet på feil side.

Rent faktisk må en tilgjengeliggjøring i form av en fremføring innebære at man sørger for å bringe verket fram til mottaker, slik at denne kan tilegne seg verket på en eller annen måte. Når de hevder at det også er en fremføring i opphavsrettslig forstand at man gjør tilgjengelig utstyr som er nødvendig for å kunne tilegne seg et verk som andre har gjort tilgjengelig, da påstår man at betegnelsene “tilgjengeliggjøring” og “fremføring” skal gis en utvidet anvendelse, altså at de gis et mer omfattende anvendelsesområde enn det ordlyden gir dekning for. Men da må man i det minste erkjenne at det er dette man gjør og argumentere for hvorfor anvendelsesområdet bør utvides.

Det er bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. At en fremføring som hotellet står for i et hotellrom som alle kan leie seg inn på er for allmenneheten er det ikke vanskelig å akseptere. Men når de hevder at dersom jeg skulle spille musikk på min PC på kontoret også er en fremføring for allmennheten, da blir det absurd.

På dette punkt er jeg særdeles kritisk til TONOs argumentasjon, og jeg mener den grenser til det uredelige. Da TONO sendte ut sitt famøse brev stilte juridisk rådgiver Svein Korshamn i TONO til nettmøte i Dagbladet. Her sa han blant annet:

På samme måte er det i bedrifter med over 50 ansatte. Høyesterett stadfestet i den såkalte “Bedriftsmusikkdommen” i 1953 at fremføringer i bedrifter av en viss størrelse er offentlige. Grensen på 50 ble etter dommen forhandlet frem.

Dette er et så misvisende referat av den dommen det refereres til at det grenser mot løgn. Men slik argumenterer TONO i dette spørsmålet og det er slik dommen stort sett blir referet fra den kanten. De fremstiller det som om dette er klart fastslått og at det ikek foreligger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dommen det vises til var saken at den del produksjonsbedrifter spilte musikk over høytaleranlegget i bedriftens produksjonslokaler. Musikken ble dels hentet fra radio, dels fra plater. I de aktuelle bedriftene arbeidet det mellom 150 og 200 personer i disse lokalene. Den som var i produksjonlokalet fikk høre den musikken som den musikkansvarlige valgte å spille, enten de ville eller ikke. At dette er en fremføring er det ingen tvil om, ei heller at fremføringen i en slik situasjon vil være utenfor det private området og dermed for allmennheten.

Når de siden refererer til 50, eller 30 som jeg oftere har sett, så gjelder det en avtale som i sin tid ble fremforhandlet mellom TONO og Industriforbundet (som siden har blitt en del av NHO). En slik avtale vil gjelde for de som er parter i avtalen, men har ingen rettskildemessig verdi. Den kan ikke påberopes overfor andre som et uttrykk for gjeldende rett, slik TONO gjør.

Men det som virkelig skiller situasjonen i denne dommen fra det som TONO nå påstår er fremføring for allmennheten er at det i 1953 gjaldt fremføring for en stor gruppe som var samlet i ett lokale, og hvor de selv ikke kunne styre musikken. Dommen gir ingen dekning for å si at det også er en fremføring for allmennheten om jeg på mitt kontor skulle spille musikk når jeg sitter der alene. Det er ikke antall ansatte i bedriften, men hvor mange musikken fremføres for som er avgjørende for om fremføring skjer for allmennheten.

TONO viser en stor iver etter å kunne “beskatte” ulike situasjoner. Jeg setter “beskatte” i anførselstegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kalle det vederlag når det kreves penger uten at det faktisk skjer noen fremføring. TONO har også påstått at lenking er fremføring, og har fremmet krav om vederlag fra tjenester som f.eks. lenker til nettradioer.

Det er på høy tid at man setter foten ned og sier at nok er nok. I tillegg til at kravene er urimelige, bidrar også TONO sterkt til å sette hele opphavsretten i vanry. Ingen forstår rimeligheten i slike krav, noe som heller ikke er noe rart når det faktisk ikke er noen rimelighet i kravene. Berettiget reaksjon mot urimelige krav vil lett bli til en uberettiget kritikk mot opphavsretten som sådann. Det er ingen opphavsmenn tjent med. Skulle TONO vinne fram med sin opphavsrettsimperialisme vil det kunne bli en Phyrros-seier som ikke bare TONOs medlemmer, men alle opphavsmenn kan komme til å måtte betale dyrt for.

Det er ikke lenge siden sist jeg kommenterte bruk av personbilder uten den avbildedes samtykke. Da var det kunstneren Ole John Aandal som hadde stilt ut bilder han hadde funnet på nettet. Denne gangen er det fotografen Jørn Tomter som har tatt bilder av den norske russefeiringen. Mange gjør mye dumt i russetiden. Jørn Tomter har blant annet brukt bilder av toppløse russejenter.

Heller ikke denne gangen har fotografen fått tillatelse til å trykke bildene. Fotografen viser til at han hadde fått tillatelse til å være med russebussen som fotograf. Heller ikke denne gangen har jeg sett de omdiskuterte bildene, og kan ikke kommentere dem konkret. Men generelt gjelder at en fotograf skal ha samtykke til å gjengi blidet offentlig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bilder, så betyr ikke det at man har samtykke til å offentliggjøre bildene.

Man kan ikke bare sette overskriften “kunst” på bildene og dermed sette til side alle hensyn til de som er avbildet. Også kunstnere må respektere de som avbildes.

Artikkelen er skrevet sammen med professor Helge Rønning og ble opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 9/2007. Både Helge Rønning og jeg er medlemmer av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.

Et angrep på den akademiske frihet

I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man   vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.

I faktaboksene om ”open access” og i intervjuet med Nilsen brukes begrepet på en rekke motstridende måter. For det første likestilles det med ”offentlig tilgjengelig”. For det andre skal det være ”fritt tilgjengelig”. For det tredje skal det stå for ”gratis tilgjengelig”, og for det fjerde skal det innebære at artikler og publikasjoner skal knyttes opp mot et såkalt institusjonsarkiv og være tilgjengelige der. Slik det framstår nå er ”open access” er en forførende, men ganske uklar tanke.

Offentlig tilgjengelig

Om ”open access” betyr offentlig tilgjengelig, er dette uproblematisk og i tråd med forskningens frihet og retten til å publisere fritt. Offentligheten skal kunne skaffe seg adgang til resultatene av offentlig finansiert forskning. Forskningsrapporter og liknende skal ikke publiseres innenfor lukkete nettverk – f.eks. i form av Intranett – som bare bestemte personer har adgang til.  Det er dette prinsippet som blant annet EU går inn for.

Om Forskningsrådet, EU og andre knytter vilkår om publiseringsform til sine prosjekter, så må vi akseptere det. Men det kan ikke omfatte mer enn hva man har påtatt seg å levere innenfor prosjektet, for eksempel i form av angitte ”deliverables”, som i praksis er delrapporter, i EU-prosjekter. Dette kan ikke strekkes til at også artikler hvor man dels bygger på prosjektets resultater, dels på annet materiale skal publiseres etter oppdragsgivers spesifikasjoner. Det må heller ikke bli slik at vi som universitetsansatte skal pålegges bare å publisere i ideologisk korrekte tidsskrifter selv om universitetet er finansiert av det offentlige.

Forskernes rettigheter

Det er viktig å ha in mente at publisere faktisk betyr å gjøre offentlig. Spørsmålet som reiser seg ut fra dette, er imidlertid mer komplisert. Det er et grunnleggende prinsipp at forskeren selv skal ha rett til å velge sin kanal og måte for å publisere sine resultater. Det skal ikke pålegges av en ekstern instans i form av et diktat slik som Rune Nilsen vil, når han sier: ”Offentleg tilsette forskarar bør vere kontraktfesta til å gjere forskningsresultat fritt tilgjengelege”. Dette betyr i følge Nilsen innenfor et system av ”open access” som betyr gratis tilgjengelighet.

Det å pålegge forskere hvor og hvordan det skal publiseres, er et brudd på grunnleggende prinsipper innenfor prinsippet om akademisk frihet og bør selvfølgelig avvises. Å gjøre ”open access” publisering til en del av de akademiske arbeidskontraktene vil undergrave forskningens og den akademiske frihet.

Videre vil et slikt prinsipp stride mot viktige prinsipper i åndsverksloven. Det gjelder opphavsmannen prinsipielle rett til å ta avgjørelser om bruk av verket utenfor det private området. Men viktigere er det at det vil stride opphavsmannens ideelle rettigheter som beskytter mot bruk av verket som strider mot det som opphavsmannens intensjon med verket og hans/hennes rett til å beskytte sitt verk mot misbruk.

Selvstendige og kvalitetsbevisste kanaler

Spørsmålet om å gjøre et åndsverk og et forskningsresultat offentlig tilgjengelig er også et spørsmål om publiseringskanalenes selvstendige stilling og profesjonalitet. Dette er Karin Gundersen inne på. Universiteter og forskningsinstitutter har ikke den nødvendige kompetanse til å fungere som forlag. Dette gjelder så vel på det redaksjonelle område som innenfor distribusjon.

Systemer for kvalitetsvurdering uavhengig av forskningsmiljøene er av sentral betydning. Dette er et problem som de radikale tilhengerne av ”open access” systemet ofte overser. Rune Nilsen bagatelliserer hva som egentlig bør ligge i profesjonell redigering i publiseringsprosessen. Å være vitenskapelig redaktør er noe annet enn å sitte som medlem av et ”editorial board”. Det er høyt spesialisert kunnskap som kreves for å fungere i en slik funksjon. En av grunnene til at vitenskapelige tidsskrifter er dyre, er
at de krever store og spesialiserte produksjonsprosesser. La oss heller ikke glemme at det å skape gode, profesjonelle og kvalitetssikrete elektroniske tidsskrift også er kostbart og krever høy spesialkompetanse. Kostnadene knyttet til trykking og distribusjon på papir utgjør en ganske liten del av totalkostnadene ved å drive et tidsskrift.

Et rent nettbasert tidsskrift må vurderes etter de samme kriterier som andre tidsskrifter. Det hjelper lite at et tidsskrift i prinsippet er fritt tilgjengelig for alle dersom forskerfellesskapet ikke oppfatter det som et interessant kvalitetstidsskrift og derfor ikke bruker tid på å lese det. Valg av publiseringsmedium har ingen betydning for forfatternes rettigheter til det de selv har skrevet. Man får ikke noen større rett til å utnytte andres verk bare fordi det er tilgjengelig i elektronisk form.

Fritt og gratis?

Et element i ideologien er at forskningsresultatene skal være ”fritt” tilgjengelig. ”Fritt” er et flertydig og uklart begrep. Det kan bety at resultatene skal være tilgjengelige uten restriksjoner på tilgang og bruk. Dette er uproblematisk, og har vært ivaretatt ved at resultater publiseres i allment tilgjengelige bøker og tidsskrifter. ”Fritt” kan også bety gratis, som er noe mer problematisk.

Kvalitet koster og noen må betale. Gratis blir det aldri, det er bare et spørsmål om hvem som skal betale og hvordan pengene skal kanaliseres. Enten må noen betale for den jobben som skal gjøres, eller så må vi bruke mer av vår forskningstid til å drive som amatørforleggere. Tradisjonelt har prinsippet om gratis tilgang vært sikret gjennom biblioteker. At tradisjonelle modeller for å sikre fri tilgang kan være uhensiktsmessige i forhold til dagens teknologiske muligheter endrer ikke det grunnleggende at kvalitet koster, også i formidlingsleddet.

Hele prinsippet om gratis tilgjengeliggjøring er en fiksjon. Noen må betale i siste ende. Nilsen sier at han forestiller seg at dette skal ordnes gjennom ”[…] forskningsfinansiering, til dømes Forskingsrådet”. Dette åpner for tvilsomme praksiser. Det kan blant annet bety at bare de forskerne som har finansiering for Forskningsrådet eller andre kilder får publisert sine resultater. Det kan også åpne for en svært uheldig praksis om at bare når man har fått støtte til å publisere, vil man bli publisert. Altså nok et problem i forhold til akademisk frihet og til sikre uavhengige publiseringskanaler.

Det siste problemet som tas opp i oppslaget i Forskerforum, dreier seg om er prinsippet om åpne institusjonsarkiv. Dette er en videreføring av det gamle prinsipp om de åpne forskningsbibliotekene i en ny teknologisk tidsalder. Det er i tråd med prinsippet om forskningens frihet og åpenhet. Om man kan bygge opp digitale arkiv med artikler som har vært publisert andre steder, så er det utmerket. Hvis en artikkel kan gjøres tilgjengelig på denne måten vil det øke tilgjengeligheten og være et pluss ved valg av tidsskrift. Men det vil ikke være så viktig at vi velger bort de viktigste tidsskriftene dersom disse ikke skulle tillate slik tilgjengeliggjøring.

Nord-Sør

Nord-Sør argumenter er en del av den ideologiske overbygningen for ”open access” misjonærene. Det lyder vakkert, men blir ikke nødvendigvis holdbart av den grunn. Det ligger en lett paternalistisk holdning i dette. Vi skal gjennom vår ordning med ”open access” sørge for at vestens forskningsresultater blir tilgjengelige for ”de andre”. Bak dette ligger det en skjult internasjonal arbeidsdeling, der vi framstår som dem som har resultatene og forskningsmidlene, og de andre har problemene vi kan forske på. Med de styrkeforholdene som finnes i den internasjonale forskningsverden og innenfor internasjonal forskningspublisering, vil ”open access” systemet ytterlige undergrave mulighetene for at landene i sør får høve til å bygge egne publiseringskanaler, for systemet med ”open access” kan bidra til å undergrave deres opphavsrett. Når våre løsninger blir så lett tilgjengelig, er det ingen grunn til at de skal bygge opp kompetanse på annet enn å motta den rike verdens løsninger. Her blir de gode intensjoner, som i mye annen misjonærvirksomhet, til dårlige løsninger.

Publisering og tvang

Som akademikere flest er vi interessert i at det vi skriver, er tilgjengelig for og blir lest av målgruppen. Dette er styrende for valg av publiseringskanal. Vi mener også at vi kjenner aktuelle publikasjoner innen våre respektive fagområder bedre enn Rune Nilsen og andre som på ideologisk basis vil styre våre valg. Problemet for oss er ikke open access – hva enn dette måtte bety. Hvis dette virkelig er så fortreffelig som Rune Nilsen hevder, da vil det uansett vokse fram. Problemet er at noen ut fra sin ideologi vil tvinge oss til å velge bestemte publiseringskanaler og dermed innskrenke den akademiske frihet. Open access kan være utmerket som en mulighet, men vi skal ikke tvinges inn i det.

Når Forskerforum framstiller ”open access” som noe som er ”fritt” betyr det altså i realiteten noe som er gratis for mottaker, samtidig som man erkjenner at det koster. Det betyr ikke fritt i betydningen fri forskning. Det kan innebære bunden og tvungen publisering.

Etter at debattredaktøren i dagbladet.no ba meg kommentere reportasjen om de såkalte fildelerne (som jeg foretrekker å kalle nettkopister), har jeg hatt mer fokus på denne virksomheten enn jeg vanligvis har. Det var kanskje derfor jeg festet meg ved to saker i dagens “Kulturnytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske selskapet Funcom hadde en forhåndspresentasjon av sin store spillsatsing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen dataspiller, og skal la være å mene noe om selve spillet. Men i følge “Kulturnytt” har Funcom investert 200 mill i utviklingen av dette spillet. Det ble nevnt at dette er det dobbelte hva den hittil dyreste norske filmen, “Slipp Jimmy fri”, kostet.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk- og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

En ganske vanlig påstand i piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet er at opphavmennene egentlig tjener på piratenes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effektiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Larry Lessig har satt søkelyset på en rekke uheldige utviklingstrekk innen opphavsretten. Rettighetshaverne har strammet grepet mer og mer. Jeg har null sympati med de som vil stjele andres verk uten å betale for dem. Men det kreative rom har blitt stadig trangere når underholdningsindustrien nidkjært passer på sine rettigheter og truer med ruinerende erstatningskrav om man ikke danser etter deres pipe.

Larry Lessigs svar har vært å etablere Creative Commons. Det har fått en nærmest religiøs tilhengerskare. Man sier fra seg rettigheter for å åpne opp rommet for skapende innsats, som en reaksjon mot de senere års tilstramminger. Men usanere skal alltid overdrive. Det er i USA opphavsrettsutviklingen virkelig har gått av skaftet, og svaret fra Larry Lessig er preget av dette. Det er en usansk løsning på et usansk problem. Vi har problemet også hos oss, om enn i mindre alvorlig grad. Men problemet kan ikke løses på usanske premisser.

Creative Common er et sett standardvilkår som man kan anvende når man gjør sitt verk tilgjengelig for andre. Disse tillater at man kan utnytte verkene på en måte som ellers ville ha vært i strid med opphavsretten. Som opphavsmann sier jeg at dere får lov til å utnytte mitt verk på nærmere angitte måter som forutsetter mitt samtykke. Det er dette jeg har gjort når det gjelder utnyttelse av min artikkel Opphavsrett - en introduksjon, selv om mine vilkår avviker noe fra Creative Common. Det arbeides for å lage “norske” Creative Commons vilkår.

Både usansk opphavsrett og usansk kontraktsrett er ganske ulik norsk rett på godt og vondt, men mest på vondt. USA og usanere har en lei tendens til å tro at de er ledende på alle områder. Det er de ikke. Når usanere skal gjøre noe “internasjonalt” så betyr det som regel at resten av verden skal adoptere den usanske løsningen. At disse løsningene slett ikke passer andre steder synes å være en totalt fremmed tanke, akkurat som det er utenkelig for USA at det faktisk er de som må tilpasse seg verden. Dette preger Creative Commons. Det er 100% usanske løsninger som man vil eksportere mest mulig uendret til andre land. Bevegelsens tilhengere synes å være fanget i en tro på at alt som er viktig kommer fra USA, så man aksepterer premissene.

Creative Commons har ambisjoner om at deres vilkår skal være de samme verden over. Man tillater derfor ikke at ulike språkversjoner eller nasjonale versjoner avviker fra det usanske annet enn der tvingende lov gjør det nødvendig. Det kan være et greit utgangspunkt. Men internasjonal opphavsrett er ikke helt enkel. Det følger av Bernkonvensjonen Art 7(8) at vernet reguleres av retten i det land hvor vern kreves. En usansk opphavsmann som mener at noen i Norge måtte krenke hans rettigheter har det vern man får etter norsk rett, og en norsk opphavsmann som mener sin rett krenket i Argentina har der det vern man får etter Argentinsk rett. Avtalevilkår, som Creative Commons vilkår, kan komplisere dette. Men det går jeg ikke inn på. Man kan nok legge til grunn at avtalevilkår i Norge vil bli tolket etter norsk rett.

Hvis man skal etablere en reguleing som skal fungere internasjonalt, da tar man selvfølgelig utgangspunkt i internasjonal opphavsrett og gjør de nødvendige lokale tilpasninger fra dette utgangspunktet. Alle land som har sluttet seg til Bernkonvensjonen, hvilket vil si alle land som betyr noe i denne sammenhengen, vil måtte forholde seg til Bernkonvensjonens begrepsbruk og etablere de nødvedige broer mellom konvnesjonen og nasjonal rett. Man må ha et bevisst og utviklet forhold til hvordan konvensjonens begreper forstås innenfor rammen av nasjonal rett.

Dette har Creative Commons ikke gjort. De har tatt utgangspunkt i usansk rett. Resultatet synes å gå i retning av noe som jeg ikke kan anbefale noen norske opphavsmann å benytte. Det er ikke fordi jeg fraråder opphavsmenn å tillate mer enn det som de må tillate etter loven. Men anvendt i Norge, og jeg vil tro i de fleste Europeiske land, vil vilkårene fra Creative Commons bare skape rot og forvirring. De passer ikke hos oss.

En alvorlig innvending er at man anvender terminologi som er helt fremmed hos oss. Og enda verre: Man bruker betegnelser som er velkjente, men de brukes i en annen betydning enn den de har i Europeisk og norsk opphavsrett. Slikt blir det advokatmat av.

I USA liker man ikke og forstår ikke ideelle rettigheter, til tross for at også USA er konvensjonsforpliktet til å respektere dem. Så dette håndteres på en klønete måte. Hvis man skulle mene at det er behov for en eksplisitt regulering av dette burde man ha tatt utgangspunkt i Bernkonvensjonen artikkel 6bis som lyder:

(1) Independently of the author’s economic rights, and even after the transfer of the said rights, the author shall have the right to claim authorship of the work and to object to any distortion, mutilation or other modification of, or other derogatory action in relation to, the said work, which would be prejudicial to his honor or reputation.

USA gir heller ikke vern for utøvende kunstnere, kringkastingsselskaper m.m, og har ikke tiltrådt Romkonvensjonen om dette. Derfor forsøker man å presse noe av dette inn under opphavsretten, og resultatet er rot. I Europa, inklusive Norge, er dette greit regulert. At USA har problemer med dette er ikke noe vi bør bry oss om. Men Creative Commons forsøker å eksportere problemene, blant annet ved å definere en utøvende kunstners prestasjon som et “verk”, noe det ikke er. Det bør vi avvise.

I USA liker man heller ikke databasebeskyttelse, og man kan få inntrykk av at heller ikke dette er særlig godt forstått. Også dette eksporterer man ved å lage kontraktsvilkår for dette. Men her må det legges til at databaser ikke har det samme vernet internasjonalt som opphavsrettslig vernede verk.

I tillegg kommer usansk kontraktstradisjon som er preget av en lite utviklet evne til å tenke prinsipielt og utlede konsekvenser fra dette. Alt skal angis konkret. Resultatet er lange og uleslige kontraktsklausuler som likevel har en tendens til å skape fler problemer enn de løser.

Min konklusjon, etter å ha gått gjennom Creative Commons vilkår, er at jeg ikke kan anbefale noen i Norge å bruke disse. Man må gjerne gi brukerne av materialet tillatelse til å gjøre mer enn hva de har rett til etter alminnelig opphavsrett. Men da bør det reguleres på en annen måte. Man kan tillate at det fremstilles eksemplar til nærmere angitt formål som undervisning, eller til ikke ervervsmessig bruk generelt. (Jeg vil foretrekke uttrykket “ikke ervervsmessig” fremfor “ikke kommersiell”, da det er det første som brukes i åndsverkloven. Selv om det stort sett betyr det samme, unngår man uklarheter om man velger lovens formulering.) Man kan eventuelt tillate videreformidling på papir og/eller på nett, eventuelt med den begrensning jeg har valgt om at det ikke skal kunne tas inn i kompendier uten samtykke. Om man ønsker kan man også tillate at andre bearbeider verket, gjerne med en forutsetning om at dette ikke er ervervsmessig bruk. Jeg ville også ha stilt som vilkår at det skulle fremgå at det er en bearbeidelse, og at det skal være en henvisning til hvor originale finnes. Kanskje bør det utdypes noe, men så veldig mye mer er neppe nødvendig. I alle fall trenger man ikke USA-infiserte vilkår som de Creative Commons vil ha oss til å bruke.

Avtaler som er basert på vilkår som settes av en part uten noen klar aksept fra medkontrahent er vanligvis problematiske. Det kan lett bli spørsmål om hvorvidt man i det hele tatt har en avtale, og om hva denne eventuelt går ut på. Men ved den type vilkår som det er er snakk om vil det ikke være noe problem. Den som setter vilkår gir tillatelser uten motytelse fra den annen part. Dermed blir det ikke noe spørsmål om hvorvidt noen motytelse eller begrensning av den annen parts rett er akseptert og dermed en del av avtalen. Om noen her skulle hevde at de ikke har akseptert noen avtale, da har de heller ingen tillatelse til bruk ut over det som følger av alminnelig opphavsrett.

Hvis man skriver tekst på norsk har man lite behov for avtaleregulering på dette punktet, med mindre man vil gi andre en rett til å bearbeide det man selv har skrevet for deretter å fremstille eksemplar og gjøre tilgjengelig den bearbeidede versjonen. I de fleste tilfeller som ikke er privat bruk vil man være omfattet av en avtalelisens. Man trenger derfor ikke å spørre om lov til å bruke teksten. For andre typer verk enn tekst har man ikke avtalelisenser i samme omfang, slik at behovet for regulering gjennom avtale kan være større.

Det kan være grunn til å rette en liten advarsel mot utstrakt bruk av tillatelser til bruk av tekster ut over det som følger av avtalelisens. Vederlag til Kopinor beregnes med utgangspunkt i antall kopier det lages av opphavsrettslig vernet materiale. En tillatelse til fribruk kan komme til å medføre at slike tekster ikke tas med i beregningsgrunnlaget, med derav følgende reduksjon i vederlaget til Kopinor. Nå er det sikkert mange som ikke vil ha noe i mot at det betales mindre, og det er et ærlig standpunkt. Men man bør da være forberedt på at dette også kan komme til å få konsekvenser når midlene skal fordeles. Det er ikke gitt at tekster publisert på slike vilkår for fremtiden skal regnes med når man vurderer produksjon i forhold til reisestipend etc hvis det ikke betales vederlag for dem. Stipendordningene er tross alt en måte som vederlag for utnyttelse av verk tilbakeføres til opphavsmenn, og ikke milde gaver som deles ut. Den som frasier sett retten til vederlag for bruk kan ikke i neste omgang gjøre krav på en del av vederlag som er betalt for bruk av andres verk. (Det slår meg etter disse refleksjoner at jeg vil endre vilkårene for å bruke Opphavsrett - en introduksjon slik at den primært kan brukes innenfor rammen av en avtalelisens, og så tillate visse former for bruk i den grad disse ikke allerede er omfattet av avtalelisensen.)