Olav Torvunds blogg

Bonytt har en artik­kel om import av design­møb­ler fra bl.a. Stor­bri­tan­nia. Man kan i følge artik­ke­len kjøpe kopier av kjente design­møb­ler til en brøk­del av hva man i Norge må betale for originalen.

I følge artik­ke­len har desig­nerne dår­li­gere vern i Stor­bri­tan­nia enn hos oss. Jeg har ikke grunn­lag for å vur­dere om hvor­vidt det stem­mer. En lenke i artik­ke­len viser til at avsnitt i en Wikipedia-artikkel som uan­sett ikke er relevant.

En mulig for­kla­ring er at denne type design i Stor­bri­tan­nia bare er ver­net som design, og ikke som opp­havs­retts­lig ver­net verk. Det betyr i så fall at det bare er ver­net i mak­si­malt 25 år, mens et opp­havs­retts­lig ver­net verk er ver­net i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. Bruks­kunst, her­under møbel­de­sign, er en vans­ke­lig opp­havs­retts­lig kate­gori, og jeg viser her til omtale av at Tripp Trapp-saken skal opp for Høy­este­rett. Saken gjel­der nett­opp opp­havs­retts­lig vern for og etter­gjø­ring av møbler.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag meldte Högsta dom­sto­len at dom­sto­len ikke vil behandle anke­sa­ken om Pirate Bay. Der­med blir hovrät­tens dom stående.

Det er egent­lig ikke så vel­dig over­ras­kende. Hoved­punk­tene i Pirate Bay-dommen er dette:

De har laget en tje­neste som er meget godt egnet for ulov­lig til­gjengeliggjøring av opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale.
De har opp­ret­tet tje­nes­ten i den hen­sikt å legge til rette for ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring av opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale.
De har vært klar over at tje­nes­ten i stort omfang har blitt benyt­tet til ulov­lig virk­som­het.
De har ikke gjort noe for å hindre en ulov­lige virksomheten.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Stri­den mel­lom Nor­ges­Grup­pen og møbel­pro­du­sen­ten Stokke om Tripp Trapp-stolen skal opp for Høy­este­rett. Jeg skal ikke her pro­se­dere noen av par­te­nes stand­punk­ter. Men saken er inter­es­sant av mange grun­ner, ikke minst fordi den illust­re­rer hvor­dan ulike imma­te­rial­ret­tig­he­ter spil­ler sam­men — eller ikke spil­ler sammen.

Stok­kes Tripp Trapp er en av Nor­ges største møbel­suk­ses­ser. Den kom på mar­ke­det i 1973. Den har ofte blitt kopiert og Stokke har hatt retts­tvis­ter i mange land — visst­nok har de så langt vun­net alle.

De tek­niske løs­nin­gene i Tripp Trapp har vært patent­be­skyt­tet. Men et patent gjel­der i mak­si­malt 20 år. Paten­tene som beskyt­tet Tripp Trapp er der­for løpt ut og hvem som helst kan utnytte de tek­niske løs­nin­gene med flytt­bare pla­ter, spor i side­stol­pene, osv.

Det spørs­må­let som nå skal opp er først og fremst om sto­len “Oli­ver” kren­ker opp­havs­ret­ten til Tripp Trapp. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. Desig­ne­ren Peter Ops­vik lever fort­satt i beste vel­gå­ende, så det er lenge til en even­tu­ell opp­havs­rett fal­ler bort.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg hadde tenkt å vente litt med dette til alt var avklart og over­gan­gen var litt mer nær fore­stå­ende. Men når Uni­fo­rum og der­etter andre medier har tatt tak i dette er det greit å rede­gjøre for dette uten å få det fil­trert gjen­nom jour­na­lis­ter. Uan­sett: Fra høs­ten vil jeg etter all sann­syn­lig­het være advo­kat på hel­tid i Bing Hodne­land.

Det er en lang tra­di­sjon at uni­ver­si­tets­ju­ris­ter tar opp­drag ved siden av opp­ga­vene ved uni­ver­si­te­tet. I et prak­sis­nært fag som jus er det vik­tig, etter min mening nød­ven­dig å gå ut i den prak­tiske juri­diske vir­ke­lig­he­ten, akku­rat som medi­si­nere bør møte vir­ke­lige pasi­en­ter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjen­nom dom­mer og andre skrif­ter. Vi må kjenne pro­ses­sene bak, enten det er stra­te­giske, tak­tiske, kom­mer­si­elle eller andre vur­de­rin­ger. Kort sagt må vi få ut i ver­den og få litt “møkk” på fingrene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag står flagg­stan­gen naken, eller i alle fall er Wiki­pe­dia i svart. Man pro­te­ste­rer mot den fore­slåtte Stop Online Piracy Act, omtalt som SOPA.

Kort­ver­sjo­nen er at SOPA vil kunne pålegge ISPer i USA å blok­kere til­gang til nett­ste­der uten­for USA, som inn­e­hol­der noe som kren­ker ret­tig­he­tene til USAn­ske opp­havs­retts­ha­vere. Videre skal søke­mo­to­rer kunne påleg­ges å fjerne hen­vis­nin­ger til slike nett­ste­der fra sine søke­in­dek­ser. Beta­lings­tje­nes­ter kan påleg­ges å blok­kere beta­ling og tje­nes­ter som for­mid­ler annon­ser påleg­ges ikke å for­midle annon­ser til slike nettsteder.

I utgangs­punk­tet har jeg ikke vel­dig store pro­ble­mer med slike reg­ler. Jeg kan ikke se at det på noen alvor­lig måte truer vår ytrings– og infor­ma­sjons­fri­het om det blir vans­ke­li­gere å få til­gang til og gjøre bruk av ulov­lige tje­nes­ter som Pirate Bay. Vi har lenge hatt blok­ke­ring av nett­ste­der som for­mid­ler barne­por­no­grafi, uten at noen synes å ha rea­gert mot det. At man blok­ke­rer noto­riske opp­havs­retts­kren­kere, ste­der som sel­ger pirat­pro­duk­ter, osv, har jeg i utgangs­punk­tet ikke noen pro­ble­mer med.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. På et tids­punkt går ver­ket over til å bli en del av vårt kul­tu­relle fel­les­eie som ingen len­ger har noen ene­rett til.

Man kan dis­ku­tere hvor lenge opp­havs­ret­ten bør vare. Det er i alle fall rime­lig at den i alle fall varer i opp­havs­man­nens leve­tid. Det var ingen rime­lig­het i at mens kom­po­nis­ten Igor Stra­vinskij på 1920-tallet slet økono­misk og til dels fikk til livets opp­hold ved å låne pen­ger fra ven­ner, pen­ger som ingen av dem hadde noen tan­ker om at de noen gang skulle få til­bake, så tjente andre gode pen­ger på å sette opp hans mest popu­lære bal­lett, Ild­fug­len. Etter dati­dens reg­ler, i alle fall de rus­siske, var opp­havs­ret­ten alle­rede utløpt. Jeg ser hel­ler ikke noe uri­me­lig i at Chuck Berry fort­satt får royalty når hans låter fra 1950-tallet spilles.

Jeg synes også det er rime­lig at opp­havs­man­nens arvin­ger i en viss tid etter den­nes død kan nyte godt av de verk ved­kom­mende etter­lot seg. Det gjel­der sær­lig når opp­havs­man­nen dør ung, og kan­skje ikke for alvor blir opp­da­get før etter sin død. Den svenske for­fat­te­ren Stig Lars­son  er eksem­pel på dette (uten at jeg her skal gå inn i kon­flik­ten mel­lom hans sam­boer og hans fami­lie). Jo eldre opp­havs­man­nen blir, desto mindre grunn er det til å sikre hans etter­latte. Den som trek­ker sitt siste sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tjene på dem, før sin død. Da vil ved­kom­mende gjerne etter­late seg ver­dier som etter­kom­merne vil nyte godt av uan­sett. Men vi må ha prak­tikable reg­ler, og kan ikke avgjøre verne­ti­dens lengde ut fra en vur­de­ring av om arvin­gene er ver­dig tren­gende eller ikke.

70 år er for lenge. Jeg tror de fleste som arbei­der med opp­havs­rett, og som ikke enten selv tje­ner på eller repre­sen­te­rer noen som tje­ner på den lange verne­ti­den, mener at 70 år etter opp­havs­man­nens død er for lenge. Men slik er det hos oss. Mini­mums­for­plik­tel­sen etter Bern-konvensjonen er 50-år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tysk­land. Da dette ble har­mo­ni­sert i EU var det enk­lere å utvide til 70 år i alle EU-land frem­for å redu­sere verne­ti­den i Tysk­land. Siden fulgte USA etter.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Opp­havs­man­nen har to hoved­grup­per av beføy­el­ser: Økono­miske og ide­elle ret­tig­he­ter. De økono­miske består av ene­rett til eksemp­lar­frem­stil­ling og til å gjøre ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. De ide­elle er rett til navn­gi­velse og respektrett.

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. Serien er nå også til­gjen­ge­lig i iTu­nes http://itunes.apple.com/no/podcast/id460363260

Over­sikt over serien

Del 1: Inn­led­ning
Del 2: Verks­be­gre­pet
Del 3: Opp­havs­man­nens beføyelser

Dette er første del med litt sub­stans. Det er en gjen­nom­gang av det helt grunn­leg­gende begre­pet i opp­havs­ret­ten: Hva er et åndsverk?

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. Serien er nå også til­gjen­ge­lig i iTu­nes http://itunes.apple.com/no/podcast/id460363260

Over­sikt over serien

Del 1: Inn­led­ning
Del 2: Verks­be­gre­pet
Del 3: Opp­havs­man­nens beføyelser

Dette er første del av en serie podcasts om opp­havs­rett. Serien er laget som en inn­fø­ring også for folk uten juri­disk bak­grunn. (Jeg mer­ker meg at jeg i inn­led­nin­gen lovet en mer omfat­tende serie senere — det er kan­skje for optimistisk).

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. (Kom­mer også i iTunes).

Link til serien: http://www.torvund.net/index.php?page=podcast-opphavsrett

Over­sikt over serien

Del 1: Inn­led­ning
Del 2: Verks­be­gre­pet
Del 3: Opp­havs­man­nens beføyelser

“Fant Alex­an­der Rybaks «Fai­ry­tale» på 75 år gam­melt musikk­opp­tak” kan NRK Nord­land melde i dag, 1.4.2011. I ingres­sen kan vi lese:

“På en umer­ket voks­rull med gamle vise­slåt­ter fra 1936 fant en lyd­tek­ni­ker ved Nasjo­nal­bi­blio­te­ket en gam­mel vise­slått som lig­ner mis­ten­ke­lig på MGP-vinneren «Fairytale».”

Det skal ha vært pro­duk­sjons­ko­or­di­na­tor Tho­mas Bård­sen som skal ha kom­met over dette på en umer­ket voks­rull ved Najo­nal­bi­blio­te­kets avde­ling i Mo i Rana. Per Sud­nes mener det er trist hvis det stem­mer. Det som å blitt tatt i juks i idret­ten og man kan miste gul­let. NRK hev­der å ha vært i kon­takt med den islandske grand prix komi­teen, som vur­de­rer å legge inn pro­test. Alex­an­der Rybak avvi­ser pla­giat­be­skyld­nin­gene og sier på sin side at det hel­ler er den gamle slåt­ten som er et pla­giat av hans “Fai­ry­tale”. Sann­syn­lig­vis har Alex­an­der Rybak helt rett. For det meste taler for at det “gamle” opp­ta­ket er fra 2011, ikke fra 1936.

Men hva hvis det hadde vært sant? Dette blir en slags kon­tra­fak­tisk opphavsrettsanalyse.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->