I følge artikkelen har designerne dårligere vern i Storbritannia enn hos oss. Jeg har ikke grunnlag for å vurdere om hvorvidt det stemmer. En lenke i artikkelen viser til at avsnitt i en Wikipedia-artikkel som uansett ikke er relevant.

En mulig forklaring er at denne type design i Storbritannia bare er vernet som design, og ikke som opphavsrettslig vernet verk. Det betyr i så fall at det bare er vernet i maksimalt 25 år, mens et opphavsrettslig vernet verk er vernet i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Brukskunst, herunder møbeldesign, er en vanskelig opphavsrettslig kategori, og jeg viser her til omtale av at Tripp Trapp-saken skal opp for Høyesterett. Saken gjelder nettopp opphavsrettslig vern for og ettergjøring av møbler.

Det er ingen internasjonal harmonisering av hva som skal til for at en frembringelse skal nyte godt av et opphavsrettslig vern. I Storbritannia anses mye for å være opphavsrettslig vernet som etter norsk standard ikke vil bli ansett for å være vernede verk, og kanskje anses annet for verk hos oss som ikke har slikt vern i Storbritannia.

Et annet eksempel på regler som kan føre til at noe er vernet i et land, men ikke i andre, er at vernetiden kan ha løpt ut i noen land, men ikke hos oss. Etter Bernkonvensjonen er konvensjonslandene forpliktet til å verne et åndsverk i 50 år etter utløpet av opphavsmannes dødsår. Norge følger er EU-regler, som innebærer at åndsverk er vernet i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Edvard Munchs bilder er vernet hos oss (fram til 1.1.2015), da det ennå ikke har gått 70 år siden han døde. Men i land som har 50 års vernetid er Edvard Munchs bilder ikke lenger vernet. Der kan man fritt trykke plakater og lage spin-off produkter med “Skrik” og andre kjente verk.

Vi kan også i Norge lage produkter som det kan være ulovlig å fremstille i andre land. I åvl § 18 er det en “lese– og sangbokbestemmelse”, som innebærer at vi kan  lage samleverk til bruk i gudstjeneste eller undervisning med verk av mindre omfang av et større antall opphavsmenn, forutsatt at det er gått minst fem år siden verkene ble utgitt. Det er en tvangslisensbestemmelse, så det må betales vederlag. Men det er ikke nødvendig å innhente samtykke. Om det skulle passe med et undervisningsopplegg, så kan man med hjemmel i denne bestemmelsen lage en “hit parade” med hitlåter som er eldre enn fem år. Kravet er bare at den skal være ment for gudtjenste eller undervisning, slik at den kan selges fritt så lenge den er laget for dette formålet. En slik bok vil neppe kunne importeres for salg i land hvor man ikke har tilsvarende bestemmelser, og derfor ikke kunne ha laget en slik bok uten å innhente samtykke fra opphavsmennene.

Hos oss har offentlige dokumenter ikke opphavsrettslig vern. Det følger av åvl § 9.  Det betyr at hvem som helst kan utgi f.eks. lovtekster. I Storbritannia er slike tekster vernet av opphavsretten. Vi kan i Norge utgi samlinger også av britiske lovtekster, fordi de ikke er vernet hos oss. Men de vil neppe fritt kunne importeres og selges i Storbritannia, uten at jeg har sjekket de britiske reglene på dette punktet.

Hvis det er tillatt for alle å produsere designmøbler etter britisk rett 25 år etter at designet ble registrert, er det problematisk å kalle dette piratproduksjon. Akkurat som det vil være problematisk å kalle norske utgivelser av lese– og sangbøker til undervisningsbruk for “piratutgivelser”.

Før vi gå litt inn i jusen i dette, må vi sortere ut en problemstilling. Uansett opphavsrettslig vern eller ikke, så kan man ikke bruke andres varemerke på sine produkter. En vinterjakke fra “Canada Goose” er ikke opphavsrettsbeskyttet. Men varemerket “Canada Goose” er beskyttet. Å selge eller importere piratprodukter med falske varemerker er ikke tillatt. Det meste av piratprodukter som selges, i alle fall om vi holder musikk– og film utenfor, krenker varemerke, ikke opphavsrett.

I åndsverkloven § 54 første ledd, bokstavene c og d er det forbud mot å importere eksemplar av åndsverk, opptak av utøvende kunstneres prestasjoner m.m. i hensikt å gjøre dem tilgjengelige for allmennheten, når de er fremstilt utenfor Norge under forhold som ville ha gjort tilsvarende produksjon ulovlig hos oss. Produktet er lovlig fremstilt i det landet for fremstillingen har skjedd, men det ville vært ulovlig å fremstille det hos oss — f.eks. fordi det ikke er opphavsrettslig vernt i produksjonslandet, men er det hos oss.

Denne bestemmelsen forbyr ikke import til privat bruk. Hvis jeg driver møbelhandel i Norge kan jeg ikke importere designmøbler fra Storbritannia for å selge dem hos oss, selv om de måtte være lovlig fremstilt og/eller omsatt i Storbritannia (ut fra artikkelen er mange av møblene produsert i østen). Men vil jeg ha Arne Jacobsens “Egget” hjemme i min stue, da forbyr ikke denne bestemmelsen  import til meg privat.

Min kollega Ole Andreas Rognstad er i artikkelen sitert  med at det å ha sagt at internettsalg av møbler kan innebære at møblene er gjort tilgjengelig for allmennheten i Norge, og at det dermed vil være ulovlig. Jeg har litt vanskelig med å følge ham her. § 54 forbyr innføring av eksemplar i den hensikt å gjøre de importerte eksemplarene tilgjengelig for allmennheten i Norge. Jeg kan ikke se at man gjør om de tilbys via internett. Man må vurdere innføringen av det enkelte møbel. Hvis jeg importerer møbler til min private bruk, så kan det ikke ha noen betydning om jeg har blitt kjent med tilbydere via internett eller f.eks. en annonse i et engelsk interiørtidsskrift.

Hvis noen fra Norge etablerer en tjeneste for å legge til rette for eksport av slike møbler til norske kunder, kan det hende at man kan slå ned på dette som et forsøk på omgåelse. Men det rettslige grunnlaget for dette vil være høyst diskutabelt. Men om noen i Storbritannia driver eksport av produkter som det er lov å selge i Storbritannia, så vil man ikke kunne stoppe det ved norsk lov — like lite som Storbritannia ville kunne ha stoppet norske utgivelser av britiske dommer.

I artikkelen vises det til et unntak for den som i god tro har kjøpt noe til privat bruk. Dette må sikte til åvl § 56 siste ledd. Hovedregelen i § 56 er at eksemplar som er ulovlig fremstilt, importert eller gjort tilgjengelig i Norge kan inndras, eventuelt kreves tilintetgjort. Fra dette gjelder et unntak for eksemplar ervervet i god tro til privat bruk. Men det forutsetter at importen i utgangspunktet var ulovlig, noe jeg mener den ikke vil være om jeg til privat bruk bestiller et møbel som er lovlig fremstilt i det land jeg importerer fra.

Jeg har innledningsvis nevnt saken om Tripp Trapp og Oliver. Skulle Stokke møbler og Peter Opsvik få medhold i Høyesterett, vil resultatet bety at alle eksmeplarer av Oliver er solgt ulovlig, og solgte eksemplarer vil etter denne bestemmelsen kunne inndras. Jeg skal ikke her gå inn i en ganske vanskelig diskusjon om faktisk og rettslig villfarelse, som kunne ha fått betydning her. Uansett utfall har jeg liten tro på at Stokke møbler vil gå så langt som til å hente Oliver-stoler ut fra folks kjøkkener.

Import av digitale ytelser via internett representerer nok en større utfordring enn møbler og andre designprodukter hvor varmerker ikke misbrukes. For noen år siden ble tjenesten allofmp3 kjent lovlig av en russisk domstol. De tilbød svært billig nedlasting av musikk. Uansett russisk rett, så er det ingen tvil om at tjenesten ville ha vært ulovlig i Norge. Men kan man dermed si at det er ulovlig for kunder i Norge å gjøre bruk av slike tjenester? Sannsynligvis ikke etter dagens rett. Men her står vi nok overfor betydelige utfordringer, utfordringer som jeg ikke går nærmere inn på i denne sammenhengen.

Det er egentlig ikke så veldig overraskende. Hovedpunktene i Pirate Bay-dommen er dette:

De har laget en tjeneste som er meget godt egnet for ulovlig til­gjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
De har opprettet tjenesten i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
De har vært klar over at tjenesten i stort omfang har blitt benyttet til ulovlig virksomhet.
De har ikke gjort noe for å hindre en ulovlige virksomheten.

De rettslige spørsmålene er ikke spesielt vanskelige. Hvis de er skyldige i det som er oppsummert her, så er dommen riktig.

Det som var vanskelig i saken, og som gjorde at man ikke kunne ta resultatet for gitt, var om det kunne føres tilstrekkelig bevis for dette. I likhet med Norges høyesterett, så prøver Högsta domstolen de rettslige spørsmålene, men ikke bevisene. Bevisvurderingen var endelig avgjort ved hovrättens dom.

Under behandlingen i hovrätten sa Peter Sunde at hovrättens behandling var bortkastet tid fordi den uansett ville gå til Högsta domstolen. Jeg lurer på hva han sier i dag.

Stokkes Tripp Trapp er en av Norges største møbelsuksesser. Den kom på markedet i 1973. Den har ofte blitt kopiert og Stokke har hatt rettstvister i mange land — visstnok har de så langt vunnet alle.

De tekniske løsningene i Tripp Trapp har vært patentbeskyttet. Men et patent gjelder i maksimalt 20 år. Patentene som beskyttet Tripp Trapp er derfor løpt ut og hvem som helst kan utnytte de tekniske løsningene med flyttbare plater, spor i sidestolpene, osv.

Det spørsmålet som nå skal opp er først og fremst om stolen “Oliver” krenker opphavsretten til Tripp Trapp. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Designeren Peter Opsvik lever fortsatt i beste velgående, så det er lenge til en eventuell opphavsrett faller bort.

Idéer er fri. Idéen om å lage en barnestol med flyttbar sitte– og fotplate, kan i utgangspunktet hvem som helst utnytte. Men idéer, eller i alle fall realiseringer av disse, kan patentbeskyttes, slik det har skjedd for Tripp Trapp stolen. Når patentet er løpt ut er utnyttelse av denne idéen fri for patentmessige begrensninger. Patent er en tidsbegrenset enerett som samfunnet gir som motytelse til at informasjon gjøres offentlig tilgjengelig — slik at andre kan videreutvikle løsningen og utnytte den når vernetiden har løpt ut.

Opphavsretten verner utforming, ikke funksjon. Dette gjør brukskunst til en vanskelig kategori blant åndsverkene. Vanligvis har en stol fire ben, en sitteflate, ryggstøtte og eventuelt armlener. Målene er langt på vei diktert av funksjonen. Den må være passe høy ut fra funksjonen, setet må ha riktig bredde og dybde i forhold til en slags normalperson. Det samme må rygg og armlener. Om man tenker seg et teoretisk idealdesign for en spisestuestol, hvor alt er optimalisert i forhold til funksjon, vil den ikke være opphavsrettslig vernet. Det er formmessige elementer som gir den et eget designuttrykk, men som ikke er nødvendige for funksjonen, som eventuelt kan begrunne opphavsrettslig vern.

Selve idéen og de tekniske løsninger er fri. Spørsmålet er om Tripp Trapp har et designmessig uttrykk ut over idéen og det rent funksjonelle som kan begrunne et opphavsrettslig vern. Borgarting lagmannsrett svarte ja på det spørsmålet. Man vektla særlig den skråstilte L-en som formelement. Jeg har ingen problemer med den vurderingen.

Men at Tripp Trapp er vernet, betyr ikke nødvendigvis at Oliver dermed krenker opphavsretten. Spørsmålet er om den ettergjør vernede elementer i Tripp Trapp. Etter åndsverkloven § 4 kan man utnytte et åndsverk slik at et nytt og selvstendig åndsverk oppstår. Om resultatet skulle bli noe som ikke har verkshøyde, slik lagmannsretten mener er tilfellet for Oliver, så endrer dette ikke noe i forhold til hvilke elementer som kan benyttes. Men resultatet vil da ikke være vernet som åndsverk. Idéer, funksjon og andre frie elementer kan fritt utnyttes. At man kjenner igjen originalen og at det er liten tvil om hvor elementene er hentet fra, er ikke avgjørende. Denne avgjørelsen er langt mer problematisk. Den skråstilte L-en er ikke et klart designelement i Oliver.

Det blir en skjønnsmessig helhetsvurdering. Lagmannsretten oppsummerer den slik:

“Det kunstneriske særpreget ved Tripp Trappstolen består som tidligere nevnt av nyskapende enkeltelementer, og den originale sammensetningen av disse med eldre, kjente enkeltelementer. Etter lagmannsrettens oppfatning gjenfinnes de nevnte elementene i meget stor utstrekning i Oliverstolen. De egenskapene ved formuttrykket, som bærer Tripp Trappstolens identitet, finnes dermed i all hovedsak igjen i Oliverstolen. Likhetstrekkene er svært omfattende, ikke minst tatt i betraktning de mange variasjonsmulighetene som foreligger. Samlet sett fremstår Oliverstolen som en meget nærgående etterlikning av Tripp Trappstolen.”

Det er ikke sikkert jeg ville ha kommet til det samme resultatet, men jeg har ikke vurdert det så grundig at jeg vil ta standpunkt til dette.

For frembringelser som ikke oppnår opphavsrettslig vern kan det søkes designbeskyttelse. Men en designregistrering gir etter designloven § 23 bare vern i fem år, og kan fornyes slik at vernet kan vare i inntil 25 år. Et eventuelt designvern for Tripp Trapp (reglene var ikke de samme da den ble laget) ville ha løpt ut for lenge siden.

Etter markedsføringsloven § 30 er det forbud mot å etterligne andres produkter, men det forutsetter at det er fare for forveksling. Jeg kan ikke se at det foreligger noen forvekslingsfare i dette tilfellet, men lagmannsretten mente at de kunne forveksles (det var et ledd i den opphavsrettslige bedømmingen). Den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere markedsføringsloven § 8a ble påberopt av Stokke som subsidiært grunnlag, men det ble ikke vurdert nærmere i dommen.

Tripp Trapp er et beskyttet varemerke. Om produktet er lovlig, så kan man likevel ikke benytte andres varmerke. Mange av de piratprodukter som selges gjelder krenkelse av varemerke, ikke produktetterligning i seg selv. Hvem som helst kan lage og selge armbåndsur, men de kan ikke kalle dem Rolex. I denne saken var det ikke spørsmål om krenkelse av varemerket Tripp Trapp. Men Stokke har også benyttet og registrert slagordet “Stolen som vokser med barnet”. Spørsmålet var om dette var beskyttet, og dermed om man skulle ha tillatt registrering av dette som varemerke. Retten kom til at dette var beskyttet som varemerke. Om den delen av saken er påanket og eventuelt har sluppet gjennom til Høyesterett, vet jeg ikke (jeg har ikke sett Ankeutvalgets avgjørelse).

Saken reiser mange interessante spørsmål. Jeg vurderer den som åpen og ser fram til Høyesteretts avgjørelse.

Det er en lang tradisjon at universitetsjurister tar oppdrag ved siden av oppgavene ved universitetet. I et praksisnært fag som jus er det viktig, etter min mening nødvendig å gå ut i den praktiske juridiske virkeligheten, akkurat som medisinere bør møte virkelige pasienter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjennom dommer og andre skrifter. Vi må kjenne prosessene bak, enten det er strategiske, taktiske, kommersielle eller andre vurderinger. Kort sagt må vi få ut i verden og få litt “møkk” på fingrene.

Universitetet er ikke akkurat lønnsledende. Dyktige jurister er ettertraktet og kan stort sett velge og vrake i spennende jobber. Eksterne oppdrag kan fylle ut noe av gapet mellom universitetslønn og det man kan tjene andre steder. Hvis det viktigste er å tjene mest mulig penger begynner man ikke å arbeide på universitetet. Men at vi prioriterer annet enn å tjene mest mulig betyr ikke det at inntekt er uten betydning. Så mulighetene til å ha noen inntekter på si er med når en universitetsjobb vurderes mot andre muligheter.

Institutt for rettsinformatikk, eller Senter for rettsinformatikk som det nå heter, har alltid at en stor andel eksternfinansierte prosjekter. Dette har gjort oss bevisste når det gjelder hva man som universitetsinstitutt kan påta seg, og hva man bør si nei til. Vi har bl.a. sagt nei til parter som er i en aktuell konflikt, til oppdrag hvor resultatet ikke kan offentliggjøres og instituttet kan selvfølgelig ikke påta seg å sitte i voldgift eller delta i andre former for tvisteløsning. Men som enkeltpersoner kan vi kunnet gjøre en del av dette.

I 1999 etablerte bl.a. min kollega Jon Bing og jeg selskapet Bing & Partners. Det ble senere endret til Bing & Co.  En viktig grunn var å skape et klarere skille mellom det som gjøres gjennom universitetet, og det som gjøres utenom. Den gangen grep internrevisjonen ved UiO inn. Daværende internrevisor likte det ikke. Det ble derfor en prosess mellom oss og universitetsledelsen. Enden på den prosessen var at Universitetsdirektøren konkluderte med at dette meget var meget ryddig og eksempel på hvordan slik virksomhet burde organiseres. Han så det hele som uproblematisk.

For oss gjorde selskapsdannelsen det også enklere å organisere et samarbeid og å etablere en infrastruktur utenfor UiO. Det er en del praktiske ting vi ikke har behøvd å ta hånd om selv, vi har kunnet holde alle møter med oppdragsgivere utenfor UiO, osv.

Vi har neppe tjent noe rent økonomisk på denne organiseringen. I alle fall for egen del kommer de fleste eksterne oppdrag til meg direkte. Eventuelle ekstra inntekter som kommer som en følget av å ha etablert selskapet var nok mindre enn de kostnader det medførte å opprettholde en egen organisasjon. Men hovedmålet var å skape ryddighet og organisere vår virksomhet på en for oss mer hensiktsmessig måte, ikke å tjene mye mer penger. Så det var greit nok.

Med virkning fra 1. januar 2011 fusjonerte Bing & Co med advokatfirmaet Hodneland, til selskapet Bing Hodneland. Da jeg meldte denne selskapsendringen inn i registeret for bierverv, var tilbakemeldingen at dette ville ikke Institutt for privatrett og Det juridiske fakultet godkjenne. Samtidig pågikk det en prosess med gjennomgang av reglene for sidegjøremål. Dette endte med en innstramming, som bl.a. innebærer at man ikke kan være partner i et advokatfirma. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor, for de som orker å lese mer. Men i alle fall:

Dette vedtaket gjorde at jeg har blitt tvunget til å ta et valg som jeg gjerne skulle ha unngått. Men skal jeg noen gang gjøre noe annet enn å være ved Universitetet, så er vel dette siste mulighet. Ved siden av å være ved universitetet er advokatrollen den av de typiske juristoppgaver som alltid har tiltalt meg. Så da får jeg gi advokaten i meg en sjanse. Derfor søker jeg permisjon for to år og vil fra høsten være advokat på heltid i Bing Hodneland.

Når jeg først har tatt dette valget, ser jeg fram til å ta fatt. Mange av de som som i dag arbeider innenfor “mine” områder hos i Bing Hodneland er tidligere vitenskapelige assistenter ved Institutt for rettsinformatikk. Det er personer jeg har kjent lenge og som er meget dyktige jurister. De utgjør et godt og spennende fagmiljø.

Om jeg i denne tiden kommer til å ha en tilknytning til UiO avhenger av Det juridiske fakultet. Jeg kan godt tenke meg å ha noe undervisning og veiledning. Jeg liker å undervise og jeg anser meg selv for å være ganske dyktig på det området. Men det forutsetter at jeg kan ha en professor II-stilling (20%) ved Det juridiske fakultet. Til nå har man vært restriktiv, etter min mening for restriktiv, i sin bruk av slike stillinger. Men skal fakultetet kunne nyttiggjøre seg noe av min undervisningskapasitet, så er det en forutsetning. Jeg er ikke interessert i å være timelærer.

Jeg er uenig i den innstrammingen av reglene for sidegjøremål som Det juridiske fakultet har fastsatt. Men jeg bestrider ikke fakultetets rett til å fastsette slike regler, og fakultetet må selvsagt følge sitt eget regelverk.

Som nevnt er det nødvendig for universitetsjurister å ha nærkontakt med det praktiske rettsliv. Det er også fakultetet enig i, og ser dette som verdifullt. Det er også greit å fylle ut noe av lønnsgapet mellom universitetsstillinger og andre juriststillinger. For oss som har valgt å arbeide ved universitetet har ikke det å tjene penger førsteprioritet. Men inntekt er selvfølgelig ikke uten betydning. Jeg tror ikke jeg ville ha valgt UiO som arbeidssted hvis det ikke hadde vært muligheter til noen slike ekstrainntekter.

Man skal selvsagt være bevisst hvilke oppdrag man kan si ja til, og hvilke man bør si nei til. For min del har jeg alltid sagt nei til oppdrag som innebærer å representere en part. En advokat driver i praksis mest med rådgiving. Men når situasjonen og klienten krever det, så skal advokaten gå i krigen for sin klient. Da skal man ivareta klientens interesser på en best mulig måte, ikke veie for og imot med en akademisk distanse. Min vurdering har vært og er at dette lett kan komme i konflikt med den akademiske integriteten. Også ellers må man selvsagt vurdere mulige interessekonflikter. For en universitetsansatt må alltid universitetets interesser gå foran hvis det kan være konflikt mellom disse og et eksternt oppdrag. Til nå har det ikke vært noe problem å håndtere dette. I et større selskap kan nok risikoen for interessekonflikt være større. Men den bør heller ikke være uhåndterbar, og i alle fall jeg har vært mentalt innstilt på å tre ut av advokatfirmaet dersom det skulle oppstå en uløselig interessekonflikt.

Jeg er ikke enig i at måten virksomheten er organisert på skal være avgjørende. Man må se på hva man faktisk gjør og i hvilket omfang det skjer. Det kan godt være selskaper som har en slik profil at partnerskap eller annen fast tilknytning vil være i beste fall problematisk. Jeg pleier å nevne advokatfirmaet Simonsen som et eksempel. Simonsen er et utmerket advokatfirma. Men de er en så markert representant for bl.a. film– og musikkbransjen at det for en universitetsansatt opphavsrettsjurist ikke ville være mulig å opprettholde nødvendig distanse til disse interessene om man har en fast tilknytning til selskapet. Arbeider man på andre rettsområder vil ikke Simonsen representere noe større problem enn andre. Jeg ser ikke at Bing Hodneland har noen tilsvarende profil som knytter selskapet til bestemte interesser på mine arbeidsområder.

I mange andre land er det vanlig at juridiske professorer også er partnere i advokatfirmaer. Jeg kan ikke huske å ha sett noen eksempler på at det har representert noe stort problem.

Min vurdering er at uformelle bindinger gjennom en nært, men ikke formalisert samarbeid over tid, kan være vel så problematisk — enten det er til advokatfirmaer eller andre. Slike forbindelser er lite synlige. Det er mer ryddig når det hele er åpent.

Det juridiske fakultet er ikke en like attraktivt arbeidsplass som det en gang var. Det merkes på rekrutteringen. De dyktigste juristene går i større grad andre steder. Kanskje søker de stilling som stipendiat og tar en ph.d grad. Men så forsvinner de. Selv om en del gir uttrykk for at de kan tenke seg å komme tilbake til fakultetet etter noen år i advokatbransjen, så gjør de det i praksis ikke.

Min vurdering er at denne innstrammingen er ytterligere et skritt i gal retning, og at det vil gjøre rekrutteringssituasjonen enda vanskeligere. Reglene åpner for å gjøre unntak for stipendiater og post doc. Man kan begrunne unntaket med at dette gjelder midlertidige stillinger. Men det gjør ikke en videre karriere ved universitetet mer attraktiv hvis det betyr at man må avvikle det forholdet man hadde til f.eks. et advokatfirma i stipendiatperioden.

Noe av det som alltid har tiltalt meg ved universitetet er den akademiske friheten: Muligheten til å forfølge faglige problemstillinger som man selv mener er interessante, uavhengig av om andre måtte dele ens interesse og begeistring. Verden går fremover ved at noen våger å stole på egne tanker og vurderinger, og gå mot strømmen.  Det hele har vært basert på en tillit til oss som arbeider i systemet.

Det er i disse dager 30 år siden jeg ble ansatt i min første stilling ved UiO, som vit.ass. ved Institutt for rettsinformatikk. Mye har endret seg siden den gang. Noe til det bedre. Jeg er blant de som liker at resultater i større grad tillegges vekt ved ressurfordeling enn hva som var tilfellet før. Tidligere var det slik at det man hadde fått, f.eks. av stillinger, kunne man beholde nærmest til evig tid. De veletablerte hadde flertall i alle besluttende organer og (mis)brukte i stor utstrekning den posisjonen til å tilgodese seg selv. Den som ville ta opp nye spørsmål hadde dårlige vilkår, i alle fall etter at den jevne veksten gjennom 60– og 70-tallet stoppet opp. Man kan mene mye om hvordan resultatfinansiering er gjennomført. Det er mye å være kritisk til, men den diskusjonen går jeg ikke inn i her. Vektlegging av resultater gir mer dynamikk i systemet.

Men mye har gått til det verre. Vi har sett en stadig tiltagende byråkratisering. Vi må skrive flere søknader og rapporter, og det er langt mer som skal kontrolleres og “kvalitetssikres”. “Kvalitetssikring” betyr stort sett at vi må rapportere til noen byråkrater, som på en eller annen måte skal kontrollere oss. Det skal til og med sitte byråkrater å overprøve rapporteringen av publikasjoner. Noen har til og med funnet på noe så idiotisk som at om man skulle glemme å skrive på en publikasjon at man er ansatt ved UiO, så blir den ikke godkjent i tellekantsystemet. Jeg har lurt på hvor mye ressurser som går med til å ettertelle registrerte publikasjoner, men har ikke sett noen oversikt.

Listen kunne ha blitt lang, men jeg skal ikke komme med mange eksempler. Byråkratisering og “kvalitetssikring” gjør at det blir stadig fler byråkrater i forhold til antall vitenskapelig ansatte. Administrasjonen har endret seg fra å være et støtteapparat for forskning og undervisning, til å bli styrende og kontrollerende. Det betyr også at vi som er i vitenskapelige stillinger må gjøre stadig mer av oppgaver som i alle fall jeg ikke liker, slik at det blir mindre tid igjen til det som gjør universitetet interessant.  Videre signaliserer det stadig mindre tillit til oss som arbeider i systemet. Det nye regimet for sidegjøremål, med generell innstramming, rapportering og krav om godkjenning er ytterligere en omdreining på denne skruen.

Kortversjonen er at SOPA vil kunne pålegge ISPer i USA å blokkere tilgang til nettsteder utenfor USA, som inneholder noe som krenker rettighetene til USAnske opphavsrettshavere. Videre skal søkemotorer kunne pålegges å fjerne henvisninger til slike nettsteder fra sine søkeindekser. Betalingstjenester kan pålegges å blokkere betaling og tjenester som formidler annonser pålegges ikke å formidle annonser til slike nettsteder.

I utgangspunktet har jeg ikke veldig store problemer med slike regler. Jeg kan ikke se at det på noen alvorlig måte truer vår ytrings– og informasjonsfrihet om det blir vanskeligere å få tilgang til og gjøre bruk av ulovlige tjenester som Pirate Bay. Vi har lenge hatt blokkering av nettsteder som formidler barnepornografi, uten at noen synes å ha reagert mot det. At man blokkerer notoriske opphavsrettskrenkere, steder som selger piratprodukter, osv, har jeg i utgangspunktet ikke noen problemer med.

At man vil blokkere pengeoverføringer til ulovlig virksomhet er heller ikke noe nytt. Vi har lenge hatt regler om hvitvasking av penger, det er forbudt for norske banker å overføre penger til betaling av spill hos utenlandske spillselskaper (at jeg ikke liker denne bestemmelsen, endrer ikke det), og det er sikker også annet. Det er heller ikke problematisk at man ikke kan støtte en ulovlig virksomhet gjennom å annonsere der.

Problemet er prosedyren for å foreta slike blokkeringer og anvendelse av USAnsk lovgivning på virksomhet utenfor USA. Skal man blokkere tilgang og eventuelt penger til en virksomhet, da må beslutningsprosessene være betryggende. Å foreta slike drastiske inngrep basert på påstander fra en part, er fullstendig uakseptabel.

Man må også akseptere at andre land kan ha andre regler og en annen standard. Vi ønsker ikke at prestetyret i Iran skal kunne bestemme hva som skal kunne være tilgjengelig for norske internettbrukere, levert fra norske nettjenester. Like lite ønsker vi at gale USAnere skal bestemme dette. I utgangspunktet vil SOPA, slik det er foreslått, gjelde USAnske brukeres tilgang til nettsteder utenfor USA. Nettsteder underlagt USAnsk rett kan stenges direkte, og man trenger ikke gå omveien om ISPer og søketjenester.  Men fordi vi i så stor grad er avhengige av USA-baserte tjenester, vil SOPA kunne ramme nettbrukere over hele verden.

Det foreslås en form for “notice and take down” prosedyre, som man i USA også har når det gjelder påståtte krenkelser etter Digital Millennium Copyright Act (DMCA).  Når noen melder at et nettsted krenker deres opphavsrett, skal tilgangen til det blokkeres snarest og senest innen fem dager. Etter tilsvarende prosedyre skal nettstedet ut av søkeindekser, betalinger skal blokkeres, osv.

Man kan sende motmelding (counter notification), men da må man også si seg villig til å møte for en USAnsk domstol for prøving av påstanden.

En ISP, søketjeneste, betalingstjeneste eller annonseformidler vil være beskyttet mot ansvar om de etterkommer kravet, eller om de på egenhånd blokkerer. Med de vanvittig høye erstatningssummene man risikerer å bli idømt i USA, vil nok ikke mange ta sjansen på det. Det kan nok også være fristende for noen å blokkere tilgang til konkurrerende tjenester, under dekke av at de visstnok krenker noens rettigheter. Selv om noen dommere har fornuft nok til å avvise den mest absurde galskapen, så er det nok galskap igjen på dette området.

USA anser seg selv som et verdenspoliti. Verden skal innrette seg etter USAnsk lov. Ved den minste tilknytning til USA anser USA seg for å ha juridiksjon og at saken kan avgjøres ut fra USAnsk lov. Av og til lurer jeg på om de virkelig mener det slik, eller om de bare er ute av stand til å forstå at det er en verden utenfor USA som fungerer utmerket selv om mye er ulikt det man finner i USA.

Toppdomenene .com, .net og .org anser USA for å høre under deres jurisdiksjon og være underlagt USAnsk rett. FBI blokkerer slike domener som de mener virksomheten strider mot USAnsk lov. Et selskap som ikke har annen tilknytning til USA enn at de har en .com nettadresse og som driver en virksomhet som er helt lovlig etter eget lands rett, risikerer å bli utestengt fra nettet fordi en eller annen i USA påstår at deres virksomhet krenker deres rettigheter. Respekt for andre har aldri vært en av USAs sterke sider.

Skulle noen i USA mene at noe på mitt nettsted krenker deres rettigheter, er det ikke nødvendig å gå omveien om ISP og søkemotorer. De kan bare blokkere domenet torvund.net. De trenger ikke SOPA for å gjør det, det er som nevnt noe de allerede gjør etter dagens regler. Selv om alle filene ligger på en server i Norge (så vidt jeg vet) og det vil være enkelt å reetablere nettstedet under et annet domene, ville markedsposisjonen være tapt.

MasterCard, Visa og PayPal blokkerer fortsatt betaling til WikiLeaks, åpenbart etter press fra USAnske myndigheter. I og med at dette er virsomheter som på toppnivå er underlagt USAnsk lov, kan virksomheter som driver helt lovlig i det land virksomheten drives, risikere at pengesummen strupes. Man kan også risikere at alle transaksjoner i US dollar vil bli sperret, uansett hvilke tjenester som benyttes, fordi clearingen skjer i New York og er underlagt USAnsk lov. Det er derfor man aldri må velge USD om man vil overføre penger til Cuba. Transaksjonene stoppes i New York.

Vi gjør alle bruk av tjenester som Google, WikiPedia, Facebook, Twitter osv, som alle er underlagt USAnsk lov. Om disse skulle bli lobotomert som følge av SOPA så vil det være et problem, men kanskje ville det være til å leve med for alle andre enn selskapene selv. Men for en virksomhet kan det være ødeleggende om man utestenges fra f.eks. Googles søkeindeks. Et enda større problem vil det være hvis en nettbasert tjeneste plutselig fjernes fra nettet ved at domenet blokkeres, eller kveles økonomisk ved at betalinger blokkeres.

USA har hatt sin storhetstid. Deres posisjon er svekket. Fra å være et av verdens største kreditorland har det blitt et av de største debitorlandene, og er helt avhengig av at bl.a. Kina fortsatt er villig til å finansiere USAs budsjettunderskudd og statsgjeld. De er fortsatt verdens sterkeste militærmakt, men vil neppe ha råd til å opprettholde sin militære tilstedeværelse rundt i verden på samme nivå som til nå. Økonomisk og teknologisk er de fortsatt ledende, noe avhengigheten av USAnske virksomheter viser. Men også her svekkes de.

De varslede endringene i europeisk personvernlovgivning er bl.a. en reaksjon mot USAs krav om tilgang til all verdens personopplysninger. USAs lovgivning vil i praksis kunne komme til å stenge USAnske selskaper ute fra det europeiske markedet fordi det ikke vil være mulig å etterleve USAnsk lov uten å bryte europeisk lov. Her er jeg litt på tynn is, men jeg tror at også USA-eide selskaper kan bli pålagt å levere ut informasjon under deres antidemomkratiske “Patriot Act”, hvilket i praksis vil si at selskaper med USAnske eiere ikke vil kunne etterleve den varslede personvernlovgivningen, selv om det er et europesisk selskap som er registrert i og driver sin virksomhet i Europa. Det kan bety at f.eks. Microsoft og Google ikke vil kunne tilby sine cloud-tjenester til europeiske kunder.

.com, .net og .org kan bli utrygge domener slik at virksomheter søker seg vekk fra disse (og lar f.eks. .com–adressen bare sende besøkende videre til nettsteder under andre domener). (Jeg vurderer selv å gjøre noe slikt. Selv om jeg prøver å holde min opphavsrettslige sti ren, så er jeg ikke helt komfortabel med å være i .net–sfæren.) Og vi trenger åpenbart betalingstjenester som ikke er USA-baserte.

Risikoen ved å drive virksomhet som på en eller annen måte er knyttet opp mot USA begynner på enkelte områder å bli stor. USA er økonomisk og politisk svekket er det ikke lenger like viktig å være i USA som det var. Stigende grad av politisk idioti, med lover som gjør at USA er noe man helst bør styre unna hvis man kan, kan bidra til at virksomheter søker seg til andre steder og at USAnske selskaper taper markedsandeler.

På kort sikt vil en lov som SOPA (om den skulle bli vedtatt)  sammen med annen USAnsk lovgivning, skade alle som gjør bruk av nettet. Men den vil først og fremst skade USAnske virksomheter. Men det åpner business opportunities for bl.a. europeiske selskaper. Kanskje vil det være et bidrag til at USA på litt sikt mister noe av sitt alt for stramme grep om internett og andre globale tjenester. Det ville nok være bra for verden.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Man kan diskutere hvor lenge opphavsretten bør vare. Det er i alle fall rimelig at den i alle fall varer i opphavsmannens levetid. Det var ingen rimelighet i at mens komponisten Igor Stravinskij på 1920-tallet slet økonomisk og til dels fikk til livets opphold ved å låne penger fra venner, penger som ingen av dem hadde noen tanker om at de noen gang skulle få tilbake, så tjente andre gode penger på å sette opp hans mest populære ballett, Ildfuglen. Etter datidens regler, i alle fall de russiske, var opphavsretten allerede utløpt. Jeg ser heller ikke noe urimelig i at Chuck Berry fortsatt får royalty når hans låter fra 1950-tallet spilles.

Jeg synes også det er rimelig at opphavsmannens arvinger i en viss tid etter dennes død kan nyte godt av de verk vedkommende etterlot seg. Det gjelder særlig når opphavsmannen dør ung, og kanskje ikke for alvor blir oppdaget før etter sin død. Den svenske forfatteren Stig Larsson  er eksempel på dette (uten at jeg her skal gå inn i konflikten mellom hans samboer og hans familie). Jo eldre opphavsmannen blir, desto mindre grunn er det til å sikre hans etterlatte. Den som trekker sitt siste sukk i en alder av 95 år har nok tjent godt på sine verk, om det er noe å tjene på dem, før sin død. Da vil vedkommende gjerne etterlate seg verdier som etterkommerne vil nyte godt av uansett. Men vi må ha praktikable regler, og kan ikke avgjøre vernetidens lengde ut fra en vurdering av om arvingene er verdig trengende eller ikke.

70 år er for lenge. Jeg tror de fleste som arbeider med opphavsrett, og som ikke enten selv tjener på eller representerer noen som tjener på den lange vernetiden, mener at 70 år etter opphavsmannens død er for lenge. Men slik er det hos oss. Minimumsforpliktelsen etter Bern-konvensjonen er 50-år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Det er mer enn langt nok etter min mening. Men det var 70 år i Tyskland. Da dette ble harmonisert i EU var det enklere å utvide til 70 år i alle EU-land fremfor å redusere vernetiden i Tyskland. Siden fulgte USA etter.

Siden verk faller i det fri ved utløpet av opphavsmannens dødsår, vil alltid en rekke verk bli fri pr 1. januar. 1. januar 2012 ble alle verk av opphavsmenn som døde i 1941 fri. Noen av disse er James Joyce, Karin Boye, Wirginia Woolf, Jelly Roll Morton og Christian Sinding. Realiteten er nok at de fleste verk er glemt før opphavsmannen dør. Men noen lever videre, som James Joyces tekster.

Når opphavsmannen dør går rettighetene over til arvingene. Dette følger vanlige arveregler. I de fleste tilfeller vil det være opphavsmannens barn og senere barnebarn som arver rettighetene, men annet kan være bestemt i testament. Det irske nasjonalmuseet har tjent godt på et slikt testament. George Bernhard Shaw testamenterte halvparten (om jeg husker rett) av det han etterlot seg til Det irske nasjonalmuseet. Det kastet ikke så mye av seg. Men musikalen My Fair Lady, basert på hans skuespill Pygmalion, ble en kjempesuksess. Det fikk aldri George Berhard Shaw selv aldri oppleve, for musikalen hadde premiere i 1956, seks år etter Shaws død i 1950. Men da begynte Shaws testamentariske gave å generere penger, noe den vil fortsette å gjøre til 1. januar 2021.

Arvinger kan forvalte sin arv på høyst ulike måter. Noen ganger kan det nesten få preg av gravplyndring, som når Ernst Hemmingways arvinger ga ut en til da uutgitt roman av Hemmingway mange år etter at han var død — en roman han selv ikke anså for å være god nok til å bli gitt ut. Andre ganger kan man nekte alt og alle å utnytte verket. Dette har James Joyces barnebarn gjort. Derfor feirer James Joyce-interesserte dette i disse dager. Endelig er James Joyces verker ute av hans barnebarns kontroll.

Når et verk faller i det fri faller alle rettigheter bort. Vi kan gjøre hva vi vil med verket. Hvem som helst kan lage film av Ulysses, bruke utdrag i sanger, osv.

Vi har riktignok det såkalte klassikervernet etter åvl § 48. Det kan ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som krenkende for opphavsmannen eller verket. Det er dette som gjøre det mulig å forby f.eks. bruk av Michelagelos bilder eller skulpturer i reklame for Levis bukser. Men det er også dette som har vært hjemmelen for å forby Duke Ellingtons versjoner av Edvard Grieg og Arne Domnerus innspilling av Ja vi elsker. Går man tilbake til debattene om Ellingtons Grieg-innspillinger på tidlig 60-tall, sitter representanter for datidens etablerte kulturliv og snakker svært så nedsettende om slik “negermusikk” som Duke Ellington spiller. Jeg synes at slike spor skremmer, og er skeptisk til slik påberopelse av klassikervernet. Men jeg går ikke nærmere inn på dette.

Et verk, eller en fremføring av et verk, kan være beskyttet av mange lag av rettigheter. Det er derfor ikke sikkert at alt er fritt, selv om det opprinnelige verket er fritt. En av fjorårets litterære bestsellere var den nye oversettelsen av Bibelen. Da originalen ble skrevet hadde ingen tanker om noen opphavsrett. Og om de så hadde hatt, ville teksten ha falt i det fri for veldig mange år siden. Men den nye oversettelsen er vernet. Hvem som helst kan gå tilbake til originalen, eller til versjoner som er såpass gamle at de har falt i det fri, og lage sin egen bibeloversettelse basert på dette. Men de som har stått for den nye oversettelsen har opphavsrett til sine oversettelser. Så holder vi oss til norske oversettelser av James Joyce, så kan de godt være vernet fortsatt.

Jeg har nevnt George Bernhard Shaw og My Fair Lady. Shaws skuespill Pygmalion vil være fritt 1. januar 2021, da det har gått 70 år etter utløpet av Shaws dødsår. Men musikalversjonen ble laget av Alan Jay (tekst) og Frederick Loewe (musikk), som døde i henholdsvis 1986 og 1988.  Vil må derfor vente til 2059 før musikalen er fri.

Utøvende kunstneres prestasjoner har til nå vært vernet i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, eventuelt det år opptak av fremføringen ble offentliggjort. Jussi Bjørling spilte inn O Helga Natt i 1959. Fra 2010 var derfor hans innspilling fri og de to siste julene har vi kunnet spille denne innspillingen uten å betale vederlag til hans etterlatte. Men helt fri var den likevel ikke. San­gen er opp­rin­ne­lig fransk, og er der kjent under de to tit­lene “Le Can­ti­que de Noël” (som jeg tror er den egent­lige tit­te­len) og “Minuit, Chré­ti­ens”. Musik­ken er kom­po­nert av Adolphe Adam, som ble født i 1803 og døde i 1856. Selv om den på svensk er mest kjent som “O helga natt”, så er den egent­lig tit­te­len på svensk “Adams juls­ång”, etter kom­po­nis­ten. Om vi skulle late som om dagens reg­lene har vært gjel­dende siden midten av 1800-tallet (hvil­ket de ikke har), så ville musik­ken ha falt i det fri 1. januar 1927. Men san­gen har også en tekst. Orig­nal­teks­ten er skre­vet av fransk­man­nen Pla­cide Cappeau de Roque­maure, som døde i 1877. Også den franske teksten er fri for lenge siden. Men Jussi Bjørling sang den på svensk, og den svenske teksten er skrevet av Augustin Kock, som døde i 1956. Så selv om alt annet er fritt, så er den svenske oversettelsen vernet til 1. januar 2027.

Men selv om verket ikke lenger er opphavsrettslig vernet, kan det fortsatt være skjær i sjøen. Leonardo da Vincis Mona Lisa er ikke opphavsrettslig vernet. Men det betyr ikke at vi har noe krav på å kunne rigge oss til i Louvre med reprokamera for å avfotografere maleriet for å lage plakater. Den som eier eksemplaret kan nekte andre adgang, kan nekte å stille det til disposisjon for andre, eller kan gi tilgang på den betingelse at det ikke tas bilder. Hvis James Joyces barnebarn sitter med brev, dagbøker eller andre manuskripter som ikke er offentliggjort, så har ikke verden noe krav på å få tilgang til disse selv om de ikke lenger er opphavsrettslig vernet. De kan nekte å utlevere disse eller å stille de til disposisjon på andre måter.

Når det gjelder bilder er selve reprofotograferingen vernet som fotografi. Det vil si at det er vernet i 15 år etter utløpet av det år fotografen døde, men minst 50 år etter utløpet av det år bildet ble tatt. Edvard Munch døde i 1944, så hans bilder vil være fri fra 1. januar 2015. Men om alt vi har er en fotografisk reproduksjon vil reproduksjonen i seg selv bare være fri dersom fotografen døde i 1999 eller tidligere, og reprobildet er tatt i 1964 eller tidligere, om vi tar utgangspunkt i situasjonen pr 1– januar 2015.

I følge Aftenposten vil direktøren på Munch-museet prøve å “merkevarebeskytte” bildene etter at opphavsretten har løpt ut. Hva han egentlig mener, er nokså uklart. Men å forlenge beskyttelsen av Edvard Muchs bilder gjennom noen form for varemerkebeskyttelse, det kan han nok glemme. Kanskje kan de varmerkebeskytte sine spin-off produkter, om de finner på et egnet navn. Men Munchs kunst vil være fri fra 1. januar 2015.

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. Serien er nå også til­gjen­ge­lig i iTu­nes http://itunes.apple.com/no/podcast/id460363260

Oversikt over serien

Del 1: Innledning
Del 2: Verksbegrepet
Del 3: Opphavsmannens beføyelser

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. Serien er nå også tilgjengelig i iTunes http://itunes.apple.com/no/podcast/id460363260

Oversikt over serien

Del 1: Innledning
Del 2: Verksbegrepet
Del 3: Opphavsmannens beføyelser

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/opphavsrett.xml inn i din RSS-leser. (Kommer også i iTunes).

Link til serien: http://www.torvund.net/index.php?page=podcast-opphavsrett

Oversikt over serien

Del 1: Innledning
Del 2: Verksbegrepet
Del 3: Opphavsmannens beføyelser

“På en umerket voksrull med gamle viseslåtter fra 1936 fant en lydtekniker ved Nasjonalbiblioteket en gammel viseslått som ligner mistenkelig på MGP-vinneren «Fairytale».”

Det skal ha vært produksjonskoordinator Thomas Bårdsen som skal ha kommet over dette på en umerket voksrull ved Najonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Per Sudnes mener det er trist hvis det stemmer. Det som å blitt tatt i juks i idretten og man kan miste gullet. NRK hevder å ha vært i kontakt med den islandske grand prix komiteen, som vurderer å legge inn protest. Alexander Rybak avviser plagiatbeskyldningene og sier på sin side at det heller er den gamle slåtten som er et plagiat av hans “Fairytale”. Sannsynligvis har Alexander Rybak helt rett. For det meste taler for at det “gamle” opptaket er fra 2011, ikke fra 1936.

Men hva hvis det hadde vært sant? Dette blir en slags kontrafaktisk opphavsrettsanalyse.

Først et lite sidespor. NRK kan også fortelle det de tror er årets beste aprilspøk, presentert i Harstad Tidende. De kan fortelle om Knut Gaasvik som i løpet av kort tid ble far til tre barn, med tre forskjellige mødre.  Knut Gaasvik skulle ha hatt det fint under Festspillene i Nord-Norge sist sommer. Jeg la ut en melding på Twitter, og det tok ikke lang tid før noen kunne fortelle at de hadde sett den samme spøken i en Nord-Svensk lokalavis i fjor. Ideer er fri, også ideer til gode aprilspøker. Så selv om Harstad Tidene avsløres, så kan de fritt resirkulere ideer.

Tilbake til Alexander Rybak og “Fairytale”. I artikkelen står det bare om mulige konsekvenser for hans Grand Prix seier. Det er ikke noen beskyldning om opphavsrettskrenkelse. Likevel: Hvis det nå skulle dukke opp en ukjent voksrull fra 1936 med noe som til forveksling ligner “Fairytale”?

Opphavsretten har ikke noe nyhetskrav. At noe har vært gjort før hindrer ikke opphavsrett når noen skaper noe som ligner. Det skal vi nok være glade for. Det er ikke mange opphavsmenn som virkelig gjør noe som ingen har gjort før. Om to personer helt uavhengig av hveramdre skulle komme fra til noe som er tilnærmet identisk, vil begge ha opphavsrett til sitt verk. En ettergjøring i opphavsrettslig forstand vil det først være dersom Alexander Rybak først skulle ha hørt den gamle viseslåtten og deretter skrevet “Fairytale”. I og med at dette hevdes å være et gammel og til nå ukjent opptak fra 1936, så er sannsynligheten for at Alexander Rybak skal ha hørt opptaket mildt sagt liten.

Om det usannsynlige skulle ha skjedd at han faktisk hadde hørt dette og at dette var en melodi som surret rundt i hans underbevissthet, da blir spørsmålet om det kan være en krenkelse. Det vil bare være en opphavsrettskrenkelse dersom det verk som er plagiert fortsatt er opphavsrettslig vernet. “På voksrullen blir en navngitt spelemann fra Bleikvassli i Nordland annonsert”, forteller NRK. Men som det rett nok sies, så vet vi ikke om denne spelemannen har komponert slåtten.

Opphavsretten varer i 70 år etter opphavsmannens dødsår. Men det er en regel som ikke lar seg praktisere hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er. Denne situasjonen er regulert i åvl § 41. Hvis verket er verket vernet i 70 etter utgivelsen. For et verk som ikke er utgitt er vernetiden 70 år fra verket ble skapt. Vi vet ikke mye om voksrullen, herunder om musikken har vært utgitt i denne formen. Men det hevdes at opptaket er 75 år gammelt, så da må det være minst 75 år siden verket ble skapt.

Skulle det dukke opp et opptak av som dette vil det være lite sannsynlig at opptaket er fra 1936. Phonographen gikk ut av produksjon i 1925. Eimilie Berliners gramophon, som bruker flate plater i stedet for sylinderliske ruller, hadde overtatt. Fra 1925 har vi hatt elektriske opptak med mikrofon i stedet for at man synger inne en trakt. I 1936 hadde gramofonindustrien kommet ganske langt, og teknologien var for lengst løpt fra voksrullene.

Musikkprofessor Ove Larsen ved Høgskolen i Nesna mener, fortsatt i følge NRK, at det er å gå for langt å sette sitt navn på en tradisjonell melodi, selv om den ikke er vernet. Om man faktisk har hørt den gamle melodien og bruker den bevisst, så er det ikke så vanskelig å være enig med ham i dette. Men her er det mange som har svin på skogen. Bob Dylan brukte melodien fra Brendan Behans “The Patriot Game” til sin “With God on Our Side”. “Masters of War” har melodien fra “Nottamun Town” og “Bob Dylan’s Dream” har melodi fra “Lord Franklin” (men det står på coveret, så det er helt OK). Finland, Estland og USA har alle nasjonalsanger som egentlig er gamle drikkeviser. Rolling Stones stjal “You Got to Move” (på “Sticky Fingers”) fra Rev Gary Davis og Mississippi Fred McDowell. Nå er disse kreditert, men de ble ikke det før etter at Rolling Stones tapte en rettssak om dette.

Det kanskje styggeste tilfellet er likevel Paul Simon som tok æren for “Scarborough Fair”, uten å si at det er en gammel engelsk folkesang og uten å si at han hadde lært den av Martin Carthy. Det siste har jeg en gang skrevet om under tittelen “Scarborough Unfair”. Bob Dylan hadde forøvrig lært “Scarborough Fair” av Martin Carthy noen år før Paul Simon ga ut sangen i 1966. Men Bob Dylan laget sin egen versjon av sangen, som han kalte ” Girl from the North Country”. Hører man godt etter, så hører man store likheter mellom de to sangene både i tekst og melodi. Men drar vi oss tilbake mot opphavsretten, så er dette et utmerket eksempel på at Bob Dylan har utnyttet et eksisterende verk slik at et nytt og selvstendig verk oppstår, noe som heldigvis er tillatt. Bob Dylan har dessuten aldri lagt skjul på at sangen er basert på “Scarborough Fair” og at han lærte den fra Martin Carthy.

Fra alvor til spøk. Spelemannen fra Bleikvassli ville, uansett hvem komponisten måtte være, ha vern for sin prestasjon som utøvende kunstner, etter åvl § 42. Denne prestasjonen er vernet i 50 år etter at den fant sted, eventuelt i 50 år fra et opptak offentliggjøres dersom dette skjer før utløpet av den første 50-årsfristen. Men vi må vel kunne forutsette at opptaket i vår fairytale ikke har vært gitt ut. Prestasjonen må ha funnet sted i 1936 eller tidligere om vi skal tro opplysningene i artikkelen. Tilvirkeren har en tilsvarende frist for rettigheter til selve opptaket. Men alle disse rettighetene har nok løpt ut.

Så som det skal være i et eventyr, så blir det også her happy ending: Det er ingen opphavsrettskrenkelse.

Generelt er jeg tilhenger av at vi bruker flere kanaler. Folk er forskjellige. Det går ikke an å si at “man lærer best sånn eller slik”. Noen lærer best sånn, andre lærer best slik. Noen vil få meg seg mer av det man hører, andre får med mer av det de leser. Selv liker jeg dessuten formatet. Jeg liker lydbøker og gode radioprogrammer, selvfølgelig også med faglig innhold.

Jeg liker best rent lydformat, selv om video også kan være greit. Men fordelen med lyd er at man slipper å se på den. Man kan høre på dette i bilen, på spinningsykkel, mens man lager mat, osv. Video fungerer dårlig i slike sammenhenger.

Selv har jeg valgt å bruke og gjøre tilgjengelig lydopptak på to måter. Jeg har laget et par serier som er laget for dette formatet. Foreløpig er det en generell innføring i jus, kjøpsrett og pengekravsrett. Det er ikke forelesningsopptak. I tillegg legger jeg ut opptak av forelesninger og også av enkelte foredrag holdt i andre sammenhenger. Dette er to helt ulike formater, og jeg håndterer dem helt forskjellig. Jeg starter med forelesningene.

En forelesning er noe som skjer der og da. Selv om forelesninger for det meste er monologer, så skjer de likevel i en kommunikasjon med auditoriet. Den som ikke er til stede vil aldri få med seg alt som skjer i auditoriet. Vi skal holde fast ved at den primære målgruppen for en forelesning er de som er til stede. Vi skal ikke laste en masse ekstra på forelesningen som gjør at den blir dårligere for de som faktisk er til stede. Hvis det gjøres opptak vil det kunne påvirke forelesningen på flere måter.

Det er ikke alle som trives på kateteret, og det skal vi ha respekt for. Ved universitetene skal de fleste vitenskapelig ansatte bruke halvparten av sin tid på forskning, den andre halvparten på undervisningen. Man kan være en glimrende forsker, men mislike rollen som foreleser. Den som som er ukomfortabel når han eller hun står foran en forsamling blir ikke mer komfortabel om noen stiller og en mikrofon og eventuelt et videokamera foran vedkommende for å gjøre opptak. På denne måten kan opptak gjøre forelesningen dårligere.

Mange vil bruke en del foreløpige og upubliserte resultater i sin undervisning, som man ikke ønsker å publisere gjennom uformelle kanaler før det er publisert på ordentlig. Opptak som spres vil kunne gjøre folk mer forsiktige i bruke av slikt materiale. Endelig vil nok noen legge mer bånd på seg i forhold til hva man sier når det blir tatt opp og spredt. Også dette kan gjøre forelesningene dårligere for de som er til stede.

Konklusjonen så langt er podcast kan være utmerket, men det skal være frivillig om man vil gjøre forelesninger tilgjengelig på denne måten.

Når vi gjør tilgjengelig opptak av en forelesning er det en form for publisering. Men det er ikke en publisering som har vært gjennom de vanlige prosedyrer for kvalitetssikring. Det er som om man skulle diktere en artikkel og sende den ut uten at man har lest gjennom den etterpå. Ingen av oss ville finne på å publisere noe på den måten. Da jeg begynte å legge ut opptak av forelsninger tenkte jeg at jeg bare skulle høre gjennom dem først og eventuelt luke ut det verste før jeg la dem ut. Men har man hatt 2x45min forelesning tar det minst to timer å høre gjennom og gjøre noen helt enkle regideringer. Man får altså to timer etterarbeid i tillegg til forberedelsene. Og det har man ikke tid til. Opptakene ble liggende i et fåfengt håp om å kunne se på dette en annen dag. Den eneste realistiske muligheten er å legge det ut “as is”, uten gjennomhøring og uten redigering.

Selv synes jeg det er helt greit å gjøre opptak av forlesninger tilgjengelig for de studentene som følger faget. Om muligheten for å høre et opptak gjør at noen stresser litt mindre med å skaffe barnevakt for å kunne gå på forelesning, så er det helt greit. Men jeg er ikke helt komfortabel med at de spres alt for mye. Tidligere valgte jeg å gjøre slike opptak tilgjengelig i Fronter. Nå har jeg valgt å legge dem ut på nett på et åpent område. Men hva som er URLen til dette området har jeg opplyst til mine studenter, ikke til andre. Så de er ikke så lette å finne fram til.

Jeg kommer til å slette disse opptakene. Når det skjer har jeg vel ikke helt bestemt meg for. Det skjer selvfølgleig ikke før de studentene som nå følger faget er ferdig med eksamen. Men det vil i alle fall skje før neste gang jeg skal undervise i dette faget. Jeg ser ingen grunn til at gamle opptak skal ligge ute når undervisningen igjen starter.

Andre får mene hva de vil om hvordan jeg har valgt å gjøre dette. De må gjerne mene at det er helt greit at alt er lett tilgjengelig for alle og at det blir liggende ute til evig tid. Hovedpoenget er ikke om det skal gjøres sånn eller slik, men at det er jeg som bestemmer hvordan mine forelesninger skal gjøres tilgjenglelig. Andre kan gjøre det på sin måte.

Et spørsmål som jevnlig kommer opp, er om studentene vil slutte å komme på forelesningene og høre på opptak i stedet. Jeg bekymrer meg ikke for det. En god forelesning blir bedre om man er til stede i auditoriet, og en dårlig forelesning blir enda dårligere om man bare hører den i opptak. Men gir opptaket mulighet til å følge med for studenter som ikke har anledning til å være til stede, så er det utmerket. Og er våre forelesninger slik at studentene bare vil høre opptaket etterpå, så fortjener vi vel ikke bedre da.

På debattmøtet var det også litt spørsmål om rettigheter til det vi som universitetsansatte skaper. Mitt svar på dette er at det bare kan bli snakk om en meget begrenset rettighetsovergang til universitetet, om noen i det hele tatt. Universitetet lever ikke av å selge resultatene av vårt arbeid. Derfor trenger de heller ikke noen rettigheter som skulle gi dem muligheter til å selge dette, f.eks. som forlag eller en annen mediebedrift.

Som vitenskapelig ansatte har vi og skal ha akademisk frihet. I universitets– og høyskoleloven § 1–5 (6) står det om dette:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd [vitenskapelig stilling] har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

En overdragelse av rettigheter til arbeidsgiver som begrenser adgangen til offentliggjøring, herunder at arbeidsgiver skal kunne bestemme om og eventuelt hvordan noe skal offentliggjøres, vil være i strid med dette. Som opphavsmann er det dessuten mitt valg om noe skal offentliggjøres og på hvilken måte. Det vil være uakseptabelt om en eller annen byråkrat skal pålegge en publisering av noe man selv ikke ønsker å publisere, eventuelt at man pålegges å gjøre det tilgjengelig for en videre krets enn man selv ønsker.

Jeg legger gjerne ut både opptak og annet på nett. Men kommer det et pålegg om at det skal gjøres, da kommer jeg nok heller til å være en som saboterer dette.

Å produsere for nett er noe annet. Jeg har i det siste året hatt stor glede av en lang rekke serier om musikkhistorie fra et selskap som heter The Teaching Company. Jeg har kommentert noen av dem i dette innelgget om å lytte til klassisk musikk, og dette om opera. Jeg har også sett på et par av deres videoserier om kunsthistorie. Dette er audio– og videoproduksjoner som kanskje kan kalles akademiske populærforelesning. Skjønt når man har en serie på 32 forelesninger à 45 minutter om Beethovens symfonier, så er nok gjennomgangen grundigere enn mange av de forelesningene vi gir våre studenter.

Vi må velge målgruppe og henvende oss til denne. Alle som har vært til stede på en konsert eller noe annet arrangert av NRK har merket at man produserer for radiolytterne eller TV-seerne, ikke for de som er til stede når opptaket gjøres. Som publikum er vi en slags kulisse i produksjonen. Hører vi på et opptak fra en forelesning kan vi få en følelse av at vi står ved døren og lytter. Den er ikke ment for oss. Jeg har noen ganger forsøkt å lytte til slike opptak av forelesninger om emner som interesserer meg. Men jeg har ikke klart å fullføre. Selv om forelesningene sikkert var utmerket, så er opplevelsen ikke god for den som ikke er og aldri har vært til stede.

The Teaching Company produserer sine serier i studio, med publikum. I videoversjonene er scenografien enkel. En professor står bak kateteret og foreleser, og de vises noen bilder m.m. på skjermen. Man kan nok lage bedre TV-produksjoner. Simon Schama’s The Power Of Art fra BBC er en mer fengende gjennomgang av deler av kunsthistorien. Men den har sikkert kostet mye mer å produsere. Og kanskje er det ikke så dumt med en serie hvor akademisk skikkelighet prioriteres foran spektakulær TV-produksjon.

Et universitet kan sikkert lage produksjoner til svarende de man får fra The Teaching Company. Profesjonell produksjonshjelp, både når det gjelder det rent opptakstekiske og regi vil helt sikkert gjøre produksjonen bedre enn det vi klarer å snekre sammen på egenhånd.

Er det motvillige professorer som hindrer bruk av podcast? Noen er sikkert motvillige. Men det er ikke hovedproblemet. Problemet har til nå vært, i alle fall ved UiO, at det er så dårlig tilrettelagt for dette. Jeg begynte å interesser meg for dette sommeren 2006, etter å ha fått demonstrert var CALI gjorde på dette området i sitt Classcasterprosjekt. Da jeg høsten 2006 henvendte meg til de som burde ha ansvaret for slikt for å finne ut hva UiO hadde å tilby, var svaret at de ikke hadde noen ting. Men de skulle vurdere om det kanskje kunne være grunn til å begynne å tenke på dette. Så alt jeg har gjort har jeg måttet gjøre på egenhånd, men utstyr og progamvare som jeg selv har anskaffet. Vi kan ikke regne med at alle professorer tilfeldigvis er opptatt av musikk ved siden av sitt fag, og derfor har ganske godt opptaksutstyr og gode lydredigeringsprogrammer hjemme. Vi kan heller ikke regne med at professorer flest synes at det tekniske er interessant og derfor er villig til å bruke en del tid på å finne ut av dette.

Det CALI presenterte i 2006 var et system basert på den filosofi at det skulle være så enkelt at selv en jusprofessor kunne bruke det. De baserte segpå bruk av mobiltelefon med håndfri-sett. Man ringte et internt nummer, tastet en personlig kode og opptaket var i gang. Når “samtalen” ble avsluttet foregikk den videre prosesseringen automatisk og opptaket ble publisert på vedkommende forelesers blogg. Dette er snart fem år siden, så de har sikkert utviklet tjenesten videre siden den gang. Hvis man når man logger seg på PCen i auditoriet også kan velge fag og starte opptak, ville sikkert flere ha gjort det. Da bør det bakeforliggende systemet ta hånd om hele publiseringsrutinene, slik at den enkelte foreleser kan konsentrere seg om sin forelesning.

I byråkratiets verden synes tankegangen ofte å være at man først skal komme med et pålegg, så får man eventuelt vurdere om man også skal legge til rette for at folk faktisk kan gjøre det de er pålagt. Dessverre har slikt byråkrati også fått fotfeste ved universitetene. Det man bør gjøre er å legge forholdene til rett for at de som ønsker det enkelt skal kunne gjøre opptak av forelesning. Så kan de som ønsker det ta det i bruk.

Å lage særskilte audio– eller videoserier krever en del. Om man skal komme dit at dette blir mer enn eksperimentelle ildsjelprosjekter så må de som gjør dette bli honorert for det de gjør. Det behøver ikke være honorering i penger, men ved at man blir godskrevet dette som undervisning. Lager man en serie som er ment å skulle kunne brukes noen år, bør man godskrives med minst det dobbelte av hva som godskrives for vanlige forelesninger. 10 timer audio– eller videoproduksjon bør minst godskrives som 20 timer forelesning. Og selv da er nok godtgjørelsen liten sammenlignet med annen undervisningsvirksomhet.

Det bor ca 6,8 mrd mennesker på denne jorden. Det platebransjen krever er ca 11.000 dollar for hvert eneste individ. Heldigvis finnes det dommere med litt mer fornuft i hodet enn platebransjens representanter, som avviste kravet bl.a. med henvisning til at det er mer enn hva den samlede platebransje har tjent siden Edison fant opp phonographen.

[Edit: Regner vi for enkelhets skyld med at en CD koster $15, så må regnestykket bety at hver innbygger på denne jorden som følge av LimeWires virksomhet har latt være å kjøpe 633 Cder som de ellers ville ha kjøpt.]

Vi kan le av det. Hadde dette vært det eneste tilfellet hvor denne bransjen hadde dummet seg ut, kunne vi tatt det med et skjevt smil. Men musikkbransjen, sammen med filmbransjen, fremmer det ene meningsløse kravet etter det andre, enten det er å kreve at man må ha samtykke for å lenke, at UiO skal måtte betale TONO-avgift for at jeg har internetttilgang og lydkort på min kontor-PC og altså absurde krav. At sviktende salg kanskje skyldes at deres produkter ganske enkelt ikke er interessante nok og at de konkurrerer med mye annet som vil ha folks oppmerksomhet, vil de ikke innse. Det er mer grunn til å gråte enn til å le.

Med slike krav fremstår platebransjen som en gjeng grådige idioter totalt blottet for normalt gangsyn. Er andre tall fra den kanten om hvor mye man taper like mye et resultat av fri fantasi som kravet mot LimeWire er?

Vi trenger opphavsrett. En forfatter eller en komponist må ha rettigheter til egne arbeider om det skal være mulig å leve av skapende virksomhet. Men opphavsretten har vært og må være basert på en rimelig balanse mellom opphavsmannens interesser og allmennhetens interesser. Og det er opphavsmannen som er viktig, ikke noen grådige dinosaurer som lever av å utnytte andres verk kommersielt. Vi trenger komponister og musikere, og deres interesser må ivaretas. Men vi trenger kanskje ikke dagens plateselskaper. Klarer ikke plateslskapene og andre i distribusjonskjeden å tilpasse seg dagens virkelighet, så la dem bare dø og la andre ta deres plass. Med sine absurde krav fremstår platebransjen mer og mer som en veps som surrer intenst i sine siste dager om høsten.

Vi kan glemme de som mener at de skal ha rett til å fritt kopiere andres verk. Folk som krever å få, men som ikke vil betale er parasitter som ikke fortjener sympati. Men vi må kunne bruke det som andre har skapt som grunnlag for skape noe nytt. Det er slik kunsten og kulturen alltid har utviklet seg, og grådige idioter må ikke kunne få hevde at de “eier” hele kulturarven. Vi skal verne kunstnerne og deres verk, men vi skal også verne den kunstneriske frihet og retten til å skape.

Skal vi få en opphavsrett som er tilpasset dagens og morgendagens virkelighet må den ha politisk støtte, som igjen krever støtte i folket. I sitt kortsiktige profittjag synes platebransjen å være fullstendig blind for litt mer langsiktige interesser. De synes å gjøre sitt ytterste for å undergrave det man fortsatt måtte ha av støtte og slik sett motarbeider denne delen av musikkbransjen alle opphavsmenns interesser.

Tiden for dinosaurer er forbi.

Selv har jeg ikke rukket å sette meg så godt inn i dette, og vil derfor foreløpig ikke mene noe om saken, i alle fall ikke offentlig. Men jeg samler er informasjon som tilflyter meg, til nytte for meg selv og kanskje andre som måtte være interessert.

Avgjørelsen: http://www.nysd.uscourts.gov/cases/show.php?db=special&id=115

Kommentar til dommen i New York Times.

Flytdiagram fra Library Copyright Alliance om veien videre.

Spørsmålet jeg skal se på er om det er en krenkelse, eller om det er lovlig å bruke en tekst slik Jens Johan Hjort gjør.

Som opphavsmann har Halvdan Sivertsen etter åvl § 2 enerett til å fremstille eksemplar av verket og å gjøre det tilgjengelig for allmenheten i opprinnelig eller endret skikkelse. Det går en grense mot å skape et nytt og selvstendig verk basert på et eksisterende verk. Det kan man fritt gjøre etter åvl § 4, annet ledd. Man kan bli inspirert, hente ideer, kunnskap og mye annet fra andre verk uten at det vil være en opphavsrettskrenkelse. Mellom disse er bearbeidelser, hvor bearbeideren tilfører egen skapende innsats, men hvor det fortsatt er samme verket. Typiske eksempler er oversettelser, filmatiseringer av romaner, arrangement av musikk, m.m.

En bearbeidelse er et avledet og uselvstendig verk, og man kan ikke råde over bearbeidelsen uten samtykke fra opphavsmannen til det verk som bearbeides. Man kan ikke lage film av en roman uten samtykke fra romanens opphavsmann.

Eneretten til fremføring gjelder bare offentlig fremføring. Innenfor det private kan man fremføre og eventuelt radbrekke sanger og annet så mye man vil, uten at opphavsmannen kan motsette seg dette. Jeg har selv laget konfirmasjonssang basert på Halvdan Sivertsens “Kjærlighetsvisa”, og trengte ikke Halvdan Sivertsens samtykke til det. Men om jeg skulle ønske å synge den offentlig (hvilket jeg ikke har noe ønske om), må jeg ha samtykke. Og han kan si nei om han ikke liker min versjon.

Grensen mellom offentlig og privat fremføring er ikke alltid så lett å trekke. Spørsmålet avgjøres med utgangspunkt i de personlige bånd mellom arrangør og de som deltar. Det må som hovedregel være familiære eller vennskapelige bånd mellom disse. Et møte som er åpent for allmenheten, eventuelt for medlemmer i en organisasjon for alle eller de fleste kan bli medlemmer, vil være offentlig. Et arrangement for Høyres medlemmer vil i forhold til disse bestemmelsene være offentlige.

I praksis fungerer kravet om samtykke til offentlig fremføring av musikk stort sett slik at man innhenter samtykke fra TONO og betaler til disse. Et cover-band behøver ikke innhente samtykke fra alle opphavsmenn hvis musikk de fremfører.

Det er visse unntak fra dette. Man kan etter åvl § 21 på visse vilkår fremføre offentliggjort verk i undervisning. Man kan også fremføre verk på arrangementer hvor fremføring av verk ikke er hovedinnholdet, hvor det ikke betales vederlag og hvor arrangementet heller ikke indirekte skjer i ervervsøymed. Et lanseringsarrangement skjer i ervervsøymend selv om deltakerne ikke betaler, så her må man ha samtykke for bl.a. fremføring av musikk. Men et politisk møte omfattes av dette. Når Arbeiderpartiet synger gamle sanger om igjen på sine møter, så kan de gjøre det uten å innhente samtykke fra opphavsmenn og uten å betale vederlag. Skulle Høyre i Tromsø ønske å fremføre Havdan Sivertsens “Kjærlighetsvisa” slik Halvdan Sivertsen skrev den, kan de gjøre det uten hans samtykke uansett hva han måtte mene om at Høyre bruker hans sanger.

Her begynner det å bli litt vanskelig. For kan man fremføre verket i sin opprinnelige skikkelse, så kan man også fremføre det i en bearbeidet versjon. Skulle Høyre velge å arrangere “Kjærlighetsvisa” for strykekvartett og fremføre denne for å holde en god, borgerlig stil, så kan de gjøre det uten å innhente samtykke fra Halvdan Sivertsen.

Men opphavsmannen har også ideelle rettigheter, som bl.a. innbefatter at verket ikke kan fremføres i en form som er krenkende for verket eller for verkets opphavsmann, se åvl § 3. Spørsmålet er Jens Johan Hjorts versjon krenker verket eller Halvdan Sivertsen. Dette er et vanskelig spørsmål, og vi har ikke veldig sikre holdepunkter for å avgjøre dette.

Et forstyrrende element i denne vurderingen er at parodier er tillatt. En parodi kan være ganske ondsinnet og en opphavsmann kan godt oppleve den krenkende både for seg selv og sitt verk. Men det er likevel tillatt. Begrunnelsen for dette er svak. Kanskje kan man forankre det i ytringsfrihetsbetraktninger, og si at en parodi er en ytring om det verk og eventuelt den opphavsmann som parodieres. Men uansett om begrunnelsen er svak, er det ikke tvil om at parodier er tilllatt.

Er Jens Johan Hjorts versjon en pardodi, slik han selv hevder? For at det skal være en parodi må det være verket som parodieres. Jeg synes at Halvdan Sivertsen selv leverte en utmerket parodi på “Kjærlighetsvisa” i dagens “Kulturnytt”. Man kan også skrive om sangen, og starte f.eks. slik:

Når sommerdagen ligg ut over landet
Og du og æ har funne oss ei strand
Og fire flasker sprit ligg nedi vannet
Og vi er fin og full og hand i hand …

Da kan fortsettelsen på historien bli en annen enn i originalen, men det kan (avhengig av fortsettelsen) være en parodi som vil være lovlig. Den vil kanskje forholde seg til Halvdan Sivertsens versjon som Theodor Kittilsens versjon av “Brudeferden i Hardanger” forholder seg til Tiedemann og Gude.

Å bruke verket som utgangspunkt for å lage en sang om noe annet er ikke en parodi. Det er ikke mye praksis vi har om dette. Men det foreligger en svensk dom fra Högsta domstolen i 1975, NJA 1975 s. 679, hvor noen hadde laget en ny tekst til diktet “Sverigas Flagga” av Karl-Gustaf Ossiannilsson, som Hugo Alfvén har satt musikk til. Den nye teksten startet som originalen, men tok en helt annen retning og handlet om Vietnam-krigen. Denne var utgitt på plate, og det var derfor ikke spørsmål om offentlig fremførelse. Men Högsta domstolen kom til at dette ikke var et nytt og selvstendig verk, at det var en krenkende versjon og at det ikke var en parodi.

Legger man den svenske dommen til grunn, da må også Jens Johan Hjorts tekst anses som krenkende. Han bruker sangen som utgangspunkt for en tekst med et helt annet budskap enn i originalen, og et budskap som er ganske langt fra det Halfdan Sivertsen står for — om ikke Halvdan Sivertsen har skiftet politisk ståsted i det siste. Og det er ikke en parodi. Følgelig vil denne etter mitt skjønn ikke kunne fremføres offentlig.

Man skal ikke alltid sette ting på spissen. Halvdan Sivertsen har antageligvis rett i at dette er en krenkelse av hans verk, men det betyr ikke at han må saksøke Jens Johan Hjort med krav om erstatning, oppreisning og hele pakka. Han har sagt hva han mener, og repekterer Jens Johan Hjort dette og derfor avstår fra å fremføre sin tekst offentlig, da får man en slags “happy ending”.

Men det som på mange måter mest har karakter av en nachspiel-sang er sitt eget lille etterspill. For NRK har sendt Jens Johan Hjorts fremføring av sangen, og VG (og kanskje fler) har trykket teksten, både Halvdan Sivertsens original og  Jens Johan Hjorts tekst. Er dette krenkelser av Halvdan Sivertsens opphavsrett?

Når NRK spiller sangen er det en offentlig fremføring. Dette krever samtykke, men i utgangspunktet skiller ikke dette seg fra annen fremføring av musikk, og vil antagelig omfattes av NRKs avtale med TONO.

VG fremstiller eksemplar og gjør disse tilgjengelig for allmenheten når teksten trykkes i papirutgaven. Opphavsrettslig er tilgjengeliggjøring på nett en fremføring (det kan sies mye om denne kvalifiseringen, men det lar jeg ligge). Til dette må VG i utgangspunktet ha samtykke fra opphavsmannen, og her er det ikke none TONO-avtale som vil dekke fremføring av teksten.

Kanskje kan VGs gjengivelse regnes som lovlig sitat etter åvl § 22. Verk av mindre omfang kan siteres i sin helhet, når vilkårene ellers er til stede. VG gjengir dette for å underbygge en nyhetssak. Uten gjengivelse av tekstene vil det være vanskelig for leserne å få ordentlig innblikk i saken og dermed foreta en selvstendig vurdering. Jeg mener at dette må være et lovlig sitat.

Også NRK vil kunne komme inn under sitatregelen. Man kan sitere musikk, bl.a. ved at man spiller musikkutt.

Men legger vi til grunn at Jens Johan Hjorts tekst er krenkende, vil den da kunne gjengis som sitat — eller vil sitatet da i seg selv være krenkende? I de fleste tilfeller hvor det kan bli spørmål om et sitat krenker de idéelle rettigheter vil man ha overskredet grensen for “god skikk” før man kommer inn i det som er krenkelse av ideelle rettigheter. Men når det er selve krenkelsen som siteres, vil sitatet da i seg selv være en krenkelse?

Utgangspunktet må være at sitatretten ikke setter til side de ideelle rettighetene. På andre områder har pressen et referatprvilegium, f.eks. slik at man kan gjengi en ærekrenkelse uten selv å kunne holdes ansvarlig for den ærekrenkelse som gjengis. Noe tilsvarende finnes ikke i forhold til opphavsrettskrenkelser. Men også her må ytringsfriheten kunne slå igjennom slik at en krenkende tekst bør kunne siteres.

Man kan lese mer om sammenslåingen på nettsidene til Bing Hodneland.

Sangen er opprinnelig fransk, og er der kjent under de to titlene “Le Cantique de Noël” (som jeg tror er den egentlige tittelen) og “Minuit, Chrétiens”. Musikken er komponert av Adolphe Adam, som ble født i 1803 og døde i 1856. Selv om den på svensk er mest kjent som “O helga natt”, så er den egentlig tittelen på svensk “Adams julsång”, etter komponisten. Opphavsretten varer i 70 år etter uløpet av opphavsmannens dødsår. Og om vi skulle late som om disse reglene har vært gjeldende siden midten av 1800-tallet (hvilket de ikke har), så ville musikken ha falt i det fri 1. januar 1927.

Men sangen har også en tekst. Orignalteksten er skrevet av franskmannen Placide Cappeau de Roquemaure, som døde i 1877. Jeg har sett både 1843 og 1847 som årstall for når sangteksten ble skrevet, men det er uansett uten betydning i vår sammenheng. Hans verker ville ha falt i det fri 1. januar 1948 om dagens regler hadde vært gjeldende på det tidspunktet.

Jussi Björling synger på svensk, og den svenske teksten er også opphavsrettslig vernet. En bearbeidelse er ikke et selvstendig verk. Man har alltid med seg originalen og den kan derfor ikke falle i det fri før originale blir fri, for det tilfellet at bearbeideren dør for opphavsmannen til originalverket. Men i dette tilfellet ble den svenske teksten skrevet langt senere enn originalen. Den svenske teksten er skrever av Augustin Kock, som selv var sanger. Jeg har ikke funnet ut når han oversatte teksten. Men han døde i 1956 og det er dette som er utgangspunktet når vi skal avgjøre vernetiden for hans oversettelse. Og da ser vi at det vil gå ennå noen år før Augustin Kocks arvinger ikke lenger vil få verderlag for denne sangteksten. Den vil være fri fra 1. januar 2027.

Sangen ble som nevnt spilt inn i 1959. En utøvende kunstner skaper ikke er verk, men har et vern for sin prestasjon. Dette følger av åvl § 42, hvis første og annet ledd lyder:

“En utøvende kunstner har, innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over sin fremføring av et verk ved å

a)	gjøre varig eller midlertidig opptak av fremføringen,

b)	fremstille varig eller midlertidig eksemplar av et opptak av fremføringen, og

c)	gjøre fremføringen eller opptak av den tilgjengelig for allmennheten. For offentlig fremføring av lydopptak gjelder likevel bestemmelsene i § 45b, med mindre fremføringen skjer på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.

Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.”

Prestasjonen er i utgangspunktet vernet i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, altså etter utløpet av 1959. En fremføring behøver ikke være offentlig. En fremføring et et platestudio vil være et typisk eksempel på en ikke offentlig fremføring. Hvis fremføringen offentliggjøres, i praksis i form av at et opptak offentliggjøres, vil vernetiden være 50 år fra offentliggjøringen. En innspilling vil være offentliggjort når den f.eks. er spilt på radio. Den behøver ikke være utgitt i form at at den er tilgjengelig på plate eller i annet format. For mer om offentliggjøring og utgivelse viser jeg til del 8 av min “Opphavsrett — en introduksjon”.

Jussi Björlings innspilling ble både offentliggjort og utgitt i 1959, så den særlige fristen knyttet til opptak får ikke noen selvstendig betydning i dette tilfellet. Den vil uansett være vernet i 50 etter uløpet av 1959, hvilket vil si at den ble fri 1. januar 2010. Denne fristen regnet fra offentliggjøring av opptak kan særlig få betydning for tidligere ikke utgitte opptak. De er vanlig at det under en plateinnspilling gjøres flere opptak av den samme musikken, men hver fremføring og hvert opptak av denne må regnes for seg. Så når det gis ut “alternate takes” fra innspillingen, vil disse kunne være vernet lenger enn de opptakene som ble med på den opprinnelige utgivelsen. Et eksempel er jubileumsutgivelsen av Miles Davis’ klassiske album “Kind of Blue”. Den ble også spilt inn og utgitt i 1959. For å markere 50-årsjubileett for platen ble det i 2009 gitt ut en versjon med mange tidligere ikke utgitte opptak. Opptakene som var med på utgivelsen i 1959 ble fri 1. januar 2010, mens det som ikke hadde vært tilgjengelig før på 2009-utgaven ikke vil bli fri før 1. januar 2060 — selv om de ble spilt inn samtidig.

Det er heller ikke all musikken som blir spilt inn som blir med på en utgivelse. Platen “In Your Own Sweet Way” medDave Brubeck Quartet og Paul Desmond klarte med et par års margin å holde seg innenfor den første 50-årsfristen. Den inneholder innspillinger fra 1958 som tidligere ikke har vært utgitt, og den kom i 2007. Hadde disse opptakene blitt gitt ut (eller mer presist: offentliggjort) to år senere, ville det ha vært for sent. Da ville de ha vært fri. Nå er de i stedet vernet til 1. januar 2058.

Nå får jeg legge til at jeg her har hentet eksempler fra USA, og reglene der er andre enn de som gjelde i Europa, bl.a. ved at de ikke gir et tilsvarende vern for utøvende kunstnere. Så de to nevnte innspillinger ville ha vært fri som angitt dersom europesike regler hadde vært gjeldende — noe de altså ikke er.

Men vender vi tilbake til Jussi Björling, så ble altså hans innspilling fri 1. januar 2010.

Den som tilvirker et lydopptak, plateselskapet, har også et selvstendig vern for sitt opptak etter åvl § 45. Men vernetiden er her som for den utøvende kunstners vern for sin prestasjon og opptak av denne prestasjonen. Så plateselskapets selvstendige rett til opptaket løper ut samtidig med retten til fremføringen.

Når Jussi Björlings stemme synger julen inn i 2010 vil hans arvinger ikke lener få noen godtgjørelse for dette. Men Augustin Kocks arvinger få et “julegratiale” i ennå noen år.

Kanskje har Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen den mest treffsikre kommentaren når hun på Twitter skriver: “Jeg tror Janne Rygg er kjøpt og betalt av Kagge.” I alle fall har de uten tvil fått mye gratis PR gjennom disse oppslagene. Det er i alle fall interessant å merke seg at mange omtaler dette som “Kongepuddel-triologien”, mens det faktisk er fire bøker. Tilfeldigvis(?) glemmer man den fjerde boken, “Trondprinsen”, som ikke er gitt ut av Kagge.

Jeg skal ikke spekulere i hvem forfatteren er, men benytter anledningen til å se på noen opphavsrettslige spørsmål når forfatteren er anonym eller opptrer under pseudonym.

Den som skaper verket har opphavsretten. Dette utgangspunktet endres ikke selv om vi ikke vet hvem opphavsmannen er. Men i noen sammenhenger må vi forholde oss til hvem som er opphavsmann. For litt mer om hvem som er opphavsmann viser jeg til del 6 av min “Opphavsrett — en introduksjon”.

Hvis noen skulle ønske å lage film basert på en roman må man ha samtykke fra opphavsmannen. Hvis man ikke finner ut hvem dette er, så er det i utgangspunktet ikke noe rettslig problem. Man får ikke laget filmen hvis samtykket ikke lar seg innhente, f.eks. fordi man ikke vet hvem man skal spørre. Men hvis man får samtykke fra en som hevder å være eller representere opphavsmannen, hvordan skal vi da forholde oss?

Utgangspunktet finner vi i åndsverkloven § 7 første ledd:

“Som opphavsmann ansees, når ikke annet godtgjøres, den hvis navn eller alment kjente dekknavn eller merke på sedvanlig måte er påført eksemplar av verket eller blir oppgitt når det gjøres tilgjengelig for almenheten.”

Vi skal merke oss at det står som opphavsmann anses … Det står ikke at vedkommende er opphavsmann, men at vedkommende anses som opphavsmann, altså at omverden kan forholde seg til vedkommende og til verket som om denne personen er opphavsmann.

Mange verk er utgitt under pseudonym. Et av de mer kjente er John Le Carré. Forfatteren heter ikke John Le Carré. Det er et pseudonym for forfatteren David John Moore Cornwell. Dette er ingen hemmelighet, og forfatterens reelle identitet fremkommer bl.a. på John Le Carres offisielle nettsted.

Vi skal også merke oss ordene “når ikke annet godtgjøres”. Det er det réelle forholdet som er avgjørende, ikke hva som står på f.eks. bokomslaget. Det er ghost-writeren som er opphavsmann til en kjendisbok som ikke er “ført i pennen” av den kjendis hvis navn står på omslaget.

John Lennon og Paul McCartney inngikk tidlig en avtale om at alt de skrev skulle skulle stå som skrevet av Lennon & McCartney, uansett hvem som reelt skrev sangen. Det holdt så lenge The Beatles holdt. I dag vet vi at f.eks. “Yesterday” er skrevet av Paul McCartney alene, mens “A Hard Day’s Night” er John Lennons sang. Jeg skal komme tilbake til noen mulige konsekvenser av dette.

Hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er, blir spørsmålet om hvem som eventuelt kan handle på dennes vegne. Dette følger av åvl § 7 annet ledd:

“Er et verk utgitt uten at opphavsmann er navngitt i samsvar med første ledd, kan utgiveren eller, hvis heller ikke han er navngitt, forleggeren handle på opphavsmannens vegne inntil denne blir navngitt på en ny utgave eller ved melding til vedkommende departement.”

Hvis noen skulle ønske å lage film av “Kongepudler”, så må man altså innhente tillatelse fra Kagge. Disse er ikke opphavsretten, men bestemmelsen sier at Kagge vil være legitimert til å handle på opphavsmannens vegne. Hvis det i ettertid skulle vise seg at opphavsmannen slett ikke ville tillate dette, så har man likevel sitt på det tørre med samtykke fra den som kan handle på opphavsmannens vegne etter § 7 annet ledd.

Hvis opphavsmannen navngis på ny utgave eller ved melding til Kulturdepartementet, vil det være denne personen som skal regnes som opphavsmann. En navngivelse på ny utgave vil flytte saken over i første ledd, ved at navnet er påført eksemplarene.

Om noen skulle påstå at de er opphavsmann, vil ikke være tilstrekkelig. Om Janne Rygg skulle ha navngitt en person som var lite kjent utenfor de indre politiker– og journalistkretser, da kunne det hende at denne personen ville nyte sine “five minutes of fame” og spille rollen som forfatter selv om det skulle være helt feil. Men selv om det egentlige navnet aldri blir påført eksemplarene vil pesudonymet kunne bli allment kjent, også om det aldri har vært sagt offisielt.

Vernetiden, opphavsrettens varighet er knyttet til opphavsmannens dødsår, se åvl § 40, som lyder:

“Opphavsretten varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. For de verk som er nevnt i § 6, regnes de 70 år fra utløpet av den lengstlevende opphavsmanns dødsår. For filmverk løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen.”

Åvl § 6 gjelder fellesverk med flere opphavsmenn. De har opphavsrett i fellesskap, og av bestemmelsen over følger at 70-årsfristen begynner å løpe ved lengslevendes dødsår. Her kan det få betydning at det er det réelle forholdet som gjelder. John Lennon døde i 1980 og hans sanger vil være fri fra 1. januar 2051. Så lenge sangene faktisk er skrevet at John Lennon alene vil dette gjelde selv om de er utgitt som skrevet av Lennon & McCartney. Når dette skrives er det ennå drøye to uker igjen av 2010. Paul McCartneys sanger vil tidligst kunne bli fri 1. januar 2081. Men vi får håpe at det ikke skjer, da det forutsetter at han ikke lever ut dette året. Vernetiden for sanger som John Lennon og Paul McCartney faktisk skrev sammen vil være 70 år etter utløpet av lengslenvendes, altså Paul McCartneys dødsår — når det måtte bli. Om noen vil utfordre dette fra 2051 og basere seg på at Lennon & McCartney sanger skrevet av John Lennon alene da er fri, gjenstår å se.

Hvis vi ikke vet hvem opphavsmannen er, da kan vi heller ikke vite om han er i live og eventuelt når han døde. Da vil det heller ikke være mulig å vite når 70-årsfristen begynner å løpe. For å fange opp denne situasjonen har vi bestemmelsen i åvl § 41 første ledd, som lyder:

“Når et verk er offentliggjort uten opphavsmannens navn, allment kjente dekknavn eller merke, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av det år da verket først ble offentliggjort. Består verket av flere deler, regnes vernetiden særskilt for hver enkelt del. Opphavsretten til verk av ukjent opphavsmann varer i 70 år etter utløpet av det år verket ble skapt, dersom ikke verket offentliggjøres i løpet av dette tidsrom.”

Verkene til Anonym vil etter denne bestemmelsen falle i det fri i følgende år, alle 1. januar “Kongepudler” i 2077, “Trondprinsen” og “Kinderegg-effekten” i 2079 og  “Klassekamerater” i 2080. Men skulle forfatteren velge å stå fram vil hovedregelen om 70 år fra utløpet av opphavsmannens dødsår gjelde. Detter følger av § 41 annet ledd:

“Hvis opphavsmannen i løpet av dette tidsrom blir navngitt i samsvar med § 7, eller hvis det blir opplyst at han er død før verket ble offentliggjort, bestemmes vernetiden efter § 40.”

Vi skal her merke oss at opphavsmannen må navngis før det har gått 70 år fra det ble offentliggjort. Det kunne tenkes at en person i langt fremskredet alder erkjenner noen “ungdomssynder” som han eller hun begikk for mer enn 70 år siden under et pseudonym som aldri ble avslørt. Men da vil det være for sent. Verkene vil ha falt i det fri, og vernet gjenoppstår ikke om opphavsmannen navngis. Men navngis opphavsmannen før 70 år har gått, vil dødsåret være avgjørende for vernetiden. Så for eventuelle anonyme eller pseudonyme verk offentliggjort i 1940 har man ennå et par uker til å navngi opphavsmannen, om man vil hindre at de blir fri fra 1. januar 2011.

Hvis opphavsmannen var død før verket ble offentliggjort vil vernetid med utgangspunkt i verket føre til lengre vernetid. Blir det kjent hvem opphavsmannen var før det har gått 70 år fra offentliggjøringen vil det føre til at vernetiden forkortes.

“– Nei, dette er tatt helt ut av sin sammenheng, sier Anne B. Ragde når hun blir konfrontert med beskyldninger om dobbeltmoral.

– Jeg fikk vite det under intervjuet, av sønnen min, at dette var ulovlig. Jeg er en person som kjøper sykt mye cd’er, sikkert to-tre i uka. Jeg kjenner ingen som kjøper like mye musikk som meg.

Selv om det har vært mye oppmerksomhet rundt ulovlig nedlasting de siste åra, sier forfatteren at hun ikke skjønte at hun selv hadde nesten to tusen piratkopierte låter.

– Jeg har vært imot nedlasting hele tiden.”

Jeg regner med at Anne B Ragde er såpass medievant at hun har sjekket sitatene før intervjuet ble publisert. Jeg synes ikke det er spesielt pent nå å legge skylden på sønnen. Hvordan hun kan si at hun ikke skjønte at det var ulovlig, er vanskelig å forstå. Visste hun ikke at hun hadde den musikken? Eller mener hun vi skal tro at hun ikke før nå har skjønt at det er ulovlig å laste ned musikken?

Anne B Ragde fortsetter:

“Den piratkopierte musikken skal være lasta inn på Ragdes ipod. Forfatteren sier hun fikk musikkspilleren for flere år siden, og at den nå ligger i et skap på hytta.

– Den lille ipod-skiten som ligger der er ikke representativ for mitt forhold til musikkbransjen og produktene de lager. Jeg betaler virkelig for musikken min, slår Ragde fast.”

Hvis jeg skulle ha liggende noen piratkopierte utgaver av Anne B Ragdes bøker, er det da greit at jeg sier jeg ikke vil lese dem og at de ikke er representative for mitt forhold til bokbransjen? Jeg kjøper ganske mange bøker, så da er det kanskje greit for Anne B Ragde at jeg ikke betaler for hennes bøker så lenge jeg betaler for mange andre?

Slik vil Anne B Ragde gjøre opp for sine synder:

“Hun vil imidlertid ikke betale for sangene, men hun skal finne fram mp3-spilleren når hun kommer til hytta i romjula.

– Da blir det sletta umiddelbart.”

Så de som har ødelagt Anne B Ragdes nattesøvn ved å ha piratkopier av hennes bøker kan slette dem, og da får Anne B Ragde nattesøvnen tilbake? Hvis man bare sletter dem er det kanskje ikke så farlig med den halve millionen hun mener å ha tapt?

Jeg synes løsningen er ganske enkel: Kjøp de 1800 musikksporene. Det vil koste ca 15.000 kr. Det har Anne B Ragde råd til. Jeg tror ikke Anne B Ragde ville ha akseptert at andre pirater slipper unna med å si at de skal slette filene.

Så får vi håpe at hun reiser til hytta uten piratvesker.

PS:

Den “skitfine” iPoden som hun i følge dette intervjuet med VG fra 2005 var helt avhengig av, har nå blitt “den lille iPod-skitten” i 2010. Hvor hun hadde fått den musikken fra som hun hørte på da iPoden var “skitfin” står det ikke noe om.

Internett gir tilgang til mange hjelpere. En takk til Knut Johanessen, kjent som @voxpopulinor på Twitter, for å ha funnet fram til dette gamle VG-intervjuet.

Jeg føyer også til lenke til Dabgladets oppslag om hvordan musikere har reagert. “-Ragde er en tyv”.

DN intervjuer den 19 år gamle Christian Berntsen, som med bilde og under fullt navn skryter av sin ulovlige virksomhet. Hadde det vært noe tak i politiet ville de allerede ha vært hjemme hos ham og tatt beslag for å sikre bevisene — men det er liten grunn til å tro at de har vært der.

Han synes å tro at han kan komme unna ved et serverne er plassert i Litauen. Det er selvfølgelig naivt tøv.

Han sier bl.a. dette om hvorfor han driver sin piratvirksomhet (selv om hovedgrunnen synes å være at han ønsker å bli en av de “store gutta”):

“Bøker er priset for høyt. En av grunnene til at piratverden er så stor, er at forlagene tar syke priser for noe som ikke lenger er en fysisk bok engang.”

Han er ikke mer enn 19 år, og det er ikke uvanlig at ungdommelig skråsikkerhet er omvendt proporsjonal med graden av innsikt.

Anne B Ragde er også intervjuet. Vi kan bl.a. lese dette:

“Det skremmer vettet av meg. Jeg vil ikke vite det. Jeg miste nattesøvnen. (…)

– Jeg har regnet ut at jeg har tapt en halv million kroner på piratbøker, kanskje mer. De som selger mest bøker er de blir piratkopiert oftest, sier hun.

I avsky for piratmarkedet sa forfatteren nei til at hennes nyeste roman skulle utgis som lydbok i Norge, et populært format i piratnettverkene. Hun sa også nei til papirutgaver på russisk og kinesisk.

– Jeg tåler ikke  tanken på at noen stjeler noe. Jeg ser norske musikere som må leve av konserter. Forfattere kan ikke holde konserter. Vi har ikke noe annet å leve av enn det fysiske produktet. Hvs det blir borte slutter jeg å skrive.

Hun er uenig i at forfattere som har solgt bøker for millioner, man tåle litt piratsvinn.

– Det er mange som tjener mye penger uten at de begynner å gi bort ting til folk på gaten, sier Ragde.”

Artikkelen avsluttes med følgende:

“Forfatteren gjentar at hun avskyr piratvirksomhet, som hun mener er tyveri. Men kjøper ikke Ragde sine vesker i piratmarkedet?

–  Piratkopierte vesker? Ja, det gjør jeg, sier Ragde og begynner å ramse opp alle ekte varene hun også eier, deriblant bilen.

– Du har jo den gamle piratkopierte mp3-samlingen, sier Jo Ragde [sønnen].

– Vi kopierte først 1500 sanger fra ett sted og 300 fra et annet. Så fikk du en base med veldig mye rart, sier Jo Ragde.

– Ja. Det var mye rart på den iPoden, sier moren.

– Dette har du samvittighet til?

– Veldig godt spørsmål, sier Anne B. Ragde.

– Jeg føler bare at de ekte Prada-veskene, de har en så kunstig høy pris.”

Man skulle tro at en forfatter hvis inntekt er helt avhengig av at hennes rettigheter blir respektert, også respekterer andres rettigheter. I alle fall at de ikke går så høyt på banen med sin dobbeltmoral.

Nå skal det sies at jeg ikke er spesielt overrasket over at nettopp Anne B Ragde gjør dette. Hun har aldri vært blant mine favoritter. Første gang jeg merket meg navnet Anne B Ragde var da hun holdt noen morgenkåserier hvor hun blottstilte seg som en selvrettferdig egoist som var særdeles lite interessert i å ta hensyn til andre eller respektere deres rettigheter. Jeg tror det er eneste gang jeg har hørt slike kåserier hvor det som ble sittende igjen var inntrykket av kåsøren som en usedvanlig usympatisk person. You never get a second chance to make a good first impression.

Men når Anne B Ragde har blottstilt sin dobbeltmoral og dummet seg ut på den måten hun gjør i Dagens Næringsliv, da har hun bare en ting å gjøre: Kjøp de 1.800 musikksporene som dere lastet ned til iPoden, slik at musikere og komponister får sin rettmessige royalty. Brenn piratveskene. Og kom med en beklagelse overfor alle de hvis rettigheter Anne B Ragde har krenket.

—

PS:

NRK Trøndelag har fulgt opp denne saken, og har bl.a. spurt Anne B Ragde (og meg). Jeg har skrevet en kommentar til dette som et nytt innlegg .

Etter først å ha hevdet at logoen var laget av SPs produksjonsleder Ragne Borge Lysaker, måtte partiet innrømme at de hadde funnet bildet på nettet. Det ligger på Photobucket.com. Vi kan merke oss at bildet har filnavnet leafclover.jpg. Fotografen imponerer heller ikke med sine plantekunnskaper, og det var vel dumt av Seterpartiet å stole på at motivet faktisk var det som fotografen indikerte gjennom filnavnet.

Om rettigheter sier kommunikasjonssjef Torvild Sveen til Nettavisen:

“Vi har ikke vært i kontakt med noen fotograf. I prosessen har vi også prøvd å se på de stedene som har brukt den vanlige bildeutgaven som ligger på nett, og der ser vi ikke noe om opphav eller rettigheter til bildet. Så hvem fotografen er, det vet vi ikke.”

Om de frykter noe krav fra fotografen fortsetter kommunikasjonssjef Sveen:

“Det følger jo rett og slett av fildeling, når det ligger ute til fri benyttelse på flere bildebaser så er det jo slik at det kan brukes fritt, så jeg er ikke bekymret for det.”

Et politisk parti som til og med sitter i regjering bør ikke bomme så grundig og vise at de mangler elementære kunnskaper om lovgivning som vedtas bl.a. av Seterpartiets politikere. Og en kommunikasjonssjef med så lite innsikt i elementær opphavsrett mangler nødvendige kvalifikasjoner for en slik stilling.

Det er elementært at bilder man finner på nettet ikke fritt kan benyttes til hva som helst, like lite som et bilde fra en bok ikke kan benyttes fritt. Man må ha opphavsmannens, i dette tilfellet fotografens, samtykke. Opphavsmannen kan gi slikt samtykke, for eksempel ved å benytte en Creative Commons lisens. Når det ikke står at slikt samtykke gis, da må man gå ut fra at bildet ikke kan benyttes. Så mye bør enhver som arbeider med medier og kommunikasjon vite.

En kommunikasjonssjef må også vite at “fildeling” ofte er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke.

På photobucket.com står det ikke noe om samtykke til bruk av bildene. Neders på siden står © 2010 Photobucket Corporation. All rights reserved. Tar man seg bryet med å lese vilkårene for bruk av Photbucket, så står det i pkt 6.3 og 6.4:

o   6.3 The Photobucket Services contain Content of Photobucket (“Photobucket Content”). Photobucket Content is protected by copyright, trademark, patent, trade secret and other laws, and Photobucket owns and retains all rights in the Photobucket Content and the Photobucket Services. Photobucket hereby grants you a limited, revocable, nonsublicensable license to reproduce and display the Photobucket Content (excluding any software code) solely for your personal use in connection with viewing the Site and using the Photobucket Services.

o   6.4 The Photobucket Services contain Content of Users and other Photobucket licensors. Except as provided within this Agreement, you may not copy, modify, translate, publish, broadcast, transmit, distribute, perform, display, or sell any Content appearing on or through the Photobucket Services.

Nå vet jeg ikke om det er på denne siden eller et annet sted SP har funnet bildet. Om jeg har forstått det rett var det her fotografen gjorde bildet tilgjengelig. Det utelukker ikke at det kan ha dukket opp på andre steder, som SP kan ha hentet bildet fra — men da har det antaglig blitt gjort tilgjengelig i strid med vilkårene.

SP har ikke gjort noe for å finne ut hvem fotografen er. Det viser ikke særlig stor respekt for fotografen, for å si det veldig forsiktig. Etter åndsverkloven § 3 har man plikt til å navngi opphavsmannen. At man ikke visste hvem opphavsmannen var er ingen unnskyldning når man faktisk ikke har lov til å bruke bildet. Og etter åvl § 39b må man ha samtykke for å kunne endre verket.

Mitt råd til fotografen er at han bør sende en regning til SP.

Vi som nå gjengir de to versjoner av bildet i omtale av denne saken vil kunne gjøre det. Dette følger av åvl § 23a:

§ 23a. Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

Her er dagshendingen knyttet til selve verket, og da behøver vi heller ikke betale vederlag.

VG har kommet SP til unsetning og har utlyst konkurranse for å lage ny logo. Der er det mange kreative forslag!

Nå har vinden stilnet av i Piratbukta. Dagens Nyheter beskriver det slik:

“Nästan helt tyst är det om den sajt som blivit en internationell symbol för fildelning – TPB – trots att målet är det samma och att antalet användare i princip är lika många.”

Vi fikk et forvarsel om dette under det svenske valget. Det var helt stille om Piratpartiet før valget, og de oppnådde kun 0,65% av stemmene. Det er litt mer enn hva Pensjonistpartiet oppnådde ved stortingsvalget i 2009. Piratene seilte ikke lenger i medvind. Piratene er åpenbart såååå 2009, og er ikke særlig interessante i år.

Det er ikke så overraskende. Repriser er ikke like interessante som premieren. Selv om den rettslige prøvingen ikke er reprise, så vil Sirkus Pirate Bay være det. Når dessuten sirkusnumrene ikke innfridde og de tiltalte, med Peter Sunde som hovedtalsmann, virkelig for opp som en løve og falt ned som en skinnfell. Han var så eplekjekk og skråsikker i sine uttalelser, så endte det med en knusende dom.

Nå klarer den samme Peter Sunde ikke å få oppmerksomhet rundt annet enn at han twitret fra retten og baktalte motparten. Det vil sikkert more fjortiser i alle aldre, men er uinteressant for alle andre.

Det er bortkastet tid sier Peter Sunde, som mener at saken uansett vil ende i Högsta domstolen. Det er nok sannsynlig at saken ender der, skjønt det er også de som mener at saken rettslig sett ikke er så interessant at Högsta domstolen vil prøve dem, om vi skal tro Dagens Nyheter. Uansett vil noen av de viktigste spørsmålene vil bli endelig avgjort av Svea hovrätt. Högsta domstolen prøver ikke bevisene i saken, helt tilsvarende behandlingen av slike saker i Norge. De vanskelige spørsmålene i saken er mer av bevismessig enn egentlig juridisk art.

Högsta domstolen kan prøve rettsanvendelsen, herunder hva som ligger i forsett og uaktsomhet, og de kan prøve de rettslige beviskravene. Men om de tiltalte faktisk har utvist skyld, slik tingsrätten konkluderte med, avgjøres endelig av hovrätten.

Hvis de tiltalte finnes skyldige, da vil Högsta domstolen også kunne vurdere straffe– og erstatningsutmålingen. Men det er ikke det viktigste i denne saken.

En av de tiltalte, Gottfrid Svartholm Warg, møtte ikke opp. Han bor nå i Kambodsja, et av de få land som ikke har sluttet seg til Bern-konvensjonen, så det er kanskje et greit land å ha som base hvis man er opphavsrettspirat. Siden vi i Norge nylig har hatt en sak hvor finansmannen Tor Arne Uppstrøm har klart å trenere sak mot seg ved å utebli, kan det være grunn til å peke på noen viktige forskjeller mellom de to sakene.

Det forelå ingen dom mot Tor Arne Uppstrøm, og uten at han møtte ville det  i alle fall være vanskelig å behandle saken og avsi noen dom. Gottfrid Svartholm Warg er dømt i tingsrätten, men har anket. Hvis han uteblir fra egen ankesak, uten en grunn som retten vil godta, blir resultatet at dommen fra tingsrätten blir stående. Det eneste Gottfrid Svartholm Warg kan oppnå ved å utebli er altså å hindre behandling av egen anke.

På en måte er de bare eksempler på at deres teorier virker, i alle fall for dem. Deres budskap kan generaliseres om omskrives på følgende måte:

Markedsfør deg på den mest mulig effektive måten og ta deretter så mye betalt som mulig for det folk er villige til å betale for.

Neste element i deres budskap er at det å gi bort noe gratis kan være en meget effektiv markedsføring.

Jeg har ikke noen problemer med at folk tar seg godt betalt når noen er villige til å betale. Jeg har større motvilje mot kommersielle kurs– og konferansearrangører som tror det er en slik stor ære å få lov til å snakke på deres rådyre arrangementer at de forventer at folk stiller opp gratis.

Problemet er ikke rockestjerner som tar grovt betalt, heller ikke om de kommer i form av en Cory Doctorow. Problemet er at folk tror at de dyre gratispredikanters evangelium passer for alle, og at man bruker det som en legitimering av eget tyveri. At noen kan ha kommersiell suksess med å gi bort opphavsrettslig vernede verk betyr ikke at alle kan satse på dette, og er ikke noe argument for å svekke eller oppheve opphavsretten.

Det er mange grunner til å publisere, hva enten det er tekst, musikk, bilder, film eller noe annet. Man får ikke betalt for vitenskapelig publisering, i alle fall ikke direkte. Det er enkelte vitenskapelige forfattere som også klarer å skrive bestsellere, men de er unntakene. Men vi som er i akademia får stort sett lønn fra den institusjon hvor vi er ansatt, og en del av arbeidsplikten er at vi skal drive forskning og publisere resultatene. Det er en lang tradisjon for deling innen akademia, og våre publiserte resultater er en gave til samfunnet.

Vi publiserer også fordi det er meritterende. Man kan god si at det er akademias litt forfinede uttrykk for markedsføring, skjønt det heldigvis er mer spørsmål om innhold enn innpakning.

Mange vil nå ut med sitt glade budskap. Vi møter stadig politikere, aksjonister og misjonærer av ymse slag som mer enn gjerne gir oss sitt budskap gratis.

For noen handler det om markedsføring. Man vil gjøre seg selv, sitt produkt eller sin tjeneste kjent, for så å kunne selge dette til et betalingsvillig publikum. Om det er en såpeselger som vil markedsføre sin såpe, en konsulent som markedsføre sine konsulenttjenester eller en person som markedsfører seg selv som foredragsholder går egentlig ut på ett.

Å dele ut billig eller gratis noe folk vil ha, for så å ta betalt for “tilleggsprodukter” og “tilleggstjenester” er en klassisk markedsføringsstrategi, kjent som “razor blade selling”: Man selger en billig barberhøvel, for så å selge dyre barberblader til de samme kundene i lang tid etterpå.

Det kan være en effektiv markedsføringsstrategi å gi bort noe gratis, noe de nevnte gratisevangelister er eksempler på. Musikere kan tjene penger på å spille konserter. Noen kan leve godt av å holde foredrag om innholdet i sine gratisbøker til de som gjerne betaler dyrt for å slippe å lese hele boken selv, og som gjerne vil kunne smykke seg med å ha vært til stede på en ettertraktet event. Og noen kan leve av konsulenttjenester av forskjellig art. Men denne modellen forutsetter at man har noe som kan selges i et ettermarked. Ikke alle har det.

Det er ikke mange forfattere som kan leve av å reise rundt og lese høyt fra sine bøker, samt av salg av T-skjorter og annen “merchandise” med bilder av dem selv. Vi er heller ikke så veldig interessert i å høre mange forfattere snakke om sine bøker — i alle fall ikke så interessert at dette kan bli forfatternes hovedinntektskilde. Og faktisk er ganske mange utmerkede forfattere ganske dårlige som foredragsholdere. At man er flink skriftlig betyr ikke nødvendigvis at man også behersker muntlig fremføring foran en forsamling. Jeg ønsker fortsatt forfattere som først og fremst skriver gode bøker, ikke slike som først og fremst er flinke til å snakke om bøker.

Komponister kan heller ikke leve av å reise rundt med sin musikk. Det er riktignok slik at mange komponere musikk for at de selv skal ha noe å fremføre, og da kan nok virket som omreisende musiker ha noe for seg. Men de som komponerer musikk for andre, og som selv ikke er utøvere, for dem fungerer det ikke.

Går vi tilbake til opphavsretten, så er egentlig det meste av dette uinteressant. Om Cory Doctorow og hans menighet tror på at frelsen ligger i gratis, så er det ingen som hindrer dem i å basere seg på dette, akkurat som jeg kan gjøre denne lille bloggartikkelen gratis tilgjengelig for alle som måtte være interessert i å lese den. Men det er ikke noe argument for å tvinge andre til å gjøre det samme.

Opphavsretten kjerne er at det er opphavsmannen som velger forretningsmodell. Om andre skulle mene at jeg som opphavsmann satser på feil modell, så står det dem helt fritt å mene det. Men det er og skal like fullt mitt valg, også om de som kritiserer mitt valg faktisk skulle ha rett i at dette ikke var det smarteste jeg kunne gjøre. Å kreve at man skal kunne få andres verk gratis er like meningsløst som å kreve at epler skal være gratis.

Opphavsretten er basert på en balanse mellom opphavsmannens interesse i enerett og vern, og samfunnets interesser i tilgang til kunnskap, kunst og kultur. Man kan mene mye om hvor balansepunktet bør ligge, men det er uansett utgangspunktet.

Samfunnets interesse er ikke at man skal slippe å betale for resultatene av andres arbeid. Dette har fri programvarebevegelsens far og fremste guru, Richard Stallman, uttrykt meget treffende:

“It is “free” as in free speach, not as in free beer.”

For det første er det grunn til å minne om at kunnskap og ideer er fri, også i betydningen gratis. Den nyss nevnte Richard Stallman bruker gjerne matoppskrifter som eksempel i sin argumentasjon, og sloss da mot spøkelser fordi matoppskrifter ikke blant det som ikke er vernet.

Vi kan i betydelig omfang bruke andres verk i undervisning, om enn ikke uten å betale for dette, og vi kan sitere andres verk når vi måtte ha grunn til det.

Dette betyr på ingen måte at det ikke er problemer i dagens opphavsrett — særlig i USA. Jeg gir ikke mye for de som mener å ha rett til bare å forsyne seg av andres verk til seg selv eller for å dele ut til andre, uten å skulle betale for dette. Men vi ser dessverre litt for mange eksempler på at rettigheter håndheves så nidkjært også mot utnyttelse av verk som grunnlag for å skape nye verk, at det kreative rommet snevres inn. Det er en utvikling som det er verdt å kjempe mot, ikke minst for alle skapende mennesker som hele tiden bygger videre på det som andre ha skapt før dem.

Men det endrer ikke på utgangspunktet: Det er opphavsmannen som velger om og i tilfelle hvordan hans verk skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, herunder hva slags forretningsmodell som skal velges. Cory Doctorow lever sikkert godt av fete foredraghonorarer og kan se det som god markedføring å gi bort bøker gratis. Men det fungerer ikke for alle.

Pirate Bay og tilsvarende tjenester gir informasjon som gjør det mulig å finne musikkfiler m.m. på nettet. Det kan være mange typer filer, men jeg holder meg for enkelhets skyld til musikkfiler. Hvordan dette skjer rent teknisk har ikke så stor betydning. Det viktige er at musikkfilene finnes andre steder, gjerne hos privatpersoner, og når man laster ned filer henter man dem direkte fra disse. Videre at PB formidler informasjon som gjør at man kan finne fram til disse filene. Filen kan være delt opp i biter som hentes fra flere steder og så settes sammen hos nedlasteren. Med den teknologi som Pirate Bay benytter vil den som laster ned samtidig gjøre filen tilgjengelig for andre.

Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Pirate Bay lagrer ikke musikk– eller videofiler. Så PB fremstiller ikke eksemplar av de verk som er tilgjengelig via deres tjenester. Den som laster ned filer fremstiller eksemplar hos seg, men det er altså ikke PB som gjør dette.

Det er de som filene hentes hos, alle de som på en eller annen måte er knyttet til PB, som gjør sine filer tilgjengelig for andre slik at disse kan laste dem ned. PB forteller, om enn indirekte, hvor filene er tilgjengelige, men gjør ikke selv filene tilgjengelig for allmennheten.

Det er ulovlig å gjøre åndsverk tilgjengelig for allmennheten uten opphavsmannens samtykke. Så alle de som gjør andres musikk tilgjengelig og gjør den kjent via tjenester som PB krenker opphavsretten. Også de som laster ned musikken krenker opphavsretten. Det er tillat å fremstille eksemplar til privat bruk, f.eks. ved å rippe en CD. Men det forutsetter at det man kopierer fra er lovlig fremstilt eller lovlig gjort tilgjengelig for allmennheten. Det vil stort sett ikke være tilfelle for det man finner via tjenester som PB (selv om det også finnes materiale som er gjort lovlig tilgjengelig). Men alt dette er det andre som gjør, ved hjelp av PB, det er ikke PB som gjør det.

Men også medvirkning til opphavsrettekrenkelser er ulovlig på samme måte som krenkelsene i seg selv. Et kjernespørsmål i saken er om PB medvirker til andres opphavsrettskrenkelser.

Man kan si at rent objektivt sett medvirker de. Det er takket være tjenesten fra PB at folk kan laste ned musikken, og det er gjennom denne at det blir kjent at musikk er gjort tilgjengelig for allmennheten. At man kanskje også kunne ha oppnådd dette på andre måter, er i denne sammenheng uten betydning. Med ikke alle som rent objektivt medvirker vil være medansvarlig for krenkelsen. Telenor vil f.eks. ikke kunne holdes ansvarlig for det som formidles gjennom deres linjer.

På dette punktet møter vi gjerne innvendinger om at PB ikke skiller seg så mye fra Google og andre tilsvarende tjenester. Man kan finne mye ved hjelp av Google som er gjort ulovlig tilgjengelig. Men her snubler de som tror at verden består av klart definerte, logisk avgrensede og objektive bokser. Så enkelt er det ikke. Verden er ikke så enkel som programmerere tror.

Mange tjenester er nyttige og ønskelige, selv om de også har noen uønskede sideeffekter. Jeg er ganske sikker på at det omsettes en del tjuvgods via finn.no og tilsvarende tjenester. Det vet de som driver finn.no også, og det vet f.eks. politiet. Går man til brukthandlere vil man nok også finne en del tjuvgods. Men man vil ikke forby omsetting av og annonsering for salg av brukte gjenstander fordi det i dette markedet også omsettes tjuvgods. Selv om finn.no ganske sikkert rent objektivt medvirker til omsetting av tjuvgods, så risikerer de ikke tiltale for heleri.

Men om noen skulle lage en nettannonseringstjeneste, nettauksjon eller annet hvor man garanterer anonymitet, kanskje også mellom partene, at kjøper og selger ikke skal kunne spores, at pengene ikke skal kunne spores, osv, da begynner det å ligne en tjeneste skreddersydd for salg av tjuvgods og annet som det ikke er lov å omsette. Om de dessuten ikke vil gjøre noe for å hindre at tjenesten blir brutk til omsetting av tjuvgods, da kan man nok komme trekkende med heleribestemmelsene.

Det folkene bak PB ble dømt for i tingsretten kan summeres opp i fire punkter:

• De har laget en tjeneste som er meget godt egnet for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
• De har opprettet tjenesten i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale.
• De har vært klar over at tjenesten i stort omfang har blitt benyttet til ulovlig virksomhet.
• De har ikke gjort noe for å hindre en ulovlige virksomheten.

Retten la også til grunn at PB har en kommersiell hensikt. Det er uten betydning for vurderingen av om tjenesten er lovlig eller ikke, men kan ha betydning for straffutmålingen.

Kravet for å kunne dømmes for medvirkning er at man forsettlig eller uaktsomt har medvirket til de ulovlige handlinger. Det har PB gjort, mens ingen har til nå tiltalt Google for å gjøre det (så vidt jeg vet). Det er altså det man i jusen kaller subjektive forhold, altså spørsmål om skyld, som skiller PB og Google.

Det som kan være et vanskelig spørsmål så langt er om PB virkelig er opprettet i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale. Det er et bevisspørsmål. Tingsretten fant dette bevist, bl.a. med utgangspunkt i en del e-postutveksling mellom de tiltalte. Det er mange konspirasjonsteorier rundt denne saken, og mange som mener mye om bevisene. Jeg holder meg til at de som var til stede under rettssaken, og som er trente i å bedømme bevis, har langt bedre forutsetninger for å vurdere dette enn alle piratsympatisører med sterke meninger. Så jeg avviser alle slike konspirasjonsteorier og gidder ikke bruke tid på å diskutere dem. Og uansett skal bevisene vurderes på nytt i ankeomgangen.

Medvirkning reiser to spørsmål av mer spissfindig art, men som likevel er viktige. Det første er om det å hjelpe folk til å finne fram til steder hvor musikkfiler er gjort tilgjengelig er å medvirke til selve tilgjengeliggjøringen. Men retten mente at dette er medvirkning, og det er det samme som Høyesterett i Norge kom til i napster.no-saken, Rt 2005 s. 41. Resonnemenet er at man bidrar til å gjøre de som allerede er tilgjengelig mer tilgjengelig. Det kan diskuteres. Men jeg er enig i resultatet.

Det andre er om tilgjengeliggjøringen skal regnes som en fortsatt ulovlig handling. Man kan ikke medvirke til en handling etter at hovedhandlingen er avsluttet. Den som omsetter tjuvgods medvirker ikke til tyveriet. Tyveriet er avsluttet før heleren får befatning med tjuvgodset. Det er en egen straffebestemmelse som rammer heleri, så her behøver man ikke forsøke seg på en omvei om medvirkning til tyveri. Men vi har ikke en straffebestemmelse om “informasjonsheleri”. Hvis PB skal kunne dømmes må det være for medvirkning til den ulovlige tilgjengeliggjøringen (eller eksemplarfremstilling, som jeg kommer tilbake til).

Hvis man anser tilgjengeliggjøringen for avsluttet når man har åpnet opp for at andre kan finne filene, da kan ikke de som i ettertid peker til disse filene dømmes for medvirkning. Anser man derimot tilgjengeliggjøringen for å vedvare så lenge filene er tilgjengelige, kan det som hekter seg på så lenge filene er tilgjengelige, anses for å medvirke til tilgjengeliggjøringen. Vi kan sammenligne med frihetsberøvelse. Frihetsberøvelsen vedvarer så lenge en person holdes innesperret, det er ikke en handing som ble avsluttet da man lukket og låste døren. Retten har kommet til at tilgjengeliggjøringen vedvarer så lenge filene er tilgjengelige, noe som også samsvarer med Høyesteretts vurdering i napster.no Rt 2005 s. 41. Og igjen er jeg enig i rettens vurderinger.

De som laster ned musikk m.m. ved hjelp av PB fremstiller ulovlige eksemplar av det de laster ned (med unntak for filer som er gjort lovlig tilgjengelig). PB medvirker også her, og selve medvirkningsspørsmålet er enklere. For her medvirker PB før og under eksemplarfremstillingen, ikke etter at eksemplar allerede er fremstilt. Men bevismessig er dette vanskelig, for man må da kunne vise hvilke eksemplarfremstillinger PB har medvirket til. Det er vanskelig.

Opprinnelig var PB også tiltalt for medvirkning til slik eksemplarfremstilling. Men aktoratet trakk denne delen av tiltalen. Det ble av pirattilhengerne fremstilt som en stor seier, når halve tiltalen ble droppet ved begynnelsen av hovedforhanglingen. Men her viste de nok at de ikke forstår hva som skjer i en rettssal. Aktoratets vurdering var nok at dette hadde liten betydning ved siden av det andre, og det ville kreve mye tid og store ressurser for å bevise dette. Det man hadde uten dette var nok, og det ville ikke være verdt innsatsen å opprettholde dette ved siden av medvirkning til tilgjengeliggjøring. Man kunne regne med at både straff og erstatning ville bli omtrent det samme selv om man droppet denne delen av tiltalen.

Men problemene stopper ikke her. For det er ikke PB som sådan, men fire personer som står bak tjenesten som er dømt. Så selv om man skulle konkludere med at tjenesten i seg selv er ulovlig, så må man også kunne bevie at disse fire personene har hatt en slik tilknytning til virksomheten at de perosnlig kan dømmes til straff og til å betale erstatning. Det er ikke PB i seg selv, men disse fire personene gjennom etableringen og driften av PB som har medvirket til opphavsrettskrenkelsene.

Dette er igjen et bevisspørsmål. Retter fant det bevist, og dette er et av de spørsmål Hovrätten nå skal vurdere på nytt. Dette er nok også et av de punktene som kan være vanskelige for aktoratet i denne  saken.

Vi kan stoppe opp her. Selv om disse fire personene skulle bli frikjent, så vil ikke det nødvendigvis bety at retten anser PBs virksomhet for lovlig. Det kan godt tenkes at man kan komme til at virksomheten er ulovlig, men at det ikke finnes tilstrekkelig bevis for den nødvendige tilknytningen mellom disse fire personene og PBs ulovlige virksomhet. Så selv om personene skulle bli frikjent, så vil ikke det nødvendigvis at de dommer som er avsagt om å blokkere tilgang til PB (bl.a. i Danmark) må oppheves. Selve virksomheten kan like fullt være ulovlig.

Pressen er som alltid upresis i sine referater. Dessverre blander de ofte sammen bot og erstatning. Etter dommen i tingsrätten kunne vi mange stede lese at de hadde fått en bot på 30 mill SEK. Hadde det vært en bot ville det ha vært et kjempebeløp. Men det var ikke bot, det var erstatning, og det er stor forskjell mellom de to. Journalister som prøver å si at det ikke er så viktig å skille mellom dette viser bare at de mangler elementær innsikt i det de skriver om.

En bot er noe man betaler som straff, og beløpet skal stå i forhold til straffverdigheten. Erstatning er noe man må betale for å kompensere et tap man har påført andre. Da er det ikke spørsmål om straffverdighet, men om hvor stort tap den annen part har blitt påført. 30 mill SEK er en ganske forsiktig beregning av det tap som plateselskapene m.m. har blitt påført, og det er et tap som bare dekker en periode på 11 måneder. Man kan nok fremme krav som er langt større enn 30 mill, bl.a. for perioden etter at tingsrättens dom ble avsagt.

Men bevismessig kan også erstatningsutmålingen være en utfordring. Det blir et spørsmål om hvilke krav man vil stille til bevis for den enkelte tilgjengeliggjøringen. Her vil det være mulig å stille så strenge beviskrav for hver konkret tilgjengeliggjøring at det i praksis er umulig å føre tilstrekkelig bevis. Retten stilte ikke så strenge krav, men dette er også et punkt i dommen som kan diskuteres.

Selv om jeg ikke er i tvil om at PBs virksomhet er ulovlig, så har man en del utfordringer — særlig av bevismessig art. Så ingen bør være for skråsikre på hva slags resultat retten vil komme til denne gangen.

I forbindelse med reklamekampanjer som gir et falsk bilde av norsk landbruk anbefaler jeg også Anne Vikens blogginnlegg “Nei til Tines lögnaktige produktreklame, ja til kyr på beite”. Anne Viken er veterinær, og har således gode faglige forutsetninger for å mene noe om dyrehold i norsk landbruk. Men det er ikke landbruk som er tema denne gangen.

31. august 2010 mottok Christoffer Biong brev fra MatMerk ved advokat Nina Hegdahl med krav om at han sluttet å bruke logoen, her gjengitt fra hans innlegg Trues med søksmål av Nyt Norge. Brevet lyder:

“Krav om umiddelbar fjerning av urettmessig bruk av logoen NYT NORGE

Det vises til din Facebook side og din blogg hvor du omtaler merkeordningen Nyt Norge og i forbindelse med denne bruker logoen NYT NORGE. Vi krever at du umiddelbart fjerner alle Nyt Norge logoene, både på Facebook, bloggen og eventuelt andre steder hvor logoen er brukt.

Det er KSL matmerk som eier fellesmerket Nyt Norge og din bruk av merket er urettmessig. Dersom logoene ikke fjernes vil KSL matmerk vurdere søksmål med krav om vederlag og erstatning for den urettmessige bruken.”

Jeg vil si at dette er typisk eksempel på advokatbrev som bryter med god advokatskikk: Man fremsetter ubegrunnede påstander om at en virksomhet er ulovlig, kombinert med trusler dersom bruken ikke opphører. Folk som er ukjent i jusens irrganger kan bli skremt av slikt, noe mange advokater spekulerer i.

Men temaet denne gangen er heller ikke god advokatskikk. Den andre saken er det av alle Dagbladet som står for, ikke som anklaget, men som anklager. Trygve Aas Olsen ga ut boken “Sex, drap og dårlig ledelse” på Kagge forlag. Boken handler om hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse.

På omslagsbildet har man brukt Dagbladets logo i undertittelen “Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse “. Dette var satt sammen med et bilde som inkluderte en typisk Dagbladet-forside med hovedoppslaget “Her er nordmenns ville sex-liv”. Om jeg har forstått det rett var dette den forsiden under dagens redaktør, Lars Helle, en forside som fikk den gamle ringrev Knut Haavik til å spørre om det var “Aktuell rapport”.

Dagens Næringsliv kunne 3. september 2010 melde at Dagbladet ville stoppe boken. (Saken er så vidt jeg kan se bare i papirutgaven, s. 68, ikke i nettutgaven.) Begrunnelsen var at bruken av Dagbladets logo i setningen  “Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og ledelse”. Dagbladet mener at denne bruken av logoen ulovlig, og at boken derfor må stanses.

Det er grunn til å stoppe opp ved dette, før vi går inn i den jusen som gjelder bruk av logo som sådan. En avis, som i alle fall en gang i tiden likte å fremstille seg selv som uredd og kritisk, vil bruke denne type juridiske knep for å stanse andres ytringer når disse er kritiske mot Dagbladet.

Vi ser ofte at ingen er så redde for åpenhet, og er så selvhøytidelige og så selvrettferdige som pressen. Men jeg hadde ikke ventet at Dagbladet skulle falle så dypt. Så for å markere en solidaritet med de som anklages for ulovlig logobruk og trues av de som ikke liker kritisk omtale av seg selv, pynter jeg dette avsnittet med Dagbladets logo.

Jeg har ikke sett brevet fra Dagbladet eller Dagbladets advokat, Frode Elgesem, til Kagge. Jeg kjenner ikke den saken ut over omtalen i DN. Men i følge DN er det blant annet et spørsmål om sitatrett.

Når jeg nå skal gå inn reglene rundt bruk av logo, så må jeg understreke at varemerker ikke er et område jeg arbeider mye med. Så jeg beveger meg ut på tynn is her.

En logo kan være et åndsverk, og da vil bruk av logoen være opphavsrettslig vernet. Men det er vanskelig å tenke seg at logoene til “Nyt Norge” og Dagbladet skal være vernet som kunstverk. Om så skulle være, så må også opphavsretten til tider vike for ytringsfriheten, noe jeg tidligere har kommentert tidligere her i del 1 og del 2. Og uansett vil nok logobruken her være innenfor den opphavsrettslige sitatretten.

Et varemerke er et kjennetegn. I utgangspunktet hadde det et betydelig preg av forbrukerbeskyttelse. Man skulle vite hvem som hadde produsert varen. En Rolex® skulle være produsert av Rolex®, ikke av en eller annen kopiprodusent. Men etter hvert har vern av renommé og vern mot urimelig konkurranse fått større betydning. Begge elementer har vært der hele tiden, men vernet av produsent (kjennetegnsinnehaver) er nok i dag langt mer fremtredende enn hensynet til forbrukeren.

Eneretten til varemerke er angitt slik i varemerkeloven § 1, første og annet ledd.

§ 1. Enerett til varemerke mv.

Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene i denne loven (varemerkerett).

En forening eller annen sammenslutning kan oppnå enerett for sine medlemmer til å bruke et felles varemerke for varer eller tjenester i næringsvirksomhet (kollektivmerke). Myndighet, stiftelse, selskap eller annen sammenslutning som fastsetter normer for eller fører annen kontroll med varer eller tjenester, kan oppnå enerett til å bruke et varemerke for slike varer eller tjenester som normene eller kontrollen gjelder (garanti– eller kontrollmerke). Varemerker som nevnt i leddet her kalles fellesmerker.

“Nyt Norge” er et fellesmerke som omfattes av andre ledd.

Eneretten gjelder altså bruk som kjennetegn, det skal være for varer eller tjenester, og det skal være i næringsvirksomhet.

Varemerkeinnehaveren har en enerett til å bruke varemerket som kjennetegn som identifiserer egne varer og tjenester. Man må ha med seg at hovedpoenget er at andre ikke skal kunne bruke varemerket på en måte som gir grunnlag for forveksling. Jeg kan ikke etablere en journalistisk virksomhet og kalle den Dagbladet, det ville være å bruke Dagbladet som kjennetegn på min virksomhet. Men jeg kan omtale Dagbladet, og i den sammenheng bruke ordet Dagbladet for å identifisere den publikasjon jeg omtaler. Det er gråsoner her. Hvis jeg i en omtale av egen publikasjon at “folk som savner den gode Dagbladet-journalistikken”, de som savner “Dagbladets sjel” osv vil kunne finne det de har savnet i min publikasjon, da bruker jeg Dagbladets varemerke for å gi identitet til mitt produkt. Men det er ikke det Trygve Aas Olsen har gjort i sin bok.

Forlagsvirksomhet er næringsvirksomhet. Det samme kan nok en blogg være, men her er det igjen mange gråsoner. Men i de to aktuelle tilfellene er det vanskelig å se at de to varemerkene brukes som kjennetegn for virksomheten.

I nettdebatten har noen festet seg ved formuleringen i varemerkeloven § 11, første ledd:

“Ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende skrift av faglig innhold har skriftets forfatter, hovedredaktør, utgiver og forlegger plikt til, etter krav fra innehaveren av et registrert varemerke, å sørge for at merket ikke blir gjengitt uten at det samtidig fremgår at det er beskyttet ved registrering.”

Det har i denne sammenheng vært vist til at forarbeidene sier at dette er for å hindre degenerering. Dette kan lett misforstås, og det er derfor grunn til å si litt om hva som menes med degenerering i varemerkesammenheng.

For at et varemerke skal kunne registreres må det være distinkt. Det må være egnet til å skille dette konkrete produktet fra lignende produkter. WordPress og Blogspot er distinkte betegnelser som identifiserer bestemte produkter og tjenester. Om man bare skulle kalle sitt program for Bloggprogrammet, så ville det være en generell typebetegnelse og ikke en distinkt betegnelse for et bestemt program. Noen ganger går varemerker i praksis over fra å være betegnelse på et bestemt produkt til å bli en generell typebetegenelse.

Cheeseburger er visstnok et registrert varemerke for McDonald. De har ikke gjort noe forsøk på å forsvare det. Men da franske språkfanatikere på 90-tallet fikk vedtatt at man ikke kunne bruke annet enn franske produktbetegnelse på produkter som skulle markedsføres i Frankrike, måtte man gjøre unntak for registrerte varemerker. Og da trakk McDonald dette varemerket opp av hatten, og viste til at dette var et registrert varemerke. Jeg refererer dette etter hukommelsen, så jeg garanterer ikke at eksempelet faktisk er helt korrekt. Men det betyr ikke så mye her. I dag er cheeseburger en generell betegnelse for en hamburger med smeltet ost på. Varemerket Cheeseburger er degenerert, og er ikke lenger distinkt. Det er mange eksempler. Vi kan høre folk bruke ord som xerox-kopi, uavhengig av hva slags kopimaskin man har brukt. Og Coca Cola følger med på at den som bestiller en Coke skal få Coca Cola, og ikke f.eks. en Pepsi. Ber man om en Coke og stedet ikke har Coca Cola, så skal de spørre om de f.eks. vil ha en Pepsi i stedet. Coca Cola vokter sitt varemerke mot degenerering.

Man kan merke seg at § 11 ikke sier noe om at man har rett til å gjengi varemerker i slike sammenhenger, bare om hvordan dette må gjøres. Jeg har ikke funnet noen begrunnelse for dette, men det ganske åpenbare er at varemerket her ikke brukes som kjennetegn, og at det følgelig er en bruk som faller utenfor varemerkeinnehaverens enerett.

Vi finner heller ingen bestemmelse om sitat, og jeg antar det er av samme grunn: Når man siterer brukes ikke varemerke som kjennetegn, i alle fall ikke når det brukes i journalistisk sammenheng. (Bruk i sammenlignende reklame er noe annet.) Man får beskyttet et varemerke for å få vern mot urimelige konkurranse, ikke for å beskytte seg mot kritikk.

Jeg finner ikke mange holdepunkter for å skille mellom logo (grafiske kjennetegn) og ordkjennetegn for så vidt gjelder bruk av varemerker. Birger Stuevold Lassen skriver i sin bok om varemerker (2. utg 1997, s. 238) at man ved sammenlignende reklame må nøye seg med å benevne varemerkene, og ikke bruke logoen. Men igjen gjelder dette bruk i markedsføring, ikke i kritisk omtale.

En begrensning i retten til å gjengi varmerker, enten det er som ordmerke eller logo, må kunne forsvares i forhold til ytringsfriheten. Det vil si at den må kunne forsvares i forhold til dette i Grunnloven § 100:

“Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.”

Videre Den europeiske menneskrettskonvensjonen art 10, paragraf 2:

“The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.”

Retten til å ytre seg trenger ingen begrunnelse. Det er eventuelle begrensninger i ytringsfriheten som må begrunnes — selv om det også vil bli en avveiing mot ytringens betydning.

For at man skal kunne nekte bruk av varemerke og logo i forbindelse med kritisk omtale må man altså kunne vise til at et slikt forbud er “necessary in a democratic society” og at inngrepet lar seg forsvare “holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”.

Jeg har ikke funnet noe norsk praksis som berører dette. Jeg har så langt ikke gått gjennom praksis fra Menneskerettsdomstolen, og vet derfor ikke om det kan være relevante dommer derfra.

Men ser vi på de to konkrete tilfellene, så må man kunne si om “Nyt Norge” et her bør ikke gjengivelse av logo bare være tillatt, den er helt nødvendig i den aktuelle sammenhengen. Kritikken retter seg mot en kampanje hvor logoen som kvalitetsmerke er det sentrale elementet. Det vil knapt være mulig å identifisere kampanjen på annen måte enn ved å gjengi logoen i en eller annen form.

Bruken av logo på omslaget til “Sex, fyll og dårlig ledelse” er vel ikke like nødvendig. Men det er som sagt ikke avgjørende. Noe av det jeg virkelig ser fram til med spenning er hvordan Dagbladet vil argumentere for at det er “necessary in a democratic society” at man forbyr gjengivelse av logo i forbindelse med kritisk omtale av en bedrift, og at det lar seg forsvare “holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”. Da vil Dagbladet virkelig fremstå som ytringsfriheten arme ridder.

“NRKs podkaster vil fra 1.juni ikke lenger inneholde noe musikk. Det betyr at noen programmer som tidligere ble podkastet ikke lenger finnes her. Podkastene som du laster ned er nå enten fra programmer som ikke har musikk, eller så har all musikk blitt redigert bort. Det er avtalene NRK gjør med musikkrettighetshaverne som begrenser dette.”

I november 2008 inngikk NRK avtale med plateselskaper og rettighetshaverorganisasjoner som tillot podcast med inntil 70% musikk. Siden ble det redusert til 50%, og nå har tydeligvis denne avtalen falt bort. Det er særdeles synd, og vi risikerer at mange programmer nå ikke lenger vil være tilgjengelig i denne formen, eller at de bare vil være tilgjengelig i en strippet versjon.

Jeg vet ikke noe mer om saken enn det som står i den siterte medlingen.

Jeg synes at dette er en underlig avgjørelse. I følge Journalisten sier PFU blant annet:

“PFU påpeker at utvalget ikke kan ta stilling til opphavsretten og retten til eget bilde, noe som opptar klagerne.”

Det er for så vidt greit at PFU treffer sine avgjørelser ut fra hva de mener er god presseskikk og “Vær varsom-plakaten”. Men å se helt bort fra hva som er lovlig og ulovlig, slik at man kan komme til at ulovlig bruk av bilder er i samsvar med god presseskikk, det blir problematisk. Jeg utelukker ikke at det kan være i samsvar med god presseskikk å krenke andres rettigheter, men det må være i helt spesielle situasjoner. Man kan ikke gjøre det i enhver nyhetssak.

Når det er sagt kan det hende at billedbruken i dette tilfellet var lovlig.

Fotografen har rettigheter til sine bilder. Noen bilder vil ha vern som åndsverk. Bilder som det ikke ligger en tilstrekkelig skapende innsats bak vil være vernet som fotografisk bilde etter åvl § 43a. I Journalisten omtales bilde som et “privat feriebilde”, og det er sannsynligvis vernet som fotografisk bilde og ikke som fotografisk verk. Men i den aktuelle saken er det uten betydning om det regnes som det ene eller det annet.

Fotografen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt fotografi og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Grimstad Adressetidende har gjort begge deler. Utgangspunktet er at Grimstad Adressetidende må ha samtykke til å bruke bilder de finner på Facebook og andre steder, akkurat som jeg må ha samtykke om jeg skulle ønske å benytte bilder fra Grimstad Adressetidende og andre kilder. Det er de samme reglene som gjelder.

I visse situasjoner kan man benytte bilder uten at det er innhentet samtykke. Den relevante bestemmelsen i dette tilfellet er åvl § 23a. Dennes første ledd lyder:

“Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.”

Bestemmelsen gjelder også for fotografiske bilder. Dette følger av en henvisning fra åvl § 43a.

Det er et vilkår at bildet er offentliggjort. Etter åvl § 8 er et verk offentliggjort “når det med samtykke av opphavsmannen er gjort tilgjengelig for allmennheten”.

Går vi så til § 2, tredje ledd, er det gjort tilgjengelig for allmennheten når:

a)    eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten,
b)    eksemplar av verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler, eller
c)    verket fremføres offentlig.

Et av de vanskelige spørsmål i forbindelse med sosiale medier er når noe skal anses for å være offentliggjort. Når det er gjort tilgjengelig på en måte som gjør at alle som vil kan få tilgang, som typiske twitter-meldinger (man kan begrense tilgangen, men det ser jeg bort fra). Men på Facebook kan man begrense tilgangen. Det som bare er tilgjengelig for mine “venner” på Facebook er ikke nødvendigvis offentliggjort. Her vil man måtte foreta en konkret vurdering hvor man må se på hvor stor kretsen er, hvordan denne personen har valgt sine “venner”, osv.

Jeg kjenner ikke detaljene i den konkrete saken. Men i følge Journalisten hadde de to vært initiativtakere til en klagegruppe mot det lokale kabeltv-selskapet. Hvis dette har vært organisert som aksjoner flest, hvor FB-sidene er åpne for alle, da vil det etter min vurdering være offentliggjort. Jeg synes ikke at det kan være særlig tvilsomt.

At bildet er offentliggjort er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig kriterium. For at man skal kunne gjengi bildet må dette skje ved omtale av dagshending. At det er etablert en slik klagegruppe må være en dagshending, slik at bildet må kunne gjengis uten samtykke.

Utgangspunktet er at det må betales vederlag for slik bruk. Unntaket er hvis dagshendingen er knyttet til det verk som gjengis. Når det avdukes et nytt kongeportrett, et kunstverk blir stjålet, det skaper stor skandale, osv, da vil dette være dagshenginger knyttet til verket. Men en aksjonsgruppe er ingen dagshending knyttet til bildet av noen personer, så her vil nok fotografen kunne kreve vederlag.

Retten til eget bilde etter åvl § 45c er en personvernbestemmelse mer enn en rettighetsbestemmelse. Egentlig hører den ikke hjemme i åndsverkloven, men den ble med som en nisse på lasset da den gamle fotografiloven ble opphevet i 1995 og bestemmelsene fra denne innarbeidet i åndsverkloven.

Utgangspunktet er at et bilde som avbilder en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten avbildedes samtykke. Også her er det noen unntak, og dem som kan være aktuell i dette tilfelle vil være bokstav a, som sier at bildet kan gjengis når:

“avbildningen har aktuell og allmenn interesse”

Jeg har ikke sett de aktuelle bildene eller lest saken i Grimstad Adressetidende. Det er derfor ikke mulig å vurdere det konkrete tilfellet. Men det kan i alle falle argumenteres for at når en person omtales i en aktuell nyhetssak, da har også et bilde av denne personen “aktuell og allmenn interesse”, uten at jeg har sikre holdepunkter for å trekke noen konklusjon her.

Jeg mener at PFU må ta stilling til lovligheten av bl.a. billedbruk når dette er et tema i saken. Det er nok mange eksempler på at noe kan være i strid med god presseskikk selv om det er lovlig. Men det som er ulovlig bør i utgangspunktet ikke kunne anses som god presseskikk, selv om det kan tenkes unntak fra dette. Men ut fra det som er gjengitt i Journalisten synes det som om Grimstad Adressetidende ikke gjorde noe ulovlig i denne saken. Men de må betale et vanlig billedhonorar til fotografen.

Et lite PS:

Dette er et svar til en kommentar på Twitter fra @BeritRekve som spør:

“Kvifor kan ikkje avisene ta seg tid til å spørja + ev. betala for å bruka bilete. Kva gjer dei om eg rappar frå dei?”

Jeg er helt enig i at avisene bør spørre og selvfølgelig betale. Men man har altså en viss rett til å bruke bilder uten å spørre, men mot betaling. Reglene er ikke helt de samme for aviser m.m. som for andre. For det første heter det i § 23a at “offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting”. Nettaviser vil være aviser. Men min blogg eller Facebook vil nok ikke være det. Bakgrunnen er at bestemmelsen er ment å kunne sikre nyhetsdekning, og man har med det som var typiske nyhetsmedier da bestemmelsen ble utformet.

For det annet er det et unntak (fra unntaket) som sier:

“Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting.”

Aviser m.m. kan ikke rappe bilder fra hverandre, selv om det er ved omtale av dagshending.

Det er noen regler som tillater bruk av bilder i andre sammenhenger, men da henviser jeg bare til min innføringsartikkel.

Pirate Bays virksomhet er kjent ulovlig ved en dom i Stockholms tingsrätt. Dommen er anket, og følgelig ikke rettskraftig. Samtidig må det presiseres at det er fire av personene bak Pirate Bay som er dømt, ikke selve virksomheten. Min vurdering er at det ikke er særlig tvilsomt at virksomheten er ulovlig. Det som kan diskuteres er om de fire personene har en tilstrekkelig tilknytning og har utvist den nødvendige personlige skyld til at de kan holdes straffe– og erstatningsrettslig ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Så om de fire personene skulle bli frikjent i en høyere rettsinstans (noe jeg tviler på at vil skje), så betyr ikke det nødvendigvis at selve virksomheten anses for lovlig.

Den som drifter en tjeneste i form av å stille til disposisjon den nødvendige nødvendige infrastruktur medvirker til den tjenesten de drifter. Domeneshop medvirker på denne måten til det jeg presenterer på mitt nettsted, inkludert denne bloggen. Men at de medvirker ved å muliggjøre mine nettskriverier, så betyr ikke det nødvendigvis at de også er medansvarlig for det jeg måtte finne på å gjøre tilgjengelig på mitt nettsted. For at den som bidrar med driftstjenester skal kunne bli medansvarlig må det være et viss nærhet mellom hovedhandling og medvirkningshandling, og medvirkeren må utvise subjektiv skyld.

Domeneshop har ingen plikt til å følge med på hva jeg publiserer på mitt nettsted, like lite som et trykkeri har noen plikt til å lese bøkene får de trykker dem. Men hvis de vet og bevisst velger å medvirke, da vil vanligvis alle vilkår for medvirkningsansvar vanligvis være oppfyllt.

Når Piratpartiet gjør et bevisst valg og drifter Pirate Bay, da vil de medvirke og være medansvarlig i ulovlig tilgjengeliggjøring på samme måte som folkene bak Pirate Bay. Og skulle folkene bak Pirate Bay bli frikjent fordi man ikke finner tilstrekkelig bevis for deres tilknytning og/eller subjektive skyld, så kan det ikke være særlig tvil om dette når det gjelder Piratpartiets medvirkning.

Det er heller ikke noe i veien for at man gir pålegg om å stanse en ulovlig virksomhet, selv om de som driver den ikke selv kan holdes straffe– eller erstatningsrettslig ansvarlig. Fra det øyeblikk man har nedlagt et gyldig forbud vil de som driver tjenesten kunne holdes ansvarlig for ikke å etterleve forbudet, uavhengig av ansvar før forbudetsvedtaket ble truffet. Telenor-PirateBay kjennelsen viste at vi i Norge mangler en klar hjemmel for å treffe et slikt vedtak for så vidt gjelder å blokkere tilgang til tjenester som PirateBay. Men saken viste også at Norge ikke har implementert INFOSOC-direktivet art 8.3 korrekt når dette mangler. Hvordan situasjonen er i Sverige akkurat på dette punktet, vet jeg ikke.

Piratpartiet argumenterer med personvern og ytringsfrihet. Jeg er ikke i stand til å se at det å gjøre tilgjengelig andres opphavsrettslige vernede materiale har noe å gjøre med personvern. Å hjelpe de som driver ulovlig virsomhet med å skjule sine spor er i beste fall en ganske spesiell versjon av personvern. Den som forsøker å argumentere med personvern til støtte for at skattesnytere og pengevaskere skal kunne skjule sine spor har nok ingen sjanse til å vinne fram med dette. Å gjøre tilgjengelig andres musikk slik at de som ønsker tilgang til den slipper å betale har ikke mer med ytringsfrihet å gjøre enn om noen skulle stjele bøker for å dele dem ut gratis.

Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet er viktig i forhold til derivative verk med remix og mash-ups. Men å gjøre tilgjengelig andres verk uten noe eget bidrag, da er ytringsfrihet ikke relevant. Å bruke ytringsfrihetsargumentasjon i forhold til fildeling er en avsporing i forhold til den langt viktigere diskusjonen om bruk av eksisterende verk til å kunne skape noe nytt.

At dommen i PB-saken ikke er rettskraftig har ingen betydning for Piratpartiets eventuelle ansvar. De vil uansett være ansvarlig for det de gjør, herunder medvirkning til ulovlig tilgjengeliggjøring av andres verk.

Det skal visstnok være slik at Piratpartiet bare skal drifte en del av virksomheten, en del som de selv påstår er lovlig, mens resten driftes på annet (og hemmelig) sted. Mange har en naiv tro på hvordan man kan slippe unne ved å legge deler av tjenesten i et annet land. En norsk pengevasker slipper selvfølgelig ikke unna ansvar bare ved å plassere viktige deler av pengevaskemaskinen utenfor Norge. Tilsvarende vil man nok ikke slippe unna ansvar for medvirkning til opphavsrettskrenkelser bare ved å sørge for at noen av krenkelseshandlingene skjer utenfor Norge (eller Sverige).

Piratpartiet argumenterer med at man ikke kan stenge forbindelsen til deres nettsted fordi dette vil være sensur av et politisk parti. Men dette vil ikke være noe stort problem. Man kan pålegge Piratpartiet å stanse den virksomheten som går ut på å drifte PirateBay, uten at man behøver å stanse den øvrige virksomheten. Hvis Piratpartiet skulle velge å ikke etterkomme et slikt pålegg så finnes det vel også i Sverige andre sanksjoner enn å stenge hele nettvirksomheten. I Norge fikk Rød Ungdom en foretaksstraff i form av en bot på 30.000 NOK da de gjorde skolebøker tilgjengelig på nett. Vanlige bøter, erstatning og eventuelt løpende tvangsmulkt så lenge ulovlig virksomhet fortsetter bør kunne være aktuelt i en sak som denne også.

De som driver eller forsvarer tjenester som PirateBay sammenligner gjerne sin virksomhet med søketjenester som Google. Men dette er basert på manglende forståelse av hva som har betydning for skille mellom lovlig og ulovlig virksomhet. Det omsettes tyvegods via en annonsetjeneste som finn.no. Den er ikke opprettet for omsetning av tyvegods. Men det er en uunngåelig bieffekt, akkurat som det er umulig å hindre omsetning av tyvegods på bruktmarkeder, i bruktbutikker, osv. Men man forbyr ikke brukthandel og annonser på nett og papir av den grunn, og de som driver finn.no risikerer nok ikke noen tiltale for heleri. Man aksepterer at det er en samfunnsnyttig virksomhet som har noen uheldige sideeffekter, akkurat som vi aksepterer transport selv om det medfører trafikkulykker.

Den som driver slik virksomhet må selvfølgelig forsøke å begrense de uønskede effektene. Hvis man lager en annonsetjeneste som er særlig tilrettelagt for omsetning av tyvegods, med tilhørende tjeneste for å gjøre det vanskelig å spore transaksjonene og pengestrømmene, og sender flåsete svar til de som påpeker at det de har blitt frastjålet er solgt via tjenesten, da er nok en tiltale for heleri langt mer nærliggende. Det er derfor PirateBay blir dømt, mens det ikke reises tiltale mot Google.

For Piratpartiet synes saken å være en kjærkommen mulighet for et PR-stunt før valget i Sverige. Hvis jeg hadde representert rettighethavere ville jeg ikke ha hjulpet Piratpartiets valgkamp. Så jeg ville ikke ha gjort med dette før etter valget.

Jeg kjenner ikke forholdene rundt utstillingen, hvordan de har fått bildene, osv. Dette er derfor ikke en diskusjon av festivalledelsens handlinger, men en mer generell gjennomgang med utgangspunkt i denne saken.

Opphavsmannens enerett består av to beføyelser: Å fremstille eksemplar av verket og å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Man kan eie et eksemplar. Kjøper jeg et maleri så eier jeg maleriet, men jeg har ikke opphavsrett til det. Jeg kan ikke gi samtykke til at det gjengis i en bok, at det trykkes plakater, osv. Men jeg kan råde over det eksemplaret jeg eier.

Man kan i visse sammenhenger fremstille ekesmplar av bilder uten å innhente samtykke. Man kan fremstille eksemplar til privat bruk, og man kan i noen tilfeller gjengi bilder i artikler, gjengi dem i tilknytning til foredrag, osv. Disse reglene går jeg ikke nærmere inn på, men viser til det jeg tidligere har skrevet om privat kopiering og billebruk.

I den aktuelle saken gjelder spørsmålet om man kan stille ut bilder. Man kan, med de unntak det er vist til ovenfor, ikke uten samtykke fra opphavsmannen fremstille eksemplar, f.eks. for å stille dem ut. Men hvis man eier et bilde, da blir situasjonen en annen. Det er to viktige avgrensninger av opphavsmannens enerett til å gjøre et verk tilgjengelig for allmennheten når det gjelder eksemplar.

Hvis retten til gjøre verk tilgjengelig for allmennheten ved at “eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten” skulle gjelde avkortet ville det ha vært vanskelig å drive bokhandler, platebutikker, biblioteker, antikvariater, osv. Da måtte man ha innhentet samtykke hver gang et verk på nytt gjøres tilgjengelig. Derfor har vi bestemmelsen i åvl § 19 som sier at hvis “et eksemplar av et verk solgt med opphavsmannens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten”. Det er noen modifikasjoner, bl.a. at man ikke kan leie ut eksemplaret, som jeg ikke går nærmere inn på her.

Den andre bestemmelsen er åvl § 20 som gjelder visning av eksemplar, og som er mest aktuell i forhold til utstillinger. Bestemmelsen lyder:

Er et verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller et fotografisk verk, kan eksemplarene vises offentlig. Eksemplar av offentliggjort kunstverk og av offentliggjort fotografisk verk kan vises offentlig i forbindelse med undervisning.

Et verk er etter åvl § 8 utgitt når “et rimelig antall eksemplar av verket med samtykke av opphavsmannen er brakt i handelen, eller på annen måte er spredt blant almenheten”. Hva som er et rimelig antall eksemplar vil kunne variere. Det behøver ikke være mer enn ett eksemplar hvis dette er tilstrekkelig for å dekke etterspørselen. Orkesternoter til et musikkstykke som fremføres langt sjeldnere enn komponisten liker finnes kanskje bare i et eksemplar (et sett) som orkestrene kan leie hvis de vil fremføre verket. Det er da utgitt. Bøker, CDer, DVDer, plakater, kunsttrykk osv er utgitt. Hvorvidt et maleri som bare finnes i et eksemplar skal anses for utgitt kan diskuteres, men det har ingen praktisk betydning.

Det andre alternativet er at et kunstverk eller fotografisk verk er overdratt. En overdragelse innebærer i praksis at det er solgt eller gitt bort. Det behøver ikke å vært vist offentlig. Man kan ha besøkt kunstneren i dennes atelier, eller det kan være et bilde laget på bestilling.

Disse bildene kan vises offentlig, f.eks. på en utstilling. Man trenger ikke samtykke, og hverken opphavsmannen eller andre kan nekte noen å stille ut bildene. Den som har kjøpt f.eks. noen av Morten Krogvolds bilder kan stille dem ut. Dette gjelder også om det er portretter laget på oppdrag og som aldri tidligere har vært vist offentlig. Bildene er overdratt og da kan eieren vise dem offentlig.

Hvis jeg kjøper en bok med fotgrafier laget i påkostet høykvalitetstrykk (eller en bok med dårlig trykk, et tidsskrift osv), da kan jeg skjære ut bildene, sette dem i ramme og stille dem ut. Fotografen kan mislike det. Men bildene er utgitt og da kan ikke fotografen nekte meg å gjøre det.

Som nevnt innledningsvis vet jeg ikke hvordan Nordic Light har fått utstillingseksemplarene av de omstridte bildene. NRK gjengir bildene på sine nettsider og viser til at de kan gjøre dette i medhold av sin avtale med billedbyrået Scanpix. Hvis festivalen har fremstilt eksemplarer, f.eks. etter en tilsvarende avtale med Scanpix, vil spørsmålet om hvorvidt disse kan stilles ut avhenge av hva som står i avtalen. Det vil da være et spørsmål om for hvilke formål man kan fremstille eksemplar. Men har man kjøpt, fått eller lånt eksemplarene, da kan de stilles ut.

Det kan virke som om det her er subtile grenser, og det er det nok. Det er alltid i grenseland mellom det som er tillatt og det som ikke er det at vi møter vanskelighetene. Og til de som sier at man må rydde opp i dette, så er det å si at om man endrer grensen vil man som regel ikke oppnå annet enn å flytte problemene, men løser dem ikke. Men i dette tilfellet er hovedpoenget er at de eksemplarer man eier kan man vise som man vil. Men man kan ikke uten videre fremstille nye eksemplarer. Jeg kan kjøpe et eksemplar av Karl Ove Knausgårds “Min kamp”. Jeg kan stille det ut om det skulle være interessant. Men det at jeg har kjøpt et eksemplar gir meg ikke rett til å trykke mitt eget opplag av boken. Og skulle jeg kjøpe en bok med et av Jon Fosses skuespill gir ikke det meg noen rett til å sette opp stykket på teater.

Når man presenterer en video fra YouTube eller annet materiale direkte fra nettet skjer det en fremføring. Opphavsmannen har i utgangspunktet enerett til å fremføre sitt verk for allmennheten, hvilket vil si at andre må ha opphavsmannens samtykke for å fremføre verket for allmennheten. Allmennheten betyr her utenfor det private området.

Fra skolehold og Kommunenes sentralforbund har det vært hevdet at det som skjer i et klasserom på grunnskolen ikke er for allmennheten. Det er en høyst diskutabel påstand. Selv mener jeg at dette er uholdbart og min kollega Ole Andreas Rognstad synes å mene det samme. Men det er altså delte meninger på dette punktet.

Hvis det som skjer i klasserommet anses for å være privat faller det utenfor opphavsmannens enerett. Av den grunn mener jeg det var helt uproblematisk at det ble arrangert “Husker du” med YouTube på Paulus sykehjem. Sykehjemmet er folks bolig, og det som arrangeres for beboerne er ikke for allmennheten.

Det er etter åvl § 21 tillatt å fremføre offentlig et utgitt verk bl.a. i undervisning. Det kreves ikke samtykke og utløser ikke betalingsplikt når verk fremføres i medhold av denne bestemmelsen.

At verket er utgitt innebærer, etter åvl § 8, at et rimelig antall eksemplar av verket skal være med opphavsmannens samtykke må være brakt i handelen eller på annen måte spredt blant allmennheten. Et viktig poeng her er at en kringkastingssending er offentliggjort, men ikke utgitt. Er opptak av kringkastingssending utgitt som lydbok, DVD, som podcast eller på annen måte, da er de også utgitt. Om det som bare er gjort tilgjengelig for streaming skal anses for utgitt er ikke helt klart, men sannsynligvis er de det etter norsk rett.

Bestemmelsen i åvl § 21 er nok utformet med tanke på “live” fremføringer. Man kan synge sanger, lese dikt, osv. Ingen tenkte nett-TV, YouTube og lignende da bestemmelsen ble utformet. Men er det fremføring så er det fremføring.

I denne bestemmelsen er det ikke noe krav om at det som er grunnlag for fremføringen skal være lovlig fremstilt eller gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke. Hvis verket er utgitt så sier ikke bestemmelsen at man må basere seg på et eksemplar som omfattes av utgivelsen. Dette kan bli ganske komplisert og jeg skal ikke gå inn i detaljene. Men det betyr at det ikke er avgjørende om det man henter fra nettet er gjort tilgjengelig med opphavsmannens og utøverens samtykke.

Det følger av tredje ledd at denne bestemmelsen ikke gjelder for filmverk. Det er dette som er utgangspunktet for at man fra skolehold argumenterer for at det som skjer i klasserommet på grunnskolen er privat. Man vil ikke betale vederlag når det fremføres film for klassen.

Alt med levende bilder er i denne sammenhengen å anse som filmverk. Video fra YouTube omfattes derfor ikke av ?bestemmelsen i åvl § 21. Derimot vil man kunne fremføre lydopptak som er gjort tilgjengelig.

Man kan sitere etter åvl § 22, også i undervisning. Man kan sitere når det som siteres er gjenstand for diskusjon eller undervisning, men også illustrere, utdype eller berike fremstillingen. Nå har Høyesterett i Mauseth-saken sagt at man må være svært så nøye med ikke å sitere mer enn det som er nødvendig. Dette kan det være vanskelig å etterleve, men det skal jeg la ligge i denne sammenhengen.

Man kan sitere film og er klippet kort kan man sitere det hele. Hvis filmklippet virkelig brukes i undervisningen, da kan man fritt bruke det. Men hvis det bare brukes som underholdning, da havner man utenfor sitatrettens område. Det kan nok tenkes at musikkvideoer kan brukes i musikkundervisning og i medieundervisning, og sikkert også i andre fag. Men her vil det lett kunne bli underholdning.

I NRKs artikkel nevnes at man fant et orginalt opptak av Arnulf Øverland hvor han leser opp diktet «Du må ikke sove». Dette bør man kunne bruke i medhold av sitatregelen, enten det skjer i norskundervisningen eller i historietimen. Filmklipp fra steder eller som viser fenomener som behandles i geografitimen kan nok også brukes som sitat.

Det er ikke fritt fram for bruk av YouTube og andre slike tjenester i undervisning. Men man kan bruke en god del uten å spørre om lov og uten å betale.

PS (etter noen kommentarer):

Man vil i mange tilfeller kunne basere seg på implisert samtykke. Et samtykke behøver ikke være eksplisitt. Hvis man har lagt ut noe på nettet, det være seg på YouTube eller en annen tjeneste, så vil det jo normalt være for at folk skal se, lese eller høre på det man har lagt ut. Det er ikke særlig sannsynlig at noen gjør sitt materiale tilgjengelig på nett for at det skal være tilgjengelig for de fleste former for bruk, bare ikke til undervisning. Når NRK velger å gjøre TV-programmer tilgjengelig på nett-TV (også på YouTube) så må vi kunne regne med at de også har samtykket til at dette blir brukt i undervisning. Det samme må være tilfelle når artister eller plateselskaper har lagt ut musikkvideoer.

Problemet med implisitt samtykke er at det bare vil kunne være aktuelt når det som er lagt ut er gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke. Har opphavsmannen ikke gitt samtykke til selve tilgjengeliggjøringen har han selvfølgelig heller ikke gitt samtykke til en bruk som går ut over det som ville ha vært tillatt etter loven.

Hvis man utøver en viss kildekritikk ville ikke jeg hatt noen betenkeligheter med å bruke filmklipp m.m. som er gjort tilgjengelig av opphavsmannen eller som man får gå ut fra er gjort tilgjengelig med dennes samtykke (som klipp fra NRK, TV, BBC, CNN, Warner, Aftenposten, osv).

Jeg er uenig i det resultat Høyesteretts flertall har kommet til i Mauseth-saken og har tidligere sagt meg enig i lagmannsrettens avgjørelse. En slik uenighet må man kunne leve med. Men flertallets begrunnelse er meget svak. Både tingretten og lagmannsretten begrunner sine avgjørelser bedre enn Høyesterett. Vi har fått en avgjørelse som er uklar og som derfor gir liten veiledning for fremtidige saker, og det er en avgjørelse som kan få alvorlige konsekvenser om den blir retningsgivende for fremtidig praksis. Jeg minner om sakens faktum. Filmen “Kill Buljo” parodierer en rekke kjente filmscener, deriblant den omstridte samleiescenen fra “Brent av frost”. I forbindelse med lanseringen av “Kill Buljo” viste NRK klipp fra denne og klipp fra noen av de filmer som blir parodiert, derblant den omstridte scenen fra “Brent av frost”. Det dreide seg om ca 10 sekunder, og spørsmålet er om NRK burde ha kuttet klippet to sekunder tidligere slik at man ikke fikk se Gørild Mauseth naken forfra. Retten vurderer først spørsmålet om hvorvidt utøvende kunstners vern forutsetter at det som fremføres i seg selv har verkshøyde. Høyesterett konkluderer med at den utøvende kunstners vern er uavhengig av om det som fremføres er et åndsverk. Dette har jeg ingen problemer med. Det ville være problematisk om en dansers fremføring ikke skulle være vernet selv om den dansen som fremføres ikke vil være vernet som et koreografisk verk. Men det har marginal betydning i forhold til selve sitatretten og denne rettens grenser. Åvl § 3 annet ledd, om tilgjengeliggjøring som er krenkende  gjelder også for sitat, og den gjelder for utøvende kunstnere. Dette påpekes av dissenterende dommer i avsnitt 61, hvor han skriver:

“Den sitertes behov for personvern mot visning av belastende deler av et offentliggjort verk, reguleres gjennom forbudet mot krenkende sitat, slik dette er forstått etter åndsverkloven § 22 jf. § 3. Dette er ikke situasjonen i foreliggende sak, og har heller ikke vært påberopt.”

Når dette ikke er påberopt må vi kunne legge til grunn at sitatet i seg selv ikke er krenkende, heller ikke i den sammenheng det ble benyttet eller måten det ble presentert på. Åndsverkloven § 22 lyder:

Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Sitatretten er viktig for ytringsfriheten og den allminnelige diskusjonsfrihet. Førstvoterende legger i avsnitt 38 til at “sitater brukes også for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk”. Førstvoterende er ikke tydelig på om dette er en konstatering av faktum, eller om han også mener at det er berettiget å sitere med slikt formål. Jeg velger å legge den siste forsåelsen til grunn, selv om det kan være noe vanskelig å forene dette med det strenge krav flertallet baserer seg på i forhold til at sitatet skal være nødvendig i forhold til formålet. Det er ikke omstridt at man kan sitere fra alle typer åndsverk, også filmverk. Det er heller ikke omstridt at den aktuellle filmsekvensen ble fremført som sitat, og at sitatet ble brukt i en sammenheng hvor man kunne gjøre bruk av sitatet. Spørsmålet er om dette skjedde i samsvar med god skikk og  i den utstrekning formålet betinger. Førstvoterende skriver i avsnitt 36 at de to vilkårene i noen grad vil gli over i hverandre. Det er riktig nok. Men i motsetning til lagmannsretten gjør førstvoterende ikke noe reelt forsøk på å skille mellom de to. Likevel fremstår det som relativt klart at førstvoterende først og fremst har vurdert om NRK har sitert mer enn det formålet betinger. Den som siteres skal ikke kunne bestemme hvem som får sitere og i hvilke sammenhenger. Man skal ikke kunne hindre kritikk ved å nekte kritikere å sitere det som kritiseres. Alle som gjør, sier eller skriver noe offentlig vil før eller siden gjøre noe man gjerne skulle ha sett ugjort. Men vi kan ikke slette historien, heller ikke uheldige episoder fra våre egne liv. Det er åpenbart at Gørild Mauseth hadde betenkeligheter med å spille inn den omstridte scenen. Men hun valgte å gjøre det og den er gjengitt offentlig som en del av filmen. Da blir hennes betenkeligheter irrelevante. Dette utgangspunktet slår Høyesterett fast i avsnitt 44, hvor det heter:

“Det er videre på det rene at den omstendighet at den siterte motsetter seg gjengivelse, ikke hindrer sitering. Det er derfor ikke avgjørende ved formålsvurderingen at Mauseth opplevde visningen belastende.”

Det er likevel vanskelig å tro at dette ikke har hatt betydning i saken — ut over det selvfølgelige at det ikke hadde blitt noen sak om Gørild Mauseth ikke hadde motsatt seg bruken av det omstridte filmklippet. I avsnitt 46 skriver førstvoterende følgende:

“Jeg tilføyer at det var kjent for NRK også før innslaget ble vist at Mauseth motsatte seg at denne sekvensen ble sendt. Dette fremgikk av intervjuer med den programansvarlige i forbindelse med pressedekningen etter den omstridte sendingen. Mauseth hadde dessuten protestert da NRK i 2005 viste deler av « Brent av frost » hvor hun kunne sees naken, og hennes syn var omtalt i et intervju med Dagbladet et par måneder før programmet « Store Studio ». Inkluderingen av innslaget på nettet førte videre til en risiko for spredning av nakenbilder av Gørild Mauseth, til tross for hennes frykt for at dette skulle skje. NRK var kjent med det. I lys av det jeg har uttalt om formålet, kan det også spørres om det ble sitert i samsvar med « god skikk », uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.”

Hvis førstvoterende hadde holdt fast ved sitt utgangspunkt ville det meste av dette ha vært unødvendig. Det er ingen grunn til å nevne i begrunnelsen forhold som ikke er relevante for avgjørelsen. Her kommer en av svakhetene i førstvoterendes begrunnelse til overflaten. Man kunne ha diskutert om hvorvidt det at den siterte motsetter seg bruken er relevant for spørsmålet om sitatet er i samsvar med “god skikk”, slik det også antydes i det siterte. Det er åpenbart at den som siteres ikke skal kunne styre sitatbruken. Men jeg utelukker ikke at dette vil være et relevant moment om man nærmer seg grensen for hva som skal regnes for god sitatskikk. Det kan kanskje tenkes situasjoner hvor sitatet ikke er krenkende i forhold til § 3, men likevel gå ut over grensene for god skikk. Derimot kan jeg ikke se at dette kan være relevant i forhold til spørsmålet om man siterer ut over det som er nødvendig for formålet. Men når førstvoterende ikke skiller mellom de to problemstillingene, og heller ikke gjør det klart om det er et relevant moment eller ikke, får vi lite veiledning. Det siterte avsnittet er også uklart ved at førstvoterende her trekker inn tilgjengeliggjøring på nettet, uten at vi får vite om det er sitatet på nettet eller sitatet generelt som kan tenkes å være i strid med “god skikk”. Uansett tyder dette på at NRKs kunnskap om at Gørild Mauseth motsatte seg bruk av sekvensen har hatt betydning, til tross for uttalelsen i avsnitt 44. Hovedspørsmålet var om NRK viste mer enn det som var nødvendig for formålet. Alt var del av den samme scenen. Det var ikke spørsmål om hvorvidt selve scenen kunne vises som sitat og det var ikke slik at man viste klipp fra scener som ikke var blitt parodiert. Dette omtales i dommens avsnitt 42 og 43:

“(42) Programmets visning av sekvensen fra filmen « Brent av frost » varte lenger [enn andre klipp som også ble vist], med samleiescenen fulgt av de to sekundene hvor Mauseth vises naken. Jeg finner det klart at NRK kunne vise samleiet. Derimot foreligger det ingen tilfredsstillende forklaring på at den etterfølgende nakenscenen ble tatt med. For Høyesterett er det anført at det var ønskelig å sammenligne originalens vakre og naturlige uttrykk med parodiens påkledde og uromantiske etterligning. At dette neppe var bakgrunnen for hva man valgte å sende, fremgår av NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde de to siste sekundene av filmklippet i nettutgaven:

« Når NRK likevel har fattet en redaksjonell beslutning om å dekke til deler av sitatet i programmet, slik dette er gjort tilgjengelig på NRKs nettsider, så er det for å vise imøtekommenhet overfor skuespiller Gørild Mauseth. NRK har da lagt avgjørende vekt på at skuespilleren selv — slik det er formidlet — synes å oppleve publiseringen av den aktuelle nakenscenen som særskilt kompromitterende, og at tildekkingen i denne konkrete sammenheng kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål. »

(43) Denne uttalelsen bekrefter etter mitt syn at det ble sitert fra originalfilmen i en videre utstrekning enn det som fulgte av formålet. At det dreide seg om en kort overskridelse — to sekunder — kan etter mitt syn ikke være avgjørende. Det gjør heller ikke overskridelsen rettmessig at det kunne vært sitert for andre formål. Sitatretten er begrenset av formålet, som må vurderes i lys av de konkrete omstendigheter.”

Det kan synes som om førstvoterende her mener at hvis man kunne ha klart seg uten sitatet eller med en mindre del uten at formålet vesentlig reduseres, så går man ut over grensen for sitatretten. Skal man legge dette til grunn blir sitatretten snever og mange sitat ulovlige. Det er ikke ofte sitatet er absolutt nødvendig, og det er vanskelig å kombinere et så strengt krav med at man kan sitere for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk. Man kan alltid referere og parafrere. Bare når man direkte diskuterer det siterte eller når noen ikke vil vedkjenne seg sine uttalelser er det helt nødvendig å sitere direkte. Det er også for strengt når man skal kunne gi “tilfredsstillende forklaring” på hvorfor man ikke kuttet scenen tidligere. Man gjør et valg ut fra hva man synes fungerer best, uten noen inngående vurdering av hvor mye som skal med. Når utgangspunktet er at sitatet i utgangspunktet er berettiget uten de omstridte delene og de omstridte delene i seg selv ikke er krenkende, bør det være begrensningen som må begrunnes. Man må, slik lagmannsretten og disstenterende dommer i Høyesterett påpeker (se Høyesteretts dom avsnitt 54), anvende en viss romslighet. At parodien ikke hadde en tilsvarende sekvens som de omstridte to sekundene bør heller ikke tillegges stor vekt. Når man stiller to filmscener opp mot hverandre på denne måten må det også være mulig å få fram ulikheter mellom de to scenene, noe som ikke kommer fram om man bare kan sitere det som er likt. Førstvoterende fortsetter med sine strenge krav til å påvise sitatets begrunnelse i avsnitt 45:

“… Som det fremgikk av utsnittet som ble vist under ankeforhandlingen, inngikk riktignok samleiescenen og nakenscenen i en større sammenheng. Men etter mitt syn bidro ikke visningen av nakenscenen til noen økt forståelse av denne helheten — som utspant seg både før og etter de aktuelle scener. « Store Studio » var et underholdningsprogram, som på NRKs hjemmeside er beskrevet som et « talkshow med kveldsstemning, levende musikk og aktuelle gjester fra kulturlivet ». Verken nakenscenen eller filmklippet for øvrig ble problematisert eller debattert i studio. Det kan ikke sees at de siste to sekundene hadde noen betydning verken for en videre diskusjon i samfunnet eller for å illustrere klippet fra « Kill Buljo ».”

Det stilles strenge krav hvis man, i en situasjon der sitat i utgangspunktet er berettiget, må påvise at hver enkelt del av sitatet skal bidra til økt forståelse av helheten og/eller ha betydning for den videre diskusjonen i samfunnet — med en prislapp på 150.000 om man trår litt feil i denne vurderingen. Førstvoterende drøfter ikke konsekvenser i forhold til diskusjonsfrihet, redaksjonell frihet og ytringsfrihet. De to sekundene kostet NRK 110.000 kr i erstatning og 45.000 kr i oppreisning. Fra andre rettsområder som berører ytringsfriheten vet vi at man ikke opererer med så strenge grenser. I saker om ærekrenkelse aksepterers at et uriktig og i utgangspunktet ærekrenkende utsagn likevel ikke alltid pådrar ansvar når det er basert på et forsvarlig journalistisk arbeid, se sak om Tønsbergs Blad EMDN-2004–510.  Tankegangen er at hvis man skal balansere på hårfine grenser med store konsekvenser dersom man trår litt feil, da blir risikoen for høy. Resultatet kan lett bli en uønsket selvsensur hvor man passer på å holde seg på veldig trygg avstand fra ytringsfrihetens grenser — for sikkerhets skyld. Når det gjelder sitater mener Høyesteretts flertall tydeligvis at vi skal balansere på denne grensen, også når det gjelder sitat som ikke i seg selv er krenkende og hvor grensen mellom det lovlige og ulovlige er hårfin. To sekunder feil, og det koster 155.000 kr. Dette er ikke prisen for en krenkelse, men for å gjengi to sekunder mer enn det som var strengt nødvendig av et ellers berettighet sitat. Når det gjelder sitatretten og dens grenser har dissenterende dommer Matheson formulet et etter min mening utmerket votum, og jeg velger å gjengi det meste av dette:

“(54) Det må ved anvendelsen av åndsverkloven § 22 tillegges betydning at lovgiver i Ot.prp.nr.15 (1994–1995) pekte på at den rettslige standarden som sitatretten bygger på, reiser avgrensningsproblemer, og at den nærmere fastleggelse av hva som er et lovlig sitat bør være opp til domstolene. Denne måten å regulere sitatretten på tilsier etter min oppfatning at bestemmelsen må anvendes med en viss romslighet. Mitt utgangspunkt er etter dette at man bør være varsom med å benytte et for finmasket mål ved avgjørelsen av hva formålet betinger. (55) Ved den konkrete bedømmelsen legger jeg vekt på at de to omtvistede sekundene etter min oppfatning fremstår som en del av samleiescenen og således inngår i en helhet. Det er når den mannlige skuespilleren flytter seg fra Mauseth at hun vises naken. (56) Innslaget ble vist etter at filmskaperne av « Kill Buljo » var intervjuet om sin idé og de scener fra filmens verden som hadde inspirert dem til harselas. Sitatet var således plassert innenfor det jeg vil kalle en magasin-ramme. (57) Selv om formålet med visningen først og fremst var å sette parodien i perspektiv til originalscenen i « Brent av frost », gjorde magasin-rammen at en del av sitatets kontekst lå tett opp mot filmomtale. Denne delen av konteksten har — innenfor det jeg allerede har uttalt om normen for lovtolkningen — etter min oppfatning en viss betydning for hva formålet betinger. (58) Jeg legger her til at vurdert som filmomtale vil det grensedragningsspørsmål som foreliggende sak konkret reiser, antakelig ikke oppstå. Om filmomtaler i fjernsynsprogram, viser jeg til Vyrje, Vennebog til Mogens Koktvedtgaard (1993) side 124 der det heter: « Slike sitater kan skje helt naturlig og lojalt, for eksempel i forbindelse med drøftelser av filmkunstneriske spørsmål eller ved presentasjon av nye kinofilmer m.v. i et fjernsynsprogram. » (59) Slik foreliggende sak ligger an, finner jeg det naturlig å se hen til dette når lovligheten av sitatet innenfor en magasin-ramme skal bedømmes. (60) Ut fra de momenter jeg har pekt på finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på at parodien som ble vist i tilknytning til originalen, ikke inneholder en sekvens som motsvarer sekvensen der Mauseth setter seg opp og vises naken forfra. Jeg ser det derfor slik at førstvoterende i sin bedømmelse legger et for finmasket mål på bedømmelsen av hva formålet betinger etter åndsverkloven § 22. (61) Den sitertes behov for personvern mot visning av belastende deler av et offentliggjort verk, reguleres gjennom forbudet mot krenkende sitat, slik dette er forstått etter åndsverkloven § 22 jf. § 3. Dette er ikke situasjonen i foreliggende sak, og har heller ikke vært påberopt. (62) NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde de to siste sekundene av filmklippet i nettutgaven fordi « tildekkingen i denne konkrete sammenheng kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål », endrer ikke min bedømmelse av at sitatet var lovlig. Uttalelsen er avgitt i tilknytning til publiseringen i nettutgaven, og kan ikke begrunne at det som ble vist ligger utenfor lovens standard. (63) Jeg kan heller ikke se at sitatet blir ulovlig fordi det er lagt på nettet med spredningsfare. Bedømmelsen av lovlighet flyttes etter min oppfatning da til et spørsmål som ligger utenfor den rettslige standarden åndsverkloven bygger på, og der andres misbruk trekkes inn i vurderingen av om sitatet er lovlig.”

Det har hendt før at mindretallets votum har blitt stående som retningsgivende for etterfølgende praksis. Det bør bli tilfellet også når det gjelder sitatretten. Grunnlaget for erstatning og oppreisning er også høyst underlig. Tingretten baserte beregningen på at åvl § 45c var overtrådt. Tingretten skriver om dette på s. 25 i sin dom:

“Utmålingen av oppreisningsbeløpet vil kunne avhenge av om kravet bygger på § 22 eller § 45c. Ved at begge grunnlag her er funnet oppfylt, skjer utmålingen på det grunnlag som er gunstigst for Mauseth; dvs § 45c.”

Dette ble forkastet av lagmannsretten, og slik jeg forstår saken er dette punktet ikke påanket. Høyesterett opprettholder her en utmåling basert på et grunnlag som er rettskraftig avvist, uten å diskutere andre grunnlag og om tingrettens forutsetning om at de ulike grunnlagene kan føre til ulike resultater er holdbar. Det er for meg uforståelig at erstatning og oppreisning kan utmåles på denne måten, og det gir i alle fall ikke noen veiledning for hvordan fremtidige saker skal behandles. Tingretten la til grunn at det forelå forsettlig overtredelse. Høyesterett har, uten noen nærmere begrunnelse, endret dette til grov uaktsomhet. Det har ingen betydning for resultatet. Men begrunnelsen er meget problematisk. Vurderingen av om det foreligger forsett eller uaktsomhet knytter seg til selve handlingen, ikke til krenkelsen. Det er lettere å eksemplifisere fra andre områder. Den som opptrer uforsiktig kan komme til å skade noe eller noen, endog drepe noen. Det var ikke meningen å gjøre skade, men det var en utilsiktet om enn påregnelig konsekvens av den uforsiktige handlingen. Det foreligger ingen uforsiktighet fra NRKs side. De gjorde et bevisst valg og de visste også at Gørild Mauseth motsatte seg at det omstridte filmklippet ble vist. Det kan ikke være tvil om at det var en forsettlig fremføring av det aktuelle filmklippet. At man ikke hadde til hensikt å overskride sitatrettens grenser, er et helt annet spørsmål. Det knytter seg til den rettslige vurderingen, og her er det ikke plass til noen uaktsomhetsvurdering. Jeg kan ikke se at man kan basere avgjørelsen på grov uaktsomhet uten at man trekker inn at det foreligger en grovt uaktsom rettsvillfarelse, hvilket ikke bør være relevant i denne sammenhengen. Man gjorde et bevisst valg, handlet ut fra dette og overtrådte med det en rettslig grense. Da foreligger det forsett, uavhengig av hvordan man vurderte den rettslige grensen (eller om man ikke vurderte den i det hele tatt). Hva har så Gørild Mauseth oppnådd med denne saken? Hun har i alle fall oppnådd at det hun alltid vil bli husket for er den omstridte fiskesex-scenen. Hun lider samme sjebne som “Gustav” i “To mistenkelige personer”. Han  gikk til sak for å få stanset filmen fordi han ikke ønsket oppmerksomhet om sin person og sin rolle i “Lensmannsdrapet”. Dermed fikk han masse oppmerksomhet mens saken pågikk og skrev seg for all ettertid inn i norsk retts– og kulturhistorie. Dommen sier ikke at det omstridte filmklippet ikke kan fremføres som sitat. Den sier bare at det var uberettighet i den sammenheng hvor NRK benyttet sitatet. Den omstridte scenen kan fortsatt siteres i andre sammenhenger og for andre formål — f.eks. når formålet er å diskutere sitatrettens grenser. Når glemselens slør ellers måtte ha senket seg over de to filmscenene kan jeg ikke forstå annet enn at det må være berettiget å gjengi de to sitatene for å tydeliggjøre Høyesteretts avgjørelse. Også NRK må kunne gjengi dette i forbindelse med omtale av Høyesteretts dom. Jeg minner om at det ikke er nedlagt noe generelt forbud mot å gjengi de omstridte to sekundene med en naken Gørild Mauseth.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk– og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

Opphavsmannens enerett har to elementer: Eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten.  Hvis man laster ned film, musikk eller et annet verk, da fremstiller man eksemplar. Dette omfattes altså av eneretten. Det er tillatt å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk. Men eksemplarfremstilling til privat bruk er bare tillatt dersom det man kopierer fra er lovlig fremstilt og/eller gjort lovlig tilgjengelig for allmennheten. Det meste av det som er gratis tilgjengelig for fjernkopiering gjennom såkalte “fildelingsnettverk” er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Dermed er det ikke tillatt å fremstille eksemplar fra eksemplar som er gjort tilgjengelig på denne måten.

Streaming er i utgangspunktet en fremføring. Fremføring innenfor det private område faller utenfor opphavsmannens enerett. Opphavsretten regulerer ikke hvilken musikk man hører på eller filmer man ser innenfor hjemmets fire vegger. Det er heller ikke noe krav om at fremføringen skal være basert på lovlig fremstilt eksemplar eller at det er gjort lovlig tilgjengelig.

Det er et lite forbehold her. Det fremstilles midlertidig eksemplar når man streamer. Det lagres ikke lenge, men det er likevel eksemplarer. Slik eksemplarfremstilling faller etter åvl § 11a utenfor opphavsmannens enerett forutsatt at det eneste formålet er å muliggjøre

a) lovlig bruk av et verk, eller
b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,

og  eksemplarfremstillingen ikke har selvstendig økonomisk betydning.

Fremføring innenfor det private område er lovlig. Disse eksemplarene muliggjør en bruk som skader opphavsmannens utnyttelse av verket. Men det kan likevel være vanskelig å argumentere for at de midlertidige eksemplarene har selvstendig økonomisk verdi.

I Danmark er den tilsvarende regel som vår åvl § 11a utformet litt anderledes. Der kreves det at også midlertidige eksemplarer må være fremstilt meg utgangspunkt i lovlig fremstilte eksemplarer. Denne forskjellen kan bety at streaming av ulovlig tilgjengeliggjort materiale kan vær lov i Norge, men ulovlig i Danmark.

Men det er bare det å se på eller høre på det som andre har gjort tilgjengelig som vil falle utenfor opphavsmannens enerett. Å gjøre tilgengelig for andre via streaming vil være en tilgjengeliggjøring for allmennheten som omfattes av eneretten.

Hvis det bare gjøres tilgjengelig for en begrenset, privat krets, vil tilgjengeliggjøringen ikke være for allmennheten. Hvis man setter opp en streamingtjeneste i sitt hjemmenettverk som kan benyttes i det lokale hjemmenettet, da vil ikke dette være tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det samme vil det være hvis husstandsmedlemmer kan logge seg på og nå denne tjenesten fra andre steder. Men personkretsen skal ikke gå langt ut over dette før det vil være for allmennheten, uten at jeg vil forsøke å trekke en grense. Det er åpenbart at man ikke kan gjøre dette tilgjengelig for “500 av mine nærmeste venner” eller for venners venner.

Dagbladet skriver at Pirate Bay-bakmennene planlegger å lansere The Videobay i løpet av 2010. Hvis dette er basert på at video skal kunne gjøres tilgjengelig for streaming uten samtykke på tilsvarende måte som musikk kan gjøres tilgjengelig for nedlasting via Pirate Bay, så vil denne tjenesten være akkurat like ulovlig som Pirate Bay. Piratene er dømt for medvirkning til tilgjengeliggjøring, ikke medvirkning til eksemplarfremstilling. Om slik tilgjengeliggjøring skjer i form av en streamingtjeneste eller en nedlastingstjeneste vil være uten betydning.

Dette dreier seg ikke om overføring av sport. Det dreier seg om nyhetsformidling og en høyst nødvendig diskusjon av idrettens utvikling. Man setter folks liv og helse på spill for å få stadig mer spektaktulære (og innbringende) konkurranser. Akebakken ble kritisert før hele sirkuset startet fordi den var for farlig. Men ingen synes å være villig til å erkjenne noe ansvar. Det var akerens feil, han gjorde en feil i siste sving, sier akeforbundet og frikjenner seg selv. Tenk det. Man skal ikke kunne gjøre en feil når man suser nedover en bakke i 140 km/t. Tenk om de som arrangerer utfor skulle tenke slik: Vi bryr oss ikke om sikkerhetsnett m.m., for så lenge skiløperne ikke gjør noen feil vil det ikke skje ulykker!

Arrangører og akeforbundet toer sine hender. Men samvittigheten kan ikke være helt ren når de nå bygger om banen. Det er bare så tragisk at det måtte en dødsulykke til før man begynte å tenke.

Nå meldes det om at politiet etterforsker ulykken. Kanskje blir det igjen politiet og ikke idretten selv som rydder opp. Det er ikke første gangen. Det var politiet og tollvesenet, ikke sykkelforbundet og arrangørene som stakk hull på dopingbyllen i sykkelsporten.

Tilbake til utgangspunktet. Arrangøren IOC har ikke opphavsrett til arrangementene. Det er fotografen, eventuelt den fotografen arbeider for, som har rettigheter til bildene og filmen. (Jeg er ikke sikker på hvordan man håndterer slike rettigheter i ansettelsesforhold i Canada). Jeg vil ikke bli overasket om IOC har kontrakter som slavebinder samtlige fotografer som får lov til å ta bilder under OL. Jeg ville være mer overrasket hvis de ikke har slike avtaler.

Men uansett hvem som har rettigheter til hva: Hvis IOC krever at bare de som har betalt for senderettigheter skal kunne vise dette klippet, da misbruker de sine rettigheter til å hindre og sensurere nyhetsformidling — og til å hindre ubehagelig fokus på de negative sidene ved den virksomhet de selv driver.

Det er noen prosessuelle spørsmål som lagmannsretten drøfter. Rettighetshaverne har ikke et krav mot Telenor. Prosessuelle spissfindigheter er ikke min sterkeste side. Men det Telenor har ikke gjort noe galt, og dermed kan det være riktig at de ikke har noe krav mot Telenor. Kanskje skulle kravet vært rettet mot PirateBay. Det er de som skal stenges ute, ikke Telenor. Men Pirate Bay er på evig flukt fra lovens åpenbart litt for korte arm og ikke lett å gå til sak mot.

Telenor medvirker rent objektivt, men oppfyller ikke de subjektive skyldkrav som er nødvendig for at de skal kunne rammes av åvl § 54. De har ikke opptrådt forsettlig eller uaktsomt.

E-handelsloven § 16 gir heller ikke noen plikt til å gripe inn dersom man har kunnskap om ulovlig trafikk, i motsetning til det som gjelder samme lovs §§ 17 og 18. Telenor har kort sagt ikke gjort noe ulovlig.

Telenor og andre nettleverandører skal ikke være noe “nettpoliti”. De skal ikke måtte vurdere innholdet i de tjenester som gjør bruk av telenettet og skal ikke kunne holdes ansvarlig for at andre formidler ulovlig innhold. Men det er et problem hvis dette skal bety at det ikke er mulig å gripe inn overfor formidling av ulovlig innhold — annet enn i de tilfellene det passer Telenor eller andre nettoperatører å gjøre det.

Etter Infosocdirektvet art 8 har Norge en klar forpliktelse til å sørge for at rettighetshavere kan kreve denne type forføyninger overfor mellommenn som Telenor. Art 8(3) lyder:

“Medlemsstatene skal påse at rettighetshaverne har mulighet til å kreve rettslig forføyning overfor mellommenn hvis tjenester brukes av en tredjemann til å overtre en opphavsrett eller beslektet rettighet.”

Hvis denne avgjørelsen blir stående (jeg antar at den kan ankes til Høyesterett, uten at jeg har vurdert de prosessuelle forutsetningene for dette), betyr det at de norske reglene er direktivstridige.

Uansett hva som måtte bli det endelige utfallet i denne saken, så trenger vi et uavhengig organ som kan avgjøre at en tjeneste er ulovlig og skal utestenges. Dette  organet må kunne treffe raske avgjørelser, og avgjørelsen må selvfølgelig kunne bringes inn for retten om noen med rettslig interesse vil angripe dem.

Vi har en slik ordning når det gjelder barnepornografi. Nettsteder som Kripos mener formidler barnepornografi stenges ute. Telenor kunne ha påberopt seg e-handelsloven § 16 også i forhold til barneporno. De kunne ha insistert på at nettet skal være åpent og at de ikke skal være “nettpoliti” også i forhold til denne type innhold. Det er sikkert også slik at man også kan finne lovlig innhold på sider som formidler barneporno, og dette lovlige innholdet stenges ute når man blokkerer nettstedene. Men Telenors prinsipper rekker åpenbart ikke så langt. Noen lovbrudd er akseptable for Telenor, andre er det ikke. Ved å gradere lovbrudd slik Telenor velger å gjøre, setter de seg selv inn i den “dommerrollen” som de vil unngå. Telenor vil avgjøre hva som er tilstrekkelig alvorlig til at det må utestenges.

Det bør være mulig å kreve at ulovlige handlinger stanses, selv om ingen i Norge kan holdes ansvarlig for dem. Direktør i TONO, Cato Strøm, har helt rett når han sier at denne avgjørelsen betyr at rettighetshavere er rettsløse på dette området.

Når myndighetene har forsømt seg og ikke har etablert en hensiktsmessig ordning i samsvar med direktivet, da burde det være domstolenes oppgave å treffe slike avgjørelser.

Den er oppdatert og kraftig utvidet. Men planen er å bearbeide den noe mer, bl.a. med fler henvisninger til forarbeider m.m.

Min kollega Ole-Andreas Rognstad har tidligere vært talsmann for det motsatte standpunkt, og har argumentert for at en lenke i seg selv må anses for en fremføring av det verk lenken viser til, først og fremst i artikkelen Opphavsrettslig ansvar for linker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken, trykket i NIR 2005 s. 344–370. Men i sin bok Opphavsrett skriver Rognstad på s. 185, etter å drøftet lenking:

“Inntil videre kan det nok derfor hevdes at det er sterkest holepunkter for at utlegging av linker i sin alminnelighet ikke skal anses som omfattet av fremføringsretten etter norsk rett.”

Når Rognstad nå har landet på dette standpunktet, da anser jeg denne diskusjonen som avsluttet.  Man kan fritt lenke til det som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig på nettet, eller som andre har gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er løst, eller at man alltid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, konkluderte Høyesterett med at den som lenker til noe som andre har gjort ulovlig tilgjengelig kan anses for å medvirke til denne tilgjengeliggjøringen, se Lenking … kap 7. Det er også dette Stockholm tingsrät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inkludere verk på egne nettsider gjennom såkalt “in-lining” se Lenking … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre rettigheter, f.eks. slik at en systematisk metaindeksering av en database som andre har gjort tilgjengelig kan anses for å krenke databaserettighetene. Men å lenke ved vanlige referanselenker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skrevet i slutten av september 2009, men har av en eller annen grunn blitt liggende som “draft” til nå.]

Gyldendal arrangerte 20. januar et seminar om opphavsrett og digital privatkopiering  i samarbeid med Forbrukerrådet og Senter for rettsinformatikk. Seminaret samlet nærmere 400 interesserte tilhørere.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

For meg er dette litt ekstra interessant. Et viktig stridsspørsmål i dagens opphavsrett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på andre eksisterende verker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tendensen til at det kreative rom snevres inn slik at den som skal lage film må betale mer i advokathonorarer enn selve filmen koster for å forsikre seg om at man ikke tråkker en opphavsmann, eller egentlig helst noen som lever av det andre opphavsmenn skaper, på tærne. Det kreative rommet må ikke gjøres for trangt. Den som har skapt et verk må finne seg i at andre spinner videre på noe av dette, tjener penger på det, og også at de lager noe som opphavsmannen ikke setter særlig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opphavsmann skal ikke måtte finne seg i enhver mishandling av sitt verk. Hvor grensen går er ikke lett å trekke. Jeg har i min opphavsrettsundervisning brukt nettopp  Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” som eksempel, senest i mine refleksjoner etter lanseringen av Thomas Rieber-Mohns bok om privat kopiering.. En pornofilmprodusent kan ganske sikkert klare å finne nok i denne boken til å lage en film etter sitt ønske, men en film som jeg er ganske sikker på ikke ville være etter Olaug Nilssens ønske. En pornofilmprodusent, eller en mer seriøs produsent, bør ikke kunne lage film basert på denne eller andre bøker, uten forfatterens samtykke.

Derfor er det interessant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at dette blir en film Olaug Nilssen kan stå inne for, og at det blir en reprise på historien om da Nils R Müller laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt elskede mann”. Historien om filmatiseringen av “Gråt elskede mann” har gitt oss som underviser opphavsrett et eksempel på betydningen av opphavsmannens rett etter åndsverksloven § 3 siste ledd til å kreve sitt navn fjernet. Men vi klarer oss med det ene eksempelet.

Kanskje jeg nå må finne et annet bokseksempel til min undervisning?

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

[display_podcast]

Jeg skal ikke forsøke meg på noe referat av hva andre sa. Men jeg gjengir (etter hukommelsen) to poenger fremført av professor Ole Andreas Rognstad (som ver med i Sejersted II-utvalget):

• Utvalget har ikke gått inn for at rettighetsspørsmål skal behandles ulikt, basert på teknologi. (Om det er utvalget som har uttalt seg uklart og/eller jeg som har misforstått, er uinteressant. Det viktige er at vi er enige om realiteten.)
• Det skjer salg av programvare utviklet av forskere ved UiO, slik at det jeg sa på dette punktet ikke er riktig. Ole Andreas Rognstad viste her til professor Knut Fægri.

Jeg viser i mitt innlegg til tre dokumenter. Disse dokumentene er:

• Rettighetspolitikk ved Universitetet i Bergen (Bernt-utvalget)
• Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo (Sejersted II-utvalget) (Jeg har tidligere kommentert denne utredningen i et annet blogginnlegg.)
• Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. (Jeg har også kommentert dokumentet i et tidligere blogginnlegg.)

Øvrige innlegg på seminaret var ved rektor, professor Sigmund Grønmo (UiB), forskningsdirektør Pål Vegard Storeheier (UiT), rektor, professor Torbjørn Digernes (NTNU) og forskningsdirektør Bjørn Haugstad (UiO).

I en avsluttende paneldebatt besto panelet av rektor Sigmund Grønmo, rektor Torbjørn Digernes, forskningsdirektør Bjørn Haugstad,  professor Ole Andreas Rognstad (UiO) og professor Helge Rønning (UiO /Forskerforbundets opphavsrettsutvalg).

Den nye versjonen er kraftig utvidet i forhold til den opprinnelig.

Jeg har valgt å beholde gamle URLer så langt det passer, slik at lenker til deler av denne oversikten fortsatt vil peke til sider om samme tema. Men det kan tenkes at ikke alle lenker vil treffe helt når innholdet er endret. Likelvel synes jeg dette er en bedre løsning enn å ha nye URLer og dermed ta livet av mange lenker.

Mer følger om forhåpentligvis ikke alt for lang tid.

Spørsmålet var om et annet hus oppført i Austrheim krenket opphavsretten til huset “Ambassadør”. Retten måtte da ta stilling til om huset Amabassadør kunne anses som et opphavsrettslig vernet arkitektonisk verk. Dette er huset Ambassadør:

Man finner flere tegninger og fotografier av huset hos Norske Hus.

Arkitektur er opphavsrettslig sett en vanskelig verkskategori. Form er i stor grad diktert av funksjon og det arkitektoniske uttrykket er ofte satt sammen av velkjente og velbrukte elementer på en ikke særlig original måte. Derfor er det ikke overraskende at en betydelig del av den rettspraksis vi har om verkshøyde nettopp gjelder typehus.

Som et lite sidespor (som ikke var noe tema i dommen) kan også nevnes at slike saker illustrerer hvorfor det i åvl § 12 om eksemplarfremstilling til privat bruk i annet ledd, bokstav a er gjort unntak slik at man ikke kan “ettergjøre bygningskunst gjennom oppføring av byggverk”. Arkitektens rett ville ikke ha vært verdt så mye om man kunne ha kommet unna med at et bolighus er oppført til privat bruk for byggherren og dennes husstand.

Om verkshøydespørsmålet sier retten følgende:

“Det kan synes som om det i rettspraksis og særlig juridisk teori legges opp til noe strengere krav til verkshøyde på bygningskunstens område enn ellers. Dette kan blant annet begrunnes med at beskyttelsen etter opphavsretten er meget sterk. Dersom kravene til verkshøyde settes for lavt vil dette kunne medføre at selv enkle løsninger som kun i beskjeden grad skiller seg ut kan monopoliseres, noe som igjen vil kunne føre til redusert konkurranse og utvikling. Selv om rettspraksis og juridisk teori kan gi en viss veiledning om hvor grensen for verkshøyde går må retten uansett foreta en konkret vurdering av det aktuelle byggverket.

Retten har mottatt vitneforklaringer fra sivilarkitekt Gisle Jakhelln og arkitekt Sigmund Thorsen. Thorsen har på grunnlag av det fremlagte tegningsmaterialet konkludert med at « Ambassadør » ikke har verkshøyde. Han har vist til at sammenblanding av søramerikansk og sveitsisk byggestil ikke er nyskapende. Denne byggestilen så man på Jæren på 80-tallet når amerikanske oljeansatte kom til Norge. Etter å ha gjennomgått flere huskataloger har Thorsen imidlertid ikke funnet lignende hus og han innrømmer at « Ambassadør » skiller seg litt ut i dag.

Gisle Jakhelln har en spesiell interesse for opphavsrettspørsmål og har på sin side konkludert med at huset har verksøyde. Han har vist til at selv om man kan finne igjen elementer i « Ambassadør » i andre hustyper er den konkrete sammenblandingen av søramerikansk og sveitsisk byggestil såpass særegent at det må sies å være originalt. Vedrørende fasaden er det vist til at den konkrete bruken av arker gir et spesielt spill i takflaten som er karakteristisk. Dette sammenholdt med den søramerikansk inspirerte « porchen » (terrasse) gir huset en spesiell karakter som gjør at folk som ser huset vil oppleve dette som et « Ambassadør » hus. Planløsningen er også karakteristisk ved bruken av hall uten vindfang som er typisk amerikansk. Samtidig er arktemaet i andreetasje originalt som igjen er en følge av det spesielle takspillet som er kommet til uttrykk i fasaden. Særpreget er sammenfatningsvis et samspill mellom det estetiske og en original planløsning.

På bakgrunn av bevisføringen, herunder de sakkyndige vitneforklaringene, tegningsmateriale og befaring, har retten etter en samlet vurdering kommet til at huset « Ambassadør » har verkshøyde. Retten viser til Gisle Jakhellns forklaring som retten finner å legge til grunn. Huset « Ambassadør » består riktignok av kjente elementer fra flere byggestiler, men det er sammenfatningen som gjør huset originalt. Selv om bruken av arker m.v. i seg selv ikke er en nysskapning, og kanskje heller ikke de amerikanskinspirerte elementene, gir fasadene likevel det inntrykk av individualitet og originalitet som etter rettens vurdering kreves etter åndsverkloven. Huset har etter rettens vurdering et særpreg som skiller det ut fra mengden. Særlig bruken av arker med det spesielle takspillet sammen med « porchen » gir husets fasader et spesielt arkitektonisk særpreg. Til en viss grad gir også planløsningen huset et særpreg ved bruk av en hall istedenfor vindfang, sammen med romplassering og takspillet i andreetasje. Retten kan ikke se at det er sannsynliggjort en risiko for dobbeltfrembringelse som fratar « Ambassadør » karakter av et originalt og individuelt preget åndsarbeid. Det vises blant annet til Gisle Jakhellns forklaring om at det vil være tilnærmet umulig å tegne en etterligning uten å ha tegningene av « Ambassadør » foran seg. Det er det arkitektoniske særpreget sammen med planløsningen som gjør « Ambassadør » originalt. Samt at to tidligere kjente byggelementer er satt sammen på en ny måte, eller i hvertfall på en slik egen identifiserbar måte som gjør bygget særegent og karakteristisk.”

Retten konkluderer med at bygget har verkshøyde, og går så over til å drøfte om det andre huset er en etterligning som krenker opphavsretten til “Ambassadør”. (Jeg har ikke funnet noe bildet av dette andre huset, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenligne.) Om dette sier retten:

“Åndsverkloven § 2 gir opphavsmannen enerett til å råde over verket i opprinnelig eller endret skikkelse. Den klare krenkelsen av opphavsretten er tilfellene hvor det er foretatt en ren kopiering, men også etterligninger hvor det er gjort endringer kan rammes. Ved etterligninger blir spørsmålet om når det er gjort tilstrekkelig med endringer til at man er utenfor opphavsretten til det opprinnelige verket. Litt forenklet går grensen mellom kopiering, etterligninger og bearbeidelser av et åndsverk på den ene side og selvstendige verk på den annen side. Det må således være foretatt slike kvalitative eller kvantitative endringer at man kan snakke om et nytt selvstendig verk.

Retten er på bakgrunn av bevisførselen kommet til at saksøktes oppførte hus på Austrheim er en urettmessig etterligning av « Ambassadør ». Riktignok er det foretatt en del endringer. Blant annet er grunnflaten øket noe ved at husbredden er økt med ca. 60 cm, det er fjernet ett vindu og arkene er trukket noe frem. Det er også en takdetalj over inngangspartiet som ikke er på tegningene til « Ambassadør ». Innvendig er garderoben i hallen fjernet, peisen er flyttet 50 cm, en dør fra stuen til kjøkkenet er fjernet og det er gjort mindre endringer av treromsinndelingen på den ene kortsiden. I andre etasje er badstuen fjernet samt at det er gjort noen mindre justeringer som følge av at arkene er trukket noe frem.

Til tross for endringene er retten av den oppfatning at hovedinntrykket er at saksøktes hus klart fremstår som et « Ambassadør » hus. Ved å se på de ulike tegningene fremstår saksøktes hus som en ren arkitektonisk kopi. Besiktigelsen av fasaden til saksøktes hus sammen med besiktigelsen av et originalt « Ambassadør » hus bekrefter dette inntrykket. Bertelsen har forklart at han hentet inspirasjon fra en rekke huskataloger og hustyper før han tegnet huset. Huset Bertelsen tegnet er likevel påfallende likt « Ambassadør » og det er på det rene at Bertelsen hadde tilgjengelig tegninger av « Ambassadør » når han tegnet huset. Retten viser til Gisle Jakhellns forklaring om at det ikke er mulig å tegne saksøktes hus slik det er gjort uten å ha originaltegningene foran seg. Det er også ubestridt at rene forstørrede kopier av katalogtegningene av « Ambassadør » ble vedlagt byggesøknaden til saksøkte. Samlet finner retten det sannsynliggjort at saksøkte har tatt utgangspunkt i tegningene til « Ambassadør » og etterlignet disse med mindre endringer. Endringene er etter rettens vurdering såpass beskjedne og innenfor den ramme av endringer som enhver huskjøper normalt gjør når man kjøper et ferdighus. Endringene fratar ikke saksøktes hus det særpreg som retten mener kjennetegner « Ambassadør » og kan ikke sies å utgjøre et selvstendig verk.”

Retten konkluderte med at det forelå en krenkelse.  Erstatning ble beregnet til det som måtte anses for et normalt vederlag for bruk av tegningene. Retten viste her til Høyesteretts dom i Andy Finch saken, HR-2009–2318-A, avsnitt 50 og 51. Denne dommen er enn så lenge tilgjengelig i Lovdatas åpne tjeneste. Erstatningen ble fastsatt til 125.000 kr.

Jeg skal ikke her gi noe referat, men heller komme med mine egne refleksjoner. For de som vil høre innleggene har Gyldendal lagt ut videopptak av alle foredragene på nett.

Utgangspunktet for dagens adgang til å fremstille eksemplarer til privat bruk var at man ikke ønsket at håndhevelsen av opphavsmannens eneretter skulle krysse dørterskelen inn i de private hjem. Det som den gang var aktuelt var å skrive av, eventuelt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.

Teknologien endret dette. Først kom båndopptagere til hjemmebruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. fotokopiering og videoopptak, fram til dagens digitale kopieringsteknologi hvor enhver datamaskin også er en kopimaskin. Legg internett, med dets muligheter for fjernkopiering til dette, og vi forstår at privat kopiering betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.

Det har aldri vært meningen at adgangen til privatkopiering skal sikre at folk kan få tilgang til verk uten å måtte betale og uten at opphavsmannen får et verderlag. De som forsvarer fildeling fremstiller det av og til som om de skal ha en “rett” til å få tilgang til andres verk, og at dagens opphavsrett står i veien for denne “retten”. Detter er en uforskammet frekkhet. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemplar av f.eks. Thomas Rieber-Mohns bok, uansett om han samtykker eller ikke. Selvfølgelig har man ikke en rett til å høste fruktene av andres arbeid.

En viss adgang til privat eksemplarfremstilling har vært og er nødvendig for at man skal kunne benytte et verk på en hensiktsmessig måte. Hvis man hadde behov for et utdrag fra en bok som ikke lenger var i handelen, da hadde man ikke så mange andre muligheter enn å låne boken på et bibliotek og kopiere (eller skrive av) de avsnittene man hadde behov for. Å spore opp forfatteren for å be om lov var helt upraktisk. Like upraktisk var det å betale noen kroner til biblioteket for kopiene, for at biblioteket  så skulle sende pengene videre til forfatteren.

Dette er langt på vei situasjonen også i dag. Men verden er i endring. Samtidig som det har blitt enklere og billigere å kopiere, har behovet blitt mindre. Musikk blir ikke borte fra markedet (i alle fall ikke i samme grad som før). Vi vil alltid kunne skaffe oss det ene musikkuttet vi vil ha for noen kroner. Det samme vil gjelde for bøker og andre medier. Kopiering til privat bruk er ikke lenger nødvendig for i det hele tatt å kunne skaffe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i samme grad som tidligere.

En viss adgang til privat kopiering vil nok likevel være nødvendig for en fleksibel og smidig utnyttelse av verket. Det er vanskelig å si hvordan en slik rett bør avgrenses. Man bør ha muligheten til å dekke et rimelig behov for å fremstille eksemplar til seg selv, sin nære familie og nærmeste omgangskrets. Men dette må balanseres mot at det ikke på en urimelig måte skal undergrave opphavsmannens legitime interesser. I dette ligger bl.a. at det ikke må undergrave markedet for opphavsmannens verk. Å kopiere sine venners musikksamling, kanskje titusenvis av musikkspor, går etter min mening klart ut over hva som er rimelig.

Rettighetshavere, i praksis først og fremst distributører, har utnyttet teknologien til å ta kontroll over brukerens utnyttelse. Vi kjenner Apples innelukking av iTunes-kunder, slik at disse ikke lenger kunne høre på musikk om de kjøpte en ny spiller fra en annen produsent enn Apple. Amazon slettet Orwells “1984” fra sine kunders Kindle, da det ble klart at de likevel ikke hadde rettigheter til å selge denne i dette formatet (det er en ikke ubetydelig ironi i at det var nettopp denne boken). På seminaret fikk vi høre fra Thomas Nordtvedt at han hadde opplevd at Get hadde slettet alle hans PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.

Kanskje er en slik praksis ulovlig, kanskje er den ikke det. Men den er uansett ødeleggende. Kortsiktige ønsker om profittmaksimering og klønete kundehåndtering gjør at man får markedet mot seg. “To DRM or not to DRM” er et mye diskutert spørsmål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hensiktsmessig. Men musikkbransjens forsøk med DRM er bare et av ganske mange eksempler på at man bare får én sjanse til å introdusere en slik teknologi. Misbruker man denne, da har man tapt. Når Apple og andre misbrukte DRM for å låse inne kunder, og så må gi seg fordi markedet ikke aksepterer det, da nytter det ikke å reintrodusere dette i en ny form. DRM kan implementeres på mange måter, men det forstår ikke markedet. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.

Samtidig ser vi at DRM brukes for film, dataprogrammer, spill og digitale kart, uten at markedet har reagert på samme måten. Så markedets reaksjon mot DRM er heller ikke entydig.

Et tema som Thomas Rieber-Mohn tok opp i sin inneldning, og som også ble berørt av Terje Gaustad (som innledet om Internett-basert piratkopiering av musikk og film) er muligheten for kreativ utfoldelse. Dette er et viktig spørsmål som har druknet i diskusjonen om fildeling.

Åndsverkloven § 4 første ledd er her viktig. Denne lyder:

§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Det er et utmerket prinsipp. Spørsmålet er hvordan det praktiseres. Vi bygger alle på det andre har gjort før oss, og de som kommer etter må på samme måte kunne bygge på det vi har gjort.

Det er vanskelig å finne balansen mellom bearbeidelse og ettergjøring på den ene siden, og nytt og selvstendig verk. Jeg bruker gjerne Olaug Nilssens bok Få meg på for faen som et eksempel på en bok som noen vil kunne bruke som utgangspunkt for å lage pornofilm. Jeg synes at Olaug Nilssen bør kunne si nei til dette. Men at man kan kjenne igjen noen scener og hendelser, en bassgang eller et annet element, betyr ikke at det en ettergjøring og en krenkelse. Men jeg går ikke nærmere inn på hvordan grensen bør trekkes.

Alle som slipper sitt verk løs på samfunnet må være forberedt på at andre henter fra dette, og at de kanskje også bruker elementer i sammenhenger man selv ikke liker. Man kan også risikere at andre tjener gode penger på dette, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.

PS. To poenger som jeg glemte i opprinnelig versjon:

Jeg er skeptisk til at retten til privat kopiering gjøres ufravikelig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjennom om det i praksis vil hindre praktiske løsninger som Spotify i off-line mode.

Man kan godt levere digitale tjenester hvor muligheten for verksutnyttelse er mer begrenset enn ved kjøp av fysiske eksemplarer, f.eks. at det er vanskelig å “låne bort” en e-bok med mindre man også låner bort lesebrettet. Men da må dette reflekteres i prisen. Hvis prisen for den digitale versjonen er omtrent den samme, men utnyttelsesmulighetene langt mer begrensede (slik det var for iTunes med DRM), da kan man ikke regne med at markedet vil ha det.

PPS:

Det er interessant å se hvilken oppmerksomhet seminaret har fått også i ettertid:

• Bør det være ulovlig å kopiere musikk til kjæresten? (Jan Omdahl, Dagbladet)
• Offensiv for opphavsrett (Dagsavisen)
• Aftenposten (ikke på nett)
• Intervju i Aftenposten 28.12.09

Bergens Tidende har visst ikke funnet grunn til å gi bergenseren Thomas Rieber-Mohn oppmerksomhet. Jeg synes han hadde fortjent det.

Se også Ole Andreas Rognstads kronikk Regulér opphavsretten (Aftenposten 20.01.2010) med svar fra Gisle Hannemyr 25.01.2010.

I innledningen kan vi lese følgende om opphavsrett i et slags globalt perspektiv:

“Dessuten finnes det en rekke muligheter for tilgang til svært lavt priset musikk gjennom nettsteder lokalisert i land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet. Dette bidrar sannsynligvis også til å undergrave omsetningen av musikk i Norge og andre land som praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse.”

Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.

Den mest sentrale internasjonale konvensjonen om opphavsrett er Bern-konvensjonen som har tilslutning fra 164 stater. Alle disse landene “praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”. Det er faktisk en av konvensjonens grunnpilarer.

Jeg vil tro at land som skal kunne være base for nettsteder med stor trafikk dels må ha en god teleinfrastruktur, dels må ha et liberalt regime i forhold til telekommunikasjon generelt og internett spesielt. Dette er ikke hva jeg forbinder med land som Afghanistan, Angola, Burma, Burundi, Eritrea, Iran, Irak, Kuwait, Kambodsja, Laos, Moazambique og Somalia. Og da skulle vi ha fått med de fleste land som “står på siden av det internasjonale copyrightsystemet (…) [og] som [ikke] praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”.

At effektiviteten i håndhevelsen av opphavsretten kan variere, er en annen sak. Men vi behøver ikke å bevege oss ut av Norge for å finne nok av eksempler på det.

Dette er kanskje ikke så viktig for artikkelens hovedtema. Men jeg blir skeptisk når man starter med denne type påstander som ikke underbygges. Ut fra forfatternes CV og publikasjonslister synes det ikke som om noen av dem tidligere har arbeidet med opphavsrett eller med musikkbransjen. Det er ikke grunn til å anta at påstandene er basert på en generell innsikt i og erfaring fra saksfeltet. Når det som skrives i beste fall er upresist (etter min mening feilaktig), blir ikke inntrykket bedre. Kvalitetskravene settes ikke høyt.

I artikkelen presenteres en interessant kurve over CD-salget i Norge:

Desverre får jeg ikke så mye ut av forklaringene på denne kurven. Det vises stort sett til andre artikler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Testing File-Sharing’s Impact by Examining Record Sales in Cities”. Både denne og Håkonsen og Løylands artikkel unnlater å ta opp det som jeg tror er en viktig forklaring på utvikling, en antagelse jeg mener blir styrket av den kurven som er gjengitt ovenfor.

Kurven viser at salget tok av omtrent da CDen slo igjennom i markedet rundt midten av 1980-tallet. Den nådde toppen rundt 2000 og har nå falt tilbake til omtrent 1990-nivå. Min hypotese er at salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten. Selskapene melket sin gamle katalog for det den var verdt og litt til, og så ikke at tilveksten var alt for dårlig til å kunne holde liv i en oppblåst bransje.

Skal man kunne trekke slutninger om musikkmarkedet må man gå inn i og analysere dette markedet, ikke bare vurdere omkringliggende faktorer. Jeg har tidligere spurt IFPI om de har tall som sier noe om forholdet mellom salg av nyinnspillinger og nyutgivelser av eldre innspillinger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypotese. Jeg har til nå ikke fått den bekreftet, men jeg har heller ikke sett noe som avkrefter det. Hvis min hypotese har noe for seg burde den etter min vurdering gi en kurve ganske lik den som Håkonsen og Løyland presenterer. Derfor er jeg ut fra de tallene de presenterer styrket i min tro på at den i alle fall forklarer en stor del av fallet. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han konkluderer med at hele nedgangen skyldes fildeling.

Jeg er heller ikke så sikker på at forfatterne har noe i nærheten av en “hands on” erfaring med musikkproduksjon eller har sett et studio fra innsiden. De skriver på s. 29:

“Med en PC og noe ekstra programvare og utstyr, kan man i dag produsere musikkinnspillinger av minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960 og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel. Dermed er kravet til nødvendig inntekt for å forsvare innspillingskostnadene tilsvarende redusert.”

For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet. Mange av utgivelsene fra denne perioden har sjenerende dårlig lyd. Det er nettopp derfor man fant det bryet verdt å arbeide i fire år med å rense lyden på alle Beatles-innspillingene og at markedet begjærlig kastet seg de remastrede versjonene da de kom på markedet høsten 2009.

Det er riktig at noe av innspillingsutstyret har blitt billigere. Man får billigere miksere og man kan klare seg uten en relativt dyr flersporsbåndopptager. Men gode mikrofoner har ikke blitt billigere. Det har heller ikke et rom med gode akkustiske egenskaper eller gode instrumenter (om vi holder synthesizere utenfor). Gode lydeknikere er heller ikke gratis. Det har blitt billigere å lage demoer av bedre kvalitet enn hva man fikk til hjemme i stua tidligere. Men innspillingskostnadene for profesjonell kvalitet har nok ikke blitt vesentlig lavere.

De løsningsforslag som presenteres har den grunnleggende svakhet at den først og fremst er basert på usanske og i noen grad engelske analyser. Det er så store forskjeller mellom usansk og norsk opphavsrett at usanske analyser har begrenset overføringsverdi. Men likevel ser det som om mange økonomer har en forkjærlighet for det som kommer fra USA og synes å være lite opptatt av orientere seg om hvordan dette systemet fungerer hos oss. Håkonsen og Løyland skriver eksempelvis noe om tvangslisenser (compulsory license), som man kan lese om i usanske artikler. Men de synes å være helt ukjente med den langt mer fleksible nordiske modellen med avtalelisens.

En annen svakhet er at forfatterne kun har sett på musikk, med et lite sideblikk på film. Opphavsretten omfatter så mye mer. Forfattere kan ikke leve av å reise på turnéer hvor de leser høyt fra sine bøker og selger T-skjorter med bilder av seg selv. Det kan heller ikke komponister, fotografer, dataprogrammerere og mange andre som også er avhengige av opphavsretten gjøre. Man kan derfor ikke basere løsninger bare på det som tilsynelatende kan fungere for musikkbransjen.

I jusen må vi ganske ofte “spille på bortebane”. Vi befatter oss ganske ofte med andre fag som vi ikke behersker. Vi ser på jus og informasjonsteknologi, jus og miljø, jus og helse, osv. Da er vår tradisjon at vi i alle fall forsøker å sette oss inn i og forstå den virkelighet vi beveger oss inn i. Vi må vite hva som faktisk skjer. Vi skal ha fakta på bordet. Når dette er klarlagt kan vi se hvordan jusen kommer til anvendelse. Hvis vi ikke forstår den virkelighet som våre verktøy anvendes på, da blir analysen lite verdt og konklusjonene ofte feil. Det er ikke dermed sagt at vi alltid lykkes, men vi forsøker i det minste. Når jeg leser artikler som Håkonsen og Løyland gir den meg et inntrykk av at man ikke en gang forsøker å bevege seg ut av et lukket økonomisk rom. Det blir selvrefererende og selvbekreftende innenfor sin egen boble. Det fremstår som en ganske livsfjern intellektuell lek.

Jeg ønsker å vite mer om økonomiske og andre samfunnsmessige sider ved opphavsrett. Men det meste av det jeg leser om dette, også Håkonsen og Løyland, gir meg ingen ting. Grunnen er enkel: De har ikke brydd seg med å sette seg ordentlig inn i det området som analyseres. Man har gjort antagelser om hvordan systemet fungerer, og så analysert og anvendt sine økonomiske teorier på disse antagelsene. Men når antagelsene svikter, da har man laget et bygg uten grunnmur.

Selv fikk jeg tilgang til innstillingen kort tid etter at den var avgitt. Men siden jeg hadde fått den under hånden avsto jeg fra å mene noe om denne offentlig. Senere ble jeg imidlertid kontaktet av en journalist fra Forkerforum som kunne fortelle at han hadde fått innstillingen oversendt fra UiO etter å ha bedt om denne. Jeg fikk også innstillingen oversendt fra vedkommende journalist. Da syntes ikke jeg det var noen grunn til å bevare tausheten lenger, og skrev en kommentar til innstillingen.

Samtidig med at jeg skrev min kommentar sendte jeg en henvendelse til de ansvarlige for informasjon ved UiO og spurte om når den ville bli offentliggjort. Egentlig regnet jeg med at det hele skyldtes en glipp og mitt spørsmål var mest ment som en påminnelse om at her hadde noen glemt noe.

Med dette utgangspunktet ble jeg ganske overrasket da jeg i dag fikk en e-post fra kommunikasjonsavdelingen som, etter å ha fulgt opp min forespørsel internt, kunne fortelle at den hadde vært til orientering i universitetsdirektørens ledergruppe. Den ville ikke bli lagt ut på nettet før den var ferdig behandlet på UiO.

Jeg forstår ikke dette. Hva mener de med at den skal være “ferdig behandlet ved UiO”? Er universitetsledelsen redd for at ansatte skal kunne sette seg inn i dette, diskutere det og kanskje til og med mene noe om dette før ledelsen har tatt standpunkt til saken? Dette hemmeligholdet skjer samtidig med at universitetsledelsen inivterer alle til å mene noe om forslag til strategisk plan 2010–2020. Jeg får ikke dette til å henge sammen.

Et universitet bør tåle åpne prosesser, også om hvordan man skal forholde seg til ansattes opphavsrett. Sejersted II-utvalgets innstilling er en innstilling til UiO. Utvalget representerer ikke UiO i den forstand at de mener noe på vegne av UiO. Men utredningen må gjøres tilgjengelig, folk må få mene noe om den og så kan ledelsen ta standpunkt etter en grundig og åpen diskusjon.

Konklusjonen er enkel: Gjør Sejersted II-utvalgets innstilling tilgjengelig nå.

Universitetsstyret “snubler på hoppkanten”. I dokumenthodet angis følgende som hjemmel for reglementet: Lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere og  “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Arbeidstakeroppfinnerloven er grei nok så langt den rekker, men den gjelder bare for patent. Ved sin henvisning til denne understreker universitetsledelsen at de neppe har tenkt lenger enn til patent. “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” er et dokument som nærmest har blitt til ved en arbeidsulykke. Det sirkulerer som et udatert dokument uten angivelse av opphav så det er i alle fall ikke noen hjemmel. Innholdsmessig er det dessuten et særdeles svakt dokument som først og fremst viser at de som laget dokumentet manglet den nødvendige innsikt.

I universitetetsdirektørens saksfremlegg pkt 3 heter det at etablert praksis om at den enkelte ansatte beholder opphavsretten til sine verk hadde støtte i det såkalte lærerunntaket i arbeidstakeroppfinnerloven. Dette er feil. Det har bygget på at noen rettighetsoverdragelse ikke har vært nødvendig for at ansattelsesforholdet skal nå si mål.

Som de fleste slike dokumenter mangler også styrevedtaket noen begrunnelse for hvorfor man ønsker at universitetet skal overta rettigheter. Det fremstår som en “kjekt å ha” tankegang fra byråkrater som vil sikre mer makt til byråkratiet. Det er bare begrunnet i den allminnelige svada om “ivaretakelse av kontinuitet”, “brukes i videre forskning og undervisning”, og selvfølgelig det som for tiden er mantraet for en del universitetsbyråkrater: Kommersialisering. Det er begrunnelse fullstendig uten substans. Vitenskapelig ansatte pålegges å rapportere til byråkratiet på et “DOFI-skjema”.

Nå heter det i reglementet at det ikke omfatter faglitterære publikasjoner og kunstneriske verk. Dermed faller vel det meste som vitenskapelig ansatte produserer utenfor. Man kan da spørre seg om hva som egentlig er poenget. Ønsker universitetsledelsen bare å sikre seg rettigheter til det vi selv av ulike grunner ikke har ansett som egnet til publisering og som derfor ikke  har blitt til faglitterære verk?

Jeg har etterhvert kommentert dette spørsmålet mange ganger, både de famøse “najonale retningslinjene” og forslaget fra Sejersted II-utvalget ved UiO.  Jeg skal derfor ikke gjenta alle argumentene. Men jeg synes det burde være et minstekrav til en universitetsdirektør og et universitetsstyre at de er i stand til å gi en fyllestgjørende og konkret begrunnelse  for et slikt inngrep i de ansattes rettigheter, og at de ikke bare presenterer generell svada. Her stryker Universitetet i Tromsø med glans.

Et universitet kan ikke enisidig gjennom et reglement bestemme at de skal overta rettigheter som i dag tilkommer de ansatte. Jeg kan heller ikke se at en slik overdragelse av rettigheter fra ansatte til arbeidsgiver kan være et tariffspørsmål. Det må eventuelt baseres på avtaler med den enkelte ansatte.

De som er nyansatt i en stilling havner i praksis i en “take it or leave it” situasjon. Om jeg noen gang skulle søke en ny stilling må det i så fall være for å søke med ut av universitetet. Jeg kan ikke se at jeg kommer til å søke noen ny stilling ved noe universitet i Norge. Så jeg kommer aldri til å skrive under noen slik avtale og gir ikke fra meg mine rettigheter på denne måten.

Utvalgets innstilling gir et godt grunnlag for å diskutere disse rettighetsspørsmålene. Men jeg er kritisk til en del av utvalgets forslag.

Først noen utgangspunkter:

Opphavsrett verner verkets utforming. Ideer, fakta og kunnskap er fri. Ingen har opphavsrett til forskningsresultater. Verk skapt under utøvelse av offentlig myndighet er ikke opphavsrettslig vernet, se åvl § 9. Dette gjelder i alle fall eksamensoppgaver brukt ved eksamen på offentlige universiteter og høgskoler. Også mange administrative dokumenter kan fra unntatt fra vern etter denne bestemmelsen, men jeg går ikke nærmere inn på hva som vil være vernet og hva som ikke vil være vernet.

Opphavsretten oppstår hos den eller de som skaper et verk. Det vil alltid være personer, aldri en institusjon. Opphavsretten oppstår hos den eller de ansatte som står for den skapende innsats i utforming av verket. I den grad universitetet skal ha noen rettigheter vil disse måtte være overdratt fra de ansatte til arbeidsgiver. Dette bygger på avtale, f.eks. ansettelsesavtale. Avtalen behøver ikke være eksplisitt. Det generelle utgangspunktet for vurdering av i hvilken grad rettighetter har gått over til arbeidsgiver er følgende (gjengitt fra innstillingen s. 13):

Det er et anerkjent prinsipp i norsk rett at arbeidsgiveren får den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål, og muligens også det som er nødvendig for å utnytte verket i arbeidsgiverens normale virksomhet.

For datamaskinprogrammer gjelder en særbestemmelse i åvl § 39g. Rettigheter til et dataprogram skapt i et ansettelsesforhold går som hovedregel over til arbeidsgiver.

Jeg ser i første omgang på rettigheter til det som skapes av vitenskapelig ansatte i den egenskap. Det som skapes som ledd i administrasjon står i en annen stilling (også når dette gjøres av vitenskapelig ansatte). Dette kommer jeg tilbake til.

En vitenskapelig ansatt skal drive forskning, undervisning og formidling. Vi skal merke oss at det ikke er en del av våre arbeidsplikter å utvikle læremidler, ut over det som er nødvendig for vår egen undervisning.

Forskningsresultater skal publiseres. Men institusjonens interesse går ikke lenger enn til at resultatene publiseres i anerkjente tidsskrifter eller andre anerkjente publiseirngskanaler. Universiteter publiserer ikke selv resultatene og har ikke inntekter fra salg av forskningsartikler. Derfor trenger man ikke overdra noen opphavsrett til Universitetet for at forskningen skal nå sitt formål. Dette er også utvalgets vurdering, se sammendrag 1a (s. 5) og avsnitt 5.3 (s. 19–20).

Undervisning er i utgangspunktet noe som skjer der og da i møte med studenter. Man kan ha laget materiale til bruk i undervisningen (“hand outs”, oppgaver,  disposisjoner, presentasjoner m.m.), men det er støttemateriale til undervisningen. Å lage opptak av undervisning for gjenbruk kan heller ikke være en del av våre plikter. Det er ikke nødvendig for undervisningen at institusjonen får rettigheter til våre forelesninger eller annen undervisning. Når utgangspunktet er at vi lager støttemateriell til vår egen undervisning er det heller ikke nødvendig at institusjonen får rettigheter til noe av dette.

Vi kan bruke lærebøker, artikler (gjerne samlet i kompendier) m.m. i vår undervisning, slik vi alltid har gjort. Det må betales vederlag for dette, enten ved at man kjøper eksemplarer eller ved at det betales vederlag for vår egen eksemplarfremstilling gjennom rettighetshaverorganisasjoner som Kopinor m.m. Det er ikke nødvendig å overdra noen opphavsrett til institusjonen for å kunne gjøre bruk av slikt undervisningsmateriale.

Formidling handler om å nå ut gjennom medier, holde foredrag, delta i debatter, osv. Det er ikke nødvendig å overdra noen rettigheter til institusjonen for å oppfylle noen formidlingsplikt.

Min konklusjon så langt er at de ikke er nødvendig å overdra rettigheter til institusjonen for at man skal kunne utføre sine oppgaver som vitenskapelig ansatt. Følgelig er heller ikke noe rettigheter overdratt uten særskilt avtale. Spørsmålet om overdragelse av rettigheter blir dermed et spørsmål om man bør inngå en avtale som overdrar rettigheter ut over det som i utgangspunktet er nødvendig ut fra ansettelsens formål og eventuelt i hvilket omfang rettigheter bør overdras.

I første omgang diskuterer jeg hva som bør kunne være aktuelt i generelle ansettelsesavtaler med vitenskapelig ansatte. Det kan inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor man velger avvikende løsninger. Det kommer jeg tilbake til.

Vitenskapelig ansatte har i liten grad noen økonomiske interesser direkte knyttet til sin opphavsrett. Vanligvis betales det ikke honorar for vitenskapelige artikler. Med noen ytterst få unntak er inntektene lærebøker så små at man bare vil bli deprimert om man forsøkte å beregne timebetalingen for slikt arbeid. Vitenskapelig ansatte er primært opptatt av at det man skriver blir lest, særlig av at de blir lest av andre forskere.

Den enkelte ansatte har derfor normalt ingen interesse av å hindre at hans verk gjøres tilgjengelig gjennom flere kanaler selv om dette skjer uten vederlag. Men man kan ha inngått avtaler med et forlag (inkl. tidsskrifter) som begrenser retten til å gjøre det aktuelle arbeidet tilgjengelig på andre måter. Man har videre interesse i selv å kunne velge publiseringskanal, noe som er en viktig del av den akademiske frihet.

Når man snakker om overdragelse av rettigheter er det også viktig å presisere hva man egentlig mener. Opphavsmannen kan gi en tillatelse uten at man selv gir fra seg noen form for rådighet over verket. Jeg kan tillate at det jeg skriver blir videreformidlet av andre, at det fremstilles eksemplarer til bruk i undervisningen osv, uten at det på noen måte begrenser min egen rådighet over dette. Slike tillatelser omtales gjerne som lisenser. Men selv om jeg beholder min rådighet ubeskåret kan en tilgjengeliggjøring føre til at det i neste omgang blir vanskelig, kanskje umulig å publisere arbeidet i et tidsskrift eller som bok. Utvalget drøfter dette i avsnitt 7.2.2., s. 25–26.

En egentlig overdragelse innebærer at man ikke bare gir andre rett, men at man også gir fra seg egne rettigheter. Har man fullstendig overdratt sine rettigheter da kan man ikke lenger selv råde over sitt verk. Det finnes mange mellomformer mellom en enkel, ikke-eksklusiv lisens og fullstendig overdragelse, men dette går jeg ikke inn på.

I den grad det i det hele tatt vil kunne være aktuelt å diskutere at Universitetene skal få overdratt noen rettigheter til verk skapt av ansatte vil det ikke kunne være mer enn en ikke-eksklusiv lisens til å utnytte verk skapt av ansatte i egen virksomhet. Den enkelte ansatte skal ikke gi fra seg noen rettigheter, men beholde full rådighet over det han selv har skapt.

Tilgjengeliggjøring av artikler i institusjonelle arkiv.

Stadig fler akademiske institusjoner etablerer institusjonelle arkiv hvor man gjør tilgjengelig vitenskapelige publikasjoner fra egne ansatte. Arkivet ved UiO er DUO. Formålet er primært å gjøre tilgjengelig vitenskapelig publikasjoner som allerede er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. (At DUO i (for) stor grad inneholder hovedfags– og masteroppgaver og ikke forskningsartikler, er et problem som ikke er av opphavsrettslig art.) Avtaler med forlag kan være til hinder for at verk gjøres tilgjengelig på denne måten. Men hvis avtaler med tredjeparter ikke er til hinder er det etter min mening vanskelig å se at noen grunn til at en institusjon ikke skal kunne gjøre ansattes publikasjoner tilgjengelig på denne måten. Institusjonen har en selvstendig interesse i å kunne presentere publikasjoner basert på forskning ved institusjonen.

Utvalget mener at den ansatte når som helst skal kunne trekke sitt samtykke tilbake, se. sammendraget 1d og innstillingen s. 33. Jeg ser ikke hva som er poenget med dette. Man går ikke og henter sine verk ut av et bibliotek og det digitalt arkiv må ses på samme måte. (Jeg forutsetter da at det er publiserte arbeider og at tilgjengeliggjøring på denne måten ikke kolliderer med tredjemanns rett.)

At institusjonen ikke skal kunne gjøre endringer i det som er gjort tilgjengelig på denne måten anser jeg som selvsagt. Men generelt blir det etter min vurdring feil å knytte en eventuell endringsadang til publiseringsform.

Doktorhavhandlinger er grunnlaget for tildeling av en grad. De skal forsvares offentlig og skal være offentlig tilgjengelig før disputas. Også ellers kan det være av interesse å kunne vurdere doktoravhandlinger ved en institusjon. Det kan være personer som vurderer å gi seg i kast med et slikt prosjekt og som derfor vil se på hva som i praksis kreves, og det kan være noen som ønsker å gå kritisk gjennom avhandlinger for å vurdere om en institusjon etter deres mening godkjenner underlødige avhandlinger. Min mening er at disse bør være tilgjengelig. Men man bør kunne klausulere eller utsette tilgjengeliggjøring dersom dette kan hindre annen publisering, slik det er påpekt av Det medisinske fakultet i innstillingen s. 16.

Rett til å gjøre endringer

For forskeren er det faglige og vitenskapelige integritet av helt avgjørende betydning. Det kan derfor ikke være aktuelt at institusjonen skal kunne få noen rett til å foreta endringer i ansattes verk.

Undervisningsmateriale bør gjøres tilgjengelig for de dette er ment for i en egnet form. Det vil si at det gjøres tilgjengelig for de studenter som følger undervisningen og i dag vil en egnet form stort sett bety at det gjøre tilgjengelig i digital form. For dette formål bør det være tilstrekkelig at det gjøres tilgjenglig i et lukket læringsstøttesystem.

Det er selvfølgelig ønskelig at materiale som andre kan ha nytte av gjøres tilgjengelig for flest mulig. Et godt fungerende fagmiljø preges av en delingskultur hvor bl.a. undervisningsmateriale utveksles og gjøres tilgjengelig ganske fritt. Men spørsmålet i denne sammenhengen er ikke hvordan et godt fagmiljø bør fungere, men om hvilken rett arbeidsgiver har eller skal ha til å kreve at materialet gjøres tilgjengelig mot den enkelte ansattes vilje. Det kan legges til at dersom man har et dårlig fungerende arbeidsmiljø vil det kunne være å “helle bensin på bålet” om man vil tvinge folk til å gjøre noe de ikke vil. Arbeidsmiljøtiltak er nok her en bedre medisin enn å frata de ansatte deres rettigheter.

“Tradisjonelle” og “digitale verk”

Utvalget skiller mellom “Tradisjonelle faglitterære verk” (kapittel 7) og “Undervisnings– og formidlingsmateriale” (kapittel 8). I den første gruppen faller monografier, lærebøker, vitenskapelige artikler og doktorgradsavhandlinger. Den andre gruppen omfatter power-point-presentasjoner, oppgaver, instruksjonsvideoer, digitale undervisningsopplegg med ulik grad av ”interaktivitet”, utstillingskataloger osv.

Om digitale undervisningsopplegg skriver utvalget i sammedraget 2c (s.6)

“Typisk blir slike undervisningopplegg til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Universitetet bør ha en varig, vederlagsfri og ikke-eksklusiv rett til å utnytte slike opplegg for ”egen” undervisning. Universitetet bør også ha rett til å endre opplegget, likevel slik at opphavsmannen må varsles og gis anledning til å få sitt navn fjernet.”

Dette mener jeg er et feilgrep. Utvalget navgierer her etter bakspeilet når man mener at digitale undervisningsopplegg typisk blir til i samarbeid mellom flere og krever ressurser fra institusjonen. Medium og format bør ikke være avgjørende for hvordan rettigheter skal håndteres. Regler på dette området må så langt mulig være medienøytrale. Det er ingen grunn til at en bloggkommentar som denne eller en serie podcast rettighetsmessig skal behandles på en annen måte enn om det hadde vært gjort tilgjengelig på papir. Jeg laget i sin tid en oppgavesamling for faget “Pengekravsrett” som den gang ble gitt ut i bokform. Boken er for lengst utsolgt, og jeg har gjort oppgavene tilgjengelig på nettet. For å gjøre det mer studentvennlig lagt dette inn i en database som er lagt opp slik at man lettere kan finne fram til oppgaver som behandler det tema man er interessert i. Det ville være meningsløst om rettigheter jeg skulle tape de rettighetene jeg hadde til samlingen i bokform da jeg valgte å gjøre det tilgjenglig på nett i en mer studentvennlig form. (Det hører her med i bildet at UiO ikke tilbyr sine ansatte den nødvendige tekniske plattform for å kunne lage selv ganske enkle databasebaserte webløsninger. Så dette ligger på mitt private nettsted, driftet av en kommersiell tjenesteleverandør utenfor UiO og som jeg selv betaler for. Mine podcaster er også produsert og gjort tilgjengelig helt uavhengig av UiO, bl.a. fordi UiO ikke har tilbudt en egnet publiseringsplattform for dette.)

Man kan ikke, som utvalget gjør, legge til grunn at institusjonen vanligvis vil gå inn med ressurser ved utvikling av digitale læremidler. Der UiO faktisk har bidratt med særskilte ressurser, enten det er i form av penger, teknisk bistand eller redusert undervisningspolikt, kan det argumenteres for at UiO også i større grad bør ha rettigheter til det som er skapt. Men dette gjelder uavhengig av hva slags teknologi man velger. Om resultatet er et bokverk eller en digital læringspakke bør være uten betydning.

For alle prosjekter hvor UiO går inn med særlige ressurser bør det inngås særskilt avtale om dette hvor bl.a. rettighetsspørsmålet reguleres. UiO kan ha en interesse av å kunne endre (oppdatere) det som er laget også om den/de som opprinnelig laget dette ikke kan eller vil forestå dette, man kan ha interesse av at dette gjøres tilgjengelig for en videre krets,osv. Det kan også tenkes at UiO kan være interessert i å kommersialisere et slikt verk, og da må man finne en modell for fordeling av inntekter. (Den modell som er utviklet for patenterbare oppfinnelser kan her gi noen utgangspunkter.)

Standardiserte og individuelle undervisningsopplegg

Tilsvarende er det et feilgrep å skille mellom standardiserte og mer individuelle undervisningsopplegg (sammendraget 2b og 2c).

For undervisning vil det i ganske liten grad være spørsmål om rettigheter hvis man holder opptak av forelesninger m.m. utenfor. Hvis man har et manuskript som man holder seg til vil det også kunne være vernet. Men kunnskapen er fri. De som underviser går inn i en tradisjon hvor man bygger på den undervisning man selv har fulgt, på presentasjoner i artikler og bøker, man henter inspirasjon og ideer fra å andres presentasjoner, osv. Man plukker kanskje med seg et godt eksempel som er egnet til å belyse en problemstilling, en god måte å visualisere en problemstilling, osv. Dette kan man gjøre uten å bekymre seg for noens rettigheter.

Når det er et krav at undervisning skal være forskningsbasert, hvilket i alle fall må bety at den som underviser selv har forskningserfaring og bygger på dette, så er det ikke rom for at man skal kunne “holde andres forelesninger”. Det bør innebære at institusjonen, helt uavhengig av det opphavsrettslige, ikke skal kunne gi en persons undervisningsopplegg til en annen.

Enhver som underviser i det samme faget flere semestere på rad vil i noen grad ha et “standardisert” opplegg. Man kan “snu bunken”, sørge for nødvendige oppdateringer, men ellers kjøre reprise fra semesteret før. Hvis det faktisk er mange som har bidratt vil ikke en enkelt ha noen rettigheter til helheten. Men om en lærer har lagt ekstra mye arbeid ned å utvikle et kursopplegg som også andre vil kunne ha interesse av å benytte som utgangspunkt for egne kurs i samme fag, så kan ikke det ekstra arbeidet som man legger ned i dette føre til at man taper det man ellers ville hatt av rettigheter.

Noe annet er det om fakultetet eller instituttet engasjerer en person til å utvikle et undervisningsopplegg som skal kunne benyttes av flere på parallelle kurs, kanskje mot å få et visst fritak for undervisning. Da vil det igjen være rimelig at institusjonen overtar det som måtte være av rettigheter til dette, herunder retten til å vedlikeholde og videreutvikle dette. Men grunnlaget for dette er at det gjøres etter avtale med institusjonen, ikke hva slags materiale det gjelder. Man kan vel si at også uten eksplisitt avtale vil institusjonen overta rettigheter til det som er utivklet på denne måten. Men det bør håndteres ryddig, hvilket vil si at dette bør avtales.

I noen fag finnes det utgitte oppgavesamlinger som kan brukes i undervisning. Mye av dette er laget fordi det er hensiktsmessig å samle oppgaver som flyter i systemet. Den som har samlet oppgavene har ikke nødvendigvis laget dem selv. Noe kan være tidligere eksamensoppgaver som ikke er vernet, osv. Mye av dette vil ikke være vernet, eller den som opprinnelig laget materialet har stilt det til fri disposisjon for fagmiljøet. Da er ikke rettigheter noe problem.

Administrative dokumenter

Når det gjelder administrative dokumenter blir situasjonen en annen. Dette gjelder uansett om dokumentet er utarbeidet av vitenskapelig eller administrativt ansatt presonale. Innstillingen om opphavsrett ved UiO er uten tvil et administrativt dokument, selv om det har vært vitenskapelig ansatte som har stått for utredningen. Som nevnt vil mye av dette være unntatt opphavsrett etter åvl § 9. Men i den grad det er opphavsrettslig vernet må utgangspunktet her være at institusjonen overtar alle rettigheter. UiO må kunne fremstille eksemplar av innstillingen om opphavsrett og gjøre den tilgjengelig på den måten de måtte ønske. Man vil nok ikke kunne endre den uten å gjøre oppmerksom på at man har gjort endringer. Men man må kunne klippe så mye man måtte ønske av innstillingen inn i andre dokumenter hvor dette settes sammen med andre vurderinger, uten at man skal måtte bekymre seg om sitatrett m.m.

Dette er andre og siste del av en gjennomgang av forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Del 1 er her.

Utgangspunktet er klart: Det hører til opphavmannens enerett etter åvl § 2 å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Dette ligger fast. Jeg er neppe den eneste som har mange hastig nedskrevne og halvferdige blogginnlegg, artikkelutkast osv. Om noen andre skulle få tilgang til dette kunne det tenkes de ville mene noe var interessant og at det derfor bør gjøres tilgjengelig, eller de kan mene at de kan avsløre hvor tåpelige og primitive tanker som kan passere gjennom hodet til denne professoren og vil “få fram sannheten”. Det er jeg og ingen andre som skal kunne avgjøre om noe av det jeg skriver skal publiseres, og i så fall på hvilken måte.

Opphavsmannen står helt fritt til å avgjøre om det skal gis samtykke eller ikke. Det er ikke noe krav om at man skal ha “saklig grunn” for å nekte, at nektelsen “ikke må virke urimelig” eller noe lignende. Vil man ikke gi samtykke må man akseptere det, uansett hvor usaklig grunn opphavsmannen eller andre rettighetshavere måtte ha. Gudmund Vindland sier at arven etter Jens Bjørneboe “fovaltes på en så håpløs måte og er styrt av frykt og skam over farens åpenhet. Det virker som de [Jens Bjørneboes døtre] vil ha dette under teppet og gjemme det”. Det må Gudmund Vindland gjerne mene og han kan godt ha rett (uten at jeg har noen mening om det), men det er uansett Jens Bjørneboes døtre som nå har disse rettighetene og bestemmer om de aktuelle brevene skal offentliggjøres eller ikke.

Spørsmålet er om det finnes situasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten kan modifisere dette utgangspunktet. Det må da være en situasjon hvor den innskrenkning i ytringsfriheten som opphavsretten kan representere ikke lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, og at at inngrepet ikke er “necessary in a democratic society”.

Det blir et spørsmål om det er så viktig å kunne dokumentere sine ytringer at dette rettferdiggjør at man gjør dokumentasjonen tilgjengelig selv om det krenker opphavsretten. Et vilkår må være at man ikke kan få fram synspunktene på en tilfredsstillende måte uten at noe gjengis i strid med opphavsretten. I den svenske høyesterettsdommen NJA 1985 s. 893 sies det slik:

“Det kan nämligen konstateras att det i målet inte rör sig om ett fall där intresset av yttrandefrihet står i sådan bjärt motsättning till skyddet för upphovsrätten som det då måste vara fråga om. Härvidlag räcker det att påpeka att intresset av att ge allmänheten en korrekt information och att bidra till att föra teaterdebatten vidare till största delen — om än inte på alldeles idealiskt sätt — hade kunnat fyllas genom ett referat av idéer och faktauppgifter i manifestet som inte inkräktade på Peter O:s ensamrätt till verket.”

Som nevnt i del 1 kan vi i praksis utelukke dokumenter fra det offentlige, da disse åvl § 9 uansett ikke er opphavsrettslig vernet. Dermed vil dokumentasjon om statlig og kommunal myndighetsutøvelse i liten eller ingen grad være berørt av opphavsrett.

Politiske aktører og andre folk i sentrale posisjoner i det offentlige kan ha sine private nedtegnelser som ikke vil kunne regnes som det offentliges dokumenter. Dette spørsmålet kom på spissen i den engelske saken Ashdown vs Telegraph Group. Daily Telegraph trykket Paddy Ashdowns (lederen av liberaldemokratene) private nedtegnelser fra et hemmelig møte med Labours leder Tony Blair. Det heter i premiss 82:

“There may in law have been justification for the publication of the confidential information that was contained in the minute. (…) We do not, however, consider that it is arguable that there was any justification for the extent of the reproduction of Mr Ashdown’s own words. It appears to us that the minute was deliberately filleted in order to extract colourful passages that were most likely to add flavour to the article and thus to appeal to the readership of the newspaper. Mr Ashdown’s work product was deployed in the way that it was for reasons that were essentially journalistic in furtherance of the commercial interests of the Telegraph Group. We do not consider it arguable that Article 10 requires that the Group should be able to profit from this use of Mr Ashdown’s copyright without paying compensation.”

Vi kan merke oss at retten her la vekt på at hensikten først og fremst var å gi en fargerik fremstilling i kommersiell interesse.

Vi ser til tider at den som anklages for uakseptabel adferd eller virksomhet benekter dette og samtidig holder tilbake informasjon som kunne ha kastet lys over saken. Hvis dette er en sak av stor samfunnsmessig betydning bør det kunne legitimere en offentliggjøring.

Jeg mener at NRK Brennpunkts sak om Trafigura og Vest Tank i Sløvåg illustrerer dette.  Trafigura-topp Claude Dauphin hevdet i et vitneavhør at han ikke hadde kjennskap til det giftige avfallet som endte i landet [Elfenbenskysten].  NRK offentliggjorde intern e-postkorrespondanse som viste at dette ikke var sant.

NRK offentliggjorde også en rapport, omtalt som Minton-rapporten, som viste at Trafigura uttalte seg mot bedre vitende. NRK skriver:

“Trafigura har siden 2006 omtalt avfallet sitt som vaskevann, og hevdet at det ikke var ulovlig å rense svovelholdig bensin slik de gjorde. Dokumentene viste imidlertid at Trafigura var kjent med at rensing av bensin var ulovlig i EU, og de var også kjent med at avfallet etter rensingen var giftig avfall.”

Både offentliggjøring av e-postkorrespondanse og Minton-rapporten kan være i strid med opphavsretten (for e-postkorrespondanse er det også et spørsmål om den har verkshøyde). Men det er ikke de hensyn som opphavsretten er ment å skulle verne som begrunner at Trafigura motsetter seg offentliggjøring. Det er for å hindre at kompromitterende opplysninger kommer fram, ikke for å verne skapende innsats.

Min vurdering er at hensynet til å få fram og dokumentere sannheten her må gå foran opphavsretten. Jeg kan legge til at dette må gjelde også om noen skulle mene at NRK Brennpunkt ikke har klart å dokumentere sannheten, så lenge de har gjort en forsvarlig journalistisk innsats for å dokumentere dette.

Scientologikirken er beryktet for mye, bl.a. for hvordan de (mis)bruker opphavsrett for å hindre tilgang til sine skrifter. Et illustrerende eksempel finnes på Wikileaks. Det litt ironiske i at Scientologikirken ved å påstå at det er en opphavsrettskrenkelse bekrefter at dokumentet er autentisk. Fra Norden er sakene mot Zenon Panoussis i Sverige kjente eksempler. I disse sakene, der Scientologikirken har fått medhold, mener jeg at opphavsretten har fått et for sterkt gjennomslag i forhold til ytringsfriheten.

Det er grunn til å stoppe opp litt her. Både Trafigura og Scientologikirken forsøker å stoppe publisering for å unngå kritisk søkelys på sin egen virsomhet. Det kan ikke sies å være noen beskyttelsesverdige motiver.

En annen svensk høyesterettsdom, NJA  1985 s. 893 gjaldt en sak hvor Göteborgsposten hadde trykket et manifest fra ansatte ved Göteborgs stadtsteater. I saken uttaler retten:

“Yttrandefriheten och dess spegelbild, informationsfriheten, har i den svenska rättsordningen en hög dignitet, något som främst har kommit till uttryck i regeringsformen och tryckfrihetsförordningen. Här förtjänar framhållas att grundlagstiftaren i 2 kap 13 § regeringsformen betonar vikten av vidaste möjliga yttrandefrihet och informationsfrihet i bl a politiska och kulturella angelägenheter. Bestämmelsen riktar sig visserligen endast till normgivaren men är ändå belysande i detta sammanhang. Skäl kan följaktligen anföras för att upphovsrätten i ett fall som det aktuella får vika till förmån för yttrandefrihetens intresse. Frågan blir då om och i vad mån undantag från de formellt tillämpliga reglerna i upphovsrättslagen kan göras i domstolspraxis.”

Men heller ikke i denne saken fikk ytringsfriheten gjennomslag foran opphavsretten.

Hvis innholdet i det som man ønsker å offentliggjøre er av en art som rettsordenen beskytter, da skal det i alle fall mye mer til før man eventuelt kan forsvare et opphavsrettsbrudd i ytringsfrihetens navn. Jens Bjørneboes kjærlighetsbrev til sin homofile elsker er langt inne på området for privatlivets fred.  At Jens Bjørneboe var bifil er ingen hemmelighet. Men det er ikke av stor interesse for samfunnet å få dette utdypet gjennom hans egne ord i private brev. Her må Gudmund Vindland akseptere rettighetshavernes beslutning, uansett hvor dårlig han liker den. Det får legges til at Gudmund Vindland har akseptert denne beslutningen. Han har ikke gitt dette ut, men uttrykker sin misnøye og frustrasjon over at dette har hindret ham i å gi ut et manuskript han har hatt liggende i tre år.

Hvis opplysningene er taushetsbelagt er det vanskelig å si at det kan være et misbruk av opphavsretten om denne påberopes for å hindre publisering. Jeg understreker at dette gjelder lovbestemt taushetsplikt. Om man har gitt et taushetsløfte uten at det er noen lovpålagt taushetsplikt må det vurderes konkret. Det er nok ikke uvanlig at man har lovet taushet nettopp for å hindre at klanderverdige eller ulovlige forhold blir kjent.

Det er imidlertid ikke sammenfall mellom en opphavsrettslig og en taushetsrettslig vurdering. En eventuell taushetsplikt knytter seg til opplysningene, altså innholdet. Opphavsretten verner presentasjonen uten å verne innholdet. Om man tar utgangspunkt i en typisk pressesituasjon vil det dessuten typisk være kilden som står for taushetsbruddet, mens det er vedkommende presseorgan som står for et eventuelt opphavsrettsbrudd. Det er dessuten ikke helt uvanlig at taushetsplikt påberopes for å beskytte seg selv og hindre innysn i eget forhold, mer enn for å beskytte den hvis interesser taushetsplikten er ment å skulle beskytte. En advokat eller lege har taushetsplikt av hensyn til sin klient eller pasient, ikke for å hindre kritisk innsyn i vedkommendes egen virksomhet. Man kan ikke utelukke at både taushetsplikt og opphavsrett påberopes på en måte som kan betegnes som misbruk. Det kan derfor ikke sies at det alltid vil være legitimt å påberope opphavsrett som en ekstra beskyttelse i tillegg til taushetsplikt. Men man skal nok ha sterke grunner for å kunne forsvare et opphavsrettsbrudd i et slikt tilfelle.

Det finnes også eksempler på at man erverver opphavsrett i den hensikt å stanse distribusjon.  Programmet Cyber Patrol er et sensurprogram , eller et program for “foreldrekontroll” om man vil bruke litt penere ord. Programmet leveres av et datterselskap av leketøyprodusenten Mattel (kanskje mest kjent for Barbie). I 2000 publiserte Eddy Jansson og  en rapport om hvordan de hadde dekryptert svartelisten i Cyber Patrol. De fant at programmet også blokkerte nettseder med “upassende” politisk innhold, og at blokkeringen gikk langt ut over hva som med rimelighet kunne forsvares ut fra formålet om å beskytte barn mot pornografi og annen styggedom på nettet. De har også blokkert nettsteder som kritiserer dette programmet. Sensur er nok langt mer dekkende enn “foreldrekontroll” i dette tilfellet. Eddy Jansson og Matthew Skala laget også programmet CPHack, som kunne brukes til å dekryptere svartelisten. De ble saksøkt. Saken ble senere forlikt, og den sentrale delen av forliket var at Eddy Jansson og Matthew Skala overdro opphavsretten til rapporten og programmet til Mattel. Ved at Mattel fikk rettighetene kunne de på opphavsrettslig grunnlag forfølge alle som distribuerte dette. Man sikret seg opphavsrett for å hindre distribusjon av kompromitterende informasjon.

For noen år siden ble Catherine Bosley revet litt for mye med under et ferieopphold i Florida.  Hun meldte seg på en “wet T-shirt” konkurranse. Det hele utviklet seg til et strippeshow, og uheldigvis for Chatrine Bosley ble det tatt mange bilder og hele seansen ble videofilmet. Dette havnet på internett. Chatrine Bosley hadde arbeidet som nyhetsanker på en lokal TV-stasjon i Ohio. Hun følte seg tvunget til å gå fra den stillingen da bildene og videoen ble kjent på nettet. På sitt nettsted (ikke lenger tilgjengelig) skrev hun bl.a. dette om sin kamp for å få fjernet bildene:

“He also gave us copyright ownership to the pictures so we could control it ourselves. (…) Now we own the copyrights to the video too. So, again, we have control of that as well with the law behind us.”

Man kan forstå Chatrine Bosleys fortvilelse, og dessverre for henne har heller ikke hun klart å fjerne alle bildene fra nettet. Men det interessante i vår sammenheng var at det å sikre seg opphavsretten var en del av strategien for å hindre (videre) spredning av disse bildene. Jeg må legge til at jeg har langt mer sympati med henne enn med Mattel.

At man helt enkelt mener at et verk bør være tilgjengelig for verden uten at man selv setter det inn i en sammenheng som eventuelt kan forsvare et opphavsbrudd, kan ikke være tilstrekkelig. Jeg mener derfor det var riktige avgjørelser at utgivelse av Adolf Hitlers “Men Kampf” uten  samtykke fra rettighetshaver til originalen (svensk HD-sak NJA 1998 s. 838, delstaten Bayern har rettighetene) og oversettere (norsk sak Borgarting lagmannsrett LB-2003–3138). I den svenske saken uttaler Högsta domstolen:

“Även om ett något ökat utrymme sålunda kan finnas för att låta intresset av yttrandefrihet få medföra att ansvar för upphovsrättsintrång inte skall ådömas, kan det dock inte anses att Karl-Erik Hägglund på grund härav skall gå fri från ansvar för att ha gett ut Mein Kampf. Att det kan vara svårt att få tag i exemplar av detta verk av historiskt intresse är alltså inte, som Karl-Erik Hägglund hävdat, tillräckligt för att åtalet skall ogillas.”

Det bør vel være undøvendig å si at å gjøre andres verk gratis tilgjengelig gjennom såkalte fildelingsnettverk ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre.

Sitatrett

I forhold til ytringsfrihet er problemet at man bare kan sitere offentliggjorte verk. Men det er akseptert at man i særskilte tilfeller kan sitere fra ikke offenliggjorte verk (se Ole Andreas Rognstad: Opphavsrett s. 71).

Men er verket først offentliggjort er det vanskelig å se at sitatrettens grenser vil være noe problem i forhold til ytringsfriheten. Man kan etter åvl § 22 sitere “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Hvis det å nekte sitatet i det konkrte tilfellet ikke “lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse” er det nærmest utenkelig at det ikke er “i samsvar med god skikk” eller går ut over det som formålet betinger.

Bruk av bilder

Kunstverk og fotografiske verk kan i medhold av åvl § 23 fritt gjengis “i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter”. Fotografi kan etter bestemmelsens annet ledd mot betaling gjengis i “kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter”. Bestemmelsen reiser en rekke tolkingsproblemer som jeg ikke skal gå inn på i denne sammenhengen. Men det er i alle fall åpning for å bruke bilder uten at det må innhentes samtykke. Bildet må på en eller annen måte være tema for fremstillingen. Man kan ikke etter denne bestemmelsen bruke bilder som pynt eller blikkfang uten at det behandles i teksten.

I en sak gjengitt i RG 2001 s. 1151 hadde et PR-byrå brukt et fotografi uten fotografens samtykke i en kampanje mot kirkens holdning til homofili. Oslo byrett fant at selv om fotografiet var egnet til å illustrere holdningene kunne ikke det gå foran fotografens rettigheter.

En variant av samme problemstilling knyttet seg til  Bodil Stenseths biografi “Pakten: Munch — en familiehistorie”. Edvard Munchs arvinger reagerte mot noe av innholdet i boken og nektet forfatteren og forlaget å bruke noen av Edvard Munchs bilder i biografien. Trykkingen av boken måtte derfor stanses og utgivelsen ble utsatt. At biografien måtte utgis uten bildene gjorde kanskje boken litt mindre leservennlig, men det er ikke noe alvorlig problem i forhold til ytringsfriheten.

Sanksjoner

En annen tilnærming til problemet er å holde fast ved at tilgjengeliggjøring av et verk er en opphavsrettskrenkelse, men at det ikke iverksettes sanksjoner. Man kan avstå fra straff men opprettholde erstatning, eller avstå fra begge deler.

Selv om man i prinsippet ikke frafaller sanksjoner er straff neppe aktuelt i et tilfelle hvor man har hatt gode grunner til å gjengi verket og det ikke har gått ut over de interesser opphavsretten er ment å skulle verne. Det kan også legges til at når politiet i praksis henlegger alle saker om mer alvorlige opphavsrettsbrudd enn dette, da er risikoen for straffeforfølgelse liten. Erstatning skal dekke det økonomiske tap som opphavsrettskrenkelsen medfører. At man kan lide tap fordi uheldige forhold blir kjent så står ikke det i årsakssammenheng med selve opphavsrettsbruddet. Et erstatningsansvar vil derfor heller ikke være særlig aktuelt, i alle fall ikke erstatning av noe omfang.

Ytringsfriheten  kan deles i tre hovedelementer:

• Meddelelsesfriheten  - den klassiske ytringfriheten.
• Informasjonsfriheten — friheten til å skaffe seg informasjon.
• Taushetsretten — retten til ikke å ytre seg.

Ytringsfrihetskommisjonen tar også med informasjonskrav og krav til infrastruktur. Informasjonskrav kan ha en grense mot opphavsrett. Men kommisjonen drøfter dette bare i relasjon til dokumenter fra offentlige myndigheter. Disse dokumentene vil være unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9, slik at det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på dette i denne sammenhengen. Infrastrukturkravet berører ikke opphavsretten.

Opphavsretten gir opphavsmannen bl.a. en enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Man kan si at opphavsretten gir enerett til visse ytringer. Her er det tilsynelatende klare motsetninger.

Men ytringsfriheten verner først og fremst retten til å uttrykke seg og det er for så vidt innholdet i det som uttrykkes. Opphavsretten verner måten man uttrykker seg på, altså den konkrete form man gir sitt uttrykk. Andre står fritt til å uttrykke det samme om de bare gjør det på sin måte. Skal man uttrykke egne og selvstendige tanker og meninger, da bør man også kunne klare å uttrykke dem i en selvstendig form. Men man må nyansere begge utgangspunktene.

Opphavsretten kan brukes, og blir av og til bruk for å hindre tilgang til informasjon og kommer således i konflikt med informasjonsfriheten. Relativt ferske eksempler er NRK Brennpunkts offentliggjøring av den såkalte Minton-rapporten fra Trafigura-saken. Et annet eksempel er at Jens Bjørneboes arvinger (som i kraft av dette har opphavsrett til hans verker) nekter forfatteren Gudmund Vindland å trykke brev han har mottatt fra Jens Bjørneboe.

Det er ikke ofte slike saker settes på spissen. Noen ganger vil trussel om søksmål bringe den annen part til taushet uten at forholdet blir prøvet rettslig. Velger man å ignorere trusler er den som ønsker hemmelighold lite tjent med å gi forholdet ytterligere publisitet ved faktisk å gå til søksmål. Det er derfor ikke lett å dokumentere omfanget av dette.

Meddelelsesfriheten og informasjonsfriheten har kommet til uttrykk på denne måten i Grl § 100, annet ledd:

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Videre Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10, første ledd:

1. Everyone has the right to freedom of expression. This right shall include freedom to hold opinions and to receive and impart information and ideas without interference by public authority and regardless of frontiers.

Annet ledd inneholder noen begrensninger, og i praksis er det begrensningene striden gjerne står om:

2. The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.

Vi kan konstatere at ytringsfriheten ikke er absolutt. Videre at de formelle kravene om at begrensninger skal være bestemt i lov er oppfylt for så vidt gjelder opphavsrett.

Også opphavsretten har et menneskerettslig vern. I The Universal Declaration of Human Rights heter det i  art 27, annet ledd:

(2) Everyone has the right to the protection of the moral and material interests resulting from any scientific, literary or artistic production of which he is the author.

I Protocol to the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms of 4 November 1950 art 1 første ledd heter det:

Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.

Det kan argumenteres for at “possessions” også omfatter opphavsrett og andre immaterielle rettigheter.

The Universal Declaration of Human Rights er, i motsetning til de øvrige bestemmelser som er nevnt, ikke med blant de konvensjoner som i medhold av menneskerettsloven § 2 er gjort til norsk lov. Den er derfor ikke bindende slik de andre konvensjonsbestemmelsene er.

Ytringsfrihetskommisjonen la til grunn at en avveining mellom ytringsfrihet og opphavsrett må tilsvare vurderingen av andre begrensninger i ytringsfriheten, altså at man må vurdere i hviken grad de er “necessary in a democratic society”. De skriver i NOU 1999:27 avsnitt 6.2.4.3:

“Kommisjonen legger til grunn at begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til andres opphavsrettigheter – på samme måte som andre begrensninger – må oppfylle kriteriet om å la seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. forslaget til Grl. § 100, 2. ledd. Begrensningene må heller ikke være av en slik art at frimodige ytringer om offentlige spørsmål ikke blir tillatt, jf. § 100, 3. ledd. Det skulle tilsi at opphavsrett brukt som et middel for å motvirke en informert offentlig debatt ikke kan stå seg mot ytringsfriheten. Dette har sterk støtte både i sannhetsprinsippet og demokratiprinsippet.

Motsatt vil opphavsretten stå sterkt når den angripes av interesser hvis sentrale motiv er å utnytte andres materiale til egen økonomisk vinning. I den konkrete sak kan det være en krevende oppgave å avklare om striden står om ytringsfrihet eller økonomiske interesser.

Det er ingen entydig tradisjon i norsk rett for å oppfatte ytringsfriheten som en legitim begrensing i opphavsretten. Generelt synes forholdet til ytringsfrihet å være utelatt i teoretiske framstillinger av norsk opphavsrett. Vi antar derfor at vårt forslag til ny Grl. § 100 – som i konkrete saker kan føre til at opphavsrettens rekkevidde vil måtte avgrenses av hensyn til lex superior-prinsippet – gir en viss endring i rettstilstanden.”

Kommisjonen presiserer ikke nærmere hvilke endringer dette måtte føre til i opphavsretten og foreslo heller ingen endringer. Det er derfor ikke klart hvilke endringer i opphavsretten kommisjonen mente ville følge av en endring av Grunnloven.

Opphavsretten inneholder en del bestemmelser som også skal ivareta ytrings– og informasjonsfrihet. Men innledningsvis kan det være grunn til å minne om at retten til taushet for så vidt støtter opp under utgangspunktet i åvl § 2 om at opphavsmannen har enerett til å gjøre sine egne ytringer tilgjengelig for allmennheten.

Det kan ikke understrekes ofte nok at opphavsretten verner for og presentasjon, ikke innhold. Fakta er fri, ideer er fri, meninger er fri, tanker er fri, osv. Opphavsretten er ikke til hinder for at man meddeler seg så lenge man ytrer seg med egne ord eller i egen form på annen måte. Det er først når man på en eller annen måte vil gjøre andres ytringer tilgjengelig for allmennheten at opphavsretten kommer inn.

Offentlige dokumenter er unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9. Dette er en viktig bestemmelse for ytringsfrihet og demokrati, ikke minst i forhold til Grl § 100 tredje ledd, første punktum:

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Offentlige myndigheter kan ikke påberope seg opphavsrett eller andre rettigheter som følger av åndsverksloven som grunnlag for å hindre tilgjengeliggjøring og distribusjon.

En annen viktig bestemmelse er sitatretten i åvl § 22. Men denne har den begrensning at den kun gir rett til å sitere fra offentliggjort verk. I opphavsrettslig forstand er et verk offentliggjort bare dersom det har blitt gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke, se åvl § 8. Dette betyr at Thomas Rathsacks bok “Jæger” ikke er offentliggjort i opphavsrettslig forstand, selv om den danske avisen Politiken trykket hele boken som vedlegg til avisen. Forfatteren hadde ikke gitt samtykke til at boken ble gjort tilgjengelig på den måten. Fogedretten avviste kravet om å stanse boken fordi en eventuell skade var skjedd når boken var spredt på nettet og altså slik sett offentliggjort, mens opphavsretten stiller det tilleggskrav at offentliggjøringen må ha skjedd med opphavsmannens samtykke. Åvl § 22 gir derfor ikke tillatelse til å sitere fra denne boken.

Kunstverk og fotografier kan gjengis i medhold av åvl §§ 23 til 24. §§ 26 til 28 gir rett til å gjengi fra offentlige forhandlinger, understreker at opphavsrett ikke er til hinder for dokumentinnsyn og at verk brukes i forbindelse med etterlysing, etterforskning og som bevis, samt gir en utvidet sitatrett i slike tilfeller.

Spørsmålet om forholdet mellom ytringsfrihet og opphavsrett kommer først på spissen når noen vil gjengi et verk ut over det opphavsretten tillater. Det vil særlig være spørmål om og eventuelt når man kan gjøre tilgjengelig et verk som ikke er offentliggjort, eventuelt sitere fra dette.

Dette vil bli behandlet nærmere i neste del.

Jeg har ingen problemer med å forstå at Telenor ikke vil ha rollen som dommer. Det er ikke Telenor eller andre tilsvarende tjenesteytere som skal vurdere om innholdet på et nettsted er lovlig eller ikke. Men det skal de heller ikke gjøre.  Ehandelsloven § 16 sier helt klart at en tjenesteleverandør som Telenor ikke kan holdes ansvarlig for innholdet i det som formidles, og det følger av § 19 at de ikke har noen plikt til å følge med i hva som formidles. Når de ikke kan holdes ansvarlig for det som formidles er det også ganske åpenbart at de ikke kan holdes ansvarlig for ikke å blokkere trafikken.

Man kan sammenligne denne saken med håndtering av barneporno. Telenor har i samarbeid med KRIPOS etablert et barnepornofilter.  Om dette skriver Telenor:

“Telenor og KRIPOS har utformet et internettfilter mot overgrepsbilder og bilder som seksualiserer barn. Filteret hindrer tilgang til internettsider som viser seksuelle overgrep mot barn. Telenor står ansvarlig for den tekniske løsningen, og filteret holdes oppdatert i samarbeid med KRIPOS.”

Det er ikke klart, i alle fall ikke for meg, hvor terskelen ligger for å stenge et nettsted. Det er nok mange bilder som kan sies å seksualisere barn, i alle fall for de som ser bildet gjennom “de rette” brillene. Jeg tviler på at Blind Faith i dag ville ha valgt det samme coveret på deres album som de gjorde, men Amazon blir vel ikke filtrert ut selv om de viser coveret.

Filterets virkemåte beskrives slik:

“Filteret gjelder for alle Telenors internettkunder, både via oppringt forbindelse, bredbånd og fiber. Filteret ligger sentralt hos Telenor, og ikke lokalt på din datamaskin. Tjenesten fungerer slik at dersom en telenorkunde forsøker å åpne en side med barnepornografisk innhold, kommer det opp en sperreside med informasjon om filteret, samt en lenke til KRIPOS. KRIPOS har til nå registrert flere hundre nettsteder med ulovlig barnepornografi.”

Det er vanskelig å se noen prinsipiell forskjell mellom å stenge tilgang til et nettsted som formidler barneporno og et som formidler materiale som krenker andres opphavsrett. Man kan gjerne mene at det ene forhold er mer alvorlig enn det andre, men det prinsipielle endres ikke. Rent teknisk kan det ikke være noe vanskeligere å stenge tilgang til Pirate Bay enn til et nettsted med barneporno. Ehandelsloven § 16 er ikke begrenset til en bestemt type innhold. Telenor er ikke mer ansvarlig om de formidler barneporno enn om de formidler opphavsrettskrenkende materiale. I den grad den rettsstridsvurderingen som retten bygger på (men knapt nok begrunner) i kjennelsen s. 8 holder i forhold til opphavsrettsbrudd, så må den også holde i forhold til barneporno for så vidt gjelder Telenors medvirkning.

Telenor avgjør ikke hvilke nettsteder som deres barnepornofilter filtrerer bort, skjønt de avviser det ikke helt. Det står om dette under overskriften “Særlige forhold”:

“Telenor skal ikke utøve noen form for generell overvåking eller domstolslignende oppgaver. Vi skal ikke vurdere lovligheten av innhold som formidles av andre, utover det som følger av gjeldende rettsaktsomhetskrav. Telenor vil likevel utvise en proaktiv holdning i spesielle tilfeller overfor innhold som formidles. For eksempel ved spredning av innhold av typen barnepornografi.”

Det er ikke akkurat prinsippfast om Telenor insisterer på at én type ulovlig innhold skal kunne formidles uhindret, samtidig som de samarbeider om å filtrere ut og sågar opptrer “proaktivt” i forhold til en annen type ulovlig innhold. Skulle Telenor ha vært en prinsipiell forsvarer av nettets frihet måtte de ha forsvart barnepornografer på linje med opphavsrettspirater.

For barnepornofilteret er ansvaret for vurdering av innholdet overlatt til en instans utenfor Telenor, i det tilfellet til KRIPOS. En tilsvarende ordning er ikke etablert for opphavsrettskrenkelser.

Hvis Telenor inntar den samme prinsipielle holdning til opphavsrettskrenkelser som til barneporno, da burde man ha stoppet ved å kreve at de selv ikke skal måtte vurdere det innhold som formidles. De skulle da  ikke ha noen interesse i å motsette seg rent generelt at man stenger tilgang til visse nettsteder som driver ulovlig.

Prosessuelt er dette pr i dag vrient.  Det finnes ikke noe organ som kan håndtere opphavsrettskrenkelser slik KRIPOS håndterer barnepornografi. Hvis noen vil blokkere et nettsted som står for meget omfattende opphavsrettskrenkelser har man ikke annet valg enn å fremme krav mot Telenor gjennom midlertidig forføyning, slik rettighetshavere gjorde i denne saken. Dermed blir Telenor motpart og vil selvfølgelig forsvare seg. Men den egentlige motparten i denne saken er Pirate Bay, ikke Telenor. Det er Pirate Bay som eventuelt vil tape trafikk og dermed reklameinntekter.

Det er ikke noen større grunn til å forsvare musikkpiratene enn det er til å forsvare barnepornografene. Men Telenor har tydeligvis ikke noe ønske om å stå opp for fri tilgang til barnepornografi, slik de står opp for fri tilgang til piratdistribuert musikk og film. Mye av forklaringen ligger antageligvis i det prosessuelle. Om en institusjon uavhengig av Telenor skulle konkludere med at et piratnettsted bør stenges, da er det ingen grunn til at Telenor skal ha noen større betenkeligheter med å stenge det enn med å stenge barneporno. Det er ikke noen grunn til at ikke Telenor skulle kunne samarbeide med rettighetshavere og andre om å begrense pirattrafikken på nettet, forutsatt at det er et betryggende system og Telenor ikke selv må vurdere innholdet. Men dette får man ikke til om Telenor og rettighetshaverne er henvist til å møtes i en rettssal.

Men at det i dag ikke finnes andre muligheter er ikke noe argument for at domstolen ikke skal avgjøre slike saker. Det er domstolenes forbannede plikt å ta stilling til rettslige tvister som blir forelagt dem, uansett hvor vanskelige de måtte være og uansett om retten måtte mene at de ikke der den rette til å treffe avgjørelsen. Vi har fått en rekke tvisteløsningsorganer for forbrukersaker fordi domstolene er lite egnet for å håndtere slike saker. Men det betyr ikke at saker ikke kan bringes inn for domstolene, og det var heller ikke noen grunn til ikke å avgjøre saker som ble brakt inn for domstolene før de alternative tvisteløsningsorganene ble etablert. Jeg mener at Asker og Bærum tingrett løp fra sitt ansvar når de brukte dette som en del av begrunnelsen for ikke å blokkere Pirate Bay.

Nettkontroll, kall det gjerne nettsensur, er problematisk. Men løsningen er ikke å legge seg helt flat og la alle krenkelser passere, noe man da også har valgt ikke å gjøre for så vidt gjelder barnepornografi. Man må ikke smyge politisk eller religiøs sensur inn bakveien. Det må ikke være et system hvor operatører blokkerer “for sikkerhets skyld”. Terskelen må være høy. Tvil må komme nettet til gode. I den analoge vernden stenger man ikke en avis eller et forlag om de skulle komme til å servere en ærekrenkelse, en rasistisk ytring eller krenke noens opphavsrett. Tilsvarende må gjelde på nettet. Det må bare være ved klare og omfattende lovbrudd at dette bør kunne være aktuelt.

Jeg har ikke noen ferdig løsning. Men et system bør i første omgang være rimelig raskt og enkelt. Det må være mulig for kontradiksjon helt fra første instans, slik at ikke noe nettsted skal risikere å bli utestengt uten å kunne forsvare seg. I dag er situasjonen slik at rettighetshaverne kan mobilisere ganske store ressurser for å begrunne et krav om at et nettsted skal stenges. Før et eventuelt vedtak treffes bør det kanskje oppnevens en “forsvarer” for nettstedet, slik at man ikke blir helt overkjørt av rettighetshaverne.

Men det må også kunne “avsies uteblivelsesdom” dersom nettstedet ikke svarer eller det ikke er mulig å finne fram til de som er ansvarlig. (Det synes f.eks. ikke å være noen som i dag vil stå ansvarlig for Pirate Bay. Det drives av en stiftelse på Seychellene, en organisasjonsmodell som er velkjent for de som vil unndra penger fra skattemyndigheter, Økokrim og tilsvarende.) En avgjørelse må kunne bringes inn for det vanlige rettssystemet, om nødvendig til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.  Men inntil et system er på plass vil man være henvist til å bruke de allminnelige domstoler.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:

“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings– og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”

Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons– og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.

Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings– og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons– og ytringsfriheten gå foran.

Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.

Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:

“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. ”

Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70–71.

Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.

Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.

Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.

Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:

“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”

Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.

Retten fortsetter med dette:

“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”

At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.

Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.

Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.

Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.

Jeg er ikke veldig overrasket over resultatet. Jeg synes ikke det er særlig tvilsomt at Telenor medvirker til tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernet materiale når de formidler trafikk fra Pirate Bay. Telenor vet også utmerket godt at de gjør dette. Skyldkravet i åvl § 54 (forsett eller uaktsomhet) bør derfor være oppfylt.

Ehandelsloven § 16 avskjærer ethvert ansvar. Selv om en teleoperatør med helt åpne øyne formidler ulovlig innhold så kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for dette.

På den annen side sier ehandelsloven § 20 at bl.a. § ikke er til hinder for at “en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Så selv om Telenor ikke kan holdes ansvarlig for medvirning, så kan de pålegges å bringe et ulovlige forhold, altså sin medvirkning, til opphør.

Det er ikke avgjørende for et eventuelt pålegg om å stanse en virksomhet at man kan holde noen identifiserte personer ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Det må være tilstrekkelige å kunne konstatere at virksomheten er ulovlig, uten at man nødvendigvis vet hvem som står for ulovlighetene eller kan påvise tilstrekkelige grad av skyld til at disse kan dømmes for dette. Man må kunne pålegges å stanse formidling av ulovlig virksomhet selv om denne er anonym. Det kan ikke herske noen tvil om at Pirate Bays virksomhet innebærer omfattende krenkelser av andres opphavsrett.

I Infosoc-direktivet er et en bestemmelse i art. 8.3 som lyder:

“Member States shall ensure that rightholders are in a position to apply for an injunction against intermediaries whose services are used by a third party to infringe a copyright or related right.”

Det er vanskelig å se at de musikkbransjen har krevd er noe annet enn det man skal kunne kreve etter denne bestemmelsen. I de norske forarbeidene til lovendringene i 2005, da dette direktivet ble implementert i norsk lov, dette spørsmålet så langt jeg kan se ikke drøftet.

Generelt skal man være svært varsom med å pålegge en aktør som Telenor et selvstendig ansvar for å vurdere om et innhold er ulovlig eller ikke. Man kan da lett ende med en problematisk selvsensur hvor aktører stanser alt som noen protesterer mot “for sikkerhets skyld”.

Men det er ikke et spørsmål om at Telenor selv skulle ha vurdert dette. De kan ikke holdes ansvarlig før et eventuelt pålegg er gitt av en domstol eller annen kompetent myndighet (jeg kan ikke se at det pr i dag er noen annen kompetent myndighet i slike saker). Domstolen kunne ha sagt at virksomheten skulle opphøre, uten at Telenor kunne ha blitt holdt ansvarlig for det som var skjedd før et slikt pålegg var gitt.

Holder man fast ved at Telenor og andre ikke har noen plikt til å vurdere innholdet og ikke kan pålegges ansvar for å ha formidlet dette, kan jeg ikke se noen store problemer med at en domstol pålegger en teleoperatør å blokkere tilgang til en tjeneste som klart driver ulovlig virksomhet i stort omfang. Det er ikke mer problematisk at Telenor må blokkere Pirate Bay enn at de må blokkere nettsteder som formidler barnepornografi. I begge tilfeller kan man anføre at nettet bør være åpent, men det er likevel grenser. Det er langt mer problematisk at man med åpne øyne skal kunne fortsette å formidle denne virksomheten som man vet er ulovlig.

Som sagt har jeg ennå ikke sett selve avgjørelsen. Jeg er spent på hvordan retten har begrunnet sitt standpunkt. Men min vurdering så langt er at Telenor burde ha blitt pålagt å stenge ute Pirate Bay.

Vi hører jevnlig om folk som har fått et plateselskap på nakken fordi de har lagt ut en video på YouTube som også inneholder noe av deres favorittmusikk, f.eks. i en dansevideo.

Det er ingen tvil om at det å inkludere musikk i en video som så gjøres tilgjengelig gjennom YouTube eller på annen måte både innebærer eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av musikken. Man kan derfor ikke bruke musikk på denne måten uten samtykke.

Man kan mene mye om plateselskapers iver etter å forfølge glade amatører som gjerne vil dele en video med barn som danser og tilsvarende. Selv mener jeg at det bør vises mye større romslighet i forhold til en ikke-kommersiell bruk som umulig kan skade de berørte opphavsmenn. Men uansett hva vi måtte mene, så har plateselskapene retten på sin side her.

Men det finnes altså musikk som man kan bruke uten å være redd for sinte og grådige plateselskaper. Erik Solheim har gjort det litt lettere for oss å finne fram til den. Takk!

Nå har uavhengige plateselskaper skrevet et åpent brev til NRK.  De skriver bl.a:

“Derfor tillater vi oss å foreslå at dere fra nå av fyller de av deres sendinger som skal podkastes med kun 49 prosent musikk fra plateselskaper som er organisert gjennom IFPI. De resterende 21 prosentene med musikk kan dere fylle opp med spennende, ny musikk fra uavhengige plateselskaper som ikke ser noen grunn til å kreve store pengesummer utover TONO-pengene for at musikken kan bli liggende ute i podkaster.”

De skriver også at 10% av norske plateselskaper ikke er medlem av IFPI. Her tar de nok feil. IFPI i Norge har 14 medlemmer. FONO, som representerer de uavhengige norske plateselskapene, har til sammenligning 122 medlemmer. Så sannheten er at bare 10% av de norske plateselskapene er medlemmer av IFPI. Riktignok er de store kommersielle selskapene, og dermed bestsellerne, organisert i IFPI. Så i følge IFPI står disse for 90–95% av salget. Men FONO-selskapene står for 80% av utgivelsene. Den mest spennende musikken utgis for det meste av FONO-selskapene. Det betyr også at de mest interessante radioprogrammene har en relativt liten andel IFPI-musikk. Så om IFPI-andelen begrensen, vil det neppe være noe stort tap.

Jeg henger på et lite tillegg her:

Jeg vet at man for en del år siden hadde uttrykket “GRAMO-frie minutter” i NRK. Det anga hvor mye musikk man hadde spilt som av ulike grunner falt utenfor vederlagsplikt for utøvende kunstnere, som innkreves av GRAMO. Nå er det slik at NRK og andre musikkbrukere må betale tilsvarende vederlag til Fond for utøvende kunstnere dersom det ikke skal betales vederlag til GRAMO. Det var ikke god kulturpolitikk å gjøre det mer fordelaktig å spille for eksempel USAnske innspillinger enn norske. Derfor regner jeg med at det uttrykket ikke lenger er i bruk.

Men kanskje burde man begynne å telle IFPI-frie minutter når man skal vurdere om et program kan podcastes eller ikke?

“Creative Commons-lisensen (CC) er mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett.

Mens opphavsretten tradisjonelt har beskyttet verk slik at ingen kan kopiere det, skrive det ut eller arbeide videre med det uten først å spørre rettighetshaver om tillatelse, innebærer CC at den som har skapt verket på forhånd gir tillatelse til kopiering og bruk, på visse vilkår.

For eksempel er det alltid krav om at den originale opphavspersonen krediteres, og ofte kreves det at åndsverket ikke kan brukes i kommersiell sammenheng eller endres på.

Creative Commons er dermed et genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen.”

Her viser  Maja Sojtaric at hun har misforstått både opphavsretten og Creative Commons, og vi kan nok si at misforståelsen gjelder fribrukslisenser i sin allminnelighet. Dette er utbredte misforståelser, men det er synd at en publikasjon som forskning.no viderebringer dem på denne måten.

Opphavsretten er basert på at man som hovedregel må ha samtykke fra opphavsmannen om man vil kopiere det eller arbeide videre på det. Det er også Creative Commons. CC er et standardisert samtykke som tillater nærmere angitte former for bruk og skiller seg slik sett ikke fra andre lisensavtaler. Men CC går lenger i å tillate bruk av et verk enn det som ellers er vanlig i lisensavtaler.

Creative Commons og andre fribrukslisenser er fullt og helt basert på tradisjonell opphavsrett og kunne ikke ha eksistert uten denne. Det er den tradisjonelle opphavsretten som gjør det mulig å sette slike vilkår som at et verk ikke skal endres, eller at endrede versjoner skal gjøre tilgjengelig på samme vilkår.  En av pioneerene innen fri programvare, Richard Stallman, sier det på denne måten:

“The GNU General Public License and other copyleft licenses use copyright law to defend freedom for every user. The GPL permits everyone to publish modified works, but only under the same license. Redistribution of the unmodified work must also preserve the license. And all redistributors must give users access to the software’s source code.”

Tradisjonell opphavsrett har aldri vært til hinder for at man gjør verk tilgjengelig på CC-lignende vilkår. Jeg skrev for en del år siden en introduksjon til opphavsretten (som forhåpentligvis vil være oppdatert om ikke så alt for lang tid). Denne er opprinnelig skrevet før CC ble etablert, og jeg har forsynt den med dette vilkåret:

“Foruten den bruk som er tillatt etter de generelle regler, kan denne artikkelen brukes, kopiere og distribueres til bruk i undervisningen ved ikke-kommersielle undervisningsinstitusjoner. Den kan ikke tas inn i kompendier eller lignende, uten etter avtale. Det er ikke tillatt å foreta endringer.”

Jeg kunne i dag ha valgt å benytte en CC-lisens, og kanskje gjør jeg det når en oppdatert versjon foreligger. Det viktigste CC-lisensen bidrar med i forhold til det jeg har gjort, er at man har lykkes med å etablere en de facto standard for slike lisenser som verden kan forholde seg til, omtrent på samme måte som Microsoft Windows og Internet Explorer er etablert som de facto standarder. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men verden kjenner systemet og kan forholde seg til det.

CC er ikke “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett”. CC er basert på den fleksibiliteten som alltid har eksistert i opphavsretten. At opphavsmannen skal navngis (krediteres) er ikke noe spesielt for CC. Det følger av den allminnelige opphavsrett.

Maja Sojtaric skriver at CC er et “genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen”. Dette skriver hun etter først å ha skrevet at det  ofte kreves “at åndsverket ikke kan … endres på”. Hvis man har satt det vilkår at verket ikke kan endres, da stenger det for slik “klipp og lim” virksomhet som Maja Sojtaric er så begeistret for.

Man kan også lure på hvorfor Maja Sojtaric mener at CC skal være så genialt for klipperne og limerne. De kan riktignok stille egne verk til andres disposisjon. Men om de selv skulle velge CC-lisensiering så gir ikke det dem noe mer rett til å bruke andres materiale.

Det Maja Sojtaric har laget er ikke en remix, og heller ikke en “mash-up” (som det står i en kommetar til artikkelen). Det er et helt alminnelig journalistisk arbeid hvor man henter informasjon fra ulike kilder og skriver en artikkel basert på dette. Dessverre skjemmes artikkelen også feil og den sedvanlige mangel på presisjon som man så alt for ofte ser i journalistiske arbeider.

Når alt dette er sagt: Creative Commons representerer en sunn reaksjon mot en uheldig utvikling innen opphavsretten. Man har bl.a. rett til å sitere og man har rett til å utnytte et verk på en slik måte at man skaper et nytt og selvstendig verk. Men overivrige kommersielle aktører presser på for å få stadig mer bruk innenfor sin kontroll, og snevrer inn det kreative rommet. Ofte skjer det ved at man truer med søksmål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kravet godt kan være uberettiget. Det er som regel ikke opphavsmennene som er problemet, men kommersielle aktører som Disney, Warner, osv.

Kunsten og kulturen har alltid utviklet seg ved at man har tatt det noen har gjort før og bygget videre på dette. Vi må ikke akseptere at f.eks. Disney, som selv uhemmet har forsynt seg av andres arbeider, skal kunne stoppe utviklingen ved å hevde at de har rettigheter til verden slik den ser ut i dag. Andre må kunne gjøre som Disney har gjort før dem, hvilket også kan bety å utnytte Disneys verker. Dette er det verdt å sloss for.

Opphavsrett bør også vike for ytringsfriheten der disse kolliderer. Ytringsfriheten gir ikke noe vern for å bringe videre andres ytringer, slik at musikkpirater ikke kan forsvare sitt ulovlige virke ved å vise til ytringsfriheten. Men man skal ikke kunne fri seg fra et kritisk søkelys ved å påberope seg opphavsrett, enten det er modifisert reklame for joggesko (som er nevnt i artikkelen), eller det er det engelske selskapet Trafigura som vil hindre at deres vurderinger da de utsatte Gulen for livsfare skal komme fram.

Men skal man få en debatt om disse viktige spørsmålene må i alle fall den noenlunde oppgående delen av norsk presse samt våre politikere klare å skille skitt og kanel. Man må innse at musikkpirater og annen “deling” av andres verk ikke er noe som bør forsvares. Derimot må man forsvare retten til å skape og ytringsfriheten, både overfor Disney, Nike og Trafigura.

Den underteksten man gjerne ser i slike undersøkelser og i medienes omtale av dem, er at musikkpirateri ikke er så ille når folk tross alt også kjøper musikk. Men det at man kjøper en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sammenheng si at siden det er de beste kundene som stjeler mest må vi bare akseptere tyveriene.

Men platebransjen, i nevnte artikkel representert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, fremstår som selve hakket i plata.

“- Verdensbildet er uansett at salget av musikk viser en dramatisk nedgang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at nedgangen i all hovedsak skyldes ulovlig fildeling, sier Thorsby.”

Det er ingen grunn til å tvile på at salget går ned. Men forklaringen synes for enkel.  Inntil noen eventuelt kan dokumentere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at nedgangen i platesalg i stor grad skyldes at det ikke produseres nok interessant musikk.

I CDens gullalder, 1990-tallet og kanskje begynnelsen på 2000-tallet, kunne plateselskapene tjene meget godt på å resirkulere sin gamle katalog. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi allerede hadde på LP. I tillegg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økonomien hadde vært bedre i unge år. I tillegg har det vært gitt ut haugevis av “Best of …” samlinger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike samlinger av artister som jeg er sånn passe interessert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre tilfeller kjøper vi slike samlinger fordi de inneholder enkelte innspillinger som tidligere ikke har vært gitt ut, og samlingen er ikke komplett uten.

Denne katalogen er etterhvert melket til siste dråpe. Riktignok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en remastret versjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like viktigte som The Beatles, så jeg har vanskelig for å se hvilke andre artister som skulle kunne gjøre noe lignende.

Når musikksalget synker mener jeg det representerer en normalisering, etter et unormalt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.

For musikkbransjen må det også være et problem at mye av den gamle musikken står seg forbausende godt, mye bedre enn hva noen kunne forestille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tidligere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sikker førsteplass kom en innspilling med Jimi Hendrix. Det er snart 40 år siden Jimi Hendrix døde, men musikken står seg godt. Da en av min datters venner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest interessant, svarte han til min overraskelse Black Sabbath. En av mine venner kunne en gang fortelle at han sønn kom begeistret hjem og snakket om en fantastisk gruppe han hadde oppdaget: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin platesamling og fortelle at her står alle platene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine studenter. Listen kunne vært mye lenger.  Mange unge kan fullt lovlig kopiere mye av den musikken de er interessert i fra sine foreldres platesamling, de slipper å kjøpe den.

Det lages selfølgelig interessant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt middelaldrende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uinteressant. Men det lages ikke nok til at den kan opprettholde det veldig store salget man hadde tidligere.

Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyansert bilde av platesalget, f.eks. forholdet mellom salget av ny musikk i forhold til salget av nyutgivelser av gamle innspillinger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt kan tro på det. En kriserammet bransjen må ha data som sier noe om hva som selger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha totaltall. Men det kan hende at slike tall bare finnes hos plateselskapene, ikke hos IFPI. Det er nok konkurransesensitiv informasjon som de ikke gir fra seg. Men platebransjen må legge fram mer nyanserte data og mer troverdige forklaringer hvis bransjen skal fremstå som troverdig, og det gjør de ikke.

Men tall som sier noe om hvor mye penger en slags gjennomsnittskunde bruker på musikk sier like lite, og er dermed like uinteressante.

I akademia deler man. Vi publiserer våre arbeider med det mål at resultatene skal være tilgjengelig for flest mulig (av de som er i stand til å nyttiggjøre seg disse). Det kan selvsagt også ligge ønske om personlig prestisje og pleie av sitt ego bak dette, men jeg ser ikke noe galt i dette. Vi deler våre kunnskaper gjennom undervisning som i stor grad er åpen for alle interesserte. Og vi bruker mye tid på formidling av forskningsresultater og kunnskap til den interesserte allmennhet.

Kvalitetssikret publisering koster, og kostnadene er langt mer en utgifter til trevirke og trykksverte. Noen må betale dette. Til nå har dette vært de som vil ha de publiserte arbeider. Kanskje vil en del kostnader forskyves giennom Open Access publisering, men de forsvinner ikke. Det er nok også riktig at noen har tjent gode penger på denne publiseringen, men det er de store forlagene, ikke de som skriver. Likevel: Det er gratis tilgjengelig for alle interesserte i bibliotekene.

Vi tjener ikke penger på å skrive bøker og artikler. Riktignok kan vi få noen tusen kroner hvis vi skriver en lærebok. Men skulle man regne timebetaling for det vi bruker av vår fritid for å gjennomføre slike prosjekter, da ville det nok vært mer lønnsomt å kjøre taxi eller sitte i kassa på RIMI. Det er hyggelig å få betalt fra tid til annen, men penger er ikke det viktigste. Hvis vi først og fremst hadde vært interessert i penger, da hadde vi arbeidet helt andre steder enn ved et universitet.

Hvis det bare hadde stått på oss, da ville vi gjerne ha gjort mye mer av det vi skriver fritt tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Vi skriver i håp om at noen skal være interessert i å lese dette, ikke for å holde det unna et mulig interessert publikum. Men vi aksepterer at økonomien i systemet, en økonomi vi er avhengig av fordi publiseringen er avhengig av denne, gjør at ikke alt kan gjøres gratis tilgjengelig.

Da politikere og byråkrater ivret som mest for at forskningsresultater skulle “komme samfunnet til nytte” gjennom kommersialisering møtte det sterk motstand fra akademia. Og vi vant en viktig seier. I 2002 ble de såkalte lærerunntaktet i arbeidstageroppfinnelsesloven opphevet. Dette var et unntak fra hovedregelen om at arbeidsgiver skal ha (første)rett til å patentere oppfinnelser gjort av ansatte. Det ble da lovfestet i § 6, tredje ledd at universitets– og høgskoleansatte har rett til selv å velge publisering uten å vente på en eventuell patentsøknad, noe som for all fremtid vil hindre at dette kan patenteres. Akademia kjempet for og vant fram med et krav om å kunne dele fremfor å kommersialisere, uavhengig av hva institusjonen måtte ønske.

Faglig kvalitet og faglig integritet er noe vi verdsetter meget høyt. Akademisk frihet er en nødvendig forutsetning for dette. Det er forskerne som er nærmest til å se hvilke områder det bør forskes på, og det er bare forskerne (eller i alle fall de med solid forskererfaring) som har forutsetninger for å vurdere kvaliteten i det som presteres. Ingen byråkrater eller politiker kan overprøve dette.

Den som vil ha et tragisk eksempel på hvor galt det kan gå når man tukler med den akademiske friheten kan se på Apoforsk. Dette var et solid forskningsmiljø. Så kom det inn styrerepresentanter som ville styre forskningen og rette den inn mot det som var nyttig for apotekbransjen. Nå legges det ned fordi man gjennom dette i løpet av kort tid har klart å ødelegge hele forskningsmiljøet.

Vår faglige integritet, av og til krydret med noen primadonnanykker, gjør at vi vil beholde kontrollen over våre verker. Ingen byråkrat skal kunne overprøve våre vurderinger av om hvorvidt noe skal publiseres, og eventuelt hvordan dette skal skjer. Derfor motsetter vi oss forsøk fra ivrige byråkrater og politikere som så gjerne vil overta rettigheter til våre arbeider. Vi deler gjerne, men bare det vi mener er verdt å dele. Det må tilfredsstille våre krav til hva som kan publiseres gjennom ulike kanaler. Det er forskjeller mellom ulike kanaler. Det jeg skriver på min blogg er ikke vurdert av noen referee. Man venter nok at jeg kan en del om de emner som behandles, i alle fall så lenge jeg skriver om mitt eget fag. Men det blir ikke vurdert som en vitenskapelig artikkel. Tilsvarende er ikke nødvendigvis det som sies i en forelesning egnet for publisering ut over auditoriet, selv om forelesningen kan være aldeles utmerket.

La den akademiske delingskulturen blomstre. Men hold fast ved kvalitetskrav, faglig integritet og akademisk frihet!

At Skuespillerforbundet har besluttet å anke saken betyr ikke at den faktisk blir behandlet i Høyesterett. Kjæremålsutvalget må slippe saken inn til Høyesterett. Men det er en prinsipiell sak, så det kan være interessant å få en avgjørelse i Høyesterett.

Jeg sendte derfor en forespørsel til redaksjonen om det var mulig å få tak i et opptak av det aktuelle innslaget (hvor komponisten Olav Anton Thommesen snakker om musikk og teknologi), samtidig som jeg forklarte hva jeg ville bruke det til. Et par timer etter fikk jeg opptaket som vedlegg til en e-post, med et ønske om lykke til med mitt prosjekt.

Det var utmerket service. Jeg tolker det også som et samtykke til at jeg kan bruke (deler av) opptaket slik jeg skisserte i min forespørsel.

Ingen vet hvor bakmennene er, men det går rykter, fortsatt i følge Dagbladet. At forbrytere går i dekning er ikke noe nytt. Mafiabossen Salvatore Russo hadde vært på rømmen siden 1995 da han nylig ble arrestert i Italia. I likhet med nettpiratene har mafiaen også sine støttespillere som gjør at de kan holde på med sin virksomhet. De synes nok også at sine forbrytere er noen slags opprørere mot samfunnet og “de andre”.

Pirate Bay er eid av en stiftelse basert på Seychellene hevdes det, og at de svenske bossene ikke lenger har noe med det å gjøre. Det blir omtrent like troverdig som da norske skipsredere hevdet at de ikke hadde noe med stiftelser og anonyme postboksselskaper i skatteparadiser som forvaltet deres formue.

Ved å lage en stiftelse har de svenske piratrederne stilt seg ved siden av skattesvikere, pengevaskere, mafiabosser som stikker unna penger, korrupte statsledere som ranser folket og gjemmer unna pengene, osv. Ved å velge Seychellene har de også kommet nærmere de mer tradisjonelle pirater som opererer i Det indiske hav. De har høyst frivillig havnet i dårlig selskap. Det er nok også der de hører hjemme, de er jo dårlig selskap selv.

At piratmafiaen får støtte fra fjortiser og fjortis+ som synes at de har vokst fra Kaptein Sabeltann er ikke så vanskelig å forstå. At partiet Rødt, som etterfølgere av de hjernevaskede Pot Pot-klakkørene gir uforbeholden støtte til piratene, er vel ikke annet enn det vi må regne med. Men det hadde vært greit om andre politikere som har flørtet med piratene, som SVs Bård Vegar Solhjell og Unge Venstre kunne ha markert en klar avstandstagen fra det piratene driver med. Men kanskje er de redde for å tape piratstemmer om de skulle si noe slikt. Det er også på høy tid at ansvarlige myndigheter sier klart og tydelig at dette er uakseptabelt.

Undervisning som podcast er et flott supplement til mer tradisjonelle medier. Studentene vil ha det, noe jeg forstår godt. Men ingen kan få alt de ønsker seg, heller ikke studentene. Jeg er tilhenger av å gjøre undervisng tilgjengelig også på den måten, men jeg er motsander av å pålegge lærerne å gjøre det, noe jeg nylig også har gitt uttrykk for i et intervju med IT-avisa ved UiO.

Det er flere grunner til at man ikke bør pålegge lærere å podcaste forelesninger m.m.

1. Noen ganger vil man benytte foreløpige og upubliserte resultater i undervisningen. Man kan ønske at dette ikke skal spres for vidt før alt er ferdig og resultatene publisert. Pålegges man å gjøre forelesninger tilgjengelig som podcast kan resultatet bli at man ikke lenger vil bruke slike eksempler, med det resultat at de som er til stedet i auditoriet får en dårligere undervisning.

2. Man kan bruke tredjepartsmateriale i en vanlig undervisningssituasjon som man ikke har lov til å gjøre tilgjengelig for en videre krets. I vanlig undervisning vil man f.eks. kunne spille av musikk uten noen begrensninger. Men man har ikke lov til å fremstille eksemplar og gjøre musikken tilgjengelig på nett, noe man vil gjøre om den inngår i en podcast. Pålegges man å podcaste har man to muligheter: Man kan utelate tredjepartsmateriale som er opphavsrettslig vernet, eller man kan redigere det ut av podcasten før denne gjøres tilgjengelig. Det første kan gi dårligere undervisning, det andre gir merarbeid for læreren eller for den som har ansvaret for etterbehandlingen. Må læreren gjøre det selv vil nok resultatet blir at man i mindre grad bruker slikt materiale.

3. I en undervisningssituasjon kan man tillate seg å ha litt “løs jakke”. Vi kan tillate oss noen litt sleivete slengbemerkninger både om personer og fenomener. Hvis dette skal gjøres tilgjengelig for alle vil man kunne bli mer forsiktig. Når noe blir tatt ut av sammenhengen, den kanskje muntre stemningen i auditoriet blir ikke med når det brukes i andre sammenhenger, alt har en tendens til å forsterkes når det gjentas, osv. Dersom man hele tiden må vokte sine ord for ikke å si noe man ikke vil bli konfrontert med i andre sammenhenger, da kan nok undervisningen bli mindre spontan og levende. De som er til stede i auditoriet får dårligere undervisning.

4. Ikke alle er komfortable med å stå foran en forsamling, heller ikke en forsamling av studenter. Da blir man nok ikke mer komfortabel om noen stikker en mikrofon og eventuelt et videokamera opp i ansiktet på en og insisterer på at det hele skal tas opp.

5. Forelesere, som alle andre, har noen ganger en dårlig dag. Det kan være vanskeligheter i privatlivet som gjør at man har vanskelig for å yte opp mot sitt beste, eller man kan ganske enkelt være ute av form. Alle vi som foreleser har nok også opplevd at det som virket så flott under forberedelsene viser seg ikke å fungere når det presenteres. Så står man der og ser fram til det hele over, vel vitende om at dette ikke ble en god forelesning. Dette er ikke noe man ønsker at skal være tilgjengelig for alle alltid.

6. Noen kan mislike sterkt at det de gjør spres ukontrollert for alle og enhver på internett. Selv om en forelesning er offentlig, så er det stor forskjell på at alle har tilgang til stedet hvor det skjer når det skjer, og at det blir arkivert og spredt til alle etterpå. Ingen liker å bli overvåket. Kanskje liker man ikke at kolleger, naboer, barnas klassekamerater og andre skal kunne følge alt man gjør i auditorium.

Studenter krever ofte, og får stor forståelse for sin situasjon og sine behov. Men studenter, i alle fall ikke studentrepresentanter og studentpolitikere, er ikke alltid så rause med forståelse og respekt overfor de som skal undervise.

Selv har jeg valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter for de som er påmeldt det aktuelle faget, men ikke for andre. Jeg er ikke komfortabel med å publisere åpent det som jeg ikke en gang har “lest korrektur” på. Men at studentene som studerer faget får det, har jeg ingen problemer med. Andre vurderer dette på en annen måte, og har ingen betenkeligheter med å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for alle. Jeg vil ikke diskutere om man bør gjøre sånn eller slik. Hovedpoenget er at folk vurderer dette på ulike måter og det får bli opp til den enkelte hva man velger å gjøre.

I tillegg har jeg produsert “radioforelesninger” som er tilgjengelige for alle som podcast, og det vil komme flere av disse. Disse er redigert og bearbeidet på en helt annen måte enn vanlige forelesningsopptak og er laget for å stå på egne ben. Bruker du iTunes kan du finne dem her: Introduksjon til jusstudiet, Kjøpsrett og Pengekravsrett.

Mitt enkle råd til studenter, byråkrater, ivrige utviklere av nye læringsplattformer osv er dette: Glem tanken om å pålegge de som underviser å gjøre opptak som gjøres tilgjengelig. Sats på de som faktisk er interessert. Legg forholdene til rette slik at det blir enkelt for de som vil.  Fungerer det godt vil andre komme etter. Etter at NTNU begynte å gjøre forelesninger tilgjengelig gjennom iTunes U er det så mange som ønsker å være med at de har problemer med å håndtere køen av forelesere som gjerne vil nå ut på denne måten. I en slik situasjon er det meningsløst å komme med pålegg til de som ikke allerede har meldt seg på. (UiO forbereder også publisering gjennom iTunes U, så forhåpentligvis får jeg ikke rett i mine dystre spådommer om dette.)

Noen vil ikke uansett, enten de har gode grunner til å si nei eller bare er sære og vanskelige. Det er bortkastede ressurser å skulle tvinge dem til noe de ikke vil. Glem dem, og sats på de som vil være med.

Fotografen Richard Giles la 12. august dette bildet av Beijing Olympics Water Cube sammen med en del andre bilder, ut på Flickr under en Creative Common BY-NC lisens. Det er et flott bilde.

6. oktober sender Den internasjonale olympiske komité, IOC, et brev til Richard Giles, hvor det bl.a. står følgende:

“The International Olympic Commitee (IOC) has recently became aware  that you are currently licensing pictures from the 2008 Beijing games on your flickr account at the following address http://www.flickr.com/photos/richardgiles/sets/72157606780890410/

As you know, when entering any Olympic venue, you are subject to the terms and conditions on the back of entry tickets, under which images of the Game taken by you may not be used for any purpose other then private, which does not include licensing of the pictures to third parties.

In addition, please be advised that the Olympic identifications, such as the Olympic rings, the emblems and the mascots of the Olympic games, the word “Olympic” and images of the Olympic Games belong to the IOC and cannot be used without its prior written consent.”

Man er forberedt på det verste fra en organisasjon som IOC. Men dette overgår likevel mine villeste fantasier i så måte.

Tar vi utgangspunkt i norsk rett har selvfølgelig ikke IOC rettigher til bilder tatt under OL. Åvl § 24 sier klart at byggverk fritt kan avbildes, og det gjelder selvfølgelig også olympiske byggverk. At noen vilkår trykket bak på en billett skal innbære at man har frasagt seg fundamentale rettigheter og innskrenket sin ytringsfrihet er nærmest utenkelig.

Det er selvfølgelig også slik at jeg og alle andre kan skrive om OL, IOC, osv, uten å spørre IOC om lov til dette, akkurat som jeg kan skrive om Coca Cola og IBM.

Saken kan være et interessant eksempel på hvor komplisert dette kan bli når det hele løftes opp på et internasjonalt nivå. OL fant sted i Beijing. Richard Giles er fra Australia og har kanskje kjøpt sine billetter der. IOC holder til i Sveits.  Og Flickr er en USA-basert tjeneste som er tilgjengelig over hele verden. Hvilket lands rett man skal ta utgangspunkt i om man seriøst skal vurdere IOCs krav.

I alle fall har IOC gitt oss som underviser innenfor noen av de berørte områdene et eksempel på hvor vanvittige krav noen kan få seg tli å fremsette. Jeg tar sjansen på å utrope dette til olympisk rekord i galskap og grådighet, i alle fall om vi holder oss innenfor grenen immaterialrett.

NRK viste i programmet ”Store Studio”  et ca 10 sekunder langt klipp fra spillefilmen ”Brent av frost”. Klippet er fra en samleiescene hvor Gørild Mauseth ligger naken i en båt full av nyfanget fisk, og avsluttes med at Mauseth i ca 2 sekunder vises naken forfra.

Klippet ble vist i forbindelse med omtale av den norske spillefilmen ”Kill Buljo” som hadde nær forestående premiere. Filmen inneholder parodier på scener fra flere filmer, blant annet fra ”Brent av frost”, hvorfra det er ovennevnte scene som parodieres.

Det sentrale i dommen er spørsmålet om hvor langt sitatretten etter åvl § 22 rekker. Om dette sies det i dommen på s. 8:

“Sitatretten omfatter retten til å gjengi åndsverk, enten i utsnitt, eller endog i sin helhet. Retten kommer i prinsippet til anvendelse i forhold til alle former for åndsverk, herunder filmatiske verk.

Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer. I forarbeidene til åndsverkloven § 22 fremheves at sitatretten i utgangspunktet ikke trenger noen nærmere begrunnelse – den er selvsagt. Det vises her til Ot prp nr 26 (1959–60) og Ot prp nr 15 (1994–95), jf også Rognstad op cit side 313.

Når det gjelder massemedia, ga opphavsrettsutvalget i NOU 1988:22 på side 108 uttrykk for at det må være grunnlag for å praktisere en relativt omfattende sitatrett i presse– og kringkastingssammenheng. Dette er for så vidt en naturlig konsekvens av hovedbegrunnelsen for denne retten; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling.”

Videre skriver retten på s. 9:

“Det som fra Mauseths side anføres å gå ut over sitatretten – og dermed skal medføre at sitatet i sin helhet anses rettsstridig – er at filmsitatets par siste sekunder viser Mauseth naken forfra, jf også tingrettens dom på dette punkt. Lagmannsretten forstår anførselen slik at sitatet dermed både går ut over formålet og er i strid med god skikk.

Etter lagmannsrettens syn kan dette ikke føre frem. Sitatet er i sin helhet et utsnitt av scenen som er parodiert i ”Kill Buljo”. Spørsmålet om hvor stor del av scenen som det er grunn til å medta i den aktuelle sammenheng, må i utgangspunktet anses å være av typisk redaksjonell art. I slike spørsmål bør domstolene være tilbakeholdne med å overprøve de redaksjonelle valg, jf blant annet Rt. 2009 side 265, særlig avsnittene 59 og 60. Dette må i særlig grad gjelde når man befinner seg på områder hvor sitatretten har sentral betydning – som her ved filmomtale i fjernsynsprogrammer. At domstolene til tross for det nevnte utgangspunkt kan gripe inn overfor det rene misbruk av sitatretten, er ikke tvilsomt. Nærværende sak dreier seg imidlertid ikke om et slikt tilfelle.”

Dette er etter min mening det sentrale, og det er her tingretten etter min vurdering la en alt for streng og feilaktig norm til grunn. Når man først mener at man kan sitere og at sitatet ble brukt i en sammenheng hvor det var berettiget, da kan man ikke trekke en sekundgrense som sier at man ikke skulle ha vist de siste to sekundene av denne scenen.

På s. 9–10 fortsetter retten:

“Lagmannsretten har forståelse for at visningen av det aktuelle filmklippet, isolert fra den filmatiske sammenheng, kunne oppleves belastende for Mauseth. Dette er imidlertid verken nødvendig for eller tilstrekkelig til å anse sitatet som stridende mot god skikk. Bruken av sitatet krenker etter lagmannsrettens syn ikke Mauseths eventuelle rettigheter etter åndsverkloven knyttet til filmklippet.

Det pekes i denne sammenheng på at de begrensninger i sitatretten som hjemles i åndsverkloven § 22, nettopp skal ivareta de interesser som loven ellers skal beskytte, altså opphavsmennenes ideelle og økonomiske interesser. Det typiske misbruk av sitatretten antas å være uhjemlet bruk av sitat i utpreget kommersielle sammenhenger slik som markedsføring, jf eksempelvis Eidsivating lagmannsretts dom LE-1990–197 og Oslo tingretts dom i RG 2003 side 868. I forhold til et filmsitat som i dette tilfellet, vil det typiske misbruk også kunne være gjengivelse på pornografiske nettsteder.

Lagmannsretten legger til grunn at verken rene personverninteresser eller – eksempelvis – hensynet til den offentlige bluferdighet utgjør tungtveiende hensyn ved fastleggelsen av sitatrettens grenser, i den utstrekning slike hensyn i det hele tatt kommer i betraktning. Det legges videre til grunn at den siterte må akseptere sitater som oppleves som sjenerende eller ubehagelige, jf Rognstad op cit side 241 og Lassen, Retten til å sitere musikkverk (1999) side 6 (Inntatt i Festskrift til Gunnar Karnell side 773).”

Denne del av drøftelsen avsluttes på s. 10, hvor retten skriver:

“Som det fremgår av det ovenstående, befinner det aktuelle sitat seg etter lagmannsrettens syn langt fra denne yttergrense, og det er dermed ikke grunn til å gå nærmere inn på disse problemstillinger [om informasjons– og ytringsfrihet].”

Gørild Mauseth påberopte seg også at NRKs bruk av filmklippet krenket hennes rett til eget bilde etter åvl § 45c. Om dette sier lagmannsretten i dommen s. 10–11:

“Bestemmelsen beskytter andre interesser enn de rent opphavsrettslige, og det er prinsipielt ikke noe til hinder for at et filmsitat som er lovlig etter åndsverkloven § 22, kan rammes av forbudet mot visning av personbilde. Lagmannsretten legger til grunn at ”fotografi” også omfatter visning av filmklipp.

Imidlertid vil et sitat, som er i samsvar med god skikk og innenfor et berettiget formål, etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet vanskelig kunne representere en krenkelse av den karakter som kreves for å rammes av åndsverkloven § 45c. Det vises i denne forbindelse til den store vekt som etter rettspraksis legges på ytringsfriheten ved anvendelsen av bestemmelsen, jf blant annet Rt. 2009 side 265.

Når forutsetningen for sitatretten dessuten er at det dreier seg om et offentliggjort verk, kan det etter lagmannsrettens syn bare helt unntaksvis tenkes at gjengivelse av personbilde som del av sitatet vil være i strid med åndsverkloven § 45c.

Det er i nærværende sak ikke nødvendig å foreta en nærmere vurdering av hvor grensene går for anvendelse av bestemmelsen i forhold til et lovlig sitat. Visning av bilder fra en offentliggjort spillefilm i tilknytning til omtale av filmen i en aktuell og relevant journalistisk sammenheng, tilfredsstiller åpenbart lovens krav til aktuell og allmenn interesse.

Det forhold at en del av filmklippet viser Mauseth naken, gir ikke grunnlag for en annen vurdering. Nakenbilder av en person hører i utgangspunktet utvilsomt til privatsfæren. Dette slår imidlertid ikke til når det er tale om bilder som er frembrakt og offentliggjort med den avbildedes aktive medvirkning, som del av en skuespillerrolle i en spillefilm. Slike bilder er tvert imot ment for offentligheten gjennom visning på kino, og eventuelt senere i fjernsyn og på video og DVD. Riktignok vil rammen for en slik visning i utgangspunktet være filmen som helhet, ikke bare den aktuelle nakenscene, men dette kan etter lagmannsrettens syn ikke frata visningen av klippet – i den journalistiske sammenheng det her er tale om – karakteren av allmenn og aktuell interesse.”

Også her mener jeg at lagmannsretten har foretatt en riktig vurdering og kommet til riktig resultat når de konkluderer med at åvl § 45c ikke kan anvendes i dette tilfellet. Har Gørild Mauseth først valgt å spille den omstridte scenen, da må hun goda at klippet blir vist som sitat, selv om hun finner det ubehagelig.

Nå er det opp til Gørild Mauseth og Skuespillerforbundet å avgjøre om de vil anke denne dommen eller ikke. Det kunne ha vært interessant å få en prinsippavgjørelse fra Høyesterett. Men jeg har vanskelig for å tro at de vil komme til et annet resultat enn lagmannsretten.

Idéer er fri. Det er helt grunnleggende i opphavsretten. Et TV-selskap kan fritt ta en programidé fra et annet TV-selskap og lage sin egen versjon av programmet. Akkurat som man kan male elg i solnedgang, skrive en roman om oppvekst i Oslo på 1960-tallet, fremstille historien som fortelling, lage musikal basert på Bibelen, osv.

I TV-markedet drives det tilsynelatende mye med kjøp og salg av luft, i form av “TV-formater”. Noen har en programidé som man så utvikler, og så selges programkonseptene til andre TV-stasjoner.

Opphavsretten verner utforming, ikke kunnskap eller idé. Måten man realiserer en programidé kan være vernet, men ikke selve idéen. Det er fritt fram for alle å lage et program med satire over ukens nyheter, gameshow med ymse temaer, og selvfølgelig matprogrammer.

Jeg har ikke sett noen av de programmer TV3 og TV Norge strides om, og heller ikke detaljene i saken. Så jeg skal ikke mene noe konkret om den. Men selve idéen om å lage et TV-program hvor man lager mat som man serverer sine gjester hjemme, den er fri. Mye av opplegget for et slikt program gir seg selv: Man må ha et vertskap, gjerne en profesjonell kokk som assisterer og viser hva man kan gjøre, det må være et kjøkken og eventuelt en spisestue, og det må være noen gjester (ikke for mange for at det skal fungere i et TV-program). Man kan starte med planleggingen, eller man kan hoppe rett inn i gjennomføringsfasen. Men så veldig mange variasjonsmuligheter er det nok ikke.

Det blir spennende å se hva retten kommer fram til.

Men tar man seg bryet med å lese avtalevilkårene for bruk av Operas tjenester, så er konklusjonen klar: Man må gjerne bruke dem til å laste ned og til å laste opp ganske verdiløst materiale. Men ikke last opp noe som har noen som helst verdi, for her er det virkelig “støvsugerklausuler” hvor Opera vil ha rett til alt. Dette står å lese i deres vilkår:

“By uploading Content to Opera’s site, you grant Opera an unrestricted, royalty-free, worldwide, irrevocable license to use, reproduce, display, perform, modify, transmit, and distribute such material in any manner, including in connection with Opera’s business, and you also agree that Opera is free to use any ideas, concepts, know-how, or techniques that you send Opera for any purpose. For the avoidance of doubt, this clause does not apply to the files you share as an End-User of the Opera Unite, as such files are never uploaded to Opera’s site. Opera will not make a claim to own or use those files.”

Konklusjonen er enkel: Ikke del ideer, kunnskap eller annet med Opera, og ikke last opp noe, med mindre du har et klart ønske om å gi dem alt.

Nå har museet somlet, og et lite firma i Farsund har sendt inn søknad om varemerkebeskyttelse for navn og logo.

Varemerker ligger litt utenfor min ekspertise. Så jeg skal være litt varsom med å mene for mye her. Men for meg virker det som om mediene overdriver.

Naturhistorisk museum har fossilet “Ida”. Uansett varemerke så kan museet bruke bilde av fossilet. En eventuell varemerkeregistrering er ikke til hinder for at museet selger T-skjorter, krus, paraplyer og hva det måtte være med bilde av fossilet. De kan også bruke bildet av selve fossilet hvor den gule plasten det er støpt inn i blir fjernet og de må kunne vise det som en silhuett. Dette kan i og for seg jeg og enhver annen også gjøre. Jeg kan ikke bruke museets bilder direkte, for fotgrafen har rettigheter til disse. Men hadde mine tegneferdigheter vært litt bedre enn de her kunne jeg ha tegnet av fossilet, akkurat som enhver annen kan gjøre. Jeg kan produsere T-skjorter med mine bilder av fossilet Ida og fortelle at dette er Ida, akkurat som jeg kan lage T-skjorter med bilde av Oslo rådhus.

Kanskje kan postordremannen Svein Bjarne Nesbø få enerett til å lage kofferter som heter Ida, men de kan ikke nekte Naturhistorisk museum å selge kofferter med bilde av fossilet Ida. “Dovre” er en gammel produsent av undertøy, også T-skjorter (som nå eies av JBS fra det kjente fjellandet Danmark). Andre produsenter kan ikke kalle sine T-skjorter “Dovre”. Men de må gjerne selge T-skjorter med bilde av Dovre, og de kan selvfølgelig også ha med en tekst som sier at dette er Dovre. Og hvem som helst kan selge T-skjorter med bilde av moskusen på Dovre, selv om dette nå har blitt tekstilfabrikantens logo.

Et varemerke kan få vern på to måter. Det kan registreres. Men det kan også få vern gjennom innarbeiding etter varemerkeloven § 2. Nå er vel ikke “Ida” innarbeidet som varemerke for Naturhistorisk museum. Men det er i alle fall godt kjent, så godt kjent at en postordremann fra Farsund ikke kan hindre dem i å bruke navnet på fossilet ved at han registrerer et varemerke.

Men tilbake står spørsmålet om museet egentlig trenger noen varemerkebeskyttelse. Hvis Ida skulle bli et ikon på linje med Edvard Munchs “Skrik” kan det kanskje blir et marked for spin-off produkter ut over souvenirsalget i museet. Jeg har liten tro på at det er et slikt marked. Det kan nok finnes noen fossil-entusiaster som gjerne vil ha sin Ida T-skjorte og kan tenkes å bestille en slik selv om de ikke har vært i Oslo for å hilse på Ida. Men de vil nok ha “The real thing”. Det er neppe noe stort marked for slike produkter, annet enn som souvenirer til de forhåpentligvis mange som vil besøke Naturhistorisk museum. Ibsenmuséene selger Ibsen-effekter, på Troldhaugen kan man kjøpe Grieg-effekter, osv. Men markedet flommer ikke over av Ibsen– og Grieg-effekter om vi holder primærproduktene (bøkene og musikken) utenom. Det er ikke varemerkebeskyttelse som gjør at slike produkter ikke finnes i stort omfang. Markedet er ganske enkelt ikke der.