Olav Torvunds blogg

I går, 31.03.2011, del­tok jeg på et debatt­møte om podcast i under­vis­ning, på “Blå cafe” ved Det juri­diske fakul­tet. Jeg skal ikke for­søke å refe­rere debat­ten, men pre­sen­te­rer mine egne tan­ker om dette, bl.a. på bak­grunn av denne debatten.

Gene­relt er jeg til­hen­ger av at vi bru­ker flere kana­ler. Folk er for­skjel­lige. Det går ikke an å si at “man lærer best sånn eller slik”. Noen lærer best sånn, andre lærer best slik. Noen vil få meg seg mer av det man hører, andre får med mer av det de leser. Selv liker jeg dess­uten for­ma­tet. Jeg liker lyd­bø­ker og gode radio­pro­gram­mer, selv­føl­ge­lig også med fag­lig innhold.

Jeg liker best rent lyd­for­mat, selv om video også kan være greit. Men for­de­len med lyd er at man slip­per å se på den. Man kan høre på dette i bilen, på spin­ningsyk­kel, mens man lager mat, osv. Video fun­ge­rer dår­lig i slike sammenhenger.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Plate­bran­sjen er opp­havs­ret­tens største fiende. De gjør sta­dig sitt ytterste for å sørge for at media, poli­ti­kere og folk flest mis­ter det de måtte ha igjen av respekt for opp­havs­ret­ten. Nå har de vir­ke­lig rig­get seg til med grovt skyts for å skyte seg selv i foten: I USA har de frem­met et krav mot LimeWire på 75 bil­lio­ner dol­lar: 75.000.000.000.000 dollar

Det bor ca 6,8 mrd men­nes­ker på denne jor­den. Det plate­bran­sjen kre­ver er ca 11.000 dol­lar for hvert eneste indi­vid. Hel­dig­vis fin­nes det dom­mere med litt mer for­nuft i hodet enn plate­bran­sjens repre­sen­tan­ter, som avviste kra­vet bl.a. med hen­vis­ning til at det er mer enn hva den sam­lede plate­bran­sje har tjent siden Edi­son fant opp phonographen.

[Edit: Reg­ner vi for enkel­hets skyld med at en CD kos­ter $15, så må regne­styk­ket bety at hver inn­byg­ger på denne jor­den som følge av LimeWires virk­som­het har latt være å kjøpe 633 Cder som de ellers ville ha kjøpt.]

Vi kan le av det. Hadde dette vært det eneste til­fel­let hvor denne bran­sjen hadde dum­met seg ut, kunne vi tatt det med et skjevt smil. Men musikk­bran­sjen, sam­men med film­bran­sjen, frem­mer det ene menings­løse kra­vet etter det andre, enten det er å kreve at man må ha sam­tykke for å lenke, at UiO skal måtte betale TONO-avgift for at jeg har inter­nett­til­gang og lyd­kort på min kontor-PC og altså absurde krav. At svik­tende salg kan­skje skyl­des at deres pro­duk­ter ganske enkelt ikke er inter­es­sante nok og at de kon­kur­re­rer med mye annet som vil ha folks opp­merk­som­het, vil de ikke innse. Det er mer grunn til å gråte enn til å le.

Med slike krav frem­står plate­bran­sjen som en gjeng grå­dige idio­ter totalt blot­tet for nor­malt gang­syn. Er andre tall fra den kan­ten om hvor mye man taper like mye et resul­tat av fri fan­tasi som kra­vet mot LimeWire er?

Vi tren­ger opp­havs­rett. En for­fat­ter eller en kom­po­nist må ha ret­tig­he­ter til egne arbei­der om det skal være mulig å leve av ska­pende virk­som­het. Men opp­havs­ret­ten har vært og må være basert på en rime­lig balanse mel­lom opp­havs­man­nens inter­es­ser og all­menn­he­tens inter­es­ser. Og det er opp­havs­man­nen som er vik­tig, ikke noen grå­dige dino­sau­rer som lever av å utnytte and­res verk kom­mer­si­elt. Vi tren­ger kom­po­nis­ter og musi­kere, og deres inter­es­ser må iva­re­tas. Men vi tren­ger kan­skje ikke dagens plate­sel­ska­per. Kla­rer ikke plate­slska­pene og andre i dis­tri­bu­sjons­kje­den å til­passe seg dagens vir­ke­lig­het, så la dem bare dø og la andre ta deres plass. Med sine absurde krav frem­står plate­bran­sjen mer og mer som en veps som sur­rer intenst i sine siste dager om høsten.

Vi kan glemme de som mener at de skal ha rett til å fritt kopiere and­res verk. Folk som kre­ver å få, men som ikke vil betale er para­sit­ter som ikke for­tje­ner sym­pati. Men vi må kunne bruke det som andre har skapt som grunn­lag for skape noe nytt. Det er slik kuns­ten og kul­tu­ren all­tid har utvik­let seg, og grå­dige idio­ter må ikke kunne få hevde at de “eier” hele kul­tur­ar­ven. Vi skal verne kunst­nerne og deres verk, men vi skal også verne den kunst­ne­riske fri­het og ret­ten til å skape.

Skal vi få en opp­havs­rett som er til­pas­set dagens og mor­gen­da­gens vir­ke­lig­het må den ha poli­tisk støtte, som igjen kre­ver støtte i fol­ket. I sitt kort­sik­tige pro­fitt­jag synes plate­bran­sjen å være full­sten­dig blind for litt mer lang­sik­tige inter­es­ser. De synes å gjøre sitt ytterste for å under­grave det man fort­satt måtte ha av støtte og slik sett mot­ar­bei­der denne delen av musikk­bran­sjen alle opp­havs­menns interesser.

Tiden for dino­sau­rer er forbi.

Dom­mer Denny Chin i the Uni­ted Sta­tes Dist­rict Court for the Southern Dist­rict of New York har avvist avta­len om Google books, og mener det gikk alt  for langt i å la Google tjene på bøker uten opp­havs­menns til­la­telse, og sa at avta­len var “not fair, adequate and reasonable”.

Selv har jeg ikke ruk­ket å sette meg så godt inn i dette, og vil der­for fore­lø­pig ikke mene noe om saken, i alle fall ikke offent­lig. Men jeg sam­ler er infor­ma­sjon som til­fly­ter meg, til nytte for meg selv og kan­skje andre som måtte være interessert.

Avgjø­rel­sen: http://www.nysd.uscourts.gov/cases/show.php?db=special&id=115

Kom­men­tar til dom­men i New York Times.

Flyt­dia­gram fra Library Copy­right Alli­ance om veien videre.

Høy­res ord­fø­rer­kan­di­dat i Tromsø, Jens Johan Hjort, har laget sang basert på Halv­dan Sivert­sens “Kjær­lig­hets­visa”, og har kalt sin sang “Ærlig­hets­visa”. VG-nett har gjen­gitt teks­ten. Halv­dan Sivert­sen liker ikke Hjorts ver­sjon, og mener at de kren­ker hans ret­tig­he­ter som opp­havs­mann. Jens Johan Hjort mener at det er en lov­lig parodi.

Spørs­må­let jeg skal se på er om det er en kren­kelse, eller om det er lov­lig å bruke en tekst slik Jens Johan Hjort gjør.

Som opp­havs­mann har Halv­dan Sivert­sen etter åvl § 2 ene­rett til å frem­stille eksemp­lar av ver­ket og å gjøre det til­gjen­ge­lig for all­men­he­ten i opp­rin­ne­lig eller end­ret skik­kelse. Det går en grense mot å skape et nytt og selv­sten­dig verk basert på et eksis­te­rende verk. Det kan man fritt gjøre etter åvl § 4, annet ledd. Man kan bli inspi­rert, hente ideer, kunn­skap og mye annet fra andre verk uten at det vil være en opp­havs­retts­kren­kelse. Mel­lom disse er bear­bei­del­ser, hvor bear­bei­de­ren til­fø­rer egen ska­pende inn­sats, men hvor det fort­satt er samme ver­ket. Typiske eksemp­ler er over­set­tel­ser, film­a­ti­se­rin­ger av roma­ner, arran­ge­ment av musikk, m.m.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Fra 1. januar 2011 opp­hørte vårt sel­skap Bing & Co. Sel­ska­pet er med virk­ning fra denne dato fusjo­nert med advo­kat­firma Hodne­land til Bing Hodne­land. Jon Bing og jeg vil fort­satt ha vår hoved­virk­som­het ved Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk, men eks­terne opp­drag bli kana­li­sert gjen­nom Bing Hodne­land.

Man kan lese mer om sam­men­slå­in­gen på nett­si­dene til Bing Hodne­land.

Når tiden går fal­ler verk i det fri. Men ikke alt blir fritt på en gang. En av de store jule­klas­si­kere er Jussi Björ­lings inn­spil­ling av “O helga natt”. Den ble spilt inn i februar 1959. Jussi Björ­ling hadde kort tid før blitt lagt inn på syke­hus til obser­va­sjon for hjerte­pro­ble­mer, og var selv klar over at han var alvor­lig syk. Dette er nok med på å gi denne inn­spil­lin­gen den inten­si­te­ten som, ved siden av Jussi Björ­lings stemme­prakt, gjør denne inn­spil­lin­gen så spe­si­ell. Hans liv hadde vært en “berg og dal­bane” med enorme suk­ses­ser avbrudt av vold­somme fylle­ku­ler og natt­svart depre­sjon. Han døde i 1960, et og et halvt år etter denne inn­spil­lin­gen, 49 år gammel.

San­gen er opp­rin­ne­lig fransk, og er der kjent under de to tit­lene “Le Can­ti­que de Noël” (som jeg tror er den egent­lige tit­te­len) og “Minuit, Chré­ti­ens”. Musik­ken er kom­po­nert av Adolphe Adam, som ble født i 1803 og døde i 1856. Selv om den på svensk er mest kjent som “O helga natt”, så er den egent­lig tit­te­len på svensk “Adams juls­ång”, etter kom­po­nis­ten. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter ulø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. Og om vi skulle late som om disse reg­lene har vært gjel­dende siden midten av 1800-tallet (hvil­ket de ikke har), så ville musik­ken ha falt i det fri 1. januar 1927. Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag avslø­rer lit­te­ra­tur­vi­ter Janne Rygg hvem som har gitt ut bøker om det norske poli­tiske mil­jøet under pseu­do­ny­met Ano­nym. I følge henne er for­tat­te­ren John Olav Ege­land, men John Olav Ege­land benek­ter at det er ham.

Kan­skje har Dag­bla­dets poli­tiske redak­tør Marie Simon­sen den mest treff­sikre kom­men­ta­ren når hun på Twit­ter skri­ver: “Jeg tror Janne Rygg er kjøpt og betalt av Kagge.” I alle fall har de uten tvil fått mye gra­tis PR gjen­nom disse opp­sla­gene. Det er i alle fall inter­es­sant å merke seg at mange omta­ler dette som “Kongepuddel-triologien”, mens det fak­tisk er fire bøker. Til­fel­dig­vis(?) glem­mer man den fjerde boken, “Trond­prin­sen”, som ikke er gitt ut av Kagge.

Jeg skal ikke spe­ku­lere i hvem for­fat­te­ren er, men benyt­ter anled­nin­gen til å se på noen opp­havs­retts­lige spørs­mål når for­fat­te­ren er ano­nym eller opp­trer under pseu­do­nym. Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag mor­ges la jeg ut en kom­men­tar om den dob­belt­mo­ral Anne B Ragde viser i lør­da­gens sak i Dagens nærings­liv om pirat­ko­pie­ring av bøker. NRK Trøn­de­lag har fulgt opp, og Anne B Ragde sva­rer. Jeg skrev ikke spe­si­elt pent om Anne B Ragde, og i sitt svar viser hun på mange måter hvorfor. Hun sier bl.a:

“– Nei, dette er tatt helt ut av sin sam­men­heng, sier Anne B. Ragde når hun blir kon­fron­tert med beskyld­nin­ger om dobbeltmoral.

– Jeg fikk vite det under inter­vjuet, av søn­nen min, at dette var ulov­lig. Jeg er en per­son som kjø­per sykt mye cd’er, sik­kert to-tre i uka. Jeg kjen­ner ingen som kjø­per like mye musikk som meg.

Selv om det har vært mye opp­merk­som­het rundt ulov­lig ned­las­ting de siste åra, sier for­fat­te­ren at hun ikke skjønte at hun selv hadde nes­ten to tusen pirat­ko­pierte låter.

– Jeg har vært imot ned­las­ting hele tiden.”

Jeg reg­ner med at Anne B Ragde er såpass medie­vant at hun har sjek­ket sita­tene før inter­vjuet ble pub­li­sert. Jeg synes ikke det er spe­si­elt pent nå å legge skyl­den på søn­nen. Hvor­dan hun kan si at hun ikke skjønte at det var ulov­lig, er vans­ke­lig å for­stå. Visste hun ikke at hun hadde den musik­ken? Eller mener hun vi skal tro at hun ikke før nå har skjønt at det er ulov­lig å laste ned musikken?

Anne B Ragde fort­set­ter: Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Dagens Nærings­liv (papir) har lør­dag 11. desem­ber en utmer­ket repor­ta­sje om ebø­ker og piratvirksomhet.

DN inter­vjuer den 19 år gamle Chris­tian Bernt­sen, som med bilde og under fullt navn skry­ter av sin ulov­lige virk­som­het. Hadde det vært noe tak i poli­tiet ville de alle­rede ha vært hjemme hos ham og tatt beslag for å sikre bevi­sene — men det er liten grunn til å tro at de har vært der.

Han synes å tro at han kan komme unna ved et ser­verne er plas­sert i Litauen. Det er selv­føl­ge­lig naivt tøv.

Han sier bl.a. dette om hvor­for han dri­ver sin pirat­virk­som­het (selv om hoved­grun­nen synes å være at han ønsker å bli en av de “store gutta”):

“Bøker er pri­set for høyt. En av grun­nene til at pirat­ver­den er så stor, er at for­la­gene tar syke pri­ser for noe som ikke len­ger er en fysisk bok engang.”

Han er ikke mer enn 19 år, og det er ikke uvan­lig at ung­dom­me­lig skrå­sik­ker­het er omvendt pro­por­sjo­nal med gra­den av innsikt.

Anne B Ragde er også inter­vjuet. Vi kan bl.a. lese dette: Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Seter­par­tiet har vir­ke­lig klart å dumme seg ut på mange måter i det siste. Sist da de skulle for­bedre sin image med ny og mer tids­rik­tig logo. Det kan­skje enda verre for det norske agrar­par­tiet å avsløre mang­lende plante­kunn­skap enn mang­lende inn­sikt i opp­havs­rett. Men det er opp­havs­ret­ten jeg skal kom­men­tere her.

Etter først å ha hev­det at logoen var laget av SPs pro­duk­sjons­le­der Ragne Borge Lys­aker, måtte par­tiet inn­rømme at de hadde fun­net bil­det på net­tet. Det lig­ger på Photobucket.com. Vi kan merke oss at bil­det har fil­nav­net leafclover.jpg. Foto­gra­fen impo­ne­rer hel­ler ikke med sine plante­kunn­ska­per, og det var vel dumt av Seter­par­tiet å stole på at moti­vet fak­tisk var det som foto­gra­fen indi­kerte gjen­nom filnavnet.

Om ret­tig­he­ter sier kom­mu­ni­ka­sjons­sjef Tor­vild Sveen til Nett­avi­sen:

“Vi har ikke vært i kon­takt med noen foto­graf. I pro­ses­sen har vi også prøvd å se på de ste­dene som har brukt den van­lige bilde­ut­ga­ven som lig­ger på nett, og der ser vi ikke noe om opp­hav eller ret­tig­he­ter til bil­det. Så hvem foto­gra­fen er, det vet vi ikke.” Les res­ten av dette inn­leg­get ->