Oslo har nok en gang havnet i bunnskiktet blant Norges sykkelbyer, i en undersøkelse foretatt av Syklistenes landsforening, en tilsvarende plass som man fikk sist det ble foretatt en slik undersøkelse. For oss som sykler i denne byen kom det ikke akkurat noen overraskelse. På vegne av landet bør vi vel være glade for at det tross alt ikke er like ille alle andre steder. Og kanskje kan vi glede oss over at Oslo i alle fall er bedre enn Bergen.
Kan Oslo bli en sykkelby? Ja, det bør det kunne bli. Nedenfor har jeg listet opp en del av det som skal til for å gjøre Oslo til en sykkelby.
Tiltak som ikke koster mye penger eller statlig medvirkning
1. Politisk vilje
Det har ikke manglet løfter. I 33 år, siden 1977, har vil blitt lovet et sykkelveinett. Etter det som da ble lovet skulle det ha vært ferdig i 1985. Løfter har blitt gjentatt. Daværende samferdselsbyråd, sykkelbremsen Peter N Myhre, sa i 2005 at Oslo skulle bli Norges beste sykkelby. Men det var tomme ord, og jeg tror ikke han hadde til hensikt å gjøre noe som helst for å oppfylle de løftene han da kom med.
Det er fristende å si at vi heller ikke trenger flere planer. Vi har hatt mer enn nok av planer. Det hadde ikke vært så galt å være syklist i Oslo om gjeldende sykkelstrategi hadde blitt fulgt opp i praksis. Men som jeg skal komme tilbake til, så må det nok nye planer til også.
Byrådsleder Stian Berger Røsland gikk et skritt i riktig retning da han sa at det er gjennomføringsevnen som har sviktet. Spørsmålet er bare om byrådslederen mener alvor denne gangen. Politikernes løfter om sykkelsatsing er som gjeterguttens rop om ulv. Moralen i den fabelen er at ingen tro en løgnhals, selv når han snakker sant. Omskrevet til norsk p0litik blir det at ingen tror på løfter fra politikere som hele tiden bryter og løper fra dem, selv når de måtte være alvorlig ment. Det sørgelige faktum er at ingen av de sykkeltiltak som bystyret vedtok i 2006 og som etter vedtaket skulle ha vært gjennomført innen utgangen av 2009 har blitt gjennomført.
Byrådslederen tok dessverre ikke skrittet fullt ut og erkjente det som virkelig har vært og synes fortsatt å være hovedproblemet: Det mangler politisk vilje til å gjennomføre planene.