Det er en lang tradisjon at universitetsjurister tar oppdrag ved siden av oppgavene ved universitetet. I et praksisnært fag som jus er det viktig, etter min mening nødvendig å gå ut i den praktiske juridiske virkeligheten, akkurat som medisinere bør møte virkelige pasienter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjennom dommer og andre skrifter. Vi må kjenne prosessene bak, enten det er strategiske, taktiske, kommersielle eller andre vurderinger. Kort sagt må vi få ut i verden og få litt “møkk” på fingrene.

Universitetet er ikke akkurat lønnsledende. Dyktige jurister er ettertraktet og kan stort sett velge og vrake i spennende jobber. Eksterne oppdrag kan fylle ut noe av gapet mellom universitetslønn og det man kan tjene andre steder. Hvis det viktigste er å tjene mest mulig penger begynner man ikke å arbeide på universitetet. Men at vi prioriterer annet enn å tjene mest mulig betyr ikke det at inntekt er uten betydning. Så mulighetene til å ha noen inntekter på si er med når en universitetsjobb vurderes mot andre muligheter.

Institutt for rettsinformatikk, eller Senter for rettsinformatikk som det nå heter, har alltid at en stor andel eksternfinansierte prosjekter. Dette har gjort oss bevisste når det gjelder hva man som universitetsinstitutt kan påta seg, og hva man bør si nei til. Vi har bl.a. sagt nei til parter som er i en aktuell konflikt, til oppdrag hvor resultatet ikke kan offentliggjøres og instituttet kan selvfølgelig ikke påta seg å sitte i voldgift eller delta i andre former for tvisteløsning. Men som enkeltpersoner kan vi kunnet gjøre en del av dette.

I 1999 etablerte bl.a. min kollega Jon Bing og jeg selskapet Bing & Partners. Det ble senere endret til Bing & Co.  En viktig grunn var å skape et klarere skille mellom det som gjøres gjennom universitetet, og det som gjøres utenom. Den gangen grep internrevisjonen ved UiO inn. Daværende internrevisor likte det ikke. Det ble derfor en prosess mellom oss og universitetsledelsen. Enden på den prosessen var at Universitetsdirektøren konkluderte med at dette meget var meget ryddig og eksempel på hvordan slik virksomhet burde organiseres. Han så det hele som uproblematisk.

For oss gjorde selskapsdannelsen det også enklere å organisere et samarbeid og å etablere en infrastruktur utenfor UiO. Det er en del praktiske ting vi ikke har behøvd å ta hånd om selv, vi har kunnet holde alle møter med oppdragsgivere utenfor UiO, osv.

Vi har neppe tjent noe rent økonomisk på denne organiseringen. I alle fall for egen del kommer de fleste eksterne oppdrag til meg direkte. Eventuelle ekstra inntekter som kommer som en følget av å ha etablert selskapet var nok mindre enn de kostnader det medførte å opprettholde en egen organisasjon. Men hovedmålet var å skape ryddighet og organisere vår virksomhet på en for oss mer hensiktsmessig måte, ikke å tjene mye mer penger. Så det var greit nok.

Med virkning fra 1. januar 2011 fusjonerte Bing & Co med advokatfirmaet Hodneland, til selskapet Bing Hodneland. Da jeg meldte denne selskapsendringen inn i registeret for bierverv, var tilbakemeldingen at dette ville ikke Institutt for privatrett og Det juridiske fakultet godkjenne. Samtidig pågikk det en prosess med gjennomgang av reglene for sidegjøremål. Dette endte med en innstramming, som bl.a. innebærer at man ikke kan være partner i et advokatfirma. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor, for de som orker å lese mer. Men i alle fall:

Dette vedtaket gjorde at jeg har blitt tvunget til å ta et valg som jeg gjerne skulle ha unngått. Men skal jeg noen gang gjøre noe annet enn å være ved Universitetet, så er vel dette siste mulighet. Ved siden av å være ved universitetet er advokatrollen den av de typiske juristoppgaver som alltid har tiltalt meg. Så da får jeg gi advokaten i meg en sjanse. Derfor søker jeg permisjon for to år og vil fra høsten være advokat på heltid i Bing Hodneland.

Når jeg først har tatt dette valget, ser jeg fram til å ta fatt. Mange av de som som i dag arbeider innenfor “mine” områder hos i Bing Hodneland er tidligere vitenskapelige assistenter ved Institutt for rettsinformatikk. Det er personer jeg har kjent lenge og som er meget dyktige jurister. De utgjør et godt og spennende fagmiljø.

Om jeg i denne tiden kommer til å ha en tilknytning til UiO avhenger av Det juridiske fakultet. Jeg kan godt tenke meg å ha noe undervisning og veiledning. Jeg liker å undervise og jeg anser meg selv for å være ganske dyktig på det området. Men det forutsetter at jeg kan ha en professor II-stilling (20%) ved Det juridiske fakultet. Til nå har man vært restriktiv, etter min mening for restriktiv, i sin bruk av slike stillinger. Men skal fakultetet kunne nyttiggjøre seg noe av min undervisningskapasitet, så er det en forutsetning. Jeg er ikke interessert i å være timelærer.

Jeg er uenig i den innstrammingen av reglene for sidegjøremål som Det juridiske fakultet har fastsatt. Men jeg bestrider ikke fakultetets rett til å fastsette slike regler, og fakultetet må selvsagt følge sitt eget regelverk.

Som nevnt er det nødvendig for universitetsjurister å ha nærkontakt med det praktiske rettsliv. Det er også fakultetet enig i, og ser dette som verdifullt. Det er også greit å fylle ut noe av lønnsgapet mellom universitetsstillinger og andre juriststillinger. For oss som har valgt å arbeide ved universitetet har ikke det å tjene penger førsteprioritet. Men inntekt er selvfølgelig ikke uten betydning. Jeg tror ikke jeg ville ha valgt UiO som arbeidssted hvis det ikke hadde vært muligheter til noen slike ekstrainntekter.

Man skal selvsagt være bevisst hvilke oppdrag man kan si ja til, og hvilke man bør si nei til. For min del har jeg alltid sagt nei til oppdrag som innebærer å representere en part. En advokat driver i praksis mest med rådgiving. Men når situasjonen og klienten krever det, så skal advokaten gå i krigen for sin klient. Da skal man ivareta klientens interesser på en best mulig måte, ikke veie for og imot med en akademisk distanse. Min vurdering har vært og er at dette lett kan komme i konflikt med den akademiske integriteten. Også ellers må man selvsagt vurdere mulige interessekonflikter. For en universitetsansatt må alltid universitetets interesser gå foran hvis det kan være konflikt mellom disse og et eksternt oppdrag. Til nå har det ikke vært noe problem å håndtere dette. I et større selskap kan nok risikoen for interessekonflikt være større. Men den bør heller ikke være uhåndterbar, og i alle fall jeg har vært mentalt innstilt på å tre ut av advokatfirmaet dersom det skulle oppstå en uløselig interessekonflikt.

Jeg er ikke enig i at måten virksomheten er organisert på skal være avgjørende. Man må se på hva man faktisk gjør og i hvilket omfang det skjer. Det kan godt være selskaper som har en slik profil at partnerskap eller annen fast tilknytning vil være i beste fall problematisk. Jeg pleier å nevne advokatfirmaet Simonsen som et eksempel. Simonsen er et utmerket advokatfirma. Men de er en så markert representant for bl.a. film– og musikkbransjen at det for en universitetsansatt opphavsrettsjurist ikke ville være mulig å opprettholde nødvendig distanse til disse interessene om man har en fast tilknytning til selskapet. Arbeider man på andre rettsområder vil ikke Simonsen representere noe større problem enn andre. Jeg ser ikke at Bing Hodneland har noen tilsvarende profil som knytter selskapet til bestemte interesser på mine arbeidsområder.

I mange andre land er det vanlig at juridiske professorer også er partnere i advokatfirmaer. Jeg kan ikke huske å ha sett noen eksempler på at det har representert noe stort problem.

Min vurdering er at uformelle bindinger gjennom en nært, men ikke formalisert samarbeid over tid, kan være vel så problematisk — enten det er til advokatfirmaer eller andre. Slike forbindelser er lite synlige. Det er mer ryddig når det hele er åpent.

Det juridiske fakultet er ikke en like attraktivt arbeidsplass som det en gang var. Det merkes på rekrutteringen. De dyktigste juristene går i større grad andre steder. Kanskje søker de stilling som stipendiat og tar en ph.d grad. Men så forsvinner de. Selv om en del gir uttrykk for at de kan tenke seg å komme tilbake til fakultetet etter noen år i advokatbransjen, så gjør de det i praksis ikke.

Min vurdering er at denne innstrammingen er ytterligere et skritt i gal retning, og at det vil gjøre rekrutteringssituasjonen enda vanskeligere. Reglene åpner for å gjøre unntak for stipendiater og post doc. Man kan begrunne unntaket med at dette gjelder midlertidige stillinger. Men det gjør ikke en videre karriere ved universitetet mer attraktiv hvis det betyr at man må avvikle det forholdet man hadde til f.eks. et advokatfirma i stipendiatperioden.

Noe av det som alltid har tiltalt meg ved universitetet er den akademiske friheten: Muligheten til å forfølge faglige problemstillinger som man selv mener er interessante, uavhengig av om andre måtte dele ens interesse og begeistring. Verden går fremover ved at noen våger å stole på egne tanker og vurderinger, og gå mot strømmen.  Det hele har vært basert på en tillit til oss som arbeider i systemet.

Det er i disse dager 30 år siden jeg ble ansatt i min første stilling ved UiO, som vit.ass. ved Institutt for rettsinformatikk. Mye har endret seg siden den gang. Noe til det bedre. Jeg er blant de som liker at resultater i større grad tillegges vekt ved ressurfordeling enn hva som var tilfellet før. Tidligere var det slik at det man hadde fått, f.eks. av stillinger, kunne man beholde nærmest til evig tid. De veletablerte hadde flertall i alle besluttende organer og (mis)brukte i stor utstrekning den posisjonen til å tilgodese seg selv. Den som ville ta opp nye spørsmål hadde dårlige vilkår, i alle fall etter at den jevne veksten gjennom 60– og 70-tallet stoppet opp. Man kan mene mye om hvordan resultatfinansiering er gjennomført. Det er mye å være kritisk til, men den diskusjonen går jeg ikke inn i her. Vektlegging av resultater gir mer dynamikk i systemet.

Men mye har gått til det verre. Vi har sett en stadig tiltagende byråkratisering. Vi må skrive flere søknader og rapporter, og det er langt mer som skal kontrolleres og “kvalitetssikres”. “Kvalitetssikring” betyr stort sett at vi må rapportere til noen byråkrater, som på en eller annen måte skal kontrollere oss. Det skal til og med sitte byråkrater å overprøve rapporteringen av publikasjoner. Noen har til og med funnet på noe så idiotisk som at om man skulle glemme å skrive på en publikasjon at man er ansatt ved UiO, så blir den ikke godkjent i tellekantsystemet. Jeg har lurt på hvor mye ressurser som går med til å ettertelle registrerte publikasjoner, men har ikke sett noen oversikt.

Listen kunne ha blitt lang, men jeg skal ikke komme med mange eksempler. Byråkratisering og “kvalitetssikring” gjør at det blir stadig fler byråkrater i forhold til antall vitenskapelig ansatte. Administrasjonen har endret seg fra å være et støtteapparat for forskning og undervisning, til å bli styrende og kontrollerende. Det betyr også at vi som er i vitenskapelige stillinger må gjøre stadig mer av oppgaver som i alle fall jeg ikke liker, slik at det blir mindre tid igjen til det som gjør universitetet interessant.  Videre signaliserer det stadig mindre tillit til oss som arbeider i systemet. Det nye regimet for sidegjøremål, med generell innstramming, rapportering og krav om godkjenning er ytterligere en omdreining på denne skruen.

Jeg har ikke gått inn i detaljene i de konkrete sakene, men kommenterer på et mer generelt plan.

Rekruttering AS påberoper seg offentlighetsloven. Hovedregelen etter offl § 3 er at man har krav på innsyn. Det er ingen tvil om at et offentlig universitet omfattes av loven etter § 2. Man har etter § 9 rett til å få opplysninger sammenstilt fra databaser. Det kan gjøres unntak fra offentlighetsloven og enkelte bestemmelser i denne. I offentlighetsforskriften § 4 er det gjort unntak fra gratisprinsippet (eller selvkost) for bl.a. geodata og eiendomsinformasjon. Det er dette som gjør at vi fortsatt ikke får offentlige kartdata og eiendomsinformasjon gratis, og som sikrer at dette fortsatt er en melkeku for staten. Et slikt unntak burde etter min mening ikke vært gjort. Men jeg bestrider ikke lovligheten av dette, så det er et informasjonspolitisk og ikke et juridisk standpunkt. Det er hjemmel i § 26 for å unnta eksamensbesvarelser, men ikke for eksamensresultater.

Man har etter § 13 ikke innsyn i taushetsbelagte opplysninger. I følge media er det dette UiO har påberopt seg.

Forvaltningsloven § 13 har nærmere bestemmelser om taushetsplikt. Man har blant annet taushetsplikt om personlige forhold. Om personlige forhold heter det i bestemmelsens annet ledd:

“Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. ”

Det er ikke oppgitt mer presist hvilke opplysninger som dette rekrutteringsselskapet ville ha, så jeg har ikke grunnlag for å vurdere om de krevde taushetsbelagte opplysninger.

UiO har også påberopt seg at det er interne opplysninger, som er unntatt etter §§ 14 og 15. Hvem som har studert, hva de har studert, hvilke eksamener de har tatt og resultater kan ikke være interne opplysninger. Det er vanskelig å se at UiO kan nå fram på dette grunnlaget.

Uten å gå så veldig dypt inn i dette, så er min vurdering at utleveringskravet etter offentlighetsloven er diskutabelt. Det kan godt hende at rekrutteringsselskapet etter denne loven kan kreve opplysningene. Det er også grunn til å minne om at hvis man først har krav på å få opplysningene etter offentlighetsloven, så setter ikke den noen begrensninger når det gjelder bruk. Den som utleverer opplysninger kan heller ikke sette vilkår og bare utlevere opplysninger til bruk for bestemte formål. Det skal ikke være slik at den offentlige etat som sitter med opplysningene skal kunne vurdere formålet, og dermed bare utlevere opplysninger til bruk for formål de selv de selv vil godkjenne. Noe av formålet med slike innsynsregler er at man skal kunne utøve kontroll med forvaltningens virksomhet, og de skal ikke kunne nekte utlevering for å hindre kritikk mot seg selv.

Men dette dreier seg om personopplysninger, så vi må også se på personopplysningsloven. I § 6 heter det at personopplysningsloven ikke begrenser innsyn etter offentlighetsloven eller andre lover. Det er i alle fall ikke åpenbart at personopplysningsloven er til hinder for at opplysningene utleveres.

Men personopplysningsloven setter krav til behandling av personopplysninger. Av § 8 følger at personopplysninger bare kan behandles med samtykke fra den registrerte eller med hjemmel i lov, eller hvis behandlingen kan begrunnes i nærmere angitte formål. De to punktene som gir størst rom for skjønn og som man kunne tenke seg påberopt i denne saken er c om å utføre en oppgave av allmenn interesse, og i enda større grad f, som lyder:

at den behandlingsansvarlige eller tredjepersoner som opplysningene utleveres til kan vareta en berettiget interesse, og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interessen.

Man bør raskt kunne avvise at det å drive et kommersielt rekrutteringsselskap er en virksomhet av allmenn interesse. Skjønnstemaet i punkt f er vanskeligere. Jeg vil her ikke gå lenger enn til å si at rekrutteringsselskapet i alle fall skal argumentere godt for at deres virksomhet varetar en berettiget interesse som overstiger de registrertes interesse i personvern.

Vi må videre se på § 11 om grunnkrav til behandling av personopplysninger. Det viktigste i denne sammenhengen er punkt c, som sier at personopplysninger

ikke brukes senere til formål som er uforenlig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte samtykker.

Rekrutteringsselskapet vil bruke opplysningene til et helt annet formål enn det de ble samlet inn for ved de respektive universitetene. Igjen får jeg ta forbehold om at jeg ikke har gått inn i detaljene i saken. Men det er vanskelig å se at bruk av personopplysningene i et kommersielt rekrutteringsselskap vil være forenlig med universitetenes formål med å samle inn og registrere opplysningene. Rekrutteringsselskapet vil derfor måtte innhente samtykke fra de registrerte for å kunne gjøre bruk av opplysningene.

Selskapets har påklaget avgjørelsen og daglig leder Kjell  F. Klynderud hevder i følge Aftenposten at han ikke ser noen grunn til å innhente samtykke når det ikke er sensitive opplysninger. Denne saken dreier seg ikke om sensitive opplysninger, slik dette er definert i § 2 nr 8. Men samtykkekravet er ikke begrenset til sensitive opplysninger, så det slipper han ikke unna.

Min konklusjon er at det kan diskuteres om rektrutteringsselskapet kan kreve å få opplysningene utlevert, men at rekrutteringsselskapet uansett ikke vil kunne bruke disse opplysningene uten samtykke fra de registrerte.

Saken avdekker en betydelig svakhet i forholdet mellom offentlighetsloven og personopplysningsloven. Prinsippet om tilgang til offentlige opplysninger er viktig, også opplysninger i offentlige databaser. Geografiske data er et eksempel på data man burde kunne få, og som alle fritt bør kunne bruke slike data som grunnlag for å utvikle egne applikasjoner — gjerne kommersielle. Men at man også skal kunne få utlevert personregistre etter den samme bestemmelsen, det er mer problematisk.

Det blir for meg meningsløst å ha regler som gjør at en virksomhet skal ha krav på å få utlevert opplysninger som den ikke har lov til å benytte i virksomheten. Så uansett hva det endelig resultatet måtte bli i denne konkrete utleveringssaken, så er det behov for en opprydding.

Man kan lese mer om sammenslåingen på nettsidene til Bing Hodneland.

Økokrim ønsker at man ikke skal kunne « surfe » anonymt på internett, og man ønsker at de som tilbyr internettilgang, skal oppbevare logger i et år. Dette skal gjøre det enklere å etterforske nettkriminalitet.

I de senere år har personverndebatten i stadig større grad fokusert på elektroniske spor. Hver gang vi bruker mobiltelefon, betaler med et bankkort, låner en bok på et bibliotek eller sjekker inn på et fly, legger vi etter oss spor som forteller hvor vi var på et gitt tidspunkt, og til dels hva vi gjorde. På internett legger vi igjen langt flere spor enn de fleste ville akseptere om de visste hva som faktisk skjer. Felles for disse registreringene er at de er nødvendige for at den tjenesten man gjør bruk av, faktisk skal fungere. Hvis det skal være mulig å ringe meg på min mobiltelefon enten jeg befinner meg i Oslo, Roma eller Sydney, så må systemet vite hvor jeg og min telefon befinner oss. Min bank må kunne dokumentere grunnlaget for å belaste min konto, og så videre.

Problemet oppstår når slike opplysninger brukes til andre formål enn det som opprinnelig begrunnet registreringen, eller utleveres til andre for slik bruk. Setter man sammen alle sporene, kan man få et ganske detaljert bilde av hva en person har foretatt seg i et gitt tidsrom. man kan også danne seg et bilde av forbruksmønster, lesevaner, musikk smak, og så videre. Dette peker i retning av et samfunn de fleste av oss ikke liker. Vi kan ha restriksjoner på bruk og utlevering av registrerte opplysninger. Men erfaring tilsier at så lenge opplysningene finnes, vil det være et press for å få tilgang til opplysningene, til bruk for mer eller mindre gode formål. Derfor har man valgt å legge restriksjoner på hva man får lov til å registrere, og ikke bare på bruken av registrerte opplysninger. Det et grunnleggende prinsipp at man ikke kan registrere andre opplysninger enn de som kan begrunnes ut fra den virksomhet som drives. Banken må kunne registrere hvor og når jeg har foretatt et kjøp, for å kunne belaste min konto. Men de har ikke noe behov for opplysninger om hva jeg kjøpte. Derfor får de ikke lov til å registrere slike detaljer. Vi vet at opplysninger blir brukt til sekundære formål, og i mange situasjoner vil vi akseptere det. Spor etter mobiltelefoner har vært viktige ved etterforskning av drapssaker. Selv den ivrigste forsvarer av personvernet vil ikke hevde at det hadde vært bedre om drapene forble uoppklart, enn at politiet fikk adgang til registrerte data hos mobiloperatørene. Slike spor har sikkert også vært nyttige i etterforskning av saker som ikke har nådd avisenes førstesider.

Økokrim vil bryte en viktig grense. Det vil ikke lenger være tjenesteyterens behov som begrunner registreringen. Den sekundære bruken blir den eneste begrunnelsen for å registrere og lagre opp lysningene. Det er ingen grunn til å tvile på at slike opplysninger vil kunne være til hjelp i etterforskning, akkurat som det sikkert vil være nyttig for etterforskning om alle biler ble utstyrt med små sendere som viser hvor de befinner seg til enhver tid, at alle bompasseringer logges, at man lagrer opplysninger om hvor mobiltelefoner har befunnet seg i et år, og så videre. Men en slik overvåkning av normal adferd er en for høy pris å betale for å effektivisere etterforskningen.

Internett bør ikke særbehandles i lovgivningen, verken positivt eller negativt. En systematisk overvåkning av ordinær adferd med det ene formål å lette etterforskning av potensielle forbrytelser ville i enhver annen sammenheng blitt ansett som så uakseptabel at ingen ville tenke på å foreslå det. Det blir ikke mer akseptabelt av at overvåkningen skjer på internett.

Det er en underlig moralisme at man aksepterer virksomheter, men ikke at man tjener penger på det. Vi har det for privatskoler, og det skal nå gjelde for offentliggjøring av skattelister. Nå kan man lure på hva det vil si at noen tjener penger på dette. Skal man forby tabloidpressen å lage salgsfremmende forsider om hvor mye kjendisditt og kjendisdatt har hatt i skattbar inntekt? Det sannsynlige er vel at vi vil se den sedvanlige dobbeltmoralen: Det er greit å tjene penger bare det ikke er alt for synlig. Det er tross alt misunnelsen som rår.

Men mener regjeringspartiene virkelig at man vil begrense kriminaliteten ved å hindre at enkelte tjener penger på disse listene? Bare de kriminelle ikke kan finne tallene på Facebook eller ved hjelp av SMS-tjenester, da skal problemet være løst. Jeg synes regjeringspartiene grovt undervurderer de kriminelle. Men regjeringen tar vel utgangspunkt i seg selv og mangler fantasi til å innse at ikke alle er like fantasiløse som dem selv.

Den viktigste grunnen til at man bør stanse grafsingen i skattelister er at det ikke har noen funksjon ut over å tilfredsstille folks nysgjerrighet. Ordningen forsvares gjerne med at det bidrar til å avdekke svakeheter i skattesystemet. Det er tull. Vi trenger ikke tabloide oppslag om hvor mye enkeltpersoner tjener for å finne ut hvordan skattesystemet fungerer. Da engasjerer man personer med innsikt som ser på systemet og hvilke utslag det gir. Men saklig informasjon selger ikke like mange tabloide aviser, derfor liker ikke pressen dette.

Hvis skattelistene skulle ha sagt noe om hvilke utslag skattessytemet gir, så burde man i det minste kreve at de gir et korrekt bilde av inntekts og skatteforhold. Det gjør de ikke, noe som er utmerket dokumentert av Bettina Banoun i Dagens Næringsliv. Her påviser hun at en person som tjener det samme og betaler omtrent like mye i skatt, kan bli stående med en inntekt på 100 kr og betale 51% skatt, 72 kr og 28% skatt eller 172 kr og 28% skatt, alt etter valg av selskapsform.

At tabloide journalisthoder ikke skjønner dette og slår opp dette som om tallene gir korrekt inntrykk og slår dem opp som om de er sammenlignbare, er i seg selv en grunn til ikke å la dem få lov til å grafse som dem gjør. Men tabloide politikere skjønner vel ikke så mye mer enn tabloide journalister og lar den tabloide journalistikken styre politikken. Da kan vi vel ikke vente bedre.

For å begynne med konklusjonen: Jeg er ikke enig i rettens resultat. Jeg mener at det burde ha vært avsagt kjennelse for å stenge tilgangen til Pirate Bay.

Retten skriver på s. 7:

“Retten konstaterer at både e-handelsloven § 20 og opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3 forutsetter at det foreligger et selvstendig rettsgrunnlag for at tjenesteyteren/mellommannens påståtte krenkelse skal kunne bringes til opphør. Disse bestemmelsene gir således ikke selv noe slikt rettsgrunnlag.”

Så langt har jeg ingen problemer med å følge retten.

Retten legger videre til grunn at det er en nødvendig konsekvens av  åvl § 2 at man må kunne kreve at en krenkelse opphører, selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Videre at dette må gjelde både ved direkte krenkelse og medvirkning til krenkelse. Deretter fortsetter retten:

“I denne saken utgjør imidlertid de krenkende handlinger fra sluttbrukerne samtidig en ytring på en nettside, og en stansing av den påståtte medvirkningen fra Telenor til disse handlingene vil innebære at Telenors kunders rett til å søke og motta informasjon på denne nettsiden begrenses. Spørsmålet for retten er derfor om det at ytrings– og informasjonsfriheten berøres gjør at det må kreves en klar lovhjemmel for hovedkravet.”

Retten mener at det ikke fremstår som opplagt at kravet kan utledes av nevnte bestemmelser (åvl §§ 2, 54 og 55). Her har jeg problemer med å følge retten. Informasjons– og ytringsfriheten setter ikke opphavsretten til side.

Jeg utelukker ikke at opphavsretten i særlige tilfeller må vike for ytrings– og informasjonsfriheten hvis opphavsretten brukes for å hindre tilgang til informasjon av stor offentlig interesse. Selskapet Trafigura, som sende den eksplosive og forgiftede lasten til Gulen som ikke var langt unna å ta livet av alle som bor der, anførte bl.a. opphavsrett da de forsøkte å true NRK dersom NRK skulle velge å offentliggjøre en rapport om saken. I en slik sak vil jeg la informasjons– og ytringsfriheten gå foran.

Ytringer som forteller hvor og hvordan man kan skaffe seg ulovlig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale har ikke det samme krav på vern. Å trekke ytringsfriheten inn i en slik sammenheng er etter min vurdering ikke særlig treffende. Retten løser imidlertid ikke saken på dette grunnlaget.

Retten påpeker, korrekt nok, at Telenor må ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene, og konkluderer med at de objektivt sett (retten kaller det “fysisk medvirkning”). Og retten fortsetter på s. 8:

“For at hovedkravet skal være sannsynliggjort må Telenor gjennom uaktsomhet eller forsett rettsstridig ha medvirket til opphavsrettskrenkelsene. ”

Det kan settes to spørsmålstegn ved dette. Det første gjelder forsettsvurderingen. Telenor har ikke bestridt at deres kunder (også) driver med ulovlig fildeling, også ved hjelp av tjenester fra Pirate Bay. Når Telenor vet dette, og man må kunne anta at Telenor også vet at det aller meste som formidles via Pirate Bay er ulovlig, slik det bla lagt til grunn i Pirate Bay dommen fra Stockholms tingsrett, se dommen s. 70–71.

Ser man på forsettsbegrepet, slik dette må forstås i ehandelslovens § 18, så må det forstås slik at den som lar en virksomhet fortsette selv om han kjenner til det ulovlige forhold hander forsettlig. I ehandelsdirektivet art 14, som denne bestemmelsen er basert på, brukes uttrykket “actual knowledge of illegal activity”. Man kan si at det er en uheldig formulering når man i den norske loven har oversatt dette til forsett, men uansett må forsettsbegrepet i denne sammenhengen tolkes slik at det er i samsvar med direktivet. Nå er ikke § 18 direkte anvedelig i denne saken, men forsettsbegrepet bør likevel forstås på samme måte. Min vurdering er derfor at Telenor handler forsettlig når de lar trafikken fortsette til tross for at de vet at det meste av det som formidles er ulovlig.

Selv om Telenor handler forsettlig kan de ikke holdes strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for å formidle dette innholdet. Det følger av ehandelsloven § 16, som blankt fritar for ansvar uten modifikasjoner for forsett eller uaktsomhet.

Men ehandelsloven § 20 sier klart at de nevnte bestemmelser ikke er “til hinder for at en domstol eller en forvaltningsmyndighet på annet rettsgrunnlag enn denne loven krever at tjenesteyteren bringer en overtredelse til opphør eller hindrer den”. Denne bestemmelsen gir ikke mening hvis den ikke skal innebære at den som medvirker til ulovligheter ikke skal kunne pålegges å opphøre med sin medvirkning uten at det foreligger noen lovbestemmelse som nærmest direkte setter ehandelslovens regler til side. Det forgår ulovligheter i et betydelig omfang, og Telenor medvirker til dette. Det bør i utgangspunktet være tilstrekkelig. Så lenge det kun er spørsmål om å bringe ulovligheter til opphør og ikke om ansvar for disse ulovlighetene, kan jeg heller ikke se at subjektiv skyld er relvant for vurderingen. Foregår det ulovligheter må man kunne pålegge at disse opphører, uavhengig av om medvirkeren har utvist skyld eller ikke. Jeg har derfor vanskelig for å følge rettens rettsstridsvurdering på s. 8.

Retten vurderer så konsekvenser av å ta begjæringen til følge. Retten skriver nederst på s. 8:

“Hvis saksøkernes hovedkrav tas til følge, vil dette etter rettens syn føre til en vanskelig håndterbar situasjon i praksis. Det vises til at innholdet på The Pirate Bay, og også andre nettsider, kan endres og faktisk endres hele tiden. Retten legger videre til grunn at Telenor som internettilbyder ikke har noen plikt til å undersøke eller kontrollere hva nettet brukes til, slik at internettilbyderne vil være avhengig av å bli varslet om påståtte ulovligheter. Dette vil føre til at Telenor og andre internettilbydere, som private selskaper, må foreta en vurdering med hensyn til om en aktuell internettside eller tjeneste skal stanses eller ikke. Dette er en type oppgave som vanligvis tillegges det offentlige, og etter rettens syn er det i dagens situasjon unaturlig å tillegge private selskaper et slikt ansvar.”

Her snubler retten. Det vil ikke føre til at Telenor eller andre må ta stilling til dette. Det er retten som eventuelt må ta stilling til dette, og retten kan ikke bruke det faktum at det vil være problematisk å legge en slik oppgave til andre som begrunnelse for ikke å ta stilling til det selv.

§§ 16 og 20 i ehandelsloven står der uansett hva retten måtte komme til. Telenor ville nok kunne ha blitt holdt ansvarlig for ikke å rette seg etter rettens pålegg, men de vil fortsatt ikke ha ansvar for det innhold som formidles. De vil ikke ha noen plikt til å vurdere om andre tjenester også har så mye til felles med Pirate Bay at også disse må stenges. Teleoperatørene kan selvsagt vurdere om de vil velge å stenge andre, tilsvarende tjenester. De har ingen plikt til å formidle dem, like lite som de har plikt til å formidle trafikk til og fra nettsteder som formidler barnepornografi. Men de kan også velge å lene seg tilbake og si at de ikke vil vurdere innholdet og venter til de får et eventuelt pålegg om å stenge.

Retten fortsetter med dette:

“Alternativet til å pålegge internettilbyderne en slik oppgave er at det må reises sak for domstolene i hvert enkelt tilfelle, enten ved ordinært søksmål eller midlertidig forføyning, som i denne saken. Dette fremstår som en rettsteknisk uheldig situasjon idet det dreier seg om mange internettilbydere i Norge, og et svært betydelig antall nettsider som kan tenkes å være omstridt.”

At Norge ikke har etablert et system som kan gjøre det mulig å håndtere dette på en praktisk måte, og at Norge ikke en gang synes å ha vurdert spørsmålet om hvordan man skal følge opp kravet i Infosocdiretivet art 8.3 kan ikke få den konsekvens at rettighetshaverne blir rettsløse. Det er kanskje ikke en god ordning at alle slike saker eventuelt må fremmes for domstolene. Men når dette faktisk er den eneste muligheten man har, da kan ikke domstolene bruke mangelen på alternativer til selv ikke å ville behandle slike krav. Det er dessuten slik at domstolene allerede behandler mange “fillesaker”. Det er ikke nødvendigvis vanskeligere å behandle en sak som denne, etter at man først har tatt standpunkt til noen prinsipielle saker, enn det er å avsi dom mot en promillekjører, mot en som ikke vil vedta et forelgg, osv.

Det vil dessuten være unødvendig å bringe alle slike saker inn for retten. Selv om en teleoperatør ikke har plikt til å stanse tjenester, så har de heller ingen plikt til å formidle disse. Skulle det dukke opp noe som for alle praktiske formål er identisk med en tjeneste man har blitt pålagt å stenge, så kan de velge å gjøre dette uten at spørsmålet bringes inn for retten på ny.

Når retten skal ta stilling til et spørsmål som dette må den selvfølgelig foreta en avveining av krenkelsen mot konsekvensene av å stenge tilgang til tjenesten. Veldig mange nyttige og viktige tjenster kan også brukes til ulovlige formål. Man kan søke etter mye ulovlig innhold, også musikk som er gjort ulovlig tilgjengelig, på generelle søketejenster som Google og Bing. Men å stenge disse fordi man kan påvise et ikke helt ubetydelig antall lovbrudd, ville være uakseptabelt.

Man kan og bør diskutere denne interesseavveiningen, og det er en lovgiveroppgave å ta tak i disse spørsmål. Men det er domstolens forbannede plikt å ta stilling til og avgjøre de spørsmål man for seg forelagt, uansett hvor vanskelig de måtte være og unasett hva man måtte mene om lovgivers eventuelle forsømmelser på dette området.

Interesseavveiningen kan være vanskelig. Men når det gjelder Pirate Bay synes jeg ikke det kan være særlig tvil. Stockholms tingsrett har lagt til grunn at tjenesten ble etablert med det formål å skape en møteplass for fildelere, altså en møteplass for de som driver en ulovlig virksomhet, se dommen s. 63. Det har ingen alvorlige konsekvenser om man pålegges å stenge tilgang til denne.

På sin blogg kommenterer hun offentliggjøring av skattelistene under overskriften “Dagbladet og skattelistene”, og peker på en slående parallell og dobbelmoral som jeg ikke har tenkt på: Offentliggjøring av enkeltskolers resultater ved nasjonale prøver.  Her skriver hun bl.a:

“Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler — som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer.”

Selv om man også kan diskutere verdien av å gi informasjon om enkeltskoler, så er det ganske åpenbart at det er langt mindre betenkelig å gi slik informasjon enn informasjon om enkeltindivider. Når det gjelder skoler bør prinsippet om åpenhet kunne slå igjennom, i alle fall på den måten at det er en eventuell begrensning og ikke tilgangen som må begrunnes på en overbevisende måte. Men hvis til dels følsomme opplysninger om enkeltindivider skal offentliggjøres, da må man ha en god grunn. Og, som jeg har kommentert tidligere: De grunner som anføres er ikke holdbare.

Jeg skal huske skolesammenligningen i fremtidige debatter om offentliggjøring av skattelister.

Da Kristin Halvorsen overtok som finansminister i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tabloide grafsernes ærend ved å reversere den moderate innstramming som hennes forgjenger hadde gjort. Det gjenstår å se om hennes etterfølger, Sigbjørn Johnsen, er like begeistret for grafsing i folks private forhold.

Argumentene for å offentliggjøre tallene skal være at  man ønsker debatt om skattesystemet og at man skal kunne se på forholdet mellom skatteevne og skatt. Dette er rent vrøvl. Men trenger ikke opplysninger om enkeltpersoner for å se hvordan skattesystemet virker. Anonyme, aggregerte tall gir mer enn godt nok grunnlag for dette. Det gir mer tabloide overskrifter når man kan henge det på enkeltpersoner, men det bidrar ikke noe til debatten.

At ligningstallene viser forholdet mellom skatteevne og betalt skatt er bare tull. Jeg fikk en lekse om dette da jeg skrev selvangivelsen for 2008. Da jeg så sluttallene mente jeg at dette måtte være feil, søkte utsettelse og sjekket hva dette kunne skyldes. Etter å ha konferert med skatteekspertise kunne jeg konstatere at de helt misvisende opplysningene var skattemessig korrekte.

Forholdet er slik: Når man er eier av et ansvarlig selskap føres inntektene to ganger. Først blir ens andel av overskudd i selskapet lagt til ens personlige inntekt. Greit nok. Men tar man penger ut av selskapet, altså sin del av overskuddet som “lønn”, så føres dette som inntekt en gang til. Skatt er ikke mitt spesialområde. Men den forklaringen jeg fikk fra min rådgiver var at dette var gjort for at man i størst mulig grad skulle likestille aksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Litt forenklet kan man skattemessig tjener de samme pengene to ganger, men at man til gjengjeld betaler halv skatt for hver gang man tjener disse pengene. Jeg ble forsikret om at dette ikke medførte noe mer skatt, og regner med at min rådgiver vet hva han snakker om. Det kan godt hende at dette er et fornuftig grep rent skattemessig. Men når vi nå skal henges ut offentlig med hva vi har hatt i inntekt og har betalt i skatt, da blir dette fullstendig misvisende. Inntekten blir alt for høy i forhold til realitetene og skatten blir relativt sett lav.

Når man kommenterer ordningen på denne måten må man regne med at de som leser dette kaster seg over tastaturet for å se hva som står i skattelistene. Jeg skal spare dere for arbeidet. Min inntekt for 2008 var i følge skattelistene 1 870 301 og jeg betalte 632 571 i skatt. Dette hadde vært en hyggelig inntekt og et behagelig skattenivå hvis tallene hadde vært gitt et noenlunde korrekt bilde. Men inntektstallet er 5–600.000 for høyt i forhold til den reelle inntekten. Det er fortsatt en relativt behagelig inntekt selv om det bare er omtrent 2/3 av det ligningstallene sier.  Men skatteprosenten i forhold til reell inntekt blir langt mindre behagelig.

Jeg vil tro at mange av de som i den nærmeste fremtid skal henges ut med høye inntekter og relativt lav skatt har fått doblet sin skattemessig inntekt på samme måte som har skjedd med deler av min. I den grad de opplysninger som fremkommer på denne måten bidrar til noen offentlig debatt, så bidrar de bare til å forvrenge og avspore den ved å forsterke den mytebaserte misunnelsen.

Jeg har lenge vært motstander av denne offentlige uthengningen av folk. Min overbevisning om at dette ikke har noen verdi ut over den ekle grafsingen ble ikke akkurat mindre da jeg selv erfarte hvor misvisende disse tallene kan være. Det er på tide å få slutt på dette.

NRK viste i programmet ”Store Studio”  et ca 10 sekunder langt klipp fra spillefilmen ”Brent av frost”. Klippet er fra en samleiescene hvor Gørild Mauseth ligger naken i en båt full av nyfanget fisk, og avsluttes med at Mauseth i ca 2 sekunder vises naken forfra.

Klippet ble vist i forbindelse med omtale av den norske spillefilmen ”Kill Buljo” som hadde nær forestående premiere. Filmen inneholder parodier på scener fra flere filmer, blant annet fra ”Brent av frost”, hvorfra det er ovennevnte scene som parodieres.

Det sentrale i dommen er spørsmålet om hvor langt sitatretten etter åvl § 22 rekker. Om dette sies det i dommen på s. 8:

“Sitatretten omfatter retten til å gjengi åndsverk, enten i utsnitt, eller endog i sin helhet. Retten kommer i prinsippet til anvendelse i forhold til alle former for åndsverk, herunder filmatiske verk.

Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer. I forarbeidene til åndsverkloven § 22 fremheves at sitatretten i utgangspunktet ikke trenger noen nærmere begrunnelse – den er selvsagt. Det vises her til Ot prp nr 26 (1959–60) og Ot prp nr 15 (1994–95), jf også Rognstad op cit side 313.

Når det gjelder massemedia, ga opphavsrettsutvalget i NOU 1988:22 på side 108 uttrykk for at det må være grunnlag for å praktisere en relativt omfattende sitatrett i presse– og kringkastingssammenheng. Dette er for så vidt en naturlig konsekvens av hovedbegrunnelsen for denne retten; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling.”

Videre skriver retten på s. 9:

“Det som fra Mauseths side anføres å gå ut over sitatretten – og dermed skal medføre at sitatet i sin helhet anses rettsstridig – er at filmsitatets par siste sekunder viser Mauseth naken forfra, jf også tingrettens dom på dette punkt. Lagmannsretten forstår anførselen slik at sitatet dermed både går ut over formålet og er i strid med god skikk.

Etter lagmannsrettens syn kan dette ikke føre frem. Sitatet er i sin helhet et utsnitt av scenen som er parodiert i ”Kill Buljo”. Spørsmålet om hvor stor del av scenen som det er grunn til å medta i den aktuelle sammenheng, må i utgangspunktet anses å være av typisk redaksjonell art. I slike spørsmål bør domstolene være tilbakeholdne med å overprøve de redaksjonelle valg, jf blant annet Rt. 2009 side 265, særlig avsnittene 59 og 60. Dette må i særlig grad gjelde når man befinner seg på områder hvor sitatretten har sentral betydning – som her ved filmomtale i fjernsynsprogrammer. At domstolene til tross for det nevnte utgangspunkt kan gripe inn overfor det rene misbruk av sitatretten, er ikke tvilsomt. Nærværende sak dreier seg imidlertid ikke om et slikt tilfelle.”

Dette er etter min mening det sentrale, og det er her tingretten etter min vurdering la en alt for streng og feilaktig norm til grunn. Når man først mener at man kan sitere og at sitatet ble brukt i en sammenheng hvor det var berettiget, da kan man ikke trekke en sekundgrense som sier at man ikke skulle ha vist de siste to sekundene av denne scenen.

På s. 9–10 fortsetter retten:

“Lagmannsretten har forståelse for at visningen av det aktuelle filmklippet, isolert fra den filmatiske sammenheng, kunne oppleves belastende for Mauseth. Dette er imidlertid verken nødvendig for eller tilstrekkelig til å anse sitatet som stridende mot god skikk. Bruken av sitatet krenker etter lagmannsrettens syn ikke Mauseths eventuelle rettigheter etter åndsverkloven knyttet til filmklippet.

Det pekes i denne sammenheng på at de begrensninger i sitatretten som hjemles i åndsverkloven § 22, nettopp skal ivareta de interesser som loven ellers skal beskytte, altså opphavsmennenes ideelle og økonomiske interesser. Det typiske misbruk av sitatretten antas å være uhjemlet bruk av sitat i utpreget kommersielle sammenhenger slik som markedsføring, jf eksempelvis Eidsivating lagmannsretts dom LE-1990–197 og Oslo tingretts dom i RG 2003 side 868. I forhold til et filmsitat som i dette tilfellet, vil det typiske misbruk også kunne være gjengivelse på pornografiske nettsteder.

Lagmannsretten legger til grunn at verken rene personverninteresser eller – eksempelvis – hensynet til den offentlige bluferdighet utgjør tungtveiende hensyn ved fastleggelsen av sitatrettens grenser, i den utstrekning slike hensyn i det hele tatt kommer i betraktning. Det legges videre til grunn at den siterte må akseptere sitater som oppleves som sjenerende eller ubehagelige, jf Rognstad op cit side 241 og Lassen, Retten til å sitere musikkverk (1999) side 6 (Inntatt i Festskrift til Gunnar Karnell side 773).”

Denne del av drøftelsen avsluttes på s. 10, hvor retten skriver:

“Som det fremgår av det ovenstående, befinner det aktuelle sitat seg etter lagmannsrettens syn langt fra denne yttergrense, og det er dermed ikke grunn til å gå nærmere inn på disse problemstillinger [om informasjons– og ytringsfrihet].”

Gørild Mauseth påberopte seg også at NRKs bruk av filmklippet krenket hennes rett til eget bilde etter åvl § 45c. Om dette sier lagmannsretten i dommen s. 10–11:

“Bestemmelsen beskytter andre interesser enn de rent opphavsrettslige, og det er prinsipielt ikke noe til hinder for at et filmsitat som er lovlig etter åndsverkloven § 22, kan rammes av forbudet mot visning av personbilde. Lagmannsretten legger til grunn at ”fotografi” også omfatter visning av filmklipp.

Imidlertid vil et sitat, som er i samsvar med god skikk og innenfor et berettiget formål, etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet vanskelig kunne representere en krenkelse av den karakter som kreves for å rammes av åndsverkloven § 45c. Det vises i denne forbindelse til den store vekt som etter rettspraksis legges på ytringsfriheten ved anvendelsen av bestemmelsen, jf blant annet Rt. 2009 side 265.

Når forutsetningen for sitatretten dessuten er at det dreier seg om et offentliggjort verk, kan det etter lagmannsrettens syn bare helt unntaksvis tenkes at gjengivelse av personbilde som del av sitatet vil være i strid med åndsverkloven § 45c.

Det er i nærværende sak ikke nødvendig å foreta en nærmere vurdering av hvor grensene går for anvendelse av bestemmelsen i forhold til et lovlig sitat. Visning av bilder fra en offentliggjort spillefilm i tilknytning til omtale av filmen i en aktuell og relevant journalistisk sammenheng, tilfredsstiller åpenbart lovens krav til aktuell og allmenn interesse.

Det forhold at en del av filmklippet viser Mauseth naken, gir ikke grunnlag for en annen vurdering. Nakenbilder av en person hører i utgangspunktet utvilsomt til privatsfæren. Dette slår imidlertid ikke til når det er tale om bilder som er frembrakt og offentliggjort med den avbildedes aktive medvirkning, som del av en skuespillerrolle i en spillefilm. Slike bilder er tvert imot ment for offentligheten gjennom visning på kino, og eventuelt senere i fjernsyn og på video og DVD. Riktignok vil rammen for en slik visning i utgangspunktet være filmen som helhet, ikke bare den aktuelle nakenscene, men dette kan etter lagmannsrettens syn ikke frata visningen av klippet – i den journalistiske sammenheng det her er tale om – karakteren av allmenn og aktuell interesse.”

Også her mener jeg at lagmannsretten har foretatt en riktig vurdering og kommet til riktig resultat når de konkluderer med at åvl § 45c ikke kan anvendes i dette tilfellet. Har Gørild Mauseth først valgt å spille den omstridte scenen, da må hun goda at klippet blir vist som sitat, selv om hun finner det ubehagelig.

Nå er det opp til Gørild Mauseth og Skuespillerforbundet å avgjøre om de vil anke denne dommen eller ikke. Det kunne ha vært interessant å få en prinsippavgjørelse fra Høyesterett. Men jeg har vanskelig for å tro at de vil komme til et annet resultat enn lagmannsretten.

Eniro sier at dette er en “hyggelig tilleggstjeneste” og at “denne informasjonen gjør det mulig blant annet å skille mellom flere personer med samme navn”. Som om den som verken vet en persons telefonnummer eller adresse klarer å identifisere rett person ved å se på fødelsesdagen!

Samtidig som man stadig oppfordres til å være varsom med å legge personopplysninger på nett, legger tjenester som telefonkatalogen.no helt unødvdendig ut personopplysninger uten å spørre.

Ønsker du ikke at fødselsdato skal framkomme sammen med ditt telefonnummer, ber vi deg selv gå inn via “MinSide” .

Dette skriver Eniro. Men her bør vi ikke akseptere en “opt out” løsning. De som vil ha slike opplysninger på nettet bør selv kunne skrive dem på “MinSide”.

Kommunikasjonsdirektør Bård Hammervold skriver følgende i en e-post (som sikkert er et standardsvar):

” Samtidig vil jeg tillegge at vi utvikler våre tjenester etter brukernes ønsker. Vår vurdering har vært at brukerne ønsker fødselsdager som endel av infomasjonen på “MinSide”, men dersom konklusjonen viser seg å være en annen vil vi lytte til dette og fjerne denne muligheten.”

De som ønsker at folk skal sende hilsner til andre bør like å få hilsner selv. Hvis du ikke liker at noen legger ut din fødselsdag på nett i en tjeneste som telefonkatalogen.no kan du sende en hilsen pr e-post eller SMS til disse:

Administrerende direktør  Hans Petter Terning hans.petter.terning@eniro.no

Kommunikasjonsdirektør Bård Hammervold
bard.hammervold@eniro.no
Mobil: 99 58 31 20

Noe av min inntekt for 2008 er overskudd i et selskap hvor jeg er deleier. Da jeg fikk “deltakeroppgave” fra regnskapsfører og førte dette inn i selvangivelsen, stusset jeg. Det så ut som om denne inntekten ble ført som inntekt to ganger. Så det var bare å søke utsettelse og få tak i regnskapsfører da han var tilbake etter pinse, for å få en forklaring på dette.

Den inntekten blir faktisk ført som inntekt i selvangivelsen to ganger. Først fører man andel av overskuddet i selskapet som inntekt. Og hvis man tar ut noe av dette overskuddet regnes også det man tar ut som inntekt. Nå er skatteprosenten lavere for slike inntekter enn hva de er for personlig næringsinntekt eller lønnsinntekt. Så selv om pengene beskattes to ganger blir summen omtrent den samme som for personlig næringsinntekt. Litt forenklet kan man si at beløpet inntektsføres to ganger, og så betaler man omtrent halv skatt av det beløpet.

Kan hende er dette en skattemessig fornuftig måte å gjøre det på. Jeg har for lengst gitt opp å forstå skattereglene. Men en konsekvens jeg ikke liker er at når medier og andre nysgjerrige til høsten skal grafse i skattelistene, da er de tallene som fremkommer i de listene helt misvisende. Siden en del av inntekten føres til inntekt to ganger blir man stående med en fiktiv inntekt som kan være betydelig høyere enn den reelle inntekten. Det man betaler i skatt blir relativt lavt i forhold til inntekten. Hvis en stor del av ens inntekt er av denne typen vil man kunne ende med en skattemessige inntekt som er nesten det dobbelte av den reelle inntekten, mens skatten ser ut som om den er halvparten av hva andre må betale med en tilsvarende inntekt.

Her kan man lett trigge “Se og Hør-instinktet” hos misunnelige nordmenn, tabloide journalister og finansminister Kristin Halvorsen: Høy inntekt og lite skatt.

Det er selvfølgelig ingen som forsvarer offentliggjøring av skattelister ut fra hensynet til folks nysgjerrighet, misunnelse og grafselyst. Man skal liksom kunne kontrollere hverandre, som må bety at man skal rapportere naboen til skattemyndighetene hvis man synes at han har alt for høyt forbruk i forhold til skattbar inntekt. Jeg tror ikke stort på denne kontrollfunksjonen. Men skal praksisen ha noen som helst kontrollfunksjon må man i det minste kreve at de tallene som oppgis faktisk reflekterer folks reelle inntekt. Når de ikke gjør det, da kan jeg ikke se noen akseptabel grunn til å fortsette med skattemyndighetenes årlige personvernkrenkelse.

Man kan mene mye om pressens navngivelse av personer i straffesaker. Men jeg finner ikke noe generelt forbud mot å offentliggjøre navn. Jeg har dessverre ikke sett selve avgjørelsen fra byfogden. Derfor vet jeg ikke hva slags rettslig grunnlag byfogden har funnet for å kunne gi medhold i et krav om at navnet ikke skal offentliggjøres. Jeg håper VG eller noen andre også offentliggjør selve kjennelsen.

Alt jeg så langt har sett fra selve begrunnelsen er følgende sitat, gjegitt i VG:

«Samfunnet har på nåværende tidspunkt ikke noe berettiget behov for å kjenne saksøkers identitet»

Når man forbyr en avis å oppgi navn på en person er dette et inngrep i ytringsfriheten. Nå kan f.eks. hensynet til personvern begrunne begrensninger i ytringsfriheten. Men både Grl § 100 og EMK art 10 krever at innskrenkninger i ytringsfriheten skal bestemmes i lov. En rent frirettslig vurdering av hva “samfunnet har et berettiget behov for” er ikke tilstrekkelig.

Jeg ser fram til neste runde og har vanskelig for å se at avgjørelsen kan bli opprettholdt.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Det finnes ingen gode grunner for å offentliggjøre skattelistene. En gang i tiden hadde det kanskje en kontrollfunksjon. Den er det ikke noe igjen av. Nå er det kun kikkingen og misunnelsen som er igjen. Dette er “Se og Hør” politikk. Vi var på vei bort fra dette. Men noe av det første Kristin Halvorsen gjorde da hun overtok som finansminister var å reversere dette og gå tilbake til full grafsing. Her opptrer hun mer som en slags “Se og Hør” journalist enn som finansminister.

Men når vi har et skattesystem basert på misunnelse, så bør man vel ikke overraskes over at det partiet som sterkest målbærer misunnelsen også forer den ved å legge ut skattelistene.