AP vil ha Tøyen. FrP sier de vil ha Nasjonalgalleriet, men realiteten er at de ikke vil ha noe. FrPs argumentasjon dreide seg om bruk av penger. De argumenterte ikke for Nasjonalgalleriet, men mot å bruke penger på et nytt museum. Carl I Hagen har aldri vært opptatt av resultater. Han er narcissistisk politiker av verste sort, som bare er opptatt av spillet og at han selv kan stå i rampelyset og komme på TV. Nå fikk han med seg AP, og fikk det som han ville.

Den som har skuffet mest er Liebe Rieber-Mohn. Jeg hadde tross alt vissse forventninger til henne, noe jeg aldri har hatt til FrP og Carl I Hagen.

At vi ikke er enige i denne saken er greit nok. Men når hun forsøker å gjøre seg til en representant for folket mot eliten, så blir det omtrent like dumt som da Carl I Hagen i sin tid forsøkte å fremstå som en slags anti-politiker. Liebe Rieber-Mohn representerer koblingen mellom politisk og finansiell elite og slett ikke noe folkelig mot noen elite.

I sitt avslutningsinnlegg fremholdt hun at i store saker var det viktig med konsensus, og at Høyre sammen med AP hadde et særlig ansvar for å skape bred politisk forankring. Jeg kan i utgangspunktet være enig i det. Men hvis hun virkelig mente det, da hadde hun ikke stemt for et forslag som i dag skrinlegger Bjørvika, og at man i stedet skal utrede to forlag hvorav ingen har flertall. Hvis hun hadde ønsket en bred enighet ville hun ha stemt for at saken utsettes til det også foreligger en utredning av Tøyen, og at man senere treffer et endelig valg mellom de to alternativene Bjørvika og Tøyen. Man skaper ikke bred enighet ved å tvinge fram et nytt mindretallsforslag.

Oslo arbeiderparti har programfestet at det er billigst å bygge Munch-museet på Tøyen. Så da holder de seg vel til programmet. Selv er jeg en smule overrasket over at de kan tro at kostnader er noe som kan vedtas i et partiprogram. Men jeg har aldri vært medlem av et politisk parti, og kan vel for lite om programarbeid.

FrPs alternativ med Najsonalgalleriet kan man glemme. Uansett hva det måtte være mulig å få til der, så vil man ikke kunne begynne på noen ting før et nytt Nasjonalmuseum står ferdig og Nasjonalgalleriet har flyttet ut av sine nåværende lokaler. Det synes å være enda mindre fremdrift i byggingen av nytt Nasjonalmuseum enn av nytt Munch-museum. Med arbeidsplass ved Det juridiske fakultet har jeg sett på nært hold at det tar lang tid og koster mye å rehabilitere gamle monumentabygg. Og moderne, hensiktsmessige lokaler blir det uansett ikke.

Liebe Rieber-Mohn har latt seg bruke av Carl I Hagen og FrP. Om hun med åpne øyne har gjort dette i en iver etter å påføre byrådet et nederlag, så har hun null troverdighet når hun snakker for bred politisk forankring. Ser hun det ikke, da har hun ikke det som skal til for å fylle sin oppgave.

Hvis AP og Liebe Rieber-Mohn virkelig hadde villet få bredt politisk grunnlag, kunne de ha fremmet forslag som ville ha skjøvet Carl I Hagen og FrP ut over sidelinjen, og man kunne fått en beslutning med to realistiske alternativer før det har gått alt for lang tid.

FrP er den store svikeren i denne saken. De har gjerne villet fremholde Oslo som et utstillingsvindu som viser at de en seriøs samarbeidspartner. Denne saken viser med all mulig tydelighet at de ikke er det, uten at det egentlig er noe nytt. Man kan ikke stole på FrP. Den som har vært så uheldig at han eller hun har måttet ta Carl I Hagen i hånden bør telle fingrene etterpå. Det vil neppe være glemt om de borgerlige vinner stortingsvalget i 2013.

Det kan sikkert bygges et utmerket museumsbygg på Tøyen også. Jeg hører ikke til dem som mener at Tøyen er for avsides. Tate Gallery i London, Louisiana i Helsingør, van Gogh-museet i Amsterdam og The Metropolitan Museum of Art i New York er alle museer som ligger utenfor de områder som turister vanligvis besøker. Men de trekker likevel folk. Edvard Munch er stor nok til å få folk til å reise noen minutter med T-banen og til å få mange busser til å legge turen innom, om kunsten bare blir presentert slik den fortjener. Dagens Munch-museum er for lite og holder ikke mål, og da er det heller ikke verdt å reise til. Et nytt museum vil trekke mye folk om det ligger på Tullinløkka, Bjørvika eller Tøyen.

Lambda har aldri vært min favoritt. Det var mange kanditater som var mer spennende. I likhet med flere andre ville jeg ha foretrukket det som ble nr. 2.  Jeg argumenter derfor ikke for Lambda i seg selv. Men jeg aksepterer at vi aldri vil bli enige i slike spørsmål, og at en jury og politikerne har truffet et valg. Da er det på tide å gå fremover, ikke i ring.

Oslo, Norge og verden trenger et nytt Munch-museum, vi trenger ikke flere utsettelser.

Saken handler ikke så mye om Lambda. Jeg har aldri vært begeistret for det bygget, og hadde gjerne sett at man hadde valgt et annet. Det handler om Edvard Munch, det handler om Oslo og det handler om Norge. Jeg aksepterer at juryen valgte noe annet enn det jeg ville ha foretrukket. Nå handler det om å komme videre og gi Edvard Munch det museum han fortjener.

Det kan godt hende at det kunne ha blitt bygget et utmerket Munch-museum på Tøyen. Men politikerne har prioritert parkeringsplasser og sirkus fremfor et ordentlig museum. Det gjorde også AP/SV, da de satt med byrådsmakten. De kunne sikkert ha bygget et flott Munch-museum. Men de gjorde det ikke.

Noen har i twitterdebatten rundt dette vist til at man må etablere bred politisk støtte for store saker, og at Høyre dermed har sviktet når de ikke har søkt allianse med AP i denne saken. Jeg forstår ikke grunnlaget for denne kritikken. Jeg har ikke inntrykk av at det var noe bredt politisk grunnlag i Oslo for å plassere Operaen i Bjørvika, før staten grep inn og overstyrte lokalpolitikerne i Oslo. (Kanskje er det noe slikt som må til for å sikre Edvard Munch også?). Og uansett ligger det i sakens natur at man i en koalisjon først og fremst allierer seg med sine koalisjonspartnere. I regjering vil AP langt heller komme til en enighet med SV og SP enn å bygge allianse med f.eks. Høyre i Stortinget. På samme måten allierte Høyre seg med FrP i Oslopolitikken. Man kunne gjerne være uenig i den politikken de sto for, men ikke kritisere dem for at byrådspartnerne søker å komme fram til noe de kan stå for i fellesskap.

De som har sviktet i denne saken er først og fremst det kulturfiendtlige FrP, anført av den politiske slimålen Carl I Hagen. Det er de som har løpt fra den avtalen som var inngått, og dermed har satt saken i spill på nytt. Det forteller det meste om hvor lite FrPs ord er verdt når Carl I Hagen understreket at det var den forrige bystyregruppen i FrP som hadde inngått avtalen, og at den nye FrP-gruppen ikke var bundet av avtaler som FrP tidligere hadde inngått.

Når FrP har sviktet er spørsmålet om i alle fall et tilstrekkelig antall politikere fra AP og/eller SV klarer å vise seg store nok til å si at Edvard Munch er viktigere enn det politiske spillet. De reelle alternativene er Lambda i Bjørvika eller ny ørkenvandring og mange års utsettelse av noe som burde vært gjort for lenge siden. Gitt de to alternativene er svaret lett: Det må bli Lambda i Bjørvika. At de siste utredningene viser at Lambda sannsynligvis også blir det rimeligste alternativet, gjør ikke valget vanskeligere.

Jeg er ikke så optimistisk. Libe Rieber-Mohn fremstår som eksponent for noe av det jeg liker aller minst i AP med sin retorikk om “kulturelite” og ved å gjøre det til en besynderlig øst/vest-konflikt. Jeg hadde faktisk ventet noe bedre fra henne, og at hun ikke hadde valgt å spille på FrPs banehalvdel. Det er idioti og billig retorikk for å fiske stemmer i grumset farvann når det å være interessert i kunst, kunen noe om kunst, være opptatt av at Norges største billedkunstner skal presenteres på den måten han fortjener,det å ha innsikt i arkitektur, det å være opptatt av at den fantastiske kunstgaven som Oslo har fått ikke skal vansmekte i dårlig egnede lokaler hvor arbeideken står i fare for å bli ødelagt, skal diskvalifisere en fordi man da tilhører en “elite”.

Bjørvika var et tafikkhelvete som folk holdt seg unna så sant de kunne. Ingen beveget seg frivillig ned i Bjørvika. Nå har man foretatt byutviklingsgrep som vil gjøre dette til en vital og spennende bydel. Operaen er flaggskipet. Men Deichman, boliger, mange nye arbeidsplasser og forhåpentligvis nytt Munch-museum vil være med på å gjøre dette til et tyngdepunkt i Oslo sentrum, og slik sett flytte tyngdepunktet i Oslo sentrum østover. Som Frogner-beboer er jeg ikke bare begeistret for at sentrum forsyves lenger bort fra min bydel. Men frigjør jeg meg fra det, så er det som skjer i Bjørvika veldig spennende.

Når store finansinstitusjoner og revisjonsselskaper flytter til Bjørvika og både Aftenposten og Dagbladet allerede har flyttet dit, at Oslo spektrum ligger der og Norges viktigste knutepunkt for kollektivtrafikk er der,  vil vi se en utvikling som har ringvirkninger langt ut over det egentlige Bjørvika. At viktige kulturinstitusjoner plasseres på noen av de fineste tomtene vil utgjøre selve indrefiléten. Bjørvika er flankert av Middelalderparken i Gamlebyen og Akershus festning. Også området rundt vil bli mer attraktivt. Vi har lenge sett at eiendomsmeglere skriver “Nær Aker brygge” når de annonserer boliger på Ruseløkka og Skillebekk. Vi vil ganske sikkert se at boliger på Tøyen, Grønland og i Gamlebyen vil bli annonsert med “Nær Bjørvika”.

For de som lever på minnene om den kalde krigen, og så gjerne vil opprettholde mytene om øst/vest-konflikter i Oslo, kan det se ut som om det er et problem når byutviklingsprosjekter på Oslos østkant virkelig lykkes. Det er visst ikke ordentlig “østkant” lenger når byutviklingen lykkes. I stedet for at det skjer utvikling på østkanten, kan det se ut som om vestkanten flytter østover, i alle fall inne i hodene til en del politikere.

Bjørvikautbyggingen, med Munch og Lambda, vil bety veldig mye også for Tøyen-området. Det er ikke langt fra Tøyen til Bjørvika. Avstanden fra dagens Munch-museum til Lambda-tomten er ikke stort lenger enn avstanden fra Stortinget til Operaen. Tar byplanleggerne til vettet og innser at Nylandsveien må tilrettelegges for fotgjengere og syklister, og ikke bare for biler, vil det være en flott forbindelse mellom Tøyen og Bjørvika, en forbindelse gjennom det som helt sikkert vil bli veldig attraktive boligområder, ved siden av parkområdet langs elven.

Selvfølgelig må man gjøre noe med den stygge parkeringsplassen på Tøyen. Den ligger der og minner oss om årtier med politiske forsømmelser. De naturhistoriske museene vil ikke trekke like mange turister som Munch-museet. Men gis de en hardt tiltrengt opprustning, da vil området Bjørvika, Gamlebyen, Grønland og Tøyen bli bydelen som har alt: Mye byhistorie, kulturinstitusjoner av internasjonalt format, veldig god kommunikasjon og en flott park med spennende museer. Hvis miraklenes tid ikke er forbi, kan det hende at man til og med klarer å få Tøyenbadet til å bli tett, slik at det også er et flott badeanlegg der.

Det eneste problemet vil være at bydelen ikke lenger vil være sliten nok til å kvalifisere som ordentlig østkant, slik at noen politikere må lete etter nye bastioner for å kunne opprettholde den kalde krigen i Oslo.

En politiker må være forberedt på å måtte gå på dagen, men skal likevel stå på i sin politikerjobb til siste dag på jobb. Når man går inn i en valgkamp er målet å bli valgt. Noen taper. En byråd, statsråd, stortingsrepresentant og andre skal være opptatt av å gjøre sin jobb til den dag de går av. Man skal ikke bruke denne tiden til å planlegge sitt liv etter politikken, søke andre jobber, osv. Det får man gjøre når man er ute av aktiv politikk.

Jeg synes ærlig talt at politikere godt kan ha en etterlønn i mer enn tre måneder. Det gjelder både rikspolitikere og lokale heltidspolitikere. Når man står der dagen etter at regjering eller byråd er kastet, eller man er vraket av velgerne, da skal man ikke stå på bar bakke. Den som har brukt all sin energi på å bli gjenvalgt og så blir vraket, må stake ut en ny kurs for livet sitt. Man skal ha en viss tid til å tenke seg om, finne ut hva man vil, hvilke muligheter man har, osv.

Slike ordninger skal selvsagt være slik at annen inntekt gir full avkorting i etterlønn. VG skriver bl.a. følgende:

“** Tidligere samferdselsbyråd Jøran Kallmyr mottar etterlønn for sin tid som byråd i tillegg til lønnen fra fulltidsjobb i Frp’s bystyregruppe.

** Kjell Veivåg (V), som var nestleder i Kultur– og utdanningskomiteen, jobber deltid for bystyregruppen ved siden av etterlønnen.”

Men dette er formulert slik at det gir et skjevt bilde. Annen inntekt kommer til fradrag. Det er ikke ofte jeg er enig med og forsvarer Jøran Kallmyr, men denne gangen gjør jeg det. Han sier til VG:

“- Jeg får et beløp på under 10 000 kroner i måneden i etterlønn fra jobben som byråd, sier Jøran Kallmyr.

Beløpet utgjør mellomlegget mellom lønnen nå og sin gamle lønn. Dermed tjener han like mye nå som før.

- Jeg ser ikke noe problem med det. Jeg har ikke søkt om å få etterlønn, og mottar det kun i to måneder.”

At man får etterlønn fratrukket det man får i en ny stilling er akkurat slik det skal være.

Jeg kan heller ikke bli opprørt av at en som har gått av som politiker først tar en god ferie, og etterpå begynner å planlegge sitt videre yrkesliv. Ei heller blir jeg moralsk forarget over at man utsetter pensjon i noen måneder for å nytte godt av etterlønn. Jeg ville antageligvis ha gjort noe tilsvarende selv.

Heltidspolitikere skal i størst mulig grad likestilles med andre i offentlig stilling. Det gjelder selv om de har et verv og ikke en stilling. Vi har sett alt for mange eksempler på at politikere har gikk seg selv særfordeler som andre ikke har. Dette har vært gullkantede pensjonsordninger, særskilte diettgodtgjørelser, særdeles romslige ordninger for betalt etterutdanning, osv. Slik fordeler som har vært begrunnet i den spesielle stillingen politikerne har, at de ikke har oppsigelsesvern, osv.

Slike ordninger bør avvikles. Politikere bør ha en ordentlig lønn mens de er aktive. Jeg mener at norske toppolitikere tjener for lite. Men uansett bør de få sin godtgjørelse mens de er aktive. De bør ikke få godtgjørelse i form av mer eller mindre skjulte frynser som pensjonsordninger med mer. Det er særdeles kritikkverdig når politikere mener at ordninger som får være gode nok for andre, ikke er gode nok for dem selv.

Men da må de også ha en form for økonomisk sikring som enhver annen arbeidstaker tar som en selvfølge. Etterlønn i en periode som tilsvarer en vanlige oppsigelsestid er et minimum. Som sagt mener jeg man kan ha en lenger periode, men med fullavkorting.

“Jeg konstaterer at man nå skal i gang med å rive Bispelokket og lage ny Nylandsvei. Tegningen og beskrivelsen på http://www.vegvesen.no/Vegprosjekter/Bjorvika/Bygatene/Nylandsveien gjør meg dypt bekymret. I beskrivelsen er det ikke nevnt noe om sykler, og på tegningen er det ikke tegnet inn noen form for sykkelvei. Er dette virkelig alvorlig ment i 2011–2012? At man skal ha en fire-felts bilvei fra Tøyenparken til Operaen, uten noen form for tilrettelegging for sykler?

Jeg besøkte deres informasjonssenter under «Åpen dag» 28. august i den hensikt å få vite mer om hva slags konkrete planer som finnes for sykkelveiutbygging i Bjørvika, http://blogg.torvund.net/2011/08/28/apen-dag-i-bjorvika-for-darlig-presserom . Som jeg har skrevet om før, så var ingen av de tre informasjonsmedarbeiderne som var der i stand til å si noe om dette. Det er i seg selv dypt bekymringsfullt, for det viser at Vegvesenet ikke har tenkt særlig mye på sykkelforholdene og ikke på noen måte har det framme i bevisstheten.

De planene som ligger ute på nettet gir generelt inntrykk av at syklister ikke er tatt på alvor i planleggingen av veiutbyggingen i Bjørvika, og at det planlegges generelt dårlige sykkelløsninger med alt for liten kapasitet. http://blogg.torvund.net/2011/06/28/planlegges-det-ny-sykkelskandale-i-bjorv

Dronning Eufemias gt vil f.eks. helt åpenbart bli den viktigste øst/vest forbindelsen for syklister i Oslo, og et sykkelfelt som avbrytes av bussholdeplasser er at for dårlig. Det er åpenbart at når man her bygger nytt bør Oslos første sykkelekspressvei komme her. Den må være adskilt fra bil– og gangtrafikk, og selvfølgelig ikke avbrytes av bussholdeplasser. Den må ha minst to sykkelfelt i hver retning, helst tre. Alt annet vil være en byggeskandale.

Det vil også være en skandale om Nylandsveien bygges som en fire-felts bilevei uten tilrettelegging for syklister. Det er åpenbart at dette vil bli en hovedtrase også for syklister. Det går ganske enkelt ikke an å se bort fra dette i 2011/2012.

Generelle løfter om «gode forhold for syklister» tror vi dessverre ikke noe på. Vegvesenet skrev det i prosjektbeskrivelsen for Carl Berners plass også, og vi har sett resultatet. Vegvesenet har ingen troverdighet i slike saker. Vi må ha konkrete planer, ikke vage løfter. Derfor ber jeg generelt om

1 å få oppdaterte planer for sykkelveiutbyggingen i Bjørvika generelt

2. Svar på følgende: Er de planene som ligger ute på nettet korrekte, slik at man faktisk planlegger Nylandsveien uten noen form for tilrettelegging for syklister?”

Det er dessverre ikke noen overraskelse av Vegvesenet ikke svarer. Det er regelen, ikke unntaket at den etaten ikke nedverdiger seg til å svare på henvendelser fra publikum. Jeg har bedt dem om informasjon flere ganger, men har bare fått svar én gang. Det var etter at Samferdselsdepartementet etterlyste svaret da jeg purret både Vegdirektoratet og departementet.

NRK skriver ikke hvordan spørsmålet ble stilt. Men det typiske spørsmålet i slike målinger er “Hvis det hadde vært folkeavstemming i dag, ville du svart ja eller nei til norsk medlemskap i EU?”, eller noe tilsvarende. Jeg er neppe den eneste som mener at ja, Norge bør bli medlem av EU, men ikke nå. Jeg ville derfor fått problemer med å svare på et slikt spørsmål.

EU er i krise. Det er definitivt ikke tidspunktet å søke medlemskap. Kommer EU seg styrket ut av krisen, vil spørsmålet om norsk medlemskap igjen kunne bli aktuelt. Ender EU med brukket rygg, er det ingen grunn til å gå inn. Den som lever får se.

Om noen skulle spurt hva jeg ville ha svart om det hadde vært folkeavstemming i dag, ville mitt svar ha vært at det ikke er noen grunn til å avholde noen folkeavstemming i dag — og det uavhengig av hva opinonen måtte mene om medlemsakp. Men det svaralternativet finnes ikke i meningsmålernes spørreskjema.

Norge har en åpen og i stor grad råvarebasert økonomi. Vi er et land i Europas utkant med et folketall som tilsvarer omtrent halvparten av befolkningen i Paris-regioen. EU er vårt viktigste eksportmarked. Det hjelper ikke å si at Norge ikke har en eneste fisk å gi bort, hvis det ikke finnes noen som er interessert i å kjøpe all fisken vår.

Mitt klare inntrykk fra samarbeid med folk i store deler av Euroap, er at for de fleste er Europa=EU. Vi må gjerne argumentere for at vi er en nasjon vi med, og er i Europa. De andre vil nikke og si ja, ja. Så fortsetter de å snakke om Europa og mene EU. Spørsmål som bare er interessante for land som står utenfor EU er uinteressante for Europa. Det vil man ikke bruke tid på. I den grad Norge har andre interesser enn land i EU, vil Norges interesser bli ignorert. Det er ikke fordi man vil motarbeide Norge, men fordi Norge ikke er viktig.

For våre nordiske naboer er Europa=EU viktigere enn Norden. Andre nordiske land ser ingen grunn til å bruke tid på Norden, og lar seg represenere på lavt nivå i Nordisk råd. Det er i Brussel det skjer, ikke i Nordisk råd. Nordisk råd kunne kanskje ha vært politisk interessant om det hadde vært arena for diskusjon av nordiske posisjoner i forhold til prosesser som skjer i Europa. Med det vil Nordisk råd aldri kunne bli så lenge Norge og Island står utenfor EU. Da kan de drysse ut noen priser og litt kulturmidler, men ellers få stadig mindre betydning.

Noen drømmer om at vi også skal ut av EØS, i praksis avvikle EØS. Skulle Island bli medlem og Norge gå ut av EØS, vil EØS-avtalen bli en avtale mellom EU og Lichtenstein. Lichtenstein har omtrent like mange innbyggere som det bor i Sagene bydel i Oslo. Ut over å tette skattehull, vil ingen bry seg om Lichtenstein.

De som vil ut av EØS synes å tro på en handelsavtale som alternativ. Andre tror på Julenissen. Jeg har hørt argumenter om at vi allerede har en handelsavtale. Kanskje er avtalen fra før 1992 formelt sett fortsatt en avtale. Men uansett formaliteter er det lite realisme i å gjenopplive den avtalen. Hvis det er en avtale, vil det neppe være en avtale som er bindende annet enn i forhold til de 12 land som allerede var medlem i 1992.

Sveits har en handelsavtale. Sveits er langt viktigere for EU enn hva Norge er. Sveits er en strategisk plassert “øy” midt i Europa, og EU er avhengig av å ha avtaler om bl.a. transport gjennom Sveits. Sveits har nå en gang denne avtalen, og det er vanskeligere å si opp en avtale enn det er å ikke inngå en ny. Men EU synes å ha gått lei av sære og kravstore sveitsere. At Norge skal kunne gå ut av dagens EØS-avtale og få en avtale som den EU helst vil avvikle i forhold til Sveits, er lite realistisk. Man kan like gjerne tro på julenissen.

Jeg liker ikke EØS-avtalen. Det er en husmannskontrakt og en form for medlemskap uten stemmerett. I praksis må vi følge det EU bestemmer, men er ikke med på beslutningene. EØS-avtalen er virkelig et eksempel på demokratisk underskudd. Hvis EU kommer seg gjennom krisen og kanskje kommer ut som et sterkere EU, da kan det være tid for en ny diskusjon om å erstatte dagens EØS-avtale med et medlemskap som gir stemmerett. Men i dag er EU-medlemskap ikke aktuell politikk. Derfor behøver vi ikke å tenke på hva vi ville ha stemt om det hadde vært folkeavstemming i dag.

EU er viktigere for Norge enn Norge er for EU.

Det kan nok forsvares at el-biler har redusert bilavgift, i alle fall at de ikke har noen CO₂–avgift. Men at den ved innkjøp skal fritas for den avgift vi ellers betaler for nødvendighetsartikler, det er meningsløst. Det er vanskelig å se dette som annet enn skjult subsidiering av forsøket på å få til el-bilproduksjon i Norge. Noen lobbyister har snakket varmt for el-biler og miljø, og noen investorer og ordførere har snakket enda varmere for arbeidsplasser (og sikkert en lysende fremtid for Norge som el-bilprodusent).

Nå som både Think og Buddy er historie og det er slutt på norsk produksjon av plastbøtter med elektromotor og fire hjul, er det ingen grunn til å opprettholde momsfritaket (som det aldri har vært noen god grunn til å innføre). Det er vel sannsynlig at også momsfritaket vil være historie fra neste statsbudsjett. I følge Dagbladet vil ikke regjeringen lenger frede de skattefordeler som el-biler har, noe det heller ikke er noen grunn til.

Under en viss tvil har jeg klikket “Liker” på Facebook-siden “Fjern MOMS’en på sykler”. Jeg siker under en viss tvil, fordi jeg ikke er enig med formålet. Jeg ser ikke noen grunn til å innføre et momsfritak for sykler, like lite som jeg synes det bør være momsfritak på sko (det er sunt og miljøvennlig å gå), på ski, barnevogner, osv.

Når jeg likevel klikket på “Liker” er det fordi det var via denne siden jeg ble oppmerksom på de absurde reglene, og det vil være fint om flere blir oppmerksom på dem. Og de peker på noen av de absurde utslagene dette får. Sykkel og joggesko bør ikke avgiftsmessig stilles dårligere enn el-biler. Men svaret må være å fjerne avgiftsfritaket for el-biler, ikke å putte mer inn under en håpløs ordning.

Få, om noen vil ha dagens el-biler som sin bil nr 1. De fleste el-biler er antageligvis bil nr 2 eller 3. Det er i praksis bare folk som tjener godt som kan holde seg med en ekstra bil for bybruk. For næringsdrivende betyr det ikke noe. De trekker uansett fra utgående moms i sitt momsregnskap. Er det ingen moms å betale er det ingen moms å trekke fra, slik at man i praksis betaler det samme uansett. Momsfritaket er derfor først og fremst en subsidiering av velstående privatpersoner, i tillegg til at det var en subsidiering av de som forsøkte å starte el-bilproduksjon i Norge.

Skal man prioritere miljø er sykkel langt bedre enn el-bil. I et globalt perspektivt bør vi ikke glemme at det meste av den strømmen som el-biler bruker vil komme fra kull-, olje-, gass– eller atomkraft (det siste er antagelig det mest miljøvennlige). Jeg er på tynn is her. Men det kan vel ikke være særlig tvil om at det er et stort energitap på veien hvis man først skal produsere elektrisitet med fossilt brensel, sende strømmen ut i ledningsnettet, og så lade opp batteriene som skal gi energi til motoren i en el-bil. Det totale energiforbruket, og dermed CO₂–utslippet, er antageligvis større enn om det fossile brenselet brukes direkte for å gi bilen fremdrift.

Hvis Jens Stoltenberg hadde kommet seg til månen, og det hadde vært CO₂–rensing i gass-, olje– og kullkraftverk, hadde det kanskje vært et poeng. Man kan også flytte forurensningen ut fra overfylte byer til områder hvor det ikke merkes så mye til den. Men man flytter bare problemet, man løser det ikke. At det kan gi en netto miljøgevinst, tviler jeg på. Lille Norge produserer det meste av sin elektrisitet fra miljøvennlig vannkraft, og dermed kan vi tilsynelatende få en miljøgevinst. Men importerer vi kullkraft fra andre land fordi vi selv ikke produserer nok vannkraft, er det vanskelig å se noen miljøgevinst samlet sett.

Sykkel er ikke fritatt form moms. Helt absurd blir dette når man sammenligner el-sykkel og el-moped. En el-sykkel kan ha en elektrisk hjelpemotor på inntil 250W. Den skal ikke ha elektrisk hovedfremdrift. Motoren skal bare virke så lenge man også trår selv. Det er et utmerket alternativ for de som kunne tenke seg å sykle, men som synes at noen av motbakkene blir for tunge. Er motoren sterkere enn 250W og det ikke lenger er nødvendig å trå selv for fremdriften, da er det el-moped, eventuelt el-motorsykkel. De er fritatt for moms etter dagens regler. Få sterkere motor og sørg for at man ikke behøver å trå selv, så er det momsfritt, er dagens budskap gjennom avgiftssystemet. Det er moms på pedaltråkk.

Man må gjerne diskutere nivået på momsen og om visse varegrupper skal ha redusert moms eller være helt fritatt for moms. Men å frita noen transportmidler for moms blir i praksis en umulig løsning. Hvorfor ikke gi momsfritak for gode spasersko som folk kan bruke til å gå fram og tilbake til jobb? For sykler? Ski? Sparkstøttinger? Snowboard? Skøyter? Rulleskøyter? Rulleski? Barnevogner? Kajakk? Og sikkert mye annet man trenger for å nyttiggjøre seg dette.

Å frita el-biler og el-motorsykler er så dumt at det ikke hadde falt meg inn at noe slikt kunne være mulig.

Jeg er også skeptisk til mange av de andre fordelene som el-biler har. En el-bil tar like mye plass som andre biler, i alle fall om vi inkluderer el-biler som faktisk er biler. Det er ikke plass nok til at alle kan velge slike plasskrevende transortløsninger, uansett hva slags motor bilen måtte ha. Men det er et litt annet tema.

De som har el-biler får sette pris på de fordelene de har hatt og fortsatt har, og nyte dem så lenge de kan. De som har trodd at slike fordeler skulle vare inn i evigheten har vært naive. Synd for dem.

Det er et uttalt mål å redusere bilbruken og få folk til heller å bruke kollektivtransport og sykkel. Da er det meningsløst å gi en skattefordel som stimulerer til handlinger som går i stikk motsatt retning. Hvis man skal bruke skattesystemet aktivt på dette området, så må det være for å stimulere til bruk av kollektivtransport og sykkel. Man kan gjerne tilstrebe nøytralitet i skattesystemet, men det kan i alle fall ikke være slik at det oppfordre til handlinger man ønsker å begrense.

For fem år siden skrev Aftenposten at 120.000 har parkering betalt av arbeidsgiver i Oslo. Den gang regnet de med at arbeidsgiverne i Oslo betalte 1 mrd for parkeringsplasser i Oslo. Når regjeringen foreslår å øke matmomsen fra 14 til 15% i statsbudsjettet for 2012, så er det beregnet å gi staten 1,3 mrd i økte inntekter. Prisene på parkering har sikkert steget en del i løpet av fem år. Så om man hadde fjernet skattefordelen slik at man måtte betale skatt av dette beløpet, hadde det ikke vært urealistisk å regne med at bare skatteinntektene fra parkering i Oslo ville kunne dekke halvparten av det man mener å kunne ta inn ved å øke matmomsen. Men poenget med å fjerne skattefordelen på dette frynsegodet er ikke å få inn penger. Hensikten må være å gjøre det mindre attraktivt å velge bil når man skal på jobb, og dermed redusere biltrafikken.

Noen vil sikkert beholde plassen selv om de må skatte av den. For enkelte kommer vel arbeidsgiver til å betale skatten. Men vi må ha lov til å tro at mange vil velge annen transport enn bil.

Inntil vi kvittet oss med bilen for et par måneder siden, leide vi garasje på Frogner. Det var en garasje i kjelleren i en boligblokk. Jeg har ikke noe nøyaktig oversikt over hvem som leide garasjeplass der. Men mitt klare inntrykk er at flertallet ikke er folk som bor  i området, men som arbeider her. Mitt inntrykk er at andelen arbeidsplassparkering har økt på bekostning av beboerparkering. Om man ser den samme tendensen andre steder, vet jeg ikke. Men jeg holder det for sannsynlig.

Om man skulle få redusert antallet parkeringsplasser som disponeres av bedrifter for deres ansatte, da reduseres biltrafikken. Men i tillegg vil det frigjøres parkeringsplasser for folk som bor i området. I dag er prisene for parkering vanvittig høye. Man betaler mer pr kvadratmeter for garasje enn hva man betaler for bolig. En redusert etterspørsel fra betalingsvillige bedrifter bør kunne føre til en viss reduksjon i garasjeprisene. Da bør det bli litt enklere å gjennomføre et annet tiltak som er nødvendig for å gjøre byen mer levelig: Å rydde opp i gateparkeringen. Det vil være en win-win løsning.

Jeg synes jeg allerede hører hylekor 1: Vi betaler alt for mye skatt i detta landet fra før. Javel. Man kan omfordele skatten uten å øke den. Det vil f.eks. være bedre å beholde matmomsen uendret, og heller fjerne skattefordelen ved jobbparkering.

Hylekor 2: Bilister betaler nok som det er. Det kan det vel være delte meninger om. Men dette handler uansett ikke om bilbeskatning, men om beskatning av arbeidsreiser når disse dekkes av arbeidsgiver.  I dag vil man måtte betale skatt om arbeidsgiver dekker månedskort for kollektivtransport eller andre reisekostnader. Man må også betale skatt om arbeidsgiver dekker kostnadene ved bruk av bil til og fra jobb, mens parkering er et skattefritt frynsegode.

Hylekor 3: Mange er avhengige av å bruke bil til og fra jobb. Jeg tror mange som hevder å ha et slikt behov reelt sett ikke har det, men det er en annen diskusjon. Det er uansett ikke et argument for å gi de som velger bil en skattemessig fordel fremfor de som velger andre transportmidler. Det vil da eventuelt bli et spørsmål om fradrag for nødvendige transportutgifter. Om man skulle gi fradrag for parkering (som igjen er en annen diskusjon), så må det være basert på den enkelte arbeidstakers behov for å bruke bil, ikke på om arbeidsgiver tilfeldigvis velger å bruke penger på parkering eller ikke.

Skal man først gi skattefradrag for parkering, så må reglene være like enten man får kostnader til parkering dekket av arbeidsgiver eller man må betale dem selv. Det er en helt tilfeldig fordel som gis til en gruppe bilister fordi de tilfeldigvis arbeider et sted hvor arbeidsgiver stiller parkeringsplass gratis til disposisjon. Skal bilister likebehandles tilsier det også at skattefordelen for jobbparkering fjernes, og at dette håndteres på en annen måte.

Om jeg har forstått det rett har vanskeligheter med å kontrollere dette vært en viktig grunn til at man ikke har fjernet skattefordelen. Det er vanskelig å akseptere denne begrunnelsen. Jeg har ikke noen klar løsning på hvordan det skal gjennomføres. Men når man kan skattlegge, og dermed kontrollere hvem som får gratis mat i kantinen, avisabonnementer osv, da kan det ikke være vanskeligere å kontrollere parkering. Dessuten blir dette beskattet i Sverige, om jeg har forstått det rett. Jeg nekter å akseptere at svenskene skal være så mye smartere enn oss. Får de det til bør det være mulig hos oss også.

Reglene må selvfølgelig bli ganske firkantede. Millimeterrettferdighet blir alt for dyrt. Når skattetakst for bolig kan fastsettes ut fra prisnivået i det postnummer man hører til, må man kunne gjøre noe tilsvarende for verdien av en parkeringsplass.

Når mange konkurrerer om et begrenset antall plasser bør det være mulig med en forholdsmessig reduksjon. Hvis 500 kan benytte til sammen 200 parkeringsplasser, da kan man skattlegges for 40% av verdien  av en parkeringsplass. Mange som i praksis ikke benytter parkeringsmuligheten vil vel da si den fra seg, og det må være helt OK.

Da jeg hadde bil kunne jeg parkere på Universitetets parkeringsplass både i Sentrum og på Blindern. Det var en mulighet som var kjekk å ha, men som jeg i praksis nesten aldri benyttet meg av. Hvis jeg skulle bli skattlagt for en slik fordel, ville jeg selvfølgelig ha levert inn min parkeringstillatelse. Det ville ha blitt mye billigere å betale for å parkere i et parkeringshus de få gangene jeg faktisk bruker bil enn å bli beskattet for en mulighet jeg ikke benytter meg av.

Utenfor byene er det kanskje plass nok. Hvis det er plass nok til at alle kan parkere på offentlig tilgjengelige parkeringsplasser, da vil det ikke være noen grunn for arbeidsgivere til å stille parkeringsplasser til disposisjon bare for sine ansatte. Er parkeringen tilgjengelig for alle, da vil det ikke være en fordel vunnet ved arbeid, og følgelig ikke noe som skal beskattes. Men i det øyeblikk parkering er forbeholdt ansatte og disse må ha en særskilt tillatelse for å benytte plassene, da er det en fordel som bør beskattes.

<Edit:>Her har det blitt mange uinteressante kommentarer. Men jeg kan konstatere at ingen synes å være i stand til å gi noen begrunnelse for at akkurat dette frynsegodet skal behandles på andre måter enn andre goder betalt av arbeidsgiver.  Det overrasker vel heller ikke, for det finnes ikke noen gode grunner til dette. Kommentarer av typen “vi betaler nok skatt” er helt initeressante. Skal skatten reduseres bør det ikke skje ved å gi skattefordel til de som kjører bil. Da bør man ganske enkelt redusere skatten. Men det er en helt annen diskusjon. </edit>

Medias omtale av rapporten er som vanlig tabloid og tendensiøs. Den modellen som media har tatt tak i er en av tre modeller som omtales i rapporten.

Rapporten omhandler bare finansiering av kollektivtransport. Jeg mener selvfølgelig at også tilrettelegging for syklister er like viktig som utbygging av kollektivtransport. Men stort sett er det billig å bygge for sykkel. Der står det først og fremst på politisk vilje, ikke på penger. Man får ikke mer vilje av å innføre nye avgifter. Aftenpostens Erik Hollie syntes visst det var dyrt når det koster 10.000 kr pr meter å lage sykkelvei. Men som resten av hans kommentar var også dette meningsløst sprøyt. Det er planlagt 10 km ny motorvei fra Slependen til Lysaker. Den er beregnet til å koste 10,2 mrd, om vi holder oss til Aftenposten. Det vil si 1 mill pr meter. Disse pengene kan heller brukes til å bygge 1.000 km sykkelvei.

Et tiltak som ikke nevnes er å reduseres overføringene fra byene til “distriktskommuner”. Om jeg husker rett fratas Oslo ca 2,1 mrd pr år av den såkalte “kommuneskatten” (det er ikke kommuneskatt når kommunen ikke får beholde pengene), som blir “omfordelt” til “distriktskommuner”. Det er en dårlig løsning at bykommuner først skal tappes for skatteinntekter som gis til andre, for deretter å pålegge ekstraskatter for å dekke nødvendige behov i kommunen. I det minste burde politikerne være ærlige nok til å kalle det statsskatt og ikke kommuneskatt når pengene går til staten og staten fordeler dem etter sine politiske prioriteringer (og staten prioriterer først og fremst de områdene hvor folk ikke bor). Første tiltak bør være å la kommuneskatt være kommueskatt, ikke en kamuflert statsskatt.

Et tiltak som burde vært gjennomført for lenge siden er å fjerne skattefordelen ved parkering betalt av arbeidsgiver. For fem år siden fikk Aftenposten beregnet at 120.000 har parkering i Oslo betalt av arbeidsgiver og at dette kostet 1 mrd pr år. Nå beregnes mulig skatteinntekt til 210 mill.

Rapporten er ganske knapp i sin omtale av dette. Den viser til Nottingham, hvor det er innført en avgift på 3.000 kr pr parkeringsplass, en avgift som betales av arbeidsgiver. Jeg synes dette er en dårlig modell. Parkering betalt av arbeidsgiver er et av de få frynsegodene som fortsatt er skattefritt i Norge. Dette skattefritaket stimulerer til en adferd som man ønsker å begrense, og er helt meningsløst. Det virker lite meningsfylt å avgiftsbelegge slike plasser på bedriftens hånd, og fortsatt la dem være skattefrie for de ansatte.

Løsningen må være at arbeidstakere skatter av denne fordelen, som man skatter av de aller fleste andre fordeler vunnet ved arbeid. Det er neppe for mye å regne verdien av en parkeringsplass i Oslo til 2.000 kr/måned, hvilket tilsier en verdi på 24.000 kr/år. Inntektene vil bli mye høyere, skattesystemet blir mer rettferdig ved at ikke et fåtall nyter godt av skattefrie goder og det vil være den som styrer adferden som får kostnaden som denne adferden medfører. Noe annet er om man i tillegg bør ha en parkeringsavgift, men den behøver ikke nødvendigvis knyttes til arbeidsgivere.

Men hensikten med dette tiltaket bør først å fremst være å redusere bruken av bil til arbeidsreiser, ikke å skaffe nye inntekter.

Jeg tar sjansen på å referere noen tall fra hukommelsen. I dag skjer 3/4 av arbeidsreisene innenfor Oslo kollektivt, men bare 1/4 av arbeidsreisene fra omegnskommunene inn til Oslo. Der man virkelig trenger å styrke kollektivtransporten er fra omegnskommuner inn til Oslo, og sikkert også til andre større byer. I Oslo er mangelen på jernbanekapasitet en betydelig flaskehals. Her har staten sviktet og viser fortsatt liten vilje til å gjøre det som er nødvendig (ny Oslo-tunnel).

Men skal man tenke nye inntekter må disse innrettes slik at det ikke er de som bor i byene som får den største regningen. De som bor utenfor, og som i dag ikke betaler skatt til byen de jobber i, må betale sin del. Om jeg nå husker dette rett, så er det nå slik at selskapsskatt går til staten. Det samme gjør arbeidsgiveravgiften. Kommunen har først og fremst inntekter fra de som bor i kommunen, ikke fra de som arbeider der. Men kommunen har fortsatt kostnadene med folk som reiser inn fra nabokommunene.

Ut fra en slik betraktning fremstår en øremerket eiendomskatt som det dårligste alternativet (uten dermed å gå inn i den mer generelle diskusjonen om eiendomskatt). Sagt litt direkte må det ikke bli slik at folk som bor i Oslo får en ekstra skatteregning for at folk fra Bærum skal kunne arbeide i Oslo og stikke av fra regningen. En ekstra inntektsskatt til kommunen eller fylkeskommunen vil lett kunne virke på samme måte. Ser man på kranglingen om utbygging av Kolsåsbanen tyder lite på at Akershus er særlig villig til å ta sin del av regningen for et problem befolkningen i Akershus påfører Oslo.

En ekstra arbeidsgiveravgift fremstår som mer spiselig. Det er arbeidsreiser som gir den største trafikkbelastningen. Det er åpenbart attraktivt å legge arbeidsplasser til Oslo, selv om det innebærer langt høyere arealkostnader enn om man hadde lagt dem andre steder. Når Senterpartiet har sitt hovedkontor i Akersgata og landbruksbedriften Tine har sitt hovedkontor i Bjørvika da må det være åpenbart at lokalisering sentralt i Oslo har fordeler som det er verdt å betale for.

En ekstra arbeidsgiveravgift på en prosent skal kunne gi Oslo en ekstrainntekt på 2 mrd (omtrent det staten i dag legger beslag på av Oslos inntekter fra ordinær kommuneskatt). Hvis man betaler 500.000 i lønn utgjør det 5.000 kr pr år. Vi får sikkert mye hyl og skrik om at dette truer arbeidsplasser om noe slikt skulle bli innført. Men jeg tror ærlig talt ikke så mye på det. Noen av de høyest lønnede og mest lønnsomme jobbene er i Oslo, og jeg tror nok de tåler en slik avgift. Kutter man ut de gratis parkeringsplassene for ansatte har man allerede spart inn en betydelig del av dette beløpet. Skulle en marginal økning i kostnadene gjøre at noen flere arbeidsplasser etableres utenfor Oslo, så er vel ikke det et stort problem.

Det er foreslått at en slik arbeidsgiveravgift bare skal gjelde for bedrifter med minst ti ansatte. Jeg ser ikke helt poenget med det. Det vil i praksis bety at kostnadene med å ansette person nr 10 blir 10% høyere enn for andre nye ansatte. Man vil nok også kunne se en del kreative løsninger for å holde antall ansatte under 10 personer. Denne type løsninger inviterer til avgiftstilpassede organisasjonsstrukturer. Rapporten drøfter ikke dette problemet.

En stor del av de med høyest inntekt, størst biler og dyrest parkeringsplasser er ikke ansatt. De er næringsdrivende. Et eventuelt system med arbeidsgiveravgift må innrettes slik at den også fanger opp næringsdrivende, og den må være slik at denne avgiften går til den kommunen eller fylkeskommunen der virksomheten drives, ikke der den næringsdrivende bor. Hvordan dette i praksis kan og bør løses, har jeg ingen mening om. Rapporten diskuterer ikke dette spørsmålet.

Jeg er ambivalent når det gjelder kollektivavgift ved eiendomsutvikling. Man kan godt argumentere for at den som bygger ut nye områder også må kalkulere inn kostnader til nødvendig infrastruktur. Men det virker ikke umiddelbart rimelig at de som flytter inn i nybygde boliger skal få en slik regning, mens de som bor i gamle boligområder med dårlig utbygd kollektivtransport skal kunne sende denne regningen til hele fellesskapet. Jeg legger til grunn at det først og fremst er arbeidsreiser som fører til behov for utbygging av kollektivtransport, og da er kanskje den beste løsningen å legge kostnadene på arbeidsplassen, ikke på boligen.

Jeg har antydet en parkeringsavgift. Parkeringsplasser fører til biltrafikk, men det er ikke spesielt knyttet til arbeidsplasser. Kjøpesentre med store parkeringsanlegg fører til økt biltrafikk. Det samme gjør parkeringsplasser for ansatte. Er det en tomt som ligger brakk, ser vi at den raskt gjøre om til parkeringsplass. Hva slags reguleringsbehandling som legges til grunn når områder tas i bruk til parkering, vet jeg ikke. Men uansett kunne man gjerne legge en avgift på slike parkeringsplasser. Utfordringen vil være å skjerme beboerparkering. Det bør ikke være en ekstra avgift på å eie bil om man bor i by, selv om man kan legge avgift på bruk av bil i byer. Hvordan dette kan gjennomføres, har jeg ikke noen mening om.

Ting tar tid. Det aksepterer vi. Ingen tror at Oslo blir en sykkelby i løpet av noen uker med en venstrebyråd som ansvarlig for samferdsel. Men vi venter et taktskifte med langt større satsing på kollektivtransport og sykkel, på bekostning av privatbil.

Du er nå i den heldige situasjon at du kan gjennomføre allerede fattede vedtak, og sole deg litt i glansen fra disse resultatene. Men det er faktisk veldig bra om du i en ikke alt for fjern fremtid kan gjøre det. Oslo mangler ikke planer og vedtak. Oslo har vedtatt å bygge et hovedsykkelveinett i 1977, 1990, 1999 og 2006. Problemet har ikke vært planene eller vedtakene, problemet har vært at de aldri har blitt gjennomført. Under et sykkelarrangement før stortingsvalget 2009 sa du, Ola Elvestuen, omtrent dette om situasjonen i Oslo: Problemet med Peter N Myhre som byråd var ikke at han gjorde så mye galt. Problemet var at han ikke gjorde noen ting. Kanskje formulerte du deg litt mindre spisst, men det var uansett essensen i det du sa.

Vi som også følger med i justispolitikken ved at da din partikollega Odd Einar Dørum ble justisminister “tømte han skuffene” for gamle og vanskelige saker som hans forgjengere hadde kviet seg for å ta tak i. Han fikk dem opp på bordet og fikk dem avgjort på en eller annen måte. Enten man var enig eller ikke i hans beslutninger i de enkelte sakene, så fortjener han honnør for å ha fått sakene ut av dødvannet. Hvis du kan bli den som sørger for å få Oslos sykkelplaner over fra prat til handling, da blir du en viktig mann for Oslo, Ola Elvestuen.

Utbygging av gode sykkelveier vil måtte ta tid. Men en test kommer allerede førstkommende vinter: Kan vi endelig få et skikkelig vintervedlikehold i sykkelfelt og på sykkelveier? Til nå har vi opplevd at kommunen har brukt sykkelveier og sykkelfelt som snødeponi for den snøen som brøytes vekk fra kjørefeltene. Over­in­ge­niør Joakim Hjer­tum i Samferdselsetaten mente at syklistene måtte finne seg i at snø fra kjørefelt ble brøytet inn i sykkelfelt, og din forgjenger Jøran Kallmyr sa seg enig i dette. Blir vintervedlikeholdet like dårlig med en venstre-byråd som med en fra FrP, da vil du ha tapt mye troverdighet. Vi håper at dette ikke skjer.

Vi ønsker deg lykke til, og håper at du viser Oslo sykkelveien. Kanskje også Oslo til slutt kan bli en sykkelby?

Lambda ser ut til å gå dukken med byrådshavariet. Jeg gråter ikke veldig mye over det. Jeg synes Lambda fremstår som et kjedelig bygg som ikke er særlig mye mer spennende enn kontornaboene i “Barcode”. Edvard Munch fortjener bedre, uansett hvor museet måtte bli liggende. Men jeg synes ikke det er urimelig av Høyre å kreve at FrP skal stå ved tidligere inngåtte avtaler dersom byrådssamarbeidet skal fortsette.

Når spillet rundt posisjoner har lagt seg, kommer medieinteressen til å forsvinne. Carl I Hagen kommer sikkert til å gjøre alt for å komme i rampelyset fra sin posisjon som gruppeleder for FrP-kvartetten i bystyret. Men det blir nok mest hakk i plata og gjentatt gnåling om det vi har hørt så mye før. Blant annet at han er så misfornøyd med det som FrP har hatt ansvaret for i åtte år.

FrPs leder, Siv Jensen, har det med å være fraværende når ting skjer. Når hun kommer hjem fra feriene sine klager hun over at media er slemme mot FrP. Det partiet som har vært tuftet på at de behersket media bedre enn noen andre, klarer nå ikke å få fram annet enn sutring over at alle er slemme med dem. Man får ikke stemmer eller makt av slikt.

Siv Jensen vil svare de andre med å gå ut med hvem den overgrepstiltalte ordføreren som verserer i media i anonymisert form, er. Det er åpenbart at han ikke representerer FrP, siden Siv Jensen så gjerne vil henge ham ut. At er er slik at han ikke har erkjent forholdet, at det er et (mulig) offer man vil skjerme og en del andre hensyn som gjør denne saken ganske ulik Hoksrud-saken, hopper Siv Jensen over. Nå skal andre partier også trekkes ned i FrPs søle.

Det er ikke så ofte jeg fremhever VG i saker som denne. Men både tidligere redaktør Bernt Olufsen og nåværende redaktør Torry Pedersen har skrevet reflektert og fornuftig om dette — uten at jeg dermed er enig i alt de skriver.

Man har sikkert mange pikante saker i andre partier også. Kjønnsdriften er sikkert ganske likelig fordelt mellom partiene. Det er ikke enkelte fremskrittspartipolitikeres forsøk på å gjøre fremskritt når de skrider fram mot feil skritt som er FrPs problem. Det er partiets håndtering av disse sakene.

Søviknes-saken er alle FrP-skandalers mor, eller kanskje skal man si far. Og la det være helt klart: Dette var ikke bare en privatsak. Det skjer sikkert mye på partiarrangementer, både i FrP og andre partier. Men at nestleder i moderpartiet forgriper seg på en beruset 16-åring når han gjester ungdomspartiets arrangement, det er langt forbi det som kan unnskyldes. Her viste Terje Søviknes seg ikke voksen nok for den rollen han hadde.

Likevel: Det som for alvor gjorde det til en partisak var FrPs håndtering av saken, hvor blant annet Siv Jensen lyver overfor det norske folk i et forsøk på å dysse det hele ned og dekke over Søviknes’ overgrep. Det var da dette for alvor ble en partisak.

Det ble ikke bedre av at Cathrin Rustøen beskyldte Chim Kjølner for å ha voldtatt henne under et FPU-landsmøte i Langesund. Jeg vet ikke hva som skjedde i dette tilfellet. Men det var liten vilje til å rydde opp, og Chim Kjølner kunne gjøre come back.

Siden har det ballet på seg. Også Birkedal-saken ble en partisak ikke på grunn av det Birkedal hadde gjort, men på grunn av partiets manglende evne og vilje til å ta tak i problemet før det var for sent. Når Hoksrud-saken dukker opp har toget for lengts gått for å si at dette er en privatsak. (Skjønt i Bård Hoksruds tilfelle blir det vel mer riktig å si at bilen har kjørt enn at toget har gått.) Bård Hoksrud er (eller var) ikke noen hvem som helst i FrP. Han har vært tidligere leder av FPU, er stortingsrepresentant og sentralstyremedlem. Hvis FrP hadde håndtert Søviknes-saken på en god måte, og siden tatt andre sex-skandaler i partiet på alvor, da kunne man kanskje ha sagt at Hoksrud-saken var en privatsak.

Byrådssamarbeidet i Oslo skulle være FrPs utstillingsvindu og vise resten av landet at FrP var en seriøs samarbeidspartner og at de kunne opptre ansvarlig i posisjon. Dette skulle vise at FrP kunne være i stand til å regjere. Nå har det havarert på at samarbeidspartneren har stilt krav om at FrP vedstår seg tidligere inngåtte avtaler. Det vil ikke FrP, og da ryker de ut. Og dermed forsvant også det som måtte være igjen av muligheter for et regjeringssamarbeid.

Siv Jensen ble tidligere kjørt fram som statsministerkandidat. Men hun har gang på gang vist at hun ikke har det som skal til for å fylle denne rollen. Det dummeste, men ikke det eneste, var da hun nok en gang ikledde seg offerdrakten etter Utøya-masakren og mente at det å knytte FrP til Anders Behring Breivik var like uhyrlig som det ABB hadde gjort. Hun trakk det riktignok tilbake. Men det var for sent. Jens Stoltenberg, som var hardt rammet som statsminister, partileder og rent personlig, sto fram som en statsmann og leder av format. Siv Jensen sto fram som en kylling. Dette inntrykket har hun bekreftet i håndteringen av Hoksrud-saken. Hun er en like dårlig statsministerkandidat som Carl I Hagen var ordførerkandidat i Oslo.

Med et elendig valgresultat er det åpenbart at Siv Jensens posisjon i partiet ikke er spesielt sterk. Det er først og fremst mangelen på alternativer som gjør at lederdisksujonen ikke blusser opp for fullt. Nestleder Per Sandberg er mer på vei ut av enn inn i politikken. Per Arne Olsen var tidligere ordfører i en byen hvor FrP gikk aller sterkest tilbake. Uansett om hans boligkjøp var lovlig eller ei, så vitner det om så sterkt manglende politisk teft og dømmekraft at han i praksis er politisk død. Sentralstyremedlem Bård Hoksrud er ute.

Terje Søviknes er kanskje den dyktigste politikeren FrP har. Men han er ikke den som kan styre partiet ut av sex-skandalenes slagskygge. Dessuten har han manglende støtte i partiet, noe valget til sentralstyret viste. En pragmatisk politiker som til og med kan gå inn for bompenger, har ikke noen sterk støtte der.

Uansett når debatten måtte komme, så er FrPs dårlige resultat og dårlige ledelse ikke noe som vil inspirere troppene til sterk innsats mot valget i 2013.

Lederdebatten i FrP må komme. Carl I Hagen har dummet seg såpass mye ut i valgkampen at han ikke lenger vil kunne trekke i trådene, heller ikke i kulissene. Siv Jensen vil ikke kunne holde debatten i sjakk. Når debatten kommer vil den bli stygg.

Kanskje går FrP-epoken i norsk politikk mot slutten.

“«Jeg mener at arbei­det med å bedre frem­kom­me­lig­he­ten for bil­tra­fik­ken har vært for lavt prio­ri­tert i mange år»,

(…)

- Man fin­ner gode løs­nin­ger for kol­lek­tiv­tra­fik­ken og syk­lis­ter, mens det er blitt for mye fokus på å strupe biltrafikken.”

Det er en fersk samferdselsbyråd, Jøran Kallmyr, som sier dette til Aften 16. september 2009. Han syntes åpenbart at det var ille at han i sin skinnende Audi måtte sto i kø ved Olav Kyrres plass.

Oslo kveles av biler. Men FrP (og H?) mener det ikke er nødvendig med tiltak for å begrense biltrafikken. Når samferdselsbyråden ikke en gang har forstått at det er mulig å komme seg på kino og teater uten privatbil, er det lett å forstå at det blir som det blir. FrP er vel også de siste som fortsatt tror på at man kan bygge seg ut av problemene ved å bruke enda mer areal til veier og parkeringsplasser.

FrP har programfestet at det er viktig med et godt parkeringstilbud i sentrum, men nesten ikke noe om sykkel. Det er ikke overraskende at Syklistens Landsforning har gitt FrP bunnkarakter i Oslo.

“I Oslo sentrum kjører veldig lite biler, og det er nesten ikke privatbiler i det hele tatt”, om vi skal tro Jøran Kallmyr. Hvis det riktig kan man lure på hvorfor politikerne er så opptatt av at noen få biler skal kunne ødelegge så mye. For om de er få, så gjør de mye av seg. Og hvis de er så få som Kallmyr hevder, så er det liten grunn til ikke å fjerne dem.

Jeg tror ikke på at sentrum kan gjøres helt bilfritt. Men det er ingen grunn til å tillate gateparkering innenfor Ring 1. Den bør også reduseres utenfor. Det er ingen kommunal oppgave å skaffe folk gratis parkeringsplasse. At man til og med tillater gjennomkjøring over Fridtjof Nansens plass er bare tragisk. Jeg forstår ikke butikkeiere som kjemper for parkering. Ingen har lyst til å gå et slikt sted. Alle bilene skremmer folk og kunder vekk.

Det er mulig å gjøre noe hvis man vil. I Paris er biltrafikken redusert med 24% i løpet av 8 år. Det merkes veldig godt. Det bor folk i Paris også, faktisk ca 3 mill innenfor et området som tilsvarer omtrent Oslo innenfor Store ringvei. Men de har klart det.  I britiske byer er biltrafikken redusert med 9% i løpet av en femårs-periode. Det er mulig hvis man vil. Men de som styrer i Oslo vil ikke.

Siden det så ofte gnåles om mangel på plass: Det er bilene som tar mye plass, ikke kollektivtrafikk, syklister og fotgjengere.

Byrådspartiene vil ha parkering under jorden i sentrum. Men mer parkering gir også mer trafikk inn til byen. Derfor bør antallet parkeringsplasser i sentrum reduseres.

Kanskje kan markedet komme oss til unnsetning. Parkeringsselskapene sliter og tjener ikke penger, kunne Aftenposten melde for ikke så lenge siden. Gladmeldingen var denne:

“Økte bompengeavgifter og forbedret kollektivtilbud har også ført til noe nedgang i omsetning og belegg ved P-anleggene i Oslo.”

Kanskje vil det vise seg ikke å være veldig attraktivt å bygge ut parkeringshus.

Jeg er mindre skeptisk til å bygge parkeringsanlegg litt lenger ute, der folk bor. Også her er det et problem at det er alt for mange parkerte biler og at all ledig gateplass som kunne vært bruk så mye bedre, er okkupert av bilister. Men skal man gjøre dette må man fjerne den meningsløse skattefordelen som gis til de som har parkering dekket av arbeidsgiver.

Vi må akseptere at folk som bor sentralt også kan ha behov for bil. Men det er ingen grunn til at de skal få gratis parkeringsplass av Oslo kommune. De må selvfølgelig betale det det faktisk koster å ha parkeringsplass eller garasje sentralt i Oslo. Det er en kostnad ved det å bo sentralt og ha bil, og det er en kostnad bileierne må betale selv.

Dette ble mest om FrP. FrP er verstingen, og har dessuten hatt byråd for samferdsel alt for lenge. Høyre er bedre, men dessverre ikke så veldig mye bedre. De har tross alt styrt denne byen sammen med FrP.

Vi må starte med det viktigste utgangspunktet: Ytringsfrihet. Ytringsfrihet er verdifullt, men slett ikke noe som bare er pent og behagelig. Det kan gjøre vondt når gravende journalister nagler en til noe man helst vil skjule. Og det kan gjøre vondt å lese meninger vi skulle ønske ingen hadde. Det er de upopulære ytringer som særlig trenger ytringsfrihetens vern. Politisk korrekte main-stream standpunkter er aldri truet.

Ytringsfriheten gjelder også for nynazister, rasister og muslimhatere — selv om vi skulle ønske at det ikke fantes noen som ytrer slike meninger. En av ytringsfrihetens begrunnelser er at synspunkter skal komme fram og eventuelt bli imøtegått. På den måten kan man kanskje komme nærmere en sannhet enn om synspunkter blir usagt og dermed uimotsagt.

Ytringsfrihet er en rett til å informere, til å si sin mening, motta informasjon osv. Ytringsfriheten har også sine grenser, bl.a. i forhold til ærekrenkelser og rasistiske ytringer. Ytringsfriheten er ikke en frihet fra ansvar for det man sier. Anonymitet og retten til å ytre seg anonymt er ikke nødvendigvis beskyttet av ytringsfriheten.

Det er grader av anonymitet. Ofte skrives det under pseudonym. Man bruker et navn som ikke er ens reelle navn. Men noen vet hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet. Hvor kjent identiteten er, kan variere. Mens pressen jaktet på hvem som skjulte seg bak forfatterpseudonymet Anonym, så visste Erling Kagge og en del andre hvem personen var. På Twitter vil mange opplyse navnet i sin profil. Vi kan f.eks. se at personen bak twitternavnet @vrangest er Kristin Oudmayer.

På Twitter og i en del andre sosiale media og debattfora er det ikke krav om at man gir sin identitet til kjenne eller på noen måte bekrefte sin identitet. Hvem som skjuler seg bak twitternavnet @Brumlebass får vi ikke vite. Han beskriver seg som “en middels ung man”, det er alt. Går vi til hans blogg frpkoden.blogspot.com får vi ikke vite noe mer. Jeg antar at verken Twitter eller Blogspot kjenner hans virkelige identitet — de har ikke krevd å få vite det. Brumlebass er anonym, Vrangest er det ikke. Anonym var ikke helt anonym, for noen visste.

Holder vi oss til det som vi kanskje kan kalle organiserte medier, er ansvaret for anonyme ytringer regulert. Men organiserte medier sikter jeg til det som omfattes av lov om redaksjonell fridom i media, og som i følge dennes § 2 er:

1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt,
2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven § 1–1 tredje ledd og
3. elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2.

Slike medier skal etter lovens § 3 ha en redaktør.

Redaktøren er ansvarlig for alt som formidles, også om redaktøren ikke kjenner inneholdet. Ingen tror at Hilde Haugsgjerd gjennomgår alt stoff i Aftenposten før det publiseres. Men hun er like fullt ansvarlig. Redaktøransvaret er en helt spesiell bestemmelse i den forstand at man kan bli straffet uten å ha utvist slik personlig skyld som ellers kreves i strafferetten.

Avisenes nettdebatter kan også omfattes også av redaktøransvaret. Dette ble det fastslått av Høyesterett i saken om utlevering av navn på person som på et nettforum skrev at han hadde behold en runesten, som er ulovlig — Rt 2010 s. 1381. Men det er fortsatt uklart hvor langt det rekker, f.eks. i forhold til ikke-modererte fora.

For pressen gjelder et kildevern. Kildevernet er et unntak fra vitneplikten. Hovedregelen i straffeprosessloven § 108 er at vi alle er forpliktet til å fortelle det vi vet og til å snakke sant om vi kalles inn som vitne for en domstol. Det er noen unntak, blant annet for advokater, leger, prester og en del andre som har lovbestemt taushetsplikt om det de har blitt betrodd (§ 119), og for det som kan pådra straff for en selv (§ 123), og man er fritatt for å vitne om ens nærmeste (§ 122). En redaktør og andre pressefolk kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av en artikkel eller kilde til opplysninger (§ 125). Dette gjelder også hvem som har skrevet et innlegg på en avis’ nettoforum. Det var dette som var hovedtema i saken Rt 2010 s. 1381, og som ble fastslått av Høyesterett i den saken.

I organiserte medier kanaliseres alt ansvar gjennom redaktøren. Om noen kommer med en ærekrenkelse eller en ulovlig rasistisk ytring på Aftenpostens debattforum, så er Hilde Haugsgjerd ansvarlig som redaktør. Dette fritar ikke den som kommer med ytringen for ansvar, men da må man kjenne dennes identitet. Redaktøren har full rett til å opplyse hvem som har skrevet et aktuelle innlegget, men kildevernet gjør at redaktøren ikke har noen plikt til å gjøre det.

Pressen har et referatprivilegium. Man kan gjengi en krenkende ytring fremsatt av andre, uten selv å komme i ansvar. Det er defor Vigrids Tore Tvedt kunne bli dømt for rasistiske uttalelser fremsatt i et intervju med VG, mens ingen fant på å tiltale VG. VG var i høyeste grad medvirkende til å spre dette budskapet, og medvirkning til å spre slike ytringer er også straffbart. Men pressen kan gjengi andres uttalelser.

Men referer man anonymt kan man ikke påberope seg referatprivilegiet. I saken mellom Tom Vidar Rygh og Tønsbergs Blad, Rt 2003 s. 928, la Høyesterett til grunn at når en avis baserer seg på opplysninger fra anonyme kilder, så blir avisen ansvarlig som om de skulle ha fremsatt påstandene selv uten kildeangivelse, se dommens avsnitt 43. Referatprivilegiet gjelder ikke når ytringene er anonyme. Saken ble brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og Tønsbergs Blad fikk der medhold (etter at ha blitt dømt for ærekrenkelser i Norge). Men EMD aksepterte prinsippet om ansvar ved bruk av anonyme kilder, se dommens avsnitt 95. (Tønsbergs Blad AS and Haukom  vs Norway, 510/04).

Hos oss står ytringsfriheten sterkt — heldigvis. Ytringer som de fleste av oss vil finne uakseptable og motbydelige vil som regel fortsatt være lovlige. Det skal mye til før en rasistisk ytring overskrider grensen for det lovlige. Redaktørene har derfor liten grunn til å frykte rettslig ansvar for det som blir skrevet på deres nettfora. Det er mer et spørsmål om hvordan de ønsker at deres nettfora skal være. Dermed blir det et spørsmål om redaksjonelle valg og presseetikk, ikke om jus.

Ytringsfrihet betyr ikke fri tilgang til en hvilken som helst talerstol for å si hva man vil på en så usaklig måten man måtte ønske. Hvis en nettavis vil begrense muligheten til å delta i deres nettforum ved f.eks. å kreve at innlegg publiseres under fullt navn, ved at man har identitetskontroll når brukere registrerer seg, at man luker ut upassende innlegg og utestenger enkelte debattanter, så er de i sin fulle rett til å gjøre det. Det er ikke noe inngrep i min ytringsfrihet om en nettavis ikke vil gi meg “spalteplass” dersom jeg ikke vil vedstå meg det jeg skriver med fullt navn.

Jeg har deltatt på diverse nettfora fra en gang relativt tidlig på 80-tallet. Den gang var det Com på UiOs Dec-maskiner. Siden var det news, før det ble noen avisers nettdebatter og andre fora. Nå holder jeg meg stort sett til denne bloggen og noen sosiale medier. Dels har jeg alltid likt å skrive og diskutere, dels er jeg interesserte i mediene i seg selv.

I pionertiden tilsa nettiquetten at man opptrådte under fullt navn, eller i alle fall oppga fullt navn i sin profil. Com hadde ikke veldig gode mekanismer for å nøste opp tidligere debatter. Ville man rette blikket fremover og følge med i den løpende debatten måtte man sette alle eldre innlegg som lest. I noen grupper ønsket jeg å gå tilbake å se på en del eldre innlegg, samtidig som jeg løpende ville følge det nye. For å kunne gjøre begge deler laget jeg en ekstra bruker som jeg kalte Back Tracker, og skrev på profilsiden at dette var et pseudonym og en bruker som jeg bare brukte til å nøste opp gamle innlegg. Det vakte sterke reaksjoner, og jeg moret meg litt med å følge en ganske intens diskusjon om hvem denne Back Tracker kunne være. For slikt gjorde man ikke. Det var et klart brudd på all skikk og bruk å ikke opptre under fullt navn. Hadde jeg i stedet valgt å kalle min ekstra bruker Peder Ås og beskrevet ham som jusstudent, vil ingen ha oppdaget det. Men da hadde jeg gått glipp av en interessant erfaring og en del moro.

Jeg følger ikke lenger med i avisenes nettfora. Det ble for mye søppel og usakligheter. Det er ikke slik at jeg ikke tåler å lese det. Men jeg vil ikke bruke tid på det. Det er kanskje nettdebattenes største problem: Lavt saklighetsnivå og høyt støynivå gjør dem uinteressante og ganske verdiløse. Skal nettavisene bli viktige debattfora må de gjøre noe for å få opp nivået.

Vi kan grovt sett skille mellom fire hovedtyper av diskusjoner:
1. Man har en dialog hvor deltakerne i fellesskap ønsker å utdype sin innsikt og eventuelt finne løsninger. Dette er de mest konstruktive diskusjonene.
2. Man forsøker å overbevise sin motpart. Grensen mot 1 er ikke nødvendigvis skarp.
3. Man diskuterer for å overbevise tilhørerne, ikke deltakerne i diskusjonen. Når Jens Stoltenberg og Erna Solberg møtes til offentlig debatt har de ingen illusjoner om at de skal overbevise sin motpart og få denne til å skifte standpunkt. Det er velgerne som skal overbevises.
4. Krangel og munnhuggeri, hvor man bare slår hverandre i hodet.

Dessverre faller alt for mange nettdebatter klart i gruppe 4. Mye av det kan knapt kalles debatt i det hele tatt.

Jeg tror krav om å skrive under fullt navn kan være ett av flere tiltak som kan øke saklighetsnivået. Dagsavisen har lykkes godt med sitt forum nyemeninger. På den annen side har det kanskje blitt for lukket.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på de ekleste utsagn fremsatt under fullt navn, så noen garanti for saklighet er det ikke. Man finner også mange gode innlegg skrevet under et eller annet pseudonym (nick).

Det har vært anført, bl.a. av Jon Wessel Aas, at rett til anonymitet er viktig bl.a. for varslere. Det er viktig å ivareta dette. Men disse opptrer ikke i de vanlige nettdebatter. Det er forskjell på å kreve at den som sier sin mening gjør dette under fullt navn, og å gjør det umulig å varsle anonymt. Jeg holder meg foreløpig til debattene og holder varslere utenfor.

Også i debatter kan ubetinget krav om fullt navn være problematisk. Det er lov til å ha og gi uttrykk for ekstreme meninger, uansett hvor mye vi måtte mislike dem. I utgangspunktet kan man si at folk får våge å stå for det de mener, selv om det har konsekvenser. Skulle jeg oppdage at noen i min bekjentskapskrets har de samme forskrudde ideene som drapsmannen (men uten hans vilje til grusomme handlinger), så ville ikke vedkommende stå på min gjesteliste. Men om vedkommende gjør jobben sin på en utmerket måte, så skal man ikke risikere å miste jobben på grunn av sine meninger — uansett hvor sterkt man måtte mislike dem. Selv om politiske oppfatninger ikke i seg selv er oppsigelsesgrunn, så er det ikke sikkert at man kan stole på at det alltid er samsvar mellom teori og praksis.

En av nettets anonyme debattanter, Brumlebass, sier det slik på Twitter:

“Fullt navn i debatter er lett å kreve av de som lever av at navnet sitt er kjent. Vi andre er kanskje mer skeptiske.”

Det kan være legitime grunner til at man ikke vil bruke fullt navn.

Man kan ha ulike roller. Man kan ønske å fremstå på en slik måte at det man måtte mene i en debatt ikke kobles med den person mange kjenner i andre roller. Argumentasjonen i seg selv bærer like godt (eller dårlig) enten man vet hvem personen er eller ikke. Eventuelle restriksjoner må begrunnes i at de kan bidra til å heve saklighetsnivået. Det er ikke et poeng i seg selv å “oute” folk med synspunkter man ikke liker.

Vi kan gjøre et like tankeeksperiment. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Jeg har ingen anelse om hvem han er. Jeg vet ikke noe mer om ham enn at han skal være en av terroristens inspiratorer. Vi kan tenke oss at han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole i Norge, som aldri gitt uttrykk for noe politisk synspunkt overfor sine elever og kolleger. Da kan man ha gode grunner for å holde de to roller adskilt slik at han i skolesituasjonen ikke identifiseres med synspunkter som han vet de fleste av elevene, foreldrene og kollegene vil reagere mot. Jeg mener at dette er en legitim grunn til ikke å ville opptre under fullt navn.

Det er neppe noen som tror at man som professor uttaler seg på vegne av det universitet hvor man er ansatt og folk er vel vant til at det kan komme de underligste uttalelser fra folk med fine titler. Men vi kan bli møtt med andre forventninger. Som professor i jus kan kan jeg synse fritt om vin, om sykkel, om musikk, om politikk og mye annet jeg måtte være opptatt av. Men når jeg nærmer meg mitt eget fagfelt blir jeg langt mer forsiktig. Så lenge vi er i det som mine kjerneområder, er det ikke noe problem. I randsonen er det vanskeligere. Jeg har f.eks. ikke sagt noe i diskusjonen om anvendelse av straffebestemmelser om folkemord, om forvaring m.m. i den aktuelle terrorsaken. Det kan godt hende at jeg kan mer om dette enn en del av de som deltar i debatten. Men noen kunne komme til å ta meg for å være ekspert og derfor legge mer i mine vurderinger enn de bør gjøre. Jeg kan dessuten risikere å dumme meg ut grundig. Da holder jeg meg heller utenfor den debatten.

Sosial kontroll kan på godt og vondt gjøre at man begrenser seg i en debatt. Det kan luke ut de verste usaklighetene. Men det kan også bety at synspunkter ikke kommer fram hvis man alltd si hve man egentlig er. Jeg er neppe den eneste som enkelte ganger har latt være å kommentere et spørsmål fordi jeg ikke ønsker å måtte forsvare upopulære standpunkter om og om igjen i andre sammenhenger. En slik sosial kontroll kan føre til at man får inntrykk av større grad av konsensus enn det reelt sett er.

En periode deltok jeg i et nettforum med et nick, altså anonymt. Ingen forbant meg en noen rolle utenfor det aktuelle forumet. Man ble vurdert på grunnlag av det man hadde skrevet der, ikke noe annet. Da følte jeg meg friere. Det er temaer jeg diskuterte der, som jeg ikke diskuterer offentlig nå. Kanskje formulerte jeg meg også til tider skarpere. Men jeg deltar ikke der lenger. Hvis jeg nå deltar i nettdebatter skjer det under fullt navn. Så får jeg heller akseptere at det betyr at jeg noen ganger må legge litt mer bånd på meg enn om jeg hadde opptrådt anonymt.

Redaksjonene kan treffe en del andre tiltak for å heve nivået. Moderering er viktig. Man kan også utestenge debattanter. Da jeg deltok i nettdiskusjoner så man at folk som ble utestengt kort tid etter dukke opp igjen med nytt nick. Da har det liten hensikt. Jeg har også sett forslag om å gi poeng i en eller annen form. Min ikke helt ferske erfaring var at de med størst menighet fikk flest anbefalinger. Det var ikke nødvendigvis de som sto for de mest saklige bidragene.

Om man ikke krever fullt navn offentlig, så kan jeg ikke se noen grunn til at ikke redaksjonene skal vite hvem som skjuler seg bak pseudonymene.

I sosiale medier som Twitter og Facbook kan man velge hvem man vil lese og diskutere med. En slik siling gjør det mulig å redusere støynivået ganske mye. Lignende mekanismer i andre debattfora kunne kanskje ha bidratt til å heve nivået noe.

Når det ikke er en redaktør er det heller ikke noe redaktøransvar. Da er det heller ikke noe kildevern (det er noen nyanser her som jeg hopper over). Den som bare tilbyr lagrings– og tilgangstjenester er i utgangspunktet ikke ansvarlig for innholdet, og har heller ingen plikt til å følge med. Men skulle det bli spørsmål om hvem som står bak et nettsted eller hvem som har skrevet et innlegg, vil man ha plikt til å fortelle dette til retten (vitneplikten gjelder bare der).

De som tilbyr tjenester mot betaling vet i det minste hvem vi er. De må vite hvem de skal kreve betaling fra. De som tilbyr gratistjenester har ikke et slikt behov. De trenger ikke vite hvem deres brukere er, og gjør det ofte ikke. Da blir anonymiteten fullstendig. Man kan kalle seg hva som helst. Mange forsøker nå å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Fjordman. Sannsynligvis vet heller ikke Blogspot hans virkelige identitet. Det betyr ikke noe om man har vitneplikt så lenge man faktisk ikke vet.

Jeg synes fullstendig anonymitet er problematisk. Jeg ser ikke noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt. Det betyr ikke at navnet alltid bør fremkomme. Men noen identfiserbare må vite eller ta ansvaret. Som nevnt ovenfor har redaktøren ansvaret i pressen. Men kunne tenke seg samme modell dersom tjenesteyter ikke vil eller ikke kan opplyse om hvem som faktisk har ytret seg eller på annen måte gjort bruk av en tjeneste. Den som drifter en tjeneste som har vært brukt til grove krenkelser bør enten kunne peke på den kunde som har benyttet tjenesten på denne måten, eller stå ansvarlig selv.

Det er først når det skjer ulovligheter at det kan være grunnlag for å kreve et navn utlevert. Jeg har ikke lest stort av det Fjordman har skrevet. Men om vi forutsetter at det han skriver kanskje er ekstremt og uspiselig for de fleste av oss, men like fullt lovlig, da er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem personen er.

Tjenester som Wikileaks er viktige og de kan ikke fungere uten at kildene kan være helt sikre på sin anonymitet.  Når man sikrer anonymitet for kilder, må i dette eksemplet Wikileaks ta ansvaret — noe de også gjør. Om jeg har oppfattet dem rett bruker de avismodellen med kildevern, med mekanismer for å sikre kildene slik at de ikke kan spores.

For en tjeneste som Wikileaks må vi presisere følgende: Det de publiserer har i stor grad blitt gjort tilgjengelig ved at noen bryter sin taushetsplikt. Men det er ikke Wikileaks som bryter taushetsplikten. Wikileaks gjør ikke noe annet enn det avisene gjør når de sier “i følge en hemmeligstemplet rapport som xx har fått tilgang til …!”. Forskjellen er bare at Wikileaks har rendyrket dette og at ikke bare omtaler, men også konsekvent publiserer det som man har funnet grunn til å publisere.

Godt kildevern og seriøse redaksjoner sikrer antageligvis varslerne vel så godt som muligheten til å kunne opptre helt anonymt på nettet. Om det skulle dukke opp påstander om klanderverdig forhold på et anonymt nettsted, så vil det som regel ikke bli tatt særlig alvorlig og ikke nå ut. Det er mer enn nok av eksempler på folk som kommer med all verdens påstander på nett, og de fleste blir nok avskrevet som nutcases — noe mange av dem nok også er.

<edit>Marias metodes kommentar er viktig og peker på noe jeg ikke hadde tenkt tilstrekkelig på da jeg skrev denne kommentaren. Det er mange som har erfaringer de gjerne vil dele og som kan gi verdifulle bidrag, men det er erfaringer man ikke vil dele under fullt navn. Man vil ikke stå fram med sine psykiske problemer under fullt navn, ikke fortelle at man har vært utsatt for overgrep, kanskje at man har begått overgrep, at man sliter med å mestre sitt sinne, osv. Det kan være så mye. De kan ha viktige historier å fortelle og gi viktige bidrag i debatter, men vil ikke utlevere seg selv og kanskje også sin familie.</edit>

Jeg så fram til en spennende etappe over Col du Galibier, med avslutning i Alpe d’Huez. Dagen etter skulle jeg reise til Paris for å få med avslutningen. Det hadde vært et av de mest spennende Tour de France på lenge og det hadde vært store norske triumfer. Det har også vært klare tegn på at det er langt mindre doping enn det var for en del år siden. Derfor planla jeg en avsluttende kommentar som ikke skulle handle om vin. Mye av kommentaren var allerede skrevet. Men ikke noe av det kom med i dette som faktisk ble den kommentaren.

Fredagens etappe var spennende. Jeg satt på terrassen og fulgte den på fransk TV, samtidig som jeg fulgte med på Twitter — og var mest opptatt av tweets om Tour de France. Kl. 15.26 eksploderte bomben i Oslo sentrum. Kl 15.28 kom den første Twitter-meldingen jeg leste, fra VGs Anders Giæver: “Bombe i sentrum”. Et minutt etter: “Ruter knust. Folk skadet”. Åtte minutter senere det første bildet av VG-huset. (Foto: Anders Giæver, gjengitt med tillatelse.) Jeg fikk også melding fra min kone, som var på jobb i Oslo sentrum, om en kraftig eksplosjon og mye røyk.

Syklistene i Tour de France var på vei ned fra Col du Galibier til starten på den meget spennende og kanskje avgjørende stigningen opp til Alpe d’Huez. Men Tour de France var ikke lenger viktig. Hva hadde skjedd i Oslo? Jeg satt et par tusen kilometer unna og lette etter informasjon. Jeg fulgte twittermeldinger og nettaviser. Twitter var klart best mens saken utviklet seg. Jeg håpet at det var en ulykke, ikke en terroraksjon. Men meldingene tydet mer på bombe enn ulykke. Mine første tanker gikk også i retning av en muslimsk terrororganisasjon, og jeg fryktet at muslimhetserne virkelig skulle få vann på mølla.

Så begynte det å komme meldinger fra Utøya. Det var helt uvirkelig. 4–5 personer på Utøya er skutt av en mann i politiuniform, var den første meldingen jeg så.  Pierre Rolland vant kongeetappen i Tour de France, men det var helt uviktig.

Midt oppe i det hele følte jeg en viss lettelse da det var klart at gjerningsmannen var norsk. Hadde det virkelig vært en muslimsk terrorist kunne det ha blitt ganske uutholdelig her. Det er en rasistisk og fordomsfull “logikk” som gjør at om det hadde vært en muslimsk terrorist, da hadde det vært Islam og islamister og alle muslimer ville, i alle fall av mange, ha blitt identifisert med handlingen. Når det viser seg at det var en hvit, høyreekstrem vestkantgutt, da blir man nøye med å understreke at de miljø han er en del av og det parti han har vært medlem av ikke kan holdes medansvarlig for hans handlinger. Og selvfølgelig er FrP like lite ansvarlig for hans handlinger som muslimer er ansvarlige for det islamistiske terrorister måtte finne på.

Noen vil vite at jeg også legger ut en del meldinger på Twitter og Facebook av typen “For 98 år siden ble A født/ skjedde sånn og slikt, osv”. Jeg sitter ikke oppe om morgenen og skriver disse. Jeg setter meg ned kanskje en gang i uken, ser på dagene som kommer og legger ut meldinger som skal sendes på et angitt tidspunkt. Jeg gikk gjennom det jeg hadde lagt ut for de nærmeste dagene. Jeg strøk ganske mange og endret på de jeg lot bli værende. Mange passet ikke. Sist lørdag var det 97 år siden Alf Prøysen ble født. Han kunne ha vært god å ha på en slik dag. Men den muntre “Teddybjørnens vise” som jeg hadde lenket til, ville ikke passet. Den ble redigert vekk. Alison Krauss ble 40 år samme dag. Jeg hadde allerede valgt “Jacobs Dream” før det forferdelige skjedde. Den ble uhyggelig aktuell. Det er en hjerteskjærende historie som fremføres så jeg får gåsehud hver gang jeg hører den, og enda mer nå enn før. Jeg lot den stå.

Det var mange tanker som surret rundt i hodet og det ble ikke lett å sove. Jeg måtte opp relativt tidlig lørdag for å rekke toget til Paris. Da jeg la meg meldte mediene om 10 drepte på Utøya, men at det var forventet at tallet ville stige. Jeg våknet til melding om 80 drepte og ble helt satt ut. Alt virket tomt og trist. Norge har vært utsatt for ulykker som har krevd flere menneskeliv. Men dette var ingen ulykke. Det var en villet handling. Det gjør det så mye verre og så mye vanskeligere å forsone seg med.

Det virket helt meningsløst å skulle reise for å feire avslutningen på et sykkelritt. Men vi var i Frankrike, og ruten hjem gikk uansett via Paris. Så vi reiste som planlagt.

Jeg var i Paris sist søndag og så avslutningen av Tour de France. Vi ble revet med i stemningen og det var moro. Det var fint å få tankene bort fra det som hadde skjedd i Norge for noen timer. Jeg kommer nok “tilfeldigvis” til å reise via Paris når Tour de France avsluttes senere år også. Jeg håper det aldri igjen kommer til å hvile en like mørk skygge over avslutningen som det gjorde i år.

Terroren i Norge preget nesten alle medier. Men jeg skulle ønske det var noe annet som førte til at Norge var på topp i nyhetene. Vi har fått mye støtte og sympati. Denne tegningen laget av den iransk-amerikanske tegneren Kaveh Adel fanger reaksjonene på en flott måte. (Tegningen er gjengitt med tillatelse)

Unntaket var L’Equipe. L’Equipe er en type avis vi ikke har i Norge. Det er en ren sportsavis. Det skriver om sport, ikke noe annet. Om Frankrike skulle bli invadert ville de antagelig være mer opptatt av fotballresultatene. Tour de France har vært hovedoppslaget hver dag de siste tre ukene. Men også de skrev om og hadde et bilde av Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen foran feltet da syklistene markerte hendelsene i Norge med et minutts stillhet før start på siste etappe, begge med sørgebånd på armen.

Årets vinner av Tour de France, australieren Cadel Evans, ble selvfølgelig viet stor oppmerksomhet i mandagens utgave av L’Equipe. Etter to ganger å ha kommet på andreplass, og i fjor fått sine muligheter ødelagt av en velt (han fullførte etter å ha syklet 12 av etappene med brudd i albuen, men hadde ingen sjans til å hevde seg), lyktes han endelig. Han er den eldste (34 år) som har vunnet Tour de France etter annen verdenskrig. I det som var hans kanskje siste sjanse lyktes han i det han har prøvd på så lenge. Det må ha vært hans største dag som syklist. På spørsmål fra L’Equipe om hva seieren betyr, svarte han omtrent dette:

“Tour de France er et mikrokosmos. Vi glemmer fort at verden utenfor går videre. Det som har snudd min verden på hodet er det som har skjedd i Norge. Jeg er også preget av Amy Whinehouse’s død. Min seier i Tour de France betyr ingen ting i forhold til dette.”

Dette kom ikke fra en norsk deltaker. Det ble ikke  sagt til en norsk journalist som fisket etter sympati. En australsk syklist sa dette til en fransk sporstsjournalist som antagelig var ute etter en uttalelse om at dette var noe av det viktigste som hadde skjedd. Jeg har alltid hatt stor respekt for Cadel Evans. Den ble ikke mindre etter dette.

Den norske innsatsen i Tour de France har vært imponerende. Vi har vært stolte over å være norske. Det har blitt lagt merke til at de to norske deltakerne har tatt to etappeseire hver. L’Equipe har skrevet om at vikingene har gått i land, gjort Thor Hushovd til rovdyr, brukt klisjeen Thor de France og regnet seg fram til å at de franske syklistene burde hatt 67,5 etappeseire om du skulle gjøre det like godt som nordmennene (de var før Edvald Boasson Hagen tok sin andre etappesier). Det er mindre enn en uke siden Edvald Boasson Hagen tok sin siste etappeseier. Da klaget L’Equipe over at nordmennene var respektløse som hele tiden tok knekken på de franske guttene. Også det store antallet norske supportere har blitt lagt merke til og har blitt hyppig kommentert på fransk TV. Likevel virker dette nå som en ganske fjern fortid.

Det som i dag virkelig gjør meg stolt over å være norsk er ikke enkeltpersoners prestasjoner i en idrettskonkurranse — prestasjoner som de færreste av oss har bidratt noe som helst til. Det som gjør meg stolt  er hvordan våre ledere og ikke minst det norske folk har håndtert krisen og traumet etter bomben i Oslo og den forferdelige massakren på Utøya.

Det er sikkert en del som skal granskes. Vi vil finne ut at en del kunne vært håndtert bedre. Men det blir på en måte detaljer. Ingen kan forberede seg på det Norge ble utsatt for. Alle som kunne gjorde en fantastisk innsats og gjør det fortsatt.

Det norske folk møtte hatet med kjærlighet. Det var inkluderende varme og solidaritet, ikke splittelse og mistenkeliggjøring. Folk gikk ut i gatene i et antall vi aldri har sett før, man gikk ikke i dekning. Også dette har blitt lagt merke til ute. Flere av kommentarene gir uttrykk for en blanding av undring og beundring. Se som et eksempel faksemile av tegning i The Times.

Midt i galskapen og sorgen: Den som ikke vil la seg knekke vokser i motgang. Det drapsmannen trodde han kunne bekjempe med sine grusomme handlinger har blitt styrket. Vi har sett et Norge mange av oss trodde ikke eksisterte. Det er et varmere og sterkere Norge som vokser fram i blomsterhavet.

Jeg lar et bilde fra rosehavet på Rådhusplassen avslutte. Bildet er tatt av Eirik Helland Urke, og er en del av han flotte billedserie Roser på Rådhusplassen (gjengitt med tillatelse).

Osten er et industriprodukt, ikke et tradisjonsprodukt. Det er ikke noe galt i det. Norsk industri har klart å utvikle en internasjonal merkevare. Det er ikke for mye av det.

Vi kan noen ganger lese om at Jarlsbergosten bygger på tradisjoner fra 1860 ved nettopp Jarlsberg. Det er ikke sant. Den ble utviklet fra midten av 1950-tallet ved Landbrukshøgskolen på Ås, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap. Det var faktisk en professor ved navn Ole Martin Ystgaard som ledet arbeidet. At en person som driver med ysting på Landbrukshøgskolen heter Ystgaard kunne passet fint i en Donald-serie. Men det er faktisk slik.

Jarslbergosten er en slags kryssning mellom gouda og emmentaler (“sveitserost”). Jeg har sett denne type ost omtalt som goutaler. Du kan lese mer om utviklingen av Jarlsbergosten her.

Tine reklamerer med at bare noe få personer kjenner hemmelighetene bak produksjon av Jarlsbergost. Kanskje det. Men er det egentlig så interessant? Mitt inntrykk er at det ikke er noe store hemmeligeter bak de fleste “store” oster. Produksjonshemmeligheter er noe man først og fremst forbinder med industriproduksjon. Det er gode råvarer, tradisjon og kvalitet i alle ledd som preger gode matprodukter, ikke hemmelige produksjonsmetoder.

Tine produserer Jarslbergost i Irland og USA, i tillegg til produksjonen i Norge. Norge har skyhøye tollmurer mot utenlandske landbruksprodukter. Det betyr selvfølgelig også at andre land, ikke minst i EU, har tilsvarende toll på norske landbruksprodukter.

Produkjonen i Irland er en EU-tilpasning fordi norskprodusert Jarlsbergost blir tilnærmet uselgelig med slik toll, slik norske bønder helst ser at utenlandsk ost gjøres uselgelige gjennom skyhøy toll inn til Norge. At importert ost fortolles til det uselgelige er “god” norsk landbrukspolitikk.

Prisen for norsk landbruksproteksjonisme er at norsk landbruk stenges ute fra eksportmarkeder. Alt snakket om hvor god kvalitet det er på norske landbruksprodukter blir ganske hult når bønder heller velger å stenge ute konkurranse fremfor å eksportere sine påståtte kvalitetsprodukter. Man tror ikke mye på kvaliteten når man opprettholder en slik politikk.

I følge en artikkel i Aftenposten 20. mai 2010 var hver kilo eksportert Jarslbergost subsidiert med 13,70 kr. Sist uke kunne Aftenposten presentere et annet regnestykke som viste at hver kilo eksportert Jarsbergost er subsidiert med 50 kr, og at vi taper 500 mill kr pr år på denne eksporten. Den norske osten er visst ikke så konkurransedyktig likevel.

Tine ville ikke kommentere de siste tallene om subsidiering av Jarslbergeksport eller hva det koster å produsere osten. Det overrasker nok ingen. De liker heller å fortelle historier om at den er en eksportsuksess uten å ta med hva den “suksessen” koster norske skattebetalere.

Landbruksminister Lars Peder Brekk kommer med følgende kommentar til Aftenposten:

“… det er bedre å selge overflødig melk til utlandet enn å tømme den ut.”

Man må vel være landbrukspolitker fra Seterpartiet eller landbruksbyråkrat for å tenke slik. Det er selvfølgelig meningsløst å bruke hundrevis av millioner på å subsidiere produksjon av noe markedet ikke vil ha. Som alle andre produsenter må selvfølgelig også bønder kunne selge sine produkter for den prisen markedet er villig til å betale, selv om det gir tap. Men andre kan ikke sende regningen til skattebetalerne.

I tillegg til generelle landbrukssubsidier støttes eksportern av denne osten. Det er et tiltak for å dumpe norsk overproduksjon av norsk melk, noe som hele tiden har vært noe av hensikten med produskjon av Jarlsbergost. Eksportsubsidier er antagelig den verste form for subsidier. Rike vestlige land dumper sin overproduksjon og presser prisene slik at fattige land uten muligheter til å subsidiere ikke kan konkurrere.

Overproduksjon av melk koster skattebetalerne 700 mill pr år, skrev Dagens Næringsliv, også det i mai 2010. Vi overproduserer mye annet også. I oktober 2010 meldte NTB at overproduksjonen av svinekjøtt i Norge var på 5300 tonn. Samtidig maser bondeorganisasjonene om at vi produserer for lite mat i Norge, og krever mer subsidier for å overprodusere mer. Norge har de mest subsidierte bøndene, som får 66% av sin inntekt i form av offentlige subsidier. Mens man overproduserer og dumper sterkt subsidiert overproduksjon ute, vil bøndene ha oss til å tro at vi produserer for lite mat i dette landet.

Nordmenn drikker mindre melk. Men bondeorganisasjonene vil sikre inntektene til overprodusentene. 22. april, langfredag, kunne E24 melde at “Tine presser på for høyere ostetoll”. Det skal sikre melkebøndenes inntekter. Melk belastes med 400% toll, og om jeg forsto artikkelen rett vil man ha maks WTO-sats som er mellom 250 og 300% toll på importert ost.

Norge snakker om å beskytte sitt ulønnsomme landbruk mot import fra land som dels har bedre forusetninger for landbruk, dels driver mer rasjonelt enn i Norge hvor hvert minste bruk skal opprettholdes for enhver pris. Andre land sliter med ulønnsomme fiskerier og vil gjerne beskytte seg og sine sinte fiskere mot import fra land med bedre forutsetninger for slikt, for eksempel Norge. Men når noen vil beskytte sine markeder mot fiskeimport fra Norge, da er det ikke grenser for hvor indignerte man blir her.

Jeg er møkk lei den proteksjonistiske dobbelmoralen i norsk matpolitikk. Jeg skammer meg over at landet mitt opptrer på den måten. Selv om det på kort sikt skader Norge må jeg innrømme at jeg gjerne ser at det innføres 300% toll på Jarlsbergost i markeder der den importeres. Og det vil bare være rett og rimelig om landbruksland kobler landbruk og fisk, og krever markedstilgang for landbruksprodukter hvis Norge skal ha markedstilgang for sin fisk.

Vi importerer ca 700.000 tonn kraftfor pr år. Det er omtrent 150kg pr nordmann, og det betyr at hver av oss indirekte spiser en knapp halvkilo importet kraftfor pr dag. Men i statistikken regnes nok dette som norskprodusert mat. Trenger vi virkelig økt overproduksjon av melk og kjøtt basert på importert kraftfor? Man verner i alle fall ikke kulturlandskapet ved å holde dyr innendørs og fore dem med importert kraftfor. Ikke sikrer man matforsyningen heller på den måten.

Tilbake til Jarslbergosten. Jeg har aldri sett noe om råvarene som brukes i osten. Så viktig kan de heller ikke være, siden Tine produserer både i Irland og USA. Tankegangen er åpenbart at kumelk er kumelk, uansett hvor den kommer fra. Uspesifisert kumelk kan tydeligvis brukes til produksjon av Jarslbergost.

Tine reklamerer med hvor godt norske kyr har det. Anne Viken har påvist at det ikke er sant. I Norge skapes et inntrykk av at husdyr utenfor vår idylliske lille utkant lider i et industrielt landbruk. Noe sant er det sikkert i det. Men norske dyr har det ikke så bra som norsk landbrukspropaganda vil ha det til, og dyr utenfor Norge har det neppe verre.

Når dette skrives er jeg i Frankrike. Jeg har aldri sett Jarslbergost i butikkene her, og har heller aldri savnet den. Frankrike produserer mange typer oster, mange med særpreg og lokal tilknytning. For at en ost skal være en AOC (Appellation Origin Controlée) stilles det strenge krav til osten. Det er ikke så mange hemmeligheter. Men krav til råvarer er viktig.

Det som for tiden er min favoritt blant gule oster her er en Comté AOC. Comté er en ost av Gruyère-type. Det er mange oster av gruyère-type. Men for at den skal kunne kalles Comté AOC er det blant annet et krav om at den er laget av upasteurisert melk fra kurasene Montbéliarde eller fransk Simmental. De skal selvfølgelig ha beitet i bestemte områder i Jura-fjellene, og det er krav til foret. Det kreves at man har minst en hektar beitemark pr ku. Silofor er ikke tillatt, fordi det gir dårligere melkekvalitet. Det er krav til produksjonsprosessen og til lagring.

Ideell lagringsperiode regnes å være 18 månder. Men man får også Comté som er lagret kortere. Den jeg pleier å kjøpe er merket med at den er lagret fra 16 til 21 måneder. Jeg tror dette henger sammen med at osten produseres om sommeren, slik at lagringstiden vil kunne variere noe med når på året man kjøper osten. Andre kan foretrekke andre oster, og det finnes sikkert billigere industrioster. Poenget er at jeg vet hva jeg får. Jeg kan være sikker på at osten merket Comté ikke er produsert på lisens i Irland. Ikke noe galt om irske oster (jeg vet ikke stort om dem), men de kan ikke selges som franske.

Lanbrukssamvirkets manglende respekt for råvarens opprinnelse, og dermed for kunder som ønsker kvalitet, ble veldig tydelig da Gilde (Nortura) overtok lammeprodusenten “Hallingskarvet”. Det var en kvalitetsprodusent som krevde at lam skulle ha betitet ved Hallingskarvet. Nå har Gilde vannet ut merket, og lar det omfatte “lam som har beitet i fjellområdene rundt Hardangervidda”. Fjellområdet rundt Hardangervidda er i praksis det meste av Sør-Norge. Gilde må gjerne markedsføre fjellam, og det kan sikkert være utmerket. Men man bør ikke jukse i markedsføringen ved å bruke stedsnavn som ikke (lenger) betyr noe.

Ved å misbruke stedsnavn som merkenavn uten lokal tilknytning ødelegger man ikke bare det aktuelle merket, man undergraver også muligheten for å markedsføre lokale produkter. Vi vet at “Jarlsbergost” ikke produseres på Jarslberg, at Tine ville legge ned produksjonen av “Gudbrandsdalsost” i Gurbrandsdalen, og at lam fra “Hallingskarvet” ikke kommer fra Hallingskarvet. Vi kan fortsette. Lite tyder på at “Gubrandsdalsost Heidal” faktisk er laget i Heidal, like lite som “Gudbrandsdalsost Misvær” er laget i Misvær. For “Kvitseidsmør” sier Tine at det er laget etter gamle tradisjoner fra Kvitseid i Telemark, men det lages, fortsatt i følge Tine, i Sør Setesdal, som ikke er i Telemark. Man har sikkert mange fine tradisjoner i Setesdal som er verd å bygge videre på, men Telemarkstradisjoner er det uansett ikke.

Så da kan vi vel også gå ut fra at “Selbu Blå” ikke har noen tilknytning til Selbu? Og “Dovreost” har vel ikke mer tilknytning til Dovre enn “Gudbrandsdalsost” har til Gudbrandsdalen?

Jarslbergost selges i mange varianter. Utgaven vellagret er et anstendig produkt til industriost å være, selv den er bare lagret i syv månder. Men man har også produsert en ganske smakløs gummivariant som “Skorpefri Jarslberg”, som bidrar til å undergrave enhver respekt for produktet Jarlsbergost. Det er mulig at den har forsvunnet, den nevnes i alle fall ikke på Tines nettsider. Det er i så fall positivt.

Nordmenn er vokst opp med norsk landbrukspolitikk hvor målet har vært standardisert og pregløs industriell volumproduksjon. Politikken har vært å satse der hvor man har dårligst forutsetninger for å kunne lykkes. Man har vært opptatt av å sikre bøndene inntekter, uansett hvor dyre og dårlige produkter de leverer.

Mitt yndlingseksempel begynner å bli gammelt. Det er fra 1970-tallet. Men jeg tar det med likevel. Osten kunne variere ganske mye i kvalitet. Vår utmerkede lokale kjøpmann visste godt hvilke produsenter som leverte god ost og hvilke som leverte en ost som var mindre god. Men han hadde ikke noe valg. Systemet fungerte omtrent slik at for hver god ost måtte han ta inn tre dårlige, og alt til samme pris. Man kunne ikke betale ekstra for den gode osten og selge den til kunder som var villige til å betale litt ekstra for kvalitet. Vår kjøpmann visste at min mor satte pris på god ost, og sa gjerne fra når han hadde fått inn en god ost. Da kjøpte min mor noen store stykker så vi hadde slik ost en stund.

Produsenten fikk lik pris uansett hvor god eller dårlig kvalitet denne leverte. Tanken på å levere kvalitet til forbrukerne har vært helt underordnet. De som startet med okseraser med god kjøttkvalitet, som Limousin, Charolais eller Hereford opplevde tilsvarende: Deres produkter ble klassifisert som den ubestemmelige norske dyrerasen storf, og solgt som storfekjøtt. Sannsynligvis fikk de heller ikke bedre betalt for å levere god kjøttkvalitet. Slik dreper man kreativitet og initiativ i norsk landbruk.

Om det ikke har vært et direkte mål å forflate den norske smaken, så har det vært en uunngåelig konsekvens av den politikk som har vært ført.

Stolthet over egne produkter hos norske bønder har vært helt fraværende — alt har likevel havnet i den samme blandingen. Det er derfor ikke så rart at den totalt smakløse gummiosten “Skorpefri Norvegia” selger mest i Norge. Det sier mye om norsk ostesmak at Tines konkurrent, Synnøve Finden, kan kalle sitt hovedprodukt for “Gulost”. Det sier mye, og det dette sier er ikke positivt: Nordmenn flest har ikke peiling. Det er greit bare osten er gul og ikke smaker noe.

På mange måter symboliserer Jarlsbergosten det tragiske i norsk matproduksjon. At den har vist seg å kunne gå når den bare får solide krykker, hjelper ikke så mye.

Bonderepresentanter skal snakke bøndenes sak. SP er og blir Bondepartiet, så at de taler bøndenes sak er enda mindre overraskende enn at AP danser etter LOs pipe. Det er greit nok. Men hvorfor sluker journalister den påstanden hver gang, uten et eneste kritisk spørsmål?

Sannheten er at Norge produserer mye mer mat enn vi spiser, så det er liten grunn til å bekymre seg for at vi ikke har mat i en krisetid. Men for bønder er ikke fisk mat. Hvis man bare ser på landbruksprodukter er det sikkert riktig at vi ikke produserer nok. Men fisk er mat. Om vi får krisescenariet hvor det ikke er mat tilgjengelig i det internasjonale markedet  så kan vi komme greit fra det ved å spise mer fisk. Det vil sikkert være bra for folkehelsen.

Dagens oppfordring til alle journalister som skal intervjue demonstrerende bønder er: Spør om de mener at fisk ikke er mat.

“Usammenhengende og uoversiktlige sykkelveier er en viktig årsak til alvorlige sykkelulykker. I dag har vi skilt som brukes når sykkelvei/sykkelfelt begynner, men ikke tilsvarende skilt for å vise at sykkelvei/sykkelfelt avsluttes. Vil statsråden ta initiativ til bedre skilting?”

Håkon Hauglis begrunnelse og samferdselsministerens svar finner man i sin helhet her, på Stortingets nettsider. Dessverre kom samferdselsministeren med et ganske intetsigende svar, som får meg til å tenke på det gamle eventyret “God dag mann, økseskaft”. Hun innleder slik:

“Et sammenhengende og lett lesbart hovednett for sykkeltrafikken i byer og tettsteder er viktig for å gjøre det trygt og attraktivt å sykle. Det arbeides kontinuerlig med dette som formål, både gjennom bygging av nye anlegg, og gjennom inspeksjon og utbedring av eksisterende anlegg, blant annet med hensyn til skilting og oppmerking.”

Kanskje arbeider man kontinuerlig, skjønt kontinuiteten i arbeidet synes å være like dårlig som sammenhengen i sykkevelveinettet. Og om man arbeider kontinurlig, så arbeider man uansett langsomt. Resultatet er ikke på noen måte imponerende.

Jeg sendte en henvendelse til Samferdselsdepartementet om samme tema 9. september 2010. Stortingsrepresentanter får svar raskt. Vi vanlig dødelige er åpenbart ikke like viktige. Etter fem måender, 10. februar 2011 fikk jeg svar fra Samferdselsdepartementet, hvor man bare henviser til statsrådens svar i Stortinget.

Svaret  er et skrivebordsvar og viser først og fremst at de som har forfattet det ikke sykler, at de ikke forstår sykkel og at de ikke tar sykkel på alvor.

Når det gjelder skilting innleder samferdelseministeren slik:

“Som en del av denne satsingen arbeides det med å bedre skilting for de syklende gjennom skiltene 751 – 757 ”Vegvisere for sykkelruter”.”

De skiltene hun henviser til er skilt av denne typen. I alle fall i Oslo vil disse skiltene i stor grad lede syklistene inn på veier som faller i den håpløse, og antagelig særnorske kategorien “sykkelrute, ikke tilrettelagt for sykler”. I Oslo leder de oss gjerne inn i gater hvor arealer som burde vært sykkelfelt heller er satt av til parkeringsplass for biler. Våre politikere mener som kjent at folk er viktigere jo større blikkbokser de har, slik at bilistene prioriteres. Dette bildet fra Lørenveien i Oslo er et eksempel på en vei som er skiltet på denne måten. Syklistene får lov til å sykle der, men det er trangt og man lar firmaer bruke gaten til å parkere sine lastebiler. Å skilte dette som sykkeltrasé er å narre publikum. Det er vanskelig å se annen grunn enn at politikere i festtaler og på sykkelkonfernaser skal kunne late som om de har gjort mye.

I en del tilfeller ledes man som syklist inn i rene trafikkfeller. Og uansett er henvisningen til slike skilt omtrent like meningsløs som å unnskylde manglende skilting for biler med at vi har satset på skilt som viser hvor langt det er til Gjøvik og andre steder.

Til hovedspørsmålet om manglende skilt svarer samferdselsministeren:

“Som stortingsrepresentant Håkon Haugli påpeker, markeres oppstarten av sykkelfeltet med skilt 521 ”Sykkelfelt”. Feltet er i tillegg markert med langsgående oppmerking 1008 ”Skillelinje” og symbol 1039 ”Sykkelsymbol”. Sykkelfeltskiltet skal gjentas etter vegkryss. Avslutning av sykkelfelt markeres ved at den langsgående oppmerkingen opphører. I likhet med alle andre trafikanter må syklistene forholde seg til vegoppmerkingen, og Vegdirektoratet har derfor vurdert det som unødvendig å anvende skilt i tillegg for å angi avslutningen på sykkelfelt.”

Hvis det er sant, som det sies i svaret, at Vegdirektoratet faktisk har vurdert spørsmålet, så må det foreligge en dokumentasjon av og begrunnelse for denne vurderingen. Jeg vil derfor kreve å få denne begrunnelsen. 10. april sendte jeg dette til Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet:

“Jeg sendte dere et spørsmål 9. september 2010 og mottok svar 10. februar 2011 (ikke 2010, som datoen på brevet sier).

Det vises i brevet til samferdselsministerens svar i Stortinget på spørsmål fra representanten Håkon Haugli. Der står det bl.a:

” I Samferdselsministerens svar fremgår at Vegdirektoratet har vurdert det som unødvendig å bruke skilt for å angi avslutning på sykkelfelt, da avslutningen tydelig nok markeres ved at den langsgående vegoppmerkingen opphører.”

I svaret fremgår bare Vegdirektoratet har vurdert ….

Jeg antar at når man kan si at Vegidrektoratet har vurdert dette, da har saken vært behandlet på et ryddig måte slik at det foreligger en begrunnet og dokumentert vurdering. Det er verken i samferdselsministerens svar eller i brevet til meg sagt noe nærmere om hva denne vurderingen inneholder.

Jeg ber derfor om å få tilsendt de vurderinger og den dokumentasjon som ligger til grunn for Vegdirektoratets og Samferdselsdepartementets standpunkt i denne saken.  Og jeg håper det ikke går fem måneder før jeg får svar denne gangen.”

Så får vi se om jeg får svar denne gangen. Jeg har tidligere tatt opp spørsmålet i en henvendelse til Vegdirektoratet 23. august 2010, men de har ennå ikke nedlatt seg til å svare.

Vegdirektoratet, og dermed samferdselsministeren tar feil. Som syklist erfarer jeg jevnlig at det er behov for skilt som markerer at det er slutt på sykkelfelt eller sykkelvei. Som syklister har vi behov for å bli varslet før trafikkreguleringen endres, slik at vi kan forberede oss på endringen. Å oppdage at sykkelfelt eller sykkelvei plutselig har blitt borte uten noe forvarsel, kan skape direkte farlige situasjoner. Det i så måte kanskje verste eksemplet i Oslo er avslutningen på sykkelveien vestfra langs E-18 inn mot byen. Her er det bråstopp der Munkedamsveien krysser Cort Adlers gate. Det er en utmerket sykkelvei så lenge den varer, og som inviterer til å holde en god marsjfart på sykkel. Men uten noe forvarsel ender den brått i et kaos av fortau og trikkeskinner. Fotgjengere som her blir påsyklet av syklister som for sent oppdager at det er slutt på sykkelveien bør sende regningen til Magnhild Meltveit Kleppa, som den som er politisk ansvarlig for elendigheten.

Oppmerkingen av sykkelvei er ikke på noen måte tydelig. Jeg har tidligere pekt på at den, som utenfor Ullevålsveien 15 i Oslo, gjør ett opphold (for å gi plass til politikernes helligdommer: bilene), på en måte som både faktisk og rettslig er uklar. Jeg har også spurt Vegdirektoratet om tolkingen av trafikkreglene her, men har heller ikke fått svar på dette. Jeg er fortsatt vrang, og inntil svar foreligger legger jeg til grunn at de verken skjønner problemet eller trafikkreglene, og derfor ikke er i stand til å svare.

Merkingen i veien kan være slitt vekk, eller det at den opphører kan være skjult av en feilparkert bil. Man må være supermann med røntgesyn for å se at merkingen av sykkelfelt forsvinner under den bilen som står ulovlig hensatt på bildet over.

Mitt inntrykk er at man i Norge i forhold til andre land generelt i større grad merker med skilt enn med markering i veibanen, blant annet fordi merkingen kan være skjult under snø og den slites vekk av piggdekk. I mange land er det markeringen i veien som forteller om det er lov å parkere eller ikke, men det brukes ikke i Norge. Men for syklister mener tydeligvis Vegdirektoratet og Samferdselsdepartementet at merking i veibanen får være tilstrekkelig — selv om også denne merkingen kan være dekket av snø, være slitt bort eller skjult under feilparkerte biler. Det viser bare en ting: Myndighetene tar ikke sykkel seriøst.

Politikken er preget av at det er bedre med 10 skilt for lite enn et skilt for mye. Opphør av sykkelvei/sykkelfelt er ikke det eneste problemområdet. Det kan også være vanskelig å vite hvor og når man har vikeplikt. I mitt “andre sykkelland”, Frankrike, opplever jeg aldri dette som noe problem. Ett er at det finnes sykkelveier og at de henger sammen. Men i tillegg er de godt skiltet. Har jeg som syklist på sykkelvei vikeplikt i et kryss så er det merket med et skilt som forteller at jeg har vikeplikt. Og selvfølgelig er det varslet med skilt når sykkelvei opphører.

Samferdselsministeren fortsetter:

“En direkte sammenligning av sykkelfelt og kollektivfelt er vanskelig, fordi sykkelfeltets avslutning innebærer noe annet i forhold til den øvrige trafikken enn når et kollektivfelt avsluttes. Et kollektivfelt ligger som regel til høyre, og må derfor avsluttes i god tid før kryss, slik at annen trafikk som har til hensikt å svinge av mot høyre skal kunne kjøre i høyrefeltet frem mot krysset. Sykkelfelt vil derimot aldri kunne brukes av andre trafikanter enn syklister på denne måten, på grunn av den smale utformingen. Kollektivfelt oppheves av vegkryss og av vegvisningsskilt som viser annen bruk av feltet, og da skal ikke eget skilt som viser opphevelse av kollektivfelt anvendes.”

Den viktigste grunn til å skilte opphør av sykkelvei og sykkelfelt er at syklisten skal få et forhåndsvarsel om at dette opphører og dermed kunne være forberedt på endret trafikk. Men når dette er sagt, kan man bare konstatere at det som sies videre er direkte galt.

Sykkelfelt ligger gjerne som en (ofte litt for smal) stripe langs kjørebanen. Den kan brukes, og blir dessverre også brukt av andre trafikanter. Biler krysser ofte linjen, f.eks. i svinger. Busser krysser linjen og kjører i sykkelfeltet hver gang de skal inn på en holdeplass som bryter sykkelfeltet (en i seg selv håpløs regulering som man ikke ser i land som tar sykkel på alvor), biler parkerer i sykkelfelt, osv.

Dessuten: Vi ser alt for ofte at sykkelfelt forsvinner foran et veikryss for nok en gang å gi bedre plass til politikernes hellige blikkbokser. Ved å fjerne sykkelfeltet på begge sider (der det er størst behov for sykkelfelt), klarer ansvarlige myndigheter å presse inn en ekstra kjørefil for biler. Antagelig venter de at syklistene bare skal fordampe og forsvinne i løse luften når de nærmer seg et kryss.

Samferdselsministeren avslutter sitt svar på denne måten:

“Jeg vil for ordens skyld påpeke at heller ikke Sverige, Finland og Danmark har noe skilt som opphever sykkelveg/sykkelfelt.”

I Norge, mer enn i noe annet land er det behov for skilting når sykkelvei/sykkelfelt opphører. En grunn er at sykkelveinettet er så usammenhengende og at sykkelveier og sykkelfelt opphører ustanselig, og på de mest uventede steder. I land hvor sykkelveinettet henger sammen har man ikke det samme behovet for slike skilter.

I Norge er man generelt mindre flinke til å merke sykkelfelt enn i land vi gjerne vil sammenligne oss med. Mitt inntrykk er at man i andre land i større grad bruker fysisk skille mellom kjørefelt for bil og sykkelfelt. Dette gjøres lite i Norge, visstnok fordi det kan gjøre snørydding vanskeligere.

I andre land er det vanlig at sykkelfelt langs vanlig kjørebane er markert ved at asfalten har en egen farge. Det er ikke vanlig i Norge.

I tillegg kommer det som er nevnt ovenfor at merking i veien slites bort og kan være skjult under snø.

Disse forhold gjør at vi hos oss bør skilte mer, ikke mindre enn i andre land.

Og det hadde også vært befriende om norske samferdselsmyndigheter ikke hele tiden skulle være livredde for å begynne å tenke på å gjøre noe bra før alle andre land har gjennomført det —  enten det er tog eller sykkelvei.

Men myndighetene tar ikke sykkel på alvor. Det gjelder dessverre både nasjonalt og i Oslo, og det gjelder både politiske myndigheter og fagetater.

I en twitterdiskusjon ble vi forsikret av Anders Halse om at det vil gå like mye til kulturen. Det tror jeg ikke noe på. Idretten vet nok hva de gjør når de krever mer av håndfaste penger som faktisk finnes, og lar kulturen ta til takke med luft, eller politiske løfter som det også kalles. Politikere lover så mye i hytt og pine til alle gode formål. Jeg tror ikke det døyt på det de lover. Det gjør nok ikke idretten heller, ellers kunne de også nøyd seg med løfter og ikke krevd et større sugerør ned i tippekassa. De enkle realiteter er at man vil ta 600 mill av tippemidlene fra kulturen og gi dem til idretten. Resten er neppe mer en dekkoperasjon og politisk tåkelegging. Kulturen kommer til å bli avspist med tomme løfter og politisk talltriksing.

Kulturen kan umulig være tjent med en “kulturminister” som Anniken Huitfeldt.

“PWA: Det er en ting vi skal ha i bakhodet. Norsk asylpolitikk styres av Det norske storting, den styres ikke fra Strasbourg. Det styres ikke av EU eller det jurister måtte påberope seg eller mene.

(…)

Det at man da ut fra en juridisk vinkling forsøker gjennom spisfinderi å angripe det [innstramminger i innvandringspolitikken] det synes jeg rett og slett blir tåpelig.Det er en vilje man har hatt fra Stortinget å stramme inn …

Programleder: Er det viktigere med færre innvandrere til Norge enn å respektere menneskerettighetene?

PWA: Vi gjør begge deler. (Programleder: Det er jo det vi ikke har gjort her da).

PWA: Nei. Hvis noen påstår til meg at Norge bryter menneskerettighetene på dette området så vil jeg gjerne høre det. Altså, det at en eller annen jurist kan spa opp noen eksempler …

Programleder: Det er jo Menneskerettsdomstolen i Strasbourg da …

PWA: Norge er ikke dømt i Strasbourg.La oss understreke det. Norge er ikke dømt.

Programleder: Belgia er dømt for å ha gjort det Norge gjør.

(…)

PWA: Norge styrer sine egen asylpolitikk. Norge bryter ikke internasjonale konvensjoner i det hele tatt. Men jeg skal si deg en ting: Hvis det er sånn at Norge skulle bli dømt i Strasbourg, dersom det gikk så langt at vi skulle oppleve å bli dømt i Strasbourg fordi vi håndterer det jeg mener skal være et nasjonalt anliggende, ja så er det ikke norsk regjering, Stortinget som gjør noe feil. Da er det EMD som faktis bør ta notam av at vi lever i et demokrati i Norge og det er ikke sånn at noen dommere i Strasbourg skal kunne overstyre norsk innvandringspolitikk.

(…) Norge må føre en utlendingspolitikk som er i tråd med Norges interesser, ikke med hva dommere i Strasbourg eller noen jurister måtte sitte å synse seg fram til. Dette handler faktisk om et nasjonalt valgt, et nasjonalt anliggende, og Norge bryter altså ikke internasjonale konvensjoner.”

Man kan oppsummere Per Willy Amundsens syn til at han mener at menneskerettighetene skal underordnes norsk asylpolitikk, eller aller helst FrPs asylpolitikk. Som den hykleriske opportunist Per Willy Amundsen er, trekker han gjerne fram menneskerettighetene når de kan brukes mot andre. Men han skal ha seg frabedt at han selv må innrette seg og sin politikk etter dem.

Det er skremmende, men egentlig ikke overraskende at en politiker viser en slik holdning til Norges internasjonale forpliktelser. Men han er ikke den eneste. Daværende kulturminister Trond Giske var ikke noe bedre da Norge ble dømt for brudd på ytringsfriheten med sine regler om politisk reklame i fjernsyn. Heldigvis hadde han ikke hele regjeringen bak seg i sitt syn på EMD. Spoler vi tiden ca 40 år tilbake var tilsvarende holdninger sterkt fremtredende hos Arbeiderpartiets politikere da de ville begrense ekspropriasjonserstatning på en måte som Høyesterett i “Kløfta-saken” kom til at ikke var i samsvar med Grunnlovens § 105.

Norske politikere liker å kritisere Kina og andre land for brudd på menneskerettighetene, men vil ha seg frabedt at Menneskerettighetsdomstolen “blander seg inn” i norske forhold. Å høre Per Willy Amundsen kritisere EMD er som å høre kinesiske eller tidligere sovjetiske ledere avvise kritikk med at det er innblanding i indre anliggender. Han er ikke det spor bedre enn dem.

Det har i de senere år vært mye diskusjon om “rettsliggjøring”. Politikerne liker ikke at deres handlingsrom begrenses, og det gjør heller ikke de jurister som skal forsvare staten overfor blant annet Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Realiteten i dette er ikke så mye annet enn at politikerne må stå ved det de har vedtatt. Menneskerettskonvensjonen (EMK), systemet med en europeisk menneskerettsdomstol, Grunnloven og norsk lov er om ikke skapt, så i alle fall vedtatt av våre politikere. Men politikere slutter visst aldri å bli overrasket over at det de vedtar faktisk også er bindende for dem selv.

Norske politikere kan bestemme at Norge skal tre ut av menneskerettskonvensjonen, og at vi ikke vil akseptere en overnasjonal domstol i Strasbourg. Det betyr kanskje at Norge må bryte med Europarådet og FN, jeg har ikke satt meg inn i detaljene her. Men mener et tilstrekkelig flertall av våre politikere at det i for stor grad begrenser den politiske handlefrihet, så får de vel ta konsekvensen av det. Det betyr selvfølgelig at man ikke lenger kunne være like selvgode og like store i kjeften overfor andre land, men akkurat det ville vel bare vært en fordel.

Trond Giske kan mene at ytringsfriheten, slik den følger av EMK og praktiseres av EMD, og våre politikere vil kunne innskrenke ytringsfriheten så mye de måtte ønske uten at det kommer i konflikt med våre internasjonale, rettslige forpliktelser. Da kan Trond Giske & co si som de kinesiske lederne sier: Det er full ytringsfrihet så lenge man holder seg innenfor nasjonal lov. Per Willy Amundsen kan mene at forbud mot umenneskelig behandling ikke skal gjelde for folk som har feil hudfarge og som snakker rart, og det kan gjennomføres om han klarer å mobilisere et tilstrekkelig flertall får å tre ut av tvangstrøyer som Menneskerettskonvensjonen. Tilsvarende kunne Arbeiderpartiet på 70-tallet ha bestemt at det offentlige skal kunne kreve av private avstår eiendom uten å få full erstatning, og de kunne åpnet for tilbakevirkende lover. Da hadde politikerne hatt et lagt større handlingsrom.

Det krever bare at politikerne er ærlige og tør stå fram, også med sine mørke sider. Men å servere politikken med søt saus og glanset innpakning, det passer politikerne så mye bedre — selv om det betyr at man er inkonsekvent grensende til det løgnaktige.

Demokrati uten rettssikkerhet kan lett bli vilkårlighet og flertallsdiktatur. Heldigvis har noen kloke politikere innsett at noe spørsmål er for viktige til at skiftende politiske flertall skal kunne hoppe fra den ene side til den andre med knappest mulig margin. De har bundet seg til masten. Grunnloven kan endres, men det er ikke så enkelt. Tilsvarende er det mulig å endre eller tre ut av internasjonale konvensjoner. Men det har nok politiske omkostninger.

Jeg ser med spenning fram til den dagen Trond Giske og Per Willy Amundsen går sammen om å foreslå at Norge skal tre ut av de internasjonale menneskerettskonvensjonene for å sikre nasjonal politisk handlefrihet.

Først en ansvarsfraskrivelse: Jeg arbeider ikke med trygderett, skatterett eller strafferett. Så i denne saken er jeg en synser, om enn kanskje en litt kvalifisert synser. Jeg er ikke ekspert.

Jeg har fulgt denne saken siden Riksrevisjonens rapport ble kjent. Og jeg har lenge før det ment at politikerne bl.a. har gitt seg selv alt for gode pensjonsordninger. Spørsmålet er ikke om den er for god eller dårlig isolert sett, men om at de lager en ordning for seg selv som er bedre enn det de mener er godt nok for andre. Det låter litt hult når Per Kristian Foss, Siv Jensen og Martin Kolberg viser til at det nå er endret, for det måtte en skandale til før endringen kom. SV har tidligere foreslått endringer, men har blitt nedstemt av de som nå viser til at det er ryddet opp. Det politikerne bestemmer at må være godt nok for andre, det må også være godt nok for dem. Det gjelder pensjon, skatt, kost– og diettgodtgjørelse, osv. Stortingsrepresentanter har i alle fall hatt kost– og diettgodtgjørelse på reiser som er 50% over det andre i staten får, og så vidt jeg vet har de det fortsatt. Det er selvfølgelig ingen rimelig grunn til at de skal spise og bo bedre enn statsansatte på tjenestereise.

Vi kan mene mye om ordningene. Men vi kan ikke kritisere enkeltpersoner som nyter godt av ordninger man måtte mene er for gode — i alle fall kan man ikke straffe dem for det.

Det er politikerne som bestemmer straffenivået, og det er de som har bestemt at trygdebedrageri skal straffes strengt. Dagsrevyen hadde innslag om en som måtte sone 30 dager for 74.000. Ole Gjems Onstad sier til Dagens Næringsliv at straffutmålingen er i tråd med det som gjelder for trygdebedrageri og skatteundragelser.  Slik sett er det greit at sentrale, om enn forhenværende poltikere får smake sin egen medisin. Det skal være likhet for loven.

Er det så en forskjellsbehandling, slik blant andre Ole Gjems Onstad hevder? Vi vet ikke om alle andre som eventuelt uberettiget har fått for mye fra ordningen. Men Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik er de to personer som trekkes fram.

Vi skal holde tungen rett i munnen her. Dette har vært en straffesak, ikke et sivilt krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt trygd. Det er ikke straffbart å motta for mye penger så lenge man mottar disse i god tro. Det er heller ikke gitt at beløpet kan kreves tilbake. Dette er ikke noe spesielt for stortingspensjonister. I folketrygdloven § 22–15 om Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling, heter det i første ledd:

“En utbetaling som Arbeids– og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet har foretatt til noen som ikke hadde krav på den, kan kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen (mottakeren) eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Det samme gjelder dersom vedkommende har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger.”

Holder vi oss til tilbakebetaling er dette  altså bare aktuelt dersom man forsto eller burde forstått at ubetalingen skyldes en feil, eventuelt at man forsettlig eller uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. De fleste saker om trygdebedrageri gjelder tilfeller hvor den som har mottatt ytelsen har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger, og dermed fått en ytelse han eller hun ikke hadde krav på.

Selv om stortingspensjoner ikke reguleres av folketrygdloven, må det også her gjelde at hvis man har gitt korrekte opplysninger og har vært i god tro, da kan beløpet ikke kreves tilbake — selv om det i ettertid skulle vise seg at det var feil. Og man kan selvfølgelig ikke straffes for dette.

Et viktig moment i dommen, for så vidt gjelder Anders Talleraas, er dette, som står nederst på s. 14 i dommen:

“Retten finner det etter dette bevist utover over rimelig tvil at det allerede på søknadstidspunktet forelå sikkerhet for at Talleraas hadde lønns– og styreinntekter som samlet overskred inntektstaket for rett til alderspensjon, og at det på dette tidspunktet forelå rimelig grad av trygghet for at han ville fortsette å få grenseoverskridende inntekter fra han trådte inn i ordningen i februar 2001. Han hadde også slike inntekter gjennom hele tiltaleperioden, rent faktisk. Han har således objektivt sett skaffet seg en uberettiget vinning i hele tiltaleperioden.”

Om Magnus Stangeland skriver retten på s. 18 i dommen:

“Retten finner det etter dette bevist utover rimelig tvil at det allerede på søknadstidspunktet forelå sikkerhet for at Stangeland hadde samlede inntekter både med og uten fri bil som overskred inntektstaket, og at det forelå rimelig grad av trygghet for at han ville fortsette å ha det fra han trådte inn i ordningen i oktober 2004. Han hadde rent faktisk slike inntekter gjennom hele tiltaleperioden. Også Stangeland har således objektivt sett skaffet seg en uberettiget vinning i hele tiltaleperioden.”

Om begge to skriver retten på s. 18, i avsnitt 2.2 i dommen:

“Det er på det rene at Talleraas søkte om alderspensjon etter 75-årsregelen uten at han da eller senere ga konkrete opplysninger om egne styreinntekter. Også Stangeland søkte om slik pensjon uten at han da eller senere ga konkrete opplysninger om egne styreinntekter og fordel av fri bil. Videre er retten kommet til at styreinntektene og / eller bilfordelen hadde betydning for deres rett til pensjon.

De to ga således ikke et korrekt og fullstendig bilde av sin inntektssituasjon til stortingspensjonsordningen.

Retten finner det da hevet over rimelig tvil at begge de tiltalte, ved kombinasjon av aktiv søknad og fortielse om egen inntektssituasjon, fremkalte en villfarelse hos pensjonsordningen. Ordningen trakk på denne bakgrunnen den feilaktige slutningen at ingen av dem hadde inntekt som overskred inntektstaket, og at begge dermed hadde rett til pensjon.”

Dette er viktig når man skal vurdere saken: Allerede da de søkte om pensjon var det klart at de ville ha inntekt ut over inntektsgrensen, og de opplyste ikke om det. De har altså gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger, om vi sammenligner med folketrygdloven § 22–15.

Retten drøfter selvfølgelig ikke forholdene til personer som ikke er tiltalt, så vi finner ikke noe der om Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik. Riksrevisjonens rapport er ikke lenger på den nettadressen som jeg har bokmerket, og den delen av Kjønstad-utvalget som gjennomgår enkeltrepresentanters forhold er ikke offentlig. Jeg må derfor her holde meg til hukommelsen, med den usikkerhet det innebærer. Men slik er det jeg husker disse to sakene:

Gro Harlem Brundland gikk av som generaldirektør i WHO juli 2003.  Hun hadde ingen pensjonsavtale i denne stillingen, og kontaktet Stortinget for å få vite hva slags pensjon hun hadde krav på. Hun fikk etter dette pensjon etter 75-års regelen. Hun hadde denne pensjonen fram til hun fikk et stipend fra Harvard i begynnelsen av 2004, da hun sa fra seg pensjonen. Da hun i mai fylte 65 år nådde hun aldersgrensen får å få alderspensjon etter ordningen for statsrådspensjon.

Kjell Magne Bondevik fikk pensjon fra etterlønnen som statsminister løp ut, og til han tiltrådte stillingen som leder av Fredssenteret. Riktignok stanset ikke utbetalingen umiddelbart, men han tok selv initiativ til å få den stanset og betalte på eget initiativ tilbake det han hadde mottatt etter at han fikk ny jobb.

Både for Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik gjelder at de la fram korrekte opplysninger om egne inntekter, og de to selv initiativ til å stanse utbetalingen da de fikk inntekt fra annet arbeid. Det er derfor ikke grunnlag for å si at de ga feilaktige eller mangefulle opplysninger.

Kjønstad-utvalget konkluderte med at den pensjonen de hadde mottatt var uberettiget. Her er det noen teknikaliteter: Skal man regne inntekt for hele året eller bare inntekt i den delen av året hvor man mottok pensjon? Når både Bondevik og Harlem Brundtland i den delen av året hvor de var i arbeid hadde en inntekt som overskred inntektsgrensen, skal det da utelukke pensjon i de månedene man ikke har arbeid?  Kjønstad-utvalget mente at samlet inntekt for året må være avgjørende, og da hadde både Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik for høy inntekt ved siden av pensjonen.

Min kollega Asbjørn Kjønstad kan mye mer om trygderett enn meg. Likevel synes jeg dette er noe underlig. Den som går av med pensjon fra 1. september taper ikke rett til pensjon eller får avkorting i årets siste fire siste måneder selv om man har hatt høy inntekt før man pensjoneres. Uten å gå i noen polemikk mot Kjønstad-utvalget, må det i alle fall være grunnlag for å si at det kunne være rimelig tvil om dette periodiseringsspørsmålet. Det er derfor ikke grunnlag for å si at Gro Harlem Brundtland og Kjell Mangne Bondevik burde ha forstått at dette var feil, selv om de objektivt sett skulle ha fått for mye utbetalt. Da er det neppe grunnlag for å kreve beløpet tilbake, og selvfølgelig ikke grunnlag for straff.

Så langt jeg kjenner saken har Brundtland og Bondevik lagt fram korrekte opplysninger, i motsetning til det retten har lagt til grunn for Talleraas og Stangeland. Jeg mener, til tross for Kjønstad-utvalgets konklusjon, at det kan diskuteres om Brundtland og Bondevik faktisk fikk mer enn de hadde krav på, og uansett er det ikke grunnlag for å hevde at de burde ha forstått at ubetalingen var uberettiget.

Jeg mener at av de personer hvis navn har vært fremme i denne saken, så er det de to riktige personene som ble tiltalt og nå er dømt. Så langt jeg kan se er det ikke grunnlag for å påstå at det har skjedd noen forskjellsbehandling.

Dommen er streng. Men det er politikerne som har bestemt at det skal være slik. Da må det gjelde også for politikere. De er ikke hevet over loven.

Vi får høre sannheten, sies det. Men er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Vi får nok sånn noenlunde vite hva disse folkene egentlig mener. Men vi er i modus konjunktiv. Utsagnet sier noe om avsenderen, ikke nødvendigvis noe om verden ellers. En ambassadørs vurderinger er ambassadørens vurderinger, ikke nødvendigvis en korrekt beskrivelse av verden.

Vi får vel tro at faktiske opplysninger stort sett er korrekte, som f.eks. opplysningen om at Oslos fylkesmann Hans Røsjorde skal ha tilbudt den amerikanske ambassadøren hjelp ved å ta «diskret kontakt» med plan– og bygingsetaten. Det er sikkert også riktig at vaktene ved atomreaktoren i Halden ikke er bevæpnet. Det er også mye annet interessant som har kommet fram gjennom Wikileaks. The Telegraphs liste over “Wikileaks’ 10 greatest stories” er ikke oppdatert med det aller siste, men er en påminnelse om at det er langt mer enn tabloid sladder som har blitt kjent på denne måten.

Men når de kommer med sine vurderinger, da er det nettopp vurderinger. Og da er det ingen grunn til å tro at vurderinger bli bedre bare fordi de er foretatt av en usansk diplomant.

Jeg er veldig glad for at sikkerheten ved atomreaktoren “ikke er etter amerikansk standard”, for vi vet at det er bevæpende vakter over alt. Dette oppsummerer på mange måter USAs holdning til verden: Den skal enten være etter “amerikansk standard” (som betyr usansk standard, for Amerika er mye mer enn USA), eller så er det får dårlig. Evne til å forstå at man andre steder tenker og innretter seg på andre måter enn i USA er ikke noen fremtredende usansk egenskap.

At representanter for en administrasjon som delte verden inn i “de som er med oss og fiender”, som aksepterer tortur i sin hellige saks tjeneste, som bevisst  bryter menneskerettighetene, som har løyet overfor hele verden og satt i gang kriger med de samme løgnene som påskudd, kritiserer oss for ikke bare å logre, det er det all grunn til å være fornøyd med.

Selvfølgelig er det interessant å få et usminket bilde av hva de mener.  De kan nok ha et poeng når de sier at nordmenn er selvgode moralister med lav arbeidsmoral. Og Gro Harlem Brundtlands utsagn om at “det er typisk norsk å være god” må være noe av det dummeste en norsk politisk leder har sagt offentlig. Men vi trenger vel ikke utenlandske diplomater for å se dette.

Av barn og fulle folk får vi vite sannheten om hva barn og fulle folk mener. Fra Wiklileaks kan vi få vite sannheten om hva en del diplomater og politikere egentlig mener. Men usanske ambassadører og Wikileaks bringer oss ikke nærmere et svar på spørsmålet om hvilken virkelighet som er den virkelige.

Etter først å ha hevdet at logoen var laget av SPs produksjonsleder Ragne Borge Lysaker, måtte partiet innrømme at de hadde funnet bildet på nettet. Det ligger på Photobucket.com. Vi kan merke oss at bildet har filnavnet leafclover.jpg. Fotografen imponerer heller ikke med sine plantekunnskaper, og det var vel dumt av Seterpartiet å stole på at motivet faktisk var det som fotografen indikerte gjennom filnavnet.

Om rettigheter sier kommunikasjonssjef Torvild Sveen til Nettavisen:

“Vi har ikke vært i kontakt med noen fotograf. I prosessen har vi også prøvd å se på de stedene som har brukt den vanlige bildeutgaven som ligger på nett, og der ser vi ikke noe om opphav eller rettigheter til bildet. Så hvem fotografen er, det vet vi ikke.”

Om de frykter noe krav fra fotografen fortsetter kommunikasjonssjef Sveen:

“Det følger jo rett og slett av fildeling, når det ligger ute til fri benyttelse på flere bildebaser så er det jo slik at det kan brukes fritt, så jeg er ikke bekymret for det.”

Et politisk parti som til og med sitter i regjering bør ikke bomme så grundig og vise at de mangler elementære kunnskaper om lovgivning som vedtas bl.a. av Seterpartiets politikere. Og en kommunikasjonssjef med så lite innsikt i elementær opphavsrett mangler nødvendige kvalifikasjoner for en slik stilling.

Det er elementært at bilder man finner på nettet ikke fritt kan benyttes til hva som helst, like lite som et bilde fra en bok ikke kan benyttes fritt. Man må ha opphavsmannens, i dette tilfellet fotografens, samtykke. Opphavsmannen kan gi slikt samtykke, for eksempel ved å benytte en Creative Commons lisens. Når det ikke står at slikt samtykke gis, da må man gå ut fra at bildet ikke kan benyttes. Så mye bør enhver som arbeider med medier og kommunikasjon vite.

En kommunikasjonssjef må også vite at “fildeling” ofte er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke.

På photobucket.com står det ikke noe om samtykke til bruk av bildene. Neders på siden står © 2010 Photobucket Corporation. All rights reserved. Tar man seg bryet med å lese vilkårene for bruk av Photbucket, så står det i pkt 6.3 og 6.4:

o   6.3 The Photobucket Services contain Content of Photobucket (“Photobucket Content”). Photobucket Content is protected by copyright, trademark, patent, trade secret and other laws, and Photobucket owns and retains all rights in the Photobucket Content and the Photobucket Services. Photobucket hereby grants you a limited, revocable, nonsublicensable license to reproduce and display the Photobucket Content (excluding any software code) solely for your personal use in connection with viewing the Site and using the Photobucket Services.

o   6.4 The Photobucket Services contain Content of Users and other Photobucket licensors. Except as provided within this Agreement, you may not copy, modify, translate, publish, broadcast, transmit, distribute, perform, display, or sell any Content appearing on or through the Photobucket Services.

Nå vet jeg ikke om det er på denne siden eller et annet sted SP har funnet bildet. Om jeg har forstått det rett var det her fotografen gjorde bildet tilgjengelig. Det utelukker ikke at det kan ha dukket opp på andre steder, som SP kan ha hentet bildet fra — men da har det antaglig blitt gjort tilgjengelig i strid med vilkårene.

SP har ikke gjort noe for å finne ut hvem fotografen er. Det viser ikke særlig stor respekt for fotografen, for å si det veldig forsiktig. Etter åndsverkloven § 3 har man plikt til å navngi opphavsmannen. At man ikke visste hvem opphavsmannen var er ingen unnskyldning når man faktisk ikke har lov til å bruke bildet. Og etter åvl § 39b må man ha samtykke for å kunne endre verket.

Mitt råd til fotografen er at han bør sende en regning til SP.

Vi som nå gjengir de to versjoner av bildet i omtale av denne saken vil kunne gjøre det. Dette følger av åvl § 23a:

§ 23a. Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

Her er dagshendingen knyttet til selve verket, og da behøver vi heller ikke betale vederlag.

VG har kommet SP til unsetning og har utlyst konkurranse for å lage ny logo. Der er det mange kreative forslag!

Når man har valgt å støtte litterturer ved å gi momsfritak for bøker er det meningsløst at dette ikke også skal gjelde e-bøker. Det bør være like regler, uavhengig av medium. Så enkelt er egentlig dette spørsmålet.

Finansdepartementets begrunnelse er underlig og svak. Det kan synes som om Finansdepartementet mener at momsfritaket skal være prisutjevning mellom papirbøker og e-bøker, når man mener at lavere produksjonskostnader for e-bøker tilsier at disse tåler moms. Man skulle tro at momsfritaket egentlig er en støtte til Norske Skog, og ikke kulturstøtte.

Moms på tjenester fra utlandet er et helt annet spørsmål. Ingen av oss liker å betale avgifter. Men faktum i dag er at det er moms på innspilt musikk, noter, video m.m. Vi kan godt la være å like det og vi kan diskutere kulturmoms. Men det bør uansett være likebehandling ved kjøp innenlands og kjøp utenlands. Det er vanskelig å argumentere for at norske leverandører skal måtte legge på 25% moms, som utenlandske konkurrenter slipper.

Noe annet er om det er praktisk gjennomførbart. Regjeringen viser til EU-regler om forenklet registrering. For land innenfor EU vil man nok kunne håndtere dette, og man har for så vidt heller ikke helt det samme underliggende problemet. Avgiftssystemet er harmonisert i den forstand at det fungerer på tvers av landegrenser. Ved levering av varer er prinsippet at man betaler moms i selgerlandet og at det ikke regnes moms i mottakerlandet. Hvis jeg bestiller varer fra England til Frankrike betaler jeg engelsk moms. For e-tjenester snur man dette til at det skal betales moms i mottakerlandet.

Om Norge kan hekte seg på EU-systemet gjenstår å se. EØS-avtalen omfatter ikke skatter og avgifter — det er derfor vi kan kjøpe momsfritt i EU-land, at vi kan ha egne (og langt mindre) kvoter for import av vin og brennevin. Mitt inntrykk er at EU slett ikke er begeistrert for at utenforlandet Norge stadig vil ha nye særordninger.

Om jeg har forstått det rett så fungerer systemet slik at utenlanske selgere (utenfor EU) må registrere seg i ett valgfritt EU-land. Hvis alle som skal selge til Norge må registrere seg i Norge i tillegg til i et EU-land, så spør det vel hvor mangs som gjør dette.

Jeg er ikke i stand til å se hvordan man skal klare å håndheve systemet overfor leverandører utenfor EU. Man får inntrykk av at det er basert på frivillighet. De store leverandørene vil vel registrere seg, med mindre de ser at det gir dem dårligere konkurransevilkår enn de som ikke registrerer seg og betaler moms. Men kjøper man et program fra et lite selskap — kanskje et enmannsselskap — i f.eks. USA, så vil neppe de forstå problemstillingen om moms-registrering i Norge.

For den som ikke vil har vi neppe noen tvangsmidler. Selgere i USA er underlagt USAnsk lov. Så vidt jeg vet har det vært rettssaker i USA om innkreving av sales-tax (USA har ikke moms) ved salg til andre delstater. Resultatet var — om min hukommelse er til å stole på — at man ikke ble ansett pliktig til å kreve inn avgifter for andre delstater. Da vil man nok ikke komme langt med et pålegg om at de skal kreve inn moms for Norge.

“Jeg har en mor som har hatt 15 avskjedsforestillinger, så jeg blir ikke overrasket av at gamle sirkushester vil tilbake i manesjen.”

Jeg liker ikke Carl I Hagen og har aldri gjort det. Man må ha respekt for at han har klart å bygge FrP opp fra et lite tulleparti til et stort parti. Men utover det behøver man verken ha respekt for personen eller det han til enhver tid måtte hevde at han står for. Han må være den mest narsissistiske politiker vi har hatt i Norge, i alle fall i moderne tid. Når han relanserer seg selv i ulike roller, sist som ordførerkandidat i Oslo, fordi “han har savnet seg selv i politikken”, så bekrefter han nettopp det. Det han først og fremst har savnet er nok rampelyset, det å bli beundret og å kunne beundre seg selv i offentligheten. Å bare ha Eli som fanklubb har vel blitt litt for stusselig. Men folket har ikke savnet ham, i alle fall er han ikke ønsket som ordfører i Oslo.

En meningsmåling for VG ga FrP et oppsving etter at Hagen lanserte seg selv. Men det bekreftes ikke av senere måling for NRK . Så det er langt fra sikkert at Hagen vil være noen velgermagnet. Hvis suksesskriteriet er å få medieoppmerksomhet og markedsandeler (særlig på meningsmålinger) har FrP under Hagen hatt stor suksess. Men hvis målet på politisk suksess er å få innflytelse og resultater, da har de vært svært så dårlige. Med et slikt utgangspunkt er det heller SP som har fostret de dyktigste politikerne i Norge.

Nå har Carl I Hagen også blitt ansatt som PR-rådgiver for FrPs bystyregruppe. Det heter seg riktignok at han er politisk rådgiver, men i Hagens tilfelle går det omtrent ut på ett. Hagens geni, om man kan kalle det noe slikt, er å gjøre politikk salgbar og å selge poltikk. Hagen var direktør i sukkerselskapet Tate & Lyle før politikken tok ham. Men egentlig har han aldri sluttet å selge sukker, selv om innpakningen har vært en annen. Fortsatt er det noe som er umiddelbart tiltalende, som usofistikerte personer liker, tomme kalorier, fetende og usunt — men det selger. Så de råd han har å gi er ikke om hvordan man kan gjøre Oslo til en bedre by å bo i. Det kan han visst ikke så mye om, siden han har tatt jobben “for å bli kjent med Oslo”. Jeg trodde man engasjerte rådgivere for å få råd, ikke for å lære dem opp. Men det gjelder visst ikke i FrP. For markedsføre og selge poltikk, det kan Carl I Hagen — eller han kunne i alle fall det.

Lønnen som Carl I Hagen skal får for sin deltidsjobb som PR-rådgiver for FrP er selvfølgelig hemmelig. FrP er glad i å kreve åpenhet. Men det gjelder bare for andre, ikke for dem selv. Så lenge man sikter seg mot den minst utdannede og minst tenkende delen av befolkningen kan man tydeligvis basere seg på at dobbeltmoralen ikke gjennomskues. Skjønt nå har visst FrP også blitt elitistisk og vil ikke diskutere med en uutdannet, tidligere lagersjef på IKEA. Med ny satsing på en utdannet elite som Ulf Erik Knutsen, spørs det hvor lenge bløffen holder.

Jeg mener at Carl I Hagen er uegnet som ordfører. Ordføreren i Oslo har først og fremst en representativ rolle. I et parlamentarisk system med byråd har ordføreren liten politisk makt, selv om man kan utøve en del makt gjennom ledelse av bystyrets forhandlinger (bestemme voteringsorden m.m.). Det blir omtrent den rollen Stortingspresidenten har i rikspolitikken.

Jeg lever greit med en ordfører som jeg er dypt uenig med politisk. Jeg har aldri vært begeistret for Peter N Myhre eller Svenn Kristiansen, og er politisk like uenig med dem som jeg er med Carl I Hagen. Men selv om de ikke har vært mine favoritter har det ikke vært noe problem å akseptere dem som ordførere. I den rollen teller de personlige egenskaper mer enn politisk ståsted. Det må være en person som klarer å virke samlende, slik at også de som ikke stemte på ham eller henne føler at vedkommende representerer dem i rollen som ordfører og fremste representant for byen. Her faller Carl I Hagen gjennom. Dessuten må det være en hederlig person som man kan ha tillit til. Også her stryker Carl I Hagen.

Han har (minst) to skattesaker. Den første hvor partiet betalte en del av hans private utgifter, og den siste om stortingsgruppens misbruk av penger — en sak som man dessverre lyktes i å legge lokk på. Det har ergret meg mange ganger at ikke noen lekket hele skatterapporten til pressen, slik at vi hadde fått vite hva slags snusk bokettersynet avdekket i FrPs stortingsgruppe.

Carl I Hagen og hans nærmeste i partiet hadde sin private reisekasse, penger som var “overskudd” fra stortingsgruppen i perioden før. Å beholde slike penger og disponere dem privat er underslag. Dessverre var saken såpass gammel da den ble kjent at den allerede var strafferettslig foreldet, og det var det som gjorde at Økokrim henla saken. Legg til at han flyttet inn i en “vaktmesterbolig” i et hus som var regulert til næringsvirksomhet på Nøtterøy. Dette var sammen mannen som ville ha hver eneste kvittering på bordet for Victor Normans noe fleksible praktisering av statens representasjonsreglement. Selvrettferdig hykler er en ganske passende beskrivelse av en slik person.

Man kan også minne om Carl I Hagens fortid i Oslopolitikken. Det ble i 2002 avslørt at han hadde uteblitt fra 51,5 av 54 møter i 2001 og 2002, men at han likevel hevet full møtegodtgjørelse for alle møtene. Og han var den eneste stortingsrepresentanten som hevet en slik møtegodtgjørelse ved siden av sin stortingslønn. Dette kunne vi lese i Aftenposten Aften 19.12.2002 (dessverre ikke på nett):

“Ingen andre politikere hever lønn fra Stortinget og godtgjørelse fra Oslo bystyre. Og ingen andre har et lignende fravær i bystyret, som er beregnet til å være opptil ti ganger så høyt som neste politiker på listen.

Totalt har Hagen vært fraværende på 51,5 av 54 møter i finanskomiteen og bystyret de siste 18 månedene. Det utgjør et fravær på 95 prosent. Hagen har slik sluppet unna omtrent 240 timer med Rådhus-møter i år og i fjor. Dette til tross for at det står i kommunereglementet at innvalgte bystyrepolitikere «plikter å delta i organets møter».”

Dagen etter kunne Aften fortelle dette (heller ikke dette er på nett):

“I 1997 fikk Carl I. Hagen 30 000 kroner for mye utbetalt i politikerhonorar fra Oslo. Fr.p.-formannen betalte ikke tilbake før kommunen avdekket saken. Først etter nesten ett år med ti ganger for høye utbetalinger hver måned, fant bystyrets sekretariat ut at Fr.p.-formannen fikk altfor mye utbetalt for vervet som fast medlem i Oslo bystyre.

I desember 1997 fikk da Carl I. Hagen krav om å betale tilbake 30 250 av de 33 850 kronene han i løpet av året hadde tatt imot som fast medlem av Oslo bystyret.”

Om man ser på de forhold som i sin tid førte til at Albert Nordengen og Per Ditlev-Simonsen måtte trekke seg som ordførere, så var det bagateller i forhold til alt det Carl I Hagen har på samvittigheten. Han er ganske enkelt ikke skikket som ordfører.

Man hva kan så Carl I Hagens come back få å si for FrP?

Siv Jensen ble utpekt av partieier Carl I Hagen til å være hans arving som partileder. Det var ikke mange som opponerte mot Carl I Hagen. Man visste at de som forsøkte seg ble politisk likvidert. Selvfølgelig var det heller ingen motstand mot Carl I Hagens lederkandidat. Men det betyr ikke at hun hadde en så helhjertet oppslutning som stemmetallene kunne gi inntrykk av.

Så lenge man oppnår gode resultater sitter man rimelig trygt i en slik lederposisjon. Men Siv Jensen har ikke levert. Jeg stilte 27. april i år spørsmålet “Når rakner det for Siv Jensen?” Vi kan konstatere at det ikke har raknet ennå. Men Carl I Hagens gjeninntreden på den politiske arena gjør det ikke lettere for henne.

Da Siv Jensen ble valgt til partileder i mai 2006 hadde partiet en oppslutning på meningsmålingene på mellom 30 og 35%. Ved kommune– og fylkestingsvalget et drøyt år senere var oppslutningen nær halvert, og FrP fikk 18,5% oppslutning. FrP trøstet seg riktignok med at det var det beste resultatet FrP hadde oppnådd ved noe kommunevalg, hvilket var riktig. Men det var en tilbakegang fra stortingsvalget to år tidligere, og et dramatisk fall i forhold til forventninger skapt av gode meningsmålinger. (Se Bernt Aardals nettsted for informasjon om meningsmålinger, valgresultater osv.)

Stortingsvalget 2009 var heller ingen stor suksess. Fra å gå inn i valgkampen som statsministerkandidat med stor oppslutning på meningsmålingene endte FrP med et resultat marginalt bedre enn stortingsvalget 2005 og fire nye år i skyggenes dal. Fallet fra meningsmålingene på forsommeren til valgresultatet i september var dramatisk.

Etter valget 2009 gikk luften ut av FrP-ballongen. Siv Jensen var “punch drunk” og usynlig. Det som har vært FrPs fremste styrke har vært å skape medieoppmerksomhet omkring det partiet til envher tid måtte hevde å stå for. Siv Jensen gikk sist vår gikk ut med krav om flere poltiske debatter på TV. Når hun må ha “stoppeklokkedebatter” for å komme til orde, da viste hun at FrP har tapt også der.

Det er interessant å se på FrPs oppslutning på meningsmålinger. FrP har alltid vært et parti som er best når det ikke gjelder. De har ligget på topp mellom valgene, for så å stupe når det blir alvor. Om partiet hadde fulgt vanlig syklus skulle de nå ha vært på topp, langt over resultatet fra valget 2009. Men denne gangen har partiets vanlige meningsmålingsoppgang etter valget uteblitt. FrPs oppslutning på meningsmålingene har svingt rundt valgresultatet, noen ganger litt over, noen ganger litt under. Det som skal bli interessant å se i året som kommer er om de klarer å holde nivået, eller om de også fra dette nivået vil falle kraftig når valget nærmere seg. Det var en lignende situasjon fra 2003 til 2005 hvor det ikke var noen stigning etter valget i 2003. Men da holdt de nivået i 2005, så vi som ønsker at FrP skal bli minst mulig bør ikke bli alt for optimistiske. Det er likevel lov å håpe.

Når en så markert leder som Carl I Hagen trekker seg, da må han trekke seg. Om han fortsatt lusker rundt i buskene skaper han uklarhet og svekker den nye lederen. Da han lanserte seg selv om “eldregeneral” trakk han oppmerksomhet bort fra Siv Jensen. Sist vår kritiserte han åpent partiledelsen. En partiledelse må tåle kritikk. Men når den kommer fra tidligere partieier og fortsatt hovedaksjonær, da rammer den ekstra kraftig. Og ikke minst legitimerer han kritikk mot ledelsen, også fra andre.

I sommer kunne Dagbladet melde om misnøye i FrP, selv om ingen sto fram åpent med sin kritikk. Det overrasker ikke, verken at kritikken begynner å komme til overflaten eller at kritikerne foreløpig ikke vil stå fram. At Siv Jensen avviser dette er bare hva man må vente. Men når lederen ikke leverer må hun regne med kritikk.

Den beryktede kronikken som Christian Tybring-Gjedde skrev sammen med Kent Andersen, en rabiat fyr som på sin egen blogg kaller Arbeiderpartiet for “kulturquislinger”, har gitt FrP oppmerksomhet. Men det er ikke sikkert det er slik oppmerksomhet Siv Jensen trenger eller ønsker seg, selv om hun ikke vil ta avstand fra den. Siv Jensen har hentet liberalerne som forsvant etter “Dolkesjø” inn i varmen — de liker neppe dette. Skjønt professor Anders Todal Jenssen mener det må ha vært klarert med partiledelsen. Det viser i alle fall at partiet ikke har en sterk hånd når de spiller ut trumfen — innvandrerkortet — over et år før valget. Det har da heller ikke gitt noen oppsving på de meningsmålinger som er foretatt etter dette utspillet. Rasistene støtter vel FrP allerede. I media har innvandringsdebatten blitt skjøvet under teppene, og man er mer opptatt av politiske armbånd.

Så dukker Carl I Hagen opp og lanserer seg selv som ordførerkandidat i Oslo. Som nevnt er han ikke ønsket. Jeg tror heller ikke at han kommer til å være en stor velgermagnet for FrP, noe meningsmålingene så langt synes å bekrefte.

For Carl I Hagen vil det bli en ny opplevelse å skulle drive valgkamp i posisjon. Det har han aldri ført gjort, og jeg har ikke så stor tro på at han vil klare det. Han har vært en mester i å mobilisere misnøye. Men å basere valgkamp på misnøye med eget bryåd er neppe en vinnerstrategi. Han vinner neppe heller så veldig mye på å legge all skyld for alt som er galt i Oslo på regjeringen. Om han fortsetter med sitt mas om sykehjemsplasser og eldreomsorg vil han fort møte sitt eget parti i døren: FrP sitter i byråd, og ansvarlig byråd for bl.a. eldreomsorg i Oslo er FrPs Sylvi Listhaug. Med henne som byråd har antallet sykehjemsplasser i Oslo gått ned. I valgkampen vil Hagen måtte forsvare denne politikken.

Om Carl I Hagens gjeninntreden i politikken skulle gi partiet et løft på kort sikt, så vil det på mer lang sikt svekke partiet.

Carl I Hagen har gått ut på dato. Å hente inn Carl I Hagen er omtrent like fremtidsrettet som det var da FrP i 2001 valgte den da 71 år gamle Jon Alvheim som nestleder. Kanskje vil han lokke til seg noen stemmer fra noen eldre, men han vil nok også skyve fra seg yngre velgere og bygger ikke fremtiden for FrP. De som ønsker Hagen stemmer allerede FrP.

Carl I Hagen får det som han vil i FrP. Når han vil bli partiets ordførerkandidat så blir han det. Han blir også partiets PR-rådgiver slik at han kan karre noe av bystregruppens penger til seg selv. Han har som nevnt kritisert partiledelsen for at det ikke er plass til ymse soloutspill. Carl I Hagen kommer ikke til å klarere sine utspill med partiledelsen. Han kommer til å dominere valgkampen for FrP. I og med at valget 2011 er et kommunevalg og Siv Jensen ikke en gang er på valg, vil Carl I Hagen fremstå som sjefen.

Carl I Hagen har aldri tattt regi, og kommer ikke til å gjøre det denne gangen heller. Carl I Hagen vil nyte det, media vil like det og Siv Jensen vil fortvile. Siv Jensen vil fremstå som en vikar som får lov til å styre når det passer sjefen bedre å være i Spania. Hun vil tape mye av den autoritet hun måtte ha igjen, både overfor velgerne og innad i partiet.

Carl I Hagen kunne “drepe” sine motstandere. Det er ikke Siv Jensen sterk nok til. Når Carl I Hagen igjen trekker seg fra politikken — forhåpentligvis etter bare å ha fått en bystyreplass, men ikke ordførerverv for FrP — og Siv Jensen igjen kan tre ut av hans skygge vil hun bare være en skygge av seg selv. Hun vil være ribbet for autoritet og gribbene vil stå klar til å kaste seg over henne.

Hvem som eventuelt skulle overta etter Siv Jensen er ikke lett å se. FrP er ikke et parti som tiltrekker seg så mange politiske talenter. FrP vraket i våres Terje Søviknes som medlem av sentralstyret fordi han opptrer pragmatisk i det som da var partiets store ideologiske prinsippsak: Nei til bompenger. Han som skulle vært FrPs nye wonderboy, 1. nestleder Per Arne Olsen, har som tidligere ordfører i Tønsbergsunket ned i en hengemyr av spekulasjon med ungboleiligheter, samt fordelaktig leilighetskjøp og gratis garasje fra en utbygger i Tønsberg. Den saken stinker langt mer enn noen statsråders teppe– og klokkegaver. Jeg tror ikke noe på at ordfører, sammen men leder i bygningsrådet (en annen FrP-politiker), får milde gaver av en utbygger bare fordi utbygger liker å være snill mot sentrale politikere. Så Per Arne Olsen er nok politisk død.

Når lederstriden kommer i FrP vil ikke Carl I Hagen lenger kunne styre prosessen med jernhånd. Så sterk er ikke hans posisjon lenger. Alle de interne motsetningene, f.eks. mellom liberalistene og de mer brune elementene, vil komme til overflaten og få utspille seg i det fri.

FrP har en dårlig partikultur når det gjelder å håndtere interne konflikter. Stort sett har man enten undertrykt dem, eller flertallet har ekskludert mindretallet. Skjønt FrP ekskluderer ingen. I FrPs “newspeak” heter det “aktiv utmeldelse” når medlemmene ikke selv aktivt melder seg ut, men “blir utmeldt” av flertallet. Ingen andre politiske partier har, i alle fall ikke i moderne tid, ekskludert like mange medlemmer som FrP.

Vi vil nok se mange maktkamper og eksklusjoner når lederstriden kommer til overflaten. Det kommer ikke til å bli noe vakkert syn og det kommer ikke til å gavne FrP.

Ved å lansere seg selv som ordførerkandidat har Carl I Hagen nok en gang dolket Siv Jensen i ryggen og svekket hennes autoritet som partileder. I klare øyeblikk ser han antageligvis dette selv. Men narsissiten Carl I Hagen synes å ha det samme forhold til medieoppmerksomhet som en alkoholiker har til alkohol. Og for Hagen har vel FrP alltid egentlig handlet om at Carl I Hagen skal kunne nyte seg selv.

Med sin gjeninntreden på den poltiske arena kan Hagen virkelig bidra til å sette fart på FrPs nedtur, selv om han kanskje kan forsinke den noe. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Jeg har ikke noe i mot åpenhet om Navarsete-saken. Men med sitt utspill bare bekrefter FrP at de er en ekkel gjeng av selvrettferdige hyklere.

Vi kan friske opp litt av FrPs historie og starte med deres reisekonto og skattesak.

VG avslørte i 2006 at Carl I. Hagen gjennom ni år styrte en hemmelig reisekasse for en eksklusiv gruppe Frp-ere og deres ektefeller. (Beklager VG, men jeg finner ikke deres sak og må ty til erkerivalen Dagbladet i stedet.) [Og da har gode hjelpere gitt meg lenken til VGs oppslag om saken.]

Kontoen ble opprettet i 1997, da Hagen og fem andre Frp-ere tok rundt 500 000 kroner ut av stortingsgruppas konto og overførte dem til et eget reisefond. Pengene ble brukt til storbyreiser til blant annet Madrid og Paris for de seks Frp-erne og deres koner.

Økokrim vurderte i følge VG dette i forhold til straffelovens bestemmelser om grov økonomisk utroskap og underslag, men saken var dessverre såpass gammel at forholdene uansett ville ha vært foreldet. Den ble derfor henlagt. Selv er jeg ikke i tvil om at det å overføre penger til en privat konto på den måten i alle fall er underslag. Det ble heller ikke ført regnskap for hvordan pengene ble brukt eller levert reiseregninger.

Hva var så Carl I Hagens og FrPs reaksjon da dette ble avslørt?

“Carl I. Hagen ønsker ikke å kommentere saken utover å si at Økokrim og Oslo likningskontor bryter sin lovpålagte taushetsplikt ved å gi opplysninger til VG.”

Det var ikke mye snakk om åpenhet da de selv ble tatt med buksene nede. FrP gjorde alt for å hindre innsyn og offentlighet, og lyktes dessverre et godt stykke på vei med det.

Vi kan gå litt fram i tid, etter bokettersynsrapporten fra gjennomgang av FrPs stortingsgruppe. Her kom man til at 2,7 mill ikke var skatteinnberettet som det skulle. Dessverre lyktes det FrP å holde lokket over saken, til tross for at bl.a. daværende stortingspresident Torbjørn Jagland med hele presidentskapet i ryggen krevde åpenhet. Det er virkelig synd at ikke en eller annen med tilgang til den rapporten ikke sørget for å lekke den til media. Men det var i alle fall ikke mye åpenhet fra FrP den gangen heller.

Jeg vil også minne om at Carl I Hagen og FrP også en gang tidligere har vært tatt for skatteunndragelser,  da partiet betalte private utgifter for Hagen uten at det ble oppgitt til beskatning.

Som en parentes kan jeg nevne at det er disse forhold som gjør at jeg mener Carl I Hagen er uegnet som ordfører i Oslo. Det er ikke spørsmål om politisk uenighet, men et krav om at ordføreren må være en hederlig person. Jeg hadde ikke de samme innvendingene mot Peter N Myhre og Svenn Kristiansen da de var ordførere, selv om jeg er akkurat like uenig med dem politisk og hadde foretrukket andre.

Tidligere ordfører i Tønsberg og nå værende stortingsrepresentant, nestleder i FrP Per Arne Olsen har fått tildelt en av kremleilighetene i et byggeprosjekt etter at han som ordfører bidro til at utbyggeren fikk øke utnyttingsgraden i forhold til det som var den opprinnelige innstillingen. Mangeårig leder av bygningsrådet og FrP-politiker Bent Moldvær fikk også tildelt en leilighet i prosjektet på samme måte. Per Arne Olsen har også fått en ekstra garasje i gave av den samme utbyggeren, verdsatt til 200.000 kr. Selv påstår han at det er kompensasjon for en manglende bod til en verdi av 30–40.000 kr. Det kan det som vil tro på. Så kan man spørre om verdien av den gaven er meldt til ligningsmyndighetene. Man skal ha dårlig luktesans for ikke å kjenne stanken i disse sakene. Dette er langt mer alvorlig enn noen tepper og armbånd. Hva er så Per Arne Olsens reaksjon til det hele?

“Hvordan parkeringsplassen både kan være gratis og en kompensasjon forklarer ikke Olsen, som også avviser å svare på spørsmål fra andre enn politiet i saken.”

Det er altså denne gjengen som krever at andre skal være helt åpne om egne forhold. Hyklere kaller man slike folk. Det er heldigvis ikke ofte man ser at noen er så nidkjært opptatt av en liten flis i andres øyne, men ikke ser tømmerlasset i sine egne.

Legg fram ligningskontorets rapport om stortingsgruppen, Økokrims vurdering av saken og alle fakta rundt Per Arne Olsens og Bent Moldværs leilighetskjøp samt Per Arne Olsens garasje. Inntil FrP har gjort dette bør de holde kjeft.

Både media og andre poltikere bør møte slike krav fra FrP med henvisning til FrPs manglende åpenhet om egne saker.

Men i Norge har det til nå blitt mest prat og lite handling. I Oslo vil den poltitiske ledelse omsider ta et løft. Men ambisjonene går ikke lenger enn til at man vil realisere en uambisiøs og foreldet plan om et hovedsykkelveinett, et veinett som i utgangspunktet skulle vært på plass for 25 år siden. Og så langt har vi ikke sett noe mer til denne satsingen enn varsel om byråkratisk omorganisering. Satsinger har blitt lovet mange ganger før. Jeg har vel omtrent det samme forhold  til sykkelløfter fra Oslopolitikere som verden har til fredsforhandlinger i Midt-Østen: Vi har bevart håpet, men har mistet troen.

I Danmark handler man, og de sykler i god fart fra Norge. Der er man i full gang med å bygge ut “motorveier” for syklister inn mot de store byene. Inntil tre sykkelfelt i hver retning, altså det som vil være en god motorveistandard. I praksis blir vel en vanlig to-felts vei for bil tilsvare en seks-felts “motorvei” for sykkel. Det satses friskt:

“Langt flere danskere skal op på cyklen og lære at cykle til og fra arbejde. Derfor anlægges der nu flere hundrede kilometer nye supercykelveje i og omkring de større byer. Målet er at få op mod dobbelt så mange til at tage cyklen til og fra arbejde.

»Cyklisterne har det som bilisterne, de vil gerne have motorveje. Og de hader at stoppe for rødt lys,« fortæller politisk chef i Dansk Cyklistforbund Lise Bjørg Pedersen.”

Målsetting og målgruppe er klar:

“»Målgruppen er bilister med mellem 5 og 20 km til arbejde. Dem vil vi gerne have til at cykle i stedet for at tage bilen. Det er både sundt, godt for miljøet og kan løse nogle af trængselsproblemerne i byen,« forklarer Maria Helledi Streuli, projektleder på ”Cykelsuperstier” i hovedstadsområdet.

(…)

For at det projekt skal lykkes, skal man gøre det 10 pct. hurtigere at cykle på arbejde — og 25 pct. langsommere at tage bilen, mener hun.”

Det er bare én forskjell mellom Danmark og Norge i denne sammenhengen: I Danmark tar man sykkel på alvor og gjør noe, i Norge tas sykkelen ikke på alvor og man farer bare med tomt prat. I Oslo krangler politikerne om bygging av ny motorvei vestover for biler vestover. Det  gjør man mens Oslo kveles av biler. Jeg har ikke sett noe om sykkel i disse Oslopakkene som politikerne krangler om. Man vil altså gjøre det raskere å kjøre bil, mens det ikke gjøres noe for å legge til rette for effektiv sykkeltransport.

Det går ikke bare for langsomt. Man går i feil retning.

“Det er lite reell verdiskaping” i Oslo, sa sunnmøringen Per Waagan, leder av Wagen transport, til NRK. De verdiene sørget han for å ta ut da han solgte selskapet for to år siden. (NRK forvirrer og presenterer ham som den som driver det selskapet han solgte for to år siden, men de er tross alt bare journalister.) Slik sniker man det til i norsk politisk debatt, i alle fall distriktsdebatter: Noe verdiskaping er finere enn annen, og verdiskaping i Oslo er ikke reell. Selv derimot, skaper han tydligvis reelle og ordentlige verdier med sine lastebiler. IT-selskaper som Basefarm skaper derimot ikke verdier i følge Waagan, om jeg husker morgenens nyhetssendinger rett. Dette til tross for at selskapet har flere ansatte (140) enn Waagan transport hadde da det ble solgt for to år siden (110).

Herman Friele gikk også av skaftet. Man bør vel ikke bli overrasket over at han mener av verdiskapingens hovedstad er Bergen. 70% av verdiskapingen skjer mellom Kristiansand og Kristiansund, sier Friele. Da synes det som om han forutsetter at det er vestlendingene, først og fremst bergenserne, som har skapt oljen i Nordsjøen og fisken i havet. Det kan nok hende at vestlendingene er de som høster mest av havets rikdommer både i og under vann, og Bergen bygget opprinnelig sin rikdom på å selge det andre hadde høstet. Men de skaper ikke den rikdommen.

For en gangs skyld skal jeg gi ros til en politiker i en slik debatt, og attpå til en fra Senterpartiet. Det er ikke ofte jeg gjør det. Men Trygve Slagsvold Veding sa helt korrekt at verdiene skapes i et samspill mellom hovedstaden og distriktene, og at diskusjonen var ganske meningsløs. Jeg hadde ikke ventet at en senterpartipolitiker skulle være den som bidro til å balansere bildet når man kunne mobilisere distriktene mot Oslo. Men det er alltid hyggelig å ta feil når det viser seg at folk opptrer mye bedre enn man hadde ventet.

Debatten bekrefter at man i Norge fortsatt ikke aksepterer av verdier er noe annet enn noe fysisk, og det er bare råvareprodusenten som skaper verdier. Fisk har selvsagt verdi. Men det er ikke mye verdi i hauger av fisk som råtner. Den må ut i markedet. Det er helt nødvendig for å kunne gjøre råstoffet om til økonomisk verdi, og det er nå en gang økonomisk verdi vi snakker om i denne sammenhengen.

Man må utvikle teknologi for å få opp oljen og gassen, og også den må ut i markedet. Man må ha transport, og det hele må selges. Den forskning og teknologiutvikling som har vært helt nødvendig for å kunne utvinne (misvisende omtalt som å “produsere”) oljen og gassen er ikke utviklet bare på Vestlandet. Det er heller ikke de folkerettslige og kommersielle avtaler som ble inngått og som sikret at disse ressursene faktisk tilkom Norge.

Ressurser må forvaltes for å gi avkastning. Det gjelder enten det er olje, fisk, trevirke, elektrisk kraft eller penger. Og produktene må selges om man skal få noe økonomisk resultat. Alt dette er ledd i verdikjedene. I disse kjedene skapes verdiene. Man kan ikke produsere uten råvarer. Men råvareproduksjon i seg selv er heller ikke nok.

Vi beveger oss fra en produksjonsøkonomi til en tjenesteøkonomi, sier økonomene. Når man gjerne vil beholde shipping i Norge er det verken fordi vi er flinke til å bygge skip eller fordi vi har så mange dyktige sjøfolk. (Norsk skipsfart bygget seg opp ved hjelp av underbetalt manskap, dårlige båter og høy risiko, men det er en annen historie.) Det er kompetansen til å drive skipsfart, altså tjenesteyting som gjør at Norge fortsatt (kanskje) kan regne seg som en sjøfartsnasjon.

Kunnskap og kunnskapsøkonomi er noe politikerne gjerne snakker om i festtaler. Det er det vi skal leve av i fremtiden, heter det da. Og skal vi ha noe å leve av i fremtiden må det være kunnskap. Det er vel omtrent det skipsfarten gjør i dag: Inngå avtaler om produksjon der det er billig, rekruttere arbeidskraft der det er billig, og så utvikle og styre det hele fra Norge.

I praksis liker man i Norge ikke at noen lever av kunnskap uten å lage dingser eller bli møkkete på hendene. Det er ikke “reell verdiskaping”, som den verdiskapende lastebileier (?) Per Waagan sier med med tilslutning av kaffeimportør Herman Friele som i følge sin egen logikk lever godt på verdier skapt i kaffeproduserende land. Også politikere skal dømmes på hva de gjør, ikke på hva de sier. Norske politikere har ikke oppmuntret til kunnskapsbasert virksomhet. Det har valgt å straffe de som driver med den type suspekt virksomhet ved å skattlegge dem hardere enn de som driver med noe “ordentlig”. For de som tjener masse penger på noen “ordentlig” er Norge et skatteparadis, selv om Rimi-Hagen klager. Men tjener man penger på kunnskap, da puttes man i båsen “liberalt yrke” og “belønnes” med høyere skatt. Det er i Norge “lov” å tjene en del millioner på å eie en rørleggerbedrift eller et transportfirma, mens man får “straffeskatt” om man tjener det samme på å eie et advokatfirma eller et konsulentfirma. Forstå det den som kan. Men det er i alle fall tydelig at norske politikere, som har bestemt dette, er dypt skeptiske til kunnskapsbasert virksomhet.

De sterke reaksjonene kan ikke forstås annet enn som et utslag av den evindelige norsk distriktsdebatten. Vi lever med en Oslo-fientlig regjering, og det mest Oslo-fientlige partiet er en del av regjeringskoalisjonen. Illusjonen om distriktene som verdiskapninger er et element i dette, kombinert med fiendebildet om at Oslo stort sett består av byråkrater og pengeflyttere som ikke skaper noen verdier.

Oppslaget om verdiskapingen har åpenbart truffet et ømt punkt i “Distriktsnorge” (det sentrale Østlandet er selvfølige også et “distrikt”, selv om de ikke er distrikt i norsk politisk retorikk). Det er kun når man er veldig redd for sannheten at man reagerer voldsomt som mange gjorde i denne saken. Ta illusjonene fra en distriktsrepresentant og livet mister sin mening.

Oslofolk kan på sin side si: Hva var det vi sa? til alle de politikere som vil hilse hjem til sitt distrikt med å ha karret til seg enda noen overføringer og noen arbeidsplasser fra det sentrale Østlandet.

Biltalsmann fra bilpartiet FrP, Bård Hoksrud, tar selvfølgelig bilbøllenes parti. Tving syklistene til å bruke sykkelveier, sier han til NRKs “Her og Nå” 24.06.2010. Som en ridder av den hellige blikkboks karakteriserer han seg selv som aktiv bilist og beklager at generalsekretæren i Syklistens landsforening er opptatt av syklister (og altså ikke av bilistene). Det er omtrent like dumt som om noen skulle kritisere Bård Hoksrud for å være alt for opptatt av FrP-politikk og for lite opptatt av AP og SV. Men han bekrefter at FrP er et sykkelfientlig parti, noe vi som ofte sykler i Oslo blir smertelig minnet om hver dag – samferdselsbyråder fra FrP har sørget for at Oslo er en håpløs by å sykle i.

Bilaktivisten Bjørn Hoksrud forsvarer de håpløse gang– og sykkelveier og vil tvinge syklister til å bruke dem. Samtidig motsier han seg selv ved å skryte av Brussel, hvor man, i følge Bjørn Hoksrud har adskilte gang– og sykkelveier.

Jeg befinner med i øyeblikket i Frankrike og sykler hver dag ca 50–60 km mellom La Grande Motte og Montpellier. Jeg har valgt litt ulike ruter for variasjonens skyld. Men jeg finner nesten alltid en sykkelvei. Inne i byene er det litt kronglete bytrafikk, også for syklister. Men langs landeveiene er det gjerne fine sykkelfel som fungerer utmerket for transportsyklister. På noen strekninger mangler det, men det er planer og man bygger. Og mitt inntrykk er at her gjennomfører man en plan når den først er vedtatt. Man gjør ikke som i Norge og vedtar tulleplaner som ingen mener noe med — og som derfor bare bidrar til å undergrave folks tillit til politikere. (De innfødte klager over poilitkerne her også, så de har sikkert mye å være misfornøyd med. Men de er i alle fall mye bedre enn i Norge når det gjelder sykkel (og tog)). Man har også skjønt det som Bård Hoksrud neppe er i stand til å forstå: Skal man legge til rette for syklister må man omdisponere areal fra bilvei til sykkelvei — og det gjør man her. Det er plass i Norge og det er plass i Oslo, det mangler bare politisk vilje. Men når byrådet mener at gateparkering er viktigere enn sykkelveier, da kan det nok bli lite plass igjen til syklister.

I Montpellier er det ikke noe slikt FrP-tull som man har i Oslo om at enhver får klare seg som best man kan inne i sentrum (noe som i praksis oppfordrer til kamikaze-sykling, til sykling på fortauet eller at man holder seg hjemme). Det i alle fall aldri langt til nærmeste sykkelvei om det ikke er sykkelsti langs alle veier.

Bård Hoksrud snakket ikke om å legge forholdene til rette for syklister, men å få syklistene vekk fra kjørebanen (som han tydeligvis mener skal være forbeholdt biler). Det er dette som har preget norsk “sykkelpolitikk” (det finnes ikke noe som egentlig fortjener den betegnelsen i Norge): Målet er at syklister ikke skal hinder biler, ikke å legge til rette for syklister.

Rune Gjøs peker også på politiets usynlighet. “Syklister er en trafikantgruppe som har høy prioritet hva gjelder politiets trafikksikkerhetsarbeid” sier politiinspektør Jan M. Guttormsen i Politidirektoratet i en e-post til Dagsavisen. Det kunne være interessant å vite hva det betyr i praksis. Aksjoner for å bøtlegge syklister, eller å sørge for at syklister kan ferdes trygt?

Det er mye snakk om sykling mot enveiskjøring og på rødt lys. Jeg gjør til tider begge deler og kommer til å fortsette med det. Rent konkret sykler jeg nesten daglig mot enveiskjøring i Mogens Thorsens gt fordi jeg som syklist opplever det som langt tryggere enn å sykle med trafikken i Bygdøy Allé, som er alternativet. Mogens Thorsens gt er, som mang andre gater, regulert med enveiskjøring som i praksis hindrer gjennomkjøring. Utlåmodige bilister skal ikke kunne ta forsøke seg på snarveier gjennom boliggatene når trafikken står i f.eks. Bygdøy Allé.

Det er meningsløst at en trafikkregulering som skal hindre biler i å bruke boliggater for å snike i køer også skal jage syklister ut av disse gatene og over i trafikkerte gater hvor bilene står i kø. Det er ren idioti funnet på at reguleringsmyndigheter som ikke skjønner noe av hvordan det er å være syklist. Som syklist gir jeg  f… i at dette også skal gjelde for oss. Jeg velger den tryggeste og beste veien, uansett hva et kunnskapsløse planleggere og et sykkelfientlig politi måtte mene. Jeg svinger også til høyre på rødt lys hvis det ikke kommer biler fra venstre på grønt lys, selv om jeg vet at det er forbudt (og svinger noen ganger opp på fortauet og runder hjørnet på den måten, om det passer bedre). Jeg krysser fotgjengerfelt hvis det ikke er folk i dem, selv om det er rødt lys (men også her hender det at jeg i stedet passerer på fortauet — denne type røde lys gjelder ikke der). Og er det helt klart på tidspunkt med liten trafikk, da sykler jeg. Det er ikke å være uforsiktig eller bøllete, men å tilpasse seg forholdene. Dette kommer jeg til å fortsette med.

Derimot liker jeg dårlig å sykle på fortau, noe jeg bare gjør unntaksvis hvis det er få eller ingen fotgjengere der og det er vanskelig å komme fram i kjørebanen. (Biler har en lei tendens til å stå fast i kø, og ofte plasserer de seg så dumt i kjørebanen at det er vanskelig å komme forbi dem med sykkel.) Å la syklister sykle på fortau er bare nok et utslag av at politikernes mål er at syklister ikke skal hindre biler, ikke å legge til rette for at man kan sykle. Men når fotgjengere, som de to på dette bildet, vaser hodeløst rundt i sykkelveier, da tar jeg nok ikke mer hensyn enn akkurat det som er nødvendig for ikke å kjøre på dem.

Jeg minner om det jeg skrev for et par dager siden om at det i Frankrike blir generelt tillatt å sykle mot enveiskjøring i gater med 30km fartsgrense fra 1. juli, nettopp fordi man har gode erfaringer med det. Og der man har hatt forsøk med at rødt lys for syklister betyr vikeplikt, men ikke et forbud mot å sykle, er også erfaringene gode. Det er underlig at planleggere og politi et land hvor man knapt har gjort noe kreativt for å legge forholdene til rette for syklister synes å vite så veldig mye bedre enn man gjør i de land som faktisk har erfaring, hva som virker og ikke virker. Det må være en del planleggere og politifolk som er seg selv nok og som har trukket nisselua godt ned foran øynene.

Første bud for at man skal få mer hensynsfulle syklister er at det legges til rette for at man skal kunne sykle hensynsfullt. Når man har valget mellom å bli presset av biler eller selv presse fotgjengere, da utvikler man en adferd som sier at det viktigste først og fremst er å sikre seg selv i et fientlig trafikkbilde. Blant alle sykkelfientlige partier i Norge er FrP det verste, noe Bård Hoksrud så fint bekreftet i dagens “Her og nå”.

Man får akseptere at man er uenig. Men når Bård Hoksruds “løsning” er å tvinge syklistene til å bruke et tilbud som knapt eksisterer og som de få gangene det finnes ofte er så dårlig at det i praksis er ubrukelig, da plasserer han seg trygt i den politiske idiotien — hvor han har selskap av mange andre FrP-politikere. Slike forslag kan bare komme fra en person som ikke har syklet siden han var barn — hvis han i det hele tatt kan sykle — og som ser alt fra bilistens ståsted. Det er en renovasjonspolitikk som går ut på å fjerne syklistene fra bilistenes synsfelt, akkurat som FrP forsøker å “løse” andre problemer ved å gjøre dem usynlige.

«Syklister er en trafikantgruppe som har høy prioritet hva gjelder politiets trafikksikkerhetsarbeid» sier politiinspektør Jan M. Guttormsen i Politidirektoratet til Dagsavisen. Jeg lurer på hva han mener med det. Skal han ta syklister eller skal han bidra til at det er sikkert å sykle. Jeg kjenner konkret til et tilfelle hvor en bilbølle, eier av svart Audi stasjonsvogn med registreringsnummer BR 89859, har blitt anmeldt etter å ha sprutet ned syklister med vindusspylevæske — med mange vitner. Det skal bli interessant å se hva politiet gjør med det tilfellet. Vedkommende bilist burde få en klekkelig bot og miste førerkortet for en stund — så kunne han kanskje bli syklist mens han venter på å få lov til å kjøre igjen.

Syklistene er beskjedne i sine krav. Det er bilistene som er kravstore, som ikke bare krever store motorveier, men som også er frekke nok til å kreve at de skal kunne bruke fellesarealer til å hensette sine blikkbokser — helst gratis. Syklistene krever bare å kunne ferdes tryggt, og å etterkomme deres krav vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt og ha stor helseeffekt. Likevel klarer ikke politikerne å gjøre noe — det har vært 33 år med løftebrudd og svik fra politikerne.

Den sørgelige sannhet er at ingen politiske partier har noe å vise til når det gjelder innsats for syklister. AP har sittet med regjeringsmakt de fleste årene, og har også hatt byråd i Oslo (sammen med SV), og bærer dermed et hovedansvar for elendigheten. Venstre hadde samferdselsministeren i de to Bondevik-regjeringene, men de satte heller ikke synlige sykkelspor. KrF har ledet et par regjeringer. Seterpartiet sitter i regjering og har hatt samferdselsministeren i snart 5 år. Så SP må ta hovedansvaret for at det har skjedd så lite siden 2005. Dessuten vet alle som bor i byer at SP ikke er et parti for byfolk. SV sitter også i regjering, og det var ingen bedring da SV hadde samferdselsbyråd i Oslo. Høyre er storebror i byrådet i Oslo, men har ikke engang baller nok til å riste FrP såpass at samferdselsbyråden og hans etat i det minste gjennomfører det bystyret faktisk har vedtatt. Og de har sittet i regjeringer og hatt regjeringer alene. Men blant alle de dårlige er FrP verst.

Bare så det er sagt: Jeg kjører også bil, om enn mindre og mindre. Jeg forsøker så godt jeg kan å være hensynsfull overfor syklister og fotgjengere.

Jeg kjenner bybanen i Montpellier, le Tramway, langt bedre enn jeg kjenner bybanen i Bergen. Men siden Montpellier er en by omtrent på størrelse med Bergen gir det utgangspunkt for noen refleksjoner.

Den første “bybanen” i Montpellier åpnet i 2000. Det var sikkert mye diskusjon da dette ble vedtatt også, uten at jeg kjenner denne. Jeg begynte ikke å følge med på hva som skjer i denne regionen før vi kjøpte en leilighet et stykke utenfor Montpellier i 2005. Da var linje 1 i drift og linje 2 under bygging.

Så langt jeg kan bedømme har det vært en stor suksess. Man hadde prognoser i planleggingsfasen som sa at denne linjen ville frakte 75.000 passasjerer pr dag. Men resultatet har blitt 130.000 passasjerer pr dag — nesten det dobbelte av prognosen. Suksessen gjorde at vognsettene etter 2–3 år ble forlenget fra opprinnelig å være tre-leddet på 29,8 m til å blir fem-leddet med lengde 40,9 m. I desember 2006 åpnet linje 2.

Bybanen var også en viktig grunn til at Montpellier rykket opp fra to-stjerners til tre-stjernes reisemål i den grønne Michelin-guiden. Ikke fordi banen i seg selv er en stor attraksjon, men den har gitt et viktig bidrag til at byen har blitt et bedre sted å bo i, ferdes i og besøke.

Det arbeides nå med linje tre, som vil åpne i 2012. Det er offentliggjort planer for en linje 4, og planer for forlengelse av eksisterende linjer og linje 3 (som man ser for seg å forlenge til La Grande Motte og Palavas). Men dette er ikke vedtatt. Mitt inntrykk er at man i Frankrike, i motsetning til i Norge, ikke treffer vedtak om å gjøre noe før man også har finansiering og kan vedta denne. Kanskje blir det litt mer luftige planer og litt færre vedtak når man gjør det på den måten, men vedtakene blir i det minste mer troverdige.

Jeg vet ikke så mye om hva som eventuelt er gjort i tilknytning til Bybanen i Bergen. Men noe av nøkkelen til suksess i Montpellier er at man har gjort det ordentlig. Ved endestasjoner og andre knutepunkter er det laget innfartsparkering slik at folk kan kjøre bil til der hvor bybanen starter.

Kjøper man månedskort (eller kanskje må man kjøpe års– eller halvårskort, jeg er ikke sikker), inkluderer det parkering ved disse innfartsparkeringene og bysykler inne i byen. Her er det et elektronisk billettsystem som har virket i mange år, så derfor er det med en viss undring jeg har sett på problemene med Flexus i Oslo. Man har heller ikke blitt fristet til å drive kommunal prostitusjon hvor reklamebyråer og andre kan skjemme ut byen med “bymøbler” og annet rask hvis de bare er villige til å betale. Man har laget et sammenhengende transportsystem hvor bybanen utgjør ryggraden.

I Norge har man en lei tendens til å vedta prosjekter som ikke fullføres, lage luftige planer som (kanskje) gjennomføres klattvis, og til å jevnlig ha omkamper. Man har diskutert bybane i Bergen i 45 år, enda lenger enn politikerne har lovet og løpt fra sine løfter om sykkelveier.

Et problem i norsk samferdselspolitikk er at bilen er hellig. Kanskje har det sammenheng med prisene. I Norge er biler så dyre at bilen alltid har vært viktigere som statussymbol enn som transportmiddel — noe man bl.a. ser ved at man nesten ikke importerer basismodeller av rimelige biler til Norge. Folk vil ha de dyrere og mer påkostede modellene, for man må ha noe å vise fram. En politikk som hindrer Ola Nordmann å kunne bruse med fjørene får begrenset støtte.

Alle som har vært en del i båt vet at når man skal i land i skjærgården må man gjøre ett av to: Enten hopper man, eller så hopper man ikke. Hvis man forsøker på noe midt i mellom havner man i sjøen. Og der er det norske politikere og planleggere så alt for ofte havner med sine halvveisløsninger.

Hvis man gjør det ordentlig, fullfører når man først har vedtatt og satt i gang, og bygger opp tjenester som gjør det til et helhetlig transporttilbud, da vil kanskje Bergen oppleve den samme suksessen med sin bybane som man har opplevd i Montpellier. Jeg håper at det blir resultatet.

Gratulerer Bergen, med å ha fått lokaltransporten på skinner.

I Strasbourg har man forsøkt dette i 300 mindre gater, og man har forsøkt tilsvarende i Illkirch-Graffenstaden, en kommune nær Strasbourg med 25.000 innbyggere. I løpet av fem år har det ikke vært rapportert en eneste ulykke med syklister som sykler mot enveiskjøring i disse kommunene.

Erfaringen er at når syklisten kommer mot bilen vil bilisten helt naturlig redusere farten. Enveiskjøring er ikke laget for syklister, men for å få flyt i biltrafikken der det er for mange biler. Risikoen for syklister er større når bilene kommer bakfra i større fart enn når man møter dem i enveiskjørte gater.

Det minner meg om Munkedamsveien i Oslo mellom Skillebekk (Drammenveien) og Parkveien. For en del år siden var den enveiskjørt. Så ble den omregulert slik at det nå er trafikk i begge retninger. Om jeg har forstått det rett ble dette gjort for å redusere farten — gaten er egentlig litt for smal for toveistrafikk. Og det har virket. De franske erfaringene er altså at det å tillate sykling mot enveiskjøring har samme effekt.

I Oslo har man “tilrettelagt for syklister” på måter som leder syklistene inn i farlige trafikkfeller hvor eneste mulighet å redde seg ut er å sykle ulovlig mot enveiskjøring.

Man vil i Frankrike også bedre forholdene for syklister som sykler mot bilistenes kjøreretning, men det vil være tillatt uavhengig av om slikt er gjort eller ikke.

I Bordeaux og Strasbourg har man gjort forsøk med å tillate sykling på rødt lys. Det omtales som å legalisere en gammel praksis med at man betrakter et rødt lys som et signal om vikeplikt, men ikke som et forbud mot å krysse dersom det er klart. Jeg må vel innrømme at det er omtrent sånn jeg også ser på røde lys når jeg sykler. Hvis jeg har oppfattet det rett venter man at ogås dette vil bli gjennomført på nasjonal basis i løpet av noen år.

I Norge har visstnok vegvesenet åpnet for at kommuner skal kunne åpne for sykling mot enveiskjøring, og det skal være gjort i Trondheim, Drammen, Tønsberg og Skedsmo. Men det er ikke så lett å finne informasjon om dette. Statens Vegvesen har laget seks hovedkategorier for inngang til informasjon på sine nettsider: Nabo til veg, Søker førerkort, Privatbilist, Yrkessjåfør, Entreprnør og Presse. To viktige grupper er utelatt: Syklister og fotgjengere. Det sier vel i seg selv mer enn nok om hvordan man tenker og hva man prioriterer i Statens vegvesen. Søking ga ikke noen godt resultat for mitt vedkommende, så jeg må her basere meg på spredt lesing av andre kilder uten noen ordentlig bekreftelse.

Politiet er skeptisk, kunne Skedsmo kommune melde da de innførte ordningen i 2009. Og det har vi hørt før. Jeg har ikke undersøkt dette grundig, men for meg fremstår politiet som sykkelfientlig og som en skikkelig sykkelbrems. Kanskje burde politiet bruke litt tid på å studere hva man har gjort i ordentlige sykkelbyer fremfor å aksjonere mot syklister som forsøker å ta seg fram som best de kan i den sykkelfientlige byen Oslo.

Det finnes knapt noe som er samfunnsmessig mer lønnsomt enn utbygging av gang– og sykkelveier heter det i en rapport fra Transportøkonomisk institutt. Sykling til og fra jobb gir en betydelig helsegevinst, og noen mener det bør premieres med kortere arbeidstid. Selv er jeg skeptisk til akkurat det, men det er idioti at det eneste transportmessige frynsegode vi kan få skattefritt stimulerer det man øsnker å begrense: Bruk av privatbil ved å kunne tilby gratis, skattefri parkering. Det burde være elementært at man stimulerer det man vil fremme, ikke det man vil forbindre. Men først og fremst handler det om å legge forholdene til rette for at folk skal velge sykkel som transportmiddel.

Vi har en statsminister som liker å fortelle at han er glad i å sykle. Lederen i Stortingets transportkomité, Knut Arild Hareide, er en ivrig syklist. Han mener syklister er en pariakaste og at polititet feilprioriterer når de bøtelegger syklister (helt enig). Lederen i finanskomiteen, Torgeir Micaelsen, er en ivrig syklist. Det samme er lederen i Oslo arbeiderparti, Jan Bøhler. Det finnes sikkert flere syklende politikere. Selv fra FrP kommer spørsmål i Stortinget om det ikke er for dyrt å ta med sykkel på tog. Likevel skjer det lite eller ingen ting når det gjelder tilrettelegging for sykler i Norge.

Norsk sykkelpolitikk, om det i det hele tatt finnes noe som kan fortjene en slik betegnelse, er 33 år med svik og og politiske løftebrudd. Det er i dag færre kilometer sykkelvei pr innbygger enn det var for 10 år siden. I Oslo har vi et sykkelfientlig byråd som saboterer sykkelvedtak truffet av bystyret. Om det virkelig er et utslag av falske politiske løfter som man aldri har hatt vilje til å gjennomføre, eller om det bare er generell udugelighet hos ansvarlige politikere er ikke lett å si. Og jeg vet ærlig talt heller ikke hva som vil være verst. Norge er en sinke i Europa. Mens man selv i billandet USA dobler man satsingen på sykkelveier sitter norske politikere fortsatt fast i resultatløst prat. Er det noen som er forundret over at vi ikke har tillit til våre politikere?

Ove Bengt Berg Nordseter tar opp dette i Dagens Næringsliv 11. juni 2010, hvor han redegjør for dette basert på sitt arbeid med sin masteroppgave om iverksetting av vedtatt politikk. Han skriver bl.a:

“I 1977 ble det gjennom statens vegplan II (nå nasjonale transportplaner) vedtatt at det innen 1985 skulle være et sammenhengende sykkelvegnett i 72 norske byer og tettsteder.”

Han bekrefter med andre ord det jeg mente å huske. Om det bedrøvelige resultatet skriver han:

“I dag, 33 år seinere, finnes det ingen by eller noe tettsted i Norge med sammenhengende sykkelnett.”

Om Oslo, som jeg er særlig opptatt av siden det er der jeg bor, skriver han:

“Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner i 1977, i 1990, i 1999 og i 2006. Nesten ingen av de økonomisk og politisk krevende tiltaka er gjennomført. I de tre åra fra 2006 til 2008 blei det bygd 1 100 m sykkelveg! Av de tiltaka som bystyret vinteren 2006 vedtok skulle være gjennomført innen 2009, er ingen gjennomført i indre by!”

Politikere kan få til noe hvis de virkelig vil. Ove Bengt Berg Nordseter nevner hovedflyplassen, flytoget, Operaen, Bislett og Holmenkollbakken som eksempler på prosjekter som har blitt gjennomført selv om det har kostet penger og vært reguleringsmessig vanskelig. Man kan gjerne legge til en del store veiprosjekter (som gjerne har vært gjennomført uten samtidig tilrettelegging for syklister).

Stillstanden i sykkelveiutbygging viser 33 år med manglende politisk vilje til å gjøre noe og 33 år med svik mot syklister. Og man kan gjerne legge til utbygging av jernbane, hvor det også har blitt mest prat og lite handling. Man er fristet til å si at dette bekrefter definisjonen av politiker som en som er så tykkhudet at han kan så oppreist til tross for at han manlger ryggrad.

Folk har ikke mye respekt for eller tillit til politikere. Denne saken er en god illustrasjon på hvorfor det er slik. Politikerne får den tillit de fortjener, og den som stadig lover uten å levere fortjener ikke tillit. Dagens politikere, enten det er syklist Torgeir Micaelsen eller samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa kan komme med så mange løfter de vil. Det er kanskje velment. Men vi har for lengst mistet troen på det de sier. Vi har hørt det så alt for mange ganger før. De må levere. Og de må levere så godt i forhold til det de lover at det kan gjenopprette tapt tillit. Det er en krevende oppgave og det vil ta lang tid. Første skritt vil være en erkjennelse av problemet.

Politikerne må slutte å skylde på hverandre. Det er politikerne qua politikere som er problemet, ikke enkeltpartier når det gjelder svik mot velgere og å løpe fra løfter. Jeg kan igjen gi ordet til Ove Bengt Berg Nordseter :

“Og det nytter ikke å skylde på at det er bilpartiet Frp som har hatt byråden for transport siden 2004. Ikke var det bedre når Arbeiderpartiet og SV hadde byrådsmakt (Raymond Johansen, da SV, var samferdselsbyråd fra 1992–95). Virkeligheten er at sykkeltiltak ikke er en viktig nok sak for noe parti i Oslo, og heller ikke for noe parti noe annet sted i landet.”

Noe må gjøres med systemet, uten at jeg sitter med nøkkelen. Når man vedtar en plan, da må man vedta gjennomføring av planen. Det vil si at man også må sikre finansiering, de nødvendige reguleringstiltak, osv. Man må gjerne ha vyer om hva man vil gjøre i fremtiden også. Men det får forbli vyer og drømmer, ikke planer, så lenge man ikke er i nærheten av iverksetting.

Hvilke modeller man bør velge har jeg ikke noen sterke meninger om. Men det må være slik at man vedtar gjennomføring av planen (og det som ikke vedtas tar man ut av planen og flytter til ønskelisten) når den vedtas. Det kan ikke være slik at vedtatte planer bare gjelder i den grad man når opp i den årlige budsjettkampen.

Det kan være gode grunner til at man ikke skal kunne binde et fremtidig Storting og fremtidige regjeringer — skjønt det er jo det man har gjort for største delen av budsjettet gjennom slikt som sykelønnsorning m.m. Men vil man stoppe eller endre en vedtatt plan så får man vedta det, altså treffe et endringsvedtak eller et stoppvedtak. I dag må i praksis hvert eneste prosjekt vedtas på ny hvert år. Det kan ikke fortsette med at man klatter ut småpenger og later som om penger til 300 meter ny jernbane og 1800 meter sykkelvei er en “satsing” så lenge det i realiteten er underminering av vedtatte planer.

Jens Stoltenberg, Magnhild Meltveit Kleppa, Jøran Kallmyr, Raymond Johansen og Torgeir Micaelsen, vi tror ikke på det dere sier. Deres løfter er null verdt. Vi vurderer dere ikke etter hva dere lover, men etter hva dere leverer. Dere har en lang vei å sykle om dere skal klare å gjenopprette noe av tilliten til politikere.

“For hver liter melk du kjøper i butikken, går 39 øre til støtte av eksport av Jarlsberg-ost. Årsaken til dette, er at det produseres for mye melk i Norge. 10 prosent av all melk vi produserer går til Jarlsberg-produksjon. 60 prosent av denne osten eksporteres.”

Eksportsubsidiene utgjør 13,70 kr pr kg ost. Jeg vil tro at denne osten er dobbeltsubsidiert ved at melkebøndene får landbruksstøtte for å produsere for mye melk, og at man på toppen av dette får subsidier gjennom “prisutjevningen” for å eksportere osten. Overproduksjon av melk koster 700 mill pr år skriver Dagens Næringsliv, med referanse til Ivar Gaasland.

Dette reiser mange spørsmål. Det enkle er om Norge bør subsidiere en overproduksjon av melk som går til subsidiert eksport av ost? Mitt svar er et klart nei. Vi skal som norske forbrukere ikke betale for å gjøre “norsk” ost billigere for forbrukere i USA. (Det er visstnok også overproduksjon av melk i USA.)

Norge har en skrikende dobbeltmoral når det gjelder matpolitikk. Vi må verne oss mot landbruksprodukter produsert i land hvor de har bedre forutsetninger for slikt enn hva vi har. Det er vel også enighet om at eksportsubsidier og dumping av overskuddsproduksjon ødelegger verdensmarkedet, slik at land som kan produsere billig, men som ikke har råd til å subsidiere sine eksport ikke kan konkurrere. Men vi subsidierer egen eksport, og deltar dermed i denne dumpingen av landbruksprodukter. I følge Dagens Næringsliv benyttet Norge seg av et smutthull i internajsonale avtaler da man som en del av landbruksoppgjøret økte tollsatsen på melk.

Som fiskerinasjon vil Norge ha markedsadgang. Vi har bedre forutsetninger enn mange andre land for stor fangst og oppdrett av fisk. Vi liker ikke at land med mange fiskere, men relativt lite fisk, beskytter egne fiskere ved å skjerme seg mot plagsom konkurranse fra bl.a. Norge. Men Norge, som har dårligere forutsetninger for landbruk enn mange andre land, ser det som sin selvfølgelige rett å beskytte sine bønder mot plagsom konkurranse fra andre. Dobbeltmoral. Det er ikke vanskelig å være enig med politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Sofie Mathiassen, skriver 21.05.2010:

“Regjeringen er åpenbart mer opptatt av norske bønders rett til å produsere melk ingen vil ha, enn å skape forutsigbare rammebetingelser for lønnsom eksport av norsk fisk.”

Eksporten av Jarlsbergost illustrerer også hvordan Norge ødelegger det som kanskje kunne vært et kvalitetsprodukt med særpreg. I 2000 åpnet man lisensproduksjon i USA. I 2005 åpnet Tine et produksjonsanlegg i Irland, og også norsk landbruk må inn i EU om de skal kunne få solgt sine produkter i Europa. Av de 12.000 tonn Jarlsbergost som selges i USA er 7.000 tonn produsert i Norge, mens 5.000 tonn er produsert i USA, alt i følge Aftenposten.

Kunne man tenkt seg at italienerne starter lisensproduksjon av Parmesan i Norge eller USA? Selvfølgelig ikke. Parmesan er en ost som kommer fra en bestemt region i Italia og er produsert etter bestemte regler. Andre kan lage en ost som ligner. Men det er ikke Parmesan, akkurat som musserende vin produsert utenfor Champagne ikke er champagne. Hvis man ikke klarer å dekke etterspørselen kan man kanskje øke produksjonen i hjemmeområdet. Eller man kan sette opp prisen — eller gjøre begge deler. Når markedet vil ha mer enn man kan produsere, da bør markedet også tåle en noe høyere pris.

Mye av den Jarslberg-ost som selges utenfor Norge er ikke mer norsk enn det Tuborg-ølet som produseres og tappes i Norge er dansk. Også på eksportmarkedet viderefører man landbrukets tradisjon med å tenke volum og pris fremfor kvalitet, egenart og identitet. Og målene skal selvsagt nås ved hjelp av subsidier.

Bladet Aperitif (som dessverre bare er tilgjengelig for folk i hotell– og restaurantbransjen, men som jeg av og til får tusket til meg et eksemplar av) skriver i nr. 3 2010 om den spanske osten Monte Enebro. Den har blitt et stor suksess, også på eksportmarkedet. Her er det håndverksmessig produksjon. Det er et nytt produkt basert på lokale råvarer, men ikke på spanske tradisjoner. Tenkningen er milelangt fra den subsidierte volumtenkningen bak Jarlsbergeksporten.

Det er heldigvis positive tegn i Norge også. I det samme nummeret av Aperitif kan vi lese om et av dem, Eiker Gårdsysteri, som lager ost av egen melk som bl.a. modnes i de gamle gruvene ved Blåfargeverket. Siden jeg skriver så mye negativt om Tine får jeg i rettferdighetens navn også nevne at Tines datterselskap Ostecompagniet distribuerer oster fra flere småprodusenter, bl.a. fra Eiker Gårdsysteri. Det er også Tine som er majoritetsaksjonær i Salma, som produserer verdens beste laks.

Det er ikke bare melk vi produserer for mye av. NTB meldte 20.1o.2010 (gjengitt i Aften) at det i Norge er en årlig overproduksjon på 5300 tonn svinekjøtt. Hvorfor i all verden skal vi subsidiere produksjon av noe vi verken trenger eller ønsker?

Jeg betaler gjerne ekstra for kvalitet. Men jeg ser ingen grunn til å betale ekstra for et middelmådig produkt bare fordi det er produsert og subsidiert i Norge.

Under landbruksoppgjøret skrev Nationen om en melkebonde i Karasjok som ville legge ned som følge av landbruksoppgjøret. Han hadde 30 kyr og en melkekvote på 250.000 liter pr år, noe som bør gi en årsomsetning fra melkesalg på ca 1,1 mill. Med 10% overproduksjon av melk og eksportsubsider for å dumpe overskuddet utenfor Norge, da er det vel helt greit for Norge at ulønnsomme bønder som ham legger ned? Det er i alle fall ikke noe større tap enn om et lokalt snekkerverksted legges ned.

Men å stille miljøkrav er vel ikke nødvendigvis å gå inn i enkeltprosjekter? Staten må, som største aksjonær, kunne mene noe om selskapspolicy, bl.a. når det gjelder å engasjere seg i prosjekter med stor miljørisiko — uten at de nødvendigvis behøver å vurdere de enkelte prosjekter. Jeg er enig med Beate Sjåfjell i at det er ikke mye aktivt statlig eierskap vi ser i denne saken.

Det er interessant å skru klokken knappe tre år tilbake. Da gjaldt det et lite fillespørsmål, nemlig den allerede inngåtte opsjonsavtalen for ledelsen i Norsk Hydro. Det var inngått en avtale, en avtale av en type som Jens Stoltenberg tidligere hadde ivret for at man burde ha. Av en eventuell verdistigning på aksjene skulle ledelsen få 0,2% på deling. Den sterke kursutviklingen for Norsk Hydro gjorde at dette ble mye penger. At det ble enda mer på eierne, som satt med 99,8% av gevinsten som de selv ikke hadde bidratt noe til, brydde man seg mindre om.

Det er styret som fastsetter lønn og annen godtgjørelse for selskapets ledelse. Er man misfornøyd kaster man styret, men selskapet er uansett bundet av de avtaler styret inngår. Hvis en aksjonær ønsker å få vedtatt noe som binder styret, så gjøres dette på selskapets generalforsamling.

Den norske misunnelsen slo til. Det var under valgkampen foran kommunevalget 2007 og det ble en sak med symbolverdi. Da var det ikke snakk om å følge spilleregler eller at staten ikke skulle gripe inn i enkeltsaker. Daværende næringsminister og nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen raste rundt som en elefant i et glassmagasin og gikk på tvers av alle spilleregler da han, sammen med Jens Stoltenberg, ga styreleder Jan Reinås en fot i ræva for å vise handlekraft og ofre noen. Her gikk største aksjonær rett på styret, uten at det skjedde gjennom generalforsamling eller andre selskapsorganer.

Vi så her hvor mye politikernes prinsipper er verdt. Når det kanskje kunne få betydning i en valgkamp spilte ikke vanlige spilleregler noen som helst rolle for politikerne, ei heller det enkle prinsipp om at man skal holde inngåtte avtaler — også om forholdene har utviklet seg på en annen måte enn man hadde regnet med da avtalen ble inngått.Kanskje er politikere så korrumpert av sine “løfter”, “garantier” og “vedtak” at de tror næringslivet kan løpe fra avtaler like lett som politikerne løper fra sine “garantier”, valgløfter og “vedtak” (som f.eks. vedtaket om å bygge Ringerikstunnelen). Heldigvis er det ikke slik, men dessverre synes for mange politikere å være ute av stand til å forstå det.

Det ble i denne lederlønnsdebatten pekt på at Folketrygdfondet ofte tok opp dette på generalforsamlinger, og det ble av Aftenposten på lederplass 22. august 2007 (ikke lenger på nett eller endret URL)  fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. Men gjelder det selskapets forhold til miljø, da mener visst staten at der er feil å ta dette opp på generalforsamlingen. Selvføgelig må det være sånn. På generalforsamlingen skal man begrense seg til å ta opp saker av stor og gjerne prinsipiell interesse. Og da er det selvfølgelig langt viktigere å holde fast ved et særnorsk lederlønnsnivå for ikke å vekke norsk misunnelse, enn å bry seg om miljø.

Et vanlig argument i bøndenes retorikk er betydningen av matvaresikkerhet. Vi må ikke være avhengige av å importere mat. “Det er et viktig ansvar for ethvert land å sørge for sin egen matproduksjon” sier senterpartileder Liv Signe Navarsete.

Underlig nok synes det som om både media og politikere sluker dette rått. For bøndenes regnestykke går bare opp dersom man forutsetter at fisk ikke er mat. Tar vi med fisk produserer Norge langt mer mat enn vi spiser. Slik oppsummerer Eksportutvalget for fisk Norges eksport av sjømat:

“Selv i ”kriseåret 2009” ble det på verdensbasis konsumert norsk sjømat tilsvarende 35 millioner måltider hver dag.”

Det skulle bli 8 sjømatmålider pr dag for hver nordmann. Men dette er åpenbart ikke mat for bønder og Liv Signe Navarsete.

Vi importerer visstnok ca 700.000 tonn kraftfôr pr år (jeg har ikke funnet sikre tall). Det blir ca 150 kg pr nordmann pr år, hvilket vil si at hver av oss indirekte spiser en knapp halvkilo med importert kraftfôr pr år. Man kan mene mye om dette. Men det har i alle fall ikke noe med ansvar for egen matproduksjon å gjøre.

Den direkte landbruksstøtten, i statsbudjette kamuflert under ovrerskriften Næringsutvikling, ressursforvaltning og miljøtiltak, er i 2010 på ca 13 mrd, hvilket vil si mer enn 200.000 år årsverk i landbruket — eller drøyt det dobbelte av hva regjeringen mener studenter bør klare å leve av. I dette er ikke tatt med den indirekte landbruksstøtten gjennom skjermingstiltak som gjør at vi forbrukere må betale en høyere pris for bøndenes produkter og at grensehandelen øker. Om jeg skal ta sjansen på å stole på hukommelsen, så vil den totalte lanbruksstøtten da være godt over 20 mrd, altså rundt 350.000 pr årsverk. Det er mer enn det dobbelte av gjennomsnitts næringsinntekt pr bruker.

Som en hilsen til bøndene har Statens ernæringsråd kommet med nye anbefalinger om kosthold. Spis mindre av det som bøndene vil ha mer tilskudd for å produsere kan være en passende oppsummering: Mindre rødt kjøtt og mindre melkeprodukter, men mer fisk og grønsaker. Grønsaker er også landbruksprodukter. Men grønsakene trenger ikke melkes og bli stelt hver dag.

“Statens tilbud får bonde til å slutte” skriver Nationen om landbruksoppgjøret. Det gjelder en bonde i Karasjok med 30 melkekyr og en melkekvote på 250.ooo liter. Det er også interessant å merke seg at av dette er 90.000 liter innleid. Man kan altså få en tillatelse og leie den ut, slik at noen tjener penger på ikke å bruke den tillatelsen de har fått. Det finnes faktisk en egen melkebørs for slikt.

Målprisen for melk er 4,41 kr/liter om vi skal tro denne artikkelen fra Høgskolen i Oslo. Nå er det umulig å forstå melkepriser. I et utvalg jeg en gang var med i fikk vi forklart prisregulering av melk fra en som stelte med slikt i Landbruksdepartementet. Hovedinntrykket var at dette var utformet med sikte på at ingen utenforstående skulle kunne forstå hvordan systemet fungerer. Men med 4,41 kr/liter bør 250.000 liter melk gi en bruttoinntekt (omsetning) ca 1,1 mill.

Kvegdrift har tradisjonelt vært mennskets metode for å kunne spise gress. Vi kan ikke nyttiggjøre oss gresset, men kan nyttiggjøre oss kveget som kan … Men da må det være gress til kveget. Jeg kan ikke skryte på meg å ha inngående kjennskap til Finnmark. Men jeg forbinder ikke Finnmark med frodig beitelandskap velegnet for melkeproduksjon. Så jeg vil tro at eksempelbonden har betydelige utgifter til kjøp av fôr. Så da går det vel ikke an å leve av 30 melkekyr i Finnmark, og neppe heller noe annet sted i Norge — hvis man krever samme levestandard som andre. Og uansett er det overproduksjon av melk i Norge. Er det virkelig noe stort tap for Norge at denne bonden finner seg noe annet å gjøre?

Også bønder bør kunne leve av sin virksomhet. Men det er ikke på noen måte gitt at antallet bønder skal opprettholdes og slett ikke at driftsformene skal være de samme. Andre virksomheter har blitt omstrukturert og rasjonalisert. Det bør skje innen landbruket også, om de skal ha håp om å henge med i inntektsutviklingen.

Man kan mene mye om hvorvidt og eventelt hvor mye landbruket bør subsidieres. Men landbruktsoppgjøret er et underlig system. Og matvaresikkerhet er i alle fall ikke noe argument for å opprettholde et ulønnsomt landbruk etter dagens modell. Dette med matvaresikkerhet er en “sannhet” med så mange modifikasjoner at den trygt kan kalles en løgn.  Fisk er mat og vi vil bare ha godt av å spise mer fisk, uansett hva bøndene og Liv Signe Navarsete måtte mene.

Innledningsvis kan det være greit å minne om at verden er urettferdig. Alle vi som er så heldige at vi er født og oppvokst i Norge har vunnet i livets Lotto. Det er selvfølelig dypt urettferdig at vi skal kunne bruke tiden på luksusproblemer som subsidiering av bredbånd og størrelse på pensjon, om vi sammenligner med de som ikke har gjort andre feil her i livet enn å bli født i Sudan eller Gaza. Ikke alle har fått like stor gevinst. Men de såkalt fattige i Norge lider en ganske fornem død om man ser litt utenfor Norge. Den som snakker om (u)rettferdig foredling og bare tenker på Norge har et ganske snevert perspektiv.

Men også i et snevert nasjonalt perspektiv er livet urettferdig. Det er ikke rettferdig at en pasjonert jeger og fisker må betale i dyre dommer for å dyrke sin interesse, mens andre er født inn i landeiende familier med en slags kvartadel gjennom odelsretten, og som kan ta seg godt betalt fra jegere og fiskere. Andre er født inn i familier som er ressursterke på andre måter, er smartere enn andre, er født på et sted som gir muligheter andre ikke får (uten å måtte betale masse), osv.

Når tilbudet ikke er stort nok til å dekke etterspørselen kan det håndteres på flere måter. Vi kan overlate det til markedet. I teorien vil man da få en pris som er så høy at det blir balanse mellom tilbud og etterspørsel. Mange markeder fungerer slik. De fleste av oss møter dette noen ganger i livet når vi skal skaffe oss bolig. En annen mulighet er at man stiller seg i kø. Den som først la seg i kø ved Colloseum fikk de beste billettene til premieren på “Ringenes herre”. En tredje mulighet er at noen bestemmer hvem som er verdige trengende og som derfor skal få det de andre ikke får.

Dette finnes i mange varianter og blandingsformer. De som har ligget i kø for å få premierebilletter vil ofte måtte finne seg i at de mest verdige trengende har fått en invitasjon, eller har blitt invitert til en “eksklusiv” førpremiere. Kriteriene for verdighet kan nok variere mye. Noen har fått lov til å velge først, og de i køen må nøye seg med det som er igjen når disse har tatt sitt. Enkelte ganger holder det også å være litt smartere enn andre. I Paris i påsken kjøpte vi billetter på forhånd til populære utstillinger (med inngang i et bestemt tidsrom). Noen av de som hadde stått lenge i kø for å kjøpe billetter i døra ble ganske sure av at alle vi som hadde billetter gikk forbi den køen.

Når køene gjelder tilgang til offentlige eller halvoffentlige goder blir det et politisk spørsmål. I perioder med raskt økende etterspørsel etter relativt nye goder er kø vanskelig å unngå. Jeg ønsker med fiber inn i min leilighet på Frogner i Oslo. Men det er ikke tilgjengelig.

Brumlebass mener at telefonkøene var et resultat av villet politikk og teknologisk utvikling. Jeg avviser dette med teknologisk utvikling — i alle fall som grunn til at man på tidlig 1980-tall i Oslo kunne oppleve å stå i kø et år for å få telefon. Hvis det hadde vært teknologisk utvikling, da hadde det vært tilsvarende køer i andre land det var naturlig å sammenligne seg med. Der var det så vidt jeg vet ikke slike køer.

Villet politikk? Det kan være grunner til ikke å bygge ut kapasitet for å dekke stigende etterspørsel hvis den økende etterspørsel representerer en utvikling man vil motarbeide. Det er velkjent for alle, kanskje med unntak for Fremskrittspartet som heller ikke her vil vite, at det ikke er mulig å bygge seg ut av trafikkproblemer i større byer. Økes kapasiteten øker trafikken. For å få folk over fra bil til andre transportløsninger må man gjøre det mindre attraktivt å kjøre bil, f.eks. ved å la køene vokse. Men ville politikerne på 1970-tallet telefonkø? Ville de ha barnehagekø? Jeg håper virkelig ikke det.

Telefonkøen skyldtes mangelfull og for langsom utbygging av telenettet. Det er omtrent det samme vi ser i dag, med mangelfull og for langsom utbygging av jernbane, av sykkelveier, veier, ledningsnett for kraftoverføring, osv. Køene er ikke resultat av villet politikk, men av politisk svikt.

Jeg har også stått i “rettferdig” boligkø i OBOS. Det var selvfølgelig slik at de som hadde adelskap i form av arvet OBOS-medlemskap sto først i køen. Vi ville ha “brukt-bolig”. Det foregikk slik at vi kunne melde oss på i køen. Jo lenger ansiennitet man hadde desto flere krav kunne man stille og likevel håpe på å få dem oppfylt. Så fikk man ett tilbud når man endelig sto først i køen. Da kunne man si “ja takk” og flytte til den ene leiligheten, eller man kunne si “nei takk” og heller håpe på at man ville være mer heldig i neste års tildeling. Det var ikke noe valg, men det var vel “sosialt” og “rettferdig” etter Brumlebass’ kriterier at noen OBOS-byråkrater skulle bestemme fremfor å la oss kunne velge. Det positive var at leiligheten var billig. For de som hadde bodd der før hadde det vært en dårlig investering pga kunstig lav pris, for oss som kjøpte var det billig bolig. Men siden de som bodde i slike leiligheter fikk så lite igjen for dem var det ikke mange som kom på markedet.

Brumlebass liker “sosiale priser”. De “sosiale prisene” har gjerne betydd at de som var så heldige å få tilgang til et knapphetsgode også ble belønnet med subsidier. Det var tydeligst i barnehagekøene. De som var så heldige å få kommunal barnehageplass ble kraftig subsidiert. De som ikke fikk måtte ut på et dyrere og dårligere privat marked og ordne seg som best de kunne, og fikk ikke noe av den offentlige støtten. Det er kanskje ikke så rart at mange ikke syntes det var en alvorlig synd å betale dagmamma svart. Jeg synes ikke det var spesielt sosialt, og definitivt ikke rettferdig.

Når det er knapphet på et gode man mener alle bør ha tilgang til, da må man først og fremst bygge ut. Utbyggingen blir ikke rettferdig. Man starter selvfølgelig der hvor man får mest igjen for innsatsen. Som regel

Det er ikke “rettferdig” at både min svigermor og min datter har fibernett, mens jeg må ta til takke med ADSL over gamle kobbertråder. Men alle kan ikke få alt alltid. Det som virkelig hadde vært urettferdig var om de som har fått et bedre nett i tillegg skulle bli subsidiert av det offentlige.

For meg har tilgang til internett vært viktig så lenge det har vært mulig å ha det. Jeg har hatt tilgang til nettet hjemmefra siden slutten av 1980-tallet. Jeg har alltid valgt høyest tilgjengelig hastighet, enten det har vært 2400 baud analogt modem eller 20/1 Mbs ADSL+, som jeg har i dag. Den dagen høyere hastighet måtte bli tilgjengelig, f.eks. ved at jeg kan får fiber, oppgraderer jeg. Dette har jeg vært og er villig til å betale for. Derimot har jeg ikke sett noen grunn til å betale for mange ekstra TV-kanaler. Andre prioriterer på en annen måte. Kanskje vil de ha alle tilgjengelige film– og sportskanaler på TV, men ser ikke behovet for høyeste hastighet på nettet. Folk gjør sine egne prioriteringer og vurderer hvor mye de er villige til å betale for tilbudet. Jeg vil ikke ha politikere eller byråkrater som overprøver mine vurderinger og mener å vite bedre enn meg hva jeg “egentlig” har behov for, hva som er godt nok for meg, om mitt behov er stort nok i forhold til andres behov, osv.

I Brumlebass’ system med “sosiale priser” og “rettferdige køer” kunne jeg risikere noen mente at alle bør ha tilgang til høy hastighet, og at køadministratorene mente at den prisen jeg betaler er for høy. Så man gir subsidier, får økt etterspørsel etter høyere hastigheter fra de som til nå ikke har vært villige til å betale det høy hastighet koster. Alternativet til subsidier kan være en maksimalpris som gjør at utbyggingen stopper opp fordi det er umulig å få lønnsomhet med slike priser. Så da hadde jeg måttet stille meg i kø og vente på tur, og hadde ikke fått den netthastighet jeg mener jeg trenger. Men det som er mindre viktig, slikt som mange TV-kanaler, det kan jeg få om jeg bare er villig til å betale. I min verden ville dette verken være sosialt eller rettferdig, bare irriterende og dumt.

Brumlebass har ikke noe i mot å “sosialisere tilgangen til en vare”. Jeg vet ikke hva han mener med det og håper at jeg aldri får erfare det i praksis. Jeg vil tro at det betyr en eller annen form form rasjonering og at noen politikere og byråkrater skal bestemme hva slags varer og tjenester jeg skal få tilgang til. Det gir assosiasjoner til gamle sovjet-systemer.

En del tjenester kan og bør subsidieres, gjerne mer enn i dag. Men subsidier av noe som alle har behov for eller ønsker kan ikke bli et gode som bare gis til noen få. Jeg forstår ikke hvordan Brumlebass kan mene at et slikt system er “sosialt” og “rettferdig”.

Kollektivtransport kan ikke drives uten subsidier og er i dag alt for dyrt. Norge bruker lite på kollektivtransport, i alle fall der behovet er størst. Riktignok er det slik, i alle fall i Oslo-området, at kollektivnettet ikke har kapasitet til noen stor trafikkøkning. Men det tilbudet som finnes er tilgjengelig for alle og alle som benytter seg av tilbudet vil også nyte godt av subsidiene. Vi må ikke vente et par år i kø før det endelig har blitt vår tur til å kunne kjøpe et subsidiert månedskort.

Jeg har ikke noen empiri som gir grunnlag for å sammenligne norske politikere med politikere i andre land. Sannsynligvis er de ikke så veldig mye bedre andre steder. Men jeg vet at telefonkø ikke var en aktuell problemstilling i England på 1970-tallet, og jeg tror det er lenge siden det var en problemstilling i Sverige. Sykehuskø er uforståelig for franskmenn. Stockholm har lyktes i utvikling av kollektivtrafikk på en helt annen måte enn Oslo. Frankrike og Spania har faktisk bygget ut jernbanen, de har ikke bare snakket om det.

Det er likevel noe som synes å særmerke norske politikk og byråkrat som bidrar til at køene blir mange og lange. Et problem er at man ikke er i stand til å skille mellom investering og forbruk. Alt er utgifter i samme kategori, og dermed blir investering i infrastruktur og satser for sosialhjelp stilt opp mot hverandre. Når investeringsmidler mangler blir man sittende med håpløse løsninger som er dårlige og dyre i drift. Jeg tror det er noe slikt som er grunnen til at politiet fortsatt bruker telefaks, men Brumlebass mener kanskje at dette også er villet politikk med sosial og rettferdig venting på at man skal kunne ta i bruk mer moderne teknologi.

“Alle skal med” er et sosialdemokratisk slagord. Noen ganger er det bra. Men hvis alle også skal med i beslutningsprosessen, da ender man gjerne man at ikke noe blir besluttet. Det blir mange småkonger og ingen som kan eller vil skjære igjennom så man kommer videre. Kanskje er det en del av forklaringen på at planene om nødnett i Norge risikerer å havarere fullstendig.

“Polsk riksdag” er et uttrykk som skriver seg fra den gang alle vedtak måtte være enstemmig, hvilket vil si at alle har vetorett mot alt. Selvfølgelig var man ikke i stand til å vedta noe som helst. Fullt så ille er det ikke i Norge. Men da Syklistene landsforening lanserte ideen om at man også i Norge bør gjøre gamle jernbanetraseer om til sykkelveier når man omsider får nye jernbanespor, da svarte daværende statssekretær Erik Lahnstein i Samferdselsdep at det kunne være en god idé, men at det måtte bli opp til de berørte kommuner å avgjøre om de frigjorte arealene skulle disponeres til dette (referert etter hukommelsen). Hvis alle kommuner skal kunne bestemme over hver sin lille bit, da veil det i alle fall ta tid — om det noen gang lar seg realisere. Najonal infrastruktur kan ikke overlates til kommunene.

Vi skal også “kvalitetssikre” i alle ledd. Kvalitetssikring er selvfølgelig viktig. Men det er mye byråkrati og forsinkelse som begrunnes med kvalitetssikring. Det er noe slikt som gjør at Norge er 12 år forsinket i planene om å anskaffe nye redningshelikoptre. Resultatet er høye vedlikeholdskostnader for å kunne holde helikoptrene i drift til de er 50 år gamle og en dårligere tjeneste fordi man har gammelt utstyr. Brumlebass kan sikkert si at det er teknologiske grunner til at vår redningstjeneste kan ha problemer i dårlig vær, men jeg vil si at det er poltisk svikt som gjør at vi sitter med umoderne utstyr som det er veldig dyrt å vedlikeholde. Kanskje er det også “kvalitetssikring” som gjør at antallet politi i gatene i Oslo er halvert i løpet av 20 år til tross for økte bevilgninger, flere stillinger og mange løfter fra politikere. De andre er vel opptatt med å kvalitetssikre rapportene folk må skrive og sørge for at vaktene er rettferdig fordelt etter sosiale kriterier.

Når man skal gjennomføre offentlige prosjekter er det en lei tendens til at man i Norge skal lage noe fantastisk avansert som ingen har gjort før, og som selvfølgelig går galt. Jeg har undret meg over at man i Oslo har klart å bruke så mange år og så mye penger på Flexus-systemet, mens man i andre byer har hatt velfungerende elektroniske billettsystemer i årevis.

Jeg forstår ikke konseptet “rettferdig kø”. Vær passiv og vent på din tur, det er en lite tiltalende løsning. Kanskje er man villig til å betale det som det koster, men man får ikke lov. Det skal være et offentlig fordelt gode, rasjonert og prisregulert. Nå er det selvfølgelig en del i køsamfunnet som er likere enn andre. De som hadde en god grunn fikk gå forbi andre i telefonkø, akkurat som de med særlig behov går forbi andre i barnehagekøen. Det koster å stå i kø og det koster å administrere kø.

Køer med muligheter for passering åpner for ukultur og korrupsjon. Man finner på alle mulige grunner som kan gi avansement i køen, med den konsekvens at de som er ærlige skyves stadig lenger bakover. Så her varer ærlighet lengst, i alle fall belønnes de ærlige med lengst tid i kø.  Jeg skal ikke påstå at man direkte kunne kjøpe seg avansement i køen, selv om det ikke kan utelukkes. Men det kunne hjelpe om man kjente noen i systemet. Vennetjenester kan også være korrupsjon.

Når politierne vil styre for mye ender de alt for ofte opp som en krysning av Goethes  Zauberlehrling (trollmannens læregutt) og Orwells “Kamerat Napoleon”.

Å overta som leder etter partieier Carl I Hagen må ha vært en nesten umulig oppgave. Carl I Hagen hadde bygget partiet opp fra ingenting til et av de største partiene i Norge. Dette ga ham en unik posisjon. Carl I Hagen kunne gjøre som han ville. Han kunne sette partiprogrammet til side om det passet ham, og partiet fulgte Hagen, ikke programmet. Og han kunne være brutal overfor sine motstandere og være ganske trygg på at de fleste ville følge ham. Ingen kan gå inn i en slik rolle. Da må man bygge opp sin egen bevegelse. Og det er vel også noe av grunnen til at organisasjoner basert på karismatisk lederskap så ofte står og faller med lederen.

Det er bare å innrømme det: Siv Jensen har klart seg utrolig bra, langt bedre enn hva jeg hadde ventet (og håpet). Carl I Hagen har i kraft av sin personlige posisjon kunnet holde alle de motstridende interessene i FrP noenlunde i sjakk. Ingen har kunnet utfordre Hagen. Jeg hadde ventet at mye av de underliggende konfliktene i FrP skulle komme tydeligere til overflaten da Siv Jensen overtok. At en kvinne skulle få den nødvendige autoritet i en organisasjon som samler så mye grums som FrP gjør, det hadde jeg ikke ventet. Man kan bare gratulere Siv Jensen med at hun har klart oppgaven så godt som hun har gjort. Men etter valget i høst har hun mistet noe av gløden og trykket, og etter landsmøtet fremstår hun som svekket. For å si det med Håvard Narum i dagens (27.04.2010) utgave av Aftenposten:

“I den grad landsmøtet skulle være en tentamen for Siv Jensen i kunsten å balansere mellom den aggressive misnøyeformidler og den konstruktive resultatpolitiker, strøk hun med glans.”

Når Siv Jensen nå også krever at det skal være flere (parti)politiske debatter på TV viser hun også at hun har mistet grepet. Det hun har å by på er ikke interessant nok til å fortjene journalistisk dekning, derfor krever hun å bli kvotert inn i sendeskjemaet. At hun er opptatt av TV-debatt viser også at hun ikke henger helt med i debatt– og medieutviklingen. Men kanskje er det likevel en riktig vurdering når hennes målgruppe for en stor del er nettopp de som ikke har fulgt med i medieutviklingen (eller utviklingen mer generelt).

Nå synes det å boble litt mer under lokket i FrP. Siv Jensen kritiserer selvfølgelig ikke landsmøtets valg av nestleder og hadde ikke på forhånd gitt sin støtte til noen av kandidatene. Men det kan ikke være mye tvil om at hun hadde foretrukket Terje Søviknes fremfor Bård Hoksrud.

Jeg er enig med Frank Aarebrot når han sier at FrP skader seg selv ved ikke å velge Søviknes. Han kunne nok ha oppnådd resultater og kanskje regjeringsmakt på en helt annen måte enn Hoksrud og jeg tror Søviknes har rett når han sier at FrPs bastante bompenge-nei gir FrP mindre makt. Derfor er jeg glad for at Bård Hoksrud ble valgt. Alt som gir mindre makt til FrP er av det gode. Nå er det tilbake til kjernevderdiene, og denne uken er kjerneverdiene i FrP (nei til) bompenger og eiendomskatt. Neste uke kan de komme med nye tilbud.

Under Carl I Hagens lederskap ville det vært utenkelig at partiet skulle ha valgt en annen nestleder enn den Hagen ønsket. At det nå skjer viser at Siv Jensens posisjon i partiet er betydelig svakere, enten det skyldes at hun ikke er i stand til å tvinge gjennom sitt syn eller at hun ikke ønsker å gjøre det.

Carl I Hagen pekte selv ut sin etterfølger, selv om hun formelt ble valgt av landsmøtet. Det var nok klokt tenkt av Carl I Hagen at han ville trekke seg ut av politikken da han overlot roret til Siv Jensen. Det ville være vanskelig nok å overta etter Carl I Hagen om man ikke skulle ha ham med som en syvende far i huset også.

Men det er ikke særlig overraskende at Carl I Hagen ikke klarer å holde seg unna. Først dukker han opp som en “eldregeneral”, så lanseres han som ordførerkandidat i Oslo og nå kritiserer han åpent partiledelsen. Det må være ille nok for Siv Jensen å ha Carl I Hagen som en “medhjelper” hun neppe har bedt om. Carl I Hagen viser en av sine dårligste sider. Han tåler ikke at han ikke er midtpunktet for oppmerksomheten. Carl I Hagen var hovedntreprenøren da Siv Jensen ble bygget opp, men han kan også komme til å bli den som river henne ned.

Hagen mener at partiet har blitt tregt og byråkratisk. Kanskje det. Noen vil sikker si at det har blitt mer demokratisk. Det er ikke lenger en partieier som kan gjøre hva han vil. Hagen vil at alle talsmenn skal kunne rykke ut i media med sine saker samme dag som de dukker opp, og at det ikke skal gå gjennom en kvern med behandling i gruppestyre, osv. Å bli dolket i ryggen av Carl I Hagen ved at han åpent kritiserer hennes måte å lede partiet på, var nok det hun minst trengte akkurat nå.

Her viser Carl I Hagen sine egne kjerneverdier. Før han gikk inn i politikken var Carl I Hagen direktør i sukkerselskapet Tate & Lyle. Egentlig har han aldri sluttet å selge sukker. Han tilbyr noe som er søtt, som frister mange, er lettspiselig og gir umidelbar effekt, men som også er svis av fort, er usunt og ganske tomt for næringsstoffer. Han selger sine søtsaker til alle som er villige til å kjøpe. Carl I Hagen er opptatt av markedsandeler, ikke av politikk. Men aller mest er han opptatt av Carl I Hagen.

I FrP ekskluderer man hverandre. Skjønt i FrPs newspeak heter det ikke eksklusjon, det heter “aktiv utmelding”. Når det kalles “aktiv utmelding” når man ikke gjør noe aktivt for å melde seg ut, da kan man lure på hva det heter når folk aktivt melder seg ut av partiet. Men det er en annen sak. I et parti med dårlig partikultur har det stort sett vært slik at flertallet har ekskludert mindretallet hvis mindretallet ikke har villet gi seg. Eksklusjonene skal visstnok godkjennes av sentralkomiteen. Men de går i praksis ikke mot lokale vedtak, uansett hva eksklusjonsgrunnen måtte være. Slik gjør man det i et parti som hyller individuell frihet. Tidligere var det de som gikk mot Carl I Hagen som ble ekskludert. Men dagens ledelse er ikke sterk nok til å fortsette den linjen.

Det er underholdende at man går inn for at bompenger skal være eksklusjonsgrunn. Det har man også vedtatt tidligere — faktisk vedtok FrP dette mens det fortsatt sto i deres program at bompengefinansiering kunne være aktuelt når dette var eneste måten man kunne realisere et veiprosjekt på. Man kunne altså bli ekskludert for å følge partiprogrammet. Nå har man heller bestemt seg for at det er bedre at veien ikke bygges enn at den finansieres med bompenger. Bygdetullingene er tilbake. Det er fint med et parti med prinsipper!

Det er interessant å følge FrP på meningsmålingene. Det beste stedet for slik informasjoner valforsker Bernt Aardals nettsider. Ser vi på målinger fra 1997 til i dag så har FrP alltid vært et parti som scorer høyt de årene det ikke er valg, og så taper når det blir alvor og valget nærmer seg. Etter å ha vært på bunn ved valget har man klatret på meningsmålingene og vært på topp midt mellom valgene. Det som nå er interessant er at FrP etter valget 2009 ikke har klart å ta igjen noe særlig av det de tapte fra august 2008 til september 2009. Ut fra tidligere tendenser burde FrP nå ha nærmet seg en ny topp på meningsmålingene. Det har ikke skjedd. Det skal bli spennende å se om FrP når det drar seg til før valget 2011 kommer til å falle fra omtrent det som var valgresultatet 2009 i stedet for fra en mellomvalgstopp. I så fall skal det bli interessant å se hvor dypt de kan falle.

Vi ser et parti som viser tegn til frustrasjon fordi ledelsen ikke leverer. FrP kom ikke i regjering. De er lite synlige i politikken og er på defensiven. Når Carl I Hagen kritiserer måten partiet ledes på, da åpner han også opp for andre. Mer åpen kritikk og en mer frustrert ledelse som vil føle seg motarbeidet i eget part vil kunne bringe mange motsetninger og konflikter vil overflaten. Blir presset mot Siv Jensen for stort står det ingen klar til å overta. Da kan de klare å rive partiet i stykker i interne stridigheter og maktkamper.

Jeg ønsker ikke Siv Jensen noe vondt. Men hun leder et parti som jeg gjerne seg faller dypt eller endog faller sammen. Og da faller Siv Jensen med partiet. Synd for henne. Og jeg unner ærlig talt Norges mest pompøse, selvopptatte og hykleriske politiker, Carl I Hagen, å se sitt byggverk falle i grus. Kanskje kan det skje før vi aner.

Man kan sikkert kritisere klippingen av programmene. Men det er nå en gang slik TV produseres, når det ikke går direkte. Jørgen Lorentzen har imidlertid fått mange sjanser til å komme med korreksjoner. Jeg synes han har benyttet disse mulighetene svært dårlig. Han har vært mer opptatt av å angripe programmet og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kortversjonen av hans argumentasjon i forhold til realiteten er at det ikke finnes beviser på at han tar feil, og da forutsetter han at han har rett. Man blir ikke særlig imponert av slikt.

Lenge før Hjernevask, i en kommentar i Ukeavisen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese følgende under overskriften “Kunnskapsforakt”:

“Jørgen Lorentzen omtaler i et intervju i Kanal24 en av de aktuelle forskerne som biofascist og krever at han trekker seg som forsker. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ber forskerne slutte å synse og begynne å forske. Mannspanelets leder, som later til å føle at mannens evne som oppdrager er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en professor. Hva mener de egentlig? At forskning er synsing hvis den ikke støtter deres ideologisk og politisk baserte vurderinger?”

Noe tilsvarende kan man lese i Astrid S Dypviks artikkel “Den vanskelege evolusjonen” i Dag og Tid 16. oktober 2009.

Googler man ordet “biofascist” får man inntrykk av at dette er et ord Jørgen Lorentzen har den tvilsomme æren av å innført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bruker det for å karakterisere sine motstandere.

Før Hjernevask ble sendt hevdet han i Dagbladet at programmet var et resultat av Harald Eias 40-årskrise og at han nylig var skilt. Man kan trygt si at Jørgen Lorentzen hadde lagt debattnivået særdeles lavt allerede før serien ble sendt.

Men Jørgen Lorentzen gir seg ikke. I en kronikk i Aftenposten 20. april karakteriserer han noen av sine kritikere (Ole Texmo, Kjetil Rolness, Sylvi Listhaug og Jon Hustad) som “høyrepopulistiske hærførere” og at disse lokker “de feige hyenene ut av elefantkirkegården”. Disse feige hyenene som “marsjert i skjellsordtakt”. Disse feige hyenene er “Ottar Brox, Øyvind Østerud, Stig Frøland, Kristian Gundersen, Tor K. Larsen og andre”.

“Hadde de hatt redelige hensikter med sine innlegg” fortsetter Jørgen Lorentzen i sin omtale av høyrepopulistene og hyenene, og beskylder dermed disse for uredelighet.

Noen av populistene og hyenene skal i følge Jørgen Lorentzen ha sagt at han har påvirket norsk politikk. Det er mulig at han betrakter det å være med i Mannspanelet og å delta i utvalget som skal gjennomgå barneloven som deltakelse i supperåd uten politisk relevans, men jeg er da overrasket over at han har villet bruke tid på dette. Men Jørgen Lorentzen avfeier sine kritikere med at de ikke vet hva de snakker om.

Ikke på ett punkt imøtegår han sine kritikere, det er bare skjellsord og personkarakteristikker. Det han avslutningsvis skriver om hva han selv står for er standpunkter fra kjønnspolitikeren Jørgen Lorentzen, ikke noe som sier noe om forskningsresultater. Slik argumenterer en person som har klaget behandlingen av seg selv inn for Kringkastingsrådet.

Jørgen Lorentzen får svar på tiltale fra en av hyenene, Kritian Gundersen, i Aftenposten 23. april 2010, under tittelen “Som en hyene ser det”. Jeg skal ikke gjengi hans synspunkter, men anfaler folk å lese innlegget.

Jeg er dypt skeptisk til de synspunkter Jørgen Lorentzen forfekter om kjønn som en sosial konstruksjon. For å være ærlig synes jeg det virker direkte latterlig. Det strider mot det vi kan se, og etter min mening strider det også mot det som det er mulig å tenke seg fram til og samtidig beholde en viss bakkekontakt. Men jeg lever helt greit med at vi har ulike synspunkter og jeg vet godt at noe av det man mener å kunne observere og slutninger basert på “common sense” kan vise seg å være riv ruskende galt. Skulle vi bare ha stolt på det vi selv ser ville de fleste av oss fortsatt ha insistert på at jorden er flat.

Jeg kan anvende meg av Jørgen Lorentzens egen metode og si at det ikke er bevist at jeg tar feil, og da holder jeg fast ved at jeg har rett. Forskjellen mellom Jørgen Lorentzen og meg er imidlertid at han bruker metoden til noe han kaller vitenskap, jeg bruker den som basis for å gjøre meg opp mine meninger og som bakgrunn for synsinger. Jeg påstår ikke å ha noe vitenskapelig belegg for det jeg mener om disse spørsmål. Her er vi ved ett alvorlig metodisk problem for den som pretenderer å drive vitenskap, som ikke betyr noe når man synser. For å si det forsiktig er jeg ikke overbevist av Jørgen Lorentzens metoder. Det kan godt hende at de holder for å si noe om maskulinitet i litteratur, men jeg er opptatt av virkeligheten. Da holder det ikke med analyser av litteratur.

Det mest alvorlige problemet er likevel måten han møter kritikk og kritikere på. Den som møter sine kritikere ved å stemple dem som “biofascister”, “høyrepopulister” og “feige hyener”, og beskylder dem for uredelighet fremfor å imøtegå arugmentene, stiller seg selv utenfor den saklige debatt. Det er dette, og ikke hans synspunkter på kjønnsroller, arv og miljø som har gjort at Jørgen Lorentzen har blitt den som både krympet mest og mistet fargen i vask. Og det er dette som begrunner overskriften på dette innlegget.

Kristian Gundersen skriver om Hjernevask:

“Det måtte altså en klovn til for å stikke hull på byllen. Slik sett står Harald Eia i den beste europeiske hofftradisjon, det er bare hoffnarren som kan fortelle kongen sannheten uten at hans hode kappes av.”

Jeg synes det er meget godt sagt. Hjernevask kan ikke regnes som forskningsformidling i tradisjonell forstand. Men Harald Eia og Ole Martin Ihle har sparket i gang en høyst nødvendig debatt. Det fortjener de all mulig honnør for. Holder vi oss til eventyr kan vi vel også si at det står igjen en naken keiser.

Vi har fått en kraftig påminnelse om hvor sårbare vi er, og at Norge er mer sårbar enn andre fordi vi har gjort oss så veldig avhengig av fly.

Når dette skrives er statsminister Jens Stolenberg på vei fra Hamburg i retning Norge i bil, etter en lang og sikkert ganske strabasiøs reise hjem fra New York. Kongen satte seg bak rattet og kjørte til København for å være med på dronning Margrethes 70-års dag. Andre, som ikke har regjeringens apparat og reisebudsjett til disposisjon, har det nok langt verre der de måtte ha strandet.

Dagens Næringsliv har i dag, lørdag 17. april 2010, en interessant artikkel med overskriften “Det store togrøveriet” (bare i papirutgaven). Dette er gjennomgang av den triste historien om politikernes svik mot jernbanen. Det har ikke manglet løfter, men de har ikke blitt fulgt opp.

Slik summeres noe av dette opp i DN:

“Mye tyder på at stortingsflertallet ikke ville ha et jernbanesystem som fungerte på Østlandet. De ønsket ikke at flere skulle flytte til Østlandet, sier førsteamanuensis Knut Boge ved Høyskolen i Akershus.

Ikke at det manglet på planer og visjoner. Velgerne skulle tiltrekkes og pendlere tilfredsstilles. Men da statsbudsjettene ble vedtatt, var togmidlene forduftet.”

Dette er ikke akkurat noe nytt. I 1997 uttalte 10 tidligere ledere i NSB dette til Aftenposten:

“NSBs fundamentale problemer handler det ikke om tropesomre eller en akutt mangel på elektro-ekspertise. Det handler om feilsatsinger og nedprioriteringer gjennom 50 år.”

Ser vi bort fra Gardemobanen, som symptomatisk nok ble anlagt for å sikre tilførsel til hovedflyplassen, er norsk jernbane på u-landsnivå. Regjeringen minner oss om at de har doblet satsingen på jernbane. Kanskje har de det. Politikernes “satsinger” er gjerne preget av så mye tallkosmetikk at man skal grave ganske dypt for å finne ut hvor reelle de er.

Er det noen som husker Ringerikstunellen? I en hestehandel for at daværende samferdselsminister Kjell Opseth skulle kunne hilse hjem og legge stamveien Oslo-Bergen innom sitt hjemfylke, vedtok man også bygging av tunellen under Krokskogen som skulle korte reisetiden mellom Oslo og Hønefoss, og dermed også reisetiden Oslo-Bergen. Stamveien ble bygget, men jernbanen ble glemt når penger skulle bevilges.

Tidligere konsernsjef i NSB, Osmund Ueland, vet bedre enn de fleste hvor lite politkernes jernbaneløfter er verdt.  I sin artikkel Politisk bløff om dobbeltspor og lyntog, karakteriserer han det slik:

“Politikere har liten troverdighet når det gjelder å løse samferdselsproblemene; spesielt i pressområder der flest bor. I valgår loves det. Av og til fattes det tomme vedtak. Gjennomføringen av dem lar vente på seg.”

Klattvis utbygging gjør at arbeidet går tregt og blir dyrt. Strekningen Lysaker-Asker skal være ferdig i 2011. Da har man holdt på i 10 år. Det har ført til at prosjektet har blitt 1,5 mrd dyrere enn om man hadde bygget ut på fem år — i tillegg til at samfunnet har måttet leve med transportproblemene i fem ekstra år. Ekstrakostnadene pga statlig sommel er nesten halvparten av det som er satt av til jernbaneinvesteringer i skryteåret 2010. Så det er nok ganske merkbart.

På andre samferdselsområder er situasjonen like trist. Før valget lovet de rød-grønne 300 mill pr år til gang– og sykkelveier langs statlige veier. Når budsjettet ble behandlet var alle slike løfter glem. Det ble “Mageplask for sykkelsatsing”.

Historien om norsk jernbane er også historien om svake samferdelsministre, bortsett fra distriktsveiminister Opseth, som har tapt i regjeringen. Samferdselsminister i Bondevik-II regjeringen, Torild Skogsholm, sier det slik i DN:

“Så satt jeg, da, med folkene fra Finansdepartementet, som ikke er glad i å bruke penger — og i hvert fall ikke på jernbane.”

Magnhild Meltveit Kleppa kan snakke som mildt og varm om jernbane som hun bare vil. Enhver minister ønsker å satse innenfor eget område. Først når det eventuelt blir regjeringens politikk kan vi kanskje begynne å tro på dette. Det betyr at statsministeren må på banen. Men det må være men enn løfter og retorikk — det har vi sett så alt for mye av før. Det må handling til.

Staten må skille mellom investeringer og forbruk. Det kan godt hende at et overforbruk vil føre til en overoppheting av økonomien. Men jeg nekter å tro at investeringer i bl.a. infrastruktur vil bety det samme. Det tragiske er at når det gjelder offentlig forbruk synes det som om man bare bruker det som er “nødvendig”, enten det gjelder sykelønn eller asylmottak, mens det for investeringer kreves strenge prioriteringer og budsjettdisiplin.

I budsjettet for 2010 er det satt av 3,9 mrd til investering i jernbaneinfrastruktur. Det er mindre enn økningen i sykelønnsutgifter fra 2008 til 2009 (4,6 mrd). Regjeringen kan skryte så mye den vil av sin jernbanesatsing, jeg er ikke imponert. Det er fristende å si at samfunnet betaler dyrt for å sikre APs valgkampstøtte fra LO, og at jernbanen er et av områdene som lider,

Man kan spare seg til fant. Norge mangler ikke penger. Det er vel og bra at man setter av penger til dårligere tider i fremtiden. Men å bevilge oss selv verdens beste sosiale ordninger og samtidig la infrastruktur m.m. forfalle i stedet for å ruste den opp, det er en feilprioritering. Det vil ikke være stor hjelp for våre etterkommere om de arver et oljefond som nesten er stort nok til å dekke forsømt vedlikehold og utsatte investeringer. Det blir et eksempel på at “langsiktighet” i politisk terminologi i beste fall betyr perioden fram til neste valg.

Andre land med mindre penger, men med mer vilje og handlekraft har fått til mye. På kartet over eksesterende eller planlagte jernbanestrekninger for hastigheter over 180 km/t finnes det ikke en eneste strek i Norge.

Skal man få til noe på nasjonalt plan må man også være villig til å styre på nasjonalt plan. Når man overlater alt til kommunene har regjeringen gitt fra seg muligheten til å drive politikk. Hvis alle nasjonale satsinger skal underlegges reguleringsplaner i alle berørte kommuner er det ikke overraskende at resultatene uteblir. Gardemobanen ble basert på statlig reguleringsplan. Det bør gjøres oftere for det som er en nasjonal infrastruktur. Men ikke en gang når det gjelder å omdisponere nedlagte jernbanestrekninger til sykkelvei synes det som om man klarer å ta statlig initiativ. Hvis man skal være prisgitt hva man måtte mene i den enkelte kommune blir det ikke et sammenhengende nett. Og uansett tar behandlingen tid og koster penger. Man forbruker penger på byråkrati i stedet for å investere i infrastruktur.

Daværende fylkesmann i Hedmark Sigbjørn Johnsen og fylkesrådmann i Buskerud Matz Sandeman skrev i februar 2008 om behovet for dyptgående endringer i jernbanepolitikken i artikkelen “Tid for sporskift nå!”. Det skal bli interessant om finansminister Sigbjørn Johnsen er enig med fylkesmann Sigbjørn Johnsen. Skal vi endelig se at også finansdepartementet vil satse på jernbane, eller skal Sigbjørn Johnsen her gå inn i den tradisjonelle finansministerrollen og være stoppsignale fremfor sporsskifter? Det blir en test på om han faktisk vil noe, eller om han er en opportunist.

Politikk er å ville noe, sa Olof Palme.  Det er ikke lett å finne mye vilje i dagens regjering, i alle fall på dette området. Og det er enda vanskeligere å se at erklært vilje følges av handling. Forfalt infrastruktur er for viktig til bare å overlates til fagstatsrådene. Sjefen sjøl, statsminister Jens Stoltenberg, må på banen. Han har uttalt seg om dette til Jernbanemagasinet i 2008. Der sier han bl.a:

“?Vi har fått opp farten, men den skal ytterligere opp. Og vi skal satse slik at vi alle kan være stolte av jernbanenettet vårt.”

Men når regjeringen “vil klarlegge når det er behov for å bygge Oslotunnelen” er jeg likevel ikke for optimistisk. Kapasiteten i tunellen er allerede sprengt. Den opprustning som nå foregår er ikke en gang tiltrekkelig til å ta unna det som i dag er meldt som behov fra operatørene — og da er det selvsagt ikke nok til å ta imot fremtidig økning. Det er bare å starte utredningen om hvordan kapasiteten skal bygges ut, og hvis man mener noe med å satse, så planlegger og bygger man fire nye spor — slik at fjerntog ikke blir liggende i kø bak lokaltogene.

Vinterens togproblemer og stansen i flytrafikken har med all mulig tydelighet demonstrert at utbyggingstakten må økes i forhold til foreliggende planer. Revidert statsbudsjett, tiden fram mot og selve fremleggelsen av statsbusjettet for 2011 blir testen på regjeringens troverdighet. Det har blitt spekulert i at satsinger kan bli utsatt for å stramme inn budsjettet. Om det skjer har regjeringen spilt bort alt de måtte ha av troverdighet på dette området. Finansieres vedtatte planer viser de i det minste at de ikke løper fra det de har lovet. Men det skal mer til for at det virkelig kan kalles en satsing.

Kanskje kan vinterens togkrise og dagnes flystans endelig få politikerne til å gå fra tomme løfter til handling? I så fall kan vinterens og vårens problemer i alle fall gi noe positivt.

Norge er for uland å regne når det gjelder tog. Gamle vogner slingrer seg på enda eldre spor i hastigheter som gjør at de ikke en gang kan konkurrere med bilen i reisetid. Alle som har hatt regjerningsmakt de siste 50 år eller så har forsømt seg, så her sitter alle politiske partier med et kollektivt ansvar.

I Norge ville ikke egentlig høyhastighetstandard (hastigheter over 300 km/t) vært nødvendig for å komme ned i en reisetid på 3 timer mellom de “store” byene.  Det burde også ha vært mulig å komme fra Oslo til København i løpet av ca tre timer.

Fra København burde høyhastighetstog kunne ha tatt oss til Brussel på fire timer, til Paris i løpet av fem timer, til London på seks, til Marseille på syv og til Barcelona på åtte timer.

Det er Frankrike som er ledende på høyhastighetstog og Spania satser stort. Nord i Europa henger man etter. Jo lenger nord man kommer, desto lenger henger man etter. Kommer man seg til Brussel er det mulig å komme videre med tog. Derfra kommer man til London på 1t 50 min og til Paris på 1t 25m. Paris — Marseille tar ca 3t 30m. Foreløpig er det ikke TGV mellom Nîmes og Barcelona, noe som gjør at reisetiden i retning Barcelona blir lenger. Men det arbeides med saken.

Et europeisk høyhastighetsnett ligger noen år inn i fremtiden. Men i de fleste land skjer det noe, bare ikke i Norge. Så raske tog fra Gøteborg til Middelhavet vil vi nok kunne se. Men om Norge vil bli en del av dette, det er et helt åpent spørsmål.

“En brann i Jernbaneverkets server i Trondheim førte til at togene mistet tilgangen til GSM-R-båndet, som sørger for at togene kan oppgi sine posisjoner til Jernbaneverkets operasjonssentral i Trondheim.

Fra 18.30 til 21.15 var det full stans. NSB regner med at om lag 150 av de 200 avgangene som skulle vært avviklet, ble berørt.

Jernbaneverkets informasjonssjef, Kjell Bakken, forklarer at strømsystemet som skal drifte serveren i Trondheim, har en sikkerhetsløsning som skal sørge for at strømmen ikke går.

– Så vi har ikke lagt alle eggene i én kurv, sier Bakken.

– Men nå mistet dere begge kurvene?

– Vi mistet begge, ja, sier Bakken.”

Hos digi.no beskrives systemet slik:

“Den viktige serveren består av doble systemer i samme rack. Ifølge informasjonssjefen innebærer det blant annet to kretskort, to strømforsyninger og så videre.”

Det hjelper ikke så mye om man“fordeler eggene i to kurver”, så lenge de to kurvene står ved siden av hverandre i det samme rommet. I følge digi.no har GSM-R, slik det er lagt opp i Norge, ingen redundans.

Vi skal ikke så langt tilbake i tid før brann i en kabelgate på Oslo S satte signalanlegget, og dermed togene ut av funksjon. Om jeg husker rett (her har jeg ikke gått tilbake og sjekket), hadde man to kabler — men begge kablene gikk i den samme kabelgaten. Og da har man åpenbart “god” sikring om det blir brann på det stedet.

Jeg synes dette er skremmende, og lurer på hva slags sikkerhetstankegang man egentlig lever etter i Jernbaneverket. Enhver sikkerhetsvurdering har to hovedkomponenter: Sannsynlighet for at hendelser inntreffer og konsekvenser av at det skjer. Man får inntrykk av at Jernbaneverket bare har satset på at det ikke vil inntreffe noe uforutsett av alvorlig art. Dette kunne vi lese i Aftenposten:

“Informasjonssjef Kjell Bakken i Jernbaneverket sier at de ikke hadde forutsett at feilen som satte kommunikasjonssystemet ut av spill ved sentralen på Marienborg i Trondheim i det hele tatt kunne inntreffe.”

Leder for Jernbaneverkets operasjonsenter i Trondheim, Ørjan Berg-Johansen sier til nrk.no at det ikke skal skje igjen. Men en gang er én for mye. Det holder ikke å si at det ikke skal skje igjen.

Jeg kan ikke skryte på meg noen omfattende erfaring med sikkerhetsrutiner for slike systemer. Men litt har jeg hatt nærkontakt med, selv om det har vært systemer for finans og ikke for togtrafikk.

For de systemene jeg har hatt befatning med har dublerte løsninger på ulike geografiske steder vært en selvfølge. Faller et ut skal det andre overta. Direktøren i Post– og Teletisynet, Willy Jensen, sier til Digi.no at han ikke skjønner hvorfor Jernbaneverket ikke har en speilsentral på plass. Det skjønner ikke jeg heller.

For de mest kritiske systemene har man “varm” back up, som gjør at bortfallet ikke fører til noen merkbare driftsforstyrrelser. For litt mindre kritiske systemer kan det kanskje ta 15 minutter før de er i gang. Man skal også kunne flytte styringen fra en lokalitet til en annen. Kanskje kan man ikke opprettholde all drift, men viktige systemer går uten avbrudd. Strømbrudd, brann, kabelbrudd osv, er påregnelige hendelser som man er forberedt på å kunne håndtere.

Selvfølgelig testes systemene jevnlig, gjerne et par ganger i året. Kanskje kuttes hovedstrømmen til et anlegg, de som møter på jobb får beskjed om at de ikke slipper inn pga brann, eller andre simulerte katastrofer.  Man avdekker alltid noe som ikke fungerer helt som det skal i slike simulerte katastrofer. Men man retter opp systemer og rutiner og sørger for at disse bedres, samtidig som organisasjonens katastrofeberedskap testest og trenes. Og jeg har i alle fall aldri sett feil av en slik karakter at hovedfunksjonene stopper opp. Stort sett har det vært langt mindre alvorlige svikt.

Jeg er ikke i stand til å se noen akseptabel unskyldning for at denne togstansen kunne skje. Noen i Jernbaneverket har ikke gjort jobben sin. Hvem og på hvilket nivå, det vil jeg ikke ha noen mening om. Men den sikkerhetstankegang som man har basert seg på er ikke akseptabel. En del personer, fra samferdselsministeren og nedover i organisasjonen, burde innse at det ikke ble noen påskeferie i år. Her er det problemer som må tas tak i umiddelbart.

Et ubehagelig PS:

Dagen etter at jeg skrev dette innlegget sporet et tog av i Gamlebyen i Oslo. Slikt kan skje den beste. Men de første undersøkelsene viser skremmende funn: Dårlige sviller kan ha ført til for stor sporvidde. Sagt på en annen måte: Det kan tyde på at avsporingen skyldte for dårlig vedlikehold. Tilsvarende svikt i sporet har også tidligere ført til avsporing.

“– Det kan være svake sville, eller det kan være at grunnen gir etter. Det er tross alt vår, og dermed teleløsning, påpeker Olsen.”

Det er tross alt vår.

“Vi var klar over at disse svillene var svake, og det var satt på strekkbolter på stedet, men det holdt åpenbart ikke, sier informasjonsdirektør Ann-Kristin Endal i Jernbaneverket.”

Binders og gaffatape viste seg altså ikke å holde. Så sporet toget av. Dumt.

“– Det sto på vår plan at disse skulle byttes. Det er et ledd i Oslo-prosjektet. Men vedlikeholdsoppdragene i Jernbaneverket står i kø. ”

… fortsetter informasjonsdirektør Ann-Kristin Endal.

Dårlig vedlikehold fører til at tog sporer av. De ansvarlige ved at det er dårlig. Man har forsøkt midlertidig reparasjon, men det holdt ikke. Det står på planen at det skal utbedres, visstnok i 2011.

Det ekle spørsmålet som trenger seg på, er: Hvor trygt er det egentlig å ta tog i Norge?

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Ikke noe av dette burde overraske noen. Det er sikkert ikke helt tilfeldig at noen av disse sakene kommer opp samtidig som regjeringen har budsjettkonferanse. Men alle som har fulgt litt med vet at vedlikehold har blitt forsømt i lang tid, både i stat og kommune. Om det er 600 mrd, 800 mrd eller 1.000 mrd er i grunnen ikke så interessant. Det er mye, fryktelig mye. Utgiftssiden i statsbudsjettet for 2010 er 907 mrd, så etterslepet er omtrent et statsbudsjett eller 1/4 av “Oljefondet” i grove tall.

Jeg er lei av politikere som prater og lover, som kjøper stemmer ved å love “reformer”, som synes det er viktigere at fordelingen er “rettferdig” enn at det er noe å fordele. Dessverre har politikerne skuslet bort all den troverdighet de en gang måtte ha hatt. Vi har hatt skiftende regjeringer, men de har alle sviktet på dette området.

I dag er det på moten blant politikere å love satsing på jernbane. Selv bilpartiet FrP klager nå over at regjeringen satser for lite. Samtidig ryktes det at regjeringen i statsbudsjettet for 2011 ikke kommer til å følge opp satsingen ei Nasjonal transportplan.

Stortinget har vedtatt utbygging av Ringerikstunnellen. Men de har aldri bevilget penger til dette. Det er prat, prat og prat. Norge inngikk avtale med Sverige om utbygging av jernbane mellom Oslo og Stockholm, men norske politikere gjorde ingen ting for å følge opp avtalen. På svensk side er det moderne jernbane, i Norge en krøttersti. Er det noen som helst grunn til at jeg skal tro på politikernes løfter denne gangen? Jeg ser ingen slike grunner. Jeg tror det når jeg ser at det faktisk gjennomføres.

“NSBs fundamentale problemer handler det ikke om tropesomre eller en akutt mangel på elektro-ekspertise. Det handler om feilsatsinger og nedprioriteringer gjennom 50 år.”

Dagens selverkjennelse fra politikere? Nei. Det er uttalelser fra 10 tidligere ledere i NSB som sa dette til Aftenposten — i 1997. Så om det var 50 års etterslep den gangen, må vi legge på til drøyt 60 år i dag. Det er mer interessant å lese i artikkelen:

“Inntil politikere på Stortinget, i regjeringen, i departementene, på fylkeskommunalt og kommunalt nivå slutter å rive og slite i NSB, vil kjempen fortsette å spore av. Med litt klatting her, noen nye skinner der og innimellom noen nye tog, med et ønske om å effektivisere i det ene øyeblikket for i neste å holde liv i nesten folketomme holdeplasser, og ved å sørge for at en hver betydelig beslutning fortsatt skal være avhengig av velvilje på et utall nivåer, lammer politikerne NSBs ledelse.”

Noe har kanskje blitt bedre siden den gang. Men det meste synes å være sørgelig likt. Vi har kunnet lese at Spania har satset stort på jernbaneutbygging. Kina regner med å bruke omtrent like lang tid på å bygge høyhastighetstog fra London til Bejing som Norge vil bruke på å lage dobbeltspor fra Oslo til Ski.

Våre politikere i regjeringen og på Stortinget har ansvaret. Statsministeren burde ha kommet på banen for lenge siden. Et statsbusjett i etterslep burde få alarmklokkene til å ringe. Men han er som så alt for ofte usynlig. Mye fraskriver de seg ansvar for ved å peke på kommunene. Men det er regjeringen som har ansvaret for at kommunene er i stand til å utføre sine oppgaver. Om problemet er systemsvikt eller pengemangel er i denne sammenhengen ikke så interessant, det er uansett regjeringens ansvar. 

Harald Eia har stukket hull på den byllen som er politisk korrekt, men akademisk underlødig forskning, en forskning som har unndratt seg kritikk nettopp på grunn av sin politiske korrekthet. Kjønnsforskningen er stilt til skue som eksempel på dette, og Jøren Lorentzen (og i noen mindre grad Cathrine Egeland) blir gjort til de fremste eksponenter for dette.

Vi må selvfølgelig ta det forbehold at vi ikke vet hva som er klippet vekk i programmet, spørsmål som ikke ble stilt og hvem som ikke ble spurt. Jeg kjenner heller ikke norsk kjønnsforskning på en måte som gir grunnlag for å mene noe om den generelt, eller om Jørgen Lorentzen er representativ. Jeg håper og tror at biologiprofessor Dag O Hessen har rett når han skriver:

“Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning.”

Men jeg holder meg til det jeg så.

Det er ingen forskjell mellom menn og kvinner, bortsett fra når det gjelder forplantning, sier Jørgen Lorentzen. I Verdt å vite 2. mars fremhevet han at det ikke finnes noe vitenskapelige bevis for at det er biologiske forskjeller i hjerne til menn og kvinner. I Aftenposten 04.03.10 tar han til motmæle. Men han gjør det ved å angripe en av de andre forskerne Harald Eia intervjuet. Hva som er hans grunnlag for å hevde at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn, det står fortsatt ubesvart. Også Cathrine Egeland er defensiv i sitt tilsvar, ved at hun angriper Harald Eia og programmet i stedet for å få fram sitt syn på temaet. ?Når Jørgen Lorentzen avfeier det hele med at Harald Eia er i 40-årskrise gjør han seg til en patetisk skikkelse som det blir vanskelig å ta alvorlig. Da blir det debatt på sandkassenivå.

Jørgen Lortentzens argumentasjon er som å høre kreasjonister si at det ikke finnes vitenskapelig bevis for evolusjonslæren og tobakksfabrikanter som sier at det ikke er vitenskapelig bevis for noen sammenheng mellom røyking og kreft. Om fremstillingen har vært tendensiøs og manipulerende i TV-programmet, så var den ikke det i “Verdt å vite” eller i det Jørgen Lorentzen har skrevet selv.

Jørgen Lorentzen har bestemt seg for at det vi alle kan se ikke er sant, siden det etter hans vurdering ikke er noe vitenskapelig bevis for at det er slik. Man skal ikke alltid tro på det man ser. Sett med det blotte øye virker jorden flat og det ser ut som om solen går rundt jorden. Men mitt enkle utgangspunkt er at den som påstår at det vi ser ikke er sant, må underbygge sine påstander. Den som hevder at kjønnenes rolle i forplantningen ikke påvirker de to kjønn mentalt har et forklaringsproblem. De må også komme med noe som enten underbygger at også for andre dyr er kjønnsforskjeller tillært, eller de må begrunne hvorfor det som gjelder for andre dyr ikke gjelder for mennesker. Om det ikke finnes bevis for det motsatte, så underbygger det uansett ikke Lorentzens påstander. Påstander om fleksibilitet og mangfold blir litt for enkelt.

Å avvise de som argumenterer for et annet syn med at det er “gammeldags”, at “ingen skriver sånn nå” og at forskeren bare ser det han vil se, blir bare dumt. Jeg har vanskelig for å ta folk som argumenterer på den måten alvorlig. Det er så åpenbart at det er Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som ikke ser det annet enn det de vil se. Jon Hustad sier det slik i Aftenposten 07.03.2010:

“Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon. Kvinne– og mannshjernen er frå naturen si side like. Og det som kjem frå den fremste forskingsnasjonen i verda, USA, er tant og fjas.”

Jeg skulle gjerne også ha hørt Cathrine Egelands og Jørgen Lorentzens forklaring på at enten ulik hormonbalanse eller måten som ulikheter i hormonbalansen påvirker oss er tillært.

Autisme er så vidt jeg har forstått noe som i all hovedsak rammer gutter. En disposisjon for dette må vel da være noe man har tilegnet seg gjennom påvirkning fra omgivelsene, om man skal tro Lorentzen. Gutter rammes oftere fordi samfunnet har en forventning om at de skal rammes oftere. Det er vel også de samme grunnene som gjør at ADHD særlig er en guttegreie, eller i alle fall at det hos jenter gir helt andre utslag enn hos gutter. Jeg ser fram til Jørgen Lorentzens forklaring på at slike tilstander bare henger sammen med sosialt kjønn og ikke biologisk kjønn. Skiller man ut klare mentale avvik og sier at de ikke kan forklares på samme måte, må de kunne forklare alle grensetilfellene.

Jeg er ganske enkelt lei av den klisne politiske korrekthet i kjønnsdebatten. Vi bombarderes med eksempler på at de to kjønn ikke opptrer likt. De gangbare forklaringene bygger på den forutsetning at de to kjønn er like, og at forskjeller derfor skyldes ulike undertrykkelsesmekanismer. Jeg tror ikke på dem.

Jeg velger å stole på det jeg selv og de fleste andre kan observere, inntil Jørgen Lorentzen & co eventuelt klarer å komme  med vitenskapelig bevis for at det jeg ser ikke stemmer. Jeg holder det også for langt mer sannsynlig at de to kjønn har ulike disposisjoner som også påvirker dem mentalt, enn at alle forskjeller skyldes påvirkning fra omgivelsene. Jeg holder meg til dette inntil Jørgen Lorentzen & co kommer med vitenskapelig bevis for at jeg tar feil. Å diskutere på hvilke måter ulike faktorer påvirker adferd, også kjønnsbestemt adferd, kan være interessant. Jeg har ikke sett noen som benekter at våre omgivelser påvirker oss. Men starter man med å utelukke en viktig faktor, da er det ikke særlig interessant lenger.

I dag har vi havnet i den ganske så absurde situasjon at det er helt greit å snakke om kvinners fortrinn, men ikke om deres svakheter. Vi får jevnlig høre at kvinner er bedre enn menn til å kunne holde oversikt over flere ting samtidig. Vi menn skal være enkle skapninger som bare klarer å holde styr på en ting om gangen. Jørgen Lortentzen må mene at også dette er et resultat av oppdragelsen, men jeg tror heller på andre forklaringer. Men sier vi det som er det selvfølgelige motstykke til dette, blir ikke lenger akseptabelt: At kvinner er dårligere til å fokusere enn menn, og at de dermed har dårligere forutsetninger for å mestre oppgaver hvor dette er kritisk.

Det er selvfølgelig store variasjoner. En del kvinner gjør “mannlige” valg, og en del menn gjør “kvinnelige” valg. Det må ikke bli slik at man utestenges fordi man er kvinne (eller fordi man er mann), og at man dyttes inn i roller bestemt av kjønn. Min mor er noe så uvanlig for kvinner i aldersgruppen 80+ som sivilingeniør. Da hun for rundt 50 år siden begynte å søke seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemme med barn noen år, var det helt umulig for henne å få jobb som ingeniør. Det var stor etterspørsel etter ingeniører hos Norsk Hydro og andre industriselskaper i Grenland, hvor jeg vokste opp. Men å ansette en kvinnelig ingeniør var den gang en umulig tanke for disse selskapene. Så min mor tok pedagogisk tilleggsutdannelse og begynte som lærer i stedet. I skolen kunne man ansette kvinner. Slik skal det ikke være, men slik er det heller ikke. Hvis kvalifiserte søkere blir utelukket pga kjønn i dag er det heller menn som blir kvotert ut.

Det er knapt en barriere som kvinner ikke har brutt og arenaer i samfunnet som de ikke har erobret. Vi har hatt kvinnelig statsminister, kvinner er i flertall som partiledere, vi har kvinnelige offiserer i forsvaret, Nordea har kvinnelig toppsjef i Norge, Aftenposten har kvinnelig redaktør, Aker Seafoods har kvinnelig toppsjef, osv.

Det er ikke lenger et spørsmål om hva kvinner kan, men om hva kvinner vil. Hvis det så skulle vise seg at menn og kvinner systematisk treffer ulike valg, så er det helt greit. Om det fører til at kvinner og menn dominerer på ulike sektorer i samfunnet slik at “kvinner velger IKEA og menn velger Clas Ohlson”, så har jeg ingen problemer med det. Jeg kan ikke se at det er noe mål at menn og kvinner skal velge likt. Vi bombarderes med tall om skjev kjønnsfordeling, men slike tall sier ikke noe om årsaker til skjevheter.

(Etter at innlegget ble postet ble jeg oppmerksom på innlegget “Hjernevask — bedre sent enn aldri” av Emmali Schürch. Lesverdig!)

Bak likhetsmaset ligger også en uutalt forutsetning om at det er den tradisjonelle mannsverden som er den viktigste, og at det viktigste i livet er å realisere seg selv (hva nå det måtte være) gjennom karriere. Man skal strebe etter makt, posisjon, prestisje og penger. Men livet har mer å by på enn en evig kamp om å være “konge på haugen”. Om kvinner verdsetter disse andre sider ved livet relativt sett høyere enn hva menn gjør, er det virkelig noe galt i det? Aftenposten skriver 06.03.10 om en kvinnelig tannlege som har valgt å arbeide to dager i uken for å ha tid til å være hjemme. Jeg kjenner også andre tilfeller hvor høyt utdannede kvinner i gode stillinger velger å hoppe av karrieren for heller å være hjemme med barna. Aksepterer man ikke at noen faktisk synes at å se sine barn vokse opp til hele og dugende mennesker er viktigere enn å bli den beste pengeflytteren?

Hvis man synes det er et problem at kvinner velger tradisjonelt kvinnelig, da har man en svært så nedlatende holdning overfor de kvinner som gjør disse valgene. Bedreviterne fra den borgerlige middelklasse forteller dem at de har en slags falsk bevissthet fordi de oppdradd som kvinner, og derfor har truffet feil valg. Samtidig sier man at de tradisjonelle mannsyrkene er mer verdt enn tradisjonelle kvinneyrker. Skjønt det gjelder visst bare “mannsyrker” som den borgerlige middelklasse drømmer om. Det bekymrer dem ikke at det nesten ikke finnes kvinnelige elektrikere og rørleggere, for borgerlige middelklassekvinner drømmer ikke om å bli elektrikere og rørleggere. Jeg respekterer kvinners valg, også når de velger noe annet enn hva jeg synes de burde ha valgt.

Hvis man ønsker en likere kjønnsfordeling i tradisjonelle “kjønnsyrker” bør man kutte ut det evindelige maset om at noe er “kvinneyrker” og annet er “mannsyrker”. Hvis man ønsker å hindre at menn velger å gå inn i “kvinneyrker” skal man bare fortsette med å stemple dem som kvinneyrker. Legg til alle påminnelsene om at disse yrkene er dårlig betalt, og man har sikret seg at ingen menn søker seg dit. Mine høyst uvitenskapelige inntrykk fra land hvor man ikke er så opptatt av å kjønnskategorisere arbeidsmarkedet er f.eks. at en sykepleier er en sykepleier. Det er ikke et yrke med en kjønnsidentitet. Det er sikkert flest kvinner, men det er ikke uvanlig at menn velger dette yrket.

I kveld er det intelligens og arv som står på vaskelisten. Det gir flashbacks til 70-tallet, da jeg hadde noen heftige diskusjoner med folk som hevdet at intelligens var et resultat av miljø og at arv ikke hadde noen betydning. Mitt standpunkt var den gang at medfødte egenskaper bestemmer hva slags potensiale man har, mens miljø har stor betydning for om og hvordan dette potensialet utvikles og realiseres. Jeg har ikke skiftet standpunkt i det grunnleggende spørsmålet. Men hva som påvirkes av hva og hvordan, der er det nok mye å lære.

Også på dette området bidrar den politiske korrekthet til stigmatisering: Alle bør ha høyere utdannelse for å få meningsfyllt arbeid har vært et utdanningspolitisk mantra. Det man da indirekte sier er at arbeid som ikke krever høyere utdanning ikke er meningsfyllt. Når slike jobber i årevis har blitt nedvurdert på denne måten, bør det ikke overraske at nordmenn ikke vil ha jobber som samfunnet er helt avhengig av, og overlater dem til innvandrere — enten de kommer fra Sverige eller Pakistan.

Når folk som har sett langt mer på dette enn meg kommer med eksempler på hvor det står dårlig til i norsk forskning og hvor man gjerne leverer de politisk korrekte resultatene som oppdragsgiver ønsker, er det ikke kjønnsforskning som nevnes først. Det er som oftest utdanningsforskning som får den tvilsomme æren av å være kroneksemplet her. Det kan bli interessant å se hvem som vaskes i kveld.

Det er en underlig moralisme at man aksepterer virksomheter, men ikke at man tjener penger på det. Vi har det for privatskoler, og det skal nå gjelde for offentliggjøring av skattelister. Nå kan man lure på hva det vil si at noen tjener penger på dette. Skal man forby tabloidpressen å lage salgsfremmende forsider om hvor mye kjendisditt og kjendisdatt har hatt i skattbar inntekt? Det sannsynlige er vel at vi vil se den sedvanlige dobbeltmoralen: Det er greit å tjene penger bare det ikke er alt for synlig. Det er tross alt misunnelsen som rår.

Men mener regjeringspartiene virkelig at man vil begrense kriminaliteten ved å hindre at enkelte tjener penger på disse listene? Bare de kriminelle ikke kan finne tallene på Facebook eller ved hjelp av SMS-tjenester, da skal problemet være løst. Jeg synes regjeringspartiene grovt undervurderer de kriminelle. Men regjeringen tar vel utgangspunkt i seg selv og mangler fantasi til å innse at ikke alle er like fantasiløse som dem selv.

Den viktigste grunnen til at man bør stanse grafsingen i skattelister er at det ikke har noen funksjon ut over å tilfredsstille folks nysgjerrighet. Ordningen forsvares gjerne med at det bidrar til å avdekke svakeheter i skattesystemet. Det er tull. Vi trenger ikke tabloide oppslag om hvor mye enkeltpersoner tjener for å finne ut hvordan skattesystemet fungerer. Da engasjerer man personer med innsikt som ser på systemet og hvilke utslag det gir. Men saklig informasjon selger ikke like mange tabloide aviser, derfor liker ikke pressen dette.

Hvis skattelistene skulle ha sagt noe om hvilke utslag skattessytemet gir, så burde man i det minste kreve at de gir et korrekt bilde av inntekts og skatteforhold. Det gjør de ikke, noe som er utmerket dokumentert av Bettina Banoun i Dagens Næringsliv. Her påviser hun at en person som tjener det samme og betaler omtrent like mye i skatt, kan bli stående med en inntekt på 100 kr og betale 51% skatt, 72 kr og 28% skatt eller 172 kr og 28% skatt, alt etter valg av selskapsform.

At tabloide journalisthoder ikke skjønner dette og slår opp dette som om tallene gir korrekt inntrykk og slår dem opp som om de er sammenlignbare, er i seg selv en grunn til ikke å la dem få lov til å grafse som dem gjør. Men tabloide politikere skjønner vel ikke så mye mer enn tabloide journalister og lar den tabloide journalistikken styre politikken. Da kan vi vel ikke vente bedre.

I tillegg til at det satses og bevilges for lite, satses det også feil. Politikerne insisterer på en klattvis utbygging hvor man alltid må ta forbehold om årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Det tar lenger tid og blir dyrere, men slikt biter åpenbart ikke på politikerne. Det er åpenbart viktigere å kunne spille politikk enn å få resultater.

NSB og Jernbaneverket må ta kritikken fra publikum. Men det er politikerne og bare politikerne som har ansvaret for situasjonen. Det er deres forsømmelser gjennom mange år som har brakt oss dit vi er.

Veistandarden er også elendig, så problemet er i alle fall ikke at man har satset for mye på vei. Når det gjelder sykkelveier er Norge også på bunn.

Nå har vi strømkrise. Kraftutbygging kan være politisk betent. Men vedlikehold og oppgradering av ledningsnettet, det burde ikke være særlig kontroversielt. Men også vedlikehold av ledningsnettet er forsømt.

Man ligger håpløst langt etter i vedlikehold av statlige og kommunale bygninger, i alle fall bygg som ikke huser politikere og byråkrater eller er prestisjebygg.

Alle politikere har vært like dårlige. Man har forsøkt å kjøpe stemmer ved å love nye “reformer”, som stort sett har gått ut på at vi skal få mer og yte mindre. Man slåss for betydningsløse symboler i stedet for å ta tak i de reelle problemene. Mens politikerne har vært opptatt av å overby hverandre med løfter om hva nytt de skal gjøre, har de forsømt vedlikehold og utbygging av en moderne infrastruktur.

Det er bare flaut og pinlig. Politikere som viser vilje og handlekraft i forhold til grunnleggende og forsømte oppgaver, og som slutter å love flere lite tiltrengte reformer, de kan få min stemme ved neste valg.

PS:

PS1: Jeg anbefaler Arne Strands kommentar “Strømløst hodeløst” i Dagsavisen 27. februar 2010.

PS2: Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa fortsetter i gamle spor. Riktignok har bevilgningene til jernbane økt den siste tiden. Men ikke på langt nær nok til å ta oss ut av den permanente krisen norsk jernbane er i. Nå vil Meltveit Kleppa igjen ut på et sidespor, og vil utrede når det er på tide å starte planlegging av en ny Oslotunell. Det enkle svaret er at dagens tunell kom alt for sent, og da den kom hadde den for liten kapasitet. Den burde ha vært bygget med fire spor med en gang. Vi trenger ikke utsettelser, det er bare å gå i gang. Men politikere mangler nok en gang handlekraft.

Noen steder er det egen røykeavdeling ytterst på jernbaneperrongene, og det kan være greit nok når det er ute. Hvis de stoffavhengige hadde  måttet gå lengst ut på Oslo S og Gardermoen om de absolutt må ha sin giftdose for å døyve abstinensen, hadde vært greit nok. En gang spurte jeg Jernbaneverket hvorfor de ikke hadde gjort slikt for lenge siden. Men Jernbaneverket har som kjent vært en komplett udugelig organisasjon, så de syntes å tro at de ikke kunne gjøre det når røykeloven ikke gjelder utendørs! (Snakk om fantasiløs og udugelig organisasjon.)

Det finnes ikke én grunn til at røykere skal kunne plage andre med sin stinkende røyk på steder der folk må oppholde seg f.eks. for å vente på en buss. Det er røykerne som er problemet.

Selvfølgelig har Aftenposten funnet en røyker som mener at dette er “innstramming av røykernes frihet”. Laila Arentz heter hun som skryter av at hun har røykt i 47 år og ikke har noen planer om å slutte.

Røykerne kan røyke så mye de vil, så lenge de ikke plager andre. Men det er ikke en “frihet” eller “rett” å kunne plage sine omgivelser. Ingen skal måtte finne seg i å bli plaget “bare litt”.

Som nesten alle røykere bedyrer dama at hun tar mye hensyn når hun røyker i nærheten av andre mennesker. Nei. Hun gjør ikke det, dumme neket. Hvis hun hadde tatt hensyn, da hadde hun ikke røykt i nærheten av andre mennesker, i alle fall ikke på en plass som ikke er satt av til røyking.

Samtidig ønsker de at det skal være ulovlig å røyke i skolegårder og på uteserveringer. Selvfølgelig burde alle skolegårder være røykfrie. Finnes det noen som helst grunn til å tillate røyking i en skolegård?

Det burde være like selvfølgelig at man kan sitte på en uteservering uten å bli plaget av naboens røyk. Ute hadde det sikkert vært mulig å finne ordninger som gjør at man kan dele i røyke– og ikke røykeavdelinger. Men restaurantbransjen demonstrerer fortsatt at de betrakter ikke-røykere som annenrangs gjester. Når de får velge selv blir røykerne prioritert. De gidder ikke en gang prøve å finne løsninger som også tar hensyn til dem. I 1997 ble det vedtatt at serveringssteder skulle ha røykfrie avdelinger. Det ga de blaffen i. Da det i 2004 ble forbudt å røyke, da kom de trekkende med at de kunne gjøre det som de hadde vært påbudt å gjøre i syv år. Selvfølgelig var det da for sent. Slik blir det nok med uteserveringer også. Når serveringsstedene ikke vil gjøre noe selv, kommer resultatet til å bli et forbud.

Norsk røykepolitikk er nesten som norsk politikk generelt. Det er skippertak og mye støy, men elendig oppfølging. Et lyspunkt på dette området er at man faktisk gjennomførte noe, selv om det ble med skippertaket. Alt for ofte ser vi ikke en gang skippertaket, det blir bare prat. Og derfor plasserer Norge seg høyt på listen over land som ikke får det til.

Norge har gående en tilsvarende sak, med motsatt fortegn. 14. mars 2008 ble Martine Vik Magnussen drept i London. Hovedmistenkte fikk det travelt med å reise til sitt hjemland, Jemen. Jemen nekter å utlevere mistenkte til Storbritannia.

Andreas Tollefesen i “Støttegruppa for Martines rettigheter” har uttalt følgende:

“– En hvilken som helst utenlandsk statsborger som begår lovbrudd i et land, kan unngå straffeforfølgelse ved å sette seg på et fly og returnere til et hjemland uten utleveringsavtale.”

Marit Nybakk har sagt at hun er positiv til å ta opp de prinsipielle sidene av saken. Jonas Gahr Støre var skuffet over at Jemen ikke ikke ville gjøre et unntak fra grunnloven og utlevere den mistenkte milliardærsønnen til England:

“– Vi hadde likevel håpet på at politiske kontakter kunne føre til at de så seg tjent med å gjøre det. Når det nå synes som de ikke vil gjøre det, så er det noe vi beklager. For vi mener at den personen, med de begrunnende mistankene man hører, burde fått det prøvd for en domstol i Storbritannia.”

Det er et problem at man skal kunne stikke av til hjemlandet og unndra seg straff. Det er et like stort problem når en norsk statsborger rømmer til Norge for å unndra seg straff for narkotikasmugling som når en jemenittisk drapsmistenkt rømmer til Jemen. Det skal bli interessant å se om norske myndigheter klarer å opptre prinsipiellt i forhold til disse to sakene, eller om også Norge lar egne borgere slippe unna.

Trond Ali Lindstad har igjen stukket hodet fram, nå med Muslimsk manifest i Aftenposten 24.01.2010, hvor han breier seg ut med at muslimer ikke skal breie seg ut med sine virksomheter fordi det er uislamsk. Det er interessant å merke seg manifestets punkt 14:

“Islam er en offensiv tro. Den er sanksjonert av Gud. Og troen gjelder for alle. Den er revolusjonær, og sikter mot en bedre verden. Vi må ha strategier for det.”

Det er bare profetenes navn som er skiftet ut og han har gitt det en religiøs forankring. Det er Gud, ikke en slags vitenskapelig politisk metode som er ledestjernen. Ellers kunne det godt ha vært gammeldags AKP-retorikk.

Selv om mine sympatier en gang lå på venstresiden, klarte jeg aldri å akseptere AKP og dets mange underbruk. At man kunne være uenige er greit nok. Jeg har ingen problemer med at andre har andre meninger enn meg. Det er mange hvis synspunkter jeg respekterer og gjerne lytter til, selv om jeg er sterkt uenig. Men når folk underkaster seg en politisk bevegelse som om det skulle være en religion, da er jeg ikke med lenger.

AKPere og sympatisører gikk i tog under portretter av Marx, Lenin, Mao og Stalin. At man inkluderte Stalin med en slags begrunnelse om at han var 60% god og 40% dårlig var spesielt vanskelig å svelge, men ikke hovedpoenget. Det var persondyrkelsen, med underkastelse under og lydighet mot ideologi og ideologiens profeter og presteskap som er det jeg mislikte sterkest ved denne bevegelsen. Det var underkastelsen i seg selv som var problemet, ikke hvem de underkastet seg. I det ligger en intellektuell selvkastrering som gjør at jeg alltid har hatt problemer med å ta bevegelsens representanter seriøst.

Folk kan ta feil uten at feilene skal henge ved dem resten av livet. At man er i stand til å revurdere sine oppfatninger og skifte mening er et tegn på at man er i stand til å tenke. Det er større grunn til å bli bekymret når noen ikke er i stand til å tenke nytt og noen ganger komme til en ny konklusjon. Men om man bare bytter en plakat med en annen og tar sine metoder med til en annen organisasjon, da inngir ikke det tillit hos meg.

Man skal ikke skjære alle over en kam. Men for litt for mange har “oppgjøret med fortiden” ikke vært stort mer enn et klesskift. Man står fram med det samme autoritære kravet om lydighet og underkastelse, enten man tjener internasjonal storkapital eller en ny ideologi. Eller man har bare trukket seg tilbake fra den politiske arena uten å lufte ut det gamle tankegodset. Jeg vil ikke begynne å nevne navn i denne sammenhengen. Men Trond Ali Lindstads manifest var en påminnelse.

I 2008 ble det vedtatt en Lov om redaksjonell fridom i media.  Innstillingen i Stortinget, Innst. O. nr. 36 (2007–2008), var enstemming om det meste. Kun saksorfører, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behandlet i Odelstinget. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det følger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjelder for kringkastingsforetak. I § 4 annet ledd heter det:

Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål,

At “lov og orden” partiet FrP har et svært så fleksibelt forhold til lovgivning de selv ikke liker (som skattelovgivning), er ikke noe nytt. Ei heller at det er et prinsippløst parti som gir blaffen i såvel tidligere vedtak som eget program hvis de finner det opportunt. Det burde derfor ikke overraske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knudsen opp Norsktoppen i Stortingets spørretime. NRK hadde besluttet å ta programmet av sendeplanen. Knudsen stilte dette svaret til daværende kulturminister Trond Giske:

“Vil statsråden gripe inn og sikre NRKs overgrep mot trofaste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debatten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kulturministerens eller Stortingets ansvar å gå inn og bestemme enkeltprogrammer på NRK. Tvert imot, det er faktisk slik at vi har fremmet et lovforslag som sikrer redaktørene friheten til å bestemme slike ting, uavhengig av eierne.”

Han siterte også fra budsjettinnstillingen for 2008:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning at kultur er et begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som enkeltmennesker tillegger høy egenverdi. Disse medlemmer vil påpeke at det som er god kultur for en, slett ikke trenger å være god kultur for en annen. Av den grunn mener disse medlemmer at kulturen i utgangspunktet skal være fri og uavhengig av politisk styring, og at den må være basert på frivillighet og personlig engasjement. Disse medlemmer er av den oppfatning at politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens vesen og fremmer ensretting. Man har sett eksempler på dette i andre land, blant annet i kommunisttiden i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debatten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi politikere også har klare meninger om hvilke programmer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå nedlagt. Jeg kan jo ha mine meninger om det, men som kulturminister eller politiker kommer jeg ikke til å engasjere meg i de formelle systemene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Giskes avslutningsinnlegg fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973
Et program som ganske raskt ble en suksess
Norsk musikk slet i en hard virkelighet
Et program med sjel gav den en mulighet
Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk — de heter redaktører
Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri
Programpålegg blir svært betenkelig
Våre føringer skal være generelle
Bred detaljstyring er ei det ideelle
Norsktoppen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kulturpolitisk talsmann, Ib Thomsen, skal vise at også han er en prinsippløs småtingsrepresentant.  Nå i 2010 var det først “Drømmehagen” som skulle opp i Stortinget. NRK hadde tatt seg den uforskammede frihet å flytte programmet til en annen kanal og en annen sendetid. Heldigvis vil kulturministeren heller ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thomsen,  nå alliert med partileder Siv Jensen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjøpes inn under statlige innkjøpsordninger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og krever at Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland må nulles fra innkjøpsordningen. Det de i realiteten sier at bøker med et (mulig) politisk innhold som FrP ikke liker ikke må kjøpes inn. Når det gjelder innkjøpsordningen henviser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda reagert etter å ha lest boken kunne man kanskje ha trodd at Anniken Huitfeldt har et litterært talent. Det er ikke mange forunt å få sine bøker tatt opp i Stortinget (kommer dette til Stortinget må det bli settestatsråd for det spørsmålet) som eksempel på hvor forferdelige ting som får statsstøtte. I farten kommer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talentløs rimsmed klarer å erte folk grundig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

Politikere skal ikke dilte etter. Politikere skal styre på vegne av oss. De tjener oss ved å være ledere. Den som skal styre landet bør ha bedre oversikt og være bedre i stand til å treffe beslutninger enn folk flest. En nasjonalforsamling er ikke et smakspanel som til enhver tid skal reflektere folkemeningen. Politikere skal kjenne og forstå sitt folk, men de skal ikke dele ut lørdagsgodt hver dag selv om folk flest kanskje vil ha det. En politisk leder skal ha respekt for folket, men også vise ansvar og lederskap. Også politikere burde kunne si nei til ønsker, men der svikter de ofte.

Norge har en lavt utdannet nasjonalforsamling. Det er det ingen grunn til å være stolt av. Det blir helt galt når folkelighet er viktigere enn kunnskap. En sykelig elitefrykt parret med forakt for kunnskap undergraver respekten for det politiske systemet. Politiske værhaner kan få en viss oppslutning — det har FrP vist. Men respekt får man ikke på den måten.

Man må kunne lytte uten å være svak og bli “pinglete, feig og usynlig”. Og man kan være sterk uten å være “arrogant, herskesyk og elitistisk”. For så vidt er det et oppløftende trekk at Jonas Gahr Støre stadig topper politikerkåringer, enten det er det er fra terningkastende kommentatorer eller meningsmålinger. Han kan lytte uten at han blir usynlig, og kan vise styrke uten å bli arrogant.

Kanskje er det den evige jakten på folkelig popularitet som har redusert Stortinget til stemmekveg for regjeringen. Det er åpenbart at i forholdet mellom regjering og storting, der utøves det lederskap — tidvis i ganske hardhendte former. Det blir et merkelig skue når regjeringen kan piske parlamentarikere til å stemme for noe de er mot. Det er lenge siden det var noen realitet i Johan Sverdrups ord om “all makt i denne sal”. Når stortingspolitikere er mest opptatt av folkelig popularitet flyttes makten fra parlamentet til regjering og enda mer til forvaltningen. Parlamentet blir redusert til det ordet egentlig betyr: Prat.

Et av Hege Ulstein poenger er at det er like viktig hvor politikerne går etter sin karriere som hvor de kommer fra. Det er ikke bra når politikken blir et springbrett til en lukrativ karriere etter politikken. Når politikere føler seg for fine til å gå tilbake til sine “sivile” yrker viser de med all mulig tydelighet at de har distansert seg fra enhver folkelighet de måtte ha hatt. Dag Terje Andersen er ikke blant mine favorittpolitkere. Men jeg liker at han aldri har følt seg for fin til å gå tilbake til skogen når han har gått ut av et politisk verv. På samme måte står det respekt av Heidi Grande Røys når hun går tilbake til sin jobb som førskolelærer etter å ha gått av som statsråd. På denne måten viser disse at de ikke har distansert seg fra det folket de representerer.

Fremfor å stå rakrygget, også når det blåser motvind, har politikerne forsøkt å finne ly hvor de kan skjule seg. Mens de snakker høyt om andres grådighet har de gitt seg selv frynsegoder som de fleste andre bare kan drømme om. Før eller siden kommer regningen på bordet. Fra å ha meningsløst gode pensjons– og etterlønnsordninger ender de nå med noe som er for dårlig.

Der er ingen grunn til at politikere skal ha bedre pensjonsordninger enn andre. Det politikere mener er godt nok for oss andre må også være godt nok for dem selv. Vanskeligere er det ikke. Det burde ikke være nødvendig å utrede veldig mye for å konkludere med at politikere politikere bør ha akkurat samme pensjonsordning som andre statsansatte — enten det gjelder opptjeningstid, intektstak, tidligpensjoner eller annet. At man har hatt en udugelig forvaltning av ordningene hvor bukker har vært satt til å passe havresekkene har ikke gjort det noe bedre.

Men politikere bør ha en ganske romslig etterlønnsordning når de fratrer. Nå er det, om jeg husker rett, tre måneder. Tre måneder er ikke mye om man skal ta en pustepause, finne ut hva man vil i livet og så få karrieren inn på et nytt spor. Det er helt forståelig at de som sier nei til gjenvalg blir mer opptatt av å planlegge neste fase i livet enn av å stå på i politikken når de sitter på oppsigelse. Ønsker man gjenvalg, men blir vraket av eget parti i nominasjonen vil nok motivasjonen bli borte. Livet etter politikken blir viktigere. Den som satser alt på gjenvalg, men blir vraket av velgerne kan plutselig stå på bar bakke når valgresultatet er talt opp. Det samme kan en statsråd som blir skiftet ut.

Tre måneder er ikke mye. Akkurat her er det saklig begrunnet at politikere kan ha særordninger. De skal kunne konsentrere seg om politikk til periodens siste dag. Så kan man få tid til å tenke seg om uten å måtte bekymre seg for at lønnen blir borte om man ikke har retretten klar. Det er derfor næringslivsledere har fallskjerm, og det bør også politkere ha. Den bør bare ikke bli for stor og gylden. Og det bør selvfølgelig være full avkorting når man får andre inntekter. Men ønsket om å fremstå som folkelig samtidig som man blir tatt med begge hendene i kakeboksen gjør at man har tapt muligheten for å innføre særordninger som kunne være velbegrunnet ut fra særegenheter ved politikeryrket.

En del av prisen blir politikere som er mer opptatt av sin retrett enn av å stå løpet ut.

Egentlig synes jeg ikke særlig synd på Torbjørn Jagland. Han har i årevis vært i toppskiktet i et parti som har dyrket misunnelsen under forskjønnende uttrykk som “likhet”, “utjevning”, “fordeling” og litt mer direkte uttrykk som “kakseskatt” og lignende. Nullskatteyter er etablert som et skjellsord og Jaglands parti bruker gjerne betydningen av å ta nullskatteytere som begrunnelse for sin årlige personvernkrenkelse ved å legge ut skattelistene.

Jagland har stått i spissen for en bevegelse for hvem det har blitt viktigere å ta “de rike” enn å hjelpe de fattige. Man bedriver en tåpelig symbolpolitikk hvor skatt som folk skjønner (skatt på arbeid) skal være høy for alle som tjener litt mer enn gjennomsnittet, samtidig som man lager skatteparadis for de med virkelig høye inntekter som folk flest ikke skjønner (kapitalinntekt). Slik kan folk dyrke “askeladder” som Kjell Inge Røkke og Petter Stordalen samtidig som man kan holde naboen nede.  Under heksejakten på Eivind Reiten var Jaglands parti villig til å løpe fra egen politikk, bryte avtaler og ofre både Reiten og Hydro om det bare kunne gi en symbolsk seier over “grådigheten” som kunne gi noen ekstra stemmer ved kommunevalget 2007.

Det er også all mulig grunn til å reagere mot at politikerne seiler under falsk flagg i sin påtatte beskjedenhet. Det blir hyklersk når man reagerer på andres “grådighet” samtidig som de bevilger seg selv skjulte goder som andre ikke får. Dette kan gjelde pensjonsordninger (statsrådspensjonene har blitt verdsatt til 1 mill i året i tillegg til lønnen, om jeg husker rett), diettgodtgjørelser, “etterutdanningsordninger”, osv. Når det gis inntrykk av at politikerne mener at de ordninger de fastsetter for andre ikke er gode nok for dem selv, da gir det ikke troverdighet.

Mediene, men tabloidpressen i spissen, nører selvfølgelig opp under denne misunnelsen. Tabloide politikere lar seg gjerne bruke av sine medier, og mediene lar seg villig bruke så lenge de tjener penger på det. (En parentes er at denne pressen som i forrige uke skrev storøyde og beundrende reportasjer om Obamas fly og biler, denne uken er sterkt kritiske til at Jens Stoltenberg bruker privafly til København.)

“Nullskatteyter” er som nevnt en skjellsord, og skatt på lønn (men ikke på kapital) er en viktige symbolsak i det misunnelige Norge. Jonas Gahr Støre setter saken på plass, og nok en gang fremstår han som en som noe så sjeldent som politiker som setter redelighet foran opportunisme og politisk taktikkeri. Det er ikke først og fremst spørsmål om skattefrihet, men om immunitet. De land som er vertskap for internasjonale organisasjoner skal ikke kunne beskatte disse og deres ansatte, og de enkelte ansatte skal være uavhengige i forhold til det land de kommer fra. Torbjørn Jagland er ansatt av Europarådet, han er ikke en representant for Norge.

Kanskje er det også grunn til å minne om at Jagland nå bor i Frankrike og får sin lønn fra en organisasjon hjemmehørende der. Det vil derfor uansett bli et fransk problem at folk som bor og arbeider der ikke betaler skatt til det landet. Å kreve at Jagland skal skatte til Norge blir like meningsløst som at utlendinger ansatt i norsk oljeindustri skal skatte til sine hjemland. Det kan ikke være en løsning at Europarådet skal subsidiere oljelandet Norge med ekstra skatteinntekter siden lederen nå kommer fra dette landet.

En lønn på 2,2 mill er ikke spesielt høy for en internasjonal toppjobb. Det er til sammenligning mindre enn hva redaktøren i VG tjener, i følge skattelistene. For lederen av en internasjonal organisasjon må lønn vurderes ut fra internasjonal standard. Vi kan ikke kreve at en slik organisasjon skal ta utgangspunkt i de lave lederlønnene i Norge, heller ikke når lederen kommer fra Norge. Det ville bli absurd om topplederen skulle tjene mindre enn sine underordnede bare fordi han kommer fra det rike, men akk så misunnelige landet Norge.

Lønnen i en organisasjon som Europarådet er selvfølgelig fastsatt med utgangspunkt i at det er en nettolønn, og det er sikkert også tatt hensyn til at de som mottar slik lønn ikke har sosiale rettigheter verken i hjemlandet eller i vertslandet. Om man for å tilfredsstille den norske misunnelsen innfører f.eks. 33% skatt, da vil resultatet bli en lønnsøkning på 50% for å kompensere for den skatt det i utgangspunktet var forutsatt at man ikke skulle betale (med mulig fradrag dersom den dekker en del av det de nå må betale privat). Om Jagland tjener 3,3 mill og betaler 1,1 mill i skatt, eller om han tjener netto 2,2 mill spiller liten rolle ut over det symbolske.

En overgang til bruttolønn minus skatt ville bety at medlemslandenes kontingent måtte økes for å dekke økte utgifter. For Europarådets del ville det sannsynligvis ha betydd at medlemslandene ville subsidiere Frankrike. Å lage særordninger med hjemlandsskatt for ansatte i internasjonale organisasjoner ville bli komplisert og meningsløst. (Jeg gjentar at dette er folk som er ansatt i organisasjonen, de er ikke representanter for Norge.) Det ville ha betydd at de som er ansatt i slike organisasjoner behandles på en annen måte enn andre som arbeider i utlandet. (Ikke trekk inn kildeskatt på pensjoner her. Man kan ikke sammenligne lønn tjent i utlandet med pensjon utbetalt fra Norge.)

At Jagland nå får føle dette er det ikke grunn til å ta så mye på vei for. Jagland merker bare resultatet av det han selv har stått for. Han har dessuten selv bidratt ved som vanlig å ro utover når han forsøker å ta seg til land. Men det hadde vær befriende om Norge kunne klare å frigjøre seg fra disse tåpelighetene.

Det er ikke den norske moralisme, misunnelse og smålige selvgodhet som styrer verden — heldigvis.

PS:
Torbjørn Jagland har nå kommentert saken i Aftenposten. Alle tabloidhoder, det være seg journalistiske eller politiske, bør særlig merke seg siste setning.

Bakgrunnen er at finansiering av norsk flyplassdrift i hovedsak er basert på intern kryssubsidiering gjennom Avinor. Vi som for det meste reiser fra Gardermoen (og fra noen andre av de større flyplassene i Norge) skal belastes med avgifter og priser (på restauranter, tax-free m.m.) som skal subsidiere flyplasser andre steder.

Rygge og Torp er utenfor Avinor-systemet og belastes dermed ikke med slike ekstrakostnader for å subsidiere andre flyplasser. Dette gjør at de kan tilby lavere priser. Derfor er det disse og ikke Gardermoen som tiltrekker seg lavprisselskapene. Dermed melker ikke den store melkekua i Avinor-systemet like mye.

Det er et klassisk scenario når man vil kryssubsidiere innenfor innenfor et selskap. Vi har sett det for telekommunikasjon, for post og sikkert mange andre områder. Så lenge man klarer å verne systemet gjennom et monopol lar det seg opprettholde på et vis. Men det tåler ikke konkurranse, for konkurrentene vil bare gå inn på de lønnsomme områdene.

Mange politikeres typiske panikkreaksjonen er “Hjelp, noen har suksess! De må stanses!”. Morten Edvardsen representerer dette når han sier at “man [må] innføre tiltak som gjør at veksten [på Torp og Rygge] stoppes”.

Dette reiser i alle fall tre spørsmål, i tillegg til det grunnleggende om økt flytrafikk og miljø: Hva slags flyplasstruktur skal vi ha, hvor mye skal ulønnsomme flyplasser subsidieres og hvordan skal denne subsidieringen skje?

Det er interessant å se på kartet over Avinors flyplasser. Østlandet, hvor omtrent halvparten av Norges befolkning bor, betjenes av én Avinor-flyplass (Gardermoen). Avinor-kartet lyver noe, da Gardermoen på kartet er plassert i Oslo og ikke på Gardermoen (også andre flyplasser er feilplassert). Legger vi til Agder-fylkene, Rogaland og Hordaland får vi fire Avinor-flyplasser og ca en million innbyggere i tillegg. Til sammenligning er det 12 Avinor-flyplasser i Finnmark, med ca 72.500 innbyggere, som er litt færre enn det til sammen bor i de to bydelene  Grunerløkka og Sagene.

Jeg vil tro at de fleste som bor i de folketette områdene sør for Oslo har lenger vei til sin nærmeste Avinor-flyplass enn folk i de tre nordligste fylkene har til nærmeste Avinor-flyplass. Selv om kommunikasjonen på landjorda er bedre i sør, så blir det fort noen timers reisetid til Gardermoen. Det er ikke underlig at trafikken øker på Torp og Rygge.

Her er eksempler på avstander mellom Avinor-flyplasser i “distriktene” (kjøreavstand, ikke luftlinje):

60 km Florø til Førde
100 km fra Sandane til Florø og 81 km fra Sandane til Førde.
70 km fra Sandnessjøen til Mosjøen og 85 km fra Mosjøen til Mo i Rana.
79  km fra Evenes til Narvik, reisetid 75 minutter.
74 km fra Vardø til Vadsø.

Til sammenligning er det 168 km fra Gardermoen til Torp, og 109 km til Rygge.

Det er 146 km fra Lillehammer til Gardermoen, for å ta med en by uten flyplass som betjenes av Gardermoen. (Lillehammer har en befolkning som tilsvarer 1/3 av Finnmark.) Går vi til sørvest-landet har en by som Flekkefjord 124 km til nærmeste flyplass — den ligger omtrent midt mellom Sola og Kjevik.

Veistandarden er nok bedre i sør og det finnes tog. Men den er ikke så mye bedre at det kan forklare eller forsvare hvorfor det skal være så mye tettere mellom flyplasser der det ikke bor folk enn det er der de fleste faktisk bor.

Når man, som i Finnmark, skal ha en flyplass pr 6.000 innbyggere må det bli dyrt. Det må også føre til at alle får et dårlig flytilbud fordi ingen flyplasser får et noenlunde tilstrekkelig trafikkgrunnlag.

Hvor mange flyplasser det bør være har jeg ikke noen klar oppfatning om. På øyer uten veiforbindelse, som Værøy og Røst, kan det være god grunn til å opprettholde flyplasser selv om det ikke er så mange kilometer til den neste. Men det er åpenbart at det i dag er for mange i de delene av Norge hvor det bor lite folk.

Det kan være mange gode grunner til å subsidiere transport og jeg har ikke noe grunnlag for å mene hvor mye som bør brukes på dette. Men uansett må subsidiene opp på bordet. Det må ikke skje ved at man later som om flyplassene drives forretningsmessig og at det er et overskudd som fordeles til ulønnsom virsomhet. En “forretningsdrift” basert på at man struper konkurranse er ikke rette måten å drive på. Vil man ha en distriktsstøtteavgift på flybilletter i Norge, da får man være ærlige nok til å si at det er det man vil ha. Det må ikke skje ved at man struper flyplasser som Torp og Rygge for å verne melkekua.

NRK og TV2 skal ha hatt 470 personer til å dekke besøket. Jeg var noen ganger innom NRK. For det meste var det “vi setter over til … på .…”, og derfra kunne en journalist fortelle at vi står og venter, ellers skjer det ingen ting”. For å utdype dette kunne man intervjue noen medventere som kunne bekrefte at de ventet og at det ikke skjedde noe.

Da NRK en gang på ettermiddagen gikk i vanlig nyhetsmodus var selvfølgelig Obama-besøket hovedoppslaget. Det var greit nok. Men det klippet de valgte å vise var Obama som sa at han var glad for å være i Norge og at familien gjerne ville ha vært her lenger. Det var etter at Obama hadde hold sin tale.

Dagsnytt 18, Dagsrevyen (utvidet for anledningen) og Redaksjon EN var også i sin helhet viet Obama.

Det var selvfølgelig verdt å se talen og ellers når det faktisk skjedde noe. Men det meste var “trå vannet” journalistikk. Jeg var ikke spesielt imponert over NRKs prioritering den dagen.

Aftenposten TV har oppsummert besøket på 60 sekunder, og mens jeg skriver dette hører jeg på Hallo i ukens oppsummering i Hallo i Obama. Da får man oppsummert det meste.

Jeg synes at vi for lengst har passert grensen for hva befolkningen skal måtte tåle. E6 blir sperret hvis Obama kjører bil fra Gardermoen til Oslo. Ikke bare sperrer man veien, man sperrer også gangbroer m.m. Da Clinton ble en av mine venner holdt tilbake i lang tid på vei til jobb. Han skulle gjennom en gangtunell under E6, men det fikk han ikke lov til. Vi som arbeider i sentrum får stadig nye meldinger om hva vi ikke kan gjøre. Noen steder har man fått klar beskjed om at ansatte får holde seg hjemme den dagen Obama er her. Noen har så ubehagelige minner om truende sikkerhetsvakter fra Clintons besøk at de denne gangen velger å holde seg hjemme. Selv passerer jeg Nobel-instituttet, USAs ambassade og Slottet på vei til jobb, så jeg velger å arbeide hjemme denne dagen.

USA har klokketro på at våpen og panser gir sikkerhet. Jo fler våpen, desto bedre sikkerhet. Jeg deler ikke denne troen på våpnenes velsignelse. Det kan være grunn til å minne om at en av de svært få terrorlignende episoder vi har hatt i Oslo var da en bevæpnet sikkerhetsvakt ved den USAnske ambassaden holdt personalet som gisler. Indira Gandhi og Anwar Sadat ble begge drept av egne sikkerhetsvakter.

Skal man skade Obama i den bilen han kommer med må man vel ha anti-tanks våpen. Jeg er ingen våpenekspert. Men jeg antar at vi da snakker om noe annet enn diskrete håndvåpen som kan skjules blant tilskuere. En salve med maskinpistol vil vel bare forsårsake riper i lakken. Det virker meningsløst å hindre fotgjengere i å krysse en vei hvor en pansret bil skal passere om en halv time.

Noen måneder etter at Bill Clinton var i Oslo som president var jeg i Venezia. Da vi skulle gå over Akademia-broen så vi et nokså spektakulært følge av gondoler komme nedover Canal Grande. Vi visste ikke hva det var. Det kunne være en regatta, en begravelse, et bryllup eller en annen prosesjon. Men vi var nysgjerrige og ble stående på broen for å se hva det var. I den ene av gondolene satt daværende statsjef i Kina, Jiang Zemin og vinket. Ingen hadde undersøkt hva vi eventuelt måtte ha med, ingen hadde hindret oss i å krysse broen eller sagt at vi ikke fikk lov til å bli stående. Han seilte rett under oss og vi kunne ha sluppet hva som helst ned i gondolen.

Når det gjaldt sikkerhetsopplegg (eller mangel på sådann) var det en skrikende kontrast til hva vi hadde sett noen måneder tidligere da Bill Clinton var i Oslo, og som vi ser nå når Barack Obama kommer. Noe midt i mellom burde være et akseptabelt sikkerhetsnivå for begge parter.

Det kan ikke være slik at resten av byen må stoppe og alt annet må vike fordi en person kommer til landet, selv om denne personen er USAs president.

Nå fikk min fransklærer time. Hun fikk det hos den samme legen. Hvis det kunne gjøres privat, da kunne hun få time med en gang. Men da kostet det 1.900 kroner. Hun kunne ikke forstå at nordmenn fant seg i dette, i et rikt land som liker å hevde at det er verdens beste land å bo i.

Den ubehagelige sannhet er kanskje at det er dette vi er oppdratt til. “Management by queues” er et prinsipp med lange tradisjoner i Norge. Det dobbeltsporede systemet med en kø for “folk flest” og muligheter for å betale seg ut av køen for de som har råd har også en lang tradisjon. Den som vil nyte godt av et offentlig gode må stille seg i kø, de som kan betale selv kan finne andre løsninger.

Vi som har levd noen år og har blitt eldre enn vi liker å innrømme husker den særnorske polkøen. Ville vi ha en flaske vin til helgen måtte vi stå i kø som kunne strekke seg fra butikken og ut på gaten.

Vi har hatt boligkø. Adelskap i form av arvet OBOS-ansiennitet ble ansett for mer demokratisk enn penger. De som var født inn i en OBOS-familie kunne få bolig. De andre måtte ut på et trangt og dyrt marked. Dette ble kalt sosial boligbygging. Når køen blir for lang og trang lekker systemet, slik man så i boligmarkedet på 1970 og 1980-tallet. Politikernes svar var å stramme til der man kunne stramme til — i den regulerte køen — slik at flere og flere ønsket seg ut. På 1980-tallet slapp man i praksis prisene fri i borettslag. Det umiddelbare resultatet var et fall i boligprisene fordi langt flere boliger ble tilgjengelige også for de uten adelskap. Men det arvede OBOS-medlemskapet tapte mye av sin verdi.

Vi har stått i telefonkø. Det kunne ta flere år før man fikk noe så selvsagt som en telefon. Folk valgte mobiltelefon ikke fordi de trengte datidens ganske store, tunge og ikke minst dyre telefoner, men fordi man ikke behøvde å stå i kø for å få dem.

Barnehagekø er et velkjent fenomen for småbarnsforeldre.

Et grunntrekk ved “management by queues” er at man alltid sørger for at kapasiteten er for liten i forhold til behovet. Det kan virke som om man er veldig redd for å ha ledig kapasitet, antagelig fordi det ikke er “lønnsomt”, og at man heller velger å la folk vente i kø. Så ansetter vi heller byråkrater som skal administrere køen fremfor å bruke ressurser på å levere den etterspurte tjenesten. I tillegg betaler vi folk sykepenger mens de står i kø for behandling.

Standardargumentet om den spredte bosettingen som forklaring på manglende behovsdekning  i Norge holder neppe. Om vi igjen sammenligner med Frankrike, så har Frankrike 36.000 kommuner. Mer enn 20.000 av disse har færre enn 500 innbyggere. I Norge har vi store ubebodde områder. På kontinentet er det mange lansbyer i fjellområder, bundet sammen av lange og kronglete veier.

Problemet synes heller å være en selvkastrert regjering som helt frivillig har gitt fra seg styringsmulighetene, samtidig som de så gjerne vil demonstrere sin potens ved å love satsinger på all verdens gode saker — med et håp om at de som har styringsmuligheter skal gjøre det regjeringen synes de burde gjøre.

Kø(u)kulturen er også utslag av et ønske om at alle skal gå i takt og oppføre seg slik politikerne har bestemt. Denne uniformerinstanken er det jeg liker aller minst ved det norske sosialdemokratiet. Noen ganger kan man ha politikere mistenkt for å ønske køer nettopp fordi dette gir dem styringsmuligheter som faller bort om folk kan velge selv. Man er redde for fritt skolevalg, for fritt valg av helsetjenester, osv. Det er et problem for politikerne når folk ikke velger slik de ønsker, f.eks. når man velger tradisjonelle yrker eller en del kvinner synes at barna er viktigere enn karriere.

Min mening er at politikernes oppgave på mange områder er å sørge for at folk har reelle valgmuligheter, ikke å treffe valg på vegne av folk. Da må man akseptere at folk treffer andre valg en det man ville gjort selv. Det er en særdeles nedlatende og arrogant holdning når man forklarer folks valg med at de av en eller annen grunn ikke forstår sitt eget beste og at politikerne derfor må treffe valgene for dem. Vi skal ikke alle tvinges inn i den samme køen.

Jeg legger her til at vi også bør ha reelle valg når det gjelder hvem som skal representere oss. Det er ikke demokrati når det lille mindretall som er medlemmer i ulike politiske partier skal gi oss noen få valgmuligheter uten i praksis å kunne prioritere andre personer. Jeg vil heller ha en politiker som har ryggradd, som tenker selv og ikke nødvendigvis bøyer seg for pisken, enn en lojal kanin som stemmer slik han eller hun blir bedt om.

Dette kan få en til å lure: Hva er galt med det norske arbeidsmiljøet når det er så mye tøffere enn arbeidsmiljøet i Sverige og Danmark og dermed fører til dobbelt så høyt sykefravær? Eller kanskje er forklaringen at nordmenn er noen pinglete puddinger som tåler langt mindre enn svensker og dansker, og derfor fortere må gi opp og sykemelde seg eller blir uføretrygdet når verden går dem i mot?

For det er ikke et spørsmål om arbeidsmoral. Og det har absolutt ikke noe å gjøre med at vi i Norge har mye bedre ordninger enn i noen andre land. Hvis vi skal tro LO …

Det kom selvsagt fler, nå Fredrikstad. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg i første omgang kunne overse dette at 101 skoler er nedlagt under den rød-grønne regjeringen.

Vi kan sikkert legge sykehjem på listen, men der har jeg ikke hentet inn eksempler.

Stortingspartiene lover. Men i alle fall under det nåværende regimet er ansvaret overlatt til kommunen. Kommunene får rammeoverføringer.

Jeg skal ikke her diskutere om man skal ha øremerkede overføringer eller delegere det til kommunene. Men jeg er temmelig lei av politikernes dobbeltkommunikasjon. Enten prioriterer man sentralt, og da må sentrale myndigheter også ha virkemidlene. Ellers overlater man prioriteringen til et desentralt nivå. Men da bør man også har ryggrad nok til å si at regjeringen har gitt fra seg virkemidlene og at deres “prioriteringer” har mer preg av fromme ønsker.

Hadde det bare vært et enkeltstående tilfelle. Men det er det ikke. Tidligere i år kunne vi lese om at prosjektet med nytt nødnett kan havarere. Politi, brannvesen og redningstjeneste sliter med gammelt nett.

Ett felles nødnummer? Ikke i Norge. Norge er 12 år forsinket i planene om å anskaffe nye redningshelikoptre, slik at de vi nå har må fly til de er 50 år gamle. Man skal “kvalitetssikre” prosessen, og er åpenbart mindre interessert i å kvalitetssikre resultatet. Kanskje kvalitetssikrer man fortsatt politiets telefaks?

Oslo skulle hatt et nytt billettsystem for kollektivtransport i 2005, Flexus. Nå har man omsider begynt en innføring av systemet, 4–5 år og en god del 100 millioner etter planen. Hva som har gått galt, vet jeg ikke. Men andre steder har hatt slike systemer i årevis. Hvis det er vanskeligere å få et billettsystem til å fungere i Oslo enn det er i London eller Paris, da må ha laget et ganske håpløst transportsystem i utgangspunktet.

Når det gjelder jernbane er Norge et u-land, om  man skal tro konserndirektør for NSB persontog, Stein Nilsen. Det er ingen grunn til ikke å være enig. Man kan meg god grunn si at Norge i alt for stor grad har prioritert vei foran jernbane. Men da burde vi i det minste hatt gode veier. Det har vi ikke.

Norge bruker mest i verden på skole. Ingen har færre elever pr lærer. Likevel scorer vi dårlig. Tilsvarende er Norge på andre plass i utgifter til helsevesenet, sammen med Sveits. Vi burde hatt verdens beste skole og helsevesen. Hvis vi ikke har det så er ikke problemet mangel på ressurser, men hvordan vi utnytter ressursene.

Listen kunne vært gjort mye lenger. Men jeg skal stoppe her. Det vi så alt for ofte ser at Norge bruker masse ressurser uten å få resultater. Vi må være noe nær verdensmestre i ikke å få det til.

På sin blogg kommenterer hun offentliggjøring av skattelistene under overskriften “Dagbladet og skattelistene”, og peker på en slående parallell og dobbelmoral som jeg ikke har tenkt på: Offentliggjøring av enkeltskolers resultater ved nasjonale prøver.  Her skriver hun bl.a:

“Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler — som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer.”

Selv om man også kan diskutere verdien av å gi informasjon om enkeltskoler, så er det ganske åpenbart at det er langt mindre betenkelig å gi slik informasjon enn informasjon om enkeltindivider. Når det gjelder skoler bør prinsippet om åpenhet kunne slå igjennom, i alle fall på den måten at det er en eventuell begrensning og ikke tilgangen som må begrunnes på en overbevisende måte. Men hvis til dels følsomme opplysninger om enkeltindivider skal offentliggjøres, da må man ha en god grunn. Og, som jeg har kommentert tidligere: De grunner som anføres er ikke holdbare.

Jeg skal huske skolesammenligningen i fremtidige debatter om offentliggjøring av skattelister.

Da Kristin Halvorsen overtok som finansminister i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tabloide grafsernes ærend ved å reversere den moderate innstramming som hennes forgjenger hadde gjort. Det gjenstår å se om hennes etterfølger, Sigbjørn Johnsen, er like begeistret for grafsing i folks private forhold.

Argumentene for å offentliggjøre tallene skal være at  man ønsker debatt om skattesystemet og at man skal kunne se på forholdet mellom skatteevne og skatt. Dette er rent vrøvl. Men trenger ikke opplysninger om enkeltpersoner for å se hvordan skattesystemet virker. Anonyme, aggregerte tall gir mer enn godt nok grunnlag for dette. Det gir mer tabloide overskrifter når man kan henge det på enkeltpersoner, men det bidrar ikke noe til debatten.

At ligningstallene viser forholdet mellom skatteevne og betalt skatt er bare tull. Jeg fikk en lekse om dette da jeg skrev selvangivelsen for 2008. Da jeg så sluttallene mente jeg at dette måtte være feil, søkte utsettelse og sjekket hva dette kunne skyldes. Etter å ha konferert med skatteekspertise kunne jeg konstatere at de helt misvisende opplysningene var skattemessig korrekte.

Forholdet er slik: Når man er eier av et ansvarlig selskap føres inntektene to ganger. Først blir ens andel av overskudd i selskapet lagt til ens personlige inntekt. Greit nok. Men tar man penger ut av selskapet, altså sin del av overskuddet som “lønn”, så føres dette som inntekt en gang til. Skatt er ikke mitt spesialområde. Men den forklaringen jeg fikk fra min rådgiver var at dette var gjort for at man i størst mulig grad skulle likestille aksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Litt forenklet kan man skattemessig tjener de samme pengene to ganger, men at man til gjengjeld betaler halv skatt for hver gang man tjener disse pengene. Jeg ble forsikret om at dette ikke medførte noe mer skatt, og regner med at min rådgiver vet hva han snakker om. Det kan godt hende at dette er et fornuftig grep rent skattemessig. Men når vi nå skal henges ut offentlig med hva vi har hatt i inntekt og har betalt i skatt, da blir dette fullstendig misvisende. Inntekten blir alt for høy i forhold til realitetene og skatten blir relativt sett lav.

Når man kommenterer ordningen på denne måten må man regne med at de som leser dette kaster seg over tastaturet for å se hva som står i skattelistene. Jeg skal spare dere for arbeidet. Min inntekt for 2008 var i følge skattelistene 1 870 301 og jeg betalte 632 571 i skatt. Dette hadde vært en hyggelig inntekt og et behagelig skattenivå hvis tallene hadde vært gitt et noenlunde korrekt bilde. Men inntektstallet er 5–600.000 for høyt i forhold til den reelle inntekten. Det er fortsatt en relativt behagelig inntekt selv om det bare er omtrent 2/3 av det ligningstallene sier.  Men skatteprosenten i forhold til reell inntekt blir langt mindre behagelig.

Jeg vil tro at mange av de som i den nærmeste fremtid skal henges ut med høye inntekter og relativt lav skatt har fått doblet sin skattemessig inntekt på samme måte som har skjedd med deler av min. I den grad de opplysninger som fremkommer på denne måten bidrar til noen offentlig debatt, så bidrar de bare til å forvrenge og avspore den ved å forsterke den mytebaserte misunnelsen.

Jeg har lenge vært motstander av denne offentlige uthengningen av folk. Min overbevisning om at dette ikke har noen verdi ut over den ekle grafsingen ble ikke akkurat mindre da jeg selv erfarte hvor misvisende disse tallene kan være. Det er på tide å få slutt på dette.

Man sukrer det hele med luftige påstander om stor samfunnsmessig gevinst, bl.a. fordi man kalkulerer med mer enn en million tilreisende. Det virker som om fotball-Norge tror at folk skal komme reisende til landet med Europas dyreste øl for å sitte i en park og se kamper på storskjerm. Dette tallet tror ikke reisebransjen på. Rektor Trond Blinheim ved Markedshøyskolen mener anslagene er “bob-bob”. Trygve Hegnar sier det ikke finnes hotellsenger til alle de fotballen tror skal komme.  Og jeg tror heller ikke på slike tall. Noen av oss husker fortsatt hvordan man oversolgte sykkel-VM i Oslo i 1993. Da Trond Giske i forbindelse med Oslo Grand Prix ble spurt om hva han husket fra sykkel-VM i 1993, sa han at han satt på Stortinget den gangen og husket godt en regning som staten måtte plukke opp i ettertid.

Den “samfunnsmessige gevinsten” er gjerne også utbygging av infrastruktur m.m., men det bør ikke være nødvendig å arrangere fotball-EM hvis målet er å bygge veier.

For sammenligningens skyld så jeg på budsjettet for Universitetet i Oslo for 2009. Bevilgningene over statsbudsjettet var for det året  3.998 milloner. (I styrenotatet står det faktisk 3.998 milliarder, som er enda mer enn hva den kongolesiske statsadvokaten ville kreve i erstatning fra Norge. Men her har nok noen snublet i tall.) Fotballen ber altså om det som tilsvarer bevilgningene til UiO for drift i 1 3/4 år. Da kan vi stille spørsmålet: Hva vil gi størst samfunnsmessig gevinst: EM i fotball, eller noen milliarder ekstra til forskning?

Jeg slutter ikke å bli forundret over fotballens tro på at de står over og utenfor det som gjelder for andre i samfunnet. Det er vel den eneste bransjen hvor menneskehandel drives helt åpnelyst, og hvor barn bindes til avtaler som forplikter dem langt mer enn hva de kunne ha gjort overfor en hvilken som helst annen arbeidsgiver. Det er slavekontrakter hvor man går inn i et system med kjøp og salg av mennesker.

Legg til at vi stadig kan lese om fotballspillere som bøtlegges av sin arbeidsgiver. Den siste saken (som jeg kjenner) var at Viking-spilleren Mame Niang fikk en bot på 15.000 av klubben for å ha skallet ned en lagkamerat. Man skal selvsagt ikke gå til fysisk angrep på sine arbeidskolleger. Men hvilken annen arbeidsgiver kunne ha innført et system hvor de selv opptrer som aktor og dommer og ilegger en ansatt en stor bot?

Ytringsfrihet gjelder ikke i fotballen. Man kan ikke utstraffet kritisere en fotballdommer, uansett hvor berettiget kritikken måtte være. Dette er soleklare brudd på menneskerettighetene. Men i fotballen kan man tillate seg slikt.

Heldigvis har NRK tatt til fornuft og kvittet seg med rettighetene til å sende kamper fra fotball-VM. Jeg har ikke noe i mot at NRK sender fotball (selv om fotballen generelt får alt for stor plass både i NRK og andre kanaler. Idag, 4. september 2009, var det åpenbart en viktigere nyhet for Dagsrevy-redaksjonen at en fotballagent var bli frikjent for svidelanklage enn at noen av de norske “Terra-kommunene” vant delvis fram med kravet mot den irske Depfa Bank.). Men det er meningsløst at NRK bruker lisenspenger til å være med på budrunder for overprisede arrangementer.

Idretten er grådig i begge ender. Klubber og arrangører selger seg til sponsorer, og samtidig vil de selge det gjennomkommersialiserte produktet til vanvittige priser. Avsendersidens sponsorer er interessert i mest mulig eksponering, noe de ikke får hvis de priser seg bort fra allmennkanalene. Sannsynligvis mer før enn siden må de velge bred eksponering eller høy pris for rettighetene. Heller ikke idretten kan få både i pose og sekk. Om jeg husker rett oppdaget norsk ishockey at de trengte NRK mer enn NRK trengte norsk ishockey da de valgte å selge rettighetene til en kanal som var villig til å betale mer. Flere kan komme til å gjøre tilsvarende erfaringer.

Ser vi på voteringene i bystyret fremstår de to byrådspartiene som Oslos sykkelbremser. Mye av det som er vedtatt om utbygging av sykkelveier og tilrettelegging for sykler i Oslo er vedtatt i bystyret mot Høyres og FrPs stemmer. Byrådspartiene er med på det runde og uforpliktende, men stemmer mot konkrete tiltak. Da “Plan for hovedsykkelveinettet” ble vedtatt 21.07.1999 vedtok bystyret en plan i åtte punkter. De to første punktene ble vedtatt enstemmig:

“1. Bystyret tar vedlagte “Plan for hovedsykkelveinettet i Oslo” til orientering.

2. Planen er retningsgivende for kommunedelplaner og reguleringsplaner.”

Dette er ikke akkurat veldig forpliktende formuleringer. De seks neste punktene er mer konkrete. Disse ble vedtatt mot stemmene fra de to byrådspartiene Høyre og FrP:

“3. Byrådet bes forsere utbyggingen av hovedsykkelveinettet i Oslo med utgangspunkt i eksisterende planer og med sikte på etablering av et finmasket sykkelveinett for alle typer syklister i Oslo.

4. Sykkelveinettet må ha en standard som tilfredsstiller alle kvalitetskrav mht. valg av traseer, løsninger og utførelse. Utbedring av ulykkespunkter i tilknytning til eksisterende sykkelveinett må prioriteres.

5. Byrådet bes legge fram en forpliktende og tidfestet trinnvis utbyggingsplan av sykkelveinettet i Oslo i samarbeid med alle relevante statlige og kommunale etater.

6. Byrådet bes fremme sak om sammenhengende grøntkorridorer og turveier/sykkelveier fra marka til sjøen, herunder Alnaelven og Ljanselven.

7. Byrådet bes fremme sak om opparbeidelse av såkalt “Grønn rute” fra Groruddalen til Sjølyst, hvor etablering av bruforbindelse over Akerselven (Jerusalem bru), samt over sporområdet på Majorstuen inngår som delprosjekter.

8. Byrådet bes legge frem sak om bedre tilrettelegging for sykkel i sentrum.”

Da “Status, evaluering og videre arbeid” med “Prinsipplan for gatebruken i Oslo sentrum” var til i behandling i bystyret 23. april 2008 ble følgende enstemmig vedtatt:

“Det etableres egne sammenhengende skiltede sykkeltraséer gjennom sentrum, både i nord/sør-retning og øst/vest-retning for å følge opp intensjonene i hovedsykkelveinettplanen. Sykkeltraséene skal ikke blandes med øvrig trafikk. Det etableres tydelige traséer for alle trafikantgrupper i de samme gateløpene slik at sykkelfelt, gangfelt, kollektivfelt og biltrafikkårer tydelig skilles fra hverandre.”

Dette representerer en endring fra byrådpartienes tidligere holdning om at det ikke skal etableres egne sykkelveier innenfor Ring 1, og at trafikken skulle være blandet. Om det skal tolkes som et positivt tegn at den nye byråden som har ansvaret for samferdsel, Jøran Kallmyr, var forslagsstiller på vegne av FrP, vet jeg ikke. Men det er lov å håpe at han ikke er like mye sykkelbrems som sin forgjenger, Peter N. Myhre.

Men nok en gang ble noen mer konkrete forslag vedtatt mot byrådspartienes stemmer. Dette var:

“Følgende hovedtraséer for sykkel i nord/sør– og øst/vest-retning vurderes særskilt:
– I øst/vest-retning vurderes egen sammenhengende sykkeltrasé for strekningen Wergelandsveien — Kristian IVs gate — Grensen — Kirkeristen.
– I nord/sør-retning vurderes egen sammenhengende sykkeltrasé for strekningen Ankerbrua — Torggata — Kirkegata.

Sykkelveien i Rådhusgata skal forlenges/fullføres fram til Rådhusplassen. [Kanskje symbolet på Oslos sykkelidioti faktisk kommer til å forsvinne?]

Sykkelveien østfra som nå ender på Lilletorget må forlenges slik at den knyttes sammen med sykkelveien i Rådhusgata. Byrådet orienterer Samferdsels– og miljøkomiteen om hvordan dette gjennomføres, fortrinnsvis før eller samtidig med at Jernbanetorget kollektivknutepunkt blir tatt i bruk.”

Vi har hørt mange løfter. Nylig har et nyoppusset Jernbanetorg blitt åpnet, uten at det er gjort noe for å legge til rette for sykler. Den løsningen som bystyret vedtok skulle væregjennomført “fortrinnsvis før eller samtidig med at Jernbanetorget kollektivknutepunkt blir tatt i bruk” er fortsatt ikke på plass, og det ser ikke ut til at noe arbeid har startet.

Når det så er det nedstemte byrådet som får ansvaret med å følge opp bystyrets vedtak er det ikke særlig overraskende at oppfølgingen er lite entusiastisk. Som tidligere påpekt så har bystret bl.a. vedtatt dette som en del av Oslo kommunes handlingsplan 2006–2009:

“Bystyret ber byrådet raskt gjennomføre tiltak som bedrer syklistenes fremkommelighet på steder der bortfall av sykkelvei rett før rundkjøringer og veikryss i dag skaper farlige forhold for syklister.”

Så langt synes ikke noe å være gjort, og det er nå knappe fire måneder igjen av den perioden handlingsplanen skulle gjelde for. Fortsatt forsvinner sykkelveier der de trengs mest, for å gi plass til de for byrådspartiene så hellige bilene.

Den triste konklusjonen er altså at de to byrådspartiene i bystyret stemmer mot konkrete forslag for å bedre forholdene for syklister i Oslo, og når de blir nedstemt saboterer byrådet bystyrets vedtak ved ikke å følge dem opp.

Syklistens landsforening har før valget gjennomgått og vurdert de ulike partienes sykkelpolitikk. Det er ikke noen stor overraskelse at FrP og Høyre havner på bunnen av den lista. Om Høyre skriver de:

“Høyre er nærmest usynlige nasjonalt når det kommer til sykkel. Det er skuffende, selv om partiet har vist i en rekke bykommuner at de kan. Dog er Oslo, hvor de sitter med byrådslederen, et dårlig eksempel på nettopp dét siden byen oppleves som tidvis kaotisk for de syklende.”

At FrP er aller dårligst, bør ikke overraske noen. Og selv velger jeg å holde særlig FrP, særlig ved sykkelbrems og tidligere  byråd Peter N. Myhre hovedansvarlig for elendigheten i Oslo. Og når FrP-politiere markerer seg i sykkelpolitikk (stort sett er de temmelig usynlige her), så er det f.eks. ved at en politiker reagerer mot at veibevilgninger skal brukes til sykkelveier. FrP er bilistpartiet fremfor noe. Så den som er opptatt av sykkel bør styre langt unna FrP (i tillegg til at det er mange andre grunner til å holde seg unna det partiet).

Om vi skal la noe av dette spille over på det nært forestående stortingsvalget, så må vi også ta med at Arbeiderpartiet er nesten like dårlig som Høyre i Syklistens landsforenings gjennomgang. Høyre får 3-, AP får 3 på en skala fra 1 til 6. Den som er opptatt av sykkel bør stemme på et av sentrumspartiene eller SV.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kulturnytt” høre fagfolk og politiske kommentatorer vurdere partienes reklamefilmer, og drittpakker ble selvfølgelig nevnt. Men omtrent samtidig, i “Politisk kvarter” fikk generalen i kampen mot politisk reklame, kulturminister Trond Giske, servere en solid drittpakke. Hans “budskap” var at Venstres nei til en FrP-regjering ikke er troverdig. Noen av oss har heller ikke glemt at Arbeiderpartiet for inntil ikke så lenge siden hadde en partisekretær som virket langt mer opptatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sikkert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her diskutere om Venstres nei til en FrP-regjering er troverdig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tydelighet at politikerne ikke trenger TV-reklame for å forsøple den politiske debatten med sine drittpakker. Politikerne, i alle fall politikere fra store partier, får mer enn nok av gratis sendetid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søplete politisk debatt, og ønsker ikke en politisk reklame som kan bidra ytterligere til dette. Men søppelet er der uavhengig av medier, og politiske reklamefilmer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, internett, osv). Derfor er det vanskelig å forsvare et forbud som skal skjerme et så forsøplet medium som kommersielt TV er, mot politisk søppel som flyter alle andre steder. Den eneste kanalen hvor dette ikke flyter er “Frikanalen”, som skulle være alternativet til politisk reklame. Ingen politiske partier har funnet det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kanskje traff en i dagens radiodebatt, Elisabeth Hartmann fra “Siste Skrik” om jeg husker rett, spikeren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklamefilmene som de politiske partiene har laget skal vi være glade for at vi slipper å se dem på TV”.

Noe av min inntekt for 2008 er overskudd i et selskap hvor jeg er deleier. Da jeg fikk “deltakeroppgave” fra regnskapsfører og førte dette inn i selvangivelsen, stusset jeg. Det så ut som om denne inntekten ble ført som inntekt to ganger. Så det var bare å søke utsettelse og få tak i regnskapsfører da han var tilbake etter pinse, for å få en forklaring på dette.

Den inntekten blir faktisk ført som inntekt i selvangivelsen to ganger. Først fører man andel av overskuddet i selskapet som inntekt. Og hvis man tar ut noe av dette overskuddet regnes også det man tar ut som inntekt. Nå er skatteprosenten lavere for slike inntekter enn hva de er for personlig næringsinntekt eller lønnsinntekt. Så selv om pengene beskattes to ganger blir summen omtrent den samme som for personlig næringsinntekt. Litt forenklet kan man si at beløpet inntektsføres to ganger, og så betaler man omtrent halv skatt av det beløpet.

Kan hende er dette en skattemessig fornuftig måte å gjøre det på. Jeg har for lengst gitt opp å forstå skattereglene. Men en konsekvens jeg ikke liker er at når medier og andre nysgjerrige til høsten skal grafse i skattelistene, da er de tallene som fremkommer i de listene helt misvisende. Siden en del av inntekten føres til inntekt to ganger blir man stående med en fiktiv inntekt som kan være betydelig høyere enn den reelle inntekten. Det man betaler i skatt blir relativt lavt i forhold til inntekten. Hvis en stor del av ens inntekt er av denne typen vil man kunne ende med en skattemessige inntekt som er nesten det dobbelte av den reelle inntekten, mens skatten ser ut som om den er halvparten av hva andre må betale med en tilsvarende inntekt.

Her kan man lett trigge “Se og Hør-instinktet” hos misunnelige nordmenn, tabloide journalister og finansminister Kristin Halvorsen: Høy inntekt og lite skatt.

Det er selvfølgelig ingen som forsvarer offentliggjøring av skattelister ut fra hensynet til folks nysgjerrighet, misunnelse og grafselyst. Man skal liksom kunne kontrollere hverandre, som må bety at man skal rapportere naboen til skattemyndighetene hvis man synes at han har alt for høyt forbruk i forhold til skattbar inntekt. Jeg tror ikke stort på denne kontrollfunksjonen. Men skal praksisen ha noen som helst kontrollfunksjon må man i det minste kreve at de tallene som oppgis faktisk reflekterer folks reelle inntekt. Når de ikke gjør det, da kan jeg ikke se noen akseptabel grunn til å fortsette med skattemyndighetenes årlige personvernkrenkelse.

Jeg har alltid forundret meg over debatten om rettsliggjøring, i alle fall at rettsliggjøring skal være et demokratisk problem. Retten er et resultat av demokratiske prosesser og kan endres gjennom demokratiske beslutninger.

Rettsliggjøring handler for meg først og fremst om å ta politikernes vedtak på alvor slik at disse faktisk blir bindende, også for politikerne selv. Det betyr at man tar konsekvensen av politiske vedtak, og at politikerne må vedstå seg konsekvensene. Jeg synes det er et større problem, også for demokrateiet, at politikerne stadig kommer med vedtak som er  “politisk forpliktende”, men ikke “rettslig bindende”.

Aksepterer det politiske flertallet ikke resultatet av en “rettsliggjort” avgjørelse kan loven endres. Hvis det virkelig haster, da kan det gjøres i løpet av et par uker. Det tar ikke særlig mye lenger tid å vedta en lov(endring) enn det tar å treffe andre politiske vedtak. Det kan riktignok bare gjøres med virkning fremover, men det bør ikke være et stort problem. Men det er ikke like lett å løpe fra et lovvedtak som det er å løpe fra løfter og “politisk bindende” vedtak.  Dette krever at politikerne ser problemet i øynene og har ryggrad nok til å konfrontere det på ærlig vis. Da kan de ikke si og love en ting, og så løpe fra ansvaret og konsekvensene når de melder seg. Men at politikerne tvinges til å være ærlige i forhold til hva de faktisk mener, til å være edruelig i forhold til hva som faktisk kan gjennomføres og til å akseptere (og dermed også vurdere) konsekvensene av sine løfter og vedtak, det kan da umulig være et demokratisk problem? At politikerne kan oppleve det som ubehagelig ikke å kunne løpe fra det de har vedtatt kan man forstå. Men demokratiet er ikke til for å beskytte politikerne.

Et mer grunnleggende spørsmål kan være i hvor stor grad man skal kunne binde fremtiden. Det er mange eksempler på at politikere i praksis har mislikt Grunnloven når denne har stått som en skranke for å gjennomføre det som et styringsivrig flertall for tiden ønsker. Dersom man har det nødvendige flertall vil det være mulig å bygge ned vernet av eiendomsretten og tillate mer omfattende inngrep uten erstatning enn hva man i dag kan gjøre etter Grl § 105, akkurat som det er mulig å innskrenke ytringsfriheten. Men det skal mer til enn et knapt storgingsflertall. Selv synes jeg det er bra at vi har visse grunnleggende rettigheter som skiftende stortingsflertall ikke kan skalte og valte med som de vil.

Fredrik Sejersted mener tydeligvis at det til enhver tid sittende flertall ikke behøver å forholde seg til slike grunnleggende prinsipper, når han i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“Så lenge et folkevalgt flertall på Stortinget er imot politisk TV-reklame er dette ikke bare legitimt, men prinsipielt fornuftig europapolitikk.”

Man må skille mellom rettsliggjøring og overnasjonalitet. Norge kan ikke bestemme hvordan overnasjonale regler skal være og hvordan de praktiseres, like lite som en kommune i Norge kan fastsette lover og bestemme hvordan de skal håndheves. Man har selvfølgelig en viss innflytelse, med mindre man velger å stille seg utenfor beslutningsprosessene samtidig som man reelt er bundet av beslutningene, slik Norge har valgt å gjøre gjennom EØS-avtalen. Men det at man har valgt en tilknytning som setter Norge på sidelinjen og således har et stort demokratisk underskudd, er resultat av en demokratisk prosess i Norge. Hvis man synes det internasjonale samarbeidet koster mer enn det smaker, da kan Norge velge å tre ut.

Stortingsflertallet kan bestemme at menneskerettighetene ikke skal gå foran norsk lov. Da ville forbudet mot politisk TV-reklame rettslig sett vært  mindre problematisk, selv om Norges internasjonale omdømme nok ville bli svekket. Hvis Norge stiller seg blant de land som avviser avgjørelser fra EMD som “innblanding i indre anliggender”, da kan ikke norske politikere være like kjepphøye når de kritiserer menneskerettsbrudd andre steder. Politikerne må velge mellom å ta den politiske belastningen med å gå ut av systemet eller akseptere å være bundet av det. Det er dette som er den viktigste politiske konsekvensen av rettsliggjøring på et internasjonalt nivå, og jeg er ikke i stand til å se at det kan være et demokratisk problem.

Hvis vi vil ha et forpliktende internasjonalt samarbeid, da må vi akseptere at det også forplikter oss. At det er forpliktende viser seg først og fremst ved at vi må rette oss etter de vedtak som treffes, også om vi selv er uenig i vedtaket. Aksepterer man EMD, da må vi også rette oss etter avgjørelser som går mot Norge og går mot det som et politisk flertall i Norge måtte ønske. Norge kan bestemme seg for at dette vil vi ikke være med på, men da må man også ta den politiske belastningen det vil være å gå ut. Fredrik Sejersted liker åpenbart ikke at også Norge skal være bundet av noe som ikke er Norsk, når han i tidligere nevnte artikkel  i Dagbladet 3. juni 2009 skriver:

“De nye rettslige forpliktelsene er internasjonale, og de er uendelig mye mer vidtrekkende og detaljerte enn de få rettighetene vi har i den norske Grunnloven. Videre er de i motsetning til Grunnlovens regler nesten umulige å endre. Og endelig tolkes og forvaltes de av jurister svært mye lenger fra den nasjonale virkelighet enn våre egne høyesterettsdommere.”

Det er nå en gang slik at man på internasjonalt nivå ikke alltid skal legge alt for stor vekt på den nasjonale virkelighet.  EMD har sagt at man på noen områder har en betydelig nasjonal skjønnsmargin i forhold til hva slags innskrenkninger i ytringsfrihet eller andre rettigheter, mens man på andre områder har liten skjønnsmargin. De har sagt at det er liten skjønnsmargin når det gjelder politiske ytringer, hvilket betyr at når det gjelder hva som skal tillates av inngrep i akkurat den type ytringer har de nasjonale politikere ikke så mye de skulle ha sagt. Man kan like det eller la det være, men det er ikke opp til den tapende part i en rettssak å avgjøre om man skal være bundet av resultatet eller ikke. Vi har akseptert systemet, og da må vi også akseptere de konsekvenser vi ikke liker. If you can’t stand the heat, get out of the kitchen.

Det er ikke vanskelig å være enig når Fredrk Sejersted skriver at man må “avklare hva de [internasjonale forpliktelsene] egentlig går ut på og hvilket handlingsrom som (overraskende ofte) fortsatt gjenstår for regjering og Storting”. Men det er forskjell på å avklare og å bortforklare. I det som var utgangspunktet for debatten, Trond Giskes forsøk på vri seg unna dommen om politisk TV-reklame er det vanskelig å komme forbi at EMD klart har sagt at et reklameforbud som bare gjelder ett medium ikke er tilstrekkelig begrunnet, at den klart avviser Norges påstand om at det ikke er tilstrekkelige alternativer til et generelt forbud mot politisk TV-reklame, og at de gir klar tilslutning til Høyesteretts mindretall på de avgjørende punktene. Men Frederik Sejersted gir noe av forklaringen selv, når han skriver:

“Når tvister oppstår mellom internasjonal rett og vanlig norsk rett og politikk, er det disse juristene som har i oppdrag å forsvare det nasjonale handlingsrom på vegne av regjering og Storting. De står i fronten, og ser utviklingen. Selv har jeg tidligere i syv år vært statens advokat i EU/EØS-rettssaker, og forsvart Stortingets lover …”

Han synes å ha problemer med å komme ut av denne rollen.

Går en så til pengene, så er