Category Archives: Politikk

Norske forbrukere betaler for ostedumping

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om “Er fisk mat?”, om den løgnaktige retorikken om at norsk landbruk må opprettholdes for å sikre norsk matforsyning. Jeg vurderte å ta med et avsnitt om subsidiert eksport av Jarlsbergost, men droppet det fordi jeg ikke ville bruke tid på å lete fram fakta. Nå har Aftenposten tatt den jobben og presenterer dette i artikkelen “Melkedrikkere betaler for Tine-eksport“:

“For hver liter melk du kjøper i butikken, går 39 øre til støtte av eksport av Jarlsberg-ost. Årsaken til dette, er at det produseres for mye melk i Norge. 10 prosent av all melk vi produserer går til Jarlsberg-produksjon. 60 prosent av denne osten eksporteres.”

Eksportsubsidiene utgjør 13,70 kr pr kg ost. Jeg vil tro at denne osten er dobbeltsubsidiert ved at melkebøndene får landbruksstøtte for å produsere for mye melk, og at man på toppen av dette får subsidier gjennom “prisutjevningen” for å eksportere osten. Overproduksjon av melk koster 700 mill pr år skriver Dagens Næringsliv, med referanse til Ivar Gaasland.

Continue reading Norske forbrukere betaler for ostedumping

Stoltenberg: Ikke min jobb å styre Statoil (men å styre lederlønn i Hydro?)

“Min jobb er ikke å styre Statoil” sier Jens Stoltenberg i følge Aftenposten. “Vi følger vanlige spilleregler”, og “vi bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter” sier Stoltenberg, fortsatt i følge Aftenposten. Jeg er ikke uenig i at staten skal følge vanlige spilleregler i Statoil, ei heller i at staten bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter.

Men å stille miljøkrav er vel ikke nødvendigvis å gå inn i enkeltprosjekter? Staten må, som største aksjonær, kunne mene noe om selskapspolicy, bl.a. når det gjelder å engasjere seg i prosjekter med stor miljørisiko — uten at de nødvendigvis behøver å vurdere de enkelte prosjekter. Jeg er enig med Beate Sjåfjell i at det er ikke mye aktivt statlig eierskap vi ser i denne saken.

Det er interessant å skru klokken knappe tre år tilbake. Da gjaldt det et lite fillespørsmål, nemlig den allerede inngåtte opsjonsavtalen for ledelsen i Norsk Hydro. Det var inngått en avtale, en avtale av en type som Jens Stoltenberg tidligere hadde ivret for at man burde ha. Av en eventuell verdistigning på aksjene skulle ledelsen få 0,2% på deling. Den sterke kursutviklingen for Norsk Hydro gjorde at dette ble mye penger. At det ble enda mer på eierne, som satt med 99,8% av gevinsten som de selv ikke hadde bidratt noe til, brydde man seg mindre om.

Det er styret som fastsetter lønn og annen godtgjørelse for selskapets ledelse. Er man misfornøyd kaster man styret, men selskapet er uansett bundet av de avtaler styret inngår. Hvis en aksjonær ønsker å få vedtatt noe som binder styret, så gjøres dette på selskapets generalforsamling.

Den norske misunnelsen slo til. Det var under valgkampen foran kommunevalget 2007 og det ble en sak med symbolverdi. Da var det ikke snakk om å følge spilleregler eller at staten ikke skulle gripe inn i enkeltsaker. Daværende næringsminister og nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen raste rundt som en elefant i et glassmagasin og gikk på tvers av alle spilleregler da han, sammen med Jens Stoltenberg, ga styreleder Jan Reinås en fot i ræva for å vise handlekraft og ofre noen. Her gikk største aksjonær rett på styret, uten at det skjedde gjennom generalforsamling eller andre selskapsorganer.

Vi så her hvor mye politikernes prinsipper er verdt. Når det kanskje kunne få betydning i en valgkamp spilte ikke vanlige spilleregler noen som helst rolle for politikerne, ei heller det enkle prinsipp om at man skal holde inngåtte avtaler — også om forholdene har utviklet seg på en annen måte enn man hadde regnet med da avtalen ble inngått.Kanskje er politikere så korrumpert av sine “løfter”, “garantier” og “vedtak” at de tror næringslivet kan løpe fra avtaler like lett som politikerne løper fra sine “garantier”, valgløfter og “vedtak” (som f.eks. vedtaket om å bygge Ringerikstunnelen). Heldigvis er det ikke slik, men dessverre synes for mange politikere å være ute av stand til å forstå det.

Det ble i denne lederlønnsdebatten pekt på at Folketrygdfondet ofte tok opp dette på generalforsamlinger, og det ble av Aftenposten på lederplass 22. august 2007 (ikke lenger på nett eller endret URL)  fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. Men gjelder det selskapets forhold til miljø, da mener visst staten at der er feil å ta dette opp på generalforsamlingen. Selvføgelig må det være sånn. På generalforsamlingen skal man begrense seg til å ta opp saker av stor og gjerne prinsipiell interesse. Og da er det selvfølgelig langt viktigere å holde fast ved et særnorsk lederlønnsnivå for ikke å vekke norsk misunnelse, enn å bry seg om miljø.

Er fisk mat?

Landbruksforhandlingene pågår. Bøndene raser og demonstrerer etter å ha blitt tilbudt en økning i tilskuddet som tilsvarer omtrent det som er økningen til samferdselssektoren i revidert statsbudsjett (et beløp som inkluderer “gamle penger”) Bøndenes krav til økning tilsvarer også ca 35% av totalbudsjettet for Universitetet i Oslo. Det er 60.100 årsverk i norsk landbruk.

Et vanlig argument i bøndenes retorikk er betydningen av matvaresikkerhet. Vi må ikke være avhengige av å importere mat. “Det er et viktig ansvar for ethvert land å sørge for sin egen matproduksjon” sier senterpartileder Liv Signe Navarsete.

Underlig nok synes det som om både media og politikere sluker dette rått. For bøndenes regnestykke går bare opp dersom man forutsetter at fisk ikke er mat. Tar vi med fisk produserer Norge langt mer mat enn vi spiser. Slik oppsummerer Eksportutvalget for fisk Norges eksport av sjømat:

“Selv i ”kriseåret 2009” ble det på verdensbasis konsumert norsk sjømat tilsvarende 35 millioner måltider hver dag.”

Det skulle bli 8 sjømatmålider pr dag for hver nordmann. Men dette er åpenbart ikke mat for bønder og Liv Signe Navarsete.

Continue reading Er fisk mat?

Nødvendige, rimelige og rettferdige køer med sosiale priser?

I desember 2009 skrev jeg innlegget Norge — et land i kø. Jeg vender nå tilbake til temaet etter en diskusjon på twitter med @brumlebass. Jeg er ikke helt sikker på hvor det startet, men mye har i alle fall kommet til å dreie seg telfonkø.

Innledningsvis kan det være greit å minne om at verden er urettferdig. Continue reading Nødvendige, rimelige og rettferdige køer med sosiale priser?

Når rakner det for Siv Jensen?

Om noen skulle ha vært i tvil: Jeg liker ikke FrP. Jeg håper de aldri kommer i regjering og at de forsvinner ut av byrådet i Oslo (så kan kanskje Oslo også bli en sykkelvennlig by).

Å overta som leder etter partieier Carl I Hagen må ha vært en nesten umulig oppgave. Carl I Hagen hadde bygget partiet opp fra ingenting til et av de største partiene i Norge. Dette ga ham en unik posisjon. Carl I Hagen kunne gjøre som han ville. Han kunne sette partiprogrammet til side om det passet ham, og partiet fulgte Hagen, ikke programmet. Og han kunne være brutal overfor sine motstandere og være ganske trygg på at de fleste ville følge ham. Ingen kan gå inn i en slik rolle. Da må man bygge opp sin egen bevegelse. Og det er vel også noe av grunnen til at organisasjoner basert på karismatisk lederskap så ofte står og faller med lederen.

Det er bare å innrømme det: Siv Jensen har klart seg utrolig bra, langt bedre enn hva jeg hadde ventet (og håpet). Carl I Hagen har i kraft av sin personlige posisjon kunnet holde alle de motstridende interessene i FrP noenlunde i sjakk. Ingen har kunnet utfordre Hagen. Jeg hadde ventet at mye av de underliggende konfliktene i FrP skulle komme tydeligere til overflaten da Siv Jensen overtok. At en kvinne skulle få den nødvendige autoritet i en organisasjon som samler så mye grums som FrP gjør, det hadde jeg ikke ventet. Man kan bare gratulere Siv Jensen med at hun har klart oppgaven så godt som hun har gjort. Men etter valget i høst har hun mistet noe av gløden og trykket, og etter landsmøtet fremstår hun som svekket. For å si det med Håvard Narum i dagens (27.04.2010) utgave av Aftenposten:

“I den grad landsmøtet skulle være en tentamen for Siv Jensen i kunsten å balansere mellom den aggressive misnøyeformidler og den konstruktive resultatpolitiker, strøk hun med glans.”

Når Siv Jensen nå også krever at det skal være flere (parti)politiske debatter på TV viser hun også at hun har mistet grepet. Det hun har å by på er ikke interessant nok til å fortjene journalistisk dekning, derfor krever hun å bli kvotert inn i sendeskjemaet. At hun er opptatt av TV-debatt viser også at hun ikke henger helt med i debatt- og medieutviklingen. Men kanskje er det likevel en riktig vurdering når hennes målgruppe for en stor del er nettopp de som ikke har fulgt med i medieutviklingen (eller utviklingen mer generelt).

Nå synes det å boble litt mer under lokket i FrP. Siv Jensen kritiserer selvfølgelig ikke landsmøtets valg av nestleder og hadde ikke på forhånd gitt sin støtte til noen av kandidatene. Men det kan ikke være mye tvil om at hun hadde foretrukket Terje Søviknes fremfor Bård Hoksrud.

Jeg er enig med Frank Aarebrot når han sier at FrP skader seg selv ved ikke å velge Søviknes. Han kunne nok ha oppnådd resultater og kanskje regjeringsmakt på en helt annen måte enn Hoksrud og jeg tror Søviknes har rett når han sier at FrPs bastante bompenge-nei gir FrP mindre makt. Derfor er jeg glad for at Bård Hoksrud ble valgt. Alt som gir mindre makt til FrP er av det gode. Nå er det tilbake til kjernevderdiene, og denne uken er kjerneverdiene i FrP (nei til) bompenger og eiendomskatt. Neste uke kan de komme med nye tilbud.

Under Carl I Hagens lederskap ville det vært utenkelig at partiet skulle ha valgt en annen nestleder enn den Hagen ønsket. At det nå skjer viser at Siv Jensens posisjon i partiet er betydelig svakere, enten det skyldes at hun ikke er i stand til å tvinge gjennom sitt syn eller at hun ikke ønsker å gjøre det.

Carl I Hagen pekte selv ut sin etterfølger, selv om hun formelt ble valgt av landsmøtet. Det var nok klokt tenkt av Carl I Hagen at han ville trekke seg ut av politikken da han overlot roret til Siv Jensen. Det ville være vanskelig nok å overta etter Carl I Hagen om man ikke skulle ha ham med som en syvende far i huset også.

Men det er ikke særlig overraskende at Carl I Hagen ikke klarer å holde seg unna. Først dukker han opp som en “eldregeneral”, så lanseres han som ordførerkandidat i Oslo og nå kritiserer han åpent partiledelsen. Det må være ille nok for Siv Jensen å ha Carl I Hagen som en “medhjelper” hun neppe har bedt om. Carl I Hagen viser en av sine dårligste sider. Han tåler ikke at han ikke er midtpunktet for oppmerksomheten. Carl I Hagen var hovedntreprenøren da Siv Jensen ble bygget opp, men han kan også komme til å bli den som river henne ned.

Hagen mener at partiet har blitt tregt og byråkratisk. Kanskje det. Noen vil sikker si at det har blitt mer demokratisk. Det er ikke lenger en partieier som kan gjøre hva han vil. Hagen vil at alle talsmenn skal kunne rykke ut i media med sine saker samme dag som de dukker opp, og at det ikke skal gå gjennom en kvern med behandling i gruppestyre, osv. Å bli dolket i ryggen av Carl I Hagen ved at han åpent kritiserer hennes måte å lede partiet på, var nok det hun minst trengte akkurat nå.

Her viser Carl I Hagen sine egne kjerneverdier. Før han gikk inn i politikken var Carl I Hagen direktør i sukkerselskapet Tate & Lyle. Egentlig har han aldri sluttet å selge sukker. Han tilbyr noe som er søtt, som frister mange, er lettspiselig og gir umidelbar effekt, men som også er svis av fort, er usunt og ganske tomt for næringsstoffer. Han selger sine søtsaker til alle som er villige til å kjøpe. Carl I Hagen er opptatt av markedsandeler, ikke av politikk. Men aller mest er han opptatt av Carl I Hagen.

I FrP ekskluderer man hverandre. Skjønt i FrPs newspeak heter det ikke eksklusjon, det heter “aktiv utmelding”. Når det kalles “aktiv utmelding” når man ikke gjør noe aktivt for å melde seg ut, da kan man lure på hva det heter når folk aktivt melder seg ut av partiet. Men det er en annen sak. I et parti med dårlig partikultur har det stort sett vært slik at flertallet har ekskludert mindretallet hvis mindretallet ikke har villet gi seg. Eksklusjonene skal visstnok godkjennes av sentralkomiteen. Men de går i praksis ikke mot lokale vedtak, uansett hva eksklusjonsgrunnen måtte være. Slik gjør man det i et parti som hyller individuell frihet. Tidligere var det de som gikk mot Carl I Hagen som ble ekskludert. Men dagens ledelse er ikke sterk nok til å fortsette den linjen.

Det er underholdende at man går inn for at bompenger skal være eksklusjonsgrunn. Det har man også vedtatt tidligere — faktisk vedtok FrP dette mens det fortsatt sto i deres program at bompengefinansiering kunne være aktuelt når dette var eneste måten man kunne realisere et veiprosjekt på. Man kunne altså bli ekskludert for å følge partiprogrammet. Nå har man heller bestemt seg for at det er bedre at veien ikke bygges enn at den finansieres med bompenger. Bygdetullingene er tilbake. Det er fint med et parti med prinsipper!

Det er interessant å følge FrP på meningsmålingene. Det beste stedet for slik informasjoner valforsker Bernt Aardals nettsider. Ser vi på målinger fra 1997 til i dag så har FrP alltid vært et parti som scorer høyt de årene det ikke er valg, og så taper når det blir alvor og valget nærmer seg. Etter å ha vært på bunn ved valget har man klatret på meningsmålingene og vært på topp midt mellom valgene. Det som nå er interessant er at FrP etter valget 2009 ikke har klart å ta igjen noe særlig av det de tapte fra august 2008 til september 2009. Ut fra tidligere tendenser burde FrP nå ha nærmet seg en ny topp på meningsmålingene. Det har ikke skjedd. Det skal bli spennende å se om FrP når det drar seg til før valget 2011 kommer til å falle fra omtrent det som var valgresultatet 2009 i stedet for fra en mellomvalgstopp. I så fall skal det bli interessant å se hvor dypt de kan falle.

Vi ser et parti som viser tegn til frustrasjon fordi ledelsen ikke leverer. FrP kom ikke i regjering. De er lite synlige i politikken og er på defensiven. Når Carl I Hagen kritiserer måten partiet ledes på, da åpner han også opp for andre. Mer åpen kritikk og en mer frustrert ledelse som vil føle seg motarbeidet i eget part vil kunne bringe mange motsetninger og konflikter vil overflaten. Blir presset mot Siv Jensen for stort står det ingen klar til å overta. Da kan de klare å rive partiet i stykker i interne stridigheter og maktkamper.

Jeg ønsker ikke Siv Jensen noe vondt. Men hun leder et parti som jeg gjerne seg faller dypt eller endog faller sammen. Og da faller Siv Jensen med partiet. Synd for henne. Og jeg unner ærlig talt Norges mest pompøse, selvopptatte og hykleriske politiker, Carl I Hagen, å se sitt byggverk falle i grus. Kanskje kan det skje før vi aner.

Jørgen Lorentzen diskrediterer seg selv

Jørgen Lorentzen er den som har fått mest juling i Hjernevask og i debatten i kjølvannet av programmene. Alt har sikkert ikke vært rimelig eller berettiget. Men jeg synes at han går langt i sine anstrengelser for å diskreditere seg selv.

Man kan sikkert kritisere klippingen av programmene. Men det er nå en gang slik TV produseres, når det ikke går direkte. Jørgen Lorentzen har imidlertid fått mange sjanser til å komme med korreksjoner. Jeg synes han har benyttet disse mulighetene svært dårlig. Han har vært mer opptatt av å angripe programmet og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kortversjonen av hans argumentasjon i forhold til realiteten er at det ikke finnes beviser på at han tar feil, og da forutsetter han at han har rett. Man blir ikke særlig imponert av slikt.

Lenge før Hjernevask, i en kommentar i Ukeavisen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese følgende under overskriften “Kunnskapsforakt”:

“Jørgen Lorentzen omtaler i et intervju i Kanal24 en av de aktuelle forskerne som biofascist og krever at han trekker seg som forsker. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ber forskerne slutte å synse og begynne å forske. Mannspanelets leder, som later til å føle at mannens evne som oppdrager er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en professor. Hva mener de egentlig? At forskning er synsing hvis den ikke støtter deres ideologisk og politisk baserte vurderinger?”

Noe tilsvarende kan man lese i Astrid S Dypviks artikkel “Den vanskelege evolusjonen” i Dag og Tid 16. oktober 2009.

Googler man ordet “biofascist” får man inntrykk av at dette er et ord Jørgen Lorentzen har den tvilsomme æren av å innført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bruker det for å karakterisere sine motstandere.

Continue reading Jørgen Lorentzen diskrediterer seg selv

Aldri så galt et det ikke er godt for noe: Får vi omsider togsatsing?

Første tertial 2010 må ha vært en av de verste perioder noen norsk samferdselsminister. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa uttalte allerede 7. januar at hun “hadde ikke trodd situasjonen skulle bli så ille”. Men det skulle bli mye verre. Tog har stått, jernbanevogner har løpt løpsk, tog har sporet av pga forsømt vedlikehold. Så toppes det hele ved at vulkanen Eyjafjallajokull sender aske fra Island til Europa og lammer flytrafikken.

Vi har fått en kraftig påminnelse om hvor sårbare vi er, og at Norge er mer sårbar enn andre fordi vi har gjort oss så veldig avhengig av fly.

Når dette skrives er statsminister Jens Stolenberg på vei fra Hamburg i retning Norge i bil, etter en lang og sikkert ganske strabasiøs reise hjem fra New York. Kongen satte seg bak rattet og kjørte til København for å være med på dronning Margrethes 70-års dag. Andre, som ikke har regjeringens apparat og reisebudsjett til disposisjon, har det nok langt verre der de måtte ha strandet.

Continue reading Aldri så galt et det ikke er godt for noe: Får vi omsider togsatsing?

Hvis vi hadde hatt tog ….

Nå som Norge og store deler av Europa er lammet av islandsk vulkanaske er det fristende å tenke: Hadde vi bare hatt ordentlige tog.

Norge er for uland å regne når det gjelder tog. Gamle vogner slingrer seg på enda eldre spor i hastigheter som gjør at de ikke en gang kan konkurrere med bilen i reisetid. Alle som har hatt regjerningsmakt de siste 50 år eller så har forsømt seg, så her sitter alle politiske partier med et kollektivt ansvar.

I Norge ville ikke egentlig høyhastighetstandard (hastigheter over 300 km/t) vært nødvendig for å komme ned i en reisetid på 3 timer mellom de “store” byene.  Det burde også ha vært mulig å komme fra Oslo til København i løpet av ca tre timer.

Fra København burde høyhastighetstog kunne ha tatt oss til Brussel på fire timer, til Paris i løpet av fem timer, til London på seks, til Marseille på syv og til Barcelona på åtte timer.

Det er Frankrike som er ledende på høyhastighetstog og Spania satser stort. Nord i Europa henger man etter. Jo lenger nord man kommer, desto lenger henger man etter. Kommer man seg til Brussel er det mulig å komme videre med tog. Derfra kommer man til London på 1t 50 min og til Paris på 1t 25m. Paris – Marseille tar ca 3t 30m. Foreløpig er det ikke TGV mellom Nîmes og Barcelona, noe som gjør at reisetiden i retning Barcelona blir lenger. Men det arbeides med saken.

Et europeisk høyhastighetsnett ligger noen år inn i fremtiden. Men i de fleste land skjer det noe, bare ikke i Norge. Så raske tog fra Gøteborg til Middelhavet vil vi nok kunne se. Men om Norge vil bli en del av dette, det er et helt åpent spørsmål.

Skremmende (mangel på) sikkerhetstenkning i Jernbaneverket

Brann i én server i Trondheim stoppet tre av fire tog i Norge melder Dagsavisen.  Dette er blant det man kan lese:

“En brann i Jernbaneverkets server i Trondheim førte til at togene mistet tilgangen til GSM-R-båndet, som sørger for at togene kan oppgi sine posisjoner til Jernbaneverkets operasjonssentral i Trondheim.

Fra 18.30 til 21.15 var det full stans. NSB regner med at om lag 150 av de 200 avgangene som skulle vært avviklet, ble berørt.

Jernbaneverkets informasjonssjef, Kjell Bakken, forklarer at strømsystemet som skal drifte serveren i Trondheim, har en sikkerhetsløsning som skal sørge for at strømmen ikke går.

– Så vi har ikke lagt alle eggene i én kurv, sier Bakken.

– Men nå mistet dere begge kurvene?

– Vi mistet begge, ja, sier Bakken.”

Hos digi.no beskrives systemet slik:

“Den viktige serveren består av doble systemer i samme rack. Ifølge informasjonssjefen innebærer det blant annet to kretskort, to strømforsyninger og så videre.”

Det hjelper ikke så mye om man”fordeler eggene i to kurver”, så lenge de to kurvene står ved siden av hverandre i det samme rommet. I følge digi.no har GSM-R, slik det er lagt opp i Norge, ingen redundans.

Continue reading Skremmende (mangel på) sikkerhetstenkning i Jernbaneverket

Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Continue reading Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken