Category Archives: Politikk

Hva slags politi skal vi ha?

Aftenposten var for noen uker siden med uteseksjonen i Oslo. I reportasjen kan vi bl.a. lese dette:

“Da Aftenposten var med Uteseksjonen lørdag kveld for to uker siden, så vi mange vektere og flere patruljer med Natteravner. På fem timer så vi ikke en eneste politipatrulje eller betjent, til tross for at vi oppsøkte de mest belastede områdene i sentrum av byen.”

Det overrasker ikke. Oslo kommune  har leid inn vektere som skal patruljere langs Akerselva og på nedre del av Grünerløkka. Ordningen har fått kritikk, sikkert med god grunn. Men hva skal man så gjøre når politiet ikke gjør det som er en åpenbar politioppgave?

Listen over politiforsømmelser er skremmende lang. Næringslivet anmelder ikke underslag, men går heller til private etterforskere. Folk ser ikke poenget med å anmelde saker — de blir bare henlagt likevel. Det kan gå flere dager før politiet kommer etter et innbrudd — om de kommer i det hele tatt.

Continue reading Hva slags politi skal vi ha?

Print Friendly

Politisk reklame – regjeringen snubler igjen

Norge tapte – ikke overraskende – saken i Strasbourg om politisk reklame på TV. Retten til politiske ytringer er yrtingsfrihetens indrefilét, noe som også er understreket i Grunnloven § 100 annet ledd, som lyder:

“Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.”

Når man kan kjøpe seg plass for å ytre seg om det meste på TV, da er det ikke lett å forsvare at man dog ikke skal få lov til å kjøpe seg plass for å ytre seg om politiske spørsmål. At et forbud mot slike ytringer skal  fremme Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse, som det står i Grl § 100 første ledd, er for meg ganske uforståelig.

Det er mange grunner til ikke å ønske politisk reklame. Det er et argument at det er de rike og ressurssterke  som da vil kunne kjøpe seg reklameplass. Men det argumentet bærer ikke når problemet var at det bare var de store som slapp til på redaksjonell plass i valgkampen. Og det er uansett de rike og store som slipper mest til. Det er de som kan leie informasjonsbyråer for å få plantet passende nyhetssaker i mediene, det er de som kan leie folk til å lage profesjonelle nettsider, det er de som kan lage fine skriflige presentasjoner, osv.

En grunn til at jeg de senere årene har blitt mer positiv til politisk reklame er den generelle forflatningen og tabloidiserende journalistikken. Når media er mer opptatt av å lage underholdende debatter hvor man fokuserer på konflikter enn på å få fram hva partiene faktisk står for, da er deres valgkampdekning utilstrekkelig. Da kan det være et godt supplement at partiene også kommer til orde selv, uten at en tabolid journalist skal bestemme premissene.

Høyre og FrP har sagt at de ikke kommer til å bry seg om forbudet. Høyre har allerede sendt sin reklamefilm på TV-Aftenbladet. De mener at dette forbudet er dødt etter dommen i Strasbourg. Departementet kan ikke la være å reagere på en slik provokasjon, når de først har tatt det standpunktet de har. Så vi får nok noen nye runder med denne saken, som Norge igjen kommer til å tape om saken på nytt kommer opp for EMD.

Man kunne ha valgt å regulere politisk reklame. Det kunne vært regler om omfang, om hvor mye penger som kan brukes, osv. Men først og fremst burde man la de samme regler gjelde for politisk reklame som for annen reklame. Den som vil markedsføre et produkt må gjøre det ved å presentere sitt produkt, ikke ved å rakke ned på konkurrentene. Politikerne er dessverre mer opptatt av å snakke om de andre enn om seg selv. Martin Kolberg snakker vel så mye om FrP som om AP, og Høyre er i sin reklamefilm mer opptatt av å kritisere dagens regjering enn av å presentere seg selv. Slik blir det lett vulgærvalgkamp av. Våre politikere har sagt at andre ikke får lov til å opptre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de regler som gjelder for andre også gjelde for politikere.

Trond Giskes grep er å forslå noen justeringer i NRK-plakaten. Hans Tore Bjerkås sier at dette ikke endrer noe i NRKs praksis. Trond Giske forsøker her å balansere mellom å opprettholde et forbud  ved å pålegge NRK å dekke valgkamper på en måte som skjærer klar av dommen i Strasbourg, og ikke å blande seg inn i NRKs virksomhet på en måte som vil være i strid med lov om redaksjonell frihet. Han har allerede rykket ut for å si at redaktørplakaten gjelder.  Dette kan ikke gå bra.

Det grep Trond Giske prøver seg på kan umulig være tilstrekkelig til å imøtekomme dommen fra EMD. Det legges opp til at småpartier i alle fall skal kunne komme til orde i én fjernsynskanal, i den grad dette passer med denne kanalens redaksjonelle vurderinger. Fortsatt kan de være utestengt fra andre kanaler uten at Trond Giske kan blande seg inn i dette.

Regjeringen har dummet seg ut i saken om ny blasfemibestemmelse, om hijab i politiet, med “lex Killengren”. Og nå vil Trond Giske hive seg på trenden ved å kløne til saken om politisk TV-reklame. Man skulle nesten tro at den sittende regjeringen egentlig ikke ønsker å bli gjevalgt.

Print Friendly

Liv Signe Navarsetes mageplask

Det gikk som det måtte gå: Liv Signe Navarsete krøp til korset og regjeringen trakk hele forslaget om å utvide “rasismebestemmelsen” til også å omfatte krenkende omtale av religion. Jens Stoltenberg har nok ikke hatt det lett når han har skullet forsvare et forslag som han selv er mot.

Jeg tror regjeringen har blitt misforstått. Men den har blitt misforstått fordi den selv ikke har forstått. Sannsynligvis har den politiske hestehandelen vært omtrent slik: AP og SV har villet oppheve blasfemibestemmelsen (strl § 142), slik de også ville da spørsmålet var oppe i Stortinget i forbindelse med revisjonen av Grl § 100.  Dette var i tråd med både Ytringsfrihetskommisjonens og Straffelovkommisjonens innstillinger. Senterpartiet ville i utgangspunktet beholde blasfemibestemmelsen. Senterpartiet trengte, om ikke en seier så i alle fall ikke et nytt nederlag i en sak om verdispørsmål. Så hestehandlet man seg fram til et kompromiss. Man ville foreslå å oppheve dagens blasfemibestemmelse, men ville beholde en siste rest som kunne fange opp de groveste krenkelsene. Så langt virker ikke dette så galt, og varer ingen grunn til å tro at noe slikt ville vekke storm.

Problemet er den sovende blasfemibestemmelsen. Etter sin ordlyd er dagens blasfemibestemmelse ganske streng.  Man kan blir dømt hvis man “i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse”.Vi har bestemmelsen, men alle er enige om at den sover og at den skal fortsette med det. Sist noen ble dømt etter bestemmelsen var i 1912, og siste gang noen ble tiltalt (men frikjent) var i 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi etter å holdt foredraget “Kristendommen, den tiende landeplage“. Så lenge man ikke rører bestemmelsen kan de sove i fred. Derfor hadde det først og fremst symbolsk betydning at besemmelsen ble opprettholdt i 2004.

Når man ville foreslå å erstatte dagens bestemmelse med en ny, og mindre streng blasfemibestemmelse, da ville man vekke en sovende hund. Man kan ikke vedta en ny lovbestemmelse og forutsette at den skal bli en sovende bestemmelse fra vedtagelsen. Det varslede forslaget ville ha betydd en utvidelse av den formelle ytringsfriheten, men sannsynligvis en innskrenkning av den reelle ytringsfriheten. Derfor var det grunn til å reagere, og derfor kan det være grunn til å feire at forslaget er trukket.

Det kan sies mye om dårlig politisk håndverk i denne saken. Det svekker regjeringen, ikke minst i forhold til Stortinget. Men dette skal jeg la ligge.

Noen partier vil sikkert forsøke å fiske i rørt vann for å se om de kan få noen velgere på kroken. Men opposisjonen bør gå stille i dørene. Da spørsmålet om å oppheve blasfemiparagrafen i 2004 gikk Høyre, KrF og FrP inn for å beholde bestemmelsen. Om de nå skulle ha ombestemt seg, så kan de likevel ikke skryte av å være prinsippfaste forsvarere av ytringsfriheten på dette området.

Print Friendly

Stor honnør til Mads Gilbert og Erik Fosse

Jeg har dyp respekt og beundring for den innsatsen de to legene Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort i Gaza. Med risiko for egne liv har de tatt seg inn i krigssonen og har stått på for å redde liv.

De to har også gjort en fantastisk innsats som øyenvitner til Israels grusomheter. Israel hadde åpenbart planlagt å gjennomføre sin nedslakting uten vestlige vitner til stede. Den mediestrategien har Mads Gilbert og Erik Fosse torpedert. Hør intervju med Erik Fosse her (VG).

Takk for at dere vil og tør, Mads Gilbert og Erik Fosse!

Print Friendly

Når politikere maner til “samfunnsansvar”

I dagens “Politisk kvarter” på NRK P2 kom leder av Stortingets finanskomité, Arbeiderpartiets Reidar Sandal, med en typisk politikerfloskel om at bankene må vise “samfunnsansvar” og låne ut mer penger til et næringsliv som slikter med kapitaltørke.

Heldigvis er det grenser for hvor mye banker kan låne ut. Det har i alle fall blitt hevdet (jeg har ikke gått grundig inn i detaljene) at noe av det som utløste finanskrisen var at de to USAnske boligbankene Fannie Mae og Freddie Mac etter politisk press hadde bidratt til å låne ut for mye til boliglånskunder. Banken hadde ikke soliditet nok til å stå i mot da markedet kollapset, og måtte kaste inn håndkledet.

Det er en klar påminnelse om at ansvarlige banker ikke gir etter for politikernes press om “å vise samfunnsansvar” ved å låne ut mer enn hva som er forsvarlig (og lovlig) ut fra krav om sikkerhet, egenkapitaldekning osv.

I følge sjefsøknom Steinar Juel i Nordea, som deltok i debatten, er noe av problemet nå at obligasjonsmarkedet har tørket inn. Bedrifter som tidligere hentet kapital i dette markedet henvender seg nå til bankene, og bankene har ikke kapasitet til å dekke denne låneetterspørselen.  Staten har tilført bankene likviditet, men har ikke tilført mer egenkapital. Dette hindrer at bankene kommer i en likviditetsskvis som kunne ha ført til at de ikke hadde kunnet innfri egne forpliktelser. Men det øker ikke bankenes utlånskapasitet.

Det er politikerne, f.eks. Reidar Sandal, som må vise samfunnsansvar ved å gi de nøvendige rammevilkår, eventuelt tilføre egenkapital etc. Politikerne kan ikke skyve ansvaret over på bankene ved å kreve at bankene skal ta en uforsvarlig høy risiko eller låne ut mer enn de har dekning for.

Print Friendly

Politisk reklame

Stavanger Aftenblad melder at den norske stat har tapt saken ved Den europeiske menneskerettgihetesdomstolen om politisk reklame. Forbudet mot politisk reklame anses for å stride mot ytringsfriheten og menneskerettighetene.

Man burde ikke være særlig overrasket over resultatet. Retten til ytringer om politiske spørsmål er ytringsfrihetens kjerne. Å tillate at man kan kjøpe seg plass til de fleste former for ytringer, men ikke politiske ytringer er særdeles problematisk og er nærmest umulig å forsvare i forhold til ytringsfriheten.

Foreløpig har jeg ikke sett selve dommen, så innholdet kan jeg ikke kommentere nærmere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sannhet m.m. som ved annen reklame. Og her er kanskje noe av problemets kjerne: De politikere som er så opptatt av at andre ikke skal kunne love noe deres produkt ikke kan levere, slenger gladelig ut løfter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reglene om sammenlignende reklame i  Forskrift om sammenlignende reklame § 3 overholdes også for politisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er villedende
c) den sammenligner objektivt én eller flere egenskaper ved disse varene og tjenestene som er konkrete, relevante, dokumenterbare og representative, herunder prisen
e) den bringer ikke i vanry eller taler nedsettende om en konkurrents varemerker, handelsnavn, andre kjennetegn, varer, tjenester, virksomhet eller situasjon

Hvis man må kunne dokumentere holdbarhet, og dessuten ikke kan tale nedsettende om konkurrentene, da bør vi kunne få en relativt edruelig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en fremmed tanke for politikerne at det de bestemmer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.

Print Friendly

Demokratisk underskudd

I EU-debatten har motstandere av norsk EU-medlemskap ofte kommet med påstander om “demokratisk underskudd”. Med dagens EØS-tilknytning blir vi jevnlig minnet om hva demokratisk underskudd virkelig er: Vi får ikke være med når beslutningene tas, og må bare si ja takk og amen når resultatet foreligger.

Jevnlig får vi patetisk skyggeboksing med politikere som vil “legge ned veto”, som om det er en reell mulighet. Formelt kan Norge selvfølelig la være å implementere “tjenestedirektivet”. Men det er naivt å tro at dette ikke vil ha konsekvenser for Norge. Fri utveksling av tjenester er en av de grunnleggende friheter. Hvis Norge ikke vil vedta de regler som gjelder for det indre markedet, da må vi regne med at Norske bedrifter ikke lenger fritt vil kunne tilby tjenester rettet mot EU. Vi kan ikke regne med at vi kan vedta særregler som gjør det vanskeligere for andre land å tilby tjenester i Norge, og samtidig ha selv ha fri markedsadgang.

Nå er det foreslått at man skal utarbeide et direktiv som sier at innskuddsgarantien i banker skal være 100.000 €. For de fleste land vil det være en klar forbedring, men for Norge vil det bety at dagens garanti på 2 mill NOK reduseres til ca 800.000 NOK. Helt forutsigbart var Per Olav Lundteigen uten og sa noe i retning av at “det norske folk skal ha 2 mill, det er klart Norge må legge ned veto”. Arne Skauge var nok mer realistisk når han sa at vi ikke vil ha noe valg om et slikt direktiv skulle bli vedtatt.

EU ønsker ikke en konkurranse mellom landene når det gjelder å tilby høyest mulig garanti. Innskudd vil gå til land som har høy garanti, noe som kan gi bankene i det landet en konkurransefordel. Skulle et slikt direktiv bli vedtatt og Norge “legge ned veto” (som selvfølgelig ikke er noe veto mot direktivet, bare at Norge sier nei til å innføre det), da må vi regne med at norske finansinstitusjoner ikke lenger vil kunne tilby finanstjenester i et europeisk marked. Det vil neppe være særlig bra for Norge.

Skal man påvirke må man være med når beslutninger forberedes og tas. Det nytter ikke å komme etterpå å si at vi ikke vil være med. Norge har helt frivillig valgt å stille seg utenfor beslutningsprosessene i Europa og da får man akseptere konsekvensene av det: Vi er ikke med når beslutninger tas, men må gotda resultatet. Det er visst dette som noen kaller “sjølråderett”.

Norge vil selvfølgelig ikke kunne bestemme alene i Europa, slik noen EU-mostandere synes å mane at man må kunne for å bli med. Det ville være grunnleggende utdemokratisk. Selvfølgelig bestemmer flertallet. Men det er ikke slik, som EU-motstandere og gjerne beskriver situasjonen, at det er norske interesser mot EU. Norge har felles interesser med mange EU-land, og det er allianser som følger polisike mer enn nasjonale skillelinjer også i EU. Men så lenge vi står utenfor har vi ikke noe å si.

Å være mot EU og EØS er en ærlig sak. Man kan være uenig, men det er posisjon som det er mulig å forstå. Derimot er det ikke mulig, i alle fall ikke for meg, å forstå hvordan man kan være for EØS som en varig løsning. Det er medlemskap uten stemmerett. Vi får omtrent alle plikter, man har ikke noe å si. Det er virkelig et demokratisk underskudd. Jeg skulle ønske noen politikere kunne hatt ryggrad til å si at vår rævdilting etter EU er en selvvalgt posisjon, og at vi må ta konsekvensene av det valg Norge har truffet.

Så lenge vi har en husmannsavtale med EU vil vi jevnlig se et de patetiske, politisk skuespill som Ibsen beskrev allerede i Peer Gynt:

“Jeg får vel følge dem på færden, –
men protesterer for alverden –!”

Print Friendly

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til onsdag 15. oktober står vi igjen overfor årets virkelig store personvernkrenkelse: Nå skal et nytt sett av opplysninger om vår inntekt, formue osv. Det er klart for at vi skal grafse i familie, naboers og kjendisers inntektsforhold. Bondevik II-regjeringen, med Per Kristian Foss som finansminister, sørget for at adgangen til grafsing i alle fall ble begrenset. Men da Kristin Halvorsen overtok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” politikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Print Friendly

Så skal man ta Gro …

Pressens ulver har begynt å jakte på Gro Harlem Brundtland. Først var det aldeles fryktelig at hun tar konsulentoppdrag for Pepsi. Så har hun visst kommet til å oppgi inntekter bare til det landet hvor hun bor (Frankrike) og ikke til Norge. Som pensjonist bosatt i Frankrike nyter hun dessuten godt av en skatteavtale som på et forunderlig vis gjør at hun verken betaler skatt av sin pensjon til Norge eller til Frankrike. Dagbladet – avisen som stadig hevder at den vil bort fra den fordummende journalistikken – topper det hele med å skrive at Gro Harlem Brundtland tar 350.000 kr pr time. Som “velvalgt” illustrasjonsfoto har Dagbladet valgt bilde av Gro som i 2002 holdt foredrag på Hankø om “kvinner og ledelse”, et foredrag som hun garantert ikke tok i nærheten av 350.000 kr for. I følge Dagbladet lever Gro i “skatteeksil” og er “nullskatteyter” – det siste fordi hun skatter til Frankrike.

Gro Harlem Brundtland har knapt bodd i Norge siden hun i 1998 ble direktør i WHO. Om jeg husker riktig var det av helsemessige grunner hun – som pensjonist – valgte å bosette seg i Frankrike. Hun hadde begynt å få problemer med norsk vinter. Det er helt urimelig å antyde at hun skulle være “skatteflyktning”.

Jeg vet ikke hva Gro har gjort for Pepsi. Men jeg klarer ikke å hisse meg opp over at hun tar enkelte slike rådgivningsoppdrag så lenge hun faktisk ikke reklamerer for dem. At man stadig trekker inn Coca Colas PR-rådigver i Norge, Elisabeth Hartmann, til å snakke om Gros rennomé bare bekrefter pressens – her særlig NRKs – mangel på dømmekraft.

Det er ikke lett å bli klok på skatteavtaler. Poenget er å unngå dobbeltbeskatning. Hvorfor avtalen med Frankrike har blitt slik at hun slipper å betale skatt av pensjonen noe sted, vet jeg ikke. Min gjetning er at statspensjon i Frankrike ikke er skattepliktig, og at det gjelder for alle statspensjonister som er skattepliktige til Frankrike, også om man får sin statspensjon fra Norge. Jeg synes ikke at resultatet virker rimelig i dette tilfellet. Men de færreste av oss har noe ønske om å betale mer i skatt enn vi er pliktige til. Og de som måtte ønske det får ikke lov. Dette fikk bl.a. Per Ditlev Simonsen erfare da han ville gjøre opp for sine “tanter i Sveits”. Han ville ikke påberope seg foreldelse, men skattemyndighetene ville ikke ha pengene når kravet var foreldet. Slik ville nok resultatet også ha blitt om Gro hadde villet betale skatt av sin pensjon.

Så langt jeg har kunnet lese om saken, så er det slett ikke slik at Gro Harlem Brundtland ikke har oppgitt sine inntekter. Hun har oppgitt dem til det landet som hun nå er skattepliktig til, nemlig Frankrike. Der har de vel ikke de absurde kikkerreglene som vi har i Norge, så man kan heldigvis ikke gå inn på nettet og finne ut hva folk som skatter til Frankrike tjener og hva de betaler i skatt. Dette er en sak mellom den enkelte skatteyter og myndighetene, og angår ikke den nysgjerrige offentlighet.

Når Dagbladet skriver at Gro tar “350.000 pr time”, så der det omtrent like absurd som å hevde at den som får 100.000 i startpenger for å løpe 100m i et “Golde League” stevne tar 36 mill pr time – basert på at de bare løper i ca 10 sekunder. Enhver idiot – men mulig unntak for idiotene i Dagbladet – vet at det ligger en god del mer bak selve prestasjonen og bak den markedsverdi som vedkommende har fått. Jeg synes det er flott at også en norsk politiker har klart å markere seg internasjonalt på en slik måte at hun er attraktiv som foredragsholder. Dette er ikke noe som bare skal være forbeholdt avgåtte presidenter i USA, Tony Blair og andre utlendinger. Men jeg skammer meg som nordmann over hvordan norske medier behandler dette.

Inntektene skulle visst ha vært innrapportert til NAV, selv om Gro ikke er skattepliktig til Norge. Men Gro har statsrådspensjon, ikke vanlig folkepensjon. Jeg synes at våre politikere er ganske hykleriske når de kritiserer andres fallskjermer når de samtidig har bevilget seg selv det som må være Norges beste pensjonsordning. Det er en fallskjerm som bar blitt verdtsatt til en million kroner pr år i tillett til statsrådslønn. Men man kan likevel ikke kritisere den enkelte pensjonerte statsråd, stortingsrepresentant eller høyesterettsdommer for deres gunstige pensjonsorninger.

En (forhenværende) statsråd med minimum tre års opptjening (og full opptjening etter seks år) kan få alderspensjon fra fylte 65 år. Gro er 68. Så vidt jeg har kunnet se, så er det ikke noen avkortingsregler ut over at man ikke kan heve pensjon så lenge man er statsråd eller stortingsrepresentant, har hovedstilling i det offentlige eller har offentlig ombud på heltid. Hva man måtte tjene som kosulent, forfatter og foredragsholder medfører ingen avkorting i pensjonen. Så det ville ikke betydd noe for Gros pensjon om inntekter hadde vært oppgitt til NAV. Kanskje ville det ha fått en viss betydning for fordelingen mellom Folketrygden og den særlige statrådspensjonen, men ikke for det samlede beløpet. Om jeg har forstått reglene rett, så er dette ikke noen alvorlig feil og en feil som Gro selv ikke har hatt noen fordel av.

At arbeidsinntekter ikke fører til avkorting av pensjon er ikke uvanlig i tjenestepensjonsavtaler. Dette gjelder også for Statens pensjonskasse. (Idiotisk nok har man der regler som gjør at inntekter fra offentlig sektor fører til avkorting, mens inntekter fra privat sektor ikke gjør det. Slik sikrer man at statspensjonister ikke skal være motivert for å ta oppdrag for det offentlige.) Om jeg skulle velge å gå av med pensjon når jeg blir 67 – som fortsatt er en stund til – så vil jeg f.eks. kunne tjene så mye jeg vil som advokat uten at dette påvirker pensjonen. Så i forhold til dette har ikke pensjonerte statsråder noen fordeler fremfor oss andre. (Det er den korte opptjeningstiden, at de ikke rammes av 12G-regelen og særlige justeringsregler som gjør deres ordning så gunstig).

En regel som fører til at en emigrert pensjonist ikke betaler skatt noe sted er uheldig. Men dette er ikke en kritikk som kan rettes mot den enkelte pensjonist. Jeg vil tro at det meste av det Gro Harlem Brundtland gjør i sin pensjonisttilværelse gjør hun gratis. Hun tar ganske sikkert ikke 350.000 kr for å holde foredrag om kvinner og ledelse, om globale helseutfordringer eller annet som engasjerer henne. Men om noen vil toppe et kommersielt program med et kjent navn, da er det ingen grunn til ikke å ta betalt. Jeg ville også sagt ja takk til et foredragshonorar på 350.000 om noen hadde vært villig til å betale så mye (noe ingen er – i alle fall ingen som jeg har kommet i kontakt med). Jeg tar også ganske godt betalt for foredrag på bedriftsarrangementer og lignende de ganger jeg blir spurt om slikt, selv om jeg bare må innse at min markedsverdi ligger langt under Gro.

Slik man nå har stilt seg i Norge vil vi neppe få opp spørsmålet om hvor mye Gro Harlem Brundtland ville kreve for å holde et foredrag her. Om hun skulle opptre offentlig ville hun bli møtt av en skokk av journalister som ikke ville være det spor interessert i det temaet hun skulle ha snakket om. Alle spørsmålene ville ha dreid seg om Pepsi, foredragshonorarer og byråkratiske feil. Så da holder man seg heller i land hvor småligheten ikke er like fremtredende som i Norge – det ville i alle fall jeg ha gjort.

Print Friendly