Politikere og politiske partier skal dømmes ut fra hva de gjør, ikke ut fra hva de sier og lover i en valgkamp. Høyre later om de har skiftet farge til turkis, om omtaler seg selv som blågrønt. Men politikken og logoen er fortsatt blå. Politikk er å prioritere, og det som betyr noe er hvordan man faktisk prioriterer når ulike interesser står mot hverandre. I bymiljøpolitikk betyr det i praksis å prioritere mellom gående og syklende på den ene siden, og bilister på den andre. Arealene i byen blir ikke større. Skal man gi mer for å legge bedre til rette for gående og syklende, må arealet tas fra noen. I praksis må det tas fra de som har fått/tatt altfor mye av våre fellesarealer: Bilistene.
I praksis svikter Høyre i slike saker, og velger bilistenes parti. Høyre har blitt et omkampparti som gjerne er med på å vedta planer, så lenge de ikke gjennomføres. Vi så det meget tydelig i spørsmålet om sykkelfelt i Gyldenløves gate. Å legge til rette for sykling i Gyldenløves gate ble foreslått av det byrådet som Høyre ledet og vedtatt av bystyret medHøyre som en del av flertallet. Men da det endelig var kommet så langt at det skulle gjennomføres, da valgte Høyre bilistenes side og kjempet for parkering av privatbiler og mot sykkeltilrettelegging. Det hjelper ikke at Anne Lindboe sykler rundt og forteller at det skal bli så fint å sykle i Oslo med et Høyrebyråd. Jeg tror ganske enkelt ikke på at Høyre kommer til å gjennomføre dette når de må prioritere mot gateparkering.
FrP har gått fra å være et stort, og dermed viktig parti i Oslo, til å bli et lite og stadig mer betydningsløst parti. Skal man studere dårlig partikultur, bør FrP være et meget godt egnet studieobjekt. Ingen partier har ekskludert så mange medlemmer som FrP. Politisk uenighet har ofte blitt “løst” ved at partiledelsen og flertallet har ekskludert de som var uenige med dem.
Partiet “Norgesdemokratene” har blitt en slags politisk søppelkasse for ekskluderte FrP-politikere. Skjønt den ekskluderte, tidligere fylkeslederen for Oslo FrP, Tone Ims Larssen, har meldt overgang til Nei til bompengerpartet “Folkets parti”. I Oslo har vi hatt den litt komiske situasjonen at mens nåværende listetopp for FrP, den ekskluderte Lars Petter Solås var sykemeldt, rykket ekskluderte Tone Ims Larssen inn som første vara til bystyret. De som skal drive valgkamp for FrP i Oslo, som skal overbevise folk om at de bør stemme på et parti som har den ekskluderte Lars Petter Solås som førstekandidat, vil få en vanskelig valgkamp.
Bompengepartiet kom inn med et blaff, og det sluknet for. Det ble bråk og splittelse. Den ene fraksjonen har skiftet navn til “Folkets parti”, men de har ikke blitt noe mer folkelige for det. Deres mål er å ødelegge Oslo ved å oversvømme Oslo med biler. De er også blant de faktaresistente koko-partiene på ytre høyre fløy, som slenger om seg med absurde og helt uholdbare påstander om byen.
På Twitter, eller hva vi nå skal kalle det muskifiserte ex-mediet, skriver de:
“Gratis parkering til alle som trenger deg i Oslo er vårt mål!”
Partiene mot bompenger var forrige kommunevalgs blaff, og som så mange blaff sluknet det fort. Det ble indre strid og splittelse. Partiet mot bompenger er en av fraksjonene som dannet sitt eget parti etter splittelsen. Partiet fortjener ikke omtale annet enn som et av “de andre”. Men tar jeg med det ene bompengepartiet, så får jeg ta med det andre også.
Partieier Danny Chaudhry startet sin karriere i Venstre, før han gikk inn i SP og så FrP, føt han ble valgt inn i Oslo bystyre for bompengepartiet. Nå har han stiftet sitt eget parti. Han er bedrageridømt for å ha mottatt 762 000 i uførepensjon, uføretrygd og barnetillegg mens han fikk lønn fra sin egen kjøreskolen. Dette er sitert etter Vårt Oslo omtale av tiltalen. Jeg trodde at uførepensjon og uføretrygd var det samme, men det betyr ikke noe i denne sammenhengen.
Jeg finner ikke noe program for det partiet. Men det er mot bompenger, for gratis parkering og for å kjempe for våre rettigheter, som de eksemplifiserer med allemannsretten. Det mest overraskende er at de klarer å stille en liste med 41 navn. Jeg tror ikke at noen av dem kommer til å komme inn i bystyret.
Her er det ikke noe å finne for folk som er for en god byutvikling med en by som ikke er ødelagt av biler. Siden det er to bompengepartier å velge mellom, kan vi håpe at de som kunne tenke seg å støtte disse, blir forvirret slik at stemmene fordeles mellom to mikropartier.
INP posisjonerer seg til å bli dette valgets “bompengeparti”. I og med at vi har fireårs valgperioder, treffer det ikke godt å snakke om “døgnfluer” ved valg. De fronter misnøyesaker, får oppmerksomhet og får sikkert en del stemmer, før de også forsvinner ved neste valg. Når jeg ikke bare inkluderer dem blant “andre” er det fordi meningsmålinger tyder på at de kan få en viss oppslutning i valget. Arbeiderpartiet har et skikt av ganske reaksjonære velger som drømmer seg tilbake til da det fantes industri og en arbeider var en arbeider, og hvor man slapp å forholde seg til det store og skumle landet Utlandet. Frykten for å tape noen av disse velgerne til INP, gjør at jeg ikke vil bli overrasket om det kommer en del populistiske utspill fra arbeiderpartipolitikere, i håp om å kunne demme opp for noen av disse lekkasjene.
Det er ikke lett å etablere et parti. Noen fronter enkelte politiske saker, og får følgere — i dette tilfellet var det følgere på Facebook. Så danner man parti. Da opplever gjerne partigründeren at andre også vil ha noe å si, og de er kanskje ikke enige med partigründeren. Da kommer fort problemene. Vi har sett det i bompengepartiet, hvor fraksjonene av det gamle bompengepartet stiller hver sin liste ved årets kommunevalg. Vi har allerede sett tendensen: Fylkesleder i INP i Oslo, Inger Thorbjørnsen, beskrev partileder i INP Owe Ingemann Waltherzøe som en diktator, og at han baksnakker andre i partiet og presser dem ut. Da dette kom ut, forsøkte hun panisk å få tannkremen tilbake på tuben. Hun var rasende på Vårt Oslo, som først omtalte saken. Dette var internt, og var ikke meningen at det skulle komme ut. Så startet hun å ro.
Anders Lange var “ærlig nok” til å kalle sitt parti Anders Langes parti, så der var det i alle fall ingen tvil om hvem som eide partiet og var sjefen. Carl I Hagen arvet partiet, og gjorde en god jobb som partieier. Han gjorde som han ville, uten å bry seg om bagateller som partiprogram, osv. Folk som var uenige ble ekskludert, en praksis partiet fortsatte etter at han gikk av som leder. Jeg tror ikke det er noen partier i Norge som har ekskludert så mange som FrP. Nå har FrP en som er eksludert som toppkandidat i Oslo. Når det er vanskelig å etablere et nytt parti, er det ikke minst fordi det er vanskelig å etablere en partikultur hvor det er et fungerende partidemokrati, og hvor man aksepterer at folk er uenige. Det er dessuten ganske lett å samle folk om noe de er uenige i og motstandere av. Når de også må finne fram til enighet, blir det mye vanskeligere. Det gjenstår å se om INP klarer det. Jeg tviler, og det vi har sett til nå lover ikke godt for partiets fremtid (hvilket vil være bra for landets og byens fremtid).
Da jeg gikk gjennom valglistene for kommunevalget 2023 ble jeg overrasket over hvor mange partier som stiller til valg i Oslo. Det er 21 partier/grupper som stiller lister ved årets kommunevalg. En del av dem hadde jeg aldri hørt om før jeg begynte å lese meg opp på partiene som en forberedelse til dette. Gruppen “andre” omfatter alt fra gammelkommunistene i NKP til rasisene, fascistene og nazistene i “Norgesdemokratene” og “Alliansen”. Det er neppe noen av dem som kommer til å bli representert i Oslo bystyre, så det er liten grunn til å bruke mye plass på dem. NRK hadde nylig en sak om norn sv ildsjelene i partier de færreste har hørt om.
En gang var partisplittelser en yndet hobby på venstresiden. Nå har høyresiden overtatt på det området. Det vi kan håpe på er at de vil ta stemmer fra hverandre, og stemmer fra FrP.
Jeg tar disse partiene alfabetisk, hvilket desverre betyr at nazipartiet “Alliansen – Alternativ for Norge” kommer først. Det er partiet som er til for at Hans Jørgen Lysglimt Johansen skal få oppmerksomhet og kunne nyte seg selv. Det er bare å si: Styr unna.
I relativt gamle dager måtte man inn til sentrum for å kjøpe noe mer enn dagligvarer. Da bilen fra 1960 begynte å bli om ikke allemannseie, så i alle fall tilgjengelig for alle som hadde penger til å kjøpe bil, ville mange kjøre bil til byen. Da kunne man vise at man hadde penger, samtidig som man tok en bytur. Bilen var og er fortsatt et viktig statussymbol. Noen trodde at bil var selve LØSNINGEN, som ga folk FRIHET. Det ble ganske fort tydelig at privatbilen var problemet, ikke løsningen. Og “friheten” ble en frihet til å stå fast i kø og lete etter parkeringsplasser som ikke fantes.
Allerede den gang ble varetransport i byen hindret av parkerte privatbiler.
Likevel lever mange fortsatt, både privatpersoner og næringsdrivene, på en illusjon om at folk skal kunne kjøre bil inn til en by hvor det ikke er plass til dem. Alle som gjør det dårlig vil gjerne kunne skyve ansvaret over på noen andre. For butikker har standardunskyldningen gjerne vært mangel på parkeringsplasser.
Møllergata var en gang “Møbelgata”. Her var det mange møbelbutikker. Nå er det ikke mange igjen. Krosby møbler flyttet ut i 2019. Manglende parkeringsplasser har en del av skylden, sier Henning Krosby til Aftenposten.
“Foreløpig regnskap for 2018 viser at butikken hadde en nedgang i omsetning på 5,5 prosent fra året før. I 2017 var inntektene på nesten 20 millioner kroner. Henning Krosby tror manglende parkeringsplasser i sentrum har en del av skylden for nedgangen.”
Jeg kjøpte noen bokhyller hos Krosby for en del år siden, jeg husker ikke når det var. Jeg husker butikken som trang og rotete. Jeg har ikke vært hos dem siden. Jeg tror ikke mangel på parkeringsplasser var hovedgrunnen til at A-møbler for ganske mange år siden flyttet fra Møllergata til Alnabru. A. Huseby, som også har flyttet fra Møllergata, har en litt annen forklaring, i den samme artikkelen i Aftenposten:
“– Vi flytter som følge av huseiers varsel om økt husleie og det omfattende byggeprosjektet i Regjeringskvartalet, forteller Tove Mette Eikefet, daglig leder i A. Huseby & Co.”
Rørleggerbutikken Tjersland, som lå i Skippergt, ble lagt ned i 2013. De skyldte på sykkelfelt og manglende parkering. Jeg syntes det var trist at Tjersland forsvant. Det var en faghandel med en betjening som faktisk kunne noe om det de solgte, en type butikk det blir stadig færre av. Jeg husker noen flere slike i Oslo sentrum, som Gustav Nilsen og Løwener & Mohn (maskin- og jernvare). Men da må jeg grave ganske dypt i hukommelsen, og nostalgifaktoren kan nok ha kommet til å farge minnene. Jeg handlet hos Tjersland hvis jeg f.eks. trengte noen pakninger. Men slikt kan man vanskelig leve av. Det meste av butikken hos Tjersland var fylt med ulike baderomsinnredninger. Men det var lite plass, og det var trangt sammenlignet med det man finner i butikker med større lokaler utenfor sentrum.
De sa at de hadde mange rørleggere som kunder, og at de kom med bil. Det er sikkert riktig. Men butikker som betjener det markedet trenger ikke ligge i sentrum. “Jern & Bygg” var en butikk på Grønland, hvor “alle” håndverkere handlet tidligere. De gikk konkurs i 2003, uten at jeg har sett noen annen forklaring enn dårlig lønnsomhet. Håndvekere kommer ofte med bil. Beliggenheten var ikke den beste for dette.
Det er ikke vanskelig å finne parkering i Oslo sentrum. Det er mange parkeringshus, og de er sjelden mer enn halvfulle. Man må betale for å stå der, og nå som folk kjøper stadig større biler kan det bli trangt for de som har latt seg lokke av denne stormannsgalskapen. Bilister som ikke klarer å parkere i et parkeringshus bør holde seg langt unna Oslo sentrum. Øverst i Universitetsgt har Rebel gjort om parkeringsgarasjen til pub. Parkeringshus lønner seg ikke, og det er bedre å bruke lokalene til noe annet.
Troen på at man skal kunne kjøre til en butikk og parkere utenfor mens man handler er en illusjon, og har sannsynligvis alltid vært det. Det er kanskje mulig i småbyer i USA, men ikke i en by som Oslo. Selv om det er lov å parkere utenfor den butikken hvor vi vil handle, må vi regne med at de parkeringsplassene er opptatt av noen andre.
Daglig leder i A. Huseby & Co Tove Mette Eikefet peker på et av hovedproblemene: Høy husleie. Møbelbutikker, byggevarebutikker mm trenger plass. Hvis man i det hele tatt finner store lokaler i sentrum er de dyre. Høy husleie har bidratt til å utarme sentrum, en utvikling jeg synes er trist. De litt små og rare butikkene som en gang fantes i sentrum, forsvinner. Lokalene er for dyre. Det blir i stor grad kjedebutikker samt butikker som henvender seg til et luksusmarked som holder stand. Denne utviklingen har ikke noen sammenheng med sykkeltilrettelegging og mangel på parkering. Jeg antar at hovedgrunnen til at plasskrevende butikker flytter ut av sentrum er at der er det mulig å skaffe større lokaler til en akseptabel kostnad.
Det er selvfølgelig noen som ikke overlever når biltrafikken og parkeringsplassene forsvinner. Næringsdrivende må tilpasse seg endrede rammebetingelser. De som ikke gjør det, de dør. Slik er kapitalismens brutale “lov”. Hvis man har etablert seg i sentrum og har basert seg på kunder i bil, da vil man ikke overleve. Det blir som serveringssteder som hadde forretningskonseptet “røykerom med servering”, da det ikke lenger var tillatt å røyke på utesteder. Tjersland klamret seg fast for lenge, og der kunne de ikke overleve. De som har etablert seg langs veiene ut og inn mot sentrum, med et marked som i stor grad er bilister som stopper på veien til og fra sentrum, vil ikke overleve. Da daværende bymiljøbyråd Guri Melby fjernet parkeringsplasser i Thereses gt for å gi bedre fremkommelighet til trikken, var det nok noen butikkeiere som kunne føle sin eksistens truet.
Det tar ofte tid før virkninger av endringer viser seg. Det var ikke slik at folk strømmet til innrøykte puber straks de siste sigarettene var sneipet. Det er enkelte steder i Oslo som jeg mest forbinder med forferdelige røykfylte lokaler. Selv om det er steder som stadig får veldig god omtale, har jeg ikke besøkt dem igjen. På et intellektuelt plan vet jeg at de ikke lenger er slik jeg husker dem. Men det er så mange andre steder å gå, så jeg drar heller dit. Vi kan ikke feste oss ved enkeltbedrifter. Noen vil ikke klare omstillingen og gå konkurs, mens nye etablerer seg. For serveringsbransjen samlet var “røykeloven” en fordel, selv om noen gikk dukken. På samme måte er bilfrie byer en fordel for handelen i byene, selv om handelstanden har vanskelig for å innse det.
Rundt 30 år etter at gjennomgangstrafikken forsvant fra Rådhusgt begynner det så smått å bli liv der. Folk ville selvfølgelig ikke gå i det som var Norges mest forurensede gate, et sant bilhelvete.
Det er et “høne og egg”-problem. For at det skal være mulig å drive butikker eller serveringssteder må det være folk der. Og uten butikker og serveringssteder kommer det ikke folk. Det er heller ikke slik at straks det kommer et sykkelfelt strømmer folk ut på sykkel. Særlig ikke når det et par hundre meter her og et par hundre meter der som ikke henger sammen. Et unntak er Sevilla i Spania. Der strømmet folk med sykler ut på sykkelveiene før de var ferdig bygget.
Det som er i ferd med å bygge seg opp i Rådhusgt og resten av Kvadraturen, vil den ene fraksjonen av den tidligere “Folkeaksjonen mot bompenger”, den delen som nå kaller seg “Folkets parti” rive ned. De vil ha gjennomgangstrafikk og 100-300 parkeringsplasser på gateplan. Det er knapt plass til så mange parkeringsplasser i gatene i det området. Bilhelvete skal gjenskapes.
De eneste som straks svermer fluer rundt en hestelort er bilistene, når noen har glemt å sette opp et skilt med “Parkering forbudt” på et sted der det er helt åpenbart at det ikke bør være tillatt å parkere. Det er derfor Byrådet bør innføre soneparkering, i alle fall innenfor Ring 2, inntil samferdselsministeren kommer til fornuft og endrer parkeringsreglene slik at det bare er tillatt å parkere der det er skiltet parkering.
Man bør bare glemme at folk skal kjøre bil inn til sentrum for å handle. De som vil inn til sentrum bør reise kollektivt, gå eller sykle.
De som vil kjøre bil får reise til de bilbaserte kjøpesentrene som blitt bygget rundt byen. Det er bedre at folk handler på det lokale kjøpesenteret i nærheten av der de bor, enn at d kjører inn til sentrum.
Det er fortsatt visse butikker som vanskelig kan være andre steder enn i sentrum. Vi har heldigvis fortsatt én ordentlig bokhandel i Oslo — Norli i Universitetsgt. De såkalte “bokhandlerne” på kjøpesentrene har flere gratulasjonskort enn bøker. Det er også andre butikker, gjerne butikker med varer som har stor verdi, men lite volum. Noen gamle holder fortsatt stand. Bladet Kapital har skrevet at Ferner Jacobsenville tjene mer som “eiendomsutvikler” enn ved å drive butikk i den gården de selv eier, om jeg husker rett. Jeg er glad for at butikken fortsatt finnes, og at det ikke har blitt nok en samling av kjedebutikker. For en som ikke har en A4-kropp er målsøm fra Ferner Jacobsen det eneste som duger om jeg skal ha en dress som sitter pent.
Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.
Det ble ikke et valgresultat som fikk meg ti å åpne den champagneflasken jeg hadde stående klar. Jeg bestemte meg for at hvis MDG hadde kommet over sperregrensen, da kunne det være tid for litt champagne. På den annen side var det heller ingen grunn til å hente fram Demon-ølet, som også var noe av det jeg hadde klart på min private og enslige valgvake her i Frankrike.
Det blir et regjeringsskifte, slik jeg håpet. Men jeg skulle gjerne ha sett et svakere Senterparti. Det var i det minste positivt at Jan Bøhler ikke ble valgt. Jonas Gahr Støre har en vanskelig oppgave. Men jeg har tro på at han kan bli en god statsminister. Han passer ikke som opposisjonspolitiker. Mitt inntrykk er at han er en person som evner og liker å få ting gjort, og rollen som sjefsdirigent for et klagekor passer ham ikke. Nå får han sjansen.
SV vil få det tøft i en regjering. Sist de var i regjering hadde de ikke en betydelig venstre- og klimaopposisjon. Et sterkt Rødt vil bli en pest og en plage for et SV som må forsvare kompromisser i regjering. Et ikke fullt så sterkt MDG, muligens sammen med Venstre vil plage SV når de må inngå for mange kompromisser i klima og miljøspørsmål.
At MDG ikke klarte å bryte sperregrensen var en skuffelse. Partiet må gå i seg selv. Det er et parti som har oppslutning i de større byene. Kommunevalget om to år blir en test på om de holder oppslutningen i byene. De har stort sett fått større oppslutning i kommune- og fylkestingsvalg enn i stortingsvalg. Jeg noterer med tilfredshet at det man litt upresist kan kalle “bypartier” har hatt fremgang: MDG, Rødt, SV og Venstre. Jeg er lei av en politikk hvor byene blir betraktet som et problem, nærmest som en slags historisk misforståelse, og at målet er en “katt og kaniner” politikk hvor alle skal ut av byene og bosette seg i store hus på landet — hvor alle skal være avhengig av bil. De fleste bor i byer og tettssteder. Byer har kvaliteter som mange, blant andre jeg, liker. Jeg liker å kunne ta del i et kulturliv og annet som vi finner i byer. De som i fremtiden skal få min stemme, må ha en god bypolitikk.
Noen har pekt på at MDG har en svak organisasjon som i liten grad har evnet å drive valgkamp utenfor de større byene. Det stemmer kanskje — jeg vet ikke. Selv om de ikke klarte å bryte sperregrensen, fikk de rundt 20 000 flere stemmer enn ved forrige stortingsvalg. Så vidt jeg vet fordeles partistøtten ut fra stemmetall og ikke ut fra representasjon, så økonomisk bør de stå sterkere etter dette valget.
Arbeiderpartiet vil aldri igjen bli det store partiet de en gang var. Valgnatten kunne vi høre Martin Kolberg fortelle om hans første stortingsvalg som partisekretær i 1973, da man i AP mente det måtte være skjedd en feil i tellingen da man lå an til å få under 40%. Det finnes ikke mange arbeidere, i betydningen industriarbeidere, som identifiserer seg med Arbeiderpartiet. Jeg har aldri hatt noen nærkontakt med arbeiderbevegelsen. Men mitt inntrykk er at arbeidersamfunnene og organisasjonser som Framfylikingen ikke er hva de en gang var. På en måte har Arbeiderpartiet blitt offer for sin egen suksess. Jeg husker at noen for noen valg siden klaget over disse “dirrektørvenna” til Jens som hadde fått fremtredende posisjoner, den gangen med en ganske klar adresse til Grete Faremo. Hun kommenterte at hun som den første i sin familie som hadde artium hadde kunnet nyte godt av resultatene som Arbeiderpartiet hadde kjempet fram, og fått en muliget til å studere — en mulighet folk med hennes bakgrunn tidligere ikke hadde hatt. Hun mislikte at dette da ble brukt mot henne. Jeg har ikke gått inn i bakgrunnstallene nå, men jeg har et inntrykk av at Arbeiderpartiet har hatt ganske stor opplutning blant folk med høyere utdannelse, særlig i offentlig sektor. Men her har de fått sterk konkurranse fra særlig SV.
Jeg synes Arbeiderpartiet har vært altfor opptatt av å løpe etter velgere som de er redde for å miste, slik at de noen ganger løper etter SP ut i distriktene, de løper etter folk i oljebransjen, de forsøker å flørte med de som er opptatt av klima og miljø. Og ikke minst har de tatt et håpløst standpunkt i ruspolitikken. Når de har løpt etter alle andre har de løpt fra seg selv. Det er vanskelig å se hva partiet egentlig står for. Det ser også ut til at de er i ferd med å glemme byvelgerne. Jeg er også skeptisk til den tette koblingen mellom LO og AP. For meg er LO en meget konservativ organisasjon som jeg har langt mindre til felles med enn AP.
Høyre har aldri vært mitt parti. Jeg vurderte en gang å stemme Høyre ved et kommunevalg da jeg heller ville ha Erling Lae enn Rune Gerhardsen som byrådsleder. Men jeg husker ikke om jeg faktisk stemte Høyre den gangen, eller om jeg bare vurderte å gjøre det. Det var en gang et parti med en byprofil. Men med SPs suksess på meningsmålingene begynte også Høyre å løpe etter distriktsvelgerne blant annet ved å skulle flytte arbeidsplasser ut av byene, særlig ut av Oslo. Jeg bor i Oslo og støtter ikke en politikk for å utarme byen.
Rødt gjorde det bra. Uansett organisastoriske endringer kan ikke Rødt løpe fra sin historie, en historie som gjør det uaktuelt for meg å stemme på den. Men det går jeg ikke inn på her. Bjørnar Moxnes er en fantastisk dyktig politiker. Han er tydelig og fremstår med autoritet, og han kommuniserer godt. Han har ikke Rødts resultat alene, men han har veldig mye av æren for det.
Selv om Erna Solberg ikke har villet kommentere spørsmålet, regner jeg med at hun ikke kommer til å være partileder ved valget i 2025. De har ikke noe hastverk med et lederskifte. Men man skal ha fulgt dårlig med for ikke å ha fått med seg at hun fylte 60 år i år. Hun vil være 64 ved valget i 2025. Jeg mener ikke at det behøver å være en for høy alder for å fortsette som partileder og statsminister. Jonas Gahr Støre vil være 65, og det må nok skje noe ekstraordinært om AP skal bytte leder før valget i 2025. Men Høyre bør finne noen yngre hvis de skal kjempe for å gjenerobre sin posisjon. Hvem de bør velge, har jeg ikke noen mening om.
Venstre gjorde det relativt godt, og kom seg over sperregrensen. Det synes jeg er bra. Venstre og MDG er de to partiene som står meg nærmest. Jeg synes det er synd at Venstre og MDG fremstår som politikkens Tuppen og Lillemor, som hakker på hverandre fremfor å stå sammen i de viktige spørsmålene hvor de faktisk er enige. Jeg synes dessuten at Guri Melby gjorde en utmerket jobb som byråd i Oslo, så hun er en politiker jeg har sans for. Problemet med Venstre har ikke vært partiet i seg selv, men deres sengekamerater. Jeg ønsket et regjeringsskifte og vil at FrP skal ha minst mulig innflytelse i norsk politikk. Da var det ikke mulig å stemme Venstre denne gangen.
KrF falt under sperregrensen. Jeg har alltid vært mostander av å blande religion og politikk, så KrF har aldri vært et parti som har tiltalt meg — selv om jeg har vært enig med dem i noen saker. Det ble ikke bedre av at den konservative fløyen vant fram i retningsvalget. De er kanskje fortsatt et parti for kristenfolket i bibelbeltet, men noe folkeparti er de ikke. Jeg kommer ikke til å savne KrF i norsk politikk.
FrP gjorde det dårlig. Det var en periode snakk om “Listhaug-effekten”, og det er vel den vi ser: FrP har gjort sitt dårligste stortingsvalg siden 1993. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg ikke liker Sylvi Listhaug, eller at jeg ikke liker FrP. Sylvi Listhaug er en politiker som manisk repeterer sine talepunkter. Hun er en håpløs debattant som aldri hører etter hva andre sier. Hun skylder alltid på andre. Det er i hennes verden Venstre og KrFs feil at det går dårlig med FrP. Første betingelse for å kunne løse et problem er at man erkjenner problemet og ser hvordan man selv har mulighet til å gjøre noe med det. Det blir som FrP-stanpunktet i klimapolitikken: Det er Kina som må kutte. Det kan ikke Norge gjøre noe med, så da setter vi oss på ræva og gjør ingen ting. Så lenge hun ikke vil erkjenne at problemet er i FrP, men sier at de andre er problemet for FrP, vil det neppe bli løst. For meg fremstår Sylvi Listhaug som nervøs og anspent, og ukomfortabel i lederrollen. Hun mangler den naturlige autoriteten som en god leder bør ha. Som partileder er hun Bjørnar Moxnes’ motpol, uavhengig av politiske standpunkter.
Sylvi Listhaug har fått med seg Carl I Hagen i sin nye stortingsgruppe. Han er en politiker jeg misliker minst like sterkt som jeg misliker Sylvi Listhaug. Carl I Hagen har gang på gang vist at hans prosjekt ikke er Norge og ikke er FrP. Carl I Hagens prosjekt er Carl I Hagen. Narcissisten lever av og for oppmerksomhet om sin egen person, og alt annet er underordnet det. Han kommer ikke til å finne seg i å skulle spille annenfiolin og måtte innordne seg partiet og partiledelsen. Om det blir splittelse og intern splid i FrP, så er ikke det meg imot. Snarere tvert imot. Jeg håper at vi vil se det, og at de klarer å svekke seg selv ytterligere fram mot 2025. En opprivende splittelse både om politikk og om partiledelse, bring it on!
Det er et tankekors at protestlisten Pasientfokus i Finnmark får et distriktsmandat med bare 4 908 stemmer. Det sier noe om hvor få velgere det er bak hvert mandat fra Finnmark. NRK hadde for ikke lenge siden en oversikt over “Hvem er de andre”, om småpartiene som er samlet i kategorien “Andre” på meningsmålinger. De hadde med 10 partier. På listen gjengitt på de offisielle valgsidene er det 16 slike partier (“Generasjonspartiet” er oppført to ganger, men jeg antar at det bare finnes et av dem). Heldigvis er de fleste av disse partiene sjanseløse. Men alle har startet i det små. Vi skal ikke så mange valg tilbake før både MDG og Rødt (eller deres forløpere) var blant “Andre”.
Jeg er en utro velger, og har aldri vært medlem av noe parti. I løpet av de årene jeg har hatt stemmerett har jeg stemt SV, Arbeiderpartiet, Venstre og MDG, uten at jeg husker hvem jeg stemte på når og hvor mange ganger jeg har stemt på de ulike partiene. I alle fall ved de senere valgene har disse partiene vært på min short-list, før jeg har tvilt meg fram til hvilket parti som faktisk skal få min stemme. I år har Arbeiderpartiet falt ut av denne listen. Det er mange grunner til det, men deres standpunkt til rusreformen var den ganske så store dråpen som fikk begeret til å flyte over. Slike bilpopulistiske utspill som dette bidrar også til å gjøre Arbeiderpartiet stadig mindre aktuelt. Vi har de to populistpartiene FrP og SP. Hvis AP også vil ødelegge seg selv ved å gå ut på det samme skråplanet, er det bare å si farvel. Ved de siste valgene har jeg landet på MDG. I Oslo har samarbeidet AP, SV og MDG fungert godt.
Det vil være to politiske hovedoppgaver i tiden fremover: Vi må redusere utslippene av klimagasser og vi må tilpasse oss konsekvensene av klimaendringene. Begge deler vil bli smertefullt og dyrt. Det vil bli smertefullt og dyrt for meg også, men enda dyrere og mer smertefullt for de som er unge og skal leve lenger inn i det 21. århundre enn hva det er realistisk at jeg kommer tli å gjøre. Men det blir dyrere og mer smertefullt om vi ikke gjør noe. Som alltid når noe koster, går det mest utover de som har lite. Fattige folk og fattige land, og ikke minst fattigfolk i fattige land. Vi kan ikke vedta oss ut av slike ubehagelige realiteter. Jo mindre vi gjør og jo mer vi utsetter å gjøre noe, desto dyrere og mer smertefullt vil det bli.
Norge kan ikke redde verden. Men vi og alle andre må gjøre vårt. Vi kan ikke gjøre som FrP og SP vil, og sitte på ræva i dieselbilen mens vi pumper opp olje, fordi Norge ikke kan bestemme hva man gjør i Kina og India. Som en skrev i en kommentar: Hvis vi tenker oss at verden består av 100 land som hvert står for 1% av utslippene, og alle tenker at vi står bare for 1% av utslippene, så det betyr ingen ting hva vi gjør, da styrer vi med full fart mot avgrunnen.
Disse kunnskapsfornekterne i FrP reiser rundt og sier “nei til dyre klimatiltak” og “ja til bensin- og dieselbiler”. De klarer gjerne å grave fram en “forsker” som sier at det ikke er menneskeskapte klimaendringer. Det var også “forskere” som hevdet at det ikke var farlig å røyke. De fikk gjene godt betalt av tobakksbransjen for å hevde det. Mange “forskere” sponses av oljebransjen. Er det noen som husker da FrP hentet inn en professor i sveiseteknologi som mente å kunne påvise at alle klimaforskere tok feil? Det er selvfølgelig mer nyansert enn man får inntrykk av gjennom tabloide overskrifter. Men om jeg har forstått det rett (jeg er ikke klimaforsker), så sier klimaforskerne at naturlige svingninger i f.eks. solaktivitet skulle ha ført til nedkjøling i den perioden vi nå er inne i, men i stedet ser vi rekordstor oppvarming. FrP vil, sammen med sine søsterpartier Senterpartiet og Høyre, fortsette å koke kloden.
Vi har mange av trollmannens læregutter som tror vi vil få ny teknologi som løser problemene. De drømmer om at ny teknologi gjør at vi skal kunne fortsette omtrent som før, bare vi f.eks. skifter ut forbrenningsmotorer med elektromotorer. Slik blir det ikke — i alle fall har ikke jeg noen tro på det. Dessverre finnes det ingen klok gammel trollmann som kan komme og rydde opp i alle problemene de har stelt i stand.
Problemene med global oppvarming har vært kjent lenge. Den eldste notisen jeg har lest om drivhuseffekten var fra 1907 eller deromkring. At politikerne ikke forsto alvoret den gang, kan vel tilgis. Men jeg leste mye om dette på 1970-tallet. Det er 35 år siden Brundtlandrapportern kom (1987). Det burde ha vært iverksatt tiltak for lenge siden, både for å begrense oppvarmingen og for å møte konsekvensene av den. At politikerne har sovet i 50 år, det kan ikke tilgis.
Jeg innrømmer gjerne at mitt personlige klimaregnskap ikke ser så pent ut, blant annet fordi jeg reiser med med fly enn gjennomsnittet. På den annen side kjører jeg mindre bil. Det er politikernes oppgave å legge tli rette for at vi kan ta miljøvennlige valg. Norske politikere har i tiår etter tiår forsømt jernbanen. Norge har et av Europas dårligste jernbanenett. Det nytter ikke å si at det er så vanskelig å bygge jernbane i Norge. Det er ikke enkelt i f.eks. Sveits eller Østerrike heller, to av de beste jernbanelandene i Europa. Problemet i Norge er ikke først og fremst vanskelig terreng, men manglende vilje hos politikere.
Norske politikere har i årevis sagt at de vil få mer trafikk, både av personer og godt, fra vei til bane (og sjø). Men i praksis fører de en politikk for å få mer trafikk fra bane til vei og fly. Jeg har mange ganger lurt på om våre politikere er så dumme at de tror på det de selv sier, eller at de baserer seg på at velgerne er så dumme at de ikke gjennomskuer politikerne. Knut Arild Hareide liker å skryte av det han kaller “tidenes jernbanesatsing” i Norge. Hvis det er i nærheten av å være sant, sier det bare noe om hvor dårlig det har vært før. Den samlede såkalte jernbanesatsingen er uansett mindre enn hva regjeringen vil bruke på noen kilometer motorvei vest for Oslo. Vi ser gang på gang feilprioriteringer fra politikerne: De bygger motorvei parallelt med førsømte jernbanestrekninger. De må bygge moderne jernbane først! Og de må legge til rette for at folk skal kunne gå og sykle trygt.
Jeg var lenge skeptisk til MDG. Generelt er jeg ikke tilhenger av “ensakspartier”. Men klima- og miljø er den aller viktigste saken. Klarer vi ikke å begrense skadevirkningen av dette, da spiller det liten rolle hva vi ellers gjør. Hvis vi ikke tar klimakrisen på alvor og heller diskuterer alle andre saker, blir det som å diskutere hvordan kakene skal pyntes når man står i en sultkatastrofe.
MDG er fortsatt et umodent parti, og har en del voksesmerter når de nå vokser ut av å være et ensaksparti. Det er mye i deres program jeg ikke er enig i. Mange miljøaktivister har flokket seg rundt MDG, og det er miljø de er engasjert i. Det er bra. Det er vår viktigste sak. Men vil man ha politisk innflytelse med tilhørede ansvar, må man også ta stilling til mange andre saker, som mange medlemmer egentlig ikke har vært særlig engasjerte eller interesserte i. Og noen medlemmer har vært og er engasjert i spørsmål som partiet ikke er engasjert i. Det er derfor ikke overraskende at det kommer en del merkelige utspill fra MDG-politikere, som dette mot Covid-19 vaksine og om å tillate hjemmebrenning. Slik er det også i andre partier. Fabian Stangs tåpelige utspill 22. juli er og var ikke Høyres politikk. Men enkeltpersoners uttalelser er ikke partiets politikk. Om noen merksnodigheter skulle ha sneket seg inn i partiprogrammet, er det neppe viktige kampsaker. Gro Harlem Brundtland sa en gang at hun hadde lært følgende av sin mormor: “Gi deg i de små sakene, men aldri i de store”. Det er mange saker hvor man kan gi seg når kompromisser skal meisles ut.
Jeg er grunnleggende sett et liberalt menneske, og mener at politikken ikke skal gripe lenger inn i våre liv enn nødvendig. Partiene på venstresiden har gjennomgående vært for autoritære etter min smak. Jeg har sympati for Venstre, og har noen ganger stemt på dem. Men deres regjeringssamarbeid med FrP har gjort at det ikke er aktuelt å stemme Venstre i dag.
I likhet med flertallet av det norske folk bor jeg i en by (eller tettsted), og jeg tilhører vel en slags elite. Jeg skammer meg på ingen måte over det. Skal vi ta hele landet i bruk, må man ikke minst ta byene i bruk. Min stemme går til et parti som har en god politikk for byene.
Alle som ikke har gravd hodet dypt ned i sanden, vet at “det grønne skiftet” haster. Vi burde ha startet og gjort veldig mye for lenge siden. Vi har ikke noe valg. Det blir smertefullt for oss alle. Jeg ser ikke fram til det, og vet at det kommer til å gjøre vondt også for meg. Jeg spiser kjøtt, helt sikkert mer enn jeg burde gjøre. Jeg reiser mer enn gjennomsnittet, ikke minst reiser jeg ganske mye med fly. Om jeg i det hele tatt skal kunne fortsette med dette, kommer det i alle fall til å bli mye dyrere enn det er i dag.
16. april 2021 er en trist dag for Norge og en skammens dag for Arbeiderpartiet.
Jeg har alltd vært en utro velger og har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg er nok en slags liberal sentrumsvelger. Jeg har stemt Arbeiderpartiet ved noen valg i løpet av de årene jeg har hatt stemmerett. Hvor mange, husker jeg ikke. Og det er ganske lenge siden sist. Men til nå har de vært med på min short list når et valg nærmer seg. Nå er det slutt. Jeg var litt i tvil om jeg faktisk skulle skrive Farvel, altså far vel, for jeg er ikke så sikker på om jeg mener det akkurat nå. Adjø betyr til Gud, og det passer heller ikke særlig godt.
Jeg har lenge sagt at Venstres største problem er FrP. Nå har de blitt slik at Arbeiderpartiets største problem er SP. Jeg vil ikke ha et stekt SP i regjering. SP er et like stort problem for AP som FrP er for Høyre og Venstre.
Det Arbeiderpartiet hadde av ryggrad har gått helt i oppløsning. Det har degenerert til et parti som går etter kortsiktige populistiske løsninger, i håp om å kapre noen stemmer — eller kanksje i frykt for å miste noen. De gikk i konkurranse med FrP om å ha en mest mulig umenneskelig innvandringspolitikk da innvandring var et hot tema.
Av frykt for å tape stemmer til SP har AP blitt et parti som er for å drepe rovdyr.
Bilistpartiet Arbeiderpartiet støttet utbygging av monstermotorveien E18 vestkorridoren, og slukte det falske agnet om at dette var et miljøprosjekt. De gikk gladelig med på å fjerne den grønne glasuren og kakepynten for å spare noen penger, slik at det bare er mer biltrafikk igjen. Man kan ikke ha tillit til et parti som lar en person som Sverre Myrli styre samferdselspolitikken.
