Olav Torvunds blogg

Orka­nen “Irene” nær­mer seg New York. Bil­dene av en kliss­våt Anders Tveg­ård på Dags­revyen får meg til å tenke til­bake på en gang jeg opp­levde uvær i New York. Det er en god del år siden — jeg hus­ker ikke hvor mange. Den gan­gen var New York bare i utkanten av en orkan som traff len­ger syd. Når orka­nen nå tref­fer New York direkte, blir det sik­kert mye verre.

Det var siste dagen og jeg skulle hjem. Jeg skulle fly hjem med SAS kl 19.35, om jeg hus­ker rett. Siste post på pro­gram­met var litt shop­ping. Jeg kjø­per bl.a. all­tid sko når jeg er i USA. For oss som har en fot som er litt bre­dere enn det som er stan­dard er det vri­ent å få sko i Norge. Det var en befri­else første gang jeg var i USA, og man­nen i skobu­tik­ken også målte fotens bredde før han fant fram sko. Det var anta­ge­lig­vis første gang jeg fikk sko som ikke føl­tes trange. Så det er mel­din­gen til norsk sko­bran­sje: Siden den gang har jeg nes­ten ikke kjøpt sko i Norge. Jeg fyl­ler opp når jeg er i USA. At de også er bil­li­gere er en bonus, men ikke det viktigste.

Det reg­net. Jeg kan ikke huske å ha opp­levd like kraf­tig regn, ver­ken før eller siden. Det blåste også, så om jeg hadde hatt para­ply ville den ikke ha vært til noen hjelp. Før jeg kunne kjøpe sko, måtte jeg kjøpe noe par sok­ker. De jeg hadde på var så gjen­nom­våte at jeg ikke kunne prøve sko med dem. Jeg kjøpte vel noen buk­ser og skjor­ter også, for å få på meg noe tørt før jeg skulle fly hjem. Alt jeg hadde på var gjennomvått.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Under vinter-OL i Salt Lake City i 2002 var det i alle fall en ting jeg var ganske sik­ker på: Jeg kom ikke til å sitte opp om nat­ten for å se på cur­ling. Noen som dyt­ter på en stein og kos­ter isen, det kunne ikke være noe inter­es­sant. Feil. Jeg ble sit­tende oppe og se på fina­len. Det var fasci­ne­rende og utro­lig spen­nende — og Norge tok gull. Jeg tror det var første gang jeg så cur­ling, men slett ikke siste.

Fem og et halvt døgn live fra Hur­tig­ru­ten? Det måtte vel være noe av det nær­meste man kunne komme direkte­sen­ding hvor man kunne se maling tørke. Det hadde jeg ingen pla­ner om å se. Feil igjen. Som så mange andre ble jeg fasci­nert og har sett langt mer TV de siste dagene enn jeg van­lig­vis gjør.

Jeg vet ikke hva som grep meg og så mange andre. Kan­skje er det fordi livet nå en gang går frem­over i ganske lang­somt tempo, og de fleste dager er litt grå? Det har vært til-og-fra TV. Det er vel ingen som har sit­tet opp og sett alt?

Hur­tig­ru­ten er i alle fall langt mer rea­lity enn tåpe­lige “rea­lity” serier hvor hånd­pluk­kede folk er stengt inne i et hus, på en øy, på et hotell eller et annet sted. Kan­skje er det også fordi jeg all­tid har likt havet. Jeg kan sitte lenge stille og se på havet uten å gjøre noe annet, enten havet viser sin vakre side eller sin kraft og villskap.

Det var en van­vit­tig idé. Krea­tive folk kom­mer til tider opp med van­vit­tige ideer. Men dette var hin­si­des alt. Det kunne umu­lig gå bra. Og uan­sett ville det sitte noen over som ville se at dette var gal­skap. Da ville idéen havne der så mange andre idéer som er litt for sprø hav­ner. Men noen sje­fer sa fak­tisk ja til gal­ska­pen, og det for­tje­ner de all mulig hon­nør for. Kring­kas­tings­sjef Hans Tore Bjer­kås sa i et inter­vju at det hel­dig­vis ikke var han som bestemte hvilke pro­gram­mer som skulle sen­des — for han ville ha sagt nei til dette.

Det hadde ikke blitt så bra som det ble uten en meget dyk­tig og hardt arbei­dende pro­duk­sjons­stab. Jeg anbe­fa­ler alle som er litt inter­es­sert i hvor­dan slikt lages å se på NRK­Be­tas “Hur­tig­ru­ten: Noen glimt bak kame­ra­ene” og “Hur­tig­ru­ten: hvor­dan sende direkte fra satel­litt­skygge”. Det er ikke bare å sette opp et kamera og la det gå i fem og et halvt døgn. De for­tje­ner også all mulig hon­nør. Her har det nok vært brudd på arbeids­tids­be­stem­mel­sene som får Adecco-saken til å frem­stå som en vel­ord­net baga­tell. Nå har de sik­kert gått inn i en slags koma etter at de ende­lig har fått tid til å kjenne etter hvor sli­ten man egent­lig blir etter å ha arbei­det nes­ten døg­net rundt i mer enn fem døgn.

Noen synes at sen­din­gen har vært dre­pende kje­de­lig. Det er helt greit. Men jeg skjøn­ner ikke hvor­for folk som Trond Blind­heim skal komme med en masse sur­ma­get kri­tikk. Han har sik­kert flere kana­ler han kan se på. Det ble kan­skje litt mye 17. mai og “se, jeg er på TV!”, men hva så? Det er ikke så lenge siden TV var fylt med ski-VM. Det var nasjo­nal fest så det holdt, og det var sik­kert krig i ver­den og økono­misk krise i Hel­las da også. Litt senere satt folk klist­ret foran TV-skjermene for å se artis­ter frem­føre dår­lig musikk i Melodi Grand Prix. Det var sik­kert krig i ver­den og økono­misk krise i Hel­las da også. Men man må like­vel kunne se på og la seg fasci­nere av pro­gram­mer som Hur­tig­ru­ten minutt for minutt. De som synes det er kje­de­lig kan slå av eller skifte kanal.

Selv synes jeg stort sett at fot­ball er ganske kje­de­lig. Det er vel­dig sjel­den jeg git­ter å se fot­ball på TV. Når det er fotball-VM blir det alt for mye fot­ball etter min smak. Men jeg har flere kana­ler og en AV-knapp. Dess­uten synes jeg det er helt greit å bruke tiden til annet enn å se på TV. Det pla­ger meg ikke at mange andre gjerne ser fot­ball, selv om det sik­kert også under fotball-VM er krig i ver­den og økono­misk krise i Hellas.

Jeg vet at det ikke står korps og kor på hav­nen hver gang Hur­tig­ru­ten anlø­per. Jeg vet også at mange av ste­dene langs kys­ten er en stygg havn med bølge­blikk­skur og gjennopp­byg­gings­ings­hus. Alt sty­ret i hav­nene har skjult dette for oss som har sett TV. Men det gjør da vel ikke noe? Vi for­sø­ker også å skjule rotet og ordne som best vi kan når vi ven­ter vik­tige gjes­ter. Det er uan­sett natu­ren mel­lom anløps­te­dene som er det flotteste.

Jeg reiste med Hur­tig­ru­ten fra Ber­gen til Kir­ke­nes i 1993. Under sen­din­gen har jeg vært med på å belaste Hur­tig­ru­tens ser­ver for å sjekke sei­lings­plan, pri­ser, osv. Jeg har fått lyst til å ta turen en gang til.

11. februar 1858 for­talte den da 14 år gamle bonde­jenta Ber­na­dette Sou­bi­rous at hun hadde sett en dame i grot­ten Massa­beille, en drøy kilo­me­ter fra byen Lour­des. Ber­na­dette hadde etter dette en rekke slike syner. Selv­føl­ge­lig var omver­den først sær­de­les skep­tisk, og skep­si­sen ble neppe mindre av at hun var en fat­tig­jente med en alko­ho­li­sert far og som selv ikke frem­sto som spe­si­elt opp­vakt. Men hun unn­gikk å bli sper­ret inne på et sinnsyke­asyl — i dag hadde hun nok ikke unn­gått psy­kia­trien. Den katolske kirke aner­kjen­ten hen­nes syner i 1862.

Damen i Ber­na­det­tes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i van­net fra kil­den i grot­ten. I følge legen­den skal også folk som har druk­ket av van­net i kil­den ha blitt friske. Dette såkalte unde­ret i Lour­des er grunn­la­get for dagens pile­grims­in­du­stri i Lourdes.

Vi hav­net Lour­des fordi vi hadde krys­set Pyre­ne­ene fra Spa­nia og måtte velge et pas­sende sted å over­natte. I den grad det hadde preg av en pile­grimstur for vårt ved­kom­mende var nok kjente fjell fra Tour de France vik­ti­gere mål enn Lour­des. Lour­des lå pas­sende til på veien mel­lom mel­lom Col d’Aubisque og Col du Tour­malet. Siden Lour­des var kjent for noe, mens de ste­dene som i prak­sis var alter­na­ti­vene ikke var kjent for noe som helst og knapt fun­net ver­dig en biset­ning i guide­bø­kene, valgte vi Lourdes.

I Pyre­ne­ene er det mange varme kil­der. Vi kjen­ner det igjen i steds­navn som Ax-les-Thermes, Bagnères-de-Luchon, Bagnères-de-Bigorre, Les Eaux-Chaudes og Eaux-Bonnes, for å nevne noen. På 1800-tallet reiste Euro­pas over­klasse til slike ste­der. Men nå rei­ser man hel­ler til “Syden”, hvor det er sol og varmt i van­net. Om vin­te­ren lig­ger “Syden” mye len­ger sør enn Frank­rike, og inn­lan­det i Pyre­ne­ene kva­li­fi­se­rer kva­li­fi­se­rer uan­sett ikke som “Syden”. Til det lig­ger det for langt fra sjøen. (Og Frank­rike er vel uan­sett ikke “Syden” i Are Kalvøs betyd­ning av ordet.)

Noen av kur­ste­dene har klart å “omsko­lere” seg til skiste­der. Men der for­hol­dene ikke lig­ger til rette for ski­sport lig­ger de stort sett som for­falne min­ner om for­dums stor­het. Dalene er V-daler gravd ut av vann, som ofte er bratte og trange — og hvor solen ikke all­tid så lett slip­per til. De er ikke som våre brede, is-skurte U-daler. Mitt inn­trykk er at disse i dag til­trek­ker seg noen raf­tere og en del syk­lis­ter som vil sykle bak­ker, kan­skje også noen klat­rere. Men det synes ikke å være nok til å holde liv i en turist­in­du­stri utenom skistedene.

Jeg kan ikke påbe­rope meg noen inn­gå­ende kunn­skap om Pyre­ne­ene. Men mitt inn­trykk er at været ofte skif­ter brått når man kom­mer over top­pen. Og det er vel ikke over­ras­kende at været synes å være bedre på syd­si­den mot Spa­nia enn mot nord og Frank­rike — selv om det også på fransk side er syd­vendte dal­si­der. Jeg antar at luf­ten som kom­mer inn fra Atlan­ter­ha­vet i nord­vest drar med seg fuk­tig­het, som lett blir til tåke og regn når den pres­ses opp langs fjell­si­den og avkjø­les. Luf­ten fra de spanske høy­slet­ter på sør­si­den er nok både var­mere og tørrere.

Lour­des er unn­ta­ket. Her har grot­ten blitt en gull­gruve og vann­kil­den en kilde til store inntekter.

I kø for å drikke og fylle opp flas­ker med vann fra kilden

Over grot­ten er det byg­get en stor kate­dral. Det er et nedre nivå i plan med (og i for­len­gel­sen av?) grot­ten, og en mer van­lig kata­dral over denne. Langs kan­ten er det mange kraner/ drikke­fon­te­ner hvor man kan drikke og fylle opp sine kan­ner med van­net. Det er også bade­an­legg for de som vil ha mer vann. Det er syke­hus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyt­tet til Ber­na­det­tes kilde.

Lour­des har 15.000 inn­byg­gere. Men hvert år kom­mer det 5 mil­lio­ner pile­gri­mer og andre besø­kende til byen. Lour­des er den byen i Frank­rike som har størst hotell­ka­pa­si­tet, nest etter Paris. Går man i sen­trum er det hotell på hotell på hotell, samt sou­ve­nir­bu­tik­ker. De fleste hotel­lene er ganske enkle. En– og to-stjernes hotel­ler domi­ne­rer. Pile­gri­mer er åpen­bart ikke så vel­dig krav­store når det gjel­der hotell­stan­dard. Det samme kan nok sies om res­tau­rant­stan­dar­den på stedet.

Vi bodde på Best Western Hôtel Beau­sé­jour, et 3-stjerners hotell som lig­ger rett ved jern­bane­sta­sjo­nen. Vi valgte det etter litt søking på net­tet. Det var greit nok, men det skulle vise seg at det lå litt langt fra bei­ven­he­te­nes sen­trum — en drøy kilo­me­ter. Skulle jeg havne i Lour­des en gang til tror jeg at jeg vil velge Grand Hotel Moderne, et 4-stjernes hotell midt i sen­trum som skri­ver sin his­to­rie til­bake til 1896.

For en ikke spe­si­elt tro­ende per­son var Lour­des et under­lig skue.Den turist­bro­sjy­ren vi fikk stuk­ket i hån­den hadde tit­te­len “Pile­grim for en dag” og hadde for­slag til kom­plett dagsprogram.

I følge Wiki­pen­dia har ste­det blitt kalt den katolske kir­kes svar på Dis­ney­land. Dis­ney­land er kan­skje mer polert i sti­len. Selv fikk jeg asso­sia­sjo­ner til gamle bri­tiske bade­byer som hadde sine beste dager før det ble bil­lig å fly til land hvor det er varmt i van­net. Slik sett kan Lour­des minne om en del andre ste­der i Pyre­ne­ene. Men det er langt større akti­vi­tet og mer liv her. Det er mye folk og sou­ve­nir­bu­tik­ker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hel­lige hjerte”.

Reli­giøse sou­vi­ne­rer var selv­føl­ge­lig helt domi­ne­rende. Man kunne få sta­tuer av Ber­na­dette, men også vann­flas­ker og kan­ner i ulike stør­rel­ser som man kunne fylle med vann fra den hel­lige kilden.

Pile­gri­mer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slek­nin­ger og ven­ner som ikke kan ta turen selv. Men fly­sel­ska­pe­nes reg­ler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjel­der også for hel­lig vann, så det er ikke len­ger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bok­ser pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med vann fra denne kil­den. Jeg har ikke noen sær­lig tro på at pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med hel­lig vann ha noen annen virk­ning enn annet pep­per­mynte­suk­ker­tøy. Men det var en artig souvenir.

Om byen har noe natte­liv, vet jeg ikke. Det er ikke ofte jeg utfors­ker dette. Men jeg tvi­ler på at de som er ute etter et hef­tig natte­liv har noe sær­lig å hente i Lour­des. Det er ikke den type turis­ter som opp­sø­ker ste­det, og jeg så hel­ler ikke noe som kunne minne om en natt­klubb blant alle hotel­lene, kafe­ene og sou­ve­nir­bu­tik­kene. Men jeg lette ikke akku­rat etter dem heller.

Byen er inter­na­sjo­nal. Over alt ser man skilt som for­tel­ler at man snak­ker engelsk, tysk, neder­landsk, alsacisk, spansk, ita­li­ensk, osv. Sann­syn­lig­vis er det folk fra det lan­det som dri­ver butik­ken. I alle fall støtte vi på folk i butik­ker som gjerne snak­ket ita­li­ensk, men som snak­ket et hel­ler dår­lig fransk.

Pile­grims­rei­ser ser ut til å være big busi­ness. Mange flyr inn til fly­plas­sen Aéro­port de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passe­sje­rene som bru­ker denne fly­plas­sen er pile­gri­mer til Lour­des. Det går fem TGV (høy­has­tig­hets­tog) direkte fra Paris hver dag. Buss­last på buss­last med pile­gri­mer kom­mer til byen, og mange kom­mer selv­føl­ge­lig med bil.

Pile­grims­gruppe med hvite caps har stilt seg opp for fotografering

De som til­hø­rer samme reise­sel­skap er ofte utstyrt med caps, skjerf eller annet som viser hvil­ket reise­sel­skap de til­hø­rer. På den måten blir det let­tere for reise­sel­ska­pets hyr­der å holde orden på sin hjord. Man skal selv­føl­ge­lig foto­gra­fe­res og gjøre alt andre turis­ter gjør, i til­legg til å besøke kil­den, delta på messe m.m. Når pile­grims­hand­lin­gene er unna­gjort hyg­ger man seg gjenre med en øl på en av ste­dets mange cafeer eller barer — gjerne midt i kirketiden.

Vi kom til Lour­des lør­dag kveld, og tok ste­det nær­mere i øyesyn søn­dag for­mid­dag. Van­lig­vis er ikke dette det beste tids­punk­tet å besøke et sted. Men når det er det reli­giøse som her hoved­at­trak­sjo­nen, da er det på søn­dag for­mid­dag det vir­ke­lig skjer. Så her var det kir­ke­lige pro­se­sjo­ner og stor messe, i til­legg til alle pilegrimene.

Folk i kø for å bade i vann fra Ber­na­det­tes kilde

For egen del må jeg medgi at det vir­ker et sted mel­lom absurd og gro­tesk når man kom­mer tril­lende med folk i rulle­sto­ler, eller endog i syke­sen­ger for at de skal kunne drikke av eller bade i van­net fra kil­den. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offi­si­elt aner­kjent 67 mira­ku­løse hel­bre­del­ser som ikke til­skri­ves annet enn vann­ets hel­bre­dende virk­ning, om man skal tro Wikipedia.

Jeg valgte å holde en viss avstand til ste­dets vik­tigste attrak­sjo­ner som grot­ten, kil­den og de mange drikke­fon­te­ner hvor man kan få vann fra kil­den. Jeg er som nevnt ikke en spe­si­elt tro­ende per­son. Men jeg har respekt for and­res tro og andre reli­gion. Pile­gri­mer kom­mer sik­kert i alle vari­an­ter, fra de som stik­ker innom når de like­vel er på disse kan­ter, til de for hvem besø­ket har meget stor per­son­lig og ånde­lig betyd­ning. Uan­sett hva jeg måtte mene om troen på kil­dens og vann­ets virk­ning, så vil jeg ikke gå i veien for og for­styrre de for hvem dette er viktig.

Jeg har all­tid vært fasci­nert av de små lillep­ut­sta­tene som på en eller annen mer­ke­lig måte har over­levd inn­e­klemt mel­lom de store. I Europa har de store sta­ter jevn­lig vært i krig med hver­andre i hundre­vis av år og gren­sene har blitt flyt­tet mange gan­ger. Man skulle tro at lillep­ut­sta­tene var blitt val­set ned uten at stor­mak­tene knapt mer­ket det. Men noen har altså over­levd. Andorra er en av dem.

Andorra lig­ger i Pyre­ne­ene og har knapt 84.000 inn­byg­gere. Det er mer enn det dob­belte av vår EØS-partner Lich­ten­stein (som har 35.000). I areal er Andorra nes­ten tre gan­ger så stort. Så om vi i Norge tar EØS-samarbeidet alvor­lig bør vi ikke smile alt for over­bæ­rende til et land som Andorra.

Pyre­ne­ene er en bratt bar­riere mel­lom Den ibe­riske halvøy og det kon­ti­nen­tale Europa. Det er Afrika som pres­ser på og sky­ver Ibe­ria foran seg. Den afri­kanske og den euro­pe­iske kon­ti­nen­tal­pla­ten kol­li­de­rer, og i sår­sonen rei­ser Pyre­ne­ene seg. Det er en rela­tivt ung fjell­kjede som fort­satt vokser. Det er akku­rat det samme som skjer litt len­ger øst, der Ita­lia pres­ses mot Europa og Alpene har dan­net seg i kollisjonssonen.

Det er ikke lett å pas­sere Pyre­ne­ene. Man kan pas­sere langs Mid­del­havs­kys­ten i øst eller langs Atlan­ter­havs­kys­ten i vest. Ellers utgjør fjel­let en ganske uover­sti­ge­lig bar­riere. Men det er noen pass som er frem­kom­me­lige. Andorra lig­ger i et av dem. Jeg har ikke fått satt meg godt inn i Andor­ras his­to­rie. Men det er nær­lig­gende å tro at den han­dels­stra­te­giske belig­gen­he­ten har gjort at man har kun­net kon­trol­lere han­de­len gjen­nom pas­set og der­med kreve toll på varer som pas­serte. Det er en til­sva­rende stra­te­gisk belig­gen­het som gjorde at Cara­ca­s­sonne kunne vokse seg stor og sterk på å kon­trol­lere han­de­len mel­lom Atlan­ter­havs­kys­ten og Mid­del­havs­kys­ten. Men belig­gen­he­ten har nok også gjort ste­det rela­tivt lett å forsvare.

Slik land har gjerne over­levd enten fordi de har vært en uin­ter­es­sant bak­evje, eller som et slags his­to­risk kom­pro­miss. For Andor­ras ved­kom­mende er det en blan­ding av begge deler, om jeg har for­stått det rett. Andorra har, men sin iso­lerte belig­gen­het, stått på siden av de vik­tige begi­ven­he­ter i Euro­pas his­to­rie. Det er bare Frank­rike og Spa­nia som har brydd seg.

Frank­rike og Spa­nia har vært i krig med hver­andre mange gan­ger, men ingen av dem har kun­net aksep­tere at den andre har fått kon­trol­len over dette stra­te­gisk vik­tige områ­det. Der­med har det kun­net beholde en selv­sten­dig­het som et slags balanse­punkt i den his­to­riske ter­ror­ba­lan­sen mel­lom de to stormaktene.

Fra 1278 til 1982 var lan­det et co-principat, altså med to prin­ser som styrte sam­men. Den ene var bis­ko­pen i Urgell, på den spanske siden. Den andre var gre­ven av Foix, men dette ble senere over­ført til det franske stats­over­ho­det. I 1982 ble det inn­ført et demo­krati med eget par­la­ment og egen regje­ring. I 1993 fri­gjorde lan­det seg helt fra Frank­rike og Spa­nia, selv om co-principatet er beholdt som et sym­bolsk styre.

Jeg har bare vært i Andorra om som­meren. Men som turist­sted er det først og fremst et vin­ter­sports­sted. For den som vir­ke­lig vil bli påske­brun må Pyre­ne­ene være et flott område for ski­fe­rie. Man er ganske høyt til fjells (men ikke like høyt som i Alpene), og man er på samme bredde­grad som den Franske middelhavskysten.

Skal man kjøre inn i Andorra, og jeg vet ikke andre måter å komme dit på, så er veien fra Frank­rike langt mer spek­ta­ku­lær enn veien fra Spa­nia. Det er en skik­ke­lig fjell­over­gang. Man kan også velge tun­nel i ste­det for å kjøre over fjel­let, men det gjør man ikke som turist. Der­for bør man i alle fall velge den ruten enten ut eller inn. Veien til og fra Spa­nia går bare gjen­nom dalen til høy­slet­ten ved Urgell.

På fransk side, før man begyn­ner på turen over fjel­let om man kom­mer fra øst, pas­se­rer man Lli­via. Det er en spansk enklave inne i Frank­rike — altså et lite stykke Spa­nia som lig­ger som en øy inne i Frank­rike. Jeg har fort­satt ikke helt for­stått hvor­for den er der. Det har noe å gjøre med trak­tat om Pyre­ne­ene, og at Lli­via var en del av Cata­lo­nia. Men mens Andorra har en stra­te­gisk belig­gen­het som i noen grad kan for­klare dens sta­tus, så er Lli­via bare en sir­kel midt på en fransk høyslette.

Hvis du først er der, så ta gjerne en tur bort fra shop­ping­sent­rene i Andorra la Vella. Som syk­kel­en­tu­si­ast måtte jeg denne gan­gen ta en tur opp til Arca­lis, som der det ste­det hvor 7. etappe endte i Tour de France 2009. Det var på den etap­pen Alberto Con­ta­dor ryk­ket fra Lance Arm­s­trong på slut­ten. Men enten man er inter­es­sert i syk­kel eller ikke, det er et flott sted i fjellet.

Byene, først og fremst hoved­sta­den Andorra la Vella, frem­står i dag som gigan­tiske tax-free kjøpe­sentre. Små­sta­ter kan gjøre seg inter­es­sante for inn­byg­gere fra omkring­lig­gende land, og ha gode inn­tek­ter fra pen­ger som disse leg­ger igjen. Land som må leve av egen befolk­ning kan ikke satse på at andre beta­ler litt. Folk som røy­ker kan nok spare mye på å kjøpe sin gift i Andorra. Også andre varer som gjerne er sær­lig avgifts­be­lagt er bil­li­gere i Andorra. Det er stor tett­het av par­fy­me­rier og apo­te­ker, så på slike varer må det være pen­ger å spare. Det sel­ges også mye elek­tro­nikk, gull, klok­ker m.m. Men her er det vel spart moms og ikke sær­av­gif­ter som gjøre pri­sen guns­tig. Hvis det er moms i lan­det er ikke høy. Jeg har ikke under­søkt dette.

Ben­sin er bil­li­gere i Andorra enn andre ste­der, så fyll opp tan­ken før du for­la­ter Andorra.

Blant det jeg set­ter mindre pris på i Andorra er at de fort­satt ikke har inn­ført reg­ler som sik­rer at man slip­per å bli sje­nert av and­res røy­king. Res­tau­ran­ter og andre ste­der som lar et mindre­tall av gjes­tene få lov til å sje­nere andre med sin røy­king tar ikke hen­syn til sine gjes­ter. Men hel­dig­vis har det vært så få gjes­ter der de gan­gene vi har besøkt lan­det at det ikke har vært noe stort pro­blem. Og Andorra kom­mer nok etter og slut­ter seg til de sivi­li­serte land ogås på dette området.

I Andorra rekla­me­res det fort­satt for tobakk. Men det er store advars­ler på siga­rett­pak­kene. Om det skyl­des reg­ler i Andorra eller at mar­ke­det i Andorra er for lite til at man pro­du­se­rer egne pak­nin­ger for dem, vet jeg ikke. Uan­sett blir det litt absurd når man ser rekla­mer som dette. Hva slags kva­li­tet er det egent­lig Win­ston rekla­me­rer for? Kva­li­tets­øde­leg­gelse av folks helse?

Andorra til­byr også “Pri­vate ban­king”, som i prak­sis vil si at man kan skjule pen­ger av tvil­som opp­rin­nelse og som har vært unn­dratt beskat­ning i andor­ranske ban­ker. Bank­sek­to­ren er langt større enn hva en befolk­ning på 84.000 inn­byg­gere har behov for. Men slike ord­nin­ger er under sterkt press. Det inter­na­sjo­nale sam­fun­net aksep­te­rer ikke len­ger at man hjel­per kri­mi­nelle, kor­rupte stats­le­dere som plynd­rer sitt land, penge­vas­kere og skatte­sny­tere med å gjemme sine pen­ger. Turen kom­mer nok til Andorra også, når det gjel­der å åpne opp for innsyn.

Det er mye “Harry-handel” i Andorra. Folk rei­ser inn om mor­ge­nen og ut om kvelden.Det er mye folk og ganske nitid toll­kon­troll både på spansk og fransk side. Hver blir som pas­se­rer blir stop­pet. Man blir ikke nød­ven­dig­vis under­søkt så nøye. Vi har på fransk side blitt spurt om vi hadde tobakk, og kunne kjøre videre da vi sa at det hadde vi ikke. Inn i Spa­nia må man typisk åpne baga­sje­rom­met. Men en typisk ferie­ba­ga­sje synes ikke å være av sær­lig inter­esse for tol­lerne, og vi har blitt vin­ket videre etter at de har kas­tet et rask blikk. Men det kan uan­sett bety lange køer.

Norsk ferie­se­song er abso­lutt lav­se­song i Andorra. Det er ingen ski­tu­ris­ter, og i den grad det kom­mer turis­ter fra nabo­lan­dene om som­meren, så har ferien ennå ikke begynt. Man får der­for svært bil­lig hotell i Andorra i slut­ten av juni og i juli. For tre per­soner i en (rik­tig­nok rela­tivt liten) suite på Crowne Plaza, et av de beste hotel­lene i Andorra la Vella, betalte vi litt i over­kant av 1.000 kr inkl fro­kost. Så hvis man skal innom Andorra bør man reise inn om etter­mid­da­gen og ut neste for­mid­dag om man ikke har pla­ner om å være der i flere dager. Da unn­går man køene. Man kan shoppe litt om kvel­den (stort sett sen­ger butik­kene kl. 20.00), og litt til om for­mid­da­gen før man rei­ser videre.

Vi synes at dette er en fin rute om man like­vel skal krysse Pyre­ne­ene og utgangs­punk­tet er nær de østlige deler av fjellkjeden.

I dag åpnet byba­nen i Ber­gen med fint besøk, og med litt mindre fint besøk. La det være sagt som en gene­rell ansvars­fra­skri­velse: Jeg har ikke satt meg vel­dig grun­dig inn i pro­sjek­tet Byba­nen i Ber­gen. Jeg har mer­ket meg at det har vært mye dis­ku­sjo­ner. Men mot­stan­den kan ikke ha vært så stor like­vel når man har måt­tet impor­tere Vidar Kleppe for å fok nok folk til å kunne holde i fanen og repre­sen­tere “fol­ke­lig motstand”.

Jeg kjen­ner byba­nen i Montpel­lier, le Tramway, langt bedre enn jeg kjen­ner byba­nen i Ber­gen. Men siden Montpel­lier er en by omtrent på stør­relse med Ber­gen gir det utgangs­punkt for noen refleksjoner.

Den første “byba­nen” i Montpel­lier åpnet i 2000. Det var sik­kert mye dis­ku­sjon da dette ble ved­tatt også, uten at jeg kjen­ner denne. Jeg begynte ikke å følge med på hva som skjer i denne regio­nen før vi kjøpte en lei­lig­het et stykke uten­for Montpel­lier i 2005. Da var linje 1 i drift og linje 2 under bygging.

Så langt jeg kan bedømme har det vært en stor suk­sess. Man hadde pro­gno­ser i plan­leg­gings­fa­sen som sa at denne lin­jen ville frakte 75.000 pas­sa­sje­rer pr dag. Men resul­ta­tet har blitt 130.000 pas­sa­sje­rer pr dag — nes­ten det dob­belte av pro­gno­sen. Suk­ses­sen gjorde at vogn­set­tene etter 2–3 år ble for­len­get fra opp­rin­ne­lig å være tre-leddet på 29,8 m til å blir fem-leddet med lengde 40,9 m. I desem­ber 2006 åpnet linje 2.

Byba­nen var også en vik­tig grunn til at Montpel­lier ryk­ket opp fra to-stjerners til tre-stjernes reise­mål i den grønne Michelin-guiden. Ikke fordi banen i seg selv er en stor attrak­sjon, men den har gitt et vik­tig bidrag til at byen har blitt et bedre sted å bo i, fer­des i og besøke.

Det arbei­des nå med linje tre, som vil åpne i 2012. Det er offent­lig­gjort pla­ner for en linje 4, og pla­ner for for­len­gelse av eksis­te­rende lin­jer og linje 3 (som man ser for seg å for­lenge til La Grande Motte og Palavas). Men dette er ikke ved­tatt. Mitt inn­trykk er at man i Frank­rike, i mot­set­ning til i Norge, ikke tref­fer ved­tak om å gjøre noe før man også har finan­sie­ring og kan vedta denne. Kan­skje blir det litt mer luf­tige pla­ner og litt færre ved­tak når man gjør det på den måten, men ved­ta­kene blir i det minste mer troverdige.

Jeg vet ikke så mye om hva som even­tu­elt er gjort i til­knyt­ning til Byba­nen i Ber­gen. Men noe av nøk­ke­len til suk­sess i Montpel­lier er at man har gjort det ordent­lig. Ved ende­sta­sjo­ner og andre knute­punk­ter er det laget inn­farts­par­ke­ring slik at folk kan kjøre bil til der hvor byba­nen starter.

Kjø­per man måneds­kort (eller kan­skje må man kjøpe års– eller halv­års­kort, jeg er ikke sik­ker), inklu­de­rer det par­ke­ring ved disse inn­farts­par­ke­rin­gene og bysyk­ler inne i byen. Her er det et elek­tro­nisk bil­lett­sys­tem som har vir­ket i mange år, så der­for er det med en viss und­ring jeg har sett på pro­ble­mene med Flexus i Oslo. Man har hel­ler ikke blitt fris­tet til å drive kom­mu­nal pro­sti­tu­sjon hvor reklame­by­råer og andre kan skjemme ut byen med “bymøb­ler” og annet rask hvis de bare er vil­lige til å betale. Man har laget et sam­men­hen­gende trans­port­sys­tem hvor byba­nen utgjør ryggraden.

I Norge har man en lei tendens til å vedta pro­sjek­ter som ikke full­fø­res, lage luf­tige pla­ner som (kan­skje) gjen­nom­fø­res klatt­vis, og til å jevn­lig ha omkam­per. Man har dis­ku­tert bybane i Ber­gen i 45 år, enda len­ger enn poli­ti­kerne har lovet og løpt fra sine løf­ter om syk­kel­veier.

Et pro­blem i norsk sam­ferd­sels­po­li­tikk er at bilen er hel­lig. Kan­skje har det sam­men­heng med pri­sene. I Norge er biler så dyre at bilen all­tid har vært vik­ti­gere som sta­tus­sym­bol enn som trans­port­mid­del — noe man bl.a. ser ved at man nes­ten ikke impor­te­rer basis­mo­del­ler av rime­lige biler til Norge. Folk vil ha de dyrere og mer påkos­tede model­lene, for man må ha noe å vise fram. En poli­tikk som hind­rer Ola Nord­mann å kunne bruse med fjø­rene får begren­set støtte.

Alle som har vært en del i båt vet at når man skal i land i skjær­går­den må man gjøre ett av to: Enten hop­per man, eller så hop­per man ikke. Hvis man for­sø­ker på noe midt i mel­lom hav­ner man i sjøen. Og der er det norske poli­ti­kere og plan­leg­gere så alt for ofte hav­ner med sine halvveisløsninger.

Hvis man gjør det ordent­lig, full­fø­rer når man først har ved­tatt og satt i gang, og byg­ger opp tje­nes­ter som gjør det til et hel­het­lig trans­port­til­bud, da vil kan­skje Ber­gen opp­leve den samme suk­ses­sen med sin bybane som man har opp­levd i Montpel­lier. Jeg håper at det blir resultatet.

Gra­tu­le­rer Ber­gen, med å ha fått lokal­trans­por­ten på skinner.

Nå som Norge og store deler av Europa er lam­met av islandsk vul­ka­naske er det fris­tende å tenke: Hadde vi bare hatt ordent­lige tog.

Norge er for uland å regne når det gjel­der tog. Gamle vog­ner sling­rer seg på enda eldre spor i has­tig­he­ter som gjør at de ikke en gang kan kon­kur­rere med bilen i reise­tid. Alle som har hatt regjer­nings­makt de siste 50 år eller så har for­sømt seg, så her sit­ter alle poli­tiske par­tier med et kol­lek­tivt ansvar.

I Norge ville ikke egent­lig høy­has­tig­het­stan­dard (has­tig­he­ter over 300 km/t) vært nød­ven­dig for å komme ned i en reise­tid på 3 timer mel­lom de “store” byene.  Det burde også ha vært mulig å komme fra Oslo til Køben­havn i løpet av ca tre timer.

Fra Køben­havn burde høy­has­tig­hets­tog kunne ha tatt oss til Brus­sel på fire timer, til Paris i løpet av fem timer, til Lon­don på seks, til Mar­seille på syv og til Bar­ce­lona på åtte timer.

Det er Frank­rike som er ledende på høy­has­tig­hets­tog og Spa­nia sat­ser stort. Nord i Europa hen­ger man etter. Jo len­ger nord man kom­mer, desto len­ger hen­ger man etter. Kom­mer man seg til Brus­sel er det mulig å komme videre med tog. Der­fra kom­mer man til Lon­don på 1t 50 min og til Paris på 1t 25m. Paris — Mar­seille tar ca 3t 30m. Fore­lø­pig er det ikke TGV mel­lom Nîmes og Bar­ce­lona, noe som gjør at reise­ti­den i ret­ning Bar­ce­lona blir len­ger. Men det arbei­des med saken.

Et euro­pe­isk høy­has­tig­hets­nett lig­ger noen år inn i frem­ti­den. Men i de fleste land skjer det noe, bare ikke i Norge. Så raske tog fra Gøte­borg til Mid­del­ha­vet vil vi nok kunne se. Men om Norge vil bli en del av dette, det er et helt åpent spørsmål.

Michelins har i sitt nyhets­brev Via­Michelin denne gang valgt å pro­fi­lere Oslo under over­skrif­ten Oslo — a capi­tal in sync with nature.

Before lea­ving to explore the fjords of the Northern coast, which are amongst the most specta­cu­lar lands­ca­pes in Europe, take time to visit Oslo! The oldest Scan­di­na­vian capi­tal cap­tu­res the quin­t­es­sence of the nation’s cul­ture and gast­ro­nomy in excep­tio­nal settings.

Jeg må nok medgi at det var nytt for meg at Oslo er “The oldest Scan­di­na­vian capi­tal”. Så vidt meg bekjent er både Stock­holm og Køben­havn eldre — i alle fall som hoved­ste­der og ordent­lige byer. Men det er ikke noen grunn til å henge seg opp i det. De anbe­fa­ler folk å bruke tre dager på Oslo.

Går man inn i detal­jene fin­ner man nok et og annet som ikke stem­mer. Det er f.eks. helt nytt for meg at folk tar ferje eller drar med sine seil­bå­ter til Hver­ven­bukta, Kat­ten, Ingi­er­strand og Fisk­voll­bukta om som­meren. Men det stem­mer litt bedre for Lang­øy­ene og Hoved­øya, selv om hel­ler ikke disse er noe typisk mål for seilerne.

I disse tider med Røkke-bråk mer­ker en seg også at de ikke helt har fått med seg detal­jene her, når de skriver:

“inclu­ding the office of Norway’s most famous busi­ness­man, the ex prawn fis­her­man Kjell Inge Røkke; in the sum­mer­time you can buy prawns from the fish­ing boat from which he made his fortune.”

Det var nok ikke i reke­trå­le­ren ved Aker brygge  Røkke skapte sin formue.

De skry­ter at musik­ken. “Oslo is now musi­cally one of the most exci­ting towns in Europe”, skri­ver de, og frem­he­ver (selv­føl­ge­lig) Operaen.

I spal­ten om res­tau­ran­ter frem­he­ves og omta­les Baga­telle, og skri­ver føl­gende i ingres­sen: “In Oslo you will come across one of the most exi­ting chefs in Europe: Eyvind Hell­strøm (two stars in the 2009 Michelin Guide.)”  Over­skrif­ten på artik­ke­len er “Baga­telle res­tau­rant: Eyvind Hell­strøm, Genius of the Fjords”.

For en mat­in­ter­es­sert nord­mann som synes det er vel­dig gle­de­lig at norske kok­ker har hev­det seg så godt inter­na­sjo­nalt er det fris­tende å sitere mye:

“The last few years there has been a lot of talk (per­haps too much?) about Spain’s “culi­nary revo­lu­tion” which took place in the 1990’s and begin­ning of the 2000’s, a revo­lu­tion which should be attri­buted to the genius of a hand­ful of cha­ris­ma­tic chefs. The best known of these are Fer­ran Adria, Mar­tin Bera­sate­gui, Juan Mari Arzak, Pedro Subi­jana and the Roca brot­hers (just to name a few!)

There has, how­e­ver, been very little inte­rest in Scandinavia’s sud­den emer­gence at the fore­front of the world gast­ro­no­mic scene. What good can come from these Nor­dic countries apart from grave­lax (sal­mon mari­nated in salt and sugar), rak­fisk (fer­men­ted trout) and whale steak, not for­get­ting the tra­ditio­nal gril­led pork belly served at Christmas?

Yet one has to just look at the figu­res to dis­cover that, in this part of Europe, somet­hing out of the ordi­nary is taking place. In Nor­way alone four chefs have car­ried off the famous Bocuse d’Or prize: Geir Skeie in 2009, Char­les Tjessem in 2003, Terje Ness in 1999 and Bent Stan­sen in 1993; two others rece­i­ved the Sil­ver Bocuse: Tom Vic­tor Gaus­dal in 2005 and Lars Erik Undert­hun in 1991; and one Bronze Bocuse: Odd Ivar Sol­vold in 1997. In 2009 Sweden won second place and Den­mark were fourth!

This new gene­ra­tion of Nor­dic chefs owes eve­rything to one man: the great Nor­we­gian Eyvind Hell­strøm.

Litt len­ger nede står det:

“Eyvind Hell­strøm is con­side­red by Paul Bocuse (who made him Che­va­lier of the Légion d’honneur in 2007) to be “one of the grea­test.” Hell­strøm has mana­ged to make his Baga­telle res­tau­rant in Oslo one of the finest dining expe­ri­en­ces in Europe, which is no mean feat. To pull this off he had to carry out the pati­ent work of edu­ca­ting his com­pa­triots, hit­herto experts only in snacks and fro­zen foods.”

Til alle Oslo-folk som liker å lese litt skryt om sin egen by (og andre), les de to artiklene.

Ryanair vur­de­rer å inn­føre gebyr på toa­lett­be­søk. For et knapt år siden ble dette lan­sert som, eller i alle fall opp­fat­tet som en april­spøk, siden en presse­mel­ding om dette ble sendt ut 1. april. Men nå er det visst alvor. Kan­skje var april­spø­ken egent­lig en prøvefis.

Ryanair er rute­buss med vin­ger. Man får det man beta­ler for. Like­vel er det gren­ser for hva de kan finne på for å kreve all ver­dens eks­tra­be­ta­ling av sine kun­der, etter først å mar­keds­føre seg som lav­pris­sel­skap. Her er noen av Ryanairs kostnadsfeller:

Man må betale gebyr om man ikke bestil­ler bil­lett via Inter­nett.  De har gått til krig mot reise­by­råer og kan­sel­le­rer (etter min mening helt urett­mes­sig) bil­let­ter som ikke er bestilt direkte fra Ryanair. Gotog­ate er en av de som har blitt ram­met. Jeg tror ikke på Ryanairs begrun­nelse. De vil nok gjøre det vans­ke­li­gere for folk å sam­men­ligne deres reelle pri­ser med andre.

Hvis man vil ha med inn­sjek­ket baga­sje må det være bestilt på for­hånd. De tar seg grovt betalt om man ikke har bestilt plass til kof­fer­ten — da kof­fer­ten fort komme til å koste mer enn selve bil­let­ten. Og Ryanair til­la­ter bare 15 kg, mens det van­lige er 20 kg inn­sjek­ket baga­sje eller mer. Ryanair til­la­ter ikke at to per­soner som rei­ser sam­men veier inn baga­sjen sam­men. Hvis en har 7 kg og den andre 20, er det bare å betale for fem kilo over­vekt. Og Ryanair vet å ta seg godt betalt av de som har med for mye.

De har inn­ført inn­sjek­kings­ge­by­rer, og vil når avvikle all manu­ell inn­sjek­king.

Nylig skjer­pet de inn reg­lene for hånd­ba­ga­sje, og måten det er gjort på viser at dette er noe de gjøre for å kunne kreve eks­tra pen­ger av pas­sa­sje­rer som tror Ryanair har samme prak­sis som andre sel­ska­per. Først ville de ha folk til å reise med bare hånd­ba­ga­sje, og påsto at deres hånd­ba­ga­sje­reg­ler var gene­røse. så vil de “bøt­legge” folk som føl­ger opp­ford­rin­gen. 30 Euro kos­ter det med en pose for mye. Og for å vir­ke­lig å under­streke at dette er noe man gjør for å tyne pen­ger av folk og ikke for å begrense baga­sjen, sier de at

“de som nek­ter å betale eller leg­ger igjen baga­sjen, vil bli nek­tet å fly med Ryanair.”

Ryanair har fått For­bru­ker­om­bu­det på nak­ken for ville­dende pris­an­gi­vel­ser og har  blitt pålagt å slutte med sine påstan­der om at de er bil­ligst — så lenge de ikke er i stand til å doku­men­tere at dette fak­tisk er til­fel­let. Omsi­der har Ryanair bestemt seg for å rette seg etter påleg­get. Men pr i dag står fort­satt denne “garan­tien” på Ryanairs nettsider.

Fra før vet vi at Ryanir kon­se­kvent dri­ver ville­dende mar­keds­fø­ring når det gjel­der angi­velse av ste­der de flyr til. De kal­ler f.eks. San­de­fjord Luft­havn Torp for Oslo (Torp), for å lure folk til å tro at de kom­mer til Oslo. Akku­rat som de kal­ler Hahn for Frank­furt Hahn, Girona for Bar­ce­lona, osv.  (Vi har hatt besø­kende som trodde de hadde fun­net et rime­lig fly til Oslo, og først da de satt på fly­bus­sen opp­da­get at de var langt fra Oslo og ikke hadde noen mulig­het til å rekke sin avtale.)

Jeg skal ikke si aldri mer Ryanair. Når Ryanair er det eneste sel­ska­pet som har direkte­rute mel­lom Norge og “min” del av Frank­rike (dog bare som­mer­rute) er det et prak­tisk og som regel bil­lig alter­na­tiv (jeg har reist en del gan­ger San­de­fjord — Mar­seille med Ryanair). Jeg bru­ker Ryanair bare i man­gel av alter­na­ti­ver. Min kun­de­lo­ja­li­tet har vært liten, og med deres siste frem­støt går den rett i dass.

Men det er nå en gang slik at man kan ta betalt for å gå inn på et toa­lett. Man kan ikke holde folk inn­e­låst til de har betalt for å komme ut. Alle toa­let­ter med myntpå­kast fun­ge­rer slik at man kan gå inn uten å betale hvis bare ikke døra smek­kes igjen mel­lom hver besø­kende. Og siden det som regel er kø foran fly­toa­let­ter vil vel ikke døra bli smek­ket igjen så vel­dig ofte.

Man får det man beta­ler for. Når et sel­skap gjør sitt ytterste for å pro­fi­lere seg som et dritt­sel­skap bør man vel ikke bli så over­ras­ket over at de tar gebyr for drit­ten også.

Languedoc-Roussillon har blitt “min” del av Frank­rike, etter at vi kjøpte en lei­lig­het i regio­nen for tre år siden. I lik­het med de fleste nord­menn visste jeg for inn­til få år siden lite om dette områ­det. Languedoc-Roussillon var noe vi for­bandt med rela­tivt rime­lige franske viner. Det var i grun­nen alt.

Senere har jeg opp­da­get at det er en region som kan by på alt fra lange sand­stren­der til ville fjell. Vinen er også langt mer spen­nende og variert enn man kan få inn­trykk av om man hol­der seg til Vinmonopolet.

Jeg har sam­let og pre­sen­tert en del infor­ma­sjon om regio­nen under http://www.torvund.net/languedoc. Det er et “never ending work in pro­gress”. Men selv om det fort­satt er mange hul­ler har jeg nå valgt å gjøre dette kjent ved å lenke til disse sidene.

I følge Aften­pos­ten 19.02.08 har Ryanair vun­net over For­bru­ker­om­bu­det i Bor­gar­ting lag­manns­rett. For egen del kan jeg legg til et hel­dig­vis.

Hvis jeg har opp­fat­tet saken rik­tig (og i så fall er den ikke helt kor­rekt gjen­gitt i Aften­pos­ten), så dreier det seg om gebyr ved refun­de­ring av betalte avgif­ter når en fly­bil­lett ikke benyt­tes. Det er van­lig ved bil­lige fly­bil­let­ter at de ikke refun­de­res om de ikke benyt­tes, og dette gjel­der også for Ryanair. Men sel­ska­pet beta­ler bare fly­plass­av­gift m.m. for pas­sa­sje­rer som fak­tisk flyr. Så hvis en bil­lett ikke blir benyt­tet, da beta­ler ikke Ryanair avgif­ter, selv om avgifts­be­lø­pet er krevd inn fra kunden.Det ville ikke vært rime­lig om et fly­sel­skap bare kunne stikke slike avgifts­pen­ger i egen lomme. Kun­den har betalt en avgift i til­legg til bil­lett­pri­sen, og fly­sel­ska­pet har krevd inn avgif­ten på vegne av andre. Så langt har jeg ingen pro­ble­mer med å være enig med For­bru­ker­om­bu­det. Etter det jeg for­står er dette også aksep­tert av Ryanair. Men jeg und­rer med over at For­bru­ker­om­bu­dets rea­li­tets­sans til tider glip­per helt i slike saker. For i følge For­bru­ker­om­bu­det skal ikke fly­sel­ska­pene få lov til å kreve dek­ning for kost­na­dene ved å refun­dere belø­pet. Tvis­ten har — i følge Aften­pos­ten — stått om et gebyr på 80 kr, et beløp som ver­ken er urea­lis­tisk eller høyt i for­hold til å refun­dere beløpet.

For­bru­kere skal ha sine rett­gi­he­ter, også over­for fly­sel­ska­per. Og Ryanair er neppe den beste i klas­sen her. Men også for­bru­kere må aksep­tere at de selv må dekke kost­na­dene de selv påfø­rer andre. Den som avbe­stil­ler må f.eks. finne seg i å betale et rime­lig avbe­stil­lings­ge­byr for å dekke tras­ak­sjons­kost­na­dene. Dette burde selv For­bru­ker­om­bu­det for­stå og akseptere.