Kategori: Reise

Lourdes – grotten som ble en gullgruve

11. februar 1858 fortalte den da 14 år gamle bondejenta Bernadette Soubirous at hun hadde sett en dame i grotten Massabeille, en drøy kilometer fra byen Lourdes. Bernadette hadde etter dette en rekke slike syner. Selvfølgelig var omverden først særdeles skeptisk, og skepsisen ble neppe mindre av at hun var en fattigjente med en alkoholisert far og som selv ikke fremsto som spesielt oppvakt. Men hun unngikk å bli sperret inne på et sinnsykeasyl — i dag hadde hun nok ikke unngått psykiatrien. Den katolske kirke anerkjenten hennes syner i 1862.

Damen i Bernadettes syn hadde sagt at man skulle drikke og vaske seg i vannet fra kilden i grotten. I følge legenden skal også folk som har drukket av vannet i kilden ha blitt friske. Dette såkalte underet i Lourdes er grunnlaget for dagens pilegrimsindustri i Lourdes.

Vi havnet Lourdes fordi vi hadde krysset Pyreneene fra Spania og måtte velge et passende sted å overnatte. I den grad det hadde preg av en pilegrimstur for vårt vedkommende var nok kjente fjell fra Tour de France viktigere mål enn Lourdes. Lourdes lå passende til på veien mellom mellom Col d’Aubisque og Col du Tourmalet. Siden Lourdes var kjent for noe, mens de stedene som i praksis var alternativene ikke var kjent for noe som helst og knapt funnet verdig en bisetning i guidebøkene, valgte vi Lourdes.

I Pyreneene er det mange varme kilder. Vi kjenner det igjen i stedsnavn som Ax-les-Thermes, Bagnères-de-Luchon, Bagnères-de-Bigorre, Les Eaux-Chaudes og Eaux-Bonnes, for å nevne noen. På 1800-tallet reiste Europas overklasse til slike steder. Men nå reiser man heller til “Syden”, hvor det er sol og varmt i vannet. Om vinteren ligger “Syden” mye lenger sør enn Frankrike, og innlandet i Pyreneene kvalifiserer kvalifiserer uansett ikke som “Syden”. Til det ligger det for langt fra sjøen. (Og Frankrike er vel uansett ikke “Syden” i Are Kalvøs betydning av ordet.)

Noen av kurstedene har klart å “omskolere” seg til skisteder. Men der forholdene ikke ligger til rette for skisport ligger de stort sett som forfalne minner om fordums storhet. Dalene er V-daler gravd ut av vann, som ofte er bratte og trange — og hvor solen ikke alltid så lett slipper til. De er ikke som våre brede, is-skurte U-daler. Mitt inntrykk er at disse i dag tiltrekker seg noen raftere og en del syklister som vil sykle bakker, kanskje også noen klatrere. Men det synes ikke å være nok til å holde liv i en turistindustri utenom skistedene.

Jeg kan ikke påberope meg noen inngående kunnskap om Pyreneene. Men mitt inntrykk er at været ofte skifter brått når man kommer over toppen. Og det er vel ikke overraskende at været synes å være bedre på sydsiden mot Spania enn mot nord og Frankrike — selv om det også på fransk side er sydvendte dalsider. Jeg antar at luften som kommer inn fra Atlanterhavet i nordvest drar med seg fuktighet, som lett blir til tåke og regn når den presses opp langs fjellsiden og avkjøles. Luften fra de spanske høysletter på sørsiden er nok både varmere og tørrere.

Lourdes er unntaket. Her har grotten blitt en gullgruve og vannkilden en kilde til store inntekter.

Over grotten er det bygget en stor katedral. Det er et nedre nivå i plan med (og i forlengelsen av?) grotten, og en mer vanlig katadral over denne. Langs kanten er det mange kraner/ drikkefontener hvor man kan drikke og fylle opp sine kanner med vannet. Det er også badeanlegg for de som vil ha mer vann. Det er sykehus og andre anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt disse er knyttet til Bernadettes kilde.

Lourdes har 15.000 innbyggere. Men hvert år kommer det 5 millioner pilegrimer og andre besøkende til byen. Lourdes er den byen i Frankrike som har størst hotellkapasitet, nest etter Paris. Går man i sentrum er det hotell på hotell på hotell, samt souvenirbutikker. De fleste hotellene er ganske enkle. En- og to-stjernes hoteller dominerer. Pilegrimer er åpenbart ikke så veldig kravstore når det gjelder hotellstandard. Det samme kan nok sies om restaurantstandarden på stedet.

Vi bodde på Best Western Hôtel Beauséjour, et 3-stjerners hotell som ligger rett ved jernbanestasjonen. Vi valgte det etter litt søking på nettet. Det var greit nok, men det skulle vise seg at det lå litt langt fra beivenhetenes sentrum — en drøy kilometer. Skulle jeg havne i Lourdes en gang til tror jeg at jeg vil velge Grand Hotel Moderne, et 4-stjernes hotell midt i sentrum som skriver sin historie tilbake til 1896.

For en ikke spesielt troende person var Lourdes et underlig skue.Den turistbrosjyren vi fikk stukket i hånden hadde tittelen “Pilegrim for en dag” og hadde forslag til komplett dagsprogram.

I følge Wikipendia har stedet blitt kalt den katolske kirkes svar på Disneyland. Disneyland er kanskje mer polert i stilen. Selv fikk jeg assosiasjoner til gamle britiske badebyer som hadde sine beste dager før det ble billig å fly til land hvor det er varmt i vannet. Slik sett kan Lourdes minne om en del andre steder i Pyreneene. Men det er langt større aktivitet og mer liv her. Det er mye folk og souvenirbutikker over alt. Noen kunne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hellige hjerte”.

Religiøse souvinerer var selvfølgelig helt dominerende. Man kunne få statuer av Bernadette, men også vannflasker og kanner i ulike størrelser som man kunne fylle med vann fra den hellige kilden.

Pilegrimer tar gjerne med seg vann hjem for å gi til slekninger og venner som ikke kan ta turen selv. Men flyselskapenes regler for hvor mye væske man kan ta med ombord gjelder også for hellig vann, så det er ikke lenger like lett å frakte det med seg. Selv nøyde vi oss med å kjøpe et par bokser peppermyntesukkertøy laget med vann fra denne kilden. Jeg har ikke noen særlig tro på at peppermyntesukkertøy laget med hellig vann ha noen annen virkning enn annet peppermyntesukkertøy. Men det var en artig souvenir.

Om byen har noe natteliv, vet jeg ikke. Det er ikke ofte jeg utforsker dette. Men jeg tviler på at de som er ute etter et heftig natteliv har noe særlig å hente i Lourdes. Det er ikke den type turister som oppsøker stedet, og jeg så heller ikke noe som kunne minne om en nattklubb blant alle hotellene, kafeene og souvenirbutikkene. Men jeg lette ikke akkurat etter dem heller.

Byen er internasjonal. Over alt ser man skilt som forteller at man snakker engelsk, tysk, nederlandsk, alsacisk, spansk, italiensk, osv. Sannsynligvis er det folk fra det landet som driver butikken. I alle fall støtte vi på folk i butikker som gjerne snakket italiensk, men som snakket et heller dårlig fransk.

Pilegrimsreiser ser ut til å være big business. Mange flyr inn til flyplassen Aéroport de Tarbes-Lourdes-Pyrénées. 70% av passesjerene som bruker denne flyplassen er pilegrimer til Lourdes. Det går fem TGV (høyhastighetstog) direkte fra Paris hver dag. Busslast på busslast med pilegrimer kommer til byen, og mange kommer selvfølgelig med bil.

De som tilhører samme reiseselskap er ofte utstyrt med caps, skjerf eller annet som viser hvilket reiseselskap de tilhører. På den måten blir det lettere for reiseselskapets hyrder å holde orden på sin hjord. Man skal selvfølgelig fotograferes og gjøre alt andre turister gjør, i tillegg til å besøke kilden, delta på messe m.m. Når pilegrimshandlingene er unnagjort hygger man seg gjenre med en øl på en av stedets mange cafeer eller barer — gjerne midt i kirketiden.

Vi kom til Lourdes lørdag kveld, og tok stedet nærmere i øyesyn søndag formiddag. Vanligvis er ikke dette det beste tidspunktet å besøke et sted. Men når det er det religiøse som her hovedattraksjonen, da er det på søndag formiddag det virkelig skjer. Så her var det kirkelige prosesjoner og stor messe, i tillegg til alle pilegrimene.

For egen del må jeg medgi at det virker et sted mellom absurd og grotesk når man kommer trillende med folk i rullestoler, eller endog i sykesenger for at de skal kunne drikke av eller bade i vannet fra kilden. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke skade å prøve dette også. Den katolske kirke har offisielt anerkjent 67 mirakuløse helbredelser som ikke tilskrives annet enn vannets helbredende virkning, om man skal tro Wikipedia.

Jeg valgte å holde en viss avstand til stedets viktigste attraksjoner som grotten, kilden og de mange drikkefontener hvor man kan få vann fra kilden. Jeg er som nevnt ikke en spesielt troende person. Men jeg har respekt for andres tro og andre religion. Pilegrimer kommer sikkert i alle varianter, fra de som stikker innom når de likevel er på disse kanter, til de for hvem besøket har meget stor personlig og åndelig betydning. Uansett hva jeg måtte mene om troen på kildens og vannets virkning, så vil jeg ikke gå i veien for og forstyrre de for hvem dette er viktig.

Andorra

Jeg har alltid vært fascinert av de små lilleputstatene som på en eller annen merkelig måte har overlevd inneklemt mellom de store. I Europa har de store stater jevnlig vært i krig med hverandre i hundrevis av år og grensene har blitt flyttet mange ganger. Man skulle tro at lilleputstatene var blitt valset ned uten at stormaktene knapt merket det. Men noen har altså overlevd. Andorra er en av dem.

Andorra ligger i Pyreneene og har knapt 84.000 innbyggere. Det er mer enn det dobbelte av vår EØS-partner Lichtenstein (som har 35.000). I areal er Andorra nesten tre ganger så stort. Så om vi i Norge tar EØS-samarbeidet alvorlig bør vi ikke smile alt for overbærende til et land som Andorra.

Pyreneene er en bratt barriere mellom Den iberiske halvøy og det kontinentale Europa. Det er Afrika som presser på og skyver Iberia foran seg. Den afrikanske og den europeiske kontinentalplaten kolliderer, og i sårsonen reiser Pyreneene seg. Det er en relativt ung fjellkjede som fortsatt vokser. Det er akkurat det samme som skjer litt lenger øst, der Italia presses mot Europa og Alpene har dannet seg i kollisjonssonen.

Det er ikke lett å passere Pyreneene. Man kan passere langs Middelhavskysten i øst eller langs Atlanterhavskysten i vest. Ellers utgjør fjellet en ganske uoverstigelig barriere. Men det er noen pass som er fremkommelige. Andorra ligger i et av dem. Jeg har ikke fått satt meg godt inn i Andorras historie. Men det er nærliggende å tro at den handelsstrategiske beliggenheten har gjort at man har kunnet kontrollere handelen gjennom passet og dermed kreve toll på varer som passerte. Det er en tilsvarende strategisk beliggenhet som gjorde at Caracassonne kunne vokse seg stor og sterk på å kontrollere handelen mellom Atlanterhavskysten og Middelhavskysten. Men beliggenheten har nok også gjort stedet relativt lett å forsvare.

Slik land har gjerne overlevd enten fordi de har vært en uinteressant bakevje, eller som et slags historisk kompromiss. For Andorras vedkommende er det en blanding av begge deler, om jeg har forstått det rett. Andorra har, men sin isolerte beliggenhet, stått på siden av de viktige begivenheter i Europas historie. Det er bare Frankrike og Spania som har brydd seg.

Frankrike og Spania har vært i krig med hverandre mange ganger, men ingen av dem har kunnet akseptere at den andre har fått kontrollen over dette strategisk viktige området. Dermed har det kunnet beholde en selvstendighet som et slags balansepunkt i den historiske terrorbalansen mellom de to stormaktene.

Fra 1278 til 1982 var landet et co-principat, altså med to prinser som styrte sammen. Den ene var biskopen i Urgell, på den spanske siden. Den andre var greven av Foix, men dette ble senere overført til det franske statsoverhodet. I 1982 ble det innført et demokrati med eget parlament og egen regjering. I 1993 frigjorde landet seg helt fra Frankrike og Spania, selv om co-principatet er beholdt som et symbolsk styre.

Jeg har bare vært i Andorra om sommeren. Men som turiststed er det først og fremst et vintersportssted. For den som virkelig vil bli påskebrun må Pyreneene være et flott område for skiferie. Man er ganske høyt til fjells (men ikke like høyt som i Alpene), og man er på samme breddegrad som den Franske middelhavskysten.

Skal man kjøre inn i Andorra, og jeg vet ikke andre måter å komme dit på, så er veien fra Frankrike langt mer spektakulær enn veien fra Spania. Det er en skikkelig fjellovergang. Man kan også velge tunnel i stedet for å kjøre over fjellet, men det gjør man ikke som turist. Derfor bør man i alle fall velge den ruten enten ut eller inn. Veien til og fra Spania går bare gjennom dalen til høysletten ved Urgell.

På fransk side, før man begynner på turen over fjellet om man kommer fra øst, passerer man Llivia. Det er en spansk enklave inne i Frankrike — altså et lite stykke Spania som ligger som en øy inne i Frankrike. Jeg har fortsatt ikke helt forstått hvorfor den er der. Det har noe å gjøre med traktat om Pyreneene, og at Llivia var en del av Catalonia. Men mens Andorra har en strategisk beliggenhet som i noen grad kan forklare dens status, så er Llivia bare en sirkel midt på en fransk høyslette.

Hvis du først er der, så ta gjerne en tur bort fra shoppingsentrene i Andorra la Vella. Som sykkelentusiast måtte jeg denne gangen ta en tur opp til Arcalis, som der det stedet hvor 7. etappe endte i Tour de France 2009. Det var på den etappen Alberto Contador rykket fra Lance Armstrong på slutten. Men enten man er interessert i sykkel eller ikke, det er et flott sted i fjellet.

Byene, først og fremst hovedstaden Andorra la Vella, fremstår i dag som gigantiske tax-free kjøpesentre. Småstater kan gjøre seg interessante for innbyggere fra omkringliggende land, og ha gode inntekter fra penger som disse legger igjen. Land som må leve av egen befolkning kan ikke satse på at andre betaler litt. Folk som røyker kan nok spare mye på å kjøpe sin gift i Andorra. Også andre varer som gjerne er særlig avgiftsbelagt er billigere i Andorra. Det er stor tetthet av parfymerier og apoteker, så på slike varer må det være penger å spare. Det selges også mye elektronikk, gull, klokker m.m. Men her er det vel spart moms og ikke særavgifter som gjøre prisen gunstig. Hvis det er moms i landet er ikke høy. Jeg har ikke undersøkt dette.

Bensin er billigere i Andorra enn andre steder, så fyll opp tanken før du forlater Andorra.

Blant det jeg setter mindre pris på i Andorra er at de fortsatt ikke har innført regler som sikrer at man slipper å bli sjenert av andres røyking. Restauranter og andre steder som lar et mindretall av gjestene få lov til å sjenere andre med sin røyking tar ikke hensyn til sine gjester. Men heldigvis har det vært så få gjester der de gangene vi har besøkt landet at det ikke har vært noe stort problem. Og Andorra kommer nok etter og slutter seg til de siviliserte land ogås på dette området.

I Andorra reklameres det fortsatt for tobakk. Men det er store advarsler på sigarettpakkene. Om det skyldes regler i Andorra eller at markedet i Andorra er for lite til at man produserer egne pakninger for dem, vet jeg ikke. Uansett blir det litt absurd når man ser reklamer som dette. Hva slags kvalitet er det egentlig Winston reklamerer for? Kvalitetsødeleggelse av folks helse?

Andorra tilbyr også “Private banking”, som i praksis vil si at man kan skjule penger av tvilsom opprinnelse og som har vært unndratt beskatning i andorranske banker. Banksektoren er langt større enn hva en befolkning på 84.000 innbyggere har behov for. Men slike ordninger er under sterkt press. Det internasjonale samfunnet aksepterer ikke lenger at man hjelper kriminelle, korrupte statsledere som plyndrer sitt land, pengevaskere og skattesnytere med å gjemme sine penger. Turen kommer nok til Andorra også, når det gjelder å åpne opp for innsyn.

Det er mye “Harry-handel” i Andorra. Folk reiser inn om morgenen og ut om kvelden.Det er mye folk og ganske nitid tollkontroll både på spansk og fransk side. Hver blir som passerer blir stoppet. Man blir ikke nødvendigvis undersøkt så nøye. Vi har på fransk side blitt spurt om vi hadde tobakk, og kunne kjøre videre da vi sa at det hadde vi ikke. Inn i Spania må man typisk åpne bagasjerommet. Men en typisk feriebagasje synes ikke å være av særlig interesse for tollerne, og vi har blitt vinket videre etter at de har kastet et rask blikk. Men det kan uansett bety lange køer.

Norsk feriesesong er absolutt lavsesong i Andorra. Det er ingen skiturister, og i den grad det kommer turister fra nabolandene om sommeren, så har ferien ennå ikke begynt. Man får derfor svært billig hotell i Andorra i slutten av juni og i juli. For tre personer i en (riktignok relativt liten) suite på Crowne Plaza, et av de beste hotellene i Andorra la Vella, betalte vi litt i overkant av 1.000 kr inkl frokost. Så hvis man skal innom Andorra bør man reise inn om ettermiddagen og ut neste formiddag om man ikke har planer om å være der i flere dager. Da unngår man køene. Man kan shoppe litt om kvelden (stort sett senger butikkene kl. 20.00), og litt til om formiddagen før man reiser videre.

Vi synes at dette er en fin rute om man likevel skal krysse Pyreneene og utgangspunktet er nær de østlige deler av fjellkjeden.

Bybane i Bergen og Tramway i Montpellier

I dag åpnet bybanen i Bergen med fint besøk, og med litt mindre fint besøk. La det være sagt som en generell ansvarsfraskrivelse: Jeg har ikke satt meg veldig grundig inn i prosjektet Bybanen i Bergen. Jeg har merket meg at det har vært mye diskusjoner. Men motstanden kan ikke ha vært så stor likevel når man har måttet importere Vidar Kleppe for å fok nok folk til å kunne holde i fanen og representere “folkelig motstand”.

Jeg kjenner bybanen i Montpellier, le Tramway, langt bedre enn jeg kjenner bybanen i Bergen. Men siden Montpellier er en by omtrent på størrelse med Bergen gir det utgangspunkt for noen refleksjoner.

Den første “bybanen” i Montpellier åpnet i 2000. Det var sikkert mye diskusjon da dette ble vedtatt også, uten at jeg kjenner denne. Jeg begynte ikke å følge med på hva som skjer i denne regionen før vi kjøpte en leilighet et stykke utenfor Montpellier i 2005. Da var linje 1 i drift og linje 2 under bygging.

Så langt jeg kan bedømme har det vært en stor suksess. Man hadde prognoser i planleggingsfasen som sa at denne linjen ville frakte 75.000 passasjerer pr dag. Men resultatet har blitt 130.000 passasjerer pr dag – nesten det dobbelte av prognosen. Suksessen gjorde at vognsettene etter 2-3 år ble forlenget fra opprinnelig å være tre-leddet på 29,8 m til å blir fem-leddet med lengde 40,9 m. I desember 2006 åpnet linje 2.

Bybanen var også en viktig grunn til at Montpellier rykket opp fra to-stjerners til tre-stjernes reisemål i den grønne Michelin-guiden. Ikke fordi banen i seg selv er en stor attraksjon, men den har gitt et viktig bidrag til at byen har blitt et bedre sted å bo i, ferdes i og besøke.

Det arbeides nå med linje tre, som vil åpne i 2012. Det er offentliggjort planer for en linje 4, og planer for forlengelse av eksisterende linjer og linje 3 (som man ser for seg å forlenge til La Grande Motte og Palavas). Men dette er ikke vedtatt. Mitt inntrykk er at man i Frankrike, i motsetning til i Norge, ikke treffer vedtak om å gjøre noe før man også har finansiering og kan vedta denne. Kanskje blir det litt mer luftige planer og litt færre vedtak når man gjør det på den måten, men vedtakene blir i det minste mer troverdige.

Jeg vet ikke så mye om hva som eventuelt er gjort i tilknytning til Bybanen i Bergen. Men noe av nøkkelen til suksess i Montpellier er at man har gjort det ordentlig. Ved endestasjoner og andre knutepunkter er det laget innfartsparkering slik at folk kan kjøre bil til der hvor bybanen starter.

Kjøper man månedskort (eller kanskje må man kjøpe års- eller halvårskort, jeg er ikke sikker), inkluderer det parkering ved disse innfartsparkeringene og bysykler inne i byen. Her er det et elektronisk billettsystem som har virket i mange år, så derfor er det med en viss undring jeg har sett på problemene med Flexus i Oslo. Man har heller ikke blitt fristet til å drive kommunal prostitusjon hvor reklamebyråer og andre kan skjemme ut byen med “bymøbler” og annet rask hvis de bare er villige til å betale. Man har laget et sammenhengende transportsystem hvor bybanen utgjør ryggraden.

I Norge har man en lei tendens til å vedta prosjekter som ikke fullføres, lage luftige planer som (kanskje) gjennomføres klattvis, og til å jevnlig ha omkamper. Man har diskutert bybane i Bergen i 45 år, enda lenger enn politikerne har lovet og løpt fra sine løfter om sykkelveier.

Et problem i norsk samferdselspolitikk er at bilen er hellig. Kanskje har det sammenheng med prisene. I Norge er biler så dyre at bilen alltid har vært viktigere som statussymbol enn som transportmiddel — noe man bl.a. ser ved at man nesten ikke importerer basismodeller av rimelige biler til Norge. Folk vil ha de dyrere og mer påkostede modellene, for man må ha noe å vise fram. En politikk som hindrer Ola Nordmann å kunne bruse med fjørene får begrenset støtte.

Alle som har vært en del i båt vet at når man skal i land i skjærgården må man gjøre ett av to: Enten hopper man, eller så hopper man ikke. Hvis man forsøker på noe midt i mellom havner man i sjøen. Og der er det norske politikere og planleggere så alt for ofte havner med sine halvveisløsninger.

Hvis man gjør det ordentlig, fullfører når man først har vedtatt og satt i gang, og bygger opp tjenester som gjør det til et helhetlig transporttilbud, da vil kanskje Bergen oppleve den samme suksessen med sin bybane som man har opplevd i Montpellier. Jeg håper at det blir resultatet.

Gratulerer Bergen, med å ha fått lokaltransporten på skinner.

Hvis vi hadde hatt tog ….

Nå som Norge og store deler av Europa er lammet av islandsk vulkanaske er det fristende å tenke: Hadde vi bare hatt ordentlige tog.

Norge er for uland å regne når det gjelder tog. Gamle vogner slingrer seg på enda eldre spor i hastigheter som gjør at de ikke en gang kan konkurrere med bilen i reisetid. Alle som har hatt regjerningsmakt de siste 50 år eller så har forsømt seg, så her sitter alle politiske partier med et kollektivt ansvar.

I Norge ville ikke egentlig høyhastighetstandard (hastigheter over 300 km/t) vært nødvendig for å komme ned i en reisetid på 3 timer mellom de “store” byene.  Det burde også ha vært mulig å komme fra Oslo til København i løpet av ca tre timer.

Fra København burde høyhastighetstog kunne ha tatt oss til Brussel på fire timer, til Paris i løpet av fem timer, til London på seks, til Marseille på syv og til Barcelona på åtte timer.

Det er Frankrike som er ledende på høyhastighetstog og Spania satser stort. Nord i Europa henger man etter. Jo lenger nord man kommer, desto lenger henger man etter. Kommer man seg til Brussel er det mulig å komme videre med tog. Derfra kommer man til London på 1t 50 min og til Paris på 1t 25m. Paris – Marseille tar ca 3t 30m. Foreløpig er det ikke TGV mellom Nîmes og Barcelona, noe som gjør at reisetiden i retning Barcelona blir lenger. Men det arbeides med saken.

Et europeisk høyhastighetsnett ligger noen år inn i fremtiden. Men i de fleste land skjer det noe, bare ikke i Norge. Så raske tog fra Gøteborg til Middelhavet vil vi nok kunne se. Men om Norge vil bli en del av dette, det er et helt åpent spørsmål.

ViaMichelin om Oslo: A capital in sync with nature

Michelins har i sitt nyhetsbrev ViaMichelin denne gang valgt å profilere Oslo under overskriften Oslo – a capital in sync with nature.

Before leaving to explore the fjords of the Northern coast, which are amongst the most spectacular landscapes in Europe, take time to visit Oslo! The oldest Scandinavian capital captures the quintessence of the nation’s culture and gastronomy in exceptional settings.

Jeg må nok medgi at det var nytt for meg at Oslo er “The oldest Scandinavian capital”. Så vidt meg bekjent er både Stockholm og København eldre – i alle fall som hovedsteder og ordentlige byer. Men det er ikke noen grunn til å henge seg opp i det. De anbefaler folk å bruke tre dager på Oslo.

Går man inn i detaljene finner man nok et og annet som ikke stemmer. Det er f.eks. helt nytt for meg at folk tar ferje eller drar med sine seilbåter til Hvervenbukta, Katten, Ingierstrand og Fiskvollbukta om sommeren. Men det stemmer litt bedre for Langøyene og Hovedøya, selv om heller ikke disse er noe typisk mål for seilerne.

I disse tider med Røkke-bråk merker en seg også at de ikke helt har fått med seg detaljene her, når de skriver:

“including the office of Norway’s most famous businessman, the ex prawn fisherman Kjell Inge Røkke; in the summertime you can buy prawns from the fishing boat from which he made his fortune.”

Det var nok ikke i reketråleren ved Aker brygge  Røkke skapte sin formue.

De skryter at musikken. “Oslo is now musically one of the most exciting towns in Europe”, skriver de, og fremhever (selvfølgelig) Operaen.

I spalten om restauranter fremheves og omtales Bagatelle, og skriver følgende i ingressen: “In Oslo you will come across one of the most exiting chefs in Europe: Eyvind Hellstrøm (two stars in the 2009 Michelin Guide.)”  Overskriften på artikkelen er “Bagatelle restaurant: Eyvind Hellstrøm, Genius of the Fjords”.

For en matinteressert nordmann som synes det er veldig gledelig at norske kokker har hevdet seg så godt internasjonalt er det fristende å sitere mye:

“The last few years there has been a lot of talk (perhaps too much?) about Spain’s “culinary revolution” which took place in the 1990′s and beginning of the 2000′s, a revolution which should be attributed to the genius of a handful of charismatic chefs. The best known of these are Ferran Adria, Martin Berasategui, Juan Mari Arzak, Pedro Subijana and the Roca brothers (just to name a few!)

There has, however, been very little interest in Scandinavia’s sudden emergence at the forefront of the world gastronomic scene. What good can come from these Nordic countries apart from gravelax (salmon marinated in salt and sugar), rakfisk (fermented trout) and whale steak, not forgetting the traditional grilled pork belly served at Christmas?

Yet one has to just look at the figures to discover that, in this part of Europe, something out of the ordinary is taking place. In Norway alone four chefs have carried off the famous Bocuse d’Or prize: Geir Skeie in 2009, Charles Tjessem in 2003, Terje Ness in 1999 and Bent Stansen in 1993; two others received the Silver Bocuse: Tom Victor Gausdal in 2005 and Lars Erik Underthun in 1991; and one Bronze Bocuse: Odd Ivar Solvold in 1997. In 2009 Sweden won second place and Denmark were fourth!

This new generation of Nordic chefs owes everything to one man: the great Norwegian Eyvind Hellstrøm.

Litt lenger nede står det:

“Eyvind Hellstrøm is considered by Paul Bocuse (who made him Chevalier of the Légion d’honneur in 2007) to be “one of the greatest.” Hellstrøm has managed to make his Bagatelle restaurant in Oslo one of the finest dining experiences in Europe, which is no mean feat. To pull this off he had to carry out the patient work of educating his compatriots, hitherto experts only in snacks and frozen foods.”

Til alle Oslo-folk som liker å lese litt skryt om sin egen by (og andre), les de to artiklene.

Ryanair driter seg ut

Ryanair vurderer å innføre gebyr på toalettbesøk. For et knapt år siden ble dette lansert som, eller i alle fall oppfattet som en aprilspøk, siden en pressemelding om dette ble sendt ut 1. april. Men nå er det visst alvor. Kanskje var aprilspøken egentlig en prøvefis.

Ryanair er rutebuss med vinger. Man får det man betaler for. Likevel er det grenser for hva de kan finne på for å kreve all verdens ekstrabetaling av sine kunder, etter først å markedsføre seg som lavprisselskap. Her er noen av Ryanairs kostnadsfeller:

Man må betale gebyr om man ikke bestiller billett via Internett.  De har gått til krig mot reisebyråer og kansellerer (etter min mening helt urettmessig) billetter som ikke er bestilt direkte fra Ryanair. Gotogate er en av de som har blitt rammet. Jeg tror ikke på Ryanairs begrunnelse. De vil nok gjøre det vanskeligere for folk å sammenligne deres reelle priser med andre.

Hvis man vil ha med innsjekket bagasje må det være bestilt på forhånd. De tar seg grovt betalt om man ikke har bestilt plass til kofferten – da kofferten fort komme til å koste mer enn selve billetten. Og Ryanair tillater bare 15 kg, mens det vanlige er 20 kg innsjekket bagasje eller mer. Ryanair tillater ikke at to personer som reiser sammen veier inn bagasjen sammen. Hvis en har 7 kg og den andre 20, er det bare å betale for fem kilo overvekt. Og Ryanair vet å ta seg godt betalt av de som har med for mye.

De har innført innsjekkingsgebyrer, og vil når avvikle all manuell innsjekking.

Nylig skjerpet de inn reglene for håndbagasje, og måten det er gjort på viser at dette er noe de gjøre for å kunne kreve ekstra penger av passasjerer som tror Ryanair har samme praksis som andre selskaper. Først ville de ha folk til å reise med bare håndbagasje, og påsto at deres håndbagasjeregler var generøse. så vil de “bøtlegge” folk som følger oppfordringen. 30 Euro koster det med en pose for mye. Og for å virkelig å understreke at dette er noe man gjør for å tyne penger av folk og ikke for å begrense bagasjen, sier de at

“de som nekter å betale eller legger igjen bagasjen, vil bli nektet å fly med Ryanair.”

Ryanair har fått Forbrukerombudet på nakken for villedende prisangivelser og har  blitt pålagt å slutte med sine påstander om at de er billigst – så lenge de ikke er i stand til å dokumentere at dette faktisk er tilfellet. Omsider har Ryanair bestemt seg for å rette seg etter pålegget. Men pr i dag står fortsatt denne “garantien” på Ryanairs nettsider.

Fra før vet vi at Ryanir konsekvent driver villedende markedsføring når det gjelder angivelse av steder de flyr til. De kaller f.eks. Sandefjord Lufthavn Torp for Oslo (Torp), for å lure folk til å tro at de kommer til Oslo. Akkurat som de kaller Hahn for Frankfurt Hahn, Girona for Barcelona, osv.  (Vi har hatt besøkende som trodde de hadde funnet et rimelig fly til Oslo, og først da de satt på flybussen oppdaget at de var langt fra Oslo og ikke hadde noen mulighet til å rekke sin avtale.)

Jeg skal ikke si aldri mer Ryanair. Når Ryanair er det eneste selskapet som har direkterute mellom Norge og “min” del av Frankrike (dog bare sommerrute) er det et praktisk og som regel billig alternativ (jeg har reist en del ganger Sandefjord – Marseille med Ryanair). Jeg bruker Ryanair bare i mangel av alternativer. Min kundelojalitet har vært liten, og med deres siste fremstøt går den rett i dass.

Men det er nå en gang slik at man kan ta betalt for å gå inn på et toalett. Man kan ikke holde folk innelåst til de har betalt for å komme ut. Alle toaletter med myntpåkast fungerer slik at man kan gå inn uten å betale hvis bare ikke døra smekkes igjen mellom hver besøkende. Og siden det som regel er kø foran flytoaletter vil vel ikke døra bli smekket igjen så veldig ofte.

Man får det man betaler for. Når et selskap gjør sitt ytterste for å profilere seg som et drittselskap bør man vel ikke bli så overrasket over at de tar gebyr for dritten også.

Languedoc-Roussillon, Frankrike mellom Provence og Spania

Languedoc-Roussillon har blitt “min” del av Frankrike, etter at vi kjøpte en leilighet i regionen for tre år siden. I likhet med de fleste nordmenn visste jeg for inntil få år siden lite om dette området. Languedoc-Roussillon var noe vi forbandt med relativt rimelige franske viner. Det var i grunnen alt.

Senere har jeg oppdaget at det er en region som kan by på alt fra lange sandstrender til ville fjell. Vinen er også langt mer spennende og variert enn man kan få inntrykk av om man holder seg til Vinmonopolet.

Jeg har samlet og presentert en del informasjon om regionen under http://www.torvund.net/languedoc. Det er et “never ending work in progress”. Men selv om det fortsatt er mange huller har jeg nå valgt å gjøre dette kjent ved å lenke til disse sidene.

Forbrukerombudet tapte for Ryanair

I følge Aftenposten 19.02.08 har Ryanair vunnet over Forbrukerombudet i Borgarting lagmannsrett. For egen del kan jeg legg til et heldigvis.

Hvis jeg har oppfattet saken riktig (og i så fall er den ikke helt korrekt gjengitt i Aftenposten), så dreier det seg om gebyr ved refundering av betalte avgifter når en flybillett ikke benyttes. Det er vanlig ved billige flybilletter at de ikke refunderes om de ikke benyttes, og dette gjelder også for Ryanair. Men selskapet betaler bare flyplassavgift m.m. for passasjerer som faktisk flyr. Så hvis en billett ikke blir benyttet, da betaler ikke Ryanair avgifter, selv om avgiftsbeløpet er krevd inn fra kunden.Det ville ikke vært rimelig om et flyselskap bare kunne stikke slike avgiftspenger i egen lomme. Kunden har betalt en avgift i tillegg til billettprisen, og flyselskapet har krevd inn avgiften på vegne av andre. Så langt har jeg ingen problemer med å være enig med Forbrukerombudet. Etter det jeg forstår er dette også akseptert av Ryanair. Men jeg undrer med over at Forbrukerombudets realitetssans til tider glipper helt i slike saker. For i følge Forbrukerombudet skal ikke flyselskapene få lov til å kreve dekning for kostnadene ved å refundere beløpet. Tvisten har – i følge Aftenposten – stått om et gebyr på 80 kr, et beløp som verken er urealistisk eller høyt i forhold til å refundere beløpet.

Forbrukere skal ha sine rettgiheter, også overfor flyselskaper. Og Ryanair er neppe den beste i klassen her. Men også forbrukere må akseptere at de selv må dekke kostnadene de selv påfører andre. Den som avbestiller må f.eks. finne seg i å betale et rimelig avbestillingsgebyr for å dekke trasaksjonskostnadene. Dette burde selv Forbrukerombudet forstå og akseptere.