Category Archives: Sykkel

“Bilfritt” byliv — en planlagt fiasko @RaymondJohansen @sykkelioslo

Det burde være elementært:

Hvis det skal være bilfritt byliv må sentrum stenges for biltrafikk.

Etter at Oslo kommune har hausset opp “Bilfritt byliv”, måtte jeg selvsagt sykle en tur til sentrum. Jeg syklet inn Henrik Ibsens gt, som jeg pleier å gjøre når jeg sykler til sentrum. Jeg ante uråd i alle fall da jeg hadde passert den tidligere USA-ambassaden. Her var det ingen skilt eller noe annet som fortalte om “bilfritt” byliv. Biltrafikken inn mot sentrum gikk som vanlig på en lørdag.

Jeg kom til Stortingsgt, og biltrafikken gikk som den pleier å gjøre. Intet tegn til “bilfritt” byliv der.

Continue reading “Bilfritt” byliv — en planlagt fiasko @RaymondJohansen @sykkelioslo

Print Friendly

Sykling, skade og helse

Tidsskiftet Samferdsel, som utgis av Transportøkonomis insistutt, har en artikkel med en overskrift og ingress som inviterer til misforståelse.  Overskriften lyder: Skader syklister seg så mye at sykling bør frarådes? med ingressen:

“Det er et politisk mål at flere skal gå eller sykle. Men ferdsel til fots eller på sykkel er farlig. Skaderisikoen er mye høyere enn hvis man kjører bil. Er den så høy at sykling bør frarådes?”

Konklusjonen er, stikk i strid med det overskriten antyder, at man bør sykle. Det sies ikke eksplisitt. Men de kvantifiserer ved en skadekostnad, beregnet til 1,36 kr/syklet kilometer. Samtidig er beregnet helseøkonomisk gevinst i form av redusert dødelighet beregnet til 45,57 km/syklet kilometer. Det virker som forfatterne ikke riktig tror på den, og går videre med 10% av denne gevinsten, men fortsatt er gevinsten 4,56 kr/ syklet kilometer, som gir nettogevisnt på 3,20 kr/syklet kilometer.

Skaderisikoen minker jo mer man sykler, og jo fler som sykler. Så her er det bare å sette seg på sykkelen.

Før jeg går videre, tar jeg det forbehold at jeg bare har lest artikkelen, ikke den rapporten som artikkelen bygger på.

Skadekostnadene er basert på en form for gjentning som det er grunn til å sette store spørsmålstegn ved. Man har, basert på tall fra Oslo legevakt, lagt til grunn at bare 7,5% av skadene kommer inn i politiets statistikk, og bare 0,4% av eneulykker med lettere skader rapporteres. Så multipliserer man opp til et tenkt skadetall.

Jeg har hatt noen skader, som sikkert regnes som alvorlige i slik sammenheng. Det summerer seg opp til en brukket tommel, et brukket kraveben og et brukket ribben. Samt diverse skrubbsår og blåmerker. Jeg var innom legevakten med min brukne tommel, da min fastlege og røntgeninstituttet der min fastlege holder til, anbefalte det. Bruddet var så lite, så de anbefalte at ekspertene på legevakten så på dette, for å konstatere om det var brudd eller ikke. Kravebensbruddet kom ikke lenger enn til fastlegen og det private røntgeninstituttet.

Ribbensbruddet kom ikke lenger enn til dr Google, og litt samtale med legevenner. Jeg leste, og fikk bekreftet, at man ikke tok røntgen av slikt, at man kjente på skadestedet og konstaterte at det gjorde vondt (det klarte jeg å finne ut selv), og at man ikke behandlet det annet eventuelt ved å gi smertestillende. Jeg tåler en del smerte, så jeg så ingen grunn til å gjøre noe mer med det. Så jeg har bidratt til mørketallene.

Jeg har en jobb hvor jeg godt kan fungere med noen vondter her og der, så ingen av mine skader har ført til sykemelding.

Skal man sammenligne, må vi ha et bredere sammenligningsgrunnlag. Hvor mange skader er det for hver gått kilometer? Om vinteren leser vi ofte om folk som har skadet seg på glatt føre. Det er nok også underrapportert. Jeg har sikkert fått et og annet blåmerke når jeg har gått på rattata på glatt føre, og det har aldri falt meg inn å rapportere dette noe sted.

Sist vinter var det flere som omkom etter skader i skiløypene, uten at jeg husker noe tall. De fleste skader hører man lite om. Uten at det er noe sikkert grunnlag for å trekke slutninger, så kjenner jeg flere som har skadet seg alvorlig (typisk bruddskader) på ski enn på sykkel. Nå regnes ikke ski som “trafikk”, og kommer adri med på statistikker over skadde i trafikken.

All aktivitet medfører en viss risiko.

Tallet for helsegevinst er bare basert på redusert dødelighet, som kanskje ikke er det viktigste. Johann Kaggestad sa det omtrent slik da han ble intervjuet i radioen (NRK) om betydningen av (moderat) mosjon, og ikke minst av å gå: “Det viktigste er ikke at vi dør senere, men at vi dør sunnere.” Eller sagt å en annen måte: Bedre helse og livskvalitet mens vi lever, betyr mer enn å leve så mye lenger. Mosjon, f.eks. sykling, gir bedre helse både fysisk og mentalt.

All aktivitet medfører en viss risiko. Men inaktivitet medfører en langt større risiko. Det er derfor et stykke på vei dekning for å si at det er mer farlig å ikke sykle, enn å sykle. Jada, man kan få mosjon på andre måter enn ved å sykle, som har samme effekt. Men det mefører også risiko. Vi har nettopp lest om folk som har blitt skadet når de har holdt seg borte fra trafikken, og heller syklet inne på et treningssenter (som jeg synes er kjedelig, og ikke mentalt stimulerende på samme måten som ordentlig sykling).

Det er risikabelt å leve, og den risikoen må vi leve med. Noen med en pessimistisk innstilling til livet (jeg har glemt hvem), har sagt det omtrent slik: Livet er en seksuelt overført lidelse med 100% dødelighet.

Når vi skal vurdere risiko, må vi også se på totaliteten. Hvis vi ser rent egoistisk på det, kan man kanskje si at det er mindre risiko for MEG om JEG setter meg i en bil og kjører. Det er det vi ser demonstrert i disse dager, når foreldre kjører sine barn til skolen, og dermed gjør skoleveien uttrygg for de som ikke sitter bak panser i foreldrenes bil.

Men ser vi helhetlig på det, så er risikoen for å skade andre langt større om jeg velger å kjøre bil. Skal vi regne om til samfunnskostnader, må det også med. Bilister skader andre i et langt større omfang enn syklister og fotgjengere. Noen av de syklister som havner i stadestatistikken er kanskje ofre for den risiko som bilistene påfører samfunnet. I tillegg kommer alle som blir syke og får sin livskvalitet redusert på grunn av forurensning, støy og stress fra biltrafikken.

Jeg har ikke tall for dette. Men jeg er ganske sikkert på at i et samfunnsperspektiv bør oppfordringen være:

La bilen stå, kom deg ut på sykkel.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Blindsoner og korte skjørt

Bilde på toppen, fra Wikimedia Commons. By Philmarin (Own work).  CC BY-SA 3.0. At bildet viser en bil fra DHL, er tilfeldig. Jeg er ikke kjent med at sjåfører fra DHL har vært involvert i den type påkjørsler som omtales.

Se også innlegg fra Syklistenes generalsekretær Morgan Andersen i Aftenposten. Det er ingen ny problemstilling, så jeg har kommentert det tidligere. I den tidligere saken fikk Lastebileierforbundet med seg bilistorganisasjonen Trygg Trafikk. Denne offerklandringsorganisasjonens hovedbudskap er at vi må bruke refleks og hjelm, og holde oss unna lastebiler. For bilene skal fram!

Norges Lastebileierforbund (NLF) har igjen lansert en kampanje om at jenter ikke må gå  korte skjørt, og holde trygg avstand til store og sterke menn, for å sikre seg mot å bli voldtatt.

Eller det var visst ikke akkurat slik.  Bytt ut jentene med barn og andre folk, bytt ut det korte skjøretet med sykkel og den store, sterke mannen med en mann bak rattet i en stor, sterk og farlig lastebil. Budskapet er likevel det samme: Potensielle ofre må passe seg, for ikke å bli virkelige ofre. Noen steder kan bli farlige på grunn av andre, og Lastebileiernes og Statens vegvesens budskap til syklende og fotgjengere er: Hold dere unna, dere har selv ansvaret for ikke å bli drept. I den siste kampanjen er det barn som må ta ansvaret for at de ikke blir ihjelkjørt av monsterbiler.

Continue reading Blindsoner og korte skjørt

Print Friendly

Valg 2017. Miljøpartiet de grønne (MDG). Miljøets konsekvente forsvarere

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

MDG har vist stor vilje til å satse på sykkel som del av byrådet i Oslo. Her er MDGs program, og min vurdering av MDG Oslo ved kommunevalget 2015.

Continue reading Valg 2017. Miljøpartiet de grønne (MDG). Miljøets konsekvente forsvarere

Print Friendly

Valg 2017. Venstre — bra program, problemet er FrP

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Venstres program. Min vurdering av Oslo Venstre ved kommuevalget 2015.

Hovedpunkter:

  • “at det skal bli enklere å gå, sykle og reise kollektivt
  • å gjøre jernbanen raskere og mer moderne”

Continue reading Valg 2017. Venstre — bra program, problemet er FrP

Print Friendly

Valg 2017. SV – overraskende lite om sykkel

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

SVs program. Min vurdering av SV i Oslo før valget 2015.

Continue reading Valg 2017. SV – overraskende lite om sykkel

Print Friendly

Valg 2017. Rødt. Mye bra om sykkel

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Rødt er også av de partiene som presenterer sitt program med en lang stikkordsliste, uten at programmet presenteres som et sammenhengende dokument. Her er oversikten over punktene, og her er min vurdering av Rødt ved kommunevalget i Oslo 2015.

Continue reading Valg 2017. Rødt. Mye bra om sykkel

Print Friendly

Valg 2017: KrF. Lite om sykkel i årets valgprogram

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Kristelig folkeparti har lenge fremstått som et sykkelvennlig parti. Jeg er motstander av å blande politikk og religion, så KrF er ikke et parti for meg. Men det er vanligvis et bra sykkelparti.

Continue reading Valg 2017: KrF. Lite om sykkel i årets valgprogram

Print Friendly

Valg 2017. Senterpartiet. Ikke et parti for folk i byer

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Senterpartiets program. Her er min vurdering av SP i Oslo før kommunevalget 2015.

Continue reading Valg 2017. Senterpartiet. Ikke et parti for folk i byer

Print Friendly

Valg 2017. Arbeiderpartiet, et gammeldags og gammelgrått bilistparti

Det er sesong for valgflesk med kort holdbarhetsdato. De politiske partiene overbyr hverandre, og lover at hvis de bare blir valgt, da skal de gjennomføre alt de ikke gjorde sist de hadde sjansen. Jeg tar her for med partienes syn på sykkel, og i noen grad på jernbane. Og dermed blir det generelt deres prioriteringer innen samferdselssektoren.

Jeg vet godt at politikk er mye mer enn sykkel, tog og annen samferdselspolitikk. Selv om jeg her vektlegger disse temaene, betyr ikke det nødvendigvis at det avgjør hvilket parti som får min stemme i september. Jeg er en utro velger som aldri har vært medlem av noe parti, og bestemmer meg ikke før jeg står i valglokalet.

Politikernes reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Særlig ikke i det de sier før et valg. Derfor kan vi ikke bare se på programmer og valgløfter. Jeg vil også se på hva partiene har ment og gjort når det gjelder disse spørsmålene, også når de ikke har vært i valgkampmodus. Det har, så langt jeg har klart å følge med, har det vært tre saker i Stortinget de senere perioder som det er verdt å se på i denne sammenhengen.

I forrige periode fremmet flere politikere fra KrF med Knut Arild Hareide i spissen, et forslag for å bedre forhold for syklister i trafikken. Forslaget fikk ikke flertall.

I inneværende periode fremmet flere politikere fra Venstre, med Abid Raja i spissen, et forslag som også skulle bedre forholdene for syklister. Også det ble nedstemt. Jeg har omtalt disse to forslagene her.

I tillegg har vi selvsagt Najonal transportplan (NTP). Når vi skal vurdere behandling i Stortinget, må vi ta med at Rødt ikke er representert på Stortinget i inneværende periode, og at SV og MDG ikke er representert i Transportkomiteen.

Det er stortingsvalg. Mye av sykkelsatsingen, eventuelt mangel på sådan, skjer lokalt. I Nasjonal Transportplan (NTP) legges det også opp til at sykkelsatsing skal skje lokalt, og at statens bidrag først og fremst vil være belønningsordninger gjennom bymiljøavtaler mm.

Mange partier har kjørt seg fast i sin elbilretorikk, og innser ikke at privatbilismens grunnidé, hver person sin bil, ikke er bærekraftig, uansett energibærer. Mange har også en for med besynderlig tro på at bilene skal bli så mye bedre om de blir selvkjørende, uten at jeg har sett noen forklaring på hvorfor.

Formuleringer om å "øke sykkelandel med/til x%" har jeg liten sans for. Det kan være en målestokk på om man har lykkes. Men det politikerne eventuelt kan bidra med er konkrete tiltak som kan bringe oss i riktig retning.

Det jeg ønsker å se på riksplan er bl.a. dette:

  • Ved alle nye veianlegg (riksveier) skal det legges til rette for sykling.
  • Det skal legges til rette for sykling mellom byer og tettsteder, ikke bare inn til å i disse.
  • Det skal legges til rette for sykling langs nasjonale turistveier.
  • En større satsing på jernbane, med moderne hovedforbindelser mellom de større byene.
  • Tilrettelegging for å kunne ta med sykkel på toget.

Så langt om det generelle, og over til partiene.

Her er Arbeiderpartiets “program”, i alle fall stikkordslisten. Dette er min vurdering av Oslo Arbeiderparti før valget 2015.

Arbeiderpartiet i Oslo har vist vei. Men på riksplan har de ikke fulgt med.

Blir det en “rødgrønn” regjering, ryker en eventuell satsing på sykkelekspressveier. Nå skal man uansett ikke tro så mye på det som står i den transportpolitiske ønskelisten Nasjonal Transportplan. Men når Arbeiderpartiet allerede nå sier at de vil droppe eksepressykkelveier, da er det liten grunn til å stemme Arbeiderpartiet.

Vi må også ta med at Arbeiderpartiet går til valg på å regjere sammen med Bondepartiet, eller Senterpartiet som de nå kaller seg. En stemme til Arbeiderpartiet er en stemme til Senterpartiet i regjering.

Arbeiderpartiet hadde en del særmerknader om NTP i Transportkomiteen, og noen merknader sammen med Sentrpartiet. Arbeiderpartiet vil kutte satsingen på sykkelsekspressveier med 4 mrd. De skriver også dette:

“Disse medlemmer viser til at ordningen med sykkelekspressveier kan oppfattes for rigid og smalt i arealplanleggingen og blant dem som ønsker å benytte seg av sykkelen som framkomstmiddel. Å benytte sykkel som transportmiddel skal være mulig både for skolebarn og for proffsyklister. Det er nå enklere og rimeligere for kommuner og fylkeskommuner å legge til rette for mer utbygging av gang- og sykkelveier, gjennom blant annet å sørge for at man lokalt kan bestemme standard og utforming. D i s s e  m e d l e m m e r er opptatt av å få mest mulig gang- og sykkelvei for pengene, og mener det er mange eksempler på at det legges for høy standard til grunn.”

Dagens regjering har allerede åpnet for en lavstandard “sykkelløsning”. Problemet i Norge er at vi har for lite tilretteleging for sykkel, og mye av det vi har er for dårlig. Vi trenger bedre, ikke dårligere sykkelveier. Her ser vi at Arbeiderpartiet vil kutte beløpet som er foreslått med 4 mrd, og vil dessuten lage enda dårligere standard.

De to forrige stortingsperiodene ble det fremmet to forslag for å bedre forholdene for folk som sykler. Arbeiderpartiet stemte mot begge. Det er ikke spor av sykkelvennlighet i Arbeiderpartiets politikk på riksplan.

Arbeiderpartiet har har åpenbart hatt noen appifiserte informasjonskonsulenter til å presentere sitt program. Her finner man en liste med stikkord, men jeg finner ikke programmet som en sammenhengende tekst. Jeg foretrekker å lese programmene i sammenheng. Sykkel er ikke et eget stikkord på den listen, og det sier i seg selv ganske mye. Men man finner Kollektivtransport, sykkel og gange. Den som vil finne et stikkort for sykkel, må altså lete under bokstaven K. Sykkel er så lavt prioritert at det ikke engang har fått et eget stikkord, selv om det er mye småtteri som er løftet fram. Svømmebasseng har de derimot funnet plass til. Men under punktet  Kollektivtransport, sykkel og gange finner vi i handlingspunktene ingen ting om sykkel. I teksten finner vi den vanlige besvergelsen:

“veksten i persontrafikken i og rundt de store byene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange”

Altså, status quo når det gjelder persontrafikk med bil, og åpenbart fortsatt vekts i varetransport med bil. Dessuten er det bare begrenset til byene. De fortsetter:

“Det er et stort potensial for at flere kan sykle og gå i byene”

Folkehelse på bygdene er åpenbart ikke viktig. Arbeiderpartiet baserer seg på at bygdefolk ikke kan sykle. De fortsetter sine distriktsobservasjoner slik:

“Kollektivtransport skal ikke bare være et byfenomen. Det er viktig at det også i distriktene utvikles effektive løsninger for de som ikke kan kjøre bil.”

Sykkel skal visst fortsatt være et byfenomen, etter Arbeiderpartiets vurdering. Det skal visst ikke legges til rette for at de som ikke kan kjøre bil, skal kunne sykle.

Under stikkordet Trafikksikkerhet finner vi slikt som Flere og bedre, møtefrie veier og Flere veier med midtdeler. Altså tiltak for å sikre bilister, ved fysisk å hindre bilister å oppføre seg som farlige idioter. Sikkerhet for folk som sykler, det har man visst ikke tenkt på i Arbeiderpartiet. Under overskriften Storbyløft for å nå klimamålene finner vi kollektivtransport, bildeling og selvkjørende transportmilder. Også her glimrer sykkel med sitt fravær.

Det som står om sykkel i Arbeiderpartiets program, er ikke mer enn pliktøvelser som de må ha med for syns skyld. Praksis i Stortinget viser at folk som sykler ikke er viktig for Arbeiderpartiet. Vi må dessuten ha med at en stemme til Arbeiderpartiet er en stemme til en regjering med Senterpartiet.

Arbeiderpartiet har gått for et merkelig kompromiss når det gjelder oljeboring i nord. De vil visst ikke bore på steder som kan ses fra land. De er solid plantet i den grå-grå alliansen.

I Oslo har arbeiderpartiet blitt et parti som tar sykkel, og jeg legger til mlijøspørsmål på alvor. På riksplan er Arbeiderpartiet solid murt fast blant de grå-grå, som satser på bil og olje.

Partiene:

Se også denne oversikten over hvilke partier man bør stemme på hvis man er opptatt av trening og helse (Aftenposten).

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly