På et medlemsmøte i SLF-Oslo for en del år siden, hvor den første lederen for sykkelprosjektet, Eirik Øimoen, presenterte planer for sykkeltilrettelegging i Oslo, sa han omtrent dette:
“Dere skremmer folk fra å sykle, med alt det negative dere kommer med. Finnes det ikke noe positivt å si om Oslo som sykkelby?”
Jeg følte meg truffet. Det var da jeg begynte å lete etter gode sykkelruter, som denne.
Det er fortsatt mye å kritisere, og vi kommer til å fortsette å komme med kritikk. Men det har blitt bedre, og det går riktig vei.
Likevel: Det er for lite, det går for langsomt og kvaliteten er ikke god nok. Ser man seg om i verden, går man for separate sykkelveier. Dessuten svikter håndhevingen totalt. Det er helt uholdbart at de sykkelfeltene til stadighet er sperret av “skal bare” bilister.
Her bør Bymiljøetaten skjerpe beredskapen. Her skal det vanke store gebyrer, og aller helst skal bilene være tauet bort i løpet av få minutter. Det hjelper lite å lage sykkelfelt når de er fylt opp av parkerte biler. Bymlijøetaten bør skaffe seg en hær, eller kanskje er det et kavaleri, av syklende trafikkbetjenter, og en flåte av effektive inntauingsbiler.
På Norges mest trafikkerte sykkelvei, langs Frognerstranden, risikerer man stadig å møte bilister.
Det er båtfolket som har så svake ben at de ikke er i stand til å parkere bilen og GÅ til båten. De har angivelige vakter som er så svake til bens at de må kjøre bil til en vaktbod uten lovlig biladkomst. Hvilken verdi har vakter som ikke klarer å gå et par hundre meter?
En selvbestaltet “havnesjef” deler ut ulovlige parkeringsplasser, og har selvfølgelig gitt en til seg selv.
Statens vegvesen har ansvaret for den strekningen. De synes åpenbart at det er helt greit at båtfolket kjører bil i sykkelveien, for de har ikke gjort en dritt for hindre det. Nedsenkbare pullerter og sikring som gjør at disse ikke kan omkjøres må til.
Men Statens vegvesen, eller Satans bilvegvesen, vil ikke. De prioriterer adkomst for bil, også på sykkelveier. Slik blir det når den ansvarlige etaten ikke tar folk som sykler på alvor. Et sykkelfiendtlig politi har aldri gjort noe for syklende, så de håndhever ikke ulovlig kjøring her. Dette er uakseptabelt.
I Oslo satses det på sykkelfelt, som ikke kan betraktes som mer enn en midlertidig mellomløsning, på vei mot noe bedre. Jeg har sans for at man forsøker å høste lavthengende frukt, og gjør det som man kan få til ganske enkelt. Vi ser litt for ofte at det beste bli det godes fiende. Alt skal gjøres så fantastisk, men det får man ikke til, og resultatet bli at man ikke får til noe. På den annen siden kan det gode bli det bestes fiende. Man sier set fornøyd med det som er “godt nok”, eller enda dårligere. Det kan se ut som om det er noe slikt som er i ferd med å skje i Bjørvika, skjønt der har det dårlige blitt det godes fiende.
Når det er sagt: Det har blitt mye bedre. Byrådsskiftet betød et taktskifte når det gjelder sykkelutbygging i Oslo. En ting er at man har vedtatt en ny sykkelplan. Det betyr ikke så veldig mye. Oslo har ikke manglet planer. Det er i gjennomføringen det har sviktet. Tidligere byråd har lagt seg flate og veket for de første biltut. Det er ikke helt sant. Jeg synes at Guri Melby gjorde en god jobb som byråd. Men hun hadde ganske halvhjertet støtte i et høyredominert byråd. Hun fikk gjort mye til å være i en slik posisjon. Men i dag står byrådet og bystyreflertallet bak sykkelsatsingen — i alle fall mye mer enn tidligere byråd.