Olav Torvunds blogg

Tra­di­sjo­nen tro består årets jule­ka­len­der av 24 flas­ker juleøl. Dette er inn­hol­det i årets kalender:

Fra venstre:

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Det er ikke neste som­mer, men i julen vi syn­ger gamle san­ger om igjen. Jul er tra­di­sjon. Jeg hen­ter fram gam­mel jule­pynt og gamle jule­pla­ter. Men en tra­di­sjon skal hele tiden for­nyes, så det blir noen nye jule­pla­ter (og litt ny jule­pynt) hvert år.

Den tra­di­sjo­nelle jule­mu­sik­ken er enkel og er spilt inn mange gan­ger. Der­for er den så vans­ke­lig. Den fin­nes i et utall av inn­spil­lin­ger. Det er et stort mar­ked og mange vil ha sin bit av dette. Plate­kom­pa­niet hadde 383 jule­pla­ter på sine nett­si­der sist jeg sjek­ket. Det er ikke lett å lage en ny og inter­es­sant inn­spil­ling av “Glade Jul” eller “Little Drum­mer Boy”. Enten må man gjøre det bedre enn det er gjort før, eller man må finne på nytt. Men det meste blir “me too” inn­spil­lin­ger.  Jeg er ærlig talt ikke så vel­dig inter­es­sert i å høre Chris­ter Sjö­gren eller Kurt Nil­sen synge disse san­gene (jada, de er begge ute med jule­plate i år). Noen nye san­ger blir jule­klas­si­kere, men de fleste blir fort glemt. Det er de gamle san­gene som syn­ges om igjen.

Den som spil­ler inn “O helga natt” må finne seg i å bli målt mot Jussi Björ­ling og det er ikke mange som tåler den sam­men­lig­nin­gen. Det er vans­ke­lig å “for­bedre” denne musik­ken, enten man for­sø­ker seg med bass og trom­mer i en rock­ete ver­sjon, eller man har stort orkes­ter og en flott oper­san­ger. De fleste fei­ler. Pop­s­an­gere fal­ler nes­ten uten unn­tak rett gjen­nom når de for­sø­ker seg på det tra­di­sjo­nelle reper­toa­ret. Men man kan selv­føl­ge­lig gjøre det på en helt annen måte, som The Source, som har spilt den inn for solo tuba. Man kan like en så spe­si­ell ver­sjon eller la det være. Men den blir i alle fall ikke målt mot Jussi Björ­ling. Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Tra­di­sjo­nen tro består min jule­ka­len­der av en kasse assor­tert juleøl. Det gir akku­rat en luke for hver dag.

Det har vært inter­es­sant å følge utvik­lin­gen i dette. For noen år siden måtte det bli en del dub­let­ter for å få fyllt opp hele jule­ka­len­de­ren. Nå er utval­get så stort at jeg kan ha kom­met i skade for å kjøpe flere sor­ter enn det er plass til i en julekalender.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I Frank­rike er (kirke)klokker et vik­tig påske­sym­bol i til­legg til egg, kyl­ling og påske­hare. Selv­føl­ge­lig kan man få alt i sjo­ko­loade. Klok­ker støpt i sjo­ko­lade klin­ger nok ikke like fint som klok­ker i bronse, men de sma­ker mye bedre.

Egg er et gam­melt frukt­bar­hets­sym­bol. Både per­serne og romerne ga egg som gaver om våren. Så dette er langt eldre enn vår påske­fei­ring. Og vi har også over­tatt pås­ken fra den jødiske tra­di­sjo­nen. Jeg hol­der det for sann­syn­lig at pås­ken er en vår­fest som fei­res hos mange, men at man har litt ulikt manus for fei­rin­gen, alt etter hvil­ken reli­gion man bekjen­ner seg til.

At egg også har blitt et påske­sym­bol til­skri­ves den katolske kirke. I det skjette århundre for­bød kir­ken folk å spise egg i faste­ti­den, fra Mardi Gras (fetetirs­dag) 40 dager før påske, og fram til påske­dag. Men hønene tok ikke hen­syn til kir­ke­lige for­bud. De fort­satte å legge egg som ellers. Så da pås­ken kom og det ende­lig igjen var lov å spise egg, da hadde folk egg i rike­lige mengder.

Om påske­kyl­lin­gen kan til­skri­ves at den del av disse eggene ble klek­ket, vet jeg ikke. Men for meg kan det høres ut som en mulig for­kla­ring på den delen av tradisjonen.

I mange katolske land, og visst­nok spe­si­elt i Frank­rike, er det en legende om at alle kirke­klok­kene reiste til Roma lang­fre­dag. I sorg over Jesu død skulle klok­kene tie stille. I Ita­lia er det visst­nok en del ste­der van­lig å binde fast kirke­klok­kene slik at ikke vin­den skal kunne få dem til å slå et slag i denne stille perio­den. Påske­dag kan de igjen klinge ut sin glede over Jesu oppstandelse.

Men de klok­kene som som ikke var bun­det fast reiste altså til Roma, uvisst på hvil­ken måte. Der ble de vel­sig­net av paven før de reiste hjem igjen til sine respek­tive kir­ker slik at de igjen kunne klinge påskemorgen.

I følge denne legen­den hadde klok­kene med seg påske­egg da de kom til­bake. Jeg synes ærlig talt at det er en his­to­rie på nivå med at barna kom­mer med stor­ken. Men som en unskyld­ning for å spise påske­egg, sær­lig de av sjo­ko­lade, god­tar man det meste.

Våre påske­klok­ker kom i alle fall med påske­egg. Jeg tvi­ler på at de vir­ke­lig har vært hos paven og hen­tet eggene der. Vi kjøpte dem hos Pierre Hermé i Paris fre­dag før palme­søn­dag, og jeg mener bestemt at de var her også i går (påske­af­ten). Og skal jeg være ærlig, så tror jeg at Pierre Hermé har et langt bedre hånd­lag med sjo­ko­lade enn hva pave Bene­dict har.

Vi kjøpte også noen påske­egg fra Ladurée. Disse er laget med hvit sjo­ko­lade til­satt smak og (for­hå­pent­lig­vis natur­lig) farge. Hvit sjo­ko­lade er egent­lig ikke min favo­ritt. Hvit sjo­ko­lade er sjo­ko­lade uten sjo­ko­lade, det vil si uten kakao (men med kakao­smør, så en del sjo­ko­lade er det her også). Jeg fore­trek­ker mørk sjo­ko­lade. Fore­lø­pig har jeg ikke smakt på eggene fra Ladurée. Men jeg reg­ner med at de har laget noe godt ut av dette.

Far­get, hvit sjo­ko­lade er ellers noe som gir meg litt blan­dede asso­sia­sjo­ner. Jeg kjøpte noen slike sjo­ko­la­der for­met som mas­ker en gang jeg var i Vene­zia. De så flotte ut, men smakte ikke sær­lig godt. Jeg syn­tes den sjo­ko­la­den de hadde brukt smakte av såpe. Men Ladurée har nok holdt seg til bedre sjo­ko­lade enn den som sel­ges i sou­ve­nir­bu­tik­ker i Venezia.

(Jeg kan nå bekrefte at sjo­ko­lade­egg fra Ladurée sma­ker utmer­ket. Det grønne egget hadde skall av hvit sjo­ko­lade sma­satt med pista­sje, og det var ikke akku­rat et minus at det var fyllt med mørk sjokolade).

Skjær­tors­dag er dagen for påske­lam, enten man er her eller der. Vi kjøpte det minste lamme­lå­ret vi fant. 1,5 kg er fort­satt vel­dig mye for tre per­soner, selv om man trek­ker fra for at det er bein i kjøttet.

Når jeg til­be­re­der hele kjøtt­styk­ker som et lamme­lår gjør jeg det gjerne slik: Jeg leg­ger kjøt­tet i en passe stor bakke i rust­fritt stål (IKEA har slike i ulike stør­rel­ser). Etter å ha kryd­ret med salt og pep­per set­ter jeg kjøt­tet i ovnen på sterk varme, gjerne opp mot 250 gra­der. Der står det til det har fått en passe fin stekeskorpe. Da tar jeg det ut, til­set­ter even­tu­elt mer kryd­de­rier, leg­ger et par grov­hak­kede sja­lott­løk og andre urter i bak­ken. Til lam vil det først og fremst si hvit­løk og ros­ma­rin, kan­skje også timian. Dette dek­ker jeg med alu­mi­ni­ums­fo­lie, set­ter det inn igjen i ovnen og skrur ned tem­pe­ra­tu­ren. Da står kjøt­tet i ovnen mens tem­pe­ra­tu­ren rela­tivt lang­somt syn­ker ned til det jeg nå har satt ter­mo­sta­ten på.

Hvil­ken tem­pe­ra­tur jeg set­ter ovnen på går litt på øyemål. Det kom­mer an på hvor stort kjøtt­styk­ket er og hvor lang tid det er til det skal ser­ve­res. Jeg liker at lamme­kjøtt har en kjerne­tem­pe­ra­tur på 66 gra­der. Hvis det er vel­dig lenge til kjøt­tet skal ser­ve­res, f.eks. hvis jeg set­ter det på om mor­ge­nen kan jeg sette ovenen på 66 gra­der (eller kan­skje til å med kvel­den før, men da må det pak­kes tett i PLAST-folie og kan ikke stå i ovnen på mer 130 gra­der). Hvis ovnen har den tem­pe­ra­tu­ren man ønsker som kjerne­tem­pe­ra­tur i kjøt­tet, da kan det godt stå vel­dig lenge. I dag satte jeg ovnen ned til 100 gra­der før vi dro en tur ut. Da vi kom hjem 4–5 timer etterpå var kjøt­tet til­nær­met per­fekt. Steke­ter­mo­me­te­ret viste akku­rat 66 gra­der. (Det var nok litt flaks at jeg traff så godt denne gan­gen.) Da er kjøt­tet fort­satt rosa og saf­tig, og den lave steke­tem­pe­ra­tu­ren gjør at det er jevnt rosa hele veien.

Til lam ser­ve­rer jeg gjerne fløte­bakte pote­ter. Fløte tar til seg vel­dig mye smak. Så jeg pleier å koke opp flø­ten med hvit­løk (to fedd denne gan­gen, hak­ket, ikke pres­set), salt og pep­per. Mens dette små­ko­ker skrel­ler jeg og kut­ter pote­tene i tynne ski­ver. (Jeg sav­ner en man­do­lin til dette, men har fått god tre­ning i å kutte tynne ski­ver med kniv.) Da har flø­ten tatt til seg sma­ken av hvit­løk og kryd­der, og der­med blir sma­ken bedre for­delt. Hvis man skulle være rik­tig fin på det kunne man sik­kert ha silt flø­ten etter at den har tatt til seg sma­ken, men det gjør ikke jeg. Jeg lar potet­ski­vene koke i kje­len ca 20 minut­ter. Dette er etter et tips fra Eivind Hell­strøm. Er det godt nok for Baga­telle, da er det godt nok for meg også. Der­etter leg­ger jeg det i en ild­fast form. Noen gan­ger drys­ser jeg revet ost på (i dag gjorde jeg det), andre gan­ger ikke. Jeg set­ter ovnen på omlufts­gril­ling (varm­luft og grill sam­ti­dig), og lar det stå til det ser fer­dig ut, kan­skje ca 15–20 minutter.

Vårt stand­art­til­be­hør til kjøtt er gjerne gul­røt­ter, sopp og noe grønt. I dag ble det grønne grønn aspar­ges. Men det kan også være f.eks. erter, brok­koli eller rosen­kål. (Rosen­kål blir vel­dig god om man brais­se­rer den, hvil­ket vil si ste­ker den i panne på svak varme — aller helst sam­men med litt fin­hak­ket bacon.)

Det var så mye væske i bak­ken som kjøt­tet var stekt i at det var unød­ven­dig å lage noen annen saus. (En av for­de­lene med folie og lav tem­pe­ra­tur er at væs­ken ikke for­dam­per.) Sja­lott­løk, hvit­løk og ros­ma­rin hadde gitt en god smak til denne steke­skyen.  Jeg satte til litt rødvin for å få litt mer syre, helte i en liten fløteskvett, smakte til med salt og pep­per og jev­net med mai­senna. Jeg kunne nok også ha drop­pet flø­ten, kokt den noe mer inn og jev­net med kaldt smør rett før ser­ve­ring. På en god res­tau­rant ville man anta­ge­lig ha gjort det på den måten.

Lamme­kjøtt for­tje­ner en god rødvin. Jeg hen­tet fram en flaske Domaine de  l’Hortus Grande Cuvée 2002 fra områ­det Pic Saint Loup.  Domaine de l’Hortus er en av regio­nens beste pro­du­sen­ter av rødvin, og Grande Cuvée er deres beste vin. At den er pro­du­sert noen få mil her­fra på et sted jeg har besøkt, gjør ikke opp­le­vel­sen dår­li­gere. Etter lokal stan­dard er dette en vel­dig dyr vin. Den kos­tet litt over 20€ pr flaske da jeg kjøpte den for et par år siden. Her lig­ger vinen van­lig­vis i pris­klas­sen 3–5€, og man får aner­kjen­nende nikk fra vin­hand­le­ren om man spør dem om råd og anty­der at man vil ha viner til ca 10€ pr flaske. Sam­men­lig­net med hva man får for 20€ fra dis­trik­ter med mer snob­bete navn og eti­ket­ter er det vir­ke­lig et røver­kjøp. Man kan for tiden få Domaine de l’Hortus Grande Cuvée 2006 på Vin­mono­po­let (bestil­lings­ut­valg) for 209,- kr. Jeg har ikke smakt den årgan­gen (jeg har 2002, 2004 og 2005, men ikke 2006), men jeg er ganske sik­ker på at dette er et godt kjøp.

Et lite til­legg her:

Etter at Siril mente at lam var mat for påske­af­ten, ikke skjær­tors­dag, måtte jeg forske litt i tra­di­sjo­ner meg påske­lam. Helt enkelt var det ikke å finne infor­ma­sjon om dette. I alle fall ga søk på Inter­nett først og fremst treff på opp­skrif­ter om hvor­dan man kan til­be­rede påske­lam, men hel­ler lite om selve tra­di­sjo­nen.  Men på http://www.biblen.info/Korsfaestelse.htm fant jeg ganske mye. Det synes ikke å være noe helt enty­dig svar, men jeg mener at dette bekref­ter at påske­lam­met spi­ses til minne om den siste natt­verd, altså det siste mål­ti­det Jesus spiste sam­men med sine disip­ler skjærtorsdag.

En paren­tes er at jeg all­tid blir for­und­ret over at folk som selv erklæ­rer seg som ate­is­ter leg­ger så mye energi i sine bibel­stu­dier som han som står bak siden http://www.biblen.info/Korsfaestelse.htm og http://www.biblen.info, som har tit­te­len Bibe­len for ate­is­ter. Enkelte er sær­de­les sterke i sin tro på det de ikke tror på.