Administrerende direktør og forskningsdirektøren ved Apoforsk sier opp i protest mot eiernes overstyring. I Norsk Framaceutisk Tidsskrift forklarer de hvorfor. Saken har ut fra det som skrives i nevnte artikkel, ikke noen direkte kobling med “rettigheter til forskningsresultater”. Men jeg ser det som utslag av den samme tankegangen som ligger bak ønsket om at institusjonene skal overta alle rettigheter til forskningsresultater: Det er et voksende skikt av forskningsbyråkrater som tilraner seg makt og som vil styre forskningen.

Styrelederen, Gunnar Ellingsen, sier til Aftenposten at “det er ikke et mål i seg selv å være en uavhengig forskningsinstitusjon”. Når folk med slike holdninger får makt i forskningssektoren, da er det grunn til å slå alarm. Slike holdninger truer forskningen.

Det er nok et stykke igjen før universitetene kjøres i grøfta slik man nå ser ved Apoforsk. Men kursen er feil. Vi må forsvare vår akademiske frihet. Vi skal selv kunne velge forskningstemaer og vi skal kunne publisere det vi vil hvor vi vil uten at byråkratene skal kunne legge seg opp i det. Og vi skal ikke gi fra oss alle rettigheter. Det er den akademiske frihet som gjør det verdt å være ved et universitet.

Forsvinner den akademiske frihet forsvinner også grunnen til å arbeide ved et universitet.

Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Det har aldri vært nødvendig å innhente samtykke fra Albert Einstein eller hans arvinger for å kunne skrive e=mc2. Universitetet skal drive forskning og resultatene skal gjøres kjent ved at de publiseres, gjennom forskningsbasert undervisning og i populærvitenskapelige publikasjoner. Disse helt selvfølgelige utgangspunktene synes de som ivrer for å regulere ”rettigheter til forskningsresultater” å ha glemt.

Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.

Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget “Retningslinjer for felles rettighetspolitikk - kommentarer”.]

I innledningen står det at ”resultater” er universitetets ”eiendom”. Man kunne like godt ha skrevet at universitetet eier den luften som ansatte og studenter puster i – det gir omtrent like mye mening. Man mener dette er viktig for å sikre ”fri og åpen tilgang til universitetets resultater ”. En slik fri og åpen tilgang sikres ved at resultatene publiseres, ikke ved at en institusjon hevder rettigheter til dem.

Listen over hva universitetene i følge dette dokumentet skal ha rettigheter til er for lang til å gjengis her, men det inkluderer også ”knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter” og ”faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale”. I dokumentet skilles det ikke mellom ulike typer av rettigheter og hvordan ulike rettigheter skal håndteres. Ut fra en faglig vurdering er dokumentet et særdeles slett arbeid som gir inntrykk av manglende innsikt i det området som man forsøker å regulere. Det er mest utrykk for en ”kjekt å ha” tankegang hvor man vil støvsuge alle rettigheter.

Om man skal beskytte ”knowhow” og ”bedriftshemmeligheter”, så forutsettes dette at det holdes hemmelig. At universitetet skal holde sine forskningsresultater hemmelig og behandle dem som bedriftshemmeligheter står i direkte motstrid til helt grunnleggende verdier som universitetene er bygget på.

Det som universitetet kan og bør kreve er at forskningsresultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for en eller et begrenset antall samarbeidspartnere, ut over det som følger av eventuelle patentlisenser. Her kan man gjerne ha regler som er så tydelige at denne type avtaler ikke blir bindende dersom de ikke er godkjent av kompetent organ, slik at man sikrer at amatører ved universitetene ikke blir lett bytte for profesjonelle næringslivsaktører. Det er ikke her snakk om rettigheter som overdras, men om begrensninger som universitetet og de ansatte pålegger seg selv gjennom avtale med en tredjepart. Vi skal ikke forplikte oss til ikke å gjøre forskningsresultater kjent for andre enn disse samarbeidspartnerne, noe som f.eks. ville ha betydd at resultatene ikke kunne publiseres. Også dette addresseres i nevnte dokument, og det er positivt.

I dokumentet heter det at det ”bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial”. Det er ikke så lett å forstå hva som skulle omfattes av en slik meldeplikt, men listen over det som man vil overta rettighetene til er som nevnt lang. Skal man ta dokumentet på ordet må det også bety meldeplikt ved bokutgivelser på kommersielle forlag. Det man med rimelig sikkerhet kan si om dette blir realisert, er at vitenskapelig ansatte belemres med flere skjemaer og rapporter og at det vil kreve ressurser til å ansette byråkrater som skal gå igjennom og kontrollere skjemaer og rapporter. Ressursene til dette tas fra forskning og undervisning.

Universitetet betaler sine vitenskapelig ansatte dårlig i forhold til hva man kan tjene i annen virksomhet og vi sultefores når det gjelder helt nødvendige driftsmidler. Som eksempel kan nevnes at til tross for alt snakk om internasjonalisering har byråkrater mer reisemidler enn vitenskapelig ansatte, og at vi utsettes for en skammelig behandling ved at reiser i forbindelse med forskning ikke regnes som tjenestereiser. Når mange av oss til tross for dette har søkt oss til universitetet og enn så lenge velger å bli værende, så er hovedgrunnen den akademiske frihet. Vi kan fordype oss i områder ut fra egne faglige interesser og vi har en form for ”eierskap” til våre prosjekter.

Mange av oss blir stadig mer frustrert over bryåkratisering med skjemaer og rapporter som innføres under dekke av ”kvalitetssikring”, ”evaluering”, ”rettighetsadministrasjon” og hva det nå heter alt sammen. Når friheten krymper og byråkratiseringen vokser, hvorfor skal vi da fortsette ved universitetene?

Bakgrunn

Det er mange i universitetets- og høgskolesektoren som synes å drømme om at man kan tjene mye penger på å kommersialisere forskningsresultater. Jeg tror ikke så mye på dette og man kan lett konstatere at de som ivrer for dette i alle fall ikke selv har bedrevet noen form for forskning eller utredning av det området man nå har kastet seg over.

Det har dukket opp et notat av ukjent opphav som heter “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Notatet angir ikke hvem som har utarbeidet dette og det er ikke datert. Dette har likevel ikke forhindret NTNU i å legge det fram til behandling i sitt styre i møte 13. mars. 2008. Det ble vedtatt, slik at dette notatet når angir vedtatte retningslinjer om ikke for alle Norges universiteter, så i alle fall for NTNU.

Notatet er preget av en skrikende mangel på innsikt hos de som har forfattet det - hvem nå det måtte være. Mitt klare standpunkt er at vitenskapelig ansatte, med unntak for patent, ikke bør overdra rettigheter i større omfang enn det som følger av loven. Men uansett hva man måtte mene om dette politiske spørsmålet, så er det notatet som noen anonyme har utarbeidet som “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” uegnet som grunnlag for behandling av disse spørsmålene.

Nedenfor har jeg skrevet noen kommentarer til notatet. Kommentarene er skrevet til Forskerforbundets opphavsrettsutvalg (jeg sitter i det utvalget), men er ikke behandlet i utvalget og står således for min regning. Dette utgangspunktet preger perspektivet: Det er de vitenskapelig ansattas rettigheter jeg er utgangspunktet.

1 Innledningen

Man må skille klart mellom forholdet mellom universitetene og eksterne samarbeidspartnere, og forholdet mellom universitetene og deres ansatte – selv om disse forutsetter hverandre. Universitetet kan ikke overfor tredjepart gjøre avtaler om rettigheter som de selv ikke har, for eksempel fordi de ansatte har rettighetene.

Dette notatet har hovedfokus på forholdet mellom institusjonen og de vitenskapelig ansatte.

Rent generelt savnes en begrunnelse for hvorfor man ønsker å ha slike retningslinjer. At man vil ha en policy på dette området betyr ikke nødvendigvis at institusjonen skal sikre seg rettigheter til alt. For at man i det hele tatt skal kunne vurdere å gå inn på noe slikt må man ha gjort analyser om hva man eventuelt vil kunne oppnå og hva det vil koste (ikke minst i forhold til ansattes motivasjon m.m.) å innføre noe slikt som dette.

Formuleringen

“Universitetene skal sikre samfunnet fri og åpen tilgang til universitetets resultater. Som en del av sitt samfunnsansvar skal universitetene bidra aktivt til at samfunnet kan nyttiggjøre seg resultatene av universitetenes virksomhet, herunder næringsmessig utnyttelse.”

Kan være riktig om man ser det i forhold til eksterne samarbeidspartnere i den forstand at universitetene skal sikre at resultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for én part. Men i forhold til ansatte kan det heller få motsatt effekt dersom det legger restriksjoner på de ansattes muligheter til å publisere resultater.

Universiteter og eksterne samarbeidspartnere vil ofte ha motstridende interesser. En ekstern industriell partner vil være interessert i å kunne utnytte resultatene kommersielt og i å hindre at konkurrenter får mulighet til å utnytte resultatene. Universitetet og deres ansatte vil være interessert i å publisere.

Dette reiser en rekke spørmsål om håndtering av denne type samarbeid med eksterne partnere, men det faller utenfor Forskerforbundets oppgaver å gå inn i denne relasjonen.

“Resultater som er skapt eller blitt til ved universitetene eller frembrakt helt eller delvis med universitetenes ressurser, er universitetets eiendom, så langt dette ikke er eller vil komme i konflikt med andres rettigheter. Universitetene skal sikre at resultatene blir utnyttet til beste for samfunnet.”

Resultatene er først og fremst kunnskap. Kunnskap er fri. Ingen eier eller kan eie kunnskap. Med unntak for industriell utnyttelse av patenter kan enhver utnytte den foreliggende kunnskap uavhengig av hvem som har frembragt denne. Man kan for eksempel dramatisere historiske hendelser i film eller i en skjønnlitterær form uten at de historikere som har fått fram denne kunnskapen skal kunne hevde noen rettigheter og på den måten bestemme over utnyttelsen.

Man kan helt fritt utnytte andres forskningsresultater i sin forskning og undervisning. Kunnskapen er og blir fri. Det man ikke kan gjøre er å kopiere andres verk, for eksempel artikler. Enhver kan fritt anvende eller forsøke å forklare Einsteins relativitetsteori. Men vi kan ikke fritt kopiere Einsteins egne artikler, da disse fortsatt er opphavsrettslig vernet.

“Retningslinjene gjelder for tilsattes arbeidsresultater av enhver art uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke.”

I tillegg til som er nevnt ovenfor om at man generelt ikke kan eie arbeidsresultater i form av kunnskap, så er dette en særdeles vid formulering. Av enhver art og uavhengig av om disse kan utnyttes næringsmessig eller ikke. Om man tenker i et kommersialiseringsperspektiv så er det vanskelig å forstå hva institusjonen i det hele tatt skal med rettigheter til noe som ikke kan utnyttes næringsmessig. Hvilke andre motiver man skulle ha for å overta rettigheter er det vanskelig å forstå.

“Retningslinjene gjelder også for studenter og selvstendige oppdragstakere så langt de passer.”

Slike retningslinjer kan ikke gjøres gjeldende overfor selvstendige oppdragstakere annet enn ved at det inngås avtale med disse for det enklete oppdrag.

Studenter er ikke ansatte og utgangspunktet er at institusjonen ikke overtar noen rettigheter til det studenter måtte skrive eller utvikle. Hvis de engasjeres på bestemte prosjekter må dette håndteres i særskilt avtale for dette prosjektet.

“Alle kategorier arbeidsresultater er omfattet av disse retningslinjene, herunder, men ikke begrenset til:”

Denne innledningen til rettighetskatalogen er særdeles omfattende og er innledning til det som gjerne omtales som en støvsugerklausul. Man vil sikre seg alle rettigheter til alt.

2Rettighetskatalogen

2.1       Patenterbare oppfinnelser
Denne gruppen anser opphavsrettsutvalget for uproblematisk. Dette er løst på en hensiktsmessig måte, og patent legger ikke noen restriksjoner på publisering av eller bruk av kunnskap, med unntak av at den ikke må publiseres før patentsøknad er sendt og at oppfinnelsen ikke kan utnyttes industrielt.
2.2       “ikke-patenterbar teknologi (ikke-patenterbare oppfinnelser og andre løsninger og prinsipper; knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter, teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon og forretningskonsepter)”
Man har ikke rettigheter til ikke-patenterbar teknologi. Hvis teknologien ikke er patentert innebærer det at hvem som helt kan utnytte den til hva som helst. Man kan beskytte denne type kunnskap ved å holde den hemmelig og satse på at konkurrenter og andre ikke klarer å finne ut hva man egentlig gjør. Det er også et visst vern for bedriftshemmeligheter som innebærer at man ikke kan utnytte bedriftshemmeligheter som man har skaffet seg tilgang til på urettmessig måte (bedriftsspinoasje, bestikke medarbeidere, etc). Det samme gjelder andre løsninger og prinsipper. Hva som menes med teknisk, vitenskapelig og merkantil informasjon er det ikke lett å forstå. Forretningskonsepter er heller ikke vernet i Norge. Når dette i det hele tatt er nevnt kan det tyde på at de som har forfattet notatet temmelig ukritisk har importert synspunkter fra USA.

Knowhow sitter mellom ørene på den enkelte ansatte. Institusjonen har selvfølgelig ikke noen rettigheter til dette. Alle står fritt til å både ta med seg og å bruke hodet sitt om de skulle skifte arbeid.

Hvis et universitet eller en høgskole skal beskytte den type informasjon og kunnskap som her omfattes så vil det bare kunne gjøres ved at de enkelte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om sine forskningsresultater. Det vil være fullstendig i strid med noe av det helt grunnleggende ved vår virksomhet:

Forskningsresultater skal gjøres kjent ved at de publiseres, ved at vi gir forskningsbasert undervisning og ved at resultatene formidles i en mer populær form.
2.3       Databaser
Hvem som sitter med rettighetene til databaser er i utgangspunktet noe uklart. Databasevernet etter åvl § 43 er ikke et vern for skapende innsats, men et vern for investeringer og for arbeid med innsamling, systematisering og presentasjon av data.

Institusjonen vil ha rettigheter til databaser som etableres på institusjonens initiativ. Dette vil omfatte mange forskningsbaser, for eksempel tidsserier som brukes til klimastudier, Kreftregisteret, osv.

Den enkelte forskers personlige arkiv vil den enkelte forsker ha rettighetene til. Slike arkiver vil neppe ha noen kommersiell interesse. Men slik retningslinjene er formulert vil det bety at institusjonen skal kunne pålegge en forsker å stille sitt materiale for andre og at man ikke kan ta sitt arkiv med seg om man skulle skifte arbeidssted.

Man vil nok kunne finne gråsoner mellom disse ytterpunkter. Men her som på andre områder bør prinsippet være at man regulerer dette i en avtale knyttet til det enkelte prosjekt dersom institusjonen bruker særlige ressurser på utvikling av basen.
2.4       Dataprogrammer
For dataprogrammer er hovedregelen etter åvl § 39g at rettighetene til dataprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går over til arbeidsgiver. En avtaleregulering på dette punktet vil derfor bare være nødvendig dersom institusjonen også vil overta rettighetene til program som ikke er skapt under utførelse av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisning.

Forskning er som kjent en oppgave som omfattes av arbeidsforholdet til en vitenskapelig ansatt, så det er i utgangspunktet lite tvil om at rettighetene går over.

Rettigheter til programmer omfatter den konkrete utforming av et program, ikke den kunnskap som man har utviklet under utarbeidelsen av programmet. Man kan fritt utnytte sin kunnskap til å utvikle nye programmer basert på denne kunnskapen. Og veien er som kjent lang fra en prototyp som resultat av et forskningsarbeid til et kommersielt produkt.
2.5        Algoritmer
Algoritmer er ikke vernet. Alle kan fritt benytte alle algoritmer. Igjen vil det bare være mulig å ha en form for vern ved at den enklte vitenskapelig ansatte pålegges taushetsplikt om resultater i form av algoritmer.
2.6        “ethvert materielt produkt (organisk, uorganisk og biologisk materiale), herunder substanser, organismer og avlinger, samt materialer – heretter betegnet fysiske gjenstander”
Dette gjelder eiendomsrett til fysiske gjenstander. Dette har ingen ting med immaterielle rettigheter å gjøre og hører følgelig heller ikke hjemme i noe som er ment å skulle regulere immaterielle rettigheter.

Det kan være mange gode grunner til å regulere eiendomsrett til innsamlet materiale, men det hører ikke hjemme i en sammenheng som denne.
2.7        “Arbeidsresultater som kan danne grunnlag for varemerke– og designregistrering”
Det er vanskelig å se at dette er relevant i forhold til forskning. Vi forholder oss riktignok til prosjektnavn. Men varemerke er noe som først kommer inn i en eventuell kommersialiseringsprosess etter at forskningen vil være avsluttet – eller i alle fall så godt som avsluttet. Å finne på et godt navn eller en logo kan ikke ses på som resultat av forskningen. Det er derfor liten grunn til å regulere dette.

Design gjelder estetisk utforming. Heller ikke det kan anses som relevant for forskning. Funksjonell design kan ikke vernes som design. Estetisk formgivning av konkrete produkter kan ikke være en del av forskningen og følgelig kan det heller ikke være relevant i forhold til forskerne.
2.8        “faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale som er et resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet eller av en nærmere angitt oppgave den tilsatte er pålagt i tjenesten”
En generell overdragelse av opphavsrett til faglitterære publikasjoner vil være et meget stort inngrep i de ansattes rettigheter. Om man skal ta dette på alvor betyr det at institusjonen skal bestemmeom noe skal publiseres, og evntuelt hvor det skal publiseres – i tillegg til at eventuelle inntekter tilfaller institusjonen.

Alle vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider, i tillegg til læremidler, vil være resultat av den tilsattes arbeid ved universitetet og følgelig omfattes av ordlyden.

Fra et arbeidstakerperspektiv vil dette være helt uakseptabelt og det vil være et alvorlig inngrep i den akademiske frihet.

Dette utelukker ikke at det inngås særskilte avtaler for enkeltprosjekter hvor rettigheter i større eller mindre grad overdras. Dette kan bl.a. være aktuelt hvor mange samarbeider om et stort fellesprosjekt (ordbok, oppslagsverk, vitenskapelig kommentert utgave av Ibsen, etc) og for prosjekter hvor institusjonen går inn med særskilte ressurser (multimedieproduksjoner m.m.). Også i andre tilfeller hvor noen påtar seg å utvikle en kurspakke eller tilsvarende vil det kunne være aktuelt å inngå denne type avtaler. Men det må begrenses til slike prosjekter.

3 Meldeplikt

Det foreslås at det skal innføres meldeplikt:

“Det bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial.”

En meldeplikt vil nødvendigvis måtte medføre et merarbeid for den enkelte vitenskapelig ansatte, i form av registreringer, meldinger, rapporter, osv. I tillegg vil det nødvendiggjøre et byråkrati som skal ta i mot disse meldingene, gjennomgå og vurdere dem.

Dersom noe slikt skal innføres bør det ha en god begrunnelse. Noen slik begrunnelse er ikke gitt.

4 Regler for rettighetsovergang

Det heter i notatet:

“Universitetene bør fastsette nærmere regler for overgang av rettigheter til resultatene der dette er påkrevd.”

Det er uklart hva dette skal bety i og med at det er tatt inn i noe som nettopp fremstår som i alle fall en mal for et slikt regelverk.

5 Hovedpunkt om eiendomsrett

Det heter bl.a:

“Alle rettigheter til resultater som universitetene eier forblir som hovedregel ved universitetene.”

Dette avsnittet handler først og fremst om forholdet mellom universitetet og eksterne samarbeidspartnere, og slår fast at universitetet ikke skal gi fra seg rettighetene til samarbeidspartnere. Dette er uproblematisk i forhold til ansattes rettigheter. Universitetet kan uansett ikke overdra andre rettigheter enn de som universitetet har fått overdratt.

Dette er derfor et tema som ikke direkte berører Forskerforbundets medlemmer.

6 Publisering

I notatet heter det under overskriften publisering:

“Universitetene vil beskytte og ivareta de vitenskapelig tilsattes sedvanemessige og lovmessige adgang til selv å avgjøre om, og på hvilken måte, et vitenskapelig verk skal offentliggjøres. Det kan avtales en kortvarig utsettelse av publisering for å gi anledning til rettighetssikring.”

Som vitenskapelig ansatt har man selvfølgelig ingen innvendinger mot at universitetet vil beskytte ens rett til publisering. Men det er vanskelig å få det til å henge sammen med punktet om at universitet vil overta opphavsretten til det som publiseres. En hjelp i form at overtakelse av rettighetene trenger vi ikke.

Derimot bør man støtte et prinsipp om at det ikke inngås avtaler med tredjeparter som begrenser retten til publisering – noe som bl.a. vil bety at det er ikke er mulig å inngå avtaler om beskyttelse av bedriftshemmeligheter som resultat av forskningen m.m., se ovenfor i avsnitt 2.2.

Det kan i denne sammenheng være verdt å peke på problemer knyttet til at man som forsker får tilgang til andres bedriftshemmeligheter m.m. Man kan ikke som universitetsansatt kreve å få publisere det man får vite om en samarbeidspartners virksomhet. Men dette kan lede til at også andre resultater hvor man gjør bruk av slik informasjon ikke kan publiseres, hvilket tilsier bevissthet og varsomhet om man går inn i prosjekter hvor man får tilgang til konfidensiell informasjon. Dette er imidlertid ikke et rettighetsproblem og behandles derfor ikke nærmere.

7 Tilsattes rolle i kommersialiserings- prosessen

Når den foreslåtte meldeplikt bare er begrenset til å gjelde resultater som kan ha næringsmessig potensial, da overlates i praksis denne vurderingen i første omgang til den enkelte vitenskapelig ansatte. Det blir da problematisk om man i neste omgang skulle risikere noen form for sanksjoner i de tilfeller hvor det senere skulle vise seg at det likevel var et kommersielt potensial.

Hele tankegangen passer imidlertid bare i forhold til patent. I andre tilfeller vil det i beste fall være vanskelig å påvise forskningsresultatets betydning i en kommersialiseringsprosess.

Om jeg her skal holde meg til min egen bransje, så er jurister med doktorgrad og kanskje annen forskningskompetanse etterspurt i de store advokatfirmaene. Den kunnskap man har utviklet, eller knowhow om man synes det lyder bedre på engelsk, kan gi grunnlag for en lønnsom rådgivning i form av advokatvirksomhet. Det kan sies å være en kommersialisering av resultatene. Men det ville være meningsløst om universitetet skulle kreve andel av inntekter fordi folk har suksess med å bruke den kunnskap de har ervervet og utviklet hos oss. (Den type avtaler er stort sett forbeholdt fotballklubber.)

Om noen skulle ha suksess med en bokutgivelse (Sofies verden ble opprinnelig skrevet som lærebok i filosofi), så gir det heller ikke særlig mening at universitetet skal gripe inn og kreve en andel av den inntekt denne kommersialiseringen representerer.

Også i andre tilfeller vil kommersialisering – annet enn for patenter – stort sett skje ved at folk bruker sin kompetanse. Det er ikke basert på at man utnytter rettigheter – kunnskapen er og skal være fri.

Karianne Françoise Aamdal Lundgaard skriver i Universitas 2008-02-07 at forelesninger bør gjøres tilgjengelig som podcast. Jeg ser mange fordeler med å gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig som podcast, og benytter dette i betydelig utstrekning selv. Vi må akseptere at folk lærer på ulike måter. Selv er jeg ganske auditiv og husker ofte bedre det jeg har hørt enn det jeg har lest. Et medierikt undervisningstilbud er en fordel.

Men likevel er det ikke så enkelt som Amdal Lundgaard vil ha det til. Jeg er tilhenger av at forholdene legges til rette for å gjøre opptak og distribuere dem som podcast. Men jeg vil sterkt motsette med at det kommer et diktat fra oven om at unervisningen skal gjøres tilgjengelig på denne måten.

En forelesning skjer der og da. Målgruppen er de som er til stedet i auditoreiet. Selv om det stort settt er en monolog, så er det likevel en kommunikasjon mellom foreleser og tilhørere. Vi underviser for studenter som foreventes å studere på heltid. Studiene skal ha første prioritet. Vi som underviser må kunne basere oss på at studentene følger den undrevsining som er. Vi vet at mange av ulike grunner ikke deltar i undervisningen, som regel uten noen akseptabel grunn. Det er ikke disse vi skal bruke ressurser på.

For etter hvert ganske mange år siden undersøkte vi ved Det juridiske fakultet resultatet for ulike grupper av studenter. Det viste seg at de studenter som fulgte undervisningen jevnt over gjorde det bra. De som ikke deltok eller bare deltok sporadisk, gjorde det klart dårligere. Så lenge de som faktisk benytter seg av undervisningstilbudet klarer seg bra, har vi grunn til å være fornøyd. Vi kunne den gang konstatere at undervisningen fungerte godt, selv om resultatene samlet sett var mer bedrøvelige. At studenter ikke prioriterer undervisningen får bli deres problem. Universitetet skal ikke måtte legge opp undervisningen med sikte på å fange inn de som ikke gidder å delta. I det ligger at jeg ikke ser det som noe mål å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for studenter som ikke følger disse, selv om vi selvsagt må akstepere at enkelte noen ganger har god grunn til ikke å delta.

For noen forelesere vil opptak kunne virke hemmende. Dette må vi bare akseptere. Hvis det å gjøre opptak fører til at forelesningen blir dårligere for de som er til stede, så skal tilstedeværende studenter prioriteres. Den som ikke liker at det gjøres opptak skal ganske enkelt kunne si nei.

Forelesere har ulik stil. Noen har et nøye gjennomarbeidet manuskript hvor alt er skrevet ord for ord. Hvis man har et gjennomarbeidet manuskript er risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje ikke var så gjennomtenkt ganske liten. Men slike forelesninger er ofte ganske kjedelige for tilhørerne. Andre har en disposisjon, uten at denne er skrevet ut i detalj. Man kan dvele litt lenger ved temaer som som ikke synes å synke godt inn hos tilhørerne, man kan forfølge visse assosiasjoner, kanskje bedrive litt høyttenkning som svar på spørsmål, osv. Slike forelesninger blir gjerne mer levende. Men risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje viser seg ikke å være så lurt, er større. Så lenge man er innenfor rammen av forelesningen, hvor kommunikasjonen også er av ikke-verbal karakter, hvor det kan være mulig å korrigere når man for tenkt seg om, osv, er det ikke noe probelm. Men om slikt spres ukontrollert og brukes utenfor den sammenheng det er ment for, da kan det bli mer problematisk.

Hvis et opptak av en forelesning gjøres tilgjengelig på nett for alle interesserte, da er dette en publisering av denne forelesningen. Dette er ikke noe annet enn publisering av forelesernes manuskripter. Ingen av oss liker å publisere noe som ikke er kvalitetssikret. Det vil være helt uakseptabelt om noen skulle tvinge oss til å gjøre det. Dersom et opptak av en forelesning skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, da vil jeg høre gjennom opptaket og eventuelt redigere dette før det publiseres. Men ofte har man ikke tid til å gjøre dette.

Jeg har valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter. Det betyr at disse bare er tilgjengelig for de som er registrert som studenter på dette faget i det aktuelle semesteret. Det er ikke ment for andre. Det ligger ikke noen sikkerhet i det som hindrer at lydfiler kopieres til andre, men så viktig er det ikke å begrense spredningen. I begynnelsen foretok jeg en enkel redigering, men det har jeg sluttet med. Det tok for mye tid, og opptakene ble i praksis liggende i påvente av at jeg skulle høre igjennom dem. Nå legger jeg de ut med en gang, uredigert. Men på en slik måte at spredningen er begrenset. Skulle noen kreve at disse opptakene skulle bli tilgjengelige for alle, da blir det ikke noen opptak. Jeg har opphavsretten til mine forelesninger, hvilket først og fremst betyr at det er jeg som bestemmer om det f.eks. skal fremstilles eksemplar og om disse skal gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette gir jeg ikke fra meg. For meg blir det enten en begrenset tilgjengeliggjøring av opptakene slik de er, eller ingen tilgjengeliggjøring i det hele tatt. Andre kan ha andre meninger, og kan velge en annen praksis for sine verk. Men  det gir dem ingen rett til å bestemme hva jeg skal gjøre.

Jeg har også produsert noen “forelesninger” som kun er tilgjengelig som podcast. Foreløpig omfatter det innledning til rettsstudiet og kjøpsrett. Men det er et helt annet format enn vanlige forelesninger. Det er stor forskjell på å lage et “radioforedrag” og å forelese for et auditorium, og det er tidkrevende å lage dem. Jeg har for så vidt planer om å lage fler, men det tar tid.

Det har blitt alt for mye snakk om at universitetene skal støvsuge ansattes rettigheter “for sikkerhets skyld”. Det er et av mange symptomer på at byråkratiet har fått for stor makt på universitetene. Universitetene burde være opptatt av å stimulere vitenskapelig ansatte til å skape. Man skal legge forholdene til rette for kreativitet, også når det gjelder undervisningsmetoder og læremidler. I stedet møter vi pålegg, at man skal gi fra seg rettigheter, skjemaer, søknader og rapporter. Slikt virker demotiverende, og det er ingen tjent med.

Holder man seg til podcast ved UiO, så ville det være en god start å legge forholdene til rette for at de som faktisk ønsker det kan gjøre forelesninger og annet tilgjengelig å denne måten. Hvis de som allerede er interessert i gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig på denne måten kunne få den nødvendige tekniske støtte til å gjøre det, så ville man kanskje ha oppnådd mye. Så kan man glemme alle tanker om å pålegge de som av ulike grunner ikke ønsker å bruke slike tjenester å gjøre det mot deres vilje. I alle auditorier hvor det er lydanlegg bør det på en enkel måte være mulig å trykke “record”, og så får man et opptak. Og det bør være programvare for å distribuere m.m. Mange universiteter og andre institusjoner har f.eks. etablert en tilstedeværelse i iTunes. Jeg kan abonnere på forelesninger fra Berkley, Stanford og Yale. Men de av oss ved UiO som ønsker å bruke mediet har ikke muligheten, fordi UiO ikke har gjort noe for å legge forholdene til rette. Vi er eventuelt henvist til å lage våre egne løsninger. I en ikke helt optimistisk kommentar har jeg spådd at UiO kanskje vil være synlig i iTunes når UiO feirer sitt 200-års jubileum i 2011. Det vil i så fall være ganske typisk for fremdriften i slike prosjekte ved UiO. Vi skriver 2008 og UiO har fortsatt ikke en ordinær blogg-tjeneste som er tilgjengelig for ansatte. Det sier vel det meste om hvor begredelig tilstanden er. Byråkratiet bør sørge for å få gode tjenester på plass, og glemme tanken om bestemme hvordan vitenskapelig ansatte skal utføre sine oppgaver.

Selv har jeg gitt opp IT-støtten fra UiO, for de leverer ikke en gang det minimum som skal til for en moderne nettjeneste, som bl.a. inkluderer podcast. Jeg har lagt alt ut på eget nettsted utenfor UiO, hos en nettleverandør som i det miste leverer “brød og smør”. For den svimlende sum av 80 kr pr måned får jeg e-post og en webtjeneste hos domeneshop.no som er mye bedre enn det jeg noen gang har fått ved UiO. Når jeg betaler så mye så skyldes dette at jeg vil ha rikelig lagringsplass og en robust tjeneste som ikke har noen problemer med 100.000 forespørsler pr dag. Det er mulig å få tjenestene langt billigere. De fleste får mer enn de trenger for 10 kr pr måned hos danske one.com. Det er dette som bl.a. gjør det mulig for meg å ha denne bloggen og å distribuere podcasts. Med det som UiO har å by på, går det ikke.

Artikkelen er skrevet sammen med professor Helge Rønning og ble opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 9/2007. Både Helge Rønning og jeg er medlemmer av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.

Et angrep på den akademiske frihet

I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man   vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.

I faktaboksene om ”open access” og i intervjuet med Nilsen brukes begrepet på en rekke motstridende måter. For det første likestilles det med ”offentlig tilgjengelig”. For det andre skal det være ”fritt tilgjengelig”. For det tredje skal det stå for ”gratis tilgjengelig”, og for det fjerde skal det innebære at artikler og publikasjoner skal knyttes opp mot et såkalt institusjonsarkiv og være tilgjengelige der. Slik det framstår nå er ”open access” er en forførende, men ganske uklar tanke.

Offentlig tilgjengelig

Om ”open access” betyr offentlig tilgjengelig, er dette uproblematisk og i tråd med forskningens frihet og retten til å publisere fritt. Offentligheten skal kunne skaffe seg adgang til resultatene av offentlig finansiert forskning. Forskningsrapporter og liknende skal ikke publiseres innenfor lukkete nettverk – f.eks. i form av Intranett – som bare bestemte personer har adgang til.  Det er dette prinsippet som blant annet EU går inn for.

Om Forskningsrådet, EU og andre knytter vilkår om publiseringsform til sine prosjekter, så må vi akseptere det. Men det kan ikke omfatte mer enn hva man har påtatt seg å levere innenfor prosjektet, for eksempel i form av angitte ”deliverables”, som i praksis er delrapporter, i EU-prosjekter. Dette kan ikke strekkes til at også artikler hvor man dels bygger på prosjektets resultater, dels på annet materiale skal publiseres etter oppdragsgivers spesifikasjoner. Det må heller ikke bli slik at vi som universitetsansatte skal pålegges bare å publisere i ideologisk korrekte tidsskrifter selv om universitetet er finansiert av det offentlige.

Forskernes rettigheter

Det er viktig å ha in mente at publisere faktisk betyr å gjøre offentlig. Spørsmålet som reiser seg ut fra dette, er imidlertid mer komplisert. Det er et grunnleggende prinsipp at forskeren selv skal ha rett til å velge sin kanal og måte for å publisere sine resultater. Det skal ikke pålegges av en ekstern instans i form av et diktat slik som Rune Nilsen vil, når han sier: ”Offentleg tilsette forskarar bør vere kontraktfesta til å gjere forskningsresultat fritt tilgjengelege”. Dette betyr i følge Nilsen innenfor et system av ”open access” som betyr gratis tilgjengelighet.

Det å pålegge forskere hvor og hvordan det skal publiseres, er et brudd på grunnleggende prinsipper innenfor prinsippet om akademisk frihet og bør selvfølgelig avvises. Å gjøre ”open access” publisering til en del av de akademiske arbeidskontraktene vil undergrave forskningens og den akademiske frihet.

Videre vil et slikt prinsipp stride mot viktige prinsipper i åndsverksloven. Det gjelder opphavsmannen prinsipielle rett til å ta avgjørelser om bruk av verket utenfor det private området. Men viktigere er det at det vil stride opphavsmannens ideelle rettigheter som beskytter mot bruk av verket som strider mot det som opphavsmannens intensjon med verket og hans/hennes rett til å beskytte sitt verk mot misbruk.

Selvstendige og kvalitetsbevisste kanaler

Spørsmålet om å gjøre et åndsverk og et forskningsresultat offentlig tilgjengelig er også et spørsmål om publiseringskanalenes selvstendige stilling og profesjonalitet. Dette er Karin Gundersen inne på. Universiteter og forskningsinstitutter har ikke den nødvendige kompetanse til å fungere som forlag. Dette gjelder så vel på det redaksjonelle område som innenfor distribusjon.

Systemer for kvalitetsvurdering uavhengig av forskningsmiljøene er av sentral betydning. Dette er et problem som de radikale tilhengerne av ”open access” systemet ofte overser. Rune Nilsen bagatelliserer hva som egentlig bør ligge i profesjonell redigering i publiseringsprosessen. Å være vitenskapelig redaktør er noe annet enn å sitte som medlem av et ”editorial board”. Det er høyt spesialisert kunnskap som kreves for å fungere i en slik funksjon. En av grunnene til at vitenskapelige tidsskrifter er dyre, er
at de krever store og spesialiserte produksjonsprosesser. La oss heller ikke glemme at det å skape gode, profesjonelle og kvalitetssikrete elektroniske tidsskrift også er kostbart og krever høy spesialkompetanse. Kostnadene knyttet til trykking og distribusjon på papir utgjør en ganske liten del av totalkostnadene ved å drive et tidsskrift.

Et rent nettbasert tidsskrift må vurderes etter de samme kriterier som andre tidsskrifter. Det hjelper lite at et tidsskrift i prinsippet er fritt tilgjengelig for alle dersom forskerfellesskapet ikke oppfatter det som et interessant kvalitetstidsskrift og derfor ikke bruker tid på å lese det. Valg av publiseringsmedium har ingen betydning for forfatternes rettigheter til det de selv har skrevet. Man får ikke noen større rett til å utnytte andres verk bare fordi det er tilgjengelig i elektronisk form.

Fritt og gratis?

Et element i ideologien er at forskningsresultatene skal være ”fritt” tilgjengelig. ”Fritt” er et flertydig og uklart begrep. Det kan bety at resultatene skal være tilgjengelige uten restriksjoner på tilgang og bruk. Dette er uproblematisk, og har vært ivaretatt ved at resultater publiseres i allment tilgjengelige bøker og tidsskrifter. ”Fritt” kan også bety gratis, som er noe mer problematisk.

Kvalitet koster og noen må betale. Gratis blir det aldri, det er bare et spørsmål om hvem som skal betale og hvordan pengene skal kanaliseres. Enten må noen betale for den jobben som skal gjøres, eller så må vi bruke mer av vår forskningstid til å drive som amatørforleggere. Tradisjonelt har prinsippet om gratis tilgang vært sikret gjennom biblioteker. At tradisjonelle modeller for å sikre fri tilgang kan være uhensiktsmessige i forhold til dagens teknologiske muligheter endrer ikke det grunnleggende at kvalitet koster, også i formidlingsleddet.

Hele prinsippet om gratis tilgjengeliggjøring er en fiksjon. Noen må betale i siste ende. Nilsen sier at han forestiller seg at dette skal ordnes gjennom ”[…] forskningsfinansiering, til dømes Forskingsrådet”. Dette åpner for tvilsomme praksiser. Det kan blant annet bety at bare de forskerne som har finansiering for Forskningsrådet eller andre kilder får publisert sine resultater. Det kan også åpne for en svært uheldig praksis om at bare når man har fått støtte til å publisere, vil man bli publisert. Altså nok et problem i forhold til akademisk frihet og til sikre uavhengige publiseringskanaler.

Det siste problemet som tas opp i oppslaget i Forskerforum, dreier seg om er prinsippet om åpne institusjonsarkiv. Dette er en videreføring av det gamle prinsipp om de åpne forskningsbibliotekene i en ny teknologisk tidsalder. Det er i tråd med prinsippet om forskningens frihet og åpenhet. Om man kan bygge opp digitale arkiv med artikler som har vært publisert andre steder, så er det utmerket. Hvis en artikkel kan gjøres tilgjengelig på denne måten vil det øke tilgjengeligheten og være et pluss ved valg av tidsskrift. Men det vil ikke være så viktig at vi velger bort de viktigste tidsskriftene dersom disse ikke skulle tillate slik tilgjengeliggjøring.

Nord-Sør

Nord-Sør argumenter er en del av den ideologiske overbygningen for ”open access” misjonærene. Det lyder vakkert, men blir ikke nødvendigvis holdbart av den grunn. Det ligger en lett paternalistisk holdning i dette. Vi skal gjennom vår ordning med ”open access” sørge for at vestens forskningsresultater blir tilgjengelige for ”de andre”. Bak dette ligger det en skjult internasjonal arbeidsdeling, der vi framstår som dem som har resultatene og forskningsmidlene, og de andre har problemene vi kan forske på. Med de styrkeforholdene som finnes i den internasjonale forskningsverden og innenfor internasjonal forskningspublisering, vil ”open access” systemet ytterlige undergrave mulighetene for at landene i sør får høve til å bygge egne publiseringskanaler, for systemet med ”open access” kan bidra til å undergrave deres opphavsrett. Når våre løsninger blir så lett tilgjengelig, er det ingen grunn til at de skal bygge opp kompetanse på annet enn å motta den rike verdens løsninger. Her blir de gode intensjoner, som i mye annen misjonærvirksomhet, til dårlige løsninger.

Publisering og tvang

Som akademikere flest er vi interessert i at det vi skriver, er tilgjengelig for og blir lest av målgruppen. Dette er styrende for valg av publiseringskanal. Vi mener også at vi kjenner aktuelle publikasjoner innen våre respektive fagområder bedre enn Rune Nilsen og andre som på ideologisk basis vil styre våre valg. Problemet for oss er ikke open access – hva enn dette måtte bety. Hvis dette virkelig er så fortreffelig som Rune Nilsen hevder, da vil det uansett vokse fram. Problemet er at noen ut fra sin ideologi vil tvinge oss til å velge bestemte publiseringskanaler og dermed innskrenke den akademiske frihet. Open access kan være utmerket som en mulighet, men vi skal ikke tvinges inn i det.

Når Forskerforum framstiller ”open access” som noe som er ”fritt” betyr det altså i realiteten noe som er gratis for mottaker, samtidig som man erkjenner at det koster. Det betyr ikke fritt i betydningen fri forskning. Det kan innebære bunden og tvungen publisering.

iTunes har etablert en tjeneste for å gjøre tilgjengelig undervisning i podcastformat. Via iTunes store kan vi f.eks. få forelesningsserier fra Stanford, Berkeley, Yale og MIT. Universitetene kan selv velge om det skal gjøres tilgjengelig for alle eller bare for en begrenset krets.

Nå som tjenesten er tilgjengelig kan vel vi ved UiO regne med at vi får tilgang til den om fire år eller så. Først skal de ansvarlige slumre til noen andre forteller dem at tjenesten finnes og at den kanskje til og med kan være av interesse for oss. Så skal man lage et prosjekt hvor dette skal utredes gjennom noen måneder. Så skal man tenke leeeeenge før man får bestemt seg. Og da skal man lage en sær UiO-variant hvor integrasjon mot administrative systemer som kan spare 1/8 årsverk sentralt er viktigere en anvenelighet for lærere og studenter. Etter dette får vi et begrenset forsøksprosjekt.

Men til UiOs 200-års jubileum kan det hende at USIT har sørget for å gjøre tjenesten tilgjengelig også for lærere og studenter ved UiO.

Nok er nok. Jeg har lenge forsøkt å bruke web som støtte for min undervisning. Her har jeg lagt ut PowerPoint-filer, lydfiler, kommentarer til oppgaver, osv. I tillegg har jeg valgt å gjøre mine kommentarer til UiO-relaterte spørsmål tilgjengelig på disse sidene. Nå legger jeg alt over på mine private nettsider på www.torvund.net, i trygg avstand fra USITs iver etter å legge hindringer i veien for gode nettsteder.

Jeg har lenge vært frustrert over IT-tjenestene ved UiO, og har gitt uttrykk for min misnøye ved flere anledninger, senst i en artikkel i Uniforum, som nå er tatt inn i denne bloggen. Nå har jeg gitt opp. Det burde være en selvfølge for UiOs IT-avdeling, UIST, å sørge for at de som ønsker det har tilgang til hensiktsmessig verktøy for webpublisering. Universitetet er et universitet. Vi skal drive med forskning og undervisnig og vi skal drive utvikling av vår egen undervisning. Bruk av web er en selvfølge i denne sammenhengen. USIT skal gi oss det verktøyet vi trenger, de skal ikke styre oss.

Dessverre fungerer det ikke slik. Skal man lage et nettsted litt ut over det banale, og som det også er mulig å vedlikeholde uten at det tar alt for mye tid, trenger man en database og støtte for et scriptspråk. I Unix-baserte omgivelser vil det i praksis som regel bety MySQL og php. Det burde være en selvfølge at alle ansatte ved UiO har tilgang til dette. Men så er ikke tilfelle. Allerede i 2001 uttalte Arne Laukholm at vi skulle få et bedre publiseringssystem “neste år”. Det var svar på kritikk fra undertegnede. “Neste år” synes å ha en annen betydning i IT-bransjen enn hos folk flest. En del har sikkert blitt bedre siden 2001. Men jeg er ikke særlig imponert over hvor langt (kort) UiO har kommet siden den gang.

For de som gjerne vil bruke systemene uten å tenke så mye på design og utvikling burde USIT a tilbudt et egnet CMS (Content Management System). Det gjør man ikke. Man har satset på det hjemmesnekrede systemet Vortex. Hva systemet egentlig kan brukes til, er ikke godt å si. Det brukes til å presentere studieinformasjon. Så vidt jeg vet har vi som ansatte ikke tilgang til systemet på den måten at vi kan ta det i bruk selv på egne nettsteder. Skal jeg være ærlig, så er det uansett ikke særlig fristende å ta i bruk et system som ikke er basert på en database.

Det finnes en rekke utmerkede systemer som er gratis tilgjengelig, og ikke særlig vanskelig å legge opp. Alt man trenger er en database og et scriptspråk. Selv bruker jeg et system som heter CMS made simple til mine egne nettsider utenfor UiO. Siden jeg kjenner systemet ønsket jeg å ta dette i bruk også for mitt nettsted ved UiO. Etter litt om og men fikk jeg tilgang til database ved UiOs PostgreSQL system. De hadde aldri tidligere gitt slik tilgang for private nettsteder ved UiO, så de måtte tenke seg om. Men det gikk bra til slutt.

Optimistisk installerte jeg CMS madsimple - et php-basert system. Selvfølgelig fungerte det ikke. Det viste seg at USIT hadde sørget for å lobotmere php-installasjonen så mye at den ikke de standardfunksjoner som er nødvendige for å kjøre dette programmet. Lobotomeringen var foretatt av “sikkerhetsmessige grunner”.

Da konkluderte jeg med at nok er nok. Det er grenser for hvor mye tid man skal måtte bruke for å omgå de hindre som USIT setter opp foran de som gjerne vil ha et fleksibelt nettsted. UISTs rolle burde være å legge forholdene til rette også for egen eksperimentering med web. Men de synes mer opptatt av å hindre oss i å gjøre noe som ikke USIT har bestemt at vi skal gjøre. Når man kan få nettplass med e-post og langt bedre webfunksjonalitet enn det UIST tilbyr for den svimlende sum av 10 kr/måneden hos kommersielle tjenesteleverandører, da blir det meningsløst å bruke mer tid på USIT. Men det er et nederlag å måtte flytte alt UiO-relatert materiale ut fra UiO for å kunne presentere det på en hensiktsmessig måte.

Jeg tror ikke på sikkerhetsargumentet, som vi i tide og utide får servert fra USIT. Hvis det virkelig er slik at enkle, standard webtjenester representerer en sikkerhetstrussel, da må det være noe grunnleggende galt i systemarkitekturen ved UiO. Hvis et script jeg legger inn på mitt nettsted skal kunne være en trussel mot UiO, da må systemet være lagt opp på en måte som gjør den usedvanlig sårbart. Da burde man gi topp prioritet til å få et sikkerhetsmessig tilfredsstillende system som bl.a. har vanntette skiller mellom virksomhetskritiske applikasjoner og personlige websider.

Det er noe grunnleggende galt ved organiseringen av IT-tjenestene ved UiO. Vi lever med en IT-avdeling som i alle fall mentalitetsmessig befinner seg på 80-tallet, den gangen brukere fortsatt måtte danse slik IT-avdelingen ville. Vi trenger en serviceorientert IT-tjeneste som er opptatt av brukerne. Og vi trenger noen som kan ta et overordnet grep og sørge for at UIO har et system som fremstår som helhetlig. Vi må avsette alle småkongene som hegner om sine egne små babyer. Det er ren idiioti at vi f.eks. bruker Fronter, Votex og Studentweb til omtrent de samme funksjonene — til stor grustrasjon for studentene som ikke forstår hvilket system de skal holde seg til for å få nødvendig informasjon.

Det var etter min mening et strategisk feilgrep å ansette tidligere USIT-direktør som en slags “superdirektør” for IT ved UiO. Den ansettelsen er en garanti for at (u)kulturen ved USIT får leve videre. Man burde heller for en grundig, ekstern evaluering av USIT. Kanskje burde også en del av tjenestene vært konkurranseutsatt. Vi trenger fornyelse, ikke semnetering av IT-kulturen ved UiiO.

For egne formål har jeg unasett sagt farvell til de tjenestene USIT tilbyr, og holder med til kommersielle leverandører som ikke ser sine kunder som brysomme elementer som man helst skulle ha vært foruten. I en overgangsfase vil det dessverre komme til å gå ut over bl.a. studenter, da det nødvendigvis til ta noe tid før alt er på pass. (Jeg gidder ikke bruke tid på gjenopprette alt som jeg ønsket å frigjøre meg fra i UiO-systemet, så folk.uio.no/olavt fungerer for tiden ikke særlig godt. Og det nye er ikke på plass ennå.)

Dette er en artikkel som ble publisert i Uniforum og lagt ut på mitt nettsted for en tid siden. Den er flyttet hit i forbindelse med at jeg legger ned mitt UiO-nettstedt folk.uio.no/olavt.

Jeg er en frustrert bruker av IT-systemer webtjenester ved UiO. Kortversjonen er at vi ikke har tilgang til de ressursene vi har behov for, det vi får er for dårlig og løsningene kommer alt for sent. Dette medfører ofte unødig ressursbruk og dårlige løsninger. Jeg skal her i hovedsak holde meg til webløsninger.

Vi må skille mellom to hovedgrupper av webtjenester. Vi har mer eller mindre offisielle nettsider med presentasjon av institusjonen, undervisning, osv. I tillegg har vi mer eller mindre personlige nettsider. Grensene er ikke alltid så klare. Mange vil lage egne nettsider til sin egen undervisning, presentere egen forskning osv. De personlige sidene er viktige. Det er her de av oss som er interessert i slikt eksperimenterer med bruk av web til undervisning, for forskningsformidling, som samarbeidsverktøy, osv.

Det er ren idioti at webansvarlige ved grunnenhetene kun tilbys en halvgod HTML-editor for å opprettholde og vedlikeholde nettsider. Dette er webteknologi fra forrige århundre. UiO må sørge for løsninger, ikke bare verktøy. Enhver privat leverandør av nettjenester tilbyr ulike maldokumenter som gjør at man enkelt kan sette opp et standard nettsted. Det burde være en helt selvsagt oppgave for de ansvarlige for UiOs webtjenester å sørge for at vi som et minimum har maler for instituttsider, prosjektsider, presentasjon av ansatte, osv. Det vil være mange elementer som alle i praksis vil gjøre bruk av, men de må være fleksible nok til at man kan utelate eller legge til informasjonstyper som passer til enhetens egenart.

Disse må selvfølgelig kunne oppdateres via web, uten at man skal bry seg om HTML-redigering.Vi bør også ha et tilbud om maler for personlige sider. Men her er det viktigere at vi får tilgang til nødvendige basistjenester, noe vi ikke har i dag. I sommer spurte jeg USIT hva jeg måtte gjøre for å etablere en blogg på mine nettsider. Det hadde man ikke noe tilbud om.

Dette skulle vi selvfølgelig hatt for i alle fall 2-3 år siden, og tjenesten skulle ha vært tilgjengelig for alle. Det er symptomatisk at stikkordet ”Blogg” ikke finnes på USITS oversikt ”IT fra A til Å”. Jeg mener å huske at jeg i høst leste at man nå skulle vurdere om noen ved UiO kunne ha behov for blogg. Det er ingen grunn til å kaste bort tid på å vurdere dette. Bruk heller ressursene på å få tjenesten ut til folket så fort som over hodet mulig. Glem tanken på at man nok en gang skal utvikle en egen løsning for UiO. Bruk standard programvare og kom i gang. Det er uansett flere år for sent.

Når tjenestene ikke finnes, så får man forsøke å sette de opp selv. Det finnes mange systemer som er enkle å installere. Men de har gjerne en ting til felles i sine systemkrav: Man må ha tilgang til en database. I praksis betyr det stort sett MySQL. Men svaret på en forespørsel om å hvordan jeg får satt opp en MySQL base er like nedslående: UiO har selvfølgelig ikke noe tilbud om dette. Skulle jeg ønske å bruke en wiki, så kan man konstatere at heller ikke det er et stikkord i ”IT fra A til Å”.

Dette handler om ”brød og smør” i dagens webverden. Det burde være en selvfølge at slike tjenester har vært tilgjengelige i flere år. Men vi har dem fortsatt ikke. Vi kan selvfølgelig skaffe oss tilgang til slike tjenester hos andre. Jeg har merket meg at dekanen ved Det teologiske fakultet benytter Googles tjeneste blogger.com til sin dekanblogg, se http://trygvewyller.blogspot.com/. Det tjener de IT-ansvarlige ved UiO til liten ære at ansatte må gå til tjenesteleverandører utenfor UiO for å få tilgang til grunnleggende webtjenester. Det er ganske enkelt alt for dårlig og ingen unnskyldninger er akseptable.Vi har også skrikende behov for andre tjenester. Mange av oss ville ha spart mye arbeid, vi kunne ha gjort en bedre jobb og vi hadde sluppet en del frustrasjoner om vi hadde hatt et system for å administrere og følge opp prosjekter. De fleste av oss trenger ikke systemer for å holde orden på timeforbruk og tilsvarende, men vi må ha informasjon på et litt overordnet nivå. Jeg har etterspurt dette i minst fem år, og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Og hvorfor har vi fortsatt ikke et brukbart intranett, slik at vi kan bruke nettet også til håndtering av intern informasjon?

Noen har ikke gjort jobben sin på dette området. Om det er svikt på et overordnet nivå ved at man ikke har sørget for at noen har ansvaret for slike tjenester, eller om det er de som har fått tildelt ansvaret som har sviktet, skal være usagt. Det kan uansett ikke fortsette som nå, og det haster å få gjort noe med det.

Listen med eksempler kunne vært mye lenger, og det kunne vært utdypet. Jeg vil imidlertid ikke be Uniforum om spalteplass til dette, og har i stedet valgt å utdype mine synspunkter på http://www.torvund.net/index.php?page=it_uio_1_0.

Jeg skrev kommentaren om studieordningen ved Det juridiske fakultet for senere å kunne si omtrent “hva var det jeg sa …”. Fra dag 1 har jeg ment at det man gjorde var et feilgrep og at studieordningen ikke ville kunne vare.

Nå foreligger det et utkast til evalueringsrapport fra Nokut - det organ som skal vurdere kvalitet i høyere utdannig. I utkastet kan man bl.a. lese følgende:

“Fraværet av et bachelornivå er problematisk med hensyn til internasjonalt utbytte og horisontal bevegelse, det vil si muligheten for å flytte fra en institusjon til en annen i løpet av studiet.

(…)

Komiteen mener at fakultetet bør overveie muligheten for gå over til en 3+2 Bologna-struktur for studiene. Komiteen er kjent med at dette har vært vurdert ved andre norske læresteder for juridiske fag. Om man finner det mulig å gå over til en 3+2 Bologna-struktur for studiene, bør strukturen imidlertid gjennomføres reelt, slik at basiskunnskapen i de vesentlige emnene gis i bachelor-delen, mens masterstudiene primært blir en fordypning, med høy grad av valgfrihet.”

Komiteen understreker at forskriften om masterstudium gir mulighet for et integrert masterstudium, slik man har valgt ved Det juridiske fakultet. Så man er ikke forpliktet til å gjøre noen endringer her. Men anbefalingene fra komiteen er likevel så klare at man i alle fall må ta det opp til seriøs diskusjon. Kanskje kommer det nå. Kommer det ikke nå så kommer det senere. Man kan ikke bare melde seg ut av verden og lage egne ordninger som ikke passer verken internasjonalt eller med andre studier ved UiO.

På en måte gir det en viss tilfredsstillelse når man kan si “hva var det jeg sa …”. Men det hadde vært bedre om man hadde gjort det ordentlig første gang slik at man ikke behøvde å ta en ny runde straks man er ferdig med overgangsordningene til dagens studiemodell.

Denne kommentaren ble skrevet etter at nåværende studieordning ble vedtatt. Jeg flytter den hit fordi jeg har gitt opp webhotellet ved UiO og flytter alt som er verdt å ta vare på over til mitt private nettområde.

Studieordningen

Man skal selvsagt lojalt følge opp den studieordning som er vedtatt, og som man nå er i ferd med å innføre her ved Det juridiske fakultet i Oslo. Men jeg vil likevel gi uttrykk for hvorfor jeg er uenig i flere av de valg som er truffet, og hvorfor jeg tror det ikke vil gå alt for mange år før spørsmålet kommer opp på nytt.

Vi burde ha valgt en to-trinns modell

Utgangspunkt

Utgangspunktet for omleggingen av studiet denne gangen, var den såkalte “Bologna-prosessen”, som bygger på at europeiske undervisningsministere undertegnet en erklæring om harmonisering av høyere utdanning i Europa. Målet er at det skal bli lettere å sammenlikne utdanninger, og at det skal være enklere å flytte fra et lærested til et annet. Et sentralt element i dette er innføring av “ECTS-credits”. Det vil si at alle studieenheter tilordnes poeng, hvor et helt studieår utgjør 60 poeng. For oss er dette helt uproblematisk. Det er bare å multiplisere våre gamle vekttall med tre. Et annet element er at gradene skal være basert på 5 års studier, hvilket er grunnen til at det juridiske studiet nå skjæres ned fra 6 til 5 år.

Et annet viktig element er en inndeling i to trinn: Et bachelor og et master nivå. Dette griper inn i en gammel debatt, som tidligere hadde overskriften “en juridisk cand.mag. grad”. Vi valgte å holde fast ved et 5 års profesjonsstudium. Dette var etter min
vurdering et fundamentalt feilgrep, og representerer på mange måter en tilbakeskritt i forhold til den studieordningen som vi nå går bort fra.

Når jeg snakker med utenlandske kolleger og forklarer vår omlegging, ser de bare uforstående på meg og rister på hodet når jeg prøver å forklare at vi legger om, men ikke til en 3+2 ordning. Alle jeg har snakket med som er involvert i omlegginger av juridiske studier i andre land, tar sikte på en 3+2 ordning.

Mye av motsanden mot en lavere juridisk grad bygger på en etter min mening irrasjonell angst for at de ordentlige juristene skal måtte konkurrere med en gruppe halvstuderte kvasijurister på arbeidsmarkedet. Jeg forutsetter at en lavere juridisk grad ikke ville kvalifisere til stillinger hvor det er et formelt krav om juridisk kompetanse, så som advokater og dommere. Så i den grad man møter dem i arbeidsmarkedet, er det som søkere til ulike saksbehandlerstillinger m.m. hvor det ikke er noe formelt krav om at man må være jurist. Og da kan det i alle fall ikke være noe større problem at søkerne kan en del jus, i forhold til andre med tilsvarende grader uten jus. Og arbeidsmarkedet vil nok uansett bare velge personer med lavere grad dersom man ikke klarer å rekruttere jurister til disse stillingene.

Min vurdering er at man for å fylle de formelle kravene til å gå inn i juristprofesjonen, er en grunnutdanning i norsk rett, supplert med en fordypning. Fordypningen, hvilket vil si mastergraden, kan godt være fra et annet land. Med økende europeisering og internasjonalisering, er det bare en fordel at mange har erfaring fra andre rettssystemer - ikke minst den viktige erfaring at man kan nærme seg et juridisk spørsmål på flere måter enn den vi læres opp til i Norge.

Det sentrale i juristprofesjonen er adgangen til å opptre ved domstolene, enten som advokat eller dommer. På alle andre områder konkurrerer juristene med andre profesjoner. Det bør være et krav at de som skal inn i profesjonen også har studert den retten som først og fremst
er knyttet til domstolene, nemlig prosess og strafferett. Men det er ingen grunn til å at dette skal ha en stor plass på det nivået som likevel ikke kvalifiserer for denne profesjonen. Disse fagene bør derfor være på masternivå, og man bør kreve dette i tillegg til en juridisk mastergrad som ikke inneholder norsk prosess- og strafferett. Dette kunne løses ved at man krever ett semesters undervisning i disse fagene. Dette burde være en del av vår egen mastergrad, og tilbys som en særskilt del til studenter som ikke har det i sin grad.

Hensynet til studentmobilitet og internasjonalisering

Den viktigste grunnen til at vi burde ha valgt, og til at jeg tror vi på sikt blir tvunget til å innføre en 3+2 ordning, er studentmobilitet. Studentutvekseling skjer i økende grad på masternivå. Opptakskrav til masterstudier rundt om i verden, er at man skal ha en bachelor grad. Når vi ikke tildeler en slik grad, fyller våre studenter ikke de formelle kravene for opptak andre steder. I praksis har dette ofte latt seg løse ved at vi har forklart overfor den andre institusjonen at selv om våre studenter formelt sett ikke har en slik grad, så har de gjennomført studier tilsvarende en bachelor grad. I forhold til de som
kjenner vårt system lar dette seg derfor løse. Men det skaper mye unødig ekstra arbeid både for den enkelte student, for vår administrasjon og for det lærested hvor man søker opptak.

Ved de mest anerkjente, og derfor mest populære lærestedene, risikerer likevel våre studenter å bli skilt ut i den første administrative gjennomgang av søknadene, fordi de formelle kravene ikke er oppfylt. Søknadene når aldri fram til de som eventuelt kunne ha vurdert realitetene, og akseptert at realitetene tilfredsstiller kravene selv om formalitetene ikke er i orden. Etter hvert som flere læresteder innfører en 3+2 ordning, er det ingen grunn til å tro at det blir lettere for en avviker å argumentere for at våre studenter bør tas opp på særskilt grunnlag.

Internasjonal konkurranse

Vi vil i stadig stigende grad bli utsatt for internasjonal konkurranse. Mange vil konkurrere om å få de beste studentene, først og fremst på masternivå. Dette bør vi ønske velkommen, og som et også i intarnasjonalt stort fakultet har vi alle forutsetninger for å kunne hevde oss i en slik konkurranse. Vi har stor faglig tyngde på en rekke aktuelle rettsområder. Men vi må melde oss på i konkurransen.

Hvis vi skal være attraktive, må vi ha noe å tilby. Det vi bør tilby, er utdanning på masternivå til studenter som har sin bachelor fra andre steder, i tillegg til å ha et godt tilbud til våre egne studenter. Dette vil være den mest spennende gruppen studenter å arbeide med. I tillegg er det disse studentene som er mest “lønnsomme” med dagens finansieringsmodell.

Men med den struktur vi har valgt, har vi ikke noen mulighet til å tiltrekke oss denne gruppen av studenter. Man kan ikke hoppe inn i det 4. året i et 5-års program. De programmer vil tilbyr til denne gruppen i form av særskilte masterprogrammer, blir da et tilbud på siden av våre ordninære studier.

De som valgte feil bør få en utgang

Ikke alle trives med jusen. Gjennom årene har jeg møtt en del studenter som helt klart har valgt feil. I det system som vi har i dag, kan disse legge om kursen etter et eller to grunnfag, og kombinere disse med fag som de trives bedre med. Denne muligheten stenger vi nå. De studentene som begynner nå, vil enten måtte fullføre alle fem årene, eller bli stående med et avbrudt studium. Det kan hende at det de har gjennomført helt eller delvis kan godkjennes som valgfrie elementer i et annet studieprogram, men dette bærer virkelig preg av å være en trøstegevinst. Det ville være langt bedre om man kunne avslutte etter tre år med en bachelor grad, og eventuelt bygge videre på denne i en annen retning.

Juridisk studium som påbygning til en annen utdannelse

En del studeter starter på det juridiske studiet etter at de allerede har fullført en annen utdannelse. Noen har helt fra begynnelsen ambisjoner om å fullføre hele studiet. For dem betyr ikke omleggingen så mye. Men det er nok ganske mange som vil kvie seg for å starte på et 5-års løp etter at de allerede har en del studieår bak seg. Studieordningen av 1996 gir disse muligheten til å bestemme seg for etapper: Man kan starte med et grunnfag, og eventuelt et til dersom det skulle gi mersmak. Velger man å stanse der, så har man likevel fått en verdifull tilleggsutdannelse på toppen av det man allerede har. På dette tidspunkt vil man også ha såpass mye erfaring med det juridiske studet at det er lettere å avgjøre om man skal fortsette eller ikke.