Olav Torvunds blogg

Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Harald Eia har satt i gang en populærvitenskapelig vårrengjøring med sitt program “Hjernevask”. Debatten etter programmet viser at han har truffet. Programmet i seg selv var neppe nok til å sette i gang en slik debatt. Men han har åpenbart truffet et ømt punkt.

Harald Eia har stukket hull på den byllen som er politisk korrekt, men akademisk underlødig forskning, en forskning som har unndratt seg kritikk nettopp på grunn av sin politiske korrekthet. Kjønnsforskningen er stilt til skue som eksempel på dette, og Jøren Lorentzen (og i noen mindre grad Cathrine Egeland) blir gjort til de fremste eksponenter for dette.

Vi må selvfølgelig ta det forbehold at vi ikke vet hva som er klippet vekk i programmet, spørsmål som ikke ble stilt og hvem som ikke ble spurt. Jeg kjenner heller ikke norsk kjønnsforskning på en måte som gir grunnlag for å mene noe om den generelt, eller om Jørgen Lorentzen er representativ. Jeg håper og tror at biologiprofessor Dag O Hessen har rett når han skriver:

“?Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning.”

Men jeg holder meg til det jeg så.

Det er ingen forskjell mellom menn og kvinner, bortsett fra når det gjelder forplantning, sier Jørgen Lorentzen. I Verdt å vite 2. mars fremhevet han at det ikke finnes noe vitenskapelige bevis for at det er biologiske forskjeller i hjerne til menn og kvinner. I Aftenposten 04.03.10 tar han til motmæle. Men han gjør det ved å angripe en av de andre forskerne Harald Eia intervjuet. Hva som er hans grunnlag for å hevde at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn, det står fortsatt ubesvart. Også Cathrine Egeland er defensiv i sitt tilsvar, ved at hun angriper Harald Eia og programmet i stedet for å få fram sitt syn på temaet. ?Når Jørgen Lorentzen avfeier det hele med at Harald Eia er i 40-årskrise gjør han seg til en patetisk skikkelse som det blir vanskelig å ta alvorlig. Da blir det debatt på sandkassenivå.

Jørgen Lortentzens argumentasjon er som å høre kreasjonister si at det ikke finnes vitenskapelig bevis for evolusjonslæren og tobakksfabrikanter som sier at det ikke er vitenskapelig bevis for noen sammenheng mellom røyking og kreft. Om fremstillingen har vært tendensiøs og manipulerende i TV-programmet, så var den ikke det i “Verdt å vite” eller i det Jørgen Lorentzen har skrevet selv.

Jørgen Lorentzen har bestemt seg for at det vi alle kan se ikke er sant, siden det etter hans vurdering ikke er noe vitenskapelig bevis for at det er slik. Man skal ikke alltid tro på det man ser. Sett med det blotte øye virker jorden flat og det ser ut som om solen går rundt jorden. Men mitt enkle utgangspunkt er at den som påstår at det vi ser ikke er sant, må underbygge sine påstander. Den som hevder at kjønnenes rolle i forplantningen ikke påvirker de to kjønn mentalt har et forklaringsproblem. De må også komme med noe som enten underbygger at også for andre dyr er kjønnsforskjeller tillært, eller de må begrunne hvorfor det som gjelder for andre dyr ikke gjelder for mennesker. Om det ikke finnes bevis for det motsatte, så underbygger det uansett ikke Lorentzens påstander. Påstander om fleksibilitet og mangfold blir litt for enkelt.

Å avvise de som argumenterer for et annet syn med at det er “gammeldags”, at “ingen skriver sånn nå” og at forskeren bare ser det han vil se, blir bare dumt. Jeg har vanskelig for å ta folk som argumenterer på den måten alvorlig. Det er så åpenbart at det er Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som ikke ser det annet enn det de vil se. Jon Hustad sier det slik i Aftenposten 07.03.2010:

“Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon. Kvinne- og mannshjernen er frå naturen si side like. Og det som kjem frå den fremste forskingsnasjonen i verda, USA, er tant og fjas.”

Jeg skulle gjerne også ha hørt Cathrine Egelands og Jørgen Lorentzens forklaring på at enten ulik hormonbalanse eller måten som ulikheter i hormonbalansen påvirker oss er tillært.

Autisme er så vidt jeg har forstått noe som i all hovedsak rammer gutter. En disposisjon for dette må vel da være noe man har tilegnet seg gjennom påvirkning fra omgivelsene, om man skal tro Lorentzen. Gutter rammes oftere fordi samfunnet har en forventning om at de skal rammes oftere. Det er vel også de samme grunnene som gjør at ADHD særlig er en guttegreie, eller i alle fall at det hos jenter gir helt andre utslag enn hos gutter. Jeg ser fram til Jørgen Lorentzens forklaring på at slike tilstander bare henger sammen med sosialt kjønn og ikke biologisk kjønn. Skiller man ut klare mentale avvik og sier at de ikke kan forklares på samme måte, må de kunne forklare alle grensetilfellene.

Jeg er ganske enkelt lei av den klisne politiske korrekthet i kjønnsdebatten. Vi bombarderes med eksempler på at de to kjønn ikke opptrer likt. De gangbare forklaringene bygger på den forutsetning at de to kjønn er like, og at forskjeller derfor skyldes ulike undertrykkelsesmekanismer. Jeg tror ikke på dem.

Jeg velger å stole på det jeg selv og de fleste andre kan observere, inntil Jørgen Lorentzen & co eventuelt klarer å komme  med vitenskapelig bevis for at det jeg ser ikke stemmer. Jeg holder det også for langt mer sannsynlig at de to kjønn har ulike disposisjoner som også påvirker dem mentalt, enn at alle forskjeller skyldes påvirkning fra omgivelsene. Jeg holder meg til dette inntil Jørgen Lorentzen & co kommer med vitenskapelig bevis for at jeg tar feil. Å diskutere på hvilke måter ulike faktorer påvirker adferd, også kjønnsbestemt adferd, kan være interessant. Jeg har ikke sett noen som benekter at våre omgivelser påvirker oss. Men starter man med å utelukke en viktig faktor, da er det ikke særlig interessant lenger.

I dag har vi havnet i den ganske så absurde situasjon at det er helt greit å snakke om kvinners fortrinn, men ikke om deres svakheter. Vi får jevnlig høre at kvinner er bedre enn menn til å kunne holde oversikt over flere ting samtidig. Vi menn skal være enkle skapninger som bare klarer å holde styr på en ting om gangen. Jørgen Lortentzen må mene at også dette er et resultat av oppdragelsen, men jeg tror heller på andre forklaringer. Men sier vi det som er det selvfølgelige motstykke til dette, blir ikke lenger akseptabelt: At kvinner er dårligere til å fokusere enn menn, og at de dermed har dårligere forutsetninger for å mestre oppgaver hvor dette er kritisk.

Det er selvfølgelig store variasjoner. En del kvinner gjør “mannlige” valg, og en del menn gjør “kvinnelige” valg. Det må ikke bli slik at man utestenges fordi man er kvinne (eller fordi man er mann), og at man dyttes inn i roller bestemt av kjønn. Min mor er noe så uvanlig for kvinner i aldersgruppen 80+ som sivilingeniør. Da hun for rundt 50 år siden begynte å søke seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemme med barn noen år, var det helt umulig for henne å få jobb som ingeniør. Det var stor etterspørsel etter ingeniører hos Norsk Hydro og andre industriselskaper i Grenland, hvor jeg vokste opp. Men å ansette en kvinnelig ingeniør var den gang en umulig tanke for disse selskapene. Så min mor tok pedagogisk tilleggsutdannelse og begynte som lærer i stedet. I skolen kunne man ansette kvinner. Slik skal det ikke være, men slik er det heller ikke. Hvis kvalifiserte søkere blir utelukket pga kjønn i dag er det heller menn som blir kvotert ut.

Det er knapt en barriere som kvinner ikke har brutt og arenaer i samfunnet som de ikke har erobret. Vi har hatt kvinnelig statsminister, kvinner er i flertall som partiledere, vi har kvinnelige offiserer i forsvaret, Nordea har kvinnelig toppsjef i Norge, Aftenposten har kvinnelig redaktør, Aker Seafoods har kvinnelig toppsjef, osv.

Det er ikke lenger et spørsmål om hva kvinner kan, men om hva kvinner vil. Hvis det så skulle vise seg at menn og kvinner systematisk treffer ulike valg, så er det helt greit. Om det fører til at kvinner og menn dominerer på ulike sektorer i samfunnet slik at “kvinner velger IKEA og menn velger Clas Ohlson”, så har jeg ingen problemer med det. Jeg kan ikke se at det er noe mål at menn og kvinner skal velge likt. Vi bombarderes med tall om skjev kjønnsfordeling, men slike tall sier ikke noe om årsaker til skjevheter.

(Etter at innlegget ble postet ble jeg oppmerksom på innlegget “Hjernevask — bedre sent enn aldri” av Emmali Schürch. Lesverdig!)

Bak likhetsmaset ligger også en uutalt forutsetning om at det er den tradisjonelle mannsverden som er den viktigste, og at det viktigste i livet er å realisere seg selv (hva nå det måtte være) gjennom karriere. Man skal strebe etter makt, posisjon, prestisje og penger. Men livet har mer å by på enn en evig kamp om å være “konge på haugen”. Om kvinner verdsetter disse andre sider ved livet relativt sett høyere enn hva menn gjør, er det virkelig noe galt i det? Aftenposten skriver 06.03.10 om en kvinnelig tannlege som har valgt å arbeide to dager i uken for å ha tid til å være hjemme. Jeg kjenner også andre tilfeller hvor høyt utdannede kvinner i gode stillinger velger å hoppe av karrieren for heller å være hjemme med barna. Aksepterer man ikke at noen faktisk synes at å se sine barn vokse opp til hele og dugende mennesker er viktigere enn å bli den beste pengeflytteren?

Hvis man synes det er et problem at kvinner velger tradisjonelt kvinnelig, da har man en svært så nedlatende holdning overfor de kvinner som gjør disse valgene. Bedreviterne fra den borgerlige middelklasse forteller dem at de har en slags falsk bevissthet fordi de oppdradd som kvinner, og derfor har truffet feil valg. Samtidig sier man at de tradisjonelle mannsyrkene er mer verdt enn tradisjonelle kvinneyrker. Skjønt det gjelder visst bare “mannsyrker” som den borgerlige middelklasse drømmer om. Det bekymrer dem ikke at det nesten ikke finnes kvinnelige elektrikere og rørleggere, for borgerlige middelklassekvinner drømmer ikke om å bli elektrikere og rørleggere. Jeg respekterer kvinners valg, også når de velger noe annet enn hva jeg synes de burde ha valgt.

Hvis man ønsker en likere kjønnsfordeling i tradisjonelle “kjønnsyrker” bør man kutte ut det evindelige maset om at noe er “kvinneyrker” og annet er “mannsyrker”. Hvis man ønsker å hindre at menn velger å gå inn i “kvinneyrker” skal man bare fortsette med å stemple dem som kvinneyrker. Legg til alle påminnelsene om at disse yrkene er dårlig betalt, og man har sikret seg at ingen menn søker seg dit. Mine høyst uvitenskapelige inntrykk fra land hvor man ikke er så opptatt av å kjønnskategorisere arbeidsmarkedet er f.eks. at en sykepleier er en sykepleier. Det er ikke et yrke med en kjønnsidentitet. Det er sikkert flest kvinner, men det er ikke uvanlig at menn velger dette yrket.

I kveld er det intelligens og arv som står på vaskelisten. Det gir flashbacks til 70-tallet, da jeg hadde noen heftige diskusjoner med folk som hevdet at intelligens var et resultat av miljø og at arv ikke hadde noen betydning. Mitt standpunkt var den gang at medfødte egenskaper bestemmer hva slags potensiale man har, mens miljø har stor betydning for om og hvordan dette potensialet utvikles og realiseres. Jeg har ikke skiftet standpunkt i det grunnleggende spørsmålet. Men hva som påvirkes av hva og hvordan, der er det nok mye å lære.

Også på dette området bidrar den politiske korrekthet til stigmatisering: Alle bør ha høyere utdannelse for å få meningsfyllt arbeid har vært et utdanningspolitisk mantra. Det man da indirekte sier er at arbeid som ikke krever høyere utdanning ikke er meningsfyllt. Når slike jobber i årevis har blitt nedvurdert på denne måten, bør det ikke overraske at nordmenn ikke vil ha jobber som samfunnet er helt avhengig av, og overlater dem til innvandrere — enten de kommer fra Sverige eller Pakistan.

Når folk som har sett langt mer på dette enn meg kommer med eksempler på hvor det står dårlig til i norsk forskning og hvor man gjerne leverer de politisk korrekte resultatene som oppdragsgiver ønsker, er det ikke kjønnsforskning som nevnes først. Det er som oftest utdanningsforskning som får den tvilsomme æren av å være kroneksemplet her. Det kan bli interessant å se hvem som vaskes i kveld.

Aftenposten melder at akademikere forlater forskerforbundet i protest mot at forbundet har vedtatt å finansiere behandlingen av Arnved Nedkvitens anke. Jeg finner dette underlig. Hva skal man med en fagforening hvis det ikke er å støtte sine medlemmer i en avskjedssak? Selv om det er arbeidsmiljøkonfliker som er årsaken til avskjeden, så er saken mellom Nedkvitne og UiO, den er ikke mellom Nedkvitne og kollerger på hans arbeidsplass.

Saken reiser mange prinsipielle spørsmål og når den først har havnet hos domstolene er det en sak som bør ankes, og helst avgjøres av Høyesterett.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til sakens realitet, i alle fall ikke noe som vil gå ut med offentlig. Det ville kreve at jeg setter meg langt bedre inn i realitetene i denne saken enn hva jeg har gjort. Men en ansatt som blir avskjediget og mener at avskjeden er uberettiget har en soleklar rett til å få sin sak prøvet for domstolene. I en slik sak skal et fagforening støtte sitt medlem.

Det kan godt hende at Forskerforbundet ved UiO tidligere ikke har håndtert saken på en god måte. Men det er vanskelig for en fagforening å ta standpunkt i en konflikt mellom medlemmer på samme arbeidssted. Å ta tak i arbeidsmiljøproblemer av den art som er utgangspunkt for denne ulykksalige saken er ledelsens ansvar, det er ikke først og fremst en oppgave for fagforeningen. Om noen har sviktet er det ledelsen på ulike nivåer. Men om ledelsen har sviktet vil jeg heller ikke mene noe om, da jeg ikke kjenner detaljene godt nok.

Når Forskerforbundet finansierer ankesaken har de ikke nødvendigvis tatt stilling i konflikten. Men de har støttet sitt medlems rett til å få prøvet sin sak. Realiteten i det de som nå melder seg ut sier, er at man må akseptere en avskjed selv om den var uberettiget, fordi han var så mislikt blant sine kolleger. Det kan ikke en fagforening mene. Hvis en fagforening nekter å støtte sitt medlem i en konflikt med arbeidsgiver fordi man har mer sympati med en annen fraksjon i en konflikt mellom ansatte, da kunne det være grunn til å melde seg ut.

Ved å støtte ankesaken har Forskerforbundet ikke tatt stilling til konflikten, man har tatt det standpunkt at de ansatte skal få støtte til å prøve sin rett. Det er Nedkvitnes advokat, ikke Forskerforbundet som fører Nedkvitnes sak.

Man skulle tro det var Kina, Iran eller et annet land som ikke er kjent for å sette stor pris på ytringsfrihet. Men det er det ikke. Det er Sverige, nærmere bestemt Universitetet i Lund. Det er Svenska Dagbladet som skriver om dette fredag 6.februar.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Et universitet skal være en sterk forsvarer av det frie ord. Akademisk frihet uten ytringsfrihet er nærmest utenkelig. Derfor er det skremmende at et universitet vil begrense ytringsfriheten på den måten.

Man kan selvsagt kreve at man ikke skal bryte loven, at man skal holde seg innenfor akseptable former, at personsjikane ikke aksepteres, osv. Men intet tema bør være fremmed for studenter og de må stå fritt til å ytre seg om hva de vil — også på en bloggtjeneste som driftes av universitetet.

Jeg håper det kommer mange velformulerte, men skarpe innlegg fra studenter i Lund om politikk og religion. Så får vi se om universitetet virkelig vil håndheve sensur.

Jeg har nå gjort tilgjengelig opptak av og PP-fil fra mitt foredrag på dagens seminar om “Faglitterære rettigheter og akademisk publisering”. Dette var et seminar i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forskerforbundet.

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

 

 Faglitterære rettigheter og adademisk publisering [33:25m]: Play Now | Play in Popup | Download

Jeg skal ikke forsøke meg på noe referat av hva andre sa. Men jeg gjengir (etter hukommelsen) to poenger fremført av professor Ole Andreas Rognstad (som ver med i Sejersted II-utvalget):

• Utvalget har ikke gått inn for at rettighetsspørsmål skal behandles ulikt, basert på teknologi. (Om det er utvalget som har uttalt seg uklart og/eller jeg som har misforstått, er uinteressant. Det viktige er at vi er enige om realiteten.)
• Det skjer salg av programvare utviklet av forskere ved UiO, slik at det jeg sa på dette punktet ikke er riktig. Ole Andreas Rognstad viste her til professor Knut Fægri.

Jeg viser i mitt innlegg til tre dokumenter. Disse dokumentene er:

• Rettighetspolitikk ved Universitetet i Bergen (Bernt-utvalget)
• Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo (Sejersted II-utvalget) (Jeg har tidligere kommentert denne utredningen i et annet blogginnlegg.)
• Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. (Jeg har også kommentert dokumentet i et tidligere blogginnlegg.)

Øvrige innlegg på seminaret var ved rektor, professor Sigmund Grønmo (UiB), forskningsdirektør Pål Vegard Storeheier (UiT), rektor, professor Torbjørn Digernes (NTNU) og forskningsdirektør Bjørn Haugstad (UiO).

I en avsluttende paneldebatt besto panelet av rektor Sigmund Grønmo, rektor Torbjørn Digernes, forskningsdirektør Bjørn Haugstad,  professor Ole Andreas Rognstad (UiO) og professor Helge Rønning (UiO /Forskerforbundets opphavsrettsutvalg).

Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Det er et alt for dårlig grunnlag til å ha noen offentlig mening om en verserende rettssak. Derfor mener jeg ikke noe om den konkrete saken. Men jeg merket meg en setning i Jon Hustads kommentar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Vitenskapelig ansatte ved et universitet står og skal stå i en særstilling. Vi skal ikke ha noen McKinseysk lojalitet overfor ledelsen eller rette oss etter ledelsens syn og prioriteringer i faglige spørsmål. Jeg bruker betegnelsen “faglige spørsmål” i vid betydning. Det omfatter selvfølgelig faglige prioriteringer, men også organisering av forskning og undervisning. Det omfatter organisering og ledelse av universitetet på alle nivåer så langt dette gjelder forskning og undervisning. Vi skal ha stor takhøyde og ikke bare tåle kritikk. Vi skal ønske kritikken velkommen og oppfordre til den, også om den er ubehagelig.

Det er er grunn til å minne om universtets- og høgskoleloven § 1-5, hvor det heter i fjerde og femte ledd:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”

Friheten er selvfølgelig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jusstudie er organisert ved UiO. Men jeg må selvfølgelig undervise innenfor de rammer studiet gitt og i de fag man har vedtatt at studiet skal bestå av.

Som professor i jus må min forskning være forankret i jusen. Jeg kan ikke skifte spor og heller forske på f.eks. musikkhistorie om jeg skulle mene at det vil være mer spennende.

Selv om vi har og skal ha stor frihet og ytringsfrihet, betyr ikke det at vi ikke skal oppføre oss skikkelig. Mobbing, seksuell trakassering og usaklige personangrep er av det vi ikke skal akseptere under dekke av akademisk frihet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å ta stilling til om Arnved Nedkvitne i den verserende saken har overtrådt grensene for hva som er akseptabelt. Men hvis Jon Hustads referat fra saken er dekkende, da er det liten grunn til å være særlig stolt over de som har representert UiO i denne saken.

Men om man mener at et forskningsmijø (og dermed forskningsledelsen) prioriterer det som er uinteressant og bare bekrefte og forsterke rådende oppfatninger, at man mener at det som kommer fra enkelte forskere eller forskningsmiljøer ikke holder mål faglig, at man velger det trygge og kjedelige fremfor det som utfordrer rådende oppfatninger og kanskje mefører faglig risiko, da må man kunne si det. Man må kunne begrunne det og det må skje i en form som er akseptabel.

Det er en styrke for et universitet at man har sterke personer som har mot til å stå opp for det de mener. Når slike personer barker sammen i uenighet om det de mener er viktige spørsmål kan det slå gnister. Det er ikke nødvendigvis et vakkert syn og det kan være ubehagelig å stå i nærheten. Men dette må akademia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er servile, konforme og konfliktsky personer som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begynne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørnson-året, kan det passe å avslutte disse betraktningene med hans dikt Jeg velger meg april:

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

California state law krever at bøker som skal selges til universiteter i California må foreligge i e-bokversjoner innen 2020, melder Ventura County Star (takk til Øyvind Solstad som gjennom sin tvitring gjorde meg oppmerksom på dette). Begrunnelsen er at de er billigere, at e-bøker er lettere å bære med seg, at de er mer miljøvennlige og at de passer bedre til hvordan studenter arbeider, alt i følge Ventura County Star.

Jeg håper og tror at det aller meste av både pensumlitteratur og annen litteratur vil være tilgjengelig som e-bøker. I løpet av ti år vil man sikkert også ha lært seg å utnytte mediet på en mer kreativ måte enn bare ved å overføre fra papir til elektronikk (dynamisk innhold som til enhver tid er oppdatert, lenker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skeptisk til nyfrelste evangelister som skal tvinge sin løsning på andre. Vi har hatt en bølge av Open-Access evangelister som gjerne har villet misjonere med loven i hånd og påtvinge andre det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e-bok evangelistene kommer etter.

Problemet oppstår når ideologi og virkelighet ikke går i takt. Professor Karin Gundersen stilte dette enkle spørsmålet til Open-Access evangelistene: “Betyr det at jeg ikke får lov til å publisere i Paris, nå?” De for henne mest relevante fagtidsskriftene var i alle fall på det tidspunktet ikke OA-tidsskrifter. I forhold til e-bok evangelister kan det tilsvarende spørsmålet bli: Får vi ikke lov å bruke den beste læreboken så lenge den ikke foreligger i ideologisk riktig format?

Jeg vil ha e-bøker. Jeg ønsker velkommen tiltak for å stimulere bruk av e-bøker, også som læremidler i akademia. Dette gjelder både tiltak som stimulerer produksjon og støtte til prosjekter for å utvikle formatet til noe mer enn statiske bøker i et nytt format. Men påbud er ikke veien å gå. Hvis e-bøkene har så mange fordeler som mange av oss mener, da er tvang unødvendig.

Reglene i California har, fortsatt i følge Ventura County Star, det viktige forbeholdet at de gjelder “to the extent practicable”. Dermed er de kanskje tilstrekkelig utvannet til at uønskede effekter unngås. Det blir et policy-statement i lovs form, men enn et egentlig påbud.

Dette er et punkt som Dagens Næringsliv har hentet fra en McKinsey-rapport om UiO. DN hevder at McKinsey gir UiO strykkarakter. Jeg har forsøkt å lese McKinsey-rapporten. Kanskje har jeg ikke nok trening i å lese newspeak fra konsulentbransjen. Jeg fikk lite ut av den. For meg fremstrår den som en samling slides med kulepunkter uten at de underliggende data og analyse (hvis det finnes noen), kommer fram.

Jeg lurer på hva et selskap som McKinsey egentlig har å bidra med i forhold til et universitet. Man kunne håpe at UiO ikke har betalt alt for mye for dette, men det er nok neppe tilfelle. Det McKinsey virkelig er kjent for er å være dyre.

Jeg har ved en rekke anledninger kritisert forhold ved UiO, og var derfor nysgjerring på hva som lå bak utsagnet i overskriften:  ”Alle skriver og sier det de vil, og det finnes ingen lojalitet”. Det var ikke stort. Jeg finner ikke annet enn et kulepunkt hvor det står:

“No UiO-culture — everyone writes and says whatever they like in the paper. No loyalty.”

Jeg finner ikke noe mer enn dette kulepunktet. Jeg finner ingen eksempler på hva galt som har blitt sagt eller hva slags lojalitet McKinsey mener man bør ha. Mener McKinsey at vi som er ansatt ved UiO bare skal si det som fremmer det ledelsen måtte ha definert som mål, og ikke komme med kritiske kommentarer?

For et universitet er ytringsfrihet helt fundamentalt. Universitetet er ikke pølsefabrikk hvor de ansatte lojalt skal snakke pent om de pølsene som ledelsen har bestemt seg for å produsere. Vi skal ha faglige diskusjon og oppfordre til at kritiske synspunkter kommer fram, vi skal ha diskusjon om strategi, om universitets rolle, osv. Det å ytre seg om slikt, også når man er uenig med ledelsen og dens rådgivere, det er lojalitet mot universitetets fundament.

Dermed er det ikke sagt at ikke mye kan og bør gjøres for å styrke UiO. Om vi holder oss i Norge ser vi litt for ofte etter min smak at UiB eller NTNU er flinkere til å satse litt tungt enn hva vi er ved UiO.

For tiden er det et sterkt fokus på at vi skal hevde oss internasjonalt. Slike ratinger legger åpenbart vekt på ulike forhold siden plassering kan variere mye fra rating til rating. Men det er bare å innse at de som har engelsk som hovedspråk her har betydelige fordeler. Det er mange engelskspråklige akademikere og de fleste leser ikke annet enn engelsk. I USA synes det dessuten å være begrenset interesse for alt som er “not written here”. De leser lite fra andre land, selv om det er skrevet på engelsk. De siterer hverandre og slik kommer man høyt på siteringsindekser, selv om kvaliteten ikke alltid er så god. Nasjonale tidsskrifter i USA og England for ofte en viss internasjonal leserkrets takket være språket.

Noen fag er internasjonale. Språket er stort sett engelsk. Norsk matematikk adskiller seg neppe mye fra fransk eller japansk matematikk. Men norske forskere er ganske sikkert verdensmestre i forskning på norsk kultur, norsk samfunn, norsk jus, norsk historie, osv. Det er våre universiteter som må ta ansvar for disse fagene. Bare unntaksvis er detaljstuder på disse områdene interessante utenfor eget land. At det de internasjonalt ikke er særlig større enn langrenn og skøyteløp og siteres lite av usankse forskere må ikke forlede oss til å tro at det ikke er viktig.

UiO må selvfølgelig gjøre det man kan innenfor de rammer man har og kan ganske sikkert bli bedre. Man må prioritere ressursbruken. Å bruke penger på dyre konsulenter som leverer ganske intetsigende rapporter er neppe en god prioritering.

Men skal norske universiteter kunne hevde seg internasjonalt må politikerne også bestemme seg for at norske universiteter skal settes i stand til dette. Da må satsing på forskning bli en realitet, ikke bare prat som er like innholdsløst som politikernes snakk om satsing på jernbane. Og man må prioritere forskning og høyere utdanning uten at institusjonene skal få med alt for mange politiske nisser på lasset.

I en kronikk i Morgenbladet 11. desember tar Kristian Gundersen opp spørsmål om forskningsformidling under overskriften “Myter om formidling”. Det er ikke vanskelig å være enig i det han oppsummerer i undertittelen “Forskningsresultatenes nytte må ikke være avhengig av hva som selger aviser”. Men som så mange moteord brukes forskningsformidling i mange ulike betydninger.

I St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning heter det i avsnitt 12.4:

“Formidling kan være forskerrettet, brukerrettet og allmennrettet, men gjenspeiler alltid ønsket kommunikasjon og samhandling med samfunnsliv, offentlig forvaltning og næringsliv. Formidling innebærer også det å ta i bruk forskningsresultater gjennom kommersialisering av forskningsresultater.”

For forskningen er den forskerrettede forskningen utvilsomt den viktigste. Forskningsresultater gjøres kjent for andre forskere som kan bygge videre på disse, etterprøve dem, kritisere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik formidling må ha innsikt og den når i liten grad fram til den interesserte allmennhet.

Jeg er litt usikker på hva man mener med “brukerrettet” formidling. Men det er nærliggende å tro at dette er formidling som retter seg mot profesjoner. Disse bør være i stand til å lese fagtidsskrifter innen sine områder slik at særskilte formidlingstiltak ikke er særlig viktig her.

Hvordan man kan få seg til å mene at kommersialisering er formidling forstår jeg ærlig talt ikke. De som lager produkter med utgangspunkt i forskning utnytter resultatene, men jeg kan ikke se at de formidler resultatene.

Allmennrettet formidling er utdypet i den forrige forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning. Her heter det i avsnitt 7.2:

“Allmennrettet forskningsformidling kan være et middel for å nå flere mål, herunder det å heve befolkningens generelle kunnskapsnivå. Videre styrker spennende og god forskningsformidling nysgjerrighet og vitebegjær.”

Videre:

“Forskningsformidling kan også være et middel i en demokratiseringsprosess. Allmennheten bør være i stand til å la vitenskapelig basert kunnskap påvirke valg og vurderinger både i dagliglivet og i politisk sammenheng. Aktiv samfunnsdeltakelse er avhengig av evne og mulighet til å innhente relevant informasjon, og være i stand til å vurdere informasjonens troverdighet og kvalitet. I tillegg er det nødvendig å kjenne til aktuelle informasjonskilder.”

God allmennformidling kan fortelle samfunnet om hva forskere driver med og gjøre unge mennesker interessert i forskning. Det er uten tvil positivt. Det er også viktig at politikere og de som velger politikere ser noe av det forskerne holder på med.

Når det gjelder allmenndannelsen er jeg mer skeptisk til verdien av formidling gjennom allmennmedier. Når resultatene anrettes på medievennlig måte og deretter bearbeides av en tabloid journalist uten innsikt i saksfeltet er nok den innsikt som formidles nokså begrenset. Ofte kan den bli direkte misvisende. Jeg skal være varsom med å mene mye om spørsmål utenfor eget fagfelt. Men gjennom media får man inntrykk av veldig steile fronter mellom klimaforskere. Hører man forskerne selv blir inntrykket at de er enige om mye, men f.eks. uenige om hvor stor betydning de ulike faktorer har for klimautviklingen. Da blir det en vanlig og ganske nyansert faglig uenighet, noe som ikke interesserer mediene. Mediene er først og fremst interessert i å selge sine egne produkter, ikke i å gi noe balansert og dekkende bilde av virkeligheten.

Dessverre skjemmes forskningsformidlingen også av at enkelte forskere misbruker sin forskerstatus til å fremme politiske standpunkter (i vid forstand). Det er litt for mange oppslag av typen “forsker mener at …”, “forsker påstår at …”, “forsker kritiserer …”, osv, hvor det som presenteres bare er forskerens meninger om kontroversielle saker uten at det bygger på forskning. Kan man få to forskere som mener om hverandre, da har mediene fått det de liker aller best: Personkonflikter.

Det har vokst fram en mer dedikert forskningsjournalistikk som fremstår som mer seriøs. Men jeg er usikker på hvor langt denne egentlig når.

Forskere opptrer ofte som eksperter i media. Her representerer man forskningsbasert innsikt mer enn å presentere egentlige forskningsresultater. Antageligvis er deres bidrag til folkeopplysningen større når de opptrer slik enn når mediene lager oppslag om spektakulære eller kuriøse forskningsresultater. Når vi nå igjen har sett et (heldigvis mislykket) forsøk på terror kan nok Anders Romarheim gi mer innsiktsfulle kommentarer en de man får når journalister spør hverandre. Dermed bidrar han til at folk får litt bedre forståelse for hva som skjer.

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom forskningsformidling og kunnskapsformidling. All noenlunde seriøs faglitteratur er i en forstand forskningsformidling. Den bygger på forskning selv om den kan ligge et stykke bak forskningsfronten. Men hvis målet er å “heve befolkningens generelle kunnskapsnivå” er grunnkunnskaper viktigere enn siste nytt fra forskningsfronten. Her har forskerne en viktig rolle, men da er det ikke det nyeste nye man presenterer.

Den viktigste formidling av forskningsresultater nevnes ikke når man snakker om forskningsformidling. Den skjer gjennom vår undervisning. At det utdannes folk som har tilegnet seg fagets basis og metoder, og som dermed har grunnlag for å henge med i fagets utvikling, er langt viktigere enn noen presseoppslag. For en mer løpende forskningsformidling er forskningsbasert etter- og videreutdanning langt viktigere enn journalistisk omtale. Opphaussingen av formidlingene gjennom generelle media er først og fremst et tegn på at forskerne, eller i alle fall forskningspolitikere og -byråkrater, har blitt fanget av medias ganske oppblåste selvbilde.

Forskning er langsiktig og tålmodig arbeid. Man må ha et langsiktig perspektiv på kunnskapsutivkling og kunnskapsformidling. Det viktigste er og blir at resultater formidles til andre forskere, til studenter og til profesjoner.

Professor i sosialpsykologi ved NTNU Arnulf Kolstad uttaler seg til Dagbladet om hvorfor noen yrker har høyere prestisje enn andre. Han er overrasket over at advokater kommer så høyt på listen, og sier:

“— En betydelig del av advokatbransjen jobber med forretningsjuss. De lever av å finne huller i skatteloven, slik at rike mennesker kan lure unna skatt ved hjelp av smarte triks. At dét skal gi status, forbauser meg. Denne yrkesgruppa har neppe status av samme grunn som legene, som nyter respekt for det viktige bidraget de gjør i samfunnet. Vi hadde nok ikke fått samme rangering dersom folk ble bedt om å plukke ut yrkesgruppene de har mest respekt for.”

Han kan selvfølgelig ha forsøkt å være morsom. Eller kanskje er han feilsitert. Vi kan alltid skylde på media når vi har sagt noe dumt, og vi blir gjerne trodd på det. Men når sant skal sies så har aldri jeg opplevd ikke å få mine uttalelser tilsendt for sitatsjekk før de publiseres. Så selv om våre uttalelser kan bli satt i sammenhenger vi ikke er komfortable med eller få overskrifter vi ikke liker, så kan vi ikke vri oss unna sitatet. Enten har vi godkjent uttalelsen eller så har vi opptrådt særdeles uprofesjonelt i forhold til media.

Arnulf Kolstad og andre sosialpsykologer kan mene hva de vil om advokater, akkurat som advokater kan mene hva de vil om sosialpsykologer. Som medlem av klanen vet jeg at professorer kan mene mye rart. Men når han ikler seg sin professortittel og uttaler seg offentlig, da venter man i det minste at faktagrunnlaget er sånn noenlunde korrekt. Han kunne like gjerne ha sagt at det er uforståelig at leger har høy prestisje siden mange av dem arbeider med kosmetisk kirurgi slik at rike damer kan få strammet opp løs hud og hengede bryster. Det ville vært omtrent like saklig. Hadde det stått i en russeavis kunne vi bare ha trukket på skuldrene og bladd videre, om vi i det hele tatt hadde giddet å bla i den.

Men det ubehagelige spørsmålet som sniker seg inn når Arnulf Kolstad uttalser seg som professor i sosialpsykologi er om dette sier noe om hans og eventuelt profesjonens omgang med fakta. Det hjelper ikke med all verdens fine modeller og teorier dersom faktagrunnlaget svikter. Da blir det “garbage in, garbage out” for professorer som for andre. Det er ikke noe ukjent fenomen, heller ikke når det gjelder det som kommer fra professorer.

Som jurist ser jeg jevnlig at forskere på andre felt uttaler seg skråsikkert om hvordan jusen virker uten at de har tatt seg bryet med å sette seg inn i den jusen de skriver om. Da blir som regel konklusjonene lite interessante, selv om de kan få fete og tabloide overskrifter. Andre kan sikkert finne nok av eksempler på at jurister uttaler seg uten å ha forstått hvordan det de uttaler seg om faktisk fungerer, så der er vi nok omtrent like gode (eller dårlige).

Men når man som professor i sosialpsykologi uttaler seg om hvorfor folk oppfatter et yrke som de gjør, da trodde jeg faktisk at vi var innenfor det som burde være kjerneområde for dette faget. Da bør man ha litt mer enn myter og fordommer å bygge på når man uttaler seg offentlig om andre. Man begynner å undres over hva en sosialpsykolog egentlig gjør og hva slags metoder de anvender.