Olav Torvunds blogg

Jeg hadde tenkt å vente litt med dette til alt var avklart og over­gan­gen var litt mer nær fore­stå­ende. Men når Uni­fo­rum og der­etter andre medier har tatt tak i dette er det greit å rede­gjøre for dette uten å få det fil­trert gjen­nom jour­na­lis­ter. Uan­sett: Fra høs­ten vil jeg etter all sann­syn­lig­het være advo­kat på hel­tid i Bing Hodne­land.

Det er en lang tra­di­sjon at uni­ver­si­tets­ju­ris­ter tar opp­drag ved siden av opp­ga­vene ved uni­ver­si­te­tet. I et prak­sis­nært fag som jus er det vik­tig, etter min mening nød­ven­dig å gå ut i den prak­tiske juri­diske vir­ke­lig­he­ten, akku­rat som medi­si­nere bør møte vir­ke­lige pasi­en­ter. Vi kan ikke nøye oss med bare å lese om jusen gjen­nom dom­mer og andre skrif­ter. Vi må kjenne pro­ses­sene bak, enten det er stra­te­giske, tak­tiske, kom­mer­si­elle eller andre vur­de­rin­ger. Kort sagt må vi få ut i ver­den og få litt “møkk” på fingrene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Et pri­vat rekrut­te­rings­sel­skap vil bygge opp en data­base over alle stu­den­ter.  UiO har nek­tet å utle­vere slike opp­lys­nin­ger. Når UiO gjør dette blir jeg stolt over å til­høre dette universitetet.

Jeg har ikke gått inn i detal­jene i de kon­krete sakene, men kom­men­te­rer på et mer gene­relt plan.

Rekrut­te­ring AS påbe­ro­per seg offent­lig­hets­lo­ven. Hoved­re­ge­len etter offl § 3 er at man har krav på inn­syn. Det er ingen tvil om at et offent­lig uni­ver­si­tet omfat­tes av loven etter § 2. Man har etter § 9 rett til å få opp­lys­nin­ger sam­men­stilt fra data­ba­ser. Det kan gjø­res unn­tak fra offent­lig­hets­lo­ven og enkelte bestem­mel­ser i denne. I offent­lig­hets­for­skrif­ten § 4 er det gjort unn­tak fra gra­tis­prin­sip­pet (eller selv­kost) for bl.a. geodata og eien­doms­in­for­ma­sjon. Det er dette som gjør at vi fort­satt ikke får offent­lige kart­data og eien­doms­in­for­ma­sjon gra­tis, og som sik­rer at dette fort­satt er en melkeku for sta­ten. Et slikt unn­tak burde etter min mening ikke vært gjort. Men jeg bestri­der ikke lov­lig­he­ten av dette, så det er et infor­ma­sjons­po­li­tisk og ikke et juri­disk stand­punkt. Det er hjem­mel i § 26 for å unnta eksa­mens­be­sva­rel­ser, men ikke for eksamensresultater.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

En del “open access” akti­vis­ter gir seg ikke, og synes å ville tvinge viten­ska­pe­lig ansatte til å leve etter deres ideo­logi. Det må de selv­sagt mene. Men de bør i det minste for­holde seg til det folk fak­tisk mener og sier, ikke pådytte folk som ikke er enig med dem menin­ger de aldre har hatt.

Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­kar Pål Mag­nus Lyk­kja synes å være den fremste våpen­dra­ger i øyeblik­ket. Dis­ku­sjo­nen synes å ha fore­gått først og fremst på e-postlister for biblio­te­ka­rer. Jeg litt til­fel­dig kjent med denne dis­ku­sjo­nen fordi min kol­lega, pro­fes­sor Helge Røn­ning og jeg skal ha bedre­vet dette, i følge Pål M. Lyk­kja i en e-post 31.08.2011:

“Helge Røn­ning og Olav Tor­vund har gjen­nom ei rek­kje artik­lar og blogg­pos­tar greidd å lure uni­ver­si­teta og Fors­ker­for­bun­det trill rundt med å få dei til å tru at aka­de­misk fri­dom er i kon­flikt med open access.”

Jeg sva­rer kun for meg selv, men Helge Røn­ning og jeg er stort sett enige om det grunn­leg­gende her. Jeg har ikke og har aldri hatt noe i mot open access, altså tids­skrif­ter hvor lesere har gra­tis til­gang. En utvik­lig i ret­ning av OA-tidsskrifter er på mange måter posi­tiv. Det jeg er sterk mot­stan­der av er at noen skal tvinge fors­kere til å pub­li­sere i OA-tidsskrifter. Hvis Pål M Lyk­kja ikke ser at det er to helt ulike temaer, da har han et alvor­lig pro­blem. I til­legg kom­mer at deler av det vi ser under OA-paraplyen har også enkelte pro­ble­ma­tiske sider som OA-evangelistene har tendens til å overse.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Da stu­die­plas­sene på “Reste­tor­get” ble lagt ut, brøt Sam­ord­net opp­tak sam­men. Unge Høyre var raskt ute med å fore­slå at utdan­nings­in­sti­tu­sjo­nene selv må få bestemme opp­taks­kra­vene. De to sakene har ikke noe direkte med hver­andre å gjøre. Man kan godt ha sam­ord­net opp­tak selv om opp­taks­kra­vene kan variere. Slik er det alle­rede. Også opp­tak til stu­dier som har sær­lige opp­taks­krav hånd­te­res av Sam­ord­net opp­tak, i alle fall så lenge det ikke er opp­taks­prø­ver m.m. Hvor­dan søk­nads­be­hand­lin­gen bør admi­ni­stre­res, har jeg ikke noen mening om.

Alle utdan­nings­in­sti­tu­sjo­ner er inter­es­sert i å få stu­den­ter. En del av finan­sie­rin­gen er knyt­tet til antal­let avlagte eksa­me­ner. Man ønsker ikke å sage av den gre­nen man sit­ter på. Det er der­for ingen som er inter­es­sert i å sette urea­lis­tiske eller unød­ven­dige opptakskrav.

Utdan­nings­in­sti­tu­sjo­nene vet best hvilke fag­lige for­ut­set­nin­ger man må ha for å kunne gjen­nom­føre. Føl­gende eksem­pel er refe­rert etter hukom­mel­sen, med alle de feil­kil­der det inn­e­bæ­rer. Men likevel:

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I går, 31.03.2011, del­tok jeg på et debatt­møte om podcast i under­vis­ning, på “Blå cafe” ved Det juri­diske fakul­tet. Jeg skal ikke for­søke å refe­rere debat­ten, men pre­sen­te­rer mine egne tan­ker om dette, bl.a. på bak­grunn av denne debatten.

Gene­relt er jeg til­hen­ger av at vi bru­ker flere kana­ler. Folk er for­skjel­lige. Det går ikke an å si at “man lærer best sånn eller slik”. Noen lærer best sånn, andre lærer best slik. Noen vil få meg seg mer av det man hører, andre får med mer av det de leser. Selv liker jeg dess­uten for­ma­tet. Jeg liker lyd­bø­ker og gode radio­pro­gram­mer, selv­føl­ge­lig også med fag­lig innhold.

Jeg liker best rent lyd­for­mat, selv om video også kan være greit. Men for­de­len med lyd er at man slip­per å se på den. Man kan høre på dette i bilen, på spin­ningsyk­kel, mens man lager mat, osv. Video fun­ge­rer dår­lig i slike sammenhenger.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Leder av Stu­dent­par­la­men­tet ved UiO, Aksel Braa­nen Sterri, vil ha blind saks­be­hand­ling ved klage på eksa­mens­sen­sur, og mener at dagens ord­ning truer retts­sik­ker­he­ten. Det er Aften­pos­ten som har saken, men bare på papir. NRK Østlands­sen­din­gen refe­re­rer den på nett.

I dag får kla­ge­sen­so­rer vite resul­ta­tet fra ordi­nær sen­sur, og stu­den­ten kan begrunne sin klage. Man får også vite nav­net på for­rige sensor.

Her er jeg helt enig med Aksel Braa­nen Sterri. Dagens klage­ord­ning er strengt tatt ikke klage­ord­ning, men ny sensur.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag, 18. januar 2011, er det 75 år siden Blindern-anlegget offi­si­elt ble åpnet av kong Haa­kon VII. Man kan lese litt mer om dette på Mor­ten Dæh­lens blogg. Han skrive rom dette og trek­ker lin­jer fram til det nye prakt­byg­get som vil åpnes offi­si­elt på UiOs 200-årsdag, 2. sep­tem­ber 2011, det nye infor­ma­tikk­byg­get. Som insti­tutt­le­der ved Insti­tutt for infor­ma­tikk er det ikke akku­rat over­ras­kende at Mor­ten Dæh­len trek­ker lin­jen mel­lom disse to begivenheter.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Svenska Dag­bla­det refe­rerte i går en under­sø­kelse som viser at fjer­ning av karak­te­rer har vært en for­del for søn­ner av aka­de­mi­kere og høyt­løn­nede. Barn av for­eldre med lav inn­tekt og lav utdan­nelse har tapt på end­rin­gen. Det samme har jen­tene gjort, uan­sett hva slags fami­lie­bak­grunn de har.

Under­sø­kel­sen gjel­der karak­te­rer i grunn­sko­len, om jeg har for­stått det rett, og jeg kjen­ner ingen detal­jer ut over det som SvD gjen­gir. Jeg skal ikke dis­ku­tere hvor tid­lig man bør begynne med karak­te­rer i sko­len. Men jeg gri­per sjan­sen til å reflek­tere rundt karak­te­rer mer gene­relt, og sær­lig i høy­ere utdanning.

Min pro­fe­sjon, juris­tene, har vært og er fort­satt eks­tremt opp­tatt av karak­te­rer. Det har til tider tip­pet over gren­sen til det syke­lige og lat­ter­lige. For inn­til ca 40 år siden ble juris­te­nes eksa­mens­ka­rak­te­rer pub­li­sert i Norsk Rets­ti­dende. Traff man en jurist man ikke kjente fra før sjek­ket man gjerne ved­kom­men­des eksa­mens­ka­rak­ter, og der­med var per­sonen satt i bås — selv om det kunne være 20 år siden ved­kom­mende to eksamen.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

[Dette er en gam­mel kom­men­tar som jeg hen­ter fram som en kom­men­tar til Aften­pos­tens artik­kel “Norge for snille med karak­te­rene” 27. mai 2010. Jeg vet dess­verre ikke når denne kom­men­ta­ren opp­rin­ne­lig ble skre­vet. Filen jeg har hen­tet dette fra er fra sep­tem­ber 2006, men det er nok et tids­punkt da jeg end­ret pub­li­se­rings­sys­tem og der­med end­ret filene, ikke da den ble skre­vet. Jeg kom­men­terte dette i en annen artik­kel i Uni­ver­si­tas i 2002, så anta­ge­lig­vis er denne kom­men­ta­ren fra den samme tiden. Den gjen­gis uten endringer.]

Inn­fø­ring av bok­stav­ka­rak­te­rer ved uni­ver­si­te­tene var dår­lig for­be­redt, var basert på en mis­for­stå­else og har en rekke uhel­dige kon­se­kven­ser. Og en ulykke kom­mer som kjent ikke alene — nå skal vi utset­tes for Gauss også.

Begrun­nel­sen for at våre poli­ti­kere bestemte at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skulle inn­føre en ny karak­ter­skala, var at det er en euro­pe­isk karak­ter­skala. Bok­stav­ka­rak­te­rer skal være et ledd i har­mo­ni­se­ring av høy­ere utdan­ning i Europa. Men dette er basert på en mis­for­stå­else. Det fin­nes ingen euro­pe­isk karak­ter­skala, og det fore­lig­ger ingen pla­ner om å inn­føre dette — med mindre det eksis­te­rer hem­me­lige doku­men­ter som sier noe annet enn de doku­men­tene som er offent­lig til­gjen­ge­lig. Så når våre poli­ti­kere har ved­tatt dette i den tro at det er et ledd i en euro­pe­isk har­mo­ni­se­ring, så skyl­des dette at noen byrå­kra­ter ikke har lest de grunn­leg­gende doku­men­ter godt nok.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jør­gen Lorent­zen er den som har fått mest juling i Hjerne­vask og i debat­ten i kjøl­van­net av pro­gram­mene. Alt har sik­kert ikke vært rime­lig eller beret­ti­get. Men jeg synes at han går langt i sine anstren­gel­ser for å dis­kre­di­tere seg selv.

Man kan sik­kert kri­ti­sere klip­pin­gen av pro­gram­mene. Men det er nå en gang slik TV pro­du­se­res, når det ikke går direkte. Jør­gen Lorent­zen har imid­ler­tid fått mange sjan­ser til å komme med kor­rek­sjo­ner. Jeg synes han har benyt­tet disse mulig­he­tene svært dår­lig. Han har vært mer opp­tatt av å angripe pro­gram­met og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kort­ver­sjo­nen av hans argu­men­ta­sjon i for­hold til rea­li­te­ten er at det ikke fin­nes bevi­ser på at han tar feil, og da for­ut­set­ter han at han har rett. Man blir ikke sær­lig impo­nert av slikt.

Lenge før Hjerne­vask, i en kom­men­tar i Uke­avi­sen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese føl­gende under over­skrif­ten “Kunn­skaps­for­akt”:

“Jør­gen Lorent­zen omta­ler i et inter­vju i Kanal24 en av de aktu­elle fors­kerne som bio­fa­scist og kre­ver at han trek­ker seg som fors­ker. Gunn Karin Gjul fra Arbei­der­par­tiet ber fors­kerne slutte å synse og begynne å forske. Manns­pa­ne­lets leder, som later til å føle at man­nens evne som opp­dra­ger er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en pro­fes­sor. Hva mener de egent­lig? At forsk­ning er syn­sing hvis den ikke støt­ter deres ideo­lo­gisk og poli­tisk baserte vurderinger?”

Noe til­sva­rende kan man lese i Astrid S Dyp­viks artik­kel “Den vans­ke­lege evo­lu­sjo­nen” i Dag og Tid 16. okto­ber 2009.

Goog­ler man ordet “bio­fa­scist” får man inn­trykk av at dette er et ord Jør­gen Lorent­zen har den tvil­somme æren av å inn­ført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bru­ker det for å karak­te­ri­sere sine motstandere.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->