Kategori: UiO/Universitetspolitikk

Bortfall av karakterer tjener akademikersønner

Svenska Dagbladet refererte i går en undersøkelse som viser at fjerning av karakterer har vært en fordel for sønner av akademikere og høytlønnede. Barn av foreldre med lav inntekt og lav utdannelse har tapt på endringen. Det samme har jentene gjort, uansett hva slags familiebakgrunn de har.

Undersøkelsen gjelder karakterer i grunnskolen, om jeg har forstått det rett, og jeg kjenner ingen detaljer ut over det som SvD gjengir. Jeg skal ikke diskutere hvor tidlig man bør begynne med karakterer i skolen. Men jeg griper sjansen til å reflektere rundt karakterer mer generelt, og særlig i høyere utdanning.

Min profesjon, juristene, har vært og er fortsatt ekstremt opptatt av karakterer. Det har til tider tippet over grensen til det sykelige og latterlige. For inntil ca 40 år siden ble juristenes eksamenskarakterer publisert i Norsk Retstidende. Traff man en jurist man ikke kjente fra før sjekket man gjerne vedkommendes eksamenskarakter, og dermed var personen satt i bås — selv om det kunne være 20 år siden vedkommende to eksamen.

Karakterene ble utregnet og oppgitt som et gjennomsnitt, men “nøyaktighet” på 0,01. Den som hadde 2,74 ble ansett for å være bedre enn den som hadde 2,75. Jeg er ikke matematiker, men mener å huske fra det vi en gang lærte om unøyaktighet at resultatet blir aldri mer presist en grunnlagstallene. Så når enkeltbesvarelser ble vurdert i intervaller på 0,05 kunne heller ikke samlet resultat bli mer nøyaktig enn 0,05. Men det er detaljer.

Nå har jeg inntrykk av at andre profesjoner også har sine rangeringer, selv som man ikke har knyttet dem så eksplisitt til karakter som jurister har gjort. For noen år siden var jeg i et selskap med mange sosialøkonomer — eller samfunnsøkonomer som de kaller seg i dag. Jeg har forstått det slik at de fire mest prestisjefylte arbeidsplasser for sosialøkonomer er (eller i alle fall var den gangen) Norges Bank, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Universitetet. Det var en klar rekkefølge mellom disse, uten at jeg husker rangeringen. Det som slo meg var at de ikke snakket om eksamenskarakterer, men de snakket mye om hvem som kom til å havne hvor blant disse arbeidsstedene — og det var basert på deres eksamensprestasjoner. Andre profesjoner har sikkert andre måter å uttrykke dette på.

Det har vært mange forsøk på å dempe karkaterpresset for jusstudenter, uten at de har vært særlig vellykkede.

Jeg forsvarer karakterene. Jeg vil tro at noe av det som den svenske undersøkelsen viste vil gjelde i langt sterkere grad ved høyere utdannelse enn på et lavere nivå: Når formelle vurderingssystemer fjernes eller får mindre betydning, da vil de uformelle vurderingene få en større plass. I uformelle vurderinger er det lettere å legge vekt på — bevisst eller ubevisst — hvor vedkommene kommer fra, hva slags bakgrunn han eller hun har, og ikke minst nettverk. Det blir kort sagt lettere å ta mindre saklige hensyn. Det kan ikke være så mye tvil om at den som kommer fra en kjent (jurist)familie godt etablert på Oslo vest får fordeler i forhold til den som kommer inn i faget uten å ha med seg en slik familiebakgrunn.

Karakterer har bidratt til at andre har kunnet slå i bordet med papirer som viser at de er bedre enn den pappagutten fra Oslo vest. De som har tjent på dette menn som ikke har kunnet flyte på familien, og kvinner mer generelt. Taperne har vært pappaguttene fra Oslo vest.

Etter å ha bedømt studenters prestasjoner og satt karakterer i drøyt 25 år vet jeg at det er store forskjeller på gode og dårlige prestasjoner og at forskjeller i karakterer er godt fundert. Man ser lett hvem som har “skjønt det” og hvem som ikke har det. Det vil alltid være et visst skjønn og det skjer sikkert feil, men generelt gir karakterene et godt bilde av faglig nivå.

Men de som skal vurdere personer f.eks. ved en ansettelse, de må ikke glemme at det er mye som karakterer ikke sier noe om. Slik sett har juristenes enøyde fokus på karakterer vært ganske absurd. Karakterer sier bare noe om det som kan måles på en eksamen, og det er mye som ikke prøves på den måten. Det kan være kompetanse på andre områder, personlige egenskaper og selvfølgelig også juridiske ferdigheter som ikke kan testes i den nokså kunstige arbeidssituasjonen som en eksamen er.

Overfor studenter pleier jeg å understreke at karakteren har stor betydning for starten på yrkeskarrieren. En dyktig person med relativt svake eksamensresultater vil kanskje aldri få den sjansen han eller hun trenger for å vise hva vedkommende virkelig kan. De med gode karakterer som mangler andre viktige egenskaper vil fort bli avslørt — og de vil gjerne bli sittende fast hos en arbeidsgiver som ansatte vedkommende ut fra eksamensresultatet.

Jeg tror det var Det juridiske fakultet i Oslo som var først ute med å innføre “ECTS-skalaen” A — E i Norge. Her skjedde det etter sterkt ønske fra studentrepresentantene (som ikke nødvendigvis er representative for studentene), ut fra en idé om at en slik skala med langt færre karaktertrinn skulle dempe karakterpresset. Det var selvfølgelig helt feil, i tillegg til at man valgte noe som aldri var ment å skulle være en krakterskala. En slik endring har bidratt til å gjøre karakterpresset større — og de ble advart.

Når det er få karkatertrinn med stor avstand mellom trinnene betyr det desto mer hvilket trinn man havner på. Hvis man tidligere fikk 2,80 så visste man at det ikke var så langt unna en laud. Får man en C i dagens system kan det være nesten veldig bra (B) eller nesten veldig dårlig (D). Karakteren sier lite, og det betyr enormt mye å få en B fremfor en C. Hvis man har flere eksamener med separate karakterer vil dette kunne nyansere bildet. Når man — som ved Det juridiske fakultet i Oslo — har få eksamener med grove karakterer, da kombinerer man det verste av to systemer.

En karkaterskala bør etter min mening være asymetrisk og topptung. Vi kan ha behov for å nyansere blant de beste prestasjonene slik at det er mulig å skille mellom de som er klart bedre enn gjennomsnittet og de som er fremragende. I den andre enden av skalaen er det ikke det samme behovet for nyansering. Det holder å angi at det er en gjennomsnittsprestasjon, klart under gjennomsnittet men likevel akseptabel, og ikke akseptabel (stryk). Med dagens karakterskala synes jeg det er meningsløst å skulle nyansere mellom D og E, samtidig som jeg gjerne skulle kunnet gi C+ og noen ytterst få ganger en A++ med stjerne og ekeløv.

En grunn til at jurister har vært så opptatt av karakterer er antageligvis at alle har gått gjennom den samme utdannelsen med tilnærmet lik fagkrets. De tradisjonelle obligatoriske fagene har vært dominerende, med liten grad av valgfrihet. Etter hvert som det blir større valgfrihet og kandidatene har ulik faglig profil vil nok dette endre seg. Større ulikeheter mellom lærestedene vil også bidra til dette. Men slikt beveger seg langsomt. De som skal ansette unge kandidater har som regel ikke fulgt noe særlig med på hvordan studiene har endret seg og tenker med utgangspunkt i hvordan det var da de selv studerte — og synes gjerne at det var bedre før.

Universitetenes bokstavkarakterer – en arbeidsulykke

[Dette er en gammel kommentar som jeg henter fram som en kommentar til Aftenpostens artikkel "Norge for snille med karakterene" 27. mai 2010. Jeg vet dessverre ikke når denne kommentaren opprinnelig ble skrevet. Filen jeg har hentet dette fra er fra september 2006, men det er nok et tidspunkt da jeg endret publiseringssystem og dermed endret filene, ikke da den ble skrevet. Jeg kommenterte dette i en annen artikkel i Universitas i 2002, så antageligvis er denne kommentaren fra den samme tiden. Den gjengis uten endringer.]

Innføring av bokstavkarakterer ved universitetene var dårlig forberedt, var basert på en misforståelse og har en rekke uheldige konsekvenser. Og en ulykke kommer som kjent ikke alene – nå skal vi utsettes for Gauss også.

Begrunnelsen for at våre politikere bestemte at universiteter og høyskoler skulle innføre en ny karakterskala, var at det er en europeisk karakterskala. Bokstavkarakterer skal være et ledd i harmonisering av høyere utdanning i Europa. Men dette er basert på en misforståelse. Det finnes ingen europeisk karakterskala, og det foreligger ingen planer om å innføre dette – med mindre det eksisterer hemmelige dokumenter som sier noe annet enn de dokumentene som er offentlig tilgjengelig. Så når våre politikere har vedtatt dette i den tro at det er et ledd i en europeisk harmonisering, så skyldes dette at noen byråkrater ikke har lest de grunnleggende dokumenter godt nok.

Det arbeides for å harmonisere gradsstrukturen innen høyere utdanning i Europa og de enkelte deler av et studium tilordnes studiepoenger slik at et helt studieår utgjør 60 poeng.. Et felles karaktersystem inngår ikke i denne harmoniseringen. Men i erkjennelsen av at man har mange ulike karaktersystemer i Europa, har man laget en omregningstabell, som skal gjøre det lettere å sammenligne karakterer fra ulike læresteder. Denne er basert på at karakterer regnes om til en felles skala med fem bestått karakterer uttrykt fra A til E. Det sies klart at denne skalaen ikke er ment å skulle erstatte eksisterende karaktersystemer, men er et tillegg til disse. Det man har gjort i Norge, er å gjøre omregningstabellen til en karakterskala, hvilket i seg selv har en rekke uheldige konsekvenser. I tillegg kommer at den skalaen som er innført, også isolert sett er en uhensiktsmessig skala.

Man kan velge to grunnleggende forskjellige prinsipper for karaktersetting. Det ene er at man søker å la karakterene indikere et faglig nivå. Det andre er at det er en ren rangering, som bare sier hvordan man har plassert seg i forhold til andre studenter. Tradisjonelt har man basert seg på det første prinsippet. Man har hatt en norm som er noenlunde stabil over tid, og fagmiljøene vet hva de ulike karaktertrinn betyr i sitt fag. Man visste at den som fikk laud holdt et visst faglig nivå. I perioder hvor et studium er attraktivt og bare de best kvalifiserte kommer inn, vil karakternivået være generelt høyt. I andre perioder kan man ha en helt annen studentgruppe, og karakternivået vil bli svakere. Med et system basert på ren rangering, vil de faglige krav for å oppnå gode karakterer bli lavere dersom nivået er generelt svakt, og kravene vil øke hvis studentene er gode. Resultatene avhenger ikke bare av egne prestasjoner, men også av om medstudentene er gode eller ikke. Et karaktersystem bør først og fremst baseres på faglig nivå, og ikke studentenes plassiffer blant sine medstudenter.

En omregningstabell må nødvendigvis basers på en rangering. Vi kan si at en student er blant de 8-12% beste, men vi kan ikke regne om faglig nivå. Når man i Norge har vedtatt å gjøre omregningstabellen til karakterskala, så tvinges man også til å ta med det prinsippet som denne skalaen bygger på, hvilket er en rangering med normalfordeling av karakterer. Det sies at de nye karakterene skal gjøre det lettere å forstå norske karakterer i utlandet. Kirsti Harg uttaler til Aftenposten at C er en god karakter i det nye systemet. Kan hende er det riktig, men en C er i alle fall ikke en god karakter der hvor man har tradisjon for å bruke en skala som til forveksling ligner, nemlig i USA. I USA brukes dessuten pluss og minus, for å nyansere bildet. Så her vil de nye karakterene heller øke risikoen for misforståelser, og svekke norske studenters muligheter.

En Gauss-basert karakterskala i kombinasjon med klageadgang, er et temmelig håpløst prosjekt. I praksis må sensorene tildele plusser og minuser, som indikerer hvilke studenter som eventuelt skal gausses opp eller ned. Men disse vil kun være til internt bruk ved en eventuell etterfølgende justering av karakterer. Vi har en plikt til å begrunne vår karaktersetting dersom studentene ber om det, og vi kan da ikke underslå at vedkommendes prestasjon har blitt gausset ned etter først å ha fått en bedre karakter. Men dette vil nærmest være en oppfordring til å klage over sensuren. Og skulle klagekommisjonen sette karakteren opp til B, vil dette måtte bli stående. Vi kan ikke ha et system som gjør klageadgangen illusorisk fordi endring av karakterer fører til at kurven ikke blir riktig.

Dette betyr ikke at det ikke har vært behov for en revisjon av. Det har vært mange ulike systemer, og i alle fall en del av dem har vært for fingraderte på alle nivåer. Den vanligste skalaen, men bestått karakterer fra 1.0 til 4.0, har 41 karaktertrinn hvis man bruker hele skalaen (noe man i praksis ikke har gjort). Å rangere studenter etter en slik skala, blir meningsløst. Men det er langt fra 41 til 5, og man kunne ha valgt noe et sted i mellom disse ytteligheter.

En karakterskala bør ikke være symmetrisk, slik en Gauss kurve vil være. Det er større behov for nyansering på toppen enn in bunnen av skalaen. Ved Det juridiske fakultet har vi i noen år brukt bokstavkarakterene. Det er frustrerende at systemet ikke tillater oss å honorere en virkelig fremragende prestasjon. Samtidig oppleves det ikke som meningsfylt å skulle foreta en rangering av svake prestasjoner mellom D og E.

Det er ingen skam å snu, heller ikke når man har gått seg vill i et forsøk på internasjonalisering. Det er ennå ikke for sent, men tiden begynner å bli knapp. For å gjøre det klart at man ikke har valgt omregningstabellen som karakterskala, bør man velge andre betegnelser enn bokstaver. Skalaen bør være mer nyansert i toppen. Så kan prestasjonene regnes om til ECTS skalaens bokstaver slik det er forutsatt at denne skalaen skal benyttes. Det vil gi studentene et supplement, og det vil gi institusjonene korreksjonssignaler. Men det ødelegger ikke bedømmelsen av studentene.

Jørgen Lorentzen diskrediterer seg selv

Jørgen Lorentzen er den som har fått mest juling i Hjernevask og i debatten i kjølvannet av programmene. Alt har sikkert ikke vært rimelig eller berettiget. Men jeg synes at han går langt i sine anstrengelser for å diskreditere seg selv.

Man kan sikkert kritisere klippingen av programmene. Men det er nå en gang slik TV produseres, når det ikke går direkte. Jørgen Lorentzen har imidlertid fått mange sjanser til å komme med korreksjoner. Jeg synes han har benyttet disse mulighetene svært dårlig. Han har vært mer opptatt av å angripe programmet og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kortversjonen av hans argumentasjon i forhold til realiteten er at det ikke finnes beviser på at han tar feil, og da forutsetter han at han har rett. Man blir ikke særlig imponert av slikt.

Lenge før Hjernevask, i en kommentar i Ukeavisen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese følgende under overskriften “Kunnskapsforakt”:

“Jørgen Lorentzen omtaler i et intervju i Kanal24 en av de aktuelle forskerne som biofascist og krever at han trekker seg som forsker. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ber forskerne slutte å synse og begynne å forske. Mannspanelets leder, som later til å føle at mannens evne som oppdrager er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en professor. Hva mener de egentlig? At forskning er synsing hvis den ikke støtter deres ideologisk og politisk baserte vurderinger?”

Noe tilsvarende kan man lese i Astrid S Dypviks artikkel “Den vanskelege evolusjonen” i Dag og Tid 16. oktober 2009.

Googler man ordet “biofascist” får man inntrykk av at dette er et ord Jørgen Lorentzen har den tvilsomme æren av å innført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bruker det for å karakterisere sine motstandere.

Før Hjernevask ble sendt hevdet han i Dagbladet at programmet var et resultat av Harald Eias 40-årskrise og at han nylig var skilt. Man kan trygt si at Jørgen Lorentzen hadde lagt debattnivået særdeles lavt allerede før serien ble sendt.

Men Jørgen Lorentzen gir seg ikke. I en kronikk i Aftenposten 20. april karakteriserer han noen av sine kritikere (Ole Texmo, Kjetil Rolness, Sylvi Listhaug og Jon Hustad) som “høyrepopulistiske hærførere” og at disse lokker “de feige hyenene ut av elefantkirkegården”. Disse feige hyenene som “marsjert i skjellsordtakt”. Disse feige hyenene er “Ottar Brox, Øyvind Østerud, Stig Frøland, Kristian Gundersen, Tor K. Larsen og andre”.

“Hadde de hatt redelige hensikter med sine innlegg” fortsetter Jørgen Lorentzen i sin omtale av høyrepopulistene og hyenene, og beskylder dermed disse for uredelighet.

Noen av populistene og hyenene skal i følge Jørgen Lorentzen ha sagt at han har påvirket norsk politikk. Det er mulig at han betrakter det å være med i Mannspanelet og å delta i utvalget som skal gjennomgå barneloven som deltakelse i supperåd uten politisk relevans, men jeg er da overrasket over at han har villet bruke tid på dette. Men Jørgen Lorentzen avfeier sine kritikere med at de ikke vet hva de snakker om.

Ikke på ett punkt imøtegår han sine kritikere, det er bare skjellsord og personkarakteristikker. Det han avslutningsvis skriver om hva han selv står for er standpunkter fra kjønnspolitikeren Jørgen Lorentzen, ikke noe som sier noe om forskningsresultater. Slik argumenterer en person som har klaget behandlingen av seg selv inn for Kringkastingsrådet.

Jørgen Lorentzen får svar på tiltale fra en av hyenene, Kritian Gundersen, i Aftenposten 23. april 2010, under tittelen “Som en hyene ser det”. Jeg skal ikke gjengi hans synspunkter, men anfaler folk å lese innlegget.

Jeg er dypt skeptisk til de synspunkter Jørgen Lorentzen forfekter om kjønn som en sosial konstruksjon. For å være ærlig synes jeg det virker direkte latterlig. Det strider mot det vi kan se, og etter min mening strider det også mot det som det er mulig å tenke seg fram til og samtidig beholde en viss bakkekontakt. Men jeg lever helt greit med at vi har ulike synspunkter og jeg vet godt at noe av det man mener å kunne observere og slutninger basert på “common sense” kan vise seg å være riv ruskende galt. Skulle vi bare ha stolt på det vi selv ser ville de fleste av oss fortsatt ha insistert på at jorden er flat.

Jeg kan anvende meg av Jørgen Lorentzens egen metode og si at det ikke er bevist at jeg tar feil, og da holder jeg fast ved at jeg har rett. Forskjellen mellom Jørgen Lorentzen og meg er imidlertid at han bruker metoden til noe han kaller vitenskap, jeg bruker den som basis for å gjøre meg opp mine meninger og som bakgrunn for synsinger. Jeg påstår ikke å ha noe vitenskapelig belegg for det jeg mener om disse spørsmål. Her er vi ved ett alvorlig metodisk problem for den som pretenderer å drive vitenskap, som ikke betyr noe når man synser. For å si det forsiktig er jeg ikke overbevist av Jørgen Lorentzens metoder. Det kan godt hende at de holder for å si noe om maskulinitet i litteratur, men jeg er opptatt av virkeligheten. Da holder det ikke med analyser av litteratur.

Det mest alvorlige problemet er likevel måten han møter kritikk og kritikere på. Den som møter sine kritikere ved å stemple dem som “biofascister”, “høyrepopulister” og “feige hyener”, og beskylder dem for uredelighet fremfor å imøtegå arugmentene, stiller seg selv utenfor den saklige debatt. Det er dette, og ikke hans synspunkter på kjønnsroller, arv og miljø som har gjort at Jørgen Lorentzen har blitt den som både krympet mest og mistet fargen i vask. Og det er dette som begrunner overskriften på dette innlegget.

Kristian Gundersen skriver om Hjernevask:

“Det måtte altså en klovn til for å stikke hull på byllen. Slik sett står Harald Eia i den beste europeiske hofftradisjon, det er bare hoffnarren som kan fortelle kongen sannheten uten at hans hode kappes av.”

Jeg synes det er meget godt sagt. Hjernevask kan ikke regnes som forskningsformidling i tradisjonell forstand. Men Harald Eia og Ole Martin Ihle har sparket i gang en høyst nødvendig debatt. Det fortjener de all mulig honnør for. Holder vi oss til eventyr kan vi vel også si at det står igjen en naken keiser.

Mer hjernevask

Det har vært morsomt å følge NRK-suksessen “Hjernevask”. Programmet har åpenbart truffet mange ømme punkter, ellers hadde det ikke blitt så mye debatt.

Noen forskere, særlig Jørgen Lorentzen, har fått hard medfart. Han har blitt stående ikke bare som symbolet på kjønnsforksning, heller ikke bare på dårlig kjønnsforskning, men på dårlig forskning generelt. Det er sikkert ufortjent, i alle fall at han har blitt stående så alene.

Men Jørgen Lorentzen og de andre som har mislikt måten de har blitt presentert på i programmet har fått mange sjanser til å rette opp inntrykket, uten å gripe dem. I etterfølgende debatter synes de å ha vært mer opptatt av å angripet konseptet og journalistikken enn å få fram det de selv mener å kunne bidra med i substansen. Dermed etterlater de et inntrykk at de ikke har så mye å bidra med. Jørgen Lorentzen sier at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at det han sier er feil. Han sier at andre tror mens han selv baserer seg på vitenskap. Da fremstår han som en kreasjonist som avviser utviklingslæren fordi endelig bevis mangler.

Når utgangspunktet for ens prosjekt er at det vi kan observere og erfare i dagliglivet er feil, da har man et problem når alt man kan vise til er at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at det vi ser faktisk stemmer. Enhver førskolelærer ser at det er forskjell mellom gutter og jenter. Vi vet at noen er smartere enn andre og at folk på godt og vondt minner om sine foreldre. Den som hevder at dette kun henger sammen med oppvekstmiljø og ikke arv har mye å bevise. Inntil disse bevisene kommer på bordet tror i alle fall ikke jeg på dem, selv om det kanskje heller ikke finnes vitenskapelig bevis for at våre hverdagsobservasjoner stemmer.

Det bedrives mye underlig forskning. Noe er viktig, men lett å latterliggjøre for kunnskapsløse journalister og en uvitende allmennhet. Annet er bare kuriøst. Men det ligger i forskningens vesen at vi ikke vet før vi har prøvd. Vi må akseptere feil og blindspor, og vi må våge å feile. Den som er redd for å gjøre feil, bli latterliggjort av tabloide journalister eller gjort til eksempel på feil bruk av skattepenger av kunnskapsløse FrP-politikere vil bare satse på det trygge og “nyttige”. Slikt blir det ikke god forskning av.

Problemet i norsk forskning er for lite dristig forskning styrt av vitebegjær og nysgjerrighet, og for mye som er basert på nytte og politiske prioriteringer. Og kanskje er den politisk korrekte kjønnsforskningen et eksempel på dette.

Jeg opplever “Hjernevask” som en avsløring av den politisk korrekte forskning, og det er dette debatten egentlig gjelder. Det er provoserende og farlig fordi det setter spørsmålstegn ved så mye av det vårt samfunn i dag bygger på. Vi har basert oss på forestillinger om hvordan vi mener samfunnet bør være, og politikere støtter gjerne forskning som bekrefter det som de så gjerne vil høre. Så kommer det noen som våger å si at dette ikke stemmer. De har vært der hele tiden. Men av toneangivende forskere innen sitt felt, som Jørgen Lorentzen, har de blitt utdefinert som biofascister og ellers fortiet. Så dukker de opp midt i beste sendetid. Provoserende.

Det som provoserer meg mest er når Jørgen Lorentzen, Cathrine Egeland og Hedda Giertsen (og så vidt jeg husker noen flere) avviser problemstillingen som uinteressant, gammeldags, osv. Det man i realiteten sier er at dette ønsker vi ikke å vite noe om.

Noe av det som presenteres i Hjernevask berører noe helt grunnleggende: Er mennesket et dyr som er styrt av instinkter, begjær og drifter i langt større grad enn hva det moderne, vestlige middelklassemennesket liker å tro? Har den “formbare leirklumpen” en kjerne av stein? Eller for å si det med Karl Erik Grennes (fra et foredrag referert etter hukommelsen): Vi har fortsatt reptilhjernen som styrer mye av vår adferd, selv om mennesket har fått noen lag utenpå denne. Da jeg var ung vred vi på tekstene til mange sanger, og en kjent barnesang fikk refrenget “Inni er vi like, men det er utenpå”. Er det slik at vi egentlig læres opp til å spille roller som ikke harmonerer med det mennesket vi egentlig er?

Vi brenner ikke lenger forskere på bål om de rokker ved de verdier samfunnet bygger på. Vi ordner det heller ved å gi forskningsbevilgninger til de som sier det samfunnet vil høre. Et prosjekt som ville kartlegge systematiske kjønnsforskjeller og undersøke om disse kunne forklares med medfødte egenskaper ville neppe ha fått penger i dagens system for forskningsfinansiering — i alle fall ikke før Hjernevask. For de som sitter på pengesekken vil også mene at det er “uinteressant”. Det vil sannsynligvis være folk som mener omtrent det samme som Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som sitter i de de komiteer som vurderer prosjektsøknader, og de vil anse det som uinteressant. Med mye prosjektfinansiert forskning, politisk prioriterte sastingsområdre og ett forskningsråd er det en risiko for at det blir enfold heller enn mangfold.

Vår enhetsskole bygger på at alle har like forutsetninger og skal få like muligheter. Like muligheter betyr at alle får det samme, ikke at man får et like godt tilbud basert på egne forutsetninger. Norsk skole har etter hvert akseptert at folk kan ha særlige talenter for idrett, musikk m.m. Men ellers baserer man seg på at “inni er vi like”. Vi har for lengst sluttet med egne gutte- og jenteklasser, basert på en ideologi om at jenter og gutter er like. Vi har kvoteringsregler som skal rette opp kjønsskjevheter i arbeidsmarkedet — i alle fall den delen av arbeidsmarkedet som middelklassen interesserer seg for. Hvor mange illusjoner ville man ha tatt fra alle gjennomsnittsmenneskene om man kan påvise at alt dette var basert på løgn?

I debatten etter “Hjernevask” har vi kunnet høre noe si at man kan begrunne uønskede beslutninger på at det er medfødte forskjeller. Mitt enkle utgangspunkt er at beslutninger alltid vil bli bedre når man baserer seg på korrekt faktum. Hvis det faktisk er medfødt blir det feil om man ser bort fra dette når politikk utformes og beslutninger treffes. Kunnskap kan misbrukes til å begrunne uholdbare beslutninger. Man må ikke gå fra grøften “alle er like” til at alt skal tilpasses folks (antatte) genetiske forutsetninger. Men hvis man ikke vil vite, da kan man være sikker på at at beslutningene blir feil.

Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.

Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.

Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.

En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.

Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.

For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.

Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.

Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?

Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.

I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.

Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:

“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”

Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.

Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og  Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.

Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.

Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?

Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.

Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:

Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.

Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:

Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).

Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.

Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.

Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):

“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”

Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:

«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme.  Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:

“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”

Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.

Populærvitenskapelig vårrengjøring

Harald Eia har satt i gang en populærvitenskapelig vårrengjøring med sitt program “Hjernevask”. Debatten etter programmet viser at han har truffet. Programmet i seg selv var neppe nok til å sette i gang en slik debatt. Men han har åpenbart truffet et ømt punkt.

Harald Eia har stukket hull på den byllen som er politisk korrekt, men akademisk underlødig forskning, en forskning som har unndratt seg kritikk nettopp på grunn av sin politiske korrekthet. Kjønnsforskningen er stilt til skue som eksempel på dette, og Jøren Lorentzen (og i noen mindre grad Cathrine Egeland) blir gjort til de fremste eksponenter for dette.

Vi må selvfølgelig ta det forbehold at vi ikke vet hva som er klippet vekk i programmet, spørsmål som ikke ble stilt og hvem som ikke ble spurt. Jeg kjenner heller ikke norsk kjønnsforskning på en måte som gir grunnlag for å mene noe om den generelt, eller om Jørgen Lorentzen er representativ. Jeg håper og tror at biologiprofessor Dag O Hessen har rett når han skriver:

“?Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning.”

Men jeg holder meg til det jeg så.

Det er ingen forskjell mellom menn og kvinner, bortsett fra når det gjelder forplantning, sier Jørgen Lorentzen. I Verdt å vite 2. mars fremhevet han at det ikke finnes noe vitenskapelige bevis for at det er biologiske forskjeller i hjerne til menn og kvinner. I Aftenposten 04.03.10 tar han til motmæle. Men han gjør det ved å angripe en av de andre forskerne Harald Eia intervjuet. Hva som er hans grunnlag for å hevde at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn, det står fortsatt ubesvart. Også Cathrine Egeland er defensiv i sitt tilsvar, ved at hun angriper Harald Eia og programmet i stedet for å få fram sitt syn på temaet. ?Når Jørgen Lorentzen avfeier det hele med at Harald Eia er i 40-årskrise gjør han seg til en patetisk skikkelse som det blir vanskelig å ta alvorlig. Da blir det debatt på sandkassenivå.

Jørgen Lortentzens argumentasjon er som å høre kreasjonister si at det ikke finnes vitenskapelig bevis for evolusjonslæren og tobakksfabrikanter som sier at det ikke er vitenskapelig bevis for noen sammenheng mellom røyking og kreft. Om fremstillingen har vært tendensiøs og manipulerende i TV-programmet, så var den ikke det i “Verdt å vite” eller i det Jørgen Lorentzen har skrevet selv.

Jørgen Lorentzen har bestemt seg for at det vi alle kan se ikke er sant, siden det etter hans vurdering ikke er noe vitenskapelig bevis for at det er slik. Man skal ikke alltid tro på det man ser. Sett med det blotte øye virker jorden flat og det ser ut som om solen går rundt jorden. Men mitt enkle utgangspunkt er at den som påstår at det vi ser ikke er sant, må underbygge sine påstander. Den som hevder at kjønnenes rolle i forplantningen ikke påvirker de to kjønn mentalt har et forklaringsproblem. De må også komme med noe som enten underbygger at også for andre dyr er kjønnsforskjeller tillært, eller de må begrunne hvorfor det som gjelder for andre dyr ikke gjelder for mennesker. Om det ikke finnes bevis for det motsatte, så underbygger det uansett ikke Lorentzens påstander. Påstander om fleksibilitet og mangfold blir litt for enkelt.

Å avvise de som argumenterer for et annet syn med at det er “gammeldags”, at “ingen skriver sånn nå” og at forskeren bare ser det han vil se, blir bare dumt. Jeg har vanskelig for å ta folk som argumenterer på den måten alvorlig. Det er så åpenbart at det er Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som ikke ser det annet enn det de vil se. Jon Hustad sier det slik i Aftenposten 07.03.2010:

“Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon. Kvinne- og mannshjernen er frå naturen si side like. Og det som kjem frå den fremste forskingsnasjonen i verda, USA, er tant og fjas.”

Jeg skulle gjerne også ha hørt Cathrine Egelands og Jørgen Lorentzens forklaring på at enten ulik hormonbalanse eller måten som ulikheter i hormonbalansen påvirker oss er tillært.

Autisme er så vidt jeg har forstått noe som i all hovedsak rammer gutter. En disposisjon for dette må vel da være noe man har tilegnet seg gjennom påvirkning fra omgivelsene, om man skal tro Lorentzen. Gutter rammes oftere fordi samfunnet har en forventning om at de skal rammes oftere. Det er vel også de samme grunnene som gjør at ADHD særlig er en guttegreie, eller i alle fall at det hos jenter gir helt andre utslag enn hos gutter. Jeg ser fram til Jørgen Lorentzens forklaring på at slike tilstander bare henger sammen med sosialt kjønn og ikke biologisk kjønn. Skiller man ut klare mentale avvik og sier at de ikke kan forklares på samme måte, må de kunne forklare alle grensetilfellene.

Jeg er ganske enkelt lei av den klisne politiske korrekthet i kjønnsdebatten. Vi bombarderes med eksempler på at de to kjønn ikke opptrer likt. De gangbare forklaringene bygger på den forutsetning at de to kjønn er like, og at forskjeller derfor skyldes ulike undertrykkelsesmekanismer. Jeg tror ikke på dem.

Jeg velger å stole på det jeg selv og de fleste andre kan observere, inntil Jørgen Lorentzen & co eventuelt klarer å komme  med vitenskapelig bevis for at det jeg ser ikke stemmer. Jeg holder det også for langt mer sannsynlig at de to kjønn har ulike disposisjoner som også påvirker dem mentalt, enn at alle forskjeller skyldes påvirkning fra omgivelsene. Jeg holder meg til dette inntil Jørgen Lorentzen & co kommer med vitenskapelig bevis for at jeg tar feil. Å diskutere på hvilke måter ulike faktorer påvirker adferd, også kjønnsbestemt adferd, kan være interessant. Jeg har ikke sett noen som benekter at våre omgivelser påvirker oss. Men starter man med å utelukke en viktig faktor, da er det ikke særlig interessant lenger.

I dag har vi havnet i den ganske så absurde situasjon at det er helt greit å snakke om kvinners fortrinn, men ikke om deres svakheter. Vi får jevnlig høre at kvinner er bedre enn menn til å kunne holde oversikt over flere ting samtidig. Vi menn skal være enkle skapninger som bare klarer å holde styr på en ting om gangen. Jørgen Lortentzen må mene at også dette er et resultat av oppdragelsen, men jeg tror heller på andre forklaringer. Men sier vi det som er det selvfølgelige motstykke til dette, blir ikke lenger akseptabelt: At kvinner er dårligere til å fokusere enn menn, og at de dermed har dårligere forutsetninger for å mestre oppgaver hvor dette er kritisk.

Det er selvfølgelig store variasjoner. En del kvinner gjør “mannlige” valg, og en del menn gjør “kvinnelige” valg. Det må ikke bli slik at man utestenges fordi man er kvinne (eller fordi man er mann), og at man dyttes inn i roller bestemt av kjønn. Min mor er noe så uvanlig for kvinner i aldersgruppen 80+ som sivilingeniør. Da hun for rundt 50 år siden begynte å søke seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemme med barn noen år, var det helt umulig for henne å få jobb som ingeniør. Det var stor etterspørsel etter ingeniører hos Norsk Hydro og andre industriselskaper i Grenland, hvor jeg vokste opp. Men å ansette en kvinnelig ingeniør var den gang en umulig tanke for disse selskapene. Så min mor tok pedagogisk tilleggsutdannelse og begynte som lærer i stedet. I skolen kunne man ansette kvinner. Slik skal det ikke være, men slik er det heller ikke. Hvis kvalifiserte søkere blir utelukket pga kjønn i dag er det heller menn som blir kvotert ut.

Det er knapt en barriere som kvinner ikke har brutt og arenaer i samfunnet som de ikke har erobret. Vi har hatt kvinnelig statsminister, kvinner er i flertall som partiledere, vi har kvinnelige offiserer i forsvaret, Nordea har kvinnelig toppsjef i Norge, Aftenposten har kvinnelig redaktør, Aker Seafoods har kvinnelig toppsjef, osv.

Det er ikke lenger et spørsmål om hva kvinner kan, men om hva kvinner vil. Hvis det så skulle vise seg at menn og kvinner systematisk treffer ulike valg, så er det helt greit. Om det fører til at kvinner og menn dominerer på ulike sektorer i samfunnet slik at “kvinner velger IKEA og menn velger Clas Ohlson”, så har jeg ingen problemer med det. Jeg kan ikke se at det er noe mål at menn og kvinner skal velge likt. Vi bombarderes med tall om skjev kjønnsfordeling, men slike tall sier ikke noe om årsaker til skjevheter.

(Etter at innlegget ble postet ble jeg oppmerksom på innlegget “Hjernevask — bedre sent enn aldri” av Emmali Schürch. Lesverdig!)

Bak likhetsmaset ligger også en uutalt forutsetning om at det er den tradisjonelle mannsverden som er den viktigste, og at det viktigste i livet er å realisere seg selv (hva nå det måtte være) gjennom karriere. Man skal strebe etter makt, posisjon, prestisje og penger. Men livet har mer å by på enn en evig kamp om å være “konge på haugen”. Om kvinner verdsetter disse andre sider ved livet relativt sett høyere enn hva menn gjør, er det virkelig noe galt i det? Aftenposten skriver 06.03.10 om en kvinnelig tannlege som har valgt å arbeide to dager i uken for å ha tid til å være hjemme. Jeg kjenner også andre tilfeller hvor høyt utdannede kvinner i gode stillinger velger å hoppe av karrieren for heller å være hjemme med barna. Aksepterer man ikke at noen faktisk synes at å se sine barn vokse opp til hele og dugende mennesker er viktigere enn å bli den beste pengeflytteren?

Hvis man synes det er et problem at kvinner velger tradisjonelt kvinnelig, da har man en svært så nedlatende holdning overfor de kvinner som gjør disse valgene. Bedreviterne fra den borgerlige middelklasse forteller dem at de har en slags falsk bevissthet fordi de oppdradd som kvinner, og derfor har truffet feil valg. Samtidig sier man at de tradisjonelle mannsyrkene er mer verdt enn tradisjonelle kvinneyrker. Skjønt det gjelder visst bare “mannsyrker” som den borgerlige middelklasse drømmer om. Det bekymrer dem ikke at det nesten ikke finnes kvinnelige elektrikere og rørleggere, for borgerlige middelklassekvinner drømmer ikke om å bli elektrikere og rørleggere. Jeg respekterer kvinners valg, også når de velger noe annet enn hva jeg synes de burde ha valgt.

Hvis man ønsker en likere kjønnsfordeling i tradisjonelle “kjønnsyrker” bør man kutte ut det evindelige maset om at noe er “kvinneyrker” og annet er “mannsyrker”. Hvis man ønsker å hindre at menn velger å gå inn i “kvinneyrker” skal man bare fortsette med å stemple dem som kvinneyrker. Legg til alle påminnelsene om at disse yrkene er dårlig betalt, og man har sikret seg at ingen menn søker seg dit. Mine høyst uvitenskapelige inntrykk fra land hvor man ikke er så opptatt av å kjønnskategorisere arbeidsmarkedet er f.eks. at en sykepleier er en sykepleier. Det er ikke et yrke med en kjønnsidentitet. Det er sikkert flest kvinner, men det er ikke uvanlig at menn velger dette yrket.

I kveld er det intelligens og arv som står på vaskelisten. Det gir flashbacks til 70-tallet, da jeg hadde noen heftige diskusjoner med folk som hevdet at intelligens var et resultat av miljø og at arv ikke hadde noen betydning. Mitt standpunkt var den gang at medfødte egenskaper bestemmer hva slags potensiale man har, mens miljø har stor betydning for om og hvordan dette potensialet utvikles og realiseres. Jeg har ikke skiftet standpunkt i det grunnleggende spørsmålet. Men hva som påvirkes av hva og hvordan, der er det nok mye å lære.

Også på dette området bidrar den politiske korrekthet til stigmatisering: Alle bør ha høyere utdannelse for å få meningsfyllt arbeid har vært et utdanningspolitisk mantra. Det man da indirekte sier er at arbeid som ikke krever høyere utdanning ikke er meningsfyllt. Når slike jobber i årevis har blitt nedvurdert på denne måten, bør det ikke overraske at nordmenn ikke vil ha jobber som samfunnet er helt avhengig av, og overlater dem til innvandrere — enten de kommer fra Sverige eller Pakistan.

Når folk som har sett langt mer på dette enn meg kommer med eksempler på hvor det står dårlig til i norsk forskning og hvor man gjerne leverer de politisk korrekte resultatene som oppdragsgiver ønsker, er det ikke kjønnsforskning som nevnes først. Det er som oftest utdanningsforskning som får den tvilsomme æren av å være kroneksemplet her. Det kan bli interessant å se hvem som vaskes i kveld.

Det var rett av Forskerforbundet å støtte Nedkvitnes anke

Aftenposten melder at akademikere forlater forskerforbundet i protest mot at forbundet har vedtatt å finansiere behandlingen av Arnved Nedkvitens anke. Jeg finner dette underlig. Hva skal man med en fagforening hvis det ikke er å støtte sine medlemmer i en avskjedssak? Selv om det er arbeidsmiljøkonfliker som er årsaken til avskjeden, så er saken mellom Nedkvitne og UiO, den er ikke mellom Nedkvitne og kollerger på hans arbeidsplass.

Saken reiser mange prinsipielle spørsmål og når den først har havnet hos domstolene er det en sak som bør ankes, og helst avgjøres av Høyesterett.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til sakens realitet, i alle fall ikke noe som vil gå ut med offentlig. Det ville kreve at jeg setter meg langt bedre inn i realitetene i denne saken enn hva jeg har gjort. Men en ansatt som blir avskjediget og mener at avskjeden er uberettiget har en soleklar rett til å få sin sak prøvet for domstolene. I en slik sak skal et fagforening støtte sitt medlem.

Det kan godt hende at Forskerforbundet ved UiO tidligere ikke har håndtert saken på en god måte. Men det er vanskelig for en fagforening å ta standpunkt i en konflikt mellom medlemmer på samme arbeidssted. Å ta tak i arbeidsmiljøproblemer av den art som er utgangspunkt for denne ulykksalige saken er ledelsens ansvar, det er ikke først og fremst en oppgave for fagforeningen. Om noen har sviktet er det ledelsen på ulike nivåer. Men om ledelsen har sviktet vil jeg heller ikke mene noe om, da jeg ikke kjenner detaljene godt nok.

Når Forskerforbundet finansierer ankesaken har de ikke nødvendigvis tatt stilling i konflikten. Men de har støttet sitt medlems rett til å få prøvet sin sak. Realiteten i det de som nå melder seg ut sier, er at man må akseptere en avskjed selv om den var uberettiget, fordi han var så mislikt blant sine kolleger. Det kan ikke en fagforening mene. Hvis en fagforening nekter å støtte sitt medlem i en konflikt med arbeidsgiver fordi man har mer sympati med en annen fraksjon i en konflikt mellom ansatte, da kunne det være grunn til å melde seg ut.

Ved å støtte ankesaken har Forskerforbundet ikke tatt stilling til konflikten, man har tatt det standpunkt at de ansatte skal få støtte til å prøve sin rett. Det er Nedkvitnes advokat, ikke Forskerforbundet som fører Nedkvitnes sak.

Studenter forbys å blogge om politikk og religion

Man skulle tro det var Kina, Iran eller et annet land som ikke er kjent for å sette stor pris på ytringsfrihet. Men det er det ikke. Det er Sverige, nærmere bestemt Universitetet i Lund. Det er Svenska Dagbladet som skriver om dette fredag 6.februar.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Et universitet skal være en sterk forsvarer av det frie ord. Akademisk frihet uten ytringsfrihet er nærmest utenkelig. Derfor er det skremmende at et universitet vil begrense ytringsfriheten på den måten.

Man kan selvsagt kreve at man ikke skal bryte loven, at man skal holde seg innenfor akseptable former, at personsjikane ikke aksepteres, osv. Men intet tema bør være fremmed for studenter og de må stå fritt til å ytre seg om hva de vil — også på en bloggtjeneste som driftes av universitetet.

Jeg håper det kommer mange velformulerte, men skarpe innlegg fra studenter i Lund om politikk og religion. Så får vi se om universitetet virkelig vil håndheve sensur.

Faglitterære rettigheter og akademisk publisering (opptak og PP-fil)

Jeg har nå gjort tilgjengelig opptak av og PP-fil fra mitt foredrag på dagens seminar om “Faglitterære rettigheter og akademisk publisering”. Dette var et seminar i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forskerforbundet.

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

Jeg skal ikke forsøke meg på noe referat av hva andre sa. Men jeg gjengir (etter hukommelsen) to poenger fremført av professor Ole Andreas Rognstad (som ver med i Sejersted II-utvalget):

• Utvalget har ikke gått inn for at rettighetsspørsmål skal behandles ulikt, basert på teknologi. (Om det er utvalget som har uttalt seg uklart og/eller jeg som har misforstått, er uinteressant. Det viktige er at vi er enige om realiteten.)
• Det skjer salg av programvare utviklet av forskere ved UiO, slik at det jeg sa på dette punktet ikke er riktig. Ole Andreas Rognstad viste her til professor Knut Fægri.

Jeg viser i mitt innlegg til tre dokumenter. Disse dokumentene er:

• Rettighetspolitikk ved Universitetet i Bergen (Bernt-utvalget)
• Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo (Sejersted II-utvalget) (Jeg har tidligere kommentert denne utredningen i et annet blogginnlegg.)
• Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. (Jeg har også kommentert dokumentet i et tidligere blogginnlegg.)

Øvrige innlegg på seminaret var ved rektor, professor Sigmund Grønmo (UiB), forskningsdirektør Pål Vegard Storeheier (UiT), rektor, professor Torbjørn Digernes (NTNU) og forskningsdirektør Bjørn Haugstad (UiO).

I en avsluttende paneldebatt besto panelet av rektor Sigmund Grønmo, rektor Torbjørn Digernes, forskningsdirektør Bjørn Haugstad,  professor Ole Andreas Rognstad (UiO) og professor Helge Rønning (UiO /Forskerforbundets opphavsrettsutvalg).

Ytringsfrihet i akademia

Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Det er et alt for dårlig grunnlag til å ha noen offentlig mening om en verserende rettssak. Derfor mener jeg ikke noe om den konkrete saken. Men jeg merket meg en setning i Jon Hustads kommentar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Vitenskapelig ansatte ved et universitet står og skal stå i en særstilling. Vi skal ikke ha noen McKinseysk lojalitet overfor ledelsen eller rette oss etter ledelsens syn og prioriteringer i faglige spørsmål. Jeg bruker betegnelsen “faglige spørsmål” i vid betydning. Det omfatter selvfølgelig faglige prioriteringer, men også organisering av forskning og undervisning. Det omfatter organisering og ledelse av universitetet på alle nivåer så langt dette gjelder forskning og undervisning. Vi skal ha stor takhøyde og ikke bare tåle kritikk. Vi skal ønske kritikken velkommen og oppfordre til den, også om den er ubehagelig.

Det er er grunn til å minne om universtets- og høgskoleloven § 1-5, hvor det heter i fjerde og femte ledd:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”

Friheten er selvfølgelig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jusstudie er organisert ved UiO. Men jeg må selvfølgelig undervise innenfor de rammer studiet gitt og i de fag man har vedtatt at studiet skal bestå av.

Som professor i jus må min forskning være forankret i jusen. Jeg kan ikke skifte spor og heller forske på f.eks. musikkhistorie om jeg skulle mene at det vil være mer spennende.

Selv om vi har og skal ha stor frihet og ytringsfrihet, betyr ikke det at vi ikke skal oppføre oss skikkelig. Mobbing, seksuell trakassering og usaklige personangrep er av det vi ikke skal akseptere under dekke av akademisk frihet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å ta stilling til om Arnved Nedkvitne i den verserende saken har overtrådt grensene for hva som er akseptabelt. Men hvis Jon Hustads referat fra saken er dekkende, da er det liten grunn til å være særlig stolt over de som har representert UiO i denne saken.

Men om man mener at et forskningsmijø (og dermed forskningsledelsen) prioriterer det som er uinteressant og bare bekrefte og forsterke rådende oppfatninger, at man mener at det som kommer fra enkelte forskere eller forskningsmiljøer ikke holder mål faglig, at man velger det trygge og kjedelige fremfor det som utfordrer rådende oppfatninger og kanskje mefører faglig risiko, da må man kunne si det. Man må kunne begrunne det og det må skje i en form som er akseptabel.

Det er en styrke for et universitet at man har sterke personer som har mot til å stå opp for det de mener. Når slike personer barker sammen i uenighet om det de mener er viktige spørsmål kan det slå gnister. Det er ikke nødvendigvis et vakkert syn og det kan være ubehagelig å stå i nærheten. Men dette må akademia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er servile, konforme og konfliktsky personer som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begynne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørnson-året, kan det passe å avslutte disse betraktningene med hans dikt Jeg velger meg april:

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!